Page 1

sosialistisk Framtid 2/3/2014 LĂ˜SSALG - KR. 50,-

Produksjon Produktivitet Klassekamp Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

1


Opposisjon? Den forbyr vi bare. I dette nummeret av Sosialistisk framtid setter vi fokus på den økonomiske utviklinga i Europa som for øyeblikket er prega av resesjon, arbeidsledighet, enorme klasseskiller og økende sosial nød. Utviklinga i Europa preges i dag dessverre også av andre, sammenknyttede forhold: framgang for ytre høyre og en svekkelse av demokratiet både ved at folkevalgte organer mister stadig mer makt til finanskapitalen og ved innføring av direkte autoritære virkemidler som økt masseovervåking. Som vi viser i artikler i dette nummeret later strategien til den herskende klassen i Europa å være å presse ned arbeidernes lønninger til et “konkurransedyktig” nivå, og det er åpenbart at en slik utvikling ikke kan foregå uten tiltakende bruk av udemokratiske metoder. I Ukraina har det nye regimet tvangsoppløst kommunistenes fraksjon i parlamentet og arbeider for å forby partiet fullstendig under anklager om “nasjonalt forræderi” fordi partiet har fordømt krigspolitikken og tatt til orde for å avslutte all militær maktbruk til fordel for nasjonal dialog og føderalisering. I Russland har man vedtatt nye lover som underlegger populære blogger de samme restriksjonene som andre internettmedier, blant annet begrensninger av “bakvaskelser” og krav om å registrere seg med fullt navn. I Spania har man vedtatt nye lover som forbyr demonstrasjoner foran parlamentet og partihovedkvarterer, med bøter på opptil 5 millioner kroner. I EU har “Det europeiske rådet for toleranse og forbrødring” lagt fram et lovforslag om å forby “ekstremisme” og totalitære ideologier”, ifølge en skribent i finansmagasinet Forbes utarbeida med formål om å forby kommunistisk ideologi og

Roy Pedersen: Høyre/Frp vil gjøre et nyliberalt Norge irreversibelt Asbjørn Wahl: Produktivitetskommisjonen: Hva kan vi lære av danskene? Per Lothar Lindtner: TTIP - Frihandelsavtale mellom USA og EU Eystein Kleven: Arbeiderklassen som sivilisatorisk kraft i Europa Gjeldskrisa og Euroen Edvard Mogstad: Mannen som fekk nazistane til å gjera noko riktig Mina Minoo Koefoed: Revolusjonen danser i Marinaleda Ole-Jacob Christensen: Bærekraftig landbruk og internasjonal solidaritet: Svenn Arne Lie: Kva vil Venstresida med jordbruket?: Via Campesina: Jakartaoppropet: Stans krigen i Ukraina!:

Sosialistisk

framtid Sosialistisk framtid, Boks 131, N-5804 Bergen. sosialistiskfremtid@bevegelsen.no ISSN: 1503-6537 Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum Norges Kommunistiske Ungdomsforbund og Forlaget Marxist A/S.

2

s. 4 s. 8 s. 11 s. 13 s. 18 s. 22 s. 25 s. 28 s. 31 s. 36 s. 39

politikk. I Ungarn snakker den konservative statsministeren Viktor Orban åpent om at finanskrisa i 2008 viste at “liberale demokratiske stater ikke er konkurransekraftige internasjonalt” og at Ungarn bør utvikles til en “ikke-liberal” stat. I Norge ønsker PST-sjef Benedicte Bjørnland og justisminister Anders Anundsen (Frp) å innføre totalovervåking av alle nordmenns aktiviteter på internett, samtidig som Sikkerhetspolitiet bruker informanter og provokatører til å infiltrere ikke-voldelige venstreradikale grupper som Internasjonale Sosialister. Massive kutt i statlig støtte til frivillige organisasjoner bidrar også til å svekke demokratiet. Etter regjeringsskiftet har f.eks dette tidsskriftet mista 20 000 kroner i årlig produksjonsstøtte, mens Norges Fredslag må kutte to av tre stillinger. Regjeringa ønsker som kjent også å redusere pressestøtta til meningsbærende aviser. I en slik dyster situasjon er det viktigere enn noen gang å peke på framtidsretta veier ut av uføret. Vi presenterer derfor her både lokale sosialistiske erfaringer fra Spania, mulige strategier for fagbevegelsen og venstresida i Norge og Europa og et program for fred i Ukraina lagt fram av ulike aktører fra ukrainske, russiske og hviterussiske sosialister. Vi setter også fokus på hvordan landbruket nasjonalt og globalt kan omdannes i bærekraftig retning slik at vi med hell kan møte alle problemene som vil komme som følge av klimaendringer, forurensning og befolkningsvekst. Fordi vi veit at menneskene gjennom kamp bevisst skaper sin egen historie. God lesning – og god kamp!

Jan Herdal: Forholdet mellom Russland og Kina på historisk toppnivå: s. 40 Pål Steigan: Norge med i nytt ekspedisjonskorps i NATO?: s. 40 Patrik Paulov: Islamske staten takkar for hjelpa: Torgeir Holgersen: Den nyttige fienden (IS): Elisabeth Reehorst: Tyrkia - Erdogans våte drøm: Bokomtaler Sosialisme på norsk; Liberalisme på norsk; Fellesskap fungerer 2: Kjell Underlid: Minneord om Hans I Kleven (1926 – 2014): Den rike mannen og brødet:

Redaktør: Aslak Storaker. Redaksjon: Oscar Dybedahl Aslak Storaker, Henrik Carlsen, Marcos Amano og Aleksander Nordby Forside: Charlie Chaplin i “Moderne Tider. Redaksjonen avsluttet: 15.09.2014 Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter. Opplag: 500 Trykk: A2G Grafisk AS.

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

s. 41 s. 42 s. 49 s. 52 s. 56 s. 60 s. 61 s. 62

Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr. 200. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/ kontingent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet.

Utgis med støtte fra


GLIMT FRÅ VERDA

Foto: kris krüg (Flickr)

"Eg ovundrar det demokratiske system. Sidan regjeringa blir valgt av folket, gjer dei vanlegvis det folket seier... Når det kjem til det økonomiske systemet så er eg marxist. Ingen tvil om det, eg er sosialist." - Dalai Lama Tenzin Gyatso til Aftenposten i mai i år. Våpenkvile mellom Israel og Palestina Israel har godteke eit våpenkvileforslag med Hamas og andre militante palestinske grupper som Egypt har forhandla fram. Israel har gått med på å opne grenseovergangar mellom Israel og Gazastripa for humanitær hjelp og byggjemateriale. Avtalen inneber at fiskarar frå Gazastripa kan gå opp til seks nautiske mil frå kysten med båtane sine. Den palestinske presidenten Mahmoud Abbas støttar våpenkvileavtalen. Minst 2100 palestinarar og 68 israelarar er drepne etter Israel sin offensiv på Gazastripa i år. Kort tid etter våpenkvila vart inngått kunngjorde Israel at landet eksproprierer over 4000 mål land frå Vestbreidda, den største tileigninga av land i området på 30 år. NRK - Afghanske kvinner har fått det verre enn under Taliban - Kvinneundertrykkinga er i ferd med å bli institusjonalisert og talet på bortføringar og valdtekter aukar, seier Sahar Saba, ein av aktivistane i Afghanske kvinners revolusjonære organisasjon (RAWA) til den indiske avisa The Asian Age. Kvinneorganisasjonen har i årevis drive hjelpearbeid blant afghanske kvinner, men må framleis arbeide i løynd av di kritikk av regimet ikkje vert akseptert. – Sjølv om Taliban innførde streng sharialovgjeving, lova dei til ein viss grad ein underleg tryggleik for kvinner som følgde lovene og reglane deira. No er også kvinner i burka blitt mål, og vert heilt ope plaga og trakassert av krigsherrane og sønene deira, seier Saba. Aftenposten Arter døyr ut 1000 gonger snøggare med menneske på scenen Verda er på grensa til ei sjette stor utrydding av arter, syner ein ny studie. Dyrearter og planter døyr no ut minst 1000 gonger snøggare enn

dei ville ha gjort utan menneskeleg innblanding. Før menneskeætta vart dominerande på jorda var det i gjennomsnitt ei art per 10 millionar som vart utsletta kvart år. Men no er det 100 og 1000 per kvar million som sluttar å eksistere årleg, i følgje ein studie av ei forskargruppe leidd av biologen Stuart Pimm ved Duke-universitetet. Den viktigaste enkeltfaktoren som forklarer den høge dødsraten er innskrumpinga av naturlege habitat, i det vi tek over og endrar miljøa til vår fordel. Andre faktorar er innføringa av framande arter i habitat på grunn av menneskeleg aktivitet, klimaendring og forbruket til menneska, som ikkje er berekraftig. Russia Today Valkatastrofe for indisk venstreside I valet til det indiske parlamentet (Lokh Sabha), som var i april/mai 2014, vart det høgreorienterte og reaksjonære BJP-partiet det største partiet i Lok Sabha. Dette partiet fekk 31 prosent av røystene mot 24,6 prosent i 2009. Men på gunn av valsystemet vann BJP ein klar siger med 282 seter av totalt 543 – ti meir enn det som trengst for å få reint fleirtal. Av 814 millionar personar med røysterett var det 551,3 millionar som gjesta vallokala (67 prosent valdeltaking) mellom 7. april og 16. mai. Det regjerande Kongress-partiet vart utsett for eit kraftig valnederlag frå 37,2 prosent av røystene i 2009 til berre 19,3 prosent inneverande år. Dette partiet mista 44 seter. For venstrepartia var valnederlaget endå verre. Det samla valresultatet for CPI-M (Communist Party of India – Marxist), CPI (Communist Party of India), RSP (Revolutionary Socialist Party) og Framstegsblokka (Forward Bloc) var 4,5 prosent i 2014, mot kring sju prosent i 2009. Venstresida har gått attende frå 60 seter i 2004 og 24 seter i 2009 til berre 10 seter i det noverande Lok Sabha. In Defense of Marxism

Rekordmange framandkrigarar i Syria Den brutale krigen i Syria har trekt til seg fleire utanlandske krigarar enn det konflikten i Afghanistan på 1980- og 1990-talet gjorde, i følgje ein rapport lagt fram av sikkerheitsselskapet Soufan Group. Rapporten viser at om lag 12 000 framandkrigarar har slutta seg til borgarkrigen i Syria. Om lag 3000 personar frå ulike vestlege land har slutta seg til konflikten i Syria. NRK Fascistiske bataljonar kjempar mot opprørarane i Aust-Ukraina Blant dei mange nye paramilitære gruppene oppretta av det ukrainske innanriksministeriet, finn ein Azovbataljonen, sett saman av ukrainske, svenske, italienske og russiske nazistar og leidd av den nynazistiske Sosialnasjonale rørsla og den høgreekstreme politikaren Oleh Lyashko. Azovbataljonen er sett inn i frontkampane mot opprørarane i Donetsk og Lugansk, og skal ha om lag 600 paramilitære. Våpenskjoldet deira er Wolfsangelsymbolet som den tyske SS Panzerdivisjonen «Das Reich» brukte under andre verdskrig. Det fascistiske regjeringspartiet Svoboda har óg oppretta ein eigen bataljon, "Sich", på same vis som høgreekstremistane i Høgre sektor kjempar i aust som ein eigen bataljon. Høgre sektor var sterkt involvert i massedrapa i Odessa 2. mai, der 39 regjeringsmotstandarar vart brende ihel levande, ein massakre rørsla på heimesida si omtala som «ein vellykka anti-terroroperasjon». Ein million ukrainarar har rømt frå kamphandlingane, først og fremst til Russland. Sjølv om Amnesty Internasjonal har slege fast at båe sidane i borgarkrigen har utført krigsbrotsverk, har Noreg støtta regjeringhæren med 80 000 feltrasjonar. Radikal Portal

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

3


Høyre/Frp vil gjøre et nyliberalt Norge irreversibelt av Roy Pedersen, leder av LO i Oslo

Også i Norge opplever vi oppløsningstendens- med abort ble forsøkt styrket. Så kom turen er i det organiserte arbeidslivet. Det skjer en til bøndene som i jordbruksoppgjøret ble utfemdeling. Den ene gruppa har tariffavtaler satt for økt press for en raskere omlegging av og rimelig ordnede arbeidsforhold. Den an- jordbrukspolitikken. Målet er å endre dagens dre gruppa jobber på rundt minstelønna. Den forhandlingssystem med «tarifferte» jordbruktredje gruppa lønnes under tarifferte lønnssat- spriser samt å åpne opp for økt markedsmakt, ser. Dette er ikke forbudt, med mindre tarif- redusert toll og reduserte overføringer (regjerfavtalen for det aktuelle området er allmenng- ingserklæringen side 32). jort. Den fjerde gruppa jobber svart og en femte gruppa er registrert som personlig firma. Sist- Regjeringa har på sitt program å selge ut nevnte gruppe går under radaren hva gjelder arvesølvet (regjeringserklæringen side 30) og lov- og avtaleverk. De fire sistnevnte gruppene, forberedelsene er allerede i gang. Nedsalget uten tariffavtale og ordnede arbeidsforhold, er blir den første store reduksjon av statlig eiernå så store at de presser de områdene som har skap siden Jens Stoltenberg delprivatiserte tariffavtale. Det er i denne Statoil. For øvrig var denne situasjonen at Robert Høyre og Frps regjering- en grunnleggende endring Eriksson (Frp) legger fram fordi A/S-ifiseringen i arbeids- og sosialdeparte- serklæring er en plat- tillegg reduserte mulighementets forslag til svekking for folkevalgt styring. tform for et nyliberalt tene av arbeidsmiljøloven. Tiltak med skattelette og Norge, der målet er å utsalg av statlig virksomhet Høyre og Frps regjeringinntektssida i statsgjennomføre flest mulig svekker serklæring er en plattform budsjettet og nedsalg gjør for et nyliberalt Norge, reformer som skal være arbeidsplasser utrygge. der målet er å gjennomDet første kan kompensvanskelig å reversere. eres med å bruke mer av føre flest mulig reformer som skal være vanskelig oljeinntektene. Det er lite å reversere. Et eksempel sannsynlig at Høyre/Frp vil er Jonas Gahr Støre som ikke per dato vil ga- gjøre det. Kanskje ingen annen regjering heller. rantere formueskatten gjeninnført hvis denne fjernes av Høyre/Frp-regjeringen. De nylib- Snarere kommer økt press for mer erale tiltakene startet med å fjerne arveavgif- konkurranseutsetting og privatisering. ten og med skattekutt til de rike, der de med to Fagbevegelsen kan allerede notere at permitmillioner i inntekt fikk en skattelette på rundt teringsloven og konkursloven er svekket. 40.000 kroner. Førstnevnte er endret slik at det er dyrere for arbeidsgiver å permittere enn før, ved at arDeretter ble likestillingsresultater satt i revers. beidsgivers betalingsplikt er utvidet fra 10 til Kontantstøtten ble høynet, pappapermen ved 20 dager. Arbeidsfolk blir dermed oppsagt fødsel ble redusert, barnehagene er under- framfor å permitteres, spesielt der oppsigelfinansiert også etter revidert statsbudsjett i sestida kun er en måned. Konsekvensen er mai og legenes reservasjonsrett i forbindelse bl.a. at virksomhetens kompetanse svekkes

4

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

fordi fagfolk blir borte. Både LO og NHO er imot endringen. Konkursloven er svekket ved at størrelsen på lønnskrav som dekkes av den statlige garantien er strammet inn. Generell adgang til midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft I dag er kravet at midlertidige ansettelser kan benyttes ved arbeid som adskiller seg fra det ordinære i bedriften, ved vikariater der folk er syke og ved permisjoner av ulike slag, samt ved praksisplasser. (AML § 14-9). Første ledd i dagens lov betyr f.eks. at en rørleggerbedrift normalt ikke kan ansette egne fagarbeidere midlertidig, men kan ansette en snekker ved et midlertidig behov fordi det adskiller seg fra en rørleggerbedrifts ordinære virksomhet. Her er mange gråsoner og i praksis er det etter fagbevegelsens mening ofte brudd på bestemmelsene. Departementet foreslår like fullt en svekking ved å gi en generell adgang til midlertidige ansettelser. Konsekvensene av å være midlertidig ansatt er i praksis intet oppsigelsesvern, dårligere lønn og overtidsbetaling, ingen regulert arbeidstid og svekkede pensjonsrettigheter. Ingen banker står gir lån til boligkjøp hvis man er midlertidig ansatt. Adgangen til innleie av arbeidskraft er knyttet til bestemmelsene om midlertidige ansettelser (AML § 14-12). Dermed foreslår regjeringa også generell adgang til inn- og utleie av arbeidskraft. Dette var tidligere forbudt, men det var mulig å gi dispensasjoner. I tillegg ga mange blaffen i bestemmelsen, slik at leievirksomheten uansett var økende. Arbeiderpartiet fikk i år 2000 opphevet forbudet. Eksplosjonen av leiefirma (bemanningsfirma) som seinere kom, spesielt med EU/EØS-utvidelsen øs-


Robert Eriksson - Arbeids- og sosialminister

Foto: Reynir Johannesson/FrP

tover, har vist seg å være en åpning for use- verste månedene. I Tyskland øker fleksible an- til fleksible arbeidstider fører til merarbeid og riøs virksomhet av hittil uante dimensjoner. settelsesformer og en fjerdedel av alle ansatte overtidsarbeid uten kompensasjon. ForsknNår regjeringa vil ha både flere midlertidige lønnes under 9,15 Euro per time. All erfaring ing viser at lengden på daglig arbeidstid er ansatte og økt bruk av innleid arbeidskraft blir viser at inn- og utleie av arbeidskraft er uforen- avgjørende for folks helse. Lengre arbeidsdager det både flere lausarbeidere, økt sosial dump- lig med et seriøst arbeidsliv. Leievirksomheten og ustrakt bruk av overtid øker faren for at det ing og mer svart arbeid. I tillegg viser bygg- og må kraftig begrenses og helst forbys. gjøres feil, øker ulykkesrisikoen, og medfører anleggsbransjen en nedgang i produktiviteten, økte helseplager. Det står i motsetning til polibl.a. fordi satsing på biltikernes ønske om redusert ligere og innleid arbeidskraft og uførhet, samt Robert Eriksson (Frp) sier at økt fleksibilitet er en vinn- sykefravær står i motsetning til rasjonell ønske om høyere pensjonproduksjon med faglært ar- vinn-situasjon for alle. Han hører ikke på argumenter salder. beidskraft som er fast ansatt. for at fleksibel arbeidstid for noen er tvang for andre. Det har lenge vært ført en Riktignok foreslås tiltak for å Dessuten vet han at ved individuelle og lokale avtaler kampanje mot LO-forbund hindre at samme arbeidstaker knyttet til godkjenningsorkan ansettes midlertidig flere om arbeidstid vil som regel styrkeforholdet være til ar- dningen for ekstreme arganger etter hverandre for å utbeidstider. Spesielt Fagforbeidsgivers fordel. føre samme arbeid. Erfaringer bundet er angrepet fordi de viser at dette er vanskelig å nektet 13 timers arbeidsdag kontrollere og lett å omgå. Den beste kontrol- Mindre kontroll på arbeidstida i helgene ved Ladegården sykehjem i Bergen. len oppnås ved å forsterke prinsippet om faste Arbeids- og sosialdepartementet foreslår flere Likevel er det slik at forbundene godtar de alansettelser. forverringer av arbeidstidsordningene. Ar- ler fleste slike søknader, men må selvfølgelig beidsdagen forslås til 10 timer (9 i dag) ved sette foten ned der en slik ordning over tid går Robert Eriksson (Frp) mener midlertidige gjennomsnittsberegning av arbeidstid (AML ut over ansattes liv- og helse, slik Fagforbunansettelser kan være et springbrett inn i ar- § 10-5). Der det er tariffavtale kan det avtales, det vurderte det ved Ladegården sykehjem. beidslivet og henviser til norsk forskning eller påtvinges, 12 timers dag (i dag 10). Daglig I det nevnte tilfellet meldte de ansatte seg ut på området. Deler av denne forskningen er og ukentlig overtid foreslås utvidet (AML § av Fagforbundet og Arbeidstilsynet godkjente foretatt før virkningene av EØS-utvidelsen, 10-6) I tillegg foreslås å oppheve forbundenes arbeidstidsordningen. Uten å snakke tilsynet i en situasjon med lav arbeidsløshet og med rett til å avvise ekstreme arbeidstidsordninger ned, viser dette i motsetning til hva Marte Gerdagens lovverk. Økt midlertidighet gir ikke (AML 10-12). Arbeidstilsynet skal overta god- hardsen i Agenda hevder, at Arbeidstilsynet flere jobber, men kun økt midlertidighet og kjenningsordningen og generelt gis det økt ikke er en nøytral part. Det er dessuten underøkt konkurranse om jobbene. Det fører til adgang til å godkjenne lengre arbeidsdager. lagt departement som styres av Høyre og Frp. fortrengning av de som trenger litt drahjelp Ordningen med beredskapsvakt foreslås forfor å finne en jobb. Derfor er også Funksjon- verret ved at kun 1/8 del av vakta (nå 1/5 del) Robert Eriksson (Frp) sier at økt fleksibilitet er shemmedes Fellesorganisasjon (FFO) imot økt regnes inn i den alminnelige arbeidstida (AML en vinn-vinn-situasjon for alle. Han hører ikke midlertidighet. på argumenter for at fleksibel arbeidstid for § 10-4). noen er tvang for andre. Dessuten vet han at Regjeringas forslag er utprøvd i EU-land til Arbeidsmiljøloven er en vernelov. Loven skal ved individuelle og lokale avtaler om arbeidsgangs. I Frankrike var 83,7% av alle ansettel- hindre at ansatte utnyttes av arbeidsgiver, men tid vil som regel styrkeforholdet være til arser i fjerde kvartal i fjor midlertidige og ar- også forhindre at ansatte går med på eller tv- beidsgivers fordel. Det finnes unntak. Enkelte beidsløsheten øker med ca. 1000 per dag i de inges til å drive rovdrift på seg sjøl. Økt adgang yrker har den muligheten at arbeid og fritid

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

5


Arbeiderpartiet fikk i år 2000 opphevet forbude seinere kom, spesielt med EU/EØS-utvidelsen ø somhet av hittil uante dimensjoner. Når regjerin innleid arbeidskraft blir det både flere lausa

kan være fleksibelt. En oval weekend med fritid kan for noen kobles med å fullføre jobben på en PC. Det gjelder ikke f.eks. bussjåfører, helsearbeidere, bygnings- og industriarbeidere. Økt fleksibilitet fører til at skille mellom arbeid og fritid viskes ut, noe som kan være et problem i seg selv, og at noen i praksis kan ha mulighet for kortere arbeidstid og andre ikke. Derfor er det behov for både kortere arbeidstid og klarere regler, framfor det motsatte. I Tyskland

De innleides rettigheter angripes

Som et ledd i økt bruk av innleid arbeidskraft foreslår departementet å fjerne fagforeningers søksmålsrett ved ulovlig innleie (AML § 14-14). Søksmålsretten er viktig og fungerer som et forhandlingskort for aktive tillitsvalgte i kampen for flere egne ansatte, framfor bruk av innleid arbeidskraft. Lovbestemmelsen er likevel ikke enkel å praktisere. Årsaken er at de innleide formelt øker fleksible er fast ansatt, men får ikke lønn melansettelsesformer og en normalt Færre med søndagsfri lom oppdrag. Dermed Høyre og Frp vil ha mer han- fjerdedel av alle ansatte kan man på kort varsel del på søndager og foreslår uten både lønn lønnes under 9,15 Euro være lovendring (AML § 10-10). og jobb. Merkelig nok Spørsmål om søndagsåpne kan denne typen anper time. butikker er ikke en ny debatt. settelser gi rett til leDet er allerede gjort endringdighetstrygd i venteer som gjør det mulig å handle dagligvarer i perioden. EU reagerer ikke på at dette «Bustadbruer» på søndager. Dessuten kan er en subsidiering av arbeidsgivere elturiststeder få dispensasjon. Arbeiderpartiets ler at det fungerer konkurransevridende. program tar også til orde for en «modernisering» hva gjelder søndagsarbeid (Partipro- Mange vegrer seg for å reise søksmål fordi grammet for 2013-2017, side 15). Forsøk på straffen er å måtte vente enda lengre på oppdrag. lignende formuleringer i LOs handlingspro- I tillegg er loven slik at det er innleiebedriften gram ble strammet inn på forrige LO-kon- som skal saksøkes og ikke utleiebedriften hvor gress. Deretter har LO-forbundet Handel og man er ansatt. Ofte er dette en bedrift man Kontor skjerpet kampen mot søndagsåpne bu- ønsker å bli ansatt i en gang i framtida. Alt tikker, med argumentet om at kalenderen ikke dette tar en fagforening normalt hensyn til bare kan ha hverdager. og søksmål uteblir. Regjeringa «løser problemet» ved å legalisere det som i dag er ulovØkt søndagshandel rammer ikke lig. I stedet burde søksmålsretten vært utvidet bare tusenvis av ansatte i varehande- til også å gjelde ulovlig midlertidig ansettelse. len i første omgang, men også ansatte innen transport, renhold, lager og vakthold. Det store faglige engasjementet mot EUs Etter at fagbevegelsen har skjerpet tonen har vikarbyrådirektiv endte med tap, selv om også arbeidsgivere innen varehandel gått ut LO-sekretariatet til slutt måtte støtte kravet mot økt søndagshandel. Dette ut fra at ukentlig om at reservasjonsretten måtte brukes. Diomsetning ikke forventes å øke og at resultatet rektivet ble innført ved at Arbeiderpartiet dermed blir økte utgifter og lavere produktiv- fikk hjelp av de borgerlige, imot stemmene itet. til SV og SP. Vikarbyrådirektivet ble innført med viktige likebehandlingsregler.

6

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

Direktivet og dermed arbeidsmiljølovens § 14-14 gir imidlertid åpning for at der det er tariffavtale kan likebehandlingsreglene fravikes. Det ønsker nå regjeringa å benytte seg av, i tråd med Høyres tidligere forslag. Fellesforbundets sekretær Steinar Krogstad sa den gang i et intervju på frifagbevgelse.no, at en slik endring kan kutte lønna med 100.00 kroner i året (2. august 2013). I forbindelse med gjennomføring av likebehandling har arbeidsgiverne vist stor oppfinnsomhet for å hindre likebehandling. Likebehandling var ellers et av deres hovedargument for å innføre Vikarbyrådirektivet. Spranget blir derfor ikke så stort om forslaget innføres, men det vil merkes. Like fullt, regjeringa vil bruke EØS-avtalen til regelrett lønnsnedslag for de innleide og viser samtidig at avtalen kan fungere som et ekstra høyreparti i norsk politikk. Usosial pensjonsreform forsterkes Det er en økende forståelse i fagbevgelsen for at den tverrpolitiske pensjonsreformen fungerer usosialt, til fordel for middelklassen på bekostning av arbeidsfolk. Frp har ved regjeringsdeltagelsen godtatt reformen som de tidligere uttalte seg steilt imot. Uten å ta detaljene i reformen, vil jeg bare nevne at målet er at pensjonsalderen skal opp og at opptjening til pensjon ikke skal stanse før ved fylte 75 år. Dette er utgangspunktet for at departementet foreslår å endre dagens bestemmelse i arbeidsmiljøloven som sier at arbeidsgiver kan avslutte arbeidsforholdet uten spesiell begrunnelse ved fylte 70 år (AML § 15-13 a). Departementet ønsker å øke lovbestemt avgangsalder til 72 eller 75 år. Samtidig ønsker de å fjerne bedriftsinterne ordninger der man kan slutte ved fylte 67 år. Dagens ordning ivaretar at arbeidsforholdet kan avsluttes på en verdig måte. Får Høyre og


et. Eksplosjonen av leiefirma (bemanningsfirma) som østover, har vist seg å være en åpning for useriøs virknga vil ha både flere midlertidige ansatte og økt bruk av arbeidere, økt sosial dumping og mer svart arbeid.

Frp gjennomslag for de foreslåtte endringene, betyr det at det usosiale ved dagens pensjonssystem forsterkes ytterligere. Noen er friske nok til å kunne leve med en høyere avgangsalder, mens andre blir tvunget til sykemeldinger, arbeidsløshetstrygd og uførhet.

arbeidsdager angriper regjeringa direkte to av fagbevegelsens tre hovedoppgaver; å arbeide for faste ansettelser og regulert arbeidstid. Den tredje hovedoppgaven er ei rettferdig lønn og likelønn som rammes ved at de to andre rettighetene undergraves.

Arbeids- og sosialdepartementets høringsforslag er sendt ut i fire dokumenter. Forslagene innebærer en forverring for arbeidsfolk til fordel for arbeidsgiverne og økte muligheter for useriøse virksomheter, sosial dumping og svart arbeid som allerede nevnt. Svart arbeid har økt voldsomt de senere årene. I Oslo advarer sågar politiet mot at kosovoalbansk mafia overtar spesielt malerbransjen. Skattemyndighetene mener skattetapet ved svart arbeid utgjør rundt 150 milliarder kroner årlig for statskassa. I så fall er beløpet større enn årets bruk av oljepenger i statsbudsjettet.

av arbeidsmiljøloven i sine appeller. Den 23. september gjennomfører lokale fagforeninger og LOs lokalorganisasjoner en politisk streik retta kun mot regjeringas forslag. Det vil ikke stoppe med det. Det kreves en økt aktivisering av fagbevegelsen og en forsterket alliansepolitikk for å bekjempe forslagene fra regjeringen. NHO, Virke og andre arbeidsgiverorganisas- Vi må fremme alternative forslag og fellesskapjoner støtter regjeringas forslag og regjer- sløsninger. En høyredreining av Arbeiderparingserklæringen om et tiet slik det har skjedd med nyliberalt Norge. Ar- Skattemyndighetene me- sosialdemokratiene i EUbeidsgiverorganisasjoner land må forhindres. har i lengre tid ønsket å ner skattetapet ved svart svekke tariffavtalene og arer ingen av delene arbeid utgjør rundt 150 Foreløpig beidsmiljøloven, sjøl om en helt oppe og går, men det YS- undersøkelse viste at milliarder kroner årlig viktige er å understreke at arbeidsgivere kan leve med folkemeningen ikke støtter for statskassa. dagens arbeidsmiljølov. de nyliberale framstøtene. NHOs iherdige kamp mot 8.mars-arrangementene allmenngjøring av tariffavtaler er egentlig hadde rekordoppslutning, nærmest spontant. en kamp for retten til å lønne folk under den Bøndene fikk støtte for sin kamp mot en fortarifferte minstelønna. NHO ønsker å utrede verret jordbruksavtale. Lærerne har støtte for lovbestemt minstelønn. Det er langt fram til at arbeidstida skal være tariffert. I sum peker et eventuelt vedtak, noe fagbevegelsen uansett dette på at et annet politisk alternativ er mulig er sterkt imot, fordi det vil torpedere tarif- og at det er mulig å mobilisere slik at fagbevfavtalene som lønnsbestemmende. Høyre har egelsen kan ta kampen for arbeidsmiljøloven. stemt ned forslag om lovbestemt minstelønn Går forslagene igjennom må kravet være at forpå sist landsmøte, men Venstre synes ideen verringene skal reverseres med tariffkamp og/ er god. Regjeringas forslag til forverring av eller forslag til reverseringer av loven ved neste arbeidsmiljøloven sammen med arbeidsgiver- valg, slik det skjedde i 2005. Høyre/Frp-regjerorganisasjoners kamp for å svekke faglige ret- inga er i ferd med å skjerpe både den politiske tigheter betyr å endre den norske modellen. kampen og tonen i framtidige tariffoppgjør. NHO verken forsvarer eller bekjenner seg til noen norsk modell. Lua skal være på ´hue´ - aldri i handa!

Tariffavtalene vil ikke bli endret med Høyre og Frps forslag. Fremdeles gjelder 7,5 timers dag og 37,5 timers uke. Men økt adgang til gjennomsnittsberegning av arbeidstid, utvidet rolle for Arbeidstilsynet på bekostning av fagforeningene, samt økt adgang til midlertidige ansettelser og innleie av arbeidskraft, vil undergrave tariffavtalene. Med økt midlertidighet ved ansettelser og åpning for lengre

LO- sentralt har reagert sterkt på forslagene. Det skyldes også at de fremmes uten noen form for trepartssamarbeid og utvalgsarbeid på forhånd. Kun åtte dager etter forslagene ble kjent ble det etter initiativ fra LO-avdelingene i de større byene arrangert fanemarkering mot forslagene med appeller på Youngstorget i Oslo. Rundt 80 faner var til stede og forbundsledere var klart imot forslagene til forverring

Strengere straffer ved lovbrudd Departementet har i tillegg lagt fram forslag til strengere straffebestemmelser for Arbeidsmiljølov-relaterte forbrytelser, samt å unnta fra straffeansvar flere deler av loven enn i dag. Straffenivået må gjerne skjerpes. Hovedproblemet i dag er ikke straffenivået, men at altfor mange saker henlegges og at useriøse arbeidsgivere gir blaffen i Arbeidstilsynets pålegg angående helse, miljø og sikkerhet. Et alternativ til den nyliberale ordningen må kjempes fram

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

7


Produktivitetskommisjonen: Hva kan vi lære av danskene?

av Asbjørn Wahl, daglig leder For velferdsstaten

I februar i år nedsatte Høyre/FrP-regjeringa en såkalt produktivitetskommisjon. Den fikk i oppgave både å kartlegge produktivitetsutviklingen i Norge og foreslå tiltak for å styrke produktiviteten og vekstevnen i norsk økonomi. Professor Jørn Rattsø ved NTNU ble oppnevnt som leder. Han har tidligere ledet flere offentlige utredninger, blant annet om kommunenes inntektssystem (1996) og om NAV (2004). Allerede fra starten har kommisjonen utløst debatt, om så vel virkelighetsoppfatningen som sammensetningen av kommisjonen og dens mandat.

ske kommisjonen har bidratt med. Verken den norske eller den danske Produktivitetskommisjonen er partssammensatte utvalg. De er begge såkalte ekspertutvalg, dominert av økonomer – i hovedsak markedsliberale økonomer. Økonomi er som kjent ikke noen eksakt vitenskap. Snarere kan vi vel si at den farges sterkt av dominerende ideologiske retninger. Evnen til å forutse, forstå og analysere de siste års finans- og økonomiske krise sier vel mer enn noe om den dominerende økonomiens begrensninger, feiltagelser og mangler – og ikke minst dens politiske slagside. Det samme gjelder tiltakene som er iverksatt, særlig i Europa, for å komme ut av krisa. Diskusjonen omkring rapportene fra den danske Produktivitetskommisjonen understreker dette ytterligere.

Økt produktivitet kan kort og popularisert defineres som at man får økt resultat av innsatsfaktorene i en produksjonsprosess – enten det dreier seg om varer eller tjenester, private eller offentlige. Tiltak som kan bidra til økt produktivitet er derfor økt arbeidsinnsats, Massiv kritikk høyere kompetanse hos Evnen til å forutse, forstå Kritikken mot den dande ansatte, økte inves- og analysere de siste års fi- ske kommisjonen har teringer, innføring av nemlig vært massiv – bedre teknologi, omor- nans- og økonomiske krise nettopp fra økonomer. ganiseringer, bedre støt- sier vel mer enn noe om den Den hittil sterkeste kom tefunksjoner i form av fra økonomiprofessor infrastruktur og gode dominerende økonomiens Christen Sørensen, som offentlige tjenester m.v. begrensninger, feiltagelser blant annet har vært Økt produktivitet kan leder (overvismann) av tas ut i form av økt lønn og mangler Det økonomiske råd, et (evt. profitt), kortere prestisjefylt organ unarbeidstid eller andre der det danske Finansdepartementet. Hans goder. karakteristikk av kommisjonen var ikke mild: Dansk inspirasjon - Vi har latt oss inspirere av den danske produktivitetskommisjonen, uttalte finansminister Siv Jensen da den norske kommisjonen ble lansert (pressemelding fra Finansdepartementet, 7.2.2014). Den danske har lagt fram sin siste rapport, og deres kommisjonsleder professor Peter Birch Sørensen deltar også i den norske. La oss derfor se litt nærmere på hva den dan-

8

”Sjelden har en kommisjon handlet så ustrukturert i forhold til de oppgaver som er stilt. Og sjelden er så bastante anbefalinger basert på så uholdbare analyser fra en kommisjon.” Videre la han til at ”historien om Produktivitetskommisjonen vil bli historien om en feiltagelse, ettersom arbeidet […] stort sett er gammel vin på nye flasker garnert med litteraturhenvisninger og alminnelig samfunnsbeskrivelse fylt med spekulasjoner og selvfølgeligheter.”

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

(Information, 18.3.2014.) Sterkere kan det vel neppe sies mellom akademiske fagfeller i en sivilisert debatt. Det kan dessuten være nyttig å merke seg, også for den norske kommisjonen, at den samme økonomiprofessoren finner det nødvendig å minne kommisjonsmedlemmene om at økt produktivitet aldri bør bli et overordnet mål. ”De overordnede økonomiske mål bør være å maksimere folks levevilkår og en rimelig fordeling av disse.” (Information, 18.3.2014.) ”Mer nyliberalisme” Den kritiske danske økonomen Henrik Herløv Lund har i en omfattende rapport, ”Produktivitetskommission under liberalistisk flag?” (heretter kalt HHL), samt gjennom flere aviskronikker, levert en grunnleggende kritikk av kommisjonens arbeid. Han oppsummerer Produktivitetskommisjonens konklusjoner slik: ”I den private sektor handler Produktivitetskommisjonens anbefalinger derfor om å sette markedskreftene fri gjennom liberalisering. Og for den offentlige sektor anbefaler kommisjonen samme markedsøkonomiske og (ny)liberalistiske logikk: Mer privatisering og konkurranseutsetting, økt marked og konkurranse, mer mål- og resultatstyring samt styrket ledelse og reduksjon av fagforeningenes innflytelse – med andre ord: New Public Management. Den nyliberalistiske inspirasjonen merkes også i kommisjonens siste rapport om utdanningssektoren, der den blant annet argumenterer for å innføre brukerbetaling innen videregående utdanning.” (Information, 24.2.2014 og Arbejderen, 3.1.2014.) At mer nyliberalisme skal være løsningen på dagens problemer, finner Herløv Lund noe spesielt, ettersom ”fallet i produktiviteten i Danmark har […] skjedd […] nettopp i en periode der det har vært ført en nyliberalistisk inspirert økonomisk politikk og der NPM i


stigende grad har vært innført i det offentlige.” (Arbejderen, 3.1.2014.)

”fri”, som det heter, samt å satse på flere større kjøpesentre.

har, på grunn av økt antall timeverk, bidratt vesentlig til den nedgang i arbeidsproduktiviteten man har opplevd innen denne næringen i Danmark. Ønsker man økt produktivitet, er altså ikke utvidete åpningstider innen handelen veien å gå, slik den blåblå regjeringen har varslet.

Generelt mener Herløv Lund at Produktivitet- Til det avfyrte tidligere nevnte økonomiproskommisjonens analyser på en rekke sentrale fessor Christen Sørensen følgende bredside: områder framstår som usedvanlig ensidige, ”Produktivitetskommisjonens analyser og ”der kommisjonen forvrenger data og analyser konklusjoner vedrørende dagligvarebransjen for å kunne nå fram til konklusjoner som pas- er så vel overflatiske som uholdbare og burde ser med de anbefalinger de senere vil legge ikke kunne forekomme i en offisiell utredn- ”Enormt potensial i det offentlige” fram.” (HHL, s. 15.) Herløv Lund påviser ek- ing (…) at en så høyt profilert kommisjon kan Forholdet mellom offentlig og privat sektor sempelvis at det har vært en nedgang i invest- komme med så misvisende tolkninger, som er problematisk når det kommer til produkeringer i privat sektor i Danmark, og at dette er tilfellet er i forhold til dagligvarebransjen, er tivitetsmåling og –utvikling. For det første en vesentlig årsak til at produktivitetsveksten rystende.” (Information, 18.3.2014.) Til man- er mange av de offentlige tjenestene svært har gått ned. Videre har den økende monopo- ges overraskelse fikk denne ramsalte kritikken arbeidsintensive, og lar seg derfor vanskelig liseringstendensen (eller mekanisere på samme måten utviklingen av oligoposom vareproduksjonen. Man Med tanke på den norske debatten, kan det også være inler – altså få aktører som kan derfor ikke forvente dominerer et market, og teressant å merke seg at et av Christen Sørensens argu- samme produktivitetsutsom dermed reduserer vikling i offentlig som i privat menter mot kommisjonens utredning, er at den ikke tar konkurransen) en negativ sektor. For det andre er det innvirkning på produk- hensyn til at åpningstidene innen handelsnæringen har vanskelig å måle produktivtivitetsutviklingen. Komitetsutviklingen i offentlige misjonen ”frikjenner” blitt gradvis utvidet de senere årene. Dette har, på grunn tjenester, ettersom tjenestene imidlertid kapitalens av økt antall timeverk, bidratt vesentlig til den nedgang ytes mer eller mindre gratis, reduserte bidrag. Ikke og at verdien av tjenestene minst på bakgrunn av i arbeidsproduktiviteten man har opplevd innen denne dermed settes lik prisen på dette hevder Herløv næringen i Danmark. Ønsker man økt produktivitet, er innsatsfaktorene (i hovedsak Lund at ”det er ingen tvil lønn). om, at kommisjonens altså ikke utvidete åpningstider innen handelen veien å overordnede hovedanEU har utviklet en ny modgå, slik den blåblå regjeringen har varslet. grepsmål for hele sitt ell som gir et bedre inntrykk arbeid, er den offentlige av produktivitetsutviklingen sektor.” (HHL, s. 17.) også i det offentlige, men ”Overflatisk og uholdbart” Innen privat sektor dreier kommisjonens anbefalte tiltak seg om følgende tre typer: Økt konkurranse, økt avregulering/liberalisering og økt stordrift. (HHL, s. 19.) Et av områdene disse virkemidlene anbefales brukt på, er dagligvarehandelen. Der har produktiviteten i stor grad stagnert i Danmark de siste tiårene, og kommisjonenes svar er å slippe næringen

i hovedsak støtte også fra Dansk Erhverv, som er arbeidsgiverorganisasjonen for handel og annen privat tjenesteyting i Danmark. Med tanke på den norske debatten, kan det også være interessant å merke seg at et av Christen Sørensens argumenter mot kommisjonens utredning, er at den ikke tar hensyn til at åpningstidene innen handelsnæringen har blitt gradvis utvidet de senere årene. Dette

den danske Produktivitetskommisjonen vedtok ikke å benytte denne. Dermed opereres det i langt større grad med omtrentlige anslag overfor offentlig sektor, noe kommisjonen benytter seg av i stor grad – ved å anslå et enormt produktivitetspotensial på hele 46 mrd kr. Problemet er at ”grunnlaget for dette veldig oppreklamerte ’produktivitetspotensialet’ – i hvert fall inntil videre – i beste fall er utrolig usikkert og strengt tatt ikke eksister-

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

9


Finansminister Siv Jensen vil lære av danskene. Foto av Rune Kongsro.

ende.” (HHL, s. 18.) Herlov Lund konstaterer dermed også at Produktivitetskommisjonen i realiteten ikke legger opp til effektivisering av det offentlige, ”men massive nedskjæringer og innsparinger på den offentlig leverte kjernevelferd. Med store skattelettelser som lokkemat for politikerne.” (HHL, s. 7.)

professorene Bent Greve og Jacob Torfing ved Roskilde Universitet) advarer også mot troen på at konkurranseutsetting av offentlige tjenester vil bidra til forbedringer. De viser både til høye transaksjonskostnader og redusert kvalitet som resultat av anbudssystemet. (Information, 17.2.2014.)

”Uten vitenskapelig belegg”

Kommisjonen benytter seg imidlertid i stor grad av det vi i For velferdsstaten har døpt ”det magiske innsparingstallet”, eller udokumenterte antagelser om besparelser gjennom privatisering og konkurranseutsetting – ofte vist til gjennom en overflatisk og useriøs bruk av såkalt beste praksis, eller ved allmenne påstander som denne: ”Undersøkelser tyder på at anbud av tjenester rommer et uutnyttet potensial for produktivitetsforbedringer i det offentlige til gagn for borgerne og for offentlige budsjetter.” (Sitert fra Herløv Lund i Arbejderen, 3.1.2014, min utheving.)

Flere av kommisjonens rapporter (det foreligger totalt seks, samt en rekke faktaark og notater) anbefaler dermed at det offentlige overfører langt flere oppgaver til private aktører – enten gjennom konkurranseutsetting eller ved offentlig-privat samarbeid (OPS), fordi, som den hevder, økt konkurranse skaper økt produktivitet. Til dette påpeker Herløv Lund at Produktivitetskommisjonens anbefalinger ikke har noe vitenskapelig belegg, ”men i stedet tydelige ideologisk-politiske røtter” (Information, 24.2.2014). Til det har han støtte fra de mest omfattende evalueringer som er gjort av konkurranseutsetting av offentlige tjenester både i Sverige (rapport fra SNS 2011) og Danmark (fra AFK 2011) de siste årene, som begge konkluderer med at det ikke er noen gevinst å hente ved å overføre oppgaver til private. Andre av Danmarks ledende velferdsforskere (blant dem

10

Økonomi – eller politikk? Den danske Produktivitetskommisjonen har også fått kritikk for overhodet ikke å ha tatt hensyn til klimaproblemene i sine anbefalinger. Økt økonomisk vekst gjennom økt arbeidsproduktivitet må nødvendigvis føre til økt miljøbelastning, hevder lektor Nils Enrum, med støtte også fra professor Inge Røpke ved

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

Aalborg Universitet (Information, 19.3.2014). Denne motsetningen mellom arbeidsplasser og miljø kan imidlertid løses, mener de, gjennom å gjøre naturressursene dyrere ved hjelp av grønne skatter, samt ved å redusere den gjennomsnittlige arbeidstid. Det er vel neppe noe dristig spådom at dette ikke blir anbefalingene fra den norske Produktivitetskommisjonen. Gitt kommisjonens sammensetning får vi nok heller forberede oss på at inspirasjonen fra den danske kommisjonen slår sterkest igjennom. I så fall er det bare å forberede seg – på anbefalinger om mer avregulering, økt konkurranse, mer privatisering, mer konkurranseutsetting, økt skattelette, mer sentralisering, omfattende kommunesammenslåing, svekking av Arbeidsmiljøloven (under fanen økt fleksibilitet), redusert lønnsutvikling samt mer brukerbetaling og høyere egenandeler ved bruk av offentlige velferdstjenester. Og dette, kommer de til å si, er økonomi – ikke politikk!


TTIP

- frihandelsavtalen mellom USA og EU

av Per Lothar Lindtner

Europas og USAs regjeringer har lenge vært i gang med å planlegge en `trans-atlantisk frihandels- og investeringsavtale`: TTIP. Den forhandles uten deltakelse fra nasjonale parlament eller EU-parlament, derimot er lobbyister for storkapitalen pådrivere. Ifølge regjeringsuttalelser og medier, skal TTIP-avtalen stimulere økonomisk vekst i deltakerlandene; arbeidsløshet vil gå ned og arbeidstakernes snittlønn opp. I tidsskriftet `Z for marxistisk fornyelse` nr 98 om `TTIP og august 1914` informeres og drøftes hva som ligger bak TTIP: Hvem tjener og hvem taper? Hva kan og må vi gjøre med dette prosjektet? Storselskapene blir storvinnerne Conrad Schuhler, leder av Institutt for sosialøkologisk økonomisk forskning i München, har 3 teser om TTIP: 1) Storvinnerne i dette prosjektet er storselskap i USA og Europa. Stortaperne er ansatte og forbrukere. TTIP-propagandistene for grenseløs frihandel mellom USA og EU vektlegger avtalens antatte `velferdsgevinster`: Lavere priser, økonomisk vekst, nye arbeidsplasser. Faktisk er `velferdseffekten` av å redusere toll svært liten. Hovedtollen mellom USA og EU er rundt 3 %.

fracking. Hvor mye TTIP og TAFTA, Transatlantic Free Trade Area (Transatlantisk frihandelsområde) tilpasses storselskapenes behov, ser vi når ingen folkevalgte eller frivillige organisasjoner, men 600 konsern-lobbyister er med. 2) Offentlig sektor svekkes, demokratisk innflytelse på økonomi minimeres, mens konsern blir folkerettslige subjekt, som til nå bare gjelder stater. Under `investeringssamarbeid` blir det innført `indirekte ekspropriasjon`. Her teller framfor alt sosiale og økologiske restriksjoner på konsernenes beslutningsautonomi fra politisk hold. Oppstår slike politisk-demokratiske vedtak, har konsern rett til kompensasjon som skattebetalere må ta. Slik kompensasjon må påregnes også ved politiske skifte, om nye demokratiske flertall vedtar lover som svekker profitten. Konsern kan klage til egne domstoler utenfor vanlig rettssystem. Minstelønn, lønnsfastsetting via tariffavtale og medbestemmelse omtales som `hemsko for investeringer`.

TTIP er et frontal-angrep på det vi har oppnådd av sosiale og demokratiske rettigheter så langt. Kommuner eller delstater skal ikke lenger sette igang tiltak for å styrke regionalt næringsliv. Kommunale og andre offentlige felles velferdstiltak som vannforsyning, elektrisitet, utdanning, sykehus og transport skal privatiseres og outsources internasjonalt. 3) TTIP presser globalt mot sosiale og økologiske standarder og skjerper krigsfaren. USA og EU-lobbyer ser en slik `samarbeidsavtale` ikke bare som bedre interne profittbetingelser for deres selskaper, men også som optimering av konkurransekraften overfor andre regioner i verden. USA og EU utgjør 14 % av jordens befolkning, men har 50 % av den globale BNP. Men tendensen er synkende. TTIP-konsernene vil nå forbedre global konkurransekraft ved å redusere demokratiske, sosiale og økologiske standarder. Reaksjonen i de øvrige regionene vil gå i akkurat samme retning som globaliseringen til nå. Vi opplever altså en global konkurranse ne-

For USA ventes en vekst-effekt på 0,034 %, for EU på 0,028 % pr år ifølge undersøkelse av Center for Economic and Policy Research, CEPR; venstreliberal `tenketank` i Washington DC. Men i sentrum står heller ikke toll, derimot `handelshindringer som ikke knyttes direkte til toll`. Her inngår regulering av produktkvalitet og produksjonsbetingelser for alt fra biler, farmasøytiske produkt, matvarer til finansprodukt og ulike produktgarantier. Frihandelslogikk går ut på at `konstnadsfordeler` i en sone, slår inn i den andre. Det handler om et `kappløp mot bunnen`; konkurranse for lavest mulig nivå i sosial- og miljøstandarder, fra genmanipulert mat til moratorium mot

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

11


Under `investeringssamarbeid` blir det innført `indirekte ekspropriasjon`. Her teller framfor alt sosiale og økologiske restriksjoner på konsernenes beslutningsautonomi fra politisk hold. Oppstår slike politisk-demokratiske vedtak, har konsern rett til kompensasjon som skattebetalere må ta. Slik kompensasjon må påregnes også ved politiske skifte, om nye demokratiske flertall vedtar lover som svekker profitten.

doverbakke. Samtidig blir kamp om ressurser, om kontroll med transportveier osv. bare enda mer tilspisset. Faren for at motsetningene slår over i flere kriger er økende.

April 2014 denne overskriften: `Avtalen med USA kan stoppes av motstand`. La oss sørge for at Zeit-utgiver Helmut Schmidts frykt blir realitet.

Hva kan vi gjøre idag?

I Tyskland krever mange frivillige organisasjoner; Attac, Compact, Katolsk bondeungdom og Ungdom for et framtidsrettet landbruk:

Naturligvis må vi oppklare konsekvenser av Transatlantic Trade- and Investment-partnership. Men opplysning er ikke nok. Det dreier seg om å mobilisere protest og motstand mot TTIP. I siste instans dreier det seg om å stoppe en avtale som i stor grad er planlagt i full hemmelighet! Det er ikke nytteløst og risikabelt å vise motstand. 2 ganger har vi klart å stoppe tilsvarende prosjekt. I 1999 gjaldt det MAIavtalen, `Multilateral Agreement on Investment` med et liknende konsept. Flere lands regjeringer, fra USA via India til EU, måtte trekke seg fra den ferdige avtalen, fordi var er redde Frankrikes nei vil føre til at `sivil motstand` våknet opp i hvert enkelt land. Siste gang lyktes det for 2 år siden med ACTA, en avtale angivelig for å beskytte åndelig eiendom globalt. Faktisk betydde det innføring av sensur av internett via private firmaer. Etter flere måneder med hard motstand sa EU-parlamentet nei til å tilslutte seg ACTA-avtalen, som EU-kommisjonen allerede hadde gått inn for. Nå står vi overfor en ny kraftprøve. Vi må stoppe TTIP. Ellers får det svært negative følger for samfunn og enkeltmennesker. MAI og ACTA er kun svake forvarsler på TTIP. Sjansene våre er ikke dårlige. Ukeavisa Die Zeit er bekymret for TTIPs framtid og har 3.

12

- I stedet for hemmelige forhandlinger en brei, åpen debatt. - Rettsbeskyttelse for mennesker, i stedet for privilegert klagerett for konsern mot europeiske miljø- og sosiallover. - Prinsipp om forebygging og årsak ved helseprodukter. Alle risikoer må forutsees og unngås. - Støtte til småbønder og økologisk landbruk. - Sikre europeiske forbruker- og helsestandarder. - Arbeider- og menneskerettigheter via oversiktlige regler som er sikret. - Internasjonal solidaritet og samarbeid, ikke stadig sterkere konkurransepress. - Beskytt og utbygg offentlig velferd. Stopp offensiv liberalisering. - Beskytt og styrk mangfold i kulturelle uttrykk. - Reguler finanssektor. Re-

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

duser økonomisk ubalanse. Nei til deregulering og frihandel. - Innovasjon, utdanning og informasjonsfrihet. Stopp de stadig mer eksklusive rettighetene til konsernenes `åndelige eiendom`.


Arbeiderklassen som sivilisatorisk kraft i Europa av Eystein Kleven

I utviklingen av samfunnet fra barbari til sivilisasjon, fra lavere samfunnsformasjoner til høyere, er produktivkreftene – menneskenes arbeidsferdigheter og deres arbeidsredskaper – avgjørende. I den sammenheng skreiv Marx at: ’Det som skiller de økonomiske epokene er ikke hva som blir laget, men derimot med hvilke arbeidsredskaper det blir laget.’ Således er ’arbeidsredskapene ikke bare målestokk for utviklingen av aleine den menneskelige arbeidskraft, men forteller også noe om de sosiale betingelser hvorunder det blir arbeidet.’1 Hoveddriveren i den historiske prosessen er kampen mellom hovedklassene i samfunnet. Denne kampen dreier seg om tilgangen til merproduktet av menneskenes arbeid, og om de sosiale forhold som gir denne tilgangen, nemlig eiendomsretten til produktivkreftene; arbeidskraften, arbeidsredskaper, jord og andre naturressurser, dvs om produksjonsforholdene. I de kapitalistiske samfunnsformasjoner tar hoveddelen av merproduktet i samfunnet form av merverdi – den tilleggsverdi arbeideren skaper for kapitaleieren utover å dekke utlegget til egen arbeidskraft. Denne verdi framtrer for kapitaleieren som profitt, dvs avkastning på investert kapital. I disse tider hvor det foregår et stort skifte i Europa som følge av den økonomiske krisa, er det sentralt å forstå hvilke hovedkrefter kampen står mellom, og om hva kampen gjelder. Bare gjennom en slik forståelse kan arbeiderbevegelsen og andre demokratiske krefter stake ut en vei å gå som hindrer et historisk tilbakesteg i Europa så langt gjelder den sosial levestandard, og fordeling av samfunnets merprodukt. Krisen og de borgerlige kreftenes forsøk på løsninger, viser den uforenlige motsigelsen i det kapitalistiske samfunnet mellom å utnytte de muligheter som følger av stadig mer utviklede produktivkrefter og det forhold at disse i hovedsak eies og disponeres av noen få kapitaleiere som søker maksimal profitt. De borgerlige kreftene i EU og i nasjonalstatene søker løsninger som gir maksimal profitt for kapitaleierne, mens en demokratisk løsning ligger i at produktivkreftene og merproduktet bringes i større grad under samfunnets fellesforvaltning.

Utviklingen av sivilisasjonen i Europa viser seg gjennom statsdannelser, bydannelser, kunst, utdanning, osv, som uttrykk for at stadig flere mennesker frigjøres fra produktivt materielt arbeid. En slik frigjøring fra produktivt materielt arbeid, er betinget av at produktivkreftene er på et nivå hvor overskuddet kan tilfredsstille løsningen av andre oppgaver i samfunnet. Jo mindre tid, arbeideren bruker på å reprodusere sin egen arbeidskraft – altså dekke de nødvendige behov ut fra en historisk, kulturell og moralsk standard, jo mer produktiv er arbeideren; og jo mer tid kan i samfunnet brukes på andre oppgaver. Og jo mer tid som kan brukes på andre oppgaver, jo mer framskreden er sivilisasjonen. Utvikling av masseødeleggelsesvåpen, forurensing osv viser imidlertid hvor motsigelsesfylt en slik prosess er. I det store og det hele, gjenspeiler følgelig de store sivilisasjonene spesifikke stadier i de materielle produktivkreftene.

tar merproduktet formen merverdi, bare under vareproduserende kapitalforhold. Under det ikke-produktive arbeid faller materiell vareproduksjon, men som ikke skjer under kapitalforhold, dvs uten merverdi; og annet arbeid som typisk tjenestefunksjoner som ikke skaper varer.2 En slik avgrensing – abstraksjon – gjorde Marx i verket Kapitalen for å få fram det spesifikke, det dominante i den gjeldende samfunnsformasjon. Det kan være vanskelig å forstå hvorfor det som ikke skaper merverdi, anses uproduktivt. Derfor er det viktig å forstå at begrepet produktivt arbeid her brukes for å få fram den virksomhet menneskene utøver som er det primære i en bestemt historisk samfunnsformasjon, nemlig den kapitalistiske til forskjell fra andre og tidligere samfunnsformasjoner. Altså den spesifikke virksomhet, som representerer hovedformen menneskets stoffskifte med naturen tar, i en bestemt historisk epoke. Med andre ord om et bestemt utbytAvgrensingen av begrepet Det synes som om EUs tingsforhold, et bestemt produktivt arbeid er sen- byråkrati legger opp til samfunnsmessig forhold mellom menneskene. tralt for å forstå framstillingen her. Dersom be- en overordnet strategi Øvrige trekk ved produkgrepet produktivt arbeid hvor kapitaleiernes ut- tivt arbeid anses dermed som mer sekundære, fordi avgrenses til menneskelig virksomhet overhodet, så legg til arbeidslønninger de ikke forteller noe om spesifikke under kaer alt arbeid – materieltskal minskes, det offen- det og åndsarbeid – produkpitalforhold, men gjerne er tivt; avgrenses begrepet til tliges utgifter til pensjon- tilstede i enhver samfunnsformasjon. I kriteriet om praksis overhodet, så er alt er osv, senkes. merverdi, ligger likevel det materielt arbeid produktivt; avgrenses begrepet til allmenne – abstrakte – arvareproduksjon overhodet, så er alt som skaper beid som verdi, men altså her i en bestemt hisverdi – bruksverdi og bytteverdi – produktivt; torisk form. Om andre samfunnsformasjoner avgrenses begrepet til vareproduksjon under – historiske eller framtidige, kan det være henkapitalforhold overhodet, så er alt som ska- siktsmessig å gi beteknelsen produktivt arbeid per merverdi produktivt. Det vesentlige i ka- et annet begrepsinnhold i samsvar med de der pitalforholdet er nettopp at kapitaleieren ved spesifikke forhold. å kjøpe den formelt frie arbeiderens arbeidskraft, får retten til det merarbeid og dermed den Betydningen av kapitalens organiske merverdi arbeideren skaper. sammensetning – Variabel og konstant kapital Begrepet produktivt arbeid avgrenses her Merverdiens forhold til kapitaleierens utlegg følgelig til materiell vareproduksjon – produk- til arbeidskrafta, lønna, dvs variabel kapital sjon av bruksverdier og bytteverdier –, men – kaller vi merverdiraten. Derfor uttrykker under kapitalforhold med en tilleggsverdi, merverdiraten graden av utbyttingen i samnemlig merverdi. Og ut fra en slik forståelse

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

13


funnet. I tillegg til arbeidslønninger må kapitaleieren dekke utlegg til arbeidsredskaper – maskiner, arbeidssted, transport, drivstoff osv. Dette utlegget kaller vi konstant kapital. Sentralt er å se den konstante kapital som forgangent tingliggjort levende arbeid. Og jo høyere kapitaleierens utlegg til konstant kapital er i forhold til variabel kapital ( c/v ), jo høyere er det vi kaller kapitalens organiske sammensetning. En høy organisk sammensetning på kapitalen i et land uttrykker en høyere grad av sivilisasjon enn i land med lavere organisk sammensetning av kapitalen; fordi mer effektive maskiner medfører at arbeideren behøver å sette inn mindre arbeidstid for å få ferdigstilt et produkt. Samfunnet får dermed mulighet til å anvende overskuddet til å løse andre oppgaver.

Der hvor kapitaleieren ikke makter å presse ned lønninger, pensjoner osv på grunn av arbeiderbevegelsens mottiltak, vil kapitaleieren så framt han finner det lønnsomt, investere i mer effektive arbeidsredskaper, dvs i konstant kapital. Mer effektive arbeidsredskaper fortrenger behovet for arbeidere, fordi nødvendig arbeidstid synker. Men det arbeid som da behøves, er gjerne mer komplisert, fordi mer effektive arbeidsredskaper fordrer mer kvalifisert arbeidskraft. Det medfører at det generelle utdanningsnivået i samfunnet øker. Derfor er det ikke nødvendigvis slik at utlegget til variabel kapital synker absolutt, men at det over tid øker relativt mindre enn utlegget til konstant kapital.

Det er også slik at utlegget til variabel kapital er betinget av hva det koster arbeidere å reproKapitaleieren må realisere produktene som dusere sin arbeidskraft. Det nødvendige utlegvarer i markedene. Der møtes flere kapitaleiere get for å reprodusere arbeidskrafta er dens ver(bedrifter) med sine varer som konkurrerer om di. Arbeideren har behov for å dekke kostnader å få dem solgt. Jo lavere kostnad den enkelte med bolig, mat, klær utdanning osv. Behovene kapitaleier (bedrift) har hatt med framstilling er historisk, kulturelt og moralsk betinget. De av de varer han bringer til er forskjellig mellom Nordmarkedet i forhold til anSør-Europa, forskjellig Kapitaleieren vil stort og dre kapitaleiere, jo relativt mellom Vesten og Østen høyere blir hans (bedrift- sett først forsøke å enten osv. Uansett slike forskjelens) profitt. Konkurransen ler, så vil kostnadene til å framtrer som en tvangslov presse ned arbeidslønna, reprodusere arbeidskraft for kapitalen i rittet mot pensjoner osv – dvs re- også være bestemt av kostmaksimal profitt. nadene med å produsere de Kapitaleieren vil ikke uten dusere utlegget til vari- varer arbeideren konsumvidere investere i mer ef- abel kapital, eller for- erer. Jo mindre det koster å fektive produksjonsredskaprodusere en bil, jo mindre per, fordi det representerer lenge arbeidstida uten behøver arbeideren å få i et ekstra utlegg for ham, og for å kunne kjøpe en full lønnskompensasjon. lønn dermed umiddelbart spiser bil. Jo billigere klær som av hans profitt. Slik kan produseres i Østen, jo minprofittformen i seg sjøl virke kontraproduk- dre behøver arbeideren i Vesten å få i lønn tivt. Kapitaleieren vil stort sett først forsøke å for å kunne kjøpe seg klær. En omstendighet enten presse ned arbeidslønna, pensjoner osv som i tillegg til husholdningsgjeld antakelig – dvs redusere utlegget til variabel kapital, eller er en viktig del av forklaringen på arbeiderkforlenge arbeidstida uten full lønnskompen- lassens evne til forbruk i Vesten fram til siste sasjon. Denne måten å øke merverdien på får økonomiske krise, tross lavere reell lønnsvekst. form av det vi kaller absolutt merverdi. Derfor Merverdien som framkommer som følge av er det en varig kamp mellom kapitaleiere og denne måten å billiggjøre arbeidskrafta på, arbeidere om lønnsforhold, slik vi ser det i de kalles relativ merverdi. Derfor er det slik at jo årlige lønnsforhandlingene. høyere kapitalens organiske sammensetning er

14

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

i et samfunn, jo mindre behøver den enkelte kapitalist gi ut til arbeideren i lønn for at sistnevnte skal kunne tilfredsstille sine behov, og jo mindre er behovet generelt for arbeidskraft i vareproduksjonen. Og jo mindre behovet er for arbeidskraft i vareproduksjonen som følge av mer effektive produksjonsmetoder, jo mer og billigere arbeidskraft er tilgjengelig for å dekke andre behov i samfunnet. Problemet er at merverdien i produksjonen, ikke uten videre følger med fra produksjonen til samfunnet for øvrig. Måter en slik overføring av merverdi kan skje, er gjennom skattlegging av kapitaleiere fra staten, og kapitaleieres direkte investeringer i ikke-produktiv sektor. Økt lønn til arbeidere i ikke-produktiv sektor vil kunne medføre økt beskatning av merverdi i produktiv sektor, fordi det legger press på bl a statens finanser. Mer utdanning, mer kunst, mer sosialomsorg, helse osv forutsetter overføring av merverdi fra produktiv sektor til andre sektorer i samfunnet. I Norge illustreres dette forholdet greit ved å se på hvilken betydning inntekter fra olje, gass og vannkraft har å si for offentlig sektor. Produktivkraft som svar på Europas økonomiske krise Den økonomiske krisa i Vesten har satt spørsmålet om løsning på dagsorden. Det synes som om EUs byråkrati legger opp til en overordnet strategi hvor kapitaleiernes utlegg til arbeidslønninger skal minskes, det offentliges utgifter til pensjoner osv, senkes. Slik skal den produktive kapital kunne konkurrere med lavkostland og statens gjeldsbelastning minskes. Denne strategien kommer til uttrykk i uttalelser fra sentrale bankøkonomer i forbindelse med at veksten i eurosonen har stagnert etter at verken tysk, fransk eller italiensk økonomi vokste fra april til juni i år: ’Italia sliter med å få ned lønningene og få opp konkurransekraften. Det trengs reformer av arbeidsmarkedet, det juridiske systemet og viktige næringer er for strengt regulert... (...) Spanias reformer har fungert. Det er nå


enklere å justere ned lønninger i dårlige tider og enklere å sparke folk som er fast ansatt. (...) Bedriftene kan nå justere lønningene når etterspørselen svikter, og det har vært helt nødvendig for konkurransekraften i Spania. Produktiviteten har steget, og spanjolene eksporterer nå mer enn de importerer. Handelsbalansen har bedret seg kraftig.’3 Og sysselsettingen øker (vil mange tilføye). Stort klarere kan det neppe sies at strategien er en reduksjon av arbeiderklassens livsvilkår gjennom lønnsreduksjoner osv, for å øke kapitaleiernes merverdi og profitt. Merverdi som framskaffes på en slik måte kalles som nevnt absolutt merverdi. På den annen side synes det som om det er en bevissthet i de ledende borgerlige skikt om at bedriftene – små og mellomstore – trenger tilgang på kapital for å kunne fornye sitt produksjonsapparat, dvs effektivisere arbeidsredskapene – endre og høyne kapitalens organiske sammensetning ved økt konstant kapital. For å få til det siste, er det maktpåliggende å få bankene til å fungere som kredittytere til den produktive kapitalen, fordi bare gjennom tilgang på lånekapital eller egenkapital fra nye eiere kan bedriftene klare utleggene som følger med teknisk og vitenskapelig omlegging av produksjonen. En slik omlegging er svært vanskelig å få til med de problemer europeisk bankvesen nå sliter med.4 Betydningen av å skille mellom absolutt og relativ merverdi i klassekampen Slik ser vi at problemene med lavere lønnsomhet og konkurransekraft i Europas industri søkes løst på to kvalitativt forskjellige måter, men som har det til felles at kapitaleierens merverdi og dermed profitt søkes økt: For det første gjennom å angripe arbeiderklassen og andre utbyttede klassers levestandard ved å øke kapitaleiernes absolutte merverdi. For det annet gjennom å øke kapitalen organiske sammensetning ved å få kapitaleierne til å investere i mer effektive arbeidsredskaper. Det vil kunne øke kapitaleiernes relative merverdi. Imidlertid synes det som om hovedangrepet

fra EUs byråkrati og kapitaleierne nå dreier seg om økt absolutt merverdi, ved å drive arbeidslønninger ned og ved å forøke arbeidstida bla ved å høyne pensjonsalder osv.

organisk sammensetning av kapitalen. Der arbeiderklassen er svakt organisert, vil kapitaleierne søke å opprettholde sin konkurransekraft ved å tvinge arbeiderklassen og andre utbyttede sosiale lag mange tiår tilbake i levestandard.

Økt merverdi uttrykker ei økt utbytting av arbeiderklassen, men det er ikke likegyldig for arbeiderklassen om den skjer ved å øke den Det er dette klassekampen i Europa står om for absolutte eller relative merverdien. Det er den øyeblikket: Reaksjon eller sivilisasjon! relative merverdi som uttrykker det sivilisatoriske moment i kapitalens utbytting, i den for- Særlige utviklingstrender i Norge som følge stand at utbyttingen og klassekampen bidrar av sterk arbeiderbevegelse til en utvikling av produktivkreftene. Som I Norge er arbeiderklassen trukket inn i nevnt innledningsvis, kjennetegnes sivilisas- samme kamp, sjøl om betingelsene her er jonens utvikling ved at nødvendig arbeidstid noe annerledes enn i mange europeiske land for å produsere materielle goder, synker; slik forøvrig. Det skyldes ikke minst at den norske at mer arbeid kan brukes til å dekke andre be- statens finansielle evne er annerledes og mye hov i samfunnet. Arbeiderklassens kamp har sterkere enn i mange andre europeiske stater; drevet fram en slik sivilisatorisk utvikling ved at olje- og gassektoren har kunnet holde relaat den ikke har godtatt en absolutt senkning av tivt høyt lønnsnivå som har presset opp lønlønningene gjennom forlengelse av arbeids- ningene i andre sektorer og dermed bidratt til tid, økt pensjonsalder osv, men tvert om ved et høyt kostnadsnivå forhold til andre land; å kreve en stadig høyere andel av merverdien at viljen og kulturen for teknologiske innogjennom å tvinge fram kortere arbeidstid, mer vasjoner i produksjonen synes sterk; og at ferie, lavere pensjonsalder arbeiderbevegelsen har osv, tvunget kapitaleieren større oppslutning og Der arbeiderklassen er en til å investere i mer effeksterkere kampevne enn tive og arbeidsbesparende godt organisert, vil den i andre europeiske land. arbeidsredskaper. Den ofImidlertid er situasjonen fensiv som nå er i gang fra kunne tvinge kapitalei- antakelig forskjellig etter statsmakt og kapitalmakt, erne til å opprettholde sin som hvilket næringsomgår i hovedsak på å løse råde vi ser på. gjenkapitalens akkumulasjon- konkurransekraft sproblem – problemet med nom å investere i mer ef- I verkstedindustrien tok å øke avkastningen på inKleven verft i Ulsteinvik vestert kapital – gjennom fektive arbeidsredskaper i 2013 tilbake manuelt økt arbeidstid osv, er det utførte sveiseoperasjoner fra Polen til Norge ved motsatte av sivilisasjonsutvikling, det er å skru den historiske klokke til- å erstatte det manuelle arbeidet med autobake: Det er reaksjon! mater5. ’Møbelprodusenten Ekornes har nå over hundre roboter i sving på sine seks fabI de enkelte land og i Europa generelt vil ar- rikker i Norge. De jobber side om side med beiderklassens styrke nettopp vise seg i hvilken 1350 ansatte tilknyttet produksjonen. – Robovei produksjonen av materielle goder tar. Der tene bidrar til at vi kan være konkurransedykarbeiderklassen er godt organisert, vil den tige i et høykostnadsland som Norge. Dermed kunne tvinge kapitaleierne til å opprettholde har vi sluppet å flytte produksjon ut av landet sin konkurransekraft gjennom å investere i sier direktør Ola Arne Ramstad. (...) En ny mer effektive arbeidsredskaper, dvs en høyere generasjon industriroboter er nå under ut-

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

15


A representation of the Manchester reform meeting dispersed by the civil and military power. Augt. 16th. 1819 av John Slack. Foto British museum

vikling. De kan produsere raskere, mer fleksibelt og presist og kan jobbe tett sammen med mennesker uten å sette dem i fare. Dette er en av tre hovedårsaker til at den norske industriproduksjonen står overfor en ny epoke, mener Teknologirådet. (...) Ny teknologi kan endre produksjonen i fastlandsindustrien dramatisk, mener Teknologirådet.’6 En utvikling mot mer høyteknologisk produksjon vil styrke Norges konkurransekraft og øke mulighetene for næringsutvikling. Produksjon kan flyttes hjem og industriell verdiskaping bedres, uttales det i samme artikkel. Mens i bygningsbransjen søker kapitaleierne å presse ned lønninger bl a ved bruk av billigere arbeidskraft fra Øst-Europa. Mottiltaket fra fagbevegelsen er bl a krav om allmenngjøring av tariffavtaler. En slik forskjell mellom næringer kan også skyldes næringenes nærmere beskaffenhet. I enkelte næringer er det enklere å skifte ut arbeidskraft med teknologi, enn i andre. I offshore er det enklere å skifte ut arbeidskraft med teknologi i sjølve borevirksomheten, enn i forpleiningssektoren. Dermed vil antakelig kapitaleierne velge noe ulik strategi overfor arbeiderklassen i de to delene av samme sektor. I internasjonal kapital ser vi at IKT-gigantene ’ansetter relativt få mennesker i forhold til inntekten de soper inn. Mens General Motors på sitt største sysselsatte 800 000 mennesker,

16

har Apple 80 000, Google 50 000 og Facebook 5000.’7 Hvert kvalitative sprang i kapitalen organiske sammensetning innebærer et tilsvarende sprang i mulighetene for menneskenes frigjøring. Overgangen fra mulighet til virkelighet forutsetter opphevelse av kapitalforhold som basis i samfunnet. Med en slik opphevelse ligger framtidige overganger med opphevelse av verdiformer og profittformer. Produktivitetsbegrepets betydning i den ideologiske klassekamp I den ideologiske klassekampen tilslører borgerskapet de reelle forholdene ved å framheve sider – generalisere sider – ved foreteelsene som ikke er de historisk avgjørende sider. Ethvert arbeid som gir kapitaleieren profitt framstår for kapitaleieren som produktivt, uavhengig av om det er materielt produktivt verdiskapende arbeid, tjenesteytelse eller resultat av finansielle transaksjoner. De systembevarende ideologier og teorier tilpasses dette synet. Det materielle arbeidets avgjørende rolle i samfunnsomdanningen – i verdiskapningen og verdiøkningen forsvinner i de borgerlige ideenes verden. Således blir svart arbeid, herunder prostitusjon, i offentlige statistikker oppført som produktivt arbeid, som følge av

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

en endring i de europeiske standardene for nasjonalregnskap?. Nå kan svart arbeid gjerne være produktivt arbeid, men prostitusjon er ikke produktivt arbeid, men er å anse som tjeneste. I en slik svært generell definisjon anses en byråkrats arbeid like produktivt som en telemontørs eller en plattformarbeiders arbeid. Alt anses verdiskapende. De borgerlige produktivitetsbegrep konsentrerer seg til ’forholdet mellom mengden goder – varer eller tjenester for å tilfredsstille et behov – som produseres, og mengden arbeid – menneskets målrettede bevisste virksomhet - som er satt til å produsere godene.’ ’Gjennomsnittsproduktivitet, dvs produktmengde per enhet innsats av en produksjonsfaktor – naturressurser, arbeid, realkapital – oftest uttrykt per timeverk.’ Grenseproduktivitet er øking av produktivitet ved variasjoner av en produksjonsfaktor når de andre produksjonsfaktorene holdes konstante.’ ’Arbeideren er innsatsfaktor og effektiviteten kan avgjøres av dennes styrke, energi eller mentale kapasitet.’9 På Produktivitetskommisjonens nettside kan vi lese følgende: ’Fra 1970 til 2005 steg verdiskapningen per arbeidet time i fastlandsøkonomien om lag på linje med Tyskland og Storbritannia, men klart


raskere enn i USA og Sverige. De siste årene har imidlertid veksten i produktiviteten vært svak. Selv om dette er et trekk vi også finner i en del andre land, er det betydningsfullt for framtidig inntekts- og velstandsutvikling i Norge. Produktivitetskommisjonen skal kartlegge og analysere årsakene til den svakere produktivitetsutvikling i årene etter 2005. Kommisjonens hovedoppgave er å gi konkrete råd til hvordan produktiviteten kan økes.’ Det skilles følgelig ikke mellom materielt verdiskapende arbeid og annet samfunnsnyttig arbeid. Verdibegrepet som begrep om den siden ved varen som ikke er bruksverdi, men rett og slett menneskelig arbeid, herunder merarbeidet i form av merverdi, får således ingen spesifikk begrepssetting. Det materielle arbeidet forsvinner ideologisk sett som avgjørende omstendighet for menneskehetens utvikling, og slik forsvinner også de former dette arbeidet får under spesifikke produksjonsforhold, til tross for at dets betydning i global målestokk er økende. Hvilke utslag gir en slik sammenblanding i en analyse av et lands produktivitetsnivå? Det kan ha det utslag at en høyning av andelen sysselsatte i ikke-produktive sektorer, som kostnadsfaktor for samfunnets totalproduksjon trekker ned produktiviteten. I realiteten kan det jo være motsatt, nemlig at flere mennesker i den ikke-produktive sektor er uttrykk for høy produktivitet i den produktive sektor, og at merproduktet fra sistnevnte sektor tilflyter førstnevnte sektor. Et produktivitetsbegrep som ikke gjenspeiler vesensforhold i samfunnet, speiler bevegelsen overflatisk. Er de borgerlige produktivitetsbegrep egnede mål på produktivitet, da de ikke skiller ut det egentlig produktive fra det ikke-produktive? Hensyntar det borgerlige mål på produktivitet overganger fra mer kvantitativ til mer kvalitativ-, fra mer ekstensiv til mer intensiv produksjon? De borgerlige produktivitetsbegrep favner som sagt videre enn også profittbegrepet. I et statsregnskap er det behov for å favne også annen virksomhet enn den umiddelbart profittable. Og i et samfunn er det sjølsagt behov for å kunne vurdere effektiviteten også i den ikkevareproduserende sektor. Dessuten kan slike begreper være mer operasjonelle, f eks ved at det er lettere å regne på dem, og dermed få ut kvantitative måltall. Det er sjølsagt ikke likegyldig hva den ikkeproduktive sektor inneholder av arbeidsoppgaver. Tendensen under statsmonopolkapital-

ismen, er et tiltakende statlig og kommunalt byråkrati av mer overflødig, ja til dels parasittær karakter. Samme tendens kan ses i privat sektor, særlig i store konserner. I hvilken grad byråkratiet inneholder nødvendige samordnings- og helhetsfunksjoner, og i hvilken grad det er overflødige funksjoner, er et spørsmål kanskje arbeiderbevegelsen ikke har tatt tilstrekkelig tak i, og dermed overlatt til høyreopportunistene. I så måte kan det være behov for et mer generelt produktivitetsbegrep. Imidlertid er det da viktig å være klar over hva som begrepsmessig går tapt når det gjelder historisk bestemte former. I den nyliberale ideologi er det fokus på å få arbeidsfolk til å stå lenger i arbeid samtidig som det i virkeligheten er behov for færre og færre til å produsere mer og mer. En økt produktivitet som gir mulighet for å ta ut mer fritid, lavere pensjonsalder, seks timers arbeidsdag, kortere arbeidsuke osv. Rett og slett mer fleksibel arbeidstid på arbeiderklassen premisser. Med økt arbeidsledighet som følge av produktivitet, ligger slike reformer ikke bare som mulighet, men som konkrete løsninger på å få ned ledigheten, særlig blant ungdom. Noe som er et akutt problem i Europa i dag. For arbeiderbevegelsen er det sentralt å fastholde et begrepsapparat som forklarer samfunnet ut fra dets virkelige historie og bevegelse – som skjærer gjennom fremmedgjøring og tingliggjøring, og ikke la seg forlede av en tilslørende begrepsbruk. Det gir sjølsagt et helt forskjellig bilde om visse deler av samfunnet anses avgjørende for å finansiere andre deler, enn om alt arbeid anses likt. Det sentrale moment i å gripe problemet riktig ligger ikke minst i å kunne se profittens sentrale kilde, den vesen, dens viktigste bestanddel, nemlig merverdien: arbeiderens ubetalte arbeid. Denne del som i dag beriker de som allerede sitter på hovedformuene i samfunnet; denne del som burde beriket samfunnet som helhet, gitt menneskene kultur, liv, helse. Strukturelle reformer – reformer som gir arbeiderklassen gradvis mer makt Strukturelle reformer griper inn i så vel basis – produksjonsforholdene- ved å endre eiendoms- og fordelingsforhold; og i overbygget – bevissthetsformer, herunder institusjonelle og ideologiske – ved å gjøre arbeiderklassen til en bevisst samfunnsomdannende kraft. For de mer utviklede deler av arbeiderbevegelsen, var og er kontroll og styring av investeringene i produksjonen av meget sentralt betydning. I en slik styring ligger potensialet

for utvikling av produktivkreftene i en arbeidsbesparende og miljøvennlig retning. For øvrig har det i Norge vært ulike forslag oppe. I den forbindelse viser jeg til Egil Bergs artikkel Produksjon og politikk i Sosialistisk framtid, hvor han bl.a. skriver at alle ’bedrifter bør ved lov pålegges å betale premie til et omstruktureringsfond som skal tre i kraft ved tiltak som kan føre til arbeidsløyse. På samme måte som lønnstakerne er sikret lønn ved konkurser skal de også være sikret arbeid eller etterutdanning med etterfølgende arbeid ved rasjonalisering eller nedleggelser.’10 Et slikt omstruktureringsfond kan også tenkes i en større sammenheng hvor særlig inntekter fra større konserner som nyter godt av inntekter av grunnrente på fiske, olje, gass og vassdrag kan brukes til å besørge investeringer i ny teknologi i konkurranseutsatte næringer. Offentlige strukturer og institusjoner som skal bidra til investeringer i norsk næringsliv finner vi i Norge i dag. Av særlig interesse er forslagene fra LO om statlige investeringsfond for å bringe risikokapital inn i bedrifter som ikke har tilgang på grunnrente og annen merverdi fra olje-, gass eller vannkraft. I Sverige har det vært en debatt om ’Löntagarfonden’, ikke bare om sosialisering av merverdien, men debatt om sosialisering av forvaltningen av den, dvs en utdjuping av demokratiet gjennom deltakelse av arbeiderne. I Norge er deler av oljeformuen nasjonalisert. Spørsmål kan reises om i hvilken utstrekning forvaltningen er sosialisert, dvs demokratisert utover formelle borgerlig demokratiske organer.11 Sentralt i klassekampen er kampen om merverdien. Istedenfor å gå som profitt til kapitaleieren, vil arbeiderklassens kamp kunne erobre deler av den og ikke bare som høyere lønn. I en større sammenheng og ut fra et høyere bevissthetsnivå vil arbeiderklassens kamp sammen med andre samfunnslag medføre at deler av merverdien tilfaller samfunnet for å utvikle sivilisasjonen. 1) Kapitalen bind 1, side 305, Rhodos 2) Se også ’Hva avgjør klassetilhørigheten?’ av Eystein Kleven i Sosialistisk framtid nr 1-2 2013 3) Aftenposten side 4, 15 08 2014 4) Sosialistisk framtid nr 3 2010 ’Forholdet mellom Den europeiske union og nasjonalstatene’, og nr 4 2011 ’Eurosonen som et imperialistisk forhold mellom hegemon og klient i krisetid av E Skotteberg 5) Dagens Næringsliv 06 07 2013 side 16 og Aftenposten 05 08 2013 6) Aftenposten 05 08 2013 side 16 7) Klassekampen kronikk av Tranøy 05 07 2014 side 3 som viser til Adair Turner 8) Aftenposten 11 07 2014 side 6 9) Store Norske leksikon 10) Sosialistisk framtid XXXX 11) Sosialistisk framtid nr 1 2009, ’Offentlig eierskap’ av Eystein Kleven

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

17


GJELDSKRISA OG EUROEN - KVA BØR GJERAST ? Framlegg for ei venstreorientert regjering Av Daniel Albarracin, Naco Álvarez, Biblana Medlaldea (Spania), Francisco Loucä, Mariana Mortagua (Portugal), Michel Husson (Frankrike), Stavros Tombazos (Kypros), Giorgos Galanis, Öslem Onaran (Storbritannia)

Krisa Nedskjeringspolitikk, resesjon og strategien med “strukturreformer” har trekt Europa inn i ei krise og i sosiale tilbakeskritt. På det europeiske området blir dette samordna av den tyske regjeringa, Den europeiske sentralbanken (EZB) og Europakommisjonen. Det er ei brei semje om at desse politiske tiltaka er absurde, ja, at dei til og med er gjennomførte av ”analfabetar”. Nedskjeringar i konsumet til vanlege folk løyser ikkje gjeldsproblema, dei skapar berre auka krise og stigande arbeidsløyse og gjer vanlege europearar fortvila.

eurokursen. Inflasjonsratane nærmar seg ikkje kvarandre, og dei svake rentesatsane har ført til finansbobler og forsterka kapitalrørslene mellom landa. Alle desse motsetnadene, som fanst allereie før krisa, har vorte forsterka gjennom valutaunionen. Spekulative åtak mot statsgjelda til dei landa som var dårlegast sikra, har ført til at desse motsetnadene har eksplodert. Progressive alternativ til denne krisa krev ei nydanning i Europa: Det trengst eit samarbeid både på europeisk og internasjonalt område for rekonstruering av industrien, for økologisk måtehald og for å skaffe nok arbeidsplassar.

Likevel er ein slik politikk vitug sett frå synsSidan ei global nydanstaden til overklassen. Det er eit brutalt mid- Nedskjeringar i konsumet ning under dei noverande makttilhøva del, ein sjokkterapi for å få tilbake profitten, sikre til vanlege folk løyser ikkje verkar utopisk, er den finansiell forteneste og gjeldsproblema, dei skapar raske løysinga at nokre land går ut av eurosona. kunne setje ut i livet nyliberale motreformer. I berre auka krise og stigande Dilemmaet synest altså klart, ein risikabel utgrunnen ser vi korleis arbeidsløyse og gjer vanlege melding av eurosona landa gjev finanssekeller hypotetisk harmoeuropearar fortvila. toren førsteretten til å ta nisering i Europa, som vare på den rikdommen måtte gå føre seg gjensom har vorte produsert, nom sosiale kampar. og då blir krisa ei gjeldskrise. Vi meiner at desse alternativa ikkje er realistiske. Det er i motsetning til dei viktig å arEit falskt dilemma beide for ein strategi der ein får gjennomført Denne krisa har vist at det nyliberale prosjek- ein rask konfrontasjon. Alle sosiale endringar tet i Europa ikkje er berekraftig. Dei europei- inneheld spørsmål som gjeld dei sosiale interske landa er ikkje så homogene reint nærings- essene, makta og privilegia til dei som herskar. messig som ein har trudd før. Forskjellen Desse konfrontasjonane går i hovudsak føre mellom korleis dei enkelte landa står på verds- seg på det nasjonale området. Motstanden frå marknaden gjer dei sårbare overfor endringar i den herskande klassen og evna til mottiltak

18

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

rekk likevel utover dei nasjonale rammene. Strategien med å kome ut av eurosona gjer det ikkje i tilstrekkjeleg grad naudsynt med eit europeisk alternativ. Difor må strategien bli sett opp slik at han bryt med ”euroliberalismen” og gjev høve til å føre ein annan politikk. Denne teksten går ikkje på sjølve programmet, men peikar på tiltak for å kunne setje ein slik politikk uti livet. Kva vil ei venstreorientert regjering måtte gjere? Vi er midt i ei krise, som ein reint teknisk kan kalle ”ei balansekrise”. Denne krisa er eit samspel mellom på den eine sida ei gjeldskrise i privat sektor og på den andre sida ei varig nedskjering av budsjetta. Ho har utspring i ei opphoping av store mengder fiktiv


Enkelt sagt tyder krisa at borgarane i dag må betale for gjelda, eller, sagt på ein annan måte, at dei må stadfeste at finansbransjen skal ha rett til å styre innanfor produksjon og aktuelle eller framtidige skatteinntak. På eit europeisk eller globalt tiltak har dei europeiske landa gått inn for å gjere privat gjeld om til statsgjeld. Dette gjer dei ved å omdanne statsgjelda ved å setje i verk ein avkortings- og overføringspolitikk for å fjerne denne gjelda. Det er påskotet for å gjennomføre ”strukturreformer”. Målsetjingane for desse reformene er klassisk nyliberale, innskrenking av offentlege, velferdsstatlege tenester, avkorting av sosiale løyvingar og tiltak for å gjere arbeidsmarknaden meir fleksibel for å kunne senke lønene.

kapital, som ikkje på noko vis er reell. Enkelt sagt tyder krisa at borgarane i dag må betale for gjelda, eller, sagt på ein annan måte, at dei må stadfeste at finansbransjen skal ha rett til å styre innanfor produksjon og aktuelle eller framtidige skatteinntak. På eit europeisk eller globalt tiltak har dei europeiske landa gått inn for å gjere privat gjeld om til statsgjeld. Dette gjer dei ved å omdanne statsgjelda ved å setje i verk ein avkortings- og overføringspolitikk for å fjerne denne gjelda. Det er påskotet for å gjennomføre ”strukturreformer”. Målsetjingane for desse reformene er klassisk nyliberale, innskrenking av offentlege, velferdsstatlege tenester, avkorting av sosiale løyvingar og tiltak for å gjere arbeidsmarknaden meir fleksibel for å kunne senke lønene. Vi meiner at ein venstreorientert politisk

strategi må bli konsentrert om kampen for eit fleirtal, som er i stand til å frigjere seg frå denne tvangstrøya. Vi må frigjere oss frå finansmarknadene og regulere budsjettunderskotet

Sjølvsagt er ikkje dette berre eit teknisk spørsmål. Det ville ha vore eit politisk brot med dei reglane som har vore i Europa fram til i dag. Utan eit slikt brot ville ein politikk som ikkje roa ned finansmarknaden, straks ha vorte stoppa ved ei auke av kostnadene ved å finansiere offentleg gjeld.

På kort sikt må eitt av dei første tiltaka frå ei venstreorientert regjering vere å finne ein utveg for å finansiere budsjettunderskotet Vi må frigjere oss frå finansmarknaden og uavhengig av finansmarknadene styrer no. Det reorganisere gjelda tillèt ikkje dei europeiske reglane, og det ville Denne første pakka av strakstiltak ville likevel vere det første brotet å kunne få gjennomført ikkje redusere dette lasset med gjeld og rentene slike tiltak. Det finst eit stort spekter av mog- på denne gjelda. Alternativa ser slik ut: anten lege tiltak, som ikkje er nye, og som tidlegare ei varig oppbunden gjeld eller snarast råd å få har vorte gjennomførte i ulike europeiske land. utsett betalinga av offentleg gjeld, etterfølgd Dette kan vere tvangsutav tiltak for gjeldssanerlån frå dei rikaste konsu- Det trengst eit samarbeid ing. Ei venstreorientert mentane, forbod mot å ta skulle seie: Vi både på europeisk og in- regjering opp lån i utanlandsk valavslår dette, for vi kan uta, krav om at bankane ternasjonalt område for ikkje betale ei slik gjeld, tek opp ein viss kvote sjølv når vi set ned løner statslån, ein skatt på rekonstruering av indus- og renter. utanlandsk utbyte og på trien, for økologisk måtekapitaloverføringar osb. Etter ei slik gjeldsnedSjølvsagt trengst det òg ei hald og for å skaffe nok ar- setjing må det bli organiradikal skattereform. sert ei offentleg granskbeidsplassar. ing for å finne ut av kva Den enklaste løysinga som er urettmessig gjeld. ville ha vore at den nasjonale sentralbanken Dette vil framfor alt gjelde fire område: finansierte det offentlige budsjettet, slik at ”skattegåvene” til fordel for dei rikaste konsubli gjort i USA, Storbritannia, Japan osb. Det mentane, store firma og ”rentenistar”; kunne ha late seg gjere å opprette ein sp- dei ”illegitime” skatteprivilegia: skatteflukt, esiell bank, som skulle ta seg av refinansier- gunstige skatteordningar, skatteparadis og ing overfor sentralbanken, som då hadde til amnesti for skatteflyktningar; hovudfunksjon å kjøpe offentlege lån (noko redningsaksjonane for bankane etter at krisa tilsvarande det Den europeiske sentralbanken braut ut; (EZB) nyleg har gjort). gjeld, som ved ein snøballeffekt har oppstått ut

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

19


Det finst eit stort spekter av moglege tiltak, som ikkje er nye, og som tidlegare har vorte gjennomførte i ulike europeiske land. Dette kan vere tvangsutlån frå dei rikaste konsumentane, forbod mot å ta opp lån i utanlandsk valuta, krav om at bankane tek opp ein viss kvote statslån, ein skatt på utanlandsk utbyte og på kapitaloverføringar osb. Sjølvsagt trengst det òg ei radikal skattereform.

frå differansen mellom storleiken på renta og vekstraten på den innanlandske produksjonen (GDP), som blir sterkt skada under nyliberal nedskjeringspolitikk og arbeidsløyse. Under ei slik gransking må det følgje ei utveksling av gjeld med det resultatet at ein stor del av gjelda blir annullert. Det ville ha vore det andre brotet. Den offentlege gjelda blir òg sterkt påverka av balansen til dei private bankane. På grunn av det blir dei såkalla redningsaksjonane for dei landa som blir råka, som regel ein redningsaksjon for bankane.

Dei viktigaste tiltaka for ei venstreorientert regjering må altså vere kampen mot gjeldskrisa.

Altså trengst det eit tredje brot med den nyliberale ordninga: internasjonal kontroll av kapital-rørslene, kontroll over kredittvesenet og sosialisering av bankane. Det er den einaste vituge vegen for å ordne opp i eit slikt flettverk av gjeld. Det var òg den framgangsmåten som vart vald i Sverige i 1990-åra (jamvel om bankane seinare vart privatiserte). For å samanfatte: For ei alternativ løysing er det naudsynt med eit samanhengjande trestegsbrot med den nyliberale ordninga som rår i dag: - Finansiering av offentleg gjeld frå tidlegare og i framtida; - Stryking av urettmessig gjeld; - Sosialisering av bankane for å få kontroll med kredittvesenet. Dette er dei tiltaka som trengst for ei ekte sosial reform. Men korleis kjem vi dit? Ei venstreorientert regjering er naudsynt Desse tre viktige og naudsynte brota for å gjere vellukka motstand mot finanspolitisk press, kan berre ei venstreorientert regjering bringe til ein lukkeleg slutt. Trass i at dei sosiale og politiske føresetnadene kan vere svært ulike frå land til land, retta all merksemd i heile Europa seg mot arbeidet i Syriza (Forbundet for radikale venstre). Kunne dei vinne valet og med det

20

danne ryggraden for ei slik regjering i Hellas? Frå då av (2012) har Syriza ført ein kampanje med dei grunnleggjande programpostane, som vi har gjort greie for i dette manifestet: Ei regjering av venstrekrefter er ein allianse for å seie opp avtala til troikaen og omstrukturere gjelda, slik at løner, renter, offentleg helseomsorg, utdanning og sosialtrygd kunne bli sikra. Vår oppstarting står i samklang med den til Syriza: ”Ikkje noko offer til euroen.” Det å gå vekk frå euroen er ingen garanti for eit brot med ”euroliberalismen”

Ei venstreorientert regjering som skulle gripe til slike tiltak, må sjølvsagt vere innstilt på å setje ut i livet ein sosialistisk politikk og vere sikra støtte frå store delar av folket. Den støtta kan ein berre oppnå dersom programmet tydeleg slår fast kamp mot interessene til finanskapitalen, og går inn for å byggje opp att eit næringsliv som gjev full sysselsetjing. Det trengst òg ein offentleg administrasjon med fellesgode som prioritert mål. Dersom målet er å sanere gjeld, kan ein ikkje i noko tilfelle gå bort frå dette målet. Eit klart og konsekvent politisk siktemål er ein føresetnad for at vi kan vinne denne kampen, så vi blir verdsette og får tillit. Dei viktigaste tiltaka for ei venstreorientert regjering må altså vere kampen mot gjeldskrisa. For ein effektiv kamp mot gjeldskrisa må ei venstreorientert regjering kunne støtte seg på store delar av folket. Ho må vere budd på å kunne setje inn alle demokratiske middel for å kunne stå imot trykket frå interessene til finansindustrien, inkludert tiltak for statleg overtaking på strategisk viktige felt. Ho må òg vere budd på direkte konfrontasjon med regjeringa Merkel, Den europeiske sentralbanken (EZB) og Europakommisjonen. Slaget om forsvaret av demokratiet og sosiale tryggleiksordningar må bli førte vidare på høgare nivå. Når dei møter motstand i Brussel, må slaget deretter bli ført ut frå dei nasjonale rammevilkåra som eksisterer no. Her finst det heller ikkje noko tabu i høve til euroen, og vi må halde alle alternativ

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

opne, også det å forlate eurosona. Dette kan bli aktuelt dersom det ikkje blir att andre alternativ innanfor dei europeiske rammene, eller om EU-styresmaktene tvingar eit land inn i den situasjonen. Å kome ut av eurosona bør likevel ikkje vere utgangspunktet. Kvar venstreorientert regjering må vite kva vanskelege problem det vil føre med seg å gå ut av eurosona. For det første ville ein ikkje utan vidare oppnå å få tilbake demokratisk sjølvstende. Rett nok kunne ein ta ifrå finansmarknaden kontrollen over korleis budsjettunderskotet vart finansiert. Likevel kunne finansmarknaden drive spekulasjon mot den gamle og/eller nye valutaen i eit land som hadde underskot på utanrikshandelen. For det andre ville ikkje gjeldsbøra bli mindre. Ho kunne enda til bli høgare ved ei devaluering, for gjelda blir rekna i euro. Under desse vilkåra måtte regjeringa overdra gjelda i den nye valutaen, og då ville det òg snart måtte kome ei delvis tilbakekalling. Ein stat har makt til å treffe ei slik avgjerd, jamvel om ein då må vente seg ein internasjonal rettsstrid. I alle fall rår ikkje privatføretak og bankar over den same suverene makta, og då ville privat gjeld og andre bundne plikter kome til å auke i den nasjonale valutaen. I denne situasjonen ville til slutt ei statleg overtaking av bankvesenet bli naudsynt for å hindre at heile bankvesenet ganske enkelt kunne gå over ende. Elles ville det ha ført til ei ny auke i statsgjelda overfor den internasjonale finanssektoren. For det tredje ville ein devaluering av den nye valutaen setje i gang ein inflasjonsprosess, som ville ha auka rentenivået, gjort gjeldsbøra større og ført til ei utviding av inntektskrisa. For det fjerde vil det å gå ut av eurosona ofte kunne bli framstilt som ein strategi, der ein ved ei devaluering av valutaen oppnår konkurransefordelar og på den måten lettare kan få innpass i større marknader. Denne framgangsmåten bryt ikkje med konkurranselogikken om alle mot alle, men skil seg frå den felles


europeiske strategien når det gjeld budsjettpolitikk. Dersom kampen blir ført på den måten at ein går ut av eurosona, og at ikkje EU krev at ein oppfyller spesielle førehandskrav, kunne det auke handlingsrommet for ei venstreorientert regjering. Då ville ho ha ein sterkare forhandlingsposisjon ved at ho kunne stø seg på utsiktene til utvida motstand i andre EUland. Her handlar det altså om ein framstegssretta og internasjonal strategi som står i motsetnad til ein isolasjonistisk og nasjonal strategi.

EU. Dei seinaste erfaringane med dei nyliberale redningsskjermane til Den europeiske sentralbanken (EZB) og Europakommisjonen viser kva som kan bli gjort. Dei viser at det lèt seg gjere å omgå ei heil rekkje av vedtaka i EU-avtala, og at dei europeiske styresmaktene ikkje har nølt med å demme opp for og øydeleggje slike vedtak. Ein må setje fram krav om å kunne fremje tiltak som går i rett lei. Det må òg gjelde kontroll over kapitalrørsler og andre reguleringar som er høvelege for å sikre løner og renter. Innanfor desse rammene vil det å gå ut av eurosona vere eit trugsmål eller den aller siste utvegen.

Ein strategi for eit klart brot og ei ny utvikling Ei framtidsretta løysing står i motsetning til det nyliberale prosjektet om vanleg konkurranse. Ho har lagt til grunn eit kooperativt utgangspunkt og fungerer betre jo fleire land som blir med. Om til dømes alle europeiske land reduserer arbeidstida og legg seg på den same skattesatsen for kapitalutbyte, ville ei slik samordning hindre det tilbakeslaget ein vil møte om landa kvar for seg skulle setje ein slik politikk ut i livet. For å kunne slå inn på denne kooperative vegen må venstrekreftene og ei venstreorientert regjering følgje ein einskapleg strategi: Dei ”høvelege tiltaka” må bli tekne einskapleg, til dømes ved å avvise sparepolitikken eller ved skatt på finanstransaksjonar. Dei må gå inn med vernetiltak som til dømes kontroll av finansmarknadene. Ein må vere merksam på at å gjennomføre ein politikk på det nasjonale området ikkje er i samsvar med europeiske vedtak, fører med seg ein politisk risiko. Svaret på det vil vere ein slags utvidingslogikk. Då kan slike tiltak som til dømes skatt på finanstransaksjonar eller vernetoll bli gjennomførte i andre medlemsland. Den politiske konfrontasjonen med EU og den herskande klassen i andre land, og særleg den tyske regjeringa, vil ein likevel ikkje kunne unngå. Trugsmålet om å gå ut av eurosona kan

ein likevel ikkje sjå bort frå trass i at ein må vere budd på risikoen for mottiltak. Dette strategiske skjemaet erkjenner at nydanninga av Europa ikkje treng vere ein føresetnad for å kunne setje ut i livet ein alternativ politikk. Den motstanden som kan bli sett inn mot ei venstreorientert regjering, må bli nøytralisert ved mottiltak, som i praksis vil føre med seg ein tilbake-gang til eit proteksjonistisk system. Men denne omstruktureringa er ikkje det ein plar oppfatte som proteksjonistisk, for ho tek vare på ei sosial omforming som folk er med på. Ho tek ikkje sikte på å støtte interessene til den nasjonale kapitalen som konkurrerer med andre kapitalinteresser. Her gjeld det altså ikkje ein gammaldags ”utvidingsproteksjonisme”, sidan dei sosiale tiltaka for arbeids-plassane og mot nedskjeringspolitikken blir sette i verk tvers gjennom Europa. Brotet med vedtaka i Europaunionen er ikkje noko prinsippspørsmål, men støttar seg på legale, rettkomne og effektive mottiltak, som samsvarar med interessene til fleirtalet, og som det har kome framlegg om frå grannelanda òg. Denne strategiske orienteringa kan bli forsterka ved sosial mobilisering i andre land og kan til slutt stø seg på makttilhøve, som er i stand til å stille spørsmål ved heile institusjonen

Denne strategien støttar seg på framstegsretta og rettkomne løysingar, som veks ut av klassekarakteren deira. Det er her altså tale om ein strategi bygd på samarbeid som bryt med dei aktuelle rammene i EU. Strategien byggjer på ein annan utviklingsmodell, som gjeld ei ny omforming i Europa: eit utvida europeisk budsjett på grunnlag av ein felles kapitalskatt, som blir finansiert av harmoniseringsfond og sosiale og økologisk vituge investeringar. Vi ventar slett ikkje at denne forandringa kjem av seg sjølv. Her vil vi snart måtte stå framføre ein kamp mot gjeldsproblem og nedskjeringspolitikk, der ein treng dei rette tiltaka for å forsvare løner, renter og sosial tryggleik. Her må dei offentlege tenestene stå sentralt på dagsordenen. Kort sagt må interessene til folkefleirtalet bli lagde til grunn for strategien til ei venstreorientert regjering. Denne regjeringa må gjere alt som er naudsynt i denne demokratiske kampen. Det er den strategien vi står for. Omsett av Gunnar Ottne

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

21


Mannen som fekk nazistane til å gjera noko riktig Historia om Hjalmar Schacht

av Edvard Mogstad I krisetider blir folk engstelege for arbeidsplassen, maten og husværet. Fleire og fleire blir råka – i mange land blir arbeidslause kasta ut av heimane sine og sette på gata, og mange mister sparepengane sine. Slik sett minner krisa i dag oss om krisa i 1930-åra. Ein annan likskap spring oss i augo – oppslutnaden om fløyparti, og mange skribentar åtvarar mot den nye voksteren av fascistiske parti, t.d. i Hellas og Ungarn. Men dei same skribentane er svake på ein god analyse av kva som dreg folk mot fascismen og nazismen. Skal vi klare å møte fascistiske rørsler på rasjonelt vis, så må vi vite kva desse rørslene gjorde gale før i tida – og dette er vi vél opplyste om her i Nord-Europa, skulle eg tru. Men vi må også vite kva dei gjorde rett, for det er dét som er noko av løyndomen ved draget dei har på arbeidslause og desperat mellomklasse i Europa. Da kjem vi ikkje utanom attreisinga av Tyskland i 30-åra, og namnet Hjalmar Schacht. Finanstrollmannen

Schacht var òg mellom dei hovudtiltala ved Nürnbergprosessen etter krigen, for å ha førebudd krig, men vart frikjend.

Schacht fekk internasjonalt ry første gongen da han vart tilsett som riksbanksjef i 1923 under hyperinflasjonen og på ca åtte månader kjøvde inflasjonen og fekk pengevesenet på fote att. Frå da av fekk han tilnamnet «finans-trollmannen». Stillinga hadde han til 1930, da han gjekk av i protest mot dei oppblåsne, uhemma utlandslåna til dei demokratiske regjeringane. Politikarar med horisont fram til neste val dynga ei veldig utlandsgjeld den tyske staten, noko som Sosialistane bør gå i seg på sikra dei førebels pusterom og sjølve. Kva hadde dei å popularitet, men som ville bli uhandterleg, sjølv utan verdstilby mellomklassane? depresjonen i trettiåra.

Horace Greeley Hjalmar Schacht var fødd i Nord-Slesvig (i dag Sønderjylland i Danmark) i 1877 som son av ein rik kjøpmann og ei dansk baronesse. Det underlege fornamnet er ei oppkalling etter den amerikanske aviseigaren og humanisten Horace Greeley (han publiserte m.a. artiklane til Marx og Engels i avisa si; The New York Tribune). Mormora kravde eit nordisk fornamn, som vart Hjalmar. Han byrja å studere medisin, men tok doktorgraden i økonomi i 1899.

Schacht var den fremste økonomiske «kjendisen» i verda før siste krig. Som Hitlers riksbanksjef og økonomiminister i 1930-åra dreiv han igjennom eit målmedvite keynesiansk

22

program lenge før Keynes’ General Theory kom ut i 1936, og mykje meir konsekvent enn USA sin New Deal eller andre lands motkonjunkturpolitikk før krigen. Karl Polanyi skriv: «Det fantes en slags uhyggelig intellektuell overlegenhet hos de tyske statsmennene som på 30-tallet skred til verket med å bryte ned denne [1800-tallets liberalistiske] orden..» (Den liberale utopi, s 57)

Nazistane og mellomklassane Da depresjonen kom kring 1930, og millionar vart kasta ut i arbeidsløyse, vende over tredjedelen av veljarane seg til Hitler og nazistane, som lova arbeid, brød, og eit oppgjer med storfinansen. Det var desse sosialistiske elementa som lokka utarma mellomklasse som kjøpmenn, småbønder, funksjonærar, embetsmenn og ein del arbeidslause (sjå Thomas Childers: The Nazi Voter). Korfor kunne dei ikkje da likegodt ha vendt seg til kommunistpartiet? Sanninga var at bønder og borgarskap var oppskremde over framferda til bolsjevika-

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

ne mot klassefrendane deira i Sovjetunionen. Da Nasjonalbanken i Darmstadt gjekk over ende under finanskrakket sommaren 1931, vart Schacht tilkalla til konkursmøtet av Brüning, rikskanslaren. Schacht prøvde å få regjeringa til å garantere småinnskytarane full dekning på beløp opp til 10.000 riksmark. Schacht meinte regjeringa måtte vike frå formaljus, sidan småfolk ofte er ukyndige og derfor treng særskilt vern. Men neida, småspararane fekk den same prosentvise utbetalinga som storkreditorane, på kostnaden til skattebetalarane. Uvel av den usosiale famlinga til regjeringane takka han nei til bøna frå president Hindenburg om å vende tilbake til sjefembetet i Riksbanken. I staden valde han, saman med framståande industrileiarar, etter brakvalet til nazistane i 1932, å rå Hindenburg til å utnemne Hitler til rikskanslar. Da Hitler vart rikskanslar 30. januar 1933, bad han Schacht ta seg av Riksbanken i mars, og dinest Næringsdepartementet frå 1934, sjølv om han ikkje var medlem av nazi-partiet. Som riksbanksjef skulle han yte effektive kredittar til eit stort sysselsettingsprogram for seks og ein halv millionar arbeidslause. Det besto mellom anna av reparasjon av hus og maskinar, utbygging av bilvegar og kanalar og etter kvart opprusting, som også Schacht, til liks med sosialdemokratane, stødde, i det dei kravde «utanrikspolitisk likestilling». Men det fanst ikkje pengar til dette programmet. Skattlegging og lån var utenkjande, i 1933 var Tyskland på botn med sviktande skatteinntekter og ute av stand til å ta opp innan- eller utanlandske lån. Å gripe til tryllemidlet auka seteltrykking ville gitt inflasjon og skjerpa den psykiske depresjonen som alt rådde hjå folket. Schacht pønsa ut systemet med «Mefo-vekslar». Dette var i røynda ein parallell valuta,


Hjalmar Schact på møte i Reichsbanken 1934 Foto: Deutsches Bundesarchiv (wikipedia)

men kamuflert som investering i «Metallfor- Amerika og Søraust-Europa – som kunne rikspolitiske likestillinga». Han gjekk av som sking» (to ord som kling godt i tyske øyro), selja Tyskland dei råvarene landet trong. Desse næringsminister i 1937 og søkte avskjed frå eit selskap med liten kapital, men garantert av landa kunne kjøpe kva dei ønskte av tyske va- riksbankembetet i 1938, noko som vart innStaten. Men vekslane kunne ikkje diskonterast rer, - men dei tyske kjøpmennene fekk berre vilga først i 1939. Riksbanken blei lagt direkte i Riksbanken før etter minst tre månader, eller importere dei varene og den mengda som Næ- under Staten og måtte gje all den kreditt Hitler opp til fem år. Desse vekslane vart godkjende ringsdepartementet godkjende – ganske likt ønskte. Setelpressa tok til å rotere. som betalingsmiddel av bankane og nærings- den importkontrollen som Gerhardsen-regjelivet, sidan dei kunne bli gjort om til kontan- ringa innførte i Noreg etter krigen. Oppgjer med jødeforfølgingane tar i Riksbanken, Schacht fortel sjølv at så lenge han var riksog dei erstatta ofte Offentleg sektor svella kraftig ut. banksjef eller næringsminister, så blanda HitSchacht hadde òg vekt kontante kassabeAv totale nyinvesteringar steig de- ler seg aldri inn i embetsutøvinga hans. «Han haldningar. Mefo- Hitlers mistru da Riks- len til offentleg forvalting frå 35,7 (Hitler) hadde ikkje peiling på finanspolitikk, vekslane nådde eit prosent i perioden 1924-29, til og sjølv pengevesenet skulle alltid forbli ei toppunkt i 1938 banken, som einaste of- 52,0 i perioden 1933-38. Føretak lukka bok for han.» Men da Schacht nekta å med 12 milliardar fentlege instans, gjekk som ikkje tente fireårsplanen, fekk bli med vidare på seglasen i 1938, så blei han mark, - men knapt sidan 1935 knapt tilgang til kapi- erstatta med Walther Funk, ein lydig nazist, helvta av dei hadde ope ut mot jødeforfølg- talmarknaden, nye investeringar som tok over både næringsdepartementet og nokosinne vore måtte skje frå eigne reservar eller riksbankembetet, - og som fekk livsvarig fengingane. innom Riksbanoverskott. Schacht sjølv var ikkje så sel i Nürnberg. ken. begeistra for denne utviklinga. Han noterte: - Innafor partiet rådde ein Schacht hadde òg vekt Hitlers mistru da RiksSamtidig såg folket ingen skadeleg auke av se- sterk trong til å trekkje dei ulike næringsgrei- banken, som einaste offentlege instans, gjekk telomløpet av vanlege mark. Samstundes vart ner inn under statsdrift. Dette kom i mindre ope ut mot jødeforfølgingane. I 1935 heldt han kapitalflukt hindra. Fri utførsle av mark ville grad av næringspolitiske omsyn enn omsynet ein tale i Königsberg som angrep dei valdelege betydd eit samanbrot av den tyske valuta. Alle til dei godt lønna stillingane som dermed kun- overgrepa mot jødane og kyrkja, og ubudd på ut- og innanlandske fordringar vart samla i ein ne kaprast. innhaldet, vart talen straks send i radioen, før konverteringskasse, der dei berre kunne reaGoebbels greip inn og forbaud referat i avisliserast med kjøp innanfor Tysklands grenser. Allereie i 1936 var alle dei ene. Men Schacht fekk (Noko liknande gjorde Island nyleg.) arbeidslause absorbert av Allereie i 1936 var alle talen trykt i Riksbankens sysselsettingsprogramma – arbeidslause ab- eige trykkeri og spreidd i Som næringsminister måtte Schacht sørgje noko som gjorde nazismen dei ein kvart million eksemfor import av mat og råstoff til industrien som svært populær. Tyskland sorbert av sysselsetting- plar, utan at Goebbels våga landet var heilt avhengig av, men eksporten gjekk inn i ein positiv spiå gripe inn. møtte aukande hinder overalt; høge tollar, de- ral i det skatteinntektene sprogramma – noko som valueringar og kvoteavgrensing av tyske varer. igjen auka – og det ville gjorde nazismen svært Så, etter Krystallnatta 9. (Da som no var tyske varer betre og billegare vera muleg å betale tilbake november 1938, fordømde populær. enn dei fleste andre vestlege.) Eit stort handels- stordelen av Mefo-vekslane han pogromen i ein tale underskott i 1934 fann si løysing i den såkalla etter femårs-løpet. Da ville ved den årlege julefesten Neuer Plan. rett nok alle Statens utgifter bli råka, inklu- i Riksbanken. Han gjekk til Hitler og bad om dert opprustinga. Schacht nekta å samtykkje at dei jødane som ville utvandre, kunne gjera Den Nye Planen til meir kreditt til opprusting, fordi det var dette med midlar frå dei beslaglagde formuDen Nye Planen var varebyte med tosidige finans- og pengepolitisk uansvarleg, dessutan ane, og han fekk reise til London i desember handelsavtaler – spesielt med land i Sør- meinte han at rustinga hadde nådd den «utan- 1938 for å tinge fram ei ordning. Både det bri-

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

23


Lærdommen frå alt dette bør vera at den nye venstresida, sosialismen for det tjueførste hundreåret, bør ha ein truverdig og rettvis politikk som også tar vare på dei rettmessige interessene til mellomlaga i samfunnet. Dette tykkjer eg mange moderne sosialistiske rørsler har gjort i stort monn, det er berre ikkje blitt kjent hjå «folk flest» enno. Les til dømes prinsippprogrammet til utgjevaren av dette tidsskriftet, Bevegelsen for Sosialisme (www.bevegelsen. no). Der er det både rom for og ønske om ein innovativ privat sektor av fåmannsbedrifter, ved sida av samvirke og offentleg styrt nøkkelindustri.

tiske og amerikanske utanriksdepartementet var positive, men den andelege leiaren for jødane i London, Chaim Weizmann (sionistleiar og staten Israels første president), gjekk imot. I januar 1939 vart Schacht avsett, og planen stranda. I september 1938 vart han med på planane om statskupp mot Hitler, der dei fremste leiarane var Erwin von Witzleben, Berlins kommandant, priskommisæren og borgarmeisteren i Leipzig dr. Goerdeler, generalstabssjef Halder, general Beck og diplomaten og Abwehr-mannen Hans Gisevius. Den overdrivne opprustinga saman med trugsmåla mot Tsjekkoslovakia hadde overtydd gruppa om at Hitler budde seg på krig. For å vekkje krigslysta i det tyske folket, lét han Berlin-troppane marsjere gjennom hovudstaden. Men i staden for jubel blei soldatane møtte med knytte never, og Hitler, som såg på frå eit vindauge i Rikskanselliet, vart rasande og braut ut: ”Med eit slikt folk kan eg ikkje føre nokon krig!” Om morgonen 28. september fekk dei samansvorne vita at Hitler hadde avslått Chamberlains siste tilbod, og dei bestemte seg for å slå til. Ved middagstid kom plutseleg og uventa Mussolini på besøk til Berlin, og han overtalte Hitler til å dra til München for å tinge med Chamberlain og Daladier, noko som førte til München-forliket og anneksjonen av Sudetområda. Kupp-planane måtte førebels skrinleggjast, og ein ny sjanse fekk dei ikkje. Neste gong måtte det skje ved eit attentat, og først 20. juli 1944 skjedde det, med mange av dei same folka innblanda. Nesten alle blei utrydda i hemnaksjonane etterpå. Gisevius og Halder klarte å fly til Sveits. 23. juli vart Schacht arrestert og send til konsentrasjonsleirane Ravensbrück og Flossenbürg. Der fekk han på

24

nært hald sjå uhyrlegheitene til regimet han hadde hjelpt til å bli så populært. Men Gestapo klarte ikkje å hekte han på sjølve attentatplanane, han vart saman med andre prominente regime-motstandarar send til Sør-Tyrol, der dei vart fridde av amerikanske styrker i mai 1945. I Nürnberg vart han tiltala for førebuing til krig på grunn av si rolle i attreisinga av Tyskland i trettiåra, men heilt frifunnen. Retten meinte han hadde handla ut frå patriotiske motiv, og at han gjekk av når rustingane gjekk for vidt. Etter krigen dreiv han ei stund ein bank og fungerte som økonomisk rådgjevar for alliansefrie utviklingsland. I 1965 var han med på skipinga av eit nytt parti, som i 1980 gjekk opp i Dei Grøne. Schacht døydde i 1970, 93 år gammal. Kva kan sosialistar tilby mellomklassane? Historia om Hjalmar Schacht er viktig, dels fordi ho viser korfor nazismen vart så populær i trettiåra, dels fordi ho er eit lærestykke i korleis ein nasjon kan koma seg ut av ein depresjon. Men historia er viktig av fleire grunnar. Det er lett å riste vantru på hovudet over at dei tyske mellomlaga kunne ty til ei så grov og antihuman rørsle som den nazistiske. Venstresida, sosialdemokratane og kommunistane, har stått for sømda i den offisielle forteljinga – kritisert mest for at dei ikkje evna å samarbeide og såleis demme opp for nazismen. Men sosialistane bør gå i seg sjølve. Kva hadde dei å tilby mellomklassane? For det første hadde dei den ulykksalige klasseforståinga, arva frå Marx, som berre godkjende proletariatet som den rette revolusjonære klassen. For det andre var framferda til bolsjevikane mot mel-

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

lomklassane, særleg dei sjølveigande bøndene, svært skremmande, både under krigskommunismen under Lenin og under Stalins herjingar under tvangskollektiviseringa. Lærdommen frå alt dette bør vera at den nye venstresida, sosialismen for det tjueførste hundreåret, bør ha ein truverdig og rettvis politikk som også tar vare på dei rettmessige interessene til mellomlaga i samfunnet. Dette tykkjer eg mange moderne sosialistiske rørsler har gjort i stort monn, det er berre ikkje blitt kjent hjå «folk flest» enno. Les til dømes prinsipp-programmet til den eine utgjevaren av dette tidsskriftet, Bevegelsen for Sosialisme (www.bevegelsen.no). Der er det både rom for og ønske om ein innovativ privat sektor av fåmannsbedrifter, ved sida av samvirke og offentleg styrt nøkkelindustri. Kjelder: Hjalmar Schacht: Oppgjør, Oslo 1950 (Abrechnung mit Hitler) Rudolf Freund: Schacht, Funk och Tredje Riket, Kooperativa förbundets bokförlag, Stockholm 1939 Thomas Childers: The Nazi Voter – The Social Foundation of Fascism in Germany 1919-1933 (1983), til norsk ved Tor Førde: Hitlers velgere www.europas-historie.net/hitlersvelgere .


Revolusjonen danser i Marinaleda – Kunsten å kreve det umulige Av Mina Minoo Koefoed, fredsaktivist og PhDstudent

Marinaleda, en liten kommune i Andalucia i Spania med slagordet «En utopi for fred» på sitt kommunevåpen, representerer ikke bare et dypt revolusjonært prosjekt, men også en manifestering av det situasjonistiske slagordet «vær realitisk – krev det umulige!». Arbeidsledigheten er skyhøy i det kriserammede Spania. På regionalt nivå i Andalucía lå den i 2013 på 33%. I Marinaleda lå den på 5%. Jorda og kommunens to kooperativer dyrkes og drives kollektivt. Det er 6,5 timers arbeidsdag. Inntektene fordeles likt mellom arbeiderene, inkludert borgermesteren, omtrent 47 euro dagen. Politi finnes ikke. Politiske avgjørelser tas basert på konsensusprinsippet i åpne forsamlinger. Kommunens beboere bygger boliger i felleskap gjennom dugnadsarbeid – alle skal ha rett til å eie sin egen bolig. For å unngå boligspekulasjon kan ikke leilighetene leies ut. For 15-20 euro i måneden dekker folk materialutgiftene til sin egen leilighet og unngår derved boliglån. Det at folk ikke lenger har kunnet betale ned huslånene sine har vært et generelt problem i det kriserammede Spania, i likhet med andre land rammet av finanskrisa. Det er estimert at omlag 400 000 spanjoler har blitt hjemløse de siste årene grunnet mangelende nedbetalingsevne. Hvordan har det seg at Marinaleda skiller seg sånn ut fra Spania for øvrig? Marinaleda har en unik historie med en svært aktiv grasrot som har tatt urettferdighet, fattigdom og utbytting i egne hender og krevet forandring. Etter en 12 år lang ikkevoldskamp klarte innbyggerne i det lille jordbruksamfunnet i 1992 å presse den spanske staten til å ekspropiere 1,200 hektar dyrkbar mark fra de mektige jordeierene i Andalucía, en region som fortsatt preges av en svært skjev jordfordeling. Siden da har kommunens snaue 2700 innbyggere arbeidet for å bygge opp et alternativt politisk samfunn – mest mulig uavhengig den nyliberale, hegemoniske verdensordningen – og basert på alternative verdier som solidaritet, samhold, verdighet, rettferdighet og likhet.

Den politiske kampen reflekteres selv i de kulturelle uttrykkene i Marinaleda: gatenavn og stedsnavn er oppkalt etter revolusjonære helter, og på kommunens store idrettsanlegg er det et gigantisk maleri av Che Guevara. Veggene til barnehagen og skolen dekoreres med malerier av maskerte zapatister.

slips og dress. Det gjør meg mer avslappet. Det var ikke vanskelig å få avtalt et møte med borgermesteren. På en tur i parken støtte vi tilfeldigvis på hverandre. Selv om Gordillo har viktig politisk besøk fra representanter fra den venezulanske regjeringen, foreslo han allikevel et møte i dag klokka tolv.

Det minner meg på hvor viktig det er at den revolusjonære kampen også må føres på det Det er en aktivistisk energiinnsprøytning å kulturelle planet: Uten farger, fester, musikk, være her, sier jeg. glede og kultur blir tøffe, ofte langdryge – Fortell om Marinaleda. Hva handler egentlig kamper for sosial rettferprosjektet deres om? dighet og politisk endring Uten farger, fester, Vi er et antisystemisk gjerne både triste og ineffektive. I Marinaleda sees musikk, glede og kultur projekt, svarer Gordillo ettertenksomt. – Vi meglede på som en menneskerblir tøffe, ofte langdryge ner at problemet er kapiett – fest og underholdning skal ikke være forbeholdt en kamper for sosial rettfer- talismen. Her i Andalucia har vi et ordtak som heter priveligert elite. Derfor orat om hunden ikke dør, dighet og politisk enganiseres regelmessig fester, konserter, teater, karneval dring gjerne både triste dør heller ikke rabisen. Så vi utvikler et alternativt og festivaler, for eksempel på system, basert på menog ineffektive det store amfiteateret i komneskerettigheter, likhet, muneparken eller i salene i samhold, retten til arbeid, et av idrettshallene. Fokuset på fest, kultur og glede i Marinaledas revolusjonære kamp får retten til bolig, retten til å leve. Det nåværende meg til å huske på den anarkistiske tenkeren systemet som vi kjemper imot, baserer seg på Emma Goldman, og hennes berømte sitat ”om penger og profitt. Slike holdninger ødelegger jeg ikke får danse, vil jeg ikke være med på det verdifulle i det å leve, det ødelegger sosialt liv, leder til økonomisk krise, det ødelegger revolusjonen din!”. naturen og livet generelt. Vi kjemper imot sysDet virker for meg som om revolusjonen dans- temet der alt handler om business. - Ja, men hvordan er systemet dere kjemper for?

er i Marinaleda.

Et antisystemisk prosjekt På et enkelt innredet kontor møter jeg den sagnomsuste borgermesteren Juan Manuel Sánches Gordillo i Marinaleda. Jeg er litt nervøs. Jeg har sovet dårlig, gratis på en madrass på gulvet i idrettsanlegget sammen med flere andre, og jeg er dessuten usikker på om den latinamerikanske spansken min vil holde vann her i Andalucia. Men med sitt kraftige skjegg, solbrune ansikt og fargerike bomullsskjorte, bleket av sola, minner Gordillo mer om en revolusjonær mexicansk maisbonde enn slik jeg hadde forstilt meg en formell, spansk borgermester i

Marinaleda handler om å i praksis å gi plass til et nytt system, et system uten et navn, for navn blir bare misforstått og misbrukt. Systemet vi bygger baserer seg på en sosial økonomi som gavner mennesket, ikke der mennesket er slave for økonomien. Der kultur og glede får plass. Det handler om å bygge opp et alternativt system, et eksempel på at en annen verden er mulig: vi konkretiserer systemet vi ønsker ved å praktisere det. Det er det Marinaledaprosjektet i grunnen handler om – å vise i praksis at det er mulig å drive politikk på en annen måte, at en annen type demokrati er mulig, at det er mulig at jorda oppfyller en sosial funksjon:

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

25


Marinaledas byvåpen: “En utopi mot freden.” Kilde: wikipedia

Vi bygger den verden som vi ønsker oss.

- Hvem inspirerer deg i ditt poltiske arbeid?

- Å være realistisk og kreve det umulige?

Hehe, mye fra LatinAmerika, mange land der har lykkes i en del, som Bolivia, Ecuador og Venezuela, men jeg vet ikke hva som vil skje nå som Chavez er død. Jesus var også en stor revolusjonær. Han kjempet mot systemet av sin tid. Che Guevara og Mahatma Gandhi er også store forbilder, selvsagt. Men først og fremst er det de mange vanlige, anonyme menneskene som inspirerer meg. Dem som i sine dagligliv viser at en annen verden er mulig. Praktiske eksempler inspirerer meg, alternative måter å leve på og organisere seg, alternative måter å være. Å aktualisere ideer om den verden man ønsker å leve i. Det er viktig å drømme, men det er enda vikigere å omforme drømmene til virkelighet. Og for å gjøre dette kreves mye arbeid, mye pasjon og dedikasjon, og mye organisering.

Hehe, mitt favorittslagord, sier Gordillo med et skjevt smil. - Dere jobber jo veldig motstrøms, og har mektige motstandere. Hva slags motstand opplever dere fra politiske rivaler og institusjoner som EU og landeiere?

oss heller ikke bra. - Hva med uavhengig presse? Har dere egne medier? Ja, vi har radio og tv nettopp for å kunne rapportere mer uavhengig. Vi har ambisjoner om å utvide sendingene til regionalt og nasjonalt nivå.

Ja, det stemmer at vi har sterke motstandere. Vi har på den ene siden de mektige landeierene i Andalucia, de ønsker å sverte kampen vår, - I hvor stor grad kan dere praktisere uavhengig og prøver gjerne å få utenforstående til å tro politikk og være autonome når dere står overfor at den handler om ting den ikke handler om. mektige politiske aktører som EU og Spania? De har mye makt fortsatt, selv om de ikke har Det er vanskelig. Problemet er for eksempel så mye makt nå som de hadde før. Jordeierne at alt koster penger. Noen ganger har vi ikke prøver å bruke alle middler tilgjengelige, for penger til å sende busser med folk for å dra eksempel mediene som de til en viss grad har på demonstrasjonene, etcetera. Da vet vi ikke kontroll over. Foruten landeirerne har vi en an- praktisk hvordan vi skal kunne føre kampen nen type borgerskap, nemlig den økonomiske videre, det er et problem. Det samme gjelder og politiske eliten. Det økonomiske borgerska- det at EU og Spania kutter ut de sosiale velferdpet har makt fordi de har stilbudene. Dette gjør penger: bankene, de finan- - Mediene er langt fra imidlertid at solidariteten sielle institusjonene. Og på mellom mennesker blir et mer generelt nivå, har vi nøytrale, de har jo eiere, spesielt viktig. Vi må bygge selvsagt det rådende sampå alle så pressen behandler oss solidaritetsnettverk funnssystemet generelt. fronter: kulturelt, økonoDets lover, dets dommere misk, sosialt, interansjonheller ikke bra. og de represive midlene alt, politisk. En veldig vikde kan bruke til å slå ned tig ting vi gjør er å bygge alternative bevegelser og politisk virksomhet. forbindelser med andre grupper internasjonalt - Fortell mer om hvordan den økonomiske og som kjemper liknende kamper som oss. Internasjonalt har vi kontakt med Vía Campesina politiske eliten kjemper mot dere? i Latin-Amerika. Fagforeningen vår var opDe prøver å ødelegge oss økonomisk, prøver å prettet via dem. Vi har også kontakt med zaforhindre at varene vi produserer kommer inn patistene i Mexico. Syndikatet på andalucisisk på det komersielle markedet. Og sannheten er nivå besøkte zapatistene i fjor. Vi har mer til at de også på visse plan lykkes i å trekke oss felles med jordbruksbevegelser og bondebevned: mange av våre fagforeningsmedlemmer egelser i Latin-Amerika enn i Europa. Vi har har blitt utsatt for arrestasjoner og overgrep. også mye kontakt med MST i Brasil, deltar Dette er vanskelig, og det gjør at kampen vi blant annet på deres årlige møter. Dette er velkjemper blir vanskeligere. Mediene er langt fra dig positivt. nøytrale, de har jo eiere, så pressen behandler

26

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

- Det har du rett i. Men dere har jo klart å institusjonalisere kampen deres på et ganske stort nivå. Hvordan har dere lykkes? Hvordan har dere kommet så langt? Jeg tror det må være utholdenheten vår, den revolusjonære utholdenheten. Det at vi helt fra starten har prøvd å leve det vi predikerer og predikere det vi lever. Det må nok være de to grunnleggende elementene. Vi har også hatt flaks i blant og trykket på de riktige, politiske knappene. Dette har også selvsagt hjulpet oss med å komme hit vi er i dag. Det betyr ikke at kampen ikke har vært vanskelig. Vi har slitt, vi har manglet håp, vi har blitt motarbeidet, arrestert og utsatt for svartekampanjer i mediene. Personlig har jeg blitt utsatt for flere drapsforsøk, både av jordeiere og representanter for myndighetene. - Så forferdelig. Hva med familien din, er de mindre utsatt? Jeg håper jo de er mindre utsatt, nøler Gordillo.


- Hmm… Så her i Marinaleda har jeg lest at det ikke finnes politi? Hva gjør dere i tilfellene der noen skader noen andre? Det har aldri skjedd noe alvorlig. Når det en sjelden gang skjer noe småtterier prøver vi å fikse det med dialog. Vi har heller ikke regionalt politi som intervenerer, svarer Gordillo. - El Rubio og andre kommuner nære Marinaleda, hvordan har de forholdt seg til kampen deres og det alternative politiske samfunnet dere bygger opp? Jeg tror først de opplevde det som overraskende og underlig, og fornektet eller forsto ikke det vi gjorde. Men med tiden har dette gradvis forandret seg. Nå ser mange at det vi gjør er positivt. For eksempel, flere andre kommuner med sterke fagforbund sympatiserer nå med oss og ser på oss som et positivt forbilde. Personlig jobber jeg også nært med andre borgermestere i andre kommuner. - Du har vært utsatt for arrestasjoner?

Ja, vi har en god relasjon og dialog med dem. Vi inviterte dem hit, og vi skal ha en politisk marsj sammen til våren. Kunsten å kreve det umulige Jeg er matt og glad etter jeg har besøkt Marinaleda. Som aktivister kjemper vi jo ikke bare for konkrete politiske mål. Vi kjemper en kontinuerlig kamp mot samfunnets kyniske holdninger som prøver å overbevise oss om at det ikke nytter å kjempe, at vi prioriterer tiden feil, at aktivismen vår baserer seg på en nativ idealisme og altruisme grunnet i manglende livserfaring. «Frihetlig sosialisme er en vakker tanke i teorien» lirer folk ofte av seg, og legger til «men i praksis er det en urealistisk utopi som er dømt til å mislykkes». De tar feil.

forandringsarbeid fra grasrota, legitimerer sin egen politiske passivitet med en lettvint avfeing av grasrotmotstanden vår. Det er en avfeing som, iallfall om man ser på prosjekter som Marinaleda – ser ut til å være grunnet i manglende kunnskap om konstruktive og suksessrike prosjekter hvor motstand og folkemakt faktisk har ført fram. De vakre eksemplene på motstandskamper som lykkes får ofte ikke plass i presse og nyheter. Vi hører ikke om dem. Derfor er det lett å bli demoralisert. Så når den aktivistiske moralen er lav og troen på politisk forandring halter, må vi huske på eksempler som Marinaleda og la Juan Manuel Sanches favorittslagord gå som et mantra gjennom øregangene: Vi må være realistiske – og kreve det umulige!

Marinaleda er bare et av mange prosjekter som statuerer i praksis at en annen verden er mulig – og at det nytter å kjempe. Folk som ikke gidder å bruke tid og krefter på politisk

Ja, mange ganger. Både mot ikkevoldsaksjoner og generell ikkevoldsmotstand mot systemet. Vi har hatt en stor sultestreik, vi var 700 personer som sultestreiket i 13 dager. Vi har også gjennomført mange marsjer, streiker generelt, okkupasjoner, for eksempel okkuperte vi en gang flyplassen de Malaga og flyplassen i Sevilla. Alle disse aksjonene ledet til mange arrestasjoner. I fjor okkuperte vi en militærbase og flere av oss ble dømt til 7 måneder i fengsel. Noen fikk 1 år i fengesel. For å okkupere ikkevoldelig! Myndighetene er generelt mer repressive overfor oss enn de er overfor andre. De prøver å slite oss ut, men vi gir aldri opp. - Hvordan påvirker kravene om privatisering den sosiale sektoren her? Kravene om privatisering påvirker oss selvfølgelig veldig negativt. De kutter støtte til oss, de respekterer jo ikke det politiske systemet vi bygger her. Offentlig støtte trekkes tilbake fordi vi nekter å godta kravene om konkurranseutsetting og anbud. De skaper en situasjon som blir økonomisk sett vanskelig for oss: de kutter oss ut. Barnehagestøtten kuttes, det kuttes på alle plan. Det kapitalistiske systemet prøver å infiltrere oss på mange plan. - Hva er drømmene dine for Marinaleda? At prosjektet vårt utvides. For Spania, for Europa, og for hele menneskeheten har ikke det nåværende politiske systemet særlig mye for seg. Problemet med verdensfattigdommen er ikke at det ikke finnes nok ressurser, eller at det ikke finnes nok mat. Problemet er hvordan disse resursene er fordelt. Det er vanskelig å konkretisere drømmen og visjonen jeg har for framtiden. - Hva med Los indignadosi, har dere hatt kontakt med dem? Juan Manuel Sánchez Gordillo Foto: Wikipedia

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

27


Bærekraftig norsk landbruk og internasjonal solidaritet Ole-Jacob Christensen, småbruker, styremedlem i Miljøpartiet de Grønne Oppland

Konsensus eller solidaritet? I et internasjonalt pespektiv har Norge et overveiende småskalalandbruk, og det er langt romsligere økonomiske rammer for små og mellomstore bruk i Norge enn i EU-landene. Omsetning gjennom samvirkeorganisasjoner og velordnete systemer for ferie- og sykdomsavløsning gjør også at mange utenlandske bønder ser til Norge som et eksempel på en vellykket landbrukspolitikk. Også her hjemme synes en slik oppfatning å være utbredt. I følge nestlederen i Norges Bondelag, det desidert største faglaget i landbruket, er norsk landbrukspolitikk en «suksesshistorie». Turbulensen rundt årets jordbruksforhandlinger endte da også i en kompromis bygd rundt ønsket om «stø kurs» - en videreføring av de siste tiårenes politikk, bare i et noe høyere tempo.

hold pr. bruk, systematisk prioritering av store bruk ved fordeling av overføringer, tilrettelegging av sentralisering av produksjonen gjennom kjøp og salg av melkekvoter, tilgang på billig kraftfôr og minimal støtte til fôropptak på utmarksbeite, ved å la kyr i de største fjøsene få unntak fra kravet om lufting om sommeren, og ikke minst ved favorisering av utbygging av store og dyre industrifjøs ved tildeling av investeringsmidler. Resultatet har vært en årlig nedlegging av 1 – 2000 bruk ( 2% -4%), og de dominerende kreftene på begge sider av forhandlingsbordet har klart å skape en konsensus rundt denne politikken ved å framstille det som om flertallet prioriteres framfor mindretallet. Dette har virket tilforlatelig på kort sikt, men sett over en generasjon (30 år), har politikken vært grovt usolidarisk: hvis dagens nedleggingstakt fortsetter, vil tre av fire bønder bli presset til legge ned før pensjonsalder!

Bak sukséfasaden skjuler det seg alvorlige svakheter i norsk landbrukspolitikk. I Bondebladet 13. februar i år refereres en bonde fra Den blåblå regjeringen ønsker å «slippe Møre og Romsdal som er karakteristisk for bonden fri» ved å slippe disse kreften enda mer den driftsformen som er ønsket av det politiske løs, og la oss bønder utkonkurrere hverandre. flertallet: «I 20 år drev jeg hjemgården på 142 Enten radikalt ved en rask omlegging, eller ved dekar og hadde mer enn nok å gjøre. Nå driver å søke å strekke dagens konsensus enda lengre. jeg 650 dekar i alt. Tidligere lå all jorda samlet Enkelte krefter innen landbruket, og da særlig rundt gården, mens nå kjører jeg opp til 2,5 mil de som har utnyttet dagens «frihet» til ekspansjon lengst – og er sterkt for å komme til jordene som er lengst vekk. Selv På makronivå synker selv- presset av høy gjeld og lav fortjenestemargin om alle døgnets timer tas i bruk i de mest hektiske forsyningsgraden (fra ca – kan være fristet til å en slik konsensus periodene, finnes det 50% til ca 40% på ti år) velge framfor en reell solidarikke nok tid til å gjøre itet som gir rom for alle alt perfekt... Det er 1314 timer daglig med rutinearbeid». Historien bønder, både små og store. oppsummerer resultatene av gjeldene landbrukspolitikk før de blåblå overtok: Økende Fra 1980 til 2005 mistet vi 2 – 3000 bruk årlig stress og monotoni for bonden, følelsen av å som et resultat av den såkalte strukturasjonikke strekke til, brakklegging av jord og dår- aliseringspolitikken. Under den rødgrønne ligere drift og lavere avlinger på deler av det regjeringen var frafallet ca. 1000 bruk årlig. gjenværende arealet. Bondeyrket med dets Det er altså farten – ikke retningen – som frihet, selvstendighet og mangfold forsvinner, skiller de partiene i landbrukspolitikken. I alle og gjeldsbyrden øker (nær dobling siden 2000) hovedtrekk får også retingen – færre og større på mikronivå. På makronivå synker selvfor- bruk – støtte fra Norges Bondelag. «Færre, syningsgraden (fra ca 50% til ca 40% på ti år), men sterkere» het mottoet til lagets tidligere og kraftfôrimporten (herunder den mye om- generalsekretær, Hans Haga. diskuterte palmeoljen) har økt med 81% siden 2000.

Denne ut(eller rettere av-)viklingen har vært drevet fram av økte maksimalgrenser for dyre-

28

Denne konsensusen er bare mulig så lenge vi bønder mangler gjensidig solidaritet. Så lenge vi aksepterer at 1000 – eller 3000 – av oss årlig må forlate næringa, er det mulig for myn-

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

dighetene å fortsette nedbyggingen av landbruket. Sett i et generasjonsperspektiv burde saken være klar: 1000 nedlagte bruk i året innebærer at tre av fire bruk vil bli nedlagt i løpet av neste generasjon (33 år)! Og: den eneste måten å få til nedlegging av bruk på, er å gjøre inntektsmulighetene på et tilstrekkelig antall bruk så dårligere at eierne heller søker annet arbeid. Bruksnedleggingen er ingen naturlov, men et resultat av politiske beslutninger og målrettet styring av tilskudd og lån til en gjennomregulert næring. Strukturutviklingen i norsk landbruk er en landbrukspolitisk «innertier» i følge mangeårig leder av forhandlingene, departementsråd Per Harald Grue. Som i vår brukte media til å bedyre sin tilslutning til retningen, men ikke farten i regjeringens landbrukspolitikk. Norsk landbruk har lite å gå på. Økonomien i næringa er svak, rekrutteringen elendig og produsentmiljøene er i ferd med å rakne i mange bygder. Stø kurs (om enn i raskere takt) og fortsatt konsensus er bygd på illusjonen om at dagen kurs kan sikre «et landbruk med variert bruksstruktur over hele landet» . Landbrukspolitikken trenger derfor ikke et taktskifte (raskere eller langsommere nedbygging), men en ny kurs med mer og ikke mindre jord i drift, og fler og ikke færre bønder i arbeid. Slutten på den frie bonden «Vi kjøper ikke annet enn salt» kunne bønder ofte si i riktig gamle dager. Det er en type selvforsyningslandbruk ingen vil tilbake til. Men spørsmålet er om vi ikke har mistet mye viktig på veien fra selvforsyningsbonde til industribonde, f.eks. friheten og allsidigheten i yrket. Fram til 60 – 70-tallet hadde de fleste bruk en allsidig produksjon. Dette sikret bonden og familien ikke bare rimelig mat, ved, bygningsmaterialer osv., men også en variert arbeidsdag. Produksjonsmangfoldet på gården sikret dessuten god ressursutnyttelse: småpoteter ble dyrefôr (og ikke vraket som på spesialiserte bruk), skjemt høy ble til jorddekke rundt bærbuskene, myse ble grisefôr, og samspillet mellom ulike dyreslag sørget for effektiv utnyttelse av beiter i inn- og utmark. Den moderne, industrialiserte bonden har fått en langt mer ensformig hverdag. Friheten er heller ikke stor når han eller hun er redusert til en spesialarbeider,


til en lenke i en lang kjede fra jord til bord. er langt fra noen håndverksbedrift, men hel- soja og mais til fôr flyttes fra en verdensdel Gjødsel, drivstoff, sprøytemidler, kraftfôr og ler en enmanns tungindustri. Høyt gjeldsnivå, til en annen, sier det seg selv at resirkulering andre driftsmidler kjøpes utenfra, bygningene stor grad av spesialisering, sterk integrering av av organisk materiale og næringsstoffer blir – tegnet av utenforstående eksperter - settes for i ytre produksjons- og omsetningssystemer er umulig. Resultatet blir utpining av jorda i proen stor grad opp av innleid arbeidskraft med også tegn på industrialiseringsnivå. Mens den dusentlandet og forurensing i mottagerlandet. innkjøpte materialer og for lånte penger. Dyra gamle bonden sto for hele produksjonskjeden Det industrialiserte landbruk med sitt forbruk insemineres etter råd fra produksjonsveileder fra fôr til f.eks. ost eller smør, kjøper den mod- av vitale ressurser som mineraler, energi, husom også setter opp fôringsplanene, og gjød- erne melkeprodusenten inn nesten halvparten mus og vann samt ødeleggelse av klima og sla spres etter en gjødselplan oppsatt av for- av fôret, og leverer melka som et uforedlet biologisk mangfold er på vei mot stupet. Klisøksringen eller landbrukskontoret. Det som bulkprodukt til meieriet. maendringene vil dessuten stille oss overfor er igjen: det daglige dyrestellet og dyrkingen helt nye utfordringer siden avlingene vil måtte av jorda, mekaniseres mest mulig og betales Landbruk som gruvedrift synke i viktige jordbruksområder som det norlavest mulig. Det er ikke uvanlig at bønder som Denne spesialiseringen har åpnet for en dlige Sør-Amerika og det sørlige Nord-Amerihar slått sammen gårdene til store samdrifter, rovdrift på naturen som kan vise seg skjebnes- ka, samt i folkerike områder i Asia og Afrika. finner ut av arbeidet som må gjøres på Å ikke planlegge en omlegging det nye bruket er så kjedelig og dårmer bærekraftige produksProfessor i landbruksøkonomi, Sigmund Bor- til lig betalt at de heller setter det ut til jonsprosesser, vil være det dumutenlandsk arbeidskraft. Gjeldsnivået gan (1920 – 2004) beskrev moderne jordbruk meste menneskeheten noen gang er nå rekordhøyt – over 50 milliarder har gjort. fordelt på ca. 40 000 bruk – mens som en type gruvedrift. Istedenfor å resirkulere samlet omsetning bare er 39 milli- næringsstoffer, forbruker man dem – og sender Et bærekraftig landbruk arder. Mange utbyggingsbruk bygger Industrialiseringen av landbruket opp en gjeld på flere millioner, mens dem til slutt ut i havet som kloakk eller depo- har i stor grad fratatt den enkelte inntektene i det verste tilfellene ikke nerer dem i form av fjell av matavfall. bonde muligheten til å opptre overstiger 20 kr./time! som ansvarlig ressursforvalter. Har vi et industrialisert landbruk i Norge? Det kommer an på øynene som ser – og på hvor godt de ser. Strukturen i norsk landbruk med hovedvekt på bruk mellom 100 og 300 dekar, eller 15 – 30 kyr for melkeprodusentenes del, er absolutt ikke industriell. Men industrialisering dreier seg ikke bare om størrelse, men også om produksjonmåte. Utenlandske bønder er vanligvis imponert – eller sjokkert – over mekaniseringsnivået i norsk landbruk. Knapt noe land har så store traktorer i forhold til arealet som vi, og fjøsene er også velutstyrt i forhold til det vi ser i andre land. En moderne gård

vanger. Det gamle ordtaket om å levere gården i bedre stand til neste generasjon kan være umulig å oppfylle når gården i praksis strekker seg fra sojahaciendaene i Brasil eller fosfatgruvene i Vest-Afrika, over Chicagobørsens svingninger for mat- og fôrpriser og fram til matvarekjedenes kvasimonopoler. Professor i landbruksøkonomi, Sigmund Borgan (1920 – 2004) beskrev moderne jordbruk som en type gruvedrift. Istedenfor å resirkulere næringsstoffer, forbruker man dem – og sender dem til slutt ut i havet som kloakk eller deponerer dem i form av fjell av matavfall. Når råvarer som

Råvarene kjøpes inn der de til enhver tid er billigst (som f.eks. palmeolje), og nyttes slik det lønner seg best. Derfor havner 40% av verdens kornproduksjon som dyrefôr -på tross av det det innebærer et tap av 1/3 – 4/5 av næringsverdien i kornet. Mens vi rike spiser på oss overvekt og overernæringssykdommer, mangler 2 milliarder av verdens befolkning et tilstrekkelig kosthold. Nærmere 1 milliard lever i kronisk sult. De fattige er dårlige betalere, mens smart markedsføring lurer oss andre til å spise mer enn vi har godt av. Industrialiseringen har integrert norsk land-

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

29


Foto: Storaker

bruk i denne ødeleggende prosessen. Store ført til økende gjeld pr. ku og derfor økende mengder mat sløses bort – kanskje blir så mye krav til ytelse pr. ku. Kua må da ikke bare som 40% av maten som produseres i verden spise mer kraftfôr, men også mer kraftfôr med blir aldri spist! Vi hiver mat fra våre overfylte høyverdig protein, dvs. importert soja. Den minst proteinrike kraftog stadig større kjøleskap rett i søpla lenge før den fôrblandingen inneholder er blitt dårlig, mens fat- Vi får et jordbruk som i f.eks. 15 – 20% importerte tige land mangler basal in- teorien er økonomisk ef- råvarer, mens den mest proteinrike inneholder ca. frastruktur i form av bl.a. musesikre lagre for å ta fektivt, men som er elen- 50%. Økningen i forbruket vare på produksjonen sin. av svin og kylling som er dig ressursøkonomi. 100% kraftfôrbaserte dyreslag, trekker i samme retJo mindre effektivt vi proning. duserer maten, desto mer effektivt blir jordbruket. Dette henger nøye sammen med forrige Men er norsk landbruk avhengig av denne paradoks: ved å erstatte eng, utmarksbeite og protein- og jordimperialismen? Struktuenbønder i distriktene med importert kraftfôr, dringene har ført til at stadig mer areal går ut senker vi fôrkostandene i norsk jordbruk. Men av drift, og stadig mer areal drives svakt. Jorda samtidig erstatter vi underutnyttete ressurser i Norge ligger spredt, og de nye store brukuten alternativ anvendelse med knapphetsres- senhetene er ofte bare rasjonelle på papiret. I surser som kunne vært brukt langt mer ef- realiteten består de av mange små jordlapper, fektiv til menneskemat direkte (soja og mais). ofte med mange kilometer – av og til mil – Resultat: Vi får et jordbruk som i teorien er mellom hver! økonomisk effektivt, men som er elendig resKravene til økt ytelse hos husdyra sammen sursøkonomi. med brukssammenslåingene har også ført til at mye av de gamle utmarksbeitene er u – eller Industrialiseringen og oppbyggingen av stadig underutnyttet. Næringsinnholdet i ubenyttet større bruk – gjennomsnittsstørrelsen på mel- utmarksbeite tilsvarer ca. 2/3 av kraftfôrimkebruk har økt fra ca. 15 til ca. 24 på 15 år – har porten!

30

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

Bedre bruk av eksisterende areal og økt utmarksbeiting kombinert med en reduksjon i kjøttforbruket ville kunne heve selvforsyningsgraden vår fra det rekordlave 35% i dag til langt over 50%. Det ville være et bidrag til et mer bærekraftig landbruk av flere grunner: - Vi ville snylte mindre på verdens felles jordressurser. - Vi ville ikke lenger være avhengig av industrielle monokulturer med få positive ringvirkninger i produsentlandene. - Vi ville forbruke mindre av tilmålte ressurser som fosfat, fossil energi osv. - Vi ville få et landbruk som slapp ut færre klimagasser og bandt mer karbon i jorda. - Vi ville fått et landbruk som var forenlig med internasjonal solidaritet og målet om utrydding av sulten og feilernæringen i verden. - Vi ville få en bedre folkehelse på grunn av et bedre balansert kosthold og økt innhold av den viktige fettsyren omega 3 i kosten (fremmes av kjøtt og melk fra utmarksbeite).


Kva vil venstresida med jordbruket?

av Svenn Arne Lie

Den heite debatten om norsk jordbruk denne våren, kan ha lært oss ein ting: At løysinga for eit kriseramma jordbruk verken fins i det markedsideologiske tunnelsynet, ei heller gjennom blinde omfamningar av eit jordbruksavtalesystem som ikkje virkar. Tida er inne for å tenkje nytt.

er ei populær, men ofte vanskeleg øving. «Er nordmenn dumme som spiser verdens dyreste Big Mac?» Forbrukerinspektørene (NRK 27.07.10) stilte dette spørsmålet då dei presenterte den årlege Big Mac-indeksen, som viste at ein Big Mac, altså ein hamburgar, kostar meir i Noreg enn i dei fleste andre land.

Men før vi veit kor vi skal, må vi vite kor vi er. Her byrjar problema i debatten om det norske jordbruket. Legitimiteten til det norske jordbruket står og fell på at landbrukspolitikken er av allmenn interesse. Likevel har han ord på seg for å vere vanskeleg, utilgjengeleg og for spesielt interesserte. Kvifor har det blitt slik? Og kor står norsk jordbruk eigentleg – i dag? Kan jordbrukspolitikken endrast?

Samanhengen mellom kostnadsnivå og prisnivå blei derimot ikkje tematisert i programmet. At maten blir stadig billegare, eller at fallet på råvareprisane gjer bøndene stadig fattigare, blei heller ikkje teke med i likninga. At norske matkonsumentar brukar knapt 10 % av inntekta si på mat, men nær 30 % på bustad, var heller ikkje relevant for inspektørane i NRK.

Sjeldan har interessa for norsk jordbruk og jordbrukspolitikk vore større enn i dag. Samstundes dreg debatten i alle retningar, ofte med (u)føreseielege konklusjonar utan forankring i kunnskap og faktiske realitetar. Når debatten manglar forankring, får vi heller inga felles forståing av verkelegheita. Resultatet er ei oppblomstring av mytar, mistydingar og stereotype oppfatningar om kva jordbruket er, treng og skal vere. Myteskaparane Kven er så desse myteskaparane? Og kva slags mytar er det som blir skapte? Media bygger opp under stereotype haldningar og reproduserer gamle førestillingar om jordbruket på sin måte. Både meiningar og førestillingar om norske matprisar er eit viktig omdreiingspunkt i matdebatten i norske medium – som ofte konkluderer med at norske bønder er kostbare, ineffektive og har sugerøyr ned i statskassa. Nordmenn på grensehandel i Sverige i påskeveka var tema i Aftenposten 17. april i år. Direktør Thomas Angell i hovudorganisasjonen Virke meinte det var tid for å diskutere matprisane: «Vi trenger virkelig en politikk som gir mindre forskjeller. Vi må se på norske avgifter, importvernet som gir kunstig høye matpriser og resten av landbrukspolitikken.» Samanlikning av matprisar over landegrensene

Jordbruket sine medlemsblad interesserer seg ofte for såkalla gladsaker. «Fornøyd med nøkkelferdig robotfjøs» kunne magasinet Norsk Landbruk melde i ein reportasje 7.3.14. Ressursgrunnlag og bruksstruktur les vi sjeldan om. Eller om mangelfull lønsemd og aukande gjeld. Kvifor er det så viktig for jordbruksjournalistikken å fortelje kor flinke bønder er til å effektivisere og rasjonalisere?

jordbruk åleine er basert på norske ressursar, blir det hevda, men sanninga er ei anna: Gjennomsnittsalderen på Tine sine mjølkekyr er i dag om lag fire år før dei går ut av produksjonen. Den intensive mjølkeproduksjonen og krava til høg mjølkemengde gjer at om lag 45 % av fôret til kyrne er kraftfôr, der ein stadig større del av kraftfôrråvarene er produsert i andre land. Beite utgjer berre 10 % av den samla fôrmengda. Er merkevarebygginga oppteken av desse utviklingstrekka når dei formidlar tilstanden i norsk matproduksjon? Landbruks- og matminister Sylvi Listhaug seier i VG 25.2.14 at framsnakking er det viktigaste middelet for å lokke fleire unge inn i næringa – nøyaktig det same som tidlegare landbruksminister og no leiar i Senterpartiet Trygve Slagsvold Vedum uttala i fyrste tala si som landbruksminister (Dagligvarehandelen 40/2012). Men er det verkeleg framsnakking som er løysinga for jordbruket i framtida? Dette er til å bli sliten av. Kor skal ein byrje? Suksess eller særinteresse?

Grovt sagt er det to hovudforteljingar om norsk jordbruk: Den eine er Dess meir matproduksat norsk jordbruk er ein Utbyggingstempoet driv jonen blir fråkopla ressuksess. Sentrale stikkord sursgrunnlaget, dess meir fram eit investeringsnivå er vellukka jordbruksintenst blir salet av den forhandlingar, innovaidylliserte landsbygda. og gjeldssummar som det tive samvirke, naudsynte Førestillinga om jordbruk ikkje er forretningsmessig statlege overføringar og er både «ekte», «reint» og tollvern, stor grad av grunnlag for ikkje minst «norsk». Stølsjølvforsyning, levande sidyll, kyr på fjellbeite og bygder og rein norsk mat. lukkelege bønder er inBak desse forteljingane npakkinga når norsk jordbruk skal møte kun- står dei som er ansvarlege for jordbrukspolitikdane sine. Idyllen finn vi i reiselivsmagasina, i ken: Landbruks- og matdepartementet, Norges reklamane på TV eller som del av merkevare- Bondelag, Senterpartiet, Norsk Landbrukssabygginga i regionane. I oksemagasinet til av- mvirke – med støttespelarar i Nationen, Nyt lsselskapet Geno blir avlsoksar photoshoppa Norge-kampanjen – og nokre til, blant anna inn i frisk natur. At dei same oksane sjeldan og Venstresida. aldri er i nærleiken av norsk fauna – eller at dei til dagleg står på hard betong, finst det ingen Den andre versjonen er forteljinga om norsk bilete av. jordbruk som ei særinteresse: ein sektor som Framstillinga av merkevareprosjekt som til dømes «Nyt Norge» skaper eit bestemt inntrykk av ein norsk jordbruksidyll. Norsk

har skapt den dyraste maten i verda, skyhøge tollmurar, ineffektive bønder og eit tungrodd byråkrati. Bak denne forteljinga står Dagens

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

31


Næringsliv og redaktør Trygve Hegnar, Høgre, Unge Venstre, FrP, tankesmia Civita, REMAReitan, NHO og andre prinsippfaste tilhengarar av frihandel sentralt. Felles for båe – både dei som forfektar jordbruket som ein suksess, og dei som hevdar at det representerer ei tungrodd særinteresse – står forteljinga om norsk jordbruk som ein motreaksjon, som kjerringa mot straumen. Utviklinga i jordbruket skjer trass i jordbrukspolitikken – ikkje på grunn av han, hevdar dei båe. Men debatten er prega av tilsløringar. Eit døme: Tidlegare landbruksminister Lars Peder Brekk (Senterpartiet) skreiv i eit lesarinnlegg i Bergens Tidende at formålet med verkemidla i jordbrukspolitikken var å bremse strukturutvikling og sentralisering (BT 28.5.10). Det er denne politikken Dagens Næringsliv vil til livs når dei angrip Senterpartiet på leiarplass: «Partiet er grenseløst når det gjelder å bruke penger på jordbruk og distriktene. Målet har vært å opprettholde gårsdagens bosettingsmønster og sysselsetting i jordbruket». (DN 2.9.11). Men kva bygger utspela og påstandane eigentleg på? Kva veit Dagens Næringsliv om samanhengane i jordbrukspolitikken og drivkreftene i jordbruksavtalesystemet? Og er det riktig som tidlegare minister Brekk skriv, at formålet med jordbrukspolitikken er å bremse utviklinga? Uavhengig av korleis jordbrukspolitikken faktisk ser ut, passar ideen om jordbrukspolitikk som ein motreaksjon både for jordbruket sine tilhengarar og motstandarar: Overføringane til jordbruket og påstandar om lønsvekst hjå bøndene er det fellande beviset til Dagens Næringsliv på at jordbrukspolitikken er styrt av særinteresse – og det er det gode dømet til jordbruket og deira støttespelarar på at politikken deira er ein suksess. Tilsløringane stikk djupt – og er vanskelege å få tak på. Tala frå landbruksmyndigheitene og forståinga av til dømes sjølvforsyningsgrad og produksjonsevne har vore upresise og villeiande (Stortingsmelding 9, 2011–2012), som til dømes framstillinga – både på heimesidene, i kronikkar, rapportar og intervju – av importert kraftfôr som ein «norsk ressurs».

produsere maten din?», skreiv andre nestleiar i Norges Bondelag Brita Skallerud i eit lesarinnlegg som stod på trykk i ei rekke aviser i januar 2011. Tittelen på innlegget var «Landbrukets suksesshistorie».

Det blir oppgjeve tal over det totale jordbruksarealet, som i det store og heile er stabilt og difor Trass i sterk produktivitets- Og etter inngåing av eit bevis på at politikken vekst har den gjennom- jordbruksavtalen våren 2013 kunne bondelagfungerer slik han skal – i tråd med målet om sjølv- snittlege nettoårsinntekta i sleiar Nils T. Bjørke fortelle at «Dette kan skape forsyning – samstundes jordbruket stått stille sidan en forsiktig optimisme som sentrale embetsblant bønder og en tro menn og bondeleiarar slutten på 1970-talet på at regjeringen mener lèt vere å kommunisere alvor med målet om økt dei store endringane i til dømes samansetning matproduksjon på norske ressurser. Dette er og bruk av det same arealet (SSB)[1]. «­ Mytene om norsk landbruk er mange, men er den ei en bedre avtale enn på mange år» (Jærbladet næring på sotteseng? Langt ifra. Historien 15.05.13). Frå Senterpartiet kom meldinga om om norsk landbruk er faktisk ei suksesshisto- at jordbruksavtalen var «solid og fremtidsretrie. Slik må det fortsette, for hvem skal ellers ta». Og på leiarplass i Finansavisen slo Trygve

32

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

Hegnar fast at «Alt går bøndenes vei om dagen»[2]. Polariseringa hemmar ein nødvendig debatt om sentrale utviklingstrekk i jordbruket og om konsekvensane av den jordbrukspolitikken som blir ført. Kvar står vi? Det blir stadig tydelegare at landbruks- og matminister Sylvi Listhaug ikkje er det største problemet norsk jordbruk står ovanfor. Faktum er at norsk jordbruk er i krise, og at Sylvi Listhaug er heilt uskyldig. Dette fordi Listhaug sin politikk ikkje er ny – den er gammal. Norsk jordbruk er korkje ein suksess eller ei særinteresse. Men så lenge debatten om det norske jordbruket går føre seg i kvar si grøft, blir det uråd å vite kva jordbruket faktisk må og skal gjere. Når vi ikkje er samde om kvar vi står, er det dess meir krevjande å vite kva vi vil.


saman. (SSB/SLF). 4) Fall i produksjon på eigne areal og auka kraftfôrimport gjer at norsk matvaresikkerheit er betydeleg svekt dei siste åra. I 2012 var sjølvforsyningsgraden knappe 35 prosent (Norsk Institutt for landbruksøkonomisk institutt (NILF)). Auka befolkningsvekst har gjeve auka forbruksvekst på dei aller fleste jordbruksprodukta gjennom 2000-talet. I same tidsrom har mengda av norsk produksjon blitt redusert for dei fleste jordbruksprodukta. Importvolumet av jordbruksprodukt er i løpet av 2000-talet nesten dobla til 4,5 millionar tonn årleg (Agrianalyse). 5) Det er i dag om lag 43 000 årsverk i norsk jordbruk. Kvart av desse årsverka produserer eit volum som er dobbelt så mykje verdt som i 1990. Trass i sterk produktivitetsvekst har den gjennomsnittlege nettoårsinntekta i jordbruket stått stille sidan slutten på 1970-talet, og ligg i dag i underkant av 180 000 kroner. Gjennomsnittsløna i Noreg i 2013 var om lag 480 000 kroner (NILF, Totalkalkylen, SSB). 6) Produksjonskostnadene i jordbruket er årleg om lag ein milliard kroner høgare enn marknadsinntektene. Gjennomsnittsbonden får meir i tilskott frå staten enn han har i total nettoinntekt. Gjelda i sektoren er meir enn 50 milliardar kroner, ei dobling i løpet av 2000-talet. Produktprisane som bonden får per kilo og liter korn, kjøt, mjølk og grønsaker, er halverte dei siste 25 åra. I 1985 fekk kornbonden om lag 7 kroner (2012-kroner) per kilo matkveite. I 2012 fekk han utbetalt i underkant av 3 kroner per kilo (Totalkalkylen). Kvifor har det blitt slik? Det er tre sentrale drivkrefter i jordbrukspolitikken som sjeldan eller aldri blir omtala for å peike på og forklare kvifor sektoren ser ut som han gjer: Leon Lhermitte - Lønnsutbetaling til innhøsterne

Noko veit vi: 1) Frå 1990 og fram til no er det norske kornarealet redusert med over 760 000 dekar. Det er 5000 fotballbanar kvart einaste år i denne perioden. Meir enn 20 prosent av det totale kornarealet er teke ut av produksjon i løpet av dei siste 22 åra. I 2013 importerte vi for fyrste gong meir korn frå utlandet enn vi produserte sjølve. Nedgangen i det norske kornarealet har aldri vore sterkare enn under dei siste åtte åra med landbruksministeren frå Senterpartiet (SSB). 2) Importen av kraftfôrråvarer til husdyrproduksjonen er i dag over 900 000 tonn årleg, meir enn ei dobling dei siste ti åra (Statens landbruksforvaltning (SLF)). I intensiv oppforing av storfe blir det brukt om lag 4,5 kilo kraftfôr per kilo storfekjøt (Vestlandsk Landbruk 1/2010). Samstundes blir det norske

- Billeg kraftfôr - Investeringspolitikken - Føresetnadene i jordbruksforhandlingane

grasarealet på inn- og utmark redusert i stadig større omfang (SSB). Krav til høg mjølke- Fyrst til kraftfôret: Prisen på kraftfôr blir mengde gjer at kraftfôrandelen i fôret i løpet avgjord i jordbruksforhandlingane, med utav 2000-talet har auka frå 35 prosent til nesten gangspunkt i kornprisen. Kraftfôrprisen er 45 prosent. Ein stor del av kraftfôret til kua heilt avgjerande for bøndene fordi kraftfôr er ein føresetnad for høg er i tillegg soyaimport. Beiteandelen er i same Retninga for jordbruket produktivitet per eining. Kraftfôret må difor vere periode redusert frå 18 prosent til 10 prosent handlar om kven som skal billeg slik at det løner (Tine Ku-kontrollen). ha makta over matproduk- seg å produsere mykje på få einingar, som i prak3) Ein større del av sjonen, og kva prinsipp han sis betyr: så billeg at det løner seg å ikkje bruke produksjonen blir senskal styrast etter. arbeidstid og arbeidsktralisert til få, store raft på eigen gras- og fôrbruk med stort volum på Jæren, rundt Oslofjorden og Trondhjemsf- produksjon. Både bøndene og byråkratane er jorden. Over 60 prosent av kjøtet frå svin, fjør- samde om å halde kraftfôrprisen låg, og no dei fe, storfe og sau blir produsert i desse tre regio- siste åra: lågare enn graskostnadene. Kva betyr nane. Det er fleire mjølkekyr i Hå kommune det for arealbruken i Noreg og for dei politiske på Jæren enn det er i Finnmark og Troms til måla om sjølvforsyning? Kva betyr det for

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

33


målsettinga om å bruke eigne ressursar i matproduksjonen, eller å ta heile landet i bruk?

I altfor lang tid har venstresida trudd at det er progressiv jordbrukspolitikk å gje mykje tilskot til bøndane, framfor å gje høgare råvarepris til bonden. Og Venstresida har fremma ei overdreven statleg styring av produksjonen, i den naive tro at «staten er god». Venstresida har i praksis endt opp med å støtte den jordbrukspolitikken som har blitt ført.

Bonden gjer det som er lønsamt å gjere. I tillegg til at kornproduksjonen fell fordi lønsemda går ned, er det driftsøkonomisk idioti for bonden å bruke arbeidstimar på produksjon av gras så lenge kraftfôret er billegare. Bruk av kraftfôr resulterer i færre arbeidstimar, høgare volum og raskare vekst, men legg på den andre sida grunnlaget for å lausrive produksjonen frå sjølve ressursgrunnlaget – både på kvart enkelt bruk, og for Noreg totalt sett (SSB, Totalkalkylen)

Investeringspolitikken: Gjennom omfattande statlege støtteordningar i mellom anna Innovasjon Norge til byggeprosjekt i jordbruket har det blitt reist storfjøs på storfjøs – som ikkje eingong private bankar vil finansiere. Investeringstilskott og rentestøtte verkar styrande på investeringane på kvart einskilt bruk, og stimulerer til store utbyggingar – framfor vedlikehald og fornying av eksisterande driftskapital. Utbyggingstempoet driv fram eit investeringsnivå og gjeldssummar som det ikkje er forretningsmessig grunnlag for – korkje på det einskilde bruket eller i sektoren totalt sett. Fjøs til 10 millionar blir finansierte på sviktande inntektsgrunnlag. I staden for investeringar til nydyrking, grøfting, gjerding, kalking eller andre tiltak for å auke arealmengda og fruktbarheita i den jorda vi har, blir det òg brukt store pengesummar på etablering og utbygging av bruksstrukturar og produksjonsmåtar som i stor grad baserer seg på importert arealgrunnlag – det vil seie kraftfôr (Innovasjon Norge, SSB, Totalkalkylen). Areala på gardsbruka er tredobla i størrelse til om lag 220 dekar (30 fotballbanar) dei siste tretti åra, medan realinntekta har stått stille. Meir statlege investeringar til større bruk for å betre lønsemda i sektoren har resultert i det motsette. Tilskottsavhengigheita har auka, produksjonskostnadene er større enn marknadsinntektene, arbeidsinntektene stadig dårlegare. Å peike på denne samanhengen er derimot å legge hovud på hoggestabben. «… det er meningsløst å hevde at det er stordriftsulemper innenfor den skalaen vi har i norsk jordbruk», seier departementsråd i Landbruks- og matdepartementet Leif Forsell (Nationen 30.08.10). Føresetnadene i jordbruksforhandlingane: Dei bøndene som har vekst i inntekta si, er

34

dei bøndene som – enkelt forklart – oppfyller føresetnadene som blir lagde til grunn i jordbruksforhandlingane. Ein viktig føresetnad er redusert arbeidsinnsats og auka volum. Det vil seie at dei bøndene som frå år til år produserer meir kjøt og mjølk per arbeidstime, kan oppfylle føresetnadene og dermed potensielt få vekst i inntekta. Denne tilpassinga endrar produksjonsmåtane i norsk jordbruk og heng nøye saman med tilgangen på billeg kraftfôr og statleg investeringsstøtte til storfjøs, til dømes. Føresetnadene kan også sjåast på ein annan måte: om ein bonde, uansett bruksstorleik, brukar same arbeidsmengde på same volum i 2014 som han gjorde i 2013, oppfyller han ikkje føresetnadene som er lagde til grunn i avtalen (Sluttprotokoll for jordbruksforhandlingene 2013). Dess fleire årsverk og meir norsk areal som går ut, dess høgare produksjon og høgare inntekt kan dei attverande bøndene oppnå med mellom anna auka bruk av kraftfôr – totalt sett. Utforming og iverksetjing av verkemidla i jordbrukspolitikken skjer i jordbruksforhandlingane mellom staten og faglaga til bøndene. Slik jordbruksforhandlingane har utvikla seg dei siste åra, er dei aller fleste prioriteringane som gjeld norsk matproduksjon, fråtekne folkevald styring og i staden overlatne til bondeleiarane og byråkratane åleine. Utviklinga i jordbruket, der produksjonen på norske areal blir redusert og importen aukar, har ikkje vore noka tyngdelov, men eit resultat av ei medviten politisk styring. Kva vil vi med jordbruket? Jordbrukspolitikken dreier seg om matproduksjonen i vid forstand – om verdien av og rolla til matproduksjonen i samfunnet som heilskap. Det dreier seg om ressursforvaltning, matvaresikkerheit, om berekraftig utvikling, næringsutvikling, dyrevelferd og mykje meir. Og det dreier seg om kosthald, kulturlandskap, helse, distriktspolitikk. Matproduksjon er en samfunnssak. Jordbrukspolitikken hører til under Stortingets ansvarsområde. Da må de folkevalgte ha innsikt i realitetene, kunnskap om sammenhengene, og ta tilbake styringen med fellesskapets penger til jordbruket. Bare slik kan vi nå de målene vi ønsker med matproduksjonen. Stortinget har det overordna

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

ansvaret for matpolitikken. Også når politikken ikke fungerer.

Tidlegare landbruksminister Lars Peder Brekk oppsummerte det på fylgjande måte i ei tale på Veterinære fagdagar i mai 2011: «Alle land må utnytte sine naturgitte forutsetninger for matproduksjon. Vi må utnytte alle ressursene, og vi må utnytte dem der de er.»[3] Godt sagt! Matproduksjon handlar til sjuande og sist om jord. Men skal vi nå dei jordbrukspolitiske måla, må politikken endrast. Framtida for norsk matproduksjon blir ikkje avgjord av kor mange milliardar som blir overførte frå staten til jordbruket. Retninga for jordbruket handlar om kven som skal ha makta over matproduksjonen, og kva prinsipp han skal styrast etter. Det krever også at Venstresida tar eit oppgjer med den jordbrukspolitikken dei har fremja og støtta dei siste åra. I altfor lang tid har venstresida trudd at det er progressiv jordbrukspolitikk å gje mykje tilskot til bøndane, framfor å gje høgare råvarepris til bonden. Og Venstresida har fremma ei overdreven statleg styring av produksjonen, i den naive tro at «staten er god». Venstresida har i praksis endt opp med å støtte den jordbrukspolitikken som har blitt ført. Venstresidas alternativ til Listhaug, treng ikkje vere Listhaug-Light. Først og fremst treng vi ein grunnleggande, ny diskusjon om kva vi vil med jordbruket. Tida er inne for å demokratisere jordbrukspolitikken med ein ny samfunnskontrakt mellom folket, dei folkevalde og jordbruket. Nokon må leggje til rette for denne diskusjonen, slik at vi får vite kva vil vi med jordbruket. Ein stad må vi byrje Ein stad må vi byrje. Her er tre faktorar som spelar ei vesentleg rolle i utforminga av morgondagens jordbruk. 1) Tollvern er den avgjerande reiskapen for å sikre produksjon på norske areal, som jo er essensielt om vi skal ha mål om matproduksjonen i Noreg. Fordi dei fleste land i verda har lågare inntekts- og kostnadsnivå enn oss, kan desse landa i prinsippet – teke i betraktning det låge kostnads- og inntektsnivået – bruke eigne areal til å produsere billegare mat enn det vi kan her heime. Tollvernet er difor eit avgjerande verkemiddel for å sikre lønsemd i norsk matproduksjon basert på eigne jordbruksareal og eiga arbeidskraft. Berre slik kan vi nå politiske mål med matproduksjonen.


Jordbrukspolitikken dreier seg om matproduksjonen i vid forstand – om verdien av og rolla til matproduksjonen i samfunnet som heilskap. Det dreier seg om ressursforvaltning, matvaresikkerheit, om berekraftig utvikling, næringsutvikling, dyrevelferd og mykje meir. Og det dreier seg om kosthald, kulturlandskap, helse, distriktspolitikk. Matproduksjon er en samfunnssak.

Akkurat som norsk arbeidsliv treng eit nasjonalt regelverk for å sikre nasjonale løns- og arbeidsvilkår for arbeidstakarar i Noreg, treng også jordbruket eit sterkt tollvern for å sikre produksjon av mat på jord i Noreg – og eit inntektsnivå tilpassa det nasjonale kostnadsnivået elles. Løna til arbeidstakarane i Noreg blir avgjord gjennom tariffavtale, ikkje ut ifrå ein gjennomsnittleg verdsmarknadspris på ulike grupper av arbeidstakarar. Det juridiske og politiske handlingsrommet til å føre ein nasjonal jordbrukspolitikk i tråd med tollvernet er større enn det debatten ofte gjev inntrykk av. Då Noreg vart del av handelsorganisasjonen World Trade Organization (WTO), vedtok Stortinget følgjande: «I hvert enkelt tilfelle er det den tollsats som gir det høyeste tollbeløp ved innførsel som skal benyttes». (Innstilling S. nr. 65: 1994–1995). Problemet i dag er at handlingsrommet i tollvernet ikkje blir brukt. På ei lang rekke produkt er det difor ikkje noko prisvern mot importerte jordbruksvarer. Resultatet er at bønder i Noreg er i ein svært økonomisk pressa situasjon: Prisen på produkta til bonden fell, kostnadene på produksjonen av dei same produkta aukar. Til sist blir prisane på dei norske varene vegne opp mot prisane på verdsmarknaden, med dei konsekvensane det fører med seg. 2) Gras eller kraftfôr? Kva for ressursar bør ein basere matproduksjonen i dei einskilde landa på? Areala til husdyrproduksjon i det norske jordbruket blir i all hovudsak brukt til graseller kornproduksjon. Kva som til kvar tid er mest lønsamt i produksjonen, innkjøpt kraftfôr eller produksjon av eige gras, er sjølvsagt avgjerande for kva areal som blir brukte, og vidare, for inntektsgrunnlaget frå arbeid på eige areal. Dette blir – som tidlegare skrive – bestemt gjennom jordbruksforhandlingane. Men om kraftfôr er billegare enn gras, vil det fortrenge lønsam bruk av norske areal. Bondens nettoproduksjonsinntekt blir eit resultat av låge utanlandske prisar og nasjonalt relativt høge priser. Importen aukar, sjølvforsyninga går ned. Det sentrale er spørsmålet om forvaltninga av norske jordbruksressursar og lønsemda i norsk matproduksjon. Også her kan ein samanlikne med arbeidslivet elles. Fagrørsla si største utfordring er å unngå at billeg utanlandsk arbeidskraft underminerer norske løns-

og tariffavtaler innanfor stadig fleire bransjar innanlands. Arbeidskjøparar vil nytte seg av den billegaste kvalifiserte arbeidskrafta. Parallellen til jordbruket finn vi i spørsmålet om importert kraftfôr – som blir produsert i land med heilt andre kostnadsmessige, sosiale, klimatiske og økonomiske forhold enn det vi har i Noreg, og som relativt enkelt kan erstatte norske fôrråvarer. På same måte som billeg, importert arbeidskraft vil tilgangen til importert kraftfôr auke produktiviteten i norsk jordbruk og utkonkurrere både norsk arbeidskraft og norske jordbruksareal. Vil vi eigentleg det? 3) Inntektsgrunnlaget i norsk jordbruk: Råvarepris eller tilskott? I jordbruksdebatten er det lite vektlegging av kostnader og inntekter ved produksjonen, til dømes råvareprisane. I staden dreier debatten seg om nivået på overføringane frå staten. Eit slikt snevert perspektiv overser det vesentleg faktumet at det berre er eit fåtal av bøndene som tener på staten sine overføringar til jordbruket, og at dei politiske måla med matproduksjonen ikkje blir nådde. I staden er det staten, matindustrien og forbrukaren som stikk av fortenesta. Jordbruk er næring. Ikkje hobby eller dugnad. Enkelt fortalt har jordbruket to inntektskjelder: 1) Produsentprisen til bonden, altså pris per liter mjølk og kilo kjøt, og 2) overføringar frå staten. At norsk jordbruk slit med manglande lønsemd, heng blant anna saman med at bøndene i mange tilfelle sel råvarene sine til ein pris som er lågare enn produksjonskostnadene. Prisfallet i produksjonen har gjort at bøndene har blitt stadig meir avhengige av overføringar frå staten og av å produsere høgare volum for å kompensere for det nemnde prisfallet. Med andre ord: Volumet av kjøt og mjølk blir produsert på tilskott og aukande mengde av kraftfôrimport. At jordbruket er avhengig av tilskott, er problematisk av mange grunnar. Eitt av problema er at det bidreg til å stimulere til produksjon styrt av tilskottstilpassingar – ikkje av etterspurnad i marknaden, noko som for bøndene raskt kan føre til auka press på inntektene. Etterspurnad, produksjon av kjøt og mjølk, pris og kvalitet er i praksis lausrivne frå kvarandre. I tillegg bidreg avhengigheita av tilskott – kom-

binert med fallande produksjonsinntekter – til at det blir etablert bruksstrukturar og produksjonar som korkje utnyttar nasjonale arealressursar eller er driftsøkonomiske rasjonelle. Når bonden blir stadig meir avhengig av statlege overføringar, blir han fanga i eit system av avhengigheit som korkje er bra for kvar einskild bonde eller for den nasjonale matproduksjonen. Rett nok kjem norsk jordbruk alltid til å vere avhengig av eit visst nivå av støtteordningar. Inntekta til bonden kan ikkje eine og åleine kome frå prisar i marknaden der presset frå matindustrien dominerer. Politisk styring og økonomiske verkemiddel for å sikre at politiske formål blir ivaretekne, er nødvendig. Men kva skal tilskotta brukast til? Til å bygge produksjonsstrukturar som gjer at vi brukar mindre jord i Noreg? Hovudproblemet i dag er at inntektene til bonden i auka grad blir styrte og avhengige av tilskott åleine. Produksjonen og organiseringa av drifta bør ikkje berre basere seg på kva som gjev mest mogleg tilskott. Pris bør spele ei viktigare rolle for inntekta til bonden – også for å sikre volum og kvalitet. Dess lenger vi venter med å ta omfattande grep i jordbrukspolitikken, dess større og verre blir konsekvensane. Krisa i jordbruket er ei systemkrise, difor blir vegen ut også tøff. Debatten om matproduksjonen i framtida må basere seg på fakta. Ikkje tilsløringar og mytar. Ein tidlegare utgåve av artikkelen har vore på trykk i siste nummer av Syn og Segn. Kjelder: Totalkalkylen for jordbruket. Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning Statistisk Sentralbyrå Statens landbruksforvaltning Jordbrukets kravdokument til Jordbruksforhandlingene Jordbruksforhandlingene 2013. Sluttprotokoll frå forhandlingsmøte Meld. St. 9 (2011–2012) Landbruks- og matpolitikkenMeld. St. 19 (1999–2000) Om norsk landbruk og matproduksjon Løkeland-Stai, Espen, og Svenn Arne Lie. 2012. En nasjon av kjøtthuer – ni myter og en løgn om norsk landbrukspolitikk. Manifest [1] SSB, tabell, 05982 https://www.ssb.no/statistikkbanken/ selecttable/hovedtabellHjem.asp?KortNavnWeb=stjord&C MSSubjectArea=jord-skog-jakt-og-fiskeri&checked=true [2] Sitat, Aftenposten 17.4.2013 [3] http://www.regjeringen.no/mobil/nb/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/lmd/taler-og-artikler/2011/tale-. html?id=643835

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

35


Oppropet frå Jakarta Resolusjon vedteke på La Via Campesinas 6. verdskongress i Jakarta, Indonesia 12 juni 2013

Me, La Via Campesina, kallar på rurale og urbane organisasjonar og sosiale rørsler for å forvandle og bygge eit nytt samfunn basert på matsuverenitet og rettferd. Me er samla her styrkte av anden til våre vener og leiarar og alle dei som syner mot og engasjement for vår kamp og inspirerer oss. La Via Campesina, ei internasjonal bonderørsle, famnar om meir enn 200 millionar bønder, småskalaprodusentar, jordlause, kvinner, ungdom, urfolk, innvandrarar, gardsarbeidarar og matarbeidarar, frå 183 organisasjonar og 88 land. Me er her i Asia, heimen til fleirtalet av bøndene i verda, for å feire våre to fyrste tiår av kamper.

 Ved å samle oss i Mons (Belgia) i 1993 og setje ord på vår radikale visjon om sjølvråderett over mat i Tlaxcala (Mexico) i 1996, har me klart å reposisjonere landarbeidarar og familiebønder (menn og kvinner) som ein sentral samfunnsaktør i prosessen med å stå imot den

neo-liberale handelsagendaen og å lage alternativ. Som folk av landet er me viktige aktørar, ikkje berre i bygginga av ein tydeleg landbruksmodell, men òg i å bygge ei rettvis, mangfaldig og egalitær verd. Me matar menneska og tar vare på naturen. Framtidige generasjonar er avhengige av at me vernar om verda.
 I dag er det meir enn nokon sinne naudsynt med ei ny verd. Øydelegginga av vår verd, gjennom ekstrem utnytting og fordriving av folk og rov av naturressursar, fører til dagens klimakrise og store ulikskapar som set mennesket og livet sjølv i fare. La Vía Campesina seier eit rungande nei til denne konsernstyrte øydelegginga. Me bygger nye relasjonar mellom menneske og natur, basert på solidaritet, samarbeid og komplementaritet. I hjartet av vår kamp er ein livsetikk. La Vía Campesina er forplikta

til å gjere alle lokale kamper rundt om i verda synlege, slik at desse blir oppfatta frå internasjonale perspektiv og integrert i ei global rørsle for matsuverenitet, sosial endring og sjølvstyre for verdas folk. 

Me oppmodar våre organisasjonar, allierte, vener og alle dei forplikta til ein betre framtid for å avvise den "grøne økonomien" og bygge matsuverenitet.

 VÅR VEG VIDARE Matsuverenitet no - forandrar vår verd. Matsuverenitet er ein viktig del av kampen for sosial rettferd, som bringer saman mange sektorar frå landsbygda og byen. Matsuverenitet er den grunnleggjande retten alle folkeslag, nasjonar og statar har til å kontrollere mat og landbrukssystem og -retningslinjer, for å sikre alle ein adekvat, rimeleg, næringsrik og kulturelt passande føde. Dette krev retten til å definere og styre våre metodar for produksjon, omforming og distribusjon, både på lokalt og internasjonalt nivå.

 I løpet av dei siste to tiåra har vår visjon om matsuverenitet inspirert ein generasjon av aktivistar som arbeidar for sosial endring. Vår visjon for vår verd omfattar ein jordbruksrevolusjon samt sosio-økonomisk og politisk transformasjon. Matsuverenitet artikulerer den avgjerande tydinga av lokal og berekraftig produksjon, respekt for menneskeretter, rettferdig mat og landbrukspriser, rettferdig handel mellom land, og bevaring av allmenningar mot privatisering.

 I dag står vi overfor ei krise av historisk storleik, ei systemkrise. Mat, arbeid, energi, økonomi, klima, økologiske, etiske, sosiale, politiske og institusjonelle system kollapsar i mange deler av verda. Den voksande energikrisa knytt til fossilt brensel som blir brukt opp blir behandla med falske løysingar som spenner frå biodrivstoff til kjernefysisk energi, som er blant dei største trugsmåla mot livet på jorda.



36

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

Me avvisar kapitalismen, som for tida er


Pådrivarar for kapitalistisk vekst med falske løysingar som «grønn økonomi» forverrar situasjonen. Derfor må økologi- og klimagjelda tilbakebetalast. Me krev umiddelbar stans i karbonmarkedet sine mekanismar, manipulasjon av klima med "geo-engineering", REDD (Reducing emissions from deforestation and forest degradation) og agro-drivstoff.

prega av aggressive straumar av finansiell og spekulativ kapital inn i industrielt landbruk, land og natur. Dette fører med seg digre landrov og ei brutal fortrenging av folk frå deira eige land, øydelegg kulturar, samfunn og økosystem. Det skaper masser av økonomiske migrantar, klimaflyktningar og arbeidsledige, noko som aukar eksisterande skilnader.

 Transnasjonale selskap, i allianse med regjeringar og internasjonale institusjonar, tvinger frem genmodifiserte monokulturar, megagruvedrift, demningar og fracking-prosjekt, store tre- og bio-drivstoffplantasjar, eller privatisering av våre hav, elver, innsjøar og skogar, under påskot om grøn økonomi. Matsuverenitet driv kontrollen over vår allmenneigedom tilbake i hendene på folket.

 Agroøkologi er vårt alternativ for idag og i framtida Småbruk, tradisjonelt fiskeri og gjeting forblir kjelda til det meste av maten vår. Økologisk småskalajordbruk er eit sosialt og økologisk system som omfattar eit stort mangfald av kulturelt og geografisk forankra teknologiar og praksisar. Det fjernar avhengigheit av landbruksgifter, avviser industriell fangeholsproduksjon av husdyr, bruker fornybar energi, og garanterer sunn mat. Det skapar verdigheit, ærer tradisjonell kunne og restituerer landjorda si helse og integritet. Matproduksjon i framtida

må baserast på at stadig fleire menneske produserer mat på meir hardføre og varierte måtar. Agroøkologi forsvarer biologisk mangfald, kjøler ned planeten og beskyttar jorda vår. Vår landbruksmodell kan ikkje berre fø heile menneskeheita, den kan og stogge klimakrisa gjennom lokal produksjon i harmoni med skogar og vassdrag, og styrke mangfaldet og returnere organisk materiale til naturlege syklusar. 

 Sosial rettferd, klimarettferd, og solidaritet Idet vi bygg på vårt geografiske og kulturelle mangfald, vil vår aukande matsuverenitet forsterkast ved å integrera sosial rettferd og likskap. Ved å øve solidaritet framfor konkurranse, ved å forkaste patriarkat, rasisme, kolonialisme og imperialisme kjemper vi for samfunn prega av deltaking, demokrati, fri for utbytting av born, kvinner, menn og natur. Me krev klimarettferd no. Dei som lir mest er ikkje dei som genererer kaos i miljø og klima.

Me vil halde fram å kjempe ustanseleg mot transnasjonale selskap, mellom anna ved å boikotte deira produkt, å nekte å samarbeide med deira utbyttande praksis. Frihandel og investeringsavtaler har skapt forhold med ekstrem sårbarheit og rettløyse for millionar. Implementering av desse avtalane resulterer i vald, auka militarisering og kriminalisering av motstand. Ei anna tragisk følgje er den massive rørsla av folk som migrerer til lavt betalte, usikre og utrygge jobbar kor menneskerettsbrot og diskriminering florerer. La Via Campesina har lukkast i å sette rettane for småbønder/landarbeidarar på dagsorden for menneskerettsrådet og vi påkallar dei nasjonale myndigheiter å realisere desse rettane. Vår kamp for menneskerettar ligg i hjartet av internasjonal solidaritet og femner rettar og sosial sikkerheit for arbeidsvandrarar i jordbruk og matproduksjon. Ei verd utan vold og diskriminering mot kvinner Vår kamp er å bygge eit samfunn basert på

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

37


Vår utfordring no er å fortsatt behalde levande frø i henda på samfunna, ved å mangfoldiggjere frøa på våre garder og områder. Me fortsett kampen mot urett tileigning av frø gjennom ulike former for intellektuell eiendom og forureining av frøbehaldningar med genmodifiseringsteknologi.

Å bygge på våre styrker

rettferd, likeverd og fred. Vi krev respekt for alle kvinner sine retter. Ved å forkaste kapitalisme, patriarki, framandfrykt, homofobi og diskriminering på grunnlag av rase og etnisitet, bekreftar vi vårt standpunkt for fullstendig likestilling mellom kvinner og menn. Dette krev ei slutt på alle former for vald mot kvinner, i i heimen, i samfunnet og i institusjonar, både på landet og i byane. Vår kampanje mot vold mot kvinner ligg i hjartet av vår kamp. Fred og avmilitarisering Der har vore ein auke i konfliktar og krigar over tileigningar, spreiing av militære baser og kriminalisering av motstand. Denne valden er ein ibuande del av eit dødeleg kapitalistisk system basert på dominans, utbytting og plyndring. Me står for respekt, verdigheit og fred. Me sørgjer over og ærer de hundrevis av landarbeidarane som har blitt truga, forfølgde, og til og med drepe i sine kamper. Me krev ansvarleggjering og straff for dei som bryt menneskerettar og naturrettar. Me krev au omgåande lauslating av politiske fangar. Land og landområde Me krev ein omfattande jordbruksreform. Dette betyr å sikre fulle rettar til land, anerkjenning av urfolk sin lovlege rett til deira eige område, garanti for fiskarsamfunn sine tilgangar og kontroll over fiskeområder og økosystem, og anerkjenning av beiteruter for nomader. Berre slike reformer sikrar ei framtid for rural ungdom. Ei omfattande landreform inkluderer også ein massiv fordeling av land samt også levemidler og produktive ressursar for å sikre permanent tilgang til land for ungdom, kvinner, arbeidslause, landlause, fordrivne, og alle

38

Vår styrke er å skape og oppretthalde einskap gjennom mangfald. Me presenterer vår visjon som er inkluderande, bredt basert, praktisk, radikal og håpefull som ein invitasjon til å gå saman med oss i å forandre våre samfunn og beskytte moder jord.

dei som er villige til å drive med agroøkologisk matproduksjon i liten skala. Land er ikkje ein vare. Dei lover som allereie finst må skjerpast, samstundes som nye lover må beskytte mot spekulasjon og landrov. Me fortset å kjempe for land og territorier. Frø, allmenningar og vatn Frøa er hjartet i matsjølvstende. Hundrevis av organisasjonar verda over sluttar opp om oss i implementeringa av prinsippa i Folkets Arvefrø i Menneskets Teneste. Vår utfordring no er å fortsatt behalde levande frø i henda på samfunna, ved å mangfoldiggjere frøa på våre garder og områder. Me fortsett kampen mot urett tileigning av frø gjennom ulike former for intellektuell eiendom og forureining av frøbehaldningar med genmodifiseringsteknologi. Me set oss imot distribusjon av teknologiske pakkeløysingar som kombinerer genmodifiserte frø med massiv bruk av landbruksgifter. Me vil fortsette å dele frø i visse om at vår kunnskap, vår vitskap, vår praksis som vaktarar av frømangfaldet er avgjerande for tilpassing til klimaendring. Livssyklusar flyt gjennom vatn. Vatn er ein grunnleggjande del av økosystem og alt liv. Vatn er felleseige og derfor må det vernast.

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

• Folkeleg mobilisering, konfrontasjon med dei mektige, aktiv motstand, internasjonalisme og lokalt grasrotsengasjement er naudsynt for å gjennomføre sosial forandring. • I våre djerve kamper for matsuverenitet vil me halde fram med å bygge essensielle strategiske allianser med sosiale rørsler, inkludert arbeidarar, urbane organisasjonar, immigrantar, grupper som står imot megademningar og gruveindustri mellom anna. • Våre viktigaste verktøy er opplæring, utdanning og kommunikasjon. Me utveklser vår oppsamla kunnskap om metodene og innhaldet i kulturell, politisk, ideologisk og teknisk skolering. Me mangfoldeggjer våre skoler, utdanningserfaringer og kommunikasjonmidler med ut i fra våre baser. • Me står for å skape styrkande rom for rural ungdom. Vårt største håp for framtida er lidenskapen, energien og engasjementet som kjem frem hos ungdommen i vår rørsle. Me går framover frå den sjette internasjonale konferansen til La Via Campesina, som omfamnar nye organisasjonar, med tru på våre styrker og fulle av håp for framtida. For land og folks matsuverenitet i solidaritet og kamp!


STANS KRIGEN I UKRAINA! Fråsegn frå venstrekrefter frå Ukraina, Russland og Kviterussland som heldt ein to dagars antikrigskonferanse nær Minsk 7. og 8. juni. Målet til konferansen er å konsolidere samvirket mellom internasjonale marxistiske venstrekrefter frå tre land under omstenda av militær-nasjonalistisk hysteri og utbrotet av vald og undertrykking i Ukraina. Å stoppe krigen er hovudoppgåva for alle demokratiske og venstrerørsler, same kva dei meiner om dei innfløkte politiske spørsmåla. Vi, deltakarane på møtet mellom venstre- og marxistgrupper og organisasjonar frå Kviterussland, Russland og Ukraina, meiner at borgarkrigen i Ukraina må ende – vi ser på dette som ei første oppgåve. Den militære konflikten som følgde sigeren til nyliberalistane og nasjonalistane under ‘Euromaidan’-aksjonane i Kiev, har kravd hundrevis av liv og bidrar til vekst av sjåvinisme og framandfrykt utan sidestykke i ukrainske og russiske samfunn.

liserte. Familiane deira organiserer no protestar i forskjellige delar av Ukraina. Vi krev at Russland, EU og USA stansar heilt innblandinga i den ukrainske konflikten eller støtte til nokon av partane. Vi krev ein slutt på sjåvinistkampanjane i ukrainske og russiske media. Bruken deira av hatig tale er ei av dei viktigaste drivkreftene for krig. Vi krev oppretting av ei ny grunnlov i Ukraina, val på styresmaktene i Donetsk og Lugansk-regionane og sjølvråderett for Donbass og alle regionane i Ukraina. Vi meiner at utveksling av informasjon og konsolidering av venstre-organisasjonar i territoria til det tidlegare Sovjetsamveldet er eit naudsynleg vilkår for å danne ei effektiv antikrigsrørsle. Til dette føremålet har vi initiert sams utvikling av "Raude Krossen"-initiativ for å hjelpe venstreaktivistar og medvitne nektarar av militærteneste, og vi opprettar eit informasjonsnettverk for venstre- og marxistiske grupper i Kviterussland, Russland og Ukraina.

Krigen lèt den ukrainske herskarklassen konsolidere samfunnet rundt det politiske regimet deira og leie arbeidarar i vestre og austre delar av landet vekk frå kamp for sine Krigen lèt den ukrainske sosiale og politiske rettar. Krigen får arbeidarar til konferansen er open for underskrifter. konsoli- Fråsegna til å kjempe mot kvarandre, og dette tener berre herskarklassen Til no har fråsegna blitt underskrive av representinteressene til bourgeoisiet. Den russiske regjer- dere samfunnet rundt det antar frå tidsskriftet "Folket" i Ukraina, "Borotba" i inga, den Europeiske Unionen og den amerikanUkraina, "Den russiske sosialistrørsla", tidsskriftet politiske regimet deira ske regjeringa bruker borgarkrigen for sine eigne "Skepsis" i Russland, Web-journalen "Prasvet" i særinteresser, medan folket i Donbass-regionen Kviterussland, "Venstreopposisjonen" i Ukraina, som lid under krigen, berre er bønder på sjakkden kviterussiske sosiale rørsla "Razam!", "Den Russiske Venstrebrettet deira. fronten", "Det Sameinte Kommunistpartiet" (UCP) i Russland og "Det Vi uttrykker vår solidaritet med alle deltakarane i dei ukrainske venstrerørslene som slåst mot krig, nasjonalisme og framandfrykt. Vi ser det som turvande å gje dei all muleg informasjon, politisk og materiell stønad. Vi går imot presset, pogromane og straffeåtgjerdene frå alle deltakarane i konflikten. Vi går imot politisk forfølging på Krim òg.

russiske Maoistpartiet". Fråsegna er omsatt til norsk av Edvard Mogstad.

Å stanse krigen er den fremste oppgåva for alle demokratiske- og venstrerørsler, utan omsyn til usemje om dei komplekse politiske spørsmåla. Derfor meiner vi det er naudsynt å koordinere strevet til alle motstandarane til krigen i Ukraina. Vi ønsker å skipa ei massiv og mektig antikrigsrørsle. Vi oppmodar regjeringa i Ukraina til straks å stogge sin «antiterrorist-operasjon», trekke troppane sine frå Donetsk og Lugansk-regionane, og inngå ein våpenkvile med sjølvforsvarsstyrkane til Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk. Vi oppmodar alle partane i konflikten til å slutte ein fredsavtale for ein fullstendig endskap på krigshandlingane, sleppe fri alle krigs- og politiske fangar og å oppløyse væpna grupper. Vi oppmodar den ukrainske regjeringa til å løyse frå verneplikta regulære soldatar som vart ufrivillig mobi-

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

39


Forholdet mellom Norge med i nytt ekspeRussland og Kina er på disjonskorps i NATO? av Pål Steigan, steigan.no et historisk toppnivå av Jan Herdal, oljekrisa.no Timingen er perfekt. Russland trenger å skjerme seg mot vestlige sanksjoner, mens Kina har et desperat behov for å redusere bruken av sterkt forurensende kull. Slik omtaler Russia Today den store gassavtalen som onsdag 21. mai ble undertegnet under Vladimir Putins besøk i Kina. Gassavtalen, som har vært på forhandlingsbordet i 10 år, er den viktigste av flere dusin avtaler som er inngått, blant annet om betalingssystemer, militært samarbeid og infrastrukturprosjekter. Putin har erklært at forholdet mellom Russland og Kina er på et historisk toppnivå. Gassleveransene skal ifølge planen starte i 2018, og avtalen vil løpe over 30 år. I første omgang er det avtalt et volum på 38 mrd. kubikkmeter årlig, til en anslått pris av 350-380 dollar pr. tusen kubikkmeter. Det er en god pris for Kina, men garantert også meget profitabel for Gazprom. Inntektene anslås til 2,7 billioner norske kroner over 30 år. Dette er hva som i forretningskretser kalles et vinn-vinnprosjekt. Av RTs tidslinje framgår at det i 2010 ble omtalt et volum på 68 mrd. kubikkmeter årlig. Det er med andre ord liten tvil om at det er tatt høyde for ekspansjon. Det vi ser er begynnelsen på noe stort, som vil flytte både russisk energisalg og økonomisk tyngdepunkt mot øst. Til sammenlikning var totalt norsk salgsvolum av gass i fjor på vel 108 mrd. kubikkmeter. Gazproms produksjon er for tida på ca. 500 mrd. kubikkmeter årlig. I 2009 inngikk de to landene en avtale om at Gazprom skulle levere 30 mrd. kubikkmeter til Kina innen 2015, men dette skulle skje gjennom Altai-ledningen og gassen ville bli levert til Kinas vestlige provins Xinjiang. Russerne stoppet dette prosjektet i 2013 og prioriterte Power of Siberia-ledningen, som kan levere gassen til det befolkningstette Beijing-området. Begge rørledninger kan med tida meget vel bli realisert. For å komme i mål måtte partene bli enige om finansieringen av Power of Siberia-rørledningen på kinesisk side, som vil ligge i størrelsesordenen 150 mrd. norske kroner. Russerne ønsket at kineserne skulle betale, eventuelt i form av et lån. Gazprom-bossen Alexej Miller var i Peking og forhandlet med sin motpart Zhou Jiping i Kinas nasjonale oljeselskap CNPC. Ifølge Russia Today planlegger Kina å øke sin gassimport med 20 prosent i år, til totalt ca. 186 milliarder kubikkmeter. Det meste er i LNG-form (gass i nedkjølt, flytende form fraktet med skip), som er langt dyrere og mer miljøbelastende enn rørgass. Europa kjøpte over 160 milliarder kubikkmeter russisk gass i 2013, og er fortsatt russernes overlegent største gasskunde, men EU-lederne har i lengre tid åpent gitt uttrykk for et ønske om å redusere avhengigheten av russisk gass, et mål som er opprioritert på grunn av utviklinga i Ukraina. Men EUs spillerom er svært begrenset.

40

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

I følge den britiske finansavisa Financial Times planlegger NATO å opprette en ny, mobil styrke på inntil 10.000 soldater. Det er altså tale om en full divisjon, og det vil bli lagt opp til at styrken også kan økes betraktelig. Det som spesielt bør interessere norske lesere er at planene sier at Norge skal være en del av denne styrken – og i tråd med den versjonen av demokratiet som praktiseres i Norge for tida er dette verken blitt diskutert eller vedtatt i Norge. NATO-toppmøtet NATO holder sitt toppmøte 3.–4. september 2014. Det er der Jens Stoltenberg skal ta over som generalsekretær etter bløffmakeren Anders Fogh Rasmussen. Og Norges tidligere statsminister kommer inn i en periode der NATO legger opp en langt mer offensiv krigspolitikk. Fronten mot Russland hardner og som et ledd i dette er det at alliansen skal bygge opp en ny internasjonal divisjon. I følge Financial Times skal divisjonen ha kontingenter fra Storbritannia, Estland, Latvia, Litauen, Danmark, Norge og Nederland. Canada har også signalisert at landet ønsker å være med. Styrken vil bestå av marineenheter, luftvåpen og bakkestyrker, og den vil bli stilt under ledelse av britiske offiserer. En internasjonal divisjon med 10.000 soldater er en svært stor enhet. Til sammenlikning har den norske hæren per i dag 4.300 fast ansatte og 4.500 vernepliktige. Samt et driftsbudsjett på 5 milliarder kroner. En styrke fra 7–8 land som skal inneholde alle typer enheter vil bli dyr, og den vil kreve et stort øvelses- og utstyrsprogram. De tre baltiske landa er på konkursens rand, så det er vel tenkt at det skal gå en del norske oljemilliarder inn i dette prosjektet – i året. Det er ikke rakettvitenskap å slå fast at denne styrken har brodd mot Russland. En ny militarisme – uten demokratisk forankring Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt foredrag på Luftmaktseminaret 6. februar 2014 under tittelen «Norsk luftmakt som en relevant og effektiv bidragsyter til Nato».I foredraget erklærte Eriksen Søreide at hun er stolt over Norges bombekrig i Libya: "Operasjonen i Libya var på mange måter svært godt gjennomført. I Norge er vi med god grunn stolte av vår innsats. Luftforsvaret demonstrerte høy grad av profesjonalitet og reaksjonsevne. Men vi gjorde oss også erfaringer som synliggjør Natos utfordringer." Siden krigen førte til at Libya ble rasert, landet er i oppløsning og Al-Qaida nå har makta i deler av landet, så er Høyres suksesskriterier på det rene. I følge forsvarsminister Søreide vil Norges kjøp av skandaleflyet Joint Strike Fighter forplikte oss til å gå i spissen for nye bombekampanjer i utlandet. Hun sa også: "Med anskaffelsen av F-35 kommer nemlig også en forpliktelse. Vi kommer til å ha det mest moderne flyet i alliansen og kan derfor få et ekstra påtrykk fra allierte både når det gjelder deltakelse i fredstidsoperasjoner og krisehåndtering." Ikke bare er flyene uegnet til å forsvare Norge og koster en formue, de forplikter oss også til flere Libya-kriger. Eller altså til aggresjon mot Russland. Dagbladet meldte 29.08.2014 at 200 mann fra Telemarkkompaniet er sendt til Latvia for å øve. Dette hører med i det samme bildet. Er det denne slags militarisme Arbeiderpartiets tidligere leder skal inn og administrere? Har Stortinget i det hele tatt hørt om dette, eller skal Solberg og Søreide forplikte Norge til nye krigseventyr uten noen demokratisk prosess i Norge, slik Stoltenberg og de rødgrønne kuppet oss inn i den folkerettsstridige krigen i Libya? Har ikke Arbeiderpartiet i noen tiår satset på «dialog med Russland og tillitsskapende arbeid i nord»? Har vi ikke hørt et utall taler om «fredsstormakten Norge»? Og så skal Norge bære ved og vann for britisk-amerikansk militarisme rettet mot Russland. Hva sier grunnplanet i Arbeiderpartiet til det? Og hva sier SV, det tidligere fredspartiet?


Den islamske staten takkar for hjelpa av Patrik Paulov, Proletären At jihadistane i i Irak og Syria fekk kome gjennom Nato-landet Tyrkia var avgjerande for framgangen deira. Vesten si skuld blir ignorert i debatten om den Islamske staten. Med halshogginga av den amerikanske journalisten James Foley fekk vestverda ytterlegare bevis for at terroristorganisasjonen må nedkjempast. Ettersom Foley først vart kidnappa i Syria truar USA no med militær innsats på syrisk jord. Benjamin Rhodes, nasjonal tryggingsrådgjevar, forklarte på ein pressekonferanse at USA angrip dei som angrip amerikanarar og at supermakta ikkje har tenkt å la seg hindre av nasjonsgrenser i dette.

gruppene som har angripe kurdiske byar kjem frå Tyrkia. At Natolandet har vore ein fristad og eit oppmarsjområde er noko den Islamske staten no uttrykker takksemd for. Dette uttalte ein medlem i IS til den tyrkiske avisa Aydinliki i juli i år: «Tyrkia bana veg for oss. Om ikkje Tyrkia hadde vist ei slik forståing for oss hadde den Islamske staten aldri ha kome i denne posisjonen(…) Mange av våre krigarar har fått behandling i Tyrkia». Ei liknande oppfatning vart lagt fram av ein IS-kommandant i eit intervju i Washington Post 12.august: «Vi brukte å ha ein del krigarar – til og med leiande medlemmar i den Islamske staten – som fekk behandling på tyrkiske sjukehus. Og dessutan kom dei fleste av dei krigarane som slutta seg til oss i byrjinga av krigen via Tyrkia, og det gjorde også utrustninga vår og forsyningane våre.» Og alt har skjedd, som den britiske journalisten og Midtausten-kjennaren Patrick Cockburn påpeika, under tilsyn av amerikanske CIA.

Det demokratiske unionspartiet (PYD), som er det største kurdiske partiet i Syria, har gjentekne gongar vitna om at dei gruppene som har angripe kurdiske byar kjem frå Tyrkia.

Visst er vi også opprørde av den Islamske staten (IS eller ISIS) og deira brutale framferd. Kalifatet som organisasjonen held på å opprette i delar av Syria og Irak fører tankane til Saudi-Arabia, det landet der sunni-ekstremismen og dermed den islamske staten spring ut frå. Men det er noko merkeleg med reaksjonane mot det truande jihadistveldet. Det er som om vesten ikkje har noka skuld i det som skjer. Det er som ingen har forstått dei varsla som har blitt fremja ope i lang tid.

Allereie for to år sidan fanst borgarlege røyster i vest som innsåg kva slags reaksjonære krefter vestverda var i full ferd med å styrke i Syria. Dette skreiv New York Times den 14.oktober 2012: «Dei fleste av våpna som har blitt levert til syriske rebellgrupper på oppdrag frå SaudiArabia og Qatar går til hardføre islamistiske jihadistar og ikkje til dei meir sekulære opposisjonsgruppene som Vesten vil styrke, i følgje amerikanske tenestemenn og diplomatar.» Då vart denne påstanden avfeia både av vestlege politikarar og tilhengjarane av «den syriske revolusjonen». Med fasiten i handa er det openbart kven som hadde rett. Det er mange som er skuldige i styrkinga av disse «hardføre jihadistane». Tilskotet utanfrå har spelt ei viktig rolle i dette. Ein del av dei tusenvis eller titusenvis utanlandske krigarane som har slutta seg til den Islamske staten og øvrige grupper har kome via Jordan, Libanon eller Irak. Men hovudvegen til jihadistane har frå første stund gått gjennom Tyrkia, medlemsland i den USA-leidde krigsalliansen Nato. US-amerikanske CNN laga i desember i fjor ein stor reportasje om den «hemmelege» smuglinga av jihadistar gjennom Tyrkia. Verksemda er omfattande. Ein enkelt smuglar fortel til CNN at han gjennom dei siste månadane hadde ført 400 komande krigarar over grensa til Syria. Venstreorganisasjonar i Tyrkia har lenge skulda AKP-regjeringa for å la syriske opprørsgrupper agere ope på tyrkisk side av grensa. Det demokratiske unionspartiet (PYD), som er det største kurdiske partiet i Syria, har gjentekne gongar vitna om at dei

Når no leiarane i vestverda byrjar å innsjå konsekvensane av handlingane sine i Syria er det på ein måte for seint. Den Islamske staten er ikkje lenger like avhengig av støtte utanfrå. Organisasjonen sopar inn mangemillionsbeløp dagleg frå olje og gass-eksport, han har erobra moderne våpen frå den irakiske hæren som USA har væpna og straumen av krigarar fortset når «demokratiforkjempande» opprørarar i Syria skiftar herrar. Det mønsteret ein har skapt er ute av kontroll. Det som er merkeleg i denne situasjonen er tystnaden om den vestlege skulda. I staden forsøker USA å framstille seg som den avgjerande krafta i kampen for å redde liv, verne minoritetsrettar og kjempe mot ekstremisme – noko som skal skje med utvida bombing. Den syriske utanriksministeren Walid al-Moallem sa på ein pressekonferanse på måndag 25.august at alle som vil kjempe mot terrorismen saman med Syria er velkomne. Men ingen stat har rett til å bombe eller på andre måtar krenke syrisk territorium.

Omsatt frå svensk av Asgeir Bjørkedal Artikkelen er forkorta av redaksjonen.

SPØRSMÅL I MARXISMEN Marxistisk Forum Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt. Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling. Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer. Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like muligheter. Derfor går vi imot meningsundertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. “Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet” (Karl Marx). Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse. Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967. Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag.

marxistisk-forum.no

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

41


Den nyttige fienden av Torgeir Salih Holgersen

Den såkalte Islamske Statens framvekst må forstås i lys av nytten terrorgruppa har hatt og har i kampen mot Irans innflytelse i Irak, og som legitimering for lenge ønsket vestlig intervensjon i Syria. Opprinnelsen til dagens IS var en liten terrorgruppe under ledelse av jordaneren Abu Musab al-Zarqawi. Al-Zarqawi ble verdenskjent tidlig i 2004, via et brev som angivelig skulle til Osama bin Laden, men som ble oppfanget av etterretning på veien dit. Selv om det i teorien var et brev ment for al-Qaida-lederen, bar formen på brevet mer preg av en appell ment for et globalt publikum. I brevet som ble lagt ut og fortsatt finns på US State Departments hjemmeside1, og som ble tilrettelagt for pressen på en rekke språk av amerikanske myndigheter2 skriver al-Zarqawi blant annet følgende: Sjiaene har erklært en hemmelig krig mot islams folk. De er sunnienes nære, farlige fiende, selv om amerikanerne også er en erkefiende. Faren sjiaene representerer er imidlertid større, og skaden de påfører [den islamske] nasjonen er verre og mer ødeleggende enn den skaden amerikanerne forvolder3.

Offentliggjøringen av Zarqawibrevet skjedde i en situasjon hvor denne visjonen var i ferd med å bryte sammen. USAs utfordring var og er at flertallet av Iraks befolkning er sjiamuslimer, og de best organiserte politiske gruppene blant Iraks sjiamuslimer fra før invasjonen var de Iranstøttede partiene SCIRI og Dawa. USAs opprinnelige overgangsplan inkluderte derfor ikke direkte demokratiske valg, men la opp til indirekte valg av regjering via provinsforsamlinger bestående av “notabiliteter” 6, en prosess som USA i større grad antok å kunne kontrollere. Prosessen minnet mye om den politiske prosessen som ledet fram til valget av Hamid Karzai, som var USAs foretrukne kandidat, til president i Afghanistan7. USAs problem var at den åndelige lederen for flertallet av Iraks sjiamuslimer, Ali al-Sistani ikke aksepterte denne planen. I januar 2004 mobiliserte al-Sistani og de Iranvennlige partiene hundre tusen i en demonstrasjon i Baghdad med krav om umiddelbare valg8.

I første halvår 2004 var det også i ferd med å bli bygd opp en brei motstandsfront som forente sunnidominNår vestlige, tyrkiske og sau- erte væpnede motstandsgrupper og den “Den mest vellykka diarabiske styrker først er unge sjiamuslimske psyop’en” teologen Moqtada alWikileaks offentligg- inne på syrisk territorium, er Sadrs Mehdihær. Helt jorde i februar 2012 en det ikke tenkelig at de vil nøy- konkret kom alliansen intern e-postutveksling til uttrykk ved at tusei etterretningsselskapet tralisere IS og deretter trekke nvis av fattige sjiamusStratfor, som har nære limer i Baghdad samlet seg rolig ut bånd til det militærinn blod til kjempende strategiske etablissesunnimuslimer i Falmentet i USA4, som luja. Som respons til kaster lys over den dette, ble portrettet til sjiateologen al-Sadr USAs geopolitiske visjon med Irakinvasjonen: båret rundt på demonstrasjoner mot okkupasUSA vil ønske at det dannes en regjering i Bagh- jonen i mange sunnidominerte irakiske byer9. dad som kan tjene som en sterk motvekt til Iran og følge en politikk som er vennlig overfor Det politiske og militære skapte et så sterkt amerikanske interesser5. press mot okkupantmakta at USA måtte gå med på en langt raskere overgangsprosess 1) http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm 2) http://www.flatearthnews.net/footnotes-book/page-205zarqawi/leaking-zarqawi-letter-feb-04 3) http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm 4) http://en.wikipedia.org/wiki/Stratfor 5) http://en.wikipedia.org/wiki/Stratfor

42

6) http://www.rense.com/general48/shiiteunitychallenges. htm 7) http://en.wikipedia.org/wiki/2002_loya_jirga 8) http://www.rense.com/general48/shiiteunitychallenges. htm 9) http://content.time.com/time/world/ article/0,8599,610388,00.html

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

mot irakisk uavhengighet enn det som i utgangspunktet var planlagt. Kompromisset ble en formalisert irakisk uavhengighet der Paul Bremer overlot makta til en ny irakisk administrasjon i en offisiell seremoni som ble avholdt i 28. juni 2004. Det var i praksis Bremer som hadde valgt ut den nye presidenten, Ayad Allawi10, men for å godta denne prosessen, ble de Iranvennlige partiene gitt løfter om demokratiske valg tidlig i 2005. Kampanjen for å “spre kunnskap” om al-Zarqawis gruppes agenda hadde som eksplisitt målsetting å slå inn en kile mellom motstandsbevegelsen og Iraks sjiamuslimske flertall11. Effekten ble av brigadegeneral Mark Kimmitt omtalt på følgende måte: “Zarqawi-PSYOPprogrammet er den mest vellykkede informasjonskampanjen til dags dato .” 12 Men det amerikanske “Psyop-programmet” var også en suksess for al-Zarqawi. Den store publisiteten kampanjen ga, var helt i tråd med en av al-Zarqawis målsetting, beskrevet i brevet, om en “klar mediaorientering” for å etablere “strategisk dybde og rekkevidde blant brødre i utlandet og blant mujahedin” 13 Sekterisk tortur på TV Okkupasjonsmyndighetene bidro ikke bare til publisering av al-Zarqawis budskap. De bidro også mer direkte til å bekrefte det bildet av sekterisk borgerkrig som al-Zarqawi ønsket å spre. Et viktig bidrag var opprettelsen av en egen døds- og torturskvadron knyttet til det irakiske innenriksdepartementet, kalt Ulvebrigaden. I et notat fra USAs Council of Foreign Relation fra november 2005, blir Ulvebrigaden spesifikt omtalt som et underbruk av SCIRIpartiets Badrbrigade14. Denne framstillinga ble i høy grad forsterket gjennom et “realityshow” på den statseide og USA-finansierte TV-kanalen Al-Iraqiya, kalt “Terrorisme i lovens vold”. Her fikk man se 10) https://www.greenleft.org.au/node/29864 11) http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/ article/2006/04/09/AR2006040900890_2.html 12) http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/ article/2006/04/09/AR2006040900890_2.html 13) http://2001-2009.state.gov/p/nea/rls/31694.htm 14) http://www.cfr.org/iraq/shiite-militias-iraqs-securityforces/p9316


Foto H. H. Deffner

tilfangetatte, åpenbart torturerte, antatte terrorister tilstå sine forbrytelser foran åpent kamera. De angivelige terroristene som ble vist fram på TV, var konsekvent sunnimuslimer, mens politioffiserene i Ulvebrigaden som sto fram på TV, var konsekvent sjiamuslimer15. Brigadens overordnede fra den ble operativ og fram til april 2005, var imidlertid sunnimuslimen Falah Hassan al-Naqib, innenriksminister i den USA-utnevnte regjeringa til Ayad Allawi. Al-Naqib var en nær alliert av Allawi, og hadde selv hadde vært i eksil i USA før invasjonen16. Ulvebrigadens opptreden svarte i stor grad til en hemmelig Pentagon-strategi om å opprette en dødsskvadron med frie fullmakter til å likvidere politiske motstandere. Denne ble avslørt 9. januar 2005 i en artikkel i Newsweek med tittelen “The Salvadoran Option”. I artikkelen utpekes Ayad Allawi personlig som en av strategiens ivrigste tilhengere17. Det er også kjent at Ulvebrigaden og USAs okkupasjonsstyrker opererte i tospann i det nordlige Irak18. Senere har dokumenter lekket til Wikileaks også avslørt at USA var fullt klar over hvordan Ulvebrigadens virksomhet bidro til å piske opp sekterisk hat19. Saudiarabisk oppvigleri Gradvis fra midten av 2005, og for fullt i etterkant av bombeaksjonen mot den sjiamuslimske Al-Askarimoskeen i Samarra 22. februar 2006, endret krigen i Irak karakter fra primært å være en krig mellom opprørsgrupper og amerikanske og andre okkupasjonsstyrker, til 15) http://www.csmonitor.com/2005/0607/p01s03-woiq. html 16) http://en.wikipedia.org/wiki/Falah_Hassan_al-Naqib 17) http://web.archive.org/web/20050110030928/http:// www.msnbc.msn.com/id/6802629/site/newsweek/ 18) http://www.theguardian.com/world/2010/oct/28/iraqwar-logs-iraq 19) http://www.aljazeera.com/indepth/ features/2010/11/2010115112630560418.html

det som framsto som en full borgerkrig mellom sjia- og sunnimuslimer. Professor Toby Jones har påpekt hvordan USAs nære allierte Saudi-Arabia bidro aktivt til å piske opp stemningen ved, tross sin ellers svært strenge sensurpraksis, å tillate sendt TVprekener som oppfordret sunnimuslimer til å intensivere kampen mot sjiamuslimene: Noen av de mest framtredende ikke-offisielle religiøse stemmene i Saudi-Arabia, inkludert Saffar al-Hawali, Nasr al-Umar og Abdallah bin Jibreen, har oppfordret til vold mot sjiaene i Irak og andre steder. I desember 2006 sendte flere titalls saudiarabiske teologer, sammen med noen sunniteologer i Irak, rundt et opprop som oppfordret til å intensivere, heller enn å dempe, den sekteriske volden. Riyadh har forholdt seg Ved inngangen taust til dette20.

I en artikkel fra 2007 siterer Seymour Hersh en amerikansk regjeringsrådgiver som hevder at den saudiske etterretningsjefen, prins Bandar bin Sultan, hadde gitt Det hvite Hus de nødvendige forsikringene om at ekstremistene kan kontrolleres: ‘Vi skapte denne bevegelsen, og vi kan kontrollere den.’ 23 Og ifølge den samme regjeringsrådgiveren, var framveksten av en ny ekstrem sunniislamistisk terrorgruppe i Midtøsten da i sin skjønneste orden: Det er ikke det at vi ikke ønsker at salafistene skal kaste bomber; det handler om hvem de kaster dem mot—Hizbollah, Moqtada al-Sadr, Iran, og syrerne, hvis de fortsetter å samarbeide med Hizbollah og Iran.”24

til 2013 hadde al-Nusra etablert seg som en sentral aktør, som av flere ble sett på som den mest effektive motkraften til al-Assadregimet.

Jones påpeker videre at toleransen overfor offentlige oppfordringer til vold mot sjiamuslimer, kom parallelt med at landet, i frykt for kritisk vinklede artikler, blokkerte tilgangen til Wikipedia fra alle nettbrukere i landet21.

Det finns ingen spor av at USA på noe tidspunkt har brukt noen form for pressmiddel for å få Saudi-Arabia til å stanse oppvigleriet. Tvert imot ble de militære forbindelsene mellom USA og Saudi-Arabia intensivert i den samme perioden, gjennom oppstart av forhandlinger om et storstilt våpenkjøp i 200722. 20) http://www.bitterlemons-international.org/previous. php?opt=1&id=177#725 21) http://archive.today/U3b9 22) http://www.forbes.com/2010/09/01/saudi-arabiamilitary-defense-weapons-business-oxford.html

Motstandsfronten splittes

I offisielle framstillinger av Irakkrigen, som PBS-produserte “Irak – et land i oppløsning”, som nylig ble sendt på NRK25, blir overgangen til borgerkrig framstilt som en katastrofe som amerikanerne ønsket å unngå, fordi borgerkrig ville gjøre Irak uregjerbart, og på den måten presse USA til å måtte trekke seg ut. Det er identisk med teorien som Abu Musab al-Zarqawi la fram i sitt famøse, vidt og bredt publiserte, brev. Det beste fra amerikansk perspektiv ville utvilsomt vært et stabilt, fredelig og USA-vennlig 23) http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/theredirection?currentPage=all 24) http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/theredirection?currentPage=all 25) http://tv.nrk.no/program/koid25001714/irak-et-landi-opploesning

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

43


irakisk regime, som ville vært i stand til å ivareta sin egen dag-til-dag-sikkerhet, samtidig som det ville tillatt USA permanente baser i landet. Men det var ikke lenger noe sannsynlig scenario fra og med første halvår 2004. Selv om en irakisk borgerkrig var et propagandanederlag i forhold til krigsmotstanderne på hjemmebane, var det ikke det verste scenariet fra et amerikansk geopolitisk perspektiv. Enda mye verre ville det være om utfallet hadde blitt at okkupasjonen hadde lyktes med å forene irakerne, mot USA, og at sluttproduktet ville bli en ydmykende amerikansk uttrekning. Det verst tenkelige resultatet var ikke et Irak i borgerkrig, men et fredelig og stabilt, fritt og uavhengig Irak, i allianse med Iran, Syria, Hizbollah og Hamas, mot USA og Israel. Dersom “Blodalliansen” fra våren 2004, mellom opprørsgrupper i sunnitriangelet og Iranvennlige Hizbollahinspirerte sjiagrupper, anført av Moqtada al-Sadr, hadde fått mulighet til å utvikle seg videre, ville et slikt scenario kunne blitt en realitet. Med borgerkrigen som fulgte etter bombinga av al-Askarimoskeen, var et slikt scenario lagt dødt for svært lang tid framover. Et pressmiddel mot sjiapolitikere Borgerkrigen ga samtidig amerikanerne nye forhandlingskort overfor den politiske prosessen i Irak. Selv om flere sunnimuslimer deltok i nyvalget i desember 2005 enn hva tilfellet hadde vært i januar samme år, ble resultatet i begge valgene en klar seier til den Iranvennlige Iraks Nasjonale Allianse, som hadde uttrekning av alle utenlandske styrker som punkt en i sitt program26.

få Moqtada al-Sadr til å holde en lav profil og han ga inntrykk av å være villig til å arbeide for å få til en avtale om permanente amerikanske militærbaser31. En artikkel fra Associated Press 21. mars 2006, uttrykte trolig amerikanske forventninger da den, uten å sitere noen, antok at “sjiamuslimene, som er i ferd med å ta makta i Baghdad, vil kunne bestemme seg for at de trenger langsiktig amerikansk beskyttelse mot opprørske sunnimuslimer.”32 Seymour Hersh gir samme framstilling når han siterer Patrick Clawson, ved Washington Institute for Near East Policy: Nærere bånd mellom USA og moderate eller til og med radikale sunnier, kan skape “frykt” i statsminister Malikis regjering og “gjøre han bekymret for at sunniene faktisk kan vinne“ borgerkrigen. Clawson uttalte at dette ville kunne gi Maliki et insentiv til å samarbeide med USA i å slå ned militante sjiamilitser, slike som Moqtada al-Sadrs Mehdihær.33 Den islamske staten i Irak Før bombinga av Al-Askari-moskeen, var al-Zarqawis gruppe i stor grad et utskudd blant de væpna motstandsgruppene som ble fordømt for sin sekterisk splittende strategi. Også al-Qaidas daværende nestkommanderende, og nåværende leder, Ayman al-Zawahiri, tok offentlig avstand, både fra al-Zarqawis strategi og den teologiske begrunnelsen han ga for denne34.

Etter at borgerkrigen brøyt løs for alvor, framsto gruppas anti-sjiaideologi som langt mer meningsfull. Al-Zarqawi selv ble drept i et amerikansk bombeangrep i juni 2006, men i det borgerkrigsklimaet En av årsakene til IS’ som var skapt, levde gruppa og dens ideologi framvekst er at de an- videre. Rekrutteringa fra dre opprørsgruppene har unge irakisk-arabiske sunnimuslimer økte gjort seg dypt upopulære kraftig, og samtidig fikk økt forståelse i befolkninga på grunn bevegelsen og sympati blant andre av plyndring og vilkårlig sunnidominerte motstandsorganisasjoner35.

Intern maktkamp innad i regjeringsalliansen gjorde at statsminister Ibrahim alJaafari var blitt avhengig av støtte fra Moqtada al-Sadrs støttespillere for å holde seg ved makta27. Dette gjorde han lite villig til å fravike regjeringspartiets program og lite villig til å samarbeide maktbruk. med USA om å presse gjennom etablering permanente 13. oktober 2006 gikk det baser28. USA brukte da sin makt og innflytelse som tidligere hadde vært al-Zarqawis gruppe via sine allierte blant de kurdiske partiene og sammen med fire andre opprørsgrupper, Ayad Allawis partigruppe, til å presse al-Jaafari og utropte etableringa av Dawlat al-Iraq alut av statsministerposisjonen i 200629. Det Islāmīya - Den islamske staten Irak – ISI, med sentrale argumentet som USAs allierte brukte tilslutning fra seks stammer i Anbarprovinfor å utmanøvrere al-Jaafari, var at han hadde sen36. ført en sekterisk politikk som ekskluderte sunniene, og at det var en hovedårsak til utviklin- Allianse med gamle sunniopprørere ga av sekterisk borgerkrig30. Etterfølger fra samme parti, Nouri al-Maliki, framsto tilsynelatende som mer samarbeidsvillig. Al-Maliki var villig til å bruke makt for å 26) http://www.iraqiparliament.info/en/node/445 27) http://www.pbs.org/newshour/updates/middle_eastjan-june06-iraq_02-13/ 28) http://www.sptimes.com/2006/03/21/news_pf/ Worldandnation/Military_builds_up_it.shtml 29) http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/4855210.stm 30) http://articles.chicagotribune.com/2006-04-02/ news/0604020297_1_al-jaafari-uia-shiite-men

44

31) http://www.ipsnews.net/2011/12/how-maliki-and-iranoutsmarted-the-us-on-troop-withdrawal/ 32) http://www.sptimes.com/2006/03/21/news_pf/ Worldandnation/Military_builds_up_it.shtml 33) http://www.newyorker.com/magazine/2007/03/05/theredirection?currentPage=all 34) http://www.washingtoninstitute.org/policy-analysis/ view/zarqawis-total-war-on-iraqi-shiites-exposes-a-divideamong-sunni-jihadists 35) http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/ article/2007/03/17/AR2007031701373.html 36) http://www.longwarjournal.org/archives/2006/10/ the_rump_islamic_emi.php#

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

Framveksten av ISI som den dominerende aktøren blant sunniopprørerne, skapte også et rom for en ny allianse mellom USA og sunniarabiske stammeledere som både hadde deltatt i motstandskampen og den etterfølgende borgerkrigen, men som ikke ønsket å underordne seg ekstremistene i Den islamske staten i Irak. Grunnlaget for den nye alliansen mellom USA og de sunniarabiske stammeledere som ble samlet i de såkalte Oppvåkningsrådene (arabisk Al-Sahwa), var motstand mot ISIs religiøse ekstremisme, men like mye felles ønske om å skape en motvekt mot den sjiadominerte og Iranvennlige irakiske regjeringa. Oppvåkningsrådene etablerte egne militære avdelinger som ble kalt “Iraks Sønner” som fra 2007 fikk moderne våpen og lønn direkte fra USA.37 “Iraks Sønner” ble, sammen med en midlertidig økning av antallet amerikanske styrker på bakken i Irak, en militær suksess. I 2010 var ISI langt på vei nedkjempet38. “Dytte opp Sunnier” I kjølvannet av den sekteriske borgerkrigen, klarte den tidligere USA-utnevnte statsministeren, Ayad Allawi, å samle de fleste sunniarabiske politiske gruppene i en felles partiblokk inn mot valget i 2010. Statsminister Nouri al-Maliki brøyt samtidig ut av Iraks Nasjonale Allianse, og etablerte sin egen blokk, Rettsstatskoalisjonen. Samlingen av sunnipartiene under Allawi, og splittelsen av den sjiadominerte alliansen, førte til sammen til at Allawis blokk endte opp som det største partiet ved det irakiske valget i 2010, men de to store sjiadominerte alliansene var fortsatt betydelig større til sammen. Den tidligere nevnte Stratforkorrespondansen kaster lys over den politiske strategien til USA i det politiske spillet som fulgte: USA, Saudi-Arabia og Tyrkia har en strategisk interesse i å sikre at Ayad Allawis al-Iraqiyaliste, som ble størst ved valget og representerer et stort antall sunnier, tar ledelsen i å danne en ny regjeringskoalisjon. Iran, derimot, kjemper for å få statsminister Nouri al-Malikis hovedsakelig sjiastøttede Rettsstatskoalisjon (som ble nest størst i antall seter) lede regjeringen sammen med Irans sterkeste sjiaallierte i det tredje største partiet, Iraks Nasjonale Allianse.39 Det ble til slutt Iran som vant det politiske spillet om hvem som skulle danne regjering i Irak etter valget i 201040, og året etter ble det klart at statsminister al-Maliki, på tross av hva han tidligere hadde indikert, sto på at alle amerikanske styrker skulle ut av Irak innen utgangen av 2011.41 Stratfor-strategene oppsummerte 37) http://www.mepc.org/journal/middle-east-policyarchives/iraqs-tribal-sahwa-its-rise-and-fall 38) http://www.nytimes.com/2010/06/05/world/ middleeast/05military.html?_r=0 39) http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_rediscussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance. html 40) http://www.theguardian.com/world/2010/oct/17/iraqgovernment-iran-tehran-deal 41) http://www.theguardian.com/world/2014/jun/19/how-


situasjonen slik: Iran kan bli mer fleksibelt når det gjelder å garantere sunniplasser i den irakiske regjeringen dersom USA imøtekommer deres krav om regimesikkerhet, regional anerkjennelse og retten til et atomprogram. Men dette er en høy pris som USA ikke ser ut til å være nær å vurdere. Ettersom USA [...] ikke kan stole på å beholde sine styrker ut over 2011 og ikke synes å ha nok innflytelse innad i den irakiske regjering til å presse gjennom sin politiske vilje, gir det lite mening for USA å inngå noen forståelse med Iran om dannelsen av regjering når det er snakk om å forhandle fra en slik svak forhandlingsposisjon og når iranerne uansett ser ut til å oppnå det de ønsker42. Heller enn å forhandle fram en politisk maktdelingsavtale med Iran via deres allierte i Irak, anbefaler etterretningsselskapet USA å gå for en plan B som handler om å bygge motmakt til Iran regionalt, med forgreininger inn til Iraks sekteriske motsetninger: En koalisjon av styrker gjennom våpenhandelsavtaler, diplomatisk anerkjennelse, penger osv, som vil bli ledet av Tyrkia og Saudi-Arabia [...] vil være nøkkelen til å dytte opp Iraks sunnier [...] i fravær av amerikanske militære styrker43. Den syriske borgerkrigens geopolitikk Da opprøret mot Bashar al-Assads diktatur i Syria brøyt ut i kjølvannet av den arabiske våren i 2011, fikk det umiddelbart full støtte både fra Vesten og fra de eneveldige monarkiene på den arabiske halvøya. Forsøk på å få vedtatt en resolusjon i FNs Sikkerhetsråd som kunne legitimere en internasjonal militærintervensjon, strandet imidlertid på veto fra Russland og Kina i februar 201244. I april 2012 ble det i stedet vedtatt opprettet en observatørstyrke med mandat om å prøve å framforhandle en våpenhvileavtale45. Initiativet mislyktes. Lederen for observatørstyrken, norske Robert Mood, fortalte på et møte i regi av Atlanterhavskomiteen på Høyres Hus 29. august 201246, at han flere ganger var nær ved å få til en avtale, men hver gang var avtalen blitt torpedert, ikke av Russland eller Kina, men gjennom provokative uttalelser fra USA og de andre vestlige stormaktene47. Ganske nøyaktig samtidig med at Robert nouri-al-maliki-fell-out-favour-with-us-iraq 42) http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_rediscussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance. html 43) http://wikileaks.org/gifiles/docs/12/1219258_rediscussion-iran-net-assessment-finding-a-regional-balance. html 44) http://www.nytimes.com/2012/02/05/world/ middleeast/syria-homs-death-toll-said-to-rise. html?pagewanted=all&_r=0 45) http://www.un.org/en/peacekeeping/missions/unsmis/ 46) https://nb-no.facebook.com/events/345261955559135/ 47) Mange framstående norske politikere, forskere og mediefolk var til stede på møtet. Når uttalelsene ikke har blitt offentlig gjengitt, er det fordi det i utgangspunktet var referatforbud fra møtet. Det Mood uttalte, var imidlertid av så stor betydning for å forstå de ulike aktørenes hensikter i det geopolitiske spillet rundt Syria og Irak, at jeg likevel velger å gjengi uttalelsen her.

Mood gjorde fåfengte forsøk på å få i stand våpenhvile, begynte vestligproduserte våpen å strømme til de syriske opprørerne, fra baser i Qatar og Saudi-Arabia, via Tyrkia. I følge New York Times fulgte CIA våpentransportene nøye, angivelig for å sikre at våpnene ikke skulle komme ekstreme islamister i hende48. Senator og tidligere republikansk presidentkandidat, John McCain, er en av få til å snakke åpent om den geopolitiske begrunnelsen for å støtte det syriske opprøret: Det å få slutt på Assadregimet vil kutte Hizbollahs livslinje til Iran, eliminere en lenge eksisterende trussel mot Israel, styrke Libanons suverenitet og uavhengighet, og påføre det iranske regimet et strategisk nederlag. Det vil være en geopolitisk suksess av øverste klasse. Mer enn alle sterke moralske og humanitære grunner, er dette årsaken til at Assad ikke må tillates å lykkes og forbli ved makta: Vi har en klar nasjonal sikkerhetsinteresse i hans nederlag.49 En fredsavtale som innebærer maktdeling mellom al-Assad og opposisjonen, ville neppe imøtekommet de geopolitiske målsettingene som er sentrale for Israel, USA, Saudi-Arabia og de andre monarkiene i Gulfrådet. Kun en full kapitulasjon fra al-Assad og hans støttespillere vil med sannsynlighet kunne innfri de målsettingene som McCain peker ut. Jihadistene væpnes Også for ISI ble den syriske borgerkrigen en mulighet for å gjenoppbygge styrke. Allerede kort tid etter at opprøret brøyt ut, ble de første ISI-agentene sendt til opprørskontrollerte deler av Syria. De innsendte agentene bygde opp den al-Qaida-affilierte motstandsgruppa 48) http://www.nytimes.com/2013/03/25/world/ middleeast/arms-airlift-to-syrian-rebels-expands-with-ciaaid.html?pagewanted=all&_r=0 49) http://www.mccain.senate.gov/public/index.cfm/floorstatements?ID=e460be36-c488-e7de-8c38-64c3751adfce

Jabhat al-Nusra som ble formelt annonsert i januar 201250. Så seint som sommeren 2012 ble Jabhat alNusra og andre salafistgrupper vurdert som en marginal del av det syriske opprøret, med rundt 600 av totalt 60 000 stridende51. Ved inngangen til 2013 hadde al-Nusra imidlertid etablert seg som en sentral aktør, som av flere ble sett på som den mest effektive motkraften til al-Assadregimet. Det var grunnen til at Tyrkia stilte seg kritisk til USAs beslutning om å definere al-Nusra som en terrororganisasjon i desember 201252. Den dramatiske styrkelsen av Jabhat al-Nusra skjedde altså parallelt med våpenleveransertil angivelig moderate og demokratisk innstilte opprørsgrupper. Steve Clemons i The Atlantic har en forklaring på dette: Qatars omfattende militære og økonomiske støtte har kommet Jabhat al-Nusra til gode i så stor grad at en tjenestemann i Qatar fortalte meg at han kan gjenkjenne al-Nusra-kommandanter ut fra hvilke boligkvarterer de kontrollerer i ulike syriske byer. 53 Hvis CIAs involvering i våpenleveransene virkelig var for å hindre at ekstreme islamister fikk tak i våpen ment for andre opprørsgrupper, må vi kunne fastslå at CIA vært usedvanlig lite dyktige. Saudistøtte til sunniopprør i Irak I krass motsetning til monarkiene på den 50) http://www.politico.com/magazine/story/2014/06/alqaeda-iraq-syria-108214_full.html 51) http://usatoday30.usatoday.com/news/world/ story/2012/09/24/syrian-rebels-said-to-seek-islamicdemocracy/57826584/1 52) http://www.hurriyetdailynews.com/al-assad-in-his-lastsix-months-us-estimates.aspx?pageID=238&nid=39248 53) http://www.theatlantic.com/international/ archive/2014/06/isis-saudi-arabia-iraq-syriabandar/373181/

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

45


arabiske halvøya, har regjeringa i Irak vært helt avvisende til væpning av opprørerne54. Irak har i stedet tillat Iran å fly inn våpen til Assadregimet på tross av innstendige oppfordringer fra USA om å stanse våpenstrømmen til regimet over irakisk luftrom55.

oss og oppmuntre terrorbevegelser. Jeg anklager dem for å støtte dem [terrorgrupper] politisk og i media, for å støtte dem med penger og for å kjøpe våpen til dem... Jeg anklager dem [Saudi Arabia] for å føre en åpen krig mot den irakiske regjeringen.”61

I januar 2013 startet en bølge av protester i de sunnidominerte områdene av Irak. Opprøret startet som en sosial protest mot vilkårlig statlig maktbruk, korrupsjon og dårlige offentlige tjenester56. Innledningsvis fikk protestene støtte også fra sjialeder Moqtada al-Sadr. ISI søkte imidlertid raskt å kapitalisere på opprøret, ved å gå ut med en oppfordring til de protesterende sunnimuslimene om å ta opp våpen mot den sjiadominerte regjeringa57.

Spørsmålet er så om det er al-Malikis faktiske politikk som har bidratt til å bekrefte IS-propagandaen, eller om det er de USA- og Saudistøtta opposisjonspolitikerne som, i likhet med IS, spiller opp de sekteriske motsetningene for å oppnå politisk gevinst. Uttalelser fra Obamaadministrasjonen USA62, såvel som andre politikere og kommentatorer i Vesten63, har i all hovedsak fulgt den saudiarabiske framstillinga om at al-Maliki har stått for en sekterisk politisk diskriminering som har framprovosert opprøret.

Uttalelser fra de ledende USA- og Saudi-støttede sunnidominerte opposisjonspartiene, ledet av Ayad Allawi og Osama al-Nujayfi, Det faktum at Moqtada al-Sadr opprinnelig om at Iraks sunnimuslimer spesifikt blir dis- uttrykte støtte til protestene, illustrerer imikriminert og undertrykket av den sjiadomin- dlertid at problemene med mangel på tilgang erte regjeringa, har gitt det som i utgangspunk- på offentlige tjenester på ingen måte er noe tet var sosiale protester en sekterisk retning5859. som bare rammer sunnidominerte områder Framstillinga av al-Malikis politikk som i Irak. Det kan virke som et svakt forsvar for al-Maliki at det ikke bare er sekterisk diskriminerende, har også Ulvebrigadens opptre- sunnimuslimer som er misfornøyd med hans korrupte fått åpen støtte fra saudi-arabiske myn- den svarte i stor grad til og udugelige regjering, men i til spørsmålet om hvem digheter60. en hemmelig Pentagon- forhold det er som sprer det sekteriske Al-Maliki har på sin strategi om å opprette en hatet som ISI har bygget seg side anklaget Saudidødsskvadron med frie opp på, er det relevant. Arabia for å stå bak opprøret. I et intervju fullmakter til å likvidere For det andre er det ikke riktig al-Maliki har villet ha sjiamed TV-kanalen politiske motstandere. atmuslimer i alle maktposisjoner. France 24, sa Iraks statsminister Nouri al 7 av 35 ministre i hans siste regjering var sunniarabere, og lederen for det Maliki følgende: “Jeg anklager dem [Saudi Arabia] for å påføre tredje i hovedsak sunniarabiske partiet, partiet til den tidligere Baathisten Saleh al-Mutlaq har 54) http://articles.chicagotribune.com/2012-04-01/news/ blitt inkludert i al-Malikis regjering, med alsns-rt-iraq-syrial6e8f109v-20120401_1_syrian-presidentMutlaq som visestatsmininster. bashar-al-assad-syrian-opposition-friends-of-syriaconference 55) http://www.nytimes.com/2012/12/02/world/ middleeast/us-is-stumbling-in-effort-to-cut-syria-armsflow.html?pagewanted=all&_r=0 56) http://www.theguardian.com/commentisfree/2013/ jan/17/iraq-protest-defy-maliki-regime 57) http://www.washingtonpost.com/world/middle_east/ arab-spring-style-protests-take-hold-in-iraq/2013/02/08/ f875ef7e-715f-11e2-b3f3-b263d708ca37_story.html 58) http://english.alarabiya.net/en/News/middleeast/2014/01/06/Allawi-Maliki-leading-Iraq-into-disaster-. html 59) http://www.diplomaticourier.com/news/regions/ middle-east/354-saudi-arabia-and-qatar-ratcheting-upsectarian-and-ethnic-tensions-in-iraq 60) http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926

46

Mutlaqs partigruppe hadde i 2005, altså før ISI tok over som dominerende aktør, de næreste forbindelsene til den væpna motstandsbevegelsen blant sunnimuslimene. Mutlaqs parti var blant annet i sin tid det eneste som stemte imot den nye irakiske grunnloven. Det at to største sunnipartiene har stått utenfor 61) http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926 62) http://online.wsj.com/articles/u-s-signals-1403137521 63) http://www.dagbladet.no/2014/06/19/kultur/meninger/ leder1/dbmener/irak/33925891/

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

regjeringa, handler derfor ikke om at al-Maliki ikke vil ha sunnier i regjeringa, men om at de to partiene, på aktiv oppfordring fra sine støttespillere i USA og Saudi-Arabia, har stilt krav om politisk innflytelse, særlig i forhold til Iraks geopolitiske orientering, som al-Maliki ikke har villet gå med på. “ISIS har vært et Saudi-prosjekt” I april 2013 erklærte ISIs leder Abu Bakr alBaghdadi at ISI og Jabhat al-Nusra var ett og det samme, og at de fra da av skulle kalles med et felles navn, Islamsk stat i Irak og al-Shaam64 – ISIS. Dette var ikke koordinert med ledelsen i Jabhat al-Nusra i Syria. Det ble dermed ingen forening, men tvert imot et brudd mellom de to organisasjonene som begge til da anså seg som del av al-Qaida. Al-Qaidas sentrale ledelse tok parti for al-Nusra, og ISIS har dermed i etterkant ikke vært å regne som del av al-Qaidanettverket. Likevel klarte ISIS å etablere seg som en selvstendig aktør i det østlige Syria, som raskt har utvidet sitt innflytelsesområde. En av årsakene til IS’ framvekst er at de andre opprørsgruppene har gjort seg dypt upopulære i befolkninga på grunn av plyndring og vilkårlig maktbruk. IS har derimot respektert folks private eiendom, og har samtidig vært konsekvent i håndhevinga av sin rigide og brutale praktisering av islamsk lov. Selv om dette av mange, spesielt blant minoritetene, har blitt opplevd som ekstrem undertrykkelse, har det for mange i den sunniarabiske majoriteten, også gitt en opplevelse av forutsigbarhet, og dermed en slags trygghet for en traumatisert befolkning. IS har også etablert statsfunks64) Et begrep som omfatter Syria, Libanon, Palestina og Jordan, og som grovt kan svare til det historske begrepet “Levanten”. ISIS forkortes derfor også ofte ISIL


den, er den cocktailen som til sammen har lagt grunnlaget for ISIS eksplosive framrykking i Irak, og deretter også i Syria, gjennom sommeren 2014. Dette ledet fram til at ISIS-leder Abu Bakr al-Baghdadi selvhøytidelig antok tittelen khalif (som altså betyr etterfølger til profeten Mohammed), og pretensiøst sløyfet den geografiske avgrensinga i navnet på gruppa, som fra da av bare skal kalles Al Dawla al-Islamiyah – Den islamske staten (IS)

joner som renhold og et visst nivå av offentlig velferd, som har gitt bevegelsen popularitet i de fattigste delene av den sunniarabiske majoritetsbefolkninga65. Det at de ekstreme islamistene i ISIS har kunnet opptre generøst overfor lokalbefolkninga der andre opprørsgrupper har måttet opptre som gangstere for å kunne finansiere sin videre kamp, viser viktigheten av penger i krig, og åpner samtidig spørsmålet om hvor pengene kommer fra. Når det gjelder penge- og våpenstøtte til ISIS, er dette noe saudiarabiske myndigheter selv benekter på det sterkeste66. I følge BBC er Saudi-Arabia som stat uskyldig i å ha gitt penger og våpen ISIS. Derimot har Saudi-Arabia gitt støtte til andre islamistiske grupper i Syria, grupper som i betydelig grad har blitt rent over av, eller gitt seg over til, IS seinere67. Den qatariske regjeringsrådgiveren som bekrefter at Qatar har kanalisert store økonomiske og militære midler til al-Qaida-affilierte Jabhat alNusra, bekrefter derimot al-Malikis framstilling om at ISIL er støttet av Saudi-Arabia: “ISIS har vært et Saudi-prosjekt”68 Den islamske staten (IS) etableres Oppbygging av sekteriske motsetninger som har gitt ISIS et innpass blant lokale sunniarabere, kombinert med økt tilgang til penger, våpen og kampvillige rekrutter fra hele ver65) http://www.al-monitor.com/pulse/originals/2013/09/ isis-syria-rebels-fsa-azaz-aleppo.html# 66) http://www.aawsat.net/2014/03/article55329926 67) http://www.bbc.com/news/world-middleeast-29004253 68) http://www.theatlantic.com/international/ archive/2014/06/isis-saudi-arabia-iraq-syriabandar/373181/

Som vist, har Saudi-Arabia, med full ryggdekning fra USA og Vesten, aktivt pustet til oppbyggingen av sekterisk hat helt tilbake til 2006. Som okkupantmakt spilte USA spillet også opp sekteriske motsetninger, særlig gjennom Ulvebrigaden og realityshowet “Terrorisme i lovens vold”. I nyere tid har Vesten også gitt full støtte til fortellinga om at sunnimuslimene i Irak utsettes for sekterisk diskriminering. Dette på tross av at sunnimuslimer beviselig er proporsjonalt representert i regjeringa, og på tross av at mangelen på offentlige tjenester bedre kan forklares med generell inkompetanse og korrupsjon, gitt at manglene også finns i andre deler av landet.

Tilsynelatende er framveksten Den islamske Staten, et nederlag for USA og Vesten. IS halshogger vestlige journalister på bestialsk vis, og strømmen av tilreisende jihadister fra Vesten, skaper angst for terrorangrep når de vender tilbake. Sett i forhold til det geopolitiske spillet mot Iran i Midtøsten, har IS’ framrykking imidlertid allerede bidratt til å styrke posisjonen til Vestens allierte. Den irakiske hæren framsto som et hjelpeløst offer stilt overfor godt utrustede, godt trente, kampvillige og fullstendig nåde- og skruppelløse IS-jihadister. Behovet for amerikansk strategisk bombing for å stanse IS’ framrykking, ga USA sterke forhandlingskort som har ført til at USA allerede har lyktes med et langvarig mål; å fjerne den Iran-vennlige statsministeren Nouri al-Maliki.

Den pressituasjonen som IS’ framrykking har stilt Irak overfor, gjør at det samme Irak som feiret uttrekningen av alle amerikanske styrker i 2011, nå ønsker NATO-styrker velkommen inn. Obamaadministrasjonen har allerede også klarlagt flere politiske betingelser for å bidra til å stanse IS, En av årsakene til IS’ betingelser som alle er hundre framvekst er at de an- prosent i tråd med langvarige strategiske prioriteringer for å dre opprørsgruppene har kontre iransk innflytelse i Irak, gjort seg dypt upopulære slik det framkommer i Stratforkorrespondansen fra 2011. Seni befolkninga på grunn tralt i dette er at (USA-allierte) skal få sentrale av plyndring og vilkårlig sunnipolitikere regjeringsposter knyttet til nasmaktbruk. jonal sikkerhet70.

I 2004 ga USA den i utgangspunktet lille, marginale og utstøtte gruppa til al-Zarqawi stor publisitet gjennom det som ble omtalt som “ZarqawiPsyop-programmet”. Siden har terrorgruppa primært sørget for sin egen publisitet, blant annet gjennom makabre henrettelsesvideoer.

Når det gjelder penger og våpen, har det strømmet til de ulike motstandsgruppene i Syria siden 2012. Om, og i så fall hvor mye, av de pengene og våpnene som IS har kontroll over i dag som har blitt levert direkte til gruppa fra Saudi-Arabia, og hvor mye som har kommet IS i hende gjennom erobringer og overløping fra andre grupper, er ulike kilder uenige om. Det er imidlertid ingen tvil om at IS har fått store bidrag fra enkeltpersoner i Gulfstatene69, og ingen har blitt arrestert for ulovlig terrorfinansiering.

Dersom presset lykkes, vil den strategiske effekten av dette for det første være at de Iranvennlige politikerne som har vunnet alle valgene i Irak, får mye mindre makt til å forme Iraks sikkerhets- og utenrikspolitikk. Dette vil på dramatisk vis kunne endre maktbalansen i den syriske borgerkrigen, som før IS-framrykkinga i Irak gikk sterkt i den syriske regjeringshærens favør. Fra å være overflygingsområde for iranske forsyninger til den syriske regjeringshæren, kan et Irak hvor USA- og Saudi-støttede politikere har hånd om de sentrale sikkerhetspostene i regjeringa, i stedet bli en ny base for opprørsgrupper og for saudisk, tyrkisk og annen vestalliert etterretning.

IS geopolitiske virkninger 69) http://www.thedailybeast.com/articles/2014/06/14/ america-s-allies-are-funding-isis.html

70) https://au.news.yahoo.com/world/a/24927031/iraqmps-poised-for-key-govt-vote-as-obama-vows-strategy/

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

47


Den såkalte Islamske Statens framvekst må forstås i lys av nytten terrorgruppa har hatt og har i kampen mot Irans innflytelse i Irak, og som legitimering for lenge ønsket vestlig intervensjon i Syria. Legitimering for Syriaintervensjon

å snu antiintervensjonsstemninga i det som Det faktum at IS-kontrollert territorium be- vanligvis er Israels mest betingelsesløse forgrunnfjellet i finner seg på begge sider av den syrisk-irakiske svarere, det kristenkonservative 76 grensa, brukes også til å låne legitimitet til den det republikanske partiet . En viktig grunn er lenge ønskede vestallierte militærinterven- trolig at ledere for Syrias kristne har arbeidet aktivt mot amerikansk støtte til de syriske opsjonen i den syriske borgerkrigen. prørsgruppene77. Saudi-Arabia reagerte med raseri på at det ikke Forsøkene på FN-legitimering for en intervenble noen væpnet intervensjon mot al-Assad i sjon etter modell fra Libya, strannet i februar etterkant av giftgassangrepet mot al-Ghouta 2012 på russisk og kinesisk veto. Giftgassan78 grepet mot Damaskusforstaden al-Ghouta var i 2013 . Spørsmålet er om det er noen samnær ved å utløse an amerikansk-britisk-fransk menheng mellom dette, og IS voldsomme militærintervensjon71. Men i Storbritannia, framrykking i etterkant, som flere mener at hvor antikrigsbevegelsen fra 2003 fortsatt var Saudi-Arabia har lagt til rette for. aktiv, ble det bygd opp et press mot de folkeval- Sikkert er det i alle fall at den folkemorderiske gte for å gå imot intervensjon. Mange husket framferden til IS overfor alle ikke-sunnimusløgnene som ble servert ti år tidligere for å le- limer, inkludert kristne, gjør at det blir langt lettere å selge inn en gitimere Irakinvasjonen, noe som la grunnlaget for Irak har tillat Iran å fly inn militærintervensjon for å stanse IS overfor opinmistanker om at giftgasvåpen til Assadregimet på ionen i vestlige land, enn sangrepet hadde vært en falsk flagg-operasjon72. tross av innstendige opp- det viste seg å være å selge inn en intervensjon for å Generell krigstrøtthet etter 12 år med mislykket fordringer fra USA om å fjerne al-Assad direkte. som var skeptiske krigføring i Afghanistan, stanse våpenstrømmen Kristne til å styrte al-Assad gitt spilte også en viktig rolle. at alternativet fort kan til regimet over irakisk Forslaget om å gi regjerbli et islamistisk styre, vil ingen en krigsfullmakt luftrom. på ingen måte protestere overfor Syria, ble regelrett tilsvarende mot en inter73 nedstemt . Etter denne totale politiske ydmykelsen, an- vensjon som offisielt kun er rettet mot IS, også nonserte Cameron at Storbritannia ikke kunne om denne går inn på syrisk territorium, uten delta i noen militæroperasjon mot Syria. Med støtte fra syriske myndigheter. det økte presset mot Obama, som ikke ønsket Heller ikke på venstresida vil det være lett å å ta eneansvaret for det som ville blitt en upop- mobilisere motstand mot å slå til mot den ulær krig, og la beslutninga over til Kongres- mest barbarisk kvinneundertrykkende og rasen. Og der døde momentumet. Verken mo- sistiske gruppa verden har sett siden andre bilisering av Israel-lobbyen74 eller eksplisitte verdenskrig. Uten forståelse av at de bakenforoppfordringer fra Israels ambassadør75 klarte liggende motivene handler om noe annet, og uten kunnskap om at de samme kreftene som 71) http://www.vg.no/nyheter/ nå vil slå til mot IS også hjulpet gruppa opp og utenriks/syria/syria-angrep-kan-komme-i-loepet-av-kortfram, vil det trolig være umulig. tid/a/10134543/ 72) Seymour Hersh har i ettertid sitert anonyme kilder i CIA som hevder at gassangrepet var en falsk flaggoperasjon, organisert av tyrkisk etterretning i samarbeid med Jabhat al-Nusra: http://www.lrb.co.uk/v36/n08/ seymour-m-hersh/the-red-line-and-the-rat-line 73) http://www.vg.no/nyheter/utenriks/syria/syrianederlag-for-cameron/a/10134780/

74

) http://www.haaretz.com/news/diplomacydefense/1.545661 75) http://www.reuters.com/article/2013/09/17/us-syriacrisis-israel-idUSBRE98G0DR20130917

48

Både Storbritannia og USA sier nå klart at de åpner for bombing av IS i Syria7980. Obamaadministrasjonen bruker samtidig trusselen fra IS som brekkstang for å intensivere væpning og trening av andre syriske opprørsgrupper81. Det er sannsynlig at en slik “trening” innbefatter utplassering av amerikanske og andre vestlige spesialstyrker, slik det skjedde under Libyakrigen i 2011. “De moderate opprørsstyrkene” kan også med sannsynlighet bli supplert med spesialstyrker fra Tyrkia, Saudi-Arabia og andre Gulfrådstater. Strategisk bombing, som i utgangspunktet legitimeres ved å være rettet mot IS, men som etterhvert like gjerne kan rettes mot regjeringsstyrkene, og som kombineres med innrykk av spesialstyrker og opptrappet væpning av de offisielt vestligstøttede FSA-styrkene, og de offisielt Saudistøttede Islamsk Front-styrkene, summerer seg til en helhetlig militær offensiv som vil virkelig vil kunne snu krigslykken i den syriske borgerkrigen i opprørernes favør. Når vestlige, tyrkiske og saudiarabiske styrker først er inne på syrisk territorium, er det ikke tenkelig at de vil nøytralisere IS og deretter trekke seg rolig ut, når det betyr at den syriske regjeringshæren vil gå inn og gjeninnta kontroll. Samtidig er det heller ikke sannsynlig at syriske regjeringsstyrker vil akseptere at intervensjonsstyrkene blir stående på syrisk område og bruke territoriet til å hjelpe andre opprørsgrupper fram. Resultatet vil derfor bli full krig mellom syriske regjeringsstyrker og intervensjonsmaktene. Da spørs det om Iran og Russland omsider vil godta at deres nære allierte faller i dragsuget av IS, eller om de er villige til å ta en nærkamp med USA, Tyrkia og Saudi-Arabia på syrisk territorium. Velger de det siste, spørs det også om krigen kan begrenses til syrisk territorium.

Farlige konsekvenser 76) http://www.christianpost.com/news/polls-moredemocrats-than-republicans-support-syria-strike-mostamericans-against-intervention-104172/#! 77) http://swampland.time.com/2014/01/30/syrianchristian-leaders-call-on-us-to-end-support-for-anti-assadrebels/ 78) http://www.dailymail.co.uk/news/article-2472680/ Saudi-Arabia-severs-diplomatic-ties-US-response-conflictSyria.html

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

79) http://www.theguardian.com/world/2014/sep/04/uklaunch-air-strikes-isis-syria-assad-support-pm 80) http://news.yahoo.com/obama-prepared-authorize-airstrikes-syria-against-islamic-194234725.html 81) http://news.yahoo.com/gop-rebuffs-obama-call-trainsyrian-opposition-152300575--politics.html


Tyrkia - Erdogans våte drøm Av Elisabeth Reehorst Min påstand i denne artikkelen er at Tyrkias nåværende statsminister har ambisjoner om å utvikle landet til en stormakt etter mønster av Det osmanske riket, med en leder (han sjøl) som har en sterk stilling. Det jeg først og fremst fokuserer på er hans forhold til Syria, som et ledd i denne strategiske planen. Fra fengselcelle til statsministerkontor «Moskeene er våre brakker. Hvelvingene er våre hjelmer, Minaretene våre bajonetter Og de troende våre soldater… Dette diktet, lest opp på et offentlig møte i 1998 av Istanbuls borgermester, Recep Tayyip Erdogan, kostet han fire måneder i fengsel. I tillegg måtte han forlate sin stilling. Hans nystartete parti, Rettferdighets- og Utviklingspartiet, AKP, fikk ca 2/3 av stemmene ved parlamentsvalget i 2001, men han fikk ikke representere dem før i 2002. Da ble den 48 år gamle Erdogan statsminister, og der har han sittet siden – valgt tre perioder, som er det maksimale man kan sitte. Den siste renner ut i 2015. Kort om historien: Tyrkia er det som ble igjen av Det osmanske riket, verdensriket som i flere hundre år var styrt av den viktigste islamske lederen i verden, sultanen. Da man samlet sammen restene etter 1. verdenskrig, var det de sekulære og sterkt vestlig-orienterte tyrkerne som rådet grunnen. Den første presidenten, Mustafa Kemal Atatürk, regjerte ved hjelp av det militære, men landet hadde demokratisk valg av parlament fra 1950. Likevel, sjøl om parlamentet styrte, hadde det militære rett til å gripe inn om utviklingen gikk i «feil» retning. Fire ganger har de gjort det, brutalt, men effektivt, og Tyrkia holdt seg på den sekulære, vestlige vei. Derfor kom det noe nytt inn da Erdogan entret storpolitikken, først som borgermester i Istanbul: Han var uttrykt religiøs muslim, riktignok pragmatisk, men han ville at konen skulle bære hodeskaut – og at forbudet mot skaut på universitetene etc skulle oppheves. Han var også en populær borgermester, fordi han blant annet utviklet kollektivtrafikken og infrastruktur ellers. Forurensingen ble kraftig redusert. Han etablerte tidlig et samarbeid med Fethullah Gülen, en søkkrik sufileder som mobiliserte

folk til å stemme på Erdogan, og som hadde innflytelse langt inn i organer som politi og domstoler. Han flyttet etter hvert til USA, men samarbeidet fortsatte inntil ca 2014.

som var «engasjert, proaktivt og fokusert på å danne økonomiske og sosiale nettverk» (Internasjonal Politikk nr 4/12).

Saudi-Arabia, som lenge hadde vært utenfor Tyrkias interesseområde sjøl om landene hadde hatt diplomatiske bånd siden 1929, var neste framstøt. Det var førti år siden siste statsbesøk da kong Abdullah besøkte Tyrkia i 2006, og igjen året etter. Her ble det gjort avtaler som mangedoblet handelen mellom de to landene. Forholdet til Egypt utviklet seg ganske turbulent. Erdogan hadde med seg seks ministre og 200 forretningsfolk da han var på sin første visitt 12. september 2011 – altså mens oppstanden på Tahrirplassen var på sitt heiteste, mens militærjuntaen fremdeles satt ved roret. Møtet var en diplomatisk suksess, men det ble Tyrkia har vært medlem i NATO fra 1952, presisert at revolusjonen neppe var over. Derog da Erdogan kom til makten startet han for ville ikke en strategisk allianse - slik utenen kampanje for å få mer riksminister Davuinnflytelse utenfor landets toglu foreslo - være grenser. Avisen European 17.august meldte World aktuell akkurat da. Voice utnevnte han til «Årets Tribune at president Oba- Erdogan ble likevel europeer 2004», og i 2005 tatt imot som en helt, startet forhandlingene med ma satset på Brorskapet tiljublet av folkeEU – som jo har vist seg å bli som post-Assadregjering massene – CNN rapsvært langdryge. Tyrkia var porterte til og med det første oversjøiske landet - i tett samarbeid med Er- at noen egyptere sa Barack Obama besøkte biat de betraktet han dogan. lateralt som president i USA. som Midt-Østens Og det landet de begge hadde islamske leder. Forinteresser i, Irak, ble en viktig handelspartner, holdet nådde toppunktet da Mohamad Mursi ikke minst når det gjaldt infrastruktur, energi, som representerte Det muslimske Brorskapet utdannelse og helse. ble president, men kjølnet kraftig da han ble styrtet og det militære overtok. Israel ble en vanskeligere nøtt. Erdogan besøk- te landet første gang i 2005 sammen med en gruppe forretningsmenn, og i 2007 kom presi- Tyrkias forhold til Syria dent Shimon Peres på gjenvisitt; det var første «Syria har en sentral rolle i regional politikk, gang en israelsk leder besøkte en lovgivende og har de siste årene forbedret det diplomaforsamling i et overveiende muslimsk land. tiske forholdet både til Irak, Libanon, Tyrkia og Men allerede i 2009 kjølnet forholdet sterkt, Saudi-Arabia». Dette skrev norsk UD i landda Erdogan kritiserte Israel for de voldsomme info omtrent på den tiden da opprøret i Syria rakett-angrepene mot Gaza. Direkte iskaldt startet, på seinvinteren 2011. Særlig var forble det etter at Israel hadde drept 9 tyrkere da holdet til Tyrkia forbedret. Fra å være iskaldt de bordet «Ship to Gaza»-båten i 2010; et skip – først og fremst fordi PKK, frigjøringshæren fylt med hjelpearbeidere og nødhjelp til tren- til de tyrkiske kurderne, fikk ha hovedkvarteret gende innenfor blokaden av Gaza. Erdogan sitt i Damaskus – ble det gradvis ganske tett etvar ikke aleine i regjeringen om disse framstø- ter at Syria hadde gitt etter og kastet PKK ut tene. I følge Pinar Tank på NUPI var det uten- av landet. De samarbeidet snart omkring hanriksminister Ahmet Davoutoglu som formul- del, utvikling av infrastruktur og andre byggeerte en visjon, «soft power», for at Tyrkia skulle prosjekter, humanitært arbeid, diplomatiske få et forhold til de andre landene i Midt-Østen Som statsminister begynte Erdogan aktivt å jobbe for å forbedre skolesystem, sjukehus, pensjoner etc, og klarte på den måten å få stor støtte blant relativt ubemidlete mennesker, også kurdere, som ellers har vært Tyrkias «stebarn». De har langt på vei forbud mot å leve som kurdere; de skal oppføre seg som den tyrkiske majoriteten, ifølge arven fra Atatürk. Samtidig stengte han en del steder som solgte alkohol, strammet inn på ytringsfriheten – og lot religionen generelt få en større plass i dagliglivet i samfunnet.

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

49


Erdogan Foto World Economic Forum

og sikkerhetsmessige interesser, inkludert det militære. Det ble derfor noe komplisert for NATO-landet Tyrkia da «Den arabiske våren» startet. Ifølge noen kilder – blant annet den tidligere utenriksministeren i Frankrike Roland Dumas i et intervju med den franske tvkanalen La Chaîne parlementaire - var uroen i Syria blitt planlagt av vestlige land flere år før den startet. Så USA og Storbritannia var godt forberedt, og de trengte Tyrkia som medspiller.

medieoppslag, siden det plutselig vrimlet av journalister som ville snakke med dem straks de kom over grensen. Det var ikke tilfeldig at Tyrkia valgte dette området – det ligger ikke bare rett ved grensen mellom Tyrkia og Syria, men også nær overgangen Bab al-Hawa, en gammel smuglerovergang, som etter hvert ble den sentrale for å få flyktninger ut, men også for å få våpen og militære forsterkninger fra utlandet inn i Syria. Det er en havneby og tre flyplasser i nærheten, blant annet en NATObase, der også USA har sin base i området. Hit ble det fraktet – i beste fall – store mengder logistikk-materiale fra USA, Frankrike og Storbritannia. Flyplassene og landeveien ble også brukt til forsyninger av våpen og utenlandske soldater, ikke minst fra Libya. Dette ble først og fremst finansiert av søkkrike Qatar, i tillegg til Saudi-Arabia, og Tyrkias regjering støttet fullt ut opp under bruken av både denne og andre grenseoverganger. Bab al-Hawa var vidåpen for dette i minst to år og essensiell for utviklingen av opprøret.

Dette passet utvilsomt godt med Erdogans ambisjoner, så han fikk tidlig en sentral rolle i det utenrikspolitiske spillet om Syria. Allerede i januar 2011 sendte han sin etterretningssjef, Hakan Fidan, til Damaskus for å fortelle sine syriske kolleger om Tyrkias bekymring for at uroen skulle spre seg fra Nord-Afrika og over Middelhavet. Fidan og MIT, den tyrkiske etterretningsorganisasjonen, skulle også seinere spille en vesentlig rolle i Erdogans planer. Assad avviste alle «gode råd» han fikk fra Tyrkia. Og det viste seg også ganske snart at Erdogan ville satse på å støtte «Syrias venner» – en del av de arabiske landene, ikke minst Saudi-Ara- Tyrkia ble også sentral når det gjaldt møtebia og Qatar, i tillegg til virksomhet. Allerede USA og NATO generelt, Ikke-jihadistiske opprørere i i april samlet opprørinkludert Norge. 1.mai seg i Aleppo fortvilte, for det bare sorganisasjoner 2011 gikk Erdogan i en Istanbul. I overgangen tale kraftig til angrep på var jihadistene som fikk mai-juni 2011 arrangAssads angivelige anNOHR, en egypstøtte – hos dem manglet det erte grep på den syriske sivtisk menneskerettsilbefolkningen. En klar gruppe, møte mellom aldri penger. markering av avstand. ulike opprørsgrupper i Antalya, sammen Allerede få dager etter kom de første syriske med representanter for støttegrupper fra hele flyktningene til Tyrkia, sjøl om det var uklart den vestlige verden og Midt-Østen, blant anhva de var flyktet fra. Tyrkia hadde flyktnin- net Det muslimske Brorskapet. De siste klarte geleire klare i provinsen Hatay, tidligere syrisk etter kort tid å få regimet i Syria til å frigi en land. 11. juni ble det meldt om opp mot 2400 stor gruppe medlemmer fra fengsel. Dette ikke flyktninger fra området Jisr al-Shughour, et minst ved støtte fra Erdogan. 17.august meldte ruralt område rett ved denne grensen. 4.juli World Tribune at president Obama satset på ble det meldt om 10 000, og disse fikk store Brorskapet som post-Assadregjering - i tett

50

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

samarbeid med Erdogan. Etter flere møter ble dannelsen av Syrian National Council, en slags overbygning over de etter hvert mange hundre opprørsgruppene, annonsert 23.august. Den hadde rundt 120 medlemmer, de aller fleste eksilsyrere. Det delte seg snart i to fløyer – de som støttet Brorskapet og de som ikke gjorde det. Og – ikke uventet – stilte de krav om at Assad skulle gå. Erdogan måtte velge. Og han satset sin framtid på det opprørerne satset på – at det skulle bli vedtatt en resolusjon i Sikkerhetsrådet i FN der man vedtok å gå til invasjon, på samme måte som i Libya. Robert Fisk i The Independant, hadde 28.10.11 et intervju med Bouthaina Shabaan, talskvinne for Assadregimet. Da Fisk spurte hva hun syntes om at de tidligere bestevennene i Tyrkia nå var blant Syrias hardeste kritikere, svarte hun: «Jeg finner Tyrkias standpunkt veldig rart. Når du har en god venn – og det var Syria som åpnet inngangsporten til araberne for tyrkerne, vi lot tyrkerne komme her uten visa, Syria rant over med tyrkiske produkter – vi forventet ikke å måtte følge andre folks politikk. Jeg tror det er andre grunner, viktigere». Og New York Times avslørte allerede 27.08.11 at en væpnet opprørsgruppe – FSA, Free Syrian Army - som førte aktiv krig mot president Assad, hadde tilholdssted i den «militære» flyktningeleiren i Reyhanli i Tyrkia, nær Bab al-Hawa. Inntil langt ut i 2013 var «lederen» av FSA, Riad al-Asaad - sammen med andre desertører fra den syriske hæren - bosatt der. All møtevirksomhet etc gikk gjennom den tyrkiske etterretningen. Dette var en del av en større tyrkisk kampanje for å underminere Assads regjering. Kjemiske stridsmidler 2013 Det kan se ut som om de første klare beskyldningene om bruk av gass kom omtrent på samme tid som Tyrkia offisielt stengte


Hit ble det fraktet – i beste fall – store mengder logistikk-materiale fra USA, Frankrike og Storbritannia. Flyplassene og landeveien ble også brukt til forsyninger av våpen og utenlandske soldater, ikke minst fra Libya. Dette ble først og fremst finansiert av søkkrike Qatar, i tillegg til Saudi-Arabia, og Tyrkias regjering støttet fullt ut opp under bruken av både denne og andre grenseoverganger. Bab al-Hawa var vidåpen for dette i minst to år og essensiell for utviklingen av opprøret. grensene for våpentransport. Ghaith AbdulAhad skriver i en artikkel i London Review of Books februar 2013 at ikke-jihadistiske opprørere i Aleppo i begynnelsen av 2013 fortvilte, for det bare var jihadistene som fikk støtte – hos dem manglet det aldri penger. Og da journalisten med følge ville dra derfra over grensen til Tyrkia, ble de stoppet ved en sperring med den begrunnelsen at det var en privat eiendom. Det var en leir for utenlandske jihadister. De «kjøpte opp» andre kjempende smågrupper, som ikke lenger klarte å få tak i våpen sjøl. Det første meldte gassangrepet var 19. mars i Aleppo, og det var andre episoder kort tid etter. I mai meldte tyrkisk etterretning at de hadde funnet en 2-kgs sylinder med saringass da de gjennomsøkte det tyrkiske oppholdsstedet der medlemmer av Jabhat al-Nusra - den første alQaida-tilknyttete opprørsgruppen i Syria - var blitt arrestert. De mente at gassen var ment å skulle brukes i en bombe inne i Tyrkia; den var i alle fall produsert på deres område. Det interessante med denne meldingen var først og fremst at tyrkiske representanter la skylden på en opprørsgruppe. Der det hadde skjedd inne i Syria, var de raske med å skylde på det syriske regimet – som de alltid gjorde når det gjaldt massakrer, etc. FN var inne for undersøkelser, men deres oppgave er ikke å finne ansvarlige, bare hva det dreier seg om. På denne tiden var det klart for Erdogan at vinden ikke blåste Tyrkias vei – deres sterke støtte til opprørerne hadde ikke utviklet seg slik de ønsket. Assad var på frammarsj. Nå begynte de også å frykte at det sterke innslaget av jihadister som mer eller mindre hadde tatt over føringen i opprøret, skulle true Tyrkia. Samtidig nølte USA, som i utgangspunktet hadde måttet legge invasjonsplanene på hyllen etter flere nederlag i FNs sikkerhetsråd. Obama-styret var også både krigstrøtte og mindre opptatt av Midt-Østen enn tidligere – det brygget opp til nye konflikter i Stillehavsområdet. De holdt likevel på «den røde linjen»; hvis det syriske regimet krysset den, ville de gå til invasjon. Og «den røde linjen» dreide seg etter hvert om bruk av gass. Så kom 21. august, og mennesker verden over møtte dagen med gjentatte TV-bilder av barn som var drept og lemlestet etter et gassangrep utenfor Damaskus – samtidig som offisielle FN-inspektører befant seg noen få kilometer unna. Hvor mange som var døde var alle

kilder uenige om, men det var for mange. Panikken bredde seg i Syria – nå ville USA komme med sine bombefly og bombe resten av landet «tilbake til steinalderen». Vi veit hvordan det gikk – Syrias sterkeste fiender fikk det ikke som de ville. Og ingen veit sikkert den dag i dag hvem som sto bak angrepet i Ghouta, et av Damaskus’ forsteder. Men det meste tyder på at det var opprørere som utførte angrepet, og at Tyrkia hadde en finger med i spillet: Seymour Hersh skriver i London Review of Books 10.04 2014 om en tidlig avtale mellom USA, Tyrkia, Qatar og Saudi-Arabia om det CIA kalte «the rat line», som gikk på finansiering og overføring av ammunisjon og våpen fra Libya via Tyrkia og til opprørerne i Syria. Dette fungerte greit lenge, men mot slutten av 2012 mente amerikansk etterretning at opprørerne ville tape kampen, og ønsket å redusere innsatsen. Erdogan likte dette dårlig, og våren 2013 fikk amerikansk etterretning, bl a gjennom folk i tyrkisk etterretning, vite at den tyrkiske regjeringen jobbet sammen med Jabhat alNusra og deres allierte for å utvikle kjemiske våpen. Erdogan visste at hvis han sluttet å støtte jihadistene, ville alt være over. Og Hersh forteller det som skal være «inside information» om en middag med Obama, Erdogan og deres etterretningssjefer og utenriksministre, der Erdogan tryglet om at de måtte innse at «den røde linjen» var tråkket over. Men Obama avviste hans argumenter med at dette visste de allerede. USA ønsket likevel ikke noen invasjon. En tidligere etterretningsoffiser fortalte så Hersh før 21. august at de kjente til aksjonen som skulle få Obama til å innse at «den røde linjen» var passert. Etterretningen visste at det skulle skapes en spektakulær aksjon, og at det ville bli et gassangrep mens FN-observatørene skulle være i Damaskus. Dessuten at sarinen måtte fraktes gjennom Tyrkia, med regimets vitende. FN-rapporten etterpå viste at det var brukt saringass, skutt ut av bakke-til-bakkeraketter. Men også to andre organisasjoner avla rapporter, og det var et misforhold mellom deres fakta og virkeligheten som gjorde at Subrata Ghoshroy ved Inst. of Technology i Massachusetts mener at undersøkelsene var alt for dårlige, og at deres konklusjoner mer bygget på inntrykk fra massemedia. I tillegg ble det påvist en likhet mellom den typen saringass som var brukt i angrepet og det de hadde funnet i Tyrkia noen måneder tidligere. En likhet som ikke kunne spores i forhold til de lagrene av kjemiske våpen regimet hadde, som nå kom

til å bli transportert ut av Syria. Erdogans problemer heime Parallelt med kampen om innflytelse i Syria, kjemper Erdogan for en fortsatt sterk stilling heime i Tyrkia. Hans tid som statsminister var i ferd med å renne ut, og han «måtte» vinne presidentvalget 10. august 2014. I tillegg må han sørge for at presidenten får mer makt. Det er satt ned en kommisjon for endring av grunnloven, men den har ikke kommet fram til en tekst som kan godtas av det flertallet parlamentet trenger. Et strategisk valg for å kunne få flertall, var å åpne opp for at kurderne skulle bli mer likestilte. Han klarte å få til en våpenhvile i mars 2013, slik at både den tyrkiske og den kurdiske hæren trakk seg tilbake fra de langvarige kampene i Øst-Tyrkia. Abdullah Ôcalan lederen av PKK - som hadde vært fengslet siden han ble kastet ut av Syria, fikk større frihet til kontakt med sine landsfeller. Erdogan ga også kurderne i Irak støtte til å bygge en oljeledning gjennom Tyrkia, med utløp i Middelhavet. På bakgrunn av denne åpningen håper han å få mange av de kurdiske stemmene i parlamentet, der de sitter for diverse partier. Reine kurdiske partier er forbudt. I slutten av mai 2013 eksploderte det i Istanbul, i den «vestlige» bydelen Taksim. Protestene mot Erdogans politikk spredte seg ut over hele landet, ikke minst i hovedstaden Ankara. Han prøvde å stenge Facebook – seinere også Twitter. Avisenes og TVs (sjøl)sensur gjorde at både opprøret i Taksim og oppgjøret som kom litt seinere i forbindelse med korrupsjonsanklager, ble bedre dekket i utlandet enn i Tyrkia. I mai 2014 kom den hittil siste skandalen – en brann i en gruve nær Izmir tok 282 menneskeliv. Det ble store demonstrasjoner; man så store vedlikeholdsforsømmelser. I tillegg var det en av Erdogans aktive tilhengere som sto som eier av gruven. Erdogan sjøl bagatelliserte det hele med å si at en må regne med slikt når en har gruver. Uansett – Erdogan blir kanskje tilgitt; han har en sterk stilling blant arbeidere. Hans parti fikk 43% av stemmene ved lokalvalget våren 2014 og ble det partiet som fikk størst oppslutning, og han vant presidentvalget i august med 52 % av stemmene i første runde. Så vil tiden vise om han får virkeliggjort sine drømmer, eller om utviklingen i Syria - eller noe annet - fører han et annet sted.

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

51


BOKOMTALE Sosialistisk metode og spørsmålet om alternativer til kapitalismen

Av Oscar Dybedahl

Hollywoods antikapitalisme. Dystopiske filmer og serier Vi konfronterer ikke verden på en doktrinær portretterer måte med et nytt prinsipp: Her er sannheten, ikke lenger knel for den! Vi utvikler nye prinsipper for ver- grufulle alden utav verdens egne prinsipper. Vi sier ikke ternativer til til verden: Oppgi dine tåpelige kamper, vi vil kapitalismen, men ekstrapolerer eksisterende gi deg kampens virkelige slagord! Vi viser bare trender i kapitalismen. Hollywoods dystopier verden hva den egentlig kjemper for, og beviss- framstår som forlengelsen av vår egen kulthet er noe den må oppnå, selv om den ikke vil. tur. I Children of Men, Continuum og Hun- Karl Marx til Arnold Ruge, 1843 ger Games er de transnasjonale selskapenes makt, den grove ulikheten og krigstendensene Ronny Kjelsbergs Sosialisme på norsk er et trukket til sin mulige konklusjon. På den ene verdifullt ressurshefte for debatten om alter- siden er portrettet selvsagt kapitalismekritisk, nativer til kapitalismen. Ulike perspektiver men dette er ikke noe å fryde seg over, tvert på sosialistisk samfunnsbygging presenteres imot er det et uttrykk for problemet. Alle vet i en oversiktlig gjennomgang, men framstillat kapitalismen bærer ingen preges likevel av en galt av sted: profittvangen «Planøkonomi er ikke metodesvikt som leder til utarmer miljøet, rikdomsvisse problemer. mer sovjetisk og ineffek- forskjellene utraderer etc. Dette tivt enn at også Høyre demokratiet, Kapitalistisk realisme spiller ingen rolle i mangel Spørsmålet om alterav alternativer. Kombikan drive med det.» nativer til kapitalismen nasjonen av kapitalismekan ikke avvises som en kritikk og kynisme er en utopisk problemstillglimrende vaksine mot ing. Det er framfor alt radikal politisk handling. Når Kjelsberg stiller fraværet av troverdige alternativer som preger spørsmålet om sosialistiske alternativer reiser dagens politiske situasjon. Vår periode preges han derfor ikke bare et relevant problem, men – kulturelt, filosofisk og politisk – av det Mark et kritisk nøkkelspørsmål. Fisher har kalt «kapitalistisk realisme», kjennetegnet av at det er enklere å se for seg sivi- Kjelsberg forsøker i hovedsak å presentere en lisasjonens undergang enn kapitalismens un- oversikt over de ulike retningene i diskusjonen dergang. «Ikke bare er kapitalismen det eneste om sosialistiske alternativer. Oversikten forelevedyktige politiske og økonomiske systemet, gripes av en innledning der Kjelsberg gir et ardet er i tillegg umulig å engang forestille seg et gument for sosialismen (at vi står ved en korskonsistent alternativ til det» (Capitalist Real- vei mellom økonomisk krise og miljøkrise) og ism 2009, s. 7). et argument mot antisosialisme (at den hisSosialisme på norsk Ronny Kjelsberg Rødt, 2013

Den kapitalistiske realismen analyseres av Fisher i første rekke kulturelt, der stikkordet er

52

toriske «realsosialismen» og vår sosialisme er helt ulike fenomener). Til diskusjon står ikke – i særlig grad – spørsmålet om hva som kjen-

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

nomgang.

netegner kapitalismen. Mer om dette nedenfor, men først en grov oppsummering av Kjelsbergs gjen-

Til en oversikt over sosialistiske former Kjelsberg begynner med å diskutere elementer i den norske økonomien som potensielt kan fungere som sosialistiske elementer. Et eksempel på dette er måten økonomiske aktører organiserer seg demokratisk og forhandler med hverandre og staten (jf. Tine, Nortura). «Dette er selvsagt et slags planøkonomisk element [som] gir politiske muligheter for å oppnå politiske mål rundt matsikkerhet (…) distriktspolitikk og matpriser som en rendyrket kapitalistisk modell ikke gir.» (s. 26) Videre har vi store forbrukersamvirker (jf. Coop, Felleskjøpet). Kombinasjonen av disse åpner for et system der demokratisk organiserte produsenter og forbrukere forhandler med hverandre. Utfra dette kan vi foreslå lover som skritt på veien til sosialismen: 1. Gjør samvirker mer økonomisk gunstige enn tradisjonelle selskaper, og 2. Styrker deres rolle i offentlige forhandlinger. Kjelsberg går deretter over til planøkonomi og viser at den har en betydelig bedre fartshistorie enn ryktet skulle tilsi. Den fungerte ganske godt for Sovjetunionen i første halvdel av 1900-tallet og løftet et «tilbakestående bondesamfunn» til – på tross av borgerkrig, verdenskrig og indre terror – en økonomisk supermakt. Videre løftet USA seg til rollen som verdens økonomiske og innovasjonsmessige lokomotiv nettopp gjennom en planøkonomisk linje under andre verdenskrig. Produksjonen ble riktignok utført av private bedrifter, men in-


BOKOMTALE

Det er to problemer som preger enhver utopisme. Det første er velkjent og intuitivt, nemlig at man – ved å fantasifullt fornekte det eksisterende samfunnet – risikerer å dikte opp en urealiserbar samfunnsvisjon. Visjonen blir ute av takt med eksisterende forhold. Det andre problemet er – stikk motsatt – at det eksisterer en fare for at forsøket på å dikte et alternativ til syvende og sist ender opp innenfor det eksisterende samfunnet. I utklekkingen av en radikal samfunnsvisjon ender man opp med å reprodusere vesentlige kjennetegn ved det eksisterende, og står tilbake uten noe alternativ overhodet.

nenfor en planøkonomisk ramme. Det finnes derfor ikke «empirisk belegg for at innslag av planøkonomi og styring gir en svakere økonomisk utvikling» (s. 31). Planøkonomi var selvsagt også et sterkt element i den norske samfunnsbyggingen etter krigen. Kjelsberg siterer Gerhardsen som nevner de første nasjonalbudsjettene og langtidsprogrammene. Disse ble også videreført etter den borgerlige regjeringsovertagelsen i 1965. «[P]lanøkonomi er ikke mer sovjetisk og ineffektivt enn at også Høyre kan drive med det.» (s. 31) Tredje tema er ParEcon, et forsøk på en desentralisert modell der fokuset ligger på bred folkelig deltakelse. Et eksempel er forsøkene med deltakende budsjettering i Brasil der spørsmålet om lokalstyre ble reist på allmøter i ulike bydeler. Forsøkene var populære og vellykkede. Fjerde tema er mer klassisk, arbeiderstyrte bedrifter og arbeiderråd. Tanken om de ansattes demokratiske innflytelse på bedriften har satt spor i norsk historie gjennom praksisen med ansatterepresentasjon i styrene. Denne ordningen har ikke vært helt ukontroversiell på venstresiden. Kjelsberg lufter en bekymring om at de ansatte blir gisler for det øvrige styret, og kanskje ordningen – på grunn av dette – framfor alt tjener som unyttig distraksjon. Til syvende og sist er han likevel positiv. (Med god grunn, etter mitt syn.) Han påpeker at det ikke finnes belegg for å hevde at arbeiderstyrte bedrifter fungerer dårligere enn alternativene. I et tidligere nummer av SF (1-2, 2013) trykket vi en artikkel av David Schweickart som – i tråd med dette – viser til bred økonomisk forskning og rapporter fra USAs helsedepartement om forholdet mellom arbeiderstyre og produktivitet. Femte tema er dugnader. Mennesket er et skapende og produktivt vesen, og mange av

oss utfører frivillige arbeidsoppgaver i veldedige, politiske og kunstneriske sammenhenger. Denne typen lønnsfritt arbeid drives av indre motivasjon og er ikkekapitalistisk. Den kan kanskje tjene som modell for hvordan arbeidet kan se ut i et langsiktig framtidsperspektiv.

ligheter. Kjelsbergs løsning: Å framforhandle finansierings- og stipendordninger i bytte mot fri og allmenn tilgang på kunnskap og kultur. Oppsummert må det sies at Kjelsberg har en veldig nyttig oversikt over sosialismebyggernes verktøykasse. Sondringen over ulike mekanismer og former som kan anvendes i et mulig brudd med kapitalismen er berikende for diskusjonen. Likevel må jeg si at Kjelsberg ignorerer visse fundamentale spørsmål på en måte som leder til en hel rekke problemer.

Sjette og siste tema er overflod og overflodsøkonomi. Visse goder er tilgjengelige i stort omfang relativt til behovet, hvilket muliggjør fri og gratis fordeling. Særlig fokuserer Kjelsberg på den digitale revolusjonen som gir muligheter for fri distribuering av musikk, film, tv, bøker, aviser og vitenskapelig forskning. Kost- Novum Organum – til en sosialistisk metode nadene involvert for dette er mikroskopiske på Aller først må det sies at Kjelsberg er en samfunnsmessig nivå. En proto-kommunistisk sjelden bidragsyter til en viktig problematikk tilgang til denne informasjonen er allerede – den følgende kritikken er derfor kameratetablert gjennom den brukerbaserte fildeling- slig og konstruktiv i sine intensjoner. Probsteknologien. Problemene dette innebærer lemene i Kjelsbergs verdifulle gjennomgang er samtidig en fortelling viser seg når vi diskuterer om begrensningene som et dypere spørsmål om Kjelsberg forsøker i settes av en kapitalistisk hvilken framgangsmåte økonomi. Problemet er hovedsak å presentere en eller metode er pasat produksjon generelt i diskusjonen av oversikt over de ulike ret- sende (herunder av informassosialistiske alternativer. jon) er produksjon for ningene i diskusjonen om Problemene grunner i at salg. I sammenhengen er Kjelsberg har et implisitt det derfor ikke uforståelig, sosialistiske alternativer. og uklart forhold til dette men naturlig – i dette spørsmålet. systemet – at kulturprodusenter, forfattere og Et eksempel på en sosialistisk metode – eller oversettere bekjemper piratkopiering av det rettere sagt fraværet av metode – finnes i det som, tross alt, er deres levebrød. Det er derfor som gjerne kalles «utopisk sosialisme». Utinteressant at fildelingssystemene har skapt en gangspunktet for utopistene er ønsket om å ungdomsgenerasjon med et grunnleggende beskrive et friere og mer rettferdig samfunn, behov for gratis informasjonstilgang. Dette er gjerne ved litterære tankeeksperimenter. Tross en utvikling som på alle måter er positiv. Faren de negative og kritiske konnotasjonene til består i at deres misnøye fanges opp av politiske merkelappen «utopisk» i marxistisk tenkning piratpartier uten andre visjoner enn å opprett- tror jeg utvilsomt at den utopiske litteraturen holde en halvlegal fildeling. Alternativt kunne har en rekke verdifulle elementer. (Ursula Le man tatt et samfunnsmessig skritt for å gjøre Guins mesterverk The Dispossessed står fram dette fritt tilgjengelig på en måte som ikke går som et moderne eksempel på dette.) utover kunstnerne og forfatterne. Situasjonen er en praktisk aktualisering av spørsmålet om Likevel er det to problemer som preger enhkapitalismens problemer og sosialismens mu- ver utopisme. Det første er velkjent og intui-

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

53


tivt, nemlig at man – ved å fantasifullt fornekte det eksisterende samfunnet – risikerer å dikte opp en urealiserbar samfunnsvisjon. Visjonen blir ute av takt med eksisterende forhold. Det andre problemet er – stikk motsatt – at det eksisterer en fare for at forsøket på å dikte et alternativ til syvende og sist ender opp innenfor det eksisterende samfunnet. I utklekkingen av en radikal samfunnsvisjon ender man opp med å reprodusere vesentlige kjennetegn ved det eksisterende, og står tilbake uten noe alternativ overhodet.

pitalismen, men nødvendig. Bare med penger kan produksjonen reguleres på en spontan og anarkisk måte. Slik ser vi at problemene som preger den utopiske tenkningen henger sammen. Forsøk på å tenke alternativer til kapitalismen som – likevel – inkorporerer vesentlige elementer i den kapitalistiske produksjonens sosiale form, er dømt til å mislykkes ettersom de ikke gjør kilden til problemene de ønsker å avskaffe til gjenstand for kritikk.

Jeg vil hevde Marx gikk et stykke i retning av å utvikle av en metode som løser disse probProblemer av begge typer florerer i sosialistisk lemene. (Andre problemer gjenstår, mer om tenkning, og begge tendenser er paradoksalt dem en annen gang.) Vi kan oppsummere to nok gjerne tilstede i et og samme utopiske metodiske prinsipper: 1. Teorier om sosialisforlag. Et klassisk eksempel (omtalt av Marx) tiske alternativer kan bare være konsistente og er Alfred Darimons pengereformer. Darimon meningsfulle om de gjennomføres i og gjenville beholde allmenn vareproduksjon, men nom analyser av det kapitalistiske samfunnet avskaffe penger. Penger forårsaker økonomiske og den kapitalistiske produksjonsmåten. 2. Sokriser og en ujevn akkumulering av samfunns- sialismen er ikke et system fundert i bestemte messig makt, så ved å verdier eller visjoner, avskaffe penger kunne Ved å ignorere spørsmålet men et svar på probleDarimon avskaffe mange mer og utviklingsmusamfunnsonder. I ut- om kapitalismen og sim- ligheter som utvikles gangspunktet er forslaget pelthen presentere en over- i kapitalismen. Den er tiltalende. (Den marxiskapitalismens selvkritiske samfunnsgeografen sikt over sosialistiske former tikk. David Harvey er en mod- har Kjelsberg fjernet grunnerne tilhenger av dette.) Marx’ kritiske analyse laget for sitt eget prosjekt. av økonomiske kategoVisse praktiske sider ved pengenes funksjoner rier («kritikk av den kan erstattes av «arpolitiske økonomi») er beidspenger», en lapp som bemerker mengder altså ikke reservert til de som er spesielt interutøvet arbeidstid og som kan veksles inn i esserte i kapitalismens virkemåte. Den markgoder og tjenester. Likevel er det flere proble- erer – tvert imot – det eneste fruktbare utgangmer med forslaget. På den ene siden tar Da- spunktet for enhver diskusjon av alternativer rimon den allmenngjorte vareproduksjonen til kapitalismen. Om vi skiller oss fra Marx på – en kapitalistisk struktur – for gitt. For det andre måter så er dette, måten Marx differenandre ignorerer Darimon at penger nettopp er sierer seg fra den utopiske sosialismen ved å en forutsetning for et system med allmenn var- analysere sosialismen i og gjennom analyse av eproduksjon: et avvik mellom pris og verdi – kapitalismen, noe som må videreføres for enhmuliggjort av penger – er ikke bare nyttig i ka- ver pris. Her består Kapitalens verdi. Her består

54

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

også nødvendigheten av å videreføre analysen, ikke ved å ta Marx’ resultater som dogmatiske slutninger, men ved å videreføre det kritiskanalytiske prosjektet han igangsatte. I lys av disse poengene er det klart hvorfor Kjelsbergs hefte er problematisk. Ved å ignorere spørsmålet om kapitalismen og simpelthen presentere en oversikt over sosialistiske former har han fjernet grunnlaget for sitt eget prosjekt. På grunn av dette blir problemer og uklarheter ikke bare sannsynlige, de blir nødvendige. Spørsmålet om alternativer til kapitalismen forutsetter en analyse av hva som kjennetegner kapitalismen som kapitalisme. Siden Kjelsberg mangler en analyse av kapitalismens spesifisitet, så mangler han en analyse av hva sosialismen ikke er. Et alternativ til kapitalismen er – trivielt sagt – noe annet enn kapitalismen, en negasjon. Uten å teoretisk bestemme kapitalismen som samfunnstype kan man derfor ikke ta første skritt i å bestemme dets alternativ som alternativ. For å gå tilbake til Kjelsbergs diskusjon av sosialismen med dette i tankene. Vi har sett at diskusjonen av sosialisme forutsetter en forståelse av kapitalismen. Det siste finnes ikke eksplisitt og utarbeidet i Kjelsbergs tekst. Det finnes likevel elementer av en slik analyse implisitt i teksten. Problemet – som vi vil se – blir at siden han ikke anerkjenner behovet for en slik analyse, så ligger den underarbeidet og underutviklet mellom linjene. Kjelsbergs implisitte analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme kan oppsummeres i tre dikotomier: staseie vs. privateie, planøkonomi vs. markedsøkonomi, økonomisk demokrati vs. eierdespoti. Det første betraktes konsekvent som sosialistisk alternativ til det siste.


Planøkonomien fungerte ganske godt for Sovjetunionen i første halvdel av 1900-tallet og løftet et «tilbakestående bondesamfunn» til – på tross av borgerkrig, verdenskrig og indre terror – en økonomisk supermakt. Videre løftet USA seg til rollen som verdens økonomiske og innovasjonsmessige lokomotiv nettopp gjennom en planøkonomisk linje under andre verdenskrig. Produksjonen ble riktignok utført av private bedrifter, men innenfor en planøkonomisk ramme.

Kjelsberg diskuterte muligheten for en forhandlingsøkonomi der økonomiske aktører er organisert demokratisk og i stadig forhandling med staten. Videre viste han at eksempler for dette allerede eksisterer i Norge som «et planøkonomisk element». Dette elementet – sentrert i staten – gir en kontroll over ellers kaotiske markedskrefter. Og kooperativene – som demokratiske – er et eksempel på lokalt demokrati som overskrider kapitalismens eierdiktatur. I andre diskusjoner kommer dikotomien mellom stat og marked tydeligere frem, der implikasjonen er at staten i seg selv ikke er kapitalistisk, potensielt kan den bli sosialistisk. Det er altså en implisitt analyse av forholdet mellom sosialisme og kapitalisme i Kjelsbergs tekst. Og denne er, kort sagt, feil. Den ville ha blitt forbedret dersom den ble bevisst anerkjent og diskutert som en prinsipiell forutsetning for heftet i sin helhet, men ettersom analysen heller ligger slumrende mellom tekstens linjer kommer ikke problemene tydelig fram. For å begynne med synet på staten. Poenget er at den kapitalistiske produksjons- og verdiforøkningsprosessen forutsetter og trenger en stat. Antakelsen i Kjelsberg er at vi har en kapitalistisk markedsbasert produksjon på den ene siden og på den andre siden en stat over økonomien, og som – i tide og utide – kan gripe inn på tross av og på tvers av kapitalismen. Stat og kapitalisme er her begreper som ligger utenfor hverandre og påvirker hverandre i kausal forstand. I virkeligheten forutsetter de hverandre og kan bare ikke forstås uavhengig av hverandre. Man kan selvsagt – på et gitt analysenivå i en framstilling – isolere produksjonen fra staten, men dette forutsetter at man er bevisst på denne abstraksjonen og ikke behandler dem som om de var uavhengige. I en mer fullstendig og konkret analyse blir det klart at de forutsetter og betinger hverandre. Staten er derfor ikke et ikke-kapitalistisk element i et samfunn

som har kapitalistiske økonomiske forhold. Staten er derimot kapitalismens politiske form, og – mer generelt – en forutsetning for den kapitalistiske økonomien. Det følger av dette at det ikke gir mening å beskrive planøkonomi, statlig kontroll og eierskap som fenomener som i og for seg er ikkekapitalistiske. Elementer av planøkonomi, statlig kontroll og eierskap er, motsatt, nødvendig for kapitalismen. Den «fordistiske» kapitalismen var svært statssentrisk, mens nyliberalismen representerte en omstrukturering av statens økonomiske rolle. Ingen av disse fasene var mer eller mindre kapitalistiske. Forskjellen mellom sosialisme og kapitalisme er ikke en kvantumforskjell i forholdet mellom marked og stat, men en forskjell mellom historisk ulike former for rikdom og samfunnsstyre. Sosialismen består i en bestemt oppheving av både det økonomiske og det politiske i kapitalismen. En gradvis økning i statlig kontroll og eierskap er ikke i og for seg en sosialistisk utvikling, men en utvikling som gjør staten til den «nasjonale kapitalist» (Engels). Dersom man skal forestille seg alternativer til kapitalismen er det derfor ikke tilstrekkelig å stille statseie mot privateie. Videre til Parecon og detakende budsjettering der det vises hvordan store menneskemasser har blitt inkludert i lovutforming. Igjen ser forutsetningen ut til å være en tanke – utbredt i sosialistiske kretser – om at demokrati er motsatt kapitalisme. Det er ikke presist. En kapitalistisk samfunnsstyring er et komplisert balansespill mellom kapitalister (i sine fraksjoner), jordeiere og arbeidere. Til dette kan demokratiske former og ytringsfrihet være perfekt, i hvert fall såfremt ikke diskusjonen reises rundt samfunnets mest grunnleggende strukturerer. (Det skjer uansett bare i revolusjonære situasjoner.) Stor folkelig deltakelse i budsjettering endrer ikke ved dette.

Hva med demokrati på arbeidsplassen? Også her bør man våge å bryte visse vedtatte sannheter. Å erstatte en hierarkisk bedriftsstruktur med en ordning der ledelsen velges av og utgår fra bedriftens arbeidere – som eies privat – er fullstendig mulig innenfor eksisterende rammer. Kanskje det til og med viser seg som en nyttig måte å redusere administrasjonskostnader og – utfra det som ble sagt om det positive forholdet mellom arbeiderinnflytelse og produktivitet – øke merverdien? Selv fenomenet med bedrifter som både eies og styres av arbeiderne selv i samvirker rokker ikke i seg selv ved den kapitalistiske produksjonens sosiale form. Kjelsbergs diskusjon er etterfulgt av forslag til reformer og lover som kan styrke de sosialistiske elementenes rolle i den norske økonomien og bringe oss nærmere sosialismen. Kjelsberg er på dette punktet en evolusjonær sosialist av Eduard Bernsteins type. Årsakene til hvorfor disse forslagene vil falle til kort for målet er antydet av kritikken ovenfor. Igjen, dette betyr ikke at Kjelsbergs diskusjon er uinteressant. Som jeg nevnte har den mye nyttig. Og poenget er selvsagt ikke å hevde at fordi han foreslår former som ikke i og for seg rokker ved kapitalismen så er de dårlige. Problemet er bare at de ikke sier særlig mye om hvordan vi kan skape et alternativ, grunnspørsmålet for enhver behandling av «sosialisme på norsk». Nå har selvsagt heller ikke jeg gitt noe tilfredsstillende alternativ til Kjelsberg på disse punktene. Dette er ikke bare på grunn av plasshensyn, men fordi – som kritikken skulle vise – det er en teoretisk og praktisk veldig krevende oppgave. Jeg kan bare vise til Werner Bonefeld som holdt et foredrag med en glimrende tittel jeg var fristet til å stjele her: «En polemikk om alternativer uten en konklusjon».

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

55


BOKOMTALE

av Regi Th. Enerstvedt

Liberalisme på norsk Sveinung Rotevatn. Civita (2014) Forfatteren Sveinung Rotevatn (f. 1987) kommer fra Nordfjordeid og er tidligere Unge Venstre-leder. Fra høsten 2013 representerer han Sogn og Fjordane Venstre på Stortinget. Boken er ikke tenkt som en innføring i liberal filosofi, men snarere som en debattbok der «eg ser på praktisk bruk av viktige liberale prinsipp», sier Rotevatn i forordet (s. 20). Ingen problemer er for store eller for små for en liberaler, hevder forfatteren.

ger på liberalismens klassiker John Stuart Mills syn: Det eneste formålet hvor makt med rette kan brukes mot ethvert individ i et sivilisert samfunn, er å forhindre andres skade. (s. 39). Rotevatn prøver virkelig å ta dette alvorlig og hans 21 forslag om å hva som bør tillates er et eksempel på det. Noen eksempler fra forslagene: Aktiv dødshjelp, vin i butikk, cannabis, alkoholreklame, friskoler uten religiøst grunnlag, søndagsåpne butikker. (s. 40) Han mener ikke at alt er like viktig. Han legger f.eks. stor vekt på å vise de katastrofale virkningene av narkotapolitikkens forbud. Å avslutte krigen mot narkotika «er det viktigaste på lista mi» (s. 43), sier han.

«Eg kallar meg sjølv liberalar», sier Rotevatn. «Men eg legg ikkje så mykje meir i det enn at eg tek utgangspunkt i den breie liberale idétradisjonen.» (s. 21). (Og han nevner John I Rotevatns liberalisme Locke, Adam Smith, Thom- er framtidsperspektivet as Jefferson, og John Stuart at flere og flere mennesMill.)

(3) «Den store generasjonskonflikten». Hovedpoenget i dette kapitlet er at staten bruker for mye penger, og med de kelige forhold skal anta økte utgiftene i framtia Hva er det vesentlige Rotetil f. eks. eldreomsorg, vil karakteren av et forhold dette være et svik mot nye vatn vil si oss? generasjoner. Rotevatn (1) «Retten til eit privatliv». mellom varer. har to hovedløsninger Grunnleggende i Rotevatns her: Den aller viktigste filosofi er et sterkt personsynes å være mindre bruk av inntektene fra vern, fordi det er en fundamental menneskerett å «ha eit rom som berre ein sjølv har tilgang oljeutvinningen. Den nåværende bruken er til.» (s. 32). Den største trusselen mot person- høyere enn avkastningen, og det vil i løpet av vernet i dagens Norge og mange andre land er få generasjoner spise opp oljefondet. Den anden enorme overvåkingen. Hva kan vi lære av dre hovedløsningen er reformer i arbeidsliv Snowden-affæren, spør Rotevatn. Og han svar- og velferd. De offentlige utgiftene må ned, og er at "overvakingssamfunnet slett ikkje er ein for å oppnå det foreslår Rotevatn flere tiltak: fiksjon. Det er langt på veg ein realitet." (s. 36). Rentefradraget for boliglån bør bort, staten må Teoretisk ser Rotevatn en mulig og reell mot- ikke gi tilskudd til avtalefestet pensjon (AFP), setning mellom trygghet og frihet. "Å skape eit sykelønn bør gå ned fra 100 til 80 prosent, tvers gjennom trygt samfunn er fullt mogleg. arbeidsmiljøloven bør oppmykes for å oppnå et mer fleksibelt arbeidsliv. Det bør bli lettere Det er berre å fjerne fridomen." (s. 37). å ansette folk midlertidig og enklere å lage (2) «Der fridomen min stoppar». Det ves- mer fleksible arbeidstider. Kollektive avtaler entlige i dette kapitlet er et sterkt angrep på bør svekkes i forhold til individuelle avtaler «forbudspolitikken», tendensen til å forby det mellom «den enkelte arbeidstakaren og arnoen av oss ikke liker. Rotevatns filosofi byg- beidsgjevar». (s. 56).

56

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

(4) «Fri handel – fri innvandring». I dette kapitlet argumenterer Rotevatn for både fri handel og fri innvandring. Forenklet slik: Hvis jeg har fisk og du har tømmer, så bytter vi. Begge har nytte av det. Du blir avhengig av meg og jeg av deg. Derfor er vi begge interessert i å leve i fred med hverandre, og det siste – freden - er det viktigste av alt, mener Rotevatn. Konkret er Rotevatn mot proteksjonisme, og når det gjelder Norge mot «sjølvforsyning», kortreist-mat-synet og toll. Globalisering er løsningen på mange problemer, og den går for sakte. Rotevatn er for EU og tilhenger av EUs grunnleggende prinsipper om fri bevegelse av arbeidskraft, varer, tjenester og kapital. Mennesker bør få bosette seg der de vil i verden. (5) «For konge og fedreland». I dette kapitlet tar Rotevatn for seg tre av de mest betydningsfulle institusjonene i Norge – kongedømmet, kirken, og forsvaret. Han argumenterer for avskaffelse av kongedømmet og innføring av republikken, han viser at Norge slett ikke har avskaffet statskirken, går inn for et skille mellom kirke og stat, og han forkaster verneplikt og går inn for et yrkesforsvar. Kongedømmet og statskirkeordningen er udemokratiske, og den siste i tillegg i strid med en ekte religionsfrihet. (6) «På liv og død». I dette kapitlet tar Rotevatn opp noen fundamentale verdispørsmål og tar stilling til dem. Det er spørsmålet om selvbestemt abort (og forskjellige begrunnelser for det), om surrogati (en kvinne bærer fram barnet for en annen med utgangspunkt i forskjellig genetisk grunnlag), og om aktiv dødshjelp. Rotevatn er for alt dette. (7) «Europe United». Som tittelen på kapitlet antyder, kommer her en drøfting av EU. Rotevatn ser problemer med EUs overnasjonalitet, men konkluderer med et sterkt forsvar for EU og norsk tilslutning. Han mener at "historia har vist at EU i hovudsak vert brukt til å


BOKOMTALE

gje europearane meir fridom, ikkje mindre. Ikkje minst gjeld dette på det økonomiske området, der EU har vore ei drivkraft for liberalisering av arbeidsmaknader, større konkurranse og mindre proteksjonisme og monopolisme." (s. 103) Rotevatn er sterkt mot EØS og bruker det kjente argumentet at dette betyr økonomisk integrasjon, samtidig som en står utenfor de politiske beslutningsprosessene. «At Noreg dei siste 20 åra har degenerert til eit slags lydrike, synest diverre å vere heva over tvil.» (s.105) Det viktigste argumentet for EU er for Rotevatn at det er fredsbyggende. USA synes å være idealet for Rotevatn: "Eg trur overnasjonalisme, og ikkje nasjonalisme, vil vere den viktigaste suksessfaktoren for Europa framover. Fri flyt av kultur, idear og menneske over landegrensene fører til effektivitet, til innovasjon og til nyskaping. Slik det har gjort det i USA, kanskje det fremste dømet på eit land som ikkje er tufta på korkje felles etnisitet, folkeslag eller kultur, men på felles idear om fridom, rettsstat og like sjansar for alle. Eit land bygd av innvandrarar frå alle nasjonalstatar i verda." (s. 108). (8) «Når den grøne revolusjonen kjem». Rotevatn mener at det 95 prosent sikkert at den globale oppvarmingen er menneskeskapt. Og med utgangspunkt i det mener han at det må handles. Norges bidrag må være å nedprioritere fossilindustrien og opprioritere fornybarindustrien. Utvinningstempoet i norsk oljeindustri må settes ned og forskning på fornybar energi styrkes. Vi må la være «å utnytte dei aller mest sårbare områda, slik som Jan Mayen, Skagerrak, Møreflaket og Lofoten, Vesterålen og Senja.» (s. 116). Så over til kritikken. Og vil da minne om at kritikk (= vurdering) kan være både positiv og negativ. Plassen tillater bare å ta opp en del av Rotevatns synspunkter.

så å si samtlige av hans forslag om tillatelser, som er frihet for noen, Sveinung Rotevatn også er til tvang Foto: Rotevatn (Wikimedia commons) og skade for anEn positiv innvendig kritikk (fra liberalisdre? Ta f.eks. opphevelse av reklameforbudet mens eget ståsted) mot alkohol og åpningstider for skjenking etDet krever mot i dag å si fra om kontroversielle ter kl. 03.00? Det er mye dokumentasjon på at forhold slik som narkotikapolitikken. Det mo- økt alkoholforbruk i et samfunn fører til mer tet har Rotevatn. vold, lemlestelser, ulykker, og andre personlige tragedier. Er det ikke en dårlig liberalisme som Forfatteren argumenterer godt for republikk ikke hele tiden er opptatt av at frihet ikke bare og mot statskirke. Han har mye rett når han må være for meg, men også for deg? sier: «Og like sikkert som at det er ei vinnaroppskrift for ein politikar å foreslå nye forbod, Det er likevel i kapitlene om fri handel – fri er det ein kostnad for ein politikar å kome med innvandring og om Europa som virkelig viser framlegg om å oppheve eit forbod.» (s. 48). hvilke fundamentale problemer Rotevatns libRotevatn, som er avhengig av å bli valgt som eralisme vikler seg inn. For det første: Hans stortingsmann, tar standpunkter han vet han argumentasjon for arbeidsdeling er neppe vil tape stemmer på. Det må være god liber- noen uenig i, økt arbeidsdeling synes å være alisme og gjør et sterkt inntrykk i et samfunn et vesenstrekk ved mennesket, og betydninpreget av en karrierisme som er villig til å stå gen av den går langt utover liberalismens forfor hva som helst, bare det tjener forfrem- ståelse (jfr. f.eks. Durkheim). Rotevatn sier melsen. Jeg ville tro at de fleste som kaller seg at det er det fredsbyggende ved dette som er liberale i Norge i dag det viktigste for han verken er for repub(se under om dette). likken eller mot stat- De mest vesentlige spørsmålene, Men hva sier han om skirken. De burde gå i f.eks. om krig og arbeidsløshet, arbeidsløsheten i de lære hos Rotevatn. samfunn hvor den besvares i Rotevatns liberal- rådende ideologien Rotevatns kritikk av isme bare med pinlige fraser. er den liberalismen overvåkingssamfunsom Rotevatn reprenet er også i samsvar senterer? 18 millioner med det beste i den i EU, 15 millioner i liberalistiske teoriens tradisjon. Det samme USA? Rotevatn sier dette, og bare dette: "Vi må gjelder hans diskusjon av fundamentale verd- våge å la konkurransen verke. Og vi må seie ispørsmål, f.eks. dødshjelp, abortus provoca- følgjande til arbeidaran som mistar jobben: tus. Diskusjone har nemlig et underliggende «Ja, du kjem til å miste jobben. Men du kjem tema: Spørsmålet om forståelse for, respekt til å få ein ny og betre jobb, og vi skal hjelpe og toleranse for forskjellige syn og handlinger. deg med å skape den jobben»." (s. 67). Jeg har Denne forståelsen, respekten og toleranse har så stor respekt for liberalistisk teori at hvis en Rotevatn. Rotevatns argumentasjon mot at det slik lettvinthet preger liberalismen i dag, så må meste skal være forbudt er god både økono- dette være en svært pinlig utlegning av den. I misk og politisk liberalisme. tillegg: I Rotevatns liberalisme argumenteres sterkt for individets frihet. Han fremhever En negativ innvendig kritikk EU og USA som positive eksempler her. Mye Tar Rotevatn virkelig sitatet fra John Stuart Mill kunne sies om frihetens kår i EU og USA. Men alvorlig i sin forbudsdiskusjon? Ser han ikke at i forbindelse med arbeidsløsheten, kan en bare

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

57


BOKOMTALE Når vi vet hvilke kriger USA har ført i vår tid, med millioner drepte og ødeleggelser av hele land (jf. Vietnam, Irak, Afghanistan, Libya med fl.), så er det noe i Rotevatns liberalisme som ikke stemmer. Og til de grader at han synes å ha mistet mye kontakt med virkeligheten. Han synes å ha en ideologi som er en fantasering om en verden som ikke eksisterer... Liberalismen i hvert fall slik Rotevatn utlegger den, og som vi vet hans forlegger, Civita, også gjør, er i en stor teoretisk krise. Den minner faktisk om den kommunismens teori kom i for 3040 år siden, da dens beskrivelse av «sosialistiske samfunn» ikke lenger hadde noe med virkeligheten å gjøre.

spørre Rotevatn om han mener millionene arbeidsløse er frie.

trekke den slutning av hans tjueens frihetsforslag at de også betyr f.eks. å gjøre fengsler til private kjøp- og salg-produkter, slik som i USA? Jeg går selvsagt ut fra at to og en halv millioner mennesker i fengsel, slik som i USA, ikke er i samsvar med Rotevatns ideal av liberalisme, individuell frihet.

EU og USA er de samfunn som er kommet lengst når det gjelder Rotevatns ideal om liberalisme. Når vi vet hvilke kriger USA har ført i vår tid, med millioner drepte og ødeleggelser av hele land (jf. Vietnam, Irak, Afghanistan, Libya med fl.), så er det noe i Rotevatns lib- En positiv utvendig kritikk eralisme som ikke stemmer. Og til de grader (fra et annet ståsted) at han synes å ha mistet mye kontakt med vir- En ytre kritikk er også på sin plass, når kritikkeligheten. Han synes å ha en ideologi som er eren har et annet ståsted enn forfatteren. Altså en fantasering om en verden som ikke eksis- at Rotevatn burde mene det samme som kriterer. Dette er ikke en ytre kritikk, Rotevatn tikeren, f.eks. at han heller burde være kommå gjerne være for alle disse krigene. Men da munist enn liberalist. For forfatteren er det må han begrunne at de er i samsvar med hans selvfølgelig i de fleste tilfeller uinteressant, selv liberalistiske grunnsyn, ellers er det en svær om et åpent menneske i noen tilfeller bør la logisk motsigelse i hans liberalisme. Og hvis seg overbevise om at et annet ståsted er mer han er mot dem, må han vise at det er fordi fornuftig enn det egne. Her kommer nå arEU og USA ikke har en liberalistisk økonomi gumentasjonen for at Rotevatn bør mene det og at det er derfor de fører krig. Men Rotevatn samme som kritikeren: gjør ikke noe av dette, og det viser at liberalismen i hvert fall slik Rotevatn utlegger den, Forfatteren skal ha ros for at han skriver på og som vi vet hans forlegger, Civita, også gjør, nynorsk. Han bidrar dermed til å verne om er i en stor teoretisk krise. Den minner faktisk det norske målet. Rotevatn er også "skeptisk om den kommunismens teori kom i for 30til endelege definisjo40 år siden, da dens nar av kva som er ‘rett’ beskrivelse av «sosial- Det krever mot i dag å si fra liberalisme. På same istiske samfunn» ikke om kontroversielle forhold slik måten som dogmatiske lenger hadde noe med tilnærmingar til kva virkeligheten å gjøre. som narkotikapolitikken. Det som er ‘rett’ sosialisme Et tankekors er også eller ‘rett’ konservamotet har Rotevatn. at idealet for liberaltisme, fører det sjeldan isme, USA, ikke bare den ideologiske debathar en krigersk utenrikspolitikk. Vi må også ten noko vidare." (s. 21) Dette er en holdning spørre om den økonomiske liberalismen Rote- mange marxister og kommunister har noe å vatn priser, virkelig er dominerende i USAs lære av. Og når det gjelder fundamentale verdøkonomiske liv. Er ikke USAs økonomi heller ispørsmål finner vi altså et av de fineste uttrykk dominert av enorme multinasjonale konserner for Rotevatns liberalisme og som det er alt for hvis virksomhet har lite og ingenting å gjøre lite av blant marxister og kommunister – formed et «fritt marked» som liberalister hevder ståelsen for, respekten og toleransen overfor de er for? Og vi kan spørre Rotevatn: Kan vi andre syn enn sitt eget.

58

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

En negativ utvendig kritikk «For liberalarar er ingen problemstillingar for store og ingen problemstillingar for små.» (s.22). Jo, det er nettopp noen problemstillinger som er for store for liberale i dag: De mest vesentlige spørsmålene, f.eks. om krig og arbeidsløshet, besvares i Rotevatns liberalisme bare med pinlige fraser. Om de multinasjonale konsernenes betydning i dag, om et globalt imperium som fører kontinuerlige kriger og hever seg over internasjonal folkerett og dermed truer hele klodens eksistens, står det ingenting i Rotevatns bok. I det første kapitlet om retten til et privatliv er hovedanliggende individets frihet. Det er det også for marxister. Men det er en sammenheng mellom privatliv og sosialt liv. Er du fri i ditt «privatliv» hvis du er uten arbeid i det eksisterende samfunn? Hva med forholdet mellom frihet og trygghet. Rotevatn ser trygghet bare i forhold til overvåking. Begrepet sosial trygghet eksisterer ikke hos ham. Rotevatn kan derfor ikke kalles sosialliberalist, et bedre navn på han er varefundamentalist. Jeg kan ikke la være å tenke på det den franske dronningen Marie Antoinette ikke har sagt og antakelig heller ikke Rotevatn: «Hvis folket ikke har brød, kan de vel spise kaker?» Ordet «makt» synes å være et ukjent fremmedord for Rotevatn. Enkeltpersoner og land kan ha forskjellige interesser, og da forhandler de. I et arbeidsforhold med individuelle avtaler mellom den som eier og den som ikke eier, var makten nærmest 100 prosent hos «arbeidsgjevar» og 0 prosent hos «arbeidstakar» før fagbevegelsen fikk makt. Dette synes å være irrelevant for Rotevatn. Når Rotevatn argumenterer for globalisering, fri handel, er også spørsmålet om makt fullstendig fraværende. Man må tro, akkurat som forhandlinger mellom «arbeidsta-


kar» og «arbeidsgjevar» som enkeltpersoner er mellom likeverdige, så er også forhandlingene mellom land det. Ødeleggelsen av Afghanistan og Irak (bare som de verste eksemplene), har ikke det noe med globalisering å gjøre? Mener han at imperialisme bare er et kommunistisk propagandaord? Når det gjelder forsvaret, merker vi at hele diskusjonen til Rotevatn bærer preg av tankegangen om at hvis forsvaret skal ha de oppgavene det har i dag, så er et yrkesforsvar bedre enn et «folkeforsvar». Hans syn på forsvarets oppgaver i dag er imidlertid fullstendig kritikkløst. Han reiser ingen innvendinger mot NATO, og begrunner de folkevalgtes utsendinger av soldater i krig slik: «Det kan vere for å ta seg av norske tryggingsinteresser, som i Afghanistan, eller for å hindre massemord av sivile, som i Libya.» (s. 88). Her må en rett og slett spørre: Hvor går grensen mellom naivitet og forsvar av store forbryelser? Norge har selvfølgelig ingen «tryggingsinteresser» i Afghanistan, og den folkerettsstridige norske bombingen i Libya ingenting med å hindre massemord av sivile. Svar er alltid avhengig av hvordan spørsmålet, problemet stilles. Her er selvfølgelig den liberalistiske teorien, både historisk og hos Rotevatn, grunnleggende feil: Individet kan godt være det fundamentale utgangspunkt, men

hos Rotevatn blir det forstått på en grunnleggende feilaktig måte. I Rotevants liberalisme eksisterer ikke noe samfunnsbegrep. Ordet «samfunn» forekommer sjelden, og selv om han ikke viser til Margaret Thatchers beryktede påstand om at det ikke finnes noe samfunn, bare individer, så er det samme tankegang hos Rotevatn. Det finnes individer – og en stat, som bør gripe minst mulig inn i individenes liv. Den teoretiske innsikten om forholdet mellom det individuelle og kollektive er helt fraværende hos Rotevatn. Noe perspektiv om et samfunn hvor menneskene lever i andre forhold enn nå, eksisterer heller ikke for ham. Hans framtidsperspektiv er bare forlengelser av nåtiden, som blir bedre med hans forslag enn uten. Og forlengelsen består i at flere og flere forhold skal kunne gjøres til gjenstand for kjøp og salg, jf. synet på friskoler, søndagsåpent m.m. Den som vil forstå hvordan det er mulig å tenke slik, har en lett oppgave: Han kan bare lese Marx’ Parismanuskripter om fremmedgjøring og første kapittel i Kapitalens bind I.

isme på usansk. Det er en økonomisk liberalistisk ideologi som ofte fjerner seg svært mye fra en edruelig beskrivelse av virkeligheten. I Rotevatns liberalisme er framtidsperspektivet at flere og flere menneskelige forhold skal anta karakteren av et forhold mellom varer. Den politiske liberalismen hos Rotevatn er svært inkonsistent. Synet på overvåkingen er god liberalisme. Men å beskrive det globale imperium (USA) som overvåker hele verden og truer alle makter som opponerer med krig som nærmest det liberale ideal og å rettferdiggjøre dets kriger og Norges deltakelse i dem, viser at den politiske liberalismen hos Rotevatn bare er et tynt ferniss for forsvaret av en imperialistisk og autoritær udemokratisk politikk. Den fine liberale norske tradisjonen fra Johan Castberg til Gunnar Garbo er svakt representert hos Rotevatn. Boken reiser derfor en stor oppgave for kommunister: Å gjenreise den verdifulle arven fra norsk liberalisme. Det innbefatter også å ta med seg det verdifulle hos Rotevatn, hans innsikt i fundamentale verdispørsmål, hans vidsyn og toleranse, og hans mot.

Konklusjon Boken heter Liberalisme på norsk. En tittel som hadde passet bedre hadde vært Liberal-

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

59


BOKOMTALE

Av Johan Jensen «Fellesskap fungerer 2. Om hvorfor fagbevegelsen gjør Norge mer produktivt.» Ida Søraunet Wangberg, Ingrid Wergeland, Lotta Elstad Forlaget Manifest 2014 Fellesskap fungerer 2 ( frå no F f 2) er den andre pamfletten i ein serie på til saman tre utgjeve av Forlaget Manifest. Dette volumet tek føre seg grunnane til kvifor fagforeiningane har gjort Noreg meir produktivt. F f 2 er delt inn i tre delar, og er ført i pennen av Lotta Elstad, Ida Søraunet Wangberg og Ingrid Wergeland.

Moene (professor i økonomi UiO), som mellom anna seier at utan fagforeiningane hadde ein hatt langt større lønsskilnader. Vidare meiner han norske fagforeiningar har bidrege til auka produktivitet i Noreg. Frå Ommund Stokka, forbundssekretær i Industri Energi, får ein høyre at fagforeiningane har endra makttilhøvet mellom arbeidskjøparar og -seljarar. Han meiner og at det høge lønsnivået i Noreg har ført til meir innovasjon.

Seinare ser ein på korleis fagrørsla har ein lang tradisjon for å fremje auka produktivitet, og kjem med eit historisk oversyn over hovudavtala mellom partane i arbeidslivet. Ein får eit intervju med arbeidslivshistorikar ved UniDen fyrste delen handlar om kvifor det går godt versitet i Bergen, Jan Heiret, som peikar på at i Noreg. Forfattarane skisserer korleis Noreg fagforeiningane har hatt hadde sett ut utan ein ommykje å seie for utviklinga fattande petroleumssektor. Ei tydeleg konfliktline av verksemdsdemokrati Den såkalla norske (eller som her vert trekt fram Noreg. Den danske statsnordiske) modellen vert vitaren Gert Tinggaard grundig forklart, og sett er at når arbeidskjøSvendsen kjem med påpå som ein viktig årsak parar kan nytte billeg standar om at dei låge lønstil at Noreg ikkje vart like skilnadene i dei nordiske hardt råka av den siste fi- arbeidskraft frå utlanlanda har ført med seg tillit nanskrisa som andre land. mellom dei ulike ledda på det får dei mindre grunn Vidare får me nøsta opp arbeidsstader. Det at ein i ein del omgrep, mellom til å erstatte gammalt kan seie ifrå til overordna anna kva produktivitet er. gjer at ein får eit meir inproduksjonsutstyr. Pamfletten peikar så på at novativt arbeidsliv. Elles Noreg er ein tevlingsdyktig får me vite at det er mykje økonomi, og syner at det er tre ulike faktorar tillit i land med låge lønsskilnader og lite korsom avgjer den samla tevlingsevna til eit land; rupsjon. lønsnivå, produktivitetsnivå og kronekurs. Seinare stiller F f 2 spørsmål ved høgresida sitt Del tre av F f 2 tek opp ulike trugsmål mot mantra om at (løns)kostnadene er alt for høge i den norske modellen. Det kjem fram at arbeiNoreg, og ein får vite om baksida av det såkalla darrørsla har kjempa fram ein god del rettar tyske jobbmirakelet. som no kan vere truga. Arbeidarvernet står sterkt, mellom anna med ein omfattande arDel to går inn på kvifor sterke fagforeiningar beidsmiljølov og krav om fast tilsetjing. F f 2 er bra for den norske økonomien. Ff2 hevdar tek opp høgresida i norsk politikk sine stadige at etter vanleg økonomisk teori burde Noreg påstandar om at det norske arbeidslivet er for ha vore i bakevja. Ein har intervjua Karl Ove lite fleksibelt. Til dømes ønskjer Frp å gå bort

60

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

frå sentrale og koordinerte lønsoppgjer til berre lokale oppgjer. Deretter vert det drøfta kva det vil seie å ha fleire mellombels tilsette i arbeidslivet. Vil det gjere det lettare for dei som står utan arbeid i dag, eller heller tvert imot? F f 2 ser på sosial dumping som noko som trugar den norske modellen, og det fagforeiningane har kjempa fram av rettar for arbeidsseljarar. Ei tydeleg konfliktline som her vert trekt fram er at når arbeidskjøparar kan nytte billeg arbeidskraft frå utlandet får dei mindre grunn til å erstatte gammalt produksjonsutstyr. Med andre ord; mann mot maskin. Eit siste moment som kjem opp i ljoset som eit mogleg trugsmål mot den såkalla norske modellen er det høge utvinningstempoet i oljebransjen. Dette, hevdar F f 2, verkar kraftig inn på kronekurs og lønsnivå. Pamfletten syner at oljeverksemda har ført til å auke lønsnivået med 8,8 prosent. I kjent Manifeststil, er F f 2 spekka med interessante grafar og statistikkar. Det grunnleggjande temaet for pamfletten er motsetnadstilhøvet mellom fellesskap og individualisme. F f 2 er gjennomsyra av eit (venste)sosialdemokratisk verdsbilete og fungerer godt som det det er. Somme tider kan teksten kan hende vere litt springande, og det er ikkje alltid heilt samsvar mellom det som vert skrive og undertitlane. Det tek til dømes lang tid før ein får ei forklåring på kvifor sterke fagforeiningar er bra for norsk økonomi. Alt i alt er F f 2 bra skrive, og bør vere fast inventar på alle fagforeiningskontor og i bokhyller hjå menneske som er interesserte i temaet.


MINNEORD OM HANS I. KLEVEN (1926 – 2014)

av Kjell Underlid

Det var med sorg vi mottok meldinga om at Hans I. Kleven var gått bort. Tankane våre går no til den avlidne sine næraste, som har mist eit kjært familiemedlem.

likasjonane, og det meste er lese frå perm til perm. Og stadig vender eg attende til det han har skrive, som eg også har funne grunn til å referere til i eigne publikasjonar.

Hans I. Kleven var jurist, tidlegare formann i Norges Kommunistiske Parti og aktiv i Marxistisk Forum. Han vart medlem i NKP i 1945, men vart ekskludert i 1950 i kjølvatnet av oppgjeret med Peder Furubotn. I 1954 vart han igjen medlem av partiet og sentralstyremedlem frå 1961. Saman med fleire andre sentralstyremedlemmer forlet han sentralstyret i 1967 i opposisjon mot partileiinga. I 1976 vart han nestformann i NKP, og i 1982 leiar for partiet. Han var med i leiinga av NKP i mange år. Seinare trekte han han seg ut av aktiv partipolitikk, og forlet etter kvart NKP. Han rekna seg fram til det siste som partilaus kommunist, og heldt heilt til det siste fast ved sitt politiske grunnsyn, trygt forankra i marxismen sine grunnprinsipp.

Som menneske kjende eg Hans I. Kleven som ein klok samtalepartnar og som ein god mentor eller rådgjevar. Han delte raust av sine kunnskapar og vurderingar over eit breitt spekter. Ingen av dei eg kjenner visste så mykje om historie, nasjonal og internasjonal politikk og filosofi som han. Han hadde også synspunkt på andre tema, som språk og skjønnlitteratur. I ein av dei siste telefonsamtalane eg hadde med han minnest eg at han las Grense Jacobselv av Kjartan Fløgstad, som gjorde eit djupt inntrykk på han. Seinare las eg denne boka sjølv og delte hans entusiasme. Det var alltid ei glede å snakke med Hans I. Kleven – dette reflekterte, kloke, kunnskapsrike, humørfylte, muntre og venlege mennesket som også var merkt av eit djupt alvor knytt til vår tids utfordringar og sosialismen si framtid. Kunnskapane hans var solid integrerte med livsrøynsler frå eige levd liv. Han var også ein mann som støtta opp konkret når han vart bedt om det. Då BfS arrangerte eit møte om Gramsci i Bergen, tok han turen vestover og heldt eit framifrå føredrag om Gramsci og hegemoniomgrepet. Han vil bli tungt sakna!

Hans I. Kleven sitt livsverk er først og fremst knytt til hans rike forfattarskap om ei rekke ulike emne, som han analyserte på marxistisk vis. Dette er nedfelt i ei rekke bøker, tidsskriftartiklar, hefte og andre publikasjonskanalar. I tillegg kjem føredraga hans om sosialistisk teori i ulike fora. Kleven sine publikasjonar er særs mangslungne og rører ved mange ulike emneområde: Klassestruktur og klassesamfunn, sosialistisk strategi, partiteori, den herskande klasse, føydalismen, fiskeripolitikk, utdanningspolitikk, nasjonal suverenitet, den vitskapleg-tekniske revolusjon, marxistisk dialektikk, etikk og moral, kriser og arbeidsløyse, partioppgjeret, norrøn arverett, odelsretten og samanbrotet i Sovjetunionen. Og dermed er ikkje alt nemnt! Hovudverka hans må likevel seiast å vere fleirbindsverka om den herskande klasse og oppløysinga av Sovjetunionen. I sistnemnde verk tek han eit nådelaust oppgjer med stalinismen, og han mislikte sterkt at somme i NKP vil rehabilitere Stalin og det han sto for. I tillegg skreiv han om meir dagsaktuelle saker. Heilt til det siste var Kleven eit skrivande menneske. No held han ikkje lenger pennen, eller klaprar ikkje lengre på tastaturet, men han skreiv heilt til det siste. Det han skreiv vil leve vidare og har stor verdi for noverande og kommande generasjonar. I mi eiga bokhylle står nesten alle desse pub-

I lys av den rike arven som Hans I. Kleven etterlet seg i kraft av bøker, hefter, andre publikasjonar og føredrag – og den han var - kan vi hente trøyst i diktaren Per Sivle sine ord: Og det er det store og det er det glupa, at merket det det stend, um mannen han stupa. Takk for alt, Hans I. Kleven! Bevegelsen for Sosialisme (BfS) v/ Kjell Underlid

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

61


Den rike mannen og brødet - et jødisk eventyr

Bestemor fortalte en gang om en rik mann som levde for lenge siden som var så fryktelig gjerrig. Da hans tid var omme, døde han og begynte å gå mot himmelen. Han gikk lenge, veien var lang, og det siste stykket var en bratt bakke. Da han kom midt i bakken, hørte han sang og musikk, og en stund etter fikk han se den store himmelporten. Mannen satte seg på en stein for å hvile, men plutselig ble han så sulten at han måtte komme seg videre. Han stønnet og pustet og peste, men omsider var han framme og stanset utenfor porten. Han fant ikke noen dørhammer, så han tok stokken sin og banket hardt på porten. Portnerengelen stakk hodet ut av en

glugge oppe på veggen og så ned på mannen, lukket gluggen og kom ut til ham. - Hva er du for en som baker så hardt på himmelporten? spurte han. - Kjenner du ikke meg? spurte mannen. - Jeg var den rikeste mannen i mils omkrets hjemme. Alle vet da hvem jeg er! - Nei, svarte portnerengelen, - vi har ikke de samme målene her oppe som dere har på jorden. Hvem er du? la han strengt til. - Jeg? sa mannen, - jeg er bare en som vil inn i himmelen, jeg. -Inn i himmelen og inn i himmelen, sa portnerengelen og dro seg i skjegget. - Jasså, du vil inn i himmelen, du, sa han igjen og så nærmere på mannen. - Det vil alle, og nå om dagen kommer så mye fant rekende. Jeg vet ikke hva jeg skal si til deg.

- Jeg har jo sagt hvem jeg er, sa mannen og gjorde seg ferdig til å gå inn. - Jeg fortalte deg at jeg var den rikeste mannen i bygda hjemme. - Hm, sa portnerengelen og ble stående og dra seg i skjegget. - Forresten er jeg fryktelig sulten, fortsatte mannen, - du får sørge for at jeg får noe å spise. Det skal være god mat og godt drikke, for det er jeg vant til. - Har du ikke sørget for å få noe med? spurte portnerengelen strengt. - Noe med? gjentok mannen forskrekket, må en ha niste med seg her? Det visste jeg ikke noe om. Hm, hm..., sa portnerengelen og så på ham, - hm, det var riktig leit, riktig leit var det, sa han og så trist ut. - Kan du ikke la meg gå ned på jorda igjen og hente noe mat, ba mannen. - Du skjønner vel at jeg ikke visste at en skulle ha noe med seg, og det ville jo være forferdelig at jeg som er så rik skal bli gående her og sulte. - Ja, det ville være riktig leit, mente portnerengelen. Han stod litt og så seg rundt og tenkte seg om, så sa han: - Du får vente her mens jeg går inn til Vår Herre og snakker med ham. Den rike mannen ble stående utenfor porten og vente. Mange gikk forbi ham, de fleste ble sluppet inn med det samme, men noen måtte gå rundt hjørnet, han visste ikke hvor det ble av dem. Langt om lenge kom portnerengelen ut igjen og sa at han skulle få et år til på seg og hva han kunne få ut av det. Han mente at når mannen avr så rik, burde han ha gode sjanser til å ordne seg. - Vær trygg, sa mannen og takket og ga seg til å gå nedover bakken. - Du får samle opp så du har en stund, ropte portnerengelen etter ham. - Ja vær trygg, svarte mannen igjen og forsvant rundt en sving. - Ånei, ånei, er du kommet hjem igjen, sa kona da hun fikk se mannen, - det hadde jeg nå aldri trodd.

62

- Nei, egentlig hadde nå ikke jeg heller trodd det, mente mannen, - men her er jeg og her blir jeg ett år, så skal jeg tilbake igjen. - Hvordan var det der oppe? spurte kona nysgjerrig. - Tja, tjo, det var da pent der, sa mannen, - mye blomster og sang og sånn, men det var visst rene armoden. De

Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014


kunne ikke gi meg så meget som et brødstykke, enda så sulten jeg var. Portnerengelen sa at jeg skulle hatt med meg niste! Så nå får du sette i gang og kone og bake og steke, kone! Og det gjorde kona. Hadde mannen vært gjerrig før, så var det ikke noe mot hva han ble nå. Før hendte det av og til at en fattig krok hadde fått en muggen smule, men nå var det slutt på det. Der i huset ble det ikke gitt bort noe mer. Det ble slaktet og kokt og bakt dagen lang, det ble syltet og røykt, og det ble saltet og speket. Mannen satte ekstra låser og bommer på dørene til stabburet, han var ikke den som tok noen sjanser. Tjenestejentene fikk knapt spise seg mette midt i alld en herligheten de laget til, de var ikke kommet mer enn halvveis i måltidet før mannen ryddet av bordet og låste vekk maten. Endelig var året gått, og alt som var laget i stand ble lastet på en lang rekke vogner som stod utenfor huset. Mannen selv passet på at alt ble forsvarlig surret. Hestene var bare noen elendige beinrangler, det var ikke blitt stort til overs for dem. Mannen tok med seg en sekk penger også, det kunne jo være at han måtte betale for husvære. Det var langt å kjøre, men endelig kom den rike mannen oppover den bratte bakken. Han så at portnerengelen gløttet gjennom gluggen og lukket den fort igjen. Portnerengelen stod i tanker en lang stund innenfor porten, dette så ille ut, syntes han. Nå hadde mannen fått et helt år på seg og enda hadde han stelt seg så dårlig, i grunnen var det verre med ham nå enn sist. Han ristet bedrøvet på hodet, så bestemte han seg for å gi mannen enda en sjanse. Han sendte ut en flokk englebarn, forkledd som tiggerunger, som tomlet rundt vognen til den rike mannen og rakt hendene opp til ham og ba om mat. - Nei, sa mannen og grep pisken og slo etter de nærmeste. - Vi er så sultne, ropte engel-tigger-barna. Vekk med dere, ropte mannen og truet med pisken. - Vi har ikke spist i hele dag, ropte de små. - Mat, mat, gi oss mat! - Vekk med dere, rampunger, ropte mannen og slo rundt seg med pisken. Plutselig falt et brød av den ene vognen og trillet nedover den sølete

bakken. Mannen så langt etter det og sa: - Dere får ta det. Han likte det ikke, men et øyeblikk følte han seg gavmild og god, det var en rar følelse. Da han kom fram til porten, gikk han ned av vognen og banket på. Han ble stående en stund og vente før portnerengelen lukket opp. Han kom ut, stengte porten godt etter seg og ble stående og rasle med nøklene. - Jaså, du er her igjen, sa han bare. - Ja nå er jeg her, svarte den rike mannen, - og nå får du se å få lukket opp porten. - Nå, sånn hast har det vel ikke, mente portnerengelen og strøk seg over skjegget. - Men hvorfor skal jeg vente nå da? spurte den rike mannen, - jeg har med meg mat nok, og denne gang skal jeg ikke sulte. Forresten så tror jeg det kunne smake godt med en matbit, en blir sulten når en kommer opp hit, og så snudde mannen seg for å gå bort til vognene og ble stående som forstenet. Alt det han hadde hatt med seg, både hester, vogner og maten var forsvunnet. - Hva skal dette bety, spurte den rike mannen rasende. - Her kommer jeg kjørende med stor last av alt som godt er, og så blir det stjålet rett bak ryggen min. Er himmelen full av tyver og røvere? Hvor er det blitt av alt det jeg har strevet og slitt for i et helt år? - Tja, tjo, si det du, svarte portnerengelen og så riktig bedrøvet ut. - Det må være tiggerungene som overfalt meg i bakken som har tatt alt sammen, og sånt rask, sånne fattigunger skal en treffe her oppe, blant skikkelige folk! De kan bare vente til jeg får tak i dem, raste han. Men portnerengelen bare så stille og alvorlig på den rasende mannen og sa ikke et ord. - Jeg forlanger erstatning, skrek den rike mannen, men først må jeg ha mat, det skriker i tarmene mine. Portnerengelen så på mannen igjen, så snudde han seg og åpnet himmelporten på gløtt og ropte: - Hvem står for regnskapet til den rike mannen? Så hvisket han litt med en som sto der, og endelig kom han tilbake. Under armen hadde han det sølete brødet som var falt av vognen. - Vær så god, sa han og ga mannen brødet. - Dette er ditt, det er alt det du har sørget for å få med deg. Henta fra Eva Scheer: Posene på gjerdestolpen – Jødiske sagn og eventyr (1977). Gjengitt med tillatelse fra Luther forlag.

Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle venstresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse. Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dagsordenen. Et av våre mål er å videreutvikle sosialistisk teori og praksis. www.bevegelsen.no Bevegelsen for Sosialisme Pb. 131 5804 Bergen kontakt@bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid Kontonummer: 0539 15 07653

SOSIALISTISK FRAMTID Om magasinet Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning. Veiledende retningslinjer for bidragsytere Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 6.000 tegn, inkl. mellomrom. Artikler, maksimalt 14.000 tegn inkl. mellomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publiseres. Artikkelbidrag kan sendes til sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Sosialistisk framtid nr. 2/3- 2014

63


Avsender: Sosialistisk framtid, boks 131, 5804 Bergen

TIGGERNE KJEMPER FOR SPANIA Tiggerne slåss for Spania de tigger i Paris, i Roma i Praha, og slik utsteder de visum med bedende gotisk hånd til Apostlenes føtter i London, i New York, i Mexico! Betlerne slåss og ber djevelsk til Gud for Santander, striden hvor ingen nå blir nedkjempet. De overgir seg til den velprøvde lidelsen, gjør seg synlig ved å gråte synlig bly ved foten av enkeltmennesket, og tiggerne angriper stønnende, dreper ved bare å være tiggere. Infanteriets bønner hvor våpenet ber fra metallet og opp, og vreden ber på hitsiden av det rasende kruttet. Tause skvadroner som fyrer løs sitt fredelige selv med dødelig rytme fra et bakhold, fra sin egen innside, ay!, fra seg selv. Vordende krigere uten sokker til å sko tordenen, djevelske, i hopetall, som sleper sin rettmessige styrke med brødsmuler i beltet og dobbeltkalibret gevær: blod og blod. Dikteren hilser den væpna lidelsen!

64

Cesar Vallejo 1892 – 1938) Sosialistisk framtid nr. 2/3 - 2014

(Gjendiktet av Terje Johannesen)

Profile for Sosialistisk Framtid

Sosialistisk framtid nr 2/3 2014  

Sosialistisk framtid nummer 2/3 2014. Tema: Produksjon og produktivitet.

Sosialistisk framtid nr 2/3 2014  

Sosialistisk framtid nummer 2/3 2014. Tema: Produksjon og produktivitet.