Oselvarbåten – en vestlandsk kysttradisjon by Skald forlag

SKALD

Oselvarbåten

O SE LVA R B ÅT E N

HANS KR. BUKHOLM er en norsk fotograf, dokumentarfilmskaper og statsstipendiat fra Bergen. Det meste av sitt yrkesliv har han vært frilanser. Han har arbeidet som stills- og filmfotograf, med regi på dokumentarfilm og har utviklet spesialeffekter for norske spillefilmer som Hud og Flaggermusvinger. Flere av hans filmer er belønnet med internasjonale priser. 70 mm-filmen Svalbard – Arctic Seasons har fått priser for beste fotografering både i Europe og USA. Bukholm har også vært fotograf ved flere norske museer, og han eier et fotoarkiv med mer enn 100 000 bilder.

H A N S K R . BUKHOLM

Siden 1970-tallet har fotografen Hans Kr. Bukholm dokumentert norske kysttradisjoner med hovedvekt på oselvarbåten, båten som senere har blitt utnevnt til Norges nasjonalbåt. Bukholm besøkte flere av de aktive oselvarbyggerne – og mange av de som var avhengige av båten i en hard hverdag – for å fotografere og intervjue dem. I denne boken deler han noe av sitt helt enestående bilde- og opptaksmateriale med oss.

H A N S K R . BUKHOLM

En vestnorsk kysttradisjon 9 7 882 7 9 5 92 83 9

Boka er utgitt av SKALD forlag i samarbeid med Bergen Filmutvikling (filmdevbergen.com). Takk for støtte fra Hordaland fylkeskommune.

T E K S T : Hans Kr. Bukholm T R A N S K R I P S JON O G T E K S T KON S U L E N T : Anette Thorsheim B I L DE R E DA K T Ø R E R: Anette Thorsheim & Hans Kr. Bukholm A L L E F O T O er av Hans Kr. Bukholm (© Bukholm-Iversen-samlingen) unntatt der fotografen er nevnt ved bildet. S K A N N I NG O G R E PRO: Jon K. Nesse, Hans Kr. Bukholm og Øystein Vidnes GR A F I S K DE S IGN: Øystein Vidnes, Hans Kr. Bukholm & Anette Thorsheim F ON T : Leitura av Dino dos Santos PA PI R: Garda Gloss 150 g T RY K K: GPS, Slovenia © S K A L D 2018 E-P O S T : forlag@skald.no www.skald.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. I S B N 978-82-7959-283-9

Tilegnet min sønn Hans Elias

Innhold

FÆ R I N G E N -----------------------------------------------7 F O R O R D --------------------------------------------------9 I N N L E D N I N G ----------------------------------------------12 S T E M M E N E I B O K E N ------------------------------------20 Båtbyggerne -------------------------------------------20 Stemmene fra havet ------------------------------- 20 L A N D SK A PE T -------------------------------------------25 O SE LVA R E N --------------------------------------------35 Et historisk tilbakeblikk -----------------------------35 Rigg og segl ----------------------------------------- 38 Bruksbåter i forskjellige størrelser 42 B ÅT BYG G E R E N 44 Materialene ----------------------------------------- 50 Verktøyet ------------------------------------------- 58 «Hogde halser» ------------------------------------ 68

B ÅT B R U K E R E N -------------------------------------------83 Samspillet mellom båtbygger og båtbruker ------83 Ulykker på sjøen --------------------------------------92 «Å knusa skavlen» ------------------------------- 102 S J Ø H U SE N E -------------------------------------------106 F I SK E R B O N D E N --------------------------------------130 BY F E R D ------------------------------------------------ 149 D O K U M E N TA S J O N AV B ÅT T R A D I S J O N ------------152 Nordover ------------------------------------------- 155 Siste fase ------------------------------------------- 160 K I L D E R ------------------------------------------------ 170 Andre kilder ------------------------------------------173 Audiovisuelle kilder ---------------------------------174 Artikler ------------------------------------------------174 Noter til teksten --------------------------------------174 B ÅT L AG E T U L A B R A N D --------------------------------178 De viktigste båtene til båtlaget Ulabrand------- 180

Færingen

DE N N E B O K A til fotograf og statsstipendiat Hans Kristian Bukholm handler om Oselvarbåten, den lokale færingen som har vært selve hjertet i kystsamfunna i store deler av Hordaland. Boka og de vakre bildene gir oss et vindu mot en tid vi i dag så vidt aner konturene av, tida da livet på kysten var sentrert rundt naustet og færingen. Skulle man brødfø en familie var færingen selve livsgrunnlaget. I Øygarden har de et uttrykk «å berre sitja på ein stein». Det betyr at en familie kunne overleve som strandsitter uten jord, hvis den hadde en færing og et hus. Det er i dag vanskelig å forstå hvordan en klarte å brødfø store familier, gjerne på ti barn, med en færing og fiske som hovednæring. Bukholm er en dyktig fotograf og en kunstner som fanger stemninger og formidler kulturhistorien på en mesterlig måte. Hvis leseren tar seg tid, kan boka gi ny viten og forståelse av kystkulturen fram til i dag. Båtbyggerne og fiskerne som portretteres i boka var bærere av verdifull kompetanse som Bukholm har dokumentert og delt med oss. Selv var jeg så heldig å bli kjent med en av dem, Jonas Herdlevær, en klok mann som villig delte sin kunnskap og erfaring med en nytilsatt museumsstyrer. I dag står sjøbruksmiljøene som minne og dokument om mange hundre års kysthistorie. Plastbåtene har overtatt færingene sin plass ved naustet, og brygger blir tilpassa en helt annen

båttype og bruk. Færingen har vært brukt langs kysten i snart 2000 år. Den har vært noe alle på kysten som kunne gå måtte lære seg å handtere. I løpet av to generasjoner er det få igjen som mestrer disse ferdighetene. Bildet av færingen på St. Hansbålet gir assosiasjoner til ofring. Men det er først og fremst et bilde av hvordan færingene, etter å ha tilbrakt mange år ubrukt i naustet, ikke lenger hadde noen bruksverdi og derfor ble brent. Derfor er arbeidet som Hans Kristian Bukholm har gjort med å dokumentere og formidle vår båthistorie, før det meste var borte, spesielt viktig. Kystmuseet i Øygarden har en færing som ikon, nettopp fordi den båttypen har betydd så mye. Når vi skal vise fram noe fra vår region som er knytta til identitet, er det ofte bunaden som blir tatt fram. Færingen er i hovedsak overlatt til museene og kystlagene. Vi har et ansvar med å formidle denne erfaringskunnskapen videre til nye generasjoner. Kanskje bruk og handtering av oselverbåt kunne bli valgfag på skolene? Boka «Oselvarbåten – En vestnorsk kysttradisjon» kan absolutt anbefales og bør sees og leses av alle som er interessert i kysthistorie. Bjørg T. Christophersen Leder Kystmuseet i Øygarden

Hans Kr. Bukholm gjør opptak av halsene på en nybygget færing hos Alfred Søvik med et ARRIFLEX 2A 35 mm filmkamera (ca. 1975). F O T O : T O R M . S K I L L E S TA D

En ung Øystein Færøyvik ser på en båt på Kvingo i Masfjorden på slutten av 1940-tallet. F O T O : B E R N H A R D FÆ R Ø Y V I K , B E R N H A R D FÆ R Ø Y V I K S S A M L I N G E R

hadde han startet med oppmåling og registrering av båttypene langs vestlandskysten. I 1972 var Arnfinns bror Øystein i full gang med å bearbeide sin fars store innsamlede materiale om båttyper. Begge bodde i mitt nære nabolag. Øystein fattet øyeblikkelig interesse for filmprosjektet, og etter å ha sett de første opptakene gikk han inn for å utvide prosjektet. Han mente at dette var siste mulighet til å lage en detaljert «vitenskaplig» fremstilling av båtbygging i Os hos en fremstående og særs tradisjonstro håndverker. Alfred forsto dette, og det var helt i samsvar med hans ønske om å sikre det han visste for fremtiden. Frem til Alfred døde ble opptakene utvidet. Vi endte opp med en ferdig redigert sekvens av selve byggingen på nær 55 minutter, supplert av et opptak på vel 40 min med detaljer som Øystein mente var viktige for sammenhengen i fremstillingen. Samarbeidet med Øystein Færøyvik ble lærerikt og spennende for begge parter, og på slutten av 1970-tallet gikk vi sammen om dannelsen av Båtlaget Ulabrand. Laget har siden tatt vare på og delvis restaurert til sammen 14 båter fra distriktet. Noen av disse er senere overlatt til Hordamuseet og har fått plass i den nye båthallen der. Da jeg først møtte Alfred Søvik var jeg bare 22 år gammel. Alfred hadde passert 60. Til tross for den store aldersforskjellen utviklet samarbeidet seg til en svært god faglig relasjon preget av gjensidig lydhørhet for hverandres fag. Vi ble etter hvert gode venner, og Alfred tok i økende grad også kontakt med meg. Særlig når han fikk besøk av folk fra utlandet som ville kjøpe båt, gå i lære eller bare møte ham, var jeg til hjelp som tolk. Etter omtalen i National Geographic skjedde dette stadig oftere. Jeg var også med på tømmerkjøp i Hardanger og på andre turer da hans økende helseproblemer gjorde at han helst ikke ville reise alene. Arbeidet med selve filmingen utviklet seg til en av de fineste samarbeidsrelasjoner jeg har opplevd. Alfred var svært intelligent, motivert og hadde en befriende humoristisk sans. Selv

om han nesten ikke hadde vært med på filmarbeid, forsto han instinktivt tanken bak mine mange forslag til vinkler, nærbilder og overganger. Dermed kunne vi holde forbruket av kostbar råfilm på et minimum og holde en kontinuerlig fremdrift som gjorde belastningen mindre for Alfred. Det er ikke uvanlig med et stort antall omtagninger når man skal dokumentere en sammensatt arbeidsprosess, men kommunikasjonen oss imellom gjorde at dette ikke var nødvendig. I tillegg var han hele tiden villig til å bidra økonomisk ved innkjøp av råfilm og dekning av utgifter til fremkalling og kopiering. 5. februar 1977 leste han inn kommentarsporet til byggesekvensen – uten manuskript – mens han så den 55 minutter lange versjonen av filmen. Han var ikke helt fornøyd med første forsøk, og et nytt opptak ble gjort 11. mars. Alfreds helse var da sterkt preget av hjertesykdom, og det fremstår i ettertid som nærmest ubegripelig at han maktet det. Han døde kun få uker senere. Etter Alfreds bortgang var filmens fremtid svært usikker, det var som om hele bunnen falt ut av prosjektet. Parallelt med filmen hadde jeg også arbeidet med et radioprogram om oselvaren for NRK og dette ble sendt utpå høsten 1977. Omtrent på samme tid fikk jeg et brev. Det var fra Karl Søvik, Alfreds eldre bror, som hadde vært sagmester og drevet sagen i Søvik sammen med familien. I årene som fulgte ble Karl en god støttespiller. Han bidro med supplerende informasjon og fulgte meg på mange innsamlingsturer rundt om i Hordaland. Vi gjorde lydbåndopptak fra det meste av oselvarens tradisjonelle utbredelsesområde, fra Austevoll i sør til Fedje og Masfjorden i nord. Etter hvert våknet interessen for tradisjonelle båttyper også i samfunnet generelt, og på begynnelsen av 1980-tallet ble det startet kurs i bygging av oselvarar på Hordamuseet. Man begynte også i videre kretser å forstå at en tusenårig tradisjon holdt på å forsvinne. Os kommune bidro allerede på 1970-tallet med finansiering av filmen om oselvaren. Det at to hele versjoner av filmen skulle finansieres – en kortversjon for publikum og en

I Søviken i Os ble det bygget båter gjennom mange generasjoner. Brødrene Alfred og Nikolai satte sammen med faren Nils opp et nytt båtbyggeri der på 1920-tallet. Dette var en etter måten stor investering på denne tiden. Alfreds far Nils Søvik (1870–1949) var opprinnelig fra Drange. Omkring forrige hundreårsskifte etablerte han seg ved Damsgårdssundet i Bergen. Der drev han som båtbygger og fløttmann (skyssmann). Etter å ha giftet seg flyttet han tilbake til Lysefjorden. I noen år bygget han båter i et leiet naust før han satte opp nybygg sammen med de tre sønnene sine. Alfred bygget sammen med sin far i første etasje frem til farens bortgang i 1949. Broren Nikolai (1899–1969) drev sitt båtbyggeri i andre etasje. Karl Søvik drev sagen for familiebedriften.

Alfred Søvik hadde en nesten religiøs holdning til båtbygger tradisjonen og en sterk historisk interesse. Søvik nektet å gå over til nye og lettvinte byggemåter som han følte ville ødelegge båtens kvalitet og holdbarhet. Fra 1971 gikk han inn for å bevare mest mulig av tradisjonene i Søvik-slekten med film, foto og lydopptak - i nært samarbeid med Hans Kr. Bukholm.

Saging på stelling. Nikolai Søvik og Alfred Søvik nederst. 56

FOTO FR A ALFRED SØVIK.

K A R L SØV IK:

A L F R ED SØV I K:

I 1933 sette Alfred og eg opp tømmersag i Søvikvågen heima hjå oss sjølve, og me kjøpte ein stasjonær dieselmotor. Me skar først og fremst te eige bruk (...) og elles te adle andre så hadde nåke å skjera. (…) Båtborda e tynne, dei e skore utav stokken i 5/8-toms tjukkelse, ca. 16 mm, og når dei då e tørre og høvla, so vert dei gode 1/2-toms. Dei e av førsteklasses fura og må ha ei breidde ifrå 14 og opp te 20 tommar, ca. 36 og 52 cm etter storleik på båtane, etter kor stor båt ein vil byggja. Berre den første stokken av fura vert nytta te båtbord. For me vil ha dei so kvistfri som muleg. Berre da ikkje e laus kvist – røtakvist so å seia – gjer da ingenting om da e frisk kvist i borda. Da e helst bedre då, for om ein e uheldig og får ei sprukka i bordet, so går ho berre te første kvisten. E da derimot eit reint, kvistfritt bord og du e uheldig med ei sprukka, so går ho heilt te endes på bordet. Men da ser jo sjølvsagt finare ut med ein kvistfri båt, men han må då behandlast daritte. Innveden e av furu, løt og stavn e tå eik. Te kjeipane brukast mest eik, men der kan òg nyttast anna hardved som for eksempel ask og bøk, og da har vore nytta hegg og hattel. Alt på båten e laga so lett og tunt så muleg. Difor so vert oselvarbåten sers lett og ledig som e eit føremon for ein god sjøbåt.

Før i tido va da jo slek at dei gjekk på skogen og hogde ner eit tre so dei fekk ein halsakubb. Først kløyvde dei halsakubben i to, og so vinda dei han med øks. Og so brukte dei handsag og skar halsar tå dei halve kubbane. Og da va på den gamle maner med ei stelling dei sto oppe på – nåke så va lagd te for at ein mann kunne stå innonna og ta i sago nede, og ein oppe. So tvinga dei sago kvar sin veg, og dermed so vart planken så dei skar ut, vinsk omtrent så ein propellveng. Og sio hogde dei resten, holte utor og lagde han te slek så han skulle vera.(…) I gamal tid so hadde dei ikkje sag. Dei måtte jo hogga og kila dei ut. Men so kom no handsagene, so dei sagde på stelling. (…) Og seinare kom jo rammesaga eller oppgangssaga og sirkelsaga. (…) No kjøper me tømmeret frå skogeigarane, og besteller tømmer og får da levert om våren. Da e òg slutt med handskjering tå halsar, da skjer me i dag i plank, i tjukkare plank, 2 1/2-3 tommars plank, og so høgg me halsane tå da, slek føregår da no.(…) Da må vera dei aller beste og aller største treo i skogen me kan gjera bruk tå, for bordo e jo so breie i ein oselvarbåt at me må ha dei aller største stokkane så me kan få. Da så ein nevne med rettved og rongved, da e at veden e vridd. Når ein seie rettved, so e han vridd med solgongjen. Når han e rongvindt, so går han imot solgongjen. Då passar da veldig godt å ha ein rettvind og ein rongvind på kvar side tå båten for å få veden med vindinga. Og da passa dei gamle på. Og da bør jo gjerast alltid for dei så hogge, og da blir gjort òg.

Det gamle tømmernaustet er revet for lengst. Det var i dette naustet at den første båtbyggeren i Søviken etablerte seg. Det ble bygget båter her frem til etter andre verdenskrig.

A L F R ED SØV IK: Da e alltid våren og sommaren så e høgsesong for ein båtbyggjar. Då sku adle ha båtar. Da gjentar seg kvart år, da ... Men før i tio so va da råd å få levera båtar året rondt for fiskarane tok imot dei kva tid så helst.

Johannes Salbuvik, kjent som Vikjen, ble den siste av flere generasjoner smeder i Lysefjorden. Hans forfedre fikk i sin tid bekostet læretiden som smed av godseieren på Lysekloster. Yrket gikk siden i arv fra far til sønn. Når en båtbygger nevnte at han skulle i gang med en båt av en bestemt størrelse, leverte Vikjen riktig antall saum, reksaum og roer i en pose til båtbyggeren uten videre spørsmål. Han visste av lang erfaring nøyaktig hvor mange saum den enkelte båtbygger brukte til for eksempel en stor færing eller seksæring. I Os sa de om Vikjen at når han arbeidet i smia, va han å sjå til nett som eit nypussa lokomotiv. Bildet er tatt utenfor smia en sommerkveld i 1971.

K A R L SØV IK: So vidt eg kan finna ut, so har da vore øve hondra båtbyggjarar så har bygd oselvarbåtar. Utav desse har eg kjent personleg imellom 35 og 40 stykke. So eg har kjent sjøl og snakt med, og no e da berre to igjen på Drangje, og da e Ole Nilsen Drange og Nils Evensen Drange. Og når dei fell bort, so e da nok ingen igjen av den gode gamle sorten.

Båtbygger Ole Drange demonstrerer bruk av båtalo. Dette var den viktigste redskapen for å gi båten sin rette form. Samme båtstørrelse kunne variere litt fra båtbygger til båtbygger. Den eldgamle målestaven har trolig vært brukt så lenge det har vært bygget klinkede båter på vestlandskysten. Alle de vesentlige mål for to båtstørrelser er skåret inn i båtalo. For en ukyndig kan innskjæringene på staven være like uleselige som runer. For en erfaren båtbygger var tegnene like tydelige som bokstaver. Men alt kunne ikke leses fra båtalo. De aller fleste målene hadde båtbyggeren i hodet. Drillet inn gjennom mange år i lære først som ung gutt, ofte med både far og bestefar som læremestere, etterfulgt av mange års erfaring.

Oselvarfæring fra 1800-talet med hogde halser. De firkantede «roene» på saumen vioser at naglene i denne båten er laget av en lokal smed. «Maskin-saum» med runde roer ble først vanlig fra 1890-tallet. Dette viser at denne båten er bygget på 1800-tallet.

«Hogde halser»

A L F R E D S Ø V I K VA R den siste som konsekvent holdt på den gamle metoden med å hogge halsbordene i riktig fasong av et tykt emne. Man fikk da bare to halsemner av en stokk, og mye av stokken gikk derfor til spille. I de vanskelige mellomkrigsårene begynte enkelte båtbyggere å rasjonalisere byggingen ved å sage halsbuttene i tynne bord og deretter forme dem til

riktig buet fasong under damptrykk. Dette ga bedre utnyttelse av materialene. For en regattabåt eller fritidsbåt som bare ble brukt noen få dager hvert år og som ellers sto i naustet, gjorde ikke dette mye. Halsene kunne holde fasongen i år etter år. Men en bruksbåt til fiske ble utsatt for sol, vind, væte og temperaturforandringer over lengre tid. Fibrene ble strukket og presset, og

treverket søkte gradvis tilbake til sin opprinnelige form. Dersom halsene kom fra to halsbutter der emnets spenst og tetthet var forskjellig, kunne det hende at halsen på den ene siden med tiden fikk mindre krumming eller fikk sprekker. De gamle sa da at båten ble «kverv». Den ble usymmetrisk og dermed umulig å ro beint. De aller verste tilfellene oppsto gjerne når emnene til hver side av båten ble tatt fra samme side av stokken. Halsene, som dermed var presset i hver sin retning ved stiming, kunne da bli deformerte på så forskjellige måter at de avvek sterkt fra hverandre. Båten var da i virkeligheten ubrukelig og uegnet til roing og segling. Bildet nederst til høyre viser et klassisk eksempel på det siste. Men også her er det nyanser. Dersom båtbyggeren til tross for stimingen fulgte tradisjonen med å velge halsemne til hver side av båten fra hver side av stokken, kunne forandringene bli mindre merkbare. Etter andre verdenskrig da oselvaren ikke lenger i samme grad var i tradisjonell bruk, oppstod det blant enkelte båtbrukere en fornyet interesse for gamle båttradisjoner. Det ble viktig å kunne si at man hadde «en ekte oselvar», og den skulle ha hogde halser. Stiming ble tatt opp av mange båtbyggere i Os for å gjøre produksjonen raskere og billigere. På 1920 og 30-tallet ble alt nytt tatt godt imot. Ingen var vel heller klar over de mindre heldige langtidsvirkningene stiming av utilstrekkelige emner kunne få for bunnfasongen til en båt. Etter hvert ble problematikken omkring hogde eller stimede halser et vanskelig tema både blant båtbyggere og brukere. Da oppmerksomheten omkring dette økte på 1960-tallet, utviklet det seg til en bitter konflikt. For enkelte gikk det prestisje i saken. De som gjennom mange år hadde brukt den lettvinte metoden med stiming, sto hardnakket på at dette ga like gode resultater som den opprinnelige metoden. Ja, endatil bedre!

Oselvar med hogde halser.

Det toppet seg i 1970 da Alfred Søvik i et brev datert 6. januar meldte seg ut av Os Båtbyggarlag, et lag der han hadde vært medlem det meste av sitt liv og i flere år også formann. Han skriver: Til Os Båtbyggjarlag v/ Hr. Nils E Drange. Etter nøye å ha vegt te og frå kjem eg til at eg vil melda meg ut or Os Båtbyggjarlag. Det vart eit rart møte og lite positivt, helst det motsatte. Prøv å hugsa kva som gjekk føre seg. For meg såg det ut slik at ein nærmest kunne tru at mest alle var sammensvorne om at eg skulle ha ein repremande fordi eg held på den gamle måten med hogne halsar i båtane mine. Likevel kjem eg til å halda på dette so lengje eg kjem til å byggja Oselvarbåtar. Helsa mi er mykje redusert, so det vert ikkje so mange båtar eg kjem til å byggja heretter. Det må vel kunne segjast som sikkert og avgjort, at det er to utgåver av Oselvar-båten. Dei med hogde halsar, og dei med stima og sveide halsar. Dette er ein kjensgjerning som ikkje kan diskuterast bort, men som ein lyt godta slik som det er. Eg trur heller ikkje at det kan diskuterast bort, at dei båtane med hogde halsar er dei som ligg nærast opp til dei originale. Men her er det at våre vegar skildst fordi de som stimar halsane vil ha det til, at dette er like bra og kanskje betre enn hogde halsar. De får meine om dette kva de vil, men eg lyt også ha mi meining om dette. Eg verken kan eller vil godta dykkar meining, difor har eg hevda, at i ein original Oselvar-båt skal det vera høgde halsar. Ellers vert det etterlikning. Og videre: Eg er ikkje interessert i å sitja på møte slik som sist å verta hakka på og sjikanert frå alle kantar. Han avslutter med å skrive: Eg kunne ha lyst til å få sagt mykje meir, men dette får vera mitt testamente til Os Båtbyggjarlag. Med helsing Alfred Søvik.

Oselvar fra mellomkrigsårene med stimede halser.

Alfred Søvik klinker fremhalsene til kjølen på en ny færing i 1971. Fremste del av halsene festes til løtet med en båtklemme som båtbyggerne ofte kalte for båtskrue fordi man strammet til båtklemmen med en gjenget sveiv. Skorestengene låser kjøl og halser, mens delene klinkes sammen. I sine siste år mottok Alfred utallige henvendelser fra hele verden om båtkjøp. Etter omtale i National Geographic Magazine ville mange ungdommer gå i lære hos ham, men helsen gjorde det umulig å gå inn i et slikt forpliktende prosjekt. På 1970-tallet var Alfred Søvik den eneste norske båtbygger som hadde fått en av sine båter utstilt i det kjente National Maritime Museum i Greenwich i London.

N I L S I. SEL S TØ:

K A R L SØV I K:

Da va om å gjera at båten va god, slek at han ikkje sleppte seg, so dei kalte da. At han heldt igjen sjøl i aldo slek at han ikkje rende, då va da ein god båt. Du veit, viss han sleppte seg, so va da ingenting så heldt att, botnalaget hans va ikkje slek så da egentlig skulle vera. Du veit, da skulle godt gjerast å få båtar so va akkurat like gode adle, naturlegvis.

Viss båten skulle brukast te teiner og dei skulle ha mykje teiner oppi han, so ville dei ha brei bøtn i han, då bar han mykje meir. Og då gjaldt da samma med krabbefiske, krabbeteiner og hummerteiner og åleteiner. Teinebåt altso. Ja, å ha brei bøtn i båten, da ville no vera ein fordel. Elles så gjekk me alltid ut ifrå å laga gode sjøbåtar, for me visste dei skulle brukast på havet, so dei slapp i grunnen be oss, for me visste kor båten skulle sjå ut når han skulle brukast på havet.

JON A S J. H ER DL E VÆR: Somle båtar dei rende viss dei va før smale. Og viss dei va før smekker på bakskøten so vidle dei redna so mykje onna lensing, og da såg eg da. Da va lett føre te skjera seg fudl onna lensing viss ein båt begynte te redna. Akterenden va då før lett, han va før smal på bakenden, han sat før lite neri sjødn. Enkelte av færingane var djupe frabme, og so va dei smekre bak. Dei hadde lett for å redna onna lensing på skavelen. Her va ein så hadde ein sånn trering (liten seksæring). Han kalte han for «Pilålen». Han va so fæl te å redna. Han va farleg på sjødn under sigling i lensing. For at en båt skulle gå godt i havsjøene og være stødig under segl, skulle botnabordet og kjølen gå litt opp under midten av båten slik at halsene kom litt ned. Alfred Søvik fortalte at en gammel fisker sa at kjølen kunne bøye så mye opp på midten at det kunne smyge en katt under. Når fram- og bakskuten stakk dypere i sjøen ble båten tryggere i grov sjø. Dette med katten var trolig bare en litt overdreven måte å forklare en vesentlig egenskap ved båter for bruk på åpent hav.

Transporten te byen gjekk med Midthordlandske Dampskipsselskap eller med dampen, så me sa. Første tio kom dei innom i Lysefjorden, men da slutta dei med. So me måtte ro utom Lysøyno, og så borda me dampen dar, og då heiv dei oss om bord med både båt og mann og alt. So eg va mange gongar dar ute. Eg måtte vera tidleg på han om morgonen med to og tre båtar om gongen. So byksa eg frå den eine båten te den andre, og so vart dei hivne om bord. Da va ikkje berre frå vårt båtbyggeri. Da va bygd ein masse båtar til sånne som skulle få lån. Va dei tilfreds med båtane så dei fekk frå ein båtbyggjar, so gjekk dei sjølvsagt ikkje te nokon andre og bestelte båtar, for da va jo ein større risiko. Va dei fornøgd med båten dei hadde fått hos båtbyggjaren, so kom dei tilbake igjen viss dei hadde bruk for fleire båtar. Ellers var det vanlig at de som skulle hente en ny båt i Søviken, tok dampen til byen, Osbanen til Søfteland og deretter gikk over Lysekloster til Søviken. De hadde da gjerne med mast og segl for å segle båten hjem.

Telavåg var uten vei til etter andre verdenskrig. Bortsett fra en gangsti gjennom kupert terreng var båt over en åpen havstrekning eneste transportmulighet til og fra bygden. Om vinteren kunne det være krevende værforhold som gjorde det vanskelig å ferdes på sjøen.

N I L S I. SEL S TØ: Dei kom ikkje utom Lambholmane på sju veker ein vinter …

JON A S H ER DL E VÆR: Han far, han va no høvedsmann her. Me va fleire isamen, og berre eg og han va av stad. So han va den som bestemde, me måtte vera på kast før sole rann. Da va no ein fast regel. Og so hadde me no småsidlegadn ute te å få agnsild, me hadde dei sør i osen, sør i Kvaliosen. Og då måtte dei gadne, dei måtte dragast opp først, so dei måtte tidleg om vinteren – i seks-halvsjutida – å draga gadnet og få agnsild. Og so va da heimatt og få seg mat, eta frukost, og då måtte dei bera te sjødn, so da va ikkje ljøst alltid når dei gjekk te sjødn. Me måtte vera vest på skadlen før sole rann. Og når me sku ro på skadlen herifrå, so gjekk da trekvart, ein time te ro vest på skadlen. Og sku me sigla, so va da han så sat baki så bestemde, varskudde at me måtte røisa seglet opp. Han så sat frabme, måtte røisa seglet, da va fast regel da. Og va da mykje gløphadla (svært urolig sjø) so måtte me no mang gongje vera to mann og røisa opp, og viss seglet va no vått óg, so måtte me hjelpast åt viss me va tre mann i båten. Visst da va uvêr og mykje sjøbør på skjero, so låg dei alltid og venta te adle båtane va kommen ut te skjero. Her på garden her va alltid ein førar, han låg alltid ytst i leie, og da va ein – han va or Oppegard – han va alltid den som bestemde og låg alltid ytst. Da va den motigaste tå dei karane. Og so måtte dei då venta på sjøbriena, da va trongt te å komma seg ut her. Men når han sette te, då sette dei ut, adle båtane. Viss dei greidde te å komma seg ut imydlo sjøbriena. Og på den måten so følgdes dei åt og kom vest på plassen og fiska. Når da va uvêr, og va tegn te uvêr - at sydnavind eller vestavind la te - når den fyrste røiste segl, då kom dei adle samne og røiste segl, so dei følgdes åt innigjono. I tilfelle da sku henda nåke gale, so va da bjerg i sikte. Og eg huska – da va no med eg gjekk i skulen, eg va ikkje konfirmert – då hadde dei drista seg ut her ein dag han va still, men da va mykje sjøbør – men da va fint vêr og stilt – og dei reiste ut her ein masse med båtar, her va no vel 40–50 båtar så reiste ut. Og han la te med sjøbør heile dagen, la te på skjero – men han va still, heilt still – og då vart da so mykje sjøbør at dei såg da at dei kom seg ikkje innatt her Herdleværsleie. Då måtte dei ro sørom og komma seg idn søre osen, og då sa han far at dar va so voldsom gløphadla vest på havet – da va akkurat at ho ikkje braut ut, denna dar store gløphadlo. Da va fælt, sa han når dei rodde, då måtte dei ro te lands. Da va eit onder, sa han, hadde han vorte vind so hadde dei ikkje kome seg velbjerga tå havet den dagen. Men da va stilt heile dagen, men grådigt med sjøbør. Og den dagen den hugsa eg og.

104

105

A N TON A . EI DE: Eg va ikkje meir so ein 17–18 år første gong eg va på havet. Eg har fiska månge gångena. Eg har måtta reisa når eg va ferdig med slåtten her heima, so tok eg båten og fiskakisto og stampen i båten og rodde ut i nordavind, og dar dorga eg heila natta og reiste darifrå og heim igjen. I fire-femtida kom eg te lands og tømde fiskekisto i merden – levande, stor lyr, ja. Og då reiste eg te bydn og selde fisken, følgde båten (dampen) te bydn og selde fiskjen min på torget. Eg hadde ein familje på elleve menneske, dei skulle ha mat dei, ja ... Og dar måtte eg fara åleina, heila natta, te morgonen.

118

Almar Skaga greier garn foran naustet i SkogsvĂĽgen i mai 1969. Dette naustet ble revet i 2002.

119

I et brev datert 13. juli 1945 fra Fylkesmannens nemnd for gjenreising av Telavåg til Os Båtbyggjarlag står det skrevet: ... man tør henstille til det ærede lag om å ta opp spørsmålet om Telavågsbåter straks uten å vente på noen avgjørelse i prisspørsmålet. Det er Oselvare Telavågsfolket aller helst vil ha. Så sent som på 1940-tallet ønsket altså folk på den ytterste kyst å holde på oselvaren, en båt de stolte på og hadde mange hundre års erfaring med. Bildene (dette og neste oppslag) er tatt på 1970-tallet under opptak til en film om Askøy kommune. Johannes Eikevåg viser

122

hvordan de gamle i et knipetak også kunne bruke båten til barking av garn og nøter. Barkelogen, som oftest var kokt på bjørkebark, var den tids preparering av redskapene for å hindre råte i nøter og tauverk som fra gammelt av var laget av for eksempel hamp eller annet organisk materiale. Barkevannet ble fylt i bakskuten mens båten sto på land. Garn og nøter ble halt gjennom den varme barkelogen og gjennombløtt. Etter bruk ble vannet tappet ut gjennom nyglehullet og tatt vare på for eventuell senere bruk.

A N TON A . EIDE: Me sat og fiska på ettermiddag te 10–11 om kvelden om sommaren etter seien. Og då spurde eg kameratane mine om me hadde fått nok. Då la eg neven på esinga, og so kjende eg sjøen utanpå esinga. So mykje fisk hadde me i bakskuten, og eg fekk ein i sista kastet, og den stakk eg opponna skott-tofta, og me egna på igjen, då vart da eit sprell opponna toftå, og dar fer seien forbi esinga utatt igjen. So mykje fisk har eg vore med å dregje på ein ettermiddag. Da va stilt på sjøen den dagen, da va ikkje mykje alda då.

123

Fiskerbonden

Kystfolket levde i en blandingskultur med jordbruk og fiske. Kvinnene drev jorden, mens mannfolkene ofte lå på fiske på havet eller på hjemmefiske i viker og våger.

131

Utmarken ble utnyttet så langt som råd. Den næringsrike lyngen var viktig til vinterforing av sau og kyr. Kipe, også kalt ryggjakorg, ble mye brukt i det daglige strev. De gamle bar mye.

132

Småbruket Hottvik helt sør på øya Selbjørnen i Austevoll. Et typisk småbruk, som også i dag er uten veiforbindelse.

133

154

Nordover B ÅT E N E NOR D OV E R L A NG S K Y S T E N er representert ved Åfjordfembøringen «Munin». Ikke fordi denne båttypen var viktigere eller bedre enn båtene lenger sør eller nord, men fordi jeg selv har erfaring med båttypen etter tre vintre med seilas til og fra Lofotfiske. Det har derfor vært nærliggende å bruke denne båten som referanse, og det er her jeg har tatt de beste bildene. «Munin» ble bygget på slutten av 1970-tallet etter oppmåling og tegninger laget av Bernhard Færøyvik. I regi av Fosen Folkehøgskole på Rissa i Trøndelag var båten et pionerprosjekt som var viktig i arbeidet med å berge restene av kunnskapene om den gamle råseglriggen. Erik Rudstrøm var høvedsmann under seilasen i 1978.

ER I K RU DS T R ØM: Den gamle tradisjonen med å bruke råsegl på båtene nordpå har holdt seg helt opp mot våre dager. Særlig på de største fembøringene. (…) Det har sin grunn i at båten ble brukt vinterstid på Helgelandskysten under svært ekstreme vindforhold. Vinden kunne jo springe opp fra null til storm, nesten på sekunder. Og når fembøringen da var åpen så var det nødvendig å kunne minske segl på en eﬀektiv måte, og det gjorde de ve d å slippe det ned langs masten, helt ned hvis det var nødvendig. Og under hele den manøvreringen så hadde båten kurs og fart. Kursen hadde den fordi seglet var symmetrisk på begge sider av masten, og det påvirket ikke styringen. Nytten av å kunne få seglet lynraskt ned opplevde vi til fulle på første Lofot-tur. En mørk ettermiddag stod vi ut fra Bodø mot Lofoten. Vinden var vestlig, men det var varslet stiv kuling fra nordvest. Altså ren motvind ettersom vi skulle til Henningsvær. Erik ville helst komme over Vestfjorden før vinden snudde. En stund hadde vi svært skiftende vind. Vi lå i le av den ruvende øya Landegode med sine høye fjell og hadde derfor ikke redusert seglføring. Da vi nærmet oss nordre odden av øya kom det helt uten varsel sterke kastevinder fra fjellene. Båten la seg over, og vi begynte å ta inn vann. Kjell Thorsen som var stor og kraftig, slengte seg frem i retning masten og grep tak i rakketrossa som er festet ved råen for å hale ned seglet. Men råen sto som klistret til masten. Båten krenget stadig mer, og vannet fosset inn. Enda en mann slengte seg fram, og med to mann på nedhaleren kom seglet ned med et brak, og båten rettet seg opp. Det var nære på! Samtidig skar et skarpt lys gjennom mørket. Det var hurtigruten Vesterålen som hadde sett oss på radaren og ville undersøke nærmere. Noen uker senere skulle Erik Rudstrøm og jeg sørover fra Svolvær. Det var nettopp Vesterålen som la til kai. En av oﬃserene la ut om noen galninger som noen uker før hadde holdt på å kullsegle. Erik plantet blikket i ham og sa: Det var oss! Styrmannen sa ikke mer etter det. «Munin» i Trollfjorden våren 1978. 155

SKALD

Oselvarbåten

O SE LVA R B ÅT E N

H A N S K R . BUKHOLM

En vestnorsk kysttradisjon 9 7 882 7 9 5 92 83 9