nr. 11/16 Ordet nær - mennesket nær
19 . november
118 . årgang
DOGM E: Arne Helge Teigen ved Fjellhaug mener postmoderne teologer tar til orde for en ny kristendom når de forkaster forsoningslæren.
– En forfalskning
FOTO: PE TTE R OL SE N
Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Joh 9,4
tema:forsoning side 9 -17
– Der det teolgisk sett blir umulig å gå i kirken, kan man lage sine egne husfellesskap, sier Rolf Kjøde i nyheter side 4 Evangelisk luthersk nettverk
TEM A/
forsoning
Troens kjerne under angrep Jesu stedfortredende soning er sentrum av den kristne tro. Nå utsettes denne læren for kritikk som i realiteten vil innebære en ny og forfalsket kristendom. Bakgrunn: Petter Olsen p.olsen@
imf.no
– Du, jeg har en ting jeg gjerne vil fortelle, passer det at jeg gjør det nå? Journalist Christian Nicolai Bjørke i Vårt Land skildrer hvordan denne «sjeldent ydmyke» anmodningen fra Tomm Kristiansen kommer mot slutten av Min tro-intervjuet med den kjente NRK-medarbeideren og andaktsholderen. Det som lå 66-årige Kristiansen på hjertet å ville si, var at gudsbildet hans hadde endret seg gjennom livet: Det begynte med «frelseren», mens det nå handler mer og mer om «Frigjøreren». – Det Jesus gjorde, var å ta et oppgjør med jødene som hadde hundrevis av regler. Fra da av er det én ting som betyr noe, og det er kjærligheten. Jesus frigjør menneskene fra alle budene. Det er min Kristus – Frigjøreren, siteres Tomm Kristiansen på i Vårt Land 22. oktober.
Angrep.
En drøy uke etterpå leste jeg den ferske boken «Kors og frelse» av førsteamanuensis Arne Helge Teigen ved Fjellhaug internasjonale høgskole. Bokens undertittel – «Oppgjør med postmodernistisk kritikk av forsoningslæren» – kan lyde hverdagsfjern og akademisk, men innholdet er alt annet enn det. Over 100 sider avslører Teigen i korte trekk hvordan et alvorlig angrep er blitt rettet mot selve kjernen i kristendommen, og hvordan vi kan møte dette angrepet. Jeg vet ikke om Tomm Kristiansen er seg bevisst
10
Sambåndet nr. 11/2016
den nye læren – og langt mindre om han støtter den – men ordvalget hans ble for meg uansett aktualiserende for det perspektivet boken trekker opp. «For noen år siden ble jeg oppmerksom på at det i vår tid pågår skarpe diskusjoner om Jesu døds betydning for menneskers frelse. Diskusjonene skjer ikke bare i teologisk-akademiske miljøer verden over. De slår også inn i kristne forsamlinger og bevegelser. Synspunkter som står til diskusjon i internasjonal teologisk debatt, har i senere år også meldt seg her i Norge, ikke minst i aller seneste tid», skriver Arne Helge Teigen i forordet. Førsteamanuensen forteller at han fikk dette bekreftet for noen måneder siden. En person han kjenner, hadde lyttet til et foredrag på et kristent arrangement, Foredragsholderen hevdet at læren om at Jesus døde for å sone verdens synd, var «uetisk». Som kjent har også presten og artisten Bjørn Eidsvåg vært inne på de samme tankene (se introteksten).
Postmodernisme. Med Arne Helge Teigens bok som kilde og guide skal vi nå se nærmere på angrepet på læren om Jesu stedfortredende soning. Det er overmåte viktig at vi «kjenner lusa på gangen». For å forstå hvordan angrepet oppsto, må vi begynne med begrepet «postmodernisme». På 1960-tallet ble ordet brukt om en form for arkitektur som blandet
stilarter og ga et inntrykk av brutte linjer og mangel på sammenheng og mening. At tilværelsen mangler sammenheng og mening er nettopp en sentral oppfatning i postmodernistisk tenkning, og postmodernistisk teologi viderefører dette. Det gir seg utslag i sterk kritikk av teologiske dogmer (læresetninger) og argumenterer for en ny og dogmefri teologi for oss som lever i dag. Arne Helge Teigen oppsummerer kritikken som postmodernistisk teologi kommer med, slik: Disse teologene hevder at «de kristelige trosoppfatninger og dogmer spriker i forskjellige retninger, at det ikke er mulig å samles om en helhetlig kristendomsforståelse, og at det derfor ikke lenger er mulig å tro på evige sannheter eller dogmatiske læresetninger. Dogmene begrenser menneskers frihet og selvforståelse. De legitimerer maktmisbruk og overgrep».
Kritiserer dogmer. Den amerikanske religionsfilosofen John Caputo er ifølge Teigen en sentral postmodernistisk teolog. Caputo tar til orde for det han kaller en «svak teologi» (ikke negativt ment) som stadig kan revideres og omformes slik at den kan være i samsvar med utviklingen i tiden. Caputo vil ha dogmene bort, og virkemiddelet hans er dekonstruksjon eller dogmekritikk. I likhet med Tomm Kristiansen beskriver John Caputo Jesus som frigjører. Ifølge Caputo frigjør Je-
sus nettopp ved kritikk av samtidens religiøse oppfatninger og leveregler. Dersom Jesus hadde levd i dag, ville han – ifølge Caputo – ha kritisert de eksisterende kirkers læresetninger og væremåte. Caputos tenkning om frelse og frigjøring er dermed ikke knyttet til Jesu død på korset. Den kristne kirkens egentlige oppgave er å arbeide innenfra for at den dogmestyrte teologien («sterk teologi») blir svekket og etter hvert forsvinner. Postmodernistisk teologi stimulerer derfor til konfrontasjon, polarisering og dogmekritikk. Kjenner vi igjen noe av dette?
« Barnemish andling» . Mens Arne Helge Teigen lar John Caputo stå som representant for postmodernistisk teologi generelt, spiller en annen amerikaner, pastor Brian McLaren, hovedrollen i den postmodernistiske kritikken av forsoningslæren spesielt. Han kaller læren om Jesu stedfortredende død for «guddommelig barnemishandling» («divine child abuse») og mener at de gammeltroende ikke ser det han oppfatter som et etisk dilemma. Da pastoren en gang ble spurt om hvorfor Jesus måtte dø, klarte han ikke å finne noe meningsfullt svar. Han konkluderte med at ikke en gang Jesus selv visste svaret på dette, og at Jesu død dermed var meningsløs. Dette kommer vi tilbake til. Frelse er ifølge McLaren endringer som Gud hele tiden sørger for at skjer i verden og i samfunnet.
FJELLH AUG: Arne Helge Teigen har skrevet bok om en ny trend innen postmodernistisk teologi.
Ordet frelse henter ifølge pastoren sin bibelske betydning fra israelsfolkets frigjøring fra Egypt. Også i dag består frelsen i at Gud konstant arbeider for at mennesker skal bli fri fra undertrykkelse og urettferdighet. Alle som arbeider for sosial frigjøring og gjennomslag for postmodernistisk tenkning, kan derfor ifølge McLaren kalles frelser. I likhet med hos Caputo knyttes ikke Jesu frelsesgjerning til hans død og oppstandelse, men til virksomheten hans blant men-
nesker som formidler av sosial og politisk frigjøring. Lyder noe av dette kjent?
Forsoningskritikk. Tony Jones er en av Brian McLarens nære medarbeidere, og han har sluttet seg til kritikken av læren om stedfortredende soning. Jones’ kritikk er grunnlagt på at han avviser læren om arvesynden. Gud er, ifølge Jones, ikke vred over synden, og det finnes ingen dom over synd. Heller ikke hos Jesus finner
FOTO: PE TTE R OL SE N
man spor av arvesyndlære, mener Jones. Også Jones legger vekt på frigjøring; ikke fra synd, men fra det undertrykkende dogmet han mener læren om synden er. Ettersom Jones altså avviser læren om arvesynd og Guds dom over synden, mener han at læren om stedfortredende soning blir meningsløs (mer om det senere). Teigen er også kort innom andre teologer som kritiserer forsoningslæren. Feministen Rita Nakashima Borock mener at mennesket
ikke blir frelst ved Jesu død, og at Jesu død heller ikke var villet av Gud. En annen feminist, Rebecca Parker, går enda lengre og hevder at teologien om en Gud som ofret sin sønn, må gjøres ugyldig fordi det fører til misbruk og undertrykkelse. Hun beskriver den norske massedrapsmannen Anders Behring Breivik som en kristen terrorist og moderne korsfarer (selv omtaler Breivik seg som «odinist» og sier han ber til Odin), og hun mener Breiviks
Sambåndet nr. 11/2016
11
TEM A/
forsoning
– Når læren om Jesu
guddommelighet
velges bort, velges også de tekstene som forklarer oss meningen med Jesu liv og død, bort.
ugjerninger er en konsekvens av læren om Jesu stedfortredende soningsdød. I Norge er professor Jan-Olav Henriksen ved Menighetsfakultetet mer moderat, men ifølge Teigen avviser også Henriksen at Jesu død var i samsvar med Guds plan og vilje. Jesus ble dømt for det han sto for og trodde på, og Gud krever ikke offer eller stedfortredende straffelidelse for å tilgi synd.
Unyansert. Tony Jones kommer også med en annen påstand som er vanlig blant postmodernistiske teologer; nemlig at læren om stedfortredende soning først kom fram sent på 1000-tallet i et skrift av biskop Anselm av Canterbury. Som støtte for denne påstanden viser Jones til en bok fra 1931 av den svenske teologen Gustaf Aulen. Aulen hadde konkludert med at Jesu død og oppstandelse ble forstått i oldkirken hovedsakelig som en befrielseshandling og en overvinnelse av onde makter som binder og behersker menneskene. Arne Helge Teigen viser til at påstanden om at oldkirken ikke lærte stedfortredende soning, skaper usikkerhet hos enkelte kristne i dag. Derfor er det også viktig å se nærmere på det. Teigen påviser at Aulen mente det finnes to hovedmåter å tenke på om forsoningen i Skriften: Det gamle testamente har en lovbetinget forståelse av forholdet mellom Gud og mennesker og en frelsesoppfatning som svarer til dette. I Det nye testamente finner Aulen en lære om at Guds kjærlighet beseirer alt ondt, og svensken forstår da Jesus som en forløser og seierherre over alle destruktive og onde makter. Arne Helge Teigen mener dermed at Aulen er atskillig mer nyansert enn det Tony Jones og flere andre skaper inntrykk av. – Selv om Aulen skriver at frelse forstått som befrielse dominerte i oldkirken, mener han ikke at frelse i betydning soning for synd, var ukjent i oldkirken, konkluderer Teigen.
12
Sambåndet nr. 11/2016
Oldkirken. Etter å ha arrestert de postmodernistiske teologene på en unyansert gjengivelse av en av deres hovedkilder (Aulen), tar førsteamanuensen ved Fjellhaug så for seg de samme teologenes påstand om at kirkefedrene ikke lærte stedfortredende soning. Arne Helge Teigen trekker først fram Justin Martyr (100-165). Martyr viste til Gal 3,13, hvor det står at «Jesus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss». Allerede Martyr framholdt det som Guds vilje at Jesus skulle ta straffen over synden i menneskers sted, og kirkefaderen omtaler Jesu korsdød både som befrielse fra Satans herredømme og som noe Jesus måtte gjennom for å sone menneskenes synder. Justin Martyr påpekte også at Jesus selv valgte å gå inn under forbannelsen som kom som følge av syndefallet, og syndefallet blir dermed et grunnleggende premiss for Martyrs forståelse av Jesu frelsesgjerning. Menneskene må frelses fra Guds dom over syndene deres, og Jesus må ta på seg å sone dommen. Teigen påviser at også Ireneus (130-202) og Athanasius (296-373) tar utgangspunkt i syndefallets konsekvenser når de skal forklare hva Jesu frelsesgjerning besto i. Også disse to viser til Gal 3,13. Kontinuitet. Teigen poengterer at det er sammenheng – ikke brudd – mellom oldkirkens lære om forsoningen og den læren om forsoningen som ble utformet under reformasjonen. Den før nevnte Anselm av Canterbury (1033-1109) utviklet det man senere kom til å kalle objektiv forsoningslære. Hovedpoenget her er at Jesus betaler det menneskene skylder Gud, ved sin lidelse og død. Teigen mener likevel at Anselms forsoningslære er smalere enn i oldkirken. I motsetning til hva før nevnte Jones og Brock hevder, mente Anselm at Jesu frelsesverk ikke besto av at han led en stedfortredende straff, men at Jesus gir Gud en erstatning for det menneskene skylder. Teigen viser til at denne oppfatningen er vanlig i dagens katolisime. Martin Luther (1483-1546) gjeninnfører ifølge Teigen den komplekse læren fra oldkirken og forstår frelse både som soning og seier. Luther er
entydig på at Jesus led en stedfortredende død for menneskehetens synder. Også reformatoren viser blant annet til Gal 3,13. At Jesus tar på seg dommen og straffen for menneskehetens synder er for Luther selve forutsetningen for Jesu seier. Befrielse og seier er resultatet av at Jesus lider og dør som vår stedfortreder. Også Johannes Calvin (1509-1564) var klar på at Jesus døde fordi han gikk inn under Guds vrede for å sone Guds rettferdige dom over menneskehetens synder som følge av syndefallet.
Subjektiv. Teigen oppsummerer med å slå fast at frelse forstått som stedfortredende lidelse og i betydning seier og befrielse, er to sider av samme sak. Begge deler er til stede i kirkens lære om forsoningen – fra oldkirken til reformasjonen. Den tolkningen som bryter med oldkirken, er derimot den såkalte subjektive forsoningslæren. Den kom med den franske filosofen Abelard (1079-1142). Ifølge denne læretypen er det hverken synd mot Gud eller Guds dom over synden som er menneskenes problem, men angsten for Gud. Gud åpenbarer seg gjennom Jesus på en måte som gjør at angsten forsvinner. Denne læren ble senere videreført i den liberale teologien.
Justismord. Grunnen til at postmodernistiske teologer påstår at Jesu død på korset ikke hørte med til Guds plan eller hensikt, er ifølge Teigen at de tolker Jesu død som et justismord – altså at Jesus ble dømt og henrettet selv om han var uskyldig.Teigen gir dem rett i det (Joh 18,33 ff). Jesus ble likevel domfelt ut fra anklagen om at han hadde «gjort seg selv til Gud» (Joh 19,7 og 10,33). Teigen påpeker at dette faktisk er i tråd med det Jesus sa om seg selv, og at Jesu død derfor var mye mer enn et justismord. – Når noen ser bort fra det Jesus sa om seg selv, tvinges de til å forklare Jesu død på et smalere grunnlag enn det Bibelen innbyr til. Jesus blir en «helt» og reduseres til samfunns- og religionskritiker, opprører og religionsstifter – til et menneske. Dermed konkluderes det med at hans død var like meningsløs som ethvert justismord, sammenfatter Teigen – og fortsetter: – Når læren om Jesu guddommelighet velges bort, velges også de tekstene som forklarer oss meningen med Jesu liv og død, bort. Jesus som Gud.
Teigen mener det er disse bibeltekstene som gir oss grunnlag for å si at Jesus ville dø og hvorfor han ville dø. Førsteamanuensen gjennomgår hovedbegivenhetene i Jesu liv og legger særlig vekt på Jesu dåp av Johannes (Mat 3,15,17b): «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag». Her bekrefter Himmelen at Jesus Kristus er guddom-
melig, og Jesus blir innviet til å utføre den treenige Guds vilje, framholder Teigen. Jesus gikk også inn under Johannes’ dåp frivillig. Dette er det vi må tro om Jesus for å forstå meningen med hans liv, død og oppstandelse, påpeker Teigen. Like etter kaller døperen Johannes Jesus for «Guds lam, som bærer bort verdens synd» (Joh 1,29). Jesu dåp bekreftet dermed også at Jesus tok på seg ansvaret for verdens synd. Arne Helge Teigen påpeker at det er like nødvendig for oss som for disiplene å anerkjenne Jesus som Gud. Først når vi gjør det, kan vi forstå det Bibelen sier om Jesus. Augustin var oppmerksom på dette da han skrev «tro for at du kan forstå».
Forsoning. Postmodernistisk kritikk bygger ifølge Teigen ofte på spørsmålet om hvorfor Gud krever soning for å tilgi synd. Man hevder at det er urettferdig av Gud å straffe en uskyldig person for det gale andre har gjort. Man finner det også problematisk og uakseptabelt at Gud angivelig tok livet av sin egen sønn. Professor Carl Fr. Wisløff har pekt på at det «finnes ikke noe menneskelig sidestykke til stedfortredelsen i forsoningen». Teigen mener læren om Jesu stedfortredende soning bare kan forstås ut fra to dogmer: treenigheten og inkarnasjonen. Forholdet mellom Gud Fader og Guds Sønn er vesensforskjellig fra forholdet mellom en jordisk far og hans sønn. Guds Sønn ble menneske i Jesus Kristus. Han var og er fullt og helt Gud og menneske, både mens han levde på jorden og etter sin oppstandelse. Fordi Gud er en, er Fader Sønn og Hellig Ånd delaktige i hverandres gjerninger. - På korset møtte Gud – Gud. Når vi sier at Guds Sønn Jesus døde for våre synder, kan vi i samme åndedrag også si at Gud gav seg selv i døden for oss, understreker Teigen. Med henvisning til de som snakker om «guddommelig barnemishandling» (Brock, McLaren), utdyper Teigen at da den treenige Gud krevde oppgjør for synd, ofret han ikke en som var en annen enn Gud. I og gjennom Jesus gav Gud seg selv i døden for å gjøre opp for våre synder. Gud Fader og Guds Sønn er ett. Tilgivelse. Kan ikke Gud tilgi uten oppgjør for synd? Det er et klassisk spørsmål. En nå avdød amerikansk teolog grunnet over dette og kom til at tilgivelse er umulig uten at den som tilgir, i en eller annen form bærer omkostningene for det en annen ber om tilgivelse for. Vi har syndet mot Jesus, og når vi ber om hans tilgivelse, betyr det at vi ber ham om selv å ta seg av det vi skylder ham. Teigen påpeker at Gud, uten at vi er blitt involvert, allerede har tatt på seg omkostningene for det vi har syndet mot ham (Jes 1,18). Ved seg selv og uavhengig av oss
har Gud opprettet et forlik mellom seg selv og mennesker, og han innbyr oss til å ta imot dette.
Synd. «De kristne lærer at Jesus døde for våre synder, men de tror ikke lenger på synden», het det i A-magasinets påskeutgave fra 2012. Johann Gerhard (1582-1637) mente at synden som er roten til alle andre synder, er at mennesket ikke lenger tror på Gud. Postmodernistiske teologer (f.eks. Jones, McLaren) har som nevnt nullet ut både synden og Guds dom over den. Teigen påpeker at behovet for å tale om frelse fra synd og dom da faller bort, og at det åpner for en helt annen tenkning om Jesus og om frelse. Stedfortredende soning blir overflødig og meningsløs, og vi får «en teologi uten kors, uten soning og uten noe frelsesbudskap».
Kristenlivet. I siste kapittel påpeker Teigen at Jesu stedfortredende soning for våre synder ikke bare er grunnlaget for frelsen, men også for det livet vi lever som kristne. Ifølge Bibelens lære skapes det nye livet innenfra i mennesker som stoler på at Gud stadig tilgir synd for Jesu skyld. Teigen mener Rom 6,14 inneholder en sannhet som ofte blir oversett av dagens kristne. I dette verset lover Gud at synden skal tape sin makt i det mennesket som lever i Guds nåde. Gud lover at et nytt liv skal vokse frem i de som tror på syndenes forlatelse for Jesu skyld. Det er nåden som er selve årsaken til at dette skjer. Nåden gis oss på grunn av at Jesus har sonet og betalt for våre synder, og ifølge Teigen beveger nåden oss til å spørre etter Guds vilje med våre liv. Teigen viser til at læren om stedfortredende soning forutsetter at det finnes lov, rett og dom over det som er ondt. Den forutsetter videre at det er noe som kan kalles rettferdighet, og at det er noe som heter nåde, barmhjertighet, tilgivelse og selvhengivelse. Dette er grunnleggende verdier som kristen tro har vært med på å implementere i kultur og samfunn. – Dersom læren om Jesu soningsdød faller, tvinges vi til å omskrive den kristne tro. Da må det utvikles en ny slags kristendom, som imidlertid ikke kan bli noe annet enn en forfalskning, konkluderer Arne Helge Teigen.
Sambåndet nr. 11/2016
13