Erling Valtyrson

34,5 x 34,5 cm.

2017–2018.

ERLING VALTYRSON

Boken er utgitt med støtte fra:

Norsk kulturråd

Norske Grafikeres Fond

Vestland fylkeskommune

Oluf Bjørneseths Fond

Askøy kommune

Andre sponsorer:

Stein Olaf Onarheim

Astrid og Stein Mohn

Ida Waldjac

Ragnhild Willumsen Grieg og Per Grieg jr.

Johan Odvar Odfjell

Janiche og Stig Hole

Foto: Terje Bergesen

Design: Silje Nes (Stipla)

Kunstfaglig språkvask: Atle Kleppe

Repro: Italgraf Media

Skrift: Anselm Sans, Montris Mono

Papir: Munken Pure 130g

Trykk og innbinding: Livonia Print

© Skald 2025 www.skald.no

ISBN 978-82-7959-395-9

5 Innledning

Mellom studier og forestillinger

8 Selvportrett

11 Mezzotint: Gråtonenes rike samspill

13 Preparering av platen

14 Å skape et bilde i metallet

15 Trykking

18 Stilleben: Sanselighet og form

19 Den estetiske leken i Selvportrett

22 Studier og forestillinger

26 Den skapende prosessen:

En samtale med Erling Valtyrson

28 Den subjektive, erindrede virkeligheten

Tidlige år

32 Barndom og ungdomsår

35 Veien til mezzotinten: Studietiden

48 De første årene etter studiene

62 Gjennombruddet i Paris

1995 til i dag

75 Lokal og internasjonal

76 Hovedtendenser

77 Stilleben – kultur og natur

80 Tett på objektet

94 Komplekse komposisjoner

152 Dyret i menneskets verden

174 Mellom dada og fabulerende fortelling

208 Mennesker fra en svunnen tid

217 Epilog

218 English Summary

222 Curriculum vitae

224 Noter og litteraturliste

Selvportrett

En kunstners selvportrett gjengir gjerne de karakteristiske trekkene i hans eller hennes ytre. Et godt selvportrett skal også fortelle noe om mennesket bak dette ytre, for eksempel gjennom øynene og mimikken, og på denne måten uttrykke en personlighet eller en indre sinnstilstand. Erling Valtyrsons Selvportrett (2017) er et uvanlig selvportrett fordi det ikke viser mannen, men en rekke ting på et bord. Likevel sier det en hel del om ham og hans virke. Gjenstandene i høyre del av bildet er redskapene han bruker, og i tillegg ser vi kobberplaten bildene skapes på. Tingene ellers i bildet er objekter Valtyrson ofte benytter i sine stilleben – en sentral sjanger i hans kunstnerskap. Vi ser et vinglass, en sjøhest, en liten skulptur av en japansk kvinne i tradisjonell drakt, en perle og en liten ape med den ene armen over hodet. De to gruppene av objekter vi ser i bildet, viser altså to aspekter ved Erling Valtyrsons kunstneriske virke: Det er de uunnværlige arbeidsredskapene, og det er objektene som han både omgir seg med i sitt dagligliv, og som tilhører det store «forrådet» av gjenstander han benytter i et stort antall bilder. Disse har svært ulike former og overflater og stor variasjon i stofflighet – kvaliteter som bidrar til å skape et rikt hele. Bildet sier også noe om hvor opptatt Valtyrson er av å få fram hvordan lyset spiller i de ulike objektene. Dette er en svært sentral kvalitet i hans stilleben.

Selvportrett viser en bestemt fase i prosessen – før det er satt et eneste merke i kobberplaten. Det er et metabilde, et bilde som forteller om seg selv, om redskapene det er skapt med, og om tingene som motiv – og på den måten om selve det fysiske grunnlaget for dets tilblivelse.

Men Selvportrett viser også noe særlig karakteristisk ved mezzotintteknikken. På bildets venstre side har Erling Valtyrson gjort noe uvanlig. Han har lagt inn en stripe med gråtoner. Denne gråtoneskalaen er vesentlig for mezzotinten og skiller den fra andre grafiske teknikker. Det å kunne skape et rikt register av gråtoner er nettopp det mezzotinten gir kunstneren en unik mulighet til. For Erling Valtyrson er dette helt avgjørende, og derfor er gråtoneskalaen en naturlig del av bildet som selvportrett og metabilde.

Under denne stripen ser vi også et reptil i en sirkel. Dyret danner en spiral og blir slik til et dekorativt mønster, i kontrast til den mer naturalistiske gjengivelsen av gjenstandene i bildet. Det er et

fantasiprodukt, ikke noe han har foran seg og kan studere. Slik forteller bildet både om den store bredden i Erling Valtyrsons motivverden og om det store spennet i måten han formgir objektene på. Sammen danner sirkelen og stripen det som kan betraktes som et utropstegn. Det er som om kunstneren med sitt Selvportrett vil si noe med stor kraft og kan markere det med et kraftfullt utrop.

Mezzotint: Gråtonenes rike samspill

I Selvportrett viser Erling Valtyrson redskapene han bruker til å skape sine bilder: Helt til venstre ligger en kobberstikkel, foran dette et skavjern, som er det redskapet han bruker mest i selve utformingen av bildet. Bak dette et polerstål, til å polere de områdene av platen som er blitt for matte. Helt fremst på kanten av bordet ligger en koldnål. To oljekanner, én med spissen i været og én lent mot en list helt til høyre i bildet, er tatt med fordi olje brukes til å gjøre friksjonen mindre under arbeidet med platen. Og så til sist to varianter av vuggen som brukes til å preparere platen før selve den kunstneriske arbeidsprosessen starter. Vuggen har fått sitt navn fra måten den beveges over platen på og slik «bereder grunnen» for skavjernets «tegning». Mezzotint er den teknikken Erling Valtyrson valgte å fordype seg i etter å ha vært innom både maleri og andre grafiske teknikker. Ordet mezzotint er avledet av det italienske mezzatinta, som betyr halvtone eller mellomtone. Hva er så en mellomtone? I bildekunsten er dette en valør eller gråtone i spekteret mellom det svarte og det hvite. Halvtoner brukes for eksempel til skyggelegging for å beskrive plastisk form. Siden dette har gitt navn til selve teknikken, er det et sentralt virkemiddel og den sentrale egenskapen til mezzotintteknikken. Men mezzotint kalles også på italiensk la maniera nera og på fransk la manière noire, den svarte metoden eller måten. Dette forteller at denne teknikken også får fram en særegen dyp svart tone.

Mezzotint er én av flere dyptrykksteknikker – etsning, koldnål og kobberstikk er andre. I de andre teknikkene er det linjen som er rådende – i mezzotinten er det muligheten til å skape myke gråtoner som går umerkelig over i hverandre.

Teknikken ble utviklet av tyske Ludwig von Siegen rundt midten av 1600­tallet med den hensikt å reprodusere malerier. Gråtonene gjorde den mer egnet enn andre grafiske teknikker til å

Over:

Kunstneren i arbeid med vuggen. Bildene viser hvordan han lager riller tett i tett, i ulike kryssende retninger.

Høyre side:

Fargen påføres platen med en gummirulle, overflødig farge tørkes bort med en duk av tekstil, tarlatan, og til slutt brukes hånden til å tørke av overskytende fargestoff. Trykket har gått gjennom de tunge valsene og løftes forsiktig opp fra kobberplaten.

Studier og forestillinger

Erling Valtyrson skiller selv mellom studier og forestillinger i sitt kunstnerskap. Studier handler om å studere gjenstandens form og overflate ned til minste detalj – som den lille skulpturen i Selvportrett Slik kommer han tett på den ytre, observerbare, fysiske virkelighet. Selvportrett er noe langt mer enn en ren studie, men bildet er altså i stor grad basert på studier av tingenes ytre form, og hvordan lyset spiller i overflatene.

I kontrast til bilder som dette står altså forestillingene

Psykologiprofessor Karl Halvor Teigen beskriver forestillinger som indre motstykker «til sanseinntrykkene, man ser noe for sitt ’indre øye’ uten tilsvarende sansestimulering»6, som en bildegjøring av tanker, fantasier og erindringer. Når Valtyrson i samtaler forteller at han i mange av sine verk arbeider på en friere, mer intuitiv og spontan måte, så er det i stor grad forestillingene han snakker om. Objektene han gjengir i forestillingene, er i større grad fantasidrevne, og uttrykket og fortellingen blir det viktigste.

Om bildet Meditasjon har Erling Valtyrson sagt at det blant annet handler om å skape en ny kunstens orden ut fra det kaoset av kunstneriske muligheter han har til rådighet. Bildet er en meditasjon over den kunstneriske skapelsesprosessen, men av en helt annen karakter enn den Selvportrett forteller om. Slik kan vi se den lille personen i bildet som en kunstner som er i ferd med å skape en helt særegen orden ut fra det som er hans råmateriale, et uendelig tilfang av elementer og objekter.

Også dette bildet kan slik beskrives som en form for selvportrett, hvor den lille personen i bildet blir kunstneren i sin verden av objekter, hvor han nesten som en alkymist transformerer og foredler ting og ideer til kunst.

I kontrast til Selvportrett, der hver detalj er gjort nøye og presist rede for med nøktern «realisme», er mange av gjenstandene i Meditasjon nesten blitt «magiske» gjenstander. I denne verden «marsjerer» krukkene, en merkelig gjenstand står og balanserer på det ene hjørnet, fri fra tyngdekraften, og den mekaniske fuglen er ren fantasi. Slik er disse gjenstandene del av en annen bildevirkelighet enn den som trer fram i Selvportrett. Dette er den store kontrasten i Erling Valtyrsons kunst: på den ene siden fantasigjenstander i en diktet virkelighet og på den andre siden gjenstander fra en observert virkelighet.

Den subjektive, erindrede virkeligheten

Det siste bildet vi her skal se nærmere på, kan også beskrives som en forestilling, men av et annet slag enn Meditasjon

Siesta skiller seg ut i Erling Valtyrsons kunstnerskap gjennom sin tematikk og komplekse form. Bildet forener ulike sjangere – landskap, interiør og figurstudium – i en nærmest scenisk framstilling. Landskapet og bildet bak mannen synes å representere minner eller drømmer. Den eldre mannen sitter med lukkede øyne, kanskje i en tilstand mellom sovende og våken, og drømmer seg tilbake til fortiden. Kan hende til et møte med en kvinne, som i bildet i bakgrunnen?

I kunstverket på veggen er det felt inn et mindre portrett – som et bilde i bildet. Siesta kan tolkes som et samspill mellom ulike virkelighetsnivåer der det ene nivået nærmest er innfelt i det andre. Forbindelsen mellom interiøret og landskapet er heller ikke realistisk. Plasseringen av de tre kattene leder blikket i en bevegelse fra rommet og helt ut i havgapet, og binder slik inne og ut sammen.

Valtyrson forteller at det var minner om barndomsårene på Haramsøya, der morfaren var svært viktig for ham, som gav inspirasjon til bildet. Edvard Munch skrev en gang: «Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så.»10 Om dette bildet ville Valtyrson kunne si det samme. Det er et minnebilde, en forestilling om fortiden.

Det som skildres i bildet, er en virkelighet som har modnet i kunstnerens sinn gjennom nesten seksti år, og bildet blir en slags essens av hvordan han opplevde morfaren og øyen, med fisketurer på sjøen sammen med ham. Den tomme båten blir et symbol på det som har vært, men som ikke lenger er. Bildet fanger, uttrykker og forteller om Valtyrsons opplevelse av virkeligheten som barn, transformert til et bilde nesten seksti år etter.

De første årene etter studiene

Erling Valtyrson hadde nå mange års utdannelse som kunstner og den nødvendige selvtilliten til å vise sine arbeider fram i offentligheten. På slutten av studietiden var han to ganger representert med et verk på Vestlandsutstillingen. Både her og på Høstutstillingen deltok han nesten årlig i årene som fulgte, fram til 1995.

I 1987 viste han mezzotinten Teaterbilde på Høstutstillingen. Alle åtte eksemplarene ble revet bort i løpet av to dager, og han måtte supplere med syv eksemplarer til, som også ble solgt. Det var en høyst uvanlig publikumsrespons, som fikk ringvirkninger: Gallerier i Haugesund og Bergen ville gjerne vise Valtyrsons arbeider. Sterk anerkjennelse lå det dessuten i at verket ble kjøpt inn til Museet for samtidskunst i Oslo. Samme høst deltok han med mange verk på den 13. Sunnmørsutstillinga, en gruppeutstilling arrangert av Ørsta Kunstlag. «Det er ei nervøs oppleving å stille ut i heimbygda. Men det er artig å vise arbeida til kjentfolk»,17 ble Valtyrson sitert på i lokalavisen Møre­Nytt. På utstillingen viste han tjue grafiske arbeider og tretten tegninger – og mer enn tjue av disse ble solgt. Tre av de grafiske verkene var inspirert av latinamerikansk lyrikk – litteraturen var allerede blitt en viktig inspirasjonskilde. I en periode hadde han også eksperimentert med en kombinasjon av maleri og tegning: «Eg må prøve å fornye meg», uttalte han til lokalavisen. «For meg er blandingsteknikken eit eksperiment, mellom anna for å få nytt perspektiv på andre teknikkar.»18 Erling

Valtyrson befant seg i en søkende fase, hvor han arbeidet bredt innenfor ulike teknikker. I denne perioden fikk han også et større kunstnerstipend, før han deltok på en stor utstilling i Kunstnernes Hus i Oslo.

Valtyrson arbeidet i tillegg deltid både på Bergen Billedgalleri og i Bergen Kunstforening – og var med på å sette opp viktige utstillinger, blant annet med arbeider av Max Ernst, som han ble inspirert av. Etter hvert fant han tilbake til grafikken. Selv sier Erling

Valtyrson: «Jeg endte opp med mezzotinten, for den hadde alt. Med den kan du gjøre nesten hva det skal være.»19 Det var arbeider i denne teknikken han viste i Galleri Siverts i Bergen våren 1988. Der stilte han ut sammen med en medstudent, grafikeren og tegneren

Mette Soligard. I Bergens Tidende skrev anmelderen Ingrid Blekastad

Som en stor oppadstigende form, lik en hval som bryter vannflaten med voldsom kraft og endatil har rovfuglvinger på ryggen: Slik kan Form (Til Neruda) betraktes. Øverst skyter det ut en tynn «tunge» som ender i en vakker krøll, helt annerledes skjør og følsom enn det kraftfulle objektet. Denne dynamiske formen er modellert i myke gråtoner som artikulerer tyngden og volumet, i kontrast til den tynne, svungne linjen. Tittelen forteller at bildet er dedisert til forfatteren Pablo Neruda – den chilenske poeten som fikk Nobels litteraturpris i 1971. Hans diktning er fremdeles en stor kilde til inspirasjon for Erling Valtyrson. I bildet kommer dette til uttrykk gjennom framstillingen av en rå naturkraft som samtidig har en følsomhet – kvaliteter Valtyrson verdsetter i Nerudas diktning. Verket er et godt eksempel på at Erling Valtyrsons arbeider ofte befinner seg i skjæringspunktet mellom figurasjon og abstraksjon.

I Kniv og skje er gjenstandene modellert fram med stor følsomhet gjennom et vell av gråtoner. Bildet har en enkelhet og renhet som er slående: De ganske få tingene er plassert i forhold til hverandre med presisjon, og gjenstandene er nesten uten detaljer. Det bløte lyset skaper fløyelsmyke konturer og overflater. Lyset tegner også de konkave formene i fatene. I bildet fins ingen horisontale linjer, bare et samspill mellom myke buer, sirkler og diagonaler. Den eneste vertikale linjen er den lille flasken, som er svært liten i forhold til de andre elementene. Slik leker Erling Valtyrson seg med proporsjoner. Komposisjonen er sett skrått ovenfra, og ved å framheve bordets myke bue får bildet et annet uttrykk enn den «klassiske» frontale komposisjonen i de foregående bildene.

De massive krukkene og det blanke glasset med den spinkle blomsten i Blomsterkvist, der lyset og linjen i bordet brytes i det rundede glasset, skaper sammen med de andre gjenstandene en helhet av ulike formelementer og overflater. Vekstene har former og teksturer som bidrar til en opplevelse av et rikt mangfold i bildet. Komposisjonen nærmer seg den sirkulære, ikke uvanlig innenfor stillebentradisjonen. De to sentrale formene står litt forskjøvet i forhold til midtaksen i bildet, og bidrar slik til en velbalansert, harmonisk komposisjon. Gjennom kontrasten mot en helt mørk bakgrunn framheves også glasset med de kritthvite, skjøre blomstene. Inn i denne helheten bringer Erling Valtyrson så et levende vesen, et reptil, som representerer et element av mulig bevegelse og endring. Når som helst kan dyret skape forandring i den velkomponerte oppstillingen. Slik kan kvistene med bærene, som henger og vipper på bordkanten, komme til å falle ned hvert øyeblikk.

I Elvestein er steinene formet av naturens krefter – slipt ned av elven over lang tid til en myk, organisk form. De er presist arrangert innenfor det hvite feltet på bordflaten, med unntak av steinen som ligger litt mer for seg selv. Det mest iøynefallende i bildet er imidlertid steinen som, innsurret i snorer, henger i et spenn over bordflaten, og slik skaper undring hos betrakteren.

Bildet handler kanskje mer enn noe annet om spenningen mellom den hengende, vertikale steinen og den horisontale, tungt hvilende steinen under. Den stramt opphengte steinen og snorene uttrykker forholdet mellom kraft og motkraft. Det er naturstridig at steinen nærmest svever i luften, men bildet uttrykker likevel en tilstand av likevekt mellom tyngdekraften og styrken i de tynne snorene.

Gjennom å framvise noe så uvanlig som en hengende stein utforsker og uttrykker Erling Valtyrson begrepet tyngde

Dyret i menneskets verden

Et gjennomgående tema i Erling Valtyrsons kunst er dyrets plass i en verden dominert og transformert av mennesket. En verden der mennesket er fremmedgjort fra naturen, der dyrene er blitt fremmede for oss. I rekken av bilder med dyr er det et spenn fra det lett humoristiske til bilder som uttrykker et større alvor, i slekt med ideene i den nyere filosofiske retningen posthumanisme. Denne utfordrer forestillingen om mennesket som grunnleggende forskjellig fra dyrene, løftet over og atskilt fra dem. Erling Valtyrson uttrykker i flere bilder dyrs verdighet på linje med menneskets. Han sier at dyrene lider under vår destruktive framferd. «Mennesket har fri vilje til å ødelegge. Problemene på jorden er ikke vekke før menneskene er vekke».28 Innenfor bildekunst og litteratur har det særlig de siste tjue–tretti årene i større grad blitt uttrykt et endret syn på menneskets plass i verden og vårt forhold til dyrene. Som nobelprisvinneren Juan Ramon Jimenez’ foregripende skrev allerede i 1914 i sin samtalebok med et esel, Platero y yo: «Menneske, dyr, insekt, maskin, original og kopi. Egentlig kommer det ut på ett. Det som teller er vår evne til å se, om vi har et hjerte som kan se bakenfor hale og huggtenner, kretser og koblinger, vinger og brodd. For vi er sammen. Så enkelt er det. Alle er vi sammen. Og likevel så vanskelig.»29

Høne på egg er et fint eksempel på forenklingens kunst. I denne forenklingen ligger det en formal spenning der elementene spiller mot hverandre. Framstillingen av hønen selv endrer seg også fra det lette og «fluffy» i stjerten via kroppens volum og fint tegnede fjær fram til hodets flate, svarte og presise profil. Vi finner i bildet et helt repertoar av motsetningspar: mønstret eller ikke­mønstret, egg på høykant eller liggende, mørkt mot lyst, det rektangulære mot det organiske og dybde mot flate.

Tonen i bildet er kjennetegnet av oppfinnsom lek og humor. Som om ikke det er forunderlig nok med en høne på et enormt egg på høykant, kan betrakteren også få assosiasjoner til et hode med parykk eller hatt. En slik tvetydighet er, som vi har sett mange eksempler på, typisk for Erling Valtyrson.

HØNE

Det dype, myke, nesten lodne mørket som omgir redet i bildet Rede fra 2017, er det bare mezzotinten som kan få fram. Det svarte får en helt særegen stofflighet og dybde i dette mediet, noe som er tydelig i bildet, hvor redet nesten svever i mørket. Redets sirkelformede, intime sfære står i kontrast til det betrakteren opplever som et uendelig mørke. Komposisjonen er enkel, med redet sett ovenfra og plassert i bildets sentrum. Synsvinkelen forsterker opplevelsen av at redet omslutter og skaper et beskyttende rom for de sårbare eggene. Bildet har en komposisjon som i kunsthistorien ofte fins i religiøse motiv, og det er ikke unaturlig å tolke bildet som et uttrykk for livets under. Lyset i det store mørket bidrar til denne opplevelsen og gir bildet en karakter av et refleksjonsobjekt.

Det er et hav av avstand mellom fuglene i forgrunnen og lasteskipet i bakgrunnen i Fugler ved sjø fra 2005. Komposisjonsgrepet i bildet er å plassere fuglene på rekke og i profil, kloss opptil betrakteren. I kontrast til dette er skipet plassert dypt inne i bilderommet.

Dette grepet understreker også at fuglene og båten tilhører to ulike verdener, eller om man vil: naturen og kulturen. Og så er spørsmålet hvilken betydning den svarte tråden som vikler seg fra nebb til nebb, har. Representerer den menneskets ødeleggende etterlatenskaper i naturen, eller er den en dekorativ, sammenbindende form – eller kanskje begge deler på én gang? Framstillingen av fuglene er interessant: Hodene er relativt naturtro, mens kroppene har små, korte vingestubber og opprett, litt klossete, menneskelignende positur.

Her kommer kunstnerens fabulerende lek til uttrykk.

Samtale ble kort omtalt mot slutten av første del, som en kontrast til Selvportrett – et bilde der et vell av ulike sanselige kvaliteter blir forent i en komposisjon som skaper både et samspill mellom disse kvalitetene og en orden i bildet, i et enhetlig rom der alt har sin klart definerte plass. Slik blir bildet en schillersk helhet av sanselige kvaliteter og presis form som betrakteren kan fordype seg i og glede seg over. Samtidig gjengir bildet en gjenkjennelig, rasjonell virkelighet: en arbeidsplass med objekter og presise redskaper som brukes til å skape mezzotinter.

Valtyrson har også i Samtale brukt ting fra sitt verksted: en taustump, en saks og en gammel hanske – mindre viktige redskaper enn vuggene og skavjernet og ikke vakre som den lille skulpturen og sjøhesten. I tillegg til disse tingene ser vi en fugl inspirert av et avisbilde og et bilde av en kvinne, med inspirasjon fra Eisensteins filmer fra 1920­tallet. Disse veldig ulike elementene inngår ikke i en stram struktur og er ikke plassert i et sammenhengende og klart definert bilderom. Mot rasjonell orden og entydighet i Selvportrett står mangetydighet: Ligger tingene flatt på et bord, eller svever de i rommet? Er fuglen en tegning på et ruteark, eller flyr den av gårde? Slik framstår bildet som nesten like løst i formen – og like mangetydig – som collagene til en av Erling Valtyrsons inspirasjonskilder, dadaisten Max Ernst.

Slik bryter han alle stillebenets regler – og slik blir den schillerske leken friere. Valtyrson skaper et stykke virkelighet «der alt kan skje», og han skaper en annen skjønnhet, ikke så ulik skjønnheten i det tilfeldige møtet mellom «en symaskin og en paraply på et disseksjonsbord», for igjen å sitere Comte de Lautréamont. Gjennom et samspill mellom den blanke, harde og spisse saksen, hanskens myke stofflighet, fuglen i rutearket og portrettet av kvinnen skapes en særegen skjønnhet – og en ny bildets virkelighet. Tingene er frigjort fra den konteksten de ellers er en del av, og betrakteren er fri til å bringe tingene sammen i en fabulerende fortelling, der den gapende saksen truer både tauet og fuglen, og der kvinnen i bildet kikker opp mot fuglen, med et ansiktsuttrykk som ikke enkelt lar seg tyde.

I noen tilfeller har Erling Valtyrsons bilder sitt utgangspunkt i fysiske objekter han har laget ved å føye sammen flere svært ulike elementer. Delene kan for eksempel være surret sammen eller festet med stropper – litt slik som et barn i leken setter sammen ting til noe nytt. Objektet i Trofé har karakter av dadaismens assemblage – et tredimensjonalt kunstverk skapt ved å sette sammen ulike elementer og materialer til et nytt og merkverdig objekt. Trofé er Erling Valtyrsons gjengivelse i bildeform av det han har skapt. Det nye objektet vokser nærmest ut av stillebenet på bordflaten og blir en mystisk figur som synes å ha øyne, hode og kropp. Tittelen Trofé peker på at objektet er som en dyrebar skatt. Det er kanskje Erling Valtyrsons lekende framstilling av en gammel kulturs erobrede, merkverdige trofé. TROFÉ , 1999.

Utdanning:

Ålesund kunstskole 1979–1980

1980–1986 Bergen Kunsthåndverkskole (Kunsthøgskolen i Bergen/UiB)

Representert:

Museet for Samtidskunst

Nasjonalgalleriet

Norsk kulturråd

Bergen Kunstmuseum (Kode)

Rogaland Kunstmuseum

Bergen kommune

Sogn og Fjordane Fylkesgalleri

Haugesund Billedgalleri

Musee Jenisch, Cabinet des Estampes, Vevey, Sveits

Dronning Sonjas kunstsamling

Norges Bank

Stavanger Kunstmuseum

Montreal Museum of Fine Art

Musee de l‘Hospice Saint-Roch, Issodum

Ekaterinburg Museum of Fine Art

Bibliotheque National, Paris

Ninion and Sheldon Landy Collection Universitetet i Bergen

Utstillinger:

Separatutstillinger (i utvalg)

1988 Galleri Siverts, Bergen (Duo-utstilling)

1990 Galleri Siverts, Bergen

1993 Galleri Parken, Bergen

1993 Tynset Kulturhus

1993 Galleri Branntårnet, Risør

1994 Galleri Norske Grafikere

1994 Galleri Koloritten, Stavanger

1994 Galleri F-15, Jeløya

1994 Galleri Dobag, Kristiansund

1995 Haugesund Kunstforening

1995 Arsène Bonafous-Murat, Paris, Frankrike

1995 Almenningen Galleri & Kunsthandel, Bergen

1995 Olimpia Theodoli – Print Fair, New York, USA

1996 Galleri M-A. Bazovskèho, Trencin, Slovakia

1997 Galleri Sous Le Passe-Partout, Montreal, Canada

1998 Galleri Siverts, Bergen

1998 Sunnmørsutstillinga, Ørsta Kunstlag

1998 Galleri Kinn, Florø

1998 Galleri K 16, Ålesund

1999 Artgraph, Nagoya, Japan

1999 Galleri Murakoshi, Tokyo, Japan

1999 Kunstverket Galleri, Oslo

2000 Artgraph, Nagoya, Japan

2000 Gallery Kaibundo, Kobe, Japan

2000 Galleri Siverts, Bergen

2000 Gallery Mini Exhibition, Akita, Japan

2000 Galleri Vikerødegården, Hamar

2001 Gallery Axiz, Osaka, Japan

2001 Artgraph, Nagoya, Japan

2001 Galleri Norske Grafikere, Oslo

2002 Galleri Murakoshi, Tokyo, Japan

2002 Gallery Shimada, Kobe, Japan

2002 Galleri K 16, Ålesund

2002 Galleri Siverts, Bergen

2003 Kunstgalleriet, Stavanger

2003 Artgraph, Nagoya, Japan

2004 Bærum Kunstforening

2004 Galleri Ryvarden, Sveio

2004 Sandnes Kunstforening

2005 Gallery Turim, Akita, Japan

2005 Galleri Sous Le Passe- Partout, Montreal, Canada

2005 Gallery Gloss, Okayama, Japan

2005 Sandefjord Kunstforening

2005 Haugesund Kunstforening

2005 Galleri Siverts, Bergen

2005 Galleri Voss

2005 Artgraph, Nagoya, Japan

2006 «Retrospektiv» – Jugendstil senteret, KUBE, Ålesund

2006 Galleri Oksen, Porsgrunn

2007 Ål Kulturhus

2007 Gallery Oto, Osaka, Japan

2007 Gallery Baburin, Kobe, Japan

2007 Galleri Parken, Bergen

2007 Kunstgalleriet, Stavanger

2007 Bergen Bymuseum

2008 Galleri SG, Trondheim

2008 Ørsta Kunstlag

2009 Artgraph, Nagoya, Japan

2010 Kunstgalleriet Stavanger, retrospektiv

2012 Artgraph, Nagoya, Japan

2012 Kunstverket Galleri, Oslo

2013 Kunstgalleriet, Stavanger

2014 Galleri Vedholmen, Lepsøy

2015 Ålesund Kunstforening

2016 Galleri Almenningen

2016 Artgraph, Nagoya, Japan

2017 Kunstverket Galleri, Oslo

2017 Galleri Vedholmen, Lepsøy

2018 Klepp Kunstforening

2018 Galleri Langegården, Bergen

2018 Soli Brug, Greåker, 2018

2019 Ekaterinburg Museum of Fine Art, Russland

2020 Galleri Vedholmen, Lepsøy

2020 Epreuve d’Artiste, Antwerpen

2021 Galleri Langegården, Bergen

2022 Kunstverket Galleri, Oslo

2022 Soli Brug, Greåker

2023 Galleri Vedholmen, Lepsøy

2024 Stiftelsen Ringebu Prestegård

2025 Galleri Langegården, Bergen

2025 Kunstverket Galleri, Oslo

Kollektivutstillinger

1985–91, -93, -94 Høstutstillingen

1985–90, -92, -94 Vestlandsutstillingen

1990 «Utgangspunkt Bergen», Galleri Norske Grafikere, Oslo

1991 19. Grafikkbiennale Ljubljana.

1991 The 5th Int. Biannale Print Exhibit, Taiwan, R.O.C.

1992 The Baltic Countries Graphic Art Triennale, Gdansk, Polen

1992 The 9th Tallin Print Triennale

1992 Vevring-utstillinga

1992 10. Norske Internasjonale Grafikktriennale Fredrikstad

1993 1e Internazionale Grfiek Biennale Maastricht

1993, -98 Bibliotekgalleriet på Haus, Osterøy

1993 Premi Internazionale Biella, Italia

1993 «Tegning i fokus», Trøndelag Kunstnersenter

1995 Heimdal-Utstillingen

1995 8th. Internationale print biennale, Varna, Bulgaria

1996 Connecticut Center for Graphic Arts, Norwalk, USA

1996 «Art of Darkness», New Orleans Museum of Art, USA

1997, -99, -01, -03, -07 Peintres Graveurs Français, Paris, Frankrike

1998 Skårutstillingen, Karmøy

1998 «Nordiske Spor» i «Den frie udstilling» Oslo Plads, København, Danmark

1998 Nasjonalgalleriet i Kaunaus, Litauen

1998 Barbara H. Padnos Exhibition Gallery, Michigan, USA

1999 Premio Internationale Biella, Italia

1999 Nyborgs Kunst AS, Oslo

2001 «Grafikk i Fokus», Kunstnerforbundet, Oslo

2002 A.J.A.C., Tokyo Metropolitan Art Museum, Tokyo, Japan

2002 Symposium de peinture du Carnaval de Quebec, Canada

2002 «Prosjekt A4», KunstVerket Galleri, Oslo

2004–2007 Premio Leonardo Sciascia, vandreutstilling – Roma, Milano, Firenze og Venezia/Italia og Paris/Frankrike

2007 «Svart på hvitt», Galleri Briskeby, Oslo

2007 Anime della maniera nera, Trento, Biella, Torino, Italia

2008 Kunstverket Hovedøya Galleri

2008 Galleria Sant Angelo, Biella, Italia

2009 Mezzotintmania – et mestermøte, Norske Grafikere, Oslo

2013 Mestermøte i dyptrykk, Kunstverket Hovedøya Galleri, Oslo

2014 Jubileumsutstilling, Kunstverket Hovedøya Galleri, Oslo

2015, -17, -19, -23, -25 Peintres-Graveurs Français, Paris, Frankrike

Annet:

Biennaler og triennaler

Fredrikstad, Ljubjana, Taipei, Gdansk, Krakow, Maastricht, Biella, Singapore, Varna, Riga

Connecticut Center for Graphic Art, USA

Barbara H. Padnos Gallery, Michigan, USA

Peintres – Graveurs Français, Paris 1997, 1999, 2001, -03, -05, -07, -09, -11, -13, -15, -17, -19, -23, -25

Premio Leonardo Sciascia, vandreutstilling: Milano, Firenze, Roma, Venezia og Paris 2004–2005

Vandreutstilling Canada: Bromton, Montreal, Ottava, Sherbrooke, Toronto, Calgary og Vancouver 2007-08

Anime della Maniera Nera, Palazzo, Trentini, Trento, Italia, 2007

First International Mezzotint Festival, Ekaterinburg, Russland, 2010

Workshop, Carneval de Quebec, Canada, 2002

Stipend

Priser

Vederlagsfondets Stipend, 1988, 1990, 1991, 1992

Statens treårige arbeidsstipend, 1994–1997 Statens Garantiinntekt fra 2005

Hederlig omtale Fredrikstad Internationale Grafikktriennale 1992

Hederlig omtale Leonardo Sciascia, Milano, Italia 2005

Hederlig omtale Ekaterinburg First Mezzotint Festival, Russland 2010

Aksel Waldemar Johannessen minnepris 2000

Erling Valtyrson (født 1955 i Ålesund) er blitt kalt en mezzotintens mester, med høy internasjonal anseelse og utstillinger over store deler av verden i mer enn tre tiår. Gjennom en årrekke har han skapt et rikt og særegent bildeunivers. Valtyrson har utforsket mezzotintens muligheter og utviklet et unikt kunstnerisk uttrykk gjennom sin måte å arbeide med denne grafiske teknikken. Boken gir et bilde av sentrale sider ved hans kunstnerskap, formidlet også gjennom nærlesing av over 100 verk fra Valtyrsons omfattende produksjon.

Anne Sofie Ehlers Bertelsen er kunsthistoriker og tidligere gallerist ved blant annet Galleri Langegården.

Einar Wiig er kunsthistoriker og tidligere høgskolelektor og dekan ved Kunsthøgskolen i Bergen.

Fotograf Terje Bergesen har mange års erfaring som kunstfotograf.

ISBN 978-82-7959-395-9