Sosialistisk fremtid nr 1 2003 by Sosialistisk Framtid

sosialistisk fremtid ORGAN FOR BEVEGELSEN FOR SOSIALISME #1 / 2003 - LĂ&#x2DC;SSALG KR. 20,-

glimt av verden

folkestyre

afrika

latin-amerika

fattigdom

INNHOLD

Et bidr a g i kampen Når en leser en alminnelig avis, tilegner en seg kunnskap om samfunnet rundt seg. Men kunnskapen man får er på ingen måte nøytral eller objektiv. Både annonsørenes, eiernes og journalistenes verdier, oppfatninger og interesser vil nødvendigvis prege det verdensbildet vi får servert. Slik er det også i Sosialistisk fremtid - vi har et politisk ståsted, og en bestemt agenda. Vi er verken uavhengige eller upartiske - og det synes vi er helt greit. Men en viktig forskjell er det også: Vi sier åpent og ærlig hva vi står for, og forsøker aldri å tilsløre våre meninger. Vi sier: Vårt endelige mål er avskaffelse av kapitalismen og innføring av et nytt og mer rettferdig samfunnssystem - sosialismen. Hvilken systemtro avis sier eksplisitt at den er systemtro? Sosialisme, ja. Hvorfor det da? Har ikke kapitalismen kommet for å bli? Finnes det i det hele tatt noe alternativ? Dette er spørsmål vi ofte blir stilt. Det første spørsmålet er ikke så vanskelig å svare på: Vi kan ikke passivt forholde oss til verdens problemer. Stadig nye kriger og en skamløs rovdrift på naturen truer vårt felles livsgrunnlag. Vi er vitne til en vanvittig skjevfordeling av jordens ressurser. Disse problemene er produkter av den globale kapitalismen. Problemene må tas med roten. Kapitalismen er ikke naturgitt. Det er et samfunnssystem skapt av mennesker, og det kan avskaffes av mennesker. Som slave- og føydalsamfunnene har utspilt sin historiske rolle, er kapitalismen i ferd med å gjøre det. Fremtidssamfunnet må bygges på prinsipper om rettferdighet, frihet og demokrati. Men et slikt samfunn kommer ikke av seg selv. Det er er mektige krefter som har interesse av at systemet forblir som det er. Derfor må også motkreftene organisere seg godt. Vi håper at magasinet vårt kan være et lite bidrag i den globale kampen for rettferdighet og sosialisme. Vi håper at du som leser kan ha utbytte av noe av det som står i magasinet. Klarer vi å inspirere til aktivt politisk arbeid - ennå bedre. Mange bekker små…

Redaksjonen

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

Glimt av verden

I bevegelse for sosialisme

Afrika: Amerikanske og franske styresmakter konkurrerer om afrikanske rikdomar

Ta makten fra de globale korporasjonene

Latin-Amerika

Fattigdom

Fotball og politikk

Dikt

sosialistisk fremtid Utgis av: Bevegelsen for Sosialisme, Boks 131, 5804 Bergen. E-post: sosialistiskfremtid@bevegelsen.no

Redaksjon: Even Sandvik Underlid, Thor Bertelsen, Marcos Amano, Kari K. Fosse og Heine Johansen. Signerte artikler står for forfatterens regning og representerer ikke nødvendigvis Bevegelsen for Sosialisme sine synspunkter. Opplag: 3000. Trykk: Øystese Trykkeri

GLIMT AV VERDEN “Verdenskapitalismen tar livet av flere hvert år enn det Hitler gjorde. Og han var temmelig gal.” Ken Livingstone, borgermester i London

EU diskuterer felles hær EUs utenriksministre holder for tiden møter. På dagsorden står de fransk-tyske planer om å gjennomføre en hurtig oppbyging av EUs militære kapasitet. En rekke land planlegger nå enkeltfremstøt for å sette fart i etableringen av en EU-hær. Tyskland, Frankrike, Belgia og Luxenburg møtes for å drøfte saken 29.april. Holland og Italia har og ytret ønske om å være med i disse drøftingene. Disse to landene sto på USAs side i Irak-konflikten. Nå kommer diskusjonen imidlertid direkte opp på EUs utenriksministermøte. Formålet er sannsynligvis brobygging ovenfor Storbritannia. [...] Dagbladet Arbejderen

USA: Flere svarte i fengsel enn noensinne Byrået for kriminalstatistikk i USA publiserte 7. april avslørende tall om landets bruk av fengselsstraff. I løpet av 2002 var det en dramatisk økning i bruken av fengselsstraff mot svarte amerikanere

mellom 20 og 34 år. Anslagsvis 12% av alle afro-amerikanske menn i denne aldersgruppen sitter på det nåværende tidspunkt i fengsel, og over 28% av alle svarte menn vil oppleve fengsling i løpet av sitt liv. Det totale antallet fengslede i USA - eller frihetens land - oversteg i fjor to millioner.

Personligheter som Jacques Derrida, Susan George, Roy Arundhati og Ignacio Ramonet har alle bidrag på trykk i første nummer. Diplomatique har en utpreget intellektuell profil, og legger seg politisk på en radikal, samfunnskritisk linje. Avisen finnes allerede i 45 forskjellige utgaver og har et globalt opplag på 1,4 millioner.

Kommunistisk avis først på gaten i Bagdad

www.diplomatique.no

Etter USA okkuperte av Irak, har man i landet fått en viss grad av trykkefrihet. Få dager etter invasjonsstyrkenes maktovertakelse, kom den første avisen i "det frie Irak" på gaten: Iraks Kommunistiske Parti distribuerte gratiseksemplarer av Folkets vei i Bagdads gater. Hovedoppslaget i avisen var "diktatorens fall", i følge TV 2 tekst-TV. Kommunistpartiet i Irak har vært blant de fremste i kampen mot Saddams diktatur, og mange av dets medlemmer ble som følge av dette forfulgt eller drept.

I ly av Irak: NATO-støttet regjering arresterer 7,000 Siden mordet på Serbias president Zoran Djindjic i mars, har den NATO-støttede serbiske staten satt i verk en massiv terrorkampanje mot det som fortsatt finnes av politisk opposisjon. Kritikk mot regjeringen, demonstrasjoner og streiker er i praksis forbudt. Siden mars har over 7,000 mennesker blitt arrestert, og 2,000 holdt fengslet for etterforskning. Ofrene for regjeringens heksejakt er først og fremst venstresiden i landet.

Samfunnskritisk avis i nordisk utgave Den franske avisen Le Monde diplomatique blir fra og med april utgitt og distribuert i en nordisk utgave. Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

AKTUELT

“Sosiale bevegelser og bredt sammensatte koalisjoner i mange land er med på å utfordre etablerte sannheter, og fremsetter krav det politiske maktapparatet må ta hensyn til.”

I BEVEGELSE FOR SO I februar oppstod en ny organisasjon på den norske venstresiden - Bevegelsen for Sosialisme. Bak stiftelsen lå et ønske om å inspirere vanlige mennesker til politisk refleksjon og aktivt arbeid for rettferdighet og sosialisme. Organisasjonen ønsker, med egne ord, å gi sitt "beskjedne bidrag til radikale og sosialistiske ideers utbredelse i Norge". En overordnet oppgave er å reise visjonen om et samfunn basert på grunnprinsipper om sosial rettferdighet, samfunnsmessig kontroll over økonomien, frihet og demokrati. Organisasjonen vil ikke drive detaljpolitikk, men vil nok arbeide med sentrale spørsmål som krig/fred, miljøvern og nord/sør-problematikk. For å spissformulere det: Folk trenger ikke være enige om

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

hvilke fartsgrenser som skal gjelde på motorveien eller størrelsen på brusflasker for å arbeide i fellesskap for et mer rettferdig samfunn! Samtidig ønsker organisasjonen å bidra til en mer grunnleggende diskusjon om mulige strategier videre for venstresiden. De videre former for samarbeid mellom progressive grupperinger må diskuteres løpende. Bevegelsen for Sosialisme betrakter ikke seg selv som noen gudegitt fortropp for en sosialistisk samfunnsomveltning, men en organisasjon opprettet for å dekke et konkret behov i dagens politiske situasjon. Bevegelsen for Sosialisme har medlemmer som samtidig arbeider i politiske partier, men har også mange

AKTUELT

megafon Det går ikke an å sitte stille og se på den urett som utfolder seg i verden i dag. Multinasjonale selskaper og en liten klikk rikfolk blir mektigere og mektigere, og lever i en overflod vi knapt kan forestille oss. Samtidig arbeider milliarder av mennesker for å holde hjulene i gang. Mange har knapt så de klarer seg. Andre klarer seg ikke. Vi lever i et land hvor avisene bruker litervis med trykksverte på en diskusjon om momsfritak på silikonpupper. Vi har en politisk debatt om landets økonomi som i hovedtrekk dreier seg om vi skal privatisere mange offentlige tjenester, eller om vi bare skal privatisere noen. Vi må reise en reell opposisjon mot denne usosiale politikken, som bare tjener de rike og få.

OSIALISME

Denne opposisjonen må være organisert og prinsippfast i den politiske og økonomiske interessekampen som pågår. Men den må også være demokratisk, inkluderende og åpen for nye ideer og innfallsvinkler. Den må være fremtidsrettet, men evne å ta lærdom av tidligere forsøk på sosialistisk organisering.

medlemmer uten noen slik tilhørighet. Mange føler seg ikke hjemme i noen av de etablerte grupperingene på venstresiden, og ønsker en mer åpen samlingsplass for ideologisk debatt og politisk aktivitet.

i det små. Bevegelsen for Sosialisme er i ferd med å bli en landsdekkende organisasjon, med lokalkontakter i ti fylker - flere kommer snart. Grunndokumenter, hjemmeside, en løpeseddel og noe annen trykt informasjon foreligger alt.

Det er å håpe at organisasjonens aktivitet blir et nyttig supplement til den parlamentariske kampen. En uavhengig, folkelig bevegelse kan stille dristige krav og legge press på den parlamentariske venstresiden. Samtidig ser vi at sosiale bevegelser og bredt sammensatte koalisjoner i mange land er med på å utfordre etablerte sannheter, og fremsetter krav det politiske maktapparatet må ta hensyn til.

Distribusjon og videreutvikling av Sosialistisk Fremtid, som du nå leser, vil imidlertid være en hovedprioritet den første tiden. Målsetningen er at magasinet skal komme ut en gang i kvartalet. Det er viktig at de som ønsker å bidra med artikler og distribusjon av bladet kjenner sin besøkelsestid.

En nystartet organisasjon er selvfølgelig nødt til å begynne Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

AFRIKA Amerikanske og franske styresmakter konkurrerer om afrikanske rikdomar

AV MICHAEL ITALIE

Konflikten mellom Washington og Paris og deira ulike allierte og konkurrentar, som har spelt slik ei framståande rolle i samband med krigen mot Irak, er også sentral når det gjeld utbyttinga av Afrika sine mineraler, jordbruksrikdomar og menneskelege arbeidskraft. Under press frå sine amerikanske konkurrentar, brukar dei franske styresmaktene kontaktane dei har med ulike regime i dei tidlegare koloniane, og deira etablerte posisjon som ein hovudutbyttar i regionen, til å oppnå fortrinn i dette kappløpet. Innan to veker hadde gått etter toppmøtet i Paris i februar 2002, der 52 afrikanske statsoverhovud samla seg - det 22. møtet av dette slaget - reiste president Jaques Chirac til Algerie for å knyte venskapsband med det undertrykkjande regimet der. Den franske presidenten var i følgje med sjefar og styremedlemmar i 17 firma, blant anna Airbus, Michelin og oljeselskapet TotalFinaElf. Landet sine olje- og gassreservar kan freiste til imperialistiske investeringar. Andre potensielle investorar, skriv New York Times, "klagar over at Algerie i stor grad har svikta når det gjeld å privatisere økonomien sin." Chirac er den fyrste franske presidenten som har vitja landet sidan 1962, året då Algerie vann sin åtte år lange sjølvstendekamp mot den franske kolonimakta. Over 1 million algirarar døydde i denne krigen, ein krig som var eit vendepunkt i opprøret som spreidde seg utover dei tidlegare koloniområda i tiåra som følgde andre verdskrig. Chirac tenestegjorde sjølv som offiser i Algerie under denne krigen.

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

Hundretusenvis av algirarar møtte opp for å hylle den franske presidenten i hovudstaden Alger sine gater. Men ropa frå folkemengda var ikkje rop som "Vive la France", skreiv the Times, men "Visa! Visa! Visa!" Algirske innbyggjarar som freistar å flytte til Frankrike har rapportert om lange forseinkingar med å motta svar på Visa-søknadane dei siste åra. For mange er utvandring einaste vona om å finne arbeide og rømme frå fattigdomen, i eit land der den offisielle arbeidsløysa er på heile 30%. Den reelle arbeidsløysa er endå høgare. Ein rekord i kolonial brutalitet

kallar forfattaren Walter Rodney metodane som vart brukte "leivningar etter slavejakta." Etter andre verdskrig brukte Paris troppar frå koloniane sine i mislukka freistnader på å få bukt med revolusjonane i Afrika og Indokina. Senegalesiske troppar vart brukt mot den algirske frigjeringsrørsla. Militær innblanding frå fransk side I 1997 hadde Frankrike om lag 9000 troppar stasjonert i Afrika, og "militære samarbeidsavtalar" med 23 land sør for Sahara. Dette året tok Paris initiativ til ein afrikansk "fredsbevarande" styrke kalla Reinforcement of African Peacekeeping Capacities (RECAMP). Organisasjonen sine militære øvingar involverte 900 troppar frå 16 afrikanske land førre år, i følgje dei franske embetsmennene som var ansvarlege for manøveren. hadde

I koloniperioden, då europeiske makter Storbritannia, Belgia, Portugal, Spania og Italia direkte regjerte over afrikanske folk, oppnådde franske styresmakter eit omdømme som den mest brutale av alle kolonimaktene. Adam I 1997 Hochschild skriv i King Leopolds Frankrike om lag Ghost, ein studie av belgisk Men trass i RECAMP har Paris 9000 troppar kolonialisme og av kongen som likevel vore avhengig av sine stasjonert i Afrika, fremja den, at tvangsarbeid, bruk eigne væpna styrkar for å av gislar, slavar i lenker og bruk av forsvare eigne interesser på og "militære pisk var daglegdags røyndom på kontinentet. Sidan åtaket deira samarbeidsavtalar" franske gummiplantasjar kring på Gabon i 1964, og fram til med 23 land sør for slutten av 90-åra, har fransk ekvator. Tusenvis av flyktningar Sahara. som hadde komme over Kongoimperialisme gripe inn i Afrika elva for å sleppe unna Leopolds om lag ein gong i året. No har regime, flykta etterkvart attende, Paris stasjonert ca. 3000 for å sleppe unna franskmennene. troppar langs Elfenbeinskysten for å støtte opp Befolkningstapet i dei fransk-eigde gummirike under eit forlik i borgarkrigen, sidan dei ynskjer å regnskogane kring ekvator, er anslått å vere like stabilisere eit pro-imperialistisk regime i Abidjan. høgt som i Leopolds Kongo; om lag 50%. Dette er den største franske militære intervensjonen i Afrika sidan eit liknande antal Dei franske territoria vart øydelagde etter lange, troppar vart sende til Chad på åtti-talet. voldsomme opprør mot gummiregimet, legg Hochschild til. I januar protesterte fleire hundretusen mot den fransk-pålagde pakta. Somme bar plakatar som Eit anna glimt av fransk kolonialisme sin appellerte til amerikansk imperialisme; "Hjelp karakter, og metodane som vart nytta, kjem til oss, Bush. Chirac er ein kriminell, terrorist, uttrykk i bruken av afrikanarar som kanonføde i mordar". den fyrste verdskrigen. I løpet av denne krigen "rekrutterte" franske styrkar 200 000 Elfenbeinskysten er ein av medlemmene i vestafrikanarar i den imperialistiske armeen. I African Franc Zone, som omfattar 14 vest- og boka "How Europe Underdeveloped Africa" sentralafrikanske land. Grupperinga, som vart

AFRIKA

danna i 1939, tener som ein kanal for fransk kapital inn i land som har kurs knytt til den franske Franc, og no Euro. Franske investeringar i land sør for Sahara involverer 1500 franske selskap og tilslutta organisasjonar. Regionen representerer ein årleg eksportmarknad verdt meir enn 16 milliardar dollar for desse selskapa. Dei håvar inn eit stort utbytte av dei 8,4 milliardar dollar som Paris deler ut som "bistand" til landa sør for Sahara. Ein fjerdedel av totalbeløpet er adressert til dei tidlegare franske koloniane Elfenbeinskysten, Kamerun, Senegal og Marokko. Størstedelen av pengane Paris brukar på slike hjelpeprogram over heile verda, er knytt til kjøp av produkt frå franske selskap. Konkurranse frå dei amerikanske imperialistane Den amerikanske regjeringa, likesom sin konkurrent i Paris, presenterer seg sjølv om ein patriarkalsk velgjerar for det afrikanske folket, medan det i røynda er tale om rovgriske økonomiske interesser. I sin State of the Uniontale 28. januar annonserte den amerikanske presidenten, Bush, sin "Emergency Plan for AIDS Relief", som slo fast at 15 milliardar dollar ville gå til land sør for Sahara for å motverke spreiing av AIDS, sjukdommen som har blitt ein sosial katastrofe for menneska i regionen. Om lag 30 millionar av verdas 42 millionar diagnostiserte AIDS-sjuke bur i Afrika. Programmet vil ikkje inkludere nokre av dei hardast ramma landa, som Zimbabwe, Lesotho, Swaziland og Malawi, land som har nokre av dei høgaste AIDS-ratane i verda. Denne hjelpeplanen kjem etter fleire års freistnader frå Washington på å hindre produksjon eller kjøp av billige utgåver av dyr AIDS-medisin i Afrika. Programmet dekkjer nokre land, som Algerie, der konkurranse mellom Washington og Paris over oljefelt og andre ressursar er sterk. I mellomtida er dei amerikanske styresmaktene

alt godt i gang med framstøytar inne i Afrika. Under dekke av å ville fremje den økonomiske utviklinga av landa sør for Sahara, grunnla Kongressen The African Growth and Opportunity Act (AGOA) i mai 2000. Amerikansk eksport til desse landa nådde rekordnivå i 2001. Import frå denne regionen, derimot, hadde nedgong. Eit sentralt mål for AGOA er den afrikanske klesindustrien. Planen (AGOA) er sagt å skulle hjelpe "millionar av afrikanske familiar med å byggje velstand", men vedtaket tilbyr berre tollfri og kvotefri tilgong til den amerikanske marknaden for afrikansk-produserte klede som er laga av amerikansk materiale. For å kvalifisere til stønad frå AGOA krevst "ein marknadsbasert økonomi som vernar den private eigedomsretten", og eit styresett som "ikkje deltek i aktivitetar som undergrev USA sin nasjonale tryggleik og utanrikspolitiske interesser". Det er også eit krav at ein "samarbeider i internasjonal innsats for å eliminere terroristaktivitetar". Afrika sine oljerikdomar; ein stor gevinst Ein av dei største gevinstane for dei konkurrerande maktene er kontinentet sine oljeressursar. Avisa South African Business Day skreiv 10. desember at raten av nyoppdaga oljereservar i Afrika har vore den største i verda dei siste fem åra, i følgje U.S. Corporate Council on Africa. Flesteparten av desse nyoppdaga reservane har vorte funne rundt Guinea-gulfen. Nett no kjem om lag 15% av USA sin oljeimport frå Vest-Afrika, hovudsakeleg Angola og Nigeria. Dette talet reknar ein med vil auke til 25% innan år 2015. Same avis skriv at "ein nøkkelfaktor i amerikanske vurderingar er innverknaden til Organisasjonen av oljeproduserande land (OPEC) i Vest-Afrika. Eller, for å vere meir eksakt; mangelen på innverknad. Det einaste landet i Vest-Afrika med OPEC-medlemskap er Nigeria. OPEC fastset som kjent produksjonskvotar.

Amerikanske oljeselskap møter konkurranse når dei skal vinne innpass på nye oljefelt, blant anna frå TotalFinaElf. Heile 70% av dei franske selskapa sin produksjon kjem frå Nigeria, Angola, Sameinte Arabiske Emirater, og frå Nordsjøen. Verksemda på dei nye felta utanfor kysten av Angola har utvida sin kapasitet med 200 000 tønner per dag. Nigeria er den største oljeprodusenten sør for Sahara og den femte største eksportøren til USA. Andre vestafrikanske nasjonar utvidar produksjonen. Det største oljerelaterte investeringsprosjektet på kontinentet er ein røyrleidning som går frå sørdelen av Chad til hamner ved Atlanterhavskysten. EkvatorialGuinea, der amerikanske oljeselskap har tiltakande investeringar, er forventa å doble produksjonen sin innan tre år. Side om side med sine veksande investeringar har Washington også stasjonert troppar på kontinentet; i Djibouti er det 2000 amerikanske troppar. Frankrike har alt 2700 troppar der. Pentagon sine embetsmenn har diskutert om dei skal trappe opp det militære samarbeidet med vestafrikanske land og og om dei skal opprette ein militær base på øya Saõ Tomé. Tidligare trykt i The Militant. Omsett av Kari Fosse.

Abonner på

sosialistisk fremtid 135,- for fire nr. fritt tilsendt Sosialistisk fremtid, boks 131, 5804 BERGEN tlf. 917 71 429 sosialistiskfremtid@bevegelsen.no Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

FOLKESTYRE

TA MAKTEN FRA DE GLOBALE KORPORASJONENE

AV ROBERT SILVER

kampen for samfunnsmessig eierskap og global kontroll over de transnasjonale selskapene Da George W. Bush stjal til seg makten i Det hvite hus var det et avgjørende øyeblikk for globaliseringen av verdensøkonomien. Et korporativt kupp fulgte i kjølvannet av Bushs valgfusk og Det hvite hus ble i realiteten satt under næringslivsgigantenes kontroll. Mens Clinton-administrasjonen helt klart hadde nære bånd til selskap som Monsanto, som finansierte presidentens gjenvalgskampanje, fremstår Bush-regimets samrøre med globale korporasjoner som enda mer direkte og åpenlyst. Robert Reich var arbeidsminister under Clinton, helt til han gikk lei av at næringslivsinteresser stadig forpurret forslag han kom med. I dag sier han rett ut: "Det finnes ikke lenger noen form for politisk motkraft i Washington. Næringslivet har full kontroll over regjeringsapparatet. Det er tid for tilbakebetaling [til myndighetenes støttespillere], og industriog næringslivssammenslutningene er travelt opptatt med å håve inn."

Fire av de fem største selskapene i verden og ¼ av de 50 største er direkte knyttet til olje- og bilindustrien. I 1999 hadde hver av de fem største (General Motors, Wal-Mart, Exxon Mobil, Ford Motor og DaimlerChrysler) større salgsinntekter enn brutto nasjonalproduktet til 182 land. Blant de USA-registrerte korporasjonene betalte syv av disse mindre enn null i føderal inntektsskatt i 1998. Noen av nullskatteyterne var Texaco, Chevron, PepsiCo, Enron, Worldcom, McKesson og verdens største selskap - General Motors. Selv om mange av disse selskapene har sitt opphav i USA, er de i dag alle transnasjonale giganter som kun streber etter stadig økt fortjeneste, om det så betyr ødeleggelsen av alt liv på jorden. En nedgang i verdensøkonomien veier for disse tyngre enn noen form for folkelige protester.

USAs økonomi er avhengig av importert olje og er de transnasjonale oljeselskapenes største og viktigste marked. USA er også verdens største forurenser. USAs motstand mot å ratifisere og sette i verk tiltak for å møte den globale oppvarmingen reflekterer de oljeproduserende og oljeavhengige selskapenes politiske makt. General Motors, verdens største korporasjon, er en større økonomisk enhet enn Danmark, DaimlerChrysler større enn Polen, Royal Dutch / Shell større enn Venezuela. Bush-regimets oppgave er å tjene slike selskapers interesser.

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

Plyndringen av verden Den prosessen som har drevet kapitalismens utvikling og forfall har skapt en krise av historiske dimensjoner, større og mer truende enn krisen i 1930-årene. Enorme verdier har blitt forflyttet fra underutviklede til høyindustrialisert kapitalistiske land for å fø allerede overfylte forbrukermarkeder i et håpløst forsøk på å tilfredsstille de globale korporasjonenes ustoppelige profittbegjær. Overproduksjon av forbruksvarer tyner ut verdens råvareressurser og spyr ut avfall som forgifter miljøet og truer med å begrave livet på jorda. Denne utviklingen er ikke bærekraftig. Det globale forbruket av vann har blitt fordoblet de siste 20 årene, det er mer enn dobbelt så raskt som befolkningsveksten. Mer enn en milliard mennesker mangler allerede vann. Innen 2025 er den forventede etterspørselen etter ferskvann beregnet til å være 56% høyere enn det som er tilgjengelig per i dag.

Tiltak mot tobakksindustrien som har vært planlagt over lengre tid, blir avblåst. En lang rekke arbeidsmiljøtiltak blir kansellert etter befaling fra storkapitalen. Innenfor selve regjeringen finner man også eksempler på næringslivsinteressenes makt. Finansministeren er aluminiumsgiganten Alcoas mann. Lederen for administrasjonen i Det hvite hus er en tidligere nestformann fra et farmasøytisk selskap. Det kanskje tydeligste tegnet på denne utviklingen er Bushs beslutning om å forlate Kyoto- avtalen, som pålegger landene som har underskrevet den å redusere utslipp av CO2. Dette som tiltak for å redusere drivhuseffekten. Bush trakk seg ut fra avtalen på ordre fra korporasjonene.

korporasjonene og deres overstatlige instistusjoner som WTO og NAFTA, som trakk mer enn 50000 demonstranter til møtet i Quebec nylig.

Vann har blitt en vanlig handelsvare, der bruken styres etter markedets kalde regler. US Global Water Corporation har allerede underskrevet en avtale med Sitka i Alaska om eksport av over 77 milliarder liter isbrevann til Kina. Selskapet planlegger å taue vannet over havet i enorme sekker for billig tapping på flasker i Kina. Den korporative maktovertakelsen i Det hvite hus er det mest tydelige eksempelet på nasjonalstatenes og de nasjonale regjeringenes krise i forhold til de enorme økonomiske og finansielle kreftene. Håpet om å reformere kapitalismen gjennom det eksisterende valgsystemet alene - enten det måtte være gjennom Det hvite hus eller i Downing Street og [red: det engelske] parlamentet - er blitt undergravd av det faktum at kapitalismen selv har tatt kontroll over den politiske prosessen selv. Derfor kan vi kalle det som nå skjer for avslutningen på kapittelet om fremveksten av kapitalistisk demokrati - og begynnelsen på åpen kamp mellom folk flest og de globale

Transnasjonale korporasjoner som Nike, Sony og GAP bruker milliarder av dollar på reklame for produktene sine, men flytter produksjonen sin til lavkostland i Sør-Amerika og Asia der arbeiderne jobber under barbariske forhold. I andre deler av verden, for eksempel Sierra Leone, kanaliseres våpen og penger av multinasjonale selskap til diktatorer og halvdiktatorer som betaling for lojalitet og tilgang til olje, diamanter og andre verdifulle naturressurser. Store deler av Afrika er dømt til sykdommer og hungersnød mens forskjellige veldedighets- og misjonsorganisasjoner kommer og går. Utallige millioner er forlatt for å dø ettersom AIDSepidemien feier over kontinentet, mens legemiddelindustrien gransker

FOLKESTYRE

budsjettoverskuddene sine. Militærregimet i Pakistan gir vekk kontroll over matvareproduksjonen til transnasjonale jordbruksselskap. Landbruk utgjør ryggraden i Pakistans økonomi og bidrar med mer enn 25 % av landets BNP og 60 % av landets totale eksportinntekter. Mer enn 70 % av landets befolkning jobber innen landbruket. Med profittmaksimering som produksjonsmål for landbruket fremfor matproduksjon for overlevelse vil millioner av småbrukere bli drevet fra jorden sin og handelsjordbruk for eksport vil overta. For å styrke regjeringens handelsbalanse vil mat i enda større grad bli en knapp ressurs i et land der 1/5 av den 135 millioner store befolkningen allerede er underernært.

forholdet arbeid - kapital i retning kapital og færre arbeidere blir ansatt i forhold til investeringer i datamaskiner, nettverk og bygninger. Selv om dette fører til at merverdipotensialet, og muligheten for profitt, på denne måten går ned. I USA har investeringer i data- og teleteknologi for automatisering av produksjon og distribusjon tvunget produktiviteten opp. Profitten fortsatte å øke ettersom lønningene ble presset ned. Timelønninger ble halvert fra 26 USD i 1973 til 13 USD i 1999. Millioner av ultra-lavtlønnsjobber ble til i USA og andre steder i verden. I tillegg til å redusere lønnskostnadene måtte industrien bruke den nye teknologien til å skape stadig nye forbruksvarer og markeder. Som en følge av den stadige og overveldende veksten i produktiviteten ble overproduksjon en norm.

Bak vanviddet - profittkrisen Hva ligger bak dette vanviddet av overproduksjon, markedsføringen, reklameindustrien, kommersialiseringen av livsformer og menneskelige relasjoner, miljønedbrytingen, den sosiale desintegreringen og den stadige driften mot krig? Finansinstitusjoner, investeringsbanker og aksjeeiere stiller midler til rådighet for eksisterende selskap for å profittere på produksjon og salg av varer til markedet. Et lønnsomt marked tiltrekker seg konkurranse fra flere produsenter. For å overleve i dette markedet må selskapene stadig redusere sine produksjonskostnader. Dette kan reduseres til en enkel formel - færre arbeidere må produsere flere varer billigere. Å øke produktiviteten er nøkkelordet innenfor all produksjon under kapitalismen i alle dens stadier.

Et resultat av dette er at profitten fra hver solgte enhet blir mindre og mindre. Antallet av hver enkelt produserte forbruksvare overfyller lett et marked. Masseoppsigelser i Motorola, Ericsson og andre hi-tech bedrifter er en følge av dette. Spekulativt dot.com hysteri var "redningen" for desperate investorer på jakt etter nye kilder til profitt som var immune mot markedets lover. De forskjellige businessmodellene til diverse dot.com selskap, eksempelvis gratis-tjenester finansiert med reklame, nye forbrukerkanaler og tjenestetyper er alle ufruktbare forsøk på å overkomme den raskt synkende profittraten som nå forekommer i andre sektorer. De er kostnadsreduserende gjennom å strømlinjeforme bestilling og distribusjon. De lover å eliminere alle ledd mellom produsent og forbruker. Men de kan ikke stoppe profittkrisen.

mer kraftfulle elektroniske produkter - hardware, software, informasjon og underholdning. Produksjon av mikrochips og fiberoptiske kabler krever store kapitalinvesteringer. Men konkurransepresset har akselerert den vitenskaplige utviklingen og revolusjonert masseproduksjonen. Informasjonsproduktene i seg selv, nyheter, musikk, artikler, vitenskaplig kunnskap kan nå reproduseres til en latterlig lav kostnad. Verditilføringen fra menneskelig arbeid er begrenset til å produsere originalen og profitt kan kun komme fra dette. Den eneste måten å tjene penger på blir da gjennom copyrightbeskyttelse og gjennom å ta høy betaling for rettigheten til tilgang til en kopi. Kampen for å overkomme profittratens stadig nedadgående tendens er selve drivkraften i den kapitalistiske økonomien. Den sørger for at bedrifter som driver med overskudd blir nedlagt og at de som jobbet der blir arbeidløse. Ny kommunikasjonsteknologi har ikke løst dette problemet, men økt det. Perioden med vekst i de rikere delene av den globale økonomien var drevet av en utvidelse av kredittene. Nye aksjemarkeder, Nasdaq i USA og Techmark i UK ble skapt for å lede de investeringene som var nødvendige inn i informasjonsrevolusjonen. Boblen av overprisede teknologiselskap var liten i forhold til handelen i finansmarkedene. Men når overproduksjon fører til konkurser kommer omfanget av overvurderingen av verdien av selskapene opp i dagen. Markeder kollapser, banker stenger både sine nettverk og sine dører. Fremveksten av globale korporasjoner

Det finnes to måter å øke produktiviteten på: Kapitalinvesteringer og lavere betaling for mer arbeid. De to er sammenvevd. Kapitalinvesteringer kan være kjøp av land, produksjonslokaler eller maskiner for å automatisere produksjonen. Uansett vil menneskelig arbeidskraft være kilden til all verdi, og profitten er bare en del av den. For å skape profitt ansetter selskapene arbeidsfolk og utnytter deres evne til å produsere mer verdi enn de lønningene de trenger for å overleve. Dette er det vi kaller merverdi. Konkurransens press på produktiviteten presser

For å håndtere sine stadig mer spredte virksomhet oppdaget de globaliserte selskapene tidlig behovet for globale kommunikasjonsnettverk og sofistikerte dataverktøy. De valgte Internett. Så snart de nye globale entrepenørene oppdaget potensialet begynte en halsbrekkende utvikling av den "nye økonomien" basert på datateknologi. Stadig mer sofistikerte nettverk ble utarbeidet for å møte selskap som opererte i mange land samtidig sine behov. Denne akselererende cyber-revolusjonen har produsert et stadig økende tilbud av billigere og

Begynnelsen av 1990-åra brakte en rask økning av multi- og transnasjonale korporasjoner på leting etter nye kilder til billig arbeidskraft. Denne globaliseringen av økonomien er på mange måter ulik 1800- og 1900-tallets imperialisme. Det britiske imperium var for eksempel basert på handel med råvarer man med våpen i hånd plyndret til seg. Hærstyrker ble utstasjonert for å kontrollere land og kontinenter i et århundre. Imperialismen frembrakte en verdensøkonomi basert på urimelige handelsvilkår. Konkurranse om markeder imperialistmaktene imellom - alle handlet i "deres" kapitalistiske selskapers Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

FOLKESTYRE

“...det som står i veien fo behov er privat e

interesse - frembrakte to verdenskriger. Globaliseringen - den nye formen for imperialisme - fungerer ved at det dannes multinasjonale korporasjoner gjennom investeringer i utlandet. Fremfor å reinvestere merverdien i land med nedgående profittmuligheter, flytter finanskapitalen investeringene sine til lavkostland. På 1990-tallet begynte eksport av finanskapital å ta over for handel som verdensøkonomiens dominerende faktor. Gjennom "direkte investeringer i utlandet" ble kapital flyttet fra et land til et annet - både gjennom kjøp av aksjer i utlandske selskaper, og gjennom oppretting av nye selskaper i utlandet. I 1998 stod omsetningen til transnasjonale korporasjoners underselskaper for 11.000 milliarder USD, og passerte summen av verdens samlede eksport. I midten av nittiårene etablerte de mektigste kapitalistiske aktørene Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å eliminere nasjonale importbarrierer. Den overvåker blant annet GATT-avtalen, som fremmer eksport av varer produsert til lave kostnader fra ett land til andre hvor prisene er høyere. GATS - en trussel mot offentlige tjenester Gjennom andre avtaler regulerer WTO bruken av åndsverk (TRIPs). Gjennom den nye GATSavtalen (General Agreement on Trade in Services) krever WTO at offentlige tjenester som helse, utdanning og sosialtjenester åpnes for private aktører og konkurranse. Et innviklet system av eierskap på tvers av landegrenser har allerede utviklet seg på områder som vann, kraft og lignende goder. Globale selskaper produserer deler i et land, eksporterer disse til et annet for å sette de sammen for så å videredistibuere de til atter andre land. De balanserer kontinuerlig lønnskostnader opp mot nærhet til markedene. Produksjon er flyttet ut av selskapenes hjemland til kontraktører og underkontraktører i underutviklede land hvor arbeidskraften er billig, fagforeninger og arbeidsmiljølovgivning er ikkeeksisterende og langvarige skattefritak er tilgjengelig. Det har gått opp for megaselskapene at det er lite profitt å hente i selve produksjonen, og mange selskaper hopper over selve produksjonen i det hele tatt. De konsentrerer seg heller om utvikling, markedsføring og forsvar av "merker". Phil Knight, en av sjefene i Nike oppsummerer deres tenkning: "Det er ingenting å tjene på å lage ting lenger. Verdien skapes

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

gjennom nitidig forskning, innovasjon og markedsføring."

gå opp. Kampen for samfunnsmessig eierskap

Reklamekostnadene skyter i været Reklamekostnadene har økt dramatisk. I USA ble det i 1998 brukt 196,5 milliarder USD på reklame, fire ganger mer enn i 1979. Globalt ble det til sammenlikning brukt 435 milliarder USD i 1996, en syvdobling siden 1950. Veksten har vært en tredel hurtigere enn verdensøkonomien som helhet. Dersom alle former for markedsføring var inkludert, snakker vi om globale kostnader på sjokkerende 1.000 milliarder USD. Ikke så rart da at brands er kostbare. I 1988 betalte Philip Morris 12,6 milliarder USD for det multinasjonale selskapet Kraft - seks ganger selskapets verdi - simpelthen for å få kontroll over merkenavnet. Markedsføring, reklame og oppkjøp av merkenavn produserer imidlertid liten verdi - et poeng Phil Knight ikke vil forstå. Disse kostnadene dekkes av merverdien som skapes av industriarbeiderne som faktisk produserer varene. Dette er årsaken til at multinasjonale selskaper stadig jobber for å flytte produksjonen til fabrikker med lavest mulig lønns- og produksjonskostnader. Arbeidernes del av kaken utgjør en stadig mindre bit av de multinasjonale selskapenes budsjetter. Kostnadene til branding stjeler en stadig større del av merverdien. I tillegg kommer stadig mer vanvittige lederlønninger, galopperende kostnader til markedsføringspersonell og utbytte til aksjonærene. En stor del av produksjonen til multinasjonale selskaper håndteres av kontraktører i eksportproduksjonssoner (EP-soner) i Asia og Sør-Amerika. Det er cirka 1,000 EP-soner i verden, med over 27 millioner arbeidere ansatt. Landet med størst andel av dette produksjonsmarkedet er Kina, med sine 124 EPsoner som har i overkant 18 millioner arbeidere ansatt. Arbeidsforholdene i disse sonene er barbariske og flesteparten av de ansatte er unge kvinner. Samtidig som de multinasjonale korporasjonene flytter produksjonen sin til underutviklede land reorganiserer de sine aktiviteter og kutter kostnader i sine hovedmarkeder i de rike landene. For å greie dette ansetter de fleksible arbeidskraftreserver på deltids-, midlertidige og freelancekontrakter, eller de leier inn arbeidskraft fra vikarbyråer for å holde tallet på overtallige nede og kune reagere raskt på oppog nedganger i markedet. Wal-Mart, Starbucks, McDonalds, KMart og GAP er blant de som har presset arbeidsmiljøstandardene ned for å få markedsførings- og ekspansjonsbudsjettene til å

Det er mulig å bruke den teknologiske revolusjonen og de globale produktivkreftene til å tilfredsstille alle verdens menneskers behov på en bærekraftig måte. Men dette er umulig så lenge samfunnet er organisert med det mål å skape mest mulig profitt. Kartleggingen av menneskets gener tilbyr helt nye muligheter til å forutse, forebygge og kurere sykdom. Bak denne kartleggingen ligger en kollektiv innsats fra forskere over hele verden godt hjulpet av kraftige datamaskiner. Men i dag er det de bioteknologiske selskapene som har tilstjålet seg retten til bruk av og profitt fra denne nye kunnskapen. Privat eierskap blokkerer fri tilgang til livreddende kunnskap, og lokale helsemyndigheter vil måtte betale avgift til de farmasøytiske selskapene hvis sykehus eller helsestasjoner ønsker å bruke de nyutviklede tester for sykdommer som for eksempel brystkreft. Internasjonal patentlovgivning har strukket seg utover sine tidligere grenser. I dag er retten til et stadig voksende antall naturlige livsformer i privat eierskap, fra regnskogplanter til riskorn og menneskelig kroppsvev. Bønder er i ferd med å miste retten til å samle såfrø fra avlingene sine og individer kan miste retten til sine kroppsdeler. Når det gjelder kunst og åndsverk har Internetbasert teknologi som Napster og Gnutella tilbudt direkte adgang til direkte utveksling mellom produsent og bruker, uten noe mellomledd. Men underholdningsindustrien bruker store ressurser på å forhindre tilgang til disse tjenestene, og millionsummer går med til rettssaker for å stoppe delingen. Flere og flere spør: Hva er meningen med alle disse vitenskaplige fremskrittene dersom de bare skal gagne et fåtall? Hvis transnasjonale selskap innrømmer at de kun eksisterer for å kjøpe opp billige produkter og selge de dyrt videre under diverse merkenavn, hvilken hensikt har disse selskapene da? Hvis ting vi trenger kan produseres billig i enorme mengder, uten å skape profitt, hvorfor ikke bare produsere det vi trenger og distribuere det gjennom rettferdig handel og på denne måten eliminere de transnasjonale selskapene fullt og helt? Dersom arbeidskraftkjøpere sin oppgave bare er å presse ned produksjonskostnadene på vegne av de multinasjonale selskapene de er

FOLKESTYRE

or tilfredsstillelse av hele verdens befolkning sine eierskap og profittorientert produksjon...”

underordnet, hvorfor kan ikke i stedet arbeiderne selv kontrollere bedriftene de jobber i? Hvis det som står i veien for tilfredsstillelse av hele verdens befolkning sine behov er privat eierskap og profittorientert produksjon, hvorfor ikke da bytte til et system med samfunnsmessig eie og produksjon for å dekke behov? Hvordan sette samfunnseie ut i livet Valgte organer sammensatt av produsenter og forbrukere kan ta kontroll over produksjonen. Disse ville fungere på det plan som er hensiktsmessig - lokalt, regionalt, nasjonalt, kontinentalt eller globalt. De vil kunne beslutte hvilke investeringer som skal prioriteres, utvikle og iverksette planer for produksjon og organisere distribusjon. Deres mål vil være å dekke menneskelige behov, dele kunnskap og ta i bruk teknologi for å redusere det enkelte individs arbeidsbelastning. Skillet mellom arbeider og arbeidsgiver vil forsvinne, som en følge av at arbeiderne selv blir eiere. Bærekraftig, planmessig produksjon for å dekke behov vil ta over for dagens markedsanarki. Samfunnseie vil gjøre slutt på den forsøplende overproduksjonen av varer som er utdaterte før de når markedet. Konkurranseøkonomiens behov for merkevarebygging og konstruksjon av kunstige skiller mellom likeverdige produkter ved bruk av logoer og image vil forsvinne. Sløsing av ressurser på reklame vil forsvinne, og produksjonkostnadene vil falle dramatisk. Bankvesen, boligselskap, pensjonsfond og andre finansielle institusjoner kan bli samfunnseide verdiforvaltere. Disse vil jobbe på en ikke-kommersiell basis uten profittmotiver. De vil kunne tilby rimelige lån og rettferdige vilkår. De som sparer gjennom disse institusjonene vil også eie de. De økonomiske og tekniske endringene som globaliseringen har drevet frem har hatt dramatisk innvirkning på nasjonalstatenes makt, som har gjort den ustabil, utsatt for stadige kriser og moden for utskiftning. De nasjonale myndigheters rolle har gjennomgått en kvalitativ endring. Tidligere var de beskyttere av nasjonale kapitalinteresser. Deres funksjon er nå å skape sosiale, politiske og økonomiske betingelser som er gunstige for de globale korporasjonene, slik at de ikke flytter sin produksjon til andre land. Mens globale selskap flytter sin virksomhet fra land til land, med ønske om mest mulig

fordelaktige betingelser og størst mulig budsjettoverskudd, lider de nasjonale regjeringene under sviktende skatteinntekter og minskende makt. Nasjonale regjeringer som Blairs "New Labour" har blitt redusert til betalte hjelpere for den globale kapitalen. De arbeider for å gjøre slutt på statens rolle innen sosial velferd, slik at folk blir tvunget til å kjøpe private pensjons- og helsetjenester, eller overføre ansvaret for drift av infrastruktur og transport til multinasjonale selskap som driver disse ut fra ønske om profitt om det så måtte gå på sikkerheten løs. I Europa er de nasjonale lovgivende og juridiske prosessene underordnet EU-kommisjonen og de europeiske domstolene. Internasjonalt tar WTO beslutninger som overkjører de nasjonale regjeringenes avgjørelser.

lokale, regionale og globale organisasjoner som representerer deres interesser i et samfunn som produserer for å møte deres behov. Det demokratiske idealet med flerpartisystem og universell stemmerett ble det dominerende politiske systemet for nasjonalstatene i det 20. århundre. I 1900 var det ikke et eneste land som hadde oppnådd dette. Et århundre senere har nesten alle fått det. De siste 25 årene har 113 land innført systemer basert på flerpartivalg. Men det verdensomspennende fremskrittet universell stemmerett representerer har blitt til en verdensomspennende svindel. Nedgående oppslutning om valg viser oppgittheten over dagens politiske system i alle samfunnslag. Motstanden mot effektene av den globaliserte økonomien vokser ettersom folk oppdager hvem som dominerer verden.

Den revolusjonære veien til global styring Gapet mellom de rike og fattige landene har blitt til en enorm kløft. Forholdet mellom inntektene til det rikeste og fattigste landet var cirka 3 til 1 i 1820, 35 til 1 i 1950, 44 til 1 i 1973 og 72 til 1 i 1992. Forskjellen mellom husholdningene har økt dramatisk, gapet mellom de rike og de fattige vokser raskt i mange land - mest synlig i Russland, England og USA. Skillet er veldig stort i store deler av Latin Amerika. Liberale kritikere av kapitalismen hevder at de nye globale institusjonene vil kunne begrense systemets ustabilitet, ta bort de mest alvorlige følgene av de transnasjonale korporasjonenes virksomhet slik at de kan fungere på et mer "sosialt" vis. Dette er utopisk drømmeri, basert på forestillingen om at kapitalismen er et system som kan fungere rasjonelt. De enorme økonomiske og finansielle kreftene som har dukket opp de siste to hundre årene lever sitt eget liv. Et liv som ikke er kontrollerbart så lenge de er på private hender og drives utelukkende etter profitthensyn. Det var kapitalismen som ga liv til de politiske institusjonene som i dag undermineres gjennom globaliseringen kapitalismen driver frem. De har ikke lenger noen nyttig funksjon i den globale kapitalismens tidsalder.

Grunnlaget for en radikal samfunnsendring og utskifting av de kriserammede samfunnssystemene med maktovertakelse for det brede lag av folket vokser i land etter land. Dette er måten å få kontroll over korporasjonene og å introdusere produksjon og forbruk etter behov. Overgangen krever at: Eierskap, kontroll og drift av bedrifter og infrastruktur overføres til de som arbeider med og bruker de. Valgte forsamlinger av produsenter og forbrukere i hver region rådslår og forhandler om planer for produksjon og distribusjon, med bruk av det ypperste av teknologi for å måle og tilfredsstille behov og etterspørsel over hele verden. Arbeidere og produsenter planlegger sammen hvilke varer som skal produseres og kontrollerer at produksjonen skjer på en trygg og bærekraftig måte. Banker, boligselskap, pensjonsfond og andre finansinstitusjoner settes under samfunnsmessig kontroll og styring. Billige kreditter stilles til rådighet for de som trenger det - for å finansiere utvikling på både mikro- og makronivå. Finansspekulasjon, privat eierskap og privat profitt avskaffes. Et demokratisk system for global representasjon blir opprettet. Fra Socialist Future magazine (UK)

For arbeidere med trusselen om redusert levestandard hengende over seg, for arbeidsledige, for uavhengige bønder som blir fratatt sitt levebrød av bioteknologiske selskap og for de jordløse landarbeiderne er behovet Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

LATIN-AMERIKA Latin-Amerika er preget av århundrer med utbytting fra det rike nord. Enorme klasseskiller preger de fleste landene, og de siste årenes økonomiske liberalisering har ytterligere forverret forholdene. Men det finnes glimt av håp...

DET ANDRE AMERIKA El Salvador - FMLN vinner lokalvalgene! Innbyggere: 6.3 mill Når USAs tredje største ambassade i verden befinner seg i El Salvador, er det ingen tilfeldighet. USA holder et jerngrep om Mellom-Amerika. Kanskje er nå omsider dette lille, men tett befolkede landet, i ferd med å rive seg løs fra imperiets klør. Den tidligere geriljabevegelsen FMLN (Farabundo Marti Liberacion Nacional) vant nemlig valget til parlament og kommunestyrer i mars. Flere ledende medlemmer av FMLN ble drept foran valget. Valget ble gjennomført på en slik måte at mange fattigfolk ikke hadde mulighet til å komme seg til et valglokale. Landets privateide media gav selvsagt hele tiden en unison støtte til de borgerlige partiene Arena og PCN. Til neste år er det nytt valg i El Salvador. Da skal ny president velges i landet. Objektivt sett skulle FMLN ligge meget godt an, men det er selvsagt mektige krefter som vil gjøre alt for å hindre partiet fra å ta styring over landet. Partiet taler USA midt i mot og står forøvrig på et radikalt sosialistisk program. Den tidligere geriljakommandanten Schafik Handal vil sannsynligvis være FMLNs førstekandidat ved presidentvalget neste år.

Ecuador - Gutièrrez tar kontroll Innb.: ca. 13 millioner Ecuador har en utpreget jordbruksøkonomi. Mens tidligere regjeringer har brukt halvparten av statsbudsjettet på å betale utenlandsgjeld, har landets befolkning fått det stadig vanskeligere. En liten gruppe av jordeiere har kontroll over mesteparten av landets dyrkbare jord, mens andre må ta det arbeid de kan få. Analfabetisme og arbeidsledighet er utbredt. Indianerne, som utgjør 40% av landets befolkning, lider under utbytting og undertrykkelse. De siste årene har imidlertid blitt reist en massiv folkelig opposisjon mot markedsliberalismen. De to siste regjeringer har blitt avskaffet som en følge av folkelige protester. Under opprøret i 2000 ble en tidligere oberst, Lucio Gutiérrez, arrestert. Han skulle siden komme til å bli en ledende skikkelse i bevegelsen "Sociedad Patriótica 21 de Enero". Den stilte til valg høsten 2002 - og vant. Viktigste valgkampsaker? Sosial utjevning og bekjempelse av korrupsjon. Det vil ta tid å få Ecuador på rett kjøl, etter mange år med vanstyre. Like fullt: Ecuadors mange fattige har store forventninger til presidenten, og Gutiérrez har press på seg for å oppfylle sine valgløfter. Bolivia - stor fremgang for MAS Innbyggere: 8.4 mill. Bolivia er et av de fattigste landene i Sør-Amerika. Urbefolkningen utgjør to tredeler av befolkningen og mange av dem lever i dyp fattigdom. Kokadyrking utgjør levebrødet for mange. Landets elite domineres av mennesker av spansk opphav. Spanskættede har tradisjonelt dominert det politiske og økonomiske liv. Bolivia har en turbulent politisk historie, med uttallige kuppforsøk og politiske kriser. Innføringen av formelt demokrati har gitt landet en viss stabilitet, men har vært av liten hjelp for landets fattige. Det siste tiåret har landet vært vitne til massiv privatisering og et økende fattigdomsproblem. Endringer kan være underveis i Bolivia. I gatene demonstrerer folk mot nyliberalismen, USA og IMFs diktering av landets politikk. Folk finner seg ikke lengre i uretten. Movimento al socialismo (MAS) og deres leder Evo Morales, også en kjent talsmann for kokabøndenes rettigheter, opplevde stor fremgang ved forrige valg. MAS står på et radikalt sosialistisk program. Ved skrivende stund (9. april 2003) har Bolivias høyrevridde regjering nettopp gått av som følge av massive protester mot skatteøkning. Hva som vil skje er uvisst.

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

LATIN-AMERIKA

AV EVEN SANDVIK UNDERLID

Cuba - kollektiv eiendom og sosial likhet Innb.: ca. 12 millioner Cuba, Cuba - hva er det å si som ikke har blitt sagt før? På Cuba har prinsippet om kollektiv eiendom forrang fremfor den private eiendomsrett. Hvor vidt man kan kalle landet sosialistisk, er venstresiden her hjemme uenig om. I alle tilfelle har Cuba oppnådd enorme sosiale fremskritt: Det sosiale sikkerhetsnettet er imponerende. Alle innbyggere er sikret 12 år gratis utdanning, og analfabetisme er så godt som utryddet. Arbeidsledigheten kom i 2002 ned på 3,3%. Landets helsevesen er i verdensklasse. Landets internasjonale solidaritetsarbeid har vært av stor betydning for mange land i den tredje verden. Cubas politiske system kan virke fremmed for oss. Det politiske engasjementet blant innbyggerne er stort, men all offentlig debatt foregår innenfor rammene av det etablerte politiske systemet. Når myndighetene er forsiktige med å slippe til opposisjonelle meninger må dette forstås i lys av det konstante ytre press landet er under. USA - "imperiet" - har i 45 år gjort alt det kan for å destabilisere landet. Finansiering av opposisjonsgrupper, terror og drapsforsøk på politiske ledere, militær og psykologisk krigføring har inngår i dette spillet. Handelsblokaden har kostet landet dyrt. Siden revolusjonen i 1959 har Cuba hatt en svært spesiell status i Latin-Amerika. Det er fortsatt et av få land som på den internasjonale arena tør å tale de multinasjonale selskapene, USA og den globale kapitalismen midt i mot. Cubas eksempel er stadig en viktig inspirasjonskilde for revolusjonære over hele verden.

Venezuela - "klassekamp fra regjeringskontorene" Innbyggere: 24 mill. "Klassekamp fra regjeringskontorene", kalles av og til prosessen Venezuelas president Hugo Chavez har satt i gang. Bevegelsen hans foretrekker å kalle den pågående prosessen for Den bolivariske revolusjon, oppkalt etter frigjøringshelten Simon Bolivar. Chavez vant presidentvalget i Venezuela 1998 og igjen i 2000, med det største flertallet på førti år. Siden den gang har en rekke positive sosiale tiltak blitt satt i verk. Styrking av skolevesenet, helsevesen som har blitt mer tilgjengelig for fattige og innføring av nye lover som sikrer kvinners og urbefolkningens rettigheter er noen eksempler. Slik politikk føres ikke utstraffet i vår verden. Hugo Chavez ble utsatt for kupp og bortføring i fjor, men skrev historie da han få timer senere kom triumferende tilbake til regjeringskontorene - “En kontra-kontra-revolusjon”, konstaterte han. Siden har næringslivet forsøkt å lamme økonomien ved å sette i gang en langvarig lockoutkampanje. Verken CIA eller Venezuelas rike liker det som skjer i Venezuela særlig godt. Når regjeringen selger olje til Cuba tross blokaden, og kritiserer USAs "krig mot terror", gleder det imidlertid fattigfolk flest i Venezuela. Og fattigdom er det dessverre mye av i det rike oljelandet. Brasil - første president fra arbeiderklassen Innbyggere: 176 mill. Noen som vet hvem Luiz Inacio da Silva er? Sier man Lula vet flere hvem det er snakk om. Den nyvalgte presidenten i det folkerike landet begynte sin politiske løpebane under kamp mot militærdiktaturet (1964-85). Lula har lenge vært populær frontfigur for Partido de los Trabajadores arbeiderpartiet og er kjent som Brasils første president med arbeiderklassebakgrunn. En meget bred koalisjon støttet opp om hans valgkamp, og mange er de som knytter veldige håp til maktovertakelsen. Grasrotbevegelser som De jordløses organisasjon (MST) har også store forhåpninger til presidenten. Lula har tidligere fremstått som en radikal sosialist. Under valgkampen tonte han imidlertid ned mye av sin systemkritiske retorikk, og umiddelbart etter valgseieren kunne det synes som om den nye regjeringen først og fremst var opptatt av å forsikre finansverdenen om fortsatt stø kurs. Om Lula og hans støttespillere kan frembringe virkelig endring i et land der 50 millioner lever i dyp fattigdom, gjenstår å se. Mange stiller seg spørsmål om det vil være mulig for Lula å oppfylle sine valgkampløfter uten et mer grunnleggende brudd med markedsliberalismen. En radikal omfordelingspolitikk vil uansett ramme landets overklasse. Tør Brasils nye president å utfordre disse kreftene? Tør han å la være og dermed sette sin folkelige støtte på spill?

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

FATTIGDOM

AV KJELL UNDERLID

årsaker og løysingar Fattigdommen i høgt utvikla industriland som Noreg vart gjenoppdaga på 1960- og 1970-talet, og er blitt kalla den moderne fattigdommen eller nyfattigdommen. Sjølv om temaet vårt er fattigdommen sine årsaker og løysingar, er det likevel nødvendig å seie noko om kva denne moderne fattigdommen eller nyfattigdommen er.

samfunnet som heilskap. Det finst eit utal ulike fattigdomskriterier og fattigdomsgrenser. Den mest kjende er vel EU si fattigdomsgrense: 50% av gjennomsnittsinntekt.

Fattigdomsforskning av i dag er prega av nærast endelause diskusjonar om fattigdomsbegrepet, korleis dette skal definerast, operasjonaliserast og målast, og dessutan av eit hav av statistikk og sosialøkonomisk snikksnakk. Eg ønskjer her å styre unna dette, og halde meg på eit meir prinsippielt plan.

Fastsetting av kva fattigdom er (og ikkje er) og kven dei fattige (og ikkje er) bør likevel ikkje skje utelukkande på eit empirisk grunnlag. Fattigdom er eit mangefasettert fenomen med økonomiske, sosiale, politiske, kulturelle og moralske dimensjonar. Det er både ein tilstand og ein prosess, og ei årsak og ein verknad. Likevel må ikkje denne kompleksiteten vere eit hinder for meir substansielle og og samla vesensfastsettingar, mellom anna ut frå politisk økonomi. Vi treng eit fattigdomssyn, eit fattigdomsperspektiv og ein fattigdomsteori.

Innan den tradisjonelle fattigdomslitteraturen har eitt av dei mest omdiskuterte spørsmåla vore om fattigdom er eit absolutt eller relativt fenomen. Ut frå ein eksistensminimumsdefinisjon er det tale om fattigdom dersom eit snevert sett av absolutte biologiske behov (næringsinntak, husvære, klede og varme) ikkje vert tilfredsstilte. Den britiske fattigdomsforskaren Peter Townsend opponerte mot eit slikt absolutt syn og meinte at fattigdom må forståast som relativ deprivasjon. Det er ikkje berre tale om å overleve fysisk, men også sosialt, og fattigdom må forståast og studerast i ein historisk og sosiokulturell kontekst. Det relative fattigdomsperspektivet er i dag bortimot allment akseptert, men fleire, ml.a. nobelprisvinnar i økonomi Amartya Sen, har åtvara mot å gå for langt i denne relativiseringa og har framhalde at fattigdommen også må ha ei absolutt kjerne. For Adam Smith var den personen som ikkje kunne ferdast i det offentlege rom utan å kjenne skam på grunn av låg levestandard, fattig. Ei anna sentral problemstilling innan konvensjonell fattigdomsforskning gjeld om fattigdom skal definerast og målast ut frå kva for materielle ressursar individet råder over eller ut frå forbruk og levestandard. Ei tredje sentral problemstilling gjeld om fattigdom utelukkande skal oppfattast som eit materielt og objektivt fenomen, eller om også subjektiv oppleving skal inkluderast i fattigdomsbegrepet. Eit fjerde perspektiv er eit relasjonelle fattigdomssyn, der ein legg vekt på at kategorien fattig må forståast i forhold til kategorien ikkjefattig. Dei fattige er dei som mottek fattighjelp, og slik hjelp har heilt frå Bismarch sine dagar ikkje blitt gitt ut frå omsynet til dei trengande, men ut frå det dei herskande oppfattar som samfunnet sine interesser justert oppover for å unngå opprør og nedover for å sikre arbeidsdisiplin. Ein spør seg her kva for funksjon dei fattige har for

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

I mi eiga forskning har eg operert med følgjande fattigdomskriterier for å få eit bilete av fattigdomsberøring: Inntektsfattigdom, formuesfattigdom, gjeldsrelatert fattigdom, allmenn deprivasjonsfattigdom, fattigdom ut frå budeprivasjon og subjektiv fattigdom.

Fattigdomsbegrepet må heller ikkje få leve sitt eige liv, meir eller mindre fjernt frå ordet si etymiologiske betydning, vanleg bruksmåte i samfunnet og det fenomenet som det refererer til. Fattigdom handlar om manglar, umøtte behov, om sakn og å ikkje makte å leve opp til visse materielle standardar i samfunnet som i bestemte sosiale miljø vert vurdert som normale, ønskverdige og nødvendige. Det handlar også om knapphetens tyrrani, og ofte om avhengigheit, audmjuking, maktesløyse, undertrykking og stigmatisering. Fattigdom eksisterer innanfor ramma av eit klassedelt og stratifisert samfunn der dei fattige er dei som vert tildelt minst i den primær- og sekundærfordelinga av materielle godar (særleg pengar) som føregår. Fattigdom er resultat av ein bestemt politikk (eller mangel på politikk), fattigdomsdefinisjonar er politisk bestemt eller influert, og fattigdom er også eit etisk eller preskriptivt begrep. Den har ulike framtredingsformer som heng nært saman med fattigdommen sin karakter. Fattigdommen er heterogen, multidimensjonell og kontinuerleg snarare enn dikotom. Grensa mellom fattigdom og ikkje-fattigdom er meir som ytterkantane på flammane på eit bål omskifteleg og ikkje alltid like klar. Fattigdommen er både prosessuell og kontekstuell. Fattigdommen er umenneskeleg. I min eiga fattigdomsstudie her frå Bergen fann eg at fattigdommen verkar passiviserande, og dei fattige har lite høve til interesseartikulasjon og politisk aktivitet. Såleis er fattigdommen også eit demokratiproblem. Dei fattige kan ikkje delta i sosiale aktivitetar som elles er vanlege i samfunnet. Kinobilletten, måltidet ute, jamvel eit varmt måltid dagleg, høve til å feire dagar, reisa til foreldre eller barn i nabokommunen vert uoverstigelege hinder.

Fattigdommen fører til stigmatisering i form av negative reaksjonar frå andre menneske. Dei fattige kjenner seg negativt vurdert av andre menneske. Dei opplever samhandlingsvanskar i møte med andre menneske. Den sosiale kontakten vert redusert. Den psykososiale behovstilfredsstillinga vert redusert over eit breitt spekter. Dei opplever at dei har materielt betinga lenker på armar og bein. Sjølvbiletet vert skadelidande. Helsa, som kan vere dårleg frå før, vert forringa. Mange unnlet å gjere bruk av helsevesenet av økonomiske grunner. Fattigdommen gjev grobotn for negative kjensler, som sinne, skamkjensle, skyldkjensle, tristheit, vonbrot o.a. Fattigdommen verkar øydeleggjande på livskvaliteten og trenger inn i den minste pore av personleg og sosialt liv. Dei lever under knapphetens tyrrani. Ei uventa rekning på 2 000 kroner overstig det dei kan makte. Fattigdomsopplevinga vert forsterka av materielle verdiar i samfunnet, der pengane er det universelle byttemiddelet som også også tener som verdimålar for kor mykje ein er verdt som menneske. Dei fattige møter rikdommen kring seg, og fattigdomsopplevinga vert såleis forsterka. Dei møter andre med bil, pen bustad, hytte, som reiser på Syden-turar osb. Dei kjenner seg som fattiglus og taparar i velferdssamfunnet. Fattigdom og ulikskap er ein enorm sjukdomsprodusent. I den nyleg publiserte Oslohelsa vart det påvist at menneske i dårleg stilte område på Oslo austkant var overrepresenterte på nesten alle sjukdomskategoriar i forhold til meir økonomisk velstilte på Oslo vestkant. Menn på Vestkanten levde 7,2 år lengre enn menn på Austkanten. Liknande resultat har blitt påvist internasjonalt. Forskaren Wilkinson påviste at samfunn med stor sosioøkonomisk ulikskap var helsefarlege samfunn, uansett om samfunna var rike eller fattige målt i nasjonalprodukt. Fattigdommen gjev naturlegvis opphav til ei rekke ulike sosiale problem, til dømes kriminalitet. Den norske fattigdommen er ikkje noko marginalt randfenomen. Nokre hundre tusen menneske er i større eller mindre grad, og på ulike måtar, i ein fattigdomssituasjon. I eit livsløpsperspektiv vert langt fleire ramma. Omfanget vil sjølvsagt vere avhengig av korleis ein definerer og måler fattigdommen. Du vil finne dei fattige blant sosialklientar, langtidsarbeidslause, uføretrygda, minstepensjonistar og einslege forsørgarar. Mange ligg i ei diffus gråsone dei er for sjuke til å arbeide, men for friske til å få uførestønad. Eit fellestrekk er at dei ikkje har fått fotfeste på to viktige marknader: Arbeidsmarknaden og bustadmarknaden. Dei lever i eitt av dei dyraste landa i verda. Årsakene til fattigdommen i Noreg er mange og varierte. Årsaksbiletet er komplisert og enkelt på same tid. Eg har nemnt arbeidsliv og

FATTIGDOM “Kapitalens frie flyt må erstattast med grenselaus og fri flyt av arbeidarsolidaritet.” bustadmarknad. Sjølv om politikarane støtt snakkar om mangelen på arbeidskraft, er det trass alt om lag 100 000 arbeidslause her til lands, eit nivå som i tidlegare tider vart sett på som totalt uakseptabelt. Og arbeidsmarknaden er segmentert, samansett av ulike marknader. Innan mange ulike bransjar og yrkesområde er det betydeleg arbeidsløyse. Vi ser at tradisjonelle arbeidsplassar i industrien vert bortradert. Arbeidskjøparar flaggar utsjølv om bedrifta går med overskot for å hauste høgare profitt i utlandet. Dessutan ser vi at arbeidslivet vert stadig meir brutalt og ekskluderande, og mindre tolerant og inkluderande. Det pågår ei storstilt utestenging og utstøyting av arbeidskraft som ikkje vert opplevt som høgproduktiv, og det skal stadig mindre til for å bli nekta innpass eller for å bli ekskludert. Eit første tiltak for å avskaffe fattigdommen må difor vere å skape eit meir tolerant og inkluderande arbeidsliv der det er plass for alle arbeidsføre menneske altså arbeid for alle og full sysselsetting. Retten til arbeid er fastslått i Grunnlova, paragraf 110. Det er også slått fast som ein grunnleggjande menneskerett i FN si menneskerettserklæring, artikkel 23. Arbeidsløysa er såleis lovstridig og er eit brot på menneskerettane. Borgarlege politikarar slår på stortrommanår det gjeld brot på dei politiske og sivile menneskerettane, særleg under andre himmelstrøk, men ignorerer FN- konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettar, som er like viktige. Her er organisasjonen FIAN er positivt unntak, men no har også Amnesty varsla eit linjeskifte i slike spørsmål, og det er bra. Når det gjeld bustadspørsmålet er også dette ei fattigdomskjelde. Å bu er ein grunnleggjande menneskerett, og i Noreg stiller vi krav til bustandard. Imidlertid er det stor bustadmangel i norske storbyar og tettstader, og dette fører til at ein må ut med nærare ein million for ein burettslagsleiligheit. Private hushaiar skor seg på bustadmangelen og tek urimelege leiger. Noreg utmerkar seg ved at vi har urimeleg få utleigebustader. Ved å setje i verk ei storstilt sosial bustadbyggjing, og å sikre ein distriktspolitikk som stoppar tilstrøyminga til storbyane, kan ein løyse ein stor del av det norske fattigdomsproblemet. Det vil likevel vere eit mindretal som fell utanfor sosialt av mange ulike grunner. Sosialhjelpstakstane bør difor straks hevast til eit anstendig nivå, til dømes likt med minstepensjonen, som også må hevast. Det er her tale om eit latterleg lågt beløp som skal til, om lag som lommerusk i forhold til dei formuane samfunnet råder over. Dette ville kunne gitt dei fattigare eit langt meir verdig liv. Imidlertid er det eit stort spørsmål om ein ikkje likevel kunne ha lagt ned sosialkontora i si noverande form. Dei er overleivningar etter den gamle fattigkassa, og svært mange opplever det som nedverdigande å

tigge om behovsprøvd stønad frå sosialkontoret. I staden kunne kontantutbetalingar overførast til arbeids- og trygdekontor, og sosialkontora kunne ha konsentrert seg om andre oppgåver, til dømes førebyggjande verksemd og ymse livsproblem. Tanken om borgarløn er også interessant, men representerer eit nederlag i forhold til målet om å sikre alle arbeidsføre menneske eit meiningsfullt arbeid. Å vere i løna arbeid har også mange andre psykososiale fordelar enn løn. I produksjonen vert det skapt eit overskot i form av meirverdi (den verdi som arbeidaren produserer ut over verdien av si arbeidskraft vara er verd meir enn kapitalisten sine produksjonskostnader) og profitt (kapitalisten si forteneste). Både når det gjeld profitten og arbeidsløna skjer det ei primær- og sekundærfordeling. Ved sekundærfordelinga vert kapital- og lønsinntekter omfordelt i form av avgifter og skattar via det offentlege apparat. Ved primærfordeling er det tale om fordeling mellom løn og profitt. I Noreg har vi enno ikkje fått fattige arbeidande, som i USA, men det vert vel det neste. Utbyttinga av arbeidskrafta er stor og veksande i Noreg. Men ein langt større del av overskotet skulle blitt fordelt til det offentlege si kasse, til løysing av samfunnsmessige problem, mellom anna fattigdom. Dessutan kunne ein oppnå mykje ved å gjeninnføre progressiv skatt. Vi har nett sett skattelikninga. I min barndom var det å vere millionær nesten uoppnåeleg. I dag talar vi om milliardærar, og dess meir du tener, dess mindre skatt betaler du. Skatten er blitt regressiv. Vi kommunistar vil snu dette og ta frå fattige og lågtløna skattebøra og la dei velståande og rike få betale mykje meir. Vi veit at dei sosiale og økonomiske skilnadene er veksande i Noreg, og gapet mellom fattig og rik er enormt, t.d. målt med desilforholdstalet, det vil seie forholdstalet mellom den tiandedelen som tener best og den som tener minst. Så langt har eg tatt for meg ein del reformer innanfor ramma av det samfunnssystemet vi har i Noreg: Sysselsettingspolitikk, bustadpolitikk, sosialpolitikk, skatte- og fordelingspolitikk. Den revolusjonære arbeidarrørsla har alltid kjempa for sosiale reformer til beste for fattigfolk, arbeidsfolk, den jamne kvinne og mann. Og denne kampen må halde fram. Vi må vere revolusjonære. Vi trur ikkje at desse problema let seg løyse innanfor ramma av eit kapitalistisk samfunn. Dagens kapitalisme brukte vi å kalle statsmonopolkapitalisme, men eg trur at ei betre nemning i dag kan vere transnasjonal monopolkapitalisme jamfør globaliseringsbegrepet. For det første er kapitalismen basert på privat eigedomsrett til produksjonsmidlane. Alt her ligg kimen til og grunnlaget for menneskeleg ulikskap og fattigdom. Eit fåtal eig produksjonsmidlane. Det store fleirtalet lever av å selje det einaste dei har si eiga arbeidskraft mot ei løn som er mindre

enn det dei skapar av verdiar. Overskotet tilfell kapitalisten. Og mange er ikkje ein gong lønsmotakarar dei lever av smular frå offentelge overføringar. Kapitalismen si grunnlov er profittmaksimering. Det er ei drepande kraft som trugar menneske og miljø og som skapar sosiale problem, konfliktar og krig og som driv fram miljøøydeleggingar og ei meiningslaus militarisering som også tek liv på slagmarkene og avdi desse pengane kunne vore brukt til sivile føremål. For eit enkelt jagarfly kan ein mette tusener og vaksinere endå fleire. Den herskande klassen og eliten under dette systemet er ikkje interessert i full sysselsetjing og avskaffing av fattigdommen. Dei treng arbeidsløysa og fattigdommen som demoklessverd for å truge menneske til å halde ut i slitsame og helsefarlege lågtlønsjobbar utan å mukke. Når arbeidsløysa minkar peikar børsverdiane nedover. Verksemd som gjev profitt vert prioritert framfor sosial velferd. Privatisering er berre interessant så lenge det gjev profitt. For det andre er det slik at den globale turbokapitalismen har fjerna den nasjonale sjølvråderetten og ført til ei deregulering som gjer det umogeleg å oppnå ei demokratisk styring mot samfunnsmessige mål. Nasjonalstaten har alltid vore ramma for velferdspolitikk, til dømes i forhold til fattigdom. Ein kan sjølvsagt vone at det vert etablert internasjonale styringsorgan for å gripe fatt i slike problem og prøve å løyse dei, til dømes på FNnivå. Likevel må den nasjonale sjølvråderetten gjenvinnast, slik at vi ikkje vert prisgitt eit upersonleg, udemokratisk og ofte beint fram idiotisk byråkrati på EU-/EØS-nivå. For Noreg vert det difor viktig å unngå framtidig EUmedlemskap, og EØS-avtalen må seiast opp. Ei verd utan stengler av noko slag, med kapitalens grenselause og frie flyt, kan aldri bli forsvarleg frå ein økologisk synsstad. Økologien si grunnlov, nærleiksprinsippet, kan då ikkje etterlevast. Ei slik verd vil måtte bli dominert av dei store økonomiske gigantane, dei multinasjonale konserna og deira støttespelarar, som WTO. Vi ser ein voldsom konsentrasjon av rikdom og makt her, og det er lenge sidan kapitalismen var prega av fri konkurranse. Slepper du ulven inn i hønsegarden er det ikkje tale om ein rettferdig og lik kappestrid. Kapitalens frie flyt må erstattast med grenselaus og fri flyt av arbeidarsolidaritet. Vi kommunistar kjempar for utvida demokrati, ikkje minst i det økonomiske liv, og arbeider for ei brei mønstring av ei rekke ulike motstandskrefter i ein slik antimonopolistisk strategi. Denne kampen vil bane vegen for sosialismen, som er ein etappe på veg mot det klasselause samfunnet, kommunismen, der mennesket yter etter evne og får etter behov. Då finst det ikkje lenger fattigdom.

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

SIDESPARK

AV PÅL DANIELSEN

FOTBALL OG POLITIKK Fotball skiller seg fra all annen idrett. Det er verdens klart største og mest populære sport. I mange deler av verden, spesielt Europa og Latin-Amerika har fotball også fått en politisk betydning. I Italia har storklubben Lazio sterke bånd til fascistiske miljøer. På kampdager kan man se enorme bannere med fascistiske slagord. I Glasgow er en årlig religionskrig mellom protestanter og katolikker, en evig kamp mellom Rangers og Celtic. I Spania har man det kongelige Real Madrid og den katalanske folkeklubben Barcelona. Mang en fotballklubb rundt om i verden har på sett og vis utviklet seg til å bli en slags representant, en fortropp, en form for talerør for et politisk eller religiøst budskap. Buenos Aires, Argentina: Det store veddemålet Argentinas to største fotballklubber River Plate og Boca Juniors hører til på hver sin kant av Buenos Aires. River tilhører byens økonomiske elite og store deler av den godt betalte befolkningen, Maradonnas Boca derimot, er klubben fra slummen. Det finnes riktignok flere klubber i Buenos Aires, men det er bydelsklubber, disse kan ikke sammenliknes med storhetene River og Boca. Det helt spesielle med disse klubbene er at de egentlig kommer fra samme området! Historien forteller at de ble for store til at de kunne ha beliggenhet i samme bydel og dermed inngikk klubbene et veddemål om retten til bydelen. Vinneren skulle få bli i bydelen, taperen måtte flytte. Taperens trøst var at den skulle få beholde klubbfargene, som i arbeiderklassens ånd vår rød og hvit, vinneren derimot måtte skifte farge. Det ble på forhånd bestemt at nasjonalflagget til det første skipet som seilte inn i havna skulle bestemme vinnerens framtidige klubbfarge. Boca vant og River måtte flytte. River selv, hevder naturligvis i etterkant at de dermed vant, og selv om de måtte forlate sitt hjem, men det gav dem retten til å etablere seg i et penere område av byen. Ettersom at den neste skipet som ankom havnen var svenskregistrert måtte arbeiderklubben Boca Juniors spille i blå og gule drakter, mens River derimot fant det "upassende" å spille i røde drakter med en hvit stripe, klubben byttet derfor om fargene og spiller nå med hvite drakter med en rød stripe! Milano, Italia: Myten om Milan AC Milan er en av verdens største og mest suksessfulle klubber. Klubben har en djevel som symbol og eieren heter Silvio Berlusconi. Til

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

tross for disse ubestridelige faktaene er Berlusconis klubb Milanos gamle og nåværende arbeiderklubb. Milans byrival Inter er aristokratiets klubb og eies av en også en smule velstående forretningsmannen Massimo Marotti. AC Milan har ikke alltid blitt drevet av styrtrike forretningsmenn som kontrollerer alle landets store medier, er statsminister og leder av et parti som heter Forza Italia. AC Milan hadde for ti år siden et av de beste lagene historien har sett. Den nederlandske trioen van Basten, Rikjard og Gullit. Den italienske stammen med Maldini, Costacurta, Donadoni, Tassotti, Rossi, Simone, Anchelotti, Massaro og Albertini anført av generalen Franco Baresi. Når man i tillegg til denne gjengen legger til Desailly, den franske keiseren Papin og ambassadør nr.1 George Weah kan man lett forstå at laget spilte 60 kamper på rad uten tap(!). Rundt 1980 var dette annerledes. "Rossinieri" var på randen av konkurs, og nedrykk til seie B var en realitet.

problemer med å innse at Berlusconis gjenoppbygging av klubben har vert det fundamentale for klubbens suksess i de senere år, allikevel demonstrerte gjorde deler av supporterne det klart under forrige valgkamp at de tilhørte hans politiske fiender. Utenfor Gueseppe Meazza stadion i Milano demonstrerte de med bannere med slagord som "Heia Milan, ikke Italia!" (henv. til Partinavnet Forza Italia - “heia Italia”). Milan/Atalanta/Lazio På 70-tallet var italiensk politikk inne i sin mest turbulente periode etter andre verdenskrig. Kampen mot mafiaen og politisk motivert terror stjal overskriften. De ytterliggående terroristene hadde i stor grad tilhørighet til fotballklubbene og miljøene rundt dem. Milans supportere tilhørte med overveldende flertall venstresiden. Flere terroraksjoner ble koblet til miljøet rundt klubben. De mest "barke" supportermiljøene med flest terroraksjoner på samvittigheten var utvilsom miljøene rundt Atalanta og SS Lazio. Lazios supportere er fremdeles fryktet for sitt høyreekstreme politiske ståsted og sitt voldelige atferdsmønster. Senest i mars i år ble seks politimenn skadd da Lazio supportere moret med å skyte fyrverkeri mot politiet, utenfor Olympiastadion under lokaloppgjøret mot Roma. BBC har tidligere jobbet hardt for å avdekke det britiske hooligans miljøet, men har også lagd dokumentar om Lazios hooligans. En engelsk journalist utga seg for å være Chelsea hooligan og at han var i Roma for å hjelpe sine allierte. Han kom tett innpå miljøet kjerne og fikk med seg en oppsiktsvekkende kommentar fra sønnen til Lazio president Sergio Cragnotti: "Veldig bra. Veldig fascistisk, men ikke over streken!" Dette var han kommentar til en banner på 60*60 meter, som inneholdt blant annet runeskrift og en viking.

Forretningsmannen Berlusconi ante klubbens potensial og reddet den finansielle driften. Før Berlusconis overtakelse av klubben hadde makten ligget hos klubbens tilhengere og supporterklubben hadde i realiteten det siste ordet i alt, noe som første til store kjøp av stjernespillere. Økonomisk kontroll var for denne gjengen trolig et fremmedord. Etter denne turbulente perioden var Berlusconis oppkjøp av Milan trolig i mange tilhengeres øyne ikke bare klubbens siste, men også eneste mulighet for overlevelse. Milans supportere har ingen

Dokumentaren følger så Lazio supporterne på vei til bortekamp, mot hatlaget Atalanta. Motsetningene mellom de to lagenes supportere er enorme. Lazioerne slår an tonen med romantiske sanger om deres store helt, deres fører, den store leder, Mussolini. Svaret fra Atalanta kommer momentant. Ett enormt banner men Che Guevara rulles over tribunen. Lazioerne går dermed berserk. Hundrevis av høyrearmer løftes opp. Det ropes: Mussolini! Mussolini! Svaret kommer kontant: Che! Che! Che! Kampen er i gang. Lagene skal snart på banen…

DIKT Jan Wilsberg: Klasseverden Min mor har sendt meg et kort fra Lanzarote. På forsiden Playa Blanca i farger. Tomme, hvite apartementshus i ei vik med vulkanske berg i bakgrunnen. Tjenerne står ikke på terrassene sammen med gjestene. Arbeiderne som bygde husene, er forsvunnet.

Heine Johansen: Komparativ analyse av Irak-konflikten Det jeg står for likner en oppblåst pikk der jeg med heftig agitasjon prøver å kjøpe den siste resten av anstendig motstand til sengs med løfter om oppgangstider på børsen og et heftig nytt oljemarked, som egentlig har vært der hele tiden, men et jeg ikke lar noen få benytte seg av. Jeg arrangerer kjempemessige gruppevoldtekter av dimensjoner når jeg og mine kompiser stikker våre (om enn noe pubertale) pikker lang inn i Iraks rumpe, mange nok til at endetarmen sprekker før vi raskt trekker den ut igjen, alle i en bevegelse. Det er nå vi for alvor begynner den sadistiske akten, og gjør hele det araberlandet ingen av oss husker navnet på til slaver for den nye verdensorden.

Herregården er på mange mål. Grunnleggerens våpenmerke støpt i gips på portalene ved inngangen. Allèen som fører opp til hovedbygningen, beskygges av asp og eik. Men ingen vanlige dødelige går på veien. Fra Viña del Mar til Vancouver har de rike latt bygge eiendommer ved havet. Mykt gress bølger under føttene deres når de om kvelden vandrer ned mot stranda. Bølgene skvulper inn over stenene under de kunstig anlagte avsatsene. Noen har lysthus de kan sitte i, mens dunkelheten tetner. I mørket ser de av og til lanterner blinke fra fiskebåter på vei innover. De kan stirre og stirre, men aldri får de øye på en venn. Oslo, den 21. september 1990.

Knut Olai Thornæs: La herrene trampe De mægtiges troner de synes saa trygge, og dog er de bygget paa svigtende grund, de har kun sit fæste paa massernes rygge og falder naar masserne vaagner av blund.

La herrerne trampe! De tror ingen fare. Men engang er massen som haardeste staal, da gløder den snart, og da skal det bare en gnist for at tænde et harmmættet baal.

Men hver gang det drønner dernede fra bunden og stiger fra dypet et varselrop hvast som tegn paa at masserne vaagner av blunden, da tramper de herrer, saa grunden blir fast.

La herrerne trampe,- de tramper os sammen. La herrerne trampe - de tramper i glød den gnist som skal antænde dommedagsflammen, det baal som skal lyse: Tyrannernes død. Fra "Trompetskrald; Agitatoriske digte" Røros 1915

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

ANNONSER nordisk utgave

Diplomatique er en radikal samfunnsengasjert månedsavis med internasjonalt fokus.

vestre torvgate - bergen (billig mat og drikke)

Avisen leverer månedlig politisk analyse og internasjonal kulturkritikk. Nordiske Diplomatique er en flerspråklig månedsavis som

utgis i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Avisens hovedspråk er norsk. Avisen baserer seg hovedsakelig på skribenter som kan sitt fagfelt. Således er avisen et nyttig supplement til den øvrige journalistiske presse.

Diplomatique utgis i dag i 23 land med totalopplag på 1.5 millioner, samt ytterligere 21 internettutgaver. Franske diplomatique trykkes månedlig i 350 000 eksemplarer. Truls Lie er ansvarlig utgiver og redaktør. Se www.diplomatique.net eller ring på 22 43 42 45

O M M E R L E I R

magasin av radikale studenter i bergen

Bli med på leir på Tromøya utenfor Arendal - 6.-12. juli. Allsidig program!

www.bamse.as/brodd

Deltakerorganisasjoner er Nei til Atomvåpen, Norges Naturvernforbund, PRESS, Redd Barna, Amnesty International, Norges Fredsråd, HumanEtisk Forbund.

For mer informasjon og påmelding kontakt Nei til Atomvåpen 22 05 00 00 nei.til.atomvapen@online.no

Sjølberger’n Tidsskriftet for miljøvern, menneskerettigheter og dyrevern

INDYMEDIA NORWAY

demokratisk, engasjert og perspektivrik

Sjølberger’n, Boks 30, 3835 Seljord e-post: sjolberg@online.no

Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

nyhetsformidling

www.indymedia.no

KOMMUNE- OG FYLKESTINGSVALGET 2003

Vi oppfordrer Sosialistisk Fremtids lesere til å stemme på venstreorienterte lister med mandatsjanser.

BEVEGELSEN FOR SOSIALISME

Hvem er vi? Bevegelsen for sosialisme er en ny organisasjon som ønsker å bidra til å sette behovet for et fundamentalt nytt samfunnsystem sosialismen - på dagsorden. Vi ønsker å skape et miljø på tvers av tradisjonelle skillelinjer de være seg kulturelle, aldersmessige eller mellom kjønnene. Målet er å skape et aktivt og inkluderende miljø som kan favne bredere enn det som tradisjonelt har vist seg mulig. Det vi har felles er troen på en bedre verden - en sosialistisk verden. Bevegelsen for sosialisme står ikke i noe konkurranseforhold til eksisterende partipolitiske organisasjoner på venstresiden, men konsentrerer seg om politisk diskusjon og studiearbeid - og utadrettet informasjonsvirksomhet. Kan dette være noe for deg? Ta kontakt, da!

Her treffer du oss Bevegelsen for Sosialisme Postboks 131 5804 BERGEN kontakt@bevegelsen.no www.bevegelsen.no

Finnmark Arne Lindbach Høvedsbakken 5 9800 Vadsø tlf. 78953902 e-post: alindba@c2i.net Troms Sofie Osland Malmvn. 94 9022 Krokelvdalen tlf. 77676856 e-post: sofieo@sv.uit.no

Nordland Jan Selmer Methi Trollbjørnveien 5 8028 Bodø

Møre og Romsdal Nancy Aalmo og Katja Bratseth Brattset Gard 6693 Mjosundet

Rogaland Harald Syvertsen Sandalssvingen 5 4022 STAVANGER

tlf. 75 51 87 89 e-post: jsmethi@online.no

tlf. 71 64 88 50 mob. 93 04 59 20 e-post: na-aalmo@frisurf.no

mob. 51 55 19 05 e-post: harald.syvertsen@nopef.no

Knut Lindtner Granliveien 6 8370 Leknes tlf. 76 08 43 99 mob. 913 09 168 e-post: klindtne@online.no Trøndelag Anna Larsen Røe Kong Øysteins vei 25B 7046 Trondheim mob. 413 32 396 e-post: annablabla2@hotmail.com

Sogn og Fjordane Gunnar Sortland Dalevegen 20 6900 Florø tlf. 57 74 28 13 e-post: r-sor@online.no Hordaland Kari Knutsdotter Fosse Zetlitz Gate 12 5006 Bergen tlf. 988 22 975 e-post: karikfosse@hotmail.com

Vestfold Lars Høksnes Paulinesvei 18a 3244 SANDEFJORD mob. 402 14 299 e-post: bjo-hoe@online.no Oppland Gaute Roaldsøy og Ingrid Øverbø Sollia 2840 REINSVOLL tlf. 61 12 88 15 mob. 91 86 85 24 e-post: gauteroa@start.no

S tøtt vårt arbeid Bevegelsen for Sosialisme, boks 131, 5804 Bergen Kontonummer: 0539.15.07653 Sosialistisk fremtid nr. 1 - 2003

Returadresse: Sosialistisk fremtid, boks 131, 5804 BERGEN