Kritikeruka / Critics’ Choice

Kritikeruka

CRITICS’CHOICE

TIFF har gleden av å presentere fem internasjonale filmer valgt og introdusert av dyktige filmkritikere fra Norge og utlandet. Programmet er et samarbeid med Norsk filmkritikerlag, og filmene er valgt utelukkende ut fra kritikerens personlige preferanse. Kritikeruka inkluderer også fire norske kinofilmer fra fjoråret, som blir presentert av kritikere og filmvitere. Utvalget er gjort i samarbeid med filmnettstedet Montages, og disse filmene er alle fremhevet som særlig interessante i deres spalte Analysen.

TIFF and the Norwegian Film Critics’ Association are pleased to present five films chosen by Norwegian and international film critics. The selections are based on the individual critic’s personal preference. The sidebar also includes four Norwegian feature films from 2019, selected by TIFF and the film website Montages, and presented at screenings by critics and film scholars. Please note that introductions by Norwegian critics will be held in Norwegian.

IVANA THE TERRIBLE

ROMANIA 2019 DIRECTOR: Ivana Mladenović SCREENPLAY: Ivana Mladenović, Adrian Schiop CINEMATOGRAPHY: Carmen Tofeni CAST: Andrei Dinescu, Ivana Mladenović, Živka Sorejević RUNNING TIME: 1h 29m PRODUCER: Ada Solomon SOURCE: Syndicado DIALOGUE: Romanian, Serbian

Dette er ikke filmen for de som vil ha et actionfylt og handlingsrikt narrativ. ivana the terrible er om det trivielle, men løst gjennom en interessant form og estetikk, som hybrid mellom dokumentar og fiksjon. Ivana !! gjenskaper scenene fra en gang hun dro tilbake til hjembyen sin, Kladovo i Serbia, bare for å lære at det aldri er en god idé. Hun krangler med familien sin, blir en snakkis når hun ligger med naboen som er 13 år yngre enn henne, og dessuten har hun visst blitt en slags kjendis i hjembyen etter at hun forlot den for å lage film i Romania.

Med sin meditative tilnærming og musikalitet i foto og klipp, blir ivana the terrible en opplevelse som kretser rundt stemninger, hverdagsdramatikk og det smått absurde, med glimt i øyet. Hun har heller ikke unnlatt å portrettere kleine stereotype, østeuropeiske fester som utgir seg for å være bedre enn de er, krangling som eskalerer, og å miste hår på grunn av stress.

This is not an extraordinary action-filled narrative. Maybe because ivana the terrible is about a moment in life, a hybrid movie, combining elements of documentary and fiction filmmaking with sequences from director Ivana Mladenović’s own life. More precisely from when she returns to where she grew up, in Kladovo, Serbia. Ivana finds out this is not a good idea at all. She is also suffering from some unknown, undiagnosed ailment. It does not make things any better that she has turned into some sort of local celebrity in her hometown: Suddenly she is invited to represent a local music festival. Ivana plays herself, as do most others who help to recreate events that have happened.

With its meditative approach and pace in photos and clips, ivana the terrible becomes a pleasant and absurd experience that revolves around moods, capturing the mediocre with a twinkle in the eye.

REGISSØREN

Ivana Mladenović (f.1984) kommer fra Kladovo, Serbia. Etter å ha studert jus i Beograd, flyttet hun til Bucuresti, Romania hvor hun utdannet seg til å bli regissør ved National School of Film and Theatre i 2010. TURN OFF THE LIGHTS er hennes første dokumentarfilm. IVANA THE TERRIBLE er hennes andre langfilm.

THE DIRECTOR

Serbian-born Ivana Mladenović (b.1984) hails from Kladovo, Serbia. After studying Law in Belgrade, she moved to Bucharest, Romania where she graduated in Film Directing at the National School of Film and Theatre in 2010. TURN OFF THE LIGHTS (2012) was her first documentary feature film. IVANA THE TERRIBLE is her second feature film.

FILMOGRAPHY (UTVALG/SELECTION):

2017 SOLDAŢII. POVESTE DIN FERENTARI / SOLDIERS. STORY FROM FERENTARI (TIFF 2018) 2012 LUMEA I PATRATELE / TURN OFF THE LIGHTS 2010 SKIN (SHORT)

OVER THE HILLS

DÁLAVA

CZECH REPUBLIC 2019 DIRECTOR: Martin Mareček SCREENPLAY: Martin Mareček, Tomáš Bojar CINEMATOGRAPHY: Jiří Málek RUNNING TIME: 1h 18m PRODUCERS: Petr Oukropec, Tereza Polachová, Hanka Kastelicová SOURCE: Negativ s.r.o. DIALOGUE: Czech

Vit er blitt atskilt fra sin kone, som har funnet Gud og vendt tilbake til Russland sammen med datteren deres. Nå er Vit og tenåringssønnen Grisha igjen i Tsjekkia. Denne dokumentaren forteller historien om deres reise til Russland i håp om gjensyn – om ikke forsoning – med resten av familien. Men det tar ikke lang tid før vi oppdager at far og sønn også har sine egne utfordringer.

I tråd med roadmovie-sjangeren, handler over the hills mer om selve reisen enn om målet, men denne reisen stiller flere spørsmål enn den finner svar på. Dette bare øker denne ofte spontane lettbeinte dokumentarens villedende dybde. Filmen byr på lys og mørke, humor så vel som umiskjennelig sorg. Oppdraget deres kan mislykkes, men på reisen kommer vi nærmere Vit og Grisha – og Vit og Grisha nærmere hverandre.

Vít is separated from his wife who has found God and returned to Russia with their daughter, leaving him and their adolescent son, Grisha, behind in the Czech Republic. This is the documentation – and story – of their journey to Russia in hope of a family reunion – if not a reconciliation. It soon becomes clear that father and son have a few challenges of their own.

Like any good road movie, over the hills is more about the journey than the destination and it is a journey destined to provide more questions than answers. This only adds to the organic spontaneity and deceptive depth of this often light-hearted study of a father and son in motion. There is light and shade here, humour as well as unmistakable grief. However elusive the goal, the quest draws the audience ever closer to Vit and Grisha – and Vit and Grisha closer to one another.

REGISSØREN

Martin Mareček (f. 1974) kommer fra Praha og studerte ved Prahas Academy of Performing Arts (FAMU). Hans siste film, SOLAR ECLIPSE, vant prisen for best dokumentarfilm, samt publikumsprisen, ved Ji.hlava IDFF. Denne vant også Tsjekkias nasjonale Lion Award for beste dokumentarfilm.

THE DIRECTOR

Martin Mareček (b. 1974) is from Prague and graduated from the Department of Documentary Film at the Academy of Performing Arts (FAMU) there. His last film, SOLAR ECLIPSE, won the documentary and audience awards at Ji.hlava IDFF, as well as the Czech Republic’s national Lion Award for Best Documentary.

FILMOGRAPHY (UTVALG/SELECTION):

2011 POD SLUNCEM TMA / SOLAR ECLIPSE 2009 AUTO*MAT / AUTO*MATE 2005 ZDROJ / SOURCE 2001 HRY PRACHU / DUST GAMES 1998 JAVOR 98 / MAPLE 98

TRANSNISTRA

SWEDEN, DENMARK, BELGIUM 2019 DIRECTOR: Anna Eborn SCREENPLAY: Anna Eborn CINEMATOGRAPHY: Virginie Surdej RUNNING TIME: 1h 35m PRODUCERS: David Herdies, Michael Krotkiewski SOURCE: CAT&Docs DIALOGUE: Russian, Ukrainian, Romanian

Et flagg med hammer og sigd vaier fremdeles i 2019 over utbryterrepublikken Transnistria, en liten landstripe klemt mellom Moldova og Ukraina. Med sin egen myntenhet, hær og president, er den glemte ministaten en (post-)sovjetisk tidskapsel – mens ungdommene i landet strever med å se en fremtid. Bør de forlate landet, eller bli?

Gjennom årstidene følger vi tenåringsjenta Tanya, som driver dank sammen med en guttegjeng, men samtidig er full av uuttalte ambisjoner. På øde grusveier og forlatte byggeplasser virker fremtiden dyster, men blant ruinene blomstrer kjærligheten i flere retninger, og tenåringslivet består av de universelle elementene sjalusi, forelskelse, fremtidshåp, fortvilelse og festing. Filmet på 16mm er transinstra et gnistrende portrett av unge voksne, nær uten å være pågående, spørrende uten å være kritisk, vakker uten å være banal. transinstra er Eborns prisvinnende fjerde langfilm, og hun har blitt utropt som Sveriges mest spennende dokumentarfilmregissør.

A flag with a hammer and sickle is still waving over the breakaway republic Transnistria, a small strip of land perched between Moldova and the Ukraine. With its own currency, army and president, the forgotten mini-state appears to be a (post-)Soviet time capsule – while the youth are struggling to find a future there. Should they stay, or leave?

Through the passing seasons, we stay in the company of the fascinating 17-year-old Tanya and her group of male friends. They roam desolate gravel roads and abandoned building sites, without aim. But amongst the ruins, love is in bloom, and their lives consist of the universal teenage elements: jealousy, falling in love, hopes and dreams, despair, and partying. Shot on 16mm, transnistra is a devastatingly beautiful coming-of-age portrait; intimate, quizzical, and empathic. transnistra is Eborn’s fourth feature documentary, and she has been proclaimed Sweden’s most interesting documentary film director.

REGISSØREN

Anna Eborn (f. 1983) er en svensk regissør, i utgangspunktet autodidakt, men senere videreutdannet ved Stockholms dramatiska högskolas dokumentärlinje. Hennes første helaftens dokumentarfilm PINE RIDGE, fikk prisen Dragon Award for beste nordiske dokumentarfilm på Gøteborgs Internasjonale Filmfestival, det samme gjorde TRANSNISTRA i 2019, hennes foreløpig siste film.

THE DIRECTOR

Anna Eborn (b. 1983, Sweden) is self-taught as a filmmaker and has directed various short films, feature films and documentaries. Her first feature-length documentary, PINE RIDGE, won the Dragon Award for Best Nordic Documentary at the International Film festival in Gothenburg. Further films include EPIFANIA and LIDA. Her latest film TRANSNISTRA also won the Dragon Award for Best Nordic Documentary at Göteborg IFF 2019.

FILMOGRAPHY (UTVALG/SELECTION):

2017 LIDA (DOC) 2016 EPIFANÍA (DOC) 2014 ZMIIVKA (SHORT DOC) 2013 PINE RIDGE (DOC) 2010 BABA (SHORT DOC)

WATERGATE OR: HOW WE LEARNED TO STOP AN OUT-OF-CONTROL PRESIDENT

USA 2019 DIRECTOR: Charles Ferguson SCREENPLAY: Charles Ferguson CINEMATOGRAPHY: Shana Hagan, Yuachen Liu, Dennis Madden, Daphne Matziaraki, Morgan Schmidt-Feng RUNNING TIME: 4h 30m PRODUCERS: Krista Parris, Charles Ferguson SOURCE: Dogwoof DIALOGUE: English

Dette er den store dokumentarfilmen om Watergate-skandalen, som førte til president Richard Nixons avgang i 1974. Den omfangsrike filmen nevner ikke Donald Trump en eneste gang, men undertittel og innhold gjør filmen påtrengende aktuell. Gjennom arkivmateriale og intervju med mange av de sentrale personene rulles saken opp. Ved dramatisk bruk av «The Nixon White House Tapes» som i sin helhet ble frigitt først i 2013, byr filmen på ordrett rekonstruksjon av en rekke av Nixons samtaler og møter i forsøk på å dekke over skandalen, etter som saken begynte å rulle mot riksrett.

Filmen kan sees som et mørkt, dokumentarisk bakteppe til klassiske politiske Hollywood-filmer som Alan J.Pakulas alle presidentens menn (1976) og Steven Spielbergs the post (2017), med mange av de samme personene, i virkeligheten. Filmen får særlig godt frem hvor lenge, hvor hardt og med hvilke midler president Nixon kjempet før han trakk seg.

The great documentary about the Watergate scandal, which led to President Richard Nixon’s resignation in 1974. Though this comprehensive work does not once mention Donald Trump, its subtitle and content render it emphatically current. The events are told using archival footage, and interviews with several central people. The film reconstructs, verbatim, various meetings and conversations in which Nixon tried to cover up the scandal as the case took a turn towards impeachment, through compelling dramatization of the Nixon White House tapes, which were only made available in 2013.

watergate can be seen as a dark, documentary backdrop to political Hollywood classics like Alan J. Pakula’s all the president’s men (1976) and Steven Spielberg’s the post (2017), featuring many of the same characters, though here in real life. It paints a particularly vivid picture of how long and hard Nixon fought before resigning, and the means he employed in his fight.

REGISSØREN

Charles Ferguson (f. 1955) hadde bakgrunn som forsker og teknologigründer da han omsider, etter mange år som filmelsker, begynte å lage dokumentarfilm etter fylte 50. Hans første dokumentar NO END IN SIGHT (2007) om Irakkrigen ble nominert til Oscar. Hans andre, om finanskrisen, INSIDE JOB (2010) fikk Oscar som beste dokumentarfilm.

THE DIRECTOR

Charles Ferguson (b. 1955) worked both in research and as an entrepreneur before, finally, in his 50’s, having long been a cinephile, he began making documentary films. His first work, NO END IN SIGHT (2007), about the Iraq War, was nominated for an Academy Award. His second, INSIDE JOB (2010), about the 2008 financial crisis earned him the Academy Award for Best Documentary Feature.

FILMOGRAPHY (UTVALG/SELECTION):

2018 WATERGATE (DOC) 2015 TIME TO CHOOSE (DOC) 2010 INSIDE JOB (DOC) 2007 NO END IN SIGHT (DOC)

WHAT SHE SAID: THE ART OF PAULINE KAEL

USA 2018 DIRECTOR: Rob Garver SCREENPLAY: Rob Garver CINEMATOGRAPHY: Vince Ellis RUNNING TIME: 1h 35m PRODUCERS: Rob Garver, Glen Zipper SOURCE: NonStop Entertainment DIALOGUE: English

Det er ikke lett å lage film om det skrevne ord, men regissør Rob Garver lykkes med nettopp dette i debuten what she said: the art of pauline kael. Denne dokumentaren handler om noe så usannsynlig, og kanskje umoderne, som en filmkritiker. Hvem trenger vel dem nå for tiden?

Og hvem husker dem i ettertid? Ganske mange, skal det vise seg, når det dreier seg om Pauline Kael (1919–2001) som skrev om film for The New Yorker. Hun er kanskje en av tidenes største filmkritikere, og var definitivt den mest berømte, og beryktede, under «New Hollywood»-perioden på 1970-tallet. Hun var en briljant kritiker og aldri redd for å ta stilling, enten for å hylle eller slakte filmene hun skrev om. Denne dokumentaren beskriver hennes liv, karriere, preferanser, fans og offer, men først og fremst skrivingen hennes – hva hun skrev om filmene. Det er kulturhistorie på sitt beste: smarte intervjuer med alle fra Quentin Tarantino til Camille Paglia, fantastiske filmklipp, sjeldent og rikholdig arkivmateriale samt en kontroversiell hovedperson.

It’s not easy to make a lively film about the written word, but first time director Rob Garver manages to do that with what she said: the art of pauline kael. The subject of the documentary is also quite unlikely – and very unfashionably – a film critic. Who needs critics nowadays?

And who remembers them? Quite a few, it seems, when it comes to Pauline Kael (1919–2001), who wrote about film for The New Yorker. She may have been the greatest film critic ever, and she sure was the most famous and the most infamous one in the 70’s, the thrilling era of New Hollywood. She was a brilliant critic, but she was also a fearless brawler, legendary both in her ecstatic praise and her vicious attacks. This documentary charts her life, career, likes and dislikes, fans and victims, and, above all, her writing – what she said about films. It’s cultural history at its best: smart interviews with just about everybody from Quentin Tarantino to Camille Paglia, wonderful film clips, rare and rich archive material, and a controversial main character. So, who needs critics? What she said: “Without critics, all you have is just a bunch of advertisers.”

REGISSØREN

Rob Garver (f. 1959) er en filmskaper basert i New York som har skrevet, produsert og regissert flere kortfilmer. WHAT SHE SAID: THE ART OF PAULINE KAEL er hans første helaftens dokumentar.

THE DIRECTOR

Rob Garver (b. 1959) is a New York-based filmmaker who has written, produced and directed several short films. WHAT SHE SAID: THE ART OF PAULINE KAEL is his first feature-length documentary.

FILMOGRAPHY (UTVALG/SELECTION):

2018 WHAT SHE SAID: THE ART OF PAULINE KAEL (DOC)

BARN

BEWARE OF CHILDREN

NORWAY 2019 DIRECTOR: Dag Johan Haugerud SCREENPLAY: Dag Johan Haugerud CINEMATOGRAPHY: Øystein Mamen CAST: Andrea Bræin Hovig, Henriette Steenstrup, Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Anne Marit Jacobsen, Andrea Bræin Hovig, Ella Øverbye RUNNING TIME: 2h 37m PRODUCER: Yngve Sæther SOURCE: Arthaus DIALOGUE: Norwegian

«Tung tematikk er behandlet med lett hånd. Overbevisende realisme sameksisterer med utbrudd av underliggjøring. Replikkene synes å oppstå av seg selv der og da. Et omfangsrikt og umiddelbart troverdig rollegalleri gestaltes av unisont fremragende skuespillere. Dag Johan Haugeruds forrige film, som du ser meg (2012), var storartet, men fremstår nå nærmest som en oppvarming til barn– et verk av en uhyre selvsikker og allsidig filmskaper» – Dag Sødtholt (Utdrag fra Analysen, Montages.no)

barn skildrer de dramatiske etterdønningene av en ulykke på en barneskole i utkanten av Oslo, og ut fra dette utgangspunktet har Dag Johan Haugerud forfattet og visualisert en uhyre kompleks film. I filmen eksisterer drøftingen av temaene side om side med en innsiktsfull og slående utforskning av personlighetene til rollefigurene, med et inderlig portrett av et menneske uten selvtillit som kronen på verket.

“Heavy themes are treated with a light hand. Convincing realism co-exists with eruptions of strangeness. The sentences and words in the script come to life seemingly then and there. A massive and immediately believable cast of characters are played by marvelous actors, all in unison. Dag Johan Haugerud’s previous feature, i belong (2012), was magnificent, but seems almost like a warm-up compared to beware of children – a work of art made by an immensely assured and versatile filmmaker.” – Dag Sødtholt (Excerpt from Analysen, Montages.no)

beware of children traces the dramatic aftermath of a tragic event in a middle-class suburb of Oslo, and from this starting point Haugerud has written and visualized an extremely complex film. The discussions of the film’s themes exist side-by-side with an insightful and striking exploration of the personalities among the characters, with a passionate portrait of a human being without confidence as the icing on the cake.

REGISSØREN

Dag Johan Haugerud (f. 1964) er en norsk filmskaper. For spillefilmen SOM DU SER MEG (2012) mottok han Kritikerprisen 2013, samt Amandaprisen for beste manus, regi og kinofilm. Haugerud er også bibliotekar og forfatter, og har gitt ut fire romaner. Med BARN konkurrerte han i 2019 i det prestisjetunge sideprogrammet Giornate degli Autori ved filmfestivalen i Venezia.

THE DIRECTOR

Dag Johan Haugerud (b. 1964) is a Norwegian filmmaker. His feature film I BELONG (2012) received the Norwegian Film Critics’ Association’s award in 2013, in addition to winning the Amanda awards for best script, director and theatrical film. Haugerud is also a writer and librarian by profession, and has published four novels. With BEWARE OF CHILDREN, he competed in the prestigious Venice Film Festival sidebar Giornate degli Autori in 2019.

FILMOGRAPHY (UTVALG/SELECTION):

2019 BARN / BEWARE OF CHILDREN 2014 DET ER MEG DU VIL HA / I’M THE ONE YOU WANT 2012 SOM DU SER MEG / I BELONG

DISCO

NORWAY 2019 DIRECTOR: Jorunn Myklebust Syversen SCREENPLAY: Jorunn Myklebust Syversen CINEMATOGRAPHY: Marius Matzow Gulbrandsen CAST: Josefine Frida, Nicolai Cleve Broch, Kjærsti Odden Skjeldal, Andrea Bræin Hovig, Espen Klouman Høiner, Terje Syversen RUNNING TIME: 1h 35m PRODUCER: Maria Ekerhovd SOURCE: MER Film DIALOGUE: Norwegian

«Det er ingen manko på eufori i menighetene vi får stifte bekjentskap med i disco, men for hovedpersonen Mirjam blir entusiasmen til selvdestruktiv vrede på et dansegulv som trekker henne ned mot et disco inferno. Selv om filmens topos er satt til opptil flere frikirkelige miljøer («den hellige alminnelige kirke» representeres ikke), er ikke Mirjams konflikt primært knyttet til tro. Snarere utgjør troen en skjør base i det som er den virkelige konflikten: livet i en dysfunksjonell familie.» – Helga Brekke Mathisen (Utdrag fra Analysen, Montages.no)

Som kunstner og filmskaper har Jorunn Myklebust Syversen en uttalt interesse for gruppers maktutøvelse overfor individet. Dette konseptet er også behandlet i hennes debutfilm, hoggeren (2017), og i disco bygger hun videre på mange av disse motivene, og ekspanderer dem: maktmenneskenes overtramp er langt grovere denne gangen.

“There’s no lack of euphoria in the congregations we get to know in disco, but for the main character Mirjam the enthusiasm turns to self-destructive wrath on a dance floor that draws her further down towards a disco inferno. Even if the film’s topos is placed among several Free Church societies («the Holy Ordinary Church» is not represented), Mirjam’s conflict isn’t primarily rooted in faith. Her faith is rather a fragile base in what is the real struggle: life in a dysfunctional family.” – Helga Brekke Mathisen (Excerpt from Analysen, Montages.no)

As an artist and filmmaker, Jorunn Myklebust Syversen has a pronounced interest in the way groups exercise power over the individual. This concept was also treated in her debut feature, the tree feller (2017), and she builds on this in disco – and expands on the ideas: the violations of the powerful are far worse this time around.

REGISSØREN

Jorunn Myklebust Syversen (f. 1978) ble uteksaminert fra Kunstakademiet i Bergen i 2005. Hun bor i Oslo og jobber i krysningspunktet mellom film og videokunst, fotografi og installasjoner. Hennes andre spillefilm DISCO ble et internasjonalt gjennombrudd, med visninger på filmfestivalene i bl.a. Toronto og San Sebastian.

THE DIRECTOR

Jorunn Myklebust Syversen (b. 1978) graduated from Bergen National Academy of the Arts in 2005. She lives in Oslo and is working in the field of film and video art, photography, and installations. Her second feature film, DISCO, was an international breakthrough, with screenings at the film festivals in Toronto and San Sebastian, among others.

FILMOGRAPHY (UTVALG/SELECTION):

2017 HOGGEREN / THE TREE FELLER

HÅP

HOPE

NORWAY, SWEDEN 2019 DIRECTOR: Maria Sødahl SCREENPLAY: Maria Sødahl CINEMATOGRAPHY: Manuel Alberto Claro CAST: Andrea Bræin Hovig, Stellan Skarsgård, Elli Rhiannon Müller Osborne RUNNING TIME: 2h 10m PRODUCER: Thomas Robsahm DIALOGUE: Norwegian

«håp vil bli stående i norsk filmhistorie, ikke bare fordi den forteller en dramatisk, sann historie, men fordi den er et ekstremt vellykket eksempel på at det går an å bearbeide kriser og vonde livserfaringer til stor kunst. Som seer føler man at alt som er viktig er med, og at alt som var unødvendig er skåret bort. Ved siden av den sterke historien, er det de usedvanlige skuespillerprestasjonene fra Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård som umiddelbart gjør dypest inntrykk.» – Anne Gjelsvik (Utdrag fra Analysen, Montages.no)

I en tid hvor det private har stor offentlig interesse fikk denne filmen (velfortjent) oppmerksomhet i mediene, inkludert en lang rekke intervjuer hvor manusforfatter og regissør Maria Sødahl har fortalt om sin kreftdiagnose og dødsdom, og om prosessen med å lage film basert på egne og næres private erfaringer.

“Maria Sødahl’s hope will remain standing in Norwegian film history, not only because it tells a dramatic, true story, but because it is such an extremely successful example of how you can turn painful, traumatic events from life into great art. As a viewer, you feel that all the essentials of the story are present and that any unnecessary elements have been excised. And in addition to the gripping story itself, the two main actors – Andrea Bræin Hvoig and Stellan Skårsgård– impress deeply, and leave a lasting impression.” – Anne Gjelsvik (Excerpt from Analysen, Montages.no)

In a time when private stories often seem to whip up enormous public interest, this film received its well-deserved spot from the media, including a series of interviews where writer and director Maria Sødahl has talked about her cancer diagnosis and “death sentence”, and about the meticulous process of creating a film based on your own (and you family’s) private experiences.

REGISSØREN

Maria Sødahl (f. 1965) signerte sin første kortfilm i 1989, LIFE IS HARD AND THEN YOU DIE, hvorpå hun tok regiutdannelse ved Den danske filmskolen og ble uteksaminert i 1993. I årene som fulgte skrev og regisserte hun en rekke kortfilmer, dokumentarer og episoder av tv-drama, før hun spillefilmdebuterte med det kritikerroste dramaet LIMBO i 2010.

THE DIRECTOR

Maria Sødahl (b. 1965) made her first short film in 1989, LIFE IS HARD AND THEN YOU DIE, after which she studied filmmaking at the Danish National Film School , graduating in 1993. In the following years, she has written and directed several TV-dramas, documentaries and short films, and made her debut as a feature film director with the critically acclaimed drama LIMBO in 2010.

FILMOGRAPHY (UTVALG/SELECTION):

2010 LIMBO

PSYCHOBITCH

NORWAY 2019 DIRECTOR: Martin Lund SCREENPLAY: Martin Lund CINEMATOGRAPHY: Adam Wallensten CAST: Elli Rhiannon Müller Osborne, Henrik Rafaelsen, Jannike Kruse, Jonas Tidemann, Saara Sipila-Kristoffersen RUNNING TIME: 1h 50m PRODUCER: Ruben Thorkildsen SOURCE: Norwegian Film Institute DIALOGUE: Norwegian

«Mens noen oppvekstfilmer foregår i en svunnen tid og har som mål å fange ungdomstiden som i en kapsel, griper andre direkte inn i sin egen samtid – utforskende, mer eller mindre bevisst famlende, slik som Lukas Moodyssons fucking åmål (1998) eller fjorårets eighth grade. Martin Lunds psychobitch plasserer seg i sistnevnte kategori; Lund har inntatt en fortellerposisjon der målet er å frembringe en form for aktuell realisme, ikke ulikt skam, der det hverken skal romantiseres eller svartmales.» – Sveinung Wålengen (Utdrag fra Analysen, Montages.no)

Uten å ha det som uttalt tema, tar psychobitch temperaturen på en ungdomskultur preget av perfeksjonisme og et underliggende press om å være «flink». Levere som forventet. I tillegg føyer filmen seg inn i en trend fra de siste årenes norske filmer om eller for ungdom, der også alvorlig tematikk får ta plass og bli viktig for både miljøskildringen og rollefigurenes forankring til vår virkelighet.

“While some coming-of-age and high-school films take place in a nostalgic setting, looking back at a lost time trying to capture youth as a time capsule, others seize immediately upon their own time in a contemporary setting – searching, struggling to understand, like in Lukas Moodysson’s fucking åmål (1998) or last year’s eighth grade. Martin Lund’s psychobitch belongs to this second category; the director places us in a narrative position where the ambition is to conjure up a kind of timely realism, not unlike NRK’s youth series skam, where there’s neither room for romanticism nor prejudices.” – Sveinung Wålengen (Excerpt from Analysen, Montages.no)

Without stating it as an expressed motif, psychobitch looks into a youth culture defined by perfectionism and a pressure to be “good”. Do as is expected. In addition to this, the film can be seen as part of an ongoing trend in Norwegian cinema for the past few years, being with or about young people, where also serious topics are given space, and they become important to both the portrait of place and characters, and how they are anchored in our reality.

REGISSØREN

Martin Lund (f. 1979) er en manusforfatter og regissør som ble uteksaminert fra Den norske filmskolen i 2009. Hans andre spillefilm, MER ELLER MINDRE MANN (2012), vant hovedprisen Crystal Globe ved filmfestivalen i Karlovy Vary.

THE DIRECTOR

Martin Lund (b. 1979) is a writer and director, who graduated from the Norwegian Film School in 2009. His second feature film, THE ALMOST MAN (2012), won the Crystal Globe at the Karlovy Vary International Film Festival.

FILMOGRAPHY (UTVALG/SELECTION):

2012 MER ELLER MINDRE MANN / THE ALMOST MAN