INNHOLD
1 · Godt sovehjerte? side 7
2 · Rom for søvn side 15
3 · Sovesteder og sengeutstyr side 63
4 · Silkeseng og strå side 97
5 · Nattdrakt side 143
6 · Dyr i senga side 167
7 · Døgnrytme side 193
8 · Rituell søvn side 235
9 · Søvnløse netter side 273
10 · Drømmekvad side 301
11 · Godt sovehjerte! side 339
Takk side 353 Litteratur side 354 Noter side 366
Bilder i boka side 384
Christian k rohgs B il DE av sovende mor og barn (se side 8) er en god sammenfatning av hva denne boka handler om. Ved første øyekast er det ro som stråler ut fra bildet, der både ei voksen kvinne og et lite barn sover. De er borte for oss; øynene deres er lukket, og i ansiktene deres har søvnen glattet ut spor av dagen de er i.
Samtidig åpner bildet for undring og større perspektiver. For hvorfor sitter kvinna ved vogga og sover, og hva med matsølet på bordet? Bildet viser ei tid da søvn var et knapt gode, et gode som skilte kvinne fra mann og barn fra voksen, fattig fra rik. Dypere sett blir det vesle barnet uttrykk for den biologiske trangen alle mennesker har til å sove, mens forholdet mellom mor og barn blir uttrykk for hvordan voksne mennesker kan og må tilpasse denne naturgitte søvntrangen til kulturen de er en del av.
Det er noe tidløst over bildet, med en forelder i møte med den knallharde biologien et nyfødt barn kan være. Det er full kollisjon mellom barnets primære trang til kjappe skifter mellom hvile, mat og våken tilstand og den voksnes døgnrytme.
Samtidig er det mye i bildet som er bundet til både tid, sosialt miljø og kjønn. Det er mor som sitter der og sover, med arbeidet i fanget. Hvor er far? Får han søvnen han trenger, eller uroer barnerytmen ham også? Er han borte på fabrikkarbeid som krever lang, sammenhengende søvn hver natt om han skal stå det ut? Arbeider han på gard, der døgnrytmen er mer oppdelt, med kortere nattlig hvile og middagshvil? Eller er han tømmerhogger som ligger borte i skogen flere uker i strekk, mens mor har hele ansvaret hjemme aleine? Søvnen for voksne har ikke vært likt organisert for alle, sjøl ikke der bildet viser et eksakt år på en gitt plass.
Og hva er det med den vesle flua som kryper oppover puta i vogga? Holder den seg unna ungen? Vekker den barnet? Det er flere fluer rundt om på voggeteppet, og i matsølet på bordet holder de fest. På den ene sida viser de hvor tungt mor og barn sover når de ikke blir uroet og våkner. På den andre sida vitner de om et hjem der det ikke er fluefritt, der sengetøyet ikke svarer til et hvitt og nyrullet ideal. De er irriterende, småkrypene, og de er overalt.
Jeg blir redd for den vesle ungen. Redd det skal være noe alvorlig feil. Redd det skal være en for lang søvn Christian Krohg har skildret. Jeg tar med meg bildet inn i arbeidet med søvnens kulturhistorie.
Christian Krohg: «Sovende mor og barn». Tilhører KODE Kunstmuseer og komponisthjem.
Søvn og sovesteder har vært med meg gjennom hele mitt yrkesliv som etnolog, kulturhistoriker og museumsansatt. Som ung museumsbestyrer ved Eidsvoll bygdetun ble jeg fascinert over historiene om menneskene som hadde bodd i husene før de kom på museum. Småbruket Klokkerenga var utgangspunktet for museet, og flere medlemmer av familien Klokkerengen arbeidet ved bygdetunet etter at de overlot hjemmet sitt til museumsformål. Pensjonert omviser Reidun Klokkerengen fortalte om svigerforeldrene som bodde i det ene museumshuset fram til 1950. Der lå de i den store himmelsenga i stua, og det var så kaldt om vinteren at de lå med strikkelue og hodetørkle. Der sto vogga som Reiduns mann, Rolf, hadde ligget i. Han var så stor da han ble født at han raskt vokste fra vogga. Da tok de like godt og hengslet fotenden så den kunne legges ned, og vogga ble lengre.
Ved Eidsvoll bygdetun hadde jeg også ansvaret for å vaske og rul le de hvite sengeomhengene i andre etasje av Oppsalbygningen, det største våningshuset ved museet. Jeg husker fortsatt ærbødigheten jeg kjente over det utsøkte håndverket, over materialkvaliteten, og hva jeg lærte om hvordan ei seng skulle kles. Omhengene hadde Guri Aanensen vevd til museet i 1960-åra. Senga i første etasje i samme huset var eldre, og den så sørgelig tom ut uten tekstiler. Jeg kjøpte inn trykt bomullsstoff, såkalt kattun, med tidsriktig 1700-tallsmønster, fra Nordiska Museet i Stockholm. Sommmervakt Aud Ljødal faldet sengeomhengene for hånd, og sist jeg var innom min tidligere arbeids plass, hang de der fortsatt.
Seinere kom jeg til Hedmarksmuseet på Domkirkeodden på Hamar. Der møtte jeg enormt mange senger, i forskjellige hus med stuer, loft, saler og kover innredet i henhold til forskjellige tidsperioder og sosiale lag. Sengene var temmelig forsømt. Hvordan skulle jeg re dem opp? Hva passet i hvilket hus, og så det troverdig ut, det som lå der fra før?
Jeg begynte å leite etter litteratur om senger og sengeutstyr. Det viste seg raskt at det var skrevet forsvinnende lite om denne delen av kulturhistoria. Med tanke på hvor stor del av ethvert menneskeliv som leves sovende, var det en stor overraskelse hvor liten plass søvnen har fått i historiefagene.
«Hist borte står husbondens seng». Innredningen i de akershusiske stuene var fast over et stort geografisk område. I denne stua fra Skjønne i Numedal sto senga langs bakveggen ved peisen, akkurat som i Gudbrandsdalen. Maleri av Adolph Tidemand, 1848. Foto: Nasjonalmuseet.
som den pure uregelmessighet. Men så endret han langsomt oppfatning, der oppe i Gudbrandsdalen: Da gik det op for mig, at i vore mere gammeldags Bygder er der noget, som man kan kalde Bygnings-Skik. Efter som jeg gik ud og ind på flere og flere Gårde, var det mig, som om Uregelmæssigheden veg noget tilside for Blikket, så jeg fik skimte lidt af en oprindelig Regel og Enhed i Grunden.6
Ved å besøke mange stuer oppdaget Sundt at det var et mønster, en «Enhed i Grunden». Fra region til region kunne de være forskjellige, men innenfor hver bygd var de overraskende like, i alle fall i de «mere gammeldags Bygder». Dette døpte han for byggeskikken på landet i Norge.
Det var ikke bare grunnplanet som var likt fra stue til stue. Også interiørene var så like at Sundt slo fast at på den norske landsbygda, der var diskusjonen om hvor skapet skulle stå, tatt for lengst. Ikke bare skapet hadde sin faste plass, men høgsetet, og i hjørnet «hist borte står Husbondens Seng». Så trygg ble han på innredningsskikken at så fort han så ei stue og forsto hva som var framside og bakside, kunne han se for seg interiøret: «som om Husene skulde være af Glas.»
Ganske raskt forsto han også at det var ildstedene som gjorde husene forskjellige fra landsdel til landsdel. Hele Østlandet hadde stuebygninger med peis i et hjørne av hovedrommet. Over Langfjella, derimot, fant han et annet ildsted. «Thi det er Røgovnstuens Strøg.»7
Prinsippet med røykovnen var at den var murt opp av stein og mørtel i et hjørne av hovedrommet i huset. Ovnen var imidlertid ikke tilknyttet ei murpipe, så røyken gikk i stedet ut i rommet og opp gjennom ei luke i taket. Ut fra hvor røykovnen var plassert, ble resten av rommet organi sert. Ildstedets plassering var dermed like viktig, enten det var peis eller røykovn i stua, men også sengene spilte ei viktig rolle i røykovnsstuene. I Sundts beskrivelse var det nettopp senga som fikk være målestokk for røykovnens størrelse. Han oppdaget at den oppmurte steinovnen var så dyp at ei voksen seng kunne ha langsida inntil den.
Om så senga virkelig var plassert inntil røykovnen, det varierte, etter det Sundt skreiv. Like fullt var det forholdet mellom ildsted og høgsete som styrte rommets utforming. Noen steder fant Sundt samme diagonal mellom røykovn og høgsete som mellom peis og høgsete på Østlandet. Andre steder lå høgsetet og røykovnen mot hverandre med endeveggen i stua imellom. Felles for alle var at det var sengeplasser i stua, enten det var ei eller flere senger. Og akkurat som i peisestuene var husbondsfolkets seng plassert i hovedrommet. Røykovnsstuene var med andre ord like
«Fuss-seng» slik den er redd opp for landevegens folk på «stugguloftet» i låna på Haugen i Rennebu, Trøndelag. Garden er i dag Rennebu bygdetun.
De som gikk eller for langs bygdevegen, var av mange slag og fikk en rik flora av tilnavn hengende ved seg. «Keiser Dahl» var dekorert med utallige ordner av blikkskrammel, mens «Oskar Dame» ikke fant seg til rette med vanlige kjønnsnormer.
Noen av dem opptrådte så scenevant at de ikke behøvde be om verken mat eller husly. «De gik inn og fik sig mat og siden opp i rommet hvor sengen stod», uten å spørre om verken det ene eller det andre, fortalte Peter Skaugen fra Ringsaker. Morgenen etter gikk de ned og fikk seg et nytt måltid før de fortsatte videre på vandringa si.51 Loffernes gjesteopp treden brakte merarbeid og noen ganger frykt med seg, men det er også overlevert mange beretninger om morsomme formuleringer og livlige avbrekk i hverdagen.
Ei gruppe med faste reiseruter var taterne. Hver familie hadde gjerne sine garder de besøkte. Om sommeren kunne de slå leir i skogen eller ved vegen, men det ubarmhjertige norske klimaet gjorde dem til verdig trengende som måtte bys overnatting ellers i året. Tre sirkelrunde tegn ved siden av hverandre i vegen ga signal til neste reisende familie om at her gikk det an å be om nattelosji.52 En kar fra Rogaland fortalte om et slikt besøk i sin barndom omkring 1900:
Det hende ikkje so sjeldan at her kom fantefylgje tilgards. Eg hugsar især ein sein haustkveld, mørkt var det, og ruske ver. Me høyrde prat og skratt i bakkane opp med sauehuset. So var det ein flokk med fant som kom ned igjenom. Dei hadde gått yver fjellmarka, og korleis dei kom fram der i myrkret, er ei gåta. Dei bad om å få liggja i løa, men det fekk dei ikkje lov til, far var redd varmen, det kunne vera snart gjort å få ein gneiste i høyet. Dei røykte pipe både mann og kona, og gjerne ungane med. Me skipa or eine stova, bar inn halm og breidde utyver golvet, og so fekk dei liggja der, dei var 10 stk. ialt. Me ungane låg ovanpå, og var svert forvetne på gjestene. Der var ei luke i lemmen som me lurte oss til å kikka på dei i.53
Det var spennende for ungene med det store følget av reisende som fikk overnatte, sjøl om beretningen også er full av fordommer mot dem som travet landevegen. Her turte de ikke ha overnattingsgjester i høyløa, noe mange andre forteller var vanlig. Et naust kunne ellers duge om det ikke var for kaldt.
De reisende visste ikke hvor neste nattlige leie kunne bli. Samenes nomadiske livsform var langt mer forutsigbar, men fortsatt veldig flek sibel med hensyn til soveplass som øvrig bolig. Men også de bofaste bøndene gir til kjenne stor variasjon i bygninger hvor de kunne sove. Dessuten flyttet mange av bondens husstand på seg helt regelmessig gjennom årssyklus så vel som livssyklus. Sovestedet var ikke for noen gitt en gang for alle. Likevel dannes mønstre og regelmessighet, slik Eilert Sundt erfarte det på sine reiser. Sundt kalte det for skikk.
gjester at det ikke var nok senger, og ikke minst fra rituelle sammenhenger knyttet til julehelga – det å ligge i julehalmen.81 Midlertidige sovesteder var også knyttet til årets skiftende arbeid, for både menn og kvinner. Under vinterens arbeid i tømmerskogen lå skogskarene på enkle brisker i tømmerkoier. Den eldste typen vi kjenner, er beskrevet slik av Ragnvald Mo, som samlet inn folkeminne i Romedal:
Innreidnaden i koiene i eldre tid var svært enkel. Døra var på eine endevegen. Etter langveggene var det lagt kløyvde stokkar med flat sida opp. Dei var kalla briskstokkar. Etter den andre endeveggen var det liggande ein briskstokk. Den låg så langt frå veggen at det var liggeplass for to mann. Denne brisken var kalla låven.82
På disse briskene lå karene «ut og inn», med hodet mot ytterveggen og føttene mot ildstedet midt i rommet. Denne måten å organisere søvnen på i koiene har fellestrekk med soveskikken langt bakover i tid, til jernalderens langhus med breie benker
Feltsenger kan slås sammen og stues bort når de ikke er i bruk. Foto: Hedmarksmuseets fotoarkiv.
Tømmerkoienes brisker var enkle sovesteder under vintersesongens skogsarbeid. I denne koia, fotografert i 1920-åra, var det plass til to i hver seng. Foto: Johan Sønnik Andersen, Norsk Skogmuseum.
i M ai 1947 lå Milla Hol på likstrå i veslekammerset i huset sitt i Nord Odal. Det var pent pyntet omkring henne, med brodert duk og lys på bordet ved sida av kista. Et fotografi viser hvordan hodet hennes hviler på ei hvit pute med rysjekant og heklet mellomverk, og hendene ligger foldet på et overlaken med samme dekor. I hendene har hun en blomsterbukett. Hun ser akkurat ut som hun sover, slik mange døde gjør. Det er ikke uten grunn at vi omtaler døden som den evige søvn, og at dødens komme omskrives med at vi sovner inn.
Milla var kledd i hvitt der hun lå. Påkledningen var hennes egen natt kjole, og ganske visst hadde hun sydd både den og sengetøyet.
Kanskje var det nattkjolen hun hadde bryllupsnatta? Slikt nattøy hørte med til utstyret ei ung bondejente fra Østlandet laget seg i tida mellom konfirmasjon og giftermål. Mellom sengetøy, duker, håndklær og barnetøy skulle unge kvinner også være utstyrt med blondebesatt undertøy og nattøy som rustet dem for mange ekteskapelige år. Idealene om et stort utstyr hadde slått god rot hos bondestanden i andre halvdel av 1800-tallet, etter langvarig påvirkning fra byborgerskap og landsens elite.
Det var likevel slett ikke sikkert at bøndene brukte noe av dette natt tøyet, for søvnens drakt har vært langt mer enn bleike blonder.
Gjennom Norsk etnologisk gransknings spørreliste nr. 31, om senger og sengetøy, får vi et innblikk i hvordan en kledde seg for natta i Norge omkring midten av 1900-tallet. De siste spørsmålene på lista er nemlig viet nattøy, og blant de flere hundre som hadde takket ja til å besvare slike lister fra denne institusjonen, satte mange seg som alltid lojalt ned. Noen beskreiv egne erfaringer og stanset med det, andre så det som et oppdrag
Hybellivet for skogbrukselevene ved Oppland landbruksskole på Storhove i Fåberg i 1940-åra inkluderte pyjamas som korrekt nattdrakt. Foto: Norsk Skogmuseum.
Etterr oppfordring fra mange, lanserte bladet Urd i 1922 disse pyjamasene for kvinner.
Om kvinnene har lagt bort kjolen på dagtid, har den holdt stand som nattplagg, kanskje rett og slett fordi det er mer komfortabelt enn lange buksebein i senga, eller fordi nattøyet aldri ble like politisk som resten av det private? Om det får hver kvinne i dag gjøre seg opp sin egen mening.
Forresten har aldri betegnelsen «pyjamas» slått helt gjennom i dialekta jeg snakker. Plagget var uunnværlige i hele min oppvekst i Odalen, men de gikk kun under benevnelsen nattdrakt.
Et annet nattplagg spørres det slett ikke om i n E g -lista fra 1951. Det er slåbroken. Kanskje var årsaken at den aldri har vært direkte nattøy – den norske ordvarianten er jo morgenkåpe. Men ettersom både nattlue og nattrøye var til daglig bruk, kunne like gjerne slåbrok vært nevnt. Den har i alle fall lange røtter i drakthistoria, både her hjemme og der ute.
Om jeg skulle spekulere på hva svarene ville vært i fall spørsmålet var blitt stilt til landsens beboere i 1950-åra, ville jeg antatt at de sto nær pyjamas svarene. Slåbrok var noe alle visste hva var, noen hadde det, men det var ikke i daglig bruk. Rykker jeg en mannsalder fram i tid, pakket
bestemor sin oransjeblomstrete vatterte morgenkåpe kun om hun skulle legges inn på sjukehuset. Ellers hang den i skapet. Faren min tror jeg knapt har eid en, og langt ifra noen av bestefedrene mine. Men gjør vi et hopp tilbake til 1700-tallet, var det mennenes slåbrok-bruk som hadde status.
Hvilken som helst bonde kunne nok undres som Jeppe på Bjerget gjorde da han våknet i baronens seng. For hvor kunne han være med slikt et nattøy? Nattlue glitrende av gull, og en slåbrok hengende over stolen like ved. Han måtte være kommet til himmelen, det fantes ikke annen råd. «Jeg ønsker Deres Nåde en lykksalig god morgen. Her er slåbroken hvis Deres Nåde vil behage å stå opp», sier kammertjeneren og driver gjøn med Ludvig Holbergs litterære figur Jeppe. Det hjelper som kjent slett ikke på bondens hukommelse å bli iført baronens silkeslåbrok. Den slags var for andre lag av folket enn de jevne, men absolutt utbredt i Norge som i andre land.
Det utenlandske navnet kom fra nedertysk «slaprok», som ble til tysk «Slafrock», sovefrakk, altså, og fornorsket til «sloprok», og så «slåbrok» i nyere tid. På 1700-tallet hørte det til den kondisjonerte mannens garde robe å eie en «sloprok», enten han var handelsmann fra Øksnes i Troms, het von Todderud og kom fra Åker gård i Vang på Hedmarken, eller døde som kaptein Gerhard Munthe på Ytre Kroken i Sogn. Charlotte Todderud på Åker førte inn i regnskapet sitt at det ble vevd stoff til slåbrok der på garden rundt 1800, mens kaptein Munthes morgenkåpe ble omtalt som «en grøn damastes Slafrok». Damasken, enten den var av silke eller ull, var importert.208
På samme vis som med nattluene hørte slåbroken til hjemmeantrekket som kunne brukes langt utenfor sengetid. De eldste var fôret med pels, mens 1700-tallets morgenkåper var vattert for å gi tilsvarende beskyt telse mot kalde hus. Antrekkene kunne bestå av hele ensembler med tilhørende nattlue og tøfler, men i de fleste tilfeller er bare enkeltplagg bevart. Disse viser et stort spekter av materialer og utforminger. Felles for dem alle er at de er vide for å gi komfort. Sammen med slåbroken var mannen kledd i hoser, knebukser og skjorte. Noen bar også vest under morgenkåpa, men så fant en skredder ut at vesten kunne jukses bort. Ved å sy fast framstykkene av en vest inni slåbroken, ga mannen inntrykk av å være mer kledd enn han egentlig var.
Snittet på 1700-tallets slåbrok var enkelt, plagget lignet en kaftan eller kimono, og inspirasjonen fra Asia er uten tvil til stede. Den kan ha
allrom til dagens separate soveværelser. Derfor har ikke sengereinhold fulgt samme utvikling som klesvask.261
Inn i denne intimsfæren på soveværelset og opp i senga slipper mange også sine kjære kjæledyr.
Det går ikke et rettlinjet løp fra kontinentale slott med fullt menasjeri i senga via Eilert Sundts kamp for økt renslighet til dagens nye boliger med glatte flater og vaskbart sengetøy. I de mange møtene mellom dyr og men nesker som foregår til sengs, er det et vell av nyanser og ulike forståelser.
Liv Emma Thorsen har vist hvordan kjæledyrene ble borgerlige fami liemedlemmer på 1800-tallet, samtidig som aktører fra samme samfunns sjikt argumenterte for høyere hygieniske standarder og økt renslighet. 262 Mens bondestanden økte avstanden til husdyra sine, kom kjæledyra, med hunden i første rekke, stadig tettere inntil sin eier, også i søvne.
Triangelen av dyr, mennesker og soveskikker har dermed ført til uendelig mange kulturmøter, med innslag av både kollisjoner, sårhet og nedlatenhet.
Ingeniøren Jan Arneberg ga i 1945 ut ei bok om Setesdal hvor han skildret sine overnattinger i dalen omkring 1900. Han tok tydelig avstand fra levesettet han møtte i dalen som hadde fostret hans egen far. Det skulle mot til å legge seg i ei setesdalsk seng, påsto han. Når reisefølget skulle legge seg, gjorde de omstendelige foranstaltninger for å unngå insektene de mente var i sengene, mens de beklaget seg over lus og lopper. Dagen etter ei slik natt hørte de fra setesdølen som var med som kjentmann: «Du likje inkje loppur du», og bymannen måtte vedgå at slik var det. Svaret fra setesdølen kom kontant: «Eg vait inkje om eg kunne trives heilt forutan.» Loppene var en selvfølgelig del av livet hans. Senere på turen gjentok de samme forskjellene mellom byskikk og landsens skikk seg. Byfolkene ordnet seg ved å snøre opp støvlene og bret te langbuksene omhyggelig nedi støvlene før det hele ble snørt sammen. På overkroppen tok de på seg det de hadde av tøy for å holde varmen uten å låne skinnfellen som var i stua. Og til slutt tok de på seg oljekappe og sydvest, som de mente hadde ei lukt lusa ikke likte. Alt dette gikk de til
Ei katte kunne være god å varme seg på i trekkfulle hus. Illustrasjon til Alf Prøysens lørdagsstubb.
sengs med. Ei ulltrøye som ble liggende i senga, var fullt besatt av store, grå lus, og den tjente som bevis for at frykten var reell; det var liv i senga. Budeia, derimot, lot seg ikke merke med insektene i det hele tatt og syntes nok byfolkene var merkelige. Forfatteren kom så til den slutningen at nede i dalen, der var for holdene i stadig bedring. Det var oppe på heia at setesdølenes liv, ifølge Arneberg, «så godt som i alt ennå levdes i helt middelalderske former».263 Ei usvikelig tro på at framskrittet også vil avløse de middelalderske formene på Setesdalsheiene, preger teksten. Hans far hadde forlatt dalen og gitt sin sønn et annet liv enn setesdølenes. Som turist kunne sønnen vende tilbake til røttene og oppleve middelalderen i soveskikkene. Det fryktinngytende møtet med setesdalske lopper og lus kunne han vaske av seg etter turen.
Statt opp lange lørja og mjølke di ku Sola skin på dørstokken, ennå sover du Mi ku i åsa di ku på båsa Og ennå sover du!
D E nn E sangt E kst E n fins i mange varianter fra ulike kanter av landet, og alle har det felles at de gjør narr av ei kvinne som sover for lenge og ikke har stått opp og mjølket kyrne i rett tid om morgenen.266 Verset forteller oss om et bondesamfunn der det var dagens arbeid som var bestemmende for hvor lenge en kunne sove, når en måtte stå opp og hva slags arbeid en skulle ha gjort som det første om morgenen. Ei budeie som lot kroppens søvnbehov gå foran arbeidet, ble utsatt for sosial kontroll i det husholdet hun var del av.
Dermed blir det tydelig at dagens tilmålte arbeid var avgjørende for hvordan døgnet ble innrettet i det førindustrielle bondesamfunnet, og når det var mulig å få tilfredsstilt kroppens søvnbehov.
Hva var så idealet for bonden og hans husholdning fra 1700-tallet og framover? Hvordan sov de, hvor lenge sov de, og hvilke tanker uttrykte de om søvnen? Hva skiller 1700-tallsbonden fra oss i dag når det kommer til søvn og døgnrytme? Og når og hvordan skjedde endringene i bondesam funnet? Dette kapitlet forsøker å sirkle inn døgnrytmens kulturhistorie, både ved å behandle gjenstander knyttet til søvn, og gjennom fortolkning av arkivmateriale og minneopptegnelser.
Dette perspektivet har vært gjenstand for mange kulturhistoriske undersøkelser som har vist hvordan kvinnenes arbeidsdag har vært underordnet mannens.307 Det samme kommer også til syne i undersø kelsen om søvn, gjennom at kvinnene fikk samme mulighet for daglig hvile om de var i utearbeid, altså på mannens arena. Hadde så kvinnene ingen muligheter for å kompensere for mangelfull nattlig hvile, eller var rytmen annerledes? Etnologen Inger Jensen nyanserte fraværet av faste daglige hvilepauser slik:
Arbeidsdagens karakter gjør at det er nødvendig å moderere litt det inntrykket vi har fått av at husarbeidende kvinners arbeidsdag var fylt av arbeid fra begynnelse til slutt. Mange hadde en hard arbeidsdag, men som regel hadde de også tid til å ta pauser når de hadde behov for det. Arbeidsmengden kunne også variere mye med årstida.308
Mens menn og kvinner med utearbeid hadde sine faste muligheter for daglig hvile, var de øvrige kvinnenes tid mindre tydelig regulert, og mu lighetene for daglig hvile måtte søkes på andre måter. Flere av de nevnte undersøkelsene diskuterte hvordan «ledig tid» ikke var akseptert, og sjøl tid for hvile måtte legitimeres gjennom en aktivitet. Mindre anstrengende arbeid som spinning og strikking kunne avløse den tunge vassbæringa, og til og med noe som i utgangspunktet var negativt, som å se etter hodelus, kunne vendes til en hvil i løpet av dagen:
Luskinga, det var når det var ei ledig stønd. Da var det rene god gjerda på det. Men jeg vet itte ta at kara luske, det var gjinten som gjorde det. «Nei, nå får du luske meg», som a mor ell a bestemor kunne sea når dom ville godgjøra seg. Og da kunne dom sitta ratt hele halvtimen ell timen. Både den som luske som den som vart luske satte seg riktig godt tel da.309
Lyskinga blir slik et godt eksempel på kvinnenes annerledes rom for daglig hvile. Den skjedde når det var ei ledig stund, og den måtte fylles med et innhold for å være akseptert disponering av tid.
Dugurden og middagen med påfølgende hviler var normert til enten halvannen eller to timer, som ga rom for ekstra søvn. Tida var til egen disposisjon, og den kunne også brukes til å lese. Foto (ca. 1900): Vestland fylkesarkiv.
Luker av tid kunne gi anledning til en blund, men særlig langvarig hvile i løpet av dagen var det ikke rom for. Foto (ca. 1915): Hedmarksmuseets fotoarkiv.
Slik het det om barselgrauten, og så langt bakover i tid vi kjenner beret ninger om den, var det graut som var den gjeveste sengematen. Når det var forbundet med både ære og plikt, henger det sammen med at skikken med sengemat var en av de faste normene i et norsk bygdesamfunn. Det lå en gjensidighet i dette. Du var pliktig til å gi, og du var sikret å få.
«Frå gamal tid har det vore skikk at grannekjerringar og kjerringar av ætti kjem til ei kjerring som har fått barn, på gjesting med ei sending.»392 Slik formulerte Knut Hermundstad det fra Valdres. Og flere har vært enige med ham i at det helst var kvinnelige slektninger og gifte kvinner i grannelaget som kom i barselvisitt. Hvor fast mønsteret var, varierte. Fra Odalen noterte rettshistorikeren Kristian Østberg at kvinnene orga niserte seg i egne «grautlag», der det var fastsatt hvem som gjensidig gikk i barsel til hverandre.393 Ellers kan vi regne med at «grautlaget» var det samme som «benningslaget/bearlaget», altså de som gjensidig inviterte hverandre i alle store høgtider, og som også hadde gjensidig forpliktelser overfor hverandre når det var dugnad som måtte utføres.
Skikken var «frå gamal tid», het det seg. Den kan i det minste føres tilbake til Island omkring år 1000. I Soga om Droplaugssønene reiste Droplaug med sengemat sammen med to treller.394 Og om skikken har overlevd lengst i bygdemiljø, var den en like viktig del av byborgerska pets 1700-tallskultur, hvor Ludvig Holberg viet et helt teaterstykke til emnet, med tittelen Barselstuen. 395 Også landsens kvinner av stand gikk i barselvisitt, slik sorenskriverfrua Christiane Koren har beskrevet det, men der ble gjerne visitten kombinert med et selskap i tilknytning til barnedåpen.396 Det var imidlertid mellom bondekvinner at skikken levde og utviklet seg.
Det var gjevt å gå med sengemat, og ekstra gjevt var det å være tidlig ute. Det spurtes i grannelaget når barnet var ventet, men akkurat eksakt var det vanskelig å vite, så «de hende dei kommo for tile me graute», som det ble fortalt fra Hallingdal.397 I tillegg til all den status som var forbundet
Grautkjerringene kledde seg opp i kirkeklærne sine og kom ofte i følge etter vegen. Sengematen var graut, pakket i korger og ambarer, slik Theodor Kittelsen møtte dem og malte dem i Sigdal i 1904. Foto: © O. Væring Eftf. as
«Førkja åt guté» kalte Kristen Holbø dette bildet, som han malte på slutten av 1800-tallet, av jenta som kikker mot vinduet sitt for å se om det kommer en frier. Foto: © Holbø, Kristen/b O n O , Nasjonalmuseet.
deres, opplevde han skikken som en del av et helhetlig normsystem. Guttene skulle fare fint med jentene mens de fridde, det var en del av en usagt overenskomst. På den måten argumenterte han altså mot Eilert Sundt og de andre motstanderne av frierskikken. Even Lundby sa det ikke direkte, men jeg tolker ham dithen at han mente sømmelighetsgrensene kunne bli presset, uavhengig av om soverom ble delt på tvers av kjønn, eller at guttene besøkte jentene i sengene deres om lørdagsnettene. Det var verken soveskikken eller frierskikken som avlet usedelighet; den foregikk uansett.
«Jaså, har kjerringa ligget på skjorteflaket?» Slik kunne spørsmålet lyde for en som kom litt seint på arbeidet. Antydningens kunst, kan munnhellet kalles. For var det ei varmekjær kone som hadde heftet mannen så han ikke fikk stått opp tidsnok? Eller var spørsmålet rett og slett en fordekt hentydning til at han og kona hadde hatt sex før han kom seg på jobb? Skjorteflaket som fikk bære budskapet, var langt og godt å ligge på, enten handlingene var av det ene eller det andre slaget.
Beskrivelsene av seksualitet i historiske kilder er ofte subtile – de spiller på det usagte, de antyder og omskriver. Men noen ganger er de direkte, som i dette verset som ble malt på en ølbolle: «Nyt Rus gaa saa hjem til dit hus leg dig paa din kones mus.»467
Om rusen først skulle nytes og bollen tømmes, kunne det fort li på natt før mannen kom hjem for å ligge med kona. Flere eksempler viser at seksuelle handlinger hørte natta til, som i balladen «Det farlege natte leiet».468 Allerede tittelen avslører at det er om natta det skjer, og det utdypes i de to første strofene:
1. Den fyste nåtti, han hos’ æ låg han leika mæ jomfrús kvite lår.
2. Den are [nåtti, han hos æ låg] h[an] l[eika] mæ dýre som håri va’ på.
I et stev fra Telemark sies det mer indirekte, sjøl om vi kommer tettere på leiet, bokstavelig talt opp i senga: Naar veggjin’ hera dei ha’ konn’ tala aa sengjestòlpane ha’ konn’ svara Aa sengjebòtn ha’ vòre tett daa visste me hòtt som her ha’ skjett.469
Den frie nattetida med skjulende mørke la til rette for seksualiteten. I dagslys var terskelen for å innlede til seksuelle handlinger langt høgere, ikke minst fordi tida var strengt regulert og fylt med arbeid.
h øst E n 1883 vakt E et maleri oppsikt i Christiania. Ledende kunst nere hadde etablert sin egen utstilling, som seinere ble til den velkjente Høstutstillingen. Der stilte altså Christian Krohg ut maleriet som i dag kalles Sovende mor og barn (se side 8), og som jeg tolket i denne bokas innledningskapittel. Da maleriet ble vist første gang, het bildet imidlertid noe annet, og det så faktisk annerledes ut. Krohg kalte det Familiesøvn, og i tillegg til mor og barn lå en mann i senga og sov, med ryggen vendt mot oss. Ei skisse som ble trykt i utstillingskatalogen, gir et inntrykk av hvordan bildet først var tenkt (side 340).
Det at kunstneren endret både motivet og tittelen, er verdt å dvele litt ved.
Bildet vakte utvilsomt oppsikt da det første gang ble vist for publikum. Kunsthistorikeren Jens Thiis beskreiv det i ettertid som at motivet ble oppfattet som «frastøtende».594 Ja, betrakterne sa om Krohgs interiører fra enkle, landsens hjem: «Der staar Stank af dem.»595 Krohg svarte at det nettopp var stanken han ønsket å male. Han malte naturalistisk, slik virkeligheten var, og slik den kunne være på sitt aller mest utmattende, urettferdige eller fornedrende.
Det var spedbarnets hudfarge, fluene og matsølet kritikerne festet seg ved. Ingen ønsket å ha noe slikt på veggen, og maleriet forble usolgt. Etter hvert kom det i kunstnerkollegaen Erik Werenskiolds eie, og det var han som mente at den sovende mannen måtte fjernes. Han begrunnet det kunstfaglig; komposisjonen ble for kompakt med de tre menneskene. Krohg gjorde som vennen ønsket, så han malte over fiskeren som hvilte
Der ikke annet er oppgitt, er bildene i boka tatt av forfatteren.
Bilder uten tekst i boka:
oM slag (rygg): Åkle fra Sunnmøre Foto: Line Iversen, Sunnmøre museum. f orsats: Ruteåkle fra Vest Agder. Foto: Ingeborg Fredriksen, Marnadal museum.
k apitt E l 1 : Bolster er et tettvevd stoff som ble brukt til trekk på dyner og puter. Et kjennetegn på bolster er alle stripemønstrene. De eldste bolstrene er hjemmevevde av ullgarn eller lin, eller med renning av lin og ull innslag. Etter hvert ble det vanligere med masseproduserte bomullsbolster. Disse bolstrene er fra Luster i Sogn. Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen.
k apitt E l 2 : Gjesterom på Rennebu bygdetun. Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen.
k apitt E l 3 : Budeia hadde fast sengeplass i fjøset. Rekonstruksjon ved Hedmarksmuseet på Hamar. Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen.
k apitt E l 4 : Sauen var viktig for å holde sengevarmen, enten overbred selet var en skinnfell eller et åkle. Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen.
k apitt E l 5 : Strikket nattrøye av silke, med floss på innsida og metallbroderi omkring hals og på ermene. Trøya er ved Norsk Folkemuseum. Foto: Haakon Harriss, Norsk Folkemuseum.
k apitt E l 6 : Den som kunne legge seg under dette åkledet gikk til sengs med både rein og rev, ender og enhjørning – og Den Norske Løve! Foto: Frode Larsen, Nasjonalmuseet.
k apitt E l 7 : Biologi møter kultur i ulik døgnrytme hos barn og voksne. Mens spedbarnet sover i himmelseng med halmmadrass og ruteåkle, kan den voksne lese. Kunstneren Axel Ender fanget motivet i 1873 og kalte det «Bedstefar». Reproduksjonen av maleriet er i Odalstunets eie.
k apitt E l 8 : Var det likevel rom i herberget? Under taket i Ål stavkirke har den fødende Jomfru Maria fått flytte inn i ei praktfull seng. To geiter følger nysgjerrig med fra stallen. Foto: Kulturhistorisk museum.
k apitt E l 9 : Interiør fra «Geithusbui» fra Vik i Sogn. Foto: Lars Asle Vold, Sogn Folkemuseum.
k apitt E l 10 : De bibelske drømmene fant vegen inn i bondens stue, malt på ei høgsetetavle fra Østfold. Foto: Norsk Folkemuseum.
k apitt E l 11 : Bolster av ullgarn med overlaken av bomull og brodert mono gram samt heklet mellomverk. Teksten ønsker den sovende ei god natt, men folk flest var mer opptatt av å sove nok enn at de sov godt. Foto: Bjørn Sverre Hol Haugen.
takk : Seng ved Odalstunet, Hedmark. Foto: Gunnar Johnsen.
Forfatteren har fått stipend fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Utgivelsen er støttet av Fritt ord, og støttet og innkjøpt av Norsk kulturfond.
B ok B una D : Øystein Vidnes skrifttyp E : Epicene av Kris Sowersby p apir : Multi Offset 120g t rykk og inn B in D ing : Balto Print © skal D 2022 | www.skald.no is B n 978-82-7959-233-4
Vi må alle so V e . Søvn er en biologisk nødvendighet. Det er derfor lett å tenke seg man alltid har sovet på samme måte som vi gjør i dag. Ser vi tilbake på søvnens kulturhistorie, får vi et langt mer nyansert bilde av hvordan søvnbehovet har vært til passet ulike tider og ulike sammenhenger.
I boka får vi bli med helt tilbake til 1700-tallet, både til bygd og til by, og vi får se hvor ulikt søvnen har artet seg. Vi møter søvnen i de gamle årestuene, i slagbenker på kjøkkenet, i fjøshalmen og hos de heldige få i store himmelsenger. Samtidig er det stor kontrast mellom 1700-tallsbondens døgnrytme og dagens søvnideal om et langt, sammen hengende nattlig leie.
Forfatter Bjørn Sverre Hol Haugen er etno log og kulturhistoriker, og interessen for søvn og sovesteder har vært med ham gjen nom mange års museumsarbeid. I denne boka tar han oss med på ei reise tilbake i tid, og inn i søvnens forunderlige verden. Han viser oss det universelle ved søvnen, og hvordan den er umulig for oss mennesker å kontrollere. Han utforsker overgangen mellom våken tilstand og søvnen, og tar oss med gjennom drøm og mareritt. Og ikke minst skriver han om de søvnløse nettene der alt kan skje.
ISBN 978-82-7959-233-4 978-82-7959-233-4
