Stokke - Slik jeg husker det

«Landets mest lønnsomme småbruk» – Du var heldig som fikk sønnen din, han Kåre inn i bedriften. Så kunne du for din del sysle med stein og mineral.

– Ja, svarer Georg Stokke, det var fint at Kåre kom inn og overtok mer og mer, selv om det var et voldsomt ansvar og arbeid han fikk veltet ned over seg. Men å kalle det jeg nå gikk i gang med for «å sysle litt», er ikke helt rett. Det var heller ei slags utholdenhetsprøve jeg nå begynte med, ei utholdenhetsprøve som varte i 25 år.

Og hadde det ikke vært for at Georg Stokke var så arbeidssom som han er og innstilt på å få til noe, se resultat, hadde han ikke hatt kondisjonen som skal til, seigheten, ville han ha gitt seg og latt planene løpe ut i sand og latt drømmer være drømmer. Men han hadde stedigheten som trengs, og det vi på Sunnmøre kaller stirrigheten.

Det var, som så vidt nevnt, en del av farsarven som ble det fysiske utgangspunktet for virksomheten med utvinning av olivin i Raudbergvika.

Den vesle strandsittergarden hadde etter hvert fått mange grunneiere, visstnok atten stykker i alt. De delene som falt på Stokkefamilien, utgjorde omtrent en fjerdedel av bruket.

– Partene hadde blitt gitt bort til nære slektninger, gjerne som bryllupspresanger, forteller 143