__MAIN_TEXT__

Page 1

sosialistisk Framtid 03/2013 LØSSALG - KR. 30,-

SOSIALISTISK FREMTID 10 ÅR

Tysklands bidrag til den økonomiske krisa Historien om norsk arbeiderlyrikk Muslimene som kjempet mot Hitler Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

1


Fra oljeeventyr til industridød? Krisen i norsk treforedlingsindustri må ses i sammenheng med fastlandsindustriens generelle problemer. Problemet – paradoksalt nok – er ikke mangelen på gode investeringsmuligheter i denne, men skyhøye profittrater i oljesokkelen som tvinger til seg investeringer tilsvarende ni ganger den øvrige norske industrisektoren, så vel som teknisk personell og kompetanse. I denne sammenhengen blir det umulig for fastlandsindustrien å konkurrere. Ettersom Norges industrielle framtid umulig kan ligge i ensidig fokus på en ikke-fornybar ressurs med begrenset levedyktighet, reiser dette krav om politisk handling. Nedleggelsen av Follum fabrikker i 2012 og årets nedleggelse av Södra Cell Tofte er begge symptomer på denne krisen. Toftes nedleggelse ledet til tap av 295 arbeidsplasser, men på grunn av avhengigheten til skogbruk og transport av denne bedriften er 6000 et tall nærmere sannheten. Samtidig står Borregaard – verdens mest avanserte bioraffineri – fram som en innovativ bedrift med stadige rekordoverskudd. Dette viser at den norske treforedlingens problemer ikke rent enkelt er høye lønninger, men manglende innovasjon og omstilling. Problemets løsning er ikke så enkel som at staten må redde truede arbeidsplasser ved å gå inn på eiersiden. Det kan være nødvendig, men er ikke en løsning av problemene. I mangel av privat kapital er det likevel bare staten som kan redde Norges industriframtid ved å føre en framtidsrettet industripolitikk som tenker utover oljeproduksjonen. Dette innebærer ikke å holde liv i en uprofitabel industri som ikke er levedyktig i internasjonal sammenheng, men å

revitalisere et industriområde med enorme tekniske muligheter, et stort marked og en lang framtid. Dette trenger ikke engang gjennomføres ved å bryte grunnleggende med de rådende økonomiske paradigmer i Arbeiderpartiet og EU. En aktiv industripolitikk kan føres ved at staten sikrer kapital til viktige næringer gjennom gunstige lån. Kombinert med opprettelsen av fond for omstilling og teknisk utvikling, er dette et mulig omriss av en løsning. Dette var mer eller mindre forslaget til fagforeningene fra utsatte treforedlingsbedrifter i Østfold, i etterkant av at Orkla annonserte salget av Borregaard. I motsetning til dem har den sittende regjering ikke hatt visjonær evne til å gjøre annet enn å la trendene gå sin gang. Fraværet av en skikkelig industripolitikk vil på lang sikt lede til at den kompetanse og de utviklingsmuligheter som fortsatt finnes i fastlandsindustrien stadig minker. Utfordringene krever at myndighetene forstår at Norge trenger en industriell framtid også når olja tar slutt, men det ser ikke ut til at de vil innse dette før det er for sent. Kapitalens løsning på Europas økonomiske problemer er overalt de samme: lønnsnedslag, høyere pensjonsalder og lengre arbeidstid. Arbeiderbevegelsens oppgave må være å tvinge fram en løsning i motsatt retning som fordrer investering og produktivitetsøkning. Noe annet vil bety en historisk reaksjonær utvikling i kontinentets velferdsnivå, og det er ingen grunner til å akseptere romantiske kriseteorier om at det vil lede til revolusjoner. Oscar Dybedahl

10 år og fortsatt partipolitisk uavhengig. I april 2003 siden kom første nummer av Bevegelsen for Sosialisme sitt magasin, Sosialistisk fremtid, og flittige aktivister solgte over 500 eksemplar av bladet på 1. mai. Målsetningen med bladet var da som nå å bidra til ideutvikling på tvers tradisjonelle politiske skillelinjer på venstresiden, utfordre borgerpressens verdenssyn og stimulere til debatt om nye veier til en ny sosialisme. Bladet har ikke vokst seg veldig stort enda, men utgivelsesfrekvensens har økt til fire ganger i året, og gis nå ut i et spennende samarbeid mellom flere organisasjoner. I vår nokså beskjedne leserskare finner man dedikerte folk som diskuterer, som sprer ideer, som gjør noe. Takket være dere som leser bladet ser vi at våre analyser kan gjøre en forskjell og finne gjenklang i andre miljø. Vi håper at bladet, som nå har flyttet til Oslo og fått en a i navnet kan nå stadig nye lesere og fortsette å inspirere i fremtiden - til forent kamp for et nytt, annerledes og bedre samfunn. Marcos Amano, tidligere redaktør og Even S. Underlid, tidligere redaktør.

Dag Seierstad Tyskland – Verken krisefri eller samaritan s. 4 Ola Kristian Johansen Soveforbud for tiggere s. 7 Asbjørn Wahl Helseopprør: Skottland viser vei s. 8 Dada Maheshvarananda Chávez og Prout s. 10 Torgeir Salih Holgersen Argumentet Rwanda s. 12 Pål Steigan Blir det atomkrig? s. 15 Jonas Svendsen Bakgrunnen for politisk islam og islamisme s. 16 Sheila Musaji Muslimar som kjempa mot dei ”verkelege” fascistane og nazistane s. 21 Martin Nag Norsk arbeider-lyrikk i det 20. århundre s. 26 Oscar Dybedahl Kapitalismens dialektikk s. 32 Asgeir Bjørkedal Bokanmeldelse - Ola Tunander, Libyenkrigets geopolitik s. 33

Sosialistisk

framtid Sosialistisk fremtid, Boks 131, N-5804 Bergen. sosialistiskfremtid@bevegelsen.no ISSN: 1503-6537 Utgiver: Bevegelsen for Sosialisme, Marxistisk forum Norges Kommunistiske Ungdom og Forlaget Marxist A/S.

2

Redaktør: Aslak Storaker. Redaksjon: Oscar Dybedahl Aslak Storaker, Henrik Carlsen, Marcos Amano og Aleksander Nordby Layout og forside: Redaksjonen avsluttet: Signerte artikler står for forfatters regning og representerer ikke nødvendigvis utgiverorganisasjonenes synspunkter. Opplag: 700 Trykk: A2G Grafisk AS. Abonnement på Sosialistisk framtid (fire nummer): Kr.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

200. Støtteabonnement: Kr. 300. Medlemskontingent BfS: Kr. 290 (SF inkludert i prisen). Skoleelever/dårlig råd: Kr. 190. Kontonummer for innbetaling av abonnement/ kontingent: 0539 15 07653. NB: Ved betaling av kontingent og abonnement vennligst påfør navn og adresse og abonnement eller medlemsskap i merknadsfeltet.

Utgis med støtte fra


GLIMT FRÅ VERDA

”Eg ser ikkje for meg ein militær intervensjon i Syria… Eg kjenner meg ikkje trygg på at ei ytterlegare militarisering av konflikten er den rette måten å hjelpe det syriske folket. Dei ventar på at det skal bli ein slutt på drepinga. Det er helst personar som held til langt borte frå Syria som er mest ivrige for våpenbruk… Mitt eige syn er at det beste er å finne ein måte å tømme vatn på bålet snarare enn motsatt”. Kofi Annan kommenterte Storbritannia og Frankrike sitt ønske om å sende våpen til dei syriske opprørarane.

Redusert avskoging i Brasil Brasil har kutta avskoginga med over 80 prosent sidan 2005. Det kom fram under SN sitt klimatoppmøte i Doha. Med dette har landet redusert utsleppa sine av CO2 tilsvarande meir enn samtlege norske utslepp dei siste 10 åra. I dei fleste områda i verda har klimautsleppa auka. Dermed er Brasil sitt bidrag truleg det viktigaste som har hendt i arbeidet med å redusere oppvarminga av kloden sidan byrjinga av dette hundreåret.

Regnskogsfondet

940 norske soldatar trur at dei har drepe afghanarar 13 prosent av norske soldatar trur at dei har teke liv i Afghanistan. Det tilseier at 940 norske kvinner og menn meiner at dei har drepe iført uniform i Afghanistan. Mange av dei trur at dei har drepe fleire enn eitt menneske. Fire prosent – det tilsvarer 289 veteranar – trur at dei har teke minst tre liv. Éin prosent (tilsvarande 72 soldatar) trur at dei har drepe mellom 12 og 50 menneske. Samanlagt gjev dette eit minimumstal drepne på langt over 2000 personar. SN meiner at minst 11.860 afghanarar har mista livet i konflikten sidan 2007. 3257 koalisjonssoldatar har blitt drepne. Kor mange opprørarar og Taliban-soldatar som er døde, finst det ingen sikre kjelder på.

Bergens Tidende

Russarane føretrekkjer planøkonomi I ei fersk undersøking utført av det uavhengige instituttet Levada vert det konstatert at vel 50 prosent av det russiske folket føretrekkjer planøkonomi som økonomisk system. Vidare ønskjer 36 prosent av desse å gjeninnføre det sovjetiske politiske systemet, medan 17 prosent er nøgde med det noverande politiske systemet i Russland.

Sydsvenskan/Riktpunkt

USA kan ha drepe eigne borgarar med droner ”Det er mogeleg å sjå for seg eit ekstaordinært tilfelle der det vil vere nødvendig og passande under det amerikanske lovverket å la militæret bruke dødeleg makt innanfor USA sine grenser”, seier USA sin justisminister Eric Holder i eit brev til den republikanske senatoren Rand Paul. Justisministeren understrekar at dette er ei hypotetisk problemstilling, men det er like fullt første gong

i amerikansk historie at ei regjering har slått fast at dei har autoritet til å kommande drap på sine eigne statsborgarar. Bakgrunnen for spørsmålet var at senator Paul nekta å godkjenne nominasjonen av den nye CIA-sjefen grunna hemmeleghald av USA sitt droneangrep. Den framtidige CIA-direktøren, John Brennan, forsvarte bruken av droner då han vart grilla i Kongressen for ein månad sidan. Han vert rekna som arkitekten bak droneprogrammet, som har teke livet av amerikanske statsborgarar i utlandet.

utkastingar kvar dag. APCP-foreininga, som representerer nesten alle låssmedar i Pamplona, vedtok samrøystes i slutten av desember at dei skulle boikotte utkastingar knytt til huslån. Låssmedane har vendt seg til arbeidarar i andre byar og i andre yrke og oppmoda dei om å slutte seg til boikotten.

Socialist Worker

Island vil stille tidlegare banksjefar for retten

Bhutan planlegg å verte det første landet i verda som gjer landbruket heilt økologisk. Dette inneber forbod mot sal av sprøytemiddel mot skadedyr og ugras og å setje si lit til dyreavfall og gardsavfall som gjødsel. ”Vi held til i eit fjellrikt landskap. Når vi bruker kjemikaliar held dei seg ikkje der vi bruker dei, dei forgiftar vatn og plantar,” seier Pema Gyamtsho, ministeren for jordbruk og skogbruk i Bhutan.

Islandske styresmakter førebur seg på å ta ut tiltale mot meir enn tolv tidlegare bankdirektørar for å ha manipulert bankane sin aksjekurs. Etter samanbrotet i den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers i september 2008 fraus kredittmarknaden og skapte ei prekær gjeldskrise for bankane på Island, som snøgt kollapsa og førte landet på randa av konkurs. Dei tre største bankane i landet, Glitnir, Landsbanki og Kaupthing, vart overtekne av staten. Tidlegare har sjef for Kaupthing Luxembourg, Magnus Gudmundsson, og den tidlegare konsernsjefen i Kaupthing Bank, Hreidar Mar Sigurdsson, blitt arresterte i samband med konkursen.

Pentagon tilbakeviser atompåstandar om Nord-Korea

Irakisk al-Qa´ida kunngjer at dei tek over leiande syrisk opprørsgruppe

Pentagon og USA sin etterretningsdirektør tilbakeviser påstandar frå eigne rekker om at NordKorea har utvikla oppskytingsklare atomstridshovud. Påstandane kom frå det same byrået som hevda at Saddam Hussein hadde masseøydeleggingsvåpen. USA sin nasjonale etterretningssjef James Clapper hevdar påstanden i rapporten strider mot det som er konsensus i det amerikanske etterretningsmiljøet. Dei fleste ekspertar på masseøydeleggingsvåpen hevdar at det vil ta fleire prøvesprengingar før Nord-Korea har denne kapasiteten. Heller ikkje Sør-Korea støttar påstanden.

Al-Qa´ida i Irak har uttalt at dei har slutta seg til den mest militante og effektive syriske opprørsgruppa, al-Nusra-fronten. Abu Bakr al-Baghdadi, leiar av al-Qa´ida sin paraplyorganisasjon i Irak, Islamsk Stat i Irak, kunngjorde i ei fråsegn publisert på islamfundamentalistiske websider, at gruppa hans har hjelpt til med å skipe al-Nusra og sytt for pengestøtte og tilførsle av røynde al-Qa´idakrigarar frå Irak. Al-Nusra har vore i fremste rekke i kampane i og kring Aleppo, og synest å stå bak ein serie av bilbomber i Damaskus. Bruken av sjølvmordsbombarar, frivillige krigarar frå utlandet og fundamentalistisk retorikk, som brennemerkjer syrarar som ikkje høyrer til sunni-retninga i islam som fråfalne og vantru, svarer til den taktikken og ideologien som har kjenneteikna al-Qa´ída i Irak. Al-Nusra er ikkje den einaste organisasjonen av dette slaget som opererer i Syria. Det var Ahrar al-Sham, ei anna velorganisert islamfundamentalistisk gruppe, som sto bak åtaket på Raqqa, den første provinshovudstaden som fall for opposisjonen tidlegare i år.

NRK

Bhutan tek sikte på å bli det første fullstendig økologiske landet i verda

The Guardian

NRK

Låssmedar blokkerer utkastingar i Spania Sidan finanskrisa sette inn har hundretusenvis av spanjolar fått vanskar med å betale avdrag og renter på huslåna sine. Dei har som ei følgje av dette blitt kasta ut av heimane sine. Banken kan overta husværet for halve prisen og familiane vert kasta ut, samstundes som dei skuldar resten av gjelda jamvel om det er uråd å få seg lønt arbeid. Dette gjeld for 400 000 menneske og det er 500

E24

The Independent

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

3


Tyskland – verken krisefri ell Dag Seierstad

Tysk politikk har ansvaret for at krisa ble verre enn nødvendig – og ekstra vanskelig å løse.

mange år før finanskrisa kom til Europa i 2008. Den skyldes både tysk politikk og EU-politikk.

Tyskland framstilles som det store unntaket, ja glansnummeret i dagens kriserammede Europa. Økonomien er i vekst, arbeidsløsheten går ned, eksporten går så det suser. Tyskland er eneste EU-land trygt ute av krisa, er meldinga som spres i alle kanaler.

Det vakte oppsikt da tusen postansatte i Berlin i oktober 2007 demonstrerte mot at det kanskje skulle innføres en offentlig minstelønn for postansatte som ville gi dem ei timelønn 2-3 euro høyere enn den lønna de sjøl hadde. De demonstrerte for å kunne jobbe for 5 - 7 euro timen i stedet for 8-9 euro. (Med dagens kurs er fem euro 37 kroner.)

Ikke bare det: Tyskland er også den gode samaritaner som hjelper mennesker i nød, i Hellas, Irland, Portugal, Kypros - om nødvendig Fem millioner også i Spania og Italia. Men det er ikke gull alt som glitrer. For hvilken krise er Tyskland ute av? Eller krassere: Hvilke tyskere er ute av hvilken krise?

tyskere har det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 450 euro i måneden

Og den tyske regjeringen er ikke dumsnill. Den stiller opp med krisehjelp fordi tyske banker har lånt kriseland så mye penger at sjøl stater som Hellas ikke må gå konkurs. Skjer det, er det tyske banker som i neste omgang må reddes. Det blir ikke billigere for tyske skattebetalere. Dessuten: Krisehjelpen fra EU og IMF kommer ikke som gaver, men som lån som skal betales tilbake med renter. Det er lån som betales ut i porsjoner, men bare hvis regjeringene kutter lønninger, pensjoner, trygder og utgiftene til helse og skole innen de fristene som IMF, EU-kommisjonen og EUs sentralbank har satt. Hvilke tyskere er ute av hvilken krise? En særtysk krise har prega tysk arbeidsliv i

4

Dette skjedde i det landet som har hatt den største og best organiserte fagbevegelsen i Europa. Hvordan ble slike lønninger mulige? Og hvordan kunne ekstremt lavlønte postansatte demonstrere mot høyere lønn?

Her er fire forhold som gjør slikt ikke bare mulig, men til noe som faktisk hendte: 1. Arbeidsløsheten i Tyskland har vært så høy helt fra 1980-tallet at mange må finne seg i lønninger de ikke kan leve av. Et par millioner tyskere har lenge hatt ei lønn under 5 euro time. Hundretusener i full jobb må ha sosialhjelp for å klare seg. 2. I de utsatte delene av arbeidslivet sto fagbevegelsen maktesløs da konkurransen på markedene fra slutten av 1980-tallet økte kraftig i en situasjon der det på forhånd var stor arbeidsløshet. 3. Den nye, harde konkurransen om jobbene var en direkte konsekvens av markedsfrihetene på EUs indre marked. Siden prosjektet ”det in-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

dre markedet” ble satt i gang i 1985, ble bransje etter bransje, yrke etter yrke, åpna for konkurranse – også på tvers av nasjonale grenser. 4. I tillegg har EU fremma en privatisering av offentlige tjenester som også kasta millioner av arbeidstakere ut i en innbyrdes konkurranse som fagbevegelsen har hatt store problemer med å mestre. Slike forhold har ført til at lønnsforskjellene har økt i alle EU-land, men Tyskland topper lista sammen med Polen. I en ILO-utredning fra 2012 legges hovedvekten på de såkalte Hartz IV-reformene fra 2005. De skulle gjøre arbeidsmarkedet mer «fleksibelt», men endte med å skape en sosial bakevje av lavlønte lønnstakere i jobber som var frakobla resten av arbeidslivet. (Treeck/Sturn: Income inequality as a cause of the great Recession? A survey of current debates. ILO 2012) Denne fattigdomsutviklingen har ikke kommet av seg sjøl. Fem millioner tyskere har det som kalles en ”minijobb” med ei lønn som ikke kan overstige 450 euro i måneden (i underkant av 3400 kroner). Det dreier seg om deltidsjobber subsidiert av det offentlige, der arbeidsgiveren fastlegger hvor mange timer det skal jobbes for denne lønna. Samtidig er dagpengene redusert og delvis slått sammen med sosialhjelpordningen. De som har vært arbeidsløse mer enn et år, ender med et bidrag på 374 euro i måneden (2800 kroner). Samtidig som Hartz IV-tiltaka trykker de lavlønte stadig lenger ned i en fattigdom som det er vanskelig å komme ut av, er skattene for de rikeste satt ned i flere omganger. Dette har ført til en sosial oppsplitting av det tyske samfun-


ler samaritan

net som en må langt tilbake i mellomkrigstida for å finne maken til. Det var den gang Bertolt Brecht skreiv: «… da sa den fattige til den rike, var ikke jeg fattig, så var ikke du rik.» «En av de beste lavlønnssektorene i Europa» Etter århundreskiftet har reallønna i Tyskland ikke økt – hvis en ser på gjennomsnittet. Men forskjellene på rik og fattig har økt - kraftig . Fra 1999 til 2009 økte den rikeste tidelen sin disponible realinntekt med 16,6 prosent – altså med en sjettedel. For den fattigste tidelen forsvant 9,6 prosent av den disponible realinntekten. De mista en tiendepart av det de skulle leve av. (labournet.de Germany 31.102012) Slik delte de skjebne med 40 prosent av alle tyske lønnstakere i full jobb. De hadde alle sammen mindre å leve av i 2009 enn ti år før. Det er ikke bare sånn at det ble flere lavlønte. Det gjennomsnittlige lønnsnivået for de lavlønte sank etter 2004, samtidig som lavlønnsjobbene dro lønningene ned også i det ordinære arbeidslivet. Det skjedde før krisa, men denne utviklingen låses naturligvis fast av krisa. I Tyskland defineres «lavlønn» som lønninger under 2/3 av medianlønna. (Medianlønn er den lønna som halvparten tjener mer enn og halvparten tjener mindre enn.) Medianlønna i Tyskland var i 2012 10.36 euro eller 76 kroner timen etter kursen i oktober. 2012. På arbeidsplasser med minst ti ansatte var 18,6 prosent av arbeidstakerne lavlønte i 2006. Året før sa daværende statsminister, sosialdemokraten Gerhard Schröder, da verdenseliten møttes på World Economic Forum i Davos: «Vi har bygd opp en av de beste

lavlønnssektorene i Europa.» Angela Merkel klarte i 2012 å få andelen lavlønte opp i 20,6 prosent. På arbeidsplasser med tariffavtale var det i fjor 12 prosent lavlønte. På arbeidsplasser uten tariffavtale var det 31 prosent lavlønte.

med arbeidsgiverne skjer stadig mer på arbeidsplassnivå. Mange arbeidsgivere nekter å inngå tariffavtaler. Dermed blir det også stadig færre som organiserer seg. I 2011 var 54 prosent av lønnstakerne vest i Tyskland omfatta av en tariffavtale, i øst bare 37 prosent. Så nylig som i 1998 var talla 69 og 52 prosent.

På lavlønn var 50 % av de ansatte i slakteriene og kjøttbearbeiding, 62 % i hotellnæringa, 69 % i handelsnæringa, 77 % i restaurantbransjen, Den systematiske avreguleringen av ar82 % i reinholdsbransjen, 86 % av kvinnelige beidslivet har gitt arbeidsgiverne alle fordeler frisører og 87 % av når kampene skal drosjesjøførene. Mange fagforeninger har lenge avgjøres på ar(Niedringlohn beidsplasser omgitt før krisa gått med på å øke und Beschäftiav stor arbeidsløshet. gung 2010, Statisarbeidstida uten å øke lønnin- Det er der arbeidstaktisches Bundeerne står svakest. gene for å hindre at oppgavene samt) overtas av folk på minijobber. Stadig flere tarifNår lønnsglidfavtaler har såkalte ningen blir nega«åpningsklausuler». tiv Det betyr at på den enkelte arbeidsplass kan Overalt i Europa har fagbevegelsen vært på de- fagforeningen forhandle seg til lavere lønn og fensiven – lenge før finanskrisa slo til. Privati- svakere arbeidsvilkår enn det som følger av sering og fristilte markeder førte til at bedrifter den tariffavtalen de omfattes av. med tariffavtaler i stigende grad kom under press fra konkurrenter som drev uten avtale.

Tyskland var sammen med de nordiske statene et land der fagbevegelsen i stor grad har prega utviklingen i arbeidslivet. Tyskland er i dag – sammen med Storbritannia - det mest dramatiske eksemplet på hvordan fagbevegelsen sto maktesløs da markedskonkurransen ble sluppet fri i samfunn med stor og langvarig arbeidsløshet. Fagbevegelsen i Tyskland har lenge stått overfor en dobbel utfordring: Avtaledekningen går ned år for år, og de reelle forhandlingene

Mange fagforeninger har lenge før krisa gått med på å øke arbeidstida uten å øke lønningene for å hindre at oppgavene overtas av folk på minijobber. I flere år ble lønnsutviklingen langt lavere enn de sentrale lønnsoppgjørene skulle tilsi. Lønnsglidningen, den ekstralønna folk får fordi de på egen arbeidsplass forhandler seg fram til mer lønn enn tariffavtalen gir dem – eller fordi de skaffer seg ny jobb med høyere lønn, er i Norge alltid positiv når en ser arbeidslivet under ett. I Tyskland har den i mange år vært negativ. Den faktiske lønnsutviklingen er lavere enn det som følger av tariffavtalene.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

5


Foto: Flickr - Tim Weber

Med deltid og lav lønn som kriseløsning Tysk næringsliv er nok vinneren på eksportmarkedene, og Tyskland er nok eneste EU-land der arbeidsløsheten går ned. Men fjerdeparten av dem som er i jobb, er i deltids- og korttidsjobber uten utsikter til fast heltidsarbeid. Kortere arbeidstid ble den tyske kriseløsningen for å holde folk i jobb. Tyske tall over arbeidsløshet skiller seg ut i EU. Arbeidsløsheten økte lite i 2009 og 2010 og er nå på samme nivå som før finanskrisa, rundt 6 prosent. Det skyldtes at heltid ble til deltid for millioner av tyskere, med lønna delvis kompensert av statlig støtte. Arbeidsgivere som betaler lav nok lønn, blir subsidiert av det offentlige.

Dette betyr at arbeidskostnadene i Tyskland sank i forhold til andre land. Det var en fordel for de tyske eksportnæringene. «Lønnsdumping» kalte Christine Lagarde det, den gang fransk finansminister, nå toppsjef i IMF. «En grunnleggende feilutvikling av det tyske tarifflandskapet» som har ført til «lønns- og sosialdumping» sa Jean-Claude Juncker, leder for finansministrene i eurosonen i august 2010. Men lav lønnsvekst betyr at kjøpekrafta innenlands øker lite, langt mindre enn i andre europeiske land. Eksportsuksessen har innad i Tyskland ikke vært nok til å oppveie svikten fra de innenlandske markedene. Sysselsettingen i Tyskland har da også vokst langsommere enn i alle andre land i eurosonen.

Så viste det seg at økonomiene ikke konvergerte. Det var alt for mye som utvikla seg ulikt. Både priser, lønninger og realrenta gikk i ulike retninger. I land som Hellas, Irland, Portugal og Spania økte prisene raskere enn gjennomsnittet i eurosonen. Prisene økte langsommere enn gjennomsnittet i Tyskland, Frankrike og Østerrike. Innen en valutaunion er en slik ulikhet djupt problematisk. Der hvor prisene øker raskest, svekkes konkurranseevnen i forhold til handelspartnere der prisene øker langsommere.

På 1990-tallet kunne slikt kompenseres ved at den nasjonale valutaen sank i verdi. Spanske og italienske varer tålte konkurransen fra Tyskland fordi pesetas og lire sank 20 prosent i Når Tyskland trekkes fram som forbilde samforhold til D-marken det siste tiåret før valumenlikna med såkalt «mislykte kriseland», er taunionen ble innført. Men i en valuden mest misvisende forklarinNår Tyskland trekkes fram som forbilde taunion kan ulik prisutvikling ikke lenger gen at tysk næringsliv er så effekkompenseres ved endringer i valutakurstivt at det utkonkurrerer mindre sammenlikna med såkalt «mislykte krise- er mellom medlemsstater. effektivt næringsliv i andre land.

land», er den mest misvisende forklarin-

Med Hellas som eneste unntak var det Men fra 2000 og utover økte gen at tysk næringsliv er så effektivt at det heller ikke slik at dagens kriseland førte ikke produktiviteten i Tyskland uforsvarlig budsjettpolitikk forut for raskere enn gjennomsnittet i euutkonkurrerer mindre effektivt næringsliv en krisa. Irland og Spania var f.eks. mønsrosonen. I land som Hellas og Irterland uten underskudd på statsbudsjett i andre land. land økte produktiviteten raskere noe år fram til finanskrisa kullkasta all enn i Tyskland i alle åra fram til budsjettbalanse. Fra innføringen av euutbruddet av krisa høsten 2008. Etter innførinroen var det tvert imot Tyskland og Frankrike gen av euroen ved århundreskiftet var den økonomiske veksten i Tyskland klart lavere Det er markedene i andre land som har holdt som oftest og i størst grad brøt EU-kravet om veksten oppe i Tyskland. Mens den stagner- at budsjettunderskudd aldri måtte være større enn gjennomsnittet i eurosonen ende kjøpekraften innenlands i Tyskland ikke enn tre prosent av bruttonasjonalproduktet. Etter århundreskiftet utkonkurrerte tysk har gitt noen tilsvarende vekstimpulser til ekDet var den uholdbare veksten i privat seknæringsliv likevel sine konkurrenter i land sportnæringer i andre europeiske land. tor som kasta land etter land ut ei krise som som Hellas, Portugal, Spania og Italia fordi raskt ble ei krise også for statskassene – da lønningene i Tyskland økte så lite, så lite at de Valutaunion til fordel for Tyskland ikke holdt tritt med prisøkningen. Fra 2000 til Ideen bak valutaunionen var at den ville føre til regjeringene i samla flokk bestemte seg for å 2009 gikk den gjennomsnittlige reallønna i Ty- konvergens mellom eurostatene: samme valuta berge bankene med penger de måtte låne på skland ned med 4 prosent. I alle andre europei- og felles rente ville føre til at også andre sider de samme finansmarkedene som hadde løpt ske land økte reallønna i den samme perioden, ved de nasjonale økonomiene ville utvikle seg løpsk. til dels betydelig, i Frankrike med 10 prosent og i Storbritannia med 26 prosent.

6

likt. Det var samtidig den sentrale forutsetningen for at valutaunionen kunne fungere.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013


Soveforbud for tiggere Ola Kristian Johansen nestleder Nord-Trøndelag SV Politidirektoratet foreslår å forby tiggere å sove ute. Forbud mot å sove er en av de drøyeste anti-tiggeforslagene jeg har sett. Løsgjengerloven som ble innført i 1900, opphevet vi i 2006. Tigging er et problem, men løsningen er ikke å feie det under teppe og kriminalisere dem som har det vanskeligst i samfunnet.

arbeidsleirer frem til 1970, da opphørte denne praksisen. Løsgjengerloven ble opphevet fordi den virket som en klasselov mot de dårligst stilte i samfunnet. For bare 8 år siden fikk vi altså stortingsflertall for å slutte å straffe folk for å ha det vanskelig. Mediedebatten signaliserer at et flertall av stappmette norikke færre dmenn gjerne vil forby synet av andres elendighet.

Vi får fattige og trengende av å nekte dem å sove

Vi får ikke færre fattige og trengende av å nekte dem å sove, eller ved å kriminalisere dem – da må de må tjene til livets opphold på måter som kan være langt mer problematiske for oss. Tigging er noe av det mest harmløse et sultent menneske kan foreta seg. Vi må tåle å se de som ikke velter seg i den samme luksusen som de fleste av oss gjør. Vår historie inneholder mørke kapitler om "løsgjengere". Sterilisering, tukthus og lobotomering av de mest urolige individene er eksempler på hvordan vi har behandlet vanskeligstilte uten fast bolig i nær fortid. Mange "løsgjengere av romanifolket opplevde å bli fratatt ungene sine og plassert i arbeidsleire. Det anslås at over 300 romanikvinner ble sterilisert fra 1930-årene til 1970-årene. Rasehygeniske tiltak er stikkord for noe av det som lå til grunn for disse handlingene. Løsgjengerloven hadde både straffebestemmelser og bestemmelser om langvarig anbringelse i tvangsarbeid. Med loven i hånd kunne man sende vanskeligstilte til

Selv i et moderne og rasjonelt samfunn der produksjon og effektivitet tilsynelatende er viktigere enn noen gang, er det uverdig å behandle mennesker slik. Vi har en jobb å gjøre sammen for å snu denne utviklinga, det er et felles ansvar.

Vi har et internasjonalt avtaleverk som åpner for at bla østeuropeere kan ta seg hit for å søke lykken. I vårt overflodssamfunn er det faktisk gode penger å tjene på å tigge. Om vi vil stenge grensene for mennesker vi ikke kan hjelpe vil SVs ønske om å melde seg ut av EØS være et godt virkemiddel. Det betyr også at vi må vurdere å erstatte Schengen-avtalen med en nordisk grenseunion. Så lenge tiggerne er i Norge har vi et ansvar for dem. Da bør vi tilby dem tak over hodet og nødvendige do og vaskemuligheter både for deres og vår hygiene. Rasehygiene hører derimot ikke hjemme i vår samtid.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

7


Helseopprør: Skottland viser vei

Asbjørn Wahl, For velferdsstaten

Mens helseopprøret steg til overflaten i Norge, arrangerte For velferdsstaten studietur til Skottland for å høste av erfaringene fra landets ferd fra et markedsbasert til en forvaltningsbasert helsevesen. Konklusjonen ble at Skottland kan vise vei for det norske helseopprøret.

velferdsstaten nylig initiativ til en studietur til Skottland. Den ga oss omfattende innsikt i den skotske helsesektoren.

Fram til Skottland fikk selvstyre innen helsepolitikken i 1999, lignet den skotske sykehusmodellen (bestemt fra Helsedepartementet i Er helseopprøret i gang nå? Opprørskronikken London) mye på den vi nå har her i landet. Der, som ti leger nylig publiserte i Tidsskrift for den som her, førte det til en stadig voksende misnorske legeforening, nøye med Noe av det første det skotske parla- s y s t e m e t . og som fikk bred medieomtale, kan være av det mentet satte i gang med da det fikk Noe starten på det mange første det ansvar for helsepolitikken, var der- skotske parav oss har ventet på – nemlig et mer amentet for å avvikle markedselementene i lsatte omfattende opprør i gang mot den markedsomed da det organiseringen av sykehusene. rienterte sykehusfikk ansvar modellen som nå har for helsepolieksistert her i landet i et drøyt tiår. Etter all tikken, var derfor å avvikle markedselemenden innestengte frustrasjonen som mange av tene i organiseringen av sykehusene. Bestiller-/ oss har vært vitne til blant dem som arbeider i utførermodellen gikk først, men fra 2004 ble dette systemet, er det mer en befrielse enn en hele foretaksmodellen skrotet. Begrunnelsen overraskelse at opprøret kommer. Uviljen til å var at foretakene kun hadde sin berettigelse erkjenne problemene på det politiske toppnivå i tilknytning til en markedsbasert bestiller-/ ser imidlertid ut til å være like bastant. utførermodell. Uten konkurranse og markedssimulering hadde foretakene utspilt sin rolle, Et av argumentene som ofte brukes mot kri- konstaterte de. tikerne, er at de (vi) ikke viser til noe alternativ til den aktuelle modellen. At det er feil, får Dermed tok de sykehusene fullt og helt tilbake så være. Nå har imidlertid de ti legene lansert i offentlig forvaltning. De erstattet innsatsstyrt omfattende forslag til endringer. Tidligere finansiering med 100 prosent rammefinanhar den skotske modellen i flere sammen- siering, reduserte målstyringen og etablerte henger blitt vist til som en utmerket alterna- omfattende strukturer for medvirkning fra de tiv måte å organisere spesialisthelsetjenesten ansatte og befolkningen. I tillegg ble outsourcpå. For å forsikre oss om at den fortsatt utgjør ing av såkalt støttevirksomhet avviklet, og tjeen levedyktig og vellykket modell, tok For nestene ble tatt inn igjen i sykehusenes egen

8

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

organisasjon. Flere understreket betydningen av at sykehusene selv har kontrollen over tidligere outsourcede tjenster som renhold, ettersom det er avgjørende viktig å ha høy kvalitet og kompetanse på nettopp slike tjenester i et sykehus. De skotske sykehusene er nå organisert i 14 regionale helsestyrer og 8 styrer for ulike landsdekkende funksjoner (felles informasjonstjeneste, ventelisteadministrasjon, sikkerhetsavdelinger for psykiatriske pasienter, kvalitetsforbedringsarbeid, folkehelsearbeid, ambulanser, etter- og videreutdanning, m.m.) – altså til sammen 22 enheter. I Skottland møtte vi representanter fra de nasjonale helsemyndighetene, legeforeningen, fagorganisasjonene for både sykepleiere og andre ansatte ved sykehusene, samt fra Labouropposisjonen i parlamentet. Vi ble slått av hvor massiv og entydig støtten til den nåværende organisasjonsmodellen for helsetjenestene var blant alle disse institusjonene og organene. Ingen ville tilbake til foretaksmodellen, og ingen ga uttrykk for noe ønske om å få markedsmekanismer inn i spesialisthelsetjenesten igjen. Skottene står selvfølgelig også overfor en rekke nye utfordringer og uenigheter innen helsesektoren, men blant de representantene vi traff, var holdningen at disse måtte behandles innenfor den nåværende, heloffentlige og behovsorienterte modellen. På nok et sentralt område, nemlig målstyring, opplevde vi, overraskende nok, en overveldende støtte til endringene og enighet blant alle involverte. De var i ferd med å avvikle den detaljerte målstyringen, som de hadde arvet


Victoria hospital Glasgow

fra den britiske modellen. Den hadde, som over alt ellers, ført til målforskyvning og at det ble et meningsløst fokus på forhold som enkelt kan kvantifiseres, heller enn på det som skulle være helsesektorens overordnete mål. Her opplevde vi imidlertid noe mer uenighet, både når det gjaldt løsninger, men særlig i virkelighetsbeskrivelsen. UNISON (Fagforbundets søsterorganisasjon) ville gå vekk fra målstyring fullt og helt, og heller basere aktiviteten på et nedenfra-og-opp perspektiv – bygd på de ansattes kvalifikasjoner og kompetanse. Helsemyndighetene fortalte at de hadde gått fra 100 ulike styringsmål i 2005, via 35 i 2007 og 12 i dag – mens de siktet seg inn på 6. Samtidig ble målene omformulert, fra enkle, kvantifiserbare, til mer omfattende kvalitative mål. En slik utvikling hadde bred støtte blant de ansattes organisasjoner, men flere satte spørsmålstegn ved helsemyndighetens virkelighetsbeskrivelse. De mente det gikk for sent, og at det fortsatt ble operert med en rekke underpunkter under dagens 12 mål. Likevel var det overraskende å oppleve at den mest prinsipielle avvisningen av den tidligere målstyringen ble framført nettopp av representanten fra helsemyndighetene, som for anledningen var direktøren for kvalitetsenheten innen National Health Service. Det ble lagt stor vekt på hyppige møter med informasjons- og erfaringsutveksling mellom den politiske ledelsen og de 14+8 enhetene i helse-Skottland, samt mellom de regionale ledelsene og de ulike yrkesgruppene i helsetjenesten. Helseministeren har månedlige møter med lederne for de 22 enhetene. En gang i året holdes det åpne møter med representanter for

alle yrkesgrupper fra alle regioner, samt rep- valg i to regioner, men erfaringene var ikke resentanter for befolkningen. De overordnete entydige – i alle fall ikke de ulike interesideene for virksomheten ble oppsummert i sentenes vurdering av erfaringene. Uten at vi honnørordene Samarbeid, Partnerskap, Inte- fikk klare signaler om hvor man vil ende på grasjon og Verdibasert (og partnerskap viste dette området, var det stor enighet om at det vel og merke ikke til offentlig-privat partner- demokratiske element her var viktig. Det kan skap, men samarbeid mellom de ulike enheter gå i retning av et indirekte demokrati, der de og yrkesgrupper). Det ble også understreket at involverte kommunestyrene i hver region utdet skotske helpeker et flertall sevesen var det av styremMålstyringen hadde, som over alt området som i edlemmene i ellers, ført til målforskyvning og størst grad hadde de regionale blitt skjermet i helsestyrene. at det ble et meningsløst fokus på finanskrisas kjølforhold som enkelt kan kvantifiseres, H o v e d vann, og at de ikke hadde problemer konklusjonen heller enn på det som skulle være med å holde seg fra Skottland helsesektorens overordnete mål. innenfor de tilstår imidlerdelte budsjettene. tid fast: Det Den største utfordringen det skotske helseves- grepet de tok ved å føre sykehusene fullt og enet står overfor, i følge alle involverte parter, helt tilbake i den offentlige forvaltningen, uner en planlagt integrering mellom den lokale der politisk styring, har vært en entydig sukomsorgstjenesten og den nasjonalt organiserte sess – og ikke minst en samlende løsning for helsetjenesten. Særlig sykepleiernes organisas- så vel de som arbeider i helsevesenet, som for jon fryktet blant annet at dette kunne bringe dem som er eller blir pasienter der. Blant annet markedselementer inn i helsetjenestene igjen, har dødeligheten blant innlagte i sykehusene ettersom kommunene har mindre prinsipiell gått ned med 12,5 prosent siden organisasjonmotstand mot dette i sin nåværende organi- sendringen i 2004. Vil ikke våre helsepolitikere sering av omsorgstjenestene. Her diskuteres hente inspirasjon der, så får vi vel heller satse det friskt, og den endelige modellen for denne på at det helseopprøret som har startet, får integreringen av tjenester under to ulike ad- tilstrekkelig tyngde til å presse fram de nødvministrative nivåer, vil nok by på en rekke nye endige endringene. problemer og utfordringer. Et annet område som ble friskt diskutert, var spørsmålet om direkte valg av representanter til de 14 regionale helseregionene. De hadde gjennomført pilotprosjekter med slike direkte

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

9


Chávez og Prout

Dada Maheshvarananda

President Hugo Chávez vigde livet sitt til dei fattige i Venezuela. Han forandra liva deira og forandra landet deira. Den 6. mars, dagen etter hans død, venta eg elleve timar med vener for å vise han den siste æra medan kroppen hans sakte blei frakta gjennom byen. Det tok mykje lenger tid enn venta, etter som hundretusenvis fylte gatene og den gigantiske idrettsarenaen kor prosesjonen enda for å få eit glimt av den passerande kista. Mengdene song og klappa med populære songar om «El Comandante» og rop som «Chávez lever, kampen held fram!», «Eit sameint folk vil aldri bli slått!» og «Eg er Chávez!». Da kroppen om natta endeleg kom fram til det nasjonale militærakademiet for offentleg framsyning, så var køen av folk som venta nesten to kilometer lang!

000 mennesker som demonstrerte mot nyliberale markedsreformer, red. mrk.) Sjølv om dei mislukkast, så vart Chávez ein folkehelt. Etter to år i fengsel fekk han amnesti og starta ein valkampanje mellom dei fattige, og han vann presidentembetet i slutten av 1998. Fram til desember 2012 har koalisjonen hans vunne 16 av 17 nasjonale val på grunn av den vellukka politiske medvitshevinga hjå massane.

Den kapitalistleia opposisjonen freista eit militærkupp mot Chávez i 2002 med amerikansk kjennskap og støtte, likevel klarte ei sameining av massane og lojale militære å fri Chávez og henta han tilbake frå marinebasen på øya der han var heldt fanga. Etter dette vart Chávez meir stridbar i retorikken om klassekamp mot oligarkiet, som han kalla «kjeltringar». Sosialistiske og militære verdiar har påverka massane i Leiarane av Venezuelas Sentralbank Korfor gjekk stor mon så mange folk jennom og finansdepartementet er ikkje banki- gdeltakande dit? Korfor erar, men revolusjonære, som står for ville dei vente demokrati, så lenge? Og kommuoffentlege oppkjøp av nøkkelindustri i i staden for ei nale råd sober tilstelpå grasrotaukande tempo ling med alle nivå, den kledde i svart, nye nasjonkorfor bar så mange lysande raude T-skjorter, ale politistyrken og andre initiativ. eller hovudband med dei nasjonale fargene, og korfor song dei og ropa slagord? Leiarane av Venezuelas Sentralbank og finansdepartementet er ikkje bankierar, men revoKlassekamp mot oligarkiet lusjonære, som står for offentlege oppkjøp av Venezuela er eit døme på eit land som syn- nøkkelindustri i aukande tempo, med meir est å ha opplevd ei klasseendring gjennom enn 200 ekspropriasjonar av private føretak i ein ikkje-valdeleg valprosess. Oberstløytnant 2010 åleine. Chávez har kunngjort at han har Hugo Chávez, ein militær karriereoffiser, or- vedkjent seg til «eliminasjon av kapitalismen». ganiserte 130 offiserar og nesten 900 soldatar, Regjeringskontrollerte og kommunale media om lag ti prosent av Venezuelas militære, i ein påverkar massane med verdiar som solidaritet, freistnad på å kaste president Carlos Andrés folkemakt og sosialisme for det tjueførste hunPérez, og styret hans av korrupsjon, sensur og dreåret. Mange kapitalistar har flydd til Miami misbruk av menneskerettar. (I 1992, etter at og andre stader, og andre som blir, er frustrerte Pérez sikkerhetsstyrker hadde massakrert 3 og nervøse sidan dei ikkje lenger har makta.

10

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

Misiones Bolivarianas For første gongen i Venezuelas historie nytta ein president fortenesta frå petroleumssalet til å betale for sosiale program, slik som å bygge skular og tilsette lærarar så kvart barn kan få skulegang, starte opp frie universitet, bygge sjukehus og helseklinikkar i kvar barrio og landsby, noko som har redda tusenvis av liv kvart år. I Vargas-åsane fortalde ei gruppe landsbykvinner meg at før i tida, når nokon var blitt sjuke og døydde, så ville det ta dei to dagar å bera kroppen ned til kyrkjegarden til gravferds, og da dei kom heim, kunne det vera ein annan daud kropp som venta på dei, for det var ingen klinikk dei kunne gå til. No er der klinikkar overalt. Med hjelp frå Kvinnenes Bank har dei danna suksessrike jordbrukskooperativ som gir dei alle ei stødig inntekt. Dei svor at dei aldri ville vende tilbake til den fryktelege fattigdomen dei leid under før Hugo Chávez forandra liva deira. Chávez gjekk føre med byttehandel og underteikna tosidige byttehandelavtalar med utviklingsland og bytte olje mot andre gode som Venezuela trong, derimellom 50.000 kubanske legar og tannlegar som skaffa gratis sjukestell i slumområde og fjerne landsbyar. Chávez sette tilstanden til fattigfolket opp på den nasjonale agendaen. Stemmeregistrering har auka dramatisk, avstemmingsstader likeins. Meir enn 80 prosent av veljarane gjekk til valurnene i presidentvalet i 2012 (samanlikna med mindre enn 59 prosent av veljarane i USA som stemte dette året). I dag seier til og med anti-Chávez-kandidatane at dei vil halde fram med dei sosiale prosjekta viss dei blir valde. I 1998, etter Chávez’ første valsiger, var alle husa i landsbyane i Barlovento i Miranda laga av jord og i veldig dårleg tilstand på grunn av


Dada Maheshvaranada og Hugo Chavez

nasjonale petroleumsselskapet i Venezuela (PDVSA) meg og andre proutistar for å gje ein serie med treningskurs og føredrag om Proutmodellen. Så, i 2007, grunnla vi det proutistiske forskingsinstituttet i Venezuela i Caracas som ein uavhengig, ideell organisasjon. Ein hovudgrunn til at vi gjorde dette var fordi vi såg kor nært måla til Prouts sosioøkonomiske modell og den bolivariske revolusjonen, initiert av president Chávez, sto kvarandre.

stadige flaumar. Delstatsguvernøren, Henrique Capriles, som stilte til val mot Chávez i 2012, sørgde for tilstrekkelege lån til dei fattige slik at nesten alle husa i landsbyane no er bygd av sementblokkar. Chávez og Prout

Prout slår fast at førsteprioritet til kvar og ein økonomi lyt vera å garantere minstebehova i livet (mat, klede, husvære, utdanning og medisinsk stell), retten til å leva, til alle folk. Subsidiert basismat blir seld veldig billeg i regjeringsbutikkar over heile landet, og offentlege skular gir no gratis lunsj til alle elevane, båe delar reduserer monaleg pengane som fattigfolk treng til å fø familiane sine. Gratis skulegang og helsestell for alle er òg nådd, med dobling av innmelde til universiteta. Gjennom 2012 bygde regjeringa meir enn 200.000 hus og gav dei til trengande familiar, og ho planlegg å bygge totalt to millionar heimar til 2018. Chávez’ regjering minska fattigdomen med halvparten og den ekstreme fattigdomen med 70 prosent. Føresetnadene for å få offentleg pensjon tridobla. Som ein som har brukt livet sitt til å arbeide med dei fattige, så er eg djupt takknemleg for desse svært imponerande bragdene – slik som massane som strøymde ut i gatene i mars.

For ti år sidan, den 1. juni 2003, vart eg invitert til eit møte med president Hugo Chávez, til showet han hadde kvar veke i venezuelansk fjernsyn, for å presentere den spanske utgåva av den første boka mi om Prout, som blei publisert i Caracas. Eg fortalde han at eg var inspirert av orda til Prabhat Ranjan Sarkar, grunnleggaren av Prout, ved slutten av besøket hans til Caracas i 1979, da han sa; «Venezuela treng gode åndelege leiarar. Viss Venezuela kan skape Økonomisk demokrati åndelege politiske leiarar, så vil ho ikkje berre vera leiaren av Latin-Amerika Fleirtalet av Venezuelas kooperativ har få – ho vil også medlemmar, med lita utdanning. På grunn vera leiaren av heile planeten. av så mange mislukka registrerte kooperativ Venezuela er eit skifta støtta frå regjeringa frå kooperativ over velsigna land.»

til «sosialistiske føretak» og arbeidarovertakav bedrifter.

President ing Chávez sa; «Dada Maheshvarananda har gitt oss ei bok som vi set veldig pris på. Besøket ditt har kome på slikt eit høveleg tidspunkt… Mange takk skal du ha, bror, og lat oss halda fram med åndelegheit, ånd, god tru, moral og den mystiske krafta som rører verda. Dada Maheshvarananda og andre verdsborgarar er velkomne på besøk, spesielt dei som kjem tillitsfulle og gir ideane sine, ånda si og den moralske flammen sin til den bolivariske revolusjonen. Denne har tiltrekt merksemda til heile verda, spesielt dei som kjempar og drøymer om ei betre verd, nett slik det seiast i After Capitalism: Prout’s Vision for a New World.» I desember 2003 og igjen i 2005 kontakta det

Makt til lokalsamfunna er ein annen nøkkeldel av Prouts økonomiske demokrati; Chávez initierte systemet med kommunale råd med kooperative bankar som sjølve avgjer kva for lokale prosjekt dei vil støtte – 33.000 verkar no i landet. Sjølv om mange klagar kjem opp i verdsmedia om korleis Chávez har «øydelagt» Venezuelas økonomi, så har den økonomiske veksten auka til 5,6 prosent i 2012. Det konservative International Monetary Fund (IMF) berekna nasjonalgjelda førre året til 51,3 prosent av Brutto nasjonalproduktet (BNP), men Europa har meir enn 90 prosent! Den utanlandske delen av denne gjelda var berre 4,1 prosent av Ven-

ezuelas eksportinntekter. Inflasjonen er høg, men lægre enn før han tok embetet. Matsuverenitet, å produsere nok mat til å fø heile folkesetnaden, er enno ikkje oppnådd, men det er eit anna mål felles for både den bolivariske regjeringa og Prout. Chávez ønskte å endre den profittorienterte kapitalistiske økonomien til ein som var retta mot innanlandsk og berekraftig sosial utvikling, ved å trekke inn dei som før var marginaliserte eller utestengde. Frå 2002 inspirerte han til den fenomenale danninga av 262.904 registrerte kooperativ fram til slutten av 2008, men mange av desse vart aldri aktive, eller braut saman. Det nasjonale overvakingsinstituttet for kooperativ, SUNACOOP, godkjenner om lag 70.000 som fungerande, som framleis er det høgste talet for noko land etter Kina. Fleirtalet av Venezuelas kooperativ har få medlemmar, med lita utdanning. På grunn av så mange mislukka registrerte kooperativ skifta støtta frå regjeringa frå kooperativ over til «sosialistiske føretak» og arbeidarovertaking av bedrifter. På dette viset betaler regjeringa lønene, men held på eigarskapen. Prout, på den andre sida, støttar samvirke som både er arbeidareigde så vel som arbeidarstyrte. Sjølvsagt er der problem i Venezuela; eit par av dei er veldig alvorlege. Korrupsjon og brotsverk skader alle. Årsakene er mange; å løyse desse problema krev innsats frå heile folket – for dette er det nødvendig med ein storstilt kampanje for heving av samfunnsmedvit på kvart eit skulenivå, gjennom massemedia og i kvart eit regjeringskontor. Heving av sosialt medvit og folkeutdanning er også nøkkel til å minske forureining og verne miljøet, som er eit anna alvorleg problem. Viss verknaden av desse problema vart minska, så ville mange fleire frå middelklassen bli inspirerte til å stø denne revolusjonen. Dessverre var den revolusjonære retorikken til Chávez ofte fornærmande mot motstandarane – å lytte oppriktig til gyldige klagar er nødvendig for å opne dialog og bygge bruer slik at ein enda større del av folket i Venezuela tar konstruktivt del i det bolivariske prosjektet. Hugo Chávez var ein svært sterk mann som leida folket sitt gjennom ei ovstor sosial forandring. Han har døydd, men visjonen hans for eit meir rettvist og demokratisk samfunn held fram med å inspirere massane i Venezuela og held seg svært levande. Dada Maheshvarananda er munk, skribent, sosial aktivist og direktør for Prout Research Institute i Venezuela. Omsett av Edvard Mogstad

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

11


Argumentet Rwanda Torgeir Salih Holgersen

Når tilhengerne av NATOs 'out of area'-strategi eller EUs innsatsstyrker skal begrunne sitt syn, har farene for folkemord, og viktigheten av å ha et redskap for raskt å kunne gripe inn for å forhindre dette, vært deres viktigste argument. Et av de mest flittig brukte eksemplene er Rwanda.

Rwanda og nabolandet Burundi er imidlertid to av kun en håndfull land på det afrikanske kontinentet sør for Sahara (de andre er Somalia, Botswana, Lesotho og Swaziland) som kan betegnes som nasjonalstater, i den forstand at det i landet tales ett felles språk som også er morsmål for det overveiende flertallet av befolkninga. Kinyarwanda er morsmål for over 99 prosent av den rwandiske befolkninga.

Den etter hvert nesten offisielle fortellinga, er at massakren i Rwanda fikk utarte fordi Vesten ikke brydde seg om Rwanda og unnlot Helt siden antikken har det vært en kjent å blande seg inn forstrategi for erobrere di Rwanda spesielt konForestillinga om at ”tutsi” og åtrollopprettholde og Afrika generelt gjennom ”splitt ikke er særlig viktig. og hersk”. I motset”hutu” skulle være to ulike Ser vi på Rwandas ning til de fleste andre folkegrupper, ble bygd opp faktiske geografi afrikanske land, hvor og historie, er det med utgangspunkt i arbeids- befolkninga faktisk er motsatte tilfelle: delt i en rekke ulike deling og klasseforhold i de Rwanda er i første folkegrupper med rekke et jordbrukførkoloniale kongedømmene til dels gjensidig helt sland, men landet uforståelige språk, Rwanda og Burundi. med Afrikas høyeste måtte de europeiske befolkningstetthet, kolonierobrerne først ligger samtidig konstruere etniske svært strategisk til på østsida av Kongo, som ulikheter i Rwanda, før de kunne utnyttes. er et av områdene i verden med de absolutt største uutnytta naturressursene. Vestlige sta- Forestillinga om at ”tutsi” og ”hutu” skulle ters ønske om kontroll over dette området har være to ulike folkegrupper, ble bygd opp med vært sterkt både før og etter uavhengigheten i utgangspunkt i arbeidsdeling og klasseforhold 1962. Det vestlige ønsket om kontroll, har både i de førkoloniale kongedømmene Rwanda og vært hovedårsaken til at konflikten mellom Burundi. ”Tutsi” var opprinnelig et begrep som ”hutuer” og ”tutsier” i det hele tatt oppsto, og ble brukt om nomadiske kvegdrivere, mens en direkte årsak til den eskaleringa av konflik- ”hutu” ble brukt om bofaste bønder. Kvegnoten som til slutt kulminerte med folkemordet madene var ofte mer stridsvante enn de bofaste i 1994. bøndene, noe som resulterte i at kongene og en stor del av adelen var av ”tutsi”-opprinnelse. Men det var ikke noe gjennomgående "Hutu" og "tutsi" Jeg setter ”hutuer” og ”tutsier” i anførselstegn system i dette. Deler av adelen hadde også rot fordi det at vi her snakker om to ulike folkeg- i den tradisjonelt bofaste ”hutu”-befolkninga. rupper stemmer dårlig overens med hvordan Videre var skillet mellom tutsinomader og begrepet folkegruppe defineres i andre sam- hutubønder i ferd med å forsvinne. En sterkt menhenger. Da snakker man normalt om voksende befolkning ga et økende press på grupper som har ulikt språk og/ eller religion. jordarealene og mindre rom for ekstensiv

12

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

kvegdrift. Stadig flere familier som tradisjonelt hadde vært ”tutsier”, ga derfor opp kvegdriften og slo seg ned som bofaste bønder. Tross dette, greip belgierne tak i denne tradisjonelle arbeidsdelinga, og med utgangspunkt i at tutsinomadene hadde vært overrepresentert i den føydale herskerklassen, kom de opp med ideen om at ”tutsiene” tilhørte en annen og mer høytstående rase som var innvandret nordfra, og som dermed skulle være nærere i slekt med europeerne. Tutsiene skulle være ”hamitter” i motsetning til de lavtstående bantufolkene som hutuene stamma fra. Hamittisk er et samlebegrep som har blitt brukt om de kushittiske språkene i Somalia og det østlige Etiopia, berberspråkene i Nord-Afrika og haussa og andre tsjadspråk i Sentral- og Vest-Afrika. Ingenting tyder på at det noen gang har foregått noen innvandring til Rwanda eller områdene rundt fra noen av disse områdene. At tutsiene skulle være ”hamitter” er dermed det reine og skjære oppspinn. Derimot er det tenkelig at noen av kvegdriverfamiliene faktisk kan ha innvandret nordfra, men i så fall fra SørSudan, et område som er befolket av folkegrupper som snakker ulike nilotiske språk. Den nilotiske språkfamilien er akkurat like ”afrikansk” som bantuspråkene som snakkes i det sentrale og sørlige Afrika. I den grad enkelte tutsifamilier hadde aner fra det nilotiske språkområdet i Sudan, hadde alle uansett gått over til å bruke bantuspråket kinyarwanda lenge før europeerne ankom. Og ingen fysiske trekk kunne skille en tutsi fra en hutu. Favorisering av tutsier Dette hindret likevel ikke de belgiske koloniherrene fra å sette i verk et program for systematisk å favorisere ”det naturlige herrefolket”. Den opprinnelige adelen ble renset for hutuer og fra denne ”reine” tutsiadelen rekrutterte belgierne alle tjenestemenn til koloniad-


Medlemmer av hutumilitsen Interahamwe. Foto: schacon Flickr creative commons

ministrasjonen. Tutsibarn fikk også tilbud om vestlig utdanning, mens alle hutuer ble holdt nede med tunge skatter, omfattende tvangsarbeid og uten muligheter for utdanning. Det skulle ikke mer enn en generasjon med slik systematisk forskjellsbehandling til før belgierne lyktes med å skape den subjektive oppfatninga om to folkegrupper blant rwanderne som hadde manglet i utgangspunktet. Hos tutsiene ble følelsen av overlegenhet dyrket fram sammen med frykten for hevn fra det undertrykte hutuflertallet. Hos hutuene vokste aggresjonen mot tutsiene, spesielt blant grupper i hutubefolkninga som tradisjonelt hadde tilhørt de øverste sosiale lagene. Hutusjåvinisme med fransk støtte Etter andre verdenskrig ble det klart at koloniherrenes storhetstid gikk mot slutten. Rwanda ble formelt satt under FN-administrasjon med oppdrag å forberede Rwanda for uavhengighet, selv om mandatet ble gitt til den samme belgiske koloniadministrasjonen som før krigen. Da det nærmet seg tida for uavhengigheten, endret belgierne sin politikk, ved å begynne å favorisere den hittil undertrykte hutueliten. Valget som ble avholdt i 1959 under belgisk overoppsyn, ble vunnet av det hutusjåvinistiske PARMEHUTU. Da Rwanda formelt fikk sin uavhengighet i 1962, var det derfor denne hutueliten som kom til makta. Denne eliten var både korrupt og udugelig på alle vis i forhold til å skape økonomisk utvikling for det rwandiske folket. Men den var en trofast alliert for de belgiske selskapene som videreførte sin virksomhet etter uavhengigheten, og for Frankrike. Etter den formelle uavhengigheten for koloniene, fortsatte Frankrike å utgjøre den ledende økonomiske, politiske og militære maktfaktoren over hele det fransktalende Afrika. Frankrike utvidet dermed sitt innflytelsesområde til også

å inkludere de tidligere belgiske koloniene Kongo (lenge kalt Zaïre), Rwanda og Burundi.

tidligere britiske koloniene i Afrika etter at disse ble formelt uavhengige på 1960-tallet.

Tutsiopprør med USA-støtte

Like lenge som den anglo-amerikanske aksen Hutueliten i Rwanda holdt seg ved makta har eksistert, har det eksistert et rivaliseringsved en kombinasjon av militær og politisk forhold til franske og allierte kontinental-eustøtte fra Frankrike og anti-tutsi dema- ropeiske interesser. Så lenge den kalde krigen gogi. Allerede kort tid etter uavhengigheten varte, aksepterte USA riktignok at franske og resulterte dette i pogromer mot tutsibe- belgiske selskaper fikk beholde det ekstremt folkninga, og flere hundretusen flyktet over naturrike Sentral-Afrika som sin interessesgrensene til nabolandene, spesielt Uganda. fære, så lenge Frankrike dermed bidro til å holde Sovjetunionen ute. Men da Frankrike gjorde et forsøk på å Blant den fallerte tutsielutvide sin interesseiten var det mange som Da det nærmet seg tida sone fra Kamerun inn drømte om svunne tider i de oljerike delene av for uavhengigheten, enda tutsiene, riktignok unNigeria, ved å støtte der vestlig-imperial overdret belgierne sin politikk, separatistbevegelsen høyhet, var herrefolket i i Biafra, slo USA og ved å begynne å favoriseRwanda. I 1985 oppsto Storbritannia tilbake den tutsidominerte gerre den hittil undertrykte ved solid støtte til den iljaorganisasjonen Rwannigerianske regjeringdas Patriotiske Front hutueliten. shæren. Biafrakrigen (FPR), med base i Uganda. var for øvrig en av de blodigste i Afrikas historie og utløste en sultI 1990 gikk FPR til et regulært angrep på katastrofe av enorme dimensjoner. Rwandas regjeringsstyrker med mål om å erobre makta i landet. FPR hadde i forkant av dette fått både militær og økonomisk støtte fra Ugandas president, Yoweri Museveni, som FPR-styrkene hadde vært med på å bringe til makta i 1986. Museveniregimet orienterte seg raskt mot USA og utviklet seg til å bli USAs mest trofaste og lojale allierte i Afrika. Uganda var fram til 1962 britisk koloni. Det at Uganda, hvor engelsk fortsatt er offisielt språk, har vendt seg mot USA, føyer seg inn i et mønster. Det spesielle forholdet mellom Storbritannia og USA, har lange tradisjoner. Det er rotfestet i felles språk og kultur, men også i et langvarig økonomisk partnerskap mellom britiske og amerikanske kapitalinteresser. Dette partnerskapet har tillatt amerikanske selskaper å ekspandere i de

Amerikanske selskaper så lenge med sultne øyne på de enorme naturrikdommene som gjemmer seg i det frankofone Sentral-Afrikas regnskoger, uten å kunne gjøre stort. Etter at den kalde krigen tok slutt, begynte imidlertid også amerikanske myndigheter å se med nye øyne på Frankrikes dominerende rolle i området og startet arbeidet med å utvikle en strategi for å øke USAs innflytelse i regionen på bekostning av Frankrike. Da tutsigeriljaen FPR angrep Rwanda fra sine baser i USA-vennlige Uganda, så USA derfor dette som en mulighet for å skyve sine posisjoner fram. Da det første angrepet i 1990, ble slått tilbake av rwandiske regjeringssoldater, ble major Paul Kagame (i dag Rwandas presi-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

13


dent) fløyet inn fra USA hvor han hadde fått militær utdanning, for å lede FPR-styrkene. Kagame reorganiserte FPR, og med våpen fra USA-allierte Ugandas regjeringshær, satte han i 1993 i gang et nytt invasjonsforsøk. FPR trengte nå langt inn på rwandisk territorium. Folkemordet Dette så Frankrike som en alvorlig trussel mot sin innflytelse og fløy inn fallskjermsoldater for å sloss sammen med den rwandiske regjeringshæren. I denne situasjonen gikk FPR med på våpenhvile. Denne var imidlertid på ingen måte stabil. FPR, støttet av Uganda og USA, var på ingen måte interessert i å legge til side sine maktambisjoner.

historien, ikke det å ha satt sine griske ambisjoner om kontroll over Sentral-Afrikas naturrikdommer foran hensynet til afrikaneres liv og sikkerhet gjennom aktivt å delta i, og støtte opp om, voldelige og sjåvinistiske grupper på den ene eller den andre sida. Nei, skammen var at ”verdenssamfunnet” (altså Vesten) ikke sto klar med en stor invasjonshær som kunne gå inn i Rwanda og avvæpne morderne i det de var vel i gang. Moralen er at NATO, og gjerne også EU, må utvikle slike styrker for å kunne ordne opp dersom en tilsvarende situasjon skulle oppstå i framtida. De som kjører fram denne historien, hopper ikke bare over forhistorien. De unnlater også glatt å diskutere de mange praktiske problemene og begrensningene et slikt intervensjonsprogram ville stått overfor. Det som er sikkert er at en liten høyteknologisk utrusta

sannsynlighet bringe de samme hutusjåvinistene som sto bak massakrene tilbake til makta? Hva ville i så fall skje da? Det kan tenkes, selv om det langt fra er sikkert, at omfanget av massakrene kunne blitt noe begrenset dersom Frankrike og USA hadde klart å enes om mål og utrustning for en storintervensjon i det de så at massakrene var et faktum. Men forutsetninga for at en slik operasjon skulle kunne iverksettes, ville vært at USA og Frankrike da var i stand til å komme fram til en enighet om hvems klienter som egentlig skulle styre Rwanda, og dermed hvilke selskaper som skulle kunne bruke landet som en brikke i spillet om de enorme ressursene i landområdene rundt.

Våpenhvilen ga imidlertid hutueliten en anledTatt i betraktning at det var disse samme imning til å mobilisere. Massiv antitutsiagitasjon perialistmaktene som hadde utrustet morble spredt gjennom media hvor skrekkscenaderne og krigsherrene på hver sin side riet om en tilbakevending til det gamle gjennom flere år, blir det mer realistisk tutsiherredømmet ble malt fram. Det For å avvæpne en slik fiende, ville å håpe på at Jesus skulle komme tilbake ble tatt skritt for å væpne organiserte og ordne opp enn å tro at en av partman trenge en formidabel hærstyrke hutusjåvinister over hele landet og planville være villig til å vike plassen, er ble lagt for å eliminere ”fienden”, det på mange titusen mann og en gigan- ene bare fordi voldsnivået i konflikten var vil si hele tutsibefolkninga og alle hutuer blitt trappet opp. Hadde en slik altrutisk transportaksjon med flyslipp av som avviste hutusjåvinistenes budskap, isme fra en av imperialistmaktene viri det øyeblikket kampene eventuelt ville soldater i fallskjerm over hele landet. kelig vært tenkbar, hadde man uansett bryte ut på ny. ikke trengt noen stor intervensjon for Startskuddet for blodbadet, kom da FPR-sol- hærstyrke ikke ville kunne gjort stort i en situ- å stoppe folkemordet. Prosessen fram mot dater, som under våpenhvileavtalen var utstas- asjon hvor fienden ikke er en klart lokalisert folkemordet kunne på et hvilket som helst jonert i hovedstaden Kigali, skøyt ned flyet med hærstyrke, men består av helt vanlige lands- tidspunkt i perioden før folkemordet virkelig presidentene Habyarimana i Rwanda og Ntar- byboere spredt over hele landet, væpna med var i gang, blitt stoppet av at enten USA eller yamira i Burundi. Begge presidentene, som landbruksredskaper og et brennende hat. For Frankrike, hadde trukket støtten til sin klient. begge var hutuer, ble drept. Kampene mellom å avvæpne en slik fiende, ville man trenge en FPR og regjeringshæren brøyt da ut på nytt, formidabel hærstyrke på mange titusen mann Konklusjon og omtrent samtidig satte hutuekstremistene i og en gigantisk transportaksjon med flys- For å oppsummere argumentet Rwanda: Det gang massakrene på tutsier over hele Rwanda. lipp av soldater i fallskjerm over hele landet. som kunne stanset folkemordet, ikke bare Og selv da ville tidsproblemet nødvendigvis muligens lagt en viss begrensning på omfanget føre til at det beste man kunne håpe på, ville av det, var om ”verdenssamfunnet” (altså Den offisielle fortellinga være å begrense omfanget på massakrene noe. Vesten) faktisk hadde latt Rwanda i fred, og Hele denne lange historien om direkte vestlig oppkonstruksjon og utnyttelse av den etni- Og hva skulle de eventuelle NATO-soldatene unnlatt å gjøre alt de gjorde for å bygge opp ske konflikten i Rwanda til egen fordel, blir gjøre etter at de hadde beslaglagt alle våpnene det hatet og konflikten som til slutt kokte over som regel utelatt når historien om Rwandas og jordbruksredskapene? Skulle Rwanda bli en i massakrer. Utenlandsk innblanding var selve folkemord blir fortalt. Historien startes der NATO-koloni, eller skulle man avholde nye kjernen i problemet i Rwanda, ikke løsninga jeg velger å slutte, i det blodbadet er et fak- valg? Skulle man i så fall manipulere valgene som aldri kom. tum. ”Skammen” som ”verdenssamfunnet” for å få fram ”moderate” politikere, eller skulle (et mye brukt pseudonym for Vesten) bærer man avholde helt frie valg og dermed med stor på sine skuldre, er i følge den offisielt fortalte

14

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013


Blir det atomkrig? av Pål Steigan Nord-Korea har truet Sør-Korea med “endelig ødeleggelse” og har truet USA med atomkrig. Samtidig har USA flyttet strategiske våpen fram til Guam og Osan-basen ved Sør-Korea. Kan det virkelig bryte ut atomkrig? Og hva er bakgrunnen for truslene og den skarpe språkbruken? Koreakrigen

Bombing av en landsby nær Hanchon Napalm ble beryktet under Vietnam-krigen, men USA brukte enda mer under Korea-krigen. Foto: oljekrisa

Siden Koreakrigen har USA holdt fast på sine militærbaser i Sør-Korea. (Offisielt trakk de atomvåpnene ut i 1991, men Nord-Korea hevder at dette var spill for galleriet. Uansett har USA baser som på meget kort varsel kan ta imot og bruke atomvåpen.) Sammen med baser i Japan og Taiwan er de en del av den amerikanske innringingen av Kina. Dette er også grunnen til at USA har motsatt seg ethvert forsøk på gjenforening av det delte Korea. Nå som USA taper på område etter område overfor Kina, så er USAs militære overlegenhet snart det eneste kortet USA har igjen. Derfor vil ikke USA gi slipp på en eneste militærbase ved Kinas grenser.

Koreakrigen raste fra juni 1950 til juli 1953. Da våpenhvileavtalen ble undertegnet var millioner av sivile drept og lemlestet og 18 av de 22 byene i Nord-Korea utslettet av amerikanske brannbomber. Den amerikanske presidenten Harry Truman sendte amerikanske tropper inn i denne krigen uten å legge det fram for kongressen. Nord-Korea

Kims atomtrusler Nord-Korea har atomvåpen og det nye er at de sannsynligvis også har noenlunde presise ballistiske våpen til å bombe mål langt unna. Om de faktisk ville være i stand til å nå mål i USA er en annen sak. Men Nord-Korea ville være i stand til å påføre Seoul (25 millioner innbyggere) uhyggelige tap. Det ville naturligvis føre til en gjengjeldelse som ville bety minst like uhyggelige tap i nord. Dette vet Kim Jung-un, og er det noe han ikke ønsker så er det å utløse en slik krig.

Hvorfor truer han da? Atomvåpnene er omtrent det eneste kortet han har. De som kjenner Korea mener at det også ligger har atomvåpen og det nye innenrikspolitiske årsaker bak trusselpolitikken, at han ønsker å holde rier at de sannsynligvis også har noen- valer i sjakk og sikre sin posisjon. Det Det er fortsatt bare ett land som har brukt atombomben, og som kjent er kan være, men det viktigste er at han lunde presise ballistiske våpen til å det USA som utslettet de japanske byønsker konsesjoner fra utlandet, og da bombe mål langt unna. ene Hiroshima og Nagasaki i 1945. Og først og fremst fra USA. Dette har virUSA var svært nær å atombombe Kina ket før og han håper at det kan virke flere ganger under Koreakrigen. Men igjen. Men da må truslene være troverom atombomben ikke ble brukt, drepte de dige. Og det er derfor han driver så høyt spill. amerikanske napalmbombene flere sivile enn Og det er også der faren ligger. Truslene utPå 1980-tallet var fortsatt Sør-Korea et mil- løser en spiral av reaksjoner og motreaksjoner atombombene gjorde i Japan. itærdiktatur. Da reiste flere delegasjoner fra sør og for hvert nivå blir marginene stadig mindre. Pyongyang var en by uten militær betydn- på ulovlige vennskapsdelegasjoner til Nord- Faren for en atomkrig ligger i at alle aktørene ing og med over en halv million innbyggere. Korea. De ble rutinemessig arrestert og fengs- gjør en serie feil som igjen utløser nye feil hos Husene var av tre, så da de amerikanske brann- let ved hjemkomst. I Seoul møtte jeg den gan- motparten. bombene falt, brant byen som et eneste stort gen en protestantisk biskop som hadde sittet i bål. Det er en av de verste krigsforbrytelsene fengsel i sør etter et slikt besøk. Han forsikret Finnes det noen løsning? i historien. General MacArthurs ordre var “å meg om at dersom det er noe de fleste korea- Det mangler ikke på forslag til løsninger. De ødelegge alle kommunikasjonsmidler, enhver nere ønsker, så er det et forent Korea. inneholder elementer som: installasjon og fabrikk og alle byer og landsbyer. Ødeleggelsen skal starte ved grensa til Men et forent Korea ville betydd slutten på de 1. Oppheving av krigstilstanden og undertegnamerikanske basene, så det vil ikke Pentagon Mandsjuria og fortsette sørover.” tillate. Et forent Korea ville også sannsynligvis ing av en fredsavtale. 2. Fremmede tropper og militærbaser ut av Korea (i dag betyr det USA). Mao sendte to millioner frivillige fra Folkets bli en industriell gigant som ville ta ytterligere 3. Opphevelse av sanksjonene mot Nord-Komarkedsandeler fra amerikansk industri. Med frigjøringshær for å støtte den nordkoreanske rea. 4. Atomvåpenfri sone. Og i det lange løp: hæren og krigen endte i deling av Korea. Men et samlet folketall nesten like stort som Tysk- En gjenforening av Korea. Koreakrigen tok aldri slutt. Det finnes ingen land, med en solid industriell base i sør og rike fredsavtale, bare en våpenhvile. Alt dette hører mineralforekomster i nord, ville et forent Ko- Den viktigste hindringa mot en slik løsning er rea bli en utfordrer til noen og hver. med for å skjønne det som skjer i Korea. ikke Kim Jung-un, men USA. Sør-Korea framskutt base mot Kina

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

15


Bakgrunnen for politi Jonas Svendsen

En utbredt påstand om islam er at i islam har man ikke et skille mellom religion og politikk. Denne påstanden hviler på en videre idé om at religion og politikk ikke hører sammen. Mens dette er en idé som henspiller på sekulære verdier jeg ikke vil motsi meg, må det legges til at religion har påvirket politikk til alle tider, og politikken har påvirket religionen. Når man vil forstå religion på tvers av kulturell eller historisk avstand bør man derfor ikke stoppe opp ved det normative utsagnet om religion og politikk, men heller stille spørsmålet om hvordan det har påvirket og vært med på å utforme hverandre. Påstanden om at islam ikke har et skille mellom religion og politikk er beviselig feil. Skillet – i det miste på et idéplan – uttrykkes med utsagnet "deen wa dawla" – religion og stat. Utsagnet er forøvrig av morderne mynt og har blitt brukt til å beskrive at islam er "religion og stat", en påstand som ser ut til å støtte den populære oppfatningen av at islam ikke har dette skillet. Vi vil komme tilbake til dette, men først Islams tidlige historie På samme tid er det klart at når en religion går fra å være privat og personlig til å bli et sosialt fenomen, vil det også bli en politisk faktor. Mens kristendommen ble en vesentlig sosial bevegelse og identitet først med Paulus, skjedde dette for muslimene allerede med Muhammed. På den måten kan Muhammed sies å være for islam det både Paulus og Jesus til sammen er for kristendommen. Ved profeten Muhammeds død var det muslimske samfunnet samlet rundt noen grunnoppfatninger. Troen på én gud og Muhammed som denne gudens budbringer. Denne guden var guden fra kristen og jødisk tradisjon, med en oppdatert lære, ikke ulikt slik kristne så forholdet mellom pakten Jesus kom med og den gamle jødiske religionen. Muhammed hadde trodd at kristne og jøder ville komme til hans kall. Mens noen faktisk gjorde det, var ikke dette tilfelle for de fleste, og det var spesielt rike og innflytelsesrike jøder i Mekka. Ved Muhammeds død ble muslimske fellesskapet stilt overfor det to problemer som begge er viktig å når man vil forstå religion og politikk i den muslimske verden liketil idag. Det ene er spørsmålet om koranen og kilder til religiøs

16

autoritet. Det andre er spørsmålet om lederskap. Muslimene var selvsikre. Islam var en bevegelse med økende momentum. De hadde vunnet store seiere mot motstandere som hadde undertrykt, ydmyket og marginalisert dem over lang tid. Dette gjelder ikke minst den vellykkete krigskampanjen der de lyktes å overta Mekka. De hadde kjempet for det de mente var rett, blitt undertrykt, gått gjennom prøvelser, vært i eksil – noen i Etiopia, og deretter – til Medina. Seier må ha blitt tatt som en tegn fra Gud og et bevis på at saken de kjempet var rett. Problemene jeg tegnet over om kilder til religiøs autoritet tok derfor aldri form som en bitende eller tvilende debatt. Men dersom man har spørsmålene i hodet, ser man i århundrene som kommer at tradisjonene som blir utviklet likevel fungerer som svaralternativ til nettopp disse problemstillingene. Religiøs autoritet og de lærdes konsensus

lærde, og etter hvert vitenskaplige, tradisjoner, blant annet innenfor historiefaget, men også innen "religiøse vitenskaper". Det oppstår raskt en forestilling om ulema – de lærde – og at de lærdes oppfatning er autorativ. Samtidig har man en tanke om at et livlig sinn (altså sterkt intellekt) ofte er tilbøyelig til å gjøre egoistiske handlinger, så selv om de lærde blir gitt mye autoritet og tolkningsmakt, blir den faktiske utøvelsen av makten gjort av andre. Jafar Assadiq (død 765), er en viktig og spennende personlighet. Han har en spesielt viktig posisjon for sjiaer, men utøvde også mye innflytelse og anseelse som en lærd på sin egen tid. Han oppgis gjerne som inspirasjon for stifterne av de fire sunni-lovskolene som oppstår i århundret etter ham. Lovskolene baserer seg på en rekke forskjellige prinsipper som ligger til grunn for rettsmetodologi. Rettslærde må ha inngående kunnskap om koranen i bunnen. En av de viktigste prinsippene for lovskolen er at ingen anen kilde eller autoritet kan overstyre eller gå i mot koranen. Dersom en hadith sier en ting og koranen en annen, er man nødt å forholde seg til sistnevnte. For å gi en viss idé kan man nevne andre prinsipp som de lærdes

Allerede i Muhammeds liv var man opptatt av å bevare åpenbaringer. Koranen i sin rene form1 ble sett på som den aller viktigste formen religiøs autoritet. I tiden etter ble man også i økende grad opptatt av å bevare konsensus (idjma)3 og sedvane (urf). Videre kunnskap rundt åpenbaringens sammenheng, er det spørsmål om hvorvidt man kan bruke om livet til profeten. Fortellinger om livet til analogi (qiyas) på korantekst. Tendensen er at lovskolene etter profeten kunne virke som veiledninger tur tillater færre og Mens kristendommen ble en til hvordan tolke og færre prinsipp, og forstå koranen. Selv Hanbaliskolen - den vesentlig sosial bevegelse og om Muhammed selv yngste - tillater færidentitet først med Paulus, rest og ønsker først hadde bedt muslimene ta intet anog fremst å forankre skjedde dette for muslimene net med seg fra ham loven i koranen allerede med Muhammed. enn koranen, oppsto prinsipper. Sjiaer derimot, som i dag det i århundrene etter Muhammeds liv gjerne regner seg for et mangfold av fortellingstradisjoner om pro- å tilhøre Jafari-lovskole, tillater også fornuft fetens liv. Disse er kjent som hadith og var til (aqil) som en legitim kilde for lover. Men man inspirasjon og veileding, men ble også en kilde bør være forsiktig med å bare tenke at de eldfor lover. Etter hvert oppsto det så mange slike ste lovskolene er mest liberale og de yngste er fortellinger at man begynte å utvikle en seriøs mest konservative og reaksjonære. Under det disiplin med kildekritikk. I dag begynner ha- osmanske riket gikk f. eks. Hanbalirettslærde dither med en kjede som forteller hvordan ha- langt for å vise at kvinnelige homoseksuelle dithen har blitt overført. Her kan forskjellige handlinger var straffbart, men da de ikke lyktes retninger ha forskjellige idéer om hvem som i tilstrekkelig forankre dette i koranen, tydde er troverdig og hvem som ikke er det.2 Hadith- de til relativt små, nærmest symbolsk bøter. tradisjonene oppstår også i en sammenheng hvor det utvikles flere andre akademiske og Lovskolene i islam var krystallisert og utviklet

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013


isk islam og islamisme i århundrene etter Muhammeds død, og har siden fungert som lærde tradisjoner. Alle rettskolene har rike diskusjoner om hvordan prinsippene bør anvendes for å formulere forskjellige lover. Rent praktisk fungerer det slik at den rettslærde (mufti) formulerer en fatwa. Fatwaen som lovtekst er alltid generell – dette er altså en form for teoretisk juss. I samfunnet derimot, er det en qadi – dommer eller rettsfullmektig – som avsier dommer i konkrete saker. Her er qadien nødt å rote beslutningen sin på en fatwa.4 Man må være forsiktig med å tro at muslimer flest har mye innsikt i forskjeller og likheter mellom tradisjonene. Rettstradisjonene sine har forskjellige geografier, slik som Maliki i Nord-Afrika, Hanefi er mest utbredt blant tyrkere i Tyrkia, mens Shafi er mer utbredt blant kurdere, osv.5 Mange moderne muslimer vil gjerne ikke bry seg veldig mye om diskusjoner rundt disse lovskolene, men tradisjonene har etterlatt spor i kulturen. Et eksempel er at blant shafier blir man rituelt uren av å være i kontakt med en hund, men blant hanefier er ikke dette viktig. Et resultat er at mange tyrkere er fortrolig med hunder, mens flere kurdere er skeptiske eller redde.6 Men det som man bør vite om lovskolene i dag er at – med unntak av nord-Pakistan, Saudi-Arabia, Iran og Afghanistan – er det ingen av de muslimske statenes lover som er basert på disse. Lovskolene likevel gjerne bunnen i kulturers tradisjoner for skikk og bruk, rett og galt og sedvane. Islamske stater fra ummayadene til det osmanske riket Hvem som skulle fortsette å lede den store sosiale bevegelsen Muhammed hadde startet var et spørsmål som var kontroversielt da og som for mange er det enda den dag i dag. Noen mente at profetens nevø, Ali, var det riktige valget. Dette er opphavet til retningene vi i dag kaller for sjia.7 Gruppen som vant var riktignok de som mente at Abu Bakr, Muhammeds mektige onkel, var bedre skikket. Dette mente de da han var eldre og hadde erfaring og makt. Sånn sett kan man si at den første store politiske avgjørelsen muslimene gjorde ble gjort etter sekulære – og ikke religiøse – vurderinger. Samtidig marker det også starten på religiøs dissens innad blant muslimene.

Under de første kalifene foregår en ufattelig ekspansjon over store geografiske områder. Innen tusentallet er den muslimske verden splittet i tre dynastier. Ummayadene, etterkommerne av Yazids dynasti, ble jaget av Abbasidene, og lagde sitt hovedsete-i-eksil i Cordoba i Spania. Før dette dekket Ummayade-imperiet et område på over 15 millioner kvadratmeter, det største imperiet verden til da hadde sett. Blant Ummayadene i Cordoba fantes alle tre retninger på denne tiden – sunni, sjia og ibadi. På motsatt side av den muslimske verden overtok Abbasidene Damaskus som sitt hovedsete. Mellom finner vi det Sjia-muslimske Fatmidedynastiet. Korstogene banet vei for den kurdiske generalen Saladdin, som erobret Jerusalem tilbake fra korsfarerne og siden inntok Egypt og markerte slutten på Fatmide-dynastiet og begynnelsen på Ayyub-dynastiet. En annen sentral folkebevegelse, var migrasjonsbølger med tyrkiske folkslag fra øst fra Sentralasia. Disse migrasjonsbølgene, som riktignok hadde startet tidligere, nådde sin fulle styrke med seltjukkene. En normal oppfatting er at korstogene var en reaksjon på muslimenes styre av det hellige land. Nærmere sannheten er nok at det var en reaksjon på seltjukkenes hensynsløse plyndring av kristne pilegrimer, som inntil da hadde hatt fritt leide til det hellige land. På sitt største hadde seltjukkene et rike som strakk seg fra vest i Anatolia og øst til dagens Afghanistan, dagens Iran som sentrum. Det er viktig å forstå at alle dynastiene vi har beskrevet ovenfor i stor grad må forstås som sekulære styrer.8 De dro autoritet fra ulemaen når de kunne, og overstyrte dem når de måtte. Derfor var det ofte konflikt mellom prominente rettslærde og politiske ledere. Stifterne av både Hanbali- og Maliki-lovskolene skal ha tilbrakt store deler av livene sine i fengsel. Det osmanske riket De tyrkiske seltjukkene var ikke det eneste nomadiske folk hvis krigere hadde stor virkning på den muslimske verden. I 1258 okkuperte den vestlige grenen av Djengis Khans arvtagere Baghdad, som hadde vært sete til samme kalifat som seltjukksultanene – tross sin militære og politiske overlegenhet – hadde behandlet med respekt og anerkjent som den muslimske

verdens overhode. På slutten av samme århundret lykkes også et nytt tyrkisk dynasti å etablere seg i Anatolia. Dette skal bli det Osmanske riket, etter stifteren sin Osman (født 1258, død 1326). Mongolenes herjinger hadde ledet mange muslimer på flukt til Anatolia, noe som Osman var flink å utnytte. I sin konsort sies det også at han hadde spanske eventyrere med erfaring fra Reconquista i Spania. Osman og hans etterkommere klarte også å appellere til fattige bysantiske kristne i Anatolia, og flere av dem fortrakk hans lederskap til den bysantiske overklassen som var mer opptatt av å kjempe innbyrdes, og som brydde seg lite om de fattiges kår på bygden. I 1453 inntok Memhet den andre Konstantinopel. I 1683 hadde Osmanerne underlagt seg hele middelhavets Nordafrika, Balkan fra Hellas i syd opp mot Ungarn og Romania i nord, og Midtøsten med unntak av de dypeste ørkenene i den arabiske halvøy. Osmanerne ga seg tittel Kalif og propaganderte seg som arvtager av Muhammed ovenfor den arabiske verden. Under Osmanerne ser man snedig statskraft for å styrke muslimer. Osmanerne, som tidligere muslimske styrer, anså seg som tolerante beskyttere av religiøse minoriteter. Med religiøse minoriteter menes kristne og jøder.9 Kristne og jøder var underlagt en ekstra skatt, men nøt i prinsippet religionsfrihet. Osmanerne hadde også incentiver for at de ikke-muslimske gruppene forble ikke-muslimske. Disse kunne nemlig gjøre ting nyttige ting som var forbudt for muslimer, som vinbrygging blant de kristne, og bankvesen med renter for jøder, som hadde flokket til det Osmanske riket etter å ha blitt fordrevet fra Spania. På grunn av at disse syslene også var lukrative, ble ofte de urbane segmentene av de ikke muslimske gruppene svært velstående, og med ekstra beskatningen sto de for mye av statens inntekt. En viktig kilde til religiøst fundert, politisk makt som vi ikke har vært inne på var sufi-ordnene. Sufisme, hvis opprinnelse ble sett på som dem som ble tiltrukket av Muhammeds kall på grunn av ønske om genuin religiøs opplevelse og gudstro og –frykt, hadde en gang vært en av ulemanenes lærde disipliner betegnet som tassawwuf.10 Innen det osmanske rikets høytid hadde sufisme utviklet seg til hierarkiske bror-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

17


Hassan al-Banna 1906 - 1949

Sayid Qutb 1906 – 1966

skap, der forhold elev-mester var helt sentralt. århundret. Ikke minst blir de mektige janSufi-ordenene er viktig for å forstå den mus- itsjarene gjenstand for forakt, ikke bare blant limske verden i osmansk tid – spesielt i Ana- de religiøse, men også blant fattige folk flest, og tolia – på grunn en rekke ting. Mens ulemaen i 1826 kvitter Mahmut seg med dem ved hjelp ofte var urban og intellektuell, var sufimestrene av henrettelser og eksil, og forbyr samtidig i større kontakt med lokalbefolkninger, som bektasjiordenen. Dette århundret er et århunså på dem som helgener og gikk til dem for dre hvor de osmanske sultanene strever med å mirakler. Sufiene hadde også en viktig rolle i reformere riket sitt for å holde tritt med vestlig å distribuere velferden som islamske regler og russisk utvikling, men resultatet er dels at pliktet muslimene de klarer å fremmedgjøre å betale i skatt. Til seg fra folket, spesielt i Sekulær utdanning ble sett sist fungerte også Midtøsten. Osmanerne på som sentralt for at den hadde aldri vært spesielt beflere av ordenene som håndverkergeistret for Midtøsten som muslimske verden skulle laug eller krigerble sett på som bakstreversk ordener. og goldt. Mustafa Kemal, kunne ta igjen vesten og som senere skal få navnet modernisere seg. Osmanerne ønAtatyrk og bidra til å avslutte sket også å utøve det osmanske riket og stifte større makt over ulemaens rettslære, og oper- den moderne tyrkiske republikk, ble på et tiderte derfor med et todelt lovsystem: sharia, den spunkt sendt til Libya for tjeneste som straff hellige lov, og kanon, den sekulære loven. Den for sin politiske aktivitet. Her reflekterte han sekulære loven var loven stiftet av osmanerne, over de primitive og harde kårene araberne og osmanerne ønsket at denne skulle ha for- levde under. Osmanernes fremmedgjøring fra rang. På shariasiden kunne man henvende seg resten av sitt riket – ikke minst ovenfor arabikke bare til forskjellige lovskoler for tolkinger, erne – ble godt utnyttet av britene i kamp mot men også hente inn kadier som forhold seg til Osmanerne, mest berømt gjennom Lawrence forskjellige muftiers fatwaer. På denne måten of Arabia.11 var det ikke uvanlig at den politiske eliten eller velstående oppsøkte flere kadier, til den fant en Moderne islamisme som utleste den dommen de var mest fornøyd Rundt 1750 oppstår en viktig bevegelse i Saumed. Det kan også tenkes at noen kadier tjente di-Arabia. Dette har i dag fått navnet wahabisgodt på å avsi dommer som var til fordel for men, etter Muhammed ibn Abd al-Wahab. rikfolk. (1703-1792.) Wahhabiene var en bevegelse Konservative segmenter av ulemaen så med skepsis på sufienes uortodokse religiøsitet. Samarbeidet mellom dem som var økonomisk og politisk mektigst og deler av ulemaen var også gjenstand for en del fiendtlighet. Blant en økende gruppe unge religiøse student ved madrassaene, ser man misnøye med det antatte hykleriet, en tendens som bare vokser seg sterkere og sterkere utover det 17. og 18.

18

som ønsket seg "tilbake til røttene". Dette ville de gjøre ved å røske vekk illegitime innovasjoner, som ga sitt uttrykk i en ultra-konservativ, militant anti-sjia og anti-sufistisk form for islam, basert på Hanbali-lovskolen. I dag er det ofte wahabi-inspirerte bevegelser vi forbinder med politisk islam. Det er her ideen om at "islam er politikk og religion" kommer fra. Regimet i dagens Saudi-Arabia er basert på denne ideologien.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

Said Nursi 1878 – 1960

Tiden rundt det osmanske rikets oppløsning er også en tid der nasjonalistiske ideologier for fullt når den muslimske verden. De nasjonalistiske ideologien til muslimske tenkere ga islam en sentral rolle, men var likevel essensielt sett sekulære ideologier. Sekulær utdanning ble sett på som sentralt for at den muslimske verden skulle kunne ta igjen vesten og modernisere seg. Samtidig var disse ideologiene som regel formulert av velstående, som regel vestlig utdannede muslimer. De hadde lite kontakt med folk flest og gjorde seg til en elite i regimene de etablerte. Gjennom forrige århundre blir dette problematisert i diskusjoner om "vestlige ideer" (noen ganger kalt "invasjonen" av vestlige ideer). Den kanskje mest sentrale i formuleringen av disse var egyptiske Sayyid Qutb. Qutb hadde studert i Europa og USA, og likte lite det han hadde sett der. Han mente at vesten representerte et totalt angrep på hele den muslimske verden. Ledere for muslimsk nasjonalisme var lite annet enn overløpere, eller i beste fall vestens nyttige verktøy, og derfor var det tillatt for muslimer å bruke en rekke verktøy for å bekjempe disse. Interessant nok propaganderte Qutb sine ideer til det egyptiske samfunn blant annet i romanform, noe som illustrer noe karakteristisk med ikke bare muslimsk fundamentalisme, men moderne fundamentalisme generelt: i kampen mot modernismens farer, kan man gjerne bruke moderne teknologier og innovasjoner. Qutb var en ledende medlem av det muslimske brorskap. Said Qutbs bidrag til muslimsbrorskapet sto for en linje som baserte seg mye rundt konfrontasjon mot vesten, mens grunnleggeren Hassan al-Banna representerte en mer innoverettet og moderat linje. En annen viktig, men mye mindre kjent, islamist fra det forrige århundret er Said Nursi. Nursi var kurdisk, og levde både i det Osmanske riket og den tyrkiske republikk. Han


Sufister i Tyrkia

hadde selv vært med å kjempe og mobilisere til bevgelsen Milli Görüs (nasjonalt perspektiv). propagandørene for politisk islam. Spesielt kamp mot russerne i slutten av 18-hundretal- Gulen-bevegelsen driver med omfattende Iransk og Saudi-Arabisk propaganda foregår let. I motsetning til Qutb var Nursi tilhenger misjonærvirksomhet i Sentralasia, Senegal med mye statsstøtte. Her er den iranske på av modernisme, nasjonalisme inkludert, og og Gambia og i Albania og Kosovo. Denne lang vei den mest pragmatiske, da globalt sett mente i likhet med de moderne sekulære at misjonærvirksomheten tar form av moderne sjiaene representerer en minoritet blant musskoler og vitenskap var ikke bare sentral, men sekulære skoler – som ofte har gode rykter limer på snaue 15%. I en slik beregning inklunødvendig for det muslimske samfunn. Lik- som skoler; og bevegelsen som driver de er derer man alle retningene sjia, hvorav de fleste evel fremhever Nursi sentraliten i gudstro, ofte totalt ukjent for foreldre som sender bar- småretningene, som alawitter i Syria, alevier i koranlesing, og allslags personlig fromhet. na sine der – ja, av og til også for elevene som Tyrkia, bektasjier i Tyrkia og Albania, og isDette formulerte han i sine tykke bøker Ris- er uteksaminert. Skolene har ingen religiøs mailier globalt og i Syria, skiller seg svært fra ale-i Nur – lysbrevene. Lysbrevene er rike på undervisning, og føyer seg etter nasjonale ut- den ortodokse, iranske sjiatolkingen.13 Likevel metaforisk argumentasjon for islamsk religion danningslover, men på skolene finnes også utnytter Irans islamisme alle likhetstrekk – Ali og fromhet. Metaforene han som ansett som den rettmessige leder, bruker finner jeg slående på to I dag er Saudi-Arabia, Iran og Tyrkia de skepsis til sunnittisk islam, og fordømav fiender av Alis familie, feiring av punkt. Det første er hans bruk største propagandørene for politisk islam. melse høytider som fasting under Muharrem14– av markedsmetaforerer. Her sammenligner han for eksem- Spesielt Iransk og Saudi-Arabisk propagan- for å propagandere. pel verden (paradiset gud har Tyrkisk islamisme er i større grad overnasda foregår med mye statsstøtte. jonal, og baserer seg på samarbeidsnettsatt oss i) med en vakker butikk der en kan finne alle slags meverk mellom folk i Tyrkia og den tyrkiske disiner og fantastiske teknolodiaspora, der den amerikanske, britiske og gier. En annen er teknologiske og industrielle ungdomsledere.12 Her kan eleven få tilbud tyske diasporaen er mest sentral. Samme tenmetaforer, kanskje best illustrert når han om korankurs på kvelden, eller komme sam- densen finner man, men nok i mindre grad, for sammenligner seg selv med samlebåndet i men for sang av ilahi – religiøse sanger, eller Saudi-Arabia. I tillegg finnes det nettverk med lyspærefabrikken – lyspærene er altså lysbre- oppsøke lederne for "muhabbet" – fortrolig mindre nasjonal forankring, ofte basert på rike vene hans. På tross av at Nursi argumenterte samtale om religiøse eller åndelige tema. Å diasporaer og nettverk mellom dem, eller mer mot det kurdiske opprøret som fant sted under redusere skolevirksomheten kun til et kynisk uformelle idealistiske nettverk. Sheik Said på 30-tallet, og til tross for at han spill, vil være å underminere det viktige utdansverget sin støtte til den tyrkiske republikk, øn- ningsarbeidet som faktisk blir gjort på disse Tyrkisk islamisme og islamisme á la brorskapet sket han til større grad en religiøs og muslimsk skolene. Samtidig er det god grunn til å rette kan variere noe i sine uttrykk, fra å propaganstat. Han tilbrakte det meste av livet sitt i den større oppmerksomhet og kritisk blikk rundt dere idealet om salafi-aktig hvit klesdrakt og niqab eller burka for kvinner, til dresskledde tyrkiske republikk i husarrest eller fengsel. Said denne virksomheten. menn. Innstilling til modernitet kan variere Nursi regnes i dag som den åndelige faren til den tyrkiske islamismen som AKP og Erdogan En siste hendelse i forrige århundret som er noe, men i det store og hele ligner slik politisk representerer i Tyrkia. Bøkene hans kan man helt sentral for å forstå politikk og moderne islamisme svært mye på sentrum-høyrepartier også finne i butikker til religiøse muslimer, og islam, og ikke minst fremveksten av politisk is- vi kjenner á la KrF i Norge, eller kristne høyre i hjemmene til slørkledde urbane tyrkiske og lam, er den iranske revolusjonen. Selv om rev- for de mindre moderate. Likheten mellom olusjonen var sjiittisk, har den vært viktig for å disse og tradisjonell høyreside slik vi kjenner kurdiske fruer. gi politisk islam en selvsikkerhet og en tro på den kan illustreres på flere områder. For ekNursis moderne arvtager og lederen for de muligheten for å etablere islamske stater, også sempel, evolusjonslæren, som originalt ble tatt internasjonale tyrkiske islamistene er Fethul- blant sunnittiske – og også anti-shittiske sun- til seg av muslimske tenkere, er i tilbakegang i lah Gulen, som lenge har vært USA-basert. nier. Denne selvsikkerheten blir også tilskrevet land som Tyrkia og Pakistan med religiøst begrunnet argumentasjon. Likesom kristen-konFethullah-bevegelsen (Fethullahca, på tyrkisk) den økende bruken av den moderne hijaben. servative vil islamister ta kontroll på kvinners er også er delvis og tidvis overlappende med den tyrkiske, tyskbaserte høyre-nasjonalist- I dag er Saudi-Arabia, Iran og Tyrkia de største kropp og frihet, og er motstandere av homo-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

19


Mer slående er likevel islamistenes innstilling til kapitalisme. Mens de kjører en retorisk strategi som innebærer å motstand mot både marxisme og kapitalisme, med islamisme som et alternativ, er islamister - kanskje med unntak av de aller mest puritanske og ytterliggående overraskende pro-marked.

files rettigheter. Mer slående er likevel islamistenes innstilling til kapitalisme. Mens de kjører en retorisk strategi som innebærer å motstand mot både marxisme og kapitalisme, med islamisme som et alternativ, er islamister - kanskje med unntak av de aller mest puritanske og ytterliggående - overraskende pro-marked. Det dreier ikke bare om Said Nursi's markedsmetaforer som nevnt over. I en muslimsk bokhandel i Whitechapel kan du foreksempel finne bøker med titler som "Why Halal will make you rich". AKPs politikk i Tyrkia viser også en tydelig tendens mot nyliberalisme. Over hele verden har det dukket opp banker som kaller seg islamske banker. Disse nyter godt av muslimers tro på at rentelån er forbudt, men bankene er i realiteten helt normale banker med "islamsk" kun i navnet. To siste grupperinger av politisk islam er verd å nevne. Men før det må det slå fast at dette ikke er monolittiske grupper, men grupper som er mangfoldige. Når jeg nå først skriver om jihadisme, må man nesten ta høyde for at noen er mer ekstreme enn andre, og at noen som kanskje med rette kan kalles terrorister eller ekstremister, like gjerne aldri ville tatt til orde for bombingen av World Trade Center. Dette presiserer jeg ikke for å unnskylde på noen som helst måte, men fordi det er helt sentralt for å forstå disse å forstå nettopp at de representerer mangfold, er forskjellige, og kan danne forskjellige allianser og fiendskap innad. De internasjonale jihadistene oppsto de siste tiårene av forrige århundret.15 Denne gruppen drar mye fra grunnleggende ideer hos folk som Qutb, og har også lignende puritanske ideer som wahabbismen, men for disse er det forståtte angrepet på muslimer så totalt at det kaller på større grad av militær aktivisme og terrorisme. For flere jihadister representerer for eksempel det Saudi-Arabiske regimet tilsvarende overløpere som dem Qutb tegner, som når Osama bin Laden i et åpent brev til Saudi-Arabia, kritiserer dem for deres samarbeid med Israel og USA. Spesielt sentralt for å forstå fremveksten av dette er Sovjets invasjon av Afghanistan. USAs invasjoner av Irak og Afghanistan er også viktig for et generelt stemningsskifte blant muslimer i svært store deler av verden. For eksempel har muslimer i Tyrkia tradisjonelt vært pro-USA og sett på

20

de som allierte i kampen mot kommunister, både i Sovjet, men også i Tyrkia. Det er først ved andre Gulf-krig at tyrkiske muslimer blir overveiende anti-amerikansk. I realiteten var mange tyrkiske muslimer tilhengere av den andre invasjonen av Irak, mens det var venstresiden som markerte motstand. Det er først med det blodige forløpet som har utviklet seg i Irak at muslimene har snudd. Jihadistgrupper fikk kanskje sin første militære erfaring i Afghanistan, men det satte fullt i gang med Jugoslavia-krigen. Unge muslimske menn fikk kamperfaring og etablerte internasjonale nettverk. Det er dels disse internasjonale nettverkene vi så styrte Gaddafi i Libya – med støtte av norske bomber – og det er dels disse vi ser kjempe mot Assad-regimet i Syria. De siste gruppene politisk islam jeg vil ta opp, er den økende bevissthet rundt identiteten av en distinkt sufi-islam. Her er kanskje alAhbash bevegelsen i Libanon det mest betegnende eksempel for den form for moderne, politisk sufi-islam jeg ønsker å beskrive. Mens det finnes sufi-bevegelser og ordner som har tatt del av alle de ovenfornevnte retningene politisk islam, fronter bevegelser som al-Ahbash, bektasjiene i Albania, en visjon av islam som lokalt preget og iboende pluralistisk. Mens bevegelsene gjerne ønsker at religion skal ha en større rolle i offentligheten, er de tilhenger av en sekulær stat, som de mener er den eneste trygge garantistiske form for islamsk pluralisme. Dette siste aspektet er noe de deler med mindre sjia-retninger, som aleviene i Tyrkia og alawittene i Syria, Libanon og Sør-Tyrkia, som har vært tilhengere av tyrkisk og arabisk nasjonalisme, og som ofte har vært venstreorientert. Sufi-bevegelsene som jeg beskriver her er negativ til de andre politiske bevegelsene, og påpeker at andre ikke har enerett på sine tolkinger av islam. På tross at av de ønsker å holde religion og politikk adskilt – fordi religionen ikke skal forurenses av politikken, og fordi de mener dem som blander religion og politikk representerer en korrumpert religion – opererer de likevel med sin versjon av en politisk religion, nemlig som aktivisme i form av demonstrasjoner, organisering, og innsamlingsaksjoner, både for å styrke seg selv, men også for å vise motstand mot andre former for politisk islam.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

Likesom Europa og den kristne verden har islam gjennomgått flere transformasjoner. Prøver man å forstå “den kristne verden”, må man forstå at det dreier seg om enorme og forskjellige geografiske og kulturelle områder. Det samme gjelder absolutt kristendommen, og grunnet begrenset plass her har Iran, India og Indonesia - land med lang, spennende og svært forskjellig historie i tilknytting med islam - blitt utelatt. Likevel vil jeg tro at dersom man forsøker å gå i sømme og se større historiske trekk tror jeg vi først og fremst finner lignende tendenser i studiet av islam når det kommer til maktstrukturer og samfunnsoppbygging, som om man hadde sett på andre deler av historien. 1)

Som ble sett på som talte og ukorrupte, uforandrede ord.

2)

For eksempel stoler ikke sjiaer på fortellinger som har det som regnes som Ali og hans families fiender i sin kjede.

3)

Et ekko av dette prinsippet kan man kjenne igjen når man hører unge, moderne og velutdannede muslimske samfunnsdebattanter si ting som “det man man spørre en lærd om”, eller “jeg har ikke nok kunnskap om det”.

4)

Dette innebærer at den beryktede “fatwaen” mot Salman Rushdie, etter rettslærens prinsipper, teknisk sett ikke er en fatwa, men en utsagn av en politisk leder eller en løsrevet trussel.

5)

Hvor man finner de forskjellige lovskolene, eller madhab, kan lett finnes på wikipedia.

6)

Dette er selvsagt en bred generalisering, og mange kurdere - shafi eller ikke – vil neppe kjenne seg igjen.

7)

Fra “shiat Ali”, eller Alis parti. Men det er ikke bare sympati med Alis sak som kjennetenger sjia-islam, men en sympati som strekker seg til hele denne siden av Muhammeds slekt. Denne slekten blir referert til som Ehl-i beyt – folket av huset; det er profetens hus.

8)

Med unntak av det sjia-muslimske Fatmide-dynastiet, der kalifen også var imam – altså en religiøs og politisk leder, med legitimitet fra sin herkomst fra Alis familie.

9) Sjiaminoritetene som mange av de tyrkiske folkene enda tilhørte led under verre undertrykking og nøt ingen beskyttelse; disse var klassifisert som opprørere, ateister og vantro, og var derfor fritt vilt. 10)

Et ord som kan bety “å bli en sufi”. Ordet sufi – som ordet tassawuf også kommer fra – har igjen blitt tilskrevet flere meninger. Den mest konvensjonelle er at det kommer fra det arabiske ordet ull, som disse første fromme skal ha kledd seg i som et tegn på ydmykhet og et oppgjør mot materialismen og den store velstanden som var tilskaffet etter muslimenes tidlige erobringer. En annen tolking har vært at det kommer fra det greske ordet “sofia”, som betyr visdom, og som har gitt oss siste leddet i ordsammensetningen filo-sofi. Dette dreier seg om tolkinger av ordet, og ikke vitenskaplig etymologi.

11) Som interessant nok mobiliserte de arabiske beduinene til kamp mot “romerne” i Nord. 12)

Kalt, “abi”, for mannlige, og “abla”. Altså tyrkisk for storebror eller storesøster

13) Den iranske sjiatolkingen, ithna ashshari, 12-er ortodoksi, minner mange måter mer om sunni islam i sine fromhetsuttrykk enn noe av de andre sjia-retningene nevnt her. 14) 15)

For å minnes Husseins martyrdom ved Kerbala.

De står ikke uten sidestykke gjennom muslimsk historie, men likevel er den moderne jihadismen slik vi har den i dag et moderne fenomen.


Muslimar som kjempa mot fascistane og nazistane Av Sheila Musaji

I samband med den tiltakande bruken av det misleiande uttrykket ”islamske fascistar” i seinare tid, er det viktig å peike på nokre kjensgjerningar. Det kan ha vore nokre få muslimar som samarbeidde med nazistane og fascistane under den andre verdskrigen, men dei var ein liten minoritet. Dei fleste muslimar følgde påbodet frå Koranen:

SS-divisjonen – oppløyst etter nokre få månader på grunn av massedesertering – var den einaste SS-avdelinga som har gjort mytteri.

”De truande, stå fast opp for rettferd i Guds namn, anten dette måtte gjelde dykk sjølve, foreldra eller slektningen dykkar, rik eller fattig, for Gud er den som best kan verne dykk. Lat dykk ikkje leie av kjensler med mindre de er rettferdige. Og dersom de vert avleia frå eller avstår frå å handle rettferdig, vil Gud sanneleg vere kjend med kva de gjer” (Koranen 4:135).

Berre dei siste månadene har det vore ein heil serie av artiklar og bloggar som har fokusert på og utbrodert den triste kjensgjerninga at Amin el-Husseini, muftien av Jerusalem, samarbeidde med Hitler under den andre verdskrigen. Dette fell i tid saman med president Bush sin bruk at uttrykket ”islamske fascistar”. Det kan verke som dette er ein freistnad på å gyldiggjere eit uttrykk som har blitt nytta i nyare tid blant dei som ønskjer ein samanstøyt mellom sivilisasjonar. Korvidt denne brå knoppskytinga i bruken av dette utrykket (eller liknande variantar, som islamo-nazistar, islamo-fascistar osb.) og artiklane som prøver å finne eit samband mellom islam og nazisme og fascisme berre er eit samanfall i tid av ekstremistar som kommuniserer om dette, eller om dette er ein uttenkt og planlagt kampanje, er diskutabelt. Men sluttresultatet er uansett ein auke av islamofobi og gjensidig mistillit. Slik stereotypering fører altfor ofte til dehumanisering av ”den andre” og har historisk vore forløparar til isolering, diskriminering og vald. Slik omtale viskar ut distinksjonar og skaper ein atmosfære der ”fienden” vert dei fleste eller alle muslimar.

Mas´ood Cajee framheld følgjande: Eit veksande kor av røyster som utnyttar holocaust, jødeutryddinga under andre verdskrig, for politiske føremål har prøvt å bakvaske muslimar – og særleg arabarar – med grove påstandar om at dei var medskuldige i holocaust og at dei støtta nazistane. Desse røystene tener haukane sine interesser i Israel og USA, som ønskjer å rettferdiggjere og legitimere krigen, valden og jamvel folkemordet på muslimar og arabarar. Det å setje likskapsteikn mellom muslimar og nazistar gjer det til ei lettare oppgåve å ”selje” den bloddrypande framferda til ei krigstrøytt ålmente. Når ein les skriftene til desse bakvaskarane kunne ein nesten tru at den nazistiske jødeutryddinga var eit arabisk og muslimsk, og ikkje eit europeisk prosjekt. Som sanningsvitne nyttar bakvaskarane gjerne den pro-tyske muftien i Jerusalem, Amin AlHusayni, og bosnisk-muslimske SS-folk under siste verdskrigen. Det desse islamofobiske bakvaskarane ikkje liker å snakke om er at denne ”muftien” faktisk var oppnemnd av den jødiske administratoren av Britisk Palestina. Han fungerte i eit usselt år i Al-Azhar og lurte den ottomanske sultanen til så slutte seg til britane. Den mykje opphausa

Som eg hevda i ein artikkel om uttrykket ”islamske fascistar”, som no er blitt vanleg: Falske merkelappar og propaganda er kontraproduktivt.

Robert Duncan sin artikkel, ”Islamic terrorism linked to Nazi fascists” i Renew America nyttar mufti/Hitler-fotoet som rettferdiggjering av president Bush sin bruk av uttrykket ”islamske fascistar”. Andre som har slutta seg til dette er Jonah Goldberg i ”The Swastica and the Scimitar”, Gene Pinkam, Alan Dershowitz, Timothy Furnish (som er i mot uttrykket, men som likevel plasserer seg i same landskapet), Daniel Johnson m.fl. Little Green Fotballs viste

store bilete av Hitler og muftien, ei rekke bloggar viser til eit foto av Hitler saman med stormuftien og Daveed Gartenstein-Ross strekkjer jamvel muftien si avvikande åtferd så langt at det vert til ein generalisert sympati med aksemaktene frå den muslimske verda si side. Og propagandafilmen ”Obsession: Radical Islam´s War Against the West” vert synt over heile USA og Canada og prøver å skape eit bilete av det same sambandet. Robert Spencer hevdar at det misvisande uttrykket ”islam-fascisme” er heilt overflødig og malplassert: Islam er i seg sjølv berre ein slags fascisme som når si fulle og rette form når det får staten sine krefter. Spencer seier også at uttrykket ”islam-fascisme” ikkje klandrar religionen islam meir enn uttrykket ”italiensk fascisme” klandrar Italia for fascisme. Det viser berre til dei muslimane – som klart finst – som påkallar islam for å rettferdiggjere vald og overmakt, anten dei påkallar islamske doktriner på ein korrekt måte eller ikkje. Men Spencer og partnaren hans, Pamela Geller, bruker faktisk uttrykket ”fascistar”, ”brunskjorter” og ”nazistar” så ofte i forhold til muslimar at dette vert uinteressant. Ein medsamansvoren til Spencer og Geller i ”den islamofobiske industrien”, David Horowitz, arrangerer jamvel ei årleg ”medvitsveke for islam-fascisme” på college-campusar. Dette er ein meiningslaus freistnad på å rettferdiggjere stereotypering og islamofobi. Ja visst finst det somme muslimar som var nazistar eller fascistar, men dei var eit lite mindretal samanlikna med alle dei som kjempa mot nazistane og fascistane. Det faktiske nazipartiet oppsto i Tyskland, eit hovudsakeleg kristent land. Dei faktiske fascistane kom frå Italia, eit anna hovudsakeleg kristent land. Nazistane og fascistane var i hovudsak kristne. Kristendommen har spelt ei rolle i samband med framveksten og fallet til nazis-

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

21


Hitler samtaler med ein av Paven sine menn, erkebiskop Cesare Orsenigo.

tane. Vatikanet signerte eit konkordat (avtale) med Hitler-regimet. Dei katolske reaksjonane på Hitler var i beste fall tvetydige. Det finst ei rekke fotografi av Hitler saman med representantar for det kristne presteskapet, som erkebiskop Cesare Orsenigo, paven sin mann i Berlin, ein katolsk kardinal, spanske og tyske biskopar med nazistiske og fascistiske helsingar, kardinal Michael Faulhaber som marsjerer i ein naziparade, riksbiskop Ludwig Muller og mange andre bilete som er tilgjengelege. Det er også mange fotografi av kristne symbol i nazistiske kulturgjenstandar. Det finst også mange fotografi av nazi-soldatar som bed i kyrkjer.

Holocaust var eit forferdeleg arr på menneskeætta sitt andlet, og det var skurkar og heltar over alt. Muftien i Jerusalem var ein av skurkane og han lyt svare for Gud for brotsverka sine. Botnlina er at alle dei som deltek i, samarbeider med eller ikkje tek til motmæle mot vondet (uansett kva for ein religion dei tilhøyrer) tilfører menneskeætta skam, og alle dei som står for rettferd og medkjensle gjev oss alle von.

Alt for ofte har dei muslimske og arabiske Hitler refererte sjølv til kristendommen som soldatane som kjempa med dei allierte blitt eit grunnlag for overtydingane hans: ”Den nas- gløymde heltar. Berre i USA åleine vart meir jonale regjeringa vil sjå på det som si første og enn 15 000 arabiske soldatar sende i den andre fremste plikt å gjenopplive i nasjonen ånda av verdskrigen. På Internett kan du sjå somme einskap og samarbeid. Ho vil halde fast ved og fotografi av muslimske soldatar som er gravforsvare dei grunnprinsippa lagde på militære gravAlt for ofte har dei som nasjonen har bygt på. plassar i Europa. Og det Regjeringa ser på kristenhalvmånar på korsa muslimske og arabiske er dommen som grunnlaget på militærgravplassen i for den nasjonale moralen soldatane som kjempa Arlington. På den franvår, og familien som basisen ske militærgravplassen i med dei allierte blitt for nasjonalt liv”. Kjelde: My Roma er det 1888 graver. New Order, Proclamation to Dei fleste som er gravlgløymde heltar. the German Nation at Beragde her er marokkanalin, February 1, 1933. rar og algirarar. Dei fleste av gravstøttene syner ein muslimsk halvmåne, Det kristne sambandet eller hopehavet med medan somme har kors. Alle har likevel følgnazistar og fascistar var vidtrekkande og er jande inskripsjon: ”Døydde for Frankrike”. veldokumentert. Det muslimske sambandet eller hopehavet var minimalt. Og nett på same Arabarar og jødar kjempa ein gong saman måte som det var kristne som motsette seg og under det britiske flagget mot nazistane i Det kjempa i mot nazistiske og fascistiske regime, palestinske regiment. Robert Fisk skreiv om var det også mange muslimar som kjempa mot arabarane i Det palestinske regiment i ein ardette vonde verdssynet. tikkel som opna slik: ” Ingen minnast Det pal-

22

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

estinske regiment. Jamvel denne morgonen, på denne minnedagen, er det få som hugsar at arabarar og jødar ein gong kjempa under det britiske flagget mot nazi-Tyskland og fascist-Italia. Endå færre vil ha kjennskap til den ekstraordinære soga om arabarar og jødar som kjempa side om side mot Hitler, og som dernest kjempa mot einannan to gonger som fiendtlege soldatar – i 1948 og 1967. Og som seinare, som aldrande menn, vart vener. Men i Midt-Austen, der ”haukar, og ”duer” og ”terroristar” og ”tryggleiksstyrkar” slåst til døden, vert soga deira ein ekstaordinær og skammeleg tiltale mot både Ariel Sharon og Yasser Arafat”. Han skriv også om dei andre arabiske og muslimske soldatane som kjempa for Storbritannia i kampar som El Alamein. Det var også ein Arabisk legion frå det som vart kalt Trans-Jordan. I mai 1941 deltok det mekaniserte regimentet til Den arabiske Legion mot den pronazistiske Rashid Ali, som hadde gripe makta i Irak, og som gjekk til åtak på britiske styrkar som var lokaliserte der. Det var mange muslimske sjømenn i handelsflåten under den andre verdskrigen. Krigshistorikarar har rapportert at av dei skipa som vart søkkte av ubåtar i den andre verdskrigen var det meir enn 3 300 indiske sjømenn som døydde i desse åtaka. Den overveldande majoriteten av desse var muslimar. Inayat Bunglawala skriv følgjande i Honor of our Muslim soldiers: “Innhogge i marmor på Menin Gate Memorial til dei sakna i Ypres, Belgia, er namna til 54 896 soldatar frå Storbritannia og det britiske samveldet som døydde i Ypres Salient i den første verdskrigen. Desse har ikkje fått si grav. Den


Hitler og Stor-muftien av Jerusalem

tyske hæren hadde omringa Ypres på tre sider og bomba området gjennom store delar av krigen i det hæren ville okkupere resten av Belgia. Blant dei døde namna som ein finn på Menin Gate Memorial er Muhammad Aslam, Abdullah Khan, Ahmad Khan, Muhammad Usman og mange andre med kjende muslimske namn”. Majoriteten av dei allierte troppane som vart landsette på strendene i Provence i august 1944 var ”frie franske” muslimar frå Nord- og VestAfrika. Tusenvis av marokkanske og indiske muslimske troppar tente frivillig i frigjeringa av Italia. Dei risikerte og gav livet sitt saman med polske fridomskjemparar og amerikanske soldatar ved Monte Cassino. Ti tusenvis av muslimske troppar frå Sovjetunionen kjempa modig ved det helvetesliknande Stalingrad og Leningrad. Alle skulle ære og vere takksame for deira offer for å hjelpe til med å setje ein stoppar for nazismen si svepe. Noor Inayat Khan kjempa mot nazistane og vart drepen i konsentrasjonsleiren i Dachau. I 2012 vart ho æra av Storbritannia med ei bronsebyste til minne om heltegjerninga hennar. Historiene om muslimar som berga jødar er stort sett ukjende og ikkje publiserte. Berre dei siste 15 åra har holocaust-forskarar gjort nokre få kjende for ålmenta. Yad Vashem og andre minnegrupper for holocaust har æra fleire muslimar for det som er blitt stadfesta som ”rettskafne ikkje-jødar”. 70 muslimar er omtalte slik av Yad Vashem for å ha hjelpt jødar i Nord-Afrika, Tyrkia og Albania i nazitida. Bulgarske kristne og muslimar verna jødar

frå nazistar.

alle andre svikta i så måte. Forklaringa meiner Det er laga ein film kalla ”Optimistane” (”The dei ligg i den muslimske overtydinga deira. EnOptimists”) som tek for seg den nesten heilt ver Alia Shequer, son til ein ”rettskaffen ikkjeukjende soga om korleis 50 000 jødar som jøde”, spør kvifor faren hans berga ein framand sjølv om han budde i Bulderved risikerte garia overlevde Sønene til jødiske leiarar under livet sitt og til og holocaust trass med sette heile andre verdskrigen fortel om regioni intense freistlandsbyen sin i nader frå nazisale guvernørar i Marokko som gav fare. Han svarer tane si side på å jødiske leiarar fyrstikker og bad dei at far hans som deportere dei til ein heilstøypt dødsleirar. Fembrenne lista med namn, adresser og muslim trudde ti tusen jødar at det å berge døydde ikkje formue til lokale jødar. liv ville gje han avdi bulgarske plass i paradiset. kristne og muslimar fann måtar å verne jødane mot dei som ville ta livet av dei. Albania var det einaste muslimske majoritetslandet i Europa. Albania berga ikkje berre albanske jødar frå nazistane. Albania var faktisk det einaste landet i Europa som hadde ei større jødisk folkegruppe på slutten av krigen enn før krigen tok til. Ingen albansk jøde eller andre jødar som kom til Albania for vern vart returnerte til nazistane. Albanaren Refik Vesili, som då var 16 år gammal, berge åtte jødar ved å gøyme dei i familien sin heim i fjella. Den engelsk-albanske plaketten i det jødiske hjørnet av nasjonalmuseet i Tirana presenterer ei liste over 33 muslimske albanarar som har blitt æra av Yad Vashem. Det er sett av eit ope felt for andre muslimar som har ytt tilsvarande innsats i same landet. New Jew spør kva som fekk albanarane til å nekte å gje etter for nazistane medan nesten

300.000 marokkanske jødar i Israel sørgde over dauden til kong Hassan i 1999. Far hans, Mohammed 5., er vidt anerkjent for å ha redda Marokkos jødar frå deportering under andre verdskrigen, og Hassan heldt fram med den pro-semittiske politikken til faren. Sjølv om det var antijødiske episodar etter etableringa av staten Israel i 1948, så var det jødiske samfunnet stort sett trygge under både Mohammed og Hassan, som stolt såg på jødane som «marokkanarar av jødisk opphav». Sønene til jødiske leiarar under andre verdskrigen fortel om regionale guvernørar i Marokko som gav jødiske leiarar fyrstikker og bad dei brenne lista med namn, adresser og formue til lokale jødar. Utan lister ville det vera mykje vanskelegare å deportere jødane og beslaglegge formuane deira. Robert Satloff fortalde i ein artikkel i New York Times at «Arabarar ønska jødar velkomne i heimane deira, vakta på verdiane til jødar slik at

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

23


Bosniske anti-fascister

tyskarar ikkje kunne konfiskere dei, delte med Abdul-Wahab ikkje hadde risikert livet sitt, sia jødar sine magre rasjonar og åtvara jødiske han ikkje handla mot tunisisk lov medan han leiarar mot kommande SS raid. Sultanen av tok seg av to jødiske familiar når huset deira Marokko og bey’en i Tunis gav moralsk støtte vart kringsett under den tyske okkupasjonen. og somtid praktisk hjelp til jødiske undersåt- Om han skal få æra, er framleis under drøfttar. I Vichy-kontrollerte Algerie forbaud pre- ing. Også i Tunis gav styraren under krigen, star i fredagsbøna trusfellane sine å tene som Ahmed Pasha Bey og fetteren hans Moncef konservatorar til beslaglagd jødisk eigedom. Bey livsviktig offentleg støtte til jødar som opSom Yaacov Zrivy, frå ein liten by nær Sfax i plevde forfølging frå Vichy-regimet. «Stadig åtTunis, sa: «Arabarane passa på jødane.» Eg vara dei jødiske leiarar om tyske planar, hjelpte fann merkverdige historier om redning òg. jødar med å unngå arrestordrar, intervenerte I dei bølgjande åsane vest for Tunis flykta 60 for å hindre deportasjonar, og gøymde jødar jødiske internerte frå ein arbeidsleir og ban- så dei kunne unngå tyskarane. Moncef Bey blir ka på døra til ein kjært hugsa av tubonde som heitte jødar. «Han når «jødisk gods vart heldt fram nisiske Si Ali Sakkat, som gav jødane lik bemodig gøymde dei handling,» erklærte til offentleg auksjon, så gjekk til frigjeringa av Shlomo Barad. instruksar rundt i moskeane, dei allierte. I den «Han tillét ikkje at tunisiske kystbyen ‘Brørne våre lid av ulykker. Tak dei vart diskriminMahdia samla erte.» ikkje godset deira.’» ein elegant lokal storkar som heitte Bosnia – Dervis Khaled Abdelwahog Servet Korkut hab opp mange familiar midt på natta og frakta gøymde mange jødar unna det lokale fascisdei til eigedomen sin på landet for å beskytte tregimet, mellom anna ei ung, jødisk motei av kvinnene frå rovgiren til ein tysk offiser, standskvinne ved namn Mira Bakovic. Dervis hugen på valdtekt.» Han fortel også historia Korkut redda jamvel det verdfulle 1300-talom Yehuda Chachmon, ein libysk jøde som smanuskriptet Sarajevo Haggadah, gøymde det var internert i ein italiensk leir i Giado. «Dei i heimen sin og heldt dermed det mest kjende arabiske leirvaktene trekte seg unna den sadis- illuminerte hebraiske manuskriptet intakt. tiske torturen som italienarane utsette jødar og andre fangar for. Av dei 2.600 jødane i Giado Selahattin Ulkumen, den tyrkiske konsulen leiren døydde 562 på mindre enn eitt år. Dei på Rhodos, berga mange dusin jødar frå sikitalienske vaktarane handsama jødane brutalt, ker utrydding i Auschwitz, noko som førte til medan haldninga til dei arabiske vaktarane dauden til kona Mihrinissa da nazistane aksunder italienarane var utmerkt. Dei fann også jonerte mot han. Til dømes Bernard Turiel, ein løynde vegar å lette byrdene våre.» jøde fødd i 1934 på Rhodos, hadde far og bror Tunisiaren Khaled Abdul-Wahab blei nomin- i fengsel der dei venta på transport til Ausert som den første arabaren til å bli erklært chwitz. Dei vart redda av det modige inngrepet som ein Rettvis mellom nasjonane («Righteous til Ulkumen, som insisterte på at tyrkiske boramong the Nations») ved det jødiske Holo- garar, inkludert jødar, ikkje kunne bli deporcaust minnesmerket Yad Vashem. Men innsat- terte på grunn av traktaten mellom Tyskland sen hans vart underkjend to år seinare fordi og Tyrkia. «Dei var frelsarane våre,» sa Turiel.

24

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

Dei såg kvarandre igjen i 1988, da Anti-Defamation Ligaen til B’Nai Brith overrekte Ulkumen sin «Mot til å bry seg»-pris. Professor i tyrkisk historie i Los Angeles, Stanford Shaw, har skrive om tusenvis av jødar som vart berga av den tyrkiske regjeringa. «Tyrkiske diplomatar i Frankrike brukte mykje tid på å organisere tog-karavanar for å ta tyrkiske jødar tilbake til Tyrkia… Ved sida av å gje materiell hjelp til tyrkiske jødar forfølgde i Frankrike og andre land i Vest-Europa, så hjelpte Tyrkia også øst-europeiske jødar som var forfølgde i land som Hellas, Litauen, Romania, Ungarn, Jugoslavia og Bulgaria. Heilt frå starten på krigen tillét den tyrkiske regjeringa at det Jødiske Byrået heldt ope redningskontor på hotell i Istanbul.» Tyrkia kunne, ut frå nøytraliteten sin gjennom mesteparten av andre verdskrigen og den unike geografiske stillinga mellom Europa og Midt-Austen, spele ei viktig rolle for europeiske jødar i følgje Anti-Defamation Ligaen. Tyrkia med sitt muslimske fleirtal berga over 15.000 tyrkiske jødar og over 100.000 europeiske jødar. I Frankrike fungerte sentralmoskeen i Paris som ein tilfluktsstad for franske jødiske barn som blei berga frå transport til dødsleirar. Denne moskeen vart bygd i 1920-åra, som eit uttrykk for takksemda frå Frankrike til dei over ein halv millionar muslimar frå dei afrikanske koloniane som kjempa ved sida av franskmennene i første verdskrigen. Om lag 100.000 av dei døydde i skyttargravene. Ein film er blitt laga om muslimske redningsmenn under andre verdskrigen kalla «Their Children Are Like Our Own Children». Ein annan film, «Free Man», følgjer heltemotet til grunnleggjaren av Stormoskeen i Paris med han reddar jødar frå nazistane. Han fortel historia om den algirskfødde Kaddour Benghabrit som redda jødar


av jødar i Tyskland her tidleg eit sentralt tema, for det meste med kritiske augo. «Botnlinja er at alle dei som deltar i, samarbeider med eller ikkje talar ut mot vondskapen (utan omsyn til religionen deira), kastar skam på manneætta.

Abdol-Hossein Sardari

i Frankrike frå nazi brutaliteten. Benghabrit ordna med vern og muslimske identifikasjonsdokument til mengder av jødar for å hjelpe dei til å sleppe unna arresteringar. Han brukte også sentralmoskeen i Paris til å verne meir enn 100 jødar frå forfølging. Også i Paris vart tusenvis av iranske jødar og etterkommarane deira berga av ein iransk muslimsk diplomat som er kalla den muslimske Schindler. Ei ny bok, «In the Lion’s Shadow», fortel korleis Abdol-Hossein Sardari risikerte alt for å hjelpe iranske jødar å flykte frå nazistane. Sardari brukte innflytelsen sin og tyske kontaktar til å få unnatak frå nazistiske raselover for meir enn 2.000 iranske jødar, og muligvis andre, ved å argumentere med at dei ikkje hadde blodsband til dei europeiske jødane. Han hjelpte òg mange iranarar, deriblant medlemmer av det jødiske samfunnet, å returnere til Teheran ved å utstyre dei med dei nye iranske passa dei trong for å reise gjennom Europa. Sardari praktiserte som advokat i Sveits før han vart diplomat. I Algerie vart pro-jødiske kjensler leida av religiøse lærde som Abdel Hamid Ben Badis, grunnleggjaren av den Algirske liga av muslimar og jødar, som var ein «intenst from mann med eit moderne, ope og tolerant syn på verda.» Shaykh Taieb el Okbi var ein annan leiar med nære band til jødane. Da franske pro-fascistiske grupper oppmoda algirske muslimar å forfølgje jødane, så sende Shaykh Taieb ut ein fatwa som forbaud dette. Og frå preikestolar i algirske moskear sende imamar ut instruksjonar til tilhengjarane om å motstå fascistane og fara fint fram mot jødane. Den jødiske motstandsleiaren i Alger, Jose Aboulker, vitna om når «jødisk gods vart heldt fram til offentleg auksjon, så gjekk instruksar rundt i moskeane, ‘Brørne våre lid av ulykker. Tak ikkje godset deira.’» Egyptiske intellektuelle som Ahmad Hasan Al-Zayyat, som åtte og redigerte det viktigaste intellektuelle vekemagasinet i 1930-åra i Egypt og den arabiske verda, Al-Risala, tok avstand frå Nazi-Tyskland og Hitler på ein lysande måte, spesielt kring krigsutbrottet. Israel Gershoni, ein historieprofessor ved Universitetet i Tel Aviv, har granska ein del kulturelle tidsskrift frå mellomkrigstida, mellom anna al-Hillal («Halvmånen») og al-Risala («Bodskapen»). I følgje Gershoni var forfølginga

Holocaustnekting Det er også viktig å hugse at etter andre verdskrigen har det vore somme folk som engasjerer seg i ein sjuk amnesi om historia som kallast «holocaustnekting». Sørgjeleg nok har det vore nokre muslimar som har engasjert seg i denne usle nektinga. Kong Mohammed 6. av Marokko har sendt ut ein proklamasjon om holocaust, ei spesifikk og medviten gjendriving av holocaustnekting. Han sa: «Amnesi har ingen verknad for forståinga mi av holocaust eller for mitt folk.» Han proklamerte i 2009: «Vi lyt saman streve med atter å fremja fornuft og verdiane som ligg under legitimiteten til eit rom av samvere kor orda verdigheit, rettferd og fridom uttrykker seg på same måte og vil vera saman med dei same vilkåra, utan omsyn til våre opphav, kulturar eller åndelegheit. Dette er vår tolking i Marokko, utav plikta til minne diktert av Shoah.» Ei stadfesting frå amerikanske muslimske imamar og fellesskapsleiarar om holocaustnekting og antisemittisme vart send ut i 2011. – Meir om muftien av Jerusalem Sørgjeleg nok finst der somme som ikkje kan halde seg frå å utnytte og fokusere på slynglane for å spore til det same hatet som leidde til holocaust. Pamela Geller har nettopp publisert ein artikkel om ei omstridd fråsegn frå ein amerikansk ambassadør og nytta dette høvet til enno ein gong å ta opp muftien av Jerusalem og det ho kallar den «vondhuga islamske antisemittismen slik Koranen påbyd.» Ho påstår at «Rolla til muftien og den muslimske verda i andre verdskrigen er vorten vaska vekk frå historia. Korfor? For at dei kan stige opp att for igjen å gjera dei same unemnelege, fælslege brotsverka mot manneætta?» Geller kallar muftien for «leiaren av den muslimske verda», noko som er nonsens. Han var ikkje meir leiaren av den muslimske verda enn Geller er leiaren av den jødiske verda. Stormuftien av Jerusalem er tittelen for den geistlege sunnimuslimen som har ansvaret for dei islamske heilage stadene i Jerusalem, inkludert Al-Aqsa moskeen. Der er ein st+ormufti av Jerusalem i dag, veit nokon som helst utafor Jerusalem namnet hans? I tillegg er nokre grunnleggjande fakta om korleis muftien fekk tittelen, relevante. Han vart tilsett som mufti av britane, og «utnemninga hans til mufti var i seg sjølv svært omstridd. Avgjerda om å gje al-Husseini stillinga vart gjort av Herbert Samuel, den første høgkommisær av Palestina. Det var underleg at Sam-

uel, ein britisk jøde, skulle tilsetja ein mann som skulle bli skuld i så mykje uro i mandatområdet.» Samuel benåda al-Husseini og i januar 1922 tilsette han som ny mufti og jamvel fann opp den nye tittelen som stormufti. Han vart samtidig utnemnd som president til det nyskapte øvste muslimske råd. Al-Husseini vart dermed den religiøse og politiske leiaren av arabarane.» Han ble gitt denne stillinga mot dei lokale muslimske stemmane, sia han «var kommen på ein dårleg fjerde plass i avstemminga. Det muslimske samfunnet avviste kandidaturet hans fordi han ikkje hadde gått gjennom nokon truverdig islamsk utdanning. Han var verken ein Sheikh (religiøst tilsett leiar) eller ein Alim (islamsk lærd), men han blei den høgst rangerte arabiske makta i Palestina.» Samuel skapte også det øvste muslimske rådet i 1921. Geller kan ikkje sjå at alle dei muslimske heltane som slost mot antisemittisme og folkemord var inspirerte av Koranen, og at muftien ikkje var representativ for den «muslimske verda». Denne slags hatefull stereotyping av ein heil religion er just det som førte til holocaust under andre verdskrigen, og som i dag leier til slike hendingar som vandaliseringa av graver til muslimske soldatar frå andre verdskrigen i Frankrike. Kvar gong nokon talar om «alle muslimar», «alle jødar» eller «alle kva som helst gruppe», så veit vi at vi har å gjera med bigotteri. Om det «islamske jødehatet» som Geller påstår er innsett av Koranen, så vil eg minne henne om stadfestinga frå amerikanske muslimske imamar og lærde som mellom anna seier: Vi gir vitnesbyrd til den absolutte skrekk og tragedie til holocaust der over tolv millionar menneskesjeler gjekk til grunne, inkludert seks millionar jødar. Vi fordømmer alle freistnader på å nekte for denne historiske verkelegheita og erklærer slik nekting eller nokon rettferdiggjering av denne tragedien som mot den islamske etiske kode. Vi fordømmer antisemittisme i alle former. Ingen skapning av den allmektige Gud skal møte diskriminering grunna på hans eller hennes tru eller religiøse overtyding. Vi står sameinte som det muslimske Amerikas trus- og samfunnsleiarar og godkjenner at vi har eit delt ansvar for å halde fram med å arbeide saman med leiarar av alle trusretningar og samfunna deira for å kjempe mot avhumaniseringa av alle folkeslag basert på religionen, rasen eller etnisiteten deira. Med den urovekkjande veksten av antisemittisme, islamofobi og andre former for hat, retorikk og bigotteri så må no, meir enn nokosinne, folk med tru og tillit stå saman for sannheit. Geller (som er jødisk) burde forstå korfor det er viktig at alle gode folk seier «aldri meir!»

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

25


Norsk arbeider-lyrikk i det 20. århundre Martin Nag

For å gå rett på sak: Er det riktig å tale om en egen "arbeiderlyrikk"? hvis vi prøver oss på en definisjon, oppdager vi straks hvor vanskelig det er å sirkle inn begrepet "arbeider-lyrikk" ... Her er et forsøk: Arbeider-lyrikk er en proletarisk poesi, som tar parti for arbeidsfolk, deres liv, deres kamp, deres lengsler - og idealer. Kommentar: Vi ser at definisjonen rommer tre ledd: 1) Arbeider-lyrikk "tar parti" - den er skrevet på arbeiderklassens premisser ... 2) Arbeider-lyrikk gir signaler fra livet i arbeiderklassen, via noe vi kan kalle "miljødikt"... En variant av "det sentral-lyriske dikt" ... 3)Arbeider-lyrikk presiserer hva arbeiderklassen står for - historisk og politisk, via tankedikt, program-dikt ... Gjennom vår definisjon av hva "arbeiderlyrikk" er, og vår kommentar til definisjonen, reiser følgende spørsmål seg: Er det berettiget å skille ut "arbeider-lyrikk" fra et større hele, nemlig norsk lyrikk? Etter mitt syn: ja! Selvsagt er "arbeider-lyrikk" en organisk del av norsk lyrikk; men de (verdens)historiske betingelser i det 19. og 20. århundre begrunner behovet for å operere med begrepet "arbeider-lyrikk" ... Og her kommer et viktig element inn i bildet: "Arbeiderlyrikk" blir ofte til i et grenseland mellom "amatørdiktning" og "profesjonell diktning"; jeg setter betegnelsen i gåseøyne, fordi kriteriene jo er flytende: Hvordan fastsette grensene mellom "amatør" og "profesjonell", mellom "god" og "dårlig", mellom "uferdig" og "ferdig"? For bare å nevne tre motsetningspar, som vanskeliggjør grense-oppgåingen - én gang for alle. Hva jeg vil fram til, er følgende: En tilsynelatende "uferdig", "amatørmessig" og endog "dårlig" tekst kan fungere som god arbeiderlyrikk!

26

Et sosialt moment kommer dermed inn i bildet; både bevisst og ubevisst er det tale om et brudd med gammel estetikk og forestilling om hva "skjønnhet" er; og ikke minst - tale om et supplement til gammel estetikk og forestilling om hva skjønnhet er ... Av dette fremgår det at jeg opererer med en "åpen" definisjon på "arbeider-lyrikk": Arbeiderlyrikk rommer nye - både sosiale og estetiske erfaringer; via "signaler" - nedfelt i ordkunst - om og fra livet i arbeiderklassen i det 20. århundre. Hvordan vurdere "arbeider-lyrikk"? Det er et vanskelig, komplisert spørsmål ... Vi opererer her innenfor et "rom" av både kulturpolitisk-sosiale og rent estetiske (tradisjonelt sett) kriterier ...Utgangspunktet må - etter mitt syn - være å møte arbeiderlyrikken på dens egne premisser, - hele tiden bidra til at den blir bedre; stimulere og fremheve - det beste i den, i skapende dialog ... Men denne "dialog" har norsk arbeider-lyrikk i det store og hele ikke fått anledning til å utfolde seg i ... Arbeider-lyrikerne har manglet et miljø; de har stått alene; de har ofte blitt avvist - i stedet for å bli hjulpet ... Satt på spissen: Hvordan skal et borgerlig forlag eller en borgerlig avis "ta" en arbeider-lyriker, som både i innhold og form bryter med "god smak"? Det letteste er å refusere - på estetisk grunnlag; men ofte med et "vikarierende motiv", - uvilje mot holdning og tendens i vedkommendes tekst ... Refuserte malere - i et grenseland mellom amatører og "profesjonelle" (hva nå dét er) har laget egne utstillinger; kanskje arbeiderlyrikerne i større grad burde ha slått seg sammen om egne (bok)utgaver? Men - på den annen side: det er ikke så lett for arbeider-lyrikere å finne hverandre... Mitt poeng med disse refleksjoner er å vise at

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

arbeider-lyrikere har hatt problemer med deres selvtillit, deres identitet ... Arbeiderlyrikeren Lars Rugstad i Skien uttalte i 1968, 76 år gammel: -Jeg har diktet litt, men jeg er ingen dikter. (Telemark arbeiderblad (1968-03-09)) En slik holdning, som nok ikke er uvanlig, må jo virke bindende, i stedet for utløsende, forløsende ... Saken er: Gode enkelt-dikt av våre arbeider-lyrikere, endog gode enkelt-strofer av et dikt, - er verdt å ta vare på, kultur-verne (for å bruke et aktuelt uttrykk) ... Etter mitt syn er det her tale om kulturelle rikdommer, som er en organisk del av vår nasjonale kultur, - selv om, eller nettopp fordi det også ofte er snakk om opprørske tekster, preget av vilje til å forandre verden ...den gamle fordom om at verk må foreligge i bokform, for å bli regnet med som kultur-faktor, holder ikke; det er ikke der kriteriet ligger ...På den annen side, - vi må samle og synliggjøre den "skjulte" arbeiderlyrikk; trekke den frem i lyset; påvise at den har vært der - hele tiden; og er der, omkring oss - også i dag ...Arbeider-lyrikk - et særpreget bidrag til norsk kultur; midt i folkedypet ...Det har ofte vært diskutert om en person som ikke har vokst opp i et proletarisk miljø, kan være en arbeider-lyriker ...Mitt svar på dette spørsmål er klinkende klart: Selvsagt kan han det! Lenin var ingen arbeider-politiker, fordi han stammet fra et ikke-proletarisk miljø (foreldrene var lærere)? Men en slik tankegang virker jo - og er absurd ...Altså: Klasse-tilhørighet er ikke noe kriterium for en arbeider-lyriker... Viktig, pr. definisjon er derimot - som vi har vært inne på ovenfor - holdning - standpunkt, tilnærmingsmåte, engasjement, lojalitet, solidaritet, - hva vi vil - i arbeiderklassens interesse ... Her ligger en tendens, som gjennomstrømmer både arbeider-lyrikeren og arbeider-lyrikken ... Så kan man saktens spørre: Hva er så "arbeiderklassens interesse"? Det har noe med


klasse-bevissthet å gjøre (i vid mening); innsikt i nødvendigheten av en samfunnsmessig forandring - i favør av det arbeidende folk; orientering i retning av marxistisk tolkning av virkeligheten - pluss arbeiderklassens samlete erfaring i liv og strid, nasjonalt og internasjonalt ... Så vidt vil jeg definere begrepet "arbeiderklassens interesse", - i énhetsfrontens ånd ... Når begynner norsk arbeider-lyrikk? Å, langt tilbake, i 1840-årene; som et supplement til, ja en videreføring - med andre midler, så å si - av Henrik Wergeland-tradisjonen ... Henrik Wergeland, - vår store revolusjonære romantiker i litteraturen ... De anonyme arbeider-lyrikere er "skjulte" opprørere, som bare nå og da - via signaler fra "bunnen" av det norske samfunn, når opp til overflaten ... Et par eksempler: Den 31-årige kveker-leder i Stavanger, Endre dahl, skriver i 1847 et dikt til en ung venn, 24-åringen Asbjørn Kloster, og utbryter: "Du, udkommin fra Fattige ..." Her er et sosialt moment, som i klartekst understreker - i solidaritet - at Asbjørn Kloster, grunnleggeren av totalavholdsbevegelsen i Norge tolv år senere (i 1859), stammet fra Fattig-Norge ...Og i juni 1859, et halvt år før han stiftet den første totalavholdsforening i landet, skrev Asbjørn Kloster selv et dikt; mens han satt på fjellet Ravnåsen i Strand i Ryfylke. Kloster utbryter bl.a.: O! du store, barmhjertige, naadige Gud! Skab i mig et rent hjerte paany. Lad din rensende Haand drive Fienden ud og en stdig Aand i mig forny! vi hører: Den religiøse appell i disse ord har en sosial undertone, - "rensende Haand" En av Marcus Thranes nære medarbeidere, Nils Qvarme, - skrev noe han kalte "Erindringer fra Arbeidernes Sentralmøde paa Ladegaardsøen (dvs. Bygdøy) ved Christiania -1850", - ett av de første arbeider-dikt i Norge ... Her hyller Nils Qvarme ledelsen for "Arbei-

dernes Sentralmøde": Blandt disse Mænd var Marcus Thrane, Arbeiderslavers trofaste Vænd. Med kraft han fører Retsindfane, Med ildfulde Øine, tænksom Pande Vi see som president ham stande ... Revolusjonens røst - anno 1850? Ja, men den fredelige revolusjons røst, - "ad Loven frem" ...Og Marcus Thrane, leder for vår første arbeiderbevegelse i et par-tre år, før den ble knust med makt i 1851, skrev også selv dikt! I diktet "Pariserkommunen" (1871), - tyve år etter at Thranitter-bevegelsen var blitt slått ned, både sammenfatter og aktualiserer Marcus Thrane dens "ideologi" (ville vi vel si i dag); 54 år gammel utmynter Marcus Thrane følgende politiske trosbekjennelse: Vi vil ei lenger lide og trelle vi for tyranner ei mer vil knele ... Men den egentlige arbeider-lyrikk er egentlig "en annen historie"; her skal vi konsentrere oss om norsk arbeiderlyrikk i det 20. århundre ... Syv år etter at Det Norske Arbeiderparti ble stiftet i 1887, nemlig i 1894, skrev den 30-årige Nils Collett Vogt en Første majdagssang; der han ser norsk historie nedenfra og gir ord til proletariatets røst:

Marcus Thrane 1817-1890

Det er med Andagt, dit Navn jeg nevner, med hellig Andagt og Ærefrygt, med større Tro paa, hvad Mans-Mod evner til Raad mod dét som er sygt og stygt ...

Den var vor, denne jord, den var vor ...

Nu er du Krigsmand mod selve Krigen, med løftet banner for Ret og Tro; Du splintrer Løgnen og hugger Svigen, at den nok kjendes, din Ørne-Klo ...

Under fanerne modig og tæt i den vaaknende fremtidssols skjær, kamerater saa mange vi er, for vort jordliv, dets frihet og ret!

ja, midt i Rusland, hvor folk ei snakker med Frimands-Tunge sin Mening ud af frygt for Knuten og for Kosakker, der røster du som en Torden-Gud ...

Diktet har - ser vi - følgende revolusjonære perspektiv: At arbeiderne, de "mange" riktig nok "eier" jorden, men er fratatt deres reelle rettigheter ...Så må de gjenerobre deres "jordliv", "dets frihet og rett" ...Klassekamp, anno 1894 ...

-Naar Rusland vaagner, som nu det sover, saa var du vældigste Vækker, du ...

Ved siden av Nils Collett Vogt står Per Sivle (1857-1904) som grunnleggeren av en norsk arbeiderlyrikk: Per Sivle "dekker" - vet vi - både det nasjonale oppbrudd og gjennombrudd i årene før løsrivelsen fra Sverige i 1905, og den begynnende sosiale folkereisning i Norge ...Her skal jeg trekke frem et Sivle-dikt der den moralske patos får internasjonal rekkevidde av (ånds)revolusjonær art: Et par måneder før sin død skrev Sivle et dikt med tittelen "Leo Tolstoi" - og solidariserer seg med et protest-brev Tolstoj har skrevet i anledning krigen mot Japan ... Sivles dikt kan stå som et åndelig testamente, bak visjonen av den kjempende Tolstoj aner vi faktisk konturene av Oktober-revolusjonen tretten år senere ...Anno 1904 skriver Sivle profetisk - om Tolstoj: Nils Collett Vogt 1864-1937

Så langt Per Sivle ... Sivle taler - klarsynt - om Tolstoj som den "vældigste Vækker", når Russland "vaagner" ... Sivle fikk rett, - det gikk "troll i ord"; da Russland, bl.a. inspirert av den "vældigste Vækker" Tolstoj, - våknet, via Oktober-revolusjonen i 1917. Den lidenskapelige Ellisif Wessel (1866-1949), doktorfruen i Kirkenes som var særs aktiv i organiseringen av arbeiderne i Finmark, skrev i 1904, 38 år gammel, diktet: "Da jeg sluttet mig til socialisterne" ...Hun har nå, åndelig sett, tatt bolig i sosialistenes "stue", og hun utbryter - nesten á la Wergeland: Å lad mig aldri glemme dette syn av morgengry, og hvor ærlig det lyste mod mit hjerte! Lad mig få gjengjeld øve, for du bød så trygt et ly de håb og længsler, som var stedt i smerte!

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

27


Ja, på stuen vil vi bygge, til en kirke står der stor med stolte tårne, som mod himlen kneiser. fra dem skal klokkeklangen ringe freden over jord, mens alt, som lider, fra sin gråt sig reiser. Diktet reiser, ser vi, en rekke problemer ... Rimet hjerte-smerte kan synes amatørmessig; og bilde-utviklingen fra sosialismens "stue" til sosialismens "kirke" - kan virke banal ... men inderligheten, ektheten, den ekstatiske styrke i følelsene, holder - Ellisif Wessel 1866-1949 etter mitt syn - tendensen til sentiOgså i diktet "Folkets hus", - tilegnet Grünermentalitet i sjakk. løkkens ungdomslag", der Auerdahl var medlem, - dukker begrepet "folkehevnen" Ellisif Wessels dikt fungerer som arbeideropp; et annet ord for "revolusjon" ... . To og et lyrikk, ved å gi "signaler" fra "Det skjulte halvt år før Oktoberrevolusjonen (I: Norge" på terskelen til 1905-begivenhetene; Klassekampen, (24. april 1915)), utbryter og dermed får den etiske patos - også estetisk Thorleif Auerdahl: valør, teksten blir strukturert og fortettet til proletarisk poesi - via en steil, men øm ... Det ny bebuder personlighet ... en reisningsdag med fremsteg til og dette dikt blir et godt eksempel på at en kvinne fra overklassen - ærlig solidariserer seg ¨ de store kampes glød, som tordner folkehævnen med underklassen og taler dens sak; en over reaktionens guder revolusjonær solidaritet Ellisif Wessel var tro og kræver barbariet mot de resterende 45 år av sitt liv, - helt inn i ved en himmelstorm etterkrigs-Norge ... dets død. For fælles ret, Torleif Auerdahl (1895-1918) er én av de for folkets ret første betydelige arbeider-lyrikere som lad livets hymne bruse slekts- og miljømessig har rot i proletariatet; Thorleif Auerdahl vokste opp på Grünerløkka, til rydning for den borg nærmere bestemt i Schleppegrellsgate 5, fjerde der skal vor fremtidslykke huse etasje ... Vel, Thorleif Auerdahl kunne også - med hell - ta opp sentrallyriske temaer; og hva var da Thorleif Auerdahl døde av tæring i juni 1918, mer nærliggende enn å gi en ekstensiell bare 23 år gammel, debut-diktsamlingen oppsummering av egen lagnad, - under Ørneland var kommet et år tidligere, i tæring-trusselen? revolusjonsåret 1917. Og nettopp "revolusjon" som motiv står sentralt hos Auerdahl, både i I diktet "En sommerbønn - skrevet noen uker og mellom linjene i hans dikt ... før Auerdahl døde i juni 1918, heter det: Et par eksempler: Vaaren - ja, jeg må ha sovet, Da militærnekteren Johannes Abrahamsen i nu ser jeg hvor falsk den er. januar 1915 ble sluppet ut av Botsfengslet, Da den mest mig livet lovet hyllet Auerdahl ham med et dikt, der det bragte den mig døden nær. heter: Nei, lad sol og sommer gløde frem i al sin overflod, ... Men velkommen, kamerat - skal ei næste vaar de røde Du er mand og dét er nok, skyer seile i mit blod. du er æresgjest forevig i den røde ungdomsflok, Vi ser, - Auerdahl hyller og hengir seg til livet, som er født til kamp og seir tross alt; de siste, revolusjonære signaler - via paa opgjørsdagens ragnarok bildet: "røde skyer" ... engang folkehevnens "Røde skyer" - i Auerdahls blod og i hans røde hane galer!! arbeiderlyrikk ...

28

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

"Den unge døde" - Thorleif Auerdahl - hadde lagt et grunnlag; men rundt seg hadde han en krets av arbeider-lyrikere, - jeg nevner i fleng,K.O. Thornæs, Reinert Torgeirson, Otto Luhin ... Før og etter Oktober-revolusjonen i Russland var det et oppsving i norsk arbeider-lyrikk ... Noen få arbeider-lyrikere lyktes i å få ut samlinger i bokform, bl.a. Thornæs og Torgeirson; mens andre ikke lyktes i dét, bl.a. Oscar kjelstad, som døde i 1924 - og etterlot seg en rekke gode dikt, som nok hadde fortjent å komme mellom to permer ... Og heller ikke Otto Luhin lyktes å debutere nå - i begynnelsen av 1920-årene, men han utga en diktsamling på Internasjonalt arbeiderforlag i 1930 ... Vel, dette bare for å markere at det var et miljø for norsk arbeider-lyrikk nå - men: i "Det skjulte Norge" ... Hvem var Rudolf Nilsen (1901-1929)? Vi synes vi kjenner ham; vi har alle vårt Rudolf Nilsen-"bilde", - "Revolusjonens røst", "Nr. 13"; de fine miljø-diktene fra ØstkantOslo, de lidenskapelige program-diktene; alt ... Rudolf Nilsen er klassikeren norsk arbeiderlyrikk; han samler i seg erfaringene som er gjort på dette felt før ham - i en ord-eksplosjon av proletarisk styrke ... Og dermed har Rudolf Nilsen også fått - en berettiget! - hedersplass i norsk lyrikk ... Men - i vår sammenheng er det viktig å understreke at Rudolf Nilsen "bare" er klimaks i en prosess, norsk proletarisk poesi på fremmarsj fra århundreskiftet av! Og - ikke minst: Rudolf nilsen "topper" en tradisjon, ved å videreutvikle den under nye klassebetingelser: Arven fra den revolusjonære romantiker Henrik Wergeland, nedfelt via dét behov betingelsene i 1920-årene - i kjølvannet på Oktober-revolusjonen i Russland anno 1917 - har skapt i Norge ...På denne bakgrunn vil jeg trekke fram to ukjente Rudolf Nilsen-dikt, som jeg - gjennom min forskning - har hentet frem fra arkivene ...Først - et miljø-dikt, skrevet ca. 1924, tatt fra en utrykt samling før debut-samlingen På stengrunn i 1925 ... I diktet "Vinter" gir den 23-årige Rulle ord til solens røst, eller - revolusjonens røst: - Jeg bringer farver, lys og skjønhet! Gjennom diktet "Vinter" opptrer Rudolf Nilsen - billedlig talt - som en proletarisk Wergeland: En liten forfrossen solstripe staar og skjælver sagte


over mit bord. Rød og spinkel som et døende strøk over fine strenger dirrer den. Og jeg synes at solstrimen hvisker underlige ord ut i rummet: Paa min vej hit -og den lange hvite veidrog jeg gjennem himler av lys, himler av farver, himler av skjønhet. Se, jeg bringer med til dig farver, lys og skjønhet! En varm glæde bølger igjennem mig. Var jeg digter, vilde jeg takke dig, sol! Så, den mer "direkte" kamp-dikteren Rudolf Nilsen: Til NKPs revolusjonsfest i Oslo den 7. november 1926, skrev den 25-årige Rulle prologen "Syvne november" i fire deler; med "Revolusjonens røst" innfelt som tredje del ... . Blant de tre øvrige ukjente deler av prologen i anledning Oktober-revolusjonens ni års jubileum, vil jeg trekke frem første del, et slags erindringsbilde fra 1917, da Rulle var 16 år gammel: Den syvne november. Det niende år. Vi husker det ennu som var det igår. Det var Petrograd-telegrafen som sang! En seier var vundet for første gang. Det var telegrafen som sang over jord. Den bruste imot oss med Lenins ord! Hans tale var sterk som hans tanke var klar: -Nu gjælder det at bruke den makt som vi har!Den skar gjennem røken fra frontenes ild: -Vend våpnene! Slutt med det sinnsvake spill!Den grep om vårt sinn: Proletarer, slutt lag! En bresje er slått Slå flere idag! Den syvne november.Det er som igår ... Vi jublet mot Lenin. - Din seier er vår! Arne Paasche Aasen (1901-1979) vokste opp i et proletarisk miljø på Grünerløkka, nærmere bestemt i Seilduksgata 16, tredje etasje; en hjørnegård mot Thorvald Meyers gate - med orkesterplass til Birkelunden ...Arne Paasche Aasen ble tidlig politisk aktiv - især via moren, den nesten legendariske Augusta Aasen, som var sterkt engasjert på venstrefløyen i Det Norske Arbeiderparti ... . Augusta Aasen ble drept ved en ulykke under en flyoppvisning i Moskva, hun var medlem i en norsk kvinnedelegasjon ... Augusta Aasen ble begravet i Kreml-muren, og i diktet "Mors minde" (I: Kvinden, nr 9 (1920)) utbryter sønnen, den 19-årige Arne

... Kontinuitet ... Tjenestepiken og sydamen Olga Andersen (1886-1939), født på Tjøme; senere politisk aktiv i NKP (bolig: Tåsenveien 12), - er den fremste kvinnelige representant i ny norsk arbeider-lyrikk (ved siden av Ellisif Wessel) ... I en dikt-hyllest til NKP anno 1931, - "For partiet", gir den 35-årige Olga Andersen signaler om hva det koster for en arbeiderkvinne å engasjere seg; det er som om Olga Andersen kommer rett fra kjøkkenbenken - og inn i diktet: Og en husmor som står i partiet -! Ja, fra først av det kjennes som noget vi svek [når over god tradisjon vi må sette en strek.] Tenk at gå fra en kjøkkenbenk dørgene [sic!]full av opvask, og skuring og pussing likt null! Men vi arbeider dog i partiet.

Paasche Aasen: Glæd dig -kjære mor, du faldt paa hellig -hellig jord!

For vi lever, vi i partiet!

"Hellig jord", dvs. i "revolusjonær" jord; og Arne Paasche Aasen hadde et nært forhold til russisk proletarisk kultur i samtiden, især Gorkij; men var også godt kjent med klassikerne ...Dette fremgår bl.a. av et dikt i debutboken Sigd og hammer (1921), der det heter: Se, fjernt i øst ved solens rand, -der er de tusen drømmers land ... Så langt din tanke rekke kan bor slettens stolte sønner i Turgenevs og Gorkijs land blandt Tolstojs sterke bønder ... Året etter - i 1922 (i heftet Vaarbrudd) - kommer Arne Paasche Aasen tilbake til morens lagnad; i diktet "Min vaar" utbryter han bl.a.: Saa takker jeg jorden for alt den gav - skjønt hjertet er tungt av et usagt ord, ved Kremlins mure ... der ligger en grav, og dypt i dens muld ... ligger mor ...

Vi hører Olga Andersens ru, lidenskapelige røst; i en kanskje litt springende, abrupt monolog. Men nettopp dette, som noen vil si er "uferdig", amatørmessig, - bidrar til å skape ekthet, et inntrykk til å ta på av noe autentisk - fortettet proletarisk virkelighet anno 1931! Endog skrivefeilen - "dørgene" uten "d"! - blir poetisk "riktig", i betydningen "sannferdig" ... For iveren, dét å overbevise om hvor (livs) viktig det er for arbeiderkvinner å delta aktivt i politisk arbeid, for å bidra til å forandre verden, denne iver har så å si fått et syntaktisk nedslag i teksten; i dette ironiske utbrudd fra en skrivende arbeiderkvinne, Olga Andersen: Tenk at gå fra en kjøkkenbenk dørgene full av opvask, og skuring og pussing likt null! I denne setning har vi arbeiderkvinnens lagnad i 1920- og 1930-årenes Norge (og kanskje nå også, anno 1988?), nedfelt, med nesten klassisk klarhet! Signaler fra den revolusjonære Olga Andersen får vi - i mer direkte form - i diktet "Oprør!" fra 1928 (Norges Kommunistblad, 7. mars 1928); her heter det bl.a.: Så lenge jeg har, skal jeg dele mitt brød. Se her, kamerat, det er dit!

Jeg har konsentret meg om den helt unge, så å si ennå "ukjente" Arne Paasche Aasen ... Alle vet vi at han utviklet seg til å bli kanskje vår ledende arbeider-lyriker - ved siden av vennen Rudolf Nilsen ...Og Arne Paasche Aasen var tro mot norsk arbeider-lyrikktradisjon også ettter krigen - til sin død i 1979

Men jeg har en skatt som er mere verd, med klarere glans enn kaksens guld, med hårdere egg enn det skarpeste sverd -

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

29


og jeg deler den, vederlagsfritt! Av min harme jeg gir! La den fylle din sjel som den fyller min. Den vil åpne dit øie, så klart du ser hvordan urett øves og stadig skjer mot den klasse som er din Alt i alt: I norsk arbeider-lyrikks historie fortjener Olga Andersen en æresplass - ved siden av Rudolf Nilsen og Arne Paasche Aasen ... En av de menige arbeider-lyrikere, som aldri debuterte i bokform, er Lars Rugstad (1892-1975) fra Skien; men han var virksom i norsk arbeiderlyrikk fra 1918 til 1959, i 41 år.

ind mot dødens strand ... Og jorden fik atter et bud, der var tungt at melde: En arbeiderhøvding er død, som var elsket i alle land! Brødre og tro kamerater! Under hint flagg, det røde reiser vi frihetens kamp, trotsende brott og brand, likesom ham, der nylig i dagningens lysning døde med aasynet smilende vendt imot morgenens land Jeg har - via kontakter i Skien, enken Hjørdis Rugstad og fagforeningsmannen Jan Rugstad, - fått tak i et etterlatt dikt av Lars Rugstad ... Den 67-årige, aldrende arbeider-lyriker Lars Rugstad skriver i 1959 et natur-dikt med sosial undertone, - et økologisk dikt, ville vi kanskje si idag:

Hva står Lars Rugstad for? Han toner flagg i diktet "Det er storm" fra 1918 (Nordlands social-demokrat (1918-01-22)); den 26-årige arbeider Lars Rugstad trekker en "lære" både av Den første verdenskrig og Oktoberrevolusjonen, som nå er tre måneder gammel; Rugstad skriver i januar 1918:

Kveld ved Norsjø (Elset 22-06-1959)

Det er storm over jord - en forfærdelig, herjende storm over jord! Det er livet som kjæmper og livet som gror Aa - hvor det gror!

I gull og kobber flammer solnedgangen langt vesterut i Garborgs alfeland. Snart stilner leiken og snart tystner sangen, mens bølger stille skvulper inn mot strand.

Proletar, for en løgn har du kjæmpet og lidt baade dage og døgn gjennem fire forfærdede rædselens år! Se, de blør, dine saar! Reis dig opp, proletar! ... Den er raa, denne tid! Hvis du ser det, saa reis dig imot den til strid, og gaa løs nu idag, mens det gjærer og gror og er storm over jord! Vi kan si at dette dikt er et slags "svar" til Nils Collett Vogts Førstemajsdagssang, anno 1894 dvs. 24 år tidligere; på en ny, revolusjonær etappe maner Lars Rugstad det norske proletariat til kamp, for å forandre verden ... Ved Lenins død i 1924 hyllet Lars Rugstad ham med diktet "Den gamle" (Telemark kommunistblad (1924-04-30)), - et vakkert uttrykk for solidaritet fra en skrivende norsk arbeider ... Den første og siste strofe (av i alt fire strofer) i diktet " Den gamle" lyder slik: En bølge som taarnhøi væltet paa havet i all sin velde, har langsomt rullet sig

30

Nå ligger Norsjø blå og blank og stille, og solen er på vei mot vestens fjell. kring strendene er leik og sang og gilde, et eventyr en juni-sommerkveld

Du tenker med deg selv, når dagen helder, og stjernene så smått um senn blir tennt, at du må leve mange slike kvelder, før teppet falder, og din ferd er endt. Lars Rugstad fikk leve i seksten år til; og via dette natur-dikt, skrevet i Garborgtradisjonen, - manifesterer Lars Rugstad en mandig-øm, ru proletarisk kjærlighet til Norge - "morgenens land" ...Ringen slutter i troskap - mellom Lenin-diktet anno 1924 og natur-diktet anno 1959 ... Hvem var Lars Rugstad? Lars Rugstad var - av yrke - papirfabrikkarbeider i Skiens-distriktet i mange år; men i 1920, bare 28 år gammel, fikk han et ben kuttet av ved en arbeidsulykke, - og ble derved skjøvet ut av yrkeslivet ... Men selv om Lars Rugstad tidlig ble arbeidsufør - og også ellers var plaget av dårlig helse, var han en sterk personlighet ...Hvordan stålet ble herdet, heter en russisk dokumentar-roman fra 1934, skrevet av Nikolaj Ostrovskij ..."Hvordan stålet ble herdet" kunne også ha vært tittelen på Lars Rugstads livs roman. Lars Rugstad var langt på vei selvlært, en autodidakt, som Gorkij i Russland; men Lars Rugstad skaffet seg så solide kunnskaper at han i lengre perioder kunne fungere som lærer ...Ytterligere data om Lars Rugstad: Lars Rugstad var medlem av NKP fra starten i 1923 til sin død i 1975, - et 52-årig medlemskap ...Lars Rugstad var i mange år kommunistenes representant i

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

Solum skolestyre ...Lars Rugstad var formann i Solum bygdebokkomité ... Reinhold Nicholay (1903-1976) er den ledende arbeider-lyriker i Stavanger i det 20. århundre, - en særegen "lokal" arvtager av Sigbjørn Obstfelder; men på proletariske premisser; med åndelig rot i Fattig-Stavanger ... Reinhold Nicholay var kommunist - og aktiv som arbeider-lyriker i hele mellomkrigstiden; men først under krigen utga han tre diktsamlinger, Byen min og meg, Akkorder og Fra smau til hei ...Men her er først og fremst tatt med mer "harmløse" -politisk sett - miljøog natur-dikt. Arbeider-dikteren Reinhold Nicholay i helfigur finner vi først og fremst i et etterlatt, utrykt manuskript, - Proletarens erkjennelse, som jeg har fått adgang til og skal ta et par eksempler fra; for å synliggjøre en "skjult" arbeider-lyrikers arv ... I det hele tatt: Reinhold Nicholay symboliserer - på godt og vondt - den lagnad våre arbeider-diktere ofte har hatt - og har - i de ulike regioner av Norge: De er der; de gjør et grov-arbeid - midt i folkedypet; de fanger opp stemninger og "signaler" - i hverdag og fest; de viser revolusjonær solidaritet; de er internasjonalister i "Det skjulte Norge" ... I diktet: "Min mor" - "arbeiderkvinnene tilegnet", utbryter Reinhold Nicholay, med ru røst: Min mor - ! Jeg så henne aldri i praktfulle klær, makelig sitte i lænestolen, med glitrende smykkre, og stanglorgnett som glimtet og funklet i solen. Min mor leste aldri romantiske dikt, og gikk ikke pelskledd i vinterværet, Ånei! - Hennes timer var opfyllt av plikt ved det strev og de byrder hun daglig fikk bære Hun var én av de utslitte, hun, av dem som strever og nøisomt forsaker, som lever sitt fattige liv i en gård langt borte fra lykken og duftende hager I dette dikt gir - via kontrast - Reinhold Nicholay et bilde av klassekampens Stavanger i mellomkrigsårene; det er her tale om "signaler" vi ikke kan finne andre steder - i så rendyrket, selvopplevd, gjerne også halvveis ubearbeidede form ... Men - fastslår Nicholay til slutt - minnet om arbeiderkvinnene skal "leve i klassens frigjørelsessange" ... Og det skulle gå troll i ord, Nicholay har selv skrevet en slik "klassens frigjøringssang" til sin arbeider-mor ... I "undertonen" i det siterte dikt hører vi nok en gjenklang fra Rudolf Nilsen ... Og da Rudolf Nilsen døde i 1929 skrev Reinhold Nicholay et minne-dikt, der det heter: Et barn av sin by, av sin tid! Han sang om byen, om gatene i mørke og lys,


Kytern eller Wilhelm Holteberg Hansen 1910-1984

om barna i bakgården, den ensomme gamle på kvisten, om familien i kjelderen. Han skrev om det folket han kjente, sitt eget, - dét han var barn av. Rudolf Nilsen! Du reiste ditt eget minnesmerke ved dine sange! Du hugget ditt eget navn i arbeidernes hjerte ... Reinhold Nicholay skrev - omtrent samtidig - noe han kaller "Tanker omkring et arbeiderdikt", - Rudolf Nilsens "Revolusjonens røst" ...Reinhold Nicholay solidariserer seg med Rudolf Nilsen og skriver bl.a.:

litteratur, enten "Establishment" liker det eller ei ... "Kytern" har kanskje bare skrevet ett helt ut genialt dikt ... . Men - i så fall - er ikke dét nok for et liv? ... Og veier ikke dette geniale dikt opp for et bibliotek av u-geniale bøker (for å sette det på spissen)? Jeg tenker på diktet "Islandsgata", der "Kytern" genialt enkelt hyller barndommens blå, proletariske gate, - et ord-maleri, á la Henri Rousseau: Den gate jeg bor i, er stille og rolig. I hele mitt liv har jeg her hatt min bolig.

Jeg sitter og leser et manende dikt, skrevet av én som forstod, av én som begrep sitt kald og sin plikt og eide usvikelig tro ...

Her vokste jeg opp blant et mylder av unger og utslitte mødre med angrepne lunger.

En dikter fødtes i fattige kår, han sang sine sanger for dem som lever sitt liv i gater og gård og sliter for hus og for hjem ...

Og fedre som drakk, for å prøve å glemme den bunnløse armod som rådde i hjemmet.

I etterkrigsårene har Oslo hatt en eiendommelig arbeider-lyriker, vandrende omkring på gater og steder, født og oppvokst på "tjukkeste" Østkanten, nærmere bestemt i Islandsgata 12 på Vålerenga ...

Ja, tidlig jeg stiftet bekjentskap med nøden, som hjerteløst dømte så mange til døden.

Jeg tenker på Wilhelm Holteberg Hansen, populært kalt "Kytern" (1910-1984), som aldri lyktes å få ut noe i bokform (jeg har selv, forgjeves, vært med på å hjelpe ham i så måte); men som likevel har en plass i vår

dem slite og streve. De ofret seg selv, for at vi skulle leve! Og barna de fødes, og oldinger dør. Og gata? - den ligger der stille som før. Disse syv strofer står der, - risset og malt opp med ru strøk; via en "estetikk" som blir til under skaperakten ... Diktet "Islandsgata" - et miljø-dikt fra proletar-Oslo, skrevet av en proletar; et kollektivdikt,- en solidaritetserklæring til arbeidsfolk før og nå, - et moderne supplement til Rudolf Nilsens dikt "Nr 13" ... For å konkludere: Arbeider-lyrikk har ikke til funksjon å erstatte andre typer litteratur ... Tvert imot - arbeider-lyrikk har hatt og har til oppgave å være et supplement, som oppfanger - og gir - signaler fra "Det skjulte Norge" ... Dette Norge synliggjør vår arbeider-lyrikk ... Hinsides moter og myter, over hodet på de herskende trender og retninger og strømninger - har norsk arbeider-lyrikk vært "med i bildet" hele det 20. århundre, - en frisk, rød strime i norsk litteratur ...

Hvor mange var de som i kampen gikk under. Heroiske sjeler, som levde som hunder. I tankene ser jeg

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

31


SPØRSMÅL I MARXISMEN

Kapitalismens dialektikk Av Oscar Dybedahl Det er velkjent at Marx og Engels la stor vekt på kritikken av de utopiske sosialistene for sine skisser og planer om et nytt og høyere samfunn. Slik kan det lett framstå som et paradoks at Marx blant annet i Kapitalen ved flere anledninger ender opp med å diskutere hvordan et etterkapitalistisk samfunn vil se ut. Er ikke dette lite annet enn en selvmotsigelse? Problemet er at Marx’ motstand mot lengre diskusjoner av kommunismen og sosialismen antakeligvis var strategisk, heller enn teoretisk motivert. Endeløse beskrivelser av sosialistiske samfunn – karakteristisk for utopismen – er et håpløst rekrutteringsgrunnlag. På dette grunnlaget er det en (altfor) vanlig antakelse at Marx derfor gikk prinsipielt imot slike diskusjoner, typisk oppgis to grunner: a) spørsmålet om framtidssamfunnets organisering må være opp til disse menneskene selv, ikke foregripes av oss. b) traktater om framtidssamfunnet kan bare bli grunnløse fiksjoner. Om vi slik nekter eller i hvert fall generelt unngår å diskutere sosialismen, gjør vi lite annet enn å gi troverdighet til Thatchers TINA-doktrine der kapitalismen blir det eneste mulige samfunnet. Videre innebærer det å påtvinge marxismen en snever analysemåte som gjør nåtiden til et fengsel for tenkning. Vi kan og bør diskutere hvilket samfunn som kommer etter kapitalismen, men med omhu. Stikkordet ligger i marxismens spesielle metode, skissert for kanskje for første gang av Marx i et brev til Arnold Ruge: Vi konfronterer ikke verden på en doktrinær måte med et nytt prinsipp: Her er sannheten, knel for den! Vi utvikler nye prinsipper for verden utav verdens egne prinsipper. Vi sier ikke til verden: Oppgi dine tåpelige kamper, vi vil gi deg kampens virkelige slagord. Vi viser bare verden hva den egentlig kjemper for, og bevissthet er noe den må oppnå, selv om den ikke vil. (1843) Det er nokså meningsløst å skrive traktater om framtidssamfunnet motivert av drømmer og håp, der vi spør oss hvordan et «fint» eller «etisk» samfunn kan se ut. Dette er utopismens kjennetegn. Det preger etter mitt syn likevel svært mange sosialistiske partier og «tendenser». (Gerard Cohen er kanskje den fremste representanten for en «marxistisk» renvask-

32

ing av denne metoden, med utgangspunkt i en akademisk disiplin av rettferdstenkning som kom til verden med John Rawls’ A Theory of Justice.) Vi kan diskutere framtiden, men bare med utgangspunkt i en skikkelig metode: dialektikken. Med denne som utgangspunkt studerer Marx verden ikke ved å betrakte den som en samling adskilte ting eller fenomener, men som prosesser og relasjoner i gjensidige avhengighetsforhold i en indre helhet. Hver enkelt ting som studeres – f. eks kapital i kapitalistiske samfunn – må studeres og forstås i relasjonene de står i, og alltid som prosess. Vi forstår ikke kapital bare ved å peke på en mengde produksjonsmidler, men ved å forstå dets bånd til arbeid, vare, kapitalist og arbeider – de tingene som gjør at kapital fungerer og framtrer slik det gjør i vårt samfunn. Dette er forhold som definerer hva kapital er, kapital bærer disse i seg. Vi må også forstå de historiske forholdene, utviklingen som gjorde kapital i sin moderne form mulig (særlig opprinnelig akkumulasjon). Også de historiske betingelser som muliggjorde kapital, er en del av det som gjør kapital til kapital. Om vi med dette forstår kapitalens historiske betingelser, må vi videre forstå den som en prosess i utvikling, hvilket leder oss til kapitalakkumulasjon, – konsentrasjon, og det faktum at den legemliggjør motsigelser. Vi følger her Bertell Ollman i å sondre mellom tre nivåer (2003, 156-168). Først analyseres det kapitalistiske samfunnets viktigste forbindelser (Marx om varen, betingelsene for kapitalakkumulasjonen, virkningene av kapitalakkumulasjonen etc.). Dernest undersøkes de nødvendige historiske forutsetningene for disse forholdene, vi spør: «Hva måtte skje i fortiden for at nåtiden kunne bli slik den ble?» Det nå eksisterende – en bestemt variant av kapitalismen – var ikke historiens mål, men nåtiden finnes og forutsetningene for dette ble lagt i fortiden. (Marx om senføydalismen og opprinnelig akkumulasjon.) Når vi med dette har analysert kapitalismens virkemåte, ser vi at kapitalismen innebærer motsigelser, forhold som både gjensidig betinger og underminerer hverandre. Slike motsigelser kan ikke oppheves annet enn midlertidig (f. eks ved økonomiske kriser) innenfor kapitalismen selv, og krever endring utover dette systemet.

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

For Marx er kapitalismen full av motsigelser. For å nevne noen: mellom bruksverdi og bytteverdi, kapital og arbeid, kapitalistiske produktivkrefter og kapitalistiske produksjonsforhold, og kanskje særlig mellom samfunnsmessig produksjon og privat(-kapitalistisk) tilegnelse. I alle disse ligger beviset for sosialismen. Sosialismens nødvendighet ligger i stadig mer tvingende beviser om at kapitalismens betingelser stadig blir vanskeligere å reprodusere, mens sosialismens forutsetninger styrkes. Gjennom motsigelsene eksponeres en kapitalisme som stadig blir mer destruktiv, ineffektiv, irrasjonell og i økende grad umulig – mens sosialismen, som løsningen på disse motsigelsene, i økende grad derfor framstår som praktisk, rasjonell og nødvendig. Det klareste (og mest grunnleggende) eksemplet er motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og privatkapitalistisk tilegnelse. Produksjonens økende samfunnsmessige karakter ytrer seg på flere måter, f. eks i overgangen fra privat bruk av produksjonsmidlene i håndverk til kollektiv bruk i fabrikkene. Og selve produksjonsprosessen går dermed fra en rekke isolerte handlinger til sammenhengende deloperasjoner – som Hans Kleven sier – «hver enkelt utfører bare en del av produktet». Arbeidsdelingen i samfunnet er det klareste eksemplet, for «å lage en bil f. eks deltar produsenter av stål, olje, dreiebenker, tekstiler, glass, gummi, plast, lakk osv.» (1984, s.18) På den andre siden tilegnes arbeidsproduktet på privatkapitalistisk vis, og slik blir produksjonen underlagt kontrollen til et utall forskjellig kapitalister i gjensidig konkurranse, i en nærmest anarkisk tilstand. Dagens samfunn bærer tydelig preg av at denne motsetningen finnes, jamfør krisetilstanden i Europa. Som Engels sier: «I krisene får motsetningen mellom samfunnsmessig produksjon og kapitalistisk tilegnelse et voldsomt utbrudd» ved at vareomløpet for øyeblikket blir «lamslått» (1983, s.78). Dette gjør at kapitalistklassen selv – så langt det er mulig – blir tvunget til å bøte på denne motsetningen ved å gjøre tilegnelsen mer samfunnsmessig enn den tidligere var, f. eks ved at hele indus-


SPØRSMÅL I MARXISMEN Marxistisk Forum

“Løsningen på disse konfliktene er ikke rent enkelt statseie av produktivkreftene, men i statseiet skjules «de tekniske vilkår» som gjør løsningen mulig.”

trigrener «forvandles til et eneste stort aksjeselskap». Slik mildnes konfliktene, men samtidig gjør kapitalistene med dette seg selv helt overflødige: Mens krisen har avslørt borgerskapets manglende evne til å fortsette å forvalte de moderne produktivkreftene, så viser forvandlingene av de store produksjons- og distribusjonsmidlene til aksjeselskaper, truster og statseiendom at borgerskapet helt kan unnværes i produksjonen. Alle kapitalistenes samfunnsmessige funksjoner blir nå utført av lønnede funksjonærer. Kapitalisten skjøtter ikke lenger noen sosial funksjon, bortsett fra at han innkasserer utbytte, klipper kuponger og spekulerer på børsen, der de ymse kapitalistene tar kapitalen fra hverandre. På egenhånd har kapitalistene forvist seg selv til rollen som en overflødig samfunnsklasse, men tilegnelsens privatkapitalistiske natur – så vel som problemene forbundet med dette – består. Løsningen på disse konfliktene er ikke rent enkelt statseie av produktivkreftene, men i statseiet skjules «de tekniske vilkår» som gjør løsningen mulig. Denne løsningen kan bare ligge i at de moderne produktivkreftenes samfunnsmessige natur praktisk blir anerkjent, at altså produksjons-, tilegnelses- og fordelingsmåten blir brakt i samsvar med produksjonsmidlenes samfunnsmessige karakter. Og dette kan bare skje ved at samfunnet åpent og uten omveier tar i besittelse produktivkreftene, som ikke noen andre enn hele samfunnet kan styre lenger. (Engels 1983, 82) Dette er et moment i den bevegelse vi tidligere skisserte: Kapitalismen reproduserer stadig sine egne eksistensbetingelser, blant annet ved å sementere eksisterende klasseforhold. Samtidig viser Marx at denne reproduksjonen stadig blir vanskeligere etterhvert som kapitalismens egne motsigelser tilspisser seg, men denne utviklingen – kapitalismens utvikling inn i motsigelser – skaper samtidig betingelsene for et nytt samfunn der disse problemene og motsigelsene finner sin løsning. «Via

Marxistisk Forum er en partipolitisk uavhengig organisasjon og medlemsskap i andre politiske organisasjoner står enhver fritt.

motsigelsene ser vi at nåtiden inneholder både dens virkelige fortid og sannsynlige framtid på et vis som lar hvert historisk stadium kaste et nyttig lys på hverandre… [Marx trodde] løsningen på kapitalismens problemer ville bli klare så snart de ble omformulert som motsigelser. Ved å projisere slike motsetninger fremover til deres løsning og utover, der løsningens karakter gir form til elementene som følger, fikk Marx et glimt av både sosialismen og kommunismen.» (Ollman 2003, s.164) Mye kan sies om dette, poenget har ikke vært å hevde at Marx og Engels’ beskrivelser er fullstendige. I Engels’ Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap blir sosialiseringen av produksjonsmidlene og overgangen til sosialismen behandlet som en nokså triviell handling. «Realsosialismens» nærmest universelle utvikling inn i undertrykkende og autoritære former, så vel som dens kollaps, viser at spørsmålet er vanskeligere enn dette. Poenget er likevel at det er Marx og Engels som har stilt spørsmålet om sosialismen på den beste måten. Dersom marxistenes oppgaver ligger i å videreføre deres analyser må vi følge denne tråden. Jeg står helt inne for diskusjonen om sosialistiske modeller i forrige nummer av SF, men det er alltids en fare for at slike modeller ender i utopisme ved at de isolerer analysen av sosialismen fra kapitalismen. Det virker kontraintuitivt å bygge sosialismen på analysen av kapitalismen, men det er det eneste fruktbare. Det gjelder å videreutvikle den spesielle metoden vi her har beskrevet, en metode som først og fremst reiser spørsmålet om hvilke former for løsning av kapitalismens store motsigelser en arbeiderstat kan tenkes å gjennomføre. Framtidssamfunnet må forstås slik det avdekkes i kapitalismen, for «om vi ikke skjult i samfunnet fant de materielle produksjonsbetingelsene og de tilsvarende bytteforhold nødvendige for et klasseløst samfunn, ville alle forsøk på å [bryte med det eksisterende samfunn] være tåpelige.» (Marx 1857)

Forumet bygger på marxistisk teori og har som formål å spre opplysning om marxismen. Det vil også etter evne bidra til marxismens fornyelse og videreutvikling. Forumet anerkjenner ingen dogmer i marxismen. Det er naturlig at det finnes og oppstår ulike meninger om marxistiske teorier, metoder og handlingsmønstre. Slike divergenser må finne sine naturlige løsninger gjennom diskusjon, forskning og erfaringer. Vi anser alle mennesker som likeverdige, og går inn for at alle skal gis like muligheter. Derfor går vi imot meningsundertrykkelse, det være seg religiøs og etnisk undertrykkelse, eller undertrykkelse på grunnlag av kjønn. Vi vil virke for at det enkelte menneske skal ha størst mulig innflytelse på sitt eget liv og utvikling allerede i vårt nåværende samfunn. “Det enkelte menneskets frihet er en forutsetning for alles frihet” (Karl Marx). Marxistisk Forum verdsetter dialog med folk som tenker annerledes, og er positiv til samarbeid med andre om oppgaver av felles interesse. Marxistisk Forum ble grunnlagt i 1967. Forumet samarbeider i Norge med Bevegelsen for sosialisme og Marxist Forlag.

marxistisk-forum.no Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

33


Eit lite land på eit stort sjakkbrett Ola Tunander Libyenkrigets geopolitik. Celanders forlag 2012

av Asgeir Bjørkedal Mange trur framleis at opprøret i Libya var eit spontant, folkeleg og i hovudsak fredeleg opprør, tilsvarande opprøra i Tunisia, Egypt og Bahrain. Eit kapittel i den arabiske våren, som utvikla seg til krig fordi Gaddafi reagerte på ein hardare måte enn diktatorane i dei andre landa. Alle som sit inne med slike illusjonar burde ta seg tid til å lese Ola Tunanders vesle bok. På knapt hundre sider, pluss 23 sider med notar, dokumenterer han grundig at dette ikkje kan stemme. Han får klart fram at propaganda- og krigsoperasjonane som vart gjennomført mot Libya var koordinert og planlagt lenge før dei første demonstrasjonane i Libya. Han viser korleis krigen mot Libya passar godt inn i dei lange geopolitiske linjene i NATOs globale strategiar etter den kalde krigen. Han avslører løgner som har blitt spreidde om Libya, ikkje berre før og under krigen, men gjennom heile perioden sidan Gaddafi tok makta frå kong Idris i 1969. Eg vil våge påstanden at det ikkje fins ein einaste nordmann som ikkje vil lære noko nytt og overraskande når han les denne boka. Humanitær intervensjon eller kolonikrig? Det er spørsmålet Tunander stiller i undertittelen til denne boka om krigen mot Libya. Boka etterlet lite rom for tvil om akkurat det spørsmålet. Sjølv om Tunander innrømmer at han i starten trudde på dei systematiske løgnene om leigesoldatar, luftangrep mot sivile og eit påbyrja folkemord, er det ikkje mykje av dette som står igjen etter ei grundig gransking. Historiene om flybombing mot demonstrantar viser seg å vere fullstendig oppdikta og med det heile grunnlaget for påstandane om massakrar og «angrep mot folket». Tapstal frå opprørsleiarane i dei første vekene av opprøret, som vart spreidde rimeleg ukritisk i vestlege media, viser seg å ha vore grovt overdrivne. Og det var snakk om væpna kampar der opprørarane var den offensive parten frå starten av. Skuldingane om leigesoldatar frå andre afrikanske land, viser seg å vere påskot for ei heksejakt mot svarte libyarar og arbeidsinnvandrarar, med lynsjingar og etnisk reinsing som har jaga mange hundre tusen svarte ut av landet. Barack Obama brukte desse lynsjingane til å skulde Gaddafi for å «henge folk i gatene», i ein tale ved starten av krigen i mars 2011. Tunander viser tydeleg korleis dette var eit mønster i opprørsstyrkane sin strategi for å legitimere NATO-bombing og ein invasjonskrig. Dei trappa opp valden maksimalt og la skulda over på regimet som dei

34

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

kjempa mot.

datar på bakken.

Berre eit par dagar ut i demonstrasjonane utførte opprørsstyrkane samtidige angrep mot militære basar i fleire byar. Samtidig gikk dei heilt frå starten av opprøret ut med skuldingar om «folkemord» og krav om «flyforbodssone» og utanlandsk intervensjon «for å verne sivile». Dette ville ha vore ein rein sjølvmordsstrategi for opprørarane om dei ikkje hadde vore koordinert med framande makter, som var på plass med militær assistanse heilt frå starten av konflikten, inkludert spesialsol-

At opprørsstyrkane hadde bra med våpen var tydeleg også i dei bileta vi fekk sjå på våre norske fjernsyn, der militante opprørarar rava rundt i gatene med maskingevær og tyngre våpen, medan kommentatorstemmene uforstyrra fabla vidare om at regimet gikk brutalt til angrep mot fredelige demonstrasjonar og «folket». Qatar som mellomledd Al Jazeera var eit mektig våpen i Qatars hender, med truverd bygd opp gjennom meir eller mindre kritisk rapportering frå krigane i Afghanistan og Irak. Det tok dermed tid før dei fleste av oss fekk opp auga for at kanalen fungerer som eit propagandaverktøy for nettopp det landet som hadde flest soldatar inne i Libya, med fleire tusen soldatar og rikelig med cash og militært materiell, inkludert stridsvogner. Qatar fungerte som eit arabisk bindeledd mellom NATO-landa og dei ekstreme islamistiske opprørarane som var heilt sentrale i opprøret. Tunander får tydelig fram korleis alt dette var koordinert med krigsførebuingar i fleire NATO-land under dekke av øvinga «Southern Mistral». Han er svært forsiktig med å spekulere, men reiser spørsmålet om kva slags «trashanksrebeller» det er som får på beina ein ny sentralbank og eit nytt oljeselskap på berre eit par veker. Det var mange ulike konfliktlinjer som var aktive i Libya-krigen. Lokale, regionale og globale. Saudia Arabia, Israel, AU og den menneskesmuglande mafiaen i Libya går eg ikkje inn på her. Det bør du lese meir om sjølv, for denne boka bør vere obligatorisk pensum for nordiske anti-imperialistar. Tunander dokumenterer amerikansk strategisk tenking om å hindre potensielt rivaliserande stormakter tilgang til ressursar som kan gjere dei i stand til å utøve makt globalt. Han viser korleis dei amerikanske krigane etter tusenårsskiftet, inkludert krigen mot Syria og ein komande krig mot Iran, passar som hand i hanske til denne tankegangen.


Rettslige følger av krigsforbrytelser FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 ble vedtatt den 17. mars 2011 for å beskytte sivile, fremme våpenhvile, fredsmegling og en politisk løsning i Libya. NATO var ansvarlig for flyforbudsonen. NATO utnyttet resolusjon 1973 til å gå til krig mot Libya og støtte opprørene militært. Norske F-16 kampfly slapp 567 bomber over landet. I siste utgave av tidsskriftet Internasjonal politikk viser Oberstløytnant Dag Henriksen, sjef for Luftmaktavdelingen i Trondheim, til en rekke ledende NATO-kilder som er overrasket over den norske bombingen i Libya. I NATO-diskusjonene om tolkingen av FNs flyforbudsmandat valgte Norge ikke å delta. Men Norge tok lista med mål som skulle bombes. I NRKs Brennpunkt-dokumentar om Norges krigføring i Libya fortalte to av de norske pilotene som deltok i bombingen, om hvordan de jobbet. 25 prosent av de norske bombetoktene var planlagt med utvalgte mål på forhånd. De resterende bombemålene ble valgt av pilotene selv, som fra 40 000 fots høyde besluttet at bygninger, veier og mennesker de selv observerte ble bombemål - i strid med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 og FN-paktens artikkel 2. ” - Vi kunne få beskjed om å fly inn i et kjempestort område på størrelse med Sør-Norge, med oppdrag om å lete etter mål for bombing selv”, sa oberstløytnant Bård Reidar Solheim. ” – Vi var vant med å få en klarering fra noen på bakken. Det fikk vi ikke nå,” sa en annen pilot til NRK. NATO og ukontrollert norsk bombeaktivitet i Libya må Stortingets presidentskap, Norges Forsvars- forening, Folk og Forsvar, Norges Fredsråd, FN-sambandet i Norge og International Peace Bureau, IPB, melde inn for Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Norge har ratifisert artikkel 48 i 1. tilleggsprotokoll i Genèvekonvensjonene som slår fast kravet om beskyttelse av sivile i krig. På denne bakgrunn må Stortinget vedta at Stortingets presidentskap anmelder de norske flygerne som deltok i bombingen av Libya. Pilotene opptrådde i strid med: 1. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 for å beskytte sivile, fremme våpenhvile, fredsmegling og en politisk løsning i Libya. 2. FN-paktens artikkel 2. Stortinget må også reise riksrettssak mot daværende forsvarsminister Grete Faremo. Vi ønsker dere lykke til med å reetablere Norge som en fredselskende nasjon og rettsstat.

Knut Vidar Paulsen Leder, Nordahl Grieg Fredsfond

Bli med i Bevegelsen for Sosialisme, som forener medlemmer av alle venstresidens partier, og folk som ikke er med i noen av disse. Vi arbeider for å bygge broer på tvers av kunstige politiske skillelinjer og for å sette demokratisk sosialisme på dagsordenen. Et av våre mål er å videreutvikle sosialistisk teori og praksis. www.bevegelsen.no Bevegelsen for Sosialisme Pb. 131 5804 Bergen kontakt@bevegelsen.no

Støtt vårt arbeid Kontonummer: 0539 15 07653

SOSIALISTISK FRAMTID Om magasinet Journalisten og oversetteren Tore-Jarl Bielenberg har gjennom mange tiår levd nært innpå sigøynere i mange land. Han kjenner deres organisering, historie, språk, religion og sigøynernes betydelige bidrag til verdens kunst og kultur. I boka forteller han om sitt liv blant sigøynere og avliver myter og vrangforestillinger som har bidratt til forfølgelse, diskriminering og ofte stor sosial nød for denne Europas største minoritet. Tore-Jarl Bielenbergs bok er dagsaktuell i den offentlige debatten om sigøynerne. Den er et nødvendig bidrag til økt innsikt i en tid der debatten i stor grad lider under en skrikende mangel på kunnskap.

Tore-Jarl Bielenberg: Romá/sigøynere – i går, i dag, i morgen. Innbundet, 244 sider, rikt illustrert med fotografier, tegninger og reproduksjoner av malerier. Pris kr 380,-

Bestill boka via

www.marxistforlag.no eller hos Tronsmo - tlf. 22 99 03 99 email: post@tronsmo.no www.tronsmo.no Boka er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord

Sosialistisk framtid er et partipolitisk uavhengig magasin som arbeider for fred, vern av naturen, demokratiske rettigheter og sosial rettferdighet. Vi ønsker å bidra til sosialistisk nytenkning. Veiledende retningslinjer for bidragsytere Debattinnlegg inntil 3.000 tegn, lengre innlegg vil kunne bli forkortet. Kronikk, maksimalt 6.000 tegn, inkl. mellomrom. Artikler, maksimalt 14.000 tegn inkl. mellomrom. Teoretiske artikler, maksimalt 24.000 tegn inkl. mellomrom. I spesielle tilfeller vil lengre artikler kunne publiseres. Artikkelbidrag kan sendes til sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

35


Ei gammal regle (i ny versjon) Ti venstreradikale samla seg i eitt parti Ein fraksjonerte straks – Så var dei berre ni Mot eit og anna fyrtårn kunne dei jo skotte Dei slokna etter kvart - Så var dei berre åtte Ein ville flytte fjell med all si faste tru Men fjella sto som før - Så var dei berre sju Men enno ytra optimistar: Sjå kor fronten veks Han blir for brei, sa ein - Så var dei berre seks Ein angra offentleg då hetsen vart for slem Han kjende seg forført - Så var dei berre fem Det var ei ungdomssynd, sa ein som kunne flire som nybakt direktør - Så var dei berre fire Og nye tsarar fall – men Marx var no passé for ein med trendy teft - Så var dei berre tre Dei vedtok kompromiss som skulle skape ro Med ein i mindretal - Så var dei berre to Og dei gjekk kvar sin veg som syntes dei å meine at tida innbyr til å samle seg aleine av Arnljot Eggen 1923 -2009

36

Sosialistisk framtid nr. 3 - 2013

B

Returadresse: Sosialistisk framtid, boks 131, 5804 Bergen

Profile for Sosialistisk Framtid

Sosialistisk framtid nr 3 2013  

Sosialistisk framtid nummer 3 2013. Bladet feirer tiårsjubileum og Norges Kommunistiske Ungdomsforbund blir medutgiver.

Sosialistisk framtid nr 3 2013  

Sosialistisk framtid nummer 3 2013. Bladet feirer tiårsjubileum og Norges Kommunistiske Ungdomsforbund blir medutgiver.

Advertisement