Mer slående er likevel islamistenes innstilling til kapitalisme. Mens de kjører en retorisk strategi som innebærer å motstand mot både marxisme og kapitalisme, med islamisme som et alternativ, er islamister - kanskje med unntak av de aller mest puritanske og ytterliggående overraskende pro-marked.
files rettigheter. Mer slående er likevel islamistenes innstilling til kapitalisme. Mens de kjører en retorisk strategi som innebærer å motstand mot både marxisme og kapitalisme, med islamisme som et alternativ, er islamister - kanskje med unntak av de aller mest puritanske og ytterliggående - overraskende pro-marked. Det dreier ikke bare om Said Nursi's markedsmetaforer som nevnt over. I en muslimsk bokhandel i Whitechapel kan du foreksempel finne bøker med titler som "Why Halal will make you rich". AKPs politikk i Tyrkia viser også en tydelig tendens mot nyliberalisme. Over hele verden har det dukket opp banker som kaller seg islamske banker. Disse nyter godt av muslimers tro på at rentelån er forbudt, men bankene er i realiteten helt normale banker med "islamsk" kun i navnet. To siste grupperinger av politisk islam er verd å nevne. Men før det må det slå fast at dette ikke er monolittiske grupper, men grupper som er mangfoldige. Når jeg nå først skriver om jihadisme, må man nesten ta høyde for at noen er mer ekstreme enn andre, og at noen som kanskje med rette kan kalles terrorister eller ekstremister, like gjerne aldri ville tatt til orde for bombingen av World Trade Center. Dette presiserer jeg ikke for å unnskylde på noen som helst måte, men fordi det er helt sentralt for å forstå disse å forstå nettopp at de representerer mangfold, er forskjellige, og kan danne forskjellige allianser og fiendskap innad. De internasjonale jihadistene oppsto de siste tiårene av forrige århundret.15 Denne gruppen drar mye fra grunnleggende ideer hos folk som Qutb, og har også lignende puritanske ideer som wahabbismen, men for disse er det forståtte angrepet på muslimer så totalt at det kaller på større grad av militær aktivisme og terrorisme. For flere jihadister representerer for eksempel det Saudi-Arabiske regimet tilsvarende overløpere som dem Qutb tegner, som når Osama bin Laden i et åpent brev til Saudi-Arabia, kritiserer dem for deres samarbeid med Israel og USA. Spesielt sentralt for å forstå fremveksten av dette er Sovjets invasjon av Afghanistan. USAs invasjoner av Irak og Afghanistan er også viktig for et generelt stemningsskifte blant muslimer i svært store deler av verden. For eksempel har muslimer i Tyrkia tradisjonelt vært pro-USA og sett på
20
de som allierte i kampen mot kommunister, både i Sovjet, men også i Tyrkia. Det er først ved andre Gulf-krig at tyrkiske muslimer blir overveiende anti-amerikansk. I realiteten var mange tyrkiske muslimer tilhengere av den andre invasjonen av Irak, mens det var venstresiden som markerte motstand. Det er først med det blodige forløpet som har utviklet seg i Irak at muslimene har snudd. Jihadistgrupper fikk kanskje sin første militære erfaring i Afghanistan, men det satte fullt i gang med Jugoslavia-krigen. Unge muslimske menn fikk kamperfaring og etablerte internasjonale nettverk. Det er dels disse internasjonale nettverkene vi så styrte Gaddafi i Libya – med støtte av norske bomber – og det er dels disse vi ser kjempe mot Assad-regimet i Syria. De siste gruppene politisk islam jeg vil ta opp, er den økende bevissthet rundt identiteten av en distinkt sufi-islam. Her er kanskje alAhbash bevegelsen i Libanon det mest betegnende eksempel for den form for moderne, politisk sufi-islam jeg ønsker å beskrive. Mens det finnes sufi-bevegelser og ordner som har tatt del av alle de ovenfornevnte retningene politisk islam, fronter bevegelser som al-Ahbash, bektasjiene i Albania, en visjon av islam som lokalt preget og iboende pluralistisk. Mens bevegelsene gjerne ønsker at religion skal ha en større rolle i offentligheten, er de tilhenger av en sekulær stat, som de mener er den eneste trygge garantistiske form for islamsk pluralisme. Dette siste aspektet er noe de deler med mindre sjia-retninger, som aleviene i Tyrkia og alawittene i Syria, Libanon og Sør-Tyrkia, som har vært tilhengere av tyrkisk og arabisk nasjonalisme, og som ofte har vært venstreorientert. Sufi-bevegelsene som jeg beskriver her er negativ til de andre politiske bevegelsene, og påpeker at andre ikke har enerett på sine tolkinger av islam. På tross at av de ønsker å holde religion og politikk adskilt – fordi religionen ikke skal forurenses av politikken, og fordi de mener dem som blander religion og politikk representerer en korrumpert religion – opererer de likevel med sin versjon av en politisk religion, nemlig som aktivisme i form av demonstrasjoner, organisering, og innsamlingsaksjoner, både for å styrke seg selv, men også for å vise motstand mot andre former for politisk islam.
Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013
Likesom Europa og den kristne verden har islam gjennomgått flere transformasjoner. Prøver man å forstå “den kristne verden”, må man forstå at det dreier seg om enorme og forskjellige geografiske og kulturelle områder. Det samme gjelder absolutt kristendommen, og grunnet begrenset plass her har Iran, India og Indonesia - land med lang, spennende og svært forskjellig historie i tilknytting med islam - blitt utelatt. Likevel vil jeg tro at dersom man forsøker å gå i sømme og se større historiske trekk tror jeg vi først og fremst finner lignende tendenser i studiet av islam når det kommer til maktstrukturer og samfunnsoppbygging, som om man hadde sett på andre deler av historien. 1)
Som ble sett på som talte og ukorrupte, uforandrede ord.
2)
For eksempel stoler ikke sjiaer på fortellinger som har det som regnes som Ali og hans families fiender i sin kjede.
3)
Et ekko av dette prinsippet kan man kjenne igjen når man hører unge, moderne og velutdannede muslimske samfunnsdebattanter si ting som “det man man spørre en lærd om”, eller “jeg har ikke nok kunnskap om det”.
4)
Dette innebærer at den beryktede “fatwaen” mot Salman Rushdie, etter rettslærens prinsipper, teknisk sett ikke er en fatwa, men en utsagn av en politisk leder eller en løsrevet trussel.
5)
Hvor man finner de forskjellige lovskolene, eller madhab, kan lett finnes på wikipedia.
6)
Dette er selvsagt en bred generalisering, og mange kurdere - shafi eller ikke – vil neppe kjenne seg igjen.
7)
Fra “shiat Ali”, eller Alis parti. Men det er ikke bare sympati med Alis sak som kjennetenger sjia-islam, men en sympati som strekker seg til hele denne siden av Muhammeds slekt. Denne slekten blir referert til som Ehl-i beyt – folket av huset; det er profetens hus.
8)
Med unntak av det sjia-muslimske Fatmide-dynastiet, der kalifen også var imam – altså en religiøs og politisk leder, med legitimitet fra sin herkomst fra Alis familie.
9) Sjiaminoritetene som mange av de tyrkiske folkene enda tilhørte led under verre undertrykking og nøt ingen beskyttelse; disse var klassifisert som opprørere, ateister og vantro, og var derfor fritt vilt. 10)
Et ord som kan bety “å bli en sufi”. Ordet sufi – som ordet tassawuf også kommer fra – har igjen blitt tilskrevet flere meninger. Den mest konvensjonelle er at det kommer fra det arabiske ordet ull, som disse første fromme skal ha kledd seg i som et tegn på ydmykhet og et oppgjør mot materialismen og den store velstanden som var tilskaffet etter muslimenes tidlige erobringer. En annen tolking har vært at det kommer fra det greske ordet “sofia”, som betyr visdom, og som har gitt oss siste leddet i ordsammensetningen filo-sofi. Dette dreier seg om tolkinger av ordet, og ikke vitenskaplig etymologi.
11) Som interessant nok mobiliserte de arabiske beduinene til kamp mot “romerne” i Nord. 12)
Kalt, “abi”, for mannlige, og “abla”. Altså tyrkisk for storebror eller storesøster
13) Den iranske sjiatolkingen, ithna ashshari, 12-er ortodoksi, minner mange måter mer om sunni islam i sine fromhetsuttrykk enn noe av de andre sjia-retningene nevnt her. 14) 15)
For å minnes Husseins martyrdom ved Kerbala.
De står ikke uten sidestykke gjennom muslimsk historie, men likevel er den moderne jihadismen slik vi har den i dag et moderne fenomen.