Konkurranseprogram / Competition Program

Konkurranseprogram

Et utvalg ettertraktede, sterke og kunstnerisk utfordrende filmer konkurrerer om Aurora-prisen under Tromsø internasjonale filmfestival. Filmene er også nominert til den internasjonale filmklubbprisen FICC (Don Quiote-prisen). Alle filmer i konkurranseprogrammet har norsk premiere under TIFF 2023.

COMPETITION PROGRAM

GILVUPROGRÁMMA

A selection of internationally acclaimed and artistically challenging films are competing for the Aurora Prize. The films in competition are also eligible for the FICC Don Quixote Prize. All films have their Norwegian premiere at the 2023 Tromsø International Film Festival.

Nana, bivnnut, dáiddalaš ja hástaleaddji filmmat gilvalit Aurora bálkkášumis Romssa internationála filbmafestiválas. Filmmat leat maiddái nominerejuvvon internationála filbmasearvvebálkkášupmii FICC (Don Quiotebálkkášupmi). Buot filmmain gilvuprográmmas lea dárogielat vuosttaščájálmas TIFF 2023:as.

The Gravity

La gravité

De to brødrene Daniel (Max Gomis) og Joshua (Steve Tientcheu) kommer på kant med en yngre gjeng i nabolaget og presses til å gi opp hele geskjeften. Det blir en kamp om territorier mellom den gamle og den nye generasjonen. Mens rødfargen på himmelen blir stadig mer foruroligende, øker trykket på den skjøre balansen i forstaden. Situasjonen eskalerer når barndomsvennen Christophe kommer hjem etter tre år i fengsel. De gamle kameratene blir presset av gjengen som kaller seg rōnin, altså «herreløse samuraier». De opererer uten leder og opptrer som et kollektiv, noe som virker truende for de eldre herrene. Midt oppi dette har Daniel en plan om å flytte til Canada med dama og datteren. Men hvordan er det å forlate en bror som sitter i rullestol?

Den klassiske historien rammes inn av mystikken rundt det kosmiske fenomenet. Ingen vet egentlig hvilken innvirkning justeringen av planetene vil ha for livet på Jorden, og spesielt på tyngdekraften. Science fiction møter sosialrealisme, og realisme blandes med surrealisme av regissør Cédric Ido.

Even if everyday life is not significantly changed by disturbances in gravity, something happens when two brothers come into conflict with a young gang that wants exclusive control over the drug market. Daniel (Max Gomis) and Joshua (Steve Tientcheu) have their routine of daily drop-offs and it's done methodically. But this turf has lately come under new management with a bold and young crew, calling themselves rōnin, in this sense "samurai without a master". They operate without a leader and act as a collective which seems very threatening to these brothers. The situation is not improved when a childhood friend of the brothers shows up in the neighborhood after three years in prison.

A mysterious planetary event is sending the skies red over the suburbs of Paris. These surroundings around the cosmic phenomenon frame the story. No one really knows what impact this alignment of the planets will have on life on Earth, especially on gravity. In these surroundings, science fiction and social realism meet, and director Cédric Ido generously mixes a dose of realism with surrealism.

Joyland

Taht alshajra

I denne filmen møter vi en pakistansk storfamilie som bor under samme tak. Den ene av de to brødrene venter sitt fjerde barn, men ultralydbildene viser at også dette er en datter. Det faller på skuldrene til den yngste sønnen, Haider, som lever i et barnløst ekteskap, å få en sønn som kan føre familiens ære videre. Forskjellen mellom de to brødrene forsterkes ytterligere når yngstesønnen får jobb på et erotisk dansetater. Der skal han jobbe som danser for en transkvinne. Komplikasjonene tårner seg opp når han forelsker seg i showets stjerne.

Joyland tar opp mange følsomme temaer som patriarkalske normer, kvinner som ses på som rugekasser, samt homofobi og transfobi. Det er en emosjonell, ærlig og rå film, men den er samtidig visuelt levende og vakker. Joyland er Pakistans kandidat i kategorien beste internasjonale film under Oscar-utdelingen i 2023.

We are introduced to a large Pakistani family, all living under one roof. One of the two brothers is expecting his fourth child, but unfortunately, it is yet another daughter. Now it’s up to the younger brother, Haider, married without children, to get a son that can carry on the family legacy. The differences between the two brothers are increased when the youngest gets a job in an erotic dance theater. There he falls in love with a transgender starlet, and complications ensue.

Joyland tackles sensitive topics such as patriarchal society, women designated to become babymakers, as well as homophobia and transphobia. It is an emotional and raw film, but also visually lively and beautiful. Pakistan has selected Joyland as its submission for best international feature at the Academy Awards 2023.

PAKISTAN 2022 RUNNING TIME 2H 6M DIRECTOR SAIM SADIQ PRODUCERS APOORVA GURU CHARAN, SARMAD SULTAN KHOOSAT, LAUREN MANN, KATHRYN M. MOSELEY, KATHARINA OTTO-BERNSTEIN, OLIVER RIDGE, APRIL SHIH SOURCE FILM CONSTELLATION

Living

Living er fortellingen om herr Williams, en gammel mann som hele livet har levd etter strenge regler, og som setter korrekthet over alt annet. Han er en fryktet mann på det lille kontoret han styrer, og blir av sine yngre kollegaer kalt “Mr. Zombie” – en levende død. Men etter et besøk til legen kullkastes tilværelsen hans. En livstruende sykdom gjør at han tar et oppgjør med hele livet sitt , og fører til at herr Williams gjør en stor oppdagelse: Han innser at han ikke vet hva det vil si å leve.

Rollen som herr Williams er mesterlig gestaltet av Bill Nighy. Filmen føles som en tur tilbake til det korrekte og formelle London på 50-tallet, med fargerike avstikkere til storbyens underverden. Cinematografien og kostymedesignet er førsteklasses, og regissør Oliver Hermanus har sammen med nobelprisvinneren Kazuo Ishiguro malt et gripende og varmt portrett av den prosaiske herr Williams. Dette er en sterk film om å leve mens du kan, og ikke minst om å gjøre godt i denne verden før det er for sent.

Living is the story of Mr. Williams, an old man who has lived by strict rules all his life, and who values correctness above all else. He is a feared man in the small office he manages and he is called “Mr. Zombie” — a living dead — by his younger colleagues. But after a visit to the doctor, his life is turned upside down. A life-threatening illness makes Mr. Williams take stock of his entire life, and leads him to make a great discovery: He realizes that he does not know what it means to live.

The role of Mr. Williams is masterfully played by Bill Nighy. The film looks and feels like a trip back to the correct and formal London of the 50s, with exciting detours to the city's underworld. The cinematography and costume design are top-notch, and director Oliver Hermanus teams with Nobel Prize–winning author Kazuo Ishiguro to paint a poignant and warm portrait of the prosaic Mr. Williams. This is a strong film about living while you can, and not least about doing good in this world before it's too late.

Under the Fig Trees

Taht el Karmouss

En lastebil med arbeidere – hovedsakelig tenåringer, men også flere erfarne, eldre damer – ankommer en fikenlund på den tunisiske landsbygden, og arbeidsdagen er i gang. Noen flørter med hverandre, andre krangler. Noen skulker unna jobben, mens andre tyster til sjefen, og de eldste i gjengen lærer de yngre opp i fikenplukkingens kunst. Selv om arbeidet er tungt og ensformig, utgjør fikenlunden et fristed for flere av arbeiderne, en anledning til å unnslippe samfunnets dømmende blikk, og til å snakke fritt og dele hemmeligheter.

Regissør Erige Sehiri lar filmens fokus gli elegant mellom de ulike rollefigurene, og deres drømmer, hverdagsproblemer og fremtidsutsikter. Disse har ofte en tydelig politisk klangbunn, og Under the Fig Trees utgjør slik et slags samfunnsportrett i miniatyr. Først og fremst er filmen imidlertid et varmt og empatisk ensembledrama, og som filmopplevelse oppleves den som en deilig og begivenhetsrik dag i solen.

A truck carrying a group of workers – mainly teenagers, as well as some seasoned older women – arrives at a fig orchard in rural Tunisia, and the workday begins. Some of the workers flirt, and others pick fights. Some neglect their work, while others report to the boss, and the oldest of the group teaches the teens the art of fig harvesting. Although the work is hard and repetitive, the orchard becomes a kind of sanctuary for some of the workers, an opportunity to escape the gaze of society, speak freely and share secrets with each other.

Director Erige Sehiri allows the film’s focus to flow elegantly from one character to the next, and their dreams, prospects, and predicaments. In many cases, their situations represent larger political issues, casting the group of harvesters as a microcosm of the society they belong to. But Under the Fig Trees is first and foremost a warm and compassionate ensemble drama, and watching it feels like spending a satisfying and eventful day in the sun.

The Blue Caftan

Le Bleu du Caftan

Den middelaldrende skredderen Halim driver en liten butikk sammen med sin kone Mina. Butikken sliter, men Halim arbeider langsomt og omhyggelig, særlig med en blå kaftan som skal vise seg å være det vakreste han har laget. Halim har dessuten andre ting enn økonomien å bekymre seg for. Han jobber iherdig med å skjule sin homofile legning for alle, inkludert Mina, noe som blir ytterligere komplisert når en kjekk ung mann, Youssef, melder sin interesse for å bli tatt inn som lærling – og for Halim.

Det hele utvikler seg til et trekantdrama, men kanskje ikke helt slik man skulle forvente. Selv om forholdet mellom Youssef og ekteparet byr på tårer og opphetede konfrontasjoner, utvikler de et sterkt bånd seg mellom, smidd av aksept og kjærlighet. The Blue Caftan er en film som søker etter det vakre i sine rollefigurer, og historien bæres av mektige skuespillerprestasjoner fra hovedrolletrioen. Avslutningsvis får kaftanen i filmens tittel en særdeles rørende betydning.

The middle-aged tailor Halim runs a small shop along with his wife Mina. The business is struggling, but Halim works slowly and meticulously, especially with a blue caftan that will turn out to be his most beautiful creation. Besides, Halim has more than financial concerns. He struggles to keep his homosexuality secret from everyone, including Mina. This becomes a complicated task when a handsome young man, Youssef, shows an interest in becoming a tailor’s apprentice – and in the tailor himself.

This leads to a sort of love triangle, but not in the sense that one might expect. Even though the relationship between Youssef and the couple leads to tears and heated confrontations, they eventually develop a tight bond built on love and acceptance. The Blue Caftan is a film that looks for beauty in its characters, and the story is carried by powerful performances from all three lead actors. Finally, the titular caftan takes on a particularly touching significance.

Love Life

Rabu raifu

Etter en detaljrik og nesten gåtefull introduksjon til en japansk familie skjer noe som kullkaster både filmen og familien. Vi blir med på en reise både innover og utover, med fargerike karakterer, følsomme dialoger og personlige forhold som enten blomstrer eller dør. I avstanden som oppstår mellom ektefellene smetter eksene seg inn og forstyrrer balansen dem imellom. Deres lille kjernefamilie går sakte i oppløsning, og man stiller seg spørsmålet: Hva er det som holder mennesker sammen, hva utgjør en familie?

Regissør Kōji Fukada er kjent for å lage filmer som er både intime og betraktende. De lange, saktegående samtalene preges av store underliggende følelser - det handler like mye om hva som ikke blir sagt som det som sies. Vi observerer hovedkarakterene og blir kjent med dem, selv om de kun i ytterst få øyeblikk virkelig avslører seg. Filmen omhandler død og dramatikk som man ellers bare finner i melodramaer, men Fukada behandler stoffet på en ytterst delikat måte.

After a detailed and almost enigmatic introduction to a Japanese family, something happens that shakes both the film and the family. We are dragged along on a journey both inward and outward, with colorful characters, sensitive dialogues, and personal relationships that either flourish or die. In the distance that opens up between Jiro and Taeko, their exes sneak in to disturb the balance between them. Their small nuclear family is slowly disintegrating, and one asks the question: What holds people together, what constitutes a family?

Director Kōji Fukada is known for making films that are both intimate and contemplative. The long, slow-moving conversations are characterized by great underlying emotions – it is as much about what is not said as what is said. We observe the main characters and get to know them, even if they only really reveal themselves in a very few moments. The film deals with death and drama that is otherwise only found in melodramas, but Fukada treats the material in a delicate way.

Brother

Brødrene Francis og Michael vokser opp sammen med sin mor i 90-tallets Toronto. Faren deres er for lengst forsvunnet, og i hans fravær tar storebror Francis på seg rollen som mannen i huset, og som Michaels beskytter og mentor. Ansvaret som hviler på Francis’ skuldre former ham til en kompleks, gåtefull og ofte utilgjengelig skikkelse.

Brother følger brødrene som barn og som tenåringer, til et voksenliv preget av oppvekstens dype arr. Regissør Clement Virgo vever delikat sammen de tre tidslinjene, og danner et bilde av to unge menn som forsøker å navigere livet via mannsrollen de er tvunget til å innta. Virgo ønsker imidlertid å vise rollefigurenes sanne jeg, å avdekke sårbarheten som holdes skjult bak den maskuline fasaden. Brother er et dypt rørende drama som preges av imponerende skuespillerprestasjoner – spesielt Aaron Pierre i rollen Francis, hvis skygge hviler over hele filmen.

Brothers Francis and Michael grow up with their mother in 1990s Toronto. Their father has left, and in his absence older brother Francis takes the role of the man of the house, and as Michael’s protector and mentor. The responsibility that rests on Francis’ shoulders turns him into a complex, enigmatic and often remote figure.

Brother follows the brothers as kids and as teenagers, to an adulthood where the scars from their upbringing remain unhealed. Director Clement Virgo delicately weaves the three timelines together and forms a portrayal of two young men struggling to navigate life via the masculine tropes they are forced to inhabit. However, Virgo seeks to peel away the facade, and show the vulnerability suppressed beneath. Brother is a deeply moving drama featuring terrific performances across the board – especially Aaron Pierre as Francis, whose shadow looms over the entire film.

Tantura

I mai 1948, rett etter utbruddet av den arabisk-israelske krigen, okkuperes den palestinske landsbyen Tantura av israelske styrker. På 90-tallet leverer den israelske studenten Teddy Katz en masteroppgave basert på vitnesbyrd fra okkupasjonen. Disse vitnene, både palestinere og israelske soldater, hevder at militæret er skyldig i en massakre av Tanturas beboere. Anklagene skaper oppstyr i Israel og Katz fratas graden sin. Masteroppgaven, som fikk høyeste karakter, fjernes fra universitetets bibliotek.

Med utgangspunkt i Katz’ intervjuopptak fordyper regissør Alon Schwarz seg i en hendelse som utgjør et fragment i den langvarige og uendelig kompliserte Israel-Palestina-konflikten, men som har stor betydning i striden om det offisielle narrativet. Slik det poengteres i filmens åpning: Det israelerne kaller selvstendighetskrigen ser palestinerne som en del av Al-Nakba – “katastrofen”. Schwarz’ film skildrer kampen om hvilken versjon av sannheten skal få plass i historiebøkene.

In May 1948, shortly after the outbreak of the Arab–Israeli War, the Palestinian village Tantura is occupied by Israeli forces. In the 1990s, Israeli student Teddy Katz submitted a thesis based on witness testimonies from both Palestinians and Israeli soldiers. They claim the military was responsible for a civilian massacre in Tantura, and this proves highly controversial in Israel. Katz’s degree is revoked and the top-graded thesis is removed from the university’s library.

Having gotten access to Katz’s audio testimonies, director Alon Schwarz examines the event – a small piece in the long-standing and impossibly complicated conflict between Israel and Palestine, but one that has significant implications in the fight for the official narrative. As the film’s opening points out: What Israelis call the War of Independence, Palestinians view as a part of Al-Nakba – “the catastrophe”. Schwarz’s film portrays the battle over which version of the truth should prevail when history is written.

Corsage

Elisabeth, kalt «Sisi», ble keiserinne i 1854, da hun var 16 år. Hun var viden kjent som en av Europas vakreste kvinner, og hun satte samtidens motetrender. Men vi møter Elisabeth i 1877; hun fyller 40 år og kjemper for å opprettholde sitt offentlige image. Hun er kjent for sin slanke figur, så hun ber tjenerne om å snøre korsettet stadig strammere for å imøtegå ryktene om at hun har lagt på seg. Med en fremtid full av plikter gjør Elisabeth opprør mot folks forestillinger, og legger en plan for å sikre sitt ettermæle. Hun reiser til England og Bayern for å besøke tidligere elskere og gamle venner, og forsøker å finne tilbake til ungdommens livsglede.

Vicky Krieps gjør en glimrende tolkning av keiserinne Elisabeth. Regissør og manusforfatter Marie Kreutzer utforsker kontrasten mellom Sisis offentlige person og hennes personlige begjær i en film som sender tankene til Diana-filmen Spencer og Sofia Coppolas Marie Antoinette. Kreutzers opprørske og innsnørte Elisabeth nekter å kapitulere, og fører en utmattelseskrig som ender i et praktfullt klimaks.

Elisabeth, known as “Sisi”, became empress at age 16 in 1854. She was idolized for her infamous beauty and set the day's fashion trends. But in 1877, Elisabeth celebrates her 40th birthday and must fight to maintain her public image. Famed for her slender figure, she instructs her staff to lace her bodice ever tighter as gossip spreads that she’s put on weight. With a future of strictly ceremonial duties laid out in front of her, Elisabeth rebels against the hyperbolized image of herself and comes up with a plan to protect her legacy. She travels to England and Bavaria, visiting former lovers and old friends, seeking the excitement and purpose of her youth.

Phantom Thread star Vicky Krieps puts in a terrific performance as Empress Elisabeth. Writer-director Marie Kreutzer explores the contrast between her ceremonial public image and her personal desires in a film that is reminiscent of the Diana film Spencer and Sofia Coppola’s Marie Antoinette. Kreutzer’s rebellious and tightlaced Elisabeth refuses to capitulate, waging a war of attrition that results in a glorious climax.

Empire of Light

Hilary jobber i billettluken og kiosken på Empire, en storslått kino av typen det blir stadig færre av i verden, med røde fløyelsseter, store scenetepper, balkonger og flotte lys. Hver morgen går hun gjennom de daglige rutinene, kun avbrutt av kinodirektørens forespørsler om hjelp på kontoret, som regel av den uanstendige sorten. Dagene blir stadig likere, og Hilary har for lenge siden avfunnet seg med at dette er det livet har å by på. Så en dag ankommer Stephen, en ung og ivrig ansatt som ser det positive i det meste, inkludert Hilary. De to utvikler raskt et varmt forhold som gir Hilary ny livsgnist, men som også gjør det vanskeligere for henne å skjule en komplisert fortid.

Empire of Light er en sterk og rørende fortelling forankret i regissørens egne minner; et kjærlighetsbrev til filmen og kinoen. Fotograf Roger Deakins fanger både de små øyeblikkene og den storslåtte scenografien på mesterlig vis, og gjør filmen både overveldende vakkert visuelt, samt øm og medrivende i sin ærlige tematikk.

Hilary works the ticket and concessions stand at the Empire, a grand and gorgeous cinema that seems to be one of the last of its kind, with red velvet seats, majestic balconies, and beautiful lights. Every day she goes through the routines that keep the cinema going, only interrupted by the manager’s need for her assistance in his office, usually of the indecent kind. The days seem to blend into one another, and Hilary has long ago accepted that this seems to be the life she will have. The arrival of Stephen, a young and eager new employee provides a jolt in Hilary’s existence, as the youngster sees the positives in everything, including her. The two soon begin a warm, although surprising relationship that provides a much-needed spark in Hilary’s heart, but also makes it harder for her to hide a complicated past.

Empire of Light is a moving and powerful story anchored in the director’s own memories and is a love letter to film and cinemas. Director of photography Roger Deakins masterfully captures both the subtle moments and the film’s grand production design, making the film a visually gorgeous experience, that is also tender and engaging in its honest themes.

The Whale

I en håpløs tilstand av selvødeleggelse som vi gradvis får mer klarhet i, har engelsklæreren Charlie (Brendan Fraser) trukket seg tilbake i en dyster tilværelse som får de fleste korona-isolasjoner til å blekne. Møtene med studentene tas over video med kameraet av. Han vil ikke at de skal se hvor diger han har blitt. Samtidig fråtser han i fast food, vel vitende om hvor det bærer, og selv den omtenksomme hjelpepleieren Liz (Hong Chau) har gitt opp å holde Charlie vekk fra kyllingklubbene.

Med handling som utspiller seg nesten utelukkende i Charlies leilighet, og valget av et smalt 1.33-bildeformat, er det ikke overraskende at The Whale er basert på et teaterstykke. Men de komprimerte rammene er høyst gjennomtenkte fra filmens regissør Darren Aronofsky, som ikke tillater oss annet enn å ta Charlie på alvor som menneske. Her er det strålende skuespill og et gripende manus som står sentralt, for en kompromissløst emosjonell reise mot en mulig velsignelse.

Charlie (Brendan Fraser) is an English teacher in chosen isolation, compulsively eating fast food even though he knows it will mean his end. His devoted healthcare worker Liz (Hong Chau) has nearly given up, and brings him the food he wants in his apartment. Charlie’s self-hatred and lack of hope for a future are connected to grief, and in The Whale – based on Samuel D. Hunter’s critically acclaimed play – we gradually get to know more about his story. Director Darren Aronofsky severely forces us to care about the man, who at first might seem like a hideous character.

Redemption and a pure human instinct for caring about other people are a couple of The Whale’s strong emotional themes. Charlie has been overwhelmed with guilt over his abandonment of Ellie (Sadie Sink), but little by little a fragile bond is built between father and daughter.

Women Talking

I lang tid har kvinnene i en isolert religiøs sekt blitt utsatt for seksuelle overgrep. De blir bedøvet med bedøvelsesmiddel brukt på storfe og voldtatt i løpet av natten. Kvinnene blir fortalt at overgrepene utføres av spøkelser, demoner eller Satan selv - som straff for deres uanstendige handlinger. De tror på dette helt til to unge jenter ser en av voldtektsmennene løpe over åkeren etter at ugjerningen er utført. Noen av mennene blir arrestert, og de resterende drar til byen for å kausjonere dem ut. Kvinnene i kolonien er alene i to døgn, og i løpet av den tiden må de avgjøre hvordan deres fremtid skal se ut.

Regissør Sarah Polley leverer en gripende fortelling om seksuelle overgrep i en sekt som har isolert seg på landsbygda. Filmen er basert på Miriam Toews’ bok med samme navn som omhandler faktiske forhold i en lukket mennonitt-menighet i Bolivia. Filmen har et komplekst persongalleri med strålende skuespillerprestasjoner av Rooney Mara, Claire Foy og Jessie Buckley.

For a long time, the women in an isolated religious sect have been subjected to sexual abuse. They are drugged with an anesthetic made for cattle and raped during the night. The women are told that the assaults are carried out by ghosts, demons, or even Satan himself - as punishment for their indecent acts. They believe this until two young girls see one of the perpetrators running across the field after the crime has been committed. Some of the men are arrested and the rest go to town to bail them out. The women in the colony are alone for two days, and during that time they must decide what their future will look like.

Director Sarah Polley delivers a gripping tale of sexual abuse in a sect that has isolated itself in the countryside. The film is based on Miriam Toews' book of the same name, which deals with a true story in a closed Mennonite congregation in Bolivia. The film has a complex cast of characters with brilliant acting performances by Rooney Mara, Claire Foy, and Jessie Buckley.