FOLKESTYRE
or tilfredsstillelse av hele verdens befolkning sine eierskap og profittorientert produksjon...”
underordnet, hvorfor kan ikke i stedet arbeiderne selv kontrollere bedriftene de jobber i? Hvis det som står i veien for tilfredsstillelse av hele verdens befolkning sine behov er privat eierskap og profittorientert produksjon, hvorfor ikke da bytte til et system med samfunnsmessig eie og produksjon for å dekke behov? Hvordan sette samfunnseie ut i livet Valgte organer sammensatt av produsenter og forbrukere kan ta kontroll over produksjonen. Disse ville fungere på det plan som er hensiktsmessig - lokalt, regionalt, nasjonalt, kontinentalt eller globalt. De vil kunne beslutte hvilke investeringer som skal prioriteres, utvikle og iverksette planer for produksjon og organisere distribusjon. Deres mål vil være å dekke menneskelige behov, dele kunnskap og ta i bruk teknologi for å redusere det enkelte individs arbeidsbelastning. Skillet mellom arbeider og arbeidsgiver vil forsvinne, som en følge av at arbeiderne selv blir eiere. Bærekraftig, planmessig produksjon for å dekke behov vil ta over for dagens markedsanarki. Samfunnseie vil gjøre slutt på den forsøplende overproduksjonen av varer som er utdaterte før de når markedet. Konkurranseøkonomiens behov for merkevarebygging og konstruksjon av kunstige skiller mellom likeverdige produkter ved bruk av logoer og image vil forsvinne. Sløsing av ressurser på reklame vil forsvinne, og produksjonkostnadene vil falle dramatisk. Bankvesen, boligselskap, pensjonsfond og andre finansielle institusjoner kan bli samfunnseide verdiforvaltere. Disse vil jobbe på en ikke-kommersiell basis uten profittmotiver. De vil kunne tilby rimelige lån og rettferdige vilkår. De som sparer gjennom disse institusjonene vil også eie de. De økonomiske og tekniske endringene som globaliseringen har drevet frem har hatt dramatisk innvirkning på nasjonalstatenes makt, som har gjort den ustabil, utsatt for stadige kriser og moden for utskiftning. De nasjonale myndigheters rolle har gjennomgått en kvalitativ endring. Tidligere var de beskyttere av nasjonale kapitalinteresser. Deres funksjon er nå å skape sosiale, politiske og økonomiske betingelser som er gunstige for de globale korporasjonene, slik at de ikke flytter sin produksjon til andre land. Mens globale selskap flytter sin virksomhet fra land til land, med ønske om mest mulig
fordelaktige betingelser og størst mulig budsjettoverskudd, lider de nasjonale regjeringene under sviktende skatteinntekter og minskende makt. Nasjonale regjeringer som Blairs "New Labour" har blitt redusert til betalte hjelpere for den globale kapitalen. De arbeider for å gjøre slutt på statens rolle innen sosial velferd, slik at folk blir tvunget til å kjøpe private pensjons- og helsetjenester, eller overføre ansvaret for drift av infrastruktur og transport til multinasjonale selskap som driver disse ut fra ønske om profitt om det så måtte gå på sikkerheten løs. I Europa er de nasjonale lovgivende og juridiske prosessene underordnet EU-kommisjonen og de europeiske domstolene. Internasjonalt tar WTO beslutninger som overkjører de nasjonale regjeringenes avgjørelser.
lokale, regionale og globale organisasjoner som representerer deres interesser i et samfunn som produserer for å møte deres behov. Det demokratiske idealet med flerpartisystem og universell stemmerett ble det dominerende politiske systemet for nasjonalstatene i det 20. århundre. I 1900 var det ikke et eneste land som hadde oppnådd dette. Et århundre senere har nesten alle fått det. De siste 25 årene har 113 land innført systemer basert på flerpartivalg. Men det verdensomspennende fremskrittet universell stemmerett representerer har blitt til en verdensomspennende svindel. Nedgående oppslutning om valg viser oppgittheten over dagens politiske system i alle samfunnslag. Motstanden mot effektene av den globaliserte økonomien vokser ettersom folk oppdager hvem som dominerer verden.
Den revolusjonære veien til global styring Gapet mellom de rike og fattige landene har blitt til en enorm kløft. Forholdet mellom inntektene til det rikeste og fattigste landet var cirka 3 til 1 i 1820, 35 til 1 i 1950, 44 til 1 i 1973 og 72 til 1 i 1992. Forskjellen mellom husholdningene har økt dramatisk, gapet mellom de rike og de fattige vokser raskt i mange land - mest synlig i Russland, England og USA. Skillet er veldig stort i store deler av Latin Amerika. Liberale kritikere av kapitalismen hevder at de nye globale institusjonene vil kunne begrense systemets ustabilitet, ta bort de mest alvorlige følgene av de transnasjonale korporasjonenes virksomhet slik at de kan fungere på et mer "sosialt" vis. Dette er utopisk drømmeri, basert på forestillingen om at kapitalismen er et system som kan fungere rasjonelt. De enorme økonomiske og finansielle kreftene som har dukket opp de siste to hundre årene lever sitt eget liv. Et liv som ikke er kontrollerbart så lenge de er på private hender og drives utelukkende etter profitthensyn. Det var kapitalismen som ga liv til de politiske institusjonene som i dag undermineres gjennom globaliseringen kapitalismen driver frem. De har ikke lenger noen nyttig funksjon i den globale kapitalismens tidsalder.
Grunnlaget for en radikal samfunnsendring og utskifting av de kriserammede samfunnssystemene med maktovertakelse for det brede lag av folket vokser i land etter land. Dette er måten å få kontroll over korporasjonene og å introdusere produksjon og forbruk etter behov. Overgangen krever at: Eierskap, kontroll og drift av bedrifter og infrastruktur overføres til de som arbeider med og bruker de. Valgte forsamlinger av produsenter og forbrukere i hver region rådslår og forhandler om planer for produksjon og distribusjon, med bruk av det ypperste av teknologi for å måle og tilfredsstille behov og etterspørsel over hele verden. Arbeidere og produsenter planlegger sammen hvilke varer som skal produseres og kontrollerer at produksjonen skjer på en trygg og bærekraftig måte. Banker, boligselskap, pensjonsfond og andre finansinstitusjoner settes under samfunnsmessig kontroll og styring. Billige kreditter stilles til rådighet for de som trenger det - for å finansiere utvikling på både mikro- og makronivå. Finansspekulasjon, privat eierskap og privat profitt avskaffes. Et demokratisk system for global representasjon blir opprettet. Fra Socialist Future magazine (UK)
For arbeidere med trusselen om redusert levestandard hengende over seg, for arbeidsledige, for uavhengige bønder som blir fratatt sitt levebrød av bioteknologiske selskap og for de jordløse landarbeiderne er behovet Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003
11