Jens Hauge – fotografi 1970–2012

ingrid norum

jens hauge Fotografi 1970 – 2012

ISBN 978-82-7959-174-0

i ngr i d noru m

j ens hauge Fotografi 1970 – 2012

Boka er utgitt i samarbeid med Sogn og Fjordane Kunstmuseum / This book has been published in collaboration with Sogn og Fjordane Museum of Fine Arts

Fotokreditering / Photo credits

Utgitt med støtte frå Norsk kulturfond / Made possible by funding from: Norwegian Culture Fund

s. 16: Dan Young: Liv, 1967, nr.9. © Bull Pen Productions / Dan Young

Fonts: Minion Pro / Myriad Pro Papir/Paper: Multiart Silk 170g Engelsk omsetting / English translation: Diane Oatley Grafisk design / Graphic design: Per Berntsen Trykk/Printing: Elanders Fälth & Hässler

s. 23: Karl Blossfeldt: Frå boka Urformen der kunst, 1928.

Der ikkje anna er nemnt er alle foto av Jens Hauge / Except where otherwise specified, all photos by Jens Hauge

s. 18: Christer Strömholm: Terragona, 1958. © Christer Stromholm Estate

s. 24: Brassaï (dit), Halasz Gyula (1899–1984): Coquillage, 1933. © Estate Brassaï - RMN-Grand Palais © Centre Pompidou, MNAM-CCI, Dist. RMN-Grand Palais / Philippe Migeat s. 25: Man Ray: The Enigma of Isidore Ducasse, 1920. © Man Ray Trust / Adagp - BONO / Telimage – 2012 s 26: René Magritte: Plakat frå Galerie Isy Brachot, 1979. © René Magritte / BONO 2012 s. 28: Hans Gjesme: Landskap frå Lærdal. © Sogn og Fjordane Kunstmuseum / Lærdal kommune

© SKALD AS 2012 www.skald.no ISBN 978-82-7959-174-0

s. 34: Knut Rumohr: U.T. Tempera på lerrett, 1983. © Knut Rumohr / BONO 2012 s. 35: Bokomslag. Jens Hauge / Hermann Starheimsæter: Steinskuggar, Samlaget 1991. s. 38a: Bokomslag. Per Berntsen, Jens Hauge, Johan Sandborg og Siggen Stinessen: Norsk Landskap, Dreyer 1988. s. 38b: Theodor Kittelsen: Soria Moria slott, 1900. «Langt, langt borte saa han noget lyse og glitre.» Maleri, 45 x 68 cm. Nasjonalmuseet / Nasjonalgalleriet i Oslo. ©Fri - fri lisens s. 40: Bokomslag. Arvid Sveen: Mytisk landskap, Orkana forlag 2003. s. 42: Norsk Landskap 1987, logo. (Design: Johan Sandborg) s. 45: Norsk Landskap nr. 26, 1987 © Per Berntsen, Jens Hauge, Johan Sandborg og Siggen Stinessen s. 48: Bokomslag. Frode Grytten / Jens Hauge: Det norske huset.

(Design Yokoland.) Flamme forlag, 2009.

Innhald Forord Menneske og natur Vegen inn Surrealisme Surrealisme og fotografi Hauge og surrealismen Iscenesetjingar Framand kvardag Organiske former Landskap med surrealistiske undertonar Landskap Hauge og landskapet Kva er landskap?

Norsk landskapsfotografi – eit kort tilbakeblikk Ansel Adams – avlagt førebilete Land art – kjelde til inspirasjon Fordjuping Minimal teknikk Kulturlandskapet Folketru og naturreligiøsitet Hauge – ein heimstadskunstnar?

Norsk Landskap 1987 New Topographics Prosjektet Utsiktspunkt og gøymestad Typologi Barndommen si løynde verd Landskap i fart Summa summarum

Bilete Om kunstnaren Notar Om forfattaren

Contents 6 8 9 10 10 12 13 20 22 24 27 27 28 28 29 30 31 32 34 38 41 42 42 43 46 46 47 48 49 53 240 242 246

Foreword Man and Nature The way in Surrealism Surrealism and photography Hauge and Surrealism Stagings Alienation in the everyday Organic shapes Landscapes with Surrealistic undertones Landscapes Hauge and the landscape What defines a landscape?

Norwegian landscape photography – a brief retrospective Ansel Adams – a former role model Land art – a source of inspiration In-depth study A minimum of technique Cultural landscapes Folk religion and nature religiosity Hauge – a Regional artist?

Norwegian Landscape 1987 New Topographics The project Hiding places and lookout points Typology The secret world of childhood Landscapes on the go Summa summarum

Plates About the artist Notes About the author

7 8 9 10 10 12 13 20 22 23 25 25 25 27 28 29 31 31 33 38 41 42 42 43 46 46 47 48 49 53 240 242 246

ferdig på veggen om kvelden, og kom inn i fotomiljøet med ei sterk interesse for romantisk landskapsmåleri og surrealisme. Landskap og surrealisme har sidan da gått hand i hand hos Hauge, for nokre gonger å smelte i hop. I periodar har han vore meir oppteken av det eine enn det andre. Han har teke avstikkarar og gått i sirklar.

Før Hauge tydeleg gjekk sin eigen veg, var han i første halvdel av 1970-talet òg innom sjangeren fotojournalisme. Kunnskapen fekk han frå bøker og folk han trefte. Under påverknad av fotomiljøet rundt Forbundet Frie Fotografer (stifta i 1974), ulike fototidsskrift, den sterke fotojournalistiske skulen med Christer Strömholm (1918–2002) og i ytste konsekvens Henri Cartier-Bresson (1908–2004), tok Hauge mellom anna fleire sterke portrett av arbeidande kvinner. Det eine, av ei gammal kvinne som skjer potetris med handljå frå Teigdalen på Voss i 1974 (ill. 1), vart kjøpt inn av Norsk Kulturråd. Bileta var med på debututstillinga ved Galleri 1 i Bergen i 1976 i lag med landskapsbilete, men har ikkje vore stilt ut sidan. I 1991 kom fleire av kvinneportretta på trykk i boka Kvinnohistorisk uppslagsbok av Harriet Clayhills.

Surrealisme I eit Hauge-fotografi frå 1980, ser vi ei kvinne med langt hår framfor andletet som luftar to hundar (s. 79). Biletet er sentralt komponert med kvinna midt i biletet og ein hund på kvar side. Ho står på ein snødekt veg som fortsetter langt bak ho.

Utsnittet er tett, utan himmel. Inntrykket av biletet står og fell på håret, og det er hovud­sakleg det som skil det frå noko som kunne vore eit alminneleg turbilete. Det skjulte andletet, kvinna sin frontale, breibeinte positur og hundane som er på vakt er med på å skape ei uhyggeleg og surrealistisk stemning. Står ein framfor ei hildring av ei hulder med følgje, eller er kvinna eit vesen frå vår eiga underbevisstheit?

I ei rekke bilete knyt Hauge seg opp mot surrealismen og kan slik sjåast som ein sein utløpar for denne retninga i biletkunsten, i lag med andre postmoderne iscene­setjarar. Lat oss sjå korleis.

Surrealisme og fotografi Surrealisme vart teken i bruk som omgrep i litteraturkrinsar i Frankrike på midten av 1920-talet av forfattaren André Breton. Ordet tyder «over eller utover verkelegheita». Surrealistane søkte mennesket si eiga verkelegheit i det underbevisste, og som inspirasjonskjelde nytta dei inntrykk frå draum, ekstase, ørske, fri assosiasjon, hypnose og automatisk skriving/teikning. I desse tilstandane meinte dei at «sinnet sine ekte skapningar» fekk kome til overflata. Målet var å omorganisere måten det verkelege vart oppfatta på, å revolusjonere verdiar.3 Rørsla heldt saman til André Breton sin død i 1966.

Surrealistane la sin elsk på fotografiet som illustrasjon til, og som frittståande bilete i sine tekstar. Dette trass i, eller nettopp på grunn av fotografiet sine dokumentariske kvalitetar og spesielle tilknyting til verkelegheita. Fotografar som Man

10

and hanging on the wall by evening. When he found his way into the photography milieu, it was with a strong interest in Romantic landscape painting and Surrealism. The Landscape genre and Surrealism have since then gone hand in hand for Hauge, and at times the two have been fused.

During some periods he has been more interested in one than the other. He has taken detours and travelled in circles.

Before Hauge went on to follow his own unique path, in the first half of the 1970s he also dabbled in the genre of photojournalism. He acquired knowledge in this field from books and from people he met. Influenced by the photography milieu around Forbundet Frie Fotografer (Norwegian Society of Fine Arts Photographers − founded in 1974), a variety of photography journals, the leading photojournalism school of Christer Strömholm (1918–2002) and ultimately, the work of Henri Cartier-Bresson (1908–2004), Hauge took a number of powerful portraits of women at work. One of these, of an elderly woman cutting potato haulm with a scythe, from Teigdalen in Voss, was purchased in 1974 (ill. 1) by Arts Council Norway. The pictures were included in the debut exhibition at Galleri 1 in Bergen in 1976 along with landscape pictures, but have not been exhibited since then.

In 1991 a number of his portraits of women were published in the reference work Kvinnohistorisk uppslagsbok by Harriet Clayhills.

Surrealism In a Hauge photograph from 1980, we see a woman whose long hair is covering her face and who is walking two dogs (p. 79). The composition of the picture is centred, with the woman in the middle of the picture and one dog on either side. She is standing on a snow covered road that continues into the distance behind her. The field of view is tight; the sky is not v­isible.

The impression created by the picture hinges entirely on her hair and that is what predominantly distinguishes it from what otherwise would have been an ordinary picture of a Sunday stroll. The woman’s concealed face, her frontal, wide-legged stance, and the dogs on guard all contribute to creating a disturbing and Surrealistic atmosphere. Is one confronted with a mirage of a nymph with companions or is the woman a creation of our own subconscious?

In a number of pictures Hauge aligns himself with Surrealism and as such can be viewed as a late representative for this movement in the visual arts, along with other postmodern artists working with staging. Let us now take a look at how this came about.

Surrealism and photography Surrealism was implemented as a concept in literary circles in France in the mid 1920s by the author André Breton. The word means “above or beyond reality”. The Surrealists sought man’s own reality in the subconscious and as a source of inspiration they employed impressions from dreams, ecstasy, delirium, free association, hypnosis, and automatic writing or drawing. It was in these states, they maintained, that “the pure creations of the mind” were able to emerge. The objective was to re­ organise our very conception of reality, to revolutionise values.3 The movement continued until André Breton’s death in 1966.

1 Jens Hauge (1974 • 14 • 34) 11

5 Christer Strömholm: Terragona, 1958

sett ­saman av ulike element: mann med hjortehovud, eit anna hjortehovud som ligg oppå TV-apparatet, hovudet til kvinna som er utanfor biletramma, og TVbiletet av den vakre St. Basil katedralen i Kreml i Moskva. I biletet er verkelegheita forvrengd og elementa står fram som «ein skog av teikn»19. Blikket vandrar fram og tilbake i biletet i eit forsøk på å forstå samanhengen og teikna. Det absurde og groteske har snike seg inn i normaliteten, som er «voldt krampetrekningar frå innsida»20 TV-apparatet strekar under menneska sine evner til å finne opp avansert teknologi, og kyrkja i TV-biletet refererer til både deira andelege evner og evnene til å konstruere fantastiske byggverk. Kontrasten er stor til skildringa av sjølve menneska, framstilte som hovudlause og malplasserte dyr i ein sivilisert kontekst.

Hauge nytta dyrehovud for å visualisere den framandgjeringa han meiner oppstår når menneska fjernar seg frå dei dyra dei eigentleg er.21 Han ønskjer å få oss til å reflektere over, og forstå, kven vi er, vår rolle i samanhengen, den nære slektskapen mellom dyr og menneske, og kor absurd det vert når vi fjernar oss frå det vi er frå naturen si side. Han hevdar at vi freistar å gøyme oss bak fasadar av sivilisasjon og at menneska av i dag vil sjå vekk igjen og igjen for å sleppe å ta innover seg denne sanninga. Hauge skriv i 1988: «Det er umogleg for mennesket å definera seg utanfor naturen. At det moderne mennesket i så stor grad gjer det, ser ut til å få fatale konsekvensar».22 Bileta av heile eller delar av døde dyr, utan menneske, er òg forsøk på å visualisere draumar, i følgje Hauge. Han skildrar kråkeklør mot respatex, flådde reve-

18

A good example from Hauge’s production is the picture of the man with a deer’s head from 1980 (ill. 6). The man is well dressed and seated on a chair in an ordinary interior with a television and curtains. A woman in a dress, holding a rose in her hand, is standing on the other side of the television. The absurd scene is composed of different elements: the man with the deer’s head, another deer’s head lying on top of the television set, the head of the woman which is outside of the frame of the picture, and the television image of the beautiful St. Basil’s Cathedral in the Kremlin in Moscow. In the picture, reality has been distorted and the elements emerge as “a forest of signs”.19 The gaze wanders back and forth in the picture in the attempt to understand the context and signs.

The absurd and the grotesque have slipped into normality, upon which “convulsions are induced from within”.20 The TV set emphasises the human capacity to invent advanced technology, and the church in the television image refers to both the spiritual dimension in man and his ability to construct fantastic buildings. The contrast to the depiction of the human beings in and of themselves is striking, in that the latter are presented as decapitated and displaced animals in a civilised context. Hauge used animal heads to illustrate the alienation that he holds arises when humans disassociate themselves from their true animal nature.21 He wants to make us reflect upon and understand who we are, our role in the context, the close relation between animals and humans, and how absurd it is when we distance ourselves from the part of us that comes from nature. He claims that we try to hide behind the facade of civilisation and that people of today will look away again and again in order to avoid accepting this truth. Hauge wrote in 1988: “It is impossible for man to define himself without including nature. That modern man does so to such a large extent, would appear to have fatal consequences.”22 The pictures of entire or parts of animal carcasses, without human beings, are also attempts to illustrate dreams, according to Hauge. He depicts the claws of a crow against respatex, the carcasses of skinned foxes on stakes that appear to be running towards the viewer with tongues hanging out of their mouths and sharp fangs, a charred fox’s skeleton, and a decomposing rooster (p. 86).

The pictures are grotesque, nightmarish, and virtually unreal for the civilised and urban individual of today. The charred fox’s skeleton in the snow from 2002 (p. 87) has a particularly blurry focus and resembles a fossil, but also appears to be a type of negative of Christer Strömholm’s picture Terragona (ill. 5) from 195823 of a dead white dog without hind legs and partially decomposed on a dark, stony terrain. Hauge’s pictures of animal carcasses also share strong features in common with the American, Surrealism-inspired photographer Frederick Sommer’s (1905–1999) pictures of dead animals in the process of decomposition, such as Coyotes from 1945.

In the second group of pictures Hauge used naked human beings in his dream depictions. In 1992 he worked with recurring dreams. He set up tableaux in natural settings to create a dreamlike atmosphere. These contain depictions of men, and the first thing that strikes the viewer is that this is the Neanderthal man, the caveman, who is still a part of the wilderness surrounding him. In one of the pictures we see an elderly man with a grey beard, made anonymous by a rhubarb leaf over his head and face (p. 80). He stares fiercely towards the camera, holding a stone broken in two in his fists. He is positioned at the centre of the picture, the field of view is tight, and Hauge has used

6 Jens Hauge (1980 • 01 • 09) 19

1980 • 60 • 34 54

1980 • 61 • 10 55

1981 • 23 • 02 72

1981 • 04 • 05 73

2004 • 14 • 02 164

1994 • 38 • 16 165

2009 • 2165 234

2010 • 977 235

Om forfattaren

About the author

Ingrid Norum, f. 1973, er kunsthistorikar med utdanning frå Université Lumière Lyon II i Lyon, Frankrike, NTNU i Trondheim og Universitetet i Oslo (hovudfag 2000). Ho har arbeidd både ved Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø og ved Agder Kunstnersenter i Kristiansand, og sidan 2003 som konservator ved Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Norum sitt spesialfelt er fotografi. Ho har tidlegare ved fleire høve skrive om fotografane Robert A. Robinson og Kåre Kivijärvi, men ho har òg skrive om målaren Hans Gjesme, tekstilkunstnaren Elsa Eikaas og multikunstnaren Ludvig Eikaas. Til dagleg arbeider ho med samlingane, forsking, kuratering og formidling ved Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Norum har sidan 2010 vore styreleiar for Seksjon for kunst- og kunstindustrimuseer i Norges Museumsforbund.

Ingrid Norum, b. 1973, is an art historian educated at Université Lumière Lyon II in Lyon, France, NTNU in Trondheim, and the University of Oslo (graduate degree awarded in 2000).

She has worked at the Nordnorsk Kunstmuseum in Tromsø and at the Agder Kunstnersenter in Kristiansand, and since 2003 as curator at the Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Norum’s field of specialisation is photography. Her publication credits include articles about the photographers Robert A. Robinson and Kåre Kivijärvi, as well as about the painter Hans Gjesme, textile artist Elsa Eikaas, and the painter, graphic artist, and sculptor Ludvig Eikaas. At present she works with the collections and with research, curatorship, and education at the Sogn og Fjordane Kunstmuseum. Since 2010 Norum has been chairman of the board of the Section for Art Museums and Museums of Decorative Art of the Norwegian Museum Association.

246

ingrid norum

jens hauge Fotografi 1970 – 2012

ISBN 978-82-7959-174-0

i ngr i d noru m

j ens hauge Fotografi 1970 – 2012