På vei til Titograd, og Titos vei til makten i Jugoslavia \ 32
Mo N te N egro \ 39
Podgorica – gamle Titograd \ 43
Durmitorfjellene og Titos motstandskamp \ 47
Ostrog-klosteret – høyt der oppe hvor ingen osmaner har vært \ 53
President, statsminister og sigarettsmugler \ 57
Slove N ia \ 61
Ljubljana og verdens eldste hjul \ 65
De juliske Alper, Triglav og metallboksen som samlet slovenerne \ 71
Villa Bled og jugo-nostalgi \ 77
Myriadens pioner \ 82
Adriaterhavet – den korte kystlinjen \ 85
k roatia \ 91
Brijuni – marskalkens private øygruppe \ 95
I Nikola Teslas fotspor \ 102
Diokletian – keiseren som delte Romerriket \ 113
Dubrovnik – fra selvstendig nasjon til Game of Thrones-lokasjon \ 117
Serbia \ 125
Med hjertet utenpå kroppen \ 129
Devsjirme – Serbia under Det osmanske riket \ 135
Det kommunistiske Jugoslavia blir født \ 141
Titos brudd med Stalin \ 147
Titos og Jugoslavias død \ 152
b o SN ia-Hercegovi N a \ 155
Talerør fra fortiden \ 159
Ortodoks og uortodoks \ 163
Sarajevo og helten fra De juliske Alpene \ 169
Alle skuddene i Sarajevo \ 175
Et stup fra broen i Mostar \ 183
Pilegrimsferden til Međugorje \ 187
k o S ovo \ 191
Stiplede linjer \ 195
Priština og de seks stjernene \ 201
Den serbiske enklaven – Gračanica \ 209
Prizren og fjellfolket \ 213
Takk \ 222
Litteratur \ 223
KROATIA
NORDMAKEDONIA
S ER b IA
bOSNIA -
H ER c E g O v INA
SLO v ENIA
MONTENE g RO
KOSO v O
FORORD
Je G ble født i et land som ikke lenger eksisterer: Jugoslavia. Jeg ville forstå alt som har gått tapt og alt det nye som har vokst frem i asken av landets oppløsning. Tre tiår etter min fødsel er nye landegrenser tegnet opp, og Jugoslavia er strøket fra kartet.
Denne boken skildrer en reise gjennom de postjugoslaviske landene Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Montenegro, NordMakedonia, Serbia og Slovenia.
Reiseskildringer bevarer øyeblikksbilder av samfunn som er i stadig endring som følge av urbanisering, globalisering og modernisering. På Balkan har endringene vært store de siste tiårene, endringer og øyeblikksbilder som jeg har forsøkt å fange gjennom dialog og observasjon.
Altfor ofte blir historien skrevet av dem som ikke er til stede.
Derfor ville jeg snakke med menneskene på Balkan: urfolk, pilegrimer, de lokale og de reisende. Jeg har bedt dem om å fortelle om sine liv, sine drømmer, sine håp for fremtiden, og de har etter beste evne forklart meg det jeg ikke har skjønt.
Underveis har jeg innsett at nåtiden er full av fortid, at det stadig er rester av historie som presser seg frem på Balkan. Derfor har jeg dykket ned i det gamle Jugoslavia for å få en bedre forståelse av det nye Balkan. Det er ikke bare Jugoslavia som har etterlatt seg spor og formet denne delen av verden. Mektige riker som Habsburgmonarkiet, Det osmanske og Det venetianske riket har
vært med på å forme området til en myriade av religiøse, etniske og nasjonale tilhørigheter.
Området er kartlagt i rikelig monn. Både Jugoslavias og Balkans historie har blitt nøye studert. Flere av landene blir oversvømt av turister, og hver stein har allerede blitt snudd. Så hva er poenget med en reiseskildring fra Balkan? Svaret er såre enkelt: verden er i stadig endring og må oppdages gang på gang.
Denne boken er ikke et forsøk på å gjenfortelle hele Jugoslavias og Balkans historie, men snarere en skildring av min reise gjennom regionen. På denne reisen har jeg sett mot utdrag av historien som har vært naturlige å inkludere.
Det er først og fremst en bok som er båret frem av menneskemøter som fant sted i Bosnias dype skoger, på slangeinfiserte stier på de vidstrakte slettene i Kosovo, på ubebodde øyer i det glitrende Adriaterhavet og i klostre som er hugget inn i De dinariske Alper på Balkans tak.
Uansett håper jeg at Myriade vil gi deg kunnskap om en vakker del av Europa og samtidig pirre reiselysten. God reise!
Goran Zlović Oslo, mars 2024
OM BALKAN
OG JUGOSLAVIA
b alkan har blitt omtalt som den mest komplekse og minst forståtte regionen i Europa. Selv områdets utstrekning er omdiskutert. Aldri har jeg sett et skilt som sier «Velkommen til Balkan». Det finnes ingen grensepost som markerer overgangen til området, ingen tydelige grenser som sier hvor Balkan begynner og ender, bare de omliggende havene danner en naturlig opptrukken linje. Det er likevel ikke et imaginært sted som kun tilhører eventyrfortellinger. Begrepet Balkanhalvøya ble først innført av geografen Johann August Zeune i 1 808 og viser til halvøya som grenser til Adriaterhavet og Det joniske hav i vest, Egeerhavet og Middelhavet i sør, Marmarahavet i sørøst og Svartehavet i øst. Det råder imidlertid uenighet om hvor grensen i nord går. Vanligvis defineres elvene Donau og Sava som deler av den nordlige grensen. Blant landene som vanligvis defineres som en del av Balkanhalvøya er Albania, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Hellas, Kosovo, Montenegro og NordMakedonia. Mesteparten av Kroatia og Serbia inngår i den vanlige definisjonen av området, hvor den nordlige delen av begge landene vanligvis ikke regnes som en del av halvøya. Kun mindre deler av Italia, Romania, Slovenia og Tyrkia regnes som en del av Balkan.
I likhet med Balkan kan også begrepet Jugoslavia tolkes på flere forskjellige måter og henvise til ulike statsdannelser. Navnet Jugoslavia brukes for å beskrive tre ulike statsdannelser på Balkan.
Kongeriket Jugoslavia, som varte fra 1 91 8 til 1 941 , var opprinnelig kjent som Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike. Etter en politisk krise innførte monarken diktatur, og landet ble omdøpt til Kongeriket Jugoslavia i 1 929. Etter andre verdenskrig kom kommunistene og Tito til makten.
Den føderative folkerepublikken Jugoslavia varte fra 1 945 til 1 99 1 , og er også kjent som Titos Jugoslavia. Landet endret navn til Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia i 1 963. Etter blodige kriger i 1 990-årene ble Jugoslavia delt i fragmenter. Ordet balkanisering fikk fotfeste, et negativt ladet begrep som omtaler et stort område som deles opp i mindre enheter. Den negative merkelappen har heftet ved Balkan siden oppsplittingen av Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket. Ordet har etter hvert blitt brukt på flere ulike fagområder og omtaler en fragmentering hvor de ulike enhetene er fiendtlig innstilt til hverandre.
Forbundsstaten Jugoslavia tok form i 1 992, og er også kjent som Rest-Jugoslavia. Statsdannelsen bestod av Serbia og Montenegro frem til 2006. Nå utgjør Serbia og Montenegro to selvstendige land.
OM NAVNEFORMER
OG STAVING
b ruken av enkelte stedsnavn og skrivemåter er politisert på Balkan. Jeg har utelukkende brukt det latinske alfabet for å bedre lesbarheten for leseren, og samtidig skrevet steds- og personnavn slik det skrives lokalt. Det er gjort for å unngå for mange oversettelser og samtidig gi leseren innblikk i lokal skrivemåte, og er ikke ment å ha noen politiske konnotasjoner.
Flere av person- og stedsnavnene i boken er transkribert fra andre alfabeter. I eksempelvis Serbia brukes både det kyrilliske og latinske alfabet. Dynastiet Karađorđević staves for eksempel slik det staves på serbisk, men med latinske bokstaver. En slik skrivemåte gir innblikk i lokalt skriftspråk og er samtidig forståelig for alle lesere dersom den kombineres med kapittelet «Om bokstaver og uttale».
Flere byer og land som er nevnt i boken har skiftet navn eller endret form. Eksempelvis er byen Titograd blitt Podgorica. Videre kan navnet Jugoslavia kobles til flere ulike statsdannelser som har omfattet ulike deler av Balkan. Jeg ber om overbærenhet fra lesere som måtte ønske mer konsekvent navnebruk.
OM BOKSTAVER
OG UTTALE
I boken brukes flere bokstaver og diakritiske tegn fra sørslaviske språk som kan være fremmedartede for mange lesere. Bokstavenes uttale er forklart under. Forklaringen er særlig relevant for å forstå uttalen av mange av person- og stedsnavnene som er brukt i boken.
Dž – uttales som George (på engelsk) – regnes som én bokstav
Nj – uttales som new (på engelsk)
Lj – uttales tilnærmet likt som tagliatelle (på italiensk) – regnes som én bokstav – som i bynavnet Ljubljana
Š – uttales som shoe (på engelsk)
Ž – uttales som Gillette (på fransk)
SKOPJE – FLUKTEN
FRA MOLOTOVCOCKTAILENE
S ko PJ e S G ater er fulle av rasende demonstranter. Røykskyer fra nødbluss legger seg som slør over den marsjerende folkemassen. Opprørspolitiet har sperret gatene for biltrafikk og følger enhver bevegelse med argusøyne. De står klare med skjold og batong. Det er sommeren 2022, og uenigheter om kulturarv, språk og flagg har resultert i uroligheter i den nordmakedonske hovedstaden. Uroen har eskalert de siste dagene, og hver kveld starter opptøyene ved mørkets frembrudd. Slik er byens rytme nå. For noen år siden ble parlamentet i Skopje stormet av maskerte menn som gikk til angrep på folkevalgte og journalister. Flere titalls personer ble skadet og sendt til sykehus. Situasjonen er i ferd med å bli like voldelig nå.
Nord-Makedonia har betente forhold til flere av sine naboland, deriblant Hellas og Bulgaria. I lang tid har Bulgaria fremsatt politiske krav til makedonerne, krav som har provosert og skapt uro. Samtidig har Bulgaria lenge blokkert for Nord-Makedonias eu -medlemskap fordi landet ønsker at Nord-Makedonia formelt skal anerkjenne at det makedonske språket har bulgarske røtter. Videre har bulgarerne stilt en rekke krav til behandlingen av den bulgarske minoriteten i Nord-Makedonia. Ifølge den offisielle folketellingen fra 2021 bor det kun noen tusen bulgarere her, men antallet med bulgarske røtter i landet er betydelig høyere. Makedonerne mener på sin side at en aksept av kravene vil undergrave deres nasjonale identitet.
Statuen «Kriger til hest» i Skopje
Sakte blir Skopjes gater slukt av mørket. Mens opptøyene pågår gjennom natten, blir det avfyrt skudd og kastet brannbomber mot offentlige bygninger. Sinne og misnøye blir kanalisert mot politiet, og rundt 50 politibetjenter blir skadet og sendt til sykehus. Etter en søvnløs natt, preget av smell fra molotovcocktails og pistolskudd utenfor hotellet, er det på tide å reise videre.
Morgenen etter er hotellobbyen full av engstelige blikk. Hotellresepsjonisten Kristijan er tydelig stresset. Svetteperler danner smale elver som renner nedover pannen hans. Han tørker bort svetten med håndflaten mens han forsøker å besvare spørsmål fra bekymrede overnattingsgjester som har dannet en halvsirkel rundt resepsjonsdisken. Spørsmålene hagler.
«Hva skyldes opptøyene?»
«Kan vi sjekke ut tidligere?»
«Er det trygt å være her?»
«Når ankommer drosjen?»
Kristijan besvarer spørsmålene rolig og behersket, men det glinser fremdeles av pannen hans. Kristijans kollega Bojana forklarer at demonstrasjonene er utenfor deres kontroll, men at hotellet er trygt. Gjestene vrimler i resepsjonsområdet. Det blir forklart at det er språkproblematikken med Bulgaria som er årsaken til uroen. Bojana har en fasttømret teori om at det er bulgarernes krav som har oppildnet makedonerne.
«Enkelte politikere i Bulgaria mener at språket vårt utgjør en gren av bulgarsk», utdyper Bojana.
«Kan du tro det?» legger Kristijan til med et ironisk smil og rister på hodet.
Det makedonske språket inngår i den sørslaviske språkgruppen sammen med bulgarsk, bosnisk, kroatisk, montenegrinsk serbisk og slovensk. Makedonsk og bulgarsk tilhører den østlige grenen i språkfamilien og skiller seg klart fra resten. Makedonsk skrives med det kyrilliske alfabetet og er ikke beslektet med gammelmakedonsk
Arkeologisk museum i Skopje
som var språket i oldtidens Makedonia, et utdødd språk som også hadde vært uforståelig for dagens grekere.
«Sjåføren din kommer straks, jeg har nettopp pratet med ham», sier Kristijan til meg.
«Du vil snart være på flyplassen», legger han til før han vender blikket mot neste gjest.
Forholdet til Hellas er også anstrengt, et annet naboskap som har satt sinnene i kok og ført til demonstrasjoner i Skopje de seneste årene. Uenigheter om historie og koblingen til oldtidens Makedonia har skapt et til tider bittert forhold mellom landene.
Det er fremdeles tidlig på morgenen, men demonstrasjonstoget utenfor hotellet har allerede vokst seg stort. I flammene, smellene, røykskyene og ropene former følgende spørsmål seg i tankene mine:
Hva var oldtidens Makedonia, og hva er dagens Nord-Makedonia?
Flyplassen i Skopje går nå under det nye navnet Skopje International Airport. For kun noen år siden bar flyplassen navnet Skopje Alexander the Great Airport. Deler av forklaringen på makedonernes sinne og protestvilje ligger også i alle endringene myndighetene har gjort for å oppnå godvilje hos sine naboer i sør og øst. Det er ikke bare navnet på flyplassen som er endret, men også navnet på landet. Makedonia har blitt Nord-Makedonia fordi en region i den nordlige delen av Hellas går under samme navn.
Oldtidens Makedonia omfattet deler av dagens Nord-Makedonia og blant annet deler av dagens Hellas. Grekerne mener makedonere ikke kan gjøre krav på elementer fra hellenistisk kultur, som navnet Makedonia eller Aleksander den store, da begge er uløselig knyttet til gresk kultur. Derfor nektet grekerne å anerkjenne navnet Republikken Makedonia. Navnedisputten gjorde at Hellas lenge blokkerte for Nord-Makedonias medlemskap i nato . Det er riktignok ikke bare navnet som irriterte grekerne. En 28 meter høy statue i sentrum av Skopje som minner om Aleksander den store, har også skapt misnøye. Enkelte mener at statuen bør
rives. Det offisielle navnet er Kriger til hest, men på folkemunne går statuen under navnet Aleksander. Også landets flagg er endret. Igjen etter innspill fra grekerne som ikke var fornøyd med bruken av vergina-solen, som grekerne mener er et symbol fra hellenistisk kultur. Flagget er endret, og vergina-solen er fjernet. Det nordmakedonske flagget har imidlertid beholdt sitt særpreg med rød bakgrunn og en strålende gul sol. I det nye flagget består solen av færre og tykkere solstråler.
Flyplassens navn, landets navn og flagget er korrigert, men statuen Kriger til hest står fortsatt støtt i kjernen av Skopje.
Sjåføren møter meg i hotellresepsjonen, stiv i blikket.
«Alt er i orden, det er ingen grunn til bekymring», sier han og presenterer seg som Igor. Vanligvis parkerer han rett utenfor inngangen, men på grunn av demonstrasjonene er ikke det mulig i dag.
«Bilen er rett rundt hjørnet, og det er ingen grunn til bekymring», sier han nok en gang. En vegg av demonstranter møter oss idet vi går ut gjennom karuselldøren. Plutselig er vi en del av svermen, og det øredøvende bråket gjør det vanskelig å kommunisere. Igor peker mens han åler og presser seg gjennom folkemassen som strømmer mot oss.
«Vi skal bare rundt hjørnet», roper han og peker rett frem. Vi hører spontane skrik, og flagget med vergina-solen vaies demonstrativt. Det gamle flagget er tydeligvis ikke glemt. Flere i folkehavet bærer T-skjorter med de kyrilliske bokstavene HE , som oversatt til det latinske alfabetet er NE . På makedonsk betyr dette nei, altså nei til eu . eu -motstanden har vokst de siste årene som et resultat av innbyggernes frykt for at de skal miste essensielle deler av sin kulturarv.
Igor går noen skritt foran meg. Stegene hans blir stadig raskere. Av og til stopper han og hever hodet over folkemassen. Vi er de eneste uten et nordmakedonsk flagg eller et annet tegn som viser tilknytning til demonstrasjonen.
«Det er bare litt igjen nå», sier han bestemt, i et forsøk på å berolige meg. De stadige knekkene i stemmen hans vitner imidlertid om at situasjonen er en anomali også for ham.
Langt i det fjerne kan vi ane konturene av en Mercedes-Benz. Igors ansikt lyser opp idet han får øye på bilen som glinser i den stekende solen. Ved siden av bilen står en mann som vinker. Han har ventet lenge og er tydelig irritert. Igor signaliserer tilbake med et forsiktig vink. Bilen står parkert midt i et veikryss i en av byens hovedfartsårer, og veien er stengt. Det står flere politibetjenter ved siden av bilen som er vårt fremkomstmiddel til flyplassen. Mannen som diskuterer høylytt med politiet vinker nok en gang strengt til Igor. Samtidig forsøker han å overtale politiet til å åpne en veisperring. Vi forserer de siste demonstrantene, og jeg laster inn kofferten i bagasjerommet. Igor, som jeg trodde var sjåføren, sitter nå i passasjersetet og puster lettet ut. Mannen i førersetet fortsetter diskusjonen med politiet gjennom bilvinduet. Til slutt åpner en oppgitt politibetjent veisperringen, og vi kjører ut på motorveien. Igor og sjåføren ser på hverandre, og jubler forsiktig idet vi er på god avstand fra veisperringene. Vi sitter i den eneste bilen på motorveien ut av Skopje sentrum.
«Er det ofte demonstrasjoner på grunn av språkstriden med bulgarerne?» spør jeg.
«Nei, nei – det er ikke uenighetene med bulgarerne, men albanerne som er problemet», sier Igor.
«Men jeg trodde det var språkstriden med Bulgaria som var årsaken til demonstrasjonene?»
Det viser seg at språkstriden ikke er den eneste årsaken til demonstrasjonene, og at konfliktlinjene er kompliserte, som de ofte er på Balkan.
«Språkstriden var den opprinnelige grunnen til demonstrasjonene, men det oppstod også sammenstøt mellom albanere og makedonere i natt», forklarer sjåføren.
Det viser seg at både albanske og makedonske grupper har deltatt i demonstrasjonene, og at det har oppstått sammenstøt mellom dem. Den nest største folkegruppen i landet er albanere, som utgjør majoriteten i byer som Tetovo i grenseområdet mellom Nord-Makedonia og Kosovo. Rundt 600 000 av landets innbyggere er registrert som etniske albanere i folketellingen. De siste årene har det vært en rekke sammenstøt mellom den makedonske og albanske befolkningen. I 2001 brøt det ut væpnet konflikt mellom albanske og nordmakedonske militærstyrker i den nordlige delen av landet, en konflikt som preget regionene Polog og Kumanovo. Det er først og fremst albanernes rettigheter i landet som har vært stridens kjerne.
«Situasjonen mellom makedonere og albanere er mye bedre nå enn for noen år siden», sier Igor mens bilen stanser brått foran inngangen til flyplassen.
Mens demonstrasjonene herjer i sentrum, råder stillheten på flyplassen. Avgangshallen er nesten folketom. En eldre mann med en mørk beret på snei kommer luntende gjennom terminalen med en flybillett i hånden. Han vandrer frem og tilbake, og setter seg til slutt ned ved siden av meg.
«Hvor finner jeg dette flyet?» spør han tungpustet mens han holder frem flybilletten. Han titter i den retningen jeg peker, men blir likevel sittende, lener seg tilbake og tar et dypt åndedrag, utmattet.
«Har du sett opptøyene i sentrum?» spør jeg.
Han løfter på skuldrene og virker uinteressert.
«Det er ingenting – det blåser fort over.»
«Er det ofte sammenstøt mellom makedonere og albanere?».
«Det er ikke striden med albanerne som er grunnen til demonstrasjonene, det er grekerne.»
For hver gang jeg nevner demonstrasjonene dukker det opp stadig nye konfliktlinjer og nye forklaringer til uroen. Nok en gang
har jeg fått et nytt svar på hva som er årsaken til uroen, men denne gangen lar jeg være å stille flere spørsmål.
Jeg har både lest og hørt en historie mange ganger her i NordMakedonia. Navnet i fortellingen veksler, men historiens grunnbetydning er den samme, og handler om etternavnet til en og samme person. Den sammenfatter ikke bare makedonernes skjebne, men forteller historien til generasjoner over hele Balkanhalvøya.
I kongeriket Jugoslavia het han Ahmetović, men det skulle ikke vare. Under andre verdenskrig og den bulgarske okkupasjonen endret politikken seg i landet. Det jugoslaviskklingende Ahmetović ble til Ahmetov. Jugoslavia fant seg selv igjen etter verdenskrigen, og Ahmetov ble til Ahmedovski i den makedonske delrepublikken. Opprinnelig stammet navnet fra det tyrkiske Ahmet. Som Ahmet har generasjoner på Balkan måttet tilpasse seg grensenes dans.
Nord-Makedonia er i skrivende stund en del av nato, men veien til eu -fellesskapet ser fremdeles ut til å bli en lang og strevsom affære for det lille landet som utgjør den nordlige delen av det som en gang var oldtidens Makedonia. Av mange trøblete naboskap er det likevel forholdet til Hellas som skiller seg mest ut, og det var denne relasjonen jeg fikk et innblikk i noen dager tidligere ved innsjøen Ohrid.
PODGORICA – GAMLE TITOGRAD
fl Y et S vever over den vidstrakte Zetasletten som er omringet av mørke fjell som stikker opp i horisonten. Langt der nede er landingsstripen som et arr i det flate landskapet. Flyplassen under oss er inngangsporten til den minste hovedstaden på Balkanhalvøya. Med godt under 200 000 innbyggere er Podgorica mindre befolket enn både Priština i Kosovo og Ljubljana i Slovenia.
Kofferter triller ut på bagasjebåndet, alle med hvite bagasjelapper merket med iata-koden tGd. Flyplasskoder fastsatt av iata (International Air Transport Association) har som regel en naturlig sammenheng med navnet på flyplassens nærmeste storby, eksempelvis oSl og Oslo. Det er imidlertid ingen logisk forbindelse mellom navnet Podgorica og flyplasskoden t Gd. Det må være en feil, tenker jeg. Betyr den underlige bokstavkombinasjonen at jeg har kommet til feil terminal? Eller enda verre – feil flyplass? Passkontrolløren bak glassvinduet har nettopp sagt «Velkommen til Podgorica», så jeg har i det minste kommet til riktig by. Den lille flyplassen har kun én ankomsthall, og de andre passasjerene ser ut til å finne koffertene sine på bagasjebåndet. Til slutt ser jeg min egen koffert, også den merket med bokstavene tGd. Bakgrunnen for flyplassens iata-kode skulle vise seg å være knyttet til byens historie og Jugoslavias enehersker.
Raskt etter at Tito kom til makten i Jugoslavia ble det bestemt at minst ett område i hver av de seks delrepublikkene skulle bære hans navn. I Montenegro ble den utbombede byen som skulle gjenreises utvalgt. Navnet Podgorica ble endret til Titograd den 1 3. juli 1 946 etter
Kotor, ved kysten vest for Podgorica
at byen ble gjort til delrepublikkens hovedstad. Navnet Titograd ble stående helt frem til Jugoslavias oppløsning i 1 992. Nå er Titograd glemt, men fragmenter av navnet lever likevel videre på Zetasletten. Flyplassens iata -kode er fremdeles t Gd , etter det gamle navnet Titograd, og det ser ikke ut til å plage montenegrinerne nevneverdig.
Etter noen dager i Podgorica er jeg kjent med byens rytme og form. Podgoricas linjer er et resultat av moderne byplanlegging. Byen ble bygget opp helt fra grunnen av etter at den ble knust til grus under andre verdenskrig. Høye kontorbygg med glatte glassfasader og brede sykkelbaner i rødt preger bybildet. I motsetning til Skopje er gatene her nesten folketomme. Ingen molotovcocktails. Ingen demonstrasjonstog som får meg til å reise videre. Likevel står jeg på busstasjonen, på vei til en ny del av Montenegro.
Det spraker i høyttaleranlegget på busstasjonen, og det er nesten umulig å forstå annonseringene. Kun bruddstykker av det som blir sagt, kommer gjennom høyttaleren: «Avgangen … Beograd … Klokken … Dubrovnik».
Det er grytidlig og folketomt på bussterminalen. På utsiden står bussene parkert på rekke og rad, så kjører de av sted til Beograd og Budva og Sarajevo. Jeg skal til kystbyen Kotor hvor guiden Miloš skal vise meg Durmitor nasjonalpark og Ostrog-klosteret. På turen skal vi se store deler av landet, det har han lovet.
På den korte kjøreturen mot kysten passerer jeg en historisk viktig by i Montenegro. Cetinje ble grunnlagt i 1 485 og var landets hovedstad frem til 1 946, da Podgorica fikk sitt nye navn og overtok statusen som hovedstad. Cetinje regnes likevel fremdeles som landets historiske sentrum. Her ligger presidentpalasset og nasjonalmuseet, og byen er den dag i dag sete for den ortodokse kirken i landet.
Den glitrende adriaterhavskysten kommer plutselig til syne, landskapet stuper nedover mot sjøen, og langt der nede ligger den lille kystbyen Kotor, som er utgangspunktet for resten av reisen min gjennom Montenegro.
Solskorpen har så vidt bikket horisonten. Spisse kirketårn og høye mursteinbygg kaster kalde skygger over torget. Livet har akkurat begynt å røre på seg innenfor bymuren som omringer Kotors labyrint av trange gater. Det var her guiden Miloš ble født og vokste opp, men han kjenner hele Montenegro, slår han fast.
Bildøren lukkes, og turguiden tar et dypt åndedrag.
«Montenegro er et lite land», starter han. «Til gjengjeld er det fullspekket av naturattraksjoner.»
I Montenegro har naturlandskapet spilt en viktig del av historien. Fjellene har til og med grodd fast i selve navnet. Det montenegrinske navnet Crna Gora betyr sort fjell, i likhet med den venetianskitalienske versjonen Montenegro. Også navnet på hovedstaden, Podgorica, er knyttet til landets geografi. Ordet Pod betyr under, mens Gorica betyr ås. Byen under åsen.
Miloš forklarer hvordan fjellandskapet har formet montenegrinske liv gjennom historien. Han bretter ut den ene historien etter den andre mens vi beveger oss mot Durmitorfjellene. De krappe svingene som går i sikksakk oppover i terrenget gjør at den snakkesalige guiden må holde seg fast i armlenet mens han forteller om landets historie.
«Du er vel kjent med at denne delen av Montenegro aldri ble erobret av osmanene.»
Hver gang de angrep, trakk montenegrinerne seg opp i høyere strøk. Slik forble de trygge fra osmanene som skyllet inn over Balkanhalvøya med sine militære styrker. Trossamfunnene i Montenegro ble beskyttet ved at de bygget klostre i høyden, på steder som invasjonsstyrkene aldri kunne nå.
«Uten fjell og daler ville vi sannsynligvis blitt okkupert av osmanene som mesteparten av Balkan ble fra 1 400-tallet.»
Vi gjør som montenegrinerne har gjort i århundrer: trekker oppover i terrenget og kommer stadig nærmere de høye fjellene som kan minne om skarpe pilspisser som peker mot himmelen.
Til Stalin.
TITOS BRUDD MED STALIN
Ikke send flere menn for å drepe meg. Vi har allerede fanget fem av dem, en med bombe og en annen med rifle. Dersom du ikke slutter å sende flere drapsmenn i min retning, vil jeg selv sende en til Moskva, og jeg vil ikke behøve å sende en til.
Brev sendt fra Tito til Stalin. Hentet fra Tito, Neil Barnett 2006, side 96–97. Teksten er løst oversatt av forfatteren.
Men S Stalin an SÅ Jugoslavia som en kommunistisk satellittstat, var Titos syn annerledes. Tito hadde ingen planer om å gjøre Jugoslavia til et sovjetisk lydrike etter krigen. Mens kommunismen hadde blitt innført av Den røde armé i land som Romania og Polen, så ikke Tito på Den røde armé som verken en frigjøringshær eller beskytter. Ifølge Tito var det ham selv og partisanene som hadde frigjort landet. Han hadde også aktivt ført sin egen utenrikspolitikk uten innspill fra Stalin. Tito hadde blitt for høylytt, egenrådig og ukontrollerbar for Stalin. Han hadde også avslått Stalins forslag om å opprette bedrifter som skulle være deleid av Jugoslavia og Sovjetunionen. Med en slik eierstruktur kunne Sovjetunionen trekke ut ressurser fra andre kommuniststater. Jugoslavia og Tito takket pent nei. Det var hovedsakelig de økonomiske relasjonene mellom Jugoslavia og Sovjetunionen som hadde gjort Stalin rasende.
Den 28. juni 1 948 kom straffen fra Sovjet. På denne dagen, som har vært så begivenhetsrik og dramatisk i Balkans historie, ble Tito og Jugoslavia kastet ut av Kominform. Sovjet forklarte at utestengelsen skyldtes at Jugoslavia hadde forlatt marxistiske prinsipper. Ifølge Stalin ble landet drevet som et terroristisk regime av oZna. Kominform var fortsettelsen av Komintern, organisasjonen hvor partiene fra de kommunistiske landene koordinerte sin virksomhet. Tito og Jugoslavia var nå blitt kastet ut av klubben fordi de ikke var kommunistiske nok. Etter utestengelsen forsøkte Stalin og Sovjet å oppmuntre til separatisme i de ulike republikkene i Jugoslavia uten å lykkes med å avsette Tito. Stalin og Sovjet ønsket kontroll i Jugoslavia, og Tito var nå i veien. Ved flere anledninger forsøkte Stalins regime å ta livet av Tito.
Forholdet mellom Stalin og Tito lå nå i ruiner. I Jugoslavia var oZnas øyne rettet mot sovjetiske spioner. Det hemmelige statspolitiet satte himmel og jord i bevegelse for å få kloa i mulige sovjetiske informanter. De som ble funnet skyldige, ble fengslet eller sendt til fangeleirer på øde øyer som Goli otok. Det var ikke bare antatte sovjetiske spioner som ble sendt til fangeleirer. Som vi har hørt, sies det at det å lytte til den sovjetiske radiostasjonen Radio Moskva kunne være nok til å bli fengslet.
Titos brudd med Stalin betød at Jugoslavia hadde brutt relasjonen til en av sine viktigste handelspartnere. Sovjetunionen hadde forsynt Jugoslavia med viktige råvarer som olje. Landet stod nå plutselig uten den store og mektige vennen i øst. President Harry Truman og amerikanerne hadde naturligvis fått med seg utviklingen på Balkan og det faktum at Jugoslavia ikke lenger var ønsket i Kominform. Dette ble sikkert sett på som gode nyheter i uSa, noe som mulig kunne styrke deres kamp mot kommunismen. Tito var riktignok kommunist, men på ingen måte amerikanernes hovedfiende. Det var Stalin. Trumans politikk ble å holde Tito flytende i Jugoslavia, fordi han ironisk nok kunne bli en alliansepartner i
kampen mot kommunismen. Jugoslavia hadde på dette tidspunktet svært lite handel med den vestlige økonomiske sfæren, den kapitalistiske delen av verden som Tito hadde vært så hard mot i lang tid. Landet hadde heller ikke mottatt noe av den velkjente Marshallhjelpen som uSa sendte til andre europeiske land etter andre verdenskrig. Titos tone mot Vesten og den kapitalistiske verden endret seg nå som den økonomiske blokaden fra Sovjet satte sitt preg på den jugoslaviske økonomien. Titos antivestlige og antikapitalistiske retorikk myknet plutselig opp. Kanskje fryktet Tito at Stalin kunne sende Den røde armé i retning av Beograd. Tito var nå avhengig av Vesten og åpnet kommunikasjonskanaler til den vestlige sfæren gjennom gamle kamerater som Fitzroy MacLean og Bill Deakin. Etter bruddet med Stalin og Sovjetunionen kom en rekke økonomiske endringer i Jugoslavia. I begynnelsen av 1 950årene ble den jugoslaviske planøkonomien endret. Modellen med fastsatte produksjonsmål som både industrien og jordbruket måtte møte, ble fraveket. Den økonomiske styringen ble desentralisert, og bedriftene oppnådde i større grad selvstyre.
For å møte trusselen fra Sovjetunionen ble den jugoslaviske hæren (Jna) nå rustet opp med hjelp fra vestlige land. Jugoslavia var likevel fortsatt i en sårbar posisjon. Landet var ikke medlem av nato og stod på mange måter alene under den kalde krigen. Det ble likevel inngått avtaler som skulle være betryggende for Jugoslavia og Tito. I august 1 953 ble Balkanpakten inngått mellom Jugoslavia, Hellas og Tyrkia. Balkanpakten var en gjensidig forsvarsallianse. Både Hellas og Tyrkia var nato-medlemmer på det tidspunktet. Begge landene ble medlem 1 8. februar 1 952. Balkanpakten gav Jugoslavia en viss form for beskyttelse ved en sovjetisk invasjon, men skulle trolig først og fremt avskrekke Sovjetunionen fra å angripe Jugoslavia.
Tito og Jugoslavia hadde gjort en helomvending, og vendte seg vekk fra den østlige og mot den vestlige økonomiske og kulturelle sfæren. Han ble invitert til Churchill og Storbritannia den 1 6. mars
1 953. Tito aksepterte invitasjonen for å vise verden, og ikke minst Stalin, at Storbritannia og Jugoslavia nå var allierte. Stalin skulle likevel ikke få oppleve dette møtet. Den 1 . mars 1 953, noen uker før møtet mellom Churchill og Tito, ble Stalin funnet liggende på gulvet i sitt hjem. Han hadde fått hjertestans. Kun fire dager senere døde han. Etter Stalins død var Tito sannsynligvis tryggere, både personlig og politisk, enn han noen gang hadde vært etter at han kom til makten i Jugoslavia. Stalins etterfølger hadde en helt annen relasjon med Tito. Nikita Khrusjtsjov besøkte Beograd i mai 1 955, og Tito besøkte Moskva i juni 1 956. Partene hadde blitt enige om å gjenoppta det vennlige forholdet mellom landene, som ikke hadde eksistert de siste årene med Stalin ved makten. Plutselig balanserte Tito mellom den østlige og den vestlige kultursfæren igjen. Jugoslavia var ikke en del av nato , men heller ikke en del av Warszawapakten som var natos motvekt i øst. Det var nå den vanskelige balansegangen for alvor begynte for Tito. Det var uvisst hvilken side han og Jugoslavia skulle tilfalle. Muligens hadde Jugoslavia nok politiske muskler til å danne sin egen politiske sfære, som et alternativ til øst og vest. Jugoslavias geografiske beliggenhet mellom to kultursfærer som ofte hadde vært områdets akilles, ble nå brukt av Tito til landets fordel. Han hadde blitt en ekvilibrist, en slags politisk trapeskunstner, som balanserte mellom øst og vest for å beholde likevekten i sitt eget land.
Gjennom Brijuni-avtalen fra 1 956 var Jugoslavia med å danne den alliansefrie bevegelsen, også kjent som NAM – Non-Aligned Movement. Den nye bevegelsen, som i prinsippet var antikapitalistisk, sies å ha irritert uSa, som støttet Tito økonomisk. Amerikanerne var likevel villige til å fortsette støtten for å holde Jugoslavia utenfor den sovjetisk-kommunistiske sfæren og utenfor Warszawapakten. Jugoslavia ble aldri et rent kapitalistisk samfunn, men havnet heller ikke bak jernteppet som mange av landets naboer. Jugoslavias befolkning ble dermed ikke stengt inne i landet. Tvert imot. Det jugoslaviske
passet gav innbyggerne adgang til å krysse flere landegrenser uten visum enn passene til mange av de vestlige landene i etterkrigstiden. Bakgrunnen var Jugoslavias posisjon som en alliansefri stat. I etterkrigstiden var Jugoslavia i rask vekst med økonomisk støtte og låneordninger fra Vesten. Turistindustrien langs adriaterhavskysten vokste raskt og tiltrakk seg besøkende fra både Europa og resten av verden. Jugoslaviske bedrifter konkurrerte om byggeprosjekter over hele verden. En stor andel av befolkningen i Jugoslavia fikk et kraftig løft i levestandarden i etterkrigstiden. Mens velstanden økte i Jugoslavia, stagnerte utviklingen i andre kommunistland som Romania og Bulgaria. Jugoslavia hadde fått et liberalt rykte i verden, og landets politikk fremsto som en suksesshistorie. Sett fra utsiden virket Jugoslavia stabilt og fremgangsrikt. Bak fasaden var sannheten likevel annerledes. Der regjerte oZna, senere kjent som udba, organisasjonene som visste alt og som bestemte skjebnene til så mange. Jugoslavia var fremdeles en kommunistisk ettpartistat hvor instanser som politiet, pressen, militæret og domstoler var underlagt det altoverskyggende partiet.
STIPLEDE LINJER
« ut av bilen !» sier grensekontrolløren. «Hvor skal dere?»
«Priština.»
«Hva er formålet med reisen?»
«Turisme», svarer jeg, som for så vidt ikke er helt usant.
Det er grenseovergangen mellom Nord-Makedonia og Kosovo. Et lite kontrollpunkt i et øde landskap. Det er ingen biler, verken foran eller bak oss. Ingen trailere som frakter varer, ingen bussjåfører som venter på et stempel eller en signatur. Det er ingen turister, ingen køer. Det er kun den makedonske sjåføren Sasho, to kosoviske grensevakter, meg og en ildkule på himmelen som er i ferd med å smelte asfalten under føttene våre.
«Hva har dere i bagasjerommet?»
Sasho vinker avfeiende med et syntetisk smil.
«Det er ingenting der, bare noen kabler», sier han med en uskyldig stemme.
Grensevakten peker på bakluken og gjør et tegn med hånden som signaliserer at han ønsker å gjennomsøke. Bak bilen er det et tynt slør av tåke over terrenget, og et vindkast virvler opp store støvskyer som sprer seg utover asfalten foran oss. Den hetedirrende veibanen fortsetter innover i landet, men vi må smøre oss med tålmodighet på grensestasjonen. Sasho puster tungt mens han halter sakte mot bagasjeluken, etterfulgt av årvåkne grensevakter som følger hakk i hæl og betrakter ham med stive blikk.
Grensepasseringen mellom Nord-Makedonia og Kosovo er sjelden
Utsikt over Priština
problematisk. Det er imidlertid andre grensepasseringer i Kosovo hvor situasjonen er mer komplisert. Det finnes grenseoverganger hvor den politiske situasjonen er anspent og hvor det plutselig kan bryte ut voldelige konflikter.
Noen landegrenser er stiplede linjer i kartet, slik som grensen mellom Serbia og Kosovo. Som regel er landegrenser heltrukne linjer i kartet, avklarte, endelige. Stiplede linjer gir rom for tvil, usikkerhet. Som Europas yngste stat har Kosovo kontinentets nyeste grenser, de er så ferske at de ikke har rukket å bli heltrukne ennå. Den opprinnelige planen min var å reise til Kosovo via Serbia, men jeg ble frarådet denne ruten på grunn av den urolige situasjonen i grenseområdet. Serbiske myndigheter anser ikke grensepasseringen til Kosovo som internasjonale grenser, og det er rapportert om tilfeller av reisende med Kosovos stempel i passet som er blitt nektet adgang til Serbia. Det går ingen direktefly fra Serbia til Priština. Det er heller ikke mulig å leie bil i Serbia og kjøre til Kosovo med forsikring som dekker reisen. Serbiske myndigheter oppfordrer kosovoserbere til å avvise de kosovoalbanske myndighetene i landet, og den politiske situasjonen i Nord-Kosovo har til tider vært farlig.
De siste årene har det vært mest anspent i den delte byen Mitrovica som ligger nord i Kosovo. Den nordlige delen av byen er hovedsakelig befolket av kosovoserbere, og den sørlige av kosovoalbanere.
Det er klare skillelinjer mellom boligområdene til de to gruppene, og i perioder har disse skillelinjene blitt til fysiske barrierer med lastebiler og busser som er satt opp som barrikader mellom områdene. Det er rapportert om knivstikkinger, skyteepisoder og hevnaksjoner. I 2023 ble store lastebiler brukt som veisperringer i gater og på broer, som protestaksjoner fra den serbiske befolkningen i byen. I Serbia har militæret til tider blitt satt til høyeste beredskap som følge av situasjonen i Mitrovica.
Serbiske myndigheter slipper ikke inn biler med kosoviske bilskilter til landet. Samtidig er alle innbyggerne i Kosovo pålagt
å bruke kosoviske bilskilter av myndighetene i Kosovo. Dermed er befolkningen i grenseområdet satt i en umulig posisjon. Løsningen har blitt at grensebefolkningen opererer med to sett med bilskilter som de bytter ved grensepasseringen for å tilfredsstille kravene fra begge myndigheter. En komedie sett utenfra, tragedie sett fra innsiden.
Derfor krysset jeg ikke den stiplede linjen mellom Serbia og Kosovo. I forkant av reisen ble jeg anbefalt å reise inn fra Skopje og Nord-Makedonia. Derfor står jeg her under den stekende solen sammen med Sasho mens de kosoviske grensekontrollørene undersøker bagasjerommet i hans aldrende Mercedes-Benz som har begynt å falme i fargen.
«De fikk meg til å svette helt unødvendig», sier han brått mens han lukker bildøren etter seg, «hva skal jeg liksom smugle inn til Kosovo?».
Av en rekke grunner har Kosovo blitt en hovedåre for narkotikasmugling mellom øst og vest. Landets geografiske beliggenhet gjør det til et naturlig transittland for distribusjon av narkotika fra Afghanistan til Italia og resten av Europa. Samtidig skaper korrupsjon, den svake håndhevelsen av lovverket og landets skjøre politiske system grobunn for kriminell virksomhet i landet. Det er ikke bare narkotiske stoffer som smugles. Menneskesmugling har blitt et problem som ingen helt vet omfanget av, men som utvilsomt har skapt ufattelige menneskelige lidelser. Spesielt kvinner fra marginaliserte minoritetsgrupper som rom, ashkali og gorani er utsatt for menneskehandel.
Sasho er mer snakkesalig nå som de kosoviske grensevaktene vinker til oss, og jeg benytter anledningen til å stille ham noen spørsmål om den strenge grensekontrollen og menneskesmuglingen.
«Jeg kan ikke løse landets problemer, jeg har nok med mine egne», sier han avvisende mens han tar seg til kneet. Han klarer så vidt å stå på benet, forklarer han før han sukker tungt. «Slik har det vært siden 90-årene.»
Mens vi vinker til grensevaktene skyter vi ut fra grensepasseringen som en pil som suser mot blinken, og det er hovedstaden Priština som er målet.
Elven Lepenac skjærer seg gjennom et irrgrønt, skogkledd dalføre. Over vannmassene løper en splitter ny motorvei støttet på massive, søyleformede bropilarer som strekker seg opp mot 75 meter over bakken. Slik slynger motorveien seg gjennom dalføret, i en pardans med elven under. Så langt vitner ikke veistandarden om at landet jeg er kommet til er et av Europas fattigste. Til min forbauselse ble veiene betraktelig bedre etter grensepasseringen. Sasho forteller om den nye motorveien som også er kjent som Route 6. Den 65 kilometer lange veistrekningen forbinder Priština med Skopje på en helt ny måte og har redusert reisetiden mellom byene med nesten en time. På begge sider stuper skogkledde fjellsider ned mot elven under motorveien. I svingene føles dalsidene som grønne monsterbølger som velter mot oss, og fortsetter videre nedover mot elven som gjennom århundrer har dannet en V i terrenget. Det er stadig kortere mellom bebygde strøk, og foran oss kan vi ane konturene av en by.
«Hvordan skal du klare deg i Priština uten meg, du som ikke kan et ord albansk», sier makedoneren etterfulgt av en brautende latterkule.
Han snakker både makedonsk og albansk, det hørte jeg ved grensepasseringen. En reisende uten språk er både stum og døv. Kosovo er det første landet på reisen hvor jeg på et vis er uten språk, siden jeg ikke kan et ord albansk. Vel, noen gloser har jeg lært i guidebøkene. For å motbevise Sasho, vender jeg blikket mot ham og sier god dag.
«Diten e mire.»
Han himler med øynene og rister på hodet.
«Trykket ditt er feil.»
De få albanske ordene jeg behersker henger løst i luften, nøyaktig som det albanske språket gjør i den europeiske språkfamilien. Det er eldgammelt, særegent og er en egen gren i det indoeuropeiske språktreet. Isolert fra de andre språkene på Balkanhalvøya, utgjør det en språklig anomali i området. Likevel har historien skutt inn noen lånord fra både slaviske og romanske språk, gresk og tyrkisk. Det hevdes at en form for albansk begynte å ta form allerede for over 3000 år siden.
«Dialektforskjellene kan være vanskelige», forklarer Sasho. Albanere forstår hverandre utmerket godt, men det er klare forskjeller mellom Nord-Albania og Kosovo hvor gegisk er den rådende dialekten, og Sør-Albania hvor de snakker toskisk. I tillegg til albansk er også serbisk et offisielt språk i Kosovo.
«Serbiske gloser vil antageligvis skape mer trøbbel enn de vil hjelpe deg i Priština», kommer det lavmælt fra Sasho.
Det bor få serbere i hovedstaden, og det serbiske språket brukes dermed lite i byen. Jeg pakker de serbiske glosene ned i bagasjen, og lar dem ligge der en god stund. Det blir stille i bilen, mens Priština bretter seg ut i landskapet foran oss.
TAKK
t akk til alle som ønsket meg velkommen og delte sine historier. Jeg har møtt både gamle og nye venner, folk som har åpnet sine dører og fortalt om sine liv. Gjestfriheten var der hele veien, fra slovenerne i nord til makedonerne i sør.
Arbeidet med boken har også ført meg til en rekke komplekse fagområder. Jeg har etter beste evne forsøkt å videreformidle faglitteraturen så presist som overhodet mulig. En særlig takk til Svein Mønnesland som var fagkonsulent og gav nyttige råd og tilbakemeldinger. Redaktøren min, Janne Nygård, har vært en viktig støttespiller underveis. Jeg vil takke henne og de andre i Skald som hadde tro på prosjektet fra første stund. Takk til tekstmagiker Åsne Hagen for grundig språkvask. Jeg vil gjerne også takke for stipendet fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (nffo) og støtten fra Fritt Ord.
I hverdagen er det min samboer og familie som har gjort det mulig for meg å gjennomføre dette bokprosjektet. Den største takken går til dere.
LITTERATUR
a llcock, John B. Explaining Yugoslavia. Columbia University Press, 2000.
b ar N ett, Neil. Tito. Haus Publishing, 2022.
b i S og N o, Enrico, et al. «Corruption in Montenegro: Bribery as experienced by the population.» United Nations Office on Drugs and Crime, 2011.
b oggi S - r olfe, Caroline. Adriatic. A Two-Thousand-Year History of the Sea, Lands and Peoples. Amberley Publishing, 2022.
b orri, Francesco. «White Croatia and the arrival of the Croats: an interpretation of Constantine Porphyrogenitus on the oldest Dalmatian history.» Early Medieval Europe, 19, 2011, s. 204 –231.
c arter, Francis W. «The Commerce of the Dubrovnik Republic, 1500-1700.»
The Economic History Review 24(3), 1971, s. 370 –394.
c e NS u S of p opulatio N , Households and Dwellings in the Republic of North Macedonia. State Statistical Office, 2021.
cH e N ey, Margaret. Tesla: Man Out of Time. Simon and Schuster, 2001.
f atović- f ere N čić, Stella. «Brijuni Archipelago: Story of Kupelwieser, Koch, and cultivation of 14 islands.» Croatian Medical Journal 47(3), 2006, s. 369–371.
f ruc H t, Richard C. Eastern Europe: An Introduction to the People, Lands, and Culture, Volume 1. abc-clio, 2005.
f u S aro, Maria. «Venetian Empire.» i The Encyclopedia of Empire, s. 1–11.
John Wiley & Sons, 2016.
g le NN y, Misha. The fall of Yugoslavia: The third Balkan war. Penguin Books, 1996.
g le NN y, Misha. The Balkans, 1804–2012: Nationalism, War and the Great Powers. Granta Books, 2012.
g old S tei N , Ivo. Croatia: A history. McGill-Queen’s Press-MQup, 1999.
g ra N ic, Stan. «From the Other Side of the Ocean: Canada’s Božidar Vidov and the Molise Croats of Italy.» Migracijske i etničke teme, 25 (3), 2009, s. 263–287.
g u N der M a N , Richard. Tesla. Andre Deutsch, 2019.
Harri S , Robin. Dubrovnik: A History Saqi Books, 2006.
Harri S o N , Dick. Tredveårskrigen: en europeisk katastrofe 1618–1648 Dreyers Forlag, 2016.
Hoare, Marko Attila. The History of Bosnia: From the Middle Ages to the Present Day. Saqi Books, 2007.
i vetic, Egidio. History of the Adriatic: A Sea and Its Civilization. John Wiley & Sons, 2022.
Jelavic H , Barbara. History of the Balkans: Volume 2. Cambridge University Press, 1983.
k apla N , Robert D. Balkan ghosts: A journey through history. Macmillan, 2005.
k u N čević, Lovro og Domagoj Madunić. «Venice and Dubrovnik During the Great Earthquake of 1667.» Dubrovnik annals 19, 2015, s. 7–56.
l ozovi N a, Vinko. «Gundulić, the Poet of the Ragusan Republic.» The Slavonic and East European Review, 17(51), 1939, s. 668–76.
Mac l ea N , Fitzroy. Josip Broz Tito: hans liv i tekst og bilder. Gyldendal, 1980.
Morri S , Jan. The Venetian Empire. Penguin Books, 1990.
Mø NN e S la N d, Svein. Før Jugoslavia og etter. Sypress forlag, 1995.
Mø NN e S la N d, Svein. En kort introduksjon til Jugoslavia-konflikten. Cappelen Damm Akademisk, 2021.
Norwic H , John Julius. A History of Venice. Penguin Books, 1982.
p avličević, Dragutin. Kratka politička i kulturna povijest Hrvatske. Hrvatski informativni centar, Zagreb, 1998.
r ø SS u M , Jon. Farvel Jugoslavia. Det Norske Samlaget, 1992.
Šegota, Tina. «Creating (Extra)ordinary Heritage through Film-Induced Tourism: The Case of Dubrovnik and Game of Thrones.» i Creating Heritage for Tourism (red. Palmer, Catherine og Tivers, Jacqueline). Routledge, 2018, s. 115–126.
S M ilde N , Jan-Erik. En kort introduksjon til Det osmanske riket. Cappelen Damm Akademisk, 2021.
Soyalti N - c olella, Digdem. «The eu Accession Process, Chinese Finance and Rising Corruption in Western Balkan Stabilitocracies: Serbia and Montenegro.» Europe-Asia Studies 75 (8), 2023, s. 1311–1335.
v uic, Jason. The Yugo: The Rise and Fall of the Worst Car in History. Hill and Wang, 2011.
w illia MS , Stephen. Diocletian and the Roman recovery. Routledge, 1996.
w olff, Larry. Venice and the Slavs: The Discovery of Dalmatia in the Age of Enlightenment. Stanford University Press, 2001.
Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond (Nffo)
Goran Zlović ble født i et land som ikke lenger eksisterer. Jugoslavia er oppløst, og nye nasjoner har reist seg fra asken på Balkanhalvøya. Som voksen reiser han tilbake for å utforske en av de mest underbelyste delene av Europa.
Zlović beveger seg gjennom landskap og historie i Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Montenegro, Nord-Makedonia, Serbia og Slovenia. Gjennom vennlige møter og med kritisk blikk åpner han opp regionen for norske lesere og skildrer de usynlige trådene som fortsatt binder det mangfoldige Balkan sammen.
goran zlović (f. 1988) er utdannet siviløkonom og behersker flesteparten av språkene i landene som tidligere utgjorde Jugoslavia. Forfatteren ble født i byen Vareš rett før Jugoslavias oppløsning, er oppvokst på Ringerike og bor i Oslo.
