Ingen fremtid
Det er klart at det til et besøk på Stokke med Georg som cicerone, hører med en kommentar til løa. En riktig bra løebygning ble den regnet for å være i Georg sin ungdom, satt opp av faren hans i slutten av 1890-åra. Vi stiger inn i fjøsgangen, og en ivrig Georg viser vei inn gjennom døra til kufjøsen, der det er åtte båser. – Og legg merke til at båsene er så små at det er tydelig at kyrne var atskillig mindre før i tida enn nå. Det måtte de være om de skulle klare seg her i det bratte terrenget. De stod ikke på bås hele året, slik som enkelte buskaper gjør i våre dager. Og så peker han bort i en krok i fjøsen: – Der borte, forklarer han, der stod det ei seng, senga til bror til bestefar min, stykbestefar min for å være helt nøyaktig. Jeg kan knapt huske annet enn at han het Rasmus og at han bodde her i fjøsen. De sa han hadde fått tilbud om å flytte ned i stovehuset, men det ville han ikke. Her i fjøsen var det mye jevnere temperatur året rundt. Og det var aldri noe problem med varmen når han fikk oppholde seg i samme rommet som kyrne. Vi er i grisefjøsen lenger borte i fjøsgangen: 35
