Issuu on Google+

Doktoren og Vesledoktoren

o l e jo h a n n e s ø v re t v e i t , født 1967 i Sande i Sunn­fjord, vil for de fleste være kjent fra tv2 og sin blogg på bt.no som Maraton-mannen, artist og underholder. Han har tidligere gitt ut humorbøkene Mat for ekte mannfolk og Vestlandsk verandafilosofi.

ole johannes øvretveit

hv is t iden leger alle så r, hva slags tråder er tidens legende plaster vevet av? Det spørsmålet stilte Ole Johannes Øvre­­­tveit seg da hans far gikk bort. Tolv år tok det ham å finne det ut. Og det som i utgangs­ punktet skulle bli en bok om død og sorg, ble til slutt en gripende feel-good-fortelling om livet, hvor vakkert og vidunderlig det er, og om de skimrende tråder av kjærlighet som ens nærmeste spinner rundt en. Hvis man bare lar dem få lov.

ole johannes øvretveit

Doktoren og Vesledoktoren Veien inn i mørket og ut igjen 

isbn: 978-34-5673-012-6

Roman

skald


BoKtittel

illustrasjon: Janne Nes Foto: Marita aarekol omslagsdesign: Grandpeople Sats: Sabon lt Std Roman 11/14 trykk og innbinding: Spindulys, Kaunas Š SKalD 2011 iSBN 978-82-7959-173-3 2


Kapitteltittel

Doktoren og Vesledoktoren på utekontordag i Viksdalen Første bok

Det var ingen eg var så glad i som deg. Det er ganske rart, men det er sant. Kanskje var det det at du smilte til meg den vinteren i Hammerfest, då eg var fire år, og eg og ein kamerat oppe frå nabogata vår hadde rømt heimafrå. Vi rømte ut på kaiane og sette oss ved noko som må ha vore eit lite skipsverft, og såg på nokre arbeidarar som monterte ein kjempesvær propell, tre mann høg, på ein stor båt. Så kom du, og vi vart livredde, og kameraten min gret og klynka og sa «Nu får vi peis!». Men du smilte til oss og syntest vi var nokre ordentlege skøyarar på eventyr, men no måtte vi komme heim, for no var det fiskebollar til middag. Og så gjekk vi heim, og slutten var så lukkeleg at eg hugsar han eigentleg berre som eit slags bilde i ein film; at vi går heimover på ein snødekt veg, og du leier oss, ein i kvar hand, ut av det blåkvite lysskjæret under ei gatelykt, og inn i mørket. Inn i det store, triste mørket. Det begynte der. Og heile vegen, gjennom det lange, triste, mørket og ut i lyset på den andre sida, og heilt til slutt, og lenge etter det, var det ein ting som følgde meg, som eg kjende på kvar einaste dag: Min kjærleik til deg. Du, pappaen min. 15


BoKtittel

Doktoren og Vesledoktoren Vesledoktoren er åtte år. Hver tirsdag har han fri fra skolen, og da får han være med Doktoren på utekontordag i Viksdalen. Doktoren og Vesledoktoren går i svarte bukser og vide, hvite skjorter med lilla sløyfe i halsen. Det så mamma i en serie på fjernsynet en gang, og det syntes hun var så enormt stilig at hun sydde bukser og skjorter til dem. Doktoren har et navn, men alle kaller ham bare for Doktoren, så da gjør Vesledoktoren det også. Doktoren ligner litt på McCloud på «Detektimen», som går i saueskinnsjakke og rir rundt på hest i gatene i New York. Doktoren er høy og sterk og har blåsvart hår og en bart som stikker som stålull. Han har brune, sterke, harde armer som er svarte av hår, og hender som en tømmerhugger. Han er enormt stilig. Mamma sier det. Doktoren er den sterkeste mannen i bygda. Før var det Rolfen på Samvirket som var det, men det var før Doktoren kom til bygda. på en fest på nyttårsaften brøt de håndbak, og Doktoren smelte neven til Rolfen i bordet så det smalt i knokene, og skjorteermet til Doktoren sprakk. Det har mamma fortalt Vesledoktoren. Vesledoktoren har også et navn, men det er en stund siden noen i Viksdalen har brukt det nå. Vesledoktoren husker godt den dagen han fikk navnet sitt. Han og Doktoren var på butikken, og de var akkurat kommet frem til disken med hver sin bolle som de hadde funnet i brødkassen. De gikk i svarte bukser og hvite skjorter og lilla sløyfer og var helt prikk likt kledd. og da var det at Johnny, en av de store guttene som sto og hang borti kroken, da var det at han sa: «Sjå dar, dar kjem Doktoren og Vesledoktoren!». og siden har han hett det. Han og Doktoren syns det er et fint navn. Doktoren og Vesledoktoren har en bil. og det er ikke noen vanlig bil. Det er en Citroen DSpeciale, med gir på dashbordet og lykter som svinger når man snur på rattet. 16


Kapitteltittel

Det er ingen andre i hele Sogn og Fjordane som har en slik bil. presidenten i Frankrike har en, det har mamma og Doktoren sett på fjernsynet. Den går som en rakett og kan løfte seg opp og ned når det blir dårlig vei – og det blir det ofte. Doktoren har sko som han har kjøpt i london, så han vil helst kjøre helt frem til døren. Doktoren og Vesledoktoren har en familie også. Mamma, selvsagt, og lillegutt. lillegutt er så liten at han ikke kan snakke, så han teller ikke. Mamma er cand.philol., men hun har ofret utdannelsen for å være Doktorens sekretær. Hun sitter bak en glassluke som hun åpner når det passer henne, og hun er ikke redd for noen. Derfor er alle redd henne. Hun tar ikke fem øre for å skjelle ut hvem det skal være, og det gjør hun rett som det er. og da kan du tro de holder munn. Det er to typer folk hun ikke klarer. Folk som legger seg opp i andres saker, og folk som banner. Folk som banner, er primitive skapninger som mangler et ordforråd tilstrekkelig til å uttrykke det de føler, sier hun. en gang tok hun for seg en mann som satt på venterommet og snakket veldig høyt. Han bannet i hver eneste setning, det bare haglet med «faen» og «helvete» i ett sett. Spesielt «helvete» sa han på en så sinnssykt tøff måte: «Hæll-vett-teh!», sa han, med skikkelig trykk på hver stavelse. plutselig skjøv mamma skyveruten opp så det klirret i glasset og ropte ut: – pass deg så han ikke plutselig kommer, han som du sitter og roper på hele tiden! Du roper vel på Styggemannen fordi du vil ha ham hos deg! og slik som du steller livet ditt, så ser det nå ut til at han er med deg alle dager! Da ble det stille på venterommet. Slike ganger sier ikke Doktoren noen ting. Før kanskje etterpå. – Du må ikke bli så sint, kan han si da. Da setter mamma det sinte blikket i ham, og så sier ikke han mer heller. 17


BoKtittel

Mamma syns ikke det med «Vesledoktoren» er så stas som Doktorene gjør. – Du har fått navn etter begge besteforeldrene dine, og det er et fint navn, og det skal du bruke, sier hun. Så seks dager i uka må Vesledoktoren gå rundt som en helt vanlig gutt, med skoleransel og slike klær som alle andre har. Han har et helt vanlig navn etter begge besteforeldrene sine, og det er ikke noe spesielt med ham i det hele tatt. Men om tirsdagene pakker han doktorkofferten sin og drar på utekontordag i Viksdalen, og da er han Vesledoktoren. i Vesledoktorens drømmer er det alltid tirsdag. Latter og lykke Doktoren er så godtroende. Han tror på hva som helst Vesledoktoren forteller. en dag de sitter i bilen på vei til Viksdalen, dikter Vesledoktoren opp en historie om en skolekamerat som har en muldvarp i hagen. Nå fins det ikke muldvarper i Sunnfjord. Det vet Vesledoktoren. Han har lest mange historier om muldvarper i Donald. Han syns de ser utrolig morsomme ut, så han spurte mamma hvor man kunne fange en slik. Hun slo det opp i et leksikon, og der sto det at det ikke fantes muldvarper i Sunnfjord. ikke i hele Norge, faktisk. Det syns Vesledoktoren er litt trist. Men dette vet åpenbart ikke Doktoren, for han blir straks veldig interessert og vil høre om denne muldvarpen. Vesledoktoren forteller at han og Geir kom gående hjem fra skolebussen da det plutselig vokste opp en jordhaug fremfor beina deres. De ble stående og se på denne jordhaugen, og plutselig stakk det opp et lite fjes av haugen. Det var et morsomt, lite dyr, noe midt mellom en mus og en hund. Vesledoktoren beskriver dyret omtrent som han husker det fra Donald, men uten brillene og vesten. Vel er Doktoren godtroende, men han er jo ikke komplett idiot. – og hva skjedde da? spør Doktoren. 18


Kapitteltittel

– Jo, vi prøvde jo å få tak i denne muldvarpen, da, men den bare forsvant, og så dukket det plutselig opp en jordhaug litt bortpå bøen, og der var muldvarpen igjen. Dette har ikke Vesledoktoren kommet på selv, det kommer fra en historie han leste i siste Donald. Det var noe som skjedde med Donald og ole, Dole og Doffen. – Å hå? Ja, dukket det frem flere muldvarper, da? og det gjorde jo faktisk det. i den der donaldhistorien. – Ja, det gjorde det! plutselig så vokste det opp flere sånne hauger bortover bakken, og det var en hel gjeng muldvarper. og så var det en dame som kom, for det sto en tulipan der, og du vet at sånne muldvarper, de liker blomster, men de plukker dem nedenifra, skjønner du, og så sto hun damen der og skulle lukte på blomsten, og så svupp! så bare forsvant blomsten ned i jorda! Det sto også i donaldhistorien. og dette syns Doktoren er så morsomt at han slår i dashbordet og ler og ler så tårene renner. Han prøver å si noe, men så bryter han ut i latter igjen. Vesledoktoren syns det er herlig å høre på, men han er litt i stuss likevel. Var det så morsomt, da? Seigere enn sirup – vondere enn helvete Det er fredag. Doktorene skal kjøre vakt. Vesledoktoren er på skolen, og nå er han ikke Vesledoktoren. Han er bare ole Johannes. en helt vanlig ole Johannes. Dagen går sent. Skoledager går alltid sent, men i dag er det virkelig ille. en gang mamma skulle lage pepperkaker, hadde Doktoren satt sirupen i kjøleskapet, og den rant så sakte ut av boksen at det var så vidt man kunne se at den rørte på seg. akkurat slik går tiden på skolen. Bare enda saktere. Du må tenke deg om for å være helt sikker på at tiden i det hele tatt går. Seigere enn sirup. De andre stotrer seg gjennom ola-ola Heia og høner og hester og bla, bla, bla. ole Johannes har lest hele boken flere 19


BoKtittel

ganger og er lut lei hele greia. Minuttene sleper seg av sted, og tiden går så uendelig sakte at det er som i sakte film. ole Johannes venter bare på at filmen skal stoppe helt opp, og at lampen i fremviseren skal brenne et hull i filmen som eter seg utover og – «tiKK!» der gikk langviseren ett minutt til. langviseren på klokken på veggen hopper ett og ett minutt om gangen. lyden er så kraftig at man hører den over alle stemmer, til og med over morgensangen, når ola står og synger «leid, milde ljos» med høye, brekende hvin. 44 ganger hver time hører ole Johannes tikket. tikket som forteller at nå er det ett minutt mindre til han skal hjem og stappe i seg raspeballer og vossakorv, mens Doktoren gjesper etter middagsluren og strekker seg og dusjer og drikker kaffe og gjør alle slike ting som voksne gjør når de skal jobbe hele natten. Surret går i klasserommet. ole Johannes ser munnen til læreren bevege seg, og han klarer å se interessert ut, men han er ikke der. Han sitter på stolen sin, men han er langt borte. For nå er han Vesledoktoren. Vesledoktoren, som er på jobb og sitter fremme på Doktorens legekoffert og speider ut i natten etter den gule bøtta, mens alle kameratene hans for lengst er i seng og ligger og klamrer seg til kosedyrene sine. «Sett en gul bøtte ved veien», pleier Doktoren å si til dem han skal i sykebesøk hos. «og sett fast hunden!». Hunder er nifst farlige. Da Doktoren var liten, var det en hund som bet ham tvers over fjeset. «Du vet aldri hvor du har en hund,» sier Doktoren. ole Johannes er så redd for hunder at en gang de var i Førde og en mann ble gående bak dem med en stor, svart hund, ble han helt stiv, for han ventet bare på at hunden plutselig skulle klore seg fast på ryggen hans og rive store biter ut av halsen hans med de sylskarpe tennene sine. Han fikk ikke puste, og han klarte ikke gå, men han måtte likevel, for ellers ville han bli stående i veien for 20


Kapitteltittel

hunden, og da visste han hva som ville skje. Han ble helt blå i fjeset, og plutselig ble beina borte, og han lå på fortauet. Da han åpnet øynene, så han rett inn i hundekjeften. Hunden snuste i fjeset hans, akkurat som man snuser på en bit med raspeball dyppet i fleskefett, før man stapper den i seg. Da tisset han i buksa, men det gjorde ingenting. ingenting gjorde noen ting, for nå skulle hunden ete ham. tiKK! Der gikk det et minutt til. Det er blitt stille i klasserommet nå. påfallende stille. læreren ser på ole Johannes. ole Johannes ser seg om. alle ser på ole Johannes. Nå vet han hva det er: læreren har spurt ham om noe. Men hva i all verden kan det være? Svarer han feil nå, vet han hva som skjer. alle ler, og læreren rister trist på hodet. ole Johannes klarer ikke følge med i timene, det er noe alle vet. – Konsentrasjonsvansker, sa damen på pedagogisk tjenestekontor til mamma, over hodet på ole Johannes. Hun trodde visst at han ikke var der. Mamma sa henne et par ting om hvem som kunne lese da han var fire år, og hvem hun trodde hadde de største konsentrasjonsvanskene i dette rommet, og så gikk de. – Henne fikk vi stoppet kjeften på, sa mamma. etterpå gikk ole Johannes hjem og slo opp «konsentrasjonsvansker» i et leksikon. Så nå vet han hva som feiler ham. De ler av ham på lærerrommet. en gang satt han krumbøyd over et tegneark, intenst konsentrert en hel skoletime, og da læreren mot slutten av timen spurte om å få se hva det var ole Johannes hadde tegnet, fikk han se et helt blankt ark med bare fire mikroskopiske, svarte prikker helt oppe i det venstre hjørnet. – og hva er dette, da? spurte læreren. – Ser du ikke det? Det er kyrne til Gustav, helt øverst i bakken! svarte ole Johannes, litt fornærmet. Nå henger arket på veggen på lærerrommet. alle ler av det. av ole Johannes. 21


Doktoren og Vesledoktoren

o l e jo h a n n e s ø v re t v e i t , født 1967 i Sande i Sunn­fjord, vil for de fleste være kjent fra tv2 og sin blogg på bt.no som Maraton-mannen, artist og underholder. Han har tidligere gitt ut humorbøkene Mat for ekte mannfolk og Vestlandsk verandafilosofi.

ole johannes øvretveit

hv is t iden leger alle så r, hva slags tråder er tidens legende plaster vevet av? Det spørsmålet stilte Ole Johannes Øvre­­­tveit seg da hans far gikk bort. Tolv år tok det ham å finne det ut. Og det som i utgangs­ punktet skulle bli en bok om død og sorg, ble til slutt en gripende feel-good-fortelling om livet, hvor vakkert og vidunderlig det er, og om de skimrende tråder av kjærlighet som ens nærmeste spinner rundt en. Hvis man bare lar dem få lov.

ole johannes øvretveit

Doktoren og Vesledoktoren Veien inn i mørket og ut igjen 

isbn: 978-34-5673-012-6

Roman

skald


Doktoren og Vesledoktoren