Vevd fargeglede. Sengetepper i Vest-Agder

Page 1

VEVD FARGEGLEDE SENGETEPPER I VESTAGDER
Nanne Støhlmacher

Boka er blitt utgitt med støtte frå Vest­Agder husflidslag, Vestagder Husflid AS, Agder fylkeskommune og tidlegare Vest­Agder fylkeskommune.

Engelsk oversettelse: Katherine Larson

Grafisk form: Silje Nes / Stipla

Font: Signifier

Papir: Livonia Zero Offset 140 g

Trykk og innbinding: Livonia Print © Skald 2024 www.skald.no

ISBN 978­82­7959 ­373­7

INNHOLD

Toskaft 85

Rutevev 135

Rye 193

Skillbragd og tavlebragd 233

Danskebrogd 257

Kart 268

Takk 269

Notar 270

Kjelder 270

Foto 271

11 Kulturhistorisk innleiing 53 Sengetepper i Vest-Agder 59 Materialer, utstyr og farging Materialer i veven 61 Utstyr 67 Farging 75 83 Vevteknikker i sengeteppene
Krokbragd 99
Gåsøye og ringvend 121

FORORD

Et av de første stedene jeg opplevde gamle innebygde senger var på Kleppe, en ødegård som bestefar kjøpte for å ha ekstra beite og vinterfór til dyrene og inntekt fra skog og mark. Bestemor i Eiken hadde en gammel vev i kammerset som lå innenfor kjøkkenet. På den vevde hun filleryer, i yngre dager hadde hun også vevd dokkevev på veven hennes far hadde laget.

Besøkene i Eiken ga også andre opplevelser. Jeg sov i en gammel skuvseng. De gamle teppene som sengeklær hadde gått av moten, dyner og vatterte tepper tok over. Eller kanskje var det inni trekkene ikke dun, men lappetepper som inneholdt gamle utslitte rester av fortidens sengetøy som var de vevde åklærne.

Da jeg mange år senere gikk på videreutdanning i vev på Statens lærerskole i forming, tidligere Statens kvinnelige industriskole, ville jeg veve sengeteppe med gjenbruk fra tekstilindustrien. To lengder sydd sammen, som de gamle teppene var. Da fortalte min mor at de i «gamle dager» brukte slike over halmen i senga og kalte det bossbreie. Hun mente at om vi var heldige, kunne vi kanskje finne noen som fortsatt hadde disse i sengene. Vi dro til Eiken og besøkte Karoline og broren Olav på Vatne. De var begge da i slutten av 70 ­årene, søsknene som bodde sammen hele livet i huset de var født i. Ingenting var forandret, sengene sto i stova og da Karoline tok bort sengetøy så vi at Olav fortsatt sov med halm i sengen og bossbreie over halmen. Vel tilbake på skolen vevde jeg min egen bossbreie.

I Vest­Agder har vi en rik tradisjon for bruk av åklær som sengeklær. Den store åkleutstillingen som ble arrangert på Christiansholm festning i Kristiansand i 1983 viste tydelig det lokale mangfoldet, og stoltheten over de bevarte åklærne.

Denne utstillingen ble starten på et mer organisert arbeid med å registrere gamle vevde tepper fra Vest­Agder. Alle de 199 teppene som var med på utstillingen ble fotografert og registrert, både lokalt av Torbjørg Bitustøl – daværende husflidskonsulent

5
Nanne Støhlmacher som barn på besøk hos bestemor Anna Bryge i Eiken i 1950-årene.

for Agder og Telemark – og nasjonalt ved Norsk Folkemuseum.

I 1998 ble Kathrine H. Bringsdal ansatt som husflidskonsulent for Vest­Agder. En av hennes arbeidsoppgaver ble å fortsette registreringen av tepper. I samarbeid med Vest­Agder Husflidslag kom det frem et ønske om å lage en bok som skulle fortelle om teppetradisjon og varianter fra ulike områder. Ideen var å samle inn tepper vevd før 1900, altså minst 100 år gamle, for i størst mulig grad å finne tepper som var vevd etter nedarvede tradisjoner i Vest­Agder.

Det ble derfor nedsatt en komité av fem vevkyndige medlemmer fra husflidslag i fylket – Elisabeth Grytten, Sonja Egenes, Kathrine H. Bringsdal, Turid Eik og Nanne Støhlmacher. Tepper i ulike teknikker ble lånt fra private og museer for å fotograferes, og arbeidet var i gang – men, som med de fleste oppgaver som utføres på dugnad, har det vært variabel aktivitet opp gjennom årene, og prosjektet har tatt tid.

Ut fra et ønske om å finne flere kilder til informasjon angående bruk, fremstilling og tidsbestemmelse av teppene ble det begynt å lete i skiftemateriell, der spor etter tepper i tidligere tider ga mange nye og spennende opplysninger.

De senere årene har jeg hatt mulighet til å jobbe konsentrert med å sluttføre bokprosjektet. Jeg har besøkt museer og samlinger som har bevart åklær og kunnskap om tradisjonen. Ny og interessant informasjon har dukket opp hos Norsk Folkemuseum. Jeg har fått muligheten til å besøke eldre personer som har hatt interessante historier å fortelle. Det har vært et omfattende og spennende arbeid med studier av vår lokale vevtradisjon.

Arbeidet med stoffet til boken, gjennomgang av gamle tepper og teknikker, har gjort at mange av minnene har kommet sterkt tilbake. Anna Grostøls notater og fortellinger har gitt nærhet til personer og tiden som jeg i min barndom og oppvekst har vært så heldig å ha sett en liten flik av: Fortellinger om tradisjoner, nedarvet kunnskap om håndverk, planter til farging og viktige mønstringer til veven. Som mange andre sitter jeg igjen og tenker på alle spørsmål jeg skulle ha stilt. Trangen til å vite mer blir bare større og større.

Nanne Støhlmacher Mandal, februar 2024

Karoline Pålsdotter Vatne (1901–1981) viser teppet med hennes initialer og hva annet hun har i kisten på loftet, ca. 1978.

I andre etasje i Mjålandstova finner vi sengene til tjenestefolket. Her står også en stor kiste som kan ha inneholdt ekstra sengetøy med et utvalg av tepper.

6
KROKBRAGD

Hundre år etter at Gisle Midttun dokumenterte denne senga, står ho stadig på plassen sin i same stova, på garden Kvæven i Sirdal.

KULTURHISTORISK INNLEIING

AV BJØRN SVERRE HOL HAUGEN

«Lengst mot sud ligg Vest­Agder og skjer som ein kile inn i landet», skreiv Gisle Midttun etter at han vitja regionen på vegner av Norsk Folkemuseum for hundre år sidan.1 Kyststripa er den breie botnen på denne trekanten, men det er stor skilnad frå den snirklete skjergarden med holmar og skjer til det flataste Lista, der Atlanterhavet står rett på. Like fullt er den kulturhistoriske skilnaden enda større når ein flyttar seg frå kysten og innover i landet.

Seks dalar ligg på rekke, med Sirdalen lengst vest, deretter Kvinesdalen, Lyngdalen, Audnedalen, Mandalen og Torridalen. Mellom dei og nordom dei ligg heiene – større og mindre vidder med lyng, gras og fjell. Slik er heile Agder delt i tre soner, med kyststripa ytst, så mellombygdene med jordbruk i dei U­forma dalbotnane, som er skilde frå kvarandre med heier, men ikkje så høge heier. Dei høge heiene ligg lenger nord, ovanfor fjellbygdene som er den tredje sona.2

I dei indre stroka har landbruket vori hovudnæring gjennom mange hundre år, med jordbruk og husdyrhald som den viktigaste lekken. På 1500 ­talet vart det større etterspurnad etter trevirke for eksport, og trelasthandelen vart eit tilskot til jordbruksnæringa på 1500 ­, 1600 ­ og 1700 ­talet. Men det var borgarane i Mandal som tente mest på dette.3

Sjølv i dag, når eg som framandkar kjem reisande oppover Mandalen, merkar eg korleis det er stor skilnad frå kyst til innland. Naturen er det lettaste å sanse. Men så snart dei lokale innbyggarane byrjar å snakke, høyrer eg òg skilnad: da kjem fleire målmerke fram. Mens mandalittane seier «dere», seier laudølane

11
Dokkevevde tepper.
Gunnhild Smeland i veven, Åseral 1943.

Seng i Mjålandstova med den fargerike ryen som vises på s. 209. Frk. Johanne Johannesdtr. Røynestøl, f. 1849. «Di hadde kje rya alle. De va bare ækko få. De måtte være et grann stasplagg, når de sko ligga oppå.»

SENGETEPPER I VEST-AGDER

BRUKEN AV SENGETEPPER

Bruken av vevde sengetepper har en lang historie i Norge. Sammen med skinnfellen har de gitt god varme til nattesøvnen. Men de ofte fargerike sengeteppene var ikke bare nyttige, de var også en pryd å ha i sengene som sto i årestua. Her pyntet de stova om dagen og varmet folket om natten. Til høytidene kunne også teppene pryde veggene sammen med kroting, spesielt til julefeiring. Sengeklærne besto av mer enn det varme teppet på toppen av sengen. I 1937 fortalte fru Randi Simonsdatter Tveiten (f. 1851) fra Skeie i Eiken til Anna Grostøl hva som skulle til for å re opp en seng:

I ei seng var det: halm, kvitel av kværkje oppå eit filleplagg. Kvitelen va stampa tjukk å mjuk. Ein kodde, (d.e. ei lang pute.) På kodden var det ty av kvitt bomullsvarp, 4havla, trihavla eller tvihavla ull islått. Nei, ingen hadde sett noko stas i enden av putetrekk fyrr. Over seg hadde ein so sjinnfyddo. Og i kaldt ver eit sengjeplagg eller to.

53

MATERIALER I VEVEN

Materialene som har vært brukt til sengeklær gjennom århundrer, ble vanligvis fremstilt lokalt på gårdene. Stedsnavn forteller oss om åkre for hampog lindyrking, og fra skifter finner vi opplysninger om hvor mange sauer som var på gårdene. Det var hamp, lin og ull som var nødvendige for å lage garnet som skulle benyttes til både sengetepper og de andre tekstilene familien hadde bruk for.

LIN OG HAMP

Det har blitt dyrket lin og hamp i Norge siden middelalderen og muligens lenger. I Vest­Agder, på ødegården Sosteli i Åseral, har det vært gjort arkeologiske utgravinger, og det er funnet spor som antas å kunne dateres til perioden 650–800. I en artikkel om funnene heter det at «sannsynligheten taler for at det er hamp, og at det dreier seg om planter som har blitt lagt ut i myra til røyting». Det vil si at det kan ha blitt dyrket hamp i området for 1200 år siden.

Dyrking og bearbeiding av lin og hamp er en lang prosess med mange tidkrevende arbeidsoppgaver. Ved røyting, som det fortelles om her, legges stråene fuktig slik at limstoffet i fibrene løses opp. Når stråene var ferdig røytet, kunne de igjen tørkes og oppbevares for videre bearbeiding. Før linfibrene kunne spinnes til garn, var det nødvendig med ytterligere prosess: Først måtte stilkene knuses og fjernes, det som kalles å brake, slik at man så kunne hekle, altså skille de lange fibrene fra de korte, eller lin fra stry.

61
Linåker i blomst.

Gårdene hadde gjerne egne åkre for å dyrke lin og hamp. På Grostøl i Eiken ligger det en stor åker med litt helling som heter «Lein­ægra». På Meland har de «Lein­Bakkjen», og fra Gyland nevnes «Hamp­ågr­fedå», «Hør­dujen» og «Hampdujen». «Hamp­hajen» ligger på Lista. Tilsvarende navn finner vi andre steder. Linåkerens beliggenhet hadde mye å si for hvor vellykket en avling ble. Under jordskiftene som kom med landbruksreformene på 1800 ­tallet, ble jordene omfordelt for å rydde opp i de spredte teigene. Dette kunne gjerne medføre at en gård mistet den gode linåkeren sin, og det måtte gjøres ny tildeling så man kunne få tilbake en av samme kvalitet.

I tillegg til lokal dyrking har både lin og hamp blitt importert. I Flekkefjord, Mandal og Christianssand var det tollsted på 1600­ og 1700­tallet. Ved å se gjennom tollister kan vi få en idé om hva som ble levert til landsdelen av materialer til spinning og veving. I 1686 ble det for eksempel levert rundt 275 kg (550 pund) med hamp fra «fremmede steder» til Mandal tollsted. Det ble levert lin, hamp, hampfrø og linfrø til alle tollstedene utover 1700 ­tallet. I 1756 ble det notert en leveranse av 22 625 pund med lin til Flekkefjord, og samme år ble det levert 45 504 pund hamp fra «fremmede steder og Danmark» til Kristiansand. Det var på denne tiden aktiv handel mot Østersjø­området, og «fremmede steder» kan i denne sammenhengen gjerne være Baltikum, der det fortsatt dyrkes lin.

Noen ganger benevnes lin som bunter, og både lin og hamp er i enkelte tilfeller «uheklet», som betyr at det måtte videre bearbeides. Bearbeidingen av lin til garn var gjerne den samme enten den ble dyrket på gården eller kjøpt.

Informanter fra Fjotland og Gyland fortalte til Anna Grostøl rundt 1940 at de kjøpte mye stry og lin som de selv kardet og spant og brukte til varp i sengeklær. Marte Pedersdatter Bryggeså fra Eiken sa at de brukte mye hampgarn til renning til plagg (tepper). Garnet kjøpte de i hespler.

62
1 2

1. Tørking av lin.

2. Hampåker i 1930-årene.

3. Saueklipping på Smedland i Åseral høsten 1942.

Sauen har vært husdyr i Norge i uminnelige tider. Man regner med at vår villsau / gammelnorsk sau er den rasen som ligner mest på den opprinnelige sauen i Norge, en stuttrova sau av oldnorsk rase. Fellen består av tett, fin bunnull og grovt dekkhår. Garnet som blir laget av ull fra denne typen sau, kan være tykt, men likevel forbausende mykt. Villsauull er også kjent for å være relativt vannbestandig og svært varm.

Fra en sau ble det rundt ett kg ull per år som kunne benyttes til garn for veving. Den øvrige ullen som ble sortert ut, hadde andre bruksområder. Ullen som ble klippet og videreforedlet gjennom karding og spinning, skulle dekke hele familiens behov for tekstiler til bekledning og sengeklær av ull. Det var stor variasjon på gårdens størrelse og hvor mange sauer de hadde. Det skulle være både sommerbeite og vinterfôr for å holde liv i dyrene. Vi vet ut fra skifter at det ofte var seks sauer på små gårder.

63 ULL
3
MATERIALER I VEVEN

UTSTYR TIL BEARBEIDING AV FIBRE

Også redskapene som trengs for å utføre denne bearbeidingen, har ofte vært laget på gårdene eller utført av lokale håndverkere. Fra gamle skifter er det sparsomt med opplysninger om utstyr, men vi finner en «Hegle» i et skifte fra Vennesla i 1692, og en «Brage at berede lin med Hørbrage» i et skifte fra Hægeland i 1765. En brake brukes til å knuse og brekke linstråene. En hekle benyttes til å skille lange og korte fibre, lin og stry.

I skifter i Vennesla fra tidlig på 1700 ­tallet fortelles det om utstyret til det tekstile arbeidet. Fra forskjellige gårder nevnes det: «1 par karer, hjuel rock, liden søvsax, væfgang med sin tilbehøring, wæf redschab med renneboel, 2 gamle wæfscheder». Med disse opplysningene ser vi hvilke redskap som har vært vanlig i bruk i området allerede tidlig 1700.

UTSTYR TIL SPINNING

Den eldste metoden for å spinne garn er ved å bruke håndtein. Denne lille redskapen var både enkel å lage og lett å ta med seg. Ethvert ledig minutt skulle benyttes, og mange gikk og spant på håndteinen mens de var ute og gikk eller gjette.

1. Linhekle Marnardal Museum, Øyslebø.

2. Ullen måtte kardes og klargjøres før spinning. Odde-korg, en kurv lagd av bjørketæger, fylt med ull og karder. Åseral, Vest-Agder.

3. Den skulle begynne tidlig som skulle bli god til arbeidet, og dette understrekes av hva Gurine Kimestad (1850–1948) fortalte Anna Grostøl i 1941. «Bestemor tok mæ oll på skogen [...] Æg va kje 8 år då eg lærte å spinna.» Gurine var født i 1850 og bodde i oppveksten på den øverste heiegarden i sognet, nær Manneråk og Mydland i Øyslebø.

4.–5. Sigmund Rudlene, født i 1877, viste Anna Grostøl hvordan han spant med håndtein. Han hadde ullen hengende under taket eller i et bånd nedenfor, men det var ikke så høyt under taket i husene før. Han måtte tvinne med den ene hånden først, så det ble litt tråd å begynne med, og slik spant han strikkegarn og annet garn etter behov. Eiken, Hægebostad, 1941.

68
1 2
69 3 5 4 UTSTYR

FARGING

AV MATERIALER

PLANTEFARGING

De mange fine gamle teppene fra Vest­Agder har et stort fargespekter. Når vi vet at disse fargene ble tryllet frem ved hjelp av forskjellige planter, blader, bark og lav, forstår vi at det fantes mye kunnskap om hvordan disse virket. Plantefarging har røtter langt tilbake – det er funnet brikkebånd med plantefarget garn i et gravfunn på Snartemo helt tilbake fra folkevandringstiden.

Plantefarging har gjerne vært avhengig av vekstene på stedet, og det kan ha vært en del variasjoner i hva man fant av fargestoffer i kyst og innland, skog og vidde. Fargemetodene gikk gjerne i arv, og med unntak av indigo, krapp og kochenille har man nesten utelukkende benyttet hjemlige fargestoffer. Mens det til rødt og blått bare har vært ganske få planter til fargestoffer, har man alltid hatt mange forskjellige vekster til å farge gule, brune og delvis også grønne nyanser.

Når det skulle farges garn til et nytt teppe, var det viktig å beregne rett garnmengde og farge alt samtidig. Vannkvaliteten kunne variere etter nedbørmengde og årstid, om det var brønn­ eller regnvann, og planter, lauv og urter kunne inneholde ulik mengde fargestoff avhengig av når det ble høstet. Selv om det ble benyttet samme oppskrift, kunne det bli variasjon i nyanser og fargestyrke. Det skulle helst ikke bli fargeforskjell i veven, noe som vi likevel ser på enkelte tepper.

75
Teppe i danskebrogd (s.263) med plantefargede fargeprøver.

VEV TEKNIKKER

De fine, fargerike teppene kan fortelle om rikdom og status og sier oss også noe om kunnskap om hvordan de ofte avanserte vevnadene ble farget og fremstilt. Hvilke teknikker som ble benyttet, kunne være avhengig av veverskens kunnskap, men også av hvor mye ull og garn som var tilgjengelig, eller hvor mye tid som kunne brukes til veving. Mange av teknikkene som har vært vanlige i Vest­Agder, har også vært utbredt i hele landet, likevel er det lokale særpreg som gjør at teppene i Vest­Agder blir spesielle. Det kan være fargevalg, mønstertyper og materialbruk. Det har vært stor kunnskap og kreativitet blant veverne i distriktene.

Renningen som ble satt opp, var ofte så lang at man kunne veve flere ulike tepper på samme renning. De fleste av teppevevnadene hadde samme type renningstråd og ­tetthet, ofte omtrent tre tråder per cm. Teppene skulle ha en viss bredde for å dekke sengen og måler gjerne mellom 120 og 135 cm. Vevene hadde sjelden denne bredden, og det ble derfor vevd to lengder som ble brede nok når de ble sydd sammen.

Det enkleste oppsettet og treingen av en vev er på to skaft og har to trøer. Denne teknikken er utgangspunkt for flere av teppene som blir vist her. På et slikt oppsett kan det veves toskafttepper og dokkevev samt ryer og danskebrogd som har bunn i toskaft. Med hovling på tre skaft og tre forskjellige trøer kan det veves alle typer tepper i både krokbragd og toskaft.

83

sengeklæder» verdsatt til to riksdaler, og i samme skifte et eldre teppe av samme type til mye lavere verdi, to skilling og tolv ort, noe som viser at denne typen har vært vanlig lenge. Likedan i et skifte fra 1692 i Heisel i Vennesla ble det registrert «2 spole sengeklæder», og i over 50 skifter fra før 1750 finner vi mer enn 100 slike tepper.

Dette teppet viser den store variasjonen av mønstringer man kan få frem på en enkel toskaftsvev. Vekslingen mellom den brune bunnfargen og en rød og en grønn mønsterfarge gir et teppe med en spennende mønstring. Kan det tenkes at de innsmettede bordene med rutevev og lynildbord er den første øvelsen i å veve et stort teppe i den mer kompliserte dokkevev, som det var vanlig å kalle rutevev i Vest-Agder? Utsnittet på høyre siden viser detalj av teppet.

Halvdel av teppe i toskaft med fargeeffekt/kjerringtenner. I to border er det vevd rutevev og i ene enden er det lynildbord. Renning: hamp. Innslag: ullgarn. 155 × 66 cm × 2 bredder.

86
87 TOSKAFT

TEKNIKK

Krokbragd veves med binding som har utspring i kypert, med vending i både renning og innslagsretning. Kypert er en av grunnbindingene i vev, og som krokbragd trengs det minst tre skaft. I VestAgder er de flest gamle krokbragdteppene hovlet på tre skaft med spiss hovling og rett, gjennomgående trøing. Med denne hovlingen kan det også veves toskaft for å minske garnforbruket i ensfargede felt, da teknikken med treskaft krever et stort garnforbruk, noe som til gjengjeld gjør teppene så tunge og varme.

Tre innslag med garn, ett innslag for hver mønstertrøe, vil dekke renningen på begge sider av teppet. Vevnaden har en utpreget rett­ og vrangside. På retten vil hvert innslag gå over bare én renningstråd om gangen. På vrangen gir dette trådflotteringer over tre tråder.

1. Rettside.

2. Vrangside.

Flere eksempler på gammelt sengetøy i kypertvev:

3. Den kypertvevde kvitelen fra Eiken endte som hestedekken.

4. Trekk fra en lang, gammel pute. Gave fra Ola Orta, Eiken 1944.

102
3 2 1 4

5. Gjennom gjenbruk kan vi finne svært gamle tekstilrester. Når gamle tepper og klær var så utslitt at de ikke lenger kunne gjøre nytte, ble de klippet opp og gjenbrukt. Her ser vi biter fra et gammelt krokbragdteppe som har vært benyttet som putefyll. Vi vet ikke når det ble lagt inn i puten, og dermed heller ikke når det var utslitt.

6. Fra Torsland, Åseral. Anna Grostøls notater forteller at også renningstrådene har vært putefyll. Fyll i kodde «Krok-sengklæ. Varp: tvilagt lingarn, veft: tvilagt ullgarn.» At det er vevd krokvevnad, men også at det har vært mye av toskaft-striper.

MATERIALER

Valg av materialer i renning og innslag vil naturligvis være avgjørende for tykkelsen på vevnaden og grovheten i mønsteret.

Til renning har det oftest vært benyttet garn av lin eller hamp. I enkelte tilfeller er det ullrenning, og fra siste del av 1800 ­tallet også bomullsgarn. I 1941 fortalte Anna Thorsland, født i 1865 på Åkneset, til Anna Grostøl at moren hadde et «kroksengeklæ» som noen nå også kalte «brågdeplagg». Dette teppet hadde linrenning. Videre fortalte hun at noen spant ullgarn til renning, mens andre hadde lingarn som de spant selv.

Til innslag i krokbragdtepper ble det brukt totrådet ullgarn i forskjellige farger. Først vevde man inn det peneste garnet, og det dårligste ble tatt inn til sist. Den fineste enden av plagget ble alltid lagt i den øverste enden av sengen.

MØNSTRE OG FARGER

Krokbragd nevnes i lokale skifter på slutten av 1600 ­tallet, men ingenting fortelles om farger eller mønstre. Vi vet ikke hva som har vært vanlig i de gamle teppene. Det vi vet, er at farger og mønstre henger nøye sammen. Fargene slås inn vekselvis, og det er rekkefølgen på innslag av de forskjellige fargene som igjen danner mønsterbordene.

103
5 6
KROKBRAGD

VARIERTE MØNSTERBORDER

På dette oppslaget vises krokbragd med varierte mønsterborder over hele teppet. Enkelte tepper har ulike border og farger gjennom hele teppet.

GJENTAGELSE AV BORDER

Andre har border som speilvendes med rapporter som mer eller mindre gjentas. Eksempler vises på s. 114–115.

BORDER OG ENSFARGEDE STRIPER

På side 116 og 117 ser vi border med ensfargede striper mellom fargerike border.

1. Fra Iveland, Leesland. Renning i brunt ullgarn, innslagi håndspunnet ullgarn i ubleket, sauesvart, grønt, gult, blått og lilla (nå svak rosa). 175 × 122 cm.

2. Fra Bjelland. Renning i bomullsgarn, innslag i håndspunnet ullgarn.

112
1 2
113 Renning i lingarn, innslag i ullgarn i to røde, grønn, fiolett og sauebrun. 145 cm × 120 cm. KROKBRAGD

I skiftene nevnes gåsøye helt tilbake til tidlig 1700-tallet, men da mest som «linned»(lintøy) og sjelden som sengeklær.

1732 1 ringvævet dug og 2 grove ditto

1737 1 gaasøjens dug, 2 ringvævede haandklæder og 1 gaasøjens haandklæde

1782 1 ringvævet dug og 1 gaasøjens dug

1812 1 Gaasøjet borddug, 1 gaase øjet haandklæde med sprang

GÅSØYE OG RINGVEND

En variant av kypert som er kjent som gåsøye, har lange tradisjoner i området. Vi kjenner den fra gravfunnene som ble gjort i funn på Vemestad i Kvås i 1878. I graven som dateres til 400 ­tallet e.Kr., ble det funnet stoffrester, deriblant et rødt ringvevd ulltøy. Dette var en vevtype som ble benyttet til å veve stoff til datidens bekledning.

Betegnelsene gåsøye og ringvend benyttes om hverandre. Navnet gåsøye kommer av at mønsteret på vevnaden danner diagonale ruter, som kan oppfattes som et øye. Teknikken har vært svært mye brukt over hele landet, mest til lintøy som duker og håndklær. Mønsteret i veven gir et fint spill også når samme materiale brukes i renning og innslag. Selv om det vanligvis har vært lintøy som har vært vevd i ringvend, har denne teknikken også vært benyttet til både stoff til klær og til sengeklær; man kunne ringveve nesten hva man ville. Folk vevde gjerne kvitel og også vadmel. Det ble understreket at ringvevnad var dobbelt så sterkt som annen vevnad.

Sengen fra Sirdal er skåret og malt av Atlak Atlaksen Haugen (1828–1916). Allerede i 1917 ble den fotografert av Gisle Midtun da han reiste rundt i Agder og registrerte folkekunst. Teppet i sengen er vevd i gåsøye, en teknikk som var vanlig i sirdalsområdet. Teppet vises på side 124–125.

121
Fra Ovedal, Sirdal. Tilhørt Berte Ovedal f. 1850. Renning i lingarn, innslag i håndspunnet, plantefarget ullgarn. 189 × 104 cm.
129
GÅSØYE OG RINGVEND
Fra Helle, Flekkefjord. Renning i lingarn, innslag i håndspunnet ullgarn. 184 × 107 cm.

De to stovene i første etasje i Mjålandstova ble malt i 1875 av Torkel Simonsen Flottorp f.1831. Bildet viser finstova med rosemalt skap mellom sengene. Fine dokkevede sengetepper kunne sette ytterligere farger til innredningen og vise vevkunnskapen i området. Tepper i sengene vises på s. 137–139.

RUTEVEV

SHDF 1851 står for Siri Haagensdotter

Fuglestveit (1822–1914). Bilde av Siri på neste side. Teppet vises på s. 155.

«[H]ele mønsteret så ut som en kubistisk blomstereng opprutet på skrå over hele flaten … avbrudt av små titrende stjerner i et virvar av farver, muntert og smilende […] Ingen er nøytral tone, alle snakker i munden på hinanden, men lekende lett, uten bråk.»

Annette Schirmer, lærer på Statens kvinnelige industriskole, om dokkevevteppene fra Vest-Agder under Husflidens utstilling i Kristiansand i 1925.1

Det vi her i Norge kaller rutevev, er den norske versjonen av en folkelig type billedvev. Både billedvev og rutevev veves i den enkleste bindingen, toskaft, men har likevel ulike mønstre. Som man kan høre på navnene, viser billedvev bilder i mange varierte former, mens rutevev har rette linjer og for det meste geometriske mønstre med små og store ruter. Fra gammelt av ble ruteveven vevd på oppstadvev, senere på flatvev.

I Vest­Agder var dokkevev det vanlige navnet på rutevev. Det var fordi innslagsgarnet var viklet opp i små garndokker. Disse ble smettet inn i skillet på tvers i veven, én etter én, og til sammen ble dette ett innslag. Jo flere fargeskifter det var tvers over vevbredden, jo lengre tid tok det å veve. For hvert fargeskift trengs en ny tråddokke som må smettes inn i trådskillet før man legger den fra seg igjen. Det kunne gjerne sitte to personer i vevstolen samtidig, der den ene smettet fra midten. Sengeklær som var vevd i dokkevev, ble reg­

135

net som stasplagg. Ikke bare var det en kunst å veve sengeteppene, sammensetningen av farger og mønstre var av stor betydning for det ferdige resultatet. De som eide et slikt teppe, tok godt vare på det. De ble gjerne gjemt i kister, og som vern mot møll ble det lagt tyriflis inni. Dette er flis av furuved med ekstra mye harpiks og terpentinstoffer. De gamle stovene der folk bodde, var umalt inni. Det var hvitskurte bord og benker, og til jul og andre høytider ble dokkevevde plagg hentet frem for å få farge i hus. Det kunne være tepper til å pynte med på veggene og til å legge over sengene, og lange puter, såkalte benkedyner, til å legge på benkene. De fargeglade teppene lyste opp i den sotsvarte årestova, der lyset kom inn gjennom røykåpningen i taket eller fra ilden som brant på åren.

RUTEVEV I NORGE

Det er usikkert hvor gammel ruteveven er i Norge. Det hittil eldste kjente eksempelet er et fragment fra Efteløt i Numedal som ble vevd en gang mellom 1440 og 1630. Allerede sent på 1800 ­tallet omtales rutevev i plansjeverket Gamle norske tæpper 1889 utgitt av Kristiania Kunstindustrimuseum. Tidligere direktør Henrik Grosch ved Kunstindustrimuseet nevner der «de saakaldte Dokaaklær fra Hardanger og omliggende Distrikter». Mønstrene skildrer han som sammensatt av større og mindre ruter, stjerner og firkanter som igjen var fylt med nye kombinasjoner og former i sterke kontrastfarger. Einar Lexow, en av Norges fremste kunsthistorikere og museumsmennesker i første halvdel av 1900 ­tallet, konkluderte i Gammel vestlandsk vævkunst (1914) med at det var langs kyst og fjord fra Møre til Mandal og Setesdals­området man hadde mest rutevev, men at det også fantes i bygdene i Telemark, Numedal og de østlandske fjellbygdene med kontakt med Vestlandet. I Gudbrandsdalen var tradisjonen for billedvev større. Teppene som vises i Lexows bok, antas å være fra 1600 ­tallet, og et av teppene har innvevd årstall 1775.

136
Siri Haagensdotter Fuglestveit (1822–1914), fotografert i 1904.

RUTEVEV I VEST-AGDER

Museumsdirektør Grosch mener at beskrivelsen av gamle tepper på Vestlandet like gjerne kan passe til dokkevev fra Vest­Agder. Likevel skriver Lexow at åklærne fra landets «sydligste egne, Mandalskanten og Sætersdalen» skiller seg ut.2 Disse teppene er større enn Vestlands­teppene og alltid sydd sammen av to smale stykker som er vevd hver for seg. Åklærne fra Vest­Agder kjennetegnes også ved at de ofte har kantborder.

«Om dokkevevnad er noko sein å veve, fin er han, og sterk. Vevnad vi i Vest­Agder har stor grunn til å vere glad i», skrev Anna Grostøl.3 Der kan vi også lese at det knapt fantes to like dokkesengeklær i hele fylket. Om folk skulle veve flere tepper til å pynte stova si med i høytidene, ville de ha ulike mønstre på dem. I gammel tid var det mye dokkevev i hjemmene i Vest­Agder. Enkelte av dem var så gamle at ingen visste hvordan de kom i hus eller når de var vevd. De kunne være i vakre farger og ha ull i både renning og innslag.

Denne vevetradisjonen har gått i arv; de unge har vevd som de eldre har lært dem. I Åseral var det svært mange dyktige veversker som reiste rundt til andre bygder og vevde rutevev. Fru Anna Stakkeland (f. 1855 på Nordås i Fjotland) antydet for Anna Grostøl at vevteknikken har vært omgitt av et visst hemmelighetskremmeri. Da hun var helt ung, var det en som gikk rundt på gårdene og vevde for folk. Hun kom innom og vevde på gården der Anna bodde med familien, og Anna var nysgjerrig på å se arbeidet. Veversken satte øyene så stygt i Anna at hun ikke våget å stå der og lære. Det var tydelig at hun ikke ønsket å dele sine kunnskaper.

Teppet fra Lølandsmo i Vigmostad ble vevd av Anne Pedersdatter Versland ca. 1850. Det ble tatt med til Amerika, men kom tilbake til Norge. Renning i håndspunnet lingarn, innslaget i håndspunnet ullgarn, plantefarget. Teppet er rutevevd, men har hakking i fargeoverganger og kelim i kantbord. Dette er teknikker som er vanlig å benytte i billedvev. 160 × 130 cm.

137
RUTEVEV

Rutevev defineres i Nordisk textilteknisk terminologi som en folkelig type billedvev/gobelengvev i Norden med hovedsakelig geometrisk mønster. Innslagslinjen holdes rett over veven og veves i vanlig vevstol. Innslagsfargene bindes sammen med enkeleller dobbelslyng eller slyng om en renningstråd.

Ruteåklærne er vevd i toskaftbinding med innslagseffekt. Mønsteret kommer frem gjennom gjentatt veksling av farger i ett innslag. Når fargen skifter, blir en tråd med en annen farge lagt inn i det samme skillet. De to trådfargene kan bindes sammen på ulike måter. Der denne sammenføyningen skjer, får vi vertikale overganger fra et fargefelt til et annet.

Det kan brukes flere metoder til sammenbinding av trådene/rutene. De fleste teppene vi ser, er like på rett­ og vrangsiden, og det betyr at de har enkeltslyng eller slyng om én renningstråd. Det finnes to forskjellige varianter av enkeltslyng. Når innslaget kun slynges rundt én renningstråd, vil det bli en åpen spalte dersom renningstråden ryker.

En annen metode er å binde sammen med dobbelslyng rundt én renningstråd eller mellom to renningstråder. Det vil si at de to innslagstrådene som møtes, slynges sammen både når trådene legges inn fra høyre og fra venstre side. Det dannes da en loddrett knuterad i veven i overgangen fra den ene ruten til neste. Teppene får slik tydelige rettog vrangsider.

Kun noen få tepper av dem vi har bevart i dag, har tydelig forskjell på rett­ og vrangside og dermed dobbeltslyng. Alle disse teppene er gamle og datert rundt 1850 eller tidligere. Det er vanskelig å tidfeste når de forskjellige måtene å binde sammen på har vært benyttet, og om flere teknikker kan ha blitt benyttet i samme tidsperiode.

142 TEKNIKKEN

1—2. Enkeltslyng og slyng, vrangside (1) og rettside (2).

3. Enkeltslyng rundt én renningstråd.

4. Enkeltslyng mellom to renningstråder.

5. Slyng rundt én renningstråd.

Når innslaget kun slynges rundt én renningstråd, vil det bli en åpen spalte dersom renningstråden ryker.

6—7. Dobbeltslyng, rettside (6) og vrangside (7).

8. Dobbeltslyng rundt én renningstråd.

Sett fra vrangen.

9. Dobbeltslyng mellom to renningstråder.

Sett fra vrangen.5

143 1 6 2 7 3 8 5 4 9
RUTEVEV

Fra Sirdal. Sengen ble laget av Atlak Atlaksen Haugen (1828–1916) og fotografert av Gisle Midttun da han var på reise i distriktet i 1917. Teppet i sengen er det som vises under.

OG VINLAUV

Valknuten går igjen i norsk folkekunst, ofte som innskjæringer på skrin, dører og møbler. Vanligvis har den runde løkker, men i rutevev blir valknuten tilpasset teknikken slik at linjene blir rette. Valknuten var et sterkt vernetegn mot oskoreia, troll og tusser, og mot onde makter og mennesker. Den kunne også ha lykkebringende makt og ble ofte plassert på kjærestegaver.

1. Åttebladrose.

2. Valknute vev.

3. Valknute.

Disse åklærne må kunne betraktes som karakteristiske for Vest­Agder, muligens med tyngdepunkt i andre halvdel av 1800 ­tallet. Det finnes mange nesten like tepper av denne typen, der hovedgruppen har svart bunnfarge og diagonale ruter av to røde bånd sammensatt av små, kvadratiske ruter. I tillegg har de fleste grønnfarger i mønstrene.

Diagonalene danner tre til tre og en halv rombe i høyden. Åklærne har alle åttebladroser i forskjellige varianter, dessuten rosetter med fire treflikete blader som springer ut av en valknute i rombene. Enkelte åklær har rosetter med fire hjerteformede blader i tillegg til de to nevnte motivene.

4. Teppet fra sengen i Sirdal finnes fortsatt. Torbjørg Haugen (1865–1962) som kom fra Skudhom, Åseral, vevde slike tepper til sønnene sine. Renning i bomullsgarn, innslag i håndspunnet ullgarn. 174 × 136 cm.

5. Åttebladrose.

6. Valknute og vinlauv.

175
MED
ÅTTEBLADROSER
VALKNUTE
6 5 1 2 3
RUTEVEV

RYE FRA HOLMEGÅRD

Denne ryen ble vevd i siste del av 1800 ­tallet og ble brukt som sengeteppe av Kristen Olson (1861–1945) og Kathrine Knutzen (1869–1949) på Holmegård, Holum. Ryen med rød, grønn og sort floss har i likhet med de foregående ryene et rombemønster. Denne har i tillegg en tydelig ramme rundt mønsteret. Bunnen har krokbragdborder i rødt, sort, blått og grønt, bunnfarger som underbygger flossfargene og ryens fargeinntrykk. Med jevne mellomrom er det i tillegg vevd et bølgemønster i sort og hvitt. Dette gir i tillegg bunnen en stripeeffekt.

Renning i bomullsgarn, innslag og floss i håndspunnet ullgarn. Bunn vevd i krokbragd med innknyttet napp, 4 cm mellom hver knuterad. 165 × 120 cm. Vekt 3 kg.

1. Detalj glattside.

2. Flosside.

210
1 2

TÆBE I SKILLBRAGD

Tæbe har vært den gamle betegnelsen for alle disse teppene, selv om de har vært laget i ulike teknikker/ kombinasjoner. Alle har en toskaft­bunn i tynt lin eller bomull. Til tæbe i skillbragdteknikk ble det brukt tre skaft til mønsterinnslag, vevd i entråds ullgarn og lagt dobbelt.

1. «Kristnetæbe» fra Eiken. Halve teppet. Renning og bunninnslag i bomullsgarn. Mønsterinnslag i ullgarn, delvis plantefarget. Rød, lysegrønn, lilla, svart og lys orange. 163 × 64 cm.

2. Fra Reiersdal, Åseral. Anna Osmundsdatter

Vormeli Åseral (1854–1915) hadde det med seg da hun ble gift til Reiersdal i 1875. Det har siden vært brukt som dåpsteppe. Renning og bunninnslag i bomullsgarn. Mønsterinnslag i ullgarn.

3. Fra Helle, Flekkefjord. Renning og bunninnslag i bomullsgarn. Mønsterinnslag i ullgarn.

240 3
2 1

Fra

241
Håberg i Eiken. Renning og bunninnslag i bomullsgarn. Mønsterinnslag i ullgarn. Mål: 165 × 131 cm.
268 VEST-AGDER FØR KOMMUNESAMANSLÅINGA

Underveis i arbeidet har jeg til tider følt at jeg har tatt på meg et for stort ansvar. Jeg vil takke alle dere som har hørt på min frustrasjon og heiet på meg når jeg trengte det som mest.

Anne Kjellberg som har skrevet om Rutevev i Vest­Agder og andre vevteknikker gjennom sitt tidligere arbeid ved Norsk Folkemuseum har gitt nyttige innspill underveis. Kari­Anne Pedersen har åpnet dørene til Norsk Folkemuseum og vist hvilke skatter som finnes der. De har begge vært til inspirasjon og støtte.

Førstekonservator ved Norsk Folkemuseum, Bjørn Sverre Hol Haugen, har påtatt seg oppgaven å skrive om kulturhistorien og tiden teppene ble vevet. Han har nylig skrevet boken Søvn – ei kulturhistorie. Katherine Larson – Affiliate Assistant Professor ved University of Washington, Seattle –har vært faglig støtte og har skrevet det engelske sammendraget for boken. Hennes publikasjoner inkluderer The Woven Coverlets of Norway.

På hjemmebane i Vest­Agder har avdelingsleder Ingeborg Fredriksen på Marnardal Museum og konservator/avdelingsleder Birgitte Sørensen på Vest­Agder­museet avdeling Mandal vært til uvurderlig hjelp. Jeg vil også takke alle som har lånt ut tepper og de som har hjulpet med å fremskaffe informasjon og bilder til boken.

—Nanne Støhlmacher

Kart over Vest-Agders kommuner før kommunesammenslåingen i 1960-årene. Mange av teppene henvises til de gamle kommunenavnene.

Takk til Nanne Støhlmacher for oppdraget, all hjelp og omfram tilrettelegging av kjelder samt rundtur i Vest­Agder. Takk til Ingeborg Fredriksen, Gjert Kristiansen, Arna Berg og Tor Reidar Austrud for hjarteleg mottaking og god fagleg prat. Takk til Paul Sveinall og Arvid Bryggeså for fine intervju, til Vest­Agder­museet, avd. Lista og Tingvatn fornminnepark for opning av hus, til Jon Fredrik Skauge for tekstilhistoriske diskusjonar og til Siv Ringdal, Dag Hundstad og Ida Tolgensbakk for lesing og kommentering av teksten på eit tidlegare stadium.

269
STOR TAKK

Lengst sør i landet ligger VestAgder med sine seks daler og mange kystsamfunn. Her finner vi en rik tradisjon for tekstilkunst og vevd håndverk ispedd nye impulser som kom sjøveien fra frem mede land. Åklær, som mange i dag kjenner igjen som veggpryd, ble lenge brukt som sengetepper her.

Denne boken samler teknik kene, materialene, fargene og skikkene i de fargerike teppene. Vevd inn med tråden finner vi også historiene til dem som lagde og eide dem.

ISBN 978-82-7959-373-7

9 788279 593737
strekkode.indd 1 04.04.2024 17:49
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.