Arbeiderklassen som sivilisatorisk kraft i Europa av Eystein Kleven
I utviklingen av samfunnet fra barbari til sivilisasjon, fra lavere samfunnsformasjoner til høyere, er produktivkreftene – menneskenes arbeidsferdigheter og deres arbeidsredskaper – avgjørende. I den sammenheng skreiv Marx at: ’Det som skiller de økonomiske epokene er ikke hva som blir laget, men derimot med hvilke arbeidsredskaper det blir laget.’ Således er ’arbeidsredskapene ikke bare målestokk for utviklingen av aleine den menneskelige arbeidskraft, men forteller også noe om de sosiale betingelser hvorunder det blir arbeidet.’1 Hoveddriveren i den historiske prosessen er kampen mellom hovedklassene i samfunnet. Denne kampen dreier seg om tilgangen til merproduktet av menneskenes arbeid, og om de sosiale forhold som gir denne tilgangen, nemlig eiendomsretten til produktivkreftene; arbeidskraften, arbeidsredskaper, jord og andre naturressurser, dvs om produksjonsforholdene. I de kapitalistiske samfunnsformasjoner tar hoveddelen av merproduktet i samfunnet form av merverdi – den tilleggsverdi arbeideren skaper for kapitaleieren utover å dekke utlegget til egen arbeidskraft. Denne verdi framtrer for kapitaleieren som profitt, dvs avkastning på investert kapital. I disse tider hvor det foregår et stort skifte i Europa som følge av den økonomiske krisa, er det sentralt å forstå hvilke hovedkrefter kampen står mellom, og om hva kampen gjelder. Bare gjennom en slik forståelse kan arbeiderbevegelsen og andre demokratiske krefter stake ut en vei å gå som hindrer et historisk tilbakesteg i Europa så langt gjelder den sosial levestandard, og fordeling av samfunnets merprodukt. Krisen og de borgerlige kreftenes forsøk på løsninger, viser den uforenlige motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet mellom å utnytte de muligheter som følger av stadig mer utviklede produktivkrefter og det forhold at disse i hovedsak eies og disponeres av noen få kapitaleiere som søker maksimal profitt. De borgerlige kreftene i EU og i nasjonalstatene søker løsninger som gir maksimal profitt for kapitaleierne, mens en demokratisk løsning ligger i at produktivkreftene og merproduktet bringes i større grad under samfunnets fellesforvaltning.
Utviklingen av sivilisasjonen i Europa viser seg gjennom statsdannelser, bydannelser, kunst, utdanning, osv, som uttrykk for at stadig flere mennesker frigjøres fra produktivt materielt arbeid. En slik frigjøring fra produktivt materielt arbeid, er betinget av at produktivkreftene er på et nivå hvor overskuddet kan tilfredsstille løsningen av andre oppgaver i samfunnet. Jo mindre tid, arbeideren bruker på å reprodusere sin egen arbeidskraft – altså dekke de nødvendige behov ut fra en historisk, kulturell og moralsk standard, jo mer produktiv er arbeideren; og jo mer tid kan i samfunnet brukes på andre oppgaver. Og jo mer tid som kan brukes på andre oppgaver, jo mer framskreden er sivilisasjonen. Utvikling av masseødeleggelsesvåpen, forurensing osv viser imidlertid hvor motsigelsesfylt en slik prosess er. I det store og det hele, gjenspeiler følgelig de store sivilisasjonene spesifikke stadier i de materielle produktivkreftene.
tar merproduktet formen merverdi, bare under vareproduserende kapitalforhold. Under det ikke-produktive arbeid faller materiell vareproduksjon, men som ikke skjer under kapitalforhold, dvs uten merverdi; og annet arbeid som typisk tjenestefunksjoner som ikke skaper varer.2 En slik avgrensing – abstraksjon – gjorde Marx i verket Kapitalen for å få fram det spesifikke, det dominante i den gjeldende samfunnsformasjon. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor det som ikke skaper merverdi, anses uproduktivt. Derfor er det viktig å forstå at begrepet produktivt arbeid her brukes for å få fram den virksomhet menneskene utøver som er det primære i en bestemt historisk samfunnsformasjon, nemlig den kapitalistiske til forskjell fra andre og tidligere samfunnsformasjoner. Altså den spesifikke virksomhet, som representerer hovedformen menneskets stoffskifte med naturen tar, i en bestemt historisk epoke. Med andre ord om et bestemt utbytAvgrensingen av begrepet Det synes som om EUs tingsforhold, et bestemt produktivt arbeid er sen- byråkrati legger opp til samfunnsmessig forhold mellom menneskene. tralt for å forstå framstillingen her. Dersom be- en overordnet strategi Øvrige trekk ved produkgrepet produktivt arbeid hvor kapitaleiernes ut- tivt arbeid anses dermed som mer sekundære, fordi avgrenses til menneskelig virksomhet overhodet, så legg til arbeidslønninger de ikke forteller noe om spesifikke under kaer alt arbeid – materieltskal minskes, det offen- det og åndsarbeid – produkpitalforhold, men gjerne er tivt; avgrenses begrepet til tliges utgifter til pensjon- tilstede i enhver samfunnsformasjon. I kriteriet om praksis overhodet, så er alt er osv, senkes. merverdi, ligger likevel det materielt arbeid produktivt; avgrenses begrepet til allmenne – abstrakte – arvareproduksjon overhodet, så er alt som skaper beid som verdi, men altså her i en bestemt hisverdi – bruksverdi og bytteverdi – produktivt; torisk form. Om andre samfunnsformasjoner avgrenses begrepet til vareproduksjon under – historiske eller framtidige, kan det være henkapitalforhold overhodet, så er alt som ska- siktsmessig å gi beteknelsen produktivt arbeid per merverdi produktivt. Det vesentlige i ka- et annet begrepsinnhold i samsvar med de der pitalforholdet er nettopp at kapitaleieren ved spesifikke forhold. å kjøpe den formelt frie arbeiderens arbeidskraft, får retten til det merarbeid og dermed den Betydningen av kapitalens organiske merverdi arbeideren skaper. sammensetning – Variabel og konstant kapital Begrepet produktivt arbeid avgrenses her Merverdiens forhold til kapitaleierens utlegg følgelig til materiell vareproduksjon – produk- til arbeidskrafta, lønna, dvs variabel kapital sjon av bruksverdier og bytteverdier –, men – kaller vi merverdiraten. Derfor uttrykker under kapitalforhold med en tilleggsverdi, merverdiraten graden av utbyttingen i samnemlig merverdi. Og ut fra en slik forståelse
Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014
13