Kjærlighet i vikingtiden

Kjær hetlig

Innhold

Forord 7 Tidslinje 10

Prolog — Olavs tapte kjærlighet 15

1 — Skalder og kjærlighetsdikt 19

Kjærlighet i sagatid 19 Det norrøne kjærlighetsspråket 22 Skalden – en litterær spottefugl 23 Dikterhøvdingen Snorre Sturlason 24 Sladder og litterære impulser fra europeisk åndsliv 28 Kjærlighetskvad og

skaldesagaer 31

2 — Følsomhet og brutalitet 35

Berserken og dikteren Egil Skallagrimsson 35 Berserken Frøydis Eiriksdatter  46 Mor Åsta Gudbrandsdatter 48 Krigeren og

romantikeren Ragnar Lodbrok 51

3 — Kristningen av Island og kjærlighetsgudinnen som gikk tapt 57

Salget av det islandske arvesølvet og avvisningen av Frøya 57

Kjærlighetsgudinnen Frøya 59 Fristaten Island tar form 65 Frøya er ei tispe! 68 Frøyas forvandling 75 Kvinnerollen etter kristningen og gudinnens tilbakekomst 80

4 — Fallosdyrking og fruktbarhetskult 85

Hellige hvite steiner 85 Skirnesmål og det hellige bryllup 88 Modergudinnen Nerthus 95 Kristningskongen i møte med kultsamfunnene 98 Skade – skidís fra nord 107

5 — Ekteskap, sex og død 111

Alle gifte vikingkvinner hadde krav på en orgasme 111

Frillesønner og polygami 114 Sex i fornalderen 115 Homofili og ærekrenkelser 117 Trolldom og impotens 118 Parforholdets plass i vikingsamfunnet 119 Dødsritualer og kjærlighet 126 Frøyaprestinnene og Oseberg-graven 130

6 — «Elsker du meg. Elsker jeg deg.»

Kjærlighetsbudskap i runeinnskrifter fra vikingtid og middelalder 137

Om runetekstene 139 Skandinaviske runesteiner og noen innskrifter i bein og tre 140 Kirkeinnskrifter 151 Runeinnskrifter fra Bryggen i Bergen 156 Runeinnskrifter fra Gamlebyen i Oslo 164 Runeinnskrifter fra Orknøyene 166

7 — Kjærlighetsvers fra Edda

og norrøne sagaer

169

Mytologisk kjærlighet 169 Edda-dikt om guder og helter 171 Kjærlighetsstrofene fra sagaene 189

Epilog — Fra sagaer til samtid 199

Personoversikt 203 Runerekken i ulike tidsperioder 207 Litteratur 209 Register 212 Noter 216

Olavs tapte kjærlighet

I NRK-dokumentaren Olav, som hadde premiere i januar 2021, kommer det fram interessante og til dels nye opplysninger om Olav Haraldssons kjærlighetsliv. Vi følger skuespilleren Kristofer Hivju og kona Gry Molvær Hivju, som legger ut på en reise for å få vite mer om Kristofers store helt, helgenkongen Olav. Reisen går blant annet til Island, Frankrike, England og til Novgorod i Russland, der Kristofer og Gry får noen oppsiktsvekkende nyheter fra en russisk historiker.

Reisen til Russland foranlediges av et kjærlighetsdikt i Flatøyboka skrevet av Olav Haraldsson. Ifølge Flatøyboka skal Olav ha skrevet dikt til den svenske prinsessen Ingegerd, datteren av svenskekongen Olof Skötkonung. Olav og Ingegerd var trolovet med hverandre, og skal vi basere oss på Snorres kongesagaer, var de svært forelsket i hverandre. Svenskekongen nektet imidlertid Ingegjerd å inngå ekteskap med Olav. Snorre sier at etter at giftermålet var bestemt, satt Olav og ventet på sin brud hele sommeren i Konghelle. Vi kan jo bare forestille oss hvilke tanker og følelser det må ha vekt i Olav da han skjønte at giftermålet ikke ble noe av. Svenskekongen hadde i siste liten bestemt at Ingegerd skulle giftes bort med storfyrsten Jaroslav I av Kyiv, og dermed endte Olav opp med å gifte seg med Ingegerds halvsøster, Astrid Olofsdatter. Vi får aldri vite hvordan Ingegerd tok den beslutningen, men vi må anta at den neppe falt i god jord.

Spørsmålet er om kong Olav noen gang kom over tapet av sin store kjærlighet? Her er et av diktene i Flatøyboka:

Jeg sto kjekk på haugen

og så hesten bære bruden. Kvinnen med de vakre øynene stjal min glede. Den raske, vakre kvinnen red sin hest fra gården. Hver mann gjør sine feilsteg.

Nå lar det seg verken bevise eller avvise at det faktisk var Olav som skrev diktet, men hva var det egentlig som motiverte ham til å reise til Novgorod i Russland etter at han mistet regjeringsmakten i Norge i 1028? Han hadde da andre nærmere allierte i Sverige og flere andre «trygge» steder å dra til? Olav visste jo godt at Ingegerd var gift med Jaroslav, og det var nok ikke bare å ruse inn i storfyrstens hoff med tanke på at han akkurat hadde mistet både land og ære, og attpåtil hadde vært trolovet med fyrstedronningen. Dersom Olavs virkelige motiv var hemmelig kjærlighet og at han ønsket å være «nær» henne, var det i så fall et svært risikabelt prosjekt, men samtidig kanskje helt i risikotakerens Olavs ånd?

At diktet i Flatøyboka og Olavs kjærlighetsliv for øvrig har vært så lite belyst, kan ha en sammenheng med at kirkeledere og historikere ikke har ønsket å ødelegge bildet av Olavs fromhet. Det passet nok dårlig at kristningskongen i sine beslutninger ble styrt av forbudte følelser og erotisk tiltrekning til en gift kvinne, fremfor av kristen tro og storpolitiske ambisjoner.

Kristofer Hivju uttrykker seg imidlertid treffsikkert om saken:

«Hvis dette stemmer [at Olav skrev diktet], er vi nærmere det ekte mennesket Olav. Et menneske med komplekse følelser – om damer og feilsteg og sjalusi og alt som henger med.»

Det som er rimelig sikkert, er at Olav reiste til Gardarike i 1028. Der skal han ha blitt tatt godt imot av Jaroslav og Ingegjerd. Det antas at han ble der noen måneder før han vendte tilbake til Norge og døde i slaget på Stiklestad. Den russiske historikeren Viktor Smirnov, om Kristofer og Gry møter i Russland, hevder at forholdet mellom Jaroslav og Ingegjerd ble satt på en stor prøve da Olav plutselig dukket opp i Novgorod, og begrunner dette med at «Olav og Ingegerd fortsatt var glad i hverandre». Han sier videre at de måtte gå varsomt fram og holde kjærlighetsforholdet hemmelig. Men

så kommer den store overraskelsen: Fruktene av dette forholdet var en av Ingegerds sønner!

Med andre ord hadde Olav Haraldsson en ukjent sønn med Ingegerd, som han neppe noen gang fikk se i live. Sønnen det er snakk om, er Vsevolod I av Kyiv. Han skal ha blitt født rundt år 1030, så tidspunktet stemmer godt overens med Olavs tid i Novgorod. Vsevolod giftet seg flere ganger og regjerte som storfyrste av Kyiv fra 1078 til 1093. Han døde i 1093 og ble gravlagt i St. Sofia-katedralen i hjembyen. I Norden har han ikke noe stort navn, men han er fremdeles en kjent historisk person i Russland og Ukraina.

Smirnov forteller at de har kommet fram til Olav og Vsevolods slektskap ved hjelp av DNA-undersøkelser, og legger til at det foreløpig bare er en teori som ennå ikke er forskningsmessig belagt. Så avslutter han samtalen med Hivju med noen velvalgte ord:

«Jeg tror historikere gjør en stor feil når de undervurderer betydningen av personlige forhold. Veldig ofte blir de valgene som høytstående personligheter tar, påvirket av følelseslivet deres.»

Og hvem vet om ikke Olavs ønske om å gjenvinne tronen i Norge i realiteten var et ønske om å hevde seg overfor sin kjære Ingegerd?

Hva skjedde så med Ingegerd etter Olavs død? På sine eldre dager gikk hun i kloster. Skjebnens ironi skal ha det til at hun som Olav ble helgenkåret, som den hellige Anna av Novgorod.

Dersom vi med et pennestrøk fjerner helgenauraen til Olav Haraldsson, kan vi kanskje si at han i sine siste leveår dro på et risikofullt kjærlighetstokt. Han forsøkte desperat å finne fotfeste i en verden som på brutalt vis hadde falt i grus for ham.

Kapittel 1

Skalder og kjærlighetsdikt

Mens arkeologien har gitt oss mye kunnskap om vikingenes eiendeler og praktiske liv, har diktingen gitt oss en bedre forståelse av deres indre liv.

Skaldene som mestret versemålene og hadde dikterevnen, bedrev en av vikingtidenes største idretter og hadde mye på repertoaret. De skrev om kjærlighet og opprivende familiefeider, og hele spekteret av menneskelige følelser.

Vikingtidsskaldene og middelalderens kristne sagaskrivere som Snorre Sturlason gir oss en gløtt inn i sagaheltenes tid. Inspirasjonen kom fra både vikingtidens skaldekvad og skriftlærde læremestre, men de mottok også impulser fra europeisk åndsliv og ridderromaner.

Selv om sagalitteraturen ikke alltid er like pålitelig som historisk kilde, gir den leseren en følelse av å ha en forbindelse til en tid vi elsker å minnes.

Kjærlighet i sagatid

Skaldedikt og norrøne sagaer er langt mer enn en fest for gribber og ravner.

Vi får også vite om bordplasseringen på gildet, skrytet over ølbollen og hvem som beinflørter med hverandre. Sagatradisjonen gir oss kjennskap til kjærlighetsliv og samfunnsforhold i vikingtiden uten at vi får alle fasitsvarene.

Vikingsamfunnet var hovedsakelig tredelt med treller, bønder og storfolk. Dette hierarkiet satte også rammen for ekteskapet. Til tross for at det fantes stor grad av likeverd mellom kjønnene, var kjønnsrollene likevel klart defi-

nert. Dørstokken var en symbolsk terskel som skilte mellom mange av kvinnens og mannens respektive sysler og gjøremål. Og det var for eksempel ikke akseptert at en kvinne kledde seg i bukser og mannsklær, eller at mannen tedde seg kvinnelig etter tidens sed og skikk.

Både frie og ufrie mennesker måtte ikke bare forholde seg til de nedskrevne lovene, men også til en uskreven moralkodeks. Ærekrenkelser og drap skulle hevnes, ellers måtte man leve med skammen resten av livet. Uten ære var mennesket lite verdt. Dugelighet og handlekraft var egenskaper som ble fremelsket. Ellers burde man være klok, lojal og måteholden i samvær med slekt og venner. For vikingtidens mennesker var kjærlighet først og fremst underordnet mer grunnleggende behov, som trygghet, allianser og plikter. Hvert familiemedlem måtte utføre sine arbeidsoppgaver etter rang og status og spille sin rolle i det lagdelte samfunnet, enten det var å være trell, bonde, husfrue, håndverker eller sjørøver. Men sagaene gir også flere eksempler på at styrkeforholdet mellom mann og kvinne settes på prøve og er annerledes enn vi kanskje har forestilt oss.

I Harald Hårfagres saga får vi høre historien om kongen som sendte sine menn til ungkvinnen Gyda i Valdres, den vakre datteren til en småkonge i Hordaland, for å ta henne til frille (elskerinne). Gyda svarte da med den største selvfølge at hun verken ville bli tatt til frille eller gifte seg med en mann som bare rådde over noen få fylker. Ikke før Harald hadde like mye makt som kong Gorm i Danmark eller kong Eirik i Uppsala og hadde lagt hele Norge under seg, ville hun gifte seg med ham. Det gikk omtrent ti år før kongen viste seg verdig til å ta Gydas hånd og inngå ekteskap med henne.

Nå er det ikke sikkert at historien om Gyda er sann selv om den opptar betydelig plass i sagaen om Harald Hårfagre. Imidlertid er det mange slike innskutte kjærlighetshistorier i de norrøne sagaene. Disse fortellingene viser ikke bare at vikingtidens kvinner sto på egne bein og ga sitt ja til beileren på egne premisser, uavhengig om de var ukysset eller seksuelt aktive. De sier også noe om dynamikken mellom mann og kvinne, der en noenlunde jevnbyrdig partner ville være avgjørende for senere å kunne oppnå fremgang på et personlig plan, for ætten og kongedømmet. Kjærlighetsforhold som ble innledet med list og svik, kunne derimot få fatale konsekvenser.

Senere i sagaen om Harald Hårfagre får vi høre at kongen giftet seg med samiske Snøfrid og elsket henne så bort i ørska at han gikk fra riket og alt det

andre han burde se etter. Kong Harald hadde mange koner og barn, men da Snøfrid døde, skal han ha beholdt liket av henne hos seg i tre år før han tok til fornuften igjen.

Kjærligheten er en avgjørende motivasjonsfaktor i både sagaer og eddadiktning, men i historiebøkene havner personlige forhold nesten alltid i skyggen av det storpolitiske spillet. Historien sett gjennom kjærlighetens øyne ville vært ganske annerledes enn den vi kjenner til i dag, for det er en kjensgjerning at kjærlighetsdramaer og intriger alltid har spilt en rolle der makt utøves. Når vi går gjennom kildene, er det overraskende lett å forestille seg at det typiske maktmennesket i vikingtiden ble styrt av varme følelser, lengsel etter kjærtegn, mistenksomhet overfor inngiftede slektninger, frykt for å tape ansikt, og en overdreven tro på egne evner både på slagmarken og i sengehalmen.

I sann vikingånd var ekte kjærlighet verdt å kjempe for med alle midler, og i et kort liv var det mye å vinne på å leve ut kjærligheten når anledningen bød seg. Da som nå blomstret kjærligheten i og utenfor ekteskapet, men det var ikke alltid man fikk mulighet til å dele resten av livet med den man elsket. Hvem vi forelsker oss i, er også i dag på mange måter en gåte. Og kanskje var det lettere for bondegutten på landsbygda som forelsket seg i jenta på nabogården å gifte seg med drømmejenta, enn det var for de som tilhørte en rik og mektig slekt.

I litteraturen kan det se ut til at vennskapet mellom mann og kvinne, mellom nære venner og mennesker med omtrent samme arbeidsoppgaver og status, ble verdsatt høyere enn den ekteskapelige kontrakten mellom mann og kvinne. Vennskapet kunne vare livet ut, mens de romantiske kjærlighetsrelasjonene var mer flyktige. Husfruen kunne akkurat som husfaren elske sin trell mer enn sin ektefelle. Det snakket man kanskje ikke så høyt om, mens vennskapet ble hyllet i kvad og fremhevet i sagaene som en av de fremste dyder.

Kjærlighetskvadene handler for det meste om forbudt og uutholdelig kjærlighetslengsel, der undertrykte følelser og seksuelle frustrasjoner fikk utløp gjennom omskrivninger og mer eller mindre treffsikre metaforer.

Tekstene forteller også om kjærlighet og lengsel mellom foreldre og barn. Vikingmødrene som så sine unge tenåringssønner dra ut på vikingtokt sammen med eldre slektninger, hadde mye å miste. Det samme hadde de

trettenårige høyættede jentene som ble sendt bort i arrangert ekteskap. Og hva følte egentlig den unge moren som på æreløst vis satte sitt nyfødte barn ut i skogen for å dø fordi faren var en fremmedkar eller en eldre mannlig slektning?

Tidlig i livet måtte ungdommen klare seg selv og ta ansvar for dumhet og eget overmot, og mye uopprettelig skade ble forårsaket av eventyrlystne og overivrige unge menn som manglet livserfaring, impulskontroll og sunn fornuft i møte med verden. Det hevdes at Olav Haraldsson var i tolvårsalderen da han dro i viking for første gang, mens Egil Skallagrimsson kan ha vært omtrent et år eldre. Til tross for at de raskt utviklet seg til å bli hardføre menn, må likevel savnet etter mors skjørtekanter ha vært påtrengende.

Den emosjonelle tilknytningen til nære og kjære i sagatiden var utvilsomt like sterk som for dagens mennesker, og mange må ha blitt traumatisert av vold, sykdom, ufrihet, personlige tap og avmakt i tidlig alder. Vold avler vold. Sjelden var det hjelp å få av andre enn nære slektninger og kloke koner, og de sjelelige og følelsesmessige arrene må ha vært dype og bitterheten en kjent følgesvenn mot slutten av livet. Når det er sagt, er det viktig ikke å underkjenne den rausheten og gjestfriheten som fantes i det gammelnorske samfunnet. Storfamiliene kunne ta barn til oppfostring og gi husrom til syke og eldre som ikke lenger kunne ta hånd om seg selv. Gjester ble møtt med en vennlig hilsen og fikk som regel tilbud om mat og drikke, rene klær, husvarme og en seng å sove i.

Det norrøne kjærlighetsspråket

Man skulle kanskje tro at kjærligheten hadde dårlige kår i vikingtiden. Avlingene slo ofte feil, husfruene ble tidlig enker, hele ætter kunne i generasjoner være fanget i en ond sirkel av blodhevn, og både høybårne kvinner og menn ble tvunget inn i arrangerte ekteskap. Men selv de råeste krigerne hadde et mykt hjerte for utvalgte personer, noe som kom til uttrykk spesielt i kongesagaer, ættesagaer og skaldekvad. Det norrøne språket speiler følelseslivet til de hardlevde og elskovssyke nordboerne. Det var både flere ord i ordforrådet og flere språklige muligheter for å beskrive kjærlighet enn i dag. Vera Henriksen skriver om dette i boken Skjebneveven:

En vanlig betegnelse for kjærlighet mellom mann og kvinne var «ástir», en flertallsform som understreker at dette var man to om. «Kærleikr», vårt ord kjærlighet, fantes også, og det hadde en sidebetydning «vennskap». Dessuten hørte ‘elskhugi’ med til vokabularet, og verbet «elska» hadde også betydningene «stelle med, fostre». Videre var der «munr» med sidebetydningene «sinn» og «vilje», og «munud» med sidebetydningen sanselyst. Dertil kom «fridr» som i tillegg betydde «fred» og «gaman» som betydde kjærlighet samt «moro, skjemt, vellyst». Og der var verbet «unna» som betydde både å elske og å «unne vel». Det er nærliggende å anta at menneskene som brukte dette språket, hadde et nyansert følelsesliv – kanskje mer nyansert enn vi med vårt begrensede ordforråd er i stand til å tenke oss.

På samme måte som samene har mange ord for rein og reindrift, finnes det utallige ord for kjærlighet på norrønt. For å ha ekte tro på kjærligheten måtte man for eksempel ha ástarvili (kjærlighetsvilje) og være ástfenginn (full av kjærlighet). Kjærligheten hadde til og med sin egen ånd, den ble kalt for ástarandi (kjærlighetsånd). Men det er ikke bare enkelt å gjøre en full opptelling av alle disse ordene, da det finnes så mange sammensatte og hverdagslige ord om kjærlighet. I norrønt var det vanlig å bytte ut enkelte ord med andre som var mindre brukt. Denne variasjonen skapte sammen med omskrivninger et billedlig og tiltalende skriftspråk i kjærlighetens tjeneste, som skaldene visste å utnytte i sin avanserte form for diktekunst.

Skalden – en litterær spottefugl

De første skrivekyndige menneskene i Skandinavia tilhørte en liten, eksklusiv gruppe som fikk muntlig opplæring i skaldeyrket. Selve opprinnelsen til ordet «skald» (dikter) er uviss, men det kommer trolig fra det norrøne verbet skella, som betyr å skjelle ut, smelle eller spotte. Skalden var både historieforteller, versesmed og litterær spottefugl. Det hendte også at det ble brukt galder og trolldom eller diktet nidviser for å latterliggjøre, skade eller svekke omdømmet til en fiende eller motstander. Skaldens virke lå et sted i grense-

landet mellom håndverk og kunst, og derfor ble skalden også kalt for ljoðasmiðr, som betyr «versesmed eller en som diktet og smidde vers og sanger». En mannlig skald ble kalt for skaldmaðr, «skaldmann», mens en kvinnelig skald ble kalt for skaldkona eller skaldmær, som betyr «skaldmøy».

Det meste vi vet om kjærlighet i vikingtiden, har vi fra den store litterære produksjonen fra år 1100–1400. Til den norrøne litteraturen regnes det som ble skrevet på Island, i Norge, på Færøyene og Orknøyene, men det er særlig den litterære aktiviteten på Island som er enestående. Forbindelsen mellom Island og Norge var på denne tiden nær og språkforskjellene små. Det er først og fremst islendingen Snorre Sturlason vi har å takke for at den norrøne skalden har fått en høy stjerne i verdenslitteraturen.

Dikterhøvdingen Snorre Sturlason

Snorre ble født på gården Hvammur i Breiðafjörður som den yngste av tre sønner i år 1178 eller 1179. Allerede som toåring ble Snorre sendt til oppfostring på lærestedet Oddi sør på Island. Han gikk i lære hos høvdingen Jón

Loptsson, som ofte har blitt omtalt som Islands klokeste mann på den tiden. Både prester og skriftlærde ble utdannet på Oddi, der teologi, geografi og latin var faste fag. Og her var det som om Snorre, akkurat som guden Odin, tok en diger slurk av skaldemjøden for å bli hele verdens dikterhøvding.

Senere i livet var nok Snorre en mann som visste å utnytte sin autoritet på den ene og den andre fronten, og vi kan ikke utelukke at Snorres løssluppenhet og frimodige livsinnstilling påvirket hans historieskrivning. Kanskje ble både Frøya, Odin og Loke fremstilt som mer kåte og umoralske i eddadiktningen på grunn av Snorre? Og vi kan jo bare spekulere på om kvinner som Gyda og Snøfrid i kongesagaene ble enda fagrere og mer eggende, akkurat som alfahannene Olav Tryggvason og Håkon jarl ble barskere, mer macho og seksuelt potent i Snorres gjenfortelling?

Snorre bodde på Oddi i tjue år, før han ble hjulpet til å bli inngiftet på høvdingsetet Borg, som i tidligere tider hadde tilhørt vikingen Egil Skallagrimsson. Forholdet til kona Herdis på Borg skulle etter hvert vise seg å bli komplisert, da det berettes at Snorre var kvinnekjær og hadde flere forhold på si. Snorre fikk barn med minst tre forskjellige kvinner. Dessuten sies det at han var overmåte glad i rikdom og makt. Da Herdis døde på farsgården

i 1233, var Snorre for lengst blitt en velholden og mektig høvding som slo seg opp på flere kanter av landet med et veletablert kontaktnett utenfor Island. I tillegg ble han valgt til lovsigemann i to perioder for tre år av gangen, og var da den øverste lederen for Alltinget på Island.

Snorre hadde to lengre opphold i Norge: det første i 1218–1220 og det andre i 1237–1239. Han var gjest hos Skule jarl Bårdsson, både i Tunsberg (Tønsberg) og i Bjørgvin (Bergen). Skule jarl var Snorres mektige støttespiller i Norge. Han kom fra en adelsfamilie i Rissa i Sør-Trøndelag og var halvbror til kong Inge Bårdsson. Skule regjerte i Norge sammen med tenåringskongen Håkon

Snorre Sturlason. Maleri av Hauks Stefánssonar, 1933.

Kapittel 6

«Elsker du meg. Elsker jeg deg.»

Kjærlighetsbudskap i runeinnskrifter fra vikingtid og middelalder

«Kjærlighet overvinner alt, la oss gi etter for kjærligheten.»

Runeinnskrift fra Bryggen i Bergen

Mange av runeinnskriftene som er funnet på Bryggen i Bergen, som «Gyda sier du skal gå hjem» og «Elsker du meg, elsker jeg deg. Gunnhild. Kyss meg, jeg kjenner deg godt», har overraskende mye til felles med dagens hurtigsendte chattemeldinger.123 Rykter, morsomheter og hverdagsbetroelser ble hurtig ristet inn i trepinner med kniven og delt videre på skjenkestuene, mellom benkeradene i stavkirkene og over arbeidsbordene på markedsplassen.

Runeinnskriftene er førstehåndskilder som gir oss kunnskap om kommunikasjonen, forventningene og kjærlighetslivet til våre skandinaviske forfedre. Runene var i kontinuerlig bruk fra cirka år 100 til 1400-tallet, og fra 1000-tallet og fram til 1400-tallet sameksisterte runeskriften og latinskriften. Skriften fikk særlig stor utbredelse i de norske bymiljøene i Gamlebyen i Oslo, Bergen, Tønsberg og Nidaros. Det avdekkes i runeinnskriftene at menneskene som levde på 1100-tallet, var både mer belest og skrivekyndige enn det vi tidligere har trodd.

Runene ble ristet i tre, på stein, bein, redskaper, våpen, smykker, amuletter, mynter, primstaver og i manuskripter. Runeinnskriftene omfatter alt fra minnevers om en avdød til sladder, forretningsbeskjeder, religiøse bønner, besvergelser, vitser, kjærlighetsdikt, frierier og erotiske bekjennelser. Utvilsomt var det like mye kjærlighetssladder den gang som nå.

Mens størsteparten av det arkeologiske materialet gir oss tolkbare puslespillbiter fra menneskenes praktiske hverdag, er runeinnskriftene en direkte kilde til deres tanker, sinnsstemninger og indre liv. De gir oss en sjelden innsikt i virkelige menneskers lengsler, savn, hemmeligheter, fordommer og forbudte begjær, og ofte får vi vite navnet på runeristeren og mottakeren av beskjeden.

Samtidig er mange av runetekstene såpass knappe og ufullstendige at det ikke alltid går klart fram hva som er det virkelige budskapet som formidles. Vi skulle så gjerne visst hva som skjedde før og etter at runeinnskriften ble til. Hvem var disse menneskene, hva motiverte dem til å kommunisere på denne måten, og hva skjedde med dem til slutt?

Bestemte runeformler og elskovsruner ble tatt i bruk for å vekke kjærligheten hos den man var forelsket i. En måte var å riste runer på kjevle og kaste den i klærne til den utvalgte. Dette ble kalt å «venda hugen» eller «bridga hugen». Fra Setesdal fortelles det om at de dyppet en svaleunge i øl samtidig som de sa fram et formular, der hensikten var at den som tok drikken, skulle forelske seg i giveren.124 Slike og lignende elskovsdrikker ble kalt for runedråper. I folketroen var det nemlig vanlig at verbet runa ble brukt om å trylle til seg elskov og drive med trolldomskunster.

Av det totale antallet på omkring 7000125 kjente runeinnskrifter er det i dette kapitlet tatt med et selektivt utvalgt på omlag 40, basert på et innhold som skjønnsmessig kan knyttes til kjærlighet, erotikk og giftermål. Inkludert er også flere av runesteinenes minnevers om avdøde, samt magiske innskrifter som har til hensikt aktivt å påvirke kjærlighetslivet. Hovedtyngden av disse runemeddelesene er fra slutten av vikingtiden og fram til 1400-tallet og består av minnevers på runesteiner fra Norge, Sverige og Danmark, sammen med byruner fra Bryggen i Bergen og Gamlebyen i Oslo, innskrifter fra middelalderkirker og til slutt noen innskrifter fra Tyskland og Orknøyene.

I disse runeinnskriftene har hovedsakelig oversettelsene fra den samnordiske runetekstdatabasen126 blitt fulgt. Databasen, som ble opprettet av Universitetet i Uppsala, gir en bortimot komplett oversikt over innskriftene i de nordiske landene, Storbritannia og Tyskland, men i noen tilfeller har det vært nødvendig å supplere med andre kilder.127 Fremdeles er det store forskjeller mellom tolkningen av enkelte innskrifter, og feilkilder kan derfor forekomme. Mine personlige kommentarer til runeinnskriftene må derfor leses med dette i minnet.

Om runetekstene

> Linjene i kursiv viser innskriften oversatt til normalisert norrønt og i enkelte tilfeller til latin.

> Linjen under viser oversettelsen til moderne norsk.

> Symbolet (§) viser seksjon eller side på objektet der runene er ristet, mens skråstrek (/) viser linjeskiftene i runeteksten. (?) viser til usikker tolkning av runer.

> Betegnelsen «lønnruner» refererer til forskjellige typer kodeskrift i runer.

> Hver runeinnskrift identifiseres med et signum (ID-nummer) som viser til land og opprinnelsessted:

N – Norge, N A – Gamlebyen Oslo, N B – Bryggen i Bergen, DR – Danmark, Hs – Hälsingland, J – Jämtland, U – Uppland, Vg – Västergötland, Vs –Västmanland, DE – Tyskland, OR – Orknøyene.

En oversikt over runeradene fra urnordisk tid, vikingtid og middelalder finner du på s. 207.

DAG ­ RUNE LINNERUD (1969) er forfatter og kurs- og foredragsholder. Han har jobbet med norrøn mytologi, runer og trolldomskunst siden 2012, og har tidligere utgitt Runenes magiske verden på Gyldendal forlag (2020). I Kjærlighet i vikingtiden avdekker han nye sider ved vikingenes nære relasjoner, romanser og kultliv.

Foto:

Helena Bonnevier, Statens historiska museum: 131B

Chensiyuan, CC BY-SA, Wikimedia Commons: 36

Roberto Fortuna, Nationalmuseet, CC BY-SA: 141, 142

Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum: 152B

A. B. Johansen, UiS: 147

Roberto Fortuna og Kira Ursem, Nationalmuseet, CC BY-SA: 61

Islands nasjonal- og universitetsbibliotek, Wikimedia Commons: 27

Eirik Irgens Johnsen: 131A

Lennart Larsen, Nationalmuseet, CC BY-SA: 97

Aslak Liestol, Norsk Folkemuseum: 154

Dag-Rune Linnerud: 50, 125, 145, 197

Bengt A. Lundberg, Riksantikvarieämbetet: 157, 165

Ola Myrin, Statens historiska museum: 91

Nasjonalmuseet i Stockholm: 53

Ann-Marie Olsen, UiB: 120

Micha L. Rieser. Wikimedia Commons: 152A

Sven Rosborn: 82

Ivan Sabljak, CC BY-SA, Wikimedia Commons: 58

Morten Thorkildsen, Nasjonalmuseet: 79

Nina Tveter: 86

Petter Ulleland, CC BY-SA, Wikimedia Commons: 132

Wikimedia Commons: 25, 179

Forfattaren har fått stipend frå Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Grafisk design: Silje Nes / Stipla

Font: GT Sectra

Papir: 115 g Livonia Zero Offset

Trykk: Livonia Print

© SKALD 2023

www.skald.no

ISBN 978-82-7959-363-8

Storslåtte kjærlighetserklæringer ristet inn med runer på Bryggen i Bergen, en friertokt til Novgorod drevet av desperat forelskelse, sagalitteratur proppet med gripende fortellinger om knuste hjerter og begjær. Vikingenes kjærlighetsliv var langt mer fargerikt enn dagens barske framstilling skal ha oss til å tro.

Hvorfor er det da skrevet så lite om det?

Og har dette vært med på å forme det stereotypiske bildet av den brutale og krigerske vikingen som har dominert populærkulturen? I denne boken gjør forfatter Dag-Rune Linnerud et dypdykk i sagaer, runeinnskrifter, arkeologiske funn og skaldekvad for å gjenoppdage en helt annen viking enn den vi kjenner i dag. Kanskje ble vikingene motivert av kjærlighet like mye som av ære, rikdom og makt?

ISBN 978-82-7959-363-8

9 788279 593638

ISBN 978-82-7959-363-8