INNBLIKK
Er det helt uproblematisk at mange jazzmusikere velger å spille popmusikk?
FESTIVAL
Les alt om årets artister. Sterkt program med stor variasjon på MaiJazz 2017.
Terje Mosnes skriver om historien rundt utgivelsen av Bendik Hofseths IX.
KRONIKK
Musikkanmelder Audun Vinger mener at jazzfestivaler kan være alt annet enn nedstøvet.
Scandic Friends gir deg gode tilbud på overnatting samt 20 % rabatt på mat i Varmen Bar og Restaurant helgene. Ta med venner, familie eller naboen til mat som måtte friste fra À la carte-menyen i Varmen Bar og Restaurant.
I tillegg har vi også et Nabokort. Husk at hos oss venter gode stoler og fristende servering på deg etter en handledag på byen eller en slentretur i sentrum. Følg oss på Facebook for oppdatering av hva som skjer i Varmen Bar og Restaurant.
Velkommen!
scandichotels.no - garantert best pris
Hove West er blant Norges ledende på totalproduksjoner bestående av både lyd, lys, audiovisuelt utstyr og sceneutstyr. Vi vet hva som trengs for å gi kultur- og firma-arrangement, messestands og rom en ekstra wow-faktor.
Det er snart mai. En fin tid for alle oss som elsker jazz. MaiJazz 2017 er en festival vi gleder oss til og er stolte av å presentere for alle musikkinteresserte. Navnene på årets plakat spenner fra veletablerte verdensstjerner til artister som er helt i startgropen av lysende karrierer. Det er høydepunkter fra både inn og utland, og mye å se fram til.
Vi er også stolte av et nytt nummer av note:, hvor vi har brukt en del spalteplass på ting som opptar oss.
Vi er nysgjerrige på om trenden med dyktige jazzmusikere som velger å spille musikk i andre sjangere er noe å være bekymret over, eller om det bare er et sunnhetstegn. Vi har spurt både artister og musikkfolk om hva de tenker. Er vi rause eller er vi engstelige?
Verden er i forandring. Det er mye som tyder på at vi går tider i møte som kanskje blir litt tøffere enn vi har vært vant til noen år. Det betyr ikke at kultur blir mindre viktig, snarere tvert imot. Hanna Paulsberg er inne på nettopp dette i sitt portrettintervju, hvor hun peker på at det å åpne seg for kunstformer som er litt krevende ved første forsøk kanskje også generelt sett gjør oss mer åpne. Et spennende synspunkt, synes vi.
Odd André Elveland sier sitt intervju at han blir rørt av å se barn fra hver sin side av kloden møtes, helt uten felles språk, og knytte varige bånd gjennom musikk, til tross for alle fysiske hindringer. Det tror vi er likt for dialog i alle former. Respekt, forståelse og åpenhet bryter ned de fleste fordommer og barrierer. Noe å tenke på for de fleste av oss.
Eller når en knøttliten sushibar i Pedersgata får en sensasjonell stjerne på den gastronomiske himmelen, med en ærlig og kunnskapsrik forståelse for at et måltid handler om å formidle noe mer enn bare mat. Da blir vi stolte og tenker at Norge er et fint sted, med fine folk.
Det er noen fellesnevnere ved disse sakene. De handler om å ta sjanser, om å være åpne for nye ting. Tørre å være litt rausere, la smakene dvele litt før du bestemmer deg for at du ikke liker. For kanskje det forandrer seg? Kanskje det forandrer seg hvis vi tør å ha relasjoner i flere retninger, litt på kryss og tvers. Om vi tenker at det ikke er så farlig. Men vi må orke å lytte. Ikke bare til det vi liker best selv, men kanskje også til noe nytt og annerledes. Verden trenger at vi er åpne for forandring på alle måter og hvis vi kan bli inspirert til nettopp det gjennom musikk er det fantastisk. Kanskje det er slik at jazz kan forandre verden? Om så bare litt. Det er verdt å håpe.
Anbefaler/gleder seg til: Det er viktig at MaiJazz presenterer nye artister for Stavanger-publikummet. I år må dere få med dere to ganger Grammy-vinner, fantastiske Jacob Collier og Yilian Canizares – fiolinist og sanger som både kan sin Bach og sine kubanske røtter. Fra England har vi hentet unike Shobaleader One og for første gang Norge franske Electro Deluxe.
Stensland & Byberg er en stolt tømrerbedrift. Vi kan være både under- og totalentreprenør. Alt vi bygger er tegnet fra bunnen, ut fra kundens ønsker.
Helge Pollestad, Salgs- og markedssjef 915 85 838 / helge@stenslandogbyberg.no stenslandogbyberg.no
hvilket fokus klubben har dag.
Terje Mosnes dypdykker i den fascinerende historien rundt utgivelsen av Bendik Hofseths IX.
Les alt om årets artister. Sterkt program med stor variasjon og muligheter for å
Musikkanmelder Audun Vinger mener at jazzfestivaler kan være alt annet enn nedstøvet, og som på sitt beste får det til å virke som om tiden står stille.
Kakao med krem er sannsynligvis ikke det jazzmusikere flest bestiller i en bar, men Hanna Paulsberg er en jazzmusiker som driter i hva som er vanlig.
Kakao er bra for humøret, og humør er noe Hanna savner i jazzen. Det kan bli for alvorlig, og nettopp det tar hun på alvor.
Hanna Paulsberg har syv år som profesjonell musiker bak seg, men er for mange allerede et veletablert navn. Gjennom Hanna Paulsberg Concept (HPC) har hun rukket å gi ut tre kritikerroste album, hun har en rekke viktige bidrag på andre utgivelser og har samlet et par gjeve priser og utmerkelser på veien. Samtidig som hun har stått på scenen verden rundt med sitt eget band, har hun også spilt med Bobo Stenson, Jon Balke, Marilyn Mazur, Chick Corea, Georg Riedel og Marius Neset for å nevne noen. Alle har de blitt fascinert av de myke, melodiske tonene Hanna leverer med sin tenorsaksofon. På MaiJazz er det ikke Hanna Paulsberg Concept som står på plakaten, men GURLS med Ellen Andrea Wang på bass, Rohey Taalah på vokal og hun selv på saksofon.
Kan du si litt om hva vi kan forvente oss på Spor 5 under MaiJazz?
– Gurls er jo mitt band, men jeg vet egentlig ikke helt hva det er. Tanken var i utgangspunktet å gjøre noe som var litt uhøytidelig, litt for moro skyld. Likevel blir jeg alltid litt fanget i prosjektene mine. Det skal det være bra, både håndverket og musikken. GURLS er også et band som vi har litt på siden av de andre prosjektene våre. Noe vi kan glede oss litt til. Kanskje ikke så alvorlig, men likevel på alvor, men ja, hva dere kan forvente?
Vi har jo ny vokalist. Før var det Emilie Nicolas, men etter at hun tok helt av i en annen retning måtte vi finne en ny. I en trio merkes det godt når det kommer et nytt medlem, og Rohey Taalah drar oss nok mye mer retning av soul. GURLS er nok en blanding av at vi står med ett bein jazzen, og det andre litt forskjellige steder. Litt soul og litt pop.
Et band med tre jenter er fortsatt relativt uvanlig på den mannsdominerte jazzarenaen. Tiden da jazzen kunne ligne på en herreklubb, og de kvinnelige innslagene som regel var vokalister, er heldigvis på hell. Kanskje har Hanna og gjengen en agenda utover å servere oss egenartet musikk?
Hanna rister energisk på hodet før spørsmålet er ferdig stilt.
– Nei, overhodet ikke! Vi var i Dublin og spilte med Hanna Paulsberg Concept. Der traff jeg en fyr fra Østerrike og blei hodestups forelska. Han sendte brev til meg og jeg sendte skisser og låter til ham. Noen av låtene var jeg såpass fornøyd
HUMOR: Hanna Paulsberg spiller ikke bare blå toner, og mener at det ikke hadde skadet jazzen med litt mer humor.
med at jeg ble nysgjerrig på hvordan de ville høres ut. Jeg fikk lyst til å spille dem, men hadde egentlig ikke noe format som rommet de låtene. Så da ble det GURLS. Litt mer humor enn girl power, men litt av begge deler likevel.
Hanna kikker skrått ned på notatblokken min mens hun tar en slurp kakao. «Old school», sier hun tørt og det er umulig å tolke om old school er bra eller dårlig. En forklaring på at det kanskje er lettere å skrive fra notater enn fra et lydopptak blir også møtt med et «javel» som er akkurat like vanskelig å tolke, før hun smiler på en forsiktig måte som gjør at det er mulig å undertrykke følelsen av at det eneste riktige hadde vært å starte opptaksfunksjonen på mobilen.
Det er noe underfundig over Hanna, og det dukker opp i musikken. Det er både bestemt, søkende og lekent på samme tid. Noe som sannsynligvis har bidratt til at både musikere og jazzentusiaster har latt seg sjarmere av GURLS. Musikken som først kanskje oppleves som naivt og enkel, men som etter hvert viser seg å være ganske så presis og distinkt.
Er det grunn til å håpe på et album i nærmeste fremtid? – Det er litt vanskelig å si, vi vet jo som sagt ikke helt hvor vi skal. Concept er mitt hovedprosjektet, og det som har utviklet seg over tid. Det startet som eksamensbandet mitt, men det funka så bra at det ikke var noen grunn til å stoppe. Det var sannsynligvis ikke tilfeldig, for ingenting jeg gjør skal være tilfeldig. Jeg er litt opphengt i akkurat det. GURLS er kanskje stedet jeg kan øve meg på å ta ting litt på sparket, og ikke ha en plan helt klar, men så blir det jo veldig ordentlig likevel. Det er jo uansett et helt annet uttrykk hvor vi går flere veier, og leker med sjangrene. Litt mer melodisk kanskje? GURLS høres kanskje ukomplisert ut, men det er et format som er krevende. I en trio blir alt synlig, og vi må tørre å stole på det enkle, og ikke forsøke å presse det inn noe det ikke er.
Det er ikke tvil om at sjangerlek og et sylskarpt håndverk gjør GURLS til en interessant lytteropplevelse. Som en slags tumleplass for kreativiteten som ikke får utløp de andre prosjektene Hanna driver med, ispedd en stor klype humor. Låttitler som «Hemulen på byen» setter helt klart i gang alt annet enn blå tanker.
Tenker du at jazzen tar seg selv for alvorlig? – Ja, eller jazzen kan hvert fall bli mindre selvhøytide
lig. Jazz kan ofte oppleves som litt humørløst. Det er kanskje mitt lille opprør mot jazzpolitiet. Jeg har brukt mye tid på bekymre meg for hva andre tenker og syns. Jo eldre jeg blir, jo mindre redd blir jeg. Men det er mange oppleste og vedtatte fordommer og sannheter, så vi har vel fortsatt en vei å gå.
Hanna har oppdaget at hun burde rørt i kakaoen, og at alle godsakene har samlet seg til et skikkelig sjokoladesjokk på bunnen av den store koppen. Det er slike overraskelser livet kan by på, gode anmeldelser derimot, kommer sannsynligvis ikke overraskende lenger. Det er mange eksempler på at musikken Hanna er involvert i blir svært godt mottatt. I en anmeldelse på nettstedet allaboutjazz.com ble den siste utgivelsen til HPC «Easter Smiles» omtalt svært smigrende; «Paulsberg’s musical evolution, for now, is all about polishing a diamond». Dette kan jo ikke tolkes som noe mindre enn et voldsomt kompliment for Hanna som relativt ung musiker, men kanskje det også virker skremmende at noen opplever at fremtiden utelukkende handler om å få detaljene til å skinne.
Føler du at du har et uttrykk som er ferdig utviklet, og at du trenger GURLS som et sidespor?
– Nei, det føler jeg ikke. Men jeg har alltid masse idéer og ting jeg tenker kunne funke. Jeg kunne sikkert startet en haug med band. Det er noe med de relasjonene du får med folk du spiller med også – det er så mye å plukke med seg. Og det gjelder ikke bare i egne band. I løpet av fjoråret spilte jeg med Bobo Stenson, Jon Balke og Chick Corea, og jeg blir fortsatt litt stressa og nervøs for det, men mye mindre enn før. Særlig med Bobo. Jeg ble spurt et år i forveien og brukte året til å tenke grundig gjennom det å skulle spille med ham. Det er jo kult å spille med de kjente folka, men jeg setter likevel mest pris på å spille med mitt eget band. Gutta i bandet er de beste. Å skrive låter, leve av det og være sammen om reisen. Det synes jeg er det viktigste. Verdien ligger i å få lov til å utvikle seg over tid. Jeg liker å ha en langsiktig plan. Det er meg!
Jazzmiljøet må forholde seg til en ny generasjon musikere som, i likhet med Hanna, ikke tar jazzens uskrevne regler særlig alvorlig. Det er et landskap i endring, men noe henger kanskje igjen. Når du tenker deg om, hvor mange mannlige jazzvokalister kjenner du til? Og hvor mange er kvinner? OK, noen croonere finnes det sikkert, men mannlige vokalister med et mer moderne uttrykk? Det er kanskje fortsatt gamle
mønstre som henger igjen? En tydelig satsning fra universitetsmiljøene og ikke minst et stort tilfang av talentfulle musikere er i ferd med å endre jazzlandskapet. Nye tanker, mer sjangeroverskridende tilnærming og ikke minst at jazzen følger etter en naturlig utvikling i samfunnet.
Hva tenker du om den nye generasjonen av jazzmusikere som kommer nå?
– Jeg tror at unge musikere stort sett driter i sjangere, og at de som har bakgrunn i jazz er stødige håndverkere. Da blir man kanskje også litt mer uredd. Jazz er en sjanger som i stor grad handler om originalitet. Jazzen har alltid hatt et iboende ønske om å utfordre og sprenge grenser. Tørre tenke nytt. Det er mulig at vi er inne i en tid hvor det får ulike utslag, uansett hvilken sjanger noen putter musikken din i.
Hva tenker du er den absolutt fremste egenskapen, og det som inspirerer deg mest, i jazzens verden?
Hanna tenker omtrent et nanosekund før hun utbryter; – Miljøet! Miljøet blant jazzmusikere er jævlig bra, folk er synlige og tilgjengelige. Alle folka jeg ser opp til kan jeg ta en prat med eller spille med. Det har mye å si. Det er inspirerende, og jeg blir veldig inspirert av folk jeg er tett på. Heiða Mobeck, Hans Hulbækmo og Anja Lauvdal er folk jeg synes er spennende selv om vi ikke alltid driver med det samme. De utfordrer og er friske pust jazzen, og på en måte føler jeg at vi pusher hverandre. Knut Riisnæs, Wayne Shorter og Chick Corea er en annen generasjon, men de spiller fortsatt som guder. Kanskje bedre enn noen gang. Jeg hører på alt mulig og elsker det. Ry Cooder, hip hop, electronica, afrikansk musikk og alt som er bra. Det er jo sjukt mye bra musikk som ikke er jazz også.
› ›
Det obligatoriske spørsmålet om hvor avgjørende instrumentet er for uttrykket må selvfølgelig stilles av nysgjerrighet, men også fordi det er mulig å mistenke de fleste saksofonister for at de later som det ikke betyr så mye. I boka IX forteller Bendik Hofseth at han lenge spilte på en Yamahasaksofon, men mest fordi han var interessert i de andre instrumentene til produsenten. Et kapittel senere kommer det likevel fram at han nå spiller på en spesiallaget saksofon med håndlagde munnstykker ebonitt. Saksofonister er en egen rase når det gjelder nedsnobbing, men hvor dypt stikker det egentlig?
›
Har du noen særegenheter på saksofonfronten du vil fortelle om?
– Nei, der må jeg skuffe deg. Jeg har hatt den samme saksofonen siden jeg gikk på Toneheim Folkehøgskole. Jeg gidder ikke bruke masse tid på å lete etter noe som er «riktig», og den ligger jo i hendene mine som en del av meg. Tror det hadde vært jævlig uvant med en ny. Her må jeg forresten nevne Jan Olsen i Hurdal som er en magiker hvis noe går i stykker eller begynner å slarke. Han fikser alt, alltid.
I likhet med mange andre saksofonister er Hanna tilsynelatende lite opptatt av instrumentet i seg selv. Det er et middel for å få frem riktig uttrykk, i alle fall helt til noen andre rører den. Under fotoopptaket til dette intervjuet var det bare så vidt fotografen fikk holde i saksofonen, så neste gang du møter en saksofonist som hardnakket påstår at en saksofon er en saksofon kan det være greit å vite at dette ikke er helt tilfelle. Videre vil nok de fleste saksofonister hevde at de er på jakt etter et instrument som gir dem mulighet til å være personlig i uttrykket.
Har du andre ambisjoner rundt det tekniske med å spille et krevende instrument?
– Målet er å få det til å låte så naturlig som mulig. Pust og støtte. Det er mange ting jeg kan «høre» uten at jeg kan spille det. Foreløpig. Igjen – det må komme ut naturlig, og det skal ikke låte for «mekkig» som de sier i Sverige, eller rigga. For meg handler det tekniske også om samspillet bandet. Jeg liker å gi musikerne mye plass, og sier aldri gjør slik, komp sånn eller gi meg den grooven. Jeg har jo selv valgt dem jeg spiller med, og da vil jeg at personlighetene deres kommer fram musikken også. Det er gjennom gutta HPC at jeg lærte meg det. Da jeg prøvde å styre for mye skjedde ikke det jeg ville skulle skje.
Du har vunnet talentpriser og fått strålende kritikker for utgivelser og konserter på rekordtid i en sjanger der det ofte tar lang tid å bygge seg et navn. Hvor viktig er det med slike bekreftelser for deg?
– Det er vel ingen som begynner med jazz for å bli kjent. Jeg tenker ikke så mye på sånne ting, men det jeg tenker mye på er hvordan jeg skal spille saksofon. Det er mer som en livsstil. Jeg blir litt rar hodet av å tenke for mye på det. Jazz er en litt hemmelig greie, men vi vil jo nå ut med musikken også. Du må by på deg sjøl, sier faren min. Jeg vil jo at noen skal høre på selv om jeg driver med jazz – alle trenger et publikum. Det er en
«Jazzen har jo alltid vært et opprør og er det på en måte fortsatt. Og hvis man klarer å åpne folk for jazz og andre kunstformer som krever mer av en, så kan det være med på å gjøre folk mer åpne, forstående, tolerante mot andre ting i samfunnet. Tror jeg!»
slags bekreftelse av at det er noe der som har en verdi, også for andre.
– Jeg tenker at det å oppleve kontakt med publikum er viktig. Den koblinga må være der, og så må jeg ha det gøy. Jeg kommer ikke i flytsona uten at det er gøy. Det er litt vanskelig å forklare for det er så mange ting som henger sammen. Kanskje det har å gjøre med at jeg har så mange antenner ute når jeg spiller, det er mange ting som skjer samtidig. Det er en helhet, og det er viktig å få alt til å spille. Sammen. Det må være kontakt og det må være gøy. Når alt det skjer samtidig er jeg fornøyd.
Det er ofte slik at vi glemmer noe som er viktig, eller tenker «shit – det var selvfølgelig det jeg skulle svart». Så selv om Hanna øver seg på å ikke ha kontroll eller planlegge alt i detalj kom likevel denne mailen et par dager etter intervjuet; «Angående det siste spørsmålet du stilte, (hva som er det viktigste jeg kan oppnå med musikken min), så vil jeg gjerne legge til noe hvis det går an. – Å vise både unge og gamle at det finnes alternativ til all den kommerse og konforme dritten som finnes i dag. Det tror jeg er sinnssykt viktig. Jazzen har jo alltid vært et opprør og er det på en måte fortsatt. Og hvis man klarer å åpne folk for jazz og andre kunstformer som krever mer av en, så kan det være med på å gjøre folk mer åpne, forstående, tolerante mot andre ting i samfunnet. Tror jeg!»
Hanna, selvfølgelig går det an å legge til noe som i tillegg er godt sagt i mørke tider hvor åpenhet og toleranse ikke alltid står øverst på dagsorden. n
Eg jobbe i Dinamo, som e et ganske koseligt reklamebyrå midt i Oslo. Der får eg bryna meg på spennande oppgaver for mange av de ambisiøse kundene våre. Men det e ein ting eg savne nesten liga møje som kjyddisane te mamma. Og det e andre vestlendinger. Derfor hadde det vært sabla kjekt om vår neste kunde var fra hjemtraktene mine. Disse østlendingene her borte e snille og flinke de altså, men de kan bare halve Tore Tang. Og i kundemødene så e det ingen som vil ha halvthornostskinkepiffivarmt. Det går mest i kimchi, liksom. Så eg hadde blitt grævla glad hvis det blei litt merre skarring på møderommene våre.
Her i Dinamo jobbe me med redaksjonelle løsninger, innhold, PR, reklame og design. Hvis du har lyst se ka me konne fått te samen, så send ein liden mail te sjefen min. Det hadde vært jysla kjekt.
Hilsen Helge
Mail te sjefen: john@dinamo.no
Etter en liten pause starter et nytt og revitalisert samarbeid mellom Stavanger Konserthus og MaiJazz. Hasse Andersen er svært fornøyd med programmet som presenteres lørdagen MaiJazzuka, og mener at dette kommer til å bli et flott tilskudd til festivalen.
– Nyskapningen JAZZLØRDAG er nesten som en liten festival i festivalen, og et dagspass her er en god investering som vil gi deg en hel dag tettpakket av musikk og opplevelser. Du kan høre Arild Andersen & Kirsten Bråten Berg med Bjergsted Jazzensemble, den fantastiske kubanske sangeren og fiolinisten Yilian Canizares og Level 42 som fortsatt leverer på høyt nivå etter 11 album som har solgt i utrolige 31 millioner eksemplarer. I tillegg vil dagen i konserthuset inneholde flere små og store musikalske overraskelser. Jazzbrunch i Spiseriet med Walkin’ Shoes som spiller tradisjonsjazz Gerry Mulligan og Chet Bakers ånd. På minikonserter med Kids In Jazz får du hilse på neste generasjons jazzstjerner, og du vil bli imponert. Gjennom dagen vil det dukke opp diverse musikalske happenings for barna, så dette er absolutt dagen for å introdusere jazzmusikk i sin fulle bredde. Hvis du fortsatt ikke har fått nok avslutter vi dagen med DJ i foajeén.
Gulljazz er et prosjekt som knytter seg opp til de etablerte jazzfestivalene i Norge. Også år arrangeres det på Stokka sykehjem med konserter og ekte festivalstemning for byens sykehjemsbeboere med familie og venner.
Det er en stor publikumsgruppe som bor på sykehjem og som ikke lenger kan ta aktivt del festivallivet, derfor vil Gulljazz bringe denne musikken til dem. Det blir konserter på løpende bånd en hel dag. Beboere fra alle sykehjem og dagsentere Stavanger inviteres.
Stokka sykehjems uteområde er festplass med store telt til publikum, band, griller, bar og kaffeservering. Gulljazz byr på et variert program med musikk fra første halvdel av
1900-tallet, som Dixieland, standardjazz, ragtime, stringswing, marching bands, 50-tallsrock, swing og gamle slagere fra inn- og utland.
Gulljazz på Stokka arrangeres samarbeid med Stavanger kommune. Gulljazz er støttet av Extrastiftelsen og Den Kulturelle Spaserstokken. Se gulljazz.no for mer informasjon om artister og program.
HøstJazz ble arrangert første gang 2016, og etter en vellykket start kommer festivalen enda bedre forberedt og med et spennende program også i 2017.
Hotelldirektør Cornelius Middelthon, hvorfor satser Sola Strand Hotel på å være en så aktiv medspiller for jazzmiljøet i Stavanger-traktene?
– Det er krevende tider for hotellbransjen, og nå må vi tenke nytt. Vi har en helt spesiell beliggenhet midt i sanddynene på Solastranden, og en historie og atmosfære som byr på en annerledes ramme. Da ønsker vi å benytte mulighetene til å invitere til kulturopplevelser, ikke bare jazz, men også mye annet. Samtidig er det naturlig å tenke jazz for undertegnede. Som tidligere direktør ved Royal Garden Trondheim hadde jeg gleden av å være med på oppbyggingen av Trondheim jazzfestival, som på slutten av 1990-tallet all hovedsak foregikk på hotellet. Da opplevde jeg at vi fikk en helt spesiell puls og stemning på hotellet, og noe av det samme ønsker vi å få til her.
For alle som synes det er lenge å vente til neste MaiJazz er Ystad Sweden Jazz Festival et godt alternativ på høsten. Det er en ung festival, men har siden starten i 2010 etablert seg som en viktig formidler av jazz. De kaller seg selv verdens beste og minste festival, og det kan være verdt et besøk for alle som vil sjekke om det stemmer. Fem dager med jazz som omfatter alt fra store internasjonale navn til unge svenske jazztalenter gir deg en fin oversikt over hva som rører seg i nabolandet. Det er også verdt å merke seg at Ystad seg selv er verdt en besøk. Book et rom på fantastiske Ystad Saltsjøbad og opplev jazz i idylliske og intime Ystad. Det er en anbefaling som vil gjøre høsten bedre og tiden til neste festival kortere.
Informasjon om Ystad Sweden Jazz Festival finner du på ystadjazz.se
«A Portrait of Esjörn Svensson» som hadde premiere i fjor høst er en sterk dokumentar. Det er et portrett av en stor musiker og filmen har en stor styrke som skiller den fra svært mange dokumentarer. Den er ikke en film om en legende som døde en tragisk ulykke, men en film om en voldsomt begavet og kreativ kunstner. Esbjörn Svensson Trio eller EST som de senere forkortet var usedvanlig finstemte musikalsk, og med en søkende og improviserende form alt de foretok seg. Ingen konserter eller øvinger var like, de ble styrt av en filosofi som handlet om at alt du har, er det du har her og nå. Sammen med Svenssons utforskende tilnærming til både livet og musikken var EST et band av den helt sjeldne sorten. Dette er en fullstendig usentimental og strålende hyllest.
David Tarrodi har laget en film som er verdt å se både en og to ganger for alle som var og er fascinert av den fantastiske og nyskapende musikeren Esbjörn Svensson. For alle som ikke har et forhold til Esbjörn Svensson vil det sannsynligvis være som å åpne døra inn til en nytt musikalsk landskap. Se, lytt og nyt.
Filmen er produsert av Yellow Tone og SVT, og det skal være mulig å se filmen på auditoriumfilms.com
Den første festivalen ble gjennomført i for, et vellykket arrangement?
– Det gikk veldig bra. Vi kom nok litt sent ute med å kommunisere festivalen og programmet. Vi vet også at det er krevende å dra i gang noe helt nytt. Samtidig: vi hadde ca. 150 publikummere på festivalens hovedkonsert med Paris Combo, og det var en fantastisk flott opplevelse og svært god stemning. De øvrige konsertene trakk noe mindre publikum, men totalt sett ble det hele veldig vellykket. Rundt 50 gjester valgte å overnatte på hotellet, og det var vi veldig godt fornøyd med. Samarbeidet med Stavanger Jazzforum og Sola kommune var viktig, og nå gleder vi oss til ny festival i oktober.
Høstjazz arrangeres på Sola Strand Hotel lørdag 21. og søndag 22. oktober 2017. Festivalen arrangeres samarbeid med Sola kommune og Stavanger Jazzforum. Program og informasjon: sola-strandhotel.no
Improbasen og KIDS IN JAZZ gir barn muligheter til å utvikle seg musikalsk, både individuelt og i SAMSPILL med andre. Improbasen startet i 2008 og Kids in Jazz som kom til i 2012 er en suksess med gode resultater på mange plan. De mange prosjektene rundt Improbasen kan vise seg å bli en svært verdifull REKRUTTERINGSKANAL og et enestående tilbud for alle som kanskje ikke ønsker å gå de vanligste musikalske veiene.
Keyserløkka i Oslo, midt inne blant lavblokker i en stil som var vanlig i de harde årene rett etter krigen, ligger det et bittelite gult hus. Bortgjemt skulle man kanskje tro, men det er snarere motsatt. Det lille gule huset henger ytterst på en kant over Tøyenparken med det som må være en av de mest spektakulære utsiktene over hovedstaden. Døra inn til det lille huset er låst. «Den er litt treig, du må gi den et dytt», høres det på klingende trønderdialekt inne fra huset. Etter et bestemt lite trykk glir den opp. Kanskje litt likt jazz, du må knekke koden, men når koden er knekt åpner det seg en liten verden. Det er kanskje det er kodeknekking han egentlig driver med, Odd André Elveland som er primus motor, pedagogisk og musikalsk drivkraft bak et initiativ som kan vise seg å være gull verdt for jazzen.
Improbasen, Kids in Jazz, Barnas Jazzhus. Det er litt vanskelig å få oversikt over prosjektene?
– Det som er greia er at det er Improbasen som er utgangspunktet, og det vi driver med der er først og fremst opplæring. Både individuelt og i samspill med andre. Hovedtyngden av elevene er her i Oslo, og du kan melde deg på og hvis vi har plass kan du være med.
I tillegg har vi sett behov for et tilbud til jazzinteresserte barn over hele landet, og derfor har vi kontaktet folk som har virket nysgjerrige på prosjektet. Som Sikia fra Stavanger eller Solveig
fra Tromsø, som akkurat forsvant ut døra fra øvingslokalet her. Det er altså Improbasen som er hovedvirksomheten og her har vi øvinger ukentlig.
Det lille gule huset er altså Barnas Jazzhus, som også er konsertarrangør med klubbmedlemskap i Norsk Jazzforum. Barnas Jazzhus arrangerer konserter i det lille gule huset, men også andre steder i tillegg til at det er øvingslokalet for Improbasen. Til tross for størrelsen er det er det til og med et lite flygel plassert det ene hjørnet. Odd André forklarer at det er den siste anskaffelsen, og at det er derfor bokhyllene står midt på gulvet. De måtte ofres til fordel for det nye instrumentet.
Her øver altså elevene som er knyttet til Improbasen, men hva er Kids in Jazz?
– Kids in Jazz er en festival i Oslo som Improbasen arrangerer, men plutselig lever ting litt sitt eget liv. MaiJazz ønsket å gjøre noe lignende i Stavanger, og det syntes vi er helt topp. Så da dukker Kids in Jazz opp med en avlegger i Stavanger, vi tenker at det egentlig bare er fint med initiativ og at flere er interessert i konseptet. Det er jo også litt sant at vi dukker opp andre steder, i 2016 arrangerte vi Kids in Jazz i Japan med et lignende opplegg som i Stavanger. Kids in Jazz har også vært på Kongsberg, men der har vi bare opptrådt. MaiJazz er et formalisert samarbeid, og det passer konseptet vårt bra å utvide tilbudet på den måten.
Så tanken om en ambulerende festival er ikke helt borte?
– Nei, det er egentlig helt supert det. Det er ingen dum idé.
Det er ganske stor fysisk avstand til Japan og det som kanskje er et av de viktigste samarbeidsprosjektene dere har. Hva er historien bak det prosjektet?
– Det er et samarbeid med en jazzskole for barn i Sapporo. Bakgrunnen for det er at etter jeg startet med Improbasen begynte jeg å lure på om det fantes noe lignende andre steder. Det er det faktisk, Voss Jazzskule har et veldig bra opplegg med gode resultater. Så begynte jeg å lete andre steder. I Sverige? Danmark? Midt oppe det dukket det opp en litt rar mail, som så ut som noe jeg burde slette umiddelbart. Den viste seg å være fra Sapporo, og de hadde funnet ut hva vi holdt på med. Det er en lang historie som begynte med at Marit Boine spilte konsert i Sapporo, og bandet hadde hatt en workshop på jazzskolen der borte. Derfor kontaktet de oss. Det endte opp med at de kom til Norge for første gang i 2012 med nesten tretti barn og voksne. Det besøket forandret livet mitt.
Odd André forklarer ivrig og engasjert, men nå tar han en liten pause. Kanskje for å understreke at dette faktisk betyr mye, før han forsøker å forklare litt nærmere.
– Det var første gang jeg forstod hvor viktig det er å bygge nettverk for de som er interessert i akkurat dette. Av alle barn i verden er det jo ikke en stor prosentandel som interessert jazz, men de som er det er til gjengjeld veldig interessert. Det er jo sjelden at disse har venner som vet hva jazz er for noe, og da er det så utrolig kult for dem å treffe noen som har den samme lidenskapen. Det ble ekstra sterkt fordi japanerne ikke kan snakke noe særlig engelsk, men de fant likevel et umiddelbart fellesskap gjennom musikken. Ikke bare øvingslokalet, men også utenfor. Siden den gangen har mange av dem holdt kontakten. Det ble en fast greie, og vi har japanske barn her to ganger i året. En gang under festivalen i august og en gang på vårparten når japanerne har ferie. Da pleier vi å ha et lite prosjekt, med konserter. Andre ganger har vi hatt en liten turne med konserter i Oslo, Helsingborg og København. Da tok vi med noen elever fra hvert sted og endte med hele gjengen København. Vi har også gjort prosjekter med japanere sammen med barn fra Stavanger og Sandnes.
Hvordan havnet du inn i den pedagogiske delen av musikkbransjen?
– Jeg er saksofonist med utdannelse fra Trondheim, og var freelance musiker. De fleste musikere har litt undervisning på siden av alt det andre de driver med, men jeg har alltid syntes at det har vært veldig interessant. Det ene tok det andre og nå er dette det eneste jeg gjør, og det er altoppslukende og utrolig spennende.
Tilbake til det med unger og jazz, det er kanskje ikke den mest naturlige koblingen i verden?
– Det er jo ikke det, men det er et par ting som er interessant med akkurat det. Det ene er at hvis de blir eksponert for jazz så blir de veldig lett interessert. Vi får masse folk inn her som ikke har noe forhold til eller oppsøker jazz, vi starter gjerne når de er en sjuåtte år. De synes det er kult med en gang, så jeg tror at de største begrensningene er det nok vi som tillegger ungene. De synes jazz er like kult som hva som helst annet.
Kan det ha noe med måten jazz spilles på, med improvisasjon og samspill. Hvor det å lytte er like viktig som å spille? Et det en friere måte å lære seg musikk på? Bedre tilpasset ungene?
– Ja, det kan være slik. Det er noe som tiltrekker ungene til denne musikken, men det er en annen ting også som er interessant. Da jeg begynte med dette tenkte jeg at dette er jo egentlig ikke noe de minste barna kan lære. De unge elevene hadde blitt ganske gode på instrumentene sine, og jeg tenkte «hva skal vi gjøre nå?». Det var overraskende hvor bra det gikk, langt over forventningene, og faktisk bedre enn med eldre barn og ungdommer. Dette var spennende, og Guro Gravem Johansen ved Norges Musikkhøgskole har fulgt undervisningen vår en periode for å forske på dette. Observasjoner viser en del elementer det er vanskelig å lære når du er fjorten er kjempeenkelt for åtteåringer. De små har færre sperringer, mens man i puberteten av naturlige årsaker er mer opptatt av å problematisere ting. Dermed kan det være nyttig å få disse brikkene på plass før de blir eldre. Spesielt med tanke på kjønnsbalansen har dette vært veldig vellykket. På dette aldersnivået deltar mange jenter, og i tillegg gjør jentene det veldig bra.
Er det en jenterevolusjon på gang?
– Ja, mange mener det. Vi har omtrent 70 prosent jenter. Jeg har inntrykk av at jentene er i forkant på dette aldersnivået. De er tidlig fokuserte, og sultne på å lære. Dermed er vi opptatt av å få fram jenter som spiller trommer, kontrabass og gitar. Litt mindre utradisjonelle instrumenter for jenter.
Har dere oppdaget kulturforskjeller mellom de japanske og norske barna, eller er det mer likt enn ulikt?
– Helt klart at det er noen forskjeller. Japanerne spiller oftere
«Det er gjort en masse observasjoner, og det er faktisk slik at ting det er veldig vanskelig å lære når du er fjorten er kjempeenkelt når du er åtte.»
arrangementer etter noter, og spiller ofte i storband, naturlig nok siden det er så mye folk der. Det også mange flere barn i Japan som er genuint opptatt av jazz, og folk flest hører på jazz. De synes det er spennende å spille i små grupper, de gjør jo det i Japan også, men ikke like mye som her. Det er vel mer plass til fordypning små grupper. Derfor er det veldig fint for dem som har vært med hit. Her blir kanskje mer synlige og får spille mye.
– Hehe, ja og nei. Det viktigste er jo det å ha et bra fritidstilbud, som gjør at man kan utvikle seg. Både gjennom og til musikk. Det er så mange egenskaper som kan utvikles gjennom musikken og så mye vi kan lære. Uansett om elevene ikke blir musikere eller ikke så blir de jo musikkinteresserte. Ting har skjedd fortere enn jeg hadde sett for meg, men jazzkonsertarrangører og jazzfestivaler har allerede skjønt at dette er snart deres publikum, frivillige eller musikere. Dette er rekruttering i bred forstand. Jeg er bevisst på at det ikke riktig å starte med sjuåringer og tenke at de skal bli musikere, men hvis noen av dem blir det er det jo veldig hyggelig.
Å kunne bidra til en ny generasjon med unge musikere er jo en fin måte å spre interesse for jazz på, men hva er den viktigste motivasjonen ut over å bidra til å utvikle andres talenter?
– Det er viktig motivasjon i seg selv, men etter det første møtet med japanerne her i Norge skjønte jeg hvor avgjørende nettverksbyggingen er. Å se unger som ikke kan si et ord til hverandre bli verdens beste venner var veldig sterkt. To eksempler. Året etter det første besøket fra Japan, begynte jeg å lete etter unger andre land, og saumfarte YouTube etter videoer av unge jazzutøvere. Verden er liten, og det er spennende at vi kan være en utløsende faktor som knytter folk sammen gjennom musikk. Jeg fant faktisk noen barn på YouTube som vi senere har jobbet med. Vi har også funnet prosjekter som ligner på vårt Portugal, Spania og Italia. I Venezuela er det et fantastisk prosjekt. Alle disse inviterer vi hit, og håper selvfølgelig at vi blir invitert til dem.
– Det er vanskelig å sparke folk ut når de har blitt for «gamle», men de som er interesserte og vil fortsette begynner gjerne på musikklinje eller folkehøyskoler. Da trenger de ikke oss lenger, men har tatt steget videre til et nytt tilbud og miljø. Det er et mål at vi skal forsøke å gi et godt tilbud til barn som ikke har det, også andre steder i Norge. Stavanger, Hemsedal, Kirkenes og Tromsø er noen av stedene hvor vi har elever. Vi jobber også med prosjekter i Sverige der vi bygger opp lignende jazzgrupper etter vår modell.
– Nei, jeg var nok lenge alene med den interessen. Jeg vokste opp på et sted hvor det ikke fantes så mange tilbud, så jeg opplevde at det var litt vanskelig. Det skjedde ikke noe før jeg begynte på musikklinja Trondheim. Derfor er jobben vi gjør viktig for barn som er nysgjerrige på jazz, men som ikke har et miljø eller noe sted hvor de kan utvikle interessen. Jeg vil gjerne trekke fram det det de har fått til i regi av Maijazz. Det er fint at de har gått så konkret til verks, og fått til tilbud på alle nivåer i forbindelse med festivalen. De jobber mot alle arenaer der finnes barn uansett om de har noen musikalsk erfaring eller ikke. Det er ofte det aller beste. Helt blanke ark.
Odd André kikker på klokka, snart skal det komme en knøttliten trommeslager inn i det gule huset. Et nytt talent som skal gi den treige døra et lite push og gå inn i en verden av improvisasjon og samspill.
SAMSPILL: Det er en myte at barn ikke liker jazz, men de må få muligheten til selv å finne ut hva det er.
Odd André Elveland drømmer ikke om å gjøre alle barna han spiller med til musikere, men han håper de blir musikkinteresserte.
Hva er det egentlig som får kidsa til å velge jazz?
En av dem som skal spille med Kids in Jazz på MaiJazz 2017 er 14 år gamle Sikia Masters Heien fra Stavanger, og utrolig nok er det langt i fra debuten på jazzscenen. Sikia har spilt på MaiJazz tidligere og er i ferd med å bli en scenevant musiker, men hvordan startet hennes interesse for jazz?
– Jeg har jo alltid visst hva jazz er. Mamma har tatt meg med på konserter og forestillinger siden jeg var liten. Første konsert jeg opplevde, sier mamma, var utekonsert i Oslo sentrum med Span Jarle Bernhoft. Mamma er jo jazzsanger, så hun har vært viktig. Det har ikke akkurat manglet på jazz hjemme, og jeg har vært heldig som har fått timer med mange dyktige musikere som har vært i Stavanger på turné. Så hører vi mye på musikk hjemme. Wes Montgomery for eksempel, da jeg spilte på konsert på Victoria Nasjonale jazzscene var det noen i publikum som sa at det minnet dem om Wes Montgomery. Pat Metheny og John Mayor er to andre jeg liker godt.
Sikia dropper navn som kanskje ikke er helt hverdagskost for gjennomsnittlige fjortiser, og det er ikke tvil om at hun har en solid musikalsk grunnmur. Hvordan har hennes egen spilling utviklet seg?
– Jeg har tatt gitartimer siden jeg var 10 11 år. Jeg stod på venteliste for å komme inn på kulturskolen, men mamma ville at jeg skulle begynne når lysten var der og ikke når det ble en ledig plass. Derfor fant hun en elev som gikk musikklinja på videregående som jeg tok timer hos. Nå studerer han i Trondheim, men jeg tar fortsatt timer hos han i feriene. Vi spiller funk. Etter det startet jeg på kulturskolen for to og et halvt år siden og fikk under visning i jazzgitar. Så kom jeg inn på UtB, Unge talenter Bjergstedt, og der er vi seks ungdommer som spiller sammen en gang i uka.
Hun framstår i tillegg som en svært reflektert og voksen fjortenåring. Hva er det med jazz som gjør det til en spesielt spennende retning for den unge gitaristen?
– Det var når Kids in Jazz dukket opp i Stavanger og jeg fikk sjansen til å bli med på noen øvelser. Jeg likte å spille på den måten. Vi jobbet uten noter og det er lagt opp veldig etter hvordan barn er. At vi har god hukommelse og er intuitive. Kanskje vi ikke har lært for mye enda? Jeg øvde med de andre barna og Odd André (Odd André Elveland er faglig ansvarlig for Kids in Jazz) bare et par dager før jeg spilte min første konsert på Spor 5. Etter det blir jeg invitert på øvelser og konserter i Oslo. Det som er fint med Oslo er at det er et jazzmiljø for jenter også, her i Stavanger er det nesten bare gutter. Jeg tror ikke jeg hadde kommet meg videre med gitarspillingen hvis det ikke hadde vært for Kids in Jazz. Det var den store forskjellen.
Er det hjernevask fra jazzinteresserte foreldre fra ungene starter å gå, eller er det et resultat av utforskning og en åpenhet som mange av oss voksne har mistet på veien?
Sikia er kledelig beskjeden på spørsmål om det er stort å spille på MaiJazz for andre år på rad.
– Ja, det er gøy, men jeg har jo spilt andre festivaler også. Jeg har spilt på Kongsberg og i Japan, og så har jeg blitt invitert med Kids in Jazz til Malaysia og Blue House Youth Festival i Stockholm.
Det er imponerende, og sikkert mange voksne jazzmusikere som blir litt misunnelige på deg. Det er jo ikke sikkert du har tenkt så mye på det, men likevel er det spennende å høre om hvilke ambisjoner har du med musikken?
– Du tenker som voksen? Jeg vet ikke om jeg vil bli musiker engang, men det er veldig gøy å spille. Da jeg var Japan med Kids in Jazz fikk vi spille og treffe folk gjennom musikken. Det er ting jeg ikke hadde opplevd uten, så musikken er viktig.
Hva med et eget band?
– Det hadde jo vært kjekt. Mest at det skulle vært styrt av oss, at vi var en gjeng og ingen voksne. Det er likevel viktigst å spille sammen med andre, forskjellige folk er bra.
Er det noen av vennene utenfor jazzmusikken som liker jazz, eller synes de at du har en litt sær interesse?
– Nei, jeg tror ikke de synes det er rart, men de har jo heller ikke hørt meg spille så mye jazz. Vi hadde en liten konsert på julemarkedet på skolen, vi øvde litt og spilte noen låter. Det var mange som sa de syntes det var kult. Jeg har jo også spilt andre ting enn jazz. Det som er fint er at jeg spiller litt forskjellig etter hvilke folk jeg spiller med. Så jeg har jo fått lov å forsøke meg på mye forskjellig musikk, norsk folkemusikk med CNS juniorspelemannslag, cubansk musikk på salsacamp i Danmark og popting på kulturskolen. Det er jo mye likt og det er improvisasjonen som er spennende.
Kan det bli for mye jazz?
– Nei, det er litt rart, men det er aldri kjedelig. Når vi jobber på øvelser ser vi aldri på klokka, og ofte skjønner jeg ikke hvor lenge vi egentlig har spilt. Den tiden bare blir borte i musikk. Når jeg hører på musikk er det ikke bare jazz, men alt mulig. Nå hører jeg mye på Lianne La Havas, hun synger og spiller på en gitar som er helt lik min. Det er et godt tips for alle som liker god musikk, hun er kul. Jeg så Esperanza Spalding på konsert i Arendal, hun er også kul. Da jeg var i Japan var vi på konsert med Richard Bona, han hadde med seg en gjeng superflinke kubanske musikere. Det var tøft n
Har du hørt om Norges mest progressive kulturpark?
I den vakre Bjergstedparken får du alt ører, hjerte og hjerne kan begjære på et brett! Vi tror at musikk gjøres levedyktig ved at noen utøver den på et fremragende nivå.
Som student hos oss vil du få optimale muligheter til å utvikle deg som musiker og pedagog. Du får også mulighet til å delta i blant annet Bjergsted Jazzensemble og konsertserien Blå:Trå.
Velkommen til studier i utøvende musikk ved Institutt for musikk og dans!
Se vår nettside for mer informasjon: www.uis.no/imd
imdbjergsted @uisimd
Hva om man skulle sette sammen den perfekte jazzutøver? Altså lage et ONE MAN JAZZ BAND satt sammen av drømmeartistene med de aller beste egenskapene fra de aller beste musikerne? Dine personlige favoritter? Vi har gjort et forsøk, og det er veldig mye vanskeligere enn du tror. Du vil mest sannsynlig ikke klare å bli enig med deg selv engang. Prøv å gjøre det sammen med noen og det vil neppe gå mer enn ett minutt før diskusjonen er i gang og frontene står steilt og uforsonlig mot hverandre. Det er gøy likevel, og får deg kanskje til å tenke på hva du setter pris på ved de forskjellige artistene. Best av alt? Det finnes ingen fasit! Det er subjektive vurderinger som vinner fram uten å bli påvirket av objektive synspunkter. Objektivitet kan slåes til jorden med velrettede emosjonelle knyttnever. Vær likevel oppmerksom på at noen ganger er det vondt å ikke kunne bli enig med seg selv også. For hvem skal være pianist? Esbjörn Svensson? Eller Jan Johansson? Og hvordan all verden er det mulig å velge mellom Miles Davis og Chet Baker? Eller Louis Armstrong? Er det virkelig mulig å velge Esperanza Spalding på bass foran Jaco Pastorius? Han revolusjonerte jo basspillet? Det føles ikke helt greit, men likevel? Er det ikke plass til Michael Brecker hvis Jan Garbarek allerede har fått saksofonen?
Lykke til, for dette er bare starten.
Se én av en milliard subjektive kombinasjoner på de neste sidene.
Miles Davis (fordi han tilfører galskap, presisjon og en passende mengde heksebrygg)
saksofon
Jan GarbareK (fordi det er det lille touchet av distansert coolness som alle band trenger, og ikke minst den store nordiske tonen)
Jon ChrisTensen (fordi han påvirket en hel generasjon trommiser i inn og utland)
bass esperanza spalDinG (fordi uansett om det er ståbass, el-bass eller vokal og humør er det godt å ha noen som kan sjarmere publikum i senk)
Gitar paT MeTheny (fordi han har en gitar med 42 strenger, say no more…)
Keyboard Joe zawinul (fordi han ledet bandene sine på samme måte som en fotballtrener som ivrig står og dirigerer laget sitt fram i angrep)
10-stemt vokal & 100 instrumenter
JaCob Collier (fordi han jo er et enmannsband i ordets rett betydning)
FranK sinaTra & louis arMsTronG (fordi det er gode grunner for begge. Frankie fordi han er helt unik, og Louis fordi Miles fikk spille trompet)
Kvinnelig vokal raDKa ToneFF & billie holiDay (fordi det er et umulig valg. Radka fordi hun var en lavmælt vokalist med ett intenst uttrykk og kresen musikalitet, og Billie fordi hun også hadde fortjent å synge inn i evigheten)
MeloDy GarDoT, CassanDra wilson & areTha FranKlin (fordi det er nødvendig med noen som kan levere et hvilket som helst uttrykk og synge fletta av de fleste)
Fiolin ola KvernberG (fordi han: MAKES VIOLIN GREAT AGAIN)
Manolo baDrena (fordi mannen har et blikk som en djevel og spiller som en gud)
akustisk Gitar ralph Towner (fordi han er den akustiske gitarens Bill Evans)
piano Jan Johansson (fordi den svenske pianisten åpnet dørene inn til jazzen på vidt gap, og hvem har ikke hørt «Her kommer Pippi Langstrømpe»)
låtskriver & produsent QuinCy Jones (fordi da det blir en hit!)
arrangør vinCe MenDoza (fordi? Bare hør på Joni Mitchell’s Both Sides Now i orkester versjon. Skjønner?)
For alle oss som elsker dingser er det vidunderlig at det finnes produsenter som gjør det samme. Hvordan ville verden vært hvis vi ikke innimellom kunne la oss fascinere av at det dukker opp dingser som det er lett å tenke at vi ikke trenger, men som når vi får tenkt oss litt nærmere om det egentlig er litt vanskelig å leve uten.
Reference Recordings er et plateselskap som tar utgivelsene sine på alvor, og siden starten i 1976 har de kun 130 titler katalogen. Slagordet har hele tiden vært «The Best Seat in the House», noe som sier alt om ambisjonene. Dette skal være kompromissløs kvalitet. Reference Recordings har alltid vært framtidsrettet med avansert teknologi på opptakene, og en av ytterst få produsenter som gir deg LP-plater med 45 rpm. Ikke hørt det før? Det vil garantert gi deg en helt ny og ikke minst fantastisk lydopplevelse.
è https://referencerecordings.com
La Boite Cube er perfekt for alle som har litt dårlig plass og trenger et lite kaffebord som samtidig kan spille musikk trådløst fra smarttelefoner og nettbrett. Den akustiske høyttaleren (og kaffebordet) er produsert og designet i Frankrike og gir deg fyldig og kraftfull lyd til kaffekoppen, som du nå også har et sted å sette fra deg. God musikk og god kaffe, hva mer kan man egentlig ønske seg? The Cube
è www.laboiteconcept.com
Her får du flere ting på en gang uten at det er kompromisser på kvaliteten. Naim Uniti Atom er et perfekt high end system som du kan koble rett på høytalerne du måtte ha, og som gjør det mulig å streame musikken fra de kildene du måtte ønske. Multirom løser du enkelt ved å legge til en ekstra boks på det samme nettverket. Når det tillegg utsøkt håndverk med en analog sjel, er dette boksen som gir deg mye kvalitetsgjengivelse til en ganske fornuftig pris.
Peachtree Nova 300 Er en digital integrert forsterker særklasse. Du vet at produsenten mener alvor når bare lakkeringsprosessen tar 14 dager og innebærer hele 13 lag med lakk. Det er ingen grunn til å bare la seg imponere av utseendet, Nova 300 leverer varene med det som er på innsiden også. Den spiller digitalt forsterket musikk, helt uten for vrengning av lyd, digitale innganger til PC, spill og TV tillegg til innebygget platespillerforsterker. Den mest elegante forsterkeren i bransjen, rett og slett helt konge.
Peachtree Nova 300 fra Peach Tree Audio
è www.peachtreeaudio.com
Orfeo fra den Italienske produsenten Pellisari & Manella er noe virkelig annerledes. Det er alltid noe spennende med designere som tenker nytt om produkter vi vanligvis tror bare kan være én ting. Orfeo er en høyttaler som er en lampe, eller var det omvendt? Det mest overraskende med dette konseptet er at det ikke bare er en litt kul idé, men noe som faktisk funker. Den håndlagde høyttaleren er ikke bare en lampe med stilig design, den er faktisk også en høyttaler som effektivt sprer flott lyd i 360 grader.
Orfeo fra Pellisari & Manella
è www.orfeospeaker.com
Technics Grand Class SL-1200GR er platespilleren som akselererer raskest fra 0 til toppfart. Platespilleren har lenge vært en referansemodell på klubber og diskoteker over hele verden. Deilig analog musikk i et directdrive platespillersystem som setter en helt ny standard. Nå kommer den endelig i en rimelig hjemme-modell som gjør den tilgjengelig for alle som liker den gode følelsen av vinyl.
Technics Grand Class SL-1200GR fra Technics è www.technics.com/no
Nå som FM-båndet er ferd med å slukkes er Sangean WFR-29 er en DAB-radio som det kan være smart å sette på ønskelisten. Dette er et en-med-absolutt-alt valg. Multispenning gjør at du kan koble den til nær sagt hvilken som helst strømkilde for å lade batteriene eller bare bruke vanlige batterier hvis det er krise. Den har innebygget Spotify eller du kan streame musikke fra andre kilder. Den har også alle tenkelige funksjoner en DAB+ radio kan ha. Det bør ikke være avgjørende, men det gjør jo ikke noe at den ser fet ut. Den robuste designen gjør radioen til en perfekte turkamerat til hvilket som helst sted du vil ha god musikk.
WFR-29 Dab radio fra Sangean
è www.sangean.eu
Den elegante gitarvirtuosen med de flammende soloene er tilbake på MaiJazz. Di Medola trenger strengt tatt ingen videre presentasjon. Han er nesten en sjanger seg selv, med sitt varme, fyrrige og akustiske gitarspill. Musikken hans spenner fra de intense flamenco-inspirerte låtene til en melodiøs fusion og eksotisk world-music.
At han kan briljere har han bevist helt siden tiden med Return to Forever sammen med Chick Corea, og ikke minst perioden da han med gitarkameratene Paco de Lucia og John McLaughlin tok gitarspilling til en ny dimensjon.
I mai fjor gjestet a-ha Stavanger. I mai i år kommer et enda tøffere band, nemlig AHA!! Bandet ble startet 1982 av pianist og komponist Eivind One Pedersen fra Stavanger. De debuterte på Moldejazz i ’83 med Erik Balke (saksofon), Frode Alnæs (gitar), Audun Kleive (trommer), Carl Morten Iversen (bass) og Pedersen (keyboard) som besetning. Konserten fikk strålende kritikk og gjorde bandet kjent over natten. Videre fulgte turneer i Norge og nominasjon til Spellemannsprisen.
Etter hvert ble det, av åpenbare årsaker, klart at bandet måtte få et annet navn. Særlig etter at det stod to kvartaler med 13-14-åringer kø utenfor jazzklubben Fasching Stockholm. Navnet ble til slutt Extended Noise.
Frode Alnæs forlot bandet i 1985 og Bjørn Klakegg tok over på gitar. Extended Noise turnerte i inn- og utland før de i 1988 ble oppløst.
Eivind One Pedersen gikk bort i 2012. På spørsmål fra Oslo Jazz Festival om det var mulig med en «reunion» av bandet, var Carl Morten Iversens respons et klart «nei». Men da spørsmålet gikk fra en reunion til en konsert for å minne Eivinds musikk tente både Carl Morten, Audun og Frode på ideen. Men hva med keyboard – hvem skulle fylle Eivinds plass? Løsningen ble Frode Haltli på trekkspill, et instrument Eivind selv hadde spilt mest mot slutten av bandets eksistens.
MaiJazz tok med glede stafettpinnen videre fra Oslo Jazz Festival for å hylle Eivind One Pedersen i Stavanger.
Frode Alnæs – gitar, Audun Kleive – trommer, Frode Haltli – trekkspill, Carl Morten Iversen –bass.
Hvor: Spor5
Når: Mandag 8. mai kl. 21.00
$ Billetter: 350/300,-
Al Di Meola – gitar, Peo Alfonsi – 2. gitar, Peter Kaszas – trommer og perkusjon.
Hvor: Stavangeren Når: Tirsdag 9. mai 19.00
$ Billetter: 480/420,-
I Anders Jormins nye svensk-japanske prosjekt skapes en vidunderlig musikalsk konstellasjon.
Med seg har han japanske Karin Nakagawa på 25-strengers koto – et instrument som sjeldent spilles utenfor Japan, og folkemusikeren Lena Willemark med røtter fra Älvdalen.
Samspillet mellom den klassiske japanske tradisjonen, den arkaisk-klingende kotoen og Jormins bass-improvisasjoner, danner en unik kontekst for Lena Willemarks nydelige sang på Älvdals-dialekt. Tradisjon og improvisasjon møtes i et forfriskende nytt uttrykk. Trees of Lighttrioen presenterer en slående, uvanlig og vakker musikk.
Hvor: Tungenes fyr
Når: Torsdag 11. mai kl. 20.00
$ Billetter: 380/330,-
Hvor: Obrestad Fyr
Når:Fredag 12. mai kl. 20.00
$ Billetter: 380/330,-
Hvor: Ellens Utsikt Sola Strand Hotel
Når: Søndag 14. mai kl. 13.00
$ Billetter: 380/330,-
Under årets festival inviterer Bjergsted Jazzensemble stjernebassist Arild Andersen og sanger Kirsten Bråten Berg til å gi oss et gjenhør med konsert- og CD-suksessene «Sagn» og «Arv». Dette er to av mesterverkene i norsk jazzhistorie, og var bestillingsverk til henholdsvis Vossajazz 1990 og festspillene i Bergen 1993. Sammen danner de en sjeldent god kombinasjon av norsk jazz og folkemusikk, med en rekke sjelsettende musikalske øyeblikk.
Det er trompetist og arrangør Tore Johansen som nok en gang tar seg av arrangementene av musikken slik han også gjorde, med stor suksess, for Bugge Wesseltoft under fjorårets festival.
Hvor: Stavanger Konserthus, Zetlitz-salen Når: Lørdag 13. mai kl. 18.30
$ Billetter: 350/300,-
Brad Mehldau regnes nå som en av jazzverdenens virkelig toneangivende artister. Amerikaneren er vel så mye en stor komponist som han er en stor pianist. Han stripper ofte musikken ned til rene linjer, som han deretter improviserer videre fra. I trio med Larry Grenadier på bass og Jeff Ballard på trommer inviteres publikum i interessante vinklinger og komposisjoner som spiller på hele følelsesregisteret. Dette er nok det nærmeste vi kommer en «supertrio» under MaiJazz.
Brad Mehldau – piano, Larry Grenadier – bass, Jeff Ballard – trommer.
Hvor: Stavangeren
Når: Fredag 12. mai kl. 19.00
$ Billetter: 200/150,
Bendik Hofseth slapp debutalbumet «IX» i 1991 og det ble kåret til et av de 100 beste norske albumene gjennom tidene i Morgenbladets kåring i 2011. Han turnerte den gang med Paolo Vinaccia, Eivind Aarset, Knut Reiersrud, Audun Erlien, Øystein Sevåg og Reidar Skår – en supergruppe som nå gjenforenes på MaiJazz 25 år senere. 25-årsjublieet blir feiret med en lekker jubileumsboks og turné.
Bendik regjerte i mange år på toppen av jazztronen Norge, og var samtidig en betydelig
aktør på den internasjonale jazz-scenen etter å ha overtatt etter Michael Brecker i bandet Steps Ahead.
Bendik Hofseth – sax, vokal, Paolo Vinaccia – trommer, Eivind Aarset – gitar, Knut Reiersrud – gitar, Audun Erlien – bass, Øystein Sevåg –tangenter, Reidar Skår – tangenter.
Hvor: Stavanger konserthus, Zetlitz-salen Når: Mandag 8. mai kl. 19.00
$ Billetter: 450/400,-
Nakama er japansk og kan oversettes med «følgesvenn», eller et fellesskap hvor ingen står over noen andre. Tross kort fartstid har bandet rukket å markere seg som et originalt og spennende ensemble både i inn- og utland. Kvintetten har allerede lagt tre kompromissløse og sjanger-ubestemmelige utgivelser bak seg på sitt eget plateselskap/kollektiv: Nakama Records.
Materialet er ofte bygget rundt konsepter, men opererer ellers fritt sitt eget musikalske landskap. Ensemblet ledes av Christian Meaas Svendsen, kjent fra band som Large Unit, Mopti og Duplex.
Agnes Hvizdalek – vokal, Adrian Løseth Waade – fiolin, Ayumi Tanaka – piano, Andreas Wildhagen – trommer, Christian Meaas Svendsen – bass.
Hvor: Spor 5
Når: Lørdag 13. mai kl. 18.00
$ Billetter: 200/150,- /Spor 5 pass 400,-
Henning Bolte London Jazz News UK hadde følgende å melde i sin anmeldelse; «The group’s versatility, its clever approach of dealing with contrasts and its full sound make it a group to take into account internationally». Med andre ord – møt opp og la deg overraske!
Cristoph Irniger – tenorsaksofon, Stefan Aeby – piano, Dave Gisler – gitar, Raffaele Bossard –bass, Michi Stulz – trommer.
Hvor: Spor 5
Når: Lørdag 13. mai kl. 20.00
$ Billetter: 200/150,-/Spor 5 pass kr. 400,-
Chris Potter er en solist i verdensklasse og en formidabel bandleder i post-bop-tradisjonen. Han har etablert seg som en av de fremste saksofonistene i sin generasjon, og har løpet av sine skarve 40 år gitt ut hele 14 soloplater og deltatt på over 100 innspillinger. Potters teknikk og tone er formidabel, men overskygger likevel ikke de gode melodiene og et nært telepatisk samspill med bandet sitt. Vi snakker om en av de mest spennende moderne saksofonister, og det er ikke hvilket som helst mannskap han har med seg når han inntar MaiJazz:
Chris Potter – saksofon, David Virelles – piano, Joe Martin – bass, Marcus Gilmore – trommer.
Hvor: Spor 5
Når: Torsdag 11. mai kl. 19.00
$ Billetter: 400/350,-
Kvintetten Pilgrim er et Zurich-basert band som i løpet av de siste årene har utviklet seg til noe av det mest spennende ung, europeisk jazz.
Cutting Edge ble grunnlagt i 1981 med visjonen om å forene det åpne, improviserende i den nye jazzen med en større grad av kompositorisk struktur, ispedd rocke- og latinorytmer. Bandet nøt stor suksess med utallige jobber inn- og utland og tre plateproduksjoner i de fem årene det eksisterte. fjor gjorde bandet et par eksklusive reunion-konserter, og i år kommer hele besetningen til MaiJazz, inkludert begge trommeslagerne med hvert sitt trommesett og masse perkusjon.
Knut Værnes – gitar, Morten Halle – saksofon, Rune Klakegg – tangenter, Edvard Askeland – bass, Stein Inge Brækhus – trommer, Frank Jakobsen – trommer.
Hvor: Stavangeren
Når: Torsdag 11. mai kl. 20.00
$ Billetter: 350/300,-
Franske Electro Deluxe er tøffe saker. Siden 2001 har de levert sofistikert fransk electro-jazzlyd med en herlig touch av skitten soul og funk. De er ikke bundet til noen musikalse referanser, og fortsetter å krysse sjangergrenser med musikken sin. Bandet har hatt suksess på jazzlistene hjemlandet, vært ettertraktede studiomusikere og opptrådt på prestisjefylte festivaler verden rundt.
James Copley – vokal, Gaël Cadoux – keyboard, Jérémie Coke – bass, Arnaud Renaville – trommer, Thomas Faure – saksofon, Vincent Payen – trompet, Bertrand Luzignant – trombone.
Hvor: Folken
Når: Torsdag 11. mai 22.00
$ Billetter: 400/350,-
Den tøffe trioen Gurls har én fot jazzen og én i popen, og henter inspirasjon fra både neo soul, hip hop og electronika. Med banalt enkle og fengende melodier lager de musikk som tar deg med inn et deilig landskap du sent vil glemme.
Ellen Andrea Wang og Hanna Paulsberg er navn som for lengst har markert seg på den norske og internasjonale jazzscenen, og med seg på laget har de soul-stjerneskuddet Rohey Taalah
på vokal. Til sammen er de en uslåelig trio som gjennom sjarm og humor vil gjøre tirsdagen til en festkveld.
Hanna Paulsberg – saksofon/vokal, Rohey Taalah – vokal, Ellen Andrea Wang – bass/vokal.
Hvor: Spor 5
Når: Tirsdag 9. mai 20.30
$ Billetter: 300/250,-
Håkon Kornstad har vært en spydspiss for en hel generasjon jazzmusikere med de innovative bandene Kornstad Trio og Wibutee. I 2009 tar karrieren en krapp sving etter en skjellsettende opplevelse av operaen Cavaleria Rusticana på The Met i New York. Et par uker etter står han hos en pensjonert sopran på Upper West side og gjør sine første stemmeøvelser. Få år senere har Kornstad fullført sin operautdannelse og er stadig å se på scenen i Den Norske Opera. På tross av dette forlot ikke Håkon Kornstad jazzen etter sceneskiftet, men har funnet sin helt unike måte å kombinere de to sjangrene. I «Tenorbattle» møtes tenorsaksofonisten og tenorstemmen og resultatet er grensesprengende og unikt.
Håkon Kornstad – tenor, tenorsaksofon, fløyte, loopmaskin, Sigbjørn Apeland – harmonium, Lars Henrik Johansen – cembalo, cimbalon, Per Zanussi – kontrabass, sag, Øyvind Skarbø –trommer.
Hvor: Stavanger Domkirke Når: Tirsdag 9. mai 21.00
$ Billetter: 400/350,
Det unge fenomenet og multitalentet Jacob Collier er for første gang i Norge og klar for MaiJazz 2017. 22åringen fra England har millioner av visninger på Youtube der han alene trakterer et titalls instrumenter, synger flerstemt og beatboxer. Alle opptakene settes tilslutt sammen med Collier selv i alle rollene, mens vi lyttere sitter måpende med bakoversveis. Ikke bare på grunn av framførelsen, men også av de særdeles kreative arrangementene av kjente låter.
De etablerte jazzstjernene er fulle av lovord og superlativene hagler. Men kanskje er det David Crosby som best har satt ord på Jacobs talent; «F...ing ubelievable!». Vi må si oss enig. Må sees. Må høres.
Hvor: Stavanger Konserthus
Når: Onsdag 10. mai 19.00
$ Billetter: 400/350,
A TRIBUTE TO JAN JOHANSSON
Innspillingen «Jazz på svenska» med pianisten Jan Johansson fra 1966 har nærmest fått en mytologisk status i skandinavisk musikkhistorie. Johansen og bassisten Georg Riedel dro de gamle svenske folkevisene opp fra myra og behandlet de med stor respekt og en kjærlig hånd.
Det er også med respekt og kjærlighet at Jan Lundgren & co tar frem dette musikalske arvesølvet og fører det videre. De har gitt det en oppfriskning, samtidig som de har klart å ta vare på stemningen fra originalverket.
Jan Lundgren – piano, Mattias Svensson – bass, Johannes Dickbauer – fiolin, Anne Harvey-Nagl –fiolin, Aurore Cany – bratsj, Asja Valcic – cello.
Hvor: Stavangeren
Når: Onsdag 10. mai 21.00
$ Billetter: 400/350,-
Sekstetten ble startet 2014 regi av Johannes Ulveraker som et ledd i mastergradsutdanningen sin ved jazzlinja Stavanger. Masterkonserten ble holdt fjor med strålende tilbakemeldinger, og i år blir musikken presentert med plate utgivelse og release-konsert på MaiJazz. Låtene er komponert av bandleder og trommeslager
Ulveraker og spenner fra det lavmælte og lyriske, til det hardtslående og intense.
Johannes Ulveraker – komposisjon og slagverk, Morten Askildsen – gitar, Mathias Hagen – saksofon, Thomas Bang – bass, Henning Rød Haugland – piano, Dominique Brackeva –trombone.
Hvor: Spor 5
Når: Onsdag 10. mai kl. 20.00
$ Billetter: 300/250,-
Det forventes et grenseløst møte når saksofonveteranen John Butcher og den fremadstormende norske trommeslageren Ståle Liavik Solberg teamer opp på MaiJazz i år. Tor Hammerø beskrev det godt sin omtale av CD’en «So Beautiful, It starts to rain»; «Her har vi å gjøre med to lyttende sjeler som vil ta både seg sjøl, oss og musikken videre. Det er tøft, det er spennende og det er annerledes.»
John Butcher – saksofon, Ståle Liavik Solberg – trommer.
Hvor: Spor 5
Når: Lørdag 13. mai 16.00
$ Billetter: 200/150,-/Spor 5 pass 400,-
LEVEL 42
Når musikkfans verden over hører navnet «Level 42» tenker de umiddelbart på det heftige og lynraske bassgitarspillet til bandleder og vokalist Mark King. Stilen hans ble en sensasjon på 80-tallet, og bandet herjet hitlistene med sin sterkt funk-inspirerte, dansbare popmusikk med tydelige jazzharmonier. Siden bandets comeback 2001 har de turnert verden rundt, og har gjennom hele sin eksistens gitt ut 11 album som er solgt i mer enn 31 millioner eksemplarer på verdensbasis.
Mark King – vokal, bass, Mike Lindup – keyboard, vokal, Sean Brady Freeman – saksofon, vokal, Dan Carpenter – trompet, vokal, Nichol Thomson – trombone, vokal, Nathan King – gitar, vokal, Pete Ray Biggin – trommer.
Hvor: Stavanger Konserthus
Når: Lørdag 13. mai 21.30
$ Billetter: 650/550,-
Musikklinja, eller MDD – Stavanger katedralskole, Bjergsted som det formelt heter, markerer i år tre giganter i jazzen som alle ville fylt 100 år i 2017. Vi får høre musikk som er komponert eller fremført av Dizzy Gillespie, Ella Fitzgerald og Thelonius Monk. Elevene har i samarbeid med lærerne sine laget nye arrangementer med en ungdommelig vri.
Hvor: Stavanger katedralskole, Bjergsted
Når: Torsdag 11. mai 18.00 kl. 18.00
$ Billetter: 100,-
Saksofonist Petter Wettre har satt sammen et band bestående av flere av sine egne favorittmusikere. Kvartetten består av musikere fra hele Europa som alle får prege samspillet med sin egen historie og egne røtter. Dette er det definitive bevis på at jazzmusikken er internasjonal, og kjenner ingen landegrenser.
Petter Wettre – saksofon, Jason Rebello –piano, Daniel Franck – bass, Dejan Terzic –trommer.
Hvor: Folken Når: Onsdag 10. mai kl. 21.00
$ Billetter: 350/300,-
Pocket Corner er et av hovedprosjektene til trompetist Didrik Ingvaldsen, og har vært en viktig arena for flere Stavanger-musikere opp gjennom årene. Ifølge Jan Granlie er den nyeste utgaven av Pocket Corner «et kreativt og tøft band, som bør få muligheten til å vise seg fram i alle deler av landet, i Skandinavia, Europa og hele verden».
Didrik Ingvaldsen – trompet, Glenn Brun Henriksen – altsaksofon, Aleksander Grønstad –gitar, Ståle Birkeland – trommer, Ståle Storløkken – keyboard.
Hvor: Spor 5 Når: Lørdag 13. mai 22.00
$ Billetter: 200/150,-/Spor 5 pass 400,-
Australske Sarah McKenzie har på kort tid blitt en publikumsfavoritt på jazzscenen. Hennes kritikerroste debutalbum ble kåret til beste jazzvokalplate i hjemlandet. Nå turnerer hun verden rundt og stopper innom MaiJazz for å sjarmere oss med klassiske låter fra komponister som Cole Porter, George Gershwin, Henry Mancini, Duke Ellington og Jerome Kern.
Sarah McKenzie – vokal, Daniele Cordisco – piano, Geoff Cascoyne – gitar, Marco Valeri –trommer.
Hvor: Stavangeren
Når: Torsdag 11.mai kl 19.00
$ Billetter: 400/350,
MaiJazz gleder seg til å presentere et bandkonsept ulikt alt vi har hatt på festivalen tidligere!
Shobaleader One er det nye prosjektet til Tom Jenkinson, aka Squarepusher. Han fikk sitt gjennombrudd på midten av nittitallet og er en band-leder og bassist i verdensklasse. Squarepushers musikk kan beskrives som en frenetisk jazzfusion med en hypnotisk groove, i grenselandet for hva som er teknisk mulig. Shobeleader One er vel så groovy som Daft Punk, bare hakket vassere.
Squarepusher – bass, Strobe Nazard – tangenter, Arg Nution – gitar, Comany Laser – trommer.
Hvor: Folken
Når: Fredag 12.mai kl. 22.00
$ Billetter: 400/350,
Gunhild Carling er en svensk multiinstrumentalist og humørspreder som tar publikum med storm og etterlater alle måpende, forundrede og begeistret. Carling spiller i utgangspunktet trombone, men også trompet, munnspill, sekkepipe, blokkfløyte, obo og harpe. Selve glansnummeret; tre trompeter på en gang. tillegg til stepping!
Stavanger Brass Band står på scenen sammen med Carling. Bandet rankes stadig på topp 20-listen over de fremste brass-bandene i verden. De har spilt på MaiJazz fire ganger.
Hvor: Folken
Når: Lørdag 13.mai kl. 17.00
$ Billetter: 350/ 300,-
Et samarbeid mellom MaiJazz og Universitetet i Stavanger. I konsertserien «Tett på en helt» lar vi unge musikere møte sine musikalske forbilder på scenen. Tidligere har dette resultert i flotte musikalske møter, hvor vi treffer fremadstormende og talentfulle musikere sammen med sine håndplukkede helter.
Still Point med Vegard Rubach Ese – el.gitar, pedalsteel-gitar, Tobias Grønborg – live-sampling, laptop, Martin Bremnes – trommer, perkusjon, Korg synth-sample med «Helt» Ståle Storløkken på keyboards.
Hvor: Sting Når: Tirsdag 9. mai kl. 22.00
$ Billetter: 150/100,-
Olav Andreas Abelgaard prosjekt med Emilie Eie – vokal, Andrea Opdal – vokal, Jørgen Mathisen – fiolin, Nikolai Storevik – fiolin, Erlend Furuset Jenssen – tenorsaksofon, Jone Randa –bassklarinett, Ferdinand Bergstrøm – gitar, Jakob Ossum – gitar, Vidar Starheimsæter– bass, Olav Andreas Abildgaard– trommer, med «Helt» Lina Nyberg på vokal.
Hvor: Folken Når: Onsdag 10.mai kl.22:30
$ Billetter: 150/100,-
Very Early med Erlend Furuset Jenssen – saxofon, Erlend Haseth – gitar, Oscar Alvestad Harboe –bass, Stian Eismann – trommer, med «Helt» Tore Johansen på trompet
Hvor: Sting Når: Torsdag 11.mai kl.22:00
$ Billetter: 150/100,-
Torun Eriksen er klar for MaiJazz, med ny musikk og sitt femte soloalbum, «Grand White Silk». Sammen med sin musikalske makker og fast bassist gjennom en årrekke, Kjetil Dalland, har hun skrevet, arrangert og produsert et album som utforsker og omfavner kontrastene mellom gospel, jazz, pop, soul og viser.
Lydbildet på «Grand White Silk» spenner fra det store og komplekse, der analoge og digitale synther, akustiske og elektriske strengeinstrumenter, trommer, stemmer og lydkollager utgjør et slags underliggende kaos, til det enkle, nedstrippede duoformatet.
Torun Eriksen – vokal, Jørn Øien – keyboard, Kjetil Dalland – bass, Andreas Bye – trommer.
Hvor: Spor 5
Når: Fredag 12.mai kl. 20.00
$ Billetter: 350/ 300,
Denne nye og spennende trioen med tre unge, prisede jazzmusikere består av Trond Kallevåg Hansen på gitar, Alexander Hoholm på bass og Ivar Myrset Asheim på trommer. Under MaiJazz slipper de albumet «Se meg en annen dag». De tre spirende musikerne holder ikke igjen på noe når de leverer sin musikk med solid instrumentalt håndverk og lyttende musikalitet. Musikken kan beskrives som en reise som går innom alt fra jord-
nære og lyriske landskap til hardtslående sving med et lekent og organisk samspill.
Trond Kallevåg Hansen – gitar, Alexander Hoholm – bass, Ivar Myrset Asheim – trommer, Tore Johansen – trompet.
Hvor: Sting Nere
Når: Mandag 8.mai kl. 22.00
$ Billetter: 150/100,-
Allerede som syvåring kom hun inn på det ærverdige Manuel Saumell-akademiet i hjembyen Havana. Hun er en cubansk fiolinist og sanger med grensesprengende tradisjonstro. Som mestrer det meste. Yilian Canizares tar med seg en stille, men utrolig sterk energi på scenen, som må oppleves!
The Knitting Club er et spennende samarbeidsprosjekt mellom Oslo- og Stavanger-baserte musikere som festival-debuterer under MaiJazz.
Alle musikerne er veletablerte navn på den norske jazzscenen, både med egne prosjekter og som del av spennende band.
Musikken er en musikalsk samtidsrefleksjon over felles referanser til syttitallets fusion-musikk. Repertoaret består av både egne komposisjoner og nye arrangementer av låter fra den elektriske jazzmusikkens gullalder.
Jørn Øien – synth/piano, Tor Yttredal – saksofon, Audun Erlien – bass, Stein Inge Brækhus – trommer/ perkusjon
Hvor: Spor 5
Når: Fredag 12.mai kl. 22.00
$ Billetter: 300/ 250,-
Velkommen til allsang langt over grensen når Trio Tunell tar oss med inn i Knutsen & Ludvigsens enestående univers denne helgen. Viktige emner som kyr og bikkjer, ellediller og krokofanter, fargeblinde fiskehandlere og tubaspillende akterutseilte bestefredre vil stå på agendaen.
Jørgen Sandvik – vokal, diverse strengeinstrument, kazoo, Roald Kaldestad – vokal, diverse strengeinstrument, kazoo, Endre Olsen –vokal, diverse strengeinstrument, kazoo, Ivar Loe Bjørnstad – vokal, trommer, bass, kazoo
Hvor: Landsbyhuset i Randaberg
Når: Lørdag 13.mai kl.13:00
$ Billetter: Voksne 150,-/barn 50,-
Hvor: Hå Gamle Prestegård Når: Søndag 14.mai kl.14:00
$ Billetter: Voksne 150,-/barn 50,-
Yilian Canizares – fiolin og vokal, Daniel Stawanski – piano, David Brito – bass, Cyril Regamey – trommer og perkusjon, Inor Sotolongo – perkusjon.
Hvor: Stavanger Konserthus Når: Lørdag 13.mai kl. 20.00
$ Billetter: 400/ 350,-
Walkin’ Shoes er en kvartett som bygger på formatet til den kjente gruppa Gerry Mulligan og Chet Baker etablerte i 1951. De ga ut sin første CD i 2016, ved navn «Broren», med et tittelspor Jostein Hetland dediserte til sin bror, jazzmusikeren Ove Hetland, ved hans bortgang.
Jostein Hetland – trompet, Øystein Eldøy –bass, Arne Linjordet – trommer, Olav Hauso –barytonsax.
Hvor: Jazz Brunch Spiseriet/Konserthuset Når: Lørdag 13.mai kl. 13.00
$ Billetter: Gratis
Husk vi har mange direktedestinasjoner til andre store europeiske jazzfestivaler i sommer. Sjekk alle avgangene på avinor.no/svg.
Noen ganger er det nødvendig å bruke store ord og de aller største ordene kan det være greit å ta fram når det gjelder multitalentet Jacob Collier.
TEKST JOHN RØRDAM FOTO SKJERMDUMP YOUTUBE.COM/JACOBCOLLIER
MAN OF MANY TALENTS: Lett å bli både fascinert og imponert når Jacob Collier sampler og looper sitt enmanns a cappella band.
en alder av bare 22 år har Jacob Collier allerede rukket å gjøre seg bemerket, ikke minst ved å vinne to Grammypriser. Det unike med Jacob er likevel ikke prisene. Det er den musikalske forståelsen og de sikre grepene han briljerer med når han komponerer, arrangerer, produserer, synger og spiller. Apropos spiller, han trakterer med den største selvfølgelighet piano, ståbass, gitar, mandolin, trommer og ukulele. I tillegg til mer eksotiske instrumenter som for eksempel en dulcimer og forskjellige rytmeinstrumenter. Hvis du vil bli imponert; sjekk ut Jacobs YouTubekanal eller lytt til debutalbumet fra 2016, «In My Room».
youtube.com/user/jacobcolliermusic open.spotify.com/album/4yVaTn71IU28NA0Et4bRED
Vi snakker om et multitalent av de helt sjeldne, og hvilken vei han kommer til å velge musikalsk er fortsatt helt åpent. Jacob Collier har et så stort talent at han kan velge akkurat hva han vil og publikum vil sannsynligvis måpe av beundring uansett. At Jacob Collier opptrer i Norge for første gang under årets Maijazz er vi utrolig stolte av. Dette er en sjanse til å oppleve et vaskekte geni i arbeid. Ikke gå glipp av det som kan komme til å bli årets høydepunkt, og muligheten til senere å kunne si at du så Jacob før han ble stor. For er det noe vi er villige til å vedde på, så er det at Jacob kommer til å bli stor.
Det er kanskje ingen overraskelse at Jacob kommer fra en musikalsk familie. Moren underviser på The Royal Academy of Music i London og hadde også ansvaret for Jacobs musikalske utvikling. Det varte imidlertid bare til han var fire år gammel og begynte å finne det mer givende å begynne å utforske instrumentene på egenhånd. Da han var 18 år begynte han på en formell pianoutdannelse. Da spilte han allerede en rekke instrumenter på et svært høyt nivå. Jacob ble ikke lenge på skolebenken denne gangen heller og droppet ut etter bare to år. I et intervju med avisen The Guardian forklarte han bakgrunnen for avgjørelsen; «det var jo gøy, men jeg følte egentlig at jeg lærte mest mens jeg pendlet til og fra skolen. Hver dag hørte jeg et nytt album. Jeg hørte på alt av Stevie Wonder, Joni Mitchell, Radiohead, Beck, Hendrix, Sting, Dylan og John Martyn. Så begynte jeg på Beatles og jobbet meg gjennom hele katalogen før jeg leste at Sgt Pepper hadde vært inspirert av Beach Boys og Pet Sounds. Da ble det neste Beach Boys og videre a cappellagruppene som hadde inspirert Brian Wilson, som the Four Freshmen og the HiLo’s. Deretter oppdaget jeg at Clare Fischer, som skrev vokalarrangementene til the HiLo’s hadde jobbet med Michael Jackson og Prince på åttitallet. Så da jobbet jeg meg videre gjennom Prince, D’Angelo, Eryka Badu og J Dilla».
Sitatet over forklarer en hel del om den nesten grenseløse tilnærmingen Jacob Collier har til musikk. Han mener bestemt at formell utdannelse kan lære deg teknikk, men ikke tekstur. Det
HJEMME: Gutterommet til Jacob Collier er som en musikalsk eventyrhule der det kan skje de mest utrolige ting.
meste av hans musikalske utforskning har hittil foregått i et lite rom i familiens hus i NordLondon. Jacob sier selv at til og med rommet er som et instrument seg selv, at uansett hvilken lyd eller klang han er på jakt etter vet han nøyaktig hvordan han kan lage den. Det er ingen tilfeldighet at den første utgivelsen fra rommet, overfylt av alle mulige instrumenter og stabler med synthesizere, har fått tittelen «In My Room».
Må sees. Må høres.
Å beskrive Jacob Collier er en umulig øvelse hvor gjentagelser og inflasjon i superlativer vil forekomme. Det er nemlig slik at noen ganger dukker det opp artister som egentlig ikke kan beskrives. Jacob er en slik artist. En som kan forandre vår oppfatning av hvordan ting skal være. Nettopp derfor må han både høres og sees. Vi kan ikke garantere at Jacob Collier er en «game changer», men vi kan garantere at han kan bli det. Hvis han
vil. For å avslutte med en ganske presis beskrivelse av talentet Jacob Collier siterer vi David Crosby: «F…ing unbelievable!». Noen ganger er det sant at det enkle ofte er det beste. n
› 1. byggetrinn
Nå ligger første byggetrinn i Paradis Brygge ute for salg. Maritimt og urbant – like ved Stavanger sentrum. Første byggetrinn består av 38 flotte leiligheter – mange med spektakulær utsikt. Leilighetene er fra 55 til 167 m2
Les mer på paradisbrygge.no
Interessert? Kontakt: Leiv Inge Stokka: 952 10 773, Olav Kristensen: 900 86 442, Jeanette Tunge: 992 97 670
Highasakite, National Bank, Ine Hoem, Emilie Nicolas, Thomas Dybdahl, Ane Brun og Fay Wildhagen er noen få eksempler på band og artister som er omringet av jazzmusikere, men som kanskje er et stykke unna det jazzpolitiet ville godkjenne som jazz. Til det er musikken ofte alt for populær.
Er det egentlig så farlig (eller overraskende) at flinke jazzmusikere setter sitt preg på andre arenaer enn den mest puritanske jazzen? Som regel betyr det ikke noe annet enn at flinke musikere ofte har mange bein å stå på, og ofte er involvert i mange prosjekter samtidig.
Det er sannsynligvis ingen grunn til panikk, men likevel er det mange som sitter med en følelse av at litt for mange talentfulle jazzmusikere velger andre veier enn jazz.
Det blir ofte nevnt som et kvalitetstegn at musikere har jazzbakgrunn, og kanskje særlig når de velger å spille andre typer musikk. Det er et paradoks, og burde heller lokke folk til det originale uttrykket, altså jazzen. Det er jo, hvis vi ser på det i generøsitetens tegn, slik at flinke musikere bare øker kvaliteten uansett sjanger.
«Mens jeg tenker over tapte tider, den gang alt var mye enklere enn nå». Det er noe lettere nostalgisk og forenklende i sitatet fra «Prisen for popen» fra Jokke med Tourettes, og interessant er det fortsatt.
Poenget med at alt var bedre før har alltid vært like aktuelt, og noen ganger sant. Likevel er det slik at verden er i bevegelse og det er lite vi kan gjøre med det. Kanskje det er slik at ting er verken bedre eller verre enn før. Bare annerledes.
Var alt egentlig enklere før? Har det ikke alltid vært sånn at jazzen har lånt raust til både pop og rock gjennom historien? Sa ikke Louis Armstrong en gang; «If it
hadn’t been for jazz, there wouldn’t be no rock and roll.»? Er det ikke mange som mener at jazzmusikken ligger til grunn for flere moderne musikksjangere? Utdannes det for mange jazzmusikere? Er den pedagogiske tilnærmingen til musikk gjennom jazzen egentlig overlegen all annen musikalsk utdannelse? Er improvisert musikk bare et verktøy for å bli en dyktigere musiker? Hvorfor velger mange unge musikere andre veier enn jazzen? Er det slik at stigmaene rundt jazzen er med på å sette begrensninger for musikerne de ikke ønsker å forholde seg til? Er det egentlig så overraskende at nye generasjoner går nye veier? Er det et opprør mot jazzpolitiet eller bare en naturlig utvikling? Jazzen har alltid forsøkt å være litt på siden av det etablerte, men har jazzen selv blitt for etablert? Vil konsekvensen av det være et opprør?
Verden endrer seg, grensene er flytende og er det egentlig så viktig med sjangre? I den samme endrede verden jager mange en plass i rampelyset som er mer tilgjengelig enn før, men samtidig like uoppnåelig som alltid? Vil alle sjangere til slutt oppleves som repeterende og dytte både artister og publikum i andre retninger? Hvorfor er det bare jazz som er jazz? Finnes det ikke egentlig mye musikk som er like mye, eller mer jazz enn jazzen? Er det kanskje grunn til å glede seg over endringer og trange rammer som falmer?
Og det siste, men kanskje viktigste spørsmålet vi stilte til Hanna Paulsberg, Terje Mosnes, Bjørn Alterhaug og Simen Kiil Halvorsen; Har jazzen et problem? ›
Jazzen seg sjæl er jo et opprør, så det er vel bare naturlig at jazzmusikere gjør opprør mot den etter hvert. I Norge har det vært tradisjon en god stund blant jazzmusikere å hele tiden søke etter å skape noe nytt, og gjerne noe som er et slags opprør mot den amerikanske mainstream jazzen. Jeg vet ikke akkurat når eller hvordan det begynte, men kanskje det var Garbarek som hadde et så egenartet uttrykk som satte gang noen ting. Så er det jo folk som Nils Petter Molvær og Bugge Wesseltoft som ga ut plater på 90tallet der de ga blaffen i sjangere, og som fortsatt gjør det. Og Trondheim Jazzorkester, som Erlend Skomsvoll startet på 90tallet der han lagde musikk som han selv har beskrevet som et opprør mot den amerikanske jazzen, og som har hatt stor innflytelse på den yngre generasjonen.
Årets plakatartist på MaiJazz, saksofonist, komponist, aktuell med sine egne band Hanna Paulsberg Concept og GURLS.
fikse alle tempo og taktarter og akkorder og stilarter. Et sånt bilde kan jo fort føre til feil fokus, man glemmer at det handler om å lage bra musikk, sammen. For meg har de beste jazzmusikerene kvaliteter som ikke er så lette å måle. Alle kan lære seg å spille fort. Men det å få musikk til å leve handler om helt andre ting, uavhengig av sjanger.
En gang var verden mer rettlinjet og oversiktlig enn den er i dag. For eksempel var det slik at klassiske musikere spilte klassisk musikk, korpsmusikere spilte korpsmusikk, folkemusikere spilte folkemusikk, dansemusikere spilte dansemusikk, jazzmusikere spilte jazzmusikk og amatørmusikere spilte nokså dårlig.
Skjønt: Enkelte linjeoverskridere fantes. For eksempel spilte endel jazzmusikere dansemusikk og/eller teatermusikk eller til og med sirkusmusikk sånn på si. (Ikke så rart, de hadde familier å fø og regninger å betale, da som nå.)
I dag, når verden er mer uoversiktlig, er mye annerledes. La oss ta litt av det i tur og orden:
1. Et skred av nye musikksjangrer med tilhørende undersjangrer har kommet til. Pop, rock, r&b, soul, hip hop, metall, EDM, friimpro, spektral er bare noen av dem.
Kulturjournalist med livslangt fokus på musikk i alle sjangre, forfatter og jazzentusiast.
Hvorfor skulle de? Miles Davis hadde tross alt innledet en ganske omfattende flørt med rock og pop i tiårene etter The Second Great Quintet, og i alle år etter har jazzbegrepet vist seg elastisk nok til å favne atskillig musikk utenfor jazzens sentrallinje uten å revne.
Jeg er ganske sikker på at mange har sluttet å spille mer tradisjonsbasert jazz fordi de har fått avsmak av en del ting man kan oppleve i forhold til sjangeren. Det synes jo jeg er trist, men jeg skjønner det godt, jeg opplever det selv en del. Man kan bli litt gæren i hue av å prøve å leve opp til et slags idealisert bilde av hvordan en jazzmusiker skal være. En brilliant teknisk virtous på hornet, som skal
Altså, hva er jazz? En av de få tingene man kan slå fast at kjennetegner jazzen er jo at den alltid er i endring, og har vært det helt siden opprinnelsen. Jeg tror unge folk spiller den musikken de har kick på, og at det også handler om trender, at ting går i bølger. Det er også mulig at unge folk ikke er så opptatt av historie om dagen, hvor den musikken vi driver på med kommer fra. Jeg får litt følelse av det noen ganger, men man skal passe seg litt for å si sånt. Det har vanvittig mye å si hvilke folk du møter på i den tida du begynner å digge musikk og. Jeg vokste opp med en far som hørte på jazz og hadde lærere som ble blanke i øya når de prata om Dexter Gordon og Charlie Parker.
Sånt blir man jo påvirka av. n
2. Teknologiutviklingen har ført til at nesten alle nesten når som helst kan høre nesten all slags musikk. Og de gjør det. Selvsagt i større og mindre grad, men vokser du opp med enkel lyttetilgang til et enormt musikkmangfold, vil fenomenet «sjangergrenser» uvilkårlig framstå som mindre relevant.
3. Den samme teknologiutviklingen har også frambrakt nye instrumenter og programmer som gjør det enklere å lage og lagre musikk uten å være musikkfaglært. Alt i alt har disse tre trekkene gitt musikk en mye mer gjennomgripende plass i menneskers tilværelse enn tidligere.
4. I det nordsjøoljesmurte Norge har ungdom i et partre tiår relativt risikofritt kunnet satse på «musikk» som en levevei. Kombinasjonen av inntjeningsmuligheter og støtteordninger har fått mange til å velge «musisering» som kommende yrke, og noen av dem har valgt en jazzutdannelse på ett eller annet nivå. Kanskje fordi de, på det tidspunktet da søknadene skulle skrives, syntes jazz var den mest morsomme musikken å spille, kanskje fordi de hadde venner som anbefalte jazzutdanning, kanskje fordi «jazzlinje» hørtes kult ut, eller kanskje lå helt andre grunner bak valget av formell jazzutdanning.
Uansett grunn, er det lite trolig at de følte seg forpliktet til å avlegge en troskapsed til jazzen i samme slengen.
Bør da jazzmiljøene bekymre seg når unge musikere med jazzutdannelse/jazzbakgrunn tilsynelatende deserterer jazzen og i stedet benytter ferdighetene sine til å spille pop, rock eller andre «jazztilstøtende musikkformer»? Er det et forvarsel om jazzens snarlige død?
Neppe. Jazzmiljøene bør reservere bekymringene for det motsatte: At lærestedene skal klekke ut unge musikere som tviholder på tradisjonspolering og ser det som et hellig kall å bygge lydmurer mot all annen musikk enn den som for øyeblikket er definert som «jazz». Dessuten: Hvor mange jazzutdannede unge musikere er det egentlig som helt og holdent forlater jazzen? I forhold til dem som på eminent vis kombinerer jazz, pop og rock i yrkesutøvelsen? I forhold til dem som bare spiller jazz i en eller flere fasonger?
Neppe så mange at de utgjør noen trussel mot jazzens liv og levnet. Den trusselen utgjøres snarere av dem som utelukkende spiller copycatjazz enn av dem som spiller noe som helst annet.
Verden er ikke rettlinjet og oversiktlig lenger, og det er ikke musikkfeltet, heller. De fleste av oss lever liv der vi krysser gårsdagens grenser hele tida, oftest uten å legge merke til det engang, og det gjelder i musikkfeltet også. Vi velger skruppelløst fra tidenes koldtbord, og på skjermer og tastaturer er det bare millimetere mellom sjangrene. Vi velger hva vi vil høre, og vi velger hva vil spille, og tyder noe på at det ikke skapes ny jazz hele tida? Av unge, jazzutdannede musikere?
Ikke det jeg har registrert. n
«De fleste av oss lever liv der vi krysser gårsdagens grenser hele tida, oftest uten å legge merke til det engang, og det gjelder i musikkfeltet også».
Det er komplekse årsakssammenhenger til at mange musikere med jazzutdannelse velger andre musikalske uttrykk. Ser vi på det store bildet, tror jeg at de siste års endrede medievirkelighet har rammet kulturdekningen, og er en del av forklaringen. Særlig har dette hatt konsekvenser for jazz, som i dagens stilpluralisme og medienes jakt på stjerner ikke er salgbart nok. Jazz som musikkuttrykk er nærmest medialt ikkeeksisterende.
Tenk bare: Når så du sist et jazzprogram på norske TVkanaler, når så du en jazzanmeldelse i norske riksaviser? Hva slags program dominerer beste sendetid? «Verdens beste», «Mesternes Mester», «Idol», «Grand Prix», pluss masse fokus på idrett hvor det er bare én vinner, de andre er tapere. Hva slags musikk brukes i «Skavlan» og «Lindmo»? Hvem intervjues Dagsrevyen om musikk?
Medievirkeligheten speiler storsamfunnets konkurransementalitet og fokus på den beste; og den som ikke vinner er en taper. Unge som sosialiseres inn i denne virkeligheten preges naturlig nok av dette, og ser selvsagt hva som teller. Målet for en ung musiker blir da naturlig nok først og fremst å bli stjerne, å bli synlig. For å overleve er det helt forståelig, og jeg tror at mange unge jazzmusikere i dag lever et slags dobbeltliv. De tjener til livets opphold ved å gjøre en del «kommersjobber», slik det alltid har vært. For min generasjon også, som samtidig opprettholdt lidenskapen og spilte jazz. I utgangspunktet ikke godt betalt, men som betalte seg på sikt med en forståelse for hvor viktig dette bidraget til vår kultur har vært og vil bli i framtiden.
Å uttrykke seg innen et tradisjonelt popformat er utfordrende og lar seg neppe kombinere med hva som er, og har vært, sentralt i den rundt hundreårige historien til jazzen: Gruppeimprovisasjon med vekt på kollektiv innsats, risiko for feil,
sympati og vilje fra alle medvirkende for å oppnå et felles resultat. Det passer dårlig inn vanligvis korte gjennomprogrammerte popproduksjoner skreddersydd for et marked.
Det antydes at jazzen har et problem. Jeg tviler på at jazzen har det, hvis vi bruker Bill Evans’ definisjon av jazz: «Jazz is not a what, it si a how. If it were a what, it would be static, never growing. The how is that the music comes from the moment, it is spontaneous, it exist at the time it is created. And anyone who makes music according to this method conveys to me an element that makes his music jazz».
Denne beskrivelsen av fenomenet jazz innebærer at for å kunne skape musikk etter denne metoden kreves en intens innsats på mange plan for kunne utrykke seg øyeblikket.
Det gjelder å være så godt forberedt som mulig, kunne instrumentet, evne til å lytte og respondere på de ulike innspill skjer under underveis.
Pianisten Herbie Hancock har fulgt opp Bill Evans tanker og gitt forelesninger under tittelen: The «ethics» of jazz? Det antydes at etikk her impliserer at det finnes en moralkode, et sett av verdier og standarder. Disse relaterer han til hvordan musikken blir skapt og hvordan jazzen blir videreført fra en generasjon til neste. Det peker igjen på hvordan mentorene må forholde seg til denne formidlingen. Den menneskelige atferden ved utøvelsen av musikk er sentral – den er selve musikken. Etter Hancocks mening er det derfor berettiget å snakke om jazzens etikk.
Et av spørsmålene var: Er vi i ferd med å se konturene av en mer sjangerløs tilnærming til musikk, eller er det et opprør mot jazzpolitiet?
Til det første er å si at teknologien har gitt oss muligheten til å lytte til musikk fra hele verden, og det er selvsagt svært positivt. En annen ting er hva slags musikk som formidles i mediekanalene og utdanningssammenheng. Jeg hører på mange ulike kanaler, men er ikke imponert over mangfoldet målt mot det utbud av spennende musikkuttrykk som vitterlig finnes.
Heldigvis er internett en fin kilde. Jeg er sikker på at kjennskap til ulike sjangre og musikkuttrykk gir deg muligheten til anvende nye impulser på en konstruktiv måte. Du vil finne ut hvilke uttrykk som tiltaler deg, og de som gir deg et kick vil å føre deg videre og dypere ved at du studerer disse mer inngående.
Ordet «Jazzpolitiet» har versert i en årrekke i jazzmiljøet, men jeg har aldri helt forstått hvem det siktes til. Er det jazzkritikerne, jazzlærerne, eller eldre jazzmusikere som jeg? Bill Evans og Herbie Hancocks omtale av metoden for å lære jazz, er imidlertid streng, mye strengere enn et hvilken som helst politi! Og hvis det er selve jazzmetoden, musikken, som er for streng, er det mye bedre at man finner andre måter å uttrykke seg på.
Med bakgrunn i Bill Evans definisjon av jazz vil følgelig undervisning i jazz som fokuserer på en bestemt stil være lite fruktbar. Da har man definert hva jazz er, altså et statisk anliggende, som står i motsetning til hvordan denne dynamiske og uforutsigbare ytringen egentlig har vært formidlet og følgelig endret jazzen gjennom hele historien. Jazzhistorien slutter jo ikke 2017, den utvikles. Men kjernen dette har alltid vært at samhandling i real time krever dobbelt så mye som å reprodusere noe som er skapt fra før.
Jazzlinja i Trondheim har uten tvil vært et sted hvor mange unge musikere har funnet sin originalitet. Jeg tror mye av årsaken til det er at de har fått muligheten til å søke på egne hånd sammen med sine mentorer for å finne uttrykket som passer dem. Og ikke minst, å lære seg på egen hånd å gå videre og dypere inn i dette feltet som aldri vil bli uttømt for nye innfallsvinkler og løsninger.
Det betyr også å bli kjent med jazzhistorien og navn som har
brakt tradisjonene videre. Som Jan Erik Vold uttrykker det: «Tradisjon betyr å gi videre; det er noe generøst.»
Jazz er i likhet med andre smale musikkuttrykk underkommunisert. Det er en av hovedårsakene til at jazz som fenomen og bærer av viktige verdier for et samfunn tuftet på humanistiske ideer ikke er særlig synlig. Verken i media, skole og utdanning generelt. Det er synd, for i dagens egosentrerte konkurransesamfunn, kunne vi trenge impulser som kunne dra i andre retninger. Det ville vært mer i tråd med menneskenaturens behov for mening og nærhet. Biologisk er vi fremdeles lik steinaldermennesket, og vi tror at menneskenaturen har utviklet seg i takt med den teknologiske utviklingen. Det er jeg sikker på er feil.
For egen del har jeg interessert meg for den måten man lærer seg jazz på, og hvilke implikasjoner dette kan ha for pedagogikk og læring generelt. Denne interessen finnes utlagt en artikkel som jeg har skrevet i den nylig publiserte boken «Education as Jazz» (Cambridge Scholars, 2016) og i en kronikk som sto i Klassekampen sist sommer med tittelen «Improvisert kunnskap».
Avslutningsvis vil jeg nevne, forhåpentlig uten selvhøytidelighet, at det å dele scenen med Ben Webster, Lee Konitz, Monica Zetterlund, Karin Krog, Egil Kapstad, Jon Christensen og alle mine kollegers ulike band, har vært erfaringer og innsikt som ingen bok eller læreprogram har kunne erstatte. Den seriøsitet og hengivenhet til den «metoden» som er nevnt tidligere: å skape kollektivt i real time, har satt en standard og «moral» som sitter i hele livet, og gir meg inspirasjon til å stadig bli bedre, hvilket betyr å ta ansvar på mange plan.
Helt til slutt vil jeg sitere hva Ben Webster sa til meg i pausen under en konsert Trondheim i 1970: «Yeah Bjørn, you’re doing fine. However, you shouldn’t listen that much to me, then you lose yourself. You know, I need your initiative to play my best and then our best! ».
Den leksa har jeg ikke glemt. n
Jeg opplever at det er stor åpenhet og nysgjerrighet i det unge jazzmiljøet. Utdanningene har ulike profiler, de forskjellige lærerne representerer ulike tradisjoner, og trendene på de ulike skolene varierer. Felles er at man i en slik utdanning opparbeider seg et håndverk, en god generell forståelse av musikk og ikke minst kommer nærmere en egen retning som fungerer for en selv. Når man er student på en jazzlinje er man i en kreativ boble. Andre studenter og lærere utveksler idéer og man blir introdusert for musikk man aldri har hørt før. Studieårene har nok en påvirkning på de fleste, sammen med at mange kanskje holder på musikken de har hatt et forhold til siden barndommen. Med dette i ryggsekken er det mange retninger man kan ta. Kanskje begynner man å samarbeide med klassiske musikere og jobber med samtidsmusikk? Kanskje tar man med seg håndverket sitt inn i teatermusikk og TV? Kanskje går man enda dypere inn i jazz fra 20tallet? Eller kanskje velger man å jobbe med popmusikk?
Uansett hva man velger må det være genuint og ha en dypere mening for en selv, hvis man skal lykkes. Jeg er selv ikke glad i plassere musikk i en spesiell sjangerkategori. Jeg vet at det er tydelig at mine røtter ligger i jazzen, men klassisk musikk, ulik folkemusikk og mye annet har også satt dype spor i min musikalitet. Det viktigste for meg er å være meg selv i alt jeg gjør og forsøke å lage så god musikk som mulig med de jeg spiller med. Det er egentlig ikke så ofte jeg tenker på ordet sjanger i det hele tatt.
Åpenheten, nysgjerrigheten og mangfoldet er viktig for landets generelle musikalske utvikling. Tilbudene på landets utdanninger for jazz og improvisasjon er svært gode og jeg tror det er et sunnhetstegn at musikerne tar ulike retninger. Individualisme er sentralt i «jazzen» og det ser vi mye av på dagens musikkscene. Jeg tror at den unge generasjonen ikke er så opptatt av å innfri noen spesielle forventninger, verken ovenfor «jazzpolitiet» eller det kommersielle publikummet. Åpne holdninger og ønsker om å utvide horisontene er viktig å ha både for musikere og publikum. n
Det er umulig for én aktør alene å skape et rikt kulturliv og et tilbud som favner også utenfor det mest åpenbare. Til det kreves det vilje og forståelse fra mange parter, både private og offentlige. I tillegg til alle frivillige som bruker tid og krefter ikke bare på en hektisk festivaluke i mai, men på arrangementer hele året.
Det er sammen vi klarer å skape kulturliv som beriker Stavanger og Rogaland. Vi sier ydmykt takk for samarbeidet og støtten.
Stein M. jåtten 2016
– Skolekonsertene på Spor 5 er viktige for Maijazz, og handler rett og slett om å åpne ørene for jazz på en måte som gjør det relevant også for unge mennesker. Maijazz vil gi elever sjansen til å høre musikk de kanskje vanligvis ikke hører på en ramme som gjør det mulig å ha en dialog med artistene. Om de vil ha jazz? Ja, jeg tror mange blir overrasket over at de faktisk vil det. Det er ikke alltid vi selv vet hva vi liker før vi har prøvd, smiler Hasse Andersen.
Det har vært noen vellykkede prosjekter hittil. På Maijazz 2015 tok konsertene med Supersonics på Spor 5 helt av. De fleste skoleelevene fikk nok med seg at jazz er levende musikk som kan nytes på alle mulige måter. Høsten 2015 var elever fra St. Svithun på Spor 5 for å høre Zulu live.
Hva syntes egentlig elevene om å oppleve Zulu på scenen? Meningene varierte nok, men de fleste var positive både til å oppleve livemusikk skoletiden og til det de hørte fra scenen, noen av elevene ville gjerne forklare hva de hadde opplevd: «Det var bra!» «Fint at det låt så forskjellig og at instrumentene liksom snakket med oss.» «Det er kanskje ikke slik musikk jeg hører på vanligvis, men det var spennende.» «Det var beroligende på en måte, jeg klarte å leve meg inn i musikken.» «Tror kanskje jeg skal begynne å høre på jazz når jeg gjør lekser!» «Strålende. Jeg ble inspirert av at de var så utrolig flinke.»
– Selvfølgelig er ikke alle like positive, men det er også naturlig. Dette handler om å åpne dører inn til en utvidet musikkverden, og er en del av en langsiktig plan om å skape nye jazzentusiaster. Derfor har vi igjen satt opp skolekonserter på Spor 5, sier Hasse Andersen MaiJazz.
MaiJazz 2017 byr på flere nyskapninger, og en av dem gir deg ekstra mye for penga. Kjøp et lørdagspass på Spor 5 og få med deg hele fire band. Det er improvisasjonsjazzen som er i fokus på Spor 5, og det er lokale, nasjonale og internasjonale navn som skal stå på scenen. Det er John Butcher og Ståle Liavik som sparker lørdagen i gang, og dette er musikk som er annerledes og utfordrende, men vel verdt å ta sjansen på. Videre får du Christian Meaas Svendsen – Nakama som er kompromissløse og konseptuelle sin tilnærming til musikken, og den er både vidunderlig og umulig å plassere de vanlige sjangerboksene. Her får du også det unge stjerneskuddet Christopher Irniger – Pilgrim som er et av de mest spennende navnene og prosjektene europeisk jazz. Dette er improvisasjonsjazz på sitt beste, og det er lekent, overraskende og anbefalt på det varmeste. Kvelden avsluttes Pocket Corner feat Ståle Storløkken. Her får du sjansen til å bli med på et 30 års jubileum, Pocket Corner har vært hovedprosjektet Didrik Ingvaldsen 30 år og det har vært en viktig arena for mange artister gjennom årene. Jubileumsutgaven framstår som mer vital enn noen gang og fortjener fullt hus og stormende jazz.
“God
Det er vanskelig å finne anmeldelser, i hvert fall av den musikken som kanskje ikke alltid ligger øverst på hitlistene. Så hvor finner du de gode anbefalingene skrevet av noen du kan stole på? Her er folkene vi setter vår lit til, og vi har fått lov til å bruke anmeldelser fra noen av de beste nettstedene. På saltpeanuts.eu, torhammero.blogg.no eller jazzinorge.no finnes det fortsatt folk som tar anmeldelser på alvor. Her får du anmeldelsene av mange av artistene som er aktuelle i forbindelse med Mai:Jazz 2017. Noen av anmeldelsene er litt forkortet, men hvis du vil lese mer eller finne flere anmeldelser skrevet av musikkelskere for musikkelskere, så vet du nå hvor du gjør det. Det er mye hyggelig lesning, og husk at å lytte til musikk hjemme er flott, men å oppleve den live er som regel enda flottere.
Det er en ny trio Andersen har med seg på denne utgivelsen. På piano hører vi Helge Lien og på trommer Gard Nilssen, men over det hele svever Arild Andersens nydelige basslyd. Vi får servert seks låter, og tillegg et nesten sju minutters intervju med Andersen, gjort av journalisten Götz Bühler, som avslutning.
Det hele starter med den vakre «Rose Window», hvor Lien får spre ut alt det lyriske pianospill han er stand til, mens Andersens dype og syngende bass ligger tett opp til melodiføringen pianoet. Og bak det hele leker Nilssen seg med låta og de rytmiske figurene.
Etter en sømløs overgang følger «Science» med Andersen i typisk godt lune. Vi kan formelig se han smile mens han lar fingrene leke seg over bassen. Lien og Nilssen legger noen vamper bakgrunnen som fungerer perfekt under Andersens bass-spill.
Andersens «hitlåt», «Hyperborean» er selvsagt med. For den som ikke har hørt dette «mesterstykke» tidligere, er denne versjonen virkelig noe å starte med. Hans bass-spill her er ytterst vakkert og fint. Her tas det også bruk litt elektronikk, som er med på å gjøre den nordiske følelsen
sterk. Vi føler nordlyset utenfor vinduene og vinterkulda som skjærer veggene.
Kanskje har Andersen med dette skapt den perfekte alternative trio til sin faste trio med trommeslageren Paolo Vinaccia og saksofonisten Tommy Smith. Særlig de gangene han gjerne vil være den lyriske bassisten som står fremst på scenen og hvor han får gjøre akkurat det han vil. Det virker som han trives usedvanlig godt sammen med de to ringrevene Helge Lien og Gard Nilssen, og sammen har de laget en strålende vakker liveinnspilling, som bør høres av mange fler enn de som skaffer seg denne Intuition-platen. Turné, Arild! Nå!
è Jan Granlie/salt-peanuts.eu
I 1991 kom Bendik Hofseths storverk «IX». Noen trodde der og da at han skulle erobre verden. Men slik gikk det dessverre ikke. Nå har Christer Falck, entusiasten over alle entusiaster, virkelig gjort stas på musikken, utgivelsen og Hofseth, og fått skapt en boks som man sjelden eller aldri har sett maken til.
Historien om Bendik Hofseths «vei» til himmels musikkverdenen skal ikke gjengis her, men de som er interessert får den boka fofattet av Terje Mosnes, som er en del av boksen. CD nummer én er en remastret versjon av «IX» der stjernelaget med Audun Erlien, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Reidar Skår, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset – pluss en rekke amerikanske gjester – forteller oss hvor hipt dette unike universet til Bendik var – og er. CD to består av ymse rariteter som i all hovedsak er låter og ideer Bendik & Co spilte inn i årene frem til «IX» ble spilt inn. Dette er musikk de færreste har hørt før og som aldri har vært utgitt tidligere. CD nummer tre er «hyllest-skiva» der blant andre Morten Harket, Silje Nergaard, Jarle Bernhoft, Kristian Kristensen/Ketil Bjørnstad, Martin Halla/Nils Petter Molvær og Emilie Christensen (No. 4), synger hver sin låt fra «IX» – veldig spennende og unikt der vi selvfølgelig får helt annerledes versjoner.
Og festen blir avsluttet med DVD’en der vi altså får et gjensyn med bestillingsverket «Q» fra Vossajazz med det samme stjernelaget som på «IX» – og et interessant portrettprogram fra den samme perioden. Programmet viser oss et flott bilde av musikeren, komponisten, vokalisten og filosofen Bendik. Det er også et utmerket eksempel på hva lisenspengene våre bør brukes til. Bendik ble ikke verdensstjerne med «IX». Uansett var utgivlsen strålende den gangen i 1991 – og det er den også 25 år senere.
–
ROBERTO BONATI
«Nor Sea, nor Land, nor Salty Waves»
ParmaFrontiere
Saksofonisten Tor Yttredal og Roberto Bonati, som jobber med jazzutdanning Parma, har truffet hverandre forbindelse med tidligere prosjekter og fant raskt ut at den umiddelbare kjemien burde videreføres på et eller annet vis. Yttredal tenkte da på Bjergsted Jazz Ensemble, som han har vært musikalsk leder for siden 2013.
Bjergsted Jazz Ensemble er blitt et prosjektbasert ensemble der man henter musikere fra en pool som egner seg til det planlagte prosjektet. Slik har det blitt dette tilfellet også. Med unntak av den «voksne» trombonisten Øyvind Brække, er de aller fleste sjiktet unge og lovende, og de har tydeligvis tatt utfordringen fra Roberto Bonati på strak arm.
Den italienske komponisten, som dirigerer BJE men ikke spiller selv, har skrevet et meget ambisiøst og spennende verk som henter mye både fra storbandtradisjonen, europeisk kunstmusikk og samtidsmusikk. Ikke minst har Bonati latt seg inspirere av tekstene «Den eldre Edda« mens titlene er hentet fra «Voluspå».
Musikken kan til tider virke noe tung og verket på nesten 70 minutter kan oppleves som vel langt. Men dynamikken både komposisjonene og ensemblets utmerkede tolkning er veldig bra og gjør sitt til at man hele tiden blir sittende helt ytterst på krakken for å få med seg alle detaljene.
En rekke solister leverer på høyt nivå. Men vokalisten og stemmekunstneren Signe Irene Stangborli Time er den som framstår med de aller mest originale bidragene.
Verket ble sjøsatt mars 2015 og spilt inn Stavanger august samme år. Det er et utmerket eksempel på hvordan samarbeid bør etableres og på at jazz og musikk ikke kjenner noen grenser.
è
På sitt siste album «My Foolish Heart» bretter
Ralph Towner ut hele sitt musikalske univers spillende alene på enten klassisk gitar eller 12-strenger.
Alle komposisjonene på dette albumet er skrevet av Towner, unntatt tittellåta «My Foolish Heart». Han sier selv at da han hørte denne låta spilt av Bill Evans Trio på 60-tallet, ble dette avgjørende for hans musikalske veivalg.
Ralph Towner har klassisk musikkutdannelse på piano, men løpet av tiden på konservatorium på 60-tallet, kjøpte han en klassisk gitar, og dette ble etter hvert hans hovedinstrument. Og få gitarister klarer å sveise sammen harmonier på en helhetlig måte med impulser fra så mange sjangre som Ralph Towner. Åpningslåta «Pilgrim» starter i det klassiske landskapet, for så å ta opp seg jazzelementer etter hvert. I «Saunter» er utgangspunktet jazz, både harmonisk og rytmisk. På «Dolomiti Dance» er utgangspunktet folkemusikk som etter hvert breier seg ut slik
bare Towner kan gjøre det. En av det vakreste passasjene på dette albumet er de to korte låtene «Ubi Sunt» (1:20), «Biding Time (1:29) og «Blue As In Bley», som er en vakker-trist hyllest til sin gode venn Paul Bley, som døde måneden før dette albumet ble spilt inn.
Albumet «My Foolish Heart» er noe av det aller beste fra Ralph Towner noen gang. Han er virtuos uten å breie seg, og avslappet og leken på samme tid. Når dette kombineres med komposisjoner med høy kvalitet, blir dette et bemerkelsesverdig album. Anbefales på det varmeste, også for de som ikke er gitarnerder!
è Bjørn Sandnes/salt-peanuts.eu
Kvartetten Pilgrim har tenorsaksofonisten Christoph Irniger jobbet med siden 2009, og «Italian Circus Story» er bandets andre album på Intakt Records. Besetningen har endret seg noe siden debuten, men musikken er hele veien Irnigers. På denne utgivelsen møter vi gitaristen Dave Gisler, pianisten Stefan Aaby, bassisten Raffaele Bossard og trommeslageren Michi Stulz, som bidrar godt til å gjøre Irnigers komposisjoner både interessante og utfordrende.
Hans saksofontone er «tung», og ligger og vaker i landskapet til flere av de frittgående saksofonistene vi fra tid til annen hører fra Chicago. Bandet han omgir seg med utfordrer kapellmesteren like mye som hverandre, og musikken er hele veien fabulerende og søkende.
Det låter hele veien veldig mellomeuropeisk. Musikk kan virke litt «sær», på den måten at musikerne forventer at man skal sitte konsentrert å lytte hele veien. Man slipper ikke unna, på en måte.
Ei utfordrende plate, på mange måter, men gir du Irninger og hans gode venner tid, så vil denne platen vokse seg stor og sterk.
è Jan Granlie/salt-peanuts.eu
EST SYMPHONY (IIRO RANTALA –VIKTORIA TOLSTOY – ULF WAKENIUS –LARS DANIELSSON – MORTEN LUND)
«Los Hero – Tears for Esbjörn» ACT/Musikkoperatørene
Ingen som fikk gleden av å oppleve e.s.t., eller Esbjörn Svensson Trio, i levende live, gikk uberørt derfra. Vennegjengen som hadde kjent hverandre helt siden guttedagene, bestående av bassist Dan Berglund, trommeslager Magnus Öström og Svensson på piano, hadde eksistert siden 1990 og oppnådd en popularitet som få jazzband her Europa hadde vært nærheten av. Men midt i bandets stadig stigende popularitet rammet tragedien – Esbjörn Svensson omkom i en dykkeulykke den 14. juni 2008, kun 44 år ung. oktober fjor samla ACT-sjef Siggi Loch noen av nordens aller største jazzstemmer til to konserter i Berlin for at publikum der, og nå alle vi andre, skulle kunne få gjenoppleve noe av den fantastiske musikken gjennom nye tolkninger. tillegg hadde musikantene også plukket fra andre låter som egnet seg til en slik hyllest.
Tor Hammerø/torhammero.blogg.noBluegrassvirtuosen Chris Thile og jazzgiganten Brad Mehldau høres kanskje ut som to ulike størrelser, men her forteller de oss at de har mye å tilføre hverandre – og oss. Thile er en mandolinist i ultraklassen som har vunnet hele tre Grammy-er til sammen, mens Mehldau har siden 90-tallet vært en av de aller viktigste
pianistene i tradisjonen etter Bill Evans og Keith Jarrett.
Chris Thile og Brad Mehldau spilte sammen for første gang 2011. To år senere turnerte de som duo og 2015 gikk de studio. Til tross for at de altså kommer fra to vidt forskjellige musikalske utgangspunkt, så har de to vært store beundrere av hverandre lang tid og dessuten digger de begge både Bach og Beatles. løpet av tre desemberdager i 2015 tok de for seg en rekke originalkomposisjoner og coverlåter som Joni Mitchells «Marcie», Elliot Smiths «Independence Day» og ikke minst Bob Dylans «Don’t Think Twice, It’s All Right». Standardlåta «I Cover the Waterfront» får også en nydelig, ursakte tolkning. Thile er også en meget dyktig sanger, og tro det eller ei så synger også Mehldau på Gillian Welch-låta «Scarlet Town» – sammen med Thile.
De to får pianoet og mandolinen til å klinge nydelig sammen og de fører samtaler på et usedvanlig elevert plan. «Chris Thile & Brad Mehldau» byr på helt spesiell musikk både når det gjelder utførelse og skjønnhet. De to mestermusikantene har funnet hverandre og de har funnet musikken.
è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no
Med Lars Danielsson på bass, Morten Lund på trommer, Iiro Rantala på piano, Viktoria Tolstoy på vokal og Ulf Wakenius på gitar – altså både Sverige, Danmark og Finland representert med sine beste menn og kvinne – får vi flotte og originale versjoner av e.s.t.-klassikere som «Seven Days of Falling», «Dodge the Dodo» og «From Gagarin’s Point of View». tillegg åpnes konserten med Rantalas nydelige «Tears for Esbjörn» samt at vi blant annet får Svenssons –med Josh Hadens tekst – «Love Is Real» og John Lennons klassiker «Imagine» til slutt.
For alle involverte ble dette en spesiell opplevelse. Dette er nemlig en manifestasjon av hvilken gigant Esbjörn Svensson var – og er. Han er fortsatt med oss og her får vi et enormt vitnesbyrd om det.
è Tor Hammerø/torhammero.blogg.noODIN
Paulsberg er noe så sjeldent som en ung, norsk saksofonist, som spiller jazzmusikk tradisjonen etter Wayne Shorter og hans likemenn. Og for den som tror og mener at norsk jazz bare består av musikere som spiller på laptop, elektronikk og driver med utstragt eksperimentering, så anbefales det å låne et øre eller flere til Hanna Paulsberg Concept.
Tidligere har hun blitt rost opp i skyene for sitt saksofonspill, noe som vil fortsette også etter denne innspillingen. Det eneste man har satt en
ørliten finger på tidligere er at man ikke har syntes hennes komponistegenskaper har vært gode nok.
Den kritikken vil nok stilne etter denne utgivelsen.
Bandmedlemmene, som har vært de samme siden starten, er strålende oppbackere og inspirasjonskilder for Paulsberg. Pianisten Oscar Grönning har utviklet seg til å bli en svært habil bandpianist. Bassisten Trygve Waldemar Fiske har de senere årene seilt opp som en av landets beste. Og trommeslageren Hans Hulbækmo, som har overtatt trommestikkene Atomic etter Paal Nilssen-Love, beviser nok en gang at han er det nye trommefunnet Norge.
Sammen fremfører de på «Eastern Smiles» seks komposisjoner ført i pennen av Paulsberg, og alt gjøres med stor overbevisning. Hun trekker linjer fra den forrige innspillingen bl.a. den fine
«Hemulen på byn», og er langt inne Shorter-land på både «Ayumi» og «A hundred years».
Paulsbergs komponistegenskaper har vokst siden sist, men det er som bandleder og improvisatør hun virkelig utmerker seg. Hun har en oversikt og et helt spesielt «formål» med musikken som er særpreget. Hun har en tung og «voksen» tone tenorsaksofonen, som vi vanligvis finner hos musikere som kunne vært fedre eller bestefedre til den relativt unge saksofonisten.
En fin innspilling som fler enn interesserte vil bry seg om. Dette er musikk som ikke bare bør kunne høres Norge, men også naboland som Sverige, Finland og Danmark. Og hvorfor ikke eksportere Hanna Paulsberg Concept ut i Europa og verden også?
è Jan Granlie/salt-peanuts.eu
Den svenske pianisten Jan Lundgren er en aktiv herre. Ikke bare er han kunstnerisk leder for Ystad Jazz Festival, men i disse dager innleder han også sin musikksjefjobb på Jazzhus Montmartre i København, en jobb som byr på store utfordringer, siden klubben sliter kraftig med å få endene til å møtes økonomisk.
Ved siden av disse utfordringene, er han også en svært aktiv musiker, og en veldig bra en også, noe man, ikke minst kan høre på hans seneste ACT-utgivelse, hvor han hyller pianistkollegaen Jan Johansson.
På «Potsdamer Platz», møter vi den svenske pianisten Jan Lundgren sammen med den finske saksofonisten Jukka Perko, den gamle e.s.t. bassisten Dan Berglund og den danske trommeslageren Morten Lund, som mange har hørt med vokalisten Sinne Eeg og/eller den italienske pianisten Stefano Bollani.
Her får vi 11 låter, som alle er skrevet av Lundgren. Og det starter med tittelsporet – en aktiv plass Berlin, og som er
en fin, og litt uvant låt fra Lundgren, som vi kjenner bestmed sine inspirasjoner fra den svenske folkemusikken. Og slik fortsetter det, med en rekke fine og litt melankolske komposisjoner. Musikken blir fremført av fire glitrende gode musikere, som leker seg gjennom de sporene, og som alle holder høyt nivå.
Overraskende nok, er lyden på platen god, forhold til mange andre plater på ACT-selskapet, hvor lyden har blitt for komprimert og tett. Men her er alt åpent og fint, noe vi umiddelbart tilskriver lydtekniker Arne Schumann. Bra!
è Jan Granlie/salt-peanuts.eu
Abercrombies gitarstil er eit resultat av tiår med raffinement. Han har ein signatur som festa seg allereie på tidleg 70-tal. Samspelet mellom John Abercrombie, pianisten Marc Copland, bassisten Drew Gress og Joey Baron på trommer, byggjer
på langvarige musikalske relasjonar. Ikkje så å forstå at dette har vore ei fast eining like lenge. Desse fire mønstra på same laget samband med Abercrombies «39 Steps» (ECM) 2013. Dei tek for seg sju originalar, fem signert Abercrombie og to Copland, og sjølve rosina pølsa, Miles Davis sin «Nardis». Tolkinga er slik at ho må vera meint som ei hylling til Bill Evans. Heilt utsøkt!
Copland og Abercrombie er ulike som komponistar, og det profitterer plata på. Det musikalske uttrykket til kvartetten er prega av ettertenksam musisering. Her blir det lytta minst like mykje som det blir spelt. Det ligg ein haustgul patina over musikken, men han er heile tida inviterande.
è Lars Mossefinn/salt-peanuts.eu
JOHN BUTCHER & STÅLE L.
«So beautiful, it starts to rain» Clean
John Butcher har drevet nyrydding på feltet for fritt improvisert saksofonspill gjennom tre tiår nå. Han har inntatt helt egne rom i det huset som Evan Parker reiste. Engelskmannen er svært anerkjent som soloutøver og har vært opptatt av å gjøre selve spillestedet til poeng i det musikalske. Albumet «Resonant spaces» som dokumenterer Butchers opptredener på ukonvensjonelle steder Skottland og på Orknøyene i 2006, er en perle. Saksofonisten er også begeistret for duoformatet som har vist å kle han i mange sammenhenger, og han har ofte valgt en trommeslager som partner. Så når John Butcher og Ståle Liavik Solberg nå presenterer «So beautiful, it starts to rain», følger de opp en god tradisjon. Liavik Solberg en bunnsolid improfagmann og en musiker med evne til å kommunisere med svært ulike utøvere. At den norske trommeslageren spiller med så forskjellige gitarister som Ryley Walker og John Russell, forteller om allsidighet, vidsyn og sterk lytteevne.
I samspill med John Butcher får Liavik Solberg bruk for hele registeret sitt. Saksofonisten dekker strekningen mellom pågående intensitet og ren nakenhet. Kontrastene er tydelige og vendingene overraskende. Butcher er opptatt av selve lyden, hva han kan presse ut av sopran- og tenorsaksofonen, og det vi hører på albumet, har han totalt eierskap i. Men de to speiler hverandre og fyller musikken med mening gjennom skarp kommunikasjon. Et pinefullt uttrykk fra Butcher får myk mottakelse av Liavik Solbergs dovne cymbaler. En rislende strøm fra perkusjonisten møtes av sig i saksofonen. Så kan man spørre om de to sier noe nytt! Svaret er ja, hele tiden. Ikke den betydning at selve uttrykksfeltet er unikt. Det er detaljene og de mange kombinasjonene at særegenhetene byr på seg selv. Det må ha vært en god sommerkveld på Cafe Oto i London da disse opptakene ble gjort.
è Arild R. Andersen / jazzinorge.no
«2nd Thoughts»
Tenoristen Knut Riisnæs (71) har medvirket på et tresifret antall plater, men hans ferske kvartettalbum «2nd Thoughts» er hans sjette som leder eller co-leder på 34 år. Inntrykket av en musiker som ikke direkte forhaster seg med å be om omverdenens oppmerksomhet styrkes av at albumet er Riisnæs’ første siden «Touching» fra 2001.
Og apropos «second thoughts»: Den vakker-melankolske tittelballaden fra «Touching» – den eneste Riisnæs-originalen på det albumet – er med som eneste Riisnæs-original på «2nd Thoughts» også. Skal vi tippe fordi opphavsmannen selv har fått «second thoughts» om hvordan «Touching» egentlig bør låte?
Og med 15 år mer levd liv å legge inn historiefortellingen, er det bare rett og rimelig at han her tar seg enda litt bedre tid til å nennsomt utdype melodien. Det gjør han sammen med musikerne som har utgjort resten av kvartetten hans de siste årene: pianist Anders Aarum, bassist Jens Fossum og trommeslager Tom Olstad, og det er denne besetningen som håndterer hele «2nd Thoughts»-repertoaret med den uanstrengte, alltid swingende sømløsheten som nesten utelukkende er forbeholdt grundig samspilte band.
Som følge av en lei ryggskade måtte Riisnæs snu opp ned på innspillingen av «2nd Thoughts» i forhold til den opprinnelige planen. En opptaksperiode studio måtte suppleres, først med en ny studiorunde noen uker seinere, deretter to liveopptak fra klubben Herr Nilsen, også de gjort med flere ukers mellomrom. Muligens påvirkes lyttingen av vissheten om dette, men de to klubbopptakene fra vår viser en kvartett som er hakket mer på hugget foran et inspirerende publikum enn den var mellom studioveggene seinhøstes fjor. Og kanskje hører vi også en saksofonist som ikke trenger å frykte ryggsmerter når han drar til for fullt. La imidlertid ikke det beste være det godes fiende, et nytt album fra Knut Riisnæs vil alltid være en norsk jazzbegivenhet, og er det også denne gang. No second thoughts about that.
è Terje Mosnes/ jazzinorge.no
Den siste plata til kvartetten, «Most Intimate» som bassist Christian Meaas Svendsen deler med pianist Ayumi Tanaka, fiolinist Adrian Waade og trommeslagar Andreas Wildhagen, er den tredje frå kvartetten og nummer åtte frå plateselskapet løpet av sitt første leveår.
Der dei to første platene til Nakama har distinkte, formtekniske konsept, skriv Meaas Svendsen at han tenkte det ville vere fint «å ikkje vite, til ei forandring», og viser til ein zen-dialog frå «The Book of Serenity» med sitatet «not knowing is most intimate». Han hevdar difor at musikken på plata ikkje er konseptuell i seg sjølv, men strukturen på albumet er likevel akkurat det.
Kort forklart er konseptet som følger: Dei korte spora er fordelt mellom serier av tre titlar: «Dedication», «Gratitude» og «Unification», i tillegg til eit avsluttande tittelspor. Kvar av bandmedlemmane har skrive ein dedikasjon til ein av dei andre, og soleis har alle fått kvar sin. Så må kvar einskild svare med takksemd, før alle sam-
last i ein påfølgande «Unification», der komponist og mottakar av dedikasjonen har bytta instrument. Høyrest det komplisert ut? Ja, det er kanskje det. Men det har blitt skikkelig fin musikk av det! Variasjonen som kjem med ein serie korte snuttar, framfor eit lang strekk av fri improvisasjon, er veldig apellerande. Dei små komposisjonane er enkle, men også sterke og tydelege. Desse eigenskapane har heilt tydeleg smitta over i dei påfølgande improvisasjonane, og sjølv i spesialnummeret «Total Unification» der alle har bytta instrument, er det klåre utvekslingar og utsagn som vert presentert.
Ein kan godt forstå at svevande sitat som «not knowing is most intimate» er noko ein kan meditere på lenge og vel, men med open, kreativ og fri improvisasjon mellom gode vener gir Nakama eit konkret døme på kva det kan bety. Vi veit ikkje heilt kva som vil skje neste augneblink, og å angripe den uvissa saman er heilt klart ei intim oppleving. På Most Intimate høyrer ein klårt eit trygt rom og alt det gode som kan kome ut av det, og Nakamas konseptuelle tilbøyelegheiter har gitt nok eit sterkt resultat.
è Olav Opsvik/ jazzinorge.no
Pocket Corner er et av trompeteren Didrik Ingvaldsens hovedprosjekter. Med seg i dagens utgave av bandet har han altsaksofonisten Glenn Brun Henriksen, gitaristen Aleksander Grønstad og trommeslageren Ståle Birkeland. Deres nye plate, «Rocket Pocket», følger godt opp etter de tidligere innspillingene bandet har gjort. Musikken er tidvis rocka, og med klare referanser til frijazzen som Frode Gjerstad introduserte. I tillegg kan man merke at flere av musikerne har tilknytning til Kitchen Orchestra, som de senere årene på mange måter har ført arven etter Circulasione Totale videre.
Didrik Ingvaldsen er en undervurdert trompeter. Han befinner seg på en litt annen jazzplatform enn mange av de andre dyktige trompeterne her til lands, som har fulgt hælene på Nils Petter Molvær og Arve Henriksen. Ingvaldsen er mye mer en frijazzer med idealer vestfra, og da gjerne fra de britiske øyer.
Saksofonisten Brun Henriksen har tydelig gått skole hos Gjerstad, men der Gjerstad tar den helt ut, beveger Brun Henriksen seg over i den mer rocka delen av frijazzen. Gitarist Grønstad er en stødig utøver og en dyktig solist, som holder kompet solid på plass sammen med Ståle Birkeland, som er med på å sette det særegne og rocka uttrykket på bandet.
Vi får 11 låter, alle komponert av Ingvaldsen, og hele veien befinner vi oss i et slags Ornette Coleman-land, men med et klart særpreg. Pocket Corner har gjort en fin innspilling, som burde få mye oppmerksomhet.Dette er et kreativt og tøft band, som bør få muligheten til å vise seg fram andre deler av landet, i Skandinavia, Europa og hele verden.
è Jan Granlie/ salt-peanuts.eu
Den australske vokalisten og pianisten føyer seg elegant inn The American Songbook-tradisjonen –og litt til. Sarah McKenzie befinner seg ikke så langt unna Diana Krall – på alle vis.
Sarah McKenzie nærmer seg 30 med stormskritt, men har vært overbevist i mer enn halvparten av sitt relativt korte liv om at det var jazzmusikant hun skulle bli. Fra da av har det bare gått én vei – rett mot stjernene. Turen gikk til USA, Boston og studier ved Berklee ikke lenge etter at hun hadde runda 20. Etter avsluttet bachelor der, har hun nå slått seg ned i London og Paris og har hele verden som sin lekegrind.
Basert på repertoaret både fra de tidligere innspillingene og «Paris in the Rain», så har hun en sterk tiltrekning mot det kjente og tidløse amerikanske standardrepertoaret. Samt at hun plusser på med litt Joni Mitchell og skriver en hel del selv – fem av de 13 låtene her er eget stoff.
Innspillingen er gjort i New York fjor sommer og hun har fått helt perfekt assistanse fra supergutta
13 år etter platedebuten med «Glittercard» er ikke Torun Eriksens kvaliteter som sanger og tekstforfatter noen stor hemmelighet, verken Norge eller internasjonalt. Og mindre skal den bli, for med «Grand White Silk» kommer hun til å vinne nye beundrere. Den språklig upretensiøse tilnærmingen åpner for en robust poesi som formidler så vel humor som hudløshet, og når et høydepunkt «I’ve Been Thinking (About Getting Older)». Både tekst og tone låter den som resultatet av et Joni Mitchell/Paul Simon-møte på en dag da begge var ekstremt godt lune. I den andre enden av skalaen beveger den meditativt reflekterende tittelsangen seg, et lite mesterverk om livet og døden, der David Wallumrøds flygel og etter hvert Prophet 5 gir Eriksens inderlige foredrag et forbilledlig usentimentalt og vakkert tonefølge.
«Grand White Silk» Jazzland/Musikkoperatørene
Torun Eriksen er tilbake som tekstforfatter og komponist, og har nok en gang gitt seg selv og sine musikere et utsøkt materiale som de har bearbeidet fram til en lysende formidling. Sangene på «Grand White Silk» bærer nesten uten unntak seg en poetisk og musikalsk substans langt overkant av det aller meste som for tiden utgis på plate.
Kjetil Dalland (bass, akustisk gitar, div. elektronikk), David Wallumrød (el.og ak. piano, div. synther), Andreas Bye (trommer) og André Berg (el.gitar) er Torun Eriksens instrumentale samarbeidspartnere på «Grand White Silk». Lojalt og oppfinnsomt skaper de mange, mangfoldige og hele veien vitale lydbilder rundt vokalen.
Mye rart skal skje om ikke «Grand White Silk» blir å finne nær toppen av listene over «Årets plater» når den tid kommer.
è Terje Mosnes/ jazzinorge.no
MaiJazz setter preg både på Stavanger og publikum. De beste konsertopplevelsene skaper minner som varer et helt liv, og note: har som vanlig spurt noen jazzentusiaster om hva som betyr mest for dem.
TERJE VALLESTAD
Kjent fra Café Sting og utallige kulturinitiativ i Stavanger som omfatter både mat, litteratur og musikk.
GINE HEIEN
Produsent for musikk og scenekunst, kulturentusiast og jazzsanger som også har stått på scenen under MaiJazz.
1. HVA BETYR MAIJAZZ FOR STAVANGER?
Ingen verdens ting! Neida, jeg mener ikke det. MaiJazz er en av de viktigste bærebjelkene det som er en by. En by uten et mangfoldig kulturliv er ingen by.
2. HVA BETYR MAIJAZZ FOR DEG? Åh, det betyr en uke med berusende musikk og flotte møter med flotte folk både på og utenfor scenene.
3. HVA ER DITT
1. HVA BETYR MAIJAZZ FOR STAVANGER?
Enhver by med respekt for seg selv eier en jazzfestival. MaiJazz er viktig på så mange måter. Det er en folkefest med musikk for alle aldre, både smalt og åpent sjangermessig.
2. HVA BETYR MAIJAZZ FOR DEG?
BJØRN HVIDING Stavanger festivalvenn og musikkentusiast.
1. HVA BETYR MAIJAZZ FOR STAVANGER? Stavanger blir satt tydelig på musikk- og kulturkartet, og ikke minst betyr det at mange som ellers ikke kommer seg på konsert, gjør nettopp det.
Det er lett. Eberhardt Weber på Sting. Solo. Bare en mann. Helt alene på scenen med en bass. Det var helt magisk.
Jazz + vårsol Stavanger = sant. Jeg forbinder også festivalen med å treffe musikervenner fra Oslo som spiller på MaiJazz. Da er det stas å kose seg sammen med bobler glasset på utecafè, oppleve konserter sammen etterfulgt av gode samtaler.
3. HVA ER DITT MAIJAZZ HØYDEPUNKT?
I fjor var det «Kids in jazz Stavanger» sin konsert på Sting, men all in all, må jo være en av konsertene med Jan Garbarek.
2. HVA BETYR MAIJAZZ FOR DEG? At jeg kommer meg på konserter og at onkel John kommer til byen.
3. HVA ER DITT MAIJAZZ HØYDEPUNKT? Det er summen av alle de gode opplevelsene, og når Morten Mølster var blå.
Stavanger er en by med blomstrende matkultur, og i den andre enden av folkefest og Gladmatfestival finner man kanskje den mest spennende og intime matopplevelsen Norge kan by på akkurat nå. Møt Roger Asakil Joya i sitt lille sushitempel Sabi Omakase.
PRESISJON:
Ingen tilfeldigheter når Roger Asakil Joya svinger sin skreddersydde kniv.
Iden sjarmerende, men kanskje ikke aller flotteste delen av Stavanger, Pedersgata ligger Sabi Omakase. Den knøttlille sushibaren er kongeriket til Roger Asakil Joya, og han er en ubestridt enehersker. Stedet som bare er bittelittegrann større enn et hull i veggen, har fått enestående anmeldelser, og ryktet har gått en stund om noe som virkelig er helt annerledes enn noe du har forsøkt. Til og med de mer bereiste som har forsøkt lignende i Japan melder om noe som skiller seg ut uavhengig av hvem du sammenligner med.
– Tenk det, at det var i Pedersgata i Stavanger at folk skulle oppleve hva sushi virkelig kan være. Utrolig. Det er forresten jeg som har designet hele stedet, og hver minste detalj er bygget etter mitt hode. Men jeg har jo fått hjelp av en flink møbelsnekker, sier Roger og ler høyt.
Roger ler hjertelig og ofte, veksler mellom alvorlige filosofiske betraktninger og et lekent humør med tydelig meldinger etterfulgt av en avvæpnende latter. Det japanske navnet, Omakase, har flere oversettelser: «jeg stoler på deg» eller «å respektfullt overlate til en annen å bestemme hva som er best». Det er god grunn til både å stole på og overlate til Roger å bestemme. Så god grunn at Sabi Omakase og Roger ble belønnet med en stjerne Michelinguiden etter bare å ha vært i drift et drøyt år. Det er sensasjonelt for en liten restaurant med plass til bare ti gjester og en kokk som ikke lar gjestene bestemme noe som helst. – Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å bli kokk i det hele tatt. Jeg ville bli etterforsker og hadde søkt på kriminologistudier, men her står jeg og lager sushi. Den reisen startet hos Alex Cabiao og Alex Sushi før den gikk videre til Japan. Det er ikke så mange som har den utdannelsen jeg har i dette faget utenfor Japan, jeg vil gjette på at det kanskje dreier seg om ti kokker utenfor Japan.
Dette er den nye generasjonen sushi, og noe som hittil har vært ganske ukjent utenfor Japan. Hvordan kan vi forstå hva som er forskjellen?
–
kjøkkenet,
er det gamle navnet på Tokyo og MAE betyr nær. Jeg liker å kalle det vi lager her på Sabi Omakase NORMAE, som mitt hode betyr nær Norden. Det viktigste folk må forstå når de skal spise her er at dette er noe du ikke kan sammenligne med det vi vanligvis forbinder med den «vestlige» utgaven av sushi vi vanligvis spiser. Samtidig er det en blanding av det originale japanske og min personlige tolkning.
Et måltid på Sabi Omakase handler om en større opplevelse. Et nøye gjennomtenkt måltid hvor rytmen mat og måltid handler om en dyp forståelse og avstemte bevegelser. For å tvinge rytmen inn i måltidet klapper Roger i hendene når det kreves et brudd.
Er det viktig å være innstilt på å slippe kontrollen når du skal spise på Sabi Omakase og legge tiden din i kokkens hender?
– Ja, her er det jeg som bestemmer. Det skal være ro, og jeg tenker at det er fint å glemme tiden mens du er her. Det er viktig at det er en avslappet og rolig opplevelse. Du får servert én og én bit i et tempo som jeg styrer. Hver enkelt smak skal nytes, og det er ingenting som skal rushes. Det er nok en stor forskjell på hva du vil oppleve på et lignende sted i Japan. Der er måltidet unnagjort på maks en time, men jeg mener at det blir en feil rytme. Jeg gjør det på min måte. NORMAE, sier Roger og ler høyt. Igjen.
– I Japan vil du ikke vanligvis ikke få vin servert til maten heller. Der får du øl eller sake, men her bør du følge mine råd. Da får du et perfekt balansert måltid.
Tenker du at en stjerne i Michelin-guiden vil endre noe? – Det er jo en ære og et bevis på at noen setter pris på og forstår det vi gjør. Dette er jo mitt personlig kjøkken og konsept som sånn sett ikke lar seg påvirke av noe annet enn meg selv. Min
jobb er å gjøre gjestene happy når de går ut døra, men det skjer på min måte. Så er det jo likevel slik at det er en stor annerkjennelse. Alle kokker drømmer om å få en stjerne før de dør, er det ikke slik?
Roger tar en liten tenkepause før han fortsetter resonnementet sitt.
– Jeg vil gjette på at en av grunnene til stjernen er at vi klarer å være innovative samtidig som vi forholder oss til det tradisjonelle. Hvordan vi bruker og forvalter råvarene er jo også avgjørende. Ta skreien, som er helt fantastisk, hvor kommer den fra? Hva har jeg gjort med den? Alt har en historie og en reise som kan fortelles. Alle tror jo at sushi handler om at fisken skal være så fersk som mulig, men det er jo ikke helt riktig. Fisken skal modnes. Smakene skal få utvikle seg.
Roger Asakil Joya deler gjerne hemmeligheter, vel vitende om at det ikke er mulig å lage rettene selv om du har alle ingrediensene. Det er teknikker og nyanser som er avgjørende for resultatet. Tilgang til råvarer er kanskje og en del av helheten.
– Ja, råvarene her er minst like bra som i Japan. Norge har en lang og flott kyst med god tilgang til rent hav. Vi importerer masse fisk til Norge, og det er jo helt unødvendig. På andre områder har vi vært flinke, for eksempel med å utvikle lakseproduksjonen.
Det er vel ikke rause porsjoner med oppdrettslaks som serveres på Omakase?
– Nei, her er vi opptatt av å finne litt mer unike smaksopplevelser. Det er spennende å jobbe med et sesongbasert kjøkken, og det dukker opp råvarer som er interessante i kun korte perioder. Vi har tilgang til fantastisk fisk som skrei, lokal torsk, sik, gjedde, fjellørret eller knurr. Det viktigste er likevel å forstå råvarene og vite hvordan du kan bruke dem. Jeg har studert, testet og lært i årevis før jeg var i nærheten av å virkelig
Kniven er instrumentet til sushikokken, og det ryktes om svært kostbare versjoner?
– Det er det eneste verktøyet jeg bruker, så den er viktig. Gode kniver koster fra 60 000, og oppover, men det er ferdighetene som er avgjørende for en god sushikokk. Det er viktig for teksturen og hvordan smakene framstår. Hvordan du skjærer fisken er til og med viktig for modningsprosessen. Det er ikke nok å legge fisken i kjøleskapet, alt handler om hvordan du skjærer.
Enda en av hemmelighetene som er røpet, men når mesteren svinger kniven som han mener er som en forlengelse av armen er vi akkurat like langt unna å kunne gjenskape magien. Er det flere hemmeligheter Roger kan fortelle om?
– Umami, når den første retten treffer deg er det ikke sikkert at du forstår det selv, men sansene dine forstår det. Da er hele måltidet reddet, det er hemmeligheten, sier Roger og ler enda mer hjertelig før han fortsetter.
–Jeg er på jakt etter tydelige smaker. Det handler om å forstå balansen og hvordan smakene henger sammen. Sushi kan framstå som veldig enkelt, men det er det ikke. Det er små nyanser og veldig avstemte smaker som skal balansere. Umami er smaken som skal trigge deg og gjøre sansene klare for resten. Mot slutten av måltidet har jeg ofte ål, den har mye sødme og trigger underbevisstheten din inn mot avslutningen. Vinen skal nøytralisere de forskjellige sushibitene og erstatter sterke smaker som soya og ingefær. Det å skape en harmoni i så avstemte smaker krever en enorm nøyaktighet og stor bevissthet om hva disse smakene egentlig består av. n
MATFILOSOFEN:
Klare og tydelige ambisjoner og tanker om hva som definerer et måltid er noe av det som kreves for å ta steget opp verdensklassen.
Det mangler ikke gode alternativer hvis du trenger en matbit mellom de de musikalske høydepunktene under MaiJazz. Stavanger er byen for gastronomiske høydepunkter også.
Vi har plukket ut noen av våre favoritter. Re-naa var den første restauranten i Stavanger med en stjerne i Michelinguiden, og er fortsatt stedet for måltider helt i toppsjiktet. Renaa Matbaren eller Renaa Xpress er litt enklere mat, men med base den samme filosofien og gode alternativer for måltidene som er litt mer i forbifarten.
Sabi Sushi er et alternativ for alle som ikke får bord på Sabi Omakase. Sabi leverer også høy kvalitet og flott sushi, og det er må jo nevnes at Roger Asakil Joya fra Sabi Omakase har en finger med i spillet her også. Han står for utdanningen og utviklingen av kokkene og jobber mot å holde en konstant høy kvalitet.
Egget er også verdt et besøk, med en annerledes og avslappet atmosfære. Her er du overlatt til det kokken finner på å lage. Både maten og servicen er personlig, stedet er lite, intimt og noe helt for seg selv.
Casa Gio ligger som Sabi Omakase litt bortgjemt i Pedersgata, men ta gjerne turen. Her finner du en skikkelig god nabolagsrestaurant med hyggelig atmosfære og deilig italiensk mat.
Tango har mat av høy klasse servert i hyggelig og uformell atmosfære, og det er lokale råvarer og sesongorientert kjøkken.
Smårettene i Gastrobaren sammen med et glass vin eller en øl er også anbefalt på det aller varmeste.
Villa 22 er et italiensk alternativ, autentisk mat av topp kvalitet, pizza rett fra steinovnen, fisk og kjøtt fra Jospergrill og hyggelig stemning. Prøv også cocktailbaren!
Fisketorget har blitt folkets favoritt Stavanger, og det er vel fortjent. Fisk og sjømat rett fra havet blir servert på havna midt i byen, fantastiske råvarer tilberedt med respekt. Kan det bli bedre?
På veien mellom de forskjellige konsertstedene Spor 5, Stavangeren, Folken og Konserthuset finnes det mange steder å stikke innom. Bevaremegvel, Hanekam, Cirkus, Bøker og Børst, Kanelsnurren er steder som kan dekke de fleste behov. Enten det er en kopp kaffe og frokost, eller en snack på veien. Scandic Stavanger City er festivalhotellet og også i år stedet å henge hvis du ønsker nærkontakt med jazzstjernene.
En av gledene med MaiJazz er å rusle fra en konsert til en annen, og på veien mellom musikkopplevelsene kanskje ta en matbit og et glass. Mulighetene er mange, og Matmagasinet har lenge vært en av favorittene i Stavanger.
Midt under MaiJazz flytter Matmagasinet til nyoppussede lokaler i den gamle Hermetikkfagskolen, med uteservering og utsyn over Ledaalsparken. Beliggenheten er kanskje ikke midt i sentrum, men de få minuttene det tar å gå vil sannsynligvis være verdt bryet. MaiJazz kan være en fin anledning til å teste det «nye» Matmagasinet.
Else Rødland Matmagasinet er ikke bekymret for flytting til ny adresse.
– Det kommer til å bli helt fantastisk, det kommer til å bli en oase byen. De gamle lokalene er helt utrolige og særlig der vi skal holde til, i det som var det gamle laboratoriet. Du kommer til å få følelsen av å sitte ute i parken på uteserveringen. Vi ser for oss at det kan bli muligheter for et slag badminton eller lek i parken eller bare sitte i sola og høre fuglekvitter.
Hva med maten? Kommer de faste gjestene til å kjenne igjen kjøkkenet?
– Ja, vi kommer fortsatt til å ha en litt rustikk meny, og mye vil være kjent. Litt nytt blir det også, vi får en ny kjøkkensjef. Mette har jobbet i Oslo på restauranter som Oscarsgaten og Fauna. Hun kommer nok til å sette sitt preg på vår meny også, og det gleder vi oss til. Vi kommer til å ha lunsj og pizza fra ny pizzaovn hele dagen, og så endrer vi menyen til middag. Vi skal fortsette å servere ujålete, men ærlig og god mat som følger årstidene og råvarene som er tilgjengelig,
Det er bare å håpe på fine festivaldager som kan nytes sola. Else kan fortelle at de ikke bare utvider serveringen i nye lokaler, de har mer på lur.
– Vi har også en verneverdig festsal som på sikt skal brukes til små og store anledninger. Den kan dekkes opp med bord til —middager, eller den kan ryddes til foredrag eller konserter. Det kunne kanskje vært noe for MaiJazz 2018? Festsalen ligger i —øverste etasje og har en helt fantastisk utsikt. Tidligere har lokalet vært brukt danseskole og ballettundervisning, og er etter vår mening kanskje det mest spektakulære lokalet i byen. n
Folk flest vil ha mer jazz! Det er helt sant. Jazz er faktisk løsningen på problemer, middelet som må til for å gjennomføre forbedringer, og er en quick-fix når ting er for døllt. Et raskt søk på nettet viser at kjøkkenet er et meget bra rom for jazz. I diskusjonsfora spør folk om tips til å jazze opp både kylling og brun saus. Til og med ferdigmatkongen Fjordland innrømmer at noen av deres produkter har godt av litt jazz. «Vi jazzer opp Lammefrikassé» tipser de om på nettsiden sin. Løsningen er visstnok ikke 2 dl bebop eller en knivsodd polsk frijazz, men heller gode grønnsaker og levende lys på bordet.
Verdensøkonomien kan også nyte godt av arven etter underbetalte klubbmusikere fra New Orleans. Dagens Næringsliv kunne i sommer melde om at børsene gikk bedre. «Jazzet opp på mindre Brexitfrykt. Økt risikoappetitt blant investorene etter redusert Brexit-bekymring førte til markert oppgang på de europeiske børsene mandag.»
Å jazze opp noe er altså et positivt ladet begrep. Ordbøkene forklarer frasen med «å gjøre noe mer spennende og interessant». Ja, til og med «mer sexy» er det noen som omtaler «to jazz something up» som.
Når det er sagt, det finnes alltid noen som velger å vinkle det negativt. DN skrev i 2014 at «Spektersjef Anne-Kari Bratten beskylder Unioleder Anders Folkestad for å «jazze opp» stemningen før lønnsoppgjøret.» Uten at vi skal trekke noen konklusjon, men Maijazz arrangeres i en populær streikemåned.
Når passer det å jazze opp noe? Selvsagt når som helst. 30. april er en fin-fin dag til oppjazzing. Det er den årlige internasjonale jazzdagen, initiert av Unesco. Og 9.-13. mai er mulighetene store for ikke å bare å piffe opp Fjordlands lammefrikassé, men deg selv.
27. april arrangerer Stavanger Jazzforum konsert på Folken med legendariske Spyro Gyra. De har turnert verden rundt i flere tiår, men Stavanger har aldri vært stoppested før nå for et av de aller største navnene innenfor fusion-sjangeren. I april kan vi endelig presentere gjengen som trekker fulle hus på alle kontinenter, bandet som for snart 40 år siden ga ut sin debutplate og siden har solgt mer enn ti millioner plater. De har hatt «hits» som Morning Dance og Shaker Song og er i sin sjanger fremdeles like vitale som de var i starten på karrieren.
Spyro Gyra er et band som klarer å overføre perfeksjonen fra platestudioet over til konsertscenen. De briljerer med lekne soloer og et ekstremt tett samspill der de gode melodilinjene og det gode groovet alltid står sentrum.
Line up: Jay Beckenstein – saksofon, Julio Fernandez – gitar, Scott Ambush – bass, Tom Schuman – keyboard, Lionle Cordew – trommer
Sebastian Haugen-Markussen slipper skiva «Skarvesteinen», en etter ryktene svært personlig plate hvor komposisjonene skildrer historier, landskap eller hendelser fra Andøya hvor familien til Sebastian kommer fra. Etter å ha bidratt på utallige utgivelser med en rekke artister, og samtidig spilt en hel haug med band og konstellasjoner er det kanskje på høy tid at jazzbassisten Sebastian Haugen-Markussen kommer med et soloprosjekt. Musikken er farget og inspirert av flere musikalske uttrykk, men godt rotfestet den nordiske jazztradisjonen. Det er melodiøst, åpent og storslagent, akkurat som landskapene han maler fram.
«I den siste bygda ved sjøen før veien gjør en sving innover i landet, ligger det en småbåthavn. Utenfor havnas molo går det et rev som gjør at fiskerne ikke kan gå rett ut på fjorden. For å komme seg trygt inn og ut av havna må båtene bruke den prangende Skarvesteinen til å manøvrere seg forbi revet. På vindstille dager, når det eneste man hører er de enorme dønningene som blir til bølgeskvulp det de treffer fjæra, kan man se skarven sitte i flokk og tørker vingene sine solen. Når båtene passerer slår de vingene enda mer ut for å vise frem fjærene sine som om de bar smykker, men kommer fiskerne for nære letter skarveflokken og forsvinner ut på havet.»
Slik kan musikk beskrives, og smakebiter på hvordan den høres ut finner du på sebastianhaugen.no
– London er en stor by. Likevel kan du gå inn i hvilket som helst drosje og si; «kjør meg til Ronnie Scotts». Du trenger ikke adressen. Det sier noe om den enorme posisjonen stedet har.
Han snakker fort, han snakker mye og med en umiskjennelig aura av London. Paul Pace, Music Bookings Coordinator på Ronnie Scott’s, sitter avslappet på Oslo Jazzfestival med en kaffe og forsøker å forklare hvordan det er å jobbe med en klubb som er verdenskjent. Klubben som i seg selv kanskje har et like stort navn som mange av artistene som spiller der, og ry på seg for å være åsted for virkelig store musikkopplevelser. Som i overskriften til denne artikkelen hvor vi har valgt å sitere Marius Neset, som i et tidligere intervju med note: forsøkte å forklare hva som skjer på Ronnie Scott’s; Alle har hørt om Ronnie Scotts og den legendariske statusen jazzklubben i Soho har skyldes nok første rekke den unike listen med artister som har opptrådt på klubben. Miles Davies, Sonny Rollins, Stan Getz, Chet Baker, Dizzie Gillespie, Art Blakey, Ella Fitzgerald og Nina Simone, for å nevne noen av de største. Men listen fortsetter også med mer aktuelle navn som Jamie Cullum, Madeleine Peyroux, Pat Metheny, Cassandra
Wilson og Chick Corea, bare for å nevne noen fra den nærmest uendelige listen med store jazznavn. Det blir nærmest for en kuriositet å regne at Prince også har spilt på Ronnie Scott’s. – Prince var bra, men det var nok ikke akkurat det gjennomsnittlige publikummet på Ronnie Scott’s, det var ikke bare på scenen det var celebriteter. Salen var også full av dem. Lady Gaga har vært her og spilt et sett med klassisk jazz. Hun og bandet skulle egentlig spille konsert med Tony Bennett i Royal Albert Hall, men Tony ble syk og konserten avlyst. Det var litt kult når mobilen ringte og de lurte på om de kunne spille samme kveld. Det sier litt om hva Ronnie Scott’s er. Van Morrison har spilt her og Jeff Beck har vært her mange ganger. Det er ikke bare jazzfolk som tiltrekkes av atmosfæren, men det er jazz som er den perfekte musikken klubben. Akustisk jazz fungerer mye bedre enn rock, men ikke si at jeg har sagt det, sier Pace og ler høyt.
Jazzklubben har vært en bauta musikkverden siden den ble åpnet i 1959 av Ronnie Scott og Pete King, som begge var saksofonister. De skapte en myteomspunnet jazzklubb etter sitt eget hjerte, inspirert av jazzklubbene Scott hadde besøkt i New York. Scott var også beryktet for sine introer, som ofte gikk ut på å fornærme publikum med utsagn som «Thank you, that’s the first time I’ve heard dead people clap.» En legende som skapte en atmosfære som ikke bare tiltrakk seg publikum som ønsket å bli fornærmet, men også de aller største navnene på jazzhimmelen.
Pace har en historie fra Ronnie Scott’s som strekker seg så langt tilbake som til 1972. Da besøkte han for første gang klubben for å se tenorsaksofonisten Zoot Sims. Siden den dagen har Paul hatt et sterkt forhold både til jazzen og klubben, og han har opplevd utallige artister fra salen. Paul har i 18 år også vært ansvarlig for Spice of Life, et klubbkonsept bare noen steinkast fra Ronnie Scott’s. Men det var først 2009 at han fikk det han karakteriserer som den virkelige drømmejobben, da han ble bookingansvarlig på Ronnie Scott’s. En lettere jobb enn man kanskje skulle tro, når artister som Lady Gaga ringer og spør pent om å få lov til å spille?
– Nei , det er krevende. Ronnie Scott’s er en institusjon og vi må gi publikum god valuta for pengene. Det at vi er et så sterkt merkenavn setter tydelige rammer for det vi driver med, vi må ha styring og kontroll på selv de minste detaljene. Ronnie Scott’s har en verdi vi må forvalte med ydmykhet. Vi har et ikonisk navn som skal garantere kvalitet, samtidig som vi er i en hard konkurransesituasjon, i en kommersiell verden. Vi må holde det vi lover og gi publikum det de forventer. Derfor krever vi også mye av artistene. Der er det forresten alltid mye å lære interaksjonen mellom publikum, scene og artist kan utvikles til en større helhet. Vi har et kresent publikum som forventer store navn og opplevelser. I forbifarten er det bare ett
navn jeg kan komme på som ikke har spilt hos oss. Vi har aldri hatt Brad Meldhau, men han har spilt på Spor 5? Bastards, sier Pace og lar det henge litt i luften at konkurranseinstinktet lever, til tross for de åpenbare forskjellene.
Det mest oppsiktsvekkende med Ronnie Scott’s for alle som besøker klubben for første gang er kanskje størrelsen. Med opptredende verdensstjerner og en aura av noe stort som omgir jazzklubben London er det lett å tenke at det er en svær scene vi snakker om, men sannheten er en ganske annen. Det er plass til 220 gjester i lokalet og for å sette det i en lokal målestokk er lokalet omtrent like stort som Spor 5. Det er likevel noen store forskjeller mellom London og Stavanger.
– Den største forskjellen er nok størrelsen på byen. London har vel rundt ni millioner innbyggere mens Stavanger har kanskje 400 000? (Red anm. Paul var nok litt optimistisk mht innbyggertallet, Stavangerregionen med et raust omriss har rundt 250 000 innbyggere.) Jeg vet ikke, men tilbudet i London er så mye større og valgmulighetene for et musikkelskende publikum er uendelig mange flere. Derfor er det viktig for oss å være noe mer. Ronnie Scott’s er kanskje like mye en restaurant som en jazzklubb og publikum forholder seg nok mer til en totalopplevelse. Hos oss skal du ikke bare oppleve et band, men et band i kontekst. Vi forsøker å utvide opplevelsen for publikum og jeg håper og tror at vi klarer å balansere det på en god måte. Det skal være bra både for dem i salen, men like bra for artistene på scenen. Det må være respekt begge veier.
Det å oppleve musikk live på en liten og intim scene gir ofte publikum følelsen av å være med på noe unikt og med store artister forsterkes den følelsen. På den måten er jazzpublikumet ganske privilegerte i forhold til dem som foretrekker rock eller pop.
Det er ikke ofte verdensstjernene opptrer på små klubber. Pace har vært i bransjen lenge, både som bookingansvarlig for Ronnie Scott´s og som driver
av en jazzplatesjappe. En gang for lenge siden, mens han fortsatt studerte arkitektur, drømte han om å musiker. Han prøvde seg som sanger, men det funka sånn passe. Det gjorde også trompetspillingen. Det har likevel blitt en lang karriere i jazzen. Har det skjedd stor endringer med jazzscenen?
– Heldigvis dukker det hele tiden opp fremragende nye navn jazzen og jeg er så heldig at jeg får jobbe med mange av dem. Spice of Life og Ronnie Scott’s er to markante jazzscener som utfyller hverandre og gir publikum fantastiske musikkopplevelser. Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, men i London er det alt for mye gratis musikk. Folk som spiller bare fordi de vil ha et publikum og på den måten undergraver hverandre. Jeg mener helt ærlig at folk som betaler for å komme inn lytter på en annen måte. Det behøver ikke være en formue, men det skal koste. Folk skal betale for live musikk. Så enkelt er det, avslutter Pace og tar den siste slurken med kald kaffe. n
Legendarisk jazzklubb som ble åpnet London i 1959 av saksofonisten Ronnie Scott. Det hele startet som en liten kjellerklubb hvor musikere kunne møtes for å jamme. Klubben har flyttet ved flere anledninger, men navnet og ryktet for å være stedet for jazz i verdensbyen bestått. Klubben har alltid hatt, og har fortsatt, de aller største jazznavnene på plakaten.
Ronnie Scott’s er fortsatt stedet å henge i Soho. I dag gjør klubben suksess med flere konsepter, som «The Late Late Show» eller «Wednesday Jazz Jam». andre etasje av lokalene ligger Ronnie’s Bar hvor det serveres utforskende DJ-sets som ikke bare dreier seg om jazz, men også blues, latin, flamenco og jive. Her møter du hipstere og musikkelskere en god blanding.
«Ronnie Scott’s er en institusjon og vi må gi publikum god valuta for pengene.»
ØNSKER VELKOMMEN: Direktør Per-Harald Nilsson Stavanger Konserthus mener jazzen har en selvfølgelig og naturlig plass i Stavangers storstue.
Etter en liten pause er Konserthuset tilbake på MaiJazz-arenaen. Det skjer med et brak og store ambisjoner. Det første resultatet av det revitaliserte samarbeidet er Jazzlørdag. Direktør Per-Harald Nilsson i Stavanger Konserthus er entusiastisk.
i har involvert oss mer enn tidligere, og forsøkt å bidra med noe som kan være med å løfte festivalen. Helt siden konserthuset åpnet har vi sett Stavanger utvikle seg som konsertby, og det er helt motsatt av det mange var engstelige for. Det var spådommer om at de andre scenene i byen ville dø, men i stedet har det blomstret. Det er litt derfor vi også vil jobbe tettere med MaiJazz for å se om vi kunne bidra til å utvikle en enda sterkere festival. Lørdagen på konserthuset vil bli et helhetlig og konsentrert arrangement som blir en liten happening i seg selv.
Jazzlørdag i Stavanger Konserthus er en spennende nyhet på årets festival, men Nilsson ser også andre fordeler med et samarbeid. – Stavanger Konserthus har et stabilt, godt og bredt publikum. De 250 000 besøkende vi har løpet av året er en interessant gruppe å kommunisere mot, det kan være et stort tilfang av nytt publikum også på MaiJazz. Det er også verdt å merke seg at selv om det for mange kan være utfordrende tider, er det fortsatt mange som velger kulturopplevelser, og det er mitt inntrykk at folk går mer på konsert enn før.
Direktør PerHarald Nilsson kommer fra samme stilling fra Verftet i Bergen, men det var kunster han egentlig skulle bli. Tilfeldighetene ville det annerledes, i jakten på et egnet sted for diplomoppgaven endte han i de forfalne lokalene på det gamle verftet. Det førte igjen til stor interesse fra andre kunstnere og Nilsson ble hyret inn for å utvikle og administrere det som skulle bli en av de viktigste møteplassene for kultur i Bergen. I dag er USF Verftet et kulturhus i ordets videste betydning med scener for musikk, film og teater. Det er et levende kulturhus med atelierer og kontorer som rommer både kunstnere, offentlige og private virksomheter. Erfaringene fra dette mangfoldet har han tatt med seg til Stavanger, men til tross for at PerHarald var en pådriver for å flytte også jazzen inn
i Verftet er han litt beskjeden når han får direkte spørsmål om hans eget forhold til jazz og jazzopplevelser.
– Jeg er ikke en jazzkjenner, men det er en musikkform jeg trives med og som jeg har et sterkt forhold til. Det er ingen forfordeling av jazzen, men det er helt klart en personlig interesse i bunn. Etter at jeg sluttet i Bergen har jeg savnet jazzen. Jeg mener at MaiJazz har en naturlig plass i konserthuset, og vi har ambisjoner om et godt og fruktbart samarbeid i mange år fremover. Det er ingen hemmelighet at vi allerede nå er i en dialog om nye prosjekter 2018, det er ikke bare jeg, men også den kunstneriske ledelsen av symfoniorkesteret opptatt av. Av store jazzøyeblikk for egen del klarer jeg ikke helt å velge mellom to som skiller seg ut. Miles Davies i Grieghallen i 1988 og Jan Garbarek på MaiJazz her i konserthuset 2013. Det er de to største.
Vi møter Nilsson Fartein Valen, og direktøren forklarer og forteller entusiastisk om konsertsaler som ligner mer på instrumenter enn på saler. De tekniske løsningene som skal sørge for lyd verdensklasse uansett hvilken musikk som spilles er svært fleksible og avanserte, og sørger for gode publikumsopplevelser uansett om det er svartmetall, klassisk eller jazz som blir servert fra scenen. Hva betyr det for Stavanger som konsertby?
– Det betyr selvfølgelig mye, og Stavanger ligner mer og mer på andre byer i Europa. Det gamle konserthuset med Kuppelhallen var tumleplassen for symfoniorkesteret, men med tre unike saler har vi nå flere bein å stå på. Vi er i endring og den rytmiske musikken har fått mye større plass hos oss. Der er også jazzen viktig. MaiJazz skal etter min mening definitivt fortsette å være en byfestival, men vi har en ambisjon om å skape en akse gjennom byen fra Spor 5 til Konserthuset. Vi skal være med å prege byen, utvikle tilbudet til publikum og være en god lagspiller for MaiJazz. n
Etter mange år med organisasjonsarbeid og bare sporadiske sceneopptredener var Bendik Hofseth tilbake for fullt i fjor sommer. Hva som fikk komponisten og saksofonisten ut på veien igjen? 25-årsjubileet for hans sagnomsuste 1991-album «IX», og fornyet lyst til å spille sin egen musikk for et stort publikum. Nå er turen kommet til Stavanger og MaiJazz.
Falck Forlags store «IX»-boks byr på Bendik Hofseth i både cd-, dvd- og bokform, med så vel ham som en rekke andre artister i aksjon.
Det er historisk sus over MaiJazz’ åpningskonsert i år. Bendik Hofseths 1991album IX er for lengst kåret til en av tidenes beste norske plater, og når Bendik går på scenen i Zetlitzsalen onsdag 8. mai, har han med seg de samme norske musikerne som var med på å utvikle IX helt fra starten av. Også repertoaret er, med noen utvidelser og modifiseringer, hentet fra dette albumet, som hadde 25årsjubileum i fjor.
Jubileumsfeiringen markerte også Bendik Hofseths tilbakevending til scenen som utøver, etter mer enn 15 år med bare sporadiske opptredener. Saksofonisten/sangeren/ komponisten, i dag professor ved Universitetet i Agder, prioriterte i sitt fravær fra scenen arbeid som festivalarrangør (Essens i Fredrikstad) og organisasjonsmenneske, og kan se tilbake på bl.a. år som styreleder NOPA, Phonofile, by:Larm samt CIAM – Verdens komponistråd. Nå er han tilbake som musiker igjen, på plate både med albumet «Children & Cosmopolitans» og Jazzcodes «Always Different».
I 2011 kåret Falck Forlag samarbeid med Morgenbladet norgeshistoriens 100 beste plater, stemt fram av 100 norske musikere fra alle musikksjangre. Her kom IX på 95. plass, og i forbindelse med jubileet i fjor, utga Falck Forlag boka «IX»,
skrevet av Terje Mosnes. Den inngår i forlagets bokserie om de 100 beste platene, og er også med forlagets store IXboks sammen en remastret utgave av albumet, en cd med tidligere uutgitte rariteter fra albumets tilblivelsesperiode og en tributecd der kjente norske artister gjør sine versjoner av IXmaterialet. Boksen inneholder også en dvd med NRKs portrettprogram av Bendik fra 1991, samt bestillingskonserten Q som han leverte på Vossa Jazz samme år, bare noen uker før verdenslanseringen av IX
Med tillatelse fra Falck Forlag og forfatteren presenterer note: et utdrag fra «IX», der Hofseth og hans amerikanske samarbeidspartner, Steps Aheadsjef Mike Mainieri, minnes hvordan Sony/Columbia planla å gjøre Bendik til «den neste Sting».
Etter at Bendik og Mike Mainieri hadde lagt siste hånd på IX i Centerfield, tok utgivelsesprosessen en uforutsett vending. Dels skyldtes det økonomien i Centerfield, dels situasjonen i Sony/Columbia etter at den japanske elektronikkgiganten hadde kjøpt det tradisjonsrike amerikanske plateselskapet i 1987. Ifølge The New York Times hadde Sony betalt to milliarder dollar for Columbia Records og de nye eierne ventet utålmodig på at nye stjerner skulle «breake» og øke selskapets inntekter.
Mike Mainieri og John Goldens Centerfieldselskap slet økonomisk. Mainieri hadde planlagt å bruke Bendikforskuddet fra Sony/Columbia på å spille inn ikke ett, men to Bendikalbum, først IX, deretter en oppfølger basert på erfaringene med debutalbumet. Det ville vært en logisk form for karrierebygging, men det betydelige beløpet som var til overs etter innspillingen av IX ble brukt til å dekke underskuddet ved Centerfields øvrige drift. Dette «underslaget» forsuret i en periode det gode forholdet mellom Mainieri og Bendik. Bendik mente at hele forskuddet burde vært øremerket hans prosjekter og følte at Centerfield ikke bare skyldte ham en liten formue, men at han var blitt utnyttet i noe som i realiteten var en styrt avvikling. Etter hvert aksepterte han likevel at ansvaret for de økonomiske disposisjonene ikke først og fremst lå hos Mainieri, og de to ble forsonet. Det hører også med til historien at Mainieris tap på Centerfieldkollapsen til sist ble større enn Bendiks.
I Sony/Columbia skulle det skjerpede kravet om bestselgere og tilfang av nye popstjerner i artiststallen få konsekvenser da IX var ferdig innspilt og lanseringen nærmet seg. – IX ble tatt ut av hendene på oss og lanseringsprosessen kom helt ut av vår kontroll, minnes Mainieri. – Toppsjefen i Sony/Columbia, Tommy Mottola, og hans nærmeste underordnede, Don Ienner, visste lite om hva som skjedde i jazzavdelingen til George Butler, og vanligvis brydde de seg ikke med det, heller. De hadde verken kunnskaper om eller interesse for jazz, de bare ga George store budsjetter og lot ham være konge i egen avdeling så lenge han tjente penger for selskapet. George var på sin side veldig begeistret for Bendik, og så for seg et melodiøst og tilgjengelig jazzalbum med mer saksofonspill enn sang, men sånn gikk det ikke.
– Hva skjedde?
– Tilfeldighetene ville at Ienner passerte kontoret til George en dag da Bendiks demoer gikk for fullt på anlegget der inne. Ienner hørte noe han ikke ante hva var og stakk hodet inn. «Hvem er det som synger?» spurte han. George svarte at det var denne saksofonisten og sangeren og låtskriveren fra Norge som var med i Steps Ahead og som han skulle utgi på plate.
«Let’s make him the next Sting,» sa Ienner, og dermed var det bestemt.
Det hører med til historien at Sting på denne tiden hadde tatt steget fra å være stjerne med The Police til å bli superstjerne med tre egne suksessalbum og et i pop/rocksammenheng grensesprengende band der jazzkanoner som saksofonisten Branford Marsalis, pianisten Kenny Kirkland
og trommeslageren Omar Hakim inngikk. Å få fram «den nye Sting» var en drøy ambisjon, og Ienner og Mottola beordret trykk på markedsføringen av IX med tvreklame og hele popstjernemaskineriet i sving.
– De bestemte at «Passacaglia» skulle ut som radiostasjonsingle og sendte Bendik over til Los Angeles for å få spilt inn en video, sier Mainieri, fortsatt oppgitt humrende. – Markedsfolkene til Sony/Columbia ordnet radiointervjuer i flere byer og klarte å få plassert Bendik på en direktetvsending fra en viktig basketballkamp i proffserien. Det var svært, han skulle spille den amerikanske nasjonalsangen foran 20 000 på tribunen. Men Bendik husket ikke hele melodien, og dermed ble det full katastrofe.
Mainieri trekker pusten dypt.
– Bendik og jeg ler av alt dette i dag, og vi lo av det den gangen også, sier han. – Men poenget er at Mottola og Ienner må ha blåst hundretusener av dollar på noe som egentlig var tenkt lansert pent, rolig og rimelig som et jazzprosjekt. Da «Passacaglia»singelen og videoen ikke ble den kjempehiten som de ønsket seg, var promobudsjettet for lengst oppbrukt, og de mistet all interesse.
– Historien med den amerikanske nasjonalsangen var fæl, bekrefter Bendik. – Jeg hadde mast om å få noter hele dagen, men de kom selvfølgelig aldri. Da jeg til slutt måtte i gang, fikk jeg hjerneteppe og husket ikke den siste delen av melodien. Jeg måtte improvisere, jeg tror jeg spilte den første delen en tredje gang, og der jeg sto foran folkehavet, blant basketballspillere som virket som om de var en meter høyere enn meg, følte jeg meg ganske liten. Siden amerikanerne ikke har så mange felles nasjonalsymboler, er nasjonalsangen desto viktigere for dem, så det var en forferdelig opplevelse å ikke klare å spille den riktig.
Bendik og Mainieri hadde aldri sett for seg IX som et popalbum som skulle konkurrere om topplassen på Billboardlista. Sammen med George Butler hadde de snarere betraktet utgivelsen som et første steg i oppbyggingen av en ny plateartist med appell til et voksent publikum som satte pris på både gode melodier og jazzimpulsene fra en vakker tenorsaksofontone. Nå, med hitsugne Mottola og Ienner i førersetet og Butler, Mainieri og Centerfield skjøvet ut på sidelinja, ble IXlanseringen og Bendiks deltakelse i den i sterkere grad styrt fra Sony/Columbia. At Bendik hadde en manager i John Golden hjalp ikke mye, Golden kunne lite eller ingenting om musikkbransjen.
– Han var rykende inkompetent og gjorde stor skade i forhold til Sony/Columbia, sier Bendik.
– Det endte med at Mason Munoz, en av sjefene på nivået under Mottola og Ienner, fikk et slags manageransvar for meg, Julio Iglesias og Michael Bolton. Og IX ble en av selskapets hovedsatsinger det året, sammen med Vision of Love, Mariah Careys debutalbum.
– Tommy Mottola giftet seg med Mariah Carey et par år seinere. Hvordan opplevde du å være et satsingsobjekt hos et av verdens største plateselskaper?
– Som veldig delt. Jeg var en ung mann og full av hormoner, og jeg var ikke dummere enn at
jeg skjønte at her forelå det noen muligheter for selvhevdelse og omplassering av genmateriale. Det var virkelig en lek med ilden, men jeg hadde kjæreste hjemme og styrte unna. Samtidig var det sånn at jeg følte meg som en kunstner, da, og ble nok litt for vidløftig og vanskelig for promofolkene til Sony/Columbia.
– På hvilken måte?
– For eksempel når de skulle ha meg til å date kjendiser som Madonna og Nena («99 Red Balloons») for å bli fotografert.
–Ble det noe av datinga?
–Nei. Men det å fabrikkere gode historier rundt musikere er jo en velprøvd måte å nå fram i offentligheten på, og jeg ble tatt med i selskaper og presentert for berømtheter fra musikk og filmbransjen. Promofolkene ville gjerne sjekke hvor langt jeg var villig til å gå, de hadde mange prknep på lager, og min eventuelle sult etter berømmelse var et viktig parameter for dem. Men jeg var gjenstridig, jeg utkjempet nok en indre kamp mellom det å spille spillet for dem og det å stå opp for det jeg oppfattet som mitt europeiske kunstneriske prosjekt.
– Hvor kom skoen til å trykke hardest?
– Det toppet seg da vi kom til Minneapolis og skulle markedsføre albumet med blant annet en konsert. Jeg hadde hele tiden tenkt på IX som et kollektivt musikalsk prosjekt som jeg hadde laget sammen med de musikerne som spiller på plata, folk jeg har vokst opp musikalsk sammen med, folk som har formet meg og som jeg har vært med på å forme. Derfor ville jeg gjerne ha dem med på lanseringskonsertene i USA, men Sony/Columbia var aldri interessert i å betale flybilletter for noen av dem. Så måtte jeg spille denne konserten i Minneapolis med lokale musikere pluss Audun Erlien, som tilfeldigvis var i USA på det tidspunktet, og det låt mildt sagt ikke bra. Etter konserten sitter vi og spiser middag sammen med noen radiopromofolk for å få dem til å pushe singelen, og når plateselskapsfolkene bestiller vin til hundrevis av dollar pr flaske, revner det for meg. Jeg sier til denne produktmanageren min at «denne flaska koster like mye som det ville kostet å fly Knut Reiersrud over til konserten, jeg begriper ikke hvordan dette henger sammen!» Enda en gang synes de at jeg er problematisk å ha med å gjøre og at jeg ikke forstår deres verden. De trekker meg til side og gjør det veldig klart: «Vi selger, du lager.» Vi hadde også noen møter hos Don Ienner der temperaturen ble høy. Han og jeg kom ikke godt ut av det med hverandre, og han ga meg beskjed om at hans og Sony/Columbias metode var å hive 10 album i veggen og at hvis ett av dem ble hengende, betalte det for de ni som datt ned. Det var hans måte å si: «Ikke spill vanskelig med meg, jeg vil ha det smooth!» på. Etter hvert sluttet han å komme på møtene, han sendte noen svære kasser med fantastisk Bordeauxvin i stedet, som en form for unnskyldning. Det var da jeg begynte å bli glad i god vin. n
Hva sier man egentlig når man sier at man liker jazz? Det burde jo være selvforklarende, men jazz for meg er ikke nødvendigvis jazz for deg. Og det er det som gjør all denne musikken så herlig å leve med år ut og år inn. «Jazz» rommer så mye motstridende at det antakelig er lettere å finne meningsmotstandere innad i rekkene der enn i «rock» eller «pop». Det er for eksempel meget lang vei mellom Frode Gjerstad og Bendik Hofseth. Syre og vann. Men begge spiller musikk med utgangspunkt i jazz, på samme instrument. Kan det gå an? Kan man elske Audun Kleives unike time og bruk av sitt store trommesett, og samtidig sette pris på popbandet Level 42s britiske jazzfunk, med en av tidenes mest latterliggjorte bassister og frontfigurer i Mark King?
Det er umulig, men det går. I hvert fall om man tar for seg den første håndfull album sistnevnte band utga tidlig på åttitallet, som er knadd med soul, god musisering og særegen låtskriving med klart britisk tilsnitt.
DETTE VANSKELIGGJØR RIKTIGNOK det å gripe helt hva et jazzmenneske egentlig er, selv om mange antakelig har et klart inntrykk av hvilke mennesker dette gjelder, og hva slags kvaliteter de besitter. Kanskje også hvordan de ser ut og hvordan de snakker, esse. Spør du meg sier forresten jazzfolk, inkludert musikere, altfor lite esse i våre dager. Men det er antakelig forstyrrende for kulturnæringen og søknadsskrivingen å skulle tviholde på svunne tiders sosiolekt bare for å tilfredsstille romantikerne og nostalgikerne blant oss. Unge mennesker som ønsker å utdanne seg i denne utdøende sosiolekten kan søke til den nylig selvutgitte boken «Jazzå. Myter og humor norsk jazz», redigert av tre jazzikalske ringrever ved navn Bjørn Stendahl, Petter Petterson og Gustav Kramer. Her er det samlet anekdoter, gamle krigshistorier og fyllerør
fra forrige århundre, og den medfølgende ordlisten over jazzslang kan komme godt med for nye lesere. Selv om virkeligheten og historiene nok ofte var langt drøyere i virkeligheten enn fremstilt mellom boksidene her, er det klart og tydelig at det var en annen tid, da musikernes status og aura var ganske annerledes enn i dag, og både musikere og publikums selvbilde som mennesker et stykke til venstre for samfunnsnormen fortsatt var intakt. En poetisk reportasjebok fra Moldefestivalen utgitt tidlig på 70tallet understreker også dette. Der uttrykte politi og lokalt næringsliv skepsis mot de langhårede horder som innvaderte byen og omegn. Det er mange av landets festivaler som fortsatt får byene til å endre karakter for en uke eller helg. Men det er vel de tilreisende som må beskytte seg mot de lokales utagering som er malen nå, og ikke omvendt.
APROPOS NOSTALGI og musikkens lurvete image: Heromdagen bedrev jeg litt tid rundt om på den omstridte strømmetjenesten TIDAL, som jo rommer så mye god og i tillegg også endel eksklusiv musikk. Jeg skulle sjekke hvordan det var å være jazzlytter der, da det er en sjangerklynge jeg fortsatt assosierer med det fysiske format, kanskje i min middelaldrende ignoranse, og det første som traff meg var en spesiallaget spilleliste sammensatt av musikeren av Theo Croker, med tittelen «Not Your Parents’ Jazz», stappfull med fersk og hovedsaklig amerikansk, moderne jazz. Mye av det med et visst element av hip hop, soul eller det vi engang kalte «blunted beats», og noe farget av den betydelige og gledelige interessen for såkalt spiritual jazz i etterkant av Kamasi Washingtons suksess med trippelalbumet «The Epic», og artister som bassisten Thundercat og mer elektronisk orienterte Flying Lotus. Listekurator og trompetist Croker selv fremstår med sine aparte
dreadlocks og megetsigende, jazzsigarettsmale øyne som en representant for noe som ikke er ens «parents». På lag med ungdommen, litt farlig, moderne — ja, mer som en hip hopartist enn en klassisk jazzer. Men allerede her er det noe som skurrer. For hva slags jazz er det dagens foreldre hørte på, eller hører på, som var så kjedelig, egentlig? Croker er født i 1985. Det er jo foreldrenes jazz og livsstil som er vågal og farlig og eksperimentell, ikke hans generasjon sin jazz. Det er en logisk brist der. Når jeg tenker meg om er det vel nittitallet som er dagens «parents» sin kjernetid, og nettopp elementer av akkurat dét tiårets jazzforståelse og sjangerutvidelse er tilstede hos mange yngre jazzmusikere i dag. Selv om mye handler
om å bryte med tradisjoner, er tradisjonen en konstant tilstedeværelse i jazzen. Og foreldrenes jazz er definitivt en del av dagens unge jazzmusikeres tonevokabular. I noen tilfeller også besteforeldrenes jazz. En liknende berøringsangst opplevde jeg da jeg intervjuet den fremragende klubbmusikkprodusenten Floating Points før en konsert med hans ensemble på jazzklubben New Morning i Paris. Musikken hans er tydelig preget av jazzens strukturer og filosofi, besetningen understreker det, og det er flere jazzmusikere med i bandet hans. Som DJ spiller han ofte gammel jazz blandet med ny elektronisk musikk og modern soulsingler. Men han var meget skeptisk til å benytte jazzordet
›
› om egen musikk, mye fordi han trodde hans (hovedsaklig unge) publikum fikk helt andre assosiasjoner når de hørte jazzordet. Og de assosiasjonene han tenker på er nok fortsatt Charlie Parker og sørgmodige saksofoner i røykfulle barer en gang for hundre tusen år siden. Hva er det folk er så redde for? Your parents’ jazz? I kjent stil er Norge annerledeslandet. I den norske jazzen er det derimot fortsatt slik at selv folk på rundt førti kan omtales som «ungjazz». Alder er kun et tall hos oss. Det er kanskje nettopp derfor det er så mye musikalsk samhandling med fra musikere med store alderskløfter mellom seg. Det gir fruktbare resultater begge veier.
gis en mulighet til uttrykke sin egenart, innenfor gitte rammer, på helt samme måte som musikere flere tiår før dem gjorde. Dette betyr ikke at det er reprise år etter år, at musikerne durer av gårde etter samme oppskrift som dem før dem. Men det skaper en veldig givende og fascinerende følelse av kontinuitet. «No one knows me better than the piano in my mothers home. You would show me I have something, some people call a soul», som den britiske artisten Sampha synger på sitt nye album denne våren.
Det er alltid noen som klarer å gjøre noe som føles helt eget. For eksempel gjennom bruken av vokal. Den norske kulttrioen Gurls har byttet ut popvokalisten Emilie Nicolas med det nye soulnavnet Rohey Talaah, og det blir sikkert strålende og langt fra de umiddelbare, støvete assosiasjoner til jazzordet. Ellen Andrea Wang på bass og Hanna Paulsberg på saksofon er blant sin generasjons viktigste musikere, men i dette trioformatet er altså vokalen et sentralt element. Besetningen med bass, sax og tre stemmer er nok til å føle at noe helt annet skjer.
DEN MUSIKALSKE NYSKAPNINGEN som tok av et stykke ut første halvdel av forrige århundre fortsatte med sin rivende rasende utvikling i tiår etter tiår det århundret. Man kan kanskje innvende at denne utviklingen har stoppet noe opp nå, sett overflatisk fra utsiden, og det nå hovedsaklig er individuelle, moderate forskjeller og ingen virkelig fundamentale endringssjokk, bare nye generasjoner som baler med de samme kreative problemene på sine respektive instrumenter, og i improviserende møter med nye musikere. Men heldigvis: Det er fortsatt svært mye godt og viktig arbeid som står ugjort foran oss. Og de store konsertopplevelsene er fortsatt sjokkerende hyppige. Haugen med dypt interessante eller til og med fundamentalt nydelige norske jazzplater er latterlig høy, hvert eneste år. Den som uttalte at albumformatet var dødt må ha glemt å forhøre seg med jazzfolket først. Men scenen vil alltid være selve Åstedet for denne musikken. Og helst samlet over noen dager, der man gir den sin fulle oppmerksomhet.
JAZZFESTIVALENE ER PÅ SITT BESTE opplevelser der tid står stille og generasjonsskiller opphører. Festivalformatet er i utgangspunktet strålende på denne måten, den forsterker tradisjonens gjentakelser og utvikling. Jazz er eksperimentering, innovasjon, og i flere tilfeller bruk av ny teknologi, men først og fremst er det en forestilling med mennesker som med et sett begrensninger (tradisjonen, instrumentet, bandbesetningen, ev. noter)
Og hvor vellykket er ikke saksofonist Håkon Kornstads prosjekt «Tenor Battle», der det man fort kunne frykte var en hårete fusion av opera og jazz har vist seg å åpne musikkhistorien for nye muligheter, med gamle instrumenter brukt på en egen måte. For noen år sider var Kornstad en innovatør i bruken av sampling av seg selv i solokonsertsammenheng, der han lag på lag bygget opp en vakker og besnærende katedral av lyd, en teknikk som Jarle Bernhoft senere overtok og gjorde til «sin» gimmick. Jaja, sånn er livet. Men det finnes også dem som tar det lenger. Hva med han som i velkjent promohybrisstil blir kalt en sensasjon — det britiske enmannsbandet Jacob Collier, som bruker stemmen på frapperende vis, kontrollerer alle instrumenter og benytter alle mulige slags teknologiske og audiovisuelle snurrepiperier for å få sine eiendommelige arrangementer frem. Det er vel kanskje dét som er «ikke dine foreldres jazz». n
«Haugen med dypt interessante eller til og med fundamentalt nydelige norske jazzplater er latterlig høy, hvert eneste år.»
Langt fra hverdagen. Et kvarter fra Stavanger. På Sola ligger et hotell ikke helt som alle andre: Førsteklasses kjøkken med lokale smaker. Vinkjeller i en gammel bunker. Spaavdeling. Ansatte som er der for deg.
Velkommen til HøstJazz 21.–22. oktober 2017. HøstJazz er et samarbeid med Stavanger Jazzforum og Sola kommune.
ferie - restaurant - selskap - konferanse - Nordsjøbadet spa +47 51 94 30 00 | sola-strandhotel.no
Noen ganger trenger vi stillhet. Fravær av lyd er en luksus vi kanskje sjelden unner oss, og i jazzen, er det noen som hevder, like viktig å lytte til det som ikke er der, som det som er der. Det er likevel fullt mulig å velge stillhet, men likevel fylle den med jazz. Her er noen anbefalinger, og heldigvis finnes amazon.com som har bøkene hvis det er tynt i hylla for jazzbiografier hos din lokale bokhandler.
Miles Davis var et musikalsk geni. Dette er sannsynligvis den beste boka om hans liv og musikk. Den er ærlig, utleverende og ført i pennen av mannen selv. Her får du alt på godt og vondt. Miles er åpen om dop, avhengighet, rasisme, kvinner og kjærlighet. Likevel er det viktigste musikken og musikerne han spilte med. Dette er den eneste boka du egentlig trenger å lese om mennesket og den lysende artisten Miles Davis.
«I knew it would not be easy in America –had no relatives and did not know a single person there – but when came over on the boat, I did it with the purpose to kick asses.» Det var det han endte opp med å gjøre, og det på en måte som var et enormt bidrag til den moderne jazzen. Hva heter det på engelsk? What’s not to love about Joe Zawinul?
Brain Glasser, som har en lang historie som journalist for musikkmagasiner som Q og Mojo, leverer et førsteklasses portrett av grunnleggeren av Weather Report. Vi møter en fargerik og interessant artist som har jobbet med navn som Miles Davis, Jaco Pastorius og Wayne Shorter. Viktig bok og underholdende bok om en artist og en tidsepoke som var avgjørende for mange av de aller største jazzmusikerne.
«In all my whole career the Brick House was one of the toughest joints ever played in. It was the honky-tonk where levee workers would congregate every Saturday night and trade with the gals who’d stroll up and down the floor and the bar. Those guys would drink and fight one another like circle saws. Bottles would come flying over the bandstand like crazy, and there was lots of just plain common shooting and cutting. But somehow all that jive didn’t faze me at all, was so happy to have some place to blow my horn.»
Louis Armstrong vokste opp New Orleans på begynnelsen av 1900-tallet, og boka forteller om tøffe forhold i fattigstrøkene på vei mot det som skulle bli en strålende karriere. Den karismatiske trompetisten med den hese stemmen skulle bli en av de viktigste brikkene i moderne musikk . Boka er pensum jazzhistorien. Verken mer eller mindre.
Denne boka er nesten som en samtale som strekker seg over fire ti-år. Journalisten, sangeren og danseren Malka Marom møtte Joni Mitchell for første gang 1966 og kontakten strekker gjennom mange møter mellom dem fram til samtalen mellom dem 2012 som er avslutningen på boka. Her blir hele den fantastiske karrieren til Joni Mitchell belyst gjennom diskusjoner og det som utviklet seg til et vennskap mellom artisten og journalisten. I den siste samtalen oppdaget de hva som hadde vært kjernen i alle samtalene; den kreative prosessen. Å se tap, seire, feil, kjærlighet og livet lyset av at kunstneren Joni Mitchell er i en kontinuerlig kreativ prosess gjør dette til en svært inspirerende bok, og en bok du blir litt klokere av å lese.
