Maijazz Note 2016

INNBLIKK

Eksporten av jazzmusikere er større enn noen gang. Finnes det en forklaring?

FESTIVAL

Les om årets artister på Mai:Jazz – et program med mange høydepunkter.

INNSIKT

Jan Garbarek forteller Terje Mosnes om starten av sin fantastiske karriere.

note:

ET MAGASIN FOR MAI:JAZZ 2016 OG STAVANGER JAZZFORUM

KÅSERIET

Forfatteren og dramatikeren Arne Berggren om sitt møte med «Gud» og ønsket om å bli jazz-trommis.

PORTRETT

MARIUS NESET

Aktuell på Mai:Jazz og på vei mot noe virkelig stort.

vår rytme din melodi

Montana lydmoduler er konstruert for lagring av hi-fi systemer og elektronisk utstyr. Montana, sammen med danske Point Kilde Akustikk, har utviklet høyttalere i tre størrelser og en Montana Sound Unit forsterker – alt tilpasset designet for å passe inn i moduler. Det finnes ingen kompromisser. Overlegen lyd, perfekt integrasjon med våre hyllesystemer og full kompatibilitet med ulike typer trådløs streaming. Løkkeveien 99 , 4008 Stavanger t : 51 51 02 90 moebelgalleriet no Åpent man.–tor. 10–19 , fre.–lør. 10–16

«THE AUDIENCE IS LISTENING»

Det er snart vår igjen, heldigvis. For oss som jobber med Mai:Jazz er det ÅRETS HØYDEPUNKT. I denne utgaven av note: har vi forsøkt å sette lyset på resultatene innsatsen for jazz gir. Ikke bare her i Stavanger, for det er også andre steder det jobbes godt, men vi er selvfølgelig STOLTE over det som skjer i vår egen by. Det har skjedd noe med interessen for jazz, om det bare er i tiden og skillene mellom musikksjangrene er i ferd med å bli mindre, eller om det er fordi mange GODE KREFTER drar i samme retning kan vi vel ikke være helt sikre på. Det er sannsynligvis en blanding, men én ting kan vi si sikkert. Vi har sagt det før, og vi sier det igjen: Dette skjer ikke av seg selv. Å ha en BRED KULTURSCENE i en by er viktig, ikke bare for alle oss som bor her og er kulturinteresserte, men også som et bidrag på en større arena. Vi ønsker å hjelpe og legge til rette for artistene slik at de blir hørt også på andre scener. Vi i MAI:JAZZ og Stavanger Jazzforum forsøker å gjøre vårt, og samarbeidet vi har med Universitetet i Stavanger er ett eksempel. Et annet er at vi har satset hardt på å etablere SPOR5, men det handler også om flere ting. Vi ville ha et sted å gi nye artister en sjanse, og ikke minst å kunne overraske med store navn på en liten og intim scene. Brad Meldhau og Joshua Redman var to svært eksklusive konserter med artister som normalt spiller på større scener. Det er likevel møtene med nye og spennende navn som skal være grunnfjellet på Spor5. Så får de store navnene komme som en bonus.

Tilbake til overskriften, interessen for å OPPLEVE MUSIKK er stor i Stavanger. Og ikke minst er det gledelig at den er økende. Det er ikke en selvfølge, og jeg vil gjenta noe jeg føler er viktig: Dette skjer ikke av seg selv. Det skjer fordi mange gode krefter vil det samme, og det er MANGE SOM BIDRAR. Det er en kollektiv vilje i musikkmiljøet i Stavanger som løfter oss fram, det er alle våre fantastiske FRIVILLIGE som stiller opp. Det er alle våre lojale og TROFASTE SPONSORER og det er alle de flotte artistene som gir oss store opplevelser. Sist, men definitivt ikke minst, er det dere. Uten et lyttende publikum ville all innsatsen vært forgjeves. Uten dere hadde det ikke skjedd noe som helst. Både vi som arrangerer konserter og festivaler, og artistene som spiller, er avhengige av at dere lytter. Og det gjør dere. Med glede. Dere skal vite én ting: Hver og en av dere er viktige. Vi er TAKKNEMLIGE for at dere er der, og håper å kunne gi dere gode opplevelser også i 2016.

HASSE ANDERSEN Rolle/stilling: Festivalleder/Gründer

Anbefaler/gleder seg til: Det er alltid spennende med nye artister på Mai:jazz-programmet. år gleder jeg meg til GoGo Peguins, José James, Steinar Aadnekvams Freedoms Tree og en uroppførelse av Stavangers egen Simen Kill Halvorsen.

PER

Institutt for musikk og dans Universitetet i Stavanger

Har du hørt om Norges mest progressive kulturpark?

I den vakre Bjergstedparken får du alt ører, hjerte og hjerne kan begjære på et brett! Vi tror at musikk gjøres levedyktig ved at noen utøver den på et fremragende nivå. Som student hos oss vil du få optimale muligheter til å utvikle deg som musiker og pedagog. Du får også mulighet til å delta i blant annet Bjergsted Jazzensemble og konsertserien Blå:Trå.

Velkommen til studier i utøvende musikk ved Institutt for musikk og dans!

Rapport fra vellykkede satsinger 2015, og litt om det vi kan glede oss til.

«LOVE IS LIKE A LOADED GUN» 23

GADGETS 26

Omtaler:

Årets artister

Årets festivalprogram er tettpakket med potensielle høydepunkter.

28

PROUDLY PRESENTING: SIMEN KIIL HALVORSEN 40 Simen fikk Mølsterprisen og kommer til Mai:Jazz med nytt band, nyskrevet musikk og slipper like godt CD’en på festivalen.

Innblikk: Jazzemigrasjonen 44

Randi Tytingvåg er en av de etablerte artistene som har funnet veien ut av Norge og Stavanger. Les også reisebrevene fra to av studentene som óg har dratt ut verden.

ANMELDELSER 56

Q & A 64

LEGENDEN: LYDEN AV JAN ERIK KONGSHAUG 66

Bak spakene i Rainbow Studio har Kongshaug rattet kvalitetslyd for utallige innspillinger med artister som ønsker en av verdens beste lydteknikere.

TIL Å STOLE PÅ 72 Brødrene Pedersen er mer enn en støttespiller.

TA GODE LØYPEVALG I MAI 76 Årets beste spisesteder og vannhull.

Innsikt: Jan Garbarek 80

Jan Garbarek forteller om starten av sin karriere til Terje Mosnes.

TETT PÅ EN HELT: TEFT FOR EN HELT 93

KÅSERI: HØYHALSER OG BART 94

Forfatter og dramatiker Arne Berggren har også en bakgrunn som musiker, og alt startet med et brennende ønske om å bli jazztrommis.

8

44 28

helleik@maijazz.no

Mai:Jazz) hasse.andersen@maijazz.no

Marius Neset

Marius Neset sammenlignes med det øverste sjiktet av jazzsaksofonister. Er han den nye Jan Garbarek, Michael Brecker eller Chris Potter? Eller er han rett og slett den nye Marius Neset? Kanskje er det på tide å slutte med sammenligningene, og heller få ørene opp for hvilken unik artist han er i ferd med å utvikle seg til. Vi dro til København for å treffe Marius og høre hvordan han ser på veien videre, og hva han tenker om referansene til legendariske saksofonister.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

– MUSIKK ER EN FORLENGELSE AV TANKEN

-Det er jo litt spesielt, men ikke noe jeg tenker over. Folk har sikkert behov for å sammenligne for å plassere meg et sted. Jeg opplever det som mer hyggelig enn skremmende, og jeg er inspirert av dem. Nå er jeg også trygg på at jeg ikke er dem, men meg selv. Ikke alle kjenner meg som artist, og da er det vel naturlig å sammenligne med for eksempel Garbarek. Det er også litt rart at jeg kanskje er mer kjent utenfor Norge, og at konsertene jeg spiller stort sett er utenfor Skandinavia. Jeg tror det hele begynte med en anmeldelse i The Guardian, hvor jeg fikk fem stjerner. Da var det gjort. Jeg ble kastet ut i det med turneer og mye styr. Tyskland kom litt senere, også der kan jeg si nesten helt sikkert hvordan det begynte. Vi spilte på Burghausen Jazzfestival, og der var det lille lokalet fylt av journalister. Folk fra plateselskapet ACT så den konserten, og den på Berlin Jazz festival. Etter det begynte ballen å rulle veldig i min retning. Jeg har spilt en del med Michael Wollny, men de siste årene har det i større og større grad dreid seg om mine egne greier.

DET BLE RASKT KLART AT SAMTALEN med Marius kom til å handle om musikk, inspirasjonskilder, forbilder og hvordan Marius tilnærmer seg arbeidet. Det er i det hele tatt litt vanskelig å få Marius til å snakke om noen annet enn musikk. Musikk er hans verden, samtalen dreies hele tiden mot det, som om de fleste andre ting er litt mindre viktige. Kanskje med et unntak av når han beskriver lidelsen ved å være Brann­supporter, da glimter lidenskapen for andre ting til i et kort øyeblikk. – Nei, det der. Det er vanskelig. Jeg er enormt stor Brann patriot. Dessverre. Det har vært tøft, sier Marius og får oss til å forstå at lidenskapen for fotballaget er vanskeligere å håndtere enn lidenskapen for musikk.

Marius er født og oppvokst i Os rett utenfor Bergen, og som 31­åring har han begynt å finne ut hvilken artist han selv ønsker å være. Det har vært en lang reise, og han har allerede utrettet langt mer enn de fleste musikere på hans alder. Han kommer fra en musikalsk familie, og da han var 5 år fikk han sitt første trommesett.

– Det ga meg et vanvittig bra grunnlag, og jeg lærte også å spille piano. Blandingen av rytmer og harmoni preger nok det jeg gjør. Jeg skriver faktisk ofte musikk med piano fortsatt, men også uten instrument. Jeg føler likevel at det er en forskjell. Det jeg skriver med saksofon blir på en måte mer personlig. De beste låtene er de som bygges opp av få og sterke ideer. For meg startet det egentlig på Berklee, jeg hadde fri fra videregående og opplevde hvordan det var å studere musikk. I Norge måtte jeg ha videregående for å kunne ta universitetsutdannelse, og tanken på to år med videregående var helt utelukket. Det virket helt meningsløst. I København hadde de ikke den regelen, og da var valget enkelt. Dessuten er København en perfekt by på alle måter, passe stor og med et fantastisk miljø for musikk uansett sjanger. Klassisk, rock eller jazz, du finner alt her. Det har blitt 5 år som masterstudent, og 2 år med solistutdannelse, og etter det har jeg bare blitt værende. Kanskje blir jeg her, vi

får se. København er en litt mytisk by i jazzkretser, mange amerikanske artister har bodd her i perioder. Ben Webster og Dexter Gordon. Det er en cool ting som sikkert også har påvirket musikkscenen her.

Du virker som en fyr som har kontroll på alt du gjør, er alt planlagt forkant eller skjer ting noen ganger tilfeldig? – Noen ganger skjer det bare, og det ene tar det andre. Etter at jeg fikk Jazzstipendet fra Molde, har det også vært mye jobbing med Trondheim Jazz Orkester. Alle pengene gikk til Lionprosjektet, og det var jo meningen at det skulle bli med den ene konserten i Molde, men mottagelsen og den store interessen førte først til en skandinavisk turné, og etter det videre ut i Europa. Det var ikke planlagt, men likevel veldig bra. Høydepunktet, ved siden av urfremførelsen, var nok konserten på Ronnie Scott’s i London. Der klaffet det meste. Jeg har funnet ut at utfordringen med å ha suksess med prosjekter er at det blir mindre tid til å gjøre andre ting. Der føler jeg at jeg ofte må tilpasse meg, og det er jo slik at jeg må få den tiden jeg har til å funke. Et eksempel er at jeg fikk tid i Air Studios i London for å gjøre en innspilling med London Sinfonietta. Da hadde vi to dager på å spille inn noe som kanskje er den mest komplekse musikken jeg har skrevet hittil. Én ting er at jeg følte det var liten tid, men da vi kom til studioet ble jeg litt stressa. Det var helt vilt, har aldri sett noe lignende. Det ble startet av George Martin i 1969 og er ikke bare berømt, det var også helt spesielt. Studioet i den gamle kirken er et sted du nærmer deg med ærbødighet, og når du vet om alle store artister og innspillinger som har blitt gjort her blir du litt satt ut. Vi klarte likevel å samle oss og jobbe strukturert. London Sinfonietta bød også på ting jeg aldri har hørt før. De har lang erfaring og var superfokuserte, konsentrerte og utrolig dyktige musikere. Vi var ferdige to timer før tiden, og strålende fornøyde. Da ble det litt «Hallo, vi er i Air Studios og har to timer til overs!» Vi kunne jo ikke bare pakke sammen og dra, så da ble det til at vi spilte inn ting som ikke var planlagt også. Det var en overraskende bonus.

VI HAR FÅTT BLI MED MARIUS TIL ØVINGSLOKALET i et gammelt industriområde, først inn i en liten og loslitt vareheis som ikke er spesielt godt egnet for andre enn kortvokste. Når heisen har knirket og stoppet et par ganger, og Marius har beroliget oss med at han kan alle triksene for å få den i gang igjen, kommer vi til en lang gang med flekkete gulv og kommunebrune dører.

Bak en av disse dørene skjuler det seg et rom fylt med det du forventer i et øvingslokale. Instrumenter, kabler, forsterkere, høyttalere og en og annen tom vinflaske. Det som skjer er likevel magisk. Marius pakker ut saksofonen og spiller noen varme toner som fyller rommet, og hvis du lukker øynene et lite sekund er alt borte. Det er bare lyden av saksofonen. Det er lett å forestille seg at det er lyden av noe som skal komme.

– Jeg har to plater som ligger klare, og jeg gleder meg vilt til å få musikken ut til folk. Både til å gi det ut og til å spille det live. Problemet er jo at jeg ligger foran meg selv på mange måter,

VILJEN: Det er vilje det handler om, for Marius ønsker å la musikken flyte uten hindringer. For å nå dette målet kreves utallige timer med øving, konsentrasjon og jakt på de originale musikalske ideene.

nå er det jo «Pinball»­albumet som er aktuelt for publikum og som må jobbes med. Likevel er det noe positivt med å være i forkant av materialet. Det er min erfaring så langt, at det er ideelt å spille inn musikken tidlig prosessen. For hvis det er musikk jeg har spilt mye live og kjenner godt, vil den miste noe av villskapen og den spontane energien jeg ønsker. Da blir den for perfekt, og mister noe av skarpheten som gjør den levende.

TIL MARIUS «Pinball», har blitt mottatt med strålende kritikker over hele verden. Det er en utgivelse som sprudler over av kraft og energi, men det er også en merkelig blanding av noe som oppleves både som nytt og gammelt. Hva tenker han selv om det? – Det er interessant at det oppleves slik. Jeg prøver å skrive noe jeg har hørt før, men dra det i min retning. Akkurat nå sitter jeg med et lite verk som, mens jeg skriver, har beveget seg langt unna det opprinnelige. Det er litt sånn at det beveger seg og så må jeg bli med. Det er ikke vanskelig å skrive en god låt, utfordringen er å skrive noe som er ditt eget. Det er det som er vanskelig. Det er viktig at jeg finner mitt eget, og det er der jeg er på vei nå. At jeg hører mye klassisk musikk for tiden hjelper meg kanskje med det. Hos Bach, Mozart, Beethoven og Mahler finner jeg noe som er interessant, sier Marius litt ettertenksomt, før han plutselig spretter tilbake til «Pinball». Akkurat som i musikken hans gjelder det å henge med i svingene.

– Ta grooven på «Odes of You» fra «Pinball»­skiva. Den grooven driver låta framover og lurer deg litt, det er noe bak der som kommer fra et sted. De gutta som spiller på skiva bidrar også, særlig Petter Eldh og Anton Eger er eksepsjonelle musikere. De kommer med så mye overskudd, energien ligger i samspillet vi klarer å skape. Jeg har et sterkt fokus på at det skal svinge, ha mye energi, og det handler ikke bare om å spille det, men om å forstå det. Ta de valgene som naturlig gir mest spillerom. Kanskje det er dette som kjennetegner meg? At jeg prøver å gjøre alt på en gang. Det er nok den røde tråden i det jeg driver med, men nå klarer jeg å styre det mer dit jeg vil. Når jeg lykkes med å skape slike musikalske rom er det plass til nesten hva som helst i dem.

Recordings på øya Giske på Mørekysten. Studioet ligger alene helt ute i havgapet og er omgitt av mektig natur og ellers svært få ytre forstyrrelser. Påvirket det arbeidet med musikken også? – Naturen påvirker meg, og hvor jeg er i livet. I notene er det ikke så mye natur, og musikken kommer først fra et sted inne i meg, men hvis naturen inspirerer meg så inspirerer den jo også musikken. Den roen jeg finner på fjellet er viktig for meg. Inspirasjonen jeg finner en by er helt motsatt. Den er rastløs og urolig. Ikke spør hvordan det virker, jeg vet ikke selv, men det oppleves jo forskjellig. Da er det jo naturlig å tenke at det ikke er likt, og at det påvirker det jeg skriver på forskjellige måter.

Du er ganske tydelig på hvilke artister som har betydd mye for deg, men også at musikken til disse artistene er litt oppbrukt for deg. Hva hører du på i dag for å oppleve musikk som er friskere i dine ører?

– Jeg hører egentlig på alt mulig. Akkurat nå har det vært mye Glenn Gould og Bach. Det er jo så sinnsykt mye musikalsk som er gjort, og som gjør det meste annet helt ordinært. Når Keith Jarrett spiller kirkeorgel for eksempel, det er helt spesielt og fascinerende. Tidligere hørte jeg nesten bare på jazz som ligner på det jeg spiller selv, men nå hører jeg stadig mer på andre ting som ligger langt unna mitt musikalske uttrykk. Det er nok for å finne annerledes inspirasjon og ideer som jeg kan sette inn i min kontekst. Kanskje det er en modningsprosess? Det har uansett lært meg at alt kan brukes, og at jeg kan finne det på overraskende steder.

– Jeg kommer aldri til å lage to plater som er like. Når du har gjort noe som er en suksess er det viktig å ikke falle for fristelsen å lage samme plata en gang til. Det må være utvikling, noe som føles helt nytt og friskt, så kan jeg heller gå tilbake etter en stund og se om det kan jobbes videre med. Det er forresten befriende å oppdage at jeg ikke lenger tenker på hvordan anmeldelsene blir. Jeg er sta og har vel bestemt meg for å gjøre det jeg vil på min måte. Den følelsen av frihet er et privilegium. «Pinball» ble spilt inn på fem intense dager i Ocean Sound

Det er fortsatt litt sånn at jeg må høre på én og én ting. Det var verre før, da hadde jeg perioder hvor jeg utelukkende lyttet til helt bestemte greier. Jeg har hatt en Queen­periode, en Charlie Parker­periode, en Michael Brecker­periode, en Weather­periode og en Bartok­periode. Da hørte jeg til det ikke var mer å hente. Utviklingsmessig er nok de artistene jeg hørte på gjennom hele ungdomstiden de viktigste. Charlie Parker, Keith Jarrett, Wayne Shorter, Pat Metheny og Michael Brecker har vært med meg hele tiden. Dette er folk jeg har vært opptatt av, og som jeg har hørt så mye på at det er oppbrukt. Så når jeg oppdager en «ny» plate eller innspilling med for eksempel Jarrett er det helt fantastisk, da vet jeg at jeg har mange gode lyttinger foran meg. Da jeg var yngre øvde jeg mye på å spille det jeg hørte, og det er ikke skryt når jeg sier at jeg sannsynligvis kan spille alle soloer som Michael Brecker har gitt ut på plate. Det er kanskje et litt nerdete trekk, men jeg har lært mye av det.

›

DET MEST AKTUELLE ALBUMET

Sier «Pinball» noe om hva vi kan forvente oss framover, ser vi begynnelsen på en retning?

Du er jo en aktiv artist som har mange strenger, eller heter det klaffer på saksofonspråket, å spille på. Ser du på deg selv mest som en musiker eller komponist?

– Jeg tenker at det er 50/50. Jeg har ikke lyst til bare å skrive, eller bare stå på en scene. Jeg vil gjøre begge deler, og det tror jeg gjør meg til både en bedre musiker og en bedre komponist. Wayne Shorter er nok mitt forbilde som komponist. Jeg ser at det er mye likt i måten vi tenker på. Det er gjennomkomponert, men likevel er det mye frihet. Når jeg klarer å la musikken bli farget av musikerne blir det også mye personlighet i den. Django Bates er en jeg må trekke fram, og som jeg har lært mye av. Jeg har spilt i storbandet hans i 5 år, og vært med Human Chain som er et band hvor han eksperimenterer mer. Han er en innovativ og kreativ komponist, og når jeg kom med mine komposisjoner til ham snakket vi ikke mye. Han satte seg som regel bare ned og spilte, han gjorde små ting som var helt ville og som virkelig fikk meg til å forstå hva det er mulig å gjøre med andres musikalske ideer. Igjen var det på Ronnie Scott’s det skjedde noe spesielt. Der startet det. Human Chain Edition Records var spesielt.

Instrumentet er selvfølgelig viktig, men har saksofonister særegenheter som vi andre ikke vet om?

– Vi er kanskje mindre sære enn andre musikere, og jeg er lite jålete på selve instrumentet. En saksofon til 16 000,­ kan være bedre enn en til 50 000,­ Akkurat nå har jeg en jeg er veldig happy med. Så har du flisene da, det kan være frustrerende. Flisen, for de ikke innvidde, er en tynn, bred stripe laget av tre, som regel bambus. Den settes inn munnstykket og vibrerer for å lage lyd. Selv i en og samme pakke kan det være store individuelle forskjeller. I noen pakker hender det at det ikke er en eneste flis jeg kan bruke. Litt sært er det kanskje for folk som ikke spiller sjøl, men flis kan være en utfordring.

EN STERK VILJE OG FORSTÅELSEN AV Å GJØRE det som er nødvendig er noe som kjennetegner alle som ønsker å nå til ytterpunktene av sitt potensiale. Vi kjenner det igjen fra toppidrett, men også kunstnere, forfattere og musikere på et høyt nivå vet at det er hardt arbeid og stor innsats som gjør det mulig å komme dit de ønsker. Terping, nitidig nøyaktighet og fokus på de aller minste detaljene. Øving, øving og øving. For Marius er det ikke nødvendigvis for å bli teknisk så mye bedre, men for å få den musikken som sitter inne i hodet til å komme ut gjennom instrumentet på en måte hvor det fysiske ikke står i

veien. For at musikken skal flyte slik den er tenkt. Overvinne de fysiske hindringene. Musikken er en tanke. Det er noe som er over det fysiske formatet, for Marius handler det om å fjerne alt som er i veien for å skape det han ønsker. – Jeg har hatt sangtimer, og hatt med sangpedagog i studio for å jobbe med pusteteknikk. Det gir meg veldig mye, og jeg klarer å skape en større klang. Akkurat som flisen er stemmebåndet til saksofonene, er kroppen individuell og med på å skape lyden. Jeg har oppdaget at hvis jeg klarer å puste slik at luften får strømme fritt kan jeg også spille mer dynamisk og avslappet. God pusteteknikk er grunnleggende for å spille et blåseinstrument, og når du mestrer dette får du også mer over­

skudd musikken, mer flyt og energi. Før pleide jeg å stå og øve på å spille lange toner, men oppdaget at det ble helt meningsløst hvis jeg ikke hadde tanker om det som skjer kroppen. Det er kroppen som er det egentlige instrumentet og som former klangen. Etter den oppdagelsen har jeg jobbet mye med akkurat det, pust og avspenning. I tillegg er det fingerteknikk, der går det mye i å øve på det enkle. Skalaer og overtoneøvelser mens jeg prøver å lage musikk av det også. Det viktigste er nesten å jobbe med ørene. Hvis jeg har hatt en lang pause uten musikk så må egentlig alt øves opp på nytt.

PÅ ET ELLER ANNET TIDSPUNKT VIL DE FLESTE ta steget fra talentfull til etablert, for Marius er det nok snart på tide at vi bytter ut talentfull med noen andre adjektiver. Store, fantastiske, unike, originale eller grensesprengende er noen av ordene vi vil gjette kommer til å stå foran saksofonist i Marius sitt tilfelle. Det er bare å glede seg til fortsettelsen. n

Det er i samspillet magien oppstår

«Jeg har ikke lyst til bare å skrive, eller bare stå på en scene. Jeg vil gjøre begge deler, og det tror jeg gjør meg til både en bedre musiker og en bedre komponist.»

KUNSTEN Å VÆRE TIL STEDE

Hvor mange ganger har du ikke dratt fram mobilen under en konsert? det du føler trommesoloen når sitt absolutte klimaks, når salen koker, du har fått fot, trommeslageren har fått århundrets fot, publikum og bandet er opphøyet en større enhet, da tenker du at dette må foreviges. Dette øyeblikket er så bra, soloen så infernalsk god, at bildet simpelthen ikke kan bli dårlig. Å jo du. Det blir dårlig. Garantert. I beste fall kan det brukes som dokumentasjon på at du var der, salen med mange bakhoder, blålig lys og et uskarpt band. Men et Kodak-moment var det neppe.

Å FOTOGRAFERE LYD OG MUSIKK er selvsagt vanskelig. Å fotografere er vanskelig. Det er et fag. De beste bildene tas av fagfolk, sånn er det bare. Herman Leonard var en fagmann. Født i Pennsylvania 1923 og utdannet til fotograf på Ohio University på 40-tallet, den gang mobil bare var andre halvdel av ordet automobil, og ikke ensbetydende med kamera. Hvis du har et klassisk jazzbilde i hodet, du vet – sort hvitt med amerikanske legender, er det stor sannsynlighet for at det er et motiv sirlig komponert av Leonard. Quincy Jones har sagt det så riktig: «Når folk tenker på jazz, er deres mentale bilde trolig et av Hermans fotografier.» tillegg til å være på rett plass til rett tid på konserter, begynte Herman Leonard å fotografere jazzmusikere i en særdeles spennende periode.

50-tallet i New York betød legendariske klubber som Birdland, hvis scene gjerne huset navn som Charlie Parker, Dizzie Gillespie, Billie Holiday og Miles Davis. Disse ble hans venner, kameraet var hans inngangsbillett. Musikerne og klubbene trengte gjerne bilder til promotering, dermed ble dette en god deal for alle parter. En av dem som så kvaliteten Leonards bilder, var plateprodusenten Norman Granz, mannen bak blant annet «Jazz at the Philharmonics». Dermed endte flere av bildene opp på album og magasiner, og Herman Leonard har på denne måten definitivt vært med å forme vår oppfattelse av hvordan det «coole» jazzlivet i USA så ut. 40- og 50-tallet var tiårene da bebopen ble formet. Artistene fra den gang er kanskje de jazznavnene som er hamret dypest inn stein for folk flest. Leonard foreviget og udødeliggjorde dem på mørke scener fanget sober lysseting. Eller i avslappede og uaffekterte øyeblikk på bakrommet.

PÅ SAMME VIS SOM BAROKKENS Rembrandt var en mester med lyset, jobbet Herman Leonard nøye med de lyskildene som fantes. Noen ganger supplert med medbragt lys. Han hadde lært viktigheten av lyssetting av sin læremester Yousuf Karsh, en anerkjent canadisk portrettfotograf som står for ikoniske bilder av både Ernest Hemingway, Harry Truman og Albert Einstein (et opptak Leonard faktisk var med på). Bildene er tatt nært på, kontrastene

mellom lyset og mørket er bevisst brukt, musikerne selv ser ikke ut til å vite at et kamera er rettet mot dem. Oppriktige og personlige øyeblikk er festet på film på en måte som dagens realityprogram ikke er i nærheten av. Herman Leonards fotografier gir en følelse av tilstedeværelse, nærmest som å lytte til et live-opptak fra selve konserten.

Europa og ikke minst Paris, ble på slutten av 50tallet og på 60-tallet en magnet for mange amerikanske jazzmusikere. Leonard bosatte seg også der og fikk fortsette med sin unike jazzdokumentasjon. Men faktisk var det ikke før utpå 80-tallet at bildene hans virkelig begynte å få den oppmerksomheten de fortjener. I denne perioden bodde han på Ibiza, dro fram en eske med negativer som lå og støvet under sengen, en gjenoppdagelse som resulterte bok, utstilling i London og en voksende interesse for fotografiene hans. Kanskje var det en liten lengsel i folk tilbake til den gyldne æraen, dens legendariske personligheter og høye kunstneriske nivå? At Herman Leonards bilder er ren kunst hersker det ikke lenger tvil om. Tenker du å anskaffe et originalbilde koster det deg fort mellom 1 500 til 50 000. Dollar altså. Alternativt; ønsker du å se øyeblikk der Miles Davis skaper magi med trompeten eller Frank Sinatra synger i studio med finhatten på, anbefales heller boken «Jazz». Jazz- og fotokunst på sitt aller fineste.

FOR UTROLIG TIL Å VÆRE SANT?

Hva skjedde da Jon Christensen kom syklende inn på scena under ekstranummeret?

Hva svarte Hans Marius Stormoen da han ble bedt om å gi et bidrag til «Rock mot rus»? Dette er noe av det du kan lese om i boka «JAZZÅ? Myter og humor i norsk jazz» som løpet av våren er ute på Musikkhusets Forlag. Boka er inndelt kapitler om Club 7, Trønderjazz, Nordnorsk jazzhumor, Turnéliv, Jazzveteranene, Big Chief m.m., supplert med frittstående essays: Jens Arne Molvær om jazzoppvekst bygdeNorge og julefortelling av Knut Borge. Bokas verdi økes ytterligere gjennom Alf Kjellmans finurlige tegninger og mange foto. Kjente musikere og andre jazzfolk har bidratt – Arild Andersen, Bent Patey, Bjørg Eriksen, Dagfinn Nordbø og mange andre har formidlet historier som gjør at også folk utenfor jazzmiljøet vil ha glede av boka. Musikere som gis mye omtale er bl.a. Øistein Ringstad, Hans Marius Stormoen, Alf Kjellman, Arild Wikstrøm og Jon Christensen.

Historiene er samlet og redigert av jazzveteranene Gustav Kramer, Petter Pettersson og Bjørn Stendahl.

Boka kan kjøpes på nett fra www.musikkforlagene. no, hos Barejazz og Eldorado Bokhandel i Oslo, utvalgte bokhandler ellers landet og nettbokhandler for kr 290.-.

JAZZLAND 20 ÅR

Jazzland Recordings feirer 20 år med noe av den beste musikken og de beste musikerne fra den norske jazz-, crossover- og improscenen. På veien fra å være utskytningsrampen for Bugge Wesseltofts «New Conception of Jazz» til å inneha en av de mest vitale artist-«stallene» bransjen, har det lille selskapet sluppet over 120 album. Flere av disse har status som rene klassikere. Enten det er snakk om å balansere helt på kanten av pop-musikken eller å pløye ny mark på dristig vis, så er det musikken som er Kongen Jazzland, med Bugge Wesseltoft som statsministeren. I løpet av de siste 20 årene har noen av de fineste musikerne i Norge skrevet seg inn Jazzland-krøniken, både som ledere og bidragsytere til noen av de beste albumene som er sluppet, uansett

Jazzland har skapt en sterk arena og et aktivt forum for musikalsk utvikling og eksperimentering gjennom en urolig periode for musikken generelt og musikere spesielt. Selskapet går inn i sitt tjuende år med en sterk vilje til å fortsette strategien med å sette artisten førersetet, og «smeltedigelen» er større enn noensinne.

SE PÅ VÆRMELDINGA

«This Is This. The Incredible Jazz Journey of Weather Report» er tittelen på filmen alle Weather Report fans venter på. Det er en dokumentar som går dypt inn historien om det toneangivende og trendsettende bandet. Her går det rykter om at vi vil få alt vi forventer av en god dokumenter. Intervjuer med mange av de sentrale folka og rundt bandet, filmog lydopptak som ikke tidligere er offentliggjort. «This Is This» er laget av filmskaperen og musikeren Tony Zawinul, som også er sønn av Joe Zawinul som var sentralt medlem og en av de musikalske drivkraftene Weather Report. Det er fortsatt uklart når filmen, som hadde arbeidstittelen «Calm Before the Storm» skal lanseres, men det går rykter om at det er rett rundt hjørnet. På thisisthisfilm.com kan du få oppdateringer og nyheter rundt prosjektet. thisisthisfilm.com/about/

sjanger. Navn som Bugge Wesseltoft, Sidsel Endresen, Eivind Aarset, Audun Kleive, Live Maria Roggen, Jon Eberson, Beate S Lech, Jan Bang, Maria Kannegaard, Torun Eriksen, Håvard Wiik, Mari Kvien Brunvoll, Jon Hassell og talløse andre, har alle bidratt til Jazzland-katalogen.

TEKST IVAR OFTEDAL FOTO HERMAN LEONARD

Det er gledelig å konstatere at SPOR5 på kort tid har blitt en etablert scene, og ikke minst en scene som byr på overraskelser. Alt fra verdensstjerner til nyetablerte studentband har allerede stått på scenen foran et publikum som har latt seg begeistre.

SPOR5 har vært åpent i litt over et år, og status er at det meste er i rute. Stavanger Jazzforums modige satsning på å etablere en ny scene i Stavanger har så langt vært en suksess. Det har vist seg å være en berikelse for kulturlivet byen, og investeringene som er gjort for å gjøre lokalene attraktive både for publikum og artister har virket som planlagt. Det flotte Steinway-flygelet troner på den ombygde scenen, og er samtidig et statement på hvilke ambisjoner som skal prege SPOR5 i fremtiden. Det har vært et fokus på å oppgradere lyd og teknikk slik at artistenes musikk skal komme til sin rett. Nå foreligger det planer for å bygge om baren og gjøre SPOR5 mer hensiktsmessig og opplevelsen enda bedre også for publikum.

ET TRYGT STED Å STARTE

– En av mange positive effekter av en egen scene som SPOR5, er at det gir oss muligheten til å styrke samarbeidet vårt med Universitetet. Det skal være en scene hvor vi kan bidra til å la nye og unge artister få møte publikum i en

virkelig setting. Det er verdifullt for artistene, men også for oss som kan både høre og se hvordan det blomstrer med talenter. Her har de muligheten til å få prøve seg og eksperimentere med både musikk og nye band, sier festivalsjef Per Hasse Andersen i Mai:Jazz.

Han får umiddelbart støtte av trombonisten Vegard Haugen som er en av de unge artistene som har stått på SPOR5-scenen i flere sammenhenger.

– Den erfaringen er verdifull, og det gir oss en trygghet som ikke kan opparbeides på andre måter. Vi står på scenen med litt større ro og selvtillit for hver gang. Noen av oss har til og med fått sjansen til å ta erfaringene med oss ut i verden. Saksofonisten Mathias Aanundsen og jeg fikk sjansen til å opptre på Parma Jazz Frontiere i Italia.

Det var et samarbeid mellom Universitet i Stavanger og Universitet i Parma. Robert Bonatti hadde satt sammen et ensemble med musikere fra Gøteborg, Købehavn, Oslo, Parma og Stavanger som spilte konsert der – verket var skrevet av en masterstudent. Det ble et utrolig bra prosjekt, og erfaringen med å jobbe sammen med så mange forskjellige musikere og med et så stort mangfold

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

›

var helt uvurderlig. Det er litt trist at det ble med den ene konserten når det funka så bra. Det er slike erfaringer som flytter oss som musikere. At noen tenker på den måten og forsøker å skape arenaer for oss, både ute i verden og her i Stavanger, er noe vi setter pris på. Det vil betale seg på sikt, sier Vegard.

Zulu er et av bandene som har sitt utspring i jazzmiljøet rundt Universitet i Stavanger. Zulu er ledet av trompetisten Ndabo Zulu, og har spilt konserter på SPOR5, både for vanlig publikum og skolekonserter.

– Skolekonserter er viktig for oss, det er rett og slett en tanke om rekruttering. Gi elevene sjansen til å høre musikk de kanskje vanligvis ikke hører på i en ramme som gjør det mulig å ha en dialog med artistene, Per Hasse Andersen er som vanlig svært engasjert på jazzens vegne, og rekker knapt å trekke pusten før han fortsetter.

– Jeg pleier å se mer på skoleelevene enn på musikerne

under disse konsertene. Det er så fint å se at noen «catcher» det, om du skjønner hva jeg mener. At de oppdager at det er noe her, musikken, noe nytt. Det er min belønning. Under Mai:Jazz var det konserter med Supersonics her på SPOR5, og det tok helt av. Jeg tror lærerne hadde sagt til elevene at de måtte oppføre seg og sitte stille og lytte, men når bandet dro gang og oppfordret alle til å reise seg ble det helt vilt. Det var stas. Tror de fleste fikk med seg at jazz er jo levende musikk og kan nytes på alle mulige måter.

Men hva syntes egentlig elevene fra 10. klasse på St. Svithun om å oppleve Zulu på scenen? Meningene varierte nok, men de fleste var positive både til å oppleve livemusikk i skoletiden og til det de hørte fra scenen, noen av elevene ville gjerne forklare hva de hadde opplevd: «Det var bra!» «Fint at det låt så forskjellig og at instrumentene liksom snakket med oss.» «Det er kanskje ikke slik musikk jeg hører på vanligvis, men det var spennende.» «Det var beroligende på en måte, jeg klarte å

leve meg inn i musikken.» «Tror kanskje jeg skal begynne å høre på jazz når jeg gjør lekser!» «Strålende. Jeg ble inspirert av at de var så utrolig flinke.» Selv om noen av de på bakerste benk hadde forlatt lokalet var det en gjeng som stod igjen og var både imponerte og positive. Det er kanskje slik dørene inn til en utvidet musikkverden kan åpnes.

SMÅ MØTER MED STORE ARTISTER

SPOR5 er også stedet for store anledninger i et lite format. Her får du sjansen til å møte artister som de fleste steder ville spilt på langt større scener. Internasjonale navn som Brad Meldhau og Joshua Redman er to eksempler på eksklusive anledninger til å komme tett på artistene. Silje Nergaard er en av de norske favorittene som har testet SPOR5. Både for publikum og artister er det spesielt å spille på mindre scener, kommunikasjonen blir annerledes og musikken oppleves nært. Det blir nesten som å ha verdensstjerner hjemme i stua.

– Den unike blandingen av å kunne gi publikum et så variert tilbud er noe vi bare kan gjøre hvis vi har vår egen konsertarena. Effekten av det slår begge veier, artistene møter et proft opplegg uansett hvilken liga de spiller i, og publikum får møte artister som både er helt ferske og de som har store navn. Det spennet i program er det ikke så vanlig å finne, så her oppfordrer vi publikum til å gripe sjansen, sier Per Hasse Andersen.

HVA KAN VI GLEDE OSS TIL? Programmet framover er fullt av høydepunkter som kan korte ventetiden mellom hver Mai:Jazz. Av internasjonale navn som står på programmet framover er det verdt å nevne Dr. Lonnie Smith, Christian McBride og Tomasz Danko. Det blir også besøk av norske artister som Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud og Farmers Market. Det er bare å glede seg og ta turen til SPOR5 for å oppleve fantastiske artister live i et format som er helt spesielt. n

ZULU VARMET OPP FOR ST. SVITHUN FØR TURNE I SØR AFRIKA

1. KONSENTRERT: Elevene fra St. Svithun likte det de hørte da Zulu stod på scenen. 2. GOD KLANG: Flygelet fra Steinway & Sons er ikke bare SPOR5 sin stolthet, men det tilfredsstiller kravene både til studenter og verdensstjerner. 3. EKSPERIMENTELT: For band som Zulu og andre startgropen av karrierene er skolekonserter både flott erfaring og en god mulighet til å prøve ut nye ideer foran et publikum.

Likte du øl første gang du smakte det? Rødvin? Østers? Noen har det i seg, for andre er det en «acquired taste» som engelskmennene så treffende sier det. Noe som ved første smaksinntrykk kanskje virker fremmed, sært eller krevende, men som vokser. Det som du kanskje først har fordommer mot, men som du oppdager nyanser ved, som du plutselig forstår litt bedre. Det som du etter en stund savner, det som gav deg motstand, men som du likevel plutselig får lyst på. Der det er noe spesielt som ikke ligner noe annet. Det er ingen påstand at jazz er slik, likevel kanskje litt slik. Alt som bare virker fremmed før du kjenner igjen referansene, før du tenker at det er noe trygt der, en liten nyanse av det som er kjent.

Sammen med kjenneren Terje Mosnes har vi ladet jazzpistolen med 28 patroner og skutt på blink. Her er noe for enhver smak, en blanding av alt det jazz har vært, er og skal være. Et utvalg av kvalitetsmusikk innen sjangeren, noen velvalgte smakebiter for både «absolute beginners» og hardbarka jazzkjennere. Både klassiske album fra legender som er bautaer sjangeren, og myke innganger for alle som nervøst vil ta sin første smaksprøve.

Terje, hva er det egentlig som kjennetegner en god jazzskive, og er det fellestrekk med de albumene som traff blinken i denne runden?

– Tja...hvis ei jazzskive skal være god for deg, må den iallfall by på musikk som du liker. Men det skader jo ikke at det låter som om musikerne trives, er inspirerte og står på for å skape noe som ikke låter ferdigtygd og formelstyrt.

Alle disse albumene har den henvendelsen, men den gir seg litt ulike utslag. Tidsepoker, besetninger, stilarter - slike variabler spiller inn, men dette er iallfall plater som har truffet mange, over alt der jazz lyttes til.

TEKST JOHN RØRDAM & TERJE MOSNES

#3

#1

Louis Armstrong

«The Complete Hot Five and Hot Seven Recordings» (1925-28)

Lurer du på hva som er forskjellen på rotekte trad-jazz og kommersiell gla’jazz, er dette svaret.

Miles Davis

«Kind of Blue» (1959)

Miles Davis, modaljazzens store triumf og verdens mest solgte jazzplate.

#4

Keith

«Belonging» (1974)

Kvartettklassiker. Kommentar overflødig.

#5

Charlie Parker

«The Charlie Parker Story» (1945)

Bebop, med bl.a Miles Davis og Max Roach bandet.

#6

Radka Toneff/Steve Dobrogosz

«Fairytales» (1982)

Duoklassiker. Kommentar overflødig.

#7

Sonny Rollins

«The Bridge» (1962)

Den originale lyden av New York. The sound of cool.

#8

Charlie

«Bird and Diz» (1952)

Bebopens brødrene Wright på vingene anno 1950.

#9

John Coltrane

«A Love Supreme» (1964)

Klassisk kvartettalbum. Et varsel om hvilken vei jazzmoderniteten var ferd med å ta.

#10

Dave Brubeck Quartet

«Time Out» (1959)

Første instrumentalinnspilling til å selge over 1 million. Hovedgrunn: «Take Five».

#11

Joni Mitchell

«Blue» (1971)

Et poetisk mesterverk. Er det jazz? Who cares.

#13 Bill Evans Trio

«Waltz for Debby» (1962)

Siste runde for jazzens mest sagnomsuste pianotrio.

#15 Weather Report «Heavy Weather» (1977) Fusion eller verdensmusikk? Iallfall Weather Report på sitt sterkeste. Med klassikeren «Birdland».

#16

Miles Davis «Bitches Brew» (1969)

Grunnlaget for fusionsjangeren. Ikke lett tilgjengelig, men alle som lytter blir belønnet.

#17

Pat Metheny & Lyle Mays

«As Falls Wichita, so Falls Wichita Falls» (1981)

Kjernen den første Pat Metheny Group, med litt brasiliansk perk-støtte.

#18 Bill Frisell

«Sign of Life» (2011)

Gitar, feler og cello - 858-kvartetten i sin egen form for americana.

#19 Diana Krall «Live in Paris» (2002) Paris har inspirert så mange, og Diana Krall er intet unntak.

#20

Charlie Haden & Pat Metheny

«Beyond the Missouri Sky» (1996)

Vakkert. Burde vært på blå resept for tvangsmelodikere.

#21 Jan Johansson «Jazz på svenska» (1963) Inspirert av svensk folkemusikk, og i all sin enkelhet helt genialt.

(1999)

Jan Garbarek,

#23

(1974) Every home should have one.

#24

Nils Petter Molvær «Khmer» (1998)

#27

John Coltrane «Blue Train» (1957)

Saksofongigantens første og eneste album for Blue Note.

#26

Kamasi Washingthon

Jarrett/Jan Garbarek/Palle Danielsson/Jon Christensen

Parker & Dizzie Gillespie

Flere vidunderlige dingser fra produsenter av ting som du ikke hadde tenkt på at du trengte, men som du kanskje tenker at du trenger likevel. Det er noe med folk som virkelig har et kjærlighetsforhold til musikk og som lager, kanskje ikke det du trenger mest, men får lyst på uansett.

STEAMPUNK FOR ALLE PENGA!

Det finnes mange ting folk blir hekta på. Steampunk er et eksempel. Kort forklart er Steampunk en blanding av science fiction og teknologi fra Viktoriatiden. Det gir, for oss som ikke er hekta, rare og overraskende visuelle uttrykk. James Loudspeaker har bygget denne mildest talt skreddersydde høyttaleren for en kunde som ikke fant akkurat dette produktet i de vanlige butikkene. Det har ikke bare blitt en visuell opplevelse utenom det vanlige, lyden er, som alltid fra James Loudspeaker, også i en klasse for seg. Noe å tenke på hvis du virkelig vil ha noe som skiller seg litt ut?

C-Steampunk fra James Loudspeaker

è jamesloudspeaker.com

HER FÅR DU SÅ ØRA FLAGRER!

DEN SOM VENTER PÅ

NOE GODT…

Det har tatt Linn to år å utvikle Krystal, og alt tyder på at det var verdt ventetiden. Den nye «Nude» design pick-up’en ser ikke bare fin ut, men utklasser også andre det er et poeng å sammenligne med når det gjelder lydkvalitet. Diamantstiften graver seg helt ned LP-grøftene på vinylen og spar ut lyden slik at du får høre vær eneste musikkdetalj. Ikke la deg lure av designet som både er rått og enkelt. Her er hver eneste lille detalj gjennomtenkt og alt unødvendig er skrellet vekk.

Krystal Moving Coil Pick-Up for LP-12 fra Linn

Fra Kimber får du den nyutviklede spesialkabelen som kan tilpasses dine hodetelefoner. Kabelen består av 100 forskjellige flettinger og 16 ledere som ender i et Y-ledd hvor kabelen splittes to utganger. Den er selvfølgelig flettet for hånd. Og pluggene har håndpolerte hus i Gabon elfenben, mahogni eller sedertre. (Vi tar det for gitt at disse små kunstverkene kommer fra miljøvennlige, og ikke minst lovlige, leverandører.) Lyden er, som du forventer og som designet lover, helt ørgasmisk.

Axios Headphone Cable fra Kimber

è kimber.com

NÆRMERE VIRKELIGHETEN KOMMER DU IKKE

Å spille musikken uten bass gjør rett og slett livet litt kjedeligere. Ja, men det er ikke subwoofer ekstrautstyr jeg trenger, tenker du kanskje. Da kan du gjøre et enkelt forsøk hvis du ikke allerede har en: Lån deg en subwoofer, spill den musikken du vanligvis lytter til i et par uker og lever den tilbake. Tipper du raskt konkluderer med at dette faktisk ikke går. Det er svært sannsynlig at du tenker at denne investeringen utrolig nok gjør en forskjell livet ditt. Lyden blir litt mindre interessant, og du vil raskt savne fargene i lydbildet som en subwoofer gir deg. Hvis du tillegg får hjelp av en ekspert butikken til å tune den inn til rommet, vil du kanskje få en skikkelig wow-opplevelse. Det finnes mange alternativer, men denne fra M&K Sound, gir deg mye god bass for penga.

V10 Subwoofer fra M&K Sound

è mksound.com

Berliner Meister Schallplatten lager vinylplater som ikke ligner på noe annet du kan høre dag. Det er autentiske opptak, ingenting kan forandres etter at artisten er ferdig med en 100 % analog innspilling. Det som blir spilt er det som høres, og det som høres er blitt spilt. Hver eneste lille tone blir gjengitt, uavhengig av om det er genialt eller helt feil. Musikken blir direkte gravert på en lakkert plate som opptaksmedium, og hele prosessen er optimalisert for vinylplater. I en verden hvor teknologien gir artister mulighet til å flikke, rette og produsere til alt blir perfekt, er dette en befriende annerledes måte å lage plater på, og den gir deg muligheten til å lytte til musikken akkurat slik den ble spilt.

Berliner Meister Schallplatten har ingen stor katalog, men hver eneste innspilling med de 12 utvalgte artistene er 100 % original vare

è berliner-meister-schallplatten.de

«EVERYTHING SHOULD BE MADE AS SIMPLE AS POSSIBLE, BUT NOT SIMPLER»

Med dette sitatet fra Albert Einstein som inspirasjon for produktene sine har Mark Levinson siden 1972 vært kompromissløst dedikert til kunsten av lyd. Nå introduseres et helt nytt 5. generasjons forsterkerdesign fra CT. USA Engineering Center of Excellence. Noe for alle som ønsker å nyte stor, åpen, naturlig, ubegrenset og uanstrengt lyd fra Mark Levinson. Her får du vare fra øverste hylle med den fine blandingen av klassisk design og det aller siste av moderne teknologi.

No 536 Monoaural Power Amplifier fra Mark Levinson

è marklevinson.com/

MUSIKK UTEN BASS ER SOM DESSERT UTEN SUKKER

TEKST OLAV MYKLATUN FOTO PRODUSENTENE

MAI:

Helge Lien har markert seg langt utenfor Norges grenser med sin videreføring av det sterke nordiske soundet. Den polske fiolinisten Adam Bałdych tilfører det hele en ny energi. Sammen har de gitt ut den nye, spennende CD-en «Brigdes». «Adam Bałdych is probably the best living violin player in jazz today. Together with the Helge Lien Trio he combines the influences of jazz, Polish and Norwegian folk and popular modern music. An album full of melody and outstanding musicianship.», er plateselskapet ACT’s beskrivelse av albumet. Utgivelsen får fem av fem

mulige stjerner magasinet Stereo: «Eine wunderbare Expedition.» (Stereo, september 2015)

Dette er absolutt noe å se fram til for Mai:Jazzpublikummet.

Adam Bałdych – fiolin, Helge Lien piano, Per Oddvar Johansen – trommer og Frode Berg –bass

Hvor: Spor5

Når: Torsdag 5. mai kl. 20.00

$ Billetter: 300,-/250,-

AMIGO TOM

Denne lørdagen er det duket for et dypdykk den brasilianske sangskatten, pluss et CD-slipp fra Amigo Tom med live-opptak fra Mai:Jazz 2011. Dette er låter som ikke er så kjente for det europeiske publikum. Låtmaterialet er håndplukket av Tom S. Lund, kvernet gjennom gitaren hans og skreddersydd for ensemblet. Musikken syder av lengsel og undertrykt lidenskap.

Noen ganger opplever man musikalsk kjærlighet og vennskap fra første tone. Det var det som skjedde første gang denne trioen spilte. Sammen presenterte de brasilianske toner som fikk høsten

til å våres og forfrosne hjerter til å tine. Prosjektet har fått navnet Amigo Tom, og det er det flere grunner til. Selvsagt fordi ordet amigo betyr venn, men det spiller også på den store brasilianske komponisten Antonio Carlos Jobim (populært kalt Tom), og på prosjektets frontfigur Tom S. Lund – en av Europas fremste bossanova-gitarister, og på det portugisiske ordet tom som betyr tone på norsk.

Eva Bjerga Haugen – vokal, Tom S. Lund – gitar og Tor Yttredal – saksofoner og fløyte

Hvor: Spor5

Når: Lørdag 7. mai kl. 18.00

$ Billetter: 250,-/200,-

ARTISTOMTALER

ANNELI DRECKER - rocks and straws

Anneli Drecker slo gjennom med bandet Bel Canto og innspillingen «Shimmering, Warm and Bright» allerede 1992. år kom hun med ny plate med nydelig og svevende pop/verdensmusikk. Annelis stemme er ganske enkelt usigelig vakker. Musikkmagasinet Textura kalte likegodt platen hennes for årets utgivelse.

Vår kollega, Tor Hammerø, fortalte på sin blogg, «Tor de Jazz», at han forelsket seg fullstendig i Drecker etter å ha anmeldt platen. Vi forstår han godt, for dette er rett og slett en perle av en plate!

Anneli Drecker – vokal og keyboards, Eivind Aarset – gitar, Rune Arnesen – trommer, Jane Kelly – vokal, Sindre Hotvedt – keyboard, Sven Persson – lyd, TBA og Bass

Hvor: Folken

Når: Onsdag 4. mai kl. 20.00

$ Billetter: 400,-/350,-

TEKST PER HASSE ANDERSEN FOTO PLATESELSKAPENE

ADAM BAŁDYCH MED

HELGE LIEN TRIO

AVISHAI COHEN TRIO

Født Israel, oppvokst i St.Louis. Nå med New York som base, har Avishai Cohen opparbeidet seg en plass blant de aller fremste jazzbassistene.

Samtidig har han kommet mer og mer fram lyset som en fremragende komponist. Men det er på scenen Avishai Cohen føler seg mest hjemme. Å oppleve ham live er absolutt den beste måten å bli kjent med hans musikalske univers.

«As a live performer, Cohen is hard to beat.»Fran Hardcastle, LondonJazz.

Avishai Cohen – bass, Nitai Hershkovits –piano og Daniel Dor – trommer.

Hvor: Stavangeren

Når: Fredag 6. mai kl. 21.30

$ Billetter: 350,-/300,-

BUGGE WESSELTOFT & NEW CONCEPTION OF JAZZ MED BJERGSTED JAZZ ENSEMBLE

Etter 400 konserter over hele verden og stilskapende plateutgivelser som «New Conception of Jazz» (1996) og «Moving» (2001), tok bandet en pause i 2006. Ti år etter blåser Bugge Wesseltoft liv prosjektet igjen. Denne gang med en helt ny generasjon unge musikere.

Få norske musikere satte sitt preg på den europeiske jazzscenen på 1990- og 2000-tallet på samme måte som Bugge Wesseltoft gjorde med sitt populære prosjekt «New Conception of Jazz». Sammen med sentrale musikere som franske Erik Truffaz og Nils Petter Molvær blandet han elektroniske elementer og jazz, og gjorde med dette New Conception of Jazz til et eget begrep innen sjangeren electronic jazz.

Under Mai:Jazz byr Bugge Wesseltoft og Tor Yttredal på et helt spesielt prosjekt, nemlig et spennende samarbeid mellom New Conception of Jazz og Bjergsted Jazz Ensemble. Vi er veldig spent på hva herrene Bugge Wesseltoft, Tor Yttredal og Tore Johansen kan få til med den spennende og lange musikalske historien til Bugge og New Conception of Jazz forsterket med en solid gjeng kvinnelige musikere.

Marthe Lea – saksofon, Oddrun Lilja Jonsdottir – gitar, Sanskriti Shrestha – tabla, Siv Øyunn Kjenstad – trommer, Bugge Wesseltoft – tangenter og Bjergsted Jazz Ensemble.

Hvor: Folken

Når: Torsdag 5. mai kl. 19.00

$ Billetter: 350,-/300,-

Forvent dere magi fra et av jazzens «dream team». Mann og kone, men også musikere med hver sin karriere. Musikalsk har de mye til felles. Begge startet med klassisk musikk for så å bevege seg mot pop/rock før jazzen kom til å spille den helt sentrale rollen.

«Når musikk er gjort så inderlig og empatisk holder det herfra til evigheten.», er Tor Hammerø sin konklusjon på samarbeidet.

Cæcilie Norby – vokal og Lars Danielsson –bass, cello, gitar og keyboards.

Hvor: Stavangeren

Når: Fredag 6. mai kl. 18.30

$ Billetter: 350,-/300,-

EIVIND AARSET BAND

Eivind Aarset – gitar og elektronikk, Audun Erlien – bass, Wetle Holte – perk, trommer og elektronikk, Erland Dahlen – perk, trommer, sag og klokkespill.

Hvor: Folken

Når: Tirsdag 3. mai kl. 20.45

$ Billetter: 300,-/250,-

ELEPHANT9 MED TERJE RYPDAL

Ståle Storløkken – keyboards, Torstein Lofthus –trommer, Nikolai Hængle Eilertsen – bass, Reine Fiske – gitar og Terje Rypdal – gitar.

Hvor: Folken

Når:

$ Billetter: 350,-/300,-

GOGO PENGUIN

Eivind Aarset har satt sitt markante preg på store deler av norsk musikk flere tiår. Med en unik musikalsk visjon som absorberer og reflekterer all slags musikk, men som samtidig beholder sin egenart og originalitet. Musikken hans har stort spenn. Fra stille intimitet til stekende intensitet. Med ny plate og et fantastisk band gleder vi oss til gjenhør med Norges kanskje mest spennende gitarist.

Elephant9 er et musikalsk kraftverk man knapt har sett sidestykke til verken i Norge eller internasjonalt. Det høres kanskje litt voldsomt ut, men tilfellet Elephant9 vil vi hevde det stemmer. Deres stadig økende publikum er bevis nok. Medlemmene har fartstid i Bigbang, Shining, Motorpsycho, Supersilent og en rekke andre konstellasjoner - Elephant9 har de funnet den ultimate plattform for egen musikalitet. Terje Rypdal, gitarist, komponist og stilskaper trenger vel ikke noen særlig introduksjon.

Noen ganger dukker det opp band som fanger deg allerede etter første takt. GoGo Penguin er et av dem. Trioen fra Manchester er unge og dynamiske, og det hører man. Ikke noe fiksfakserier, bare trommer, bass og piano, men med heftige beats, tunge basslinjer og suggererende og drivende pianotemaer, høres de vel så mye ut som et elektronikaband som et jazzband. De har mye av den samme kombinasjonen av vakre melodilinjer og pågående progresjon man kunne høre Esbjörn Svenssons Trio. De tre britene skaper likevel sitt eget unike lydbilde det som høres ut som et sterkt og velfungerende fellesskap. Når dette skrives, er trioen ute med en rykende fersk plate, denne gang på kredselskapet Blue Note Records. Vi kan ikke annet enn å si gå, gå!

Chris Illingworth – piano, Nick Blacka – bass og Rob Turner – trommer.

Hvor: Spor5

Når: Fredag 6.mai kl.22.30

$ Billetter: 250,-/200,-

CÆCILIE NORBY & LARS DANIELSSON

Lørdag 7. mai kl. 18.30

Harald Lassen er for en musikalsk kameleon å regne, og har en variert og innholdsrik karriere. På CV’en står kjente band som bl.a. indie-jazzbandet Pixel, avant-hiphop-bandet Mopti & Bendik Baksaas og den lyriske duoen DUPLEX. Likevel har han som musiker og komponist vært en tydelig stemme med sin uforutsigbare, men karakteristiske blanding av saksofon, vokal og perkusjon. «Jeg er ikke saksofonist – jeg er musiker!», sier Lassen selv.

LabTrio er en boblende pianotrio med et velsignet godt samspill. Trioen består av tre av Belgias aller mest markante jazzmusikere gjennom 30 år. De har gjennom turnéene sine og albumet «Fluxus» blitt en snakkis i det europeiske jazzmiljøet. De kan plasseres i et akustisk jazzlandskap, men flørter heftig med urban jazz og undergrunns hip hop-kulturen.

Det var Umeå 2014 at Lassen dumpet innom en konsert med LabTrio i Norrlandsoperaen, noe som skulle bli en skjellsettende opplevelse. Lassen bestemte seg for at om han noen gang skulle skrive musikk for en pianotrio, måtte det bli for LabTrio. Nøyaktig to år senere er de for første gang samlet på en norsk scene. Nøyaktig hvordan dette musikalske møtet vil høres ut vet vi ikke, men det ligger an til å bli mye moro, gripende vakkert, energi på høygir og herlige musikalske digresjoner!

Harald Lassen – saksofon, Anneleen Boehme – bass, Lander Gyselinck – trommer og Bram De Looze – piano.

Hvor: Spor5

Når: Torsdag 5.mai kl.17:00 $ Billetter: 250,-/200,-

HUNTSVILLE

Trioen Huntsville har siden starten i 2006 med stor integritet slipt sin helt særegne musikalske diamant. Enhver utgivelse fra dem er en begivenhet, og nå – etter et tresifret antall konserter og en imponerende diskografi – fremstår de som tydeligere enn noensinne. Huntsvilles musikk er et resultat av kollektiv improvisasjon, den befinner seg i musikalske grenseområder mellom rock, elektronisk musikk, fri-improvisasjon og en feit smørbrødliste av andre sjangere. Anmeldere har beskrevet musikken som «Morricone-aktige drømmelandskap», «kosmisk amerikana», og som et «amalgam av Miles Davis, Steve Reich og tidlig Tortoise». Bandet har tidligere gjort konserter og samarbeidsprosjekter med Hanne Hukkelberg, Sidsel Endresen, Wilco´s Nels Cline og Glenn Kotche og Thurston Moore fra Sonic Youth.

BBC beskriver musikken på følgende måte: «…involving, evocative music that’s genuinely emotionally engaging as well as pressing all the right buttons for those on the lookout for new sonic thrills. - Beautiful.»

Ivar Grydeland – gitarer, banjo, pedal steel-

gitar m.m., Tonny Kluften – elbass, akustisk bass, basspedaler m.m., Ingar Zach – perkusjon, tabla machine, sarangi box, sruti box, drone commander m.m.

Hvor: Spor5

Når: Onsdag 4. mai kl.19.00

$ Billetter: 250,-/200,-

JOSÉ JAMES

Mai:jazz har for første gang gleden av å presentere den innovative 37 år gamle amerikanske vokalisten José James for et norsk publikum. James behersker de fleste musikkformer - jazz, hip hop, gospel og blues, eller vakre sanger med enkle pianolinjer hvor hans fyrverkeri av vokalteknikk kan høres tydelig. Han har på mange måter skapt sin helt unike type vokaljazz.

I 2015 valgte José James å hylle sitt musikalske idol, Billie Holiday, i anledning hennes 100-årsjubileum med CD’en – «Yesterday I Had the Blues». Her kom hans vakre og mørke barytonstemme til sin rett.

Britiske Guardian skrev om utgivelsen: «This tribute is the real deal.»

Han er også sterkt influert av artister som Marvin Gaye og John Coltrane.

All Music skriver om José James: «A jazz singer for the hip-hop generation who combines many passions into a unique brand of vocal jazz.»

Under årets London Jazzfestival ble det fire utsolgte konserter på den prestisjetunge jazz-

klubben Ronnie Scott’s. José James har tatt det europeiske jazzpublikummet med storm - nå har turen endelig kommet til Norge.

José James – vocals, guitar, Takeshi Ohbayashi – keys, Solomon Dorsey – bass, vocals, Joe Blaxx – drums.

Hvor: Stavangeren

Når: Onsdag 4.mai kl. 18:30

$ Billetter: 400,-/350,-

Det blir en virtuos finsk-svensk forbrødring på årets festival. Den finske pianisten Iiro Rantala og svenske Ulf Wakenius står sammen på scenen. To artister som begge kan briljere med soloer og som begge vet å leke med gode melodilinjer.

Iiro Rantala gjorde seg bemerket med Trio Töykeät, Finlands mest spennende jazznavn på 90- og 2000-tallet. Hans lekne og ofte uventede spillestil ga ham mange fans. Også Ulf Wakenius har en stor fanskare å skilte med. Mangeårig gitarist Oscar Petersons kvartett og samarbeid med bassgigant Niels-Henning Ørsted Pedersen er bare noe av det som står på rullebladet hans. Wakenius trives like godt i det tradisjonelle, det brasilianske, det funky og det bluesy landskapet. Denne kvelden ligger an til å by på godt, nordisk håndverk!

IIro Rantala – piano og Ulf Wakenius – gitar.

Hvor: Spor5

Når: Fredag 6. mai kl.19:00

$ Billetter: 300,-/250,-

JAGA JAZZIST

Jaga Jazzist er et band, et kollektiv, et unikum og et fenomen. Etter 20 år i aksjon er de hippere og mer sultne enn noen gang. Fremdeles like suggererende, fremdeles like innovative og fremdeles like sterke live. Ensemblet spiller det som best kan beskrives som en eksperimentell blanding av jazz, storband, rock og elektronisk musikk. Det er overdådig, avansert og grenseoverskridende, men viktigst av alt: Ekstremt fengende.

Marcus Forsgren – elektrisk gitar og Fx, Andreas Mjøs – vibrafon, gitar, Korg MS10 og perkusjon, Martin Horntveth – trommer, Lars Horntveth – gitar, klarinett, saksofon, tangenter og steelgitar, Line Horntveth – tuba, fløyte, perkusjon, klokkespill og vokal, Even Ormstad – bass, og tangenter, Erik Johannessen –trombone, perkusjon og vokal og Øystein Moen – synthesizer og piano.

Hvor: Folken

Når: Fredag 6. mai kl. 22.30

$ Billetter: 400,-/350,-

HARALD LASSEN & LABTRIO

IIRO RANTALA & ULF WAKENIUS

En avantgarde-dikter som revolusjonerte poesien. Et improvisasjonsorkester som feirer ti år. Byens beste komiker med frie tøyler. Hva skjer når tre av Stavangers mest særpregede og uforutsigbare kunstnere smelter sammen på scenen?

Dikteren Sigbjørn Obstfelder ble født Stavanger i 1866, og 150-årsjubileet feires i hele år. Obstfelder regnes som Nordens første modernist, med ikoniske dikt som «Jeg ser» og «Regn». Færre vet at Obstfelders diktning også er full av musikalske referanser, og at Obstfelder selv var en habil fiolinist. Legg til Kitchen Orchestra, som gjennom ti år har forundret og begeistret med sin musikk. Mai:Jazz og Rogaland Teater er stolte over å kunne presentere avslutningskonserten for orkesterets tiårsjubileum under årets festival. Komponist Geir Lysne har satt sammen en leken og improvisatorisk forestilling basert på Obstfelders tekster, hvor orkesteret får rikelig armslag til å ta forestillingen uante retninger.

Christian Eriksen - skuespiller, musiker og komiker. Han skal sparre med Obstfelders tekster og orkesterets musikk, og får en fri rolle på scenen.

Summen av alt? – Forestillingen blir et avtrykk av hvordan Obstfelder påvirker oss alle der og da, sier komponist Geir Lysne.

Når: Søndag 8.mai kl.18:00

$ Billetter: 300,-/250,-

Pop? Jazz? Spirituals? Først og fremst er Kristin Asbjørnsens musikk preget av varme, personlighet og sterk formidlingskunst. De siste ti årene har hun jobbet tett og lenge på den afroamerikanske spirituals-tradisjonen, og dette kombinert med hennes jazzbakgrunn har gitt henne et helt særpregent lydbilde. Ikke bare i norsk, men også internasjonal sammenheng. De tre siste solo-platene hennes har høstet lovord over hele linja. Bergens Tidende skrev om albumet «The night shines like the day»: «Uendelig vakkert! Selv om hun synger seg rett inn i ryggmargen til den som hører, er det aldri snakk om noe intimitetstyranni. Albumet er en samling sanger som gir mening: Det er vemodig, personlig og allment. Og uendelig vakkert.»

Kristin Asbjørnsens sjelfulle stemme er rik på kontraster, den beveger seg fra stille melankoli til sprelsk, djevelsk energi. Sammen med et lag musikere som vet å finne det groovet som matcher Kristins vokaldymamikk, blir dette fort en konsertopplevelse som rører.

Kristin Asbjørnsen – vokal, Olav Torget –gitar, Rune Arnesen – trommer, Anders Engen – perkusjon og keyboard og Finn Guttormsen –bass.

Hvor: Petri Kirke

Når: Lørdag 7.mai kl. 22:30

$ Billetter: 300,-/250,-

LIVE FOYN FRIIS & THE JAZZ CATS

Sarah Vaughan, Billie Holiday, Frank Sinatra, Chet Baker og egenkomponerte sanger som passer denne sjangeren. Her blir det referanser til New Orleans, latin, nyere jazz og pop.

Live Foyn Friis – vokal, Thomas Torstrup –piano, Trygve Fiske – bass, Jakop Janssønn –trommer og Simen Kiil Halvorsen – trompet.

Hvor: Spor 5 Når: Lørdag 7. mai kl. 14.00 $ Billetter: 250,- /200,-

MANU KATCHÉ GROUP

Trommeslageren Manu Katché er en yndet medspiller blant både jazz- og popstjerner. Katché er født og oppvokst i Frankrike, men musikalsk fant han fort tilbake til røttene i Vest-Afrika. Den drivende og lette stilen har gjort han til førstevalg hos folk som Peter Gabriel, Sting, Joni Mitchell og Jan Garbarek.

Han er en karismatisk soloartist når han får briljere på egne premisser. Bandet hans er ekstra spennende denne gangen, da han har med seg like karismatiske Ellen Andrea Wang på bass og saksofon-nestor Tore Brunborg. Manu Katché – trommer, Tore Brunborg –saksofon, Ellen Andrea Wang – bass, Jim Watson - keyboards, Luca Aquino – trompet.

Hvor: Stavangeren

Når: Tirsdag 3. mai kl. 18.30

$ Billetter: 400,- /350,-

dispensably connected to each other. Neset is on his way to being one of the biggest new draws on the circuit». John Fordham, GUARDIAN (UK)

Marius Neset – saksofon, Peter Eldh – bass, Ivo Neame – keyboards, Jim Hart – vibrafon, Anton Eger – trommer og Svante Henrysson –cello.

Hvor: Stavangeren

Når: Onsdag 4. mai kl. 22.00

$ Billetter: 350,-/300,-

Norske Live Foyn Friis ble nominert til Danish Music Awards i 2012, og vant prisene «Danmarks Nye Jazzstjerne» samt «Årets Unge Jazzkomponist». Og 2015 ble plata «Running Heart» nominert til Danish Music Awards i to kategorier, nemlig «Årets danske vokalalbum» og «Årets crossoverplate»!

Live har turnert i store deler av Europa, SørAmerika, USA og Afrika. Nå er hun for første gang klar for Mai:Jazz. Kvintetten hennes består av noen av de fineste unge norske jazzmusikere - to av dem fra Stavanger. Denne våren går Live Foyn Friis og hennes Jazz Cats i Jan Erik Kongshaug sitt Rainbow Studio i Oslo. Repertoaret er inspirert av swingtradisjonen med sangskatter fra

MARIUS NESET KVINTETT MED SVANTE HENRYSON

Marius Neset tør vi påstå er en av Norges mest spennende saksofonister for øyeblikket. Energisk, søkende og leken. Den svenske cellisten Svante Henryson er bevandret både jazz-, klassisk- og rock-landskapet. Han ble nylig tildelt Nordisk Råds musikkpris for 2015!

Kombinasjonen Neset/Henryson blir farlig god.

Anmeldelsen britiske Guardian sier det meste: «Marius Neset combines Brecker’s power and Jan Garbarek’s tonal delicacy, but has a vision that makes all 11 originals on this sensational album feel indispensable, and in-

KITCHEN ORCHESTRA MED GEIR LYSNE OG CHRISTIAN ERIKSEN

Hvor: Rogaland Teater

Konsertene på Tungenes Fyr , Landsbyhuset Randaberg, Hå Gamle Prestegård vil bli annonsert seinere.

KRISTIN ASBJØRNSEN

Olga Konkova er utdannet innenfor både klassisk og jazz. Hun er uten tvil en av landets fineste pianister, med en rekke kritikerroste plater bak seg. Ikke minst «Improvisational Four» der hun improviserer over Joni Mitchell. Nå kommer hun til Mai:Jazz med egen trio og en aktuell CDutgivelse: «The Goldilocks Zone». Det er eksplosiv og hardtsvingende jazz, breddfull av dynamiske kontraster, som flyter gjennom rolige klanglandskaper før den kaster seg ut halsbrekkende partier.

Jan Granlie i Salt Peanuts er en av dem som er full av lovord: «The Goldilocks Zone» er blitt en helstøpt innspilling som viser hvilken eminent pianist man har Norge form av denne utflyttede russeren.» Med seg på plata har hun bassist Per Mathisen og trommeslager Gary Husband. Sistnevnte ikke minst kjent som fast medlem hos Allan Holdsworth og John McLaughlin. Til konserten på Mai:Jazz har Olga Konkova med seg en like spennende rytmiker – nemlig Audun Kleive!

Olga Konkova – piano, Per Mathisen – bass og Audun Kleive – trommer.

Hvor: Spor 5

Når: Onsdag 4. mai kl. 22.30

$ Billetter: 300/250,-

Duetter for gitar og trompet er ikke daglig tone-

Gjennom inspirasjonskilder som Coltrane, Chet Baker, Grieg, Stravinskij og moderne nordiske jazzretninger kommer Simens nysgjerrighet og brede erfaring frem i musikken. Musikerne spiller med ørene på stilk og samtaler med hverandre basert på komposisjonens form, tonespråk og stemning. Det gis store rom for improvisasjon og frihet, men resultatet er likevel et tydelig definert musikalsk uttrykk. Scripted Conversations er et unikum av et ensemble, som under ledelse av Halvorsen oser av overskudd, spilleglede, kreativitet og kvalitet alle ledd.

SVEIN OLAV HERSTAD TRIO

Svein Olav Herstad begynte allerede som 16-åring å spille med etablerte jazzmusikere. Seinere gikk ferden til jazzlinja i Trondheim. Nå, med 30 års erfaring som forskende og hardtarbeidende jazzpianist, har han utviklet et eget uttrykk basert på bred kunnskap om tradisjonen, teknisk brillians og klangbehandling i verdensklasse, kombinert med nyskapende og innovativt fokus. Han har en fingerspitzgefühl av en annen verden og et register som spenner seg fra det lyriske og elegante til en sjelden råskap.

kost, og enda mindre hverdagspreg blir det på serveringa når to mestere som amerikanske Ralph Towner (akustisk gitar,barytongitar, 12-strenger) og italienske Paolo Fresu (trompet, flygelhorn) setter hverandre i stevne.

Vi siterer Terje Mosnes: «Chiaroscuro må være en av årets mest stemningsfulle plater, vekslende mellom ildfullt virtuosspill og stille svev, og aldri har vel lyd av messing og strenger i samspill vært så rik og mangslungen som her. Fresus vibratoløse tone med mer enn en touch av Miles Davis seg og Towners fabelaktige harmonispill er klanglige skjønnhetsåpenbaringer på rekke og rad, og på et album som vesentlig består av Towners melodier, sender duoen også et langsomt nikk til Miles og Bill Evans med en «Blue In Green» som vel knapt har fått en vakrere framføring.»

Paolo Fresu – trompet og Ralph Towner –akustiske gitarer.

Hvor: Stavangeren

Når: Torsdag 5. mai kl. 22.30

$ Billetter: 300,-/250,-

SIMEN KIIL HALVORSENS

SCRIPTED CONVERSATIONS

Stavangertrompetist Simen Kiil Halvorsen debuterer med bestillingskonsert og plateslipp på Mai:Jazz. Tross sin unge alder har Simen markert seg som en av landets mest skapende og kreative trompetister, og med prosjektet Scripted Conversations viser han også sin styrke som komponist og bandleder. Etter at han mottok Mølsterprisen under fjorårets festival, har han samlet sammen et stjernelag bestående av musikere fra band som Moskus, Significant Time, Trondheim Jazzorkester og Hanna Paulsberg Concept.

Simen Kiil Halvorsen – trompet, Hanna Paulsberg - saksofon, Øyvind Dale – piano, Fredrik Luhr Dietrichson – kontrabass, Raymond Lavik – trommer og perkusjon og Hans Hulbækmo –trommer og perkusjon.

Hvor: Stavangeren

Når: Lørdag 7.mai kl. 20.00

$ Billetter: 300,-/250,-

Svein Olav Herstad – piano, Håkon Mjåset Johansen – trommer, Magne Thormodsæter – kontrabass

Hvor: Spor 5 Når: Tirsdag 3.mai kl. 20.00

$ Billetter: 250,-/200,-

TREE

Steinar Aadnekvam er fra Bergen, men bosatt i Stockholm og med hele verden som sin musikalske inspirasjon. «Freedoms Tree» er tittelen som summerer prosjektet hvor alle erfaringene skulle få plass.

Steinar Aadnekvam bestemte seg for å plukke de beste godbitene opp av skrivebordsskuffen, alt fra en rekke forskjellige besetninger, for så å blande det sammen på en og samme plate. Resultatet ble en internasjonal gryte med musikere fra Norge, Sverige, Frankrike, Cuba, Argentina, Brasil og Mozambique. Det norske plateselskapet Losen Records ga ut platen 2015. Tor Hammerø, i bloggen «Tor de Jazz», skrev om «Freedoms Tree». «…dette er nemlig grenseløs, vakker og varm musikk som mange bør få oppleve. Steinar Aadnekvam er så absolutt velkommen hjemom både titt og ofte.»

Steinar Aadnekvam – akustisk og elektrisk gitar, Rubem Farias – elektrisk bass, electronics, trompet og vokal, Jonatan Guzman – akustisk grand piano, Deodato Siquir – trommer og vokal, Peter Fredman – altsaksofon og fløyte, Santiago Jimenez Borges – fiolin og Gustav Orphée Noah – vokal.

Hvor: Spor 5

Når: Lørdag 7. mai kl. 21.30

$ Billetter: 300,-/250,-

OLGA KONKOVA TRIO

PAOLO FRESU & RALPH TOWNER

STEINAR AADNEKVAM –FREEDOMS

KICKSTART:

Mølsterprisen ga Simen Kiil Halvorsen både muligheten og den inspirasjonen han trengte for å ta steget fram som bandleder og komponist.

FOR –LØSNINGEN

Trompetisten Simen Kiil Halvorsen har til tross sin unge alder allerede etablert seg som en jazzmusiker med stor integritet, bredde og tilstedeværelse. Simen har et ønske om å skape musikk som er farget av friheten han vil gi musikerne, og som lar publikum bli lokket inn i nye og interessante landskap av samspill, lyd og klang.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

Simen debuterte på Mai:Jazz bare 16 år gammel, og siden har han spilt på festivalen i forskjellige sammenhenger og band hvert eneste år. I forbindelse med tildelingen av Mølsterprisen skal han for første gang spille med eget materiale og band. Hva har prisen betydd for Simen?

– Det betyr veldig mye. For det første er det en ære og en bekreftelse på at jeg er på rett vei. Noen har fått det med seg, men det var jo også et lite sjokk. De andre som har fått prisen har vært mye eldre, så jeg trodde egentlig ikke at jeg kunne bli vurdert engang. Det andre som har vært en bra effekt av prisen var at jeg fikk samlet et band, og at vi hadde en stor festivaljobb å sikte mot.

Du debuterer jo ikke akkurat på Mai:Jazz, hva blir egentlig den største forskjellen?

– Jeg har spilt i mange band og forskjellige konstellasjoner, men egentlig aldri gjort noe på egne vegne. Den prosessen som ble utløst av Mølsterprisen har vært utrolig forløsende. Jeg ble tvunget til å gå en runde med meg sjøl, finne ut hvilken artist jeg er og hadde lyst til å bli. Så måtte jeg sette sammen bandet av folk som jeg tenkte skulle passe. Det var også et stort pluss at jeg gikk for å spille inn materialet også, nå er det klart og platen slippes under Mai:Jazz. Prisen har gjort det litt enklere å finne

motivasjon og ikke minst at det har vært mulig å finne ytterligere støtte til prosjektet.

Så prisen handler ikke bare om annerkjennelse, men også om nye musikalske muligheter?

– Absloutt. Scripted Conversations springer ut i fra et ønske om å skape musikk som er meg. Jeg vil gi musikerne tydelige komposisjoner og retningslinjer, men også rom for improvisasjon og åpne partier. Min ambisjon er at musikerne skal farge resultatet, og med det bandet her er det ikke vanskelig. Hanna Paulsberg på saksofon, Øyvind Dale på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass og de to trommeslagerne Raymond Lavik og Hans Hulbækmo. Dette er en kjempegjeng. Øyvind og Raymond kjenner jeg godt fra studiene i Stavanger og vi har spilt mye sammen, resten er an blanding av noen jeg har spilt litt med og noen jeg bare hadde lyst til å spille med.

Hadde du et forhold til Morten Mølster som person og musiker før du fikk prisen?

– Det gjorde det ekstra sterkt at jeg kjente Morten litt, jeg har sett konserter han har spilt, og han har vært på noen av mine. Så vi var på hils og jeg opplevde ham som en person med en stor interesse og engasjement rundt musikkmiljøet i byen.

Har du andre ting på gang, ved siden av det nye bandet?

– Nå jobber jeg med masterstudiet i Oslo, og det dreier seg om duoen Past Present. Planen er å jobbe videre med Scripted Conversations parallelt, og at det skal være et av mine hovedprosjekter framover. Etter at vi har opptrådt for første gang på Mai:Jazz ønsker vi å spille mer live, så da blir det å jobbe med å få bookinger.

Ville det blitt noe av Scripted Conversations uten Mølsterprisen?

– Ja, det ville det nok, men prisen gjorde det mulig å stable det på beina mye raskere. Vi hadde plutselig en konsert å jobbe mot og muligheten til å slippe plate. Det er en god og motiverende start, og det er klart at pengene og oppmerksomheten rundt prisen også hjelper oss. For meg personlig var det sparket i baken jeg trengte for å skrive mer musikk. Mange av mine tidligere prosjekter

har vært som en del av et bandkollektiv, men dette er det første som bandleder og komponist. Jeg kan vel slå fast at prisen allerede har betydd mye. n

n Mølsterprisen er en pris som deles ut til en musiker med tilknytning til Stavanger. Prisen ble opprettet og delt ut første gang 2013, etter gitaristen Morten Mølsters bortgang. Mølsterprisen er skapt Morten sin generøse, engasjerte og inkluderende ånd.

n Juryens kriterier er følgende: Artisten skal ha høy musikalsk kompetanse, innovative dimensjoner, improvisatoriske egenskaper og være en bidragsyter til regionens musikkliv.

n Mølsterprisen deles ut av Stavanger Jazzforum og Mai:Jazz. Prisen er på 40 000,- og en konsert som gjennomføres på Mai:Jazz.

LES OG LYTT

Journalisten, professoren og musikkhistorikeren Ashley Kahn har tidligere skrevet for New York Times, Rolling Stone og Mojo. Selv om bøkene har blitt noen år er de absolutt verdt å lese. Kahn har tatt for seg to av de mest klassiske og berømte platene fra John Coltrane og Miles Davis. Det som gjør dette spesielt interessant er at disse innspillingene på mange måter står i en særstilling i jazzverdenen. De er sannsynligvis blant favorittene både til dem som kan nevne to jazzskiver og dem som kan nevne tusen. For alle som ikke har lest bøkene kan de anbefales på det varmeste. De gir et godt innblikk prosessene rundt de to historiske innspillingene. Det er overraskende interessant lesning, både for jazznerder og alle andre musikkinteresserte. Selv for de som har et nært forhold både til «Kind of Blue» og «A Love Supreme» vil bøkene sannsynligvis gi spennende innsikt hvordan Miles Davis og John Coltrane tenkte og jobbet. Når Kahn i tillegg klarer å sette stoffet inn både en historisk og en kulturell kontekst, på en frisk og engasjerende måte, vil dette være lesning som åpner for å forstå de legendariske artistene litt bedre. Kanskje til og med til å lytte til musikken på en ny måte?

VERDT Å SE

Selv om filmene kom fjor er det ingen grunn til at musikkinteresserte skal gå glipp av disse filmene. Det er to svært forskjellige dokumentarer, men det er et fellestrekk at kvaliteten er høy på begge og at de tar for seg to artister med utfordrende liv og karrierer.

I «What Happened, Miss Simone?» får vi gjennom lydopptak og arkivbilder som ikke har vært vist tidligere et sterkt møte med sangeren Nina Simone. Like viktig som musikken er hennes rolle som aktivist et segregert USA på 60-tallet. Det er en historie om både indre og ytre demoner, og om en stor artist som var fanget av omstendighetene og tiden hun levde i.

«Amy» er den hjerteskjærende og brutalt triste historien om Amy Winehouse. Det er ikke mulig å se filmen uten å få en stor klump magen. Bildene av den unge og talentfulle artisten tidlig karrieren mot bildene av et utnyttet, herjet og alkoholisert menneske er sterke kontraster. Historien om denne reisen er også sterk, til tross for at filmen forteller oss en usminket virkelighet sitter vi igjen med en følelse av oppreisning for artisten Amy Winehouse. Dette er en film som hjelper oss å se bak det tabloidiserte skandalebildet. For Amy Winehouse var en ekte musiker, som fortjener vår beundring.

ENDELIG ER DEN HER

«Miles Ahead» er regidebuten til den Emmy-vinnende skuespilleren Don Cheadle. Cheadle har brukt sin lidenskap for Miles Davis som både skuespiller, regissør og produsent. Denne filmen om Miles Davis tar utgangspunkt i perioden på slutten av 70-tallet hvor livet til Davis kanskje var på sitt mest turbulente. Filmens dramaturgi bygger ikke på tradisjonell dramaturgi, men skal etter sigende ligne mer på musikken til Miles Davis med sin uforutsigbare, søkende og sjelfulle fortellerstil. Filmen hadde premiere under New York Film Festival fjor høst, og er ventet klar for et større publikum på vårparten.

AMBISJONER: Scripted Conversations er et prosjekt som skal gi musikerne både rammer og frihet.

Anbefalt lesning av Ashley Kahn: – Kind of Blue: The Making of The Miles Davis Masterpiece – A Love Supreme: The Story of John Coltrane’s Signature Album

Det er ikke bare i Stavanger du kan merke resultatene av et sterkt jazzmiljø i utvikling. Resultatet av at mange gode krefter har dratt i samme retning kan resten av verden også nyte godt av.

Hva skjer når artistene tar med seg kulturbagasjen sin ut i verden? Det er spennende å følge både studentene og artistene, som vi liker å tenke på som litt våre, i møte med et større publikum. Det er mange veier som fører ut av Norge, og vi møter noen av dem som på en eller annen måte har tatt med seg en liten bit av Stavanger ut over landegrensene. Hvilke erfaringer har de gjort seg? Hva har de tatt med seg? Hva savner de? Hvordan opplever de å bli mottatt? En ting er at alle i Stavanger kan være stolte av den musikalske utvandringen som skjer, men kanskje vi kan lære noe av disse erfaringene også. Det er i hvert fall viktig for alle som har lyst til å følge i fotsporene ut i verden, og så kan alle vi andre glede oss til de kommer «hjem» til en av scenene i byen.

Tor Yttredal er professor ved jazzutdanninga ved Universitetet i Stavanger, men han er også musiker og klarer kanskje å ha et helhetlig perspektiv rundt det å møte verden som artist. Hvordan føles det når de ferske artistene forlater redet, er det vemodig eller bare gledelig å se dem pakke ned instrumentene for å forsøke seg på nye scener?

– Det kan selvfølgelig være vemodig at studenter forlater oss etter mange års samarbeid. I følge ferske kandidatundersøkelser viser det seg at så godt som alle raskt finner relevant arbeid i kulturlivet. Det er en glede at studentene har fått en kvalitativ utdanning og skal begynne å praktisere musikkfaget i profesjonelle sammenhenger på utøvende og pedagogiske arenaer. Bruke av seg selv og skape ny kultur der de finner sin plass, sier Ytterdal.

Hvor mye av utdannelsen handler om det å klare seg som artist, utfordringene ser jo helt annerledes ut når de trygge rammene fra en solid læringsinstitusjon forsvinner?

– Vi har vært svært bevisst på at praksis og studiemiljø skal kalibreres best mulig med de arbeidsutfordringer som de vil møte etter endt utdanning. Det har derfor vært viktig for oss å skape et studiemiljø der studentene i stor grad opplever at studiet i teori og praksis skjer i rommet mellom oss

som utdanningsinstitusjon og de profesjonelle formidlingsarenaene vi samarbeider med. Stavanger Jazzforum med sin klubbdrift, festivaler og organisasjonsvirke er svært relevant i denne sammenheng og selvfølgelig også Vestnorsk Jazzsenter, Kulturskolen, videregående skole og relevante scener i byen og i regionen.

Det er jo stor søknad til utdannelsen, ikke bare Stavanger, men også i Trondheim og Oslo. Utdanner vi for mange jazzmusikere?

– Nei . Det utdannes ikke for mange jazzmusikere.

Hvorfor er det viktig for et samfunn å satse så hardt på kultur som vi gjør? Hvilken betydning har det for Stavanger at det kommer et synlig kulturelt eksportbidrag til både resten av landet og verden?

– Det er helt riktig å satse sterkt på kultur. Det vil etter all sannsynlighet bli enda viktigere i tiden vi går inn i. Arbeidsmarkedene er i stor endring og kulturlivet vil spille en svært sentral rolle i den endringen. For Stavanger som har en oljerelatert arbeidstopografi vil det være avgjørende at utdanning og kultur har et tungt fokus. Ikke bare for at regionen skal kunne holde på kompetanse, men ikke minst for at regionen selv skal skape kompetanse som er fremragende og internasjonalt relevant.

I en av artiklene i denne utgaven av note: kan vi lese om Jan Garbareks karrierestart, den var hakket mer utfordrende enn for jazzstudentene i dag som kan velge å fordype seg ganske smalt helt fra starten. Er studentene i dag for privilegerte?

– Nei, studentene av i dag er ikke for privilegerte. Hver generasjon har sine utfordringer. Dagens informasjonstilgang er ikke uten videre en kvalitativ dimensjon. n

TEKST JOHN RØRDAM

Du bør ha en plan, en tanke om hvor du vil som artist. Du må sette deg dine egne mål. Randi Tytingvåg er en artist som allerede fra starten valgte å gå sine egne veier. Det har hun hatt stor suksess med, både i Norge og Tyskland. Alt Randi gjør viser at hun har begge beina godt plantet i virkeligheten, og som artist har hun en solid bakgrunn, som gir henne mot til å utfordre og overraske oss.

Randi Tytingvåg vikler seg ut av det lange skjerfet hun har rundt halsen, mens hun bestiller drikke og hilser på oss i samme bevegelse. Effektiv, men samtidig åpen, imøtekommende og nysgjerrig er en god beskrivelse av førsteinntrykket Randi gir. Nå er vi nysgjerrige på hennes vei til å bli en etablert artist, og hvorfor hun valgte å studere utenfor Norge?

- For meg var det et helt bevisst valg å reise ut. En av grunnene til at det ble London var muligheten til å lære av Lee Gibson, en av Englands aller fremste jazzsangere. Hun er litt «old school», noe som passet perfekt med mitt ønske om å lære om røttene i jazzen. I Stavanger, og i hele Norge, har jazzscenen endret seg mye siden jeg debuterte, men uansett gir det noe ekstra å studere i en verdensby som London.

– Det er et utall klubbscener, og du kan bokstavelig talt gå ut hver dag for å høre god livemusikk. Det kan gi rare utslag også. Det første året steg pundkursen ganske markant, og dette førte til at det ble mindre igjen av stipendet mitt. Min prioritering av musikkopplevelser førte til at jeg gikk ned 8 kilo fra påske til sommeren. Fikk hvert fall hørt mye fin musikk. Det var viktigere enn mat.

Du sier at når du kom tilbake til Stavanger hadde det skjedd ting, noe som ville fått deg til å tenke annerledes om du skulle valgt studiested i dag?

- Da jeg kom hjem oppdaget jeg raskt at det hadde skjedd mye i miljøet rundt universitetet. Der, og i byen ellers, hadde jazzinteressen blitt mer levende. Musikkmiljøet i Stavanger har alltid vært bra, men nå hadde interessen for jazz også økt. Dette var neppe tilfeldig, men heller et resultat av at mange krefter beveget seg samtidig – London var nok uansett min plan.

Hva betyr den økte interessen og et større jazzpublikum for dere som artister?

- Uten publikum har jeg ingen jobb, så det å pleie publikum er enormt viktig. Det betyr ikke at jeg bare gir folk det de vil ha. Det jeg gjør kan være både utfordrende og uventet, men det må komme over scenekanten. Jeg vil at publikum skal merke at jeg står på scenen med noe å formidle. At jeg har noe å komme med som er mitt. Vi er så vant til å bli sammenlignet med andre at det er lett å gå seg vill i andres forventninger. Jeg bruker ofte et sitat fra Martha Graham som ledetråd:

«It’s your business to keep it yours.» Det som er ditt,er bare ditt. Jeg tror at det er en viktig oppgave for alle artister å skape noe som er unikt nettopp for dem, uten å bli historieløse. Vi som er artister i dag er heldige, det er så mye som er åpent. Så mange rom å bevege seg i.

Hva er det beste som kan skje i forholdet mellom deg og publikum?

– Jeg håper å oppnå at publikum fortsatt skal være nysgjerrige på hva jeg skal gjøre videre, at det ikke er forutsigbart, men kanskje litt annerledes enn forventet. Samtidig er det viktig at de er trygge på at de får noe bra, noe som er kvalitetssikret. Da har jeg oppnådd noe. Utdannelsen min har gitt meg en solid grunnmur og basis for både å tolke og skrive låter og tekster. Likevel tenker jeg aldri sjanger når jeg jobber med nytt materiale, det er mer slik at jazz er min bakgrunn og min måte å tenke på, det er grunnmuren som gir meg trygghet til å leke med forskjellige uttrykk. Det som kanskje er litt spesielt i dette feltet er at det er mer akseptert at du kan levere på din egen ambisjon. Det er et sunt forventningspress å legge på seg selv. Hva er min vei?

Når du går nye musikalske veier kan det være en utfordring å holde på publikummet ditt. Noen vil kanskje

UTADRETTET: Randi Tytinvåg har helt fra starten av karrieren hatt blikket vendt ut mot verden.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

rynke på nesen når jeg blander inn elementer fra folk og country, men da er det min oppgave som artist å kommunisere. Få dem til å lytte på en åpen måte, ta dem med på min reise. Alt som gjør at jeg stagnerer eller gjentar meg selv finner jeg ganske uinteressant.

Du har store ambisjoner, føler du det er vanskelig å leve opp til egne krav og målsettinger?

- Vi har vel alle store forventninger til oss selv innimellom? For noen år siden var jeg med i et næringslivsnettverk som het Kultibatoren. Det var interessant og lærerikt. Et av de beste rådene fikk jeg av Egil Josefsen, som også er i styret for Mai:Jazz: «Husk å nyte når det går bra. Hvis du klarer å vekte det som er positivt mot det som er negativt ca 50/50 går det fint.» Det har vist seg å være en god balanse. Det har blitt viktig å ikke bare skynde seg videre. Få tenker på artister eller band som små bedrifter, men det er jo det de er. Å stå på en scene er bare en liten del av jobben, men resten av det som må gjøres kan også være inspirerende fordi det handler om å få satt egne prosjekter ut livet.

Har det vært et mål for deg å nå et større publikum? - Å jobbe utenfor Norge har vært en del av en bevisst strategi for meg. Tyskland har vist seg å være et godt sted for norske jazzartister. Silje Nergaard, Solveig Slettahjell og Kristin Ambjørnsen hadde på mange måter gått først og gjort det, om ikke enklere, så kanskje åpnet opp litt for oss som kom etter. Det tyske publikummet er nysgjerrige, og møter opp med en positiv forventning. Det er et stort marked, og som regel kommer det mange på konsertene. Jeg opplever at publikum har likhetstrekk uansett hvor i verden jeg spiller, men jeg kan få respons på veldig forskjellige ting. Kanskje skyldes det kulturelle ulikheter, at det er forskjellig klangbunn i oss som mennesker avhengig av hvor vi kommer fra.

Hvis vi ser bort fra kulturforskjeller, hva tenker du er det viktigste å tenke på for artister som vil prøve seg på andre markeder?

- Jeg tenker at det er essensielt å ha et apparat som jobber for deg og som forstår deg som artist. Jeg har vært utrolig heldig med mine samarbeidspartnere. Først med Ozella Music som gjorde en kjempejobb med booking og promotering, og nå med Act som har et enda større apparat og en lenger historie. I 2013 dro jeg til Jazzahead! som er en viktig bransjemesse for alle aktører innen jazz i Europa. Jeg hadde vært der tidligere og gjort showcase, men denne gangen dro jeg bare for business-delen. Der møtte jeg Regine Burk som ble min bookingagent. At jeg dro ned og hadde møtene selv hadde stor betydning, for dette handler om tillit. Det er avgjørende for meg som artist for å sikre framdrift i prosjektene.

Det er med andre ord ikke tilfeldigheter som har ført deg ut av Norge. Hva kunne du tenke deg å si til alle unge og lovende jazzmusikere som ønsker å nå et større publikum?

- Ingenting skjer av seg selv. Sett deg mål. Jeg tror jeg lærte mye gjennom studietiden ved å være målbevisst. Det er ikke lurt å hvile i studentlivet. Det er ingen som blir musiker av å gå på skole. Du må tenke dine egne tanker. Som student får du mange mål og delmål underveis. Det er fint, men du må også sette deg mer langsiktige mål. Lag din egen strategi, en som bare er din. Finn deg gjerne en mentor. Noen som kan hjelpe deg å utvikle og tenke dine egne tanker. I London fikk vi tilbud om to mentorer en musikalsk og en personlig. Det hjalp meg veldig. I Stavanger er det jo så mange interessante folk, både i kultur- og næringslivet. Det er ikke farlig å ta kontakt med noen du tenker kunne vært en spennende sparringspartner. Mange vil antageligvis synes at det er smigrende å bli spurt. Sannsynligvis blir de også nysgjerrige på deg. Jeg tror aldri du taper på å ta kontakt.

- Den første spillejobben min var på Mai:Jazz i 2001. Jeg hadde bestemt meg for at det var en passende debut, og siden de ikke svarte på mailene mine troppet jeg like godt opp på kontoret og nærmest forlangte å bli satt på programmet. Jeg tror til og med jeg sa: «Jeg lover deg at jeg er bra!». Jeg tror kanskje jeg understreket det med å slå neven i bordet. Det funket, og jeg tenker at det er viktig å bruke den ungdommelige frimodigheten mens du har den. Jeg ville jo aldri i livet turt å gjøre det samme i dag. Så ta sjansen og ikke gi deg. n

Etter fire gode år på jazzlinja i Stavanger flyttet jeg i fjor høst til Stockholm for å fortsette musikkstudiene der. Jeg var gira på å teste en ny by, møte nye musikere, og starte nye prosjekter, så da tilbudet om å ta et år på Kungliga Musikhögskolan i Stockholm kom, var valget enkelt. Ett år der jeg kunne styre min egen studiehverdag, velge mine egne fag og lærere og ha masse tid til egne prosjekter. Ingenting annet enn en kjempemulighet, selv om jeg oppi all entusiasmen innså jeg at mine kunnskaper om jazzbyen Stockholm egentlig var så som så. Jeg hadde selvfølgelig hørt på flere svenske jazzmusikere opp gjennom årene. Musikere som Fredrik Ljungkvist og Magnus Broo i Atomic, trombonisten Mats Äleklint og mange flere, hovedsaklig gjennom deres samarbeid med norske musikere, i tillegg til kanskje en festivalkonsert i ny og ne. Det var vel omtrent så langt referansene mine rakk. En liten måned ut i oppholdet mitt gikk Stockholm Jazz Festival av stabelen, som den har gjort hver oktober i noen år nå. En relativt stor festival med omtrent 150 konserter over 10 dager. Utrolig mye spennende musikk der spesielt konsertene med Torbjörn Zetterberg & Den Stora Frågan, Per Texas Johansson 4tet og Room8 sto igjen som høydepunkt for min del. Alle disse tre er svenske band bestående av musikere fra Stockholmsområdet, noe som var en stor fellesnevner på festivalprogrammet. Her har man valgt bort store internasjonale trekkplastre og istedet satset på mengder med kortreist kvalitet til en ganske rimelig pris for publikum.

Nå var det kanskje ikke sånn at hele Stockholm sydet av festivalliv de ti kalde oktoberdagene. For mens Mai:Jazz klarer å få hele Stavanger i festivalmodus hver mai var det tydeligste tegnet på festival i Stockholm at alle konsertene begynte presis og at man derfor alltid kom 15-20 min for seint.

Men med så mange lokale musikere på plakaten kan en tenke seg at det må ha vært stor rift om jobbene. For å høre mer om hvordan det er å overleve som jazzmusiker i Stockholm forhørte jeg meg med trombonisten Sven Berggren, mangeårige musiker og bandleder samt lærer på jazzlinja:

Det har på mange måter vært en overetablering av flinke jazzmusikere i Sverige i takt med at utdanningsinstitusjonene har blitt flere og større. Her har nok publikumsutviklingen kanskje ikke holdt følge i samme grad, noe som har medført større konkurranse om spillejobben som finnes. Da jeg startet som musiker på 80-tallet var det flere i «den eldre garde» som kunne leve av å være fulltids jazzmusikere. Det ser en mindre av nå.

På den andre siden har det kunstnerisk vært en veldig stimulerende utvikling siden kvaliteten og bredden har øket, for ikke å snakke om antall spillesteder. Et annet inntrykk jeg har fått av jazzscenen i Stockholm

er at den amerikanske jazztradisjonen har dypere røtter her enn hva jeg er vant med fra Norge, noe en kan finne igjen i festivalbookingen, det store antallet tradisjonelle jamsessions og et stort storbandmiljø. Sven Berggren er til en viss grad enig i:

I Sverige, og Stockholm spesielt, har nok jazzscenen vært farget av den store andelen amerikanske jazzmusikere som spilte her og i flere tilfeller flyttet hit på 50- og 60-tallet. De spilte med svenske musikere og man fikk på et tidlig stadie et levende jazzmiljø med flere store utøvere som for eksempel Jan Johansson og Lars Gullin. Den sterke storbandtradisjonen kan være en annen viktig faktor. Der har kanskje Norge internasjonalt klart å skape en enda tydeligere stilistisk profil, med musikere i spissen som Jan Garbarek, Jon Christensen, Jon Balke og forholdet til det tyske plateselskapet ECM. Når det er sagt så tror jeg disse forskjellene er mindre nå enn noen sinne.

Det siste er jeg forsåvidt ganske enig i. De færreste jazzstudenter er vel idag særlig opptatt av å holde seg innenfor snevre sjangergrenser. Det ville være rart, nå som tilgangen til musikk har blitt som vann i springen, der vannet kommer i et uendelig sortiment av farger og smaker. Ja, det finnes vel knapt en bandomtale som ikke inneholder utrykkene «eklektisk», «sjangersoverskridene» eller «umulig å sette bås». Men vent, nå begynner dette å gli over i en helt annen artikkel. En artikkel som burde vært skrevet av noen med flere studiepoeng i musikkvitenskap enn meg, så jeg trekker meg heller stille tilbake og ønsker stavangerpublikummet en fantastisk Mai:Jazz 2016!

Hva er det beste eksemplet ditt på at det lønner seg å være målbevisst?

Fra Stockholm med kärlek Johannes Fosse Solvang

Johannes Fosse Solvang er jazztrombonist fra Klepp, bosatt Stockholm. For tiden aktiv bandene Daytime Television Free Jazz, Johannes Solvang Kvintett og BenReddik.

- Jeg vet ikke om det er sant, men det er mange som sier at hvis du går mer enn tre å på Berklee vil du aldri få et stort navn som musiker. Dessuten er det et faktum at det er veldig mange drop-outs som har fått store karrierer etter å ha vært innom universitetet, sier Thorleifur Gaukur Davidsson før han tørt legger til at hans utsikter etter å ha fullført fire planlagte år på Berklee i Bosten vil være en smule usikre.

Den tidligere UiS-studenten, allestedsnærværende munnspilleren og svært talentfulle Thorleifur Gaukur Davidsson er hjemom Stavanger da han møter oss på Spor5. Nå har han byttet ut UiS med det velrenommerte Berklee College of Music. Universitet i Boston har utdannet en lang rekke kjente musikkpersonligheter. Quincy Jones, Diana Krall, Esperanza Spalding, John Mayer, John Scofield, Al Di Meola, Bill Frisell og Keith Jarrett bare for å nevne noen i et nokså tilfeldig utvalg. Det bør ikke være mangel på inspirasjonskilder, men nå er vi i Stavanger og Gaukur kommer syklende relativt elegant, lettkledd og frossen, kanskje har han allerede glemt hvordan det er i Norge?

– Ja, det har vært en overgang for å si det forsiktig. Selv om jeg gikk på konservatoriet på Island og på universitet her i Stavanger, innså jeg ganske raskt at dette var så å si det samme som å begynne på nytt, men jeg er jo litt vant til det. Jeg begynte egentlig med gitar, men så var det en glidende overgang til munnspillet. Da jeg skjønte at dette faktisk var «mitt» instrument ble jeg veldig «obsessed» på å lære meg alle teknikkene raskt. Det er jo litt interessant at jeg først ikke fikk lov til å ta opptaksprøvene, verken på Berklee eller på Universitetet i Stavanger, med munnspill. Da handler det om å være sta nok, til slutt hadde jeg insistert, mast og argumentert nok til at jeg fikk ta prøvene med munnspill. Både i Stavanger og Boston.

Hva vil du si er den aller største forskjellen?

– Friheten. I Stavanger har vi total frihet, og jeg fikk muligheten til å finne ut hvem jeg var som musiker. Den fulle verdien av det oppdaget jeg kanskje først når ting ble annerledes. Jeg lærte, eller forstod, hvor mye som kreves for å bli musiker. Gjennom Blå Trå og samarbeidet med Stavanger Jazzforum fikk vi smakebiter på virkeligheten og nivået som er utenfor den trygge studierammen. Friheten vi hadde har også gjort meg mer fleksibel. På UiS er det

også mye fokus på gehør, og at det er mulig å øve på gehør. Jeg er i det hele tatt glad for alt jeg har lært, og det aller meste er ting jeg kommer til å ha bruk for og glede av.

Så overgangen fra vestlandet til the East Coast har vært merkbar?

– Boston er jo helt annerledes på alle måter, alt er større, det er mer folk og kanskje litt mer spennende enn Stavanger. På Berklee er det sinnssykt mye mer teori. Jeg har vært vant til å jobbe mye, men strukturen her er så forskjellig. Mye mer fag, mer teknikk og mer teori. Det er virkelig helt vilt mye arbeid, og i tillegg vil jeg jo fortsette å jobbe med mine egne ting. En annen forskjell er at det er så mye trøkk hele tiden, at det skjer så mye, og jeg har skjønt at det er ting jeg kommer til å gå glipp av rett og slett fordi det er umulig å få med seg alt. Det er jo ingen andre som spiller munnspill, så da blir det mange muligheter for meg til å være med på det meste.

Føler du at du allerede nå har forandret deg som artist? – Det er virkelig to forskjellige måter å lære og utvikle seg på. Det er fint å få oppleve begge deler. I Stavanger skulle vi finne vår vei musikalsk, mens i Boston er det mye mer fokus på håndverk og teknikk. Uansett er jeg takknemlig for tiden i Stavanger, jeg er helt sikker på at for meg som musiker kommer det til å være en viktig periode. Savner Stavanger, familien, stillheten, vannet og fordelene ved å være i et lite miljø og kjenne alle. Heldigvis får jeg ikke mye tid til å reflektere over det. Det er for mye jobbing.

Det virker som du har tilpasset deg den nye hverdagen og kulturen godt allerede, er det slik at du føler forskjellene også vil endre måten du tenker på?

– Nei, egentlig ikke, jeg har en stor trygghet med meg allerede. Det er forresten en annen og merkbar forskjell, og det er kanskje en kulturforskjell, på Berklee er det slik



likes

thorleifurgaukur RnB-night på Wallys    40 likes

thorleifurgaukur Øvingsrom

at de flinkeste også får de beste lærekreftene og det beste tilbudet. Jeg er jo i en helt spesiell situasjon, det er ikke vanlig at studenter fra nordiske land får fullt scholarship. Jeg har jo vært utrolig heldig som fikk det. For å sette ting i perspektiv er det 8000 søkere, 1500 som kommer inn og av de som kommer inn er det bare 15 som får fullt scholarship. Jeg må bare takke for muligheten når jeg har fått den. Kontaktene er viktige, både de jeg skaffet meg i Stavanger og de jeg får her i Berklee, det er en bonus at universitet her har kontakter mot ECM. For å leve av å være jazzmusiker har jeg jo skjønt at du må se på verden som et mulighetsrom. Det er jo ikke automatikk i at det står spillejobber i kø når du er ferdig med skolen. Du må stå på og jobbe hele tiden, og jeg føler at jeg er på rett plass. Det er et godt bluegrassmiljø i Boston, mye keltisk inspirasjon. Musikk som passer meg og munnspillet mitt. Det handler om å jobbe hardt og kjempe seg fram. Det er enda tøffere i USA enn i Europa, her er det ingen

   21 likes

thorleifurgaukur Jeg spiller på Caf-show på skolen

systemer for noe som helst av offentlig støtte. Så jeg må bare fortsette å bygge nettverk, og ta en hver sjanse som måtte dukke opp.

Du har allerede gjort deg noen erfaringer, hva ville du gjort annerledes hvis du var sjef for jazzutdanningen på Universitetet i Stavanger?

– Rekruttering! Flinke studenter er avgjørende både for godt miljø og kvalitet. Jeg tror søkermassen har gått noe ned, men det behøver ikke bety så mye. Det virker som om de som søker kanskje er mer dedikerte og motiverte enn tidligere, men det er bare et inntrykk jeg har. Til slutt vil jeg si at UiS bør bli litt mer kravstore overfor studentene, ikke la dem får sjansen til å bli late. Krev mer, sier Thorleifur og gliser rått før han legger til at han kanskje ikke blir så populær i studentmiljøet etter akkurat den uttalelsen. n

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PRIVAT

Jeg landet i Boston dagen før «Orientation week». I løpet av uken var det en felles jam-session og jeg ble veldig imponert over musikere i toppklasse. De fleste i første klasse er rundt 19 år gamle, men mange av dem er veldig modne musikere til tross for sin unge alder. I løpet av uken ble jeg kjent med mange interessante mennesker. På skolen er det 30 % internasjonale studenter, mens resten er fra alle mulige deler av USA. Man treffer alle klisjéene som man trodde kun fantes i filmer, men også helt unike typer.

De neste ukene var det nesten over 30 grader og det tok tid å venne seg til. Jeg liker varme, men når en skal øve og studere hele dagen er det ikke like kjekt.

Når skolen virkelig begynte var det som å bli kastet kald sjø – det var bare å begynne å svømme. Arbeidsbelastningen på Berklee er mange ganger høyere enn jeg har opplevd før. Vi fikk oppgaver med én gang og alle måtte ta massevis av «placement tests» for å finne ut hvordan man lå an. I tillegg har skolen såkalte «Ensemble Rating Auditions» der alle blir gradert i «Instrumental skills», «Improvisation», og «Rhythmic interpretation». Ut ifra resultatet blir studentene plassert i ensemble med andre på samme nivå. Det er et helt annet system en vi er vant med her i Norden og viser hvordan ting funker i statene. Mottoet er «survival of the fittest».

på Berklee var American Roots Program. Der får man gratis timer med mange topp-musikere i Rootsbransjen. Jeg har hatt timer med Tony Trischka (banjo), Woody Mann (gitar), Bruce Molsky (oldtime fele) og mange flere. I min tredje uke i Boston fikk jeg reise ut av byen med studenter fra American Roots Program til FreshGrass. Det er en bluegrassfestival i North Adams, en utrolig vakker fjellby i vest-Massachussetts. Der fikk jeg oppleve mange av mine helter: Punch Brothers, The Earls of Leicester, Mr. Sun, Sara Watkins, Sarah Jarosz & Aoife O’Donovan og mange flere. I tillegg var jeg så heldig å bli kjent med Chris Eldridge og

Paul Kowert fra Punch Brothers. Alle var veldig hyggelige og det var musikk overalt.

I løpet av semesteret fikk jeg også dra til New York to ganger for å spille med «5000 Jazz Assassins», et Trad-Jazz band fra Brooklyn. Den andre gangen jeg var der spilte vi i et lokale i Red Hook, et område helt nede ved sjøen i Brooklyn. Lokalet hadde en fantastisk utsikt; gjennom det ene vinduet så vi Statue of Liberty og gjennom det andre Freedom Tower. En ordentlig New York-opplevelse! Det er en helt unik by med en energi jeg aldri har opplevd før.

JEG HAR LITE FRITID, så når jeg først har tid utnytter jeg hvert minutt. For eksempel har jeg dratt til Museum of Fine Arts et par ganger for å se kunst i verdensklasse. Boston har også utrolig fine parker som det er deilig å gå turer i for å koble av. I Thanksgiving-helgen dro jeg på fjelltur til Mount Monadnock i New Hampshire som ligger 1-2 timer nord-vest for Boston.

ET AV MINNENE FRA DETTE HALVÅRET som klart skiller seg ut er da jeg spilte en gig på en liten klubb i Cambridge. Bandet var ledet av Charlie Rose, en fantastisk pedal-steel og banjospiller. Det var en skikkelig amerikansk stemning i lokalet: Bostons arbeidere som spiller pool etter jobb, hot-wings servert av hyggelige servitører, en utstoppet vaskebjørn på veggen og Honky-Tonk-musikk i bakgrunnen.

Siste uken på skolen, eller «Finals Week», var veldig intens. Jeg hadde masse eksamener og prosjekter i tillegg til jam-sessions og møter. Dagen etter siste eksamen dro jeg rett hjem til Stavanger. Det var deilig å komme hjem, spise ordentlig hjemmelaget mat og slappe av etter et travelt halvår i Boston.

EN AV DE STØRSTE GRUNNENE FOR AT JEG VILLE STUDERE

Hilsen Thorleifur

LOOK UP HERE, I’M IN HEAVEN

Jysla jillt *

*Vi synes det hadde vært veldig kjekt (eller både gøy og hyggelig som vi ville sagt her på Østlandet) om flere ville jobbe med oss. Det er ikke sikkert vi klarer de aller mest subtile språkvariasjonene mellom Stavangersk og Jærsk, men det jobber mange nok rogalendinger i Dinamo til at vi skal klare å overkomme språkbarrierer og andre kulturelle forskjeller. Vi jobber med redaksjonelle løsninger, innhold, PR, reklame og design.

Ta gjerne kontakt. john@dinamo.no

Schweigaards gate 16, 0191 Oslo john@dinamo.no

Musikkverdenen blir litt mindre interessant uten David Bowie. På Blackstar tok han oss med da han åpnet døra inn til jazz på gløtt.

Blackstar er et album som lar oss ta farvel med David Bowie, akkurat i det han tar et steg en ny retning. Eller var det bare et steg til siden? Uansett så var det typisk Bowie. Artisten vi aldri riktig visste hvor vi hadde, og som hadde evnen til å overraske oss igjen og igjen. Det er få artister som alene har hatt så stor kraft og evne til å påvirke og forandre musikkscenen med sine stadig retningsendringer.

«David and had long had a fascination for Stan Kenton and Gil Evans» Mr. Visconti added, referring to two prominent jazz orchestrators of the mid-20th century. «We spoke about that virtually the first time we met, back in the ’60s. We always saw pop and rock as something we were quite capable of doing, but we always held the jazz Gods on a pedestal above us.», sa produsenten Tony Visconti til The New York Times i forbindelse med utgivelsen av Blackstar.

Aldri før har Bowie vært mer musikalsk uttalt retningen av jazz, og den tydelige jazzinfluensen på albumet kommer også fram i valget av musikere til innspillingen av Blackstar. Bowie hentet inn Johnny McCaslin Quartet, som lenge har vært en navn å regne med jazzmiljøet New York. Musikerne har satt sitt tydelige preg på Blackstar. Nå er det ikke alt som kan handle om jazz, og vi får aldri vite om Bowie hadde tenkt seg lengre ned denne gaten, eller som vanlig komme tilbake med noe helt annet. Uansett er det en verdig avslutning for en enestående og unik artist, og musikk som er av en slik kvalitet at den kan lyttes til på tvers av sjangerpreferanser. Vi ser opp, David, og tenker at hvis du er der oppe et eller annet sted, så finner du kanskje en jazzklubb. Det er jo ikke utenkelig at Gil Evans og Stan Kenton stikker innom, eller kanskje Miles Davis og John Coltrane. Det hadde blitt en spennende kveld.

ZULU ON TOUR

– Turnéen i Sør-Afrika gikk overraskende bra, ikke bare til å være vår første turné, det var jo også vår internasjonale debut. Den første konserten spilte vi på The Orbit, som er den største jazzklubben i Johannesburg. Konserten var utsolgt timevis før vi gikk på scenen. Vi spilte også godt besøkte konserter Durban, på The Chairman og The Jazzy Rainbow, og ble møtt med kjærlighet fra publikum. Alt alt kan jeg vel oppsummere med at det gikk bedre på scenen enn på veien. Venstrekjøringen Sør-Afrika var nok den største utfordringer for mine norske bandkollegaer, oppsummerer Ndabo Zulu som er bandleder for ZULU.

ZULU er nok en spennende musikalsk knoppskyting fra miljøet rundt Universitetet Stavanger. Gjengen er inspirert av moderne jazzmusikere som Ambrose Akinmusire og Robert Glasper, og det er mulig å høre elementer fra den Sør-Afrikanske jazztradisjonen. ZULU, med Mathias Hagen på saksofon, Martin Nodeland på gitar, Trond Martin Tanke på trommer, Vidar Starheimsæter på bass, Håvard Ersland på piano og Ndabo Zulu på trompet har allerede spilt sin energiske og moderne jazz på SPOR5, og det er kanskje lov å håpe på mer?

– Vi ønsker å gi ut et album så raskt som mulig. Vi har mer enn nok låtmateriale som vi gleder oss til å dele med jazzentusiastene der ute. Det ligger også planene at vi forsøker oss med en ny turné, sier Ndabo Zulu.

Kulturstoffet avisene har tøffe tider. Det er vanskelig å finne anmeldelser, i hvert fall av den musikken som kanskje ikke alltid ligger øverst på hitlistene. Så hvor finner du de gode anbefalingene skrevet av noen du kan stole på? Her er folkene vi setter vår lit til, og vi har fått lov til å bruke anmeldelser fra noen av de beste nettstedene. For alle som har gitt opp å finne de innsiktsfulle og kunnskapsrike anmelderne er det fortsatt håp. På saltpeanuts.eu, torhammero. blogg.no eller jazzinorge.no finnes det fortsatt folk som tar anmeldelser på alvor. Her kan du også finne stoff om artister som du kanskje ikke vil finne så mange andre steder. Her får du anmeldelsene av mange av artistene som er aktuelle forbindelse med Mai:Jazz 2016.

Det er mye hyggelig lesning, og husk at å lytte til musikk hjemme er flott, men å oppleve den live er som regel enda flottere.

Noen av anmeldelsene er litt forkortet, men hvis du vil lese mer eller finne flere anmeldelser skrevet av musikkelskere for musikkelskere så vet du nå hvor du gjør det.

GRÅDIG SJARMERENDE!

Randi Tytingvåg «Three»

EMOTION/ACT EMO 4002-2

Vokalisten Randi Tytingvåg fra Stavanger er en av de vokalistene jeg virkelig synes kan fortelle de gode historiene. Hun begynner å få relativt lang erfaring med studiojobbing, og kan vandre fra det ene ståstedet til det andre med stor sikkerhet og overbevisning. Denne gangen gjør hun noen egne låter, pluss noen godbiter fra standardrepertoaret. Ikke de mest kjente, kanskje, men like fullt låter vi vet å sette pris på.

Hun starter med sin egen «Steady-going» som nesten har en cabaret-feeling over seg, og som får meg som lytter i godt humør. Deretter kommer den gamle, tyske slägeren «Ich bin von Kopf bis fus auf Liebe eingestellt», som jeg husker Ole Paus harselerte med på en liveplate for en del år siden. Her gjør Tytingvåg en nydelig versjon, som jeg tror tyskerne vil elske. Med banjo, englekor og det hele! Smukt! Så følger Becaud og Curtis fine «Let It Be Me», og Tytingvåg tar oss med inn i det gråtkvalte køntrilandet. Hun gjør det med glimt i øyet, men allikevel seriøst – og ytterst vakkert.

Og slik får vi perlene på en lang snor. «Que Sera Sera» i en nydelig versjon, hennes egen «Keep Walking», Joni Mitchells «Both Sides Now» oppleves mer som en hyllest til Mester Mitchell enn at hun prøver å covre den slitte låta, som så mange andre. For her fremføres den på en strålende vakker måte.

Fire egne, og flotte låter følger; «Home», «Good Times», «Waltz in C» og «Change», som alle aspirerer til å bli fast inventar på standardlistene, før vi får Thiele og Weiss’ «What A Wonderful World» en versjon så langt fra Louis Armstrong det nesten er mulig å komme, og Cole Porter og Robert Fletchers «Don’t Fence Me In», før hun runder av med Tom Waits og Kathleen Brennans «You Can Never Hold Back Spring» i en utgave som Waits helt sikkert ville gryntet fornøyd til, hvor Tytingvåg bruker hele vokalregistret på en flott måte, og Gillian Welchs nydelige «Hard Times». Og da trenger jeg ikke noe mer kveld. Dette holder i bøtter og spann. Faktisk så god, at jeg tror jeg setter den på en gang til. Instrumentfølget denne gangen er akkurat passe originalt. I stedet for saksofon, piano, bass og trommer, omgir hun seg i stedet med gitar, banjo, tenorgitar, cavaquinho og preparert piano, noe som gir musikken et sterkt preg av «americana» og noe man er vant til å få servert fra helt andre musikere enn de som utgir plater på det tyske selskapet ACT. Dette er grådig sjarmerende – fra start til mål. Tytingvåg har en stemme som passer denne musikken perfekt, hun skriver fine melodier og tekster, og det hele blir en fest å høre på. Og kompet er akkurat så sjarmerende som god køntri skal være. Dette er rett og slett blitt en nydelig, ærlig, morsom og vakker plate fra en artist som fortjener all den oppmerksomhet hun kan få.

I EN EGEN VERDEN

Ivar Grydeland

«Stop Freeze Wait Eat» Hubro

Gitaristen og komponisten Ivar Grydeland er intet mindre enn en visjonær. Dette soloalbumet bekrefter det. Ivar Grydeland tar oss med inn i en helt egen verden. Grydeland spiller gitar og alt mulig med strenger, pluss elektronikk og en hel del annet. Han kan høres i soloutgave og i diverse konstellasjoner som Huntsville, Ballrogg og Dans les Arbes. Fellestrekket for alt Grydeland har holdt på med er at han aldri har kompromissa en millimeter og det gjør han definitivt ikke her heller.

«Stop Freeze Wait Eat» er et resultat av et PhD-prosjekt ved Musikkhøgskolen Oslo. Hans ambisjon har vært å skape ensemblemusikk som soloutøver og det skal gudene vite at han har lyktes med. Det gjør han ved å improvisere over det han spilte for 10-12 sekunder siden - skue bakover, for så å skape noe nytt. Han gir ikke seg sjøl mye tid på den måten, men med den erfaringa og den unike måten å tenke musikk på som Grydeland er besittelse av, så lykkes han veldig.

Han sier sjøl at han henter inspirasjon fra sjangre som hi-fi, lofi, droner, abstrakt elektronika, improv og americana. Det er det absolutt ingen grunn til å betvile og ved hjelp av akustiske og elektriske gitarer, banjo, elektronikk og drum scope, pocket piano og Rhythm 77 - som jeg ikke aner hva er - tar han oss med inn en lydverden han er helt aleine om.

Det er absolutt ikke noen enkel vei inn i Ivar Grydelands verden, men hvorfor skal alt være enkelt? Åpner man opp for noe unikt og annerledes, så finner man masse spennende og utfordrende og til tider også fengende musikk fra visjonæren Ivar Grydeland.

Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

STADIG PÅ JAKT

Jaga Jazzist «Starfire» Ninja Tunes/Playground

Jaga Jazzist eller bare Jaga - er et band, et kollektiv, et unikum, ja faktisk et fenomen. Etter 20 år aksjon er de hippere og sultnere enn noen gang.

Lars Horntveth, en av tre søsken bandet, har vært, og er på mange vis hovedkomponist, produsent og bandleder for galskapen - for det er bortimot uforståelig og irrasjonelt at dette store bandet fortsatt er live. Grunnen er at gjengen synes at dette har vært, og er viktig og at de derfor har prioritert Jaga fremfor mye annet som garantert hadde hjulpet betydelig mer på bankkontoen. Vi som mottakere skal være veldig glade for det.

Denne gangen har L. Horntveth tatt med seg et mobilt studio til Los Angeles, der han har oppholdt seg mye de siste par åra, og spilt inn all musikken sjøl. Etter hvert kom de andre «på besøk» og erstatta sjefens utgangspunkt med sine egne personlige stemmer. Praktisk når alle er opptatt på mange hold, som for eksempel Susanne Sundfør, a-ha, Todd Terje og Jonas Alaska. Ikke minst så slapp de lange øvelser og sikkert en masse krangling. Musikken låter som alltid Jaga - den kan ikke sammenliknes med noe annet. Ere jazz, ere pop, ere rock? Ja, nei og mye annet. Horntveth har skapt et lydlandskap som er så inviterende og innsmigrende, og ikke minst spennende og annerledes, at bedre bekreftelse på at Jaga så absolutt fortsatt er på jakt, ikke er mulig å finne.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

POLSK-NORSK RIKSDAG

Adam Bałdych & Helge Lien Trio «Bridges» ACT/Musikkoperatørene

Den fantastiske polske fiolinisten Adam Bałdych (29) har møtt Helge Lien Trio. For et møte det har blitt! Adam har allerede fortalt jazzverden at han er en mer enn verdig arvtaker til tidligere store polske jazzfiolinister som Michał Urbaniak og Zbigniew Seifert.

Med seg på «Bridges» har han norsk tonefølge på samme nivå som han sjøl befinner seg, og slår fast at sammen med blant andre Ola Kvernberg vil han være med å styre framtida for moderne jazz med fela som solistinstrument.

Bałdych er en romantiker og melodiker av aller ypperste klasse. Det høres tydelig at han har klassisk bakgrunn, teknikken hans er av det briljante slaget, men han har makta overgangen til jazz og improvisasjon på forbilledlig vis. Som det sies i diktet «Bridges»: «We build bridges and take you to the other side».

Jeg vet ikke hvor mye eller lenge Bałdych har samarbeida med pianist Helge Lien, bassist Frode Berg og trommeslager Per Oddvar Johansen. Ut i fra samspillet og empatien som strømmer ut av høyttalerne virker det nesten som om de har vokst opp sammen. Bałdych har skrevet nesten all musikken. Tittellåta har han gjort sammen med Lien, mens Massive Attacks «Teardrop» avslutter ballet.

Dette er musikk så inderlig, vakker og personlig som det er mulig å ønske seg, og Bałdychs hyllest til sin kjære Karina er en kjærlighetserklæring av de aller vakreste.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

INTENSE OPPLEVELSER

Huntsville

«Pond» HUBRO CD2549

HVILKEN HYLLEST!

Gary Burton/Jan Garbarek/ Pat Metheny «Hommage to Eberhard Weber » ECM

Det tyske bassikonet Eberhard Weber har runda 75 og blei januar hylla av blant andre Jan Garbarek og Pat Metheny. Nå får alle vi andre bli med på festen også.

Gjemsel NORCD/Musikkoperatørene

BenReddik er et ektefødt barn av jazzlinja Stavanger, og nye talenter har meldt seg på. Det som er helt sikkert er at BenReddik har noe eget på hjertet.

BenReddik er en septett bestående av unge musikanter som traff hverandre høsten 2011 da alle begynte på den tornefulle veien mot å bli profesjonelle jazzutøvere i oljehovedstaden. De kommer fra hele landet: Langesund, Firda, Ålesund, Sandefjord, Klepp, Trondheim og Oslo, noe som bekrefter at jazzen slår rot overalt.

Camilla Hole og Håkon Hagen Knudsen trakterer saksofoner og bassklarinett, Marte Therese Jakobsen synger, Magnus Murphy

Joelson og Johannes Fosse Solvang

bassansvaret. Det betyr en helt spesiell besetning uten akkordinstrument der blåserne på sett og vis erstatter piano/gitar. Materialet er totalt egenkomponert og tekstene det samme - på norsk! Mye er gjennomkomponert- og arrangert, mens noe flyter fritt. Her er det mye talent, både individuelt og kollektivt. Mitt hovedankepunkt er låtene og tidvis arrangementene som jeg opplever som noe stive og for akademiske. «Make a mistake», som Thelonious Monk sa til Abbey Lincoln en gang, hvis du skjønner hva jeg mener.

Flere av musikantene i BenReddik kanskje alle for alt jeg vet - kommer vi helt sikkert til å høre mye fra åra som kommer. Det gleder jeg meg til - her finnes absolutt en kime til mye spennende og originalt.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

Når man skal beskrive musikken til den norske trioen Huntsville, så tenker jeg droner. Lange musikalske strekk som utvikler seg litt etter litt, og som hele tiden har en helt særegen intensitet. Det er intensiteten som gjør trioens musikk så fascinerende. Med gitarer, bass og trommer, pluss innslag av elektroniske dippedutter, bringer de oss raskt inn i et helt spesielt landskap – en slags drømmeverden, hvor drømmene ikke hele tiden er like gode. Musikken til Huntsville skal ikke være enkel og slik man kan ha på bakgrunnen mens man vasker gulv. Musikken til trioen skal lyttes til – fra start til mål. Deres forrige album ble innspilt det fantastiske Tomba Emanuelle (Emanuel Vigeland-mausoleet) i Oslo, et rom med en vanvittig akustikk og laaaaang etterklangstid. Det førte til at musikken også ble veldig mørk, og til tider nesten truende. Denne gangen har man vært i et vanlig platestudio sammen med lydtekniker Johnny Skalleberg. Det har ført til en lysere setting, og et adskillig vennligere uttrykk. Men fremdeles hviler det en del dystre skyer over albumet. Men plutselig spiller Grydeland noen country/americana-fraser på gitaren som gjør at lytteren løfter øyebrynene og nikker anerkjennende. Ved siden av den litt lysere tilnærmingen til musikken, er nok Zachs bruk av pauker det som skiller denne innspillingen mest fra de tidligere. tillegg synes jeg Kluftens bass får mer plass denne gangen.

Personlig er det nok førstesporet «(ER)» og tredjesporet «(AGE)» som utmerker seg mest. Her synes jeg bandet slipper seg mer løs enn på de to andre sporene, og helheten er i begge tilfeller filmatisk og fin. Man skaper sine helt egne historier i hodet ved å høre på disse. I tillegg synes jeg «(AGE)» gir stort spillerom for alle tre musikerne. De blir ikke bundet av en form, men kan slippe seg løs, noe jeg liker.

En ny, personlig og fin innspilling fra en ytterst interessant, norsk trio. Og nok en gang har Yokoland laget et perfekt cover for en Hubro-produksjon!

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

I 2007 fikk Eberhard Weber slag og han har ikke vært i stand til å spille siden. Musikken, og ikke minst sounden hans, har likevel vært med oss - spesielt gjennom mange legendariske innspillinger sammen med vårt eget ikon, Jan Garbarek. De var sjelsfrender som delte av sine overflødighetshorn i bortimot 25 år. Heldigvis blei initiativet tatt til å markere Webers fantastiske karriere og musikk og «alle» takka sjølsagt ja til å være med. Pat Metheny, Jan Garbarek, Gary Burton, Scott Colley, Danny Gottlieb, Paul McCandless, Michael Gibbs og Helge Sunde som leda det fantastiske storbandet SWR Big Band. Og midt blant dem var Eberhard Weber og hans musikk. Nå er altså konsertopptaket klart for deling for alle oss andre, og for en fest det må ha vært!

Det hele begynner med ei låt der Garbarek spiller over Webers unike basspill, fra tape, og den usigelig vakre soprantonen sammen med hedersgjestens ditto basstone er verdt inngangspengene aleine. Så følger en god halvtimes komposisjon av Metheny, «Hommage», basert på Weberimprovisasjoner og der Metheny på et inderlig vis har inkorporert Webers soloer.

Helge Sunde er intet mindre enn en altfor ukjent gigant når det gjelder storbandledelse. Arrangørene kunne garantert velge fritt blant alle verdens giganter på området, men telefonen gikk altså til Sunde - og for en jobb han gjorde denne høytidskvelden! Bandet låter framifrå, solistene blir løfta opp - vi snakker om vibrafonlegenden Gary Burton og Oregon-mesteren Paul McCandless i tillegg til de nevnte - og jeg skjønner godt at Metheny nevner Sunde spesielt etter konserten. Makeløst - intet mindre!

Eberhard Weber kommer neppe til å spille igjen. Da er det fantastisk at denne hyllesten kom i stand og blei så utrolig sterk og vakker som den blei. Dessuten er det lov å være aldri så lite ekstra stolt over at to nordmenn spiller så framtredende roller. è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

Cæcilie Norby og Lars Danielsson har funnet hverandre på alle mulige vis. Heldigvis har de valgt å dele det med alle oss andre og inviterer oss til å bli med på de gode samtalene. Vi har med to strålende musikanter å gjøre og nå har de funnet fram til et duospråk basert på empati, kjærlighet - både til hverandre og musikken - og endelig tatt steget det er å gi ut musikk sammen.

De to har på mange måter en felles musikalsk oppvekst. Først blei de introdusert for klassisk musikk, så blei det pop/rock før jazzen kom til å spille ei stadig meir sentral rolle. Nå har de miksa det heile sammen ei stor «gryde» som Norby kaller det.

På «Just the two of us» betyr det at de gir oss vakre og unike versjoner av alt fra Joni Mitchells «Both Sides Now», Leonard Cohens «Hallelujah» som ellers er utspilt – men ikke sammen med disse to. Danielssons nydelige «Toccata» og flere standardlåter tolka av Danielsson slik kun bassister verdensklasse kan.

Så mange overraskelser blir vi kanskje ikke bydd på, men det gjør heller ingenting; når musikk er gjort så inderlig og empatisk som dette møtet så holder det herfra til evigheten. Det er bare å la høsten, vinteren, våren og sommeren komme –mange ganger. «Just the Two of Us» kan, og vil være, med oss i sinnets forlystelse til evig tid! è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

SOLA STÅR OPP I VEST

BenReddik

spiller trombone, Knut Kvifte Nesheim er trommeslageren og Morten Berger Stai har

I TOSOMHETENS HIMMEL

Cæcilie Norby & Lars Danielsson «Just the Two of Us» ACT/Musikkoperatørene

Marius Neset «Pinball» ACT/Musikkoperatørene

Marius Neset fra Os utenfor Bergen har så vidt rukket å runde 30 år. løpet av de vel 10 åra som har gått siden han forlot Norge til fordel for København, har han tatt voldsomme steg og mine ører er han i dag en av de mest spennende saksofonistene på kloden. Teknisk sett er Neset klasse med salige Michael Brecker - det virker som om det ikke finnes grenser for hva han er stand til å få ut av horna sine. Dette gjenspeiler seg også låtene han skriver. Her blir det nemlig ikke tatt noen snarveier; Neset gir seg sjøl og sine medmusikanter utfordringer så det holder. Marius Neset er en saksofonist ypperste verdensklasse. Nå bør resten av verden snart skjønne det også.

Med et superband bestående av norsk-svenske Anton Eger på trommer, helsvenske Petter Eldh på bass og engelskmennene Jim Hart på vibrafon og marimba og Ivo Neame på piano, orgel og ymse keyboards, tar Neset, på enten tenor- eller sopransaksofon, oss med på ei rundreise som samtidig er så fascinerende og «lett-

fattelig» og usedvanlig komplisert og sammensatt. Både som musikant og som mottaker skal du holde tunga beint i munnen - her går det nemlig fra tid til annen unna et tempo som er hinsides, samtidig som låtene ikke akkurat er lette rytmisk, for å si det forsiktig. Men slik er det absolutt ikke hele tida - Neset er så avgjort i stand til å ta´n ned og bli ettertenksom og gi både seg sjøl og oss andre tid, luft og rom.

På noen av spora har han også med seg cellisten Andreas Brantelid, søstera Ingrid Neset på fløyte, Rune Tonsgaard Sørensen på fiolin og August Wanngren på tamburin. Alle er med på å gi «Pinball» ekstra fint krydder og vi hører nok av søster Ingrid til å ønske oss mye mer ved ei seinere anledning.

Marius Neset har blitt sammenlikna med både den ene og den andre av de største saksofonistene. Det synes jeg vi bare skal slutte med. Marius Neset står nemlig så vanvittig stødig på egne bein med sin unike musikk og ditto sound. Store deler av Europa har heldigvis fått ørene opp for Neset allerede. Nå skal det bli interessant å se når det amerikanske publikummet og media «over there» skjønner at fra Os kommer kanskje den som står klar til å ta over saksofontrona. Så bra er han nemlig.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

EN FRYD FOR ØRET

Eivind Aarset «I.E.»

JAZZLAND 0602547307248

Gitaristen Eivind Aarset har helt siden «den norske bølgen» skylte over verden, vært en viktig del av den nyere jazzen både her hjemme og Europa. Dette er hans sjuende innspilling eget navn, men hans bidrag har like mye vært med å sette preg på en rekke konserter og plater med kremen av de «nye» norske jazzmusikerne de seneste ti-tjue årene.

LIZZ WRIGHT - HAR DET SOM TRENGS OG VEL SÅ DET

Lizz Wright (35) har de seineste 10 åra vokst seg opp til å bli en av de flotteste, varmeste og viktigste stemmene amerikansk musikk.

I alle fall den delen som har med inderlighet og ekthet å gjøre. På «Freedom & Surrender» har hun fått med seg en av de virkelig store produsentene, Larry Klein, med fortid både som produsent og ektemann for Joni Mitchell og kun produsent for Thomas Dybdahl.

Vi snakker om en musiker og produsent som ikke bryr seg nevneverdig om sjangre han har godt grep om de fleste - men kun om kvalitet.

Olga Konkova Trio

«The Goldilocks Zone»

Losen Rec./Musikklosen

Sterke album fortsetter å strømme ut fra Odd Gjelsnes/ Losen Records’ Studio Barxeta i Spania. Det nyeste, Olga Konkova Trios «The Goldilocks Zone», er ei kraftperle av sjeldent kaliber.

Med husbond Per Mathisen (kontrabass) og Gary Husband (trommer) på laget, oppviser Olga Konkova enda en gang formidabel pianistisk kapasitet. Hun kombinerer strøken, russisk konservatoriefundert teknikk og ditto finstilt klangbehandling med tung slagkraft og no nonsense-improvisasjonsevne. I et repertoar som på én glitrende god trioimprovisasjon nær er hennes

eget, formidler hun med en autoritet som til tider antar Jarrett’sk nivå, og kanskje aller sterkest den eventyrlig vakre balladen «Moscow Tears», en strofe som også har inspirert Mathisen til fulltonende melodifortelling de mørke, varme basstrengfrekvensenes rike.

Repertoartyngdepunktet på «The Goldilocks Zone» er en seksdelt suite, opprinnelig komponert for orkester.

Den har mindre med eventyret om Gullhår og de tre bjørnene å gjøre enn med idéen om en kosmisk «gullhårsone», et område universet med vilkår for liv og skapende virksomhet slik vi kjenner det fra vår egen planet. Suiten er inspirert av de metaforiske mulighetene en slik «gullhårsone» byr på, og trioen tegner med både meisel og fjærpenn der den lar den videst sett evige striden mellom tilværelsens gode og onde krefter utspille seg i form av så vel dramatisk som sart musikk. Ikke minst trekker Husband fra en trommemessig/perkusjonistisk konto som nærmest definerer intelligent jazzrock/fusion – han spiller ikke i fast i McLaughlins 4th Dimension for ingenting – og med ham, Konkova og Mathisen i full uptempoutfoldelse, er det ingenting å utsette på den maleriske slagkraften denne musiseringen.

Suiten er rammet inn av en innledende «Nardissism», resultatet av en trioimprovisasjon og et tøft, muskulært nikk til Miles Davis/«Nardis», og tre komposisjoner som i sin intense, men likevel pustende, henvendelse etablerer denne pianotrioen som en av samtidas mest vitale og hørverdige.

è Terje Mosnes/jazzinorge.no

På sin seneste langspiller er de viktigste samarbeidspartnerne trommeslagerne Erland Dahlen og Wetle Holte, bassisten Audun Erlien og live-sampleren Jan Bang. tillegg medvirker en rekke andre musikere på enkeltspor.

Musikken er blitt mer «nedpå» og ettertenksom enn på hans senere plater. Hans gitarspill er strålende hele veien, og hans evne til å lage lyrisk musikk ved hjelp av relativt lange gitarlinjer vises godt. Fra start til mål er dette blitt en vakker innspilling, men innimellom rykker det til rockefoten, og da rykkes vi opp av dvalen.

Aarset har hatt hovedansvaret for alle låtene, men har benyttet flere av musikerne på platen som medkomponister på mange av låtene. For eksempel er «Wanderlust» opprinnelig basert på et riff av Ole Henrik Giørtz. «I.E.» er kanskje blitt Eivind Aarsets mest varierte og fineste innspilling eget navn til nå. Musikken er svevende og lyrisk, men samtidig også tøff så det rekker. De andre musikerne på plata er med på å gjøre musikken til Aarset til en fryd for øret, og kanskje er en av årets norske plateinnspillinger endelig på markedet!

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

I de samme grenselandene, det vil blant annet si soul, gospel, jazz, pop, rhythm and blues og funk, finner vi også Lizz Wright. Hun er utstyrt med ei flott og varm stemme og når hun så får tonefølge av sjefer som Jesse Harris og Dean Parks på gitar, Vinnie Colaiuta på trommer og Kenny Banks og Billy Childs på tangenter og gjesteopptredener av trompeteren Till Brönner og nok ei vokalstjerne, Gregory Porter, på den nydelige balladen «Right Where You Are», så tar Wright nok et steg mot den ypperste toppen. Låtmaterialet står hun i stor grad for sjøl, men overraskelser som Nick Drakes «River Man» og Bee Gees-hiten «To Love Somebody» er ekstra krydder.

JOSÉ JAMESSTRÅLENDE VOKALIST I MANGE GRENSELAND

Det maskuline svaret på Lizz Wright er på mange vis José James (37). Han har også bevegd seg på tvers av sjangergrenser og vist at han behersker det meste. Likevel var det vel kanskje litt overraskende at han kom med denne hyllesten til Billie Holiday som ville ha runda 100 tidligere i år hvis hun hadde fått leve. Nå viser det seg at James begynte å plukke fram moras Holidayplater allerede som 4-åring. Han gjenoppdaga henne som voksen og mener at hun har vært hans lærer siden, og at hun satte han på den veien han fortsatt vandrer.

Sammen med en stjernetrio, med Eric Harland på trommer, Jason Moran på akustisk og elektrisk piano og John Patitucci på bass, tar James oss gjennom ni låter som for alltid vil være nært knytta til Lady Day, bl.a. «Good Morning Heartache», «What a Little Moonlight Can Do», «God Bless the Child» og «Strange Fruit». Det gjør James og hans venner på et ekte, nedpå og svært så respektfullt vis samtidig som de gir musikken 2015-farge.

Lizz Wright og José James er to svært viktige og vakre stemmer som tar med seg tradisjonen samtidig som de er i stand til åpne dører for nye generasjoner også langt utenfor jazzmenigheta.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

GAMMELT MØTER NYTT

Rolf Lislevand & Bjergsted Jazz Ensemble «Tourdion» INNER EAR INEA22

Luttspilleren Rolf Lislevand er en av de fremste utøvere av det klassiske instrumentet Europa. Han er professor ved Staatliche Hochschule für Musik i Trossingen Tyskland, og bosatt Verona. Han har utdannelse fra Norges Musikkhøgskole Oslo og Schola Cantorum Basiliensis Sveits, og han er spesielt kjent for sine tolkninger av tidligmusikk. Nå møter vi han sammen med en gjeng mer eller mindre unge jazzstudenter, pluss noen lærere og gode venner av jazzutdanningen Stavanger, og jeg må si at jeg ble svært overrasket da jeg spilte gjennom denne plata første gangen.

Bjergsted Jazz Ensemble ledes til daglig av saksofonist Tor Yttredal. Han er faglig lærer i jazz og improvisasjon ved Universitetet i Stavanger, og er en dreven og erfaren musiker, som opp gjennom årene har spilt med en rekke utmerkede, norske jazzensembler. Musikken vi får servert på denne innspillingen er bearbeidet av Lislevand. Vi får fine, rytmiske melodier, hvor Lislevand fremstår som den sterkeste solisten, sammen med bl.a. pianisten Svein Olav Herstad.

På åpningssporet, den fine og rytmiske «Passagaclia Cantus Firmus» får vi gode eksempler på de to solistene. I tillegg får vi nydelige soloer på franskhorn fra Arkady

Shilkloper og Mathias Hagen på saksofon. Deretter går de over «Ciaccona», også en tradisjonell komposisjon som er bearbeidet av Lislevand. Jeg tar meg å prøve å sammenligne dette med noe, men det er ikke så enkelt. Jeg synes dette rett og slett er genial musikk både arrangørmessig og med tanke på fremføring. Simen Kiil Halvorsen (trompet) og Håkon Hagen Knudsen (altsaksofon) er fine solister, denne arabisklignende låta. «Arpeggiata» får vi høre platedirektør og gjestelærer Tore Johansen et nydelig tema over Lislevands lutt, og det hele blir ytterst vakkert, før resten av ensemblet kommer inn. Helt mot slutten får vi også en fin og neddempet ordløs vokalsolo fra Signe Irene Stangborli Time.

Og slik fortsetter det. Fine komposisjoner (eller folkemelodier), det meste med røtter tilbake tidligere tider, men arrangert og gjort med en snedig og fin jazztilnærming. At Rolf Lislevand er en mester innenfor den såkalte «tidligmusikken» visste vi, men at han var i stand til å få et ensemble av studenter og gjester til å låte som om det var Gil Evans som ledet ensemblet, hadde vi ikke tenkt oss. Og han har løftet ensemblet til helt nye høyder, som resten av Norge, Sverige, Danmark, Finland og verden bør bli oppmerksomme på. Ei strålende plate! Og takk til Tore Johansen og det lille idealistiske plateselskapet Inner Ear for at de har utgitt dette! Strålende!

KONKOVA I GULLSONEN

TO FANTASTISKE STEMMER.

Lizz Wright «Freedom & Surrender» Concord Records/Universal

José James «Yesterday Had The Blues - The Music of Billie Holiday» Blue Note/Universal

RUNE GRAMMOFON RCD 2169

Den norske vokalisten Anneli Drecker har vært rampelyset helt siden hun slo gjennom med bandet Bel Canto og innspillingen «Shimmering, Warm and Bright» 1992. De var det norske bidraget på det belgiske plateselskapet Crammed Disc, som på slutten av 80-tallet var et av de mest interessante selskapene i Europa på den tiden. Det har rent mye vann ut havet etter det. Personlig føler jeg at «rocks & straws» er det nærmeste Drecker kommer glansdagene med Bel Canto, men stedet for å bruke masse maskiner, som Bel Canto ble

traktert av Geir Jenssen og Nils Johansen, benytter hun seg her av en rekke musikere fra mange leire. Musikken er svevende popmusikk, hvor Dreckers usigelig vakre stemme ligger på topp som et silketeppe. Likevel er det også denne gang en hel del programmering og elektronikk, men det akustiske har fått mye større plass enn tidligere. Drecker skriver nydelige melodier, og bearbeidingene av tekstene til den nord-norske forfatteren Arvid Hansen er flott oversatt til engelsk. Hør for eksempel på perlen «Fisherman’s Blues»!

I det hele tatt er dette blitt en aldeles strålende innspilling fra en av de vakreste stemmene verdensmusikken i dag. For det er verdensmusikk dette er. Det er umulig å sette det i bås, selv om jeg tidligere plasserte det i popbåsen, så er det elementer fra flere sjangere på denne innspillingen. Dette er en utgivelse som bør finnes i de fleste møblerte hjem, og alle som tenker tanken på å begå terror eller gå til krig, eller som egentlig har mest med seg selv, bør anskaffe seg denne innspillingen. Vakrere blir det rett og slett ikke.

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

Gitaristen og vokalisten Steinar Aadnekvam har ikke mer enn så vidt runda 30. Likevel er han ute med sin fjerde CD. Her er det mye musikalsk varme å glede seg til. Grunnen til at relativt få av oss har noe voldsomt nært forhold til Steinar Aadnekvam, født og oppvokst Bergen, er ikke at innbyggerne fra byen uten fotballag er så inn i hampen beskjedne av seg. Når det gjelder Aadnekvam er nok årsaken at han vært bosatt Stockholm store deler av sitt voksne liv og ikke har beæret norske scener i noen særlig grad. Det er intet mindre enn synd og skam, for Steinar Aadnekvam har mye å by på. Det er riktig at Aadnekvam har vært og er bosatt Sverige, men lange perioder har han også oppholdt seg Brasil. Fascinasjonen for brasiliansk kultur og musikk er åpenbar og Aadnekvam har tilegna seg et livs-

bejaende uttrykk basert på ymse impulser fra Brasil på et framifrå vis. En annen gitarist, Pat Metheny, har også mye fra den samme toneskatten ryggmargen. Det finnes flere likhetspunkter tankegangen til Metheny og Aadnekvam, men musikken er for begges del fullstendig unik.

Når han så har skrevet vakker og stemningsfull musikk og fått utmerka assistanse av et internasjonalt og empatisk lag bestående av pianisten Jonatan Guzman, bassisten Patric Thorman, trommeslageren og perkusjonisten Deodato Siquir, fløytisten og altsaksofonisten Peter Fredman, vokalisten Gustav Orphée Noah, fiolinisten Santiago Jiminez Borges, vibrafonisten Mattias Ståhl og cellisten Cecilia Linné, så er det bare å lene seg tilbake og nyte plantinga av Steinar Aadnekvams frihetstre. Det bør få gode vekstvilkår på alle sider av alle grenser - dette er nemlig grenseløs, vakker og varm musikk som mange bør få oppleve.

Steinar Aadnekvam er så absolutt velkommen hjemom både titt og ofte.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

Vokalisten, lyrikeren og komponisten Live Foyn Friis har tatt nok et megasteg retning seg sjøl, og godt er det. For Live Foyn Friis befinner seg på et usedvanlig vakkert og flott sted. Live har rukket mye allerede, til tross for at hun ikke har rundet 30. Født og oppvokst Asker, men har etter studier i Tromsø, Stockholm og Århus, valgt å bli værende i Danmark. Med de evnene og det talentet hun er utstyrt med, har det liten eller ingen betydning hvor hun er bosatt - hun kommer til å slå kraftig gjennom på den internasjonale musikkhimmelen uansett.

«With Strings» er hennes tredje CD, og kjernetroppene består av gitaristen Alex Jönsson, bassisten Jens Mikkel - begge korer ogsåog trommeslageren Andreas Skamby og strykekvartetten er av det tradisjonelle slaget med to fioliner, bratsj og cello.

All musikk og alle tekster er skrevet av Foyn Friis. Både på det området og ikke minst som formidler så forteller hun oss at hun har et potensial som kan ta henne hvor som helst. Hun har henta inspirasjon fra over alt og satt det sammen til noe som er hennes unike uttrykk. Jeg hører både Chet Baker og Joni Mitchell henne, men aller mest hører jeg bare bokstavelig talt ei stemme som musikkelskere og estetikere verden over vil si at «dette er jo Live Foyn Friis».

Hun skriver nydelige låter, ikke alle like minneverdige riktig nok, og hun har samtidig en poetisk kraft seg som gjør at man sitter ytterst på stolkanten for å få med seg hva hun har å melde. Når så bandet og strykekvartetten er utrolig godt sammenvevd, så forlanger jeg ikke så mye mer. Hva slags bås skal så dette plasseres i?

For min del absolutt ingen - kategorien god musikk holder mer enn lenge for meg.

Live Foyn Friis er klar for den store verden - sånn er det bare.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

En liten melodifigur trasker trøstig vei, omgitt av truende skygger og skumle atmosfæriske lyder. De blir skumlere og skumlere inntil de svelger hele figuren og overtar hele showet, og med det er kjøret gang på Elephant9’s fjerde studioalbum, «Silver Mountain». Ståle Storløkken (el. og ak. tangenter), Nikolai Hængsle Eilertsen (el-bass, ak. gitar), Torstein Lofthus (trommer) og den mer eller mindre permanente gjesten fra Sverige, Reine Fiske (el. og ak. gitar), er gang. Fem og et halvt minutt ut Storløkkens innledende «Occidentali» er det infernotid, og derfra og dobbeltalbumet (76 minutter) ut veksler musikken dynamisk effektivt mellom ildrødt øs og sjokk-kontrasterende «nede»-partier. Gjennom fire lange originallåter, to av Storløkken og to signert kollektivet, pumpes og piskes hammondvræl og herjede gitarstrenger fram av nådeløs bass, skarpe trommevirvler og eggende paradiddler. Innimellom nedkjølt av svev med rolig åndedrett, vidvinkelperspektiv og blålige farger stemningen, og denne gjennomprøvde dramaturgien funker her også.

Om du vil kalle Elephant9 med Reine Fiske for powerjazz, rock eller begge deler pluss litt til, skal ikke jeg blande meg opp så lenge bandet swinger, røsker, river og dirrer som her. Et kapittel for seg er kvartettens 10 minutter lange versjon av Stevie Wonders universelt sviskespilte «You Are The Sunshine of My Life». Anrettet klanglig og dramaturgisk over en slags «Miles Davis at Fillmore»/«In A Silent Way»-lest, er den ikke mye lik originalen eller for den saks skyld noen sviske, den er verken melodisk eller innsmigrende, men som en maktdemonstrasjon av hva en gitar-utvidet orgeltrio kan avstedkomme av rått driv og flygende Leslie-lydteppeakrobatikk er den til å bli ekstatisk av. «Silver Mountain» er altså ikke et album som tilbyr lydkulisser for stille kontemplasjon, men som sikringskost for anledninger der høy lyd gjør god stemning enda bedre: Definitivt «ja!»

BUGGE MED VENNEFEST

Det blir ofte fest når Bugge inviterer venner. Denne gangen er så avgjort ikke noe unntak. Det er noen det er noe ekstra ved. Man bare ser det, hører det - merker det. Bekreftelsen kom første gang da Bugge sjøsatte sitt «The New Conception of Jazz». Der fusjonerte han en rekke impulser fra en rekke sjangre og inspirasjonskildergrenser har aldri vært noe for Bugge. Og slik har det heldigvis fortsatt i mange forskjellige former og utgaver.

I 2011 inviterte Oslo Jazzfestival Bugge til å sette sammen et band som kunne forfølge egentlig alt Skiens største sønn, i alle fall siden Ibsen, hadde holdt på med fram til da. På sine utallige reiser kloden rundt hadde Bugge truffet musikanter som både utfordra og inspirerte han og noen av dem spurte han om å bli med - og alle svarte sjølsagt ja. Fra det store utland betyr det Joaquin «Joe» Claussell - en grensesprengende DJ fra New York med røtter fra Puerto Rico - som her bidrar med rytmer, diverse perkusjon og leker, effekter og programmering, den svensk/ tyrkisk/amerikanske tenorsaksofonisten Ilhan Ersahin og den franske trompeteren

Erik Truffaz. Hjemmestyrkene består av Andreas Bye på trommer, Erik Holm på perkusjon og Marius Reksjø på basser samt Beady Belle og Torun Eriksen på vokal på hvert sitt spor.

Bare lagoppstillinga er nok til å fortelle oss at dette må bli en heftig miks med ingredienser fra både elektronisk musikk - og Bugge spiller sjøl allehånde tangentinstrumenter må vite - clubmusikk, funk, soul og ikke minst jazz.

Musikken har fått anledning til å utvikle seg mye siden det første møtet i 2011 - når den er spilt inn både Oslo og New York veit jeg faktisk ikke - og på mange vis er «Bugge & Friends» en naturlig forlengelse av «The New Conception of Jazz».

Bugge, som har skrevet de fleste låtene, er en melodiker av Guds nåde - «Breed It» er verdt pengene aleine - og sammen skaper dette kremlaget groover og stemninger som er så vanvittig behagelige og spennende å være sammen med. è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

VAKRERE BLIR DET IKKE!

Anneli Drecker «Rocks & straws»

STRENGEVAKKERT

Live Foyn Friis «With Strings» Curling Legs/Musikkoperatørene

NORSK NORDMANN UTEN GRENSER

Steinar Aadnekvam «Freedoms Tree» Losen Records/MusikkLosen

IKKE AKKURAT NEDDEMPET OG LAVMÆLT

Elephant9 with Reine Fiske «Silver Mountain» RUNE GRAMMOFON

è Terje Mosnes / jazzinorge.no

SVEIN ERIK REIENES

1. Vanskelig å si, men det betyr i hvert fall enormt mye for oss som er jazzinteresserte og som vil ha et variert kulturliv.

2. Det er hele livet mitt. Det er ikke kødd engang. Sånn har det alltid vært. Da jeg var 15-16 og alle kameratene mine så på fotballkamp, så satt jeg og hørte på jazz. Når jeg gjorde lekser hørte jeg på jazz. Sånn har det bare fortsatt. Det er så mange som har betydd noe. Fra Ella Fitzgerald og Count Basie til Eva Haugen Bjerga. Det er slik at jazz rett og slett er en stor del av livet mitt.

3. Ja, det er jo uten tvil Zap Mama. Denne belgisk-kongolesiske artisten har vært på Mai:Jazz tre ganger. Det er mitt høydepunkt. Like fantastisk hver gang!

STINE LILLESUND

1. Det setter byen på kartet, og gjør kanskje at noen flere får øynene opp for byen. Mai:Jazz har jo også et godt rykte som byen har glede av.

2. Jeg er selv aktiv i kulturlivet i byen og har spilt på festivalen med Stavanger Brassband. Så for meg betyr det at vi får vist prosjektene våre på nye arenaer og kanskje for et større publikum.

3. Det er selvfølgelig da vi i Stavanger Brassband spilte med Mathias Eick. Det beste konsertminnet som publikum var konserten med Ibrahim Maalouf. Litt fordi han spiller trompet, og jeg selv spiller kornett. Mest av alt fordi konserten var skikkelig bra.

GULSETH

1. Tror kanskje eksponeringen er viktig, at det blir et synlig kulturliv. At det blir en intensivert opplevelse, og at Mai:Jazz er med på å gjøre folk oppmerksomme på denne delen av kulturlivet i byen.

2. Det er å få ta del i det. Samarbeidet mellom Universitetet Stavanger og Mai:Jazz i «Tett på en helt» gjør det virkelig for oss studenter. Vi får lære av – og jobbe med store navn. Kontakten mellom stjernene, festivalen og publikum er noe helt spesielt under Mai:Jazz.

3. Det var Bjergsted i 2014 med egenkomponert musikk. BenReddik og Morten Askildsens Entourage toppet av Haden Powell som gjesteartist! Da fikk vi virkelig føle på hvordan det var å få musikken vår ut til et publikum. Beste konsert som publikum? Come Shine med Knut Reiersrud og Jan Erik Vold var en flott opplevelse. Høyt musikalsk nivå, men også utrolig inviterende, tilgjengelig og intim.

1. Først og fremst at det er et kulturelt samlingspunkt, og så er det jo det med å få oppleve de store internasjonale stjernene her i Stavanger.

2. For meg, siden jeg er student, er det «Tett på en helt» som betyr noe spesielt. Det gir oss muligheten til å delta og samarbeide med noen av dem vi ser opp til musikalsk.

3. Konserten med Georg og Sarah Riedel i fjor var helt spesiell. Det å se ansiktene på ungene og all forventningen før konserten i det hele tatt hadde startet Det var stort, og det ble en litt annerledes opplevelse. Utover det? Jaga Jazzist med orgel og full pakke var stort. Pat Metheny og Jan Garbarek! Nei, det er egentlig umulig å velge.

1. Det er kanskje det kulturarrangementet som betyr mest for byen. Veletablert og med et høyt kunstnerisk nivå. En fantastisk arena både for nye norske navn, og for internasjonale storheter.

2. Siden jeg har vært involvert i styret til Mai:Jazz er jeg kanskje litt inhabil, og sikkert litt preget av at jeg vet hvor mye engasjement og innsats som ligger bak en festival. Derfor begynner gleden ved festivalen allerede når de første navnene som er booket slippes. Jeg er nok en av dem som kjøper flest billetter, og samtidig pleier jeg å være tidlig ute.

3. For meg er det litt sånn at det alltid er den siste konserten som er den beste. Det er jo litt fint å ha det sånn, det blir ingen mangel på høydepunkter på den måten. To av mine absolutte favoritter er Jan Garbarek og Arild Andersen. De to får jeg alltid med meg. Uansett.

VEGARD HAUGEN

HERMAN

WENCHE S. KORGE

LYDEN AV JAN ERIK KONGSHAUG

Enten du er Mai:Jazz-publikummer eller ei, er sjansen stor for at du på et eller annet tidspunkt har hørt «lyden av Jan Erik Kongshaug».

Ikke først og fremst fordi han har spilt på festivalen som jazzgitarist i sin egen kvartett, eller fordi han har utgitt to album i eget navn og vært med på en rekke andre. Nei, når du har hørt «lyden av Jan Erik Kongshaug», er det sannsynligvis via ett eller flere av de mellom tre og fire tusen albumene som han har vært lydtekniker på. Omkring 800 av dem er utgivelser for det høyt ansette tyske plateselskapet ECM, og har du noensinne hørt en plate med Jan Garbarek, Pat Metheny, Keith Jarrett, Dave Holland, Enrico Rava, Tord Gustavsen, Tomasz Stanko, Arild Andersen, Terje Rypdal, Ketil Bjørnstad, Eberhard Weber eller Jon Balke, taler mye for at den er produsert av ECM-sjef Manfred Eicher og bærer Jan Erik Kongshaugs lydsignatur.

Antakelig er den også innspilt i et av de innspillingsstudioene der Kongshaug har arbeidet gjennom snart 50 år: Arne Bendiksen Studio (1967-74), Talent Studio (1974-79) og Rainbow Studio (1984-) Oslo, samt Power Station/Avatar i New York perioden 1979-84.

De utsøkte lydbildene på tidlige ECM-innspillinger som «Afric Pepperbird» (Garbarek/ Rypdal/Andersen/Christensen), «Facing You» (Jarrett) og «Crystal Silence» (Chick Corea/ Gary Burton) la grunnlaget for et Kongshaugry som har vokst seg stort og internasjonalt. Klarheten, den klanglige nyanserikdommen og balansen kunne sammenliknes med det beste innen klassiske plater, og denne revolusjonerende lydkvalitetshevingen for jazzinnspillinger gjorde produsent/lydtekniker-

teamet Manfred Eicher/Jan Erik Kongshaug til en referanse i både jazz- og lydkretser.

Dette omdømmet ble ikke svekket etter at Kongshaug sammen med en liten gruppe investorer startet Rainbow Studio i 1984. Da hadde eierselskapene til de to studioene der han hadde vært ansatt, Arne Bendiksen AS og Talent Produksjon AS, gått konkurs i tur og orden og Kongshaug hadde flyttet tilbake til Trondheim og jobbet frilans derfra.

– Men det ble mye reising, sier han. - Manfred var ikke interessert i å komme til Trondheim, Nidaros Studio var ikke godt egnet til akustisk musikk, så det ble til at vi startet Rainbow i Oslo. Jeg ville aldri ha gjort det om ikke Talent hadde kollapset. Heldigvis visste jeg ikke hva jeg gikk til.

ECM-produksjonene fra det nye studioet fikk ganske raskt jazzanmeldere over hele verden til å skrive om «the Rainbow sound», og de krystallklart klingende, luftige og velbalanserte lydbildene med state-of-the-art-pianolyd har i alle år etter lokket musikere fra mange land til Oslo. Først til studioet ved Dælenenga på Grünerløkka (1984-2004), deretter til de nåværende lokalene i det tidligere Myrens verksted ved Akerselva på Sagene.

ØKONOMI OG SURE PIANOER

– Rommet her er stort, 180 kvadratmeter, men jeg skulle gjerne sett at det var mye større, sier Kongshaug. Det er kveld, dagens innspilling er over og vi har plassert oss bak den store Harrison-mixeren i kontrollrommet.

– Større?

– Ja, skal du først ha et rom der du kan bruke den naturlige romklangen, bør det være større.

TEKST

KONTROLL: Jan Erik Kongshaug på plass kontrollrommet Rainbow. Etter å ha etterstrebet best mulig lyd gjennom et langt yrkesliv, er han litt forundret over at så mange dag er svært opptatt av høy oppløsning når det gjelder bildekvalitet på alskens skjermer, mens de nøyer seg med lavoppløst lyd fra telefoner og mp3-spillere.

På den annen side kan det være veldig vanskelig å balansere svake akustiske instrumenter og instrumenter med sterk lyd i et stort rom med livlig akustikk. Da har det lett for å sause seg sammen, så sånn sett er det en fordel med den forholdsvis jevne akustikken som vi har her nå. Vi hadde planer om å lage en vegg der overflaten kunne endres for å regulere akustikken, gjøre rommet livligere etter behov, men det har vi aldri fått gjort.

– Hvorfor ikke?

– Økonomi. En sånn vegg koster mye, og det er jo snart ingen som kan betale for plateinnspillinger lenger. Det er nesten slutt på at plateselskapene finansierer innspillinger, i dag må artistene skaffe pengene selv, produsere selv, stille med en ferdig master og håpe at et selskap vil utgi musikken. ECM og ACT bestiller fortsatt studio til innspillingene sine, men ellers må artistene selv skaffe støttemidler, særlig innen såkalt smal musikk, som jeg driver mest med. Da blir det til at de fleste må spille inn billigst mulig, enten hjemme på kjøkkenet eller i et dårlig kjellerlokale med surt piano.

– Pianolyd opptar deg?

– Ja, på den måten at selv de beste flygeler må pleies for å kunne låte bra. Gode flygeler finner du oftest i offentlige kulturhus og konsertsaler som har budsjett til skikkelig vedlikehold. De færreste private studioer har råd til å ta godt nok vare på flygelet, og flygeler blir ikke bedre med årene, slik mange tror. De slites. På Keith Jarrett

Trios «Standards in Norway» fra 1989 låter flygelet i Oslo Konserthus veldig bra, det var ganske nytt den gang, men mindre enn tjue år seinere nektet Leif Ove Andsnes å spille på det fordi det var nedslitt og manglet briljans, klangfylde og spenst. Her i Rainbow fikk vi en splitter ny Steinway i 2004, men tross veldig godt vedlikehold måtte vi skaffe oss et nytt flygel ved årsskiftet 2012/2013. Det nye kom rett fra Steinway-fabrikken i Hamburg, og er det beste vi noensinne har hatt. Jan Gunnar Hoff brukte det da han spilte inn «Fly North!», og det låter kjempebra.

DA OG NÅ. Da Jan Erik Kongshaug begynte å skru lyd i Arne Bendiksen Studio 1967, var det selvsagt med en helt annen og mer primitiv teknologi enn den han har til rådighet i Rainbow anno 2016. Men er det egentlig enklere å lage god lyd i dag når det går an å detaljkontrollere hver enkelt tone som spilles i studio?

– Både enklere og vanskeligere, kommer svaret. – Konsertopptak fra 60-tallet, tatt opp med to mikrofoner og kjørt rett inn uten miks, kan låte fantastisk bra. I dag er ikke sånt mulig på en konsert med full PA (høyttalere rettet mot publikum) og scenen full av monitorer (høyttaler for hver enkelt musiker). Det blir altfor mye høyttalerlyd som slår inn i opptaksmikrofonene. Vi kan få det til ganske bra hvis de akustiske forholdene i salen er gode og den som kjører lyden på scenen er moderat med volumet, men det blir lett for mye skjemmende høyttalerlyd på opptaket.

– Hadde du noe bestemt lydideal da du begynte som lydtekniker?

– Egentlig ikke. Jeg hadde hørt mange jazzplater som låt bra, men

uten at jeg hadde bitt meg merke i hvem som hadde laget lyden. Rudy Van Gelder, for eksempel, gjorde jo mye fint, men uten at jeg var klar over hvem han var da. Så det ble å sette opp mikrofonene i studio og prøve seg fram, oppdage problemene etter hvert som de meldte seg og forsøke å løse dem. Særlig det å få kontrabass og trommer til å låte bra sammen kunne være problematisk, jeg husker at da vi spilte inn «Afric Pepperbird» i Bendiksen-studioet i 1970, flyttet vi bassen til Arild helt oppi trommene til Jon sånn at lekkasjelyden fra trommene var nær og direktelyd. I og med at Arild hadde mye lyd i bassen, var ikke dette noe problem, og dermed fikk vi plutselig mye bedre trommelyd enn om Arild og Jon hadde stått i hver sin ende av studioet. Da ville vi ha fått mye refleksjon fra veggene, sånne ting.

– «Afric Pepperbird»-innspillingen var første gang du og Manfred Eicher samarbeidet?

– Ja, det var da det begynte. Noen måneder tidligere hadde jeg jobbet med Karin Krog og Dexter Gordon da de spilte inn «Some Other Spring» med Kenny Drew, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Espen Rud, det var en morsom tid.

FORTRINN. Jan Erik Kongshaug var musiker og utdannet ingeniør før han ble lydtekniker. Han spilte trekkspill fra han var sju-åtte, gitar fra han var 13-14 og cruiset verden rundt ett år som yrkesmusiker på «Bergensfjord» etter artium. Har musikerbakgrunnen gitt ham et ekstra fortrinn som lydtekniker?

– Det vet jeg ikke. Men det er i hvert fall en fordel at jeg kommuniserer godt med musikere og skjønner hva de mener uten at de behøver å si så mye, svarer han. - Vi snakker samme språk, og det var først og fremst på grunn av musikken at jeg begynte med dette her, ikke på grunn av teknikken.

– Opplever du noen gang musikere som veldig annerledes under studioprosessen i forhold til hvordan de opptrer til vanlig? Er det noen som skifter personlighet?

– Nei. Min erfaring er at folk som er flinke, også er veldig lette å ha med å gjøre. Det finnes noen få unntak, folk snakker jo om at for eksempel Keith Jarrett er vanskelig, men jeg har aldri hatt noen dårlig erfaring med ham.

– Er alle innspillingsdager veldig like og veldig forskjellige? På den måten at mikrofoner og oppsett alltid skal ordnes, mens artister ankommer studio med helt ulike ideer, om noen, om hvordan de ønsker å låte?

– De fleste har det vel ikke veldig klart for seg. Nå, når de fleste er vant til å jobbe i et billig hobbylokale, opplever jeg at mange av dem som kommer hit får hakeslepp når de får høre den første lydprøven. Reaksjonen er sånn «fy f... så fint det låter!» Mixeren her er fullautomatisert, og når jeg har laget et oppsett på et band, kan jeg hente det fram når som helst og få akkurat den lyden. Da gjenstår det bare å justere detaljene - balanse, panoreringer i lyden, hvor mye klang det skal være, sånne ting.

KONTROLL: Adskilt fra det store innspillingsstudioet med en tjukk glassvegg regjerer Jan Erik Kongshaug i sitt state-ofthe-art kontrollrom.

LAVMÆLT: Bak denne beskjedne døra i et tidligere fabrikkområde ved Akerselva Oslo har et av verdens mest anerkjente lydstudioer skjult seg siden 2004.

– Finne det noe fasitsvar for hvor mye klang det skal være?

– Ikke egentlig. Noen vil ha lyden veldig nær og tørr, andre vil ha mer klang. Men musikken skal ikke svømme i klang, det må være en viss musikalitet i det.

– Hva er det vanskeligst når du skal balansere et lydbilde? Er det fortsatt noe man aldri helt har kontroll over, selv et studio som Rainbow?

– I og med at vi har flere forskjellige rom, kan vi separere instrumentene når vi spiller inn. Det gir oss kontroll, og er på én måte ønskelig. Samtidig vil et opptak av fem lydmessig likeverdige musikere alltid låte mer homogent og fint hvis de har stått i samme rom under innspillingen. Men så er det sånn at veldig mange ønsker å ha muligheten til «reparere», og da går ikke det.

– Muligheten til å rette opp en feil?

– Dét, eller for eksempel forbedre en solo. La oss si at en trompeter ikke er fornøyd med soloen sin og gjerne vil spille den inn om igjen. Hvis han har stått i samme rom som resten av bandet under opptaket, må vi i så fall gjøre en helt ny tagning av hele bandet. Men hvis trompeteren har stått isolert i et eget rom, kan han rette på soloen sin eller spille inn hele soloen på nytt. Dette er folk blitt så vant til at muligheten til å reparere ting er blitt et krav.

KOMPROMISSER. I dag hører vi lyd på mange plattformer, fra mobiltelefoner til state-of-the-art-anlegg. Innebærer kravet om «lydbilde for alle avspillingsalternativer» at lydteknikerne må inngå kompromisser ?

– Ja, på den måten at alt som lages i dag er mye mer komprimert lydmessig. Blant annet for at musikken skal kunne spilles både på en telefon og i en bil, drar man opp de svakeste partiene og holder nede de sterkeste. Hvis vi beholder den dynamikken som virkelig finnes i et band, vil folk måtte skru volumet opp og ned i ett sett. Det er det som alltid har skjedd med klassisk musikk, du kan ikke gjengi konsertsal-dynamikken i ei stue, du må komprimere. Det er blitt mer og mer av det, men heldigvis tror jeg toppen er nådd nå, folk har begynt å innse at det låter bedre når det er litt større dynamikk.

– Hva med deg selv? Spiller du mye musikk på et lekkert anlegg i heimen?

– Jeg hører på musikk, men det blir liksom en litt annen måte å lytte på. Jeg har ingen svær stue med flott anlegg, det har jeg jo her. Så når jeg hører musikk hjemme, blir det mer rolig og behagelig i bakgrunnen.

– Har du stor platesamling?

– Jeg har masse CD’er, og mange LP’er også. Men jeg har faktisk ikke vinylspiller hjemme. Jeg ser sjarmen ved vinyl, å ha et cover å se på og sånn, men du har jo knitringa, da. Peiskos, det kan være hyggelig, det, men jeg har ikke den store nostalgien sånn sett.

– Strømming?

– Greit hvis det er noe jeg bare vil høre litt på, sjekke ut. Jeg har

Wimp hifi, Spotify har jeg aldri orket. Svakhetene irriterer meg, for eksempel hvis du skal høre på klassisk musikk der en lang sats ofte er oppdelt. På CD hører du ikke oppdelingen, ved strømming kan det plutselig bli stille i ett sekund, midt i en Mahler-sats. Du har riktig nok innstillingsmuligheter, men det blir aldri helt bra.

– Hvis du ser tilbake på de platene du har arbeidet med, er det noen du er spesielt fornøyd med? Som låter sånn som du virkelig ønsker at en plate skal låte?

– Det blir veldig vanskelig å velge. Det største kicket var vel de to første med Keith Jarrett, soloplata «Facing You» og «Belonging» som han gjorde sammen med Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen. Så er det flere plater som Pat Metheny lagde i Power Station, og en produksjon med Yellowjackets, «Greenhouse». Den ble innspilt i Los Angeles, Bob Mintzer var nettopp blitt med i bandet, Vince Mendoza skrev strykearrangementer. Jeg kunne også nevne «Sommeren der ute» med Ellen Bødker, Jan Erik Vold, Arve Henriksen og Eirik Raude fra i fjor...men det er for mange til at jeg klarer å plukke ut enkelttitler.

– Er det noen plater du gjerne skulle ha sluppet å ha navnet ditt på? – Nei, jeg kan ikke si det. Alt har jo en sammenheng. Jobber du med flinke musikere, er det mye lettere å få det til å låte bra enn om du jobber med amatører som ikke har bra lyd i utgangspunktet. Da kan du skru og skru, og det låter like dårlig uansett.

– Kan du fortsatt, etter så mange år, bli inspirert av det du hører musikere får til i studio? Få et kick?

– Absolutt. Jeg har vært privilegert og heldig som har fått jobbe med så mange bra musikere. Tenk bare på nivået på norske jazzmusikere om dagen, det er jo helt enormt hva som har skjedd de siste åra. Det er utrolig mange bra musikere, så det er fryktelig moro å jobbe med de aller fleste produksjonene. Vi kan absolutt snakke om å få et kick.

– Du er 71, har du bestemt deg for hvor lenge du skal holde på?

– Det er vel kanskje helsa som bestemmer det. Foreløpig hører jeg hele det frekvensspekteret som jeg bør høre, og synes det er kjempegøy å holde på med dette her. Men jeg prøver å trappe litt ned og har ikke tenkt at jeg skal holde på i 10 år til, for å si det sånn. Vi får se.... n

NETTADRESSENE:

n allaboutjazz.com/norwegian-road-trippart-4-oslo-and-an-interview-with-janerik-kongshaug-by-john-kelman.php n inner-magazines.com/news/46/80/Rainbow-Studios---Jan-Erik-Kongshaug/

MEDLEMSKORT

Jan Johansen Medlemsnr: 185024 Kortnr: 505 600 370 Gyldig til: 05/16

SPESIELT LYDINTERESSERTE KAN FINNE MER OM RAINBOW STUDIO OG JAN ERIK KONGSHAUG PÅ DISSE

TIL Å STOLE PÅ

Sponsorer kommer og går. Det er noe alle som jobber med kultur vet, og alle bidrag blir satt pris på og brukt etter beste evne. Likevel er det noen sponsorer som fortjener å bli løftet fram. Samarbeidspartnere som er ivrige og engasjerte og som bidrar til å løfte fram kultur er verdifulle.

For Mai:Jazz er Brødrene Pedersen en sponsor som nesten heller fortjener betegnelsen ildsjel. Paul Bull er daglig leder Brødrene Pedersen, og har ikke bare vært en viktig og trofast samarbeidspartner, men også en god ambassadør for jazz og festival i alle sammenhenger.

Hvordan startet egentlig samarbeidet med Brødrene Pedersen, og hvor lenge har det vart? – Ja, si det? Jeg vil tro at det nærmer seg 20 år, men hvordan det startet husker jeg ikke. Motivasjonen er nok mest knyttet til at jeg liker musikken, og at det er kjekt å kunne gi noe tilbake til Stavanger. Det er definitivt ikke for å selge mer varer, sånn fungerer det ikke for oss. Mai:Jazz er viktig for byen og et fantastisk arrangement som gjør det lett å sette av tid til å oppleve både kjente og nye artister. Resten av året er det kanskje ikke like lett. For meg kunne festivalen gjerne vart enda lenger, og oppsummeringen av hvorfor vi bidrar er interessen for jazz og kultur, og at byen blir rikere av å ha en slik festival, sier Bull.

Det forretningsmessige er ikke det viktigste for dere som sponsorer?

– Nei, det er nok riktig, det er nok mer en del av et større bilde, smiler Bull. Kan jeg forresten komme med et lite hjertesukk? Jeg skulle ønske at jazzen fikk bedre plass resten av året også. Det handler om å gjøre folk mer bevisste og åpne. Jazz er etter min mening en musikkform som blir bedre når du er en aktiv lytter, når du må oppsøke musikken. Det har skjedd så mange ganger, at jeg har vært på konsert med en ny artist og blitt skuffet når jeg har kjøpt CD-en til samme artist. Det som oppleves fantastisk på scenen blir sjelden like bra hjemme. De opplevelsene du har på konsert er unike og lar seg ikke like lett gjenskape i sofaen.

Ditt forhold til festivalen har vært både langt og nært, men du har kanskje et høydepunkt? – Min beste Mai:Jazz-opplevelse? Jan Garbarek og Marilyn Mazur i Peterskirken. Det var helt hinsides! Samtidig er det også et godt eksempel på noe som aldri kan gjenskapes, og som jeg er glad for at jeg fikk oppleve. Dét alene er kanskje verdt alt vi har bidratt med til festivalen. Slike opplevelser kan du ikke sette noen pris på. For meg personlig gir festivalen også muligheten for å dumpe borti artister jeg ikke kjenner til, har hørt om eller kanskje noensinne ville oppdaget. For meg som sponsor er det litt annerledes, vi tar innimellom med gjester på konsert, og da er det viktig at jeg kjenner gjestene og velger artister med omhu. Det er viktig å sikre en god opplevelse for alle. Mange mener jo at jazz er avanserte greier, og at det ikke er for alle. Det er jo helt feil, men du må være bevisst når du lytter. Drikke øl og prate kan du gjøre andre steder enn på konsert. Det er mitt råd: Lytt mer, og forsøk å forstå hva du hører.

Vi har sagt takk for praten og Paul er på vei tilbake til jobb, da han snur seg noen meter borte i gaten. Kanskje er det et perfekt eksempel på hvordan hans forhold til Mai:Jazz er. Det er der hele tiden, og slipper nok aldri helt taket.

– Forresten, nå kom jeg på en konsert til som har satt spor. Terje Rypdal og Palle Mikkelsborg på Utstein kloster. Langt å reise for en times konsert, men for en fantastisk opplevelse. Både musikken og atmosfæren i det gamle klosteret var så absolutt verdt turen, halvveis roper Paul til oss før han forsvinner inn på Brødrene Pedersen. n

INNSPRØYTNING: For Paul Bull Brødrene Pedersen handler hans engasjement om å bidra til en levende by som gir rom for et mangfoldig og bredt kulturliv.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

Vi feirer 20 år med utgi V elser aV flotte artister

KOMPRIMERT LYD

TEKST OLAV MYKLATUN

Du vet ikke hva du går glipp av MP3 er det vanligste lagringsformatet for musikk, og gjør det mulig for oss å lagre enorme mengder musikk. Det som er viktig å være klar over er at denne komprimeringen også medfører tap av kvalitet. Prinsippet med slik lagring er at det som «ikke» høres ikke blir lagret, og slik spares mye informasjon. Filstørrelsene kan reduseres med opptil 90 %, og spørsmålet er da om det er mulig uten at du hører en forskjell? Mange vil påstå at du kan høre forskjell, og at den digitale gjengivelsen mangler viktig informasjon.

Dette dreier seg, som det meste verden, om at god kvalitet koster mer enn dårlig.

Sånn grovt regnet vil prisbildet være slik for et album, MP3 kvalitet koster ca 9 euro, CD 11 euro og hvis du bestiller en HD (Studio Master) kvalitet vil du måtte punge ut med 21 euro, men da får du også med det du «ikke» hører som er avgjørende informasjon for opplevelsen av musikk. Skal du spille av HD-kvalitet må du kanskje ha en High Resolution Converter slik at PC’n eller anlegget ditt takler all informasjonen filene. Begge deler er gode investeringer.

Musikk lagret High Definition kan du kjøpe flere steder på nettet. På hdtracks.com eller linnrecords.com

Husk også at hvis du streamer kan du påvirke lyden. På Spotify kan du kjøpe et premiumabonnement og velge «high quality streaming». På Wimp/Tidal kan du få HiFi-kvalitet for den doble prisen av et vanlig abonnement. Hos Wimp kan du også ta testen og sjekke om du synes det er verdt det: hifi-testen.no

Kunsten å forstå det du hører Gjør et forsøk, og dette er faktisk en av måtene du kan sjekke om musikken blir gjengitt på en måte som gjør den mulig å forstå. Tenk deg, der du sitter foran stereoanlegget ditt hjemme, at det er et band eller et orkester du har foran deg og ikke to høyttalere. Hvordan står bandet? Klarer du å høre hvor gitaristen står? Står han til høyre eller til venstre? Er det én dame koret? Eller er det tre? Hvor står de egentlig på den imaginære scenen foran deg? Bak vokalisten, langt bak? Til høyre? Eller hvis du lytter til et stykke pianomusikk? Hvordan sitter pianisten? Sitter han mot deg? Da vil de lyse tonene være på din venstre side. Sitter han sidelengs vendt mot venstre? Da vil de lyse tonen være lengre borte enn de mørke?

En god gjengivelse skal gi deg et slikt bilde, både kvaliteten på avspillingsmediet og anlegget ditt spiller inn, men det er slike oppdagelser av lydkvalitet som får noen av oss til å bli det som andre kaller klin gærne, men som vi selv vil hevde bare handler om et lidenskapelig forhold til lyd. Gi det et forsøk, lytt på denne måten og du vil høre nye ting i musikken, rommet blir tydelig og det vil åpenbare seg detaljer du aldri har hørt.

Målet er jo alltid å gjengi lyden slik som du virkelig hører den, plasseringen av musikerne, avstanden, rommet og alt som påvirker lyden er informasjon som til slutt blir et helhetlig bilde.

NATURLIG LYD slik du oppfatter den.

HIGH DEFINITON (studiomaster)

SUPER CD/BLU-RAY AUDIO skulle være for entusiastene, og med bedre lyd.

Takk til Audun Kleive, Jon Balke, Wibutee, Eivind Aarset, Sissel Endresen, Eldbjørg Raknes, Elin Rossland, Jon Eberson Group, Håkon Kornstad Trio, Mari Boine, Atomic, Beady Belle, Terje Isungset,

1. SCANDIC STAVANGER CITY

Nytt festivalhotell

Fra i år er dette stedet du skal henge baren sent på kvelden hvis du har lyst på nærkontakt med stjernene. Her er det store sjanser for å treffe dem.

«Vi er stolte av å få lov til å være hotellet til Mai:Jazz. Festivalen er jo en institusjon her i Stavanger. For oss er det sammenfallende med den profilen vi ønsker, vi jobber bevisst mot kultur og idrett. Dessuten er jo Storhaug etter min mening det hippeste strøket Stavanger for tiden. Det er her det skjer.», sier hotelldirektør Elisabeth Søyland som har ambisjoner om å bli et levende samlingspunkt under Mai:Jazz. «Ja, vi ønsker å bli et mer synlig festivalhotell, som ønsker å jobbe tett sammen med de andre aktørene. Når det er festival skal det virkelig merkes i hotellet. Kanskje med DJ, eller kanskje noen av musikerne kan overtales til et lite ekstranummer. Vårt mål er å la oss inspirere og rive med, det er jo ingenting i veien for at vi kan ha arrangementer gjennom hele året.», sier Søyland ivrig. Egil Josefsen fra styret i Mai:Jazz er også fornøyd med valget av hotell: «Det er viktig at dette skal være en gjensidig og positiv utveksling, og at vi kanskje kan skape noe sammen. Under festivalen skal dette være et knutepunkt, og hva det blir resten av året er det for tidlig å si noe om, men vi skal bruke hverandre og utvikle nye og gode konsepter.»

Hotelldirektør Søyland nikker samtykkende og engasjert: «Det er viktig at Stavanger blir en by å regne med, at den er mye mer enn bare olje. Jeg mener at vi har sett en dreining markedet allerede, og at folk kommer av andre grunner. Når tidene forandrer seg må vi flytte fokus og bruke mulighetene til å vise fram den fine byen vår til helt andre målgrupper. Det er så mange spennende muligheter i dette samarbeidet. Vi gleder oss veldig til mai og festival. Det blir helt topp!», avslutter den ferske festivalhotelldirektøren.

verer god lunsj, dagens suppe eller middag tillegg til en meny med noe for alle. Vi liker å tenke på det vi serverer som «comfort food», noe du skal kose deg litt med, og gjerne med et glass vin eller kanskje noen av våre ferskpressede juicer til?», sier Else Rødland i Matmagasinet. «Husk at vi stenger 19:00 slik at du ikke gleder deg forgjeves til de gode hjemmelagde suppene med godt brød til, eller en skikkelig god cassoulet, eller kanskje bare en kopp kaffe i et hyggelig miljø.»

Hyggelig er kanskje det ordet som beskriver Matmagasinet best, stedet fungerer litt som en bydelscafé for hele byen, og klientellet er en god blanding av unge og voksne. Det er et sted for alle, og de fleste som har vært her finner gjerne en god grunn for å komme tilbake.

Avslappet og upretensiøst

Det er mye Mai:Jazzhistorie i veggene på Bevaremegvel. Her har de lang tradisjon med å la studentene fra Universitetet i Stavanger få slippe til, og det er sannsynligvis mange som har fått spille sine første offentlige toner rett ved siden av kakkelovnen. Det er i det hele tatt et ujålete sted med fin atmosfære. I tillegg er det en av byens beste lunsjplasser med alt fra smakfulle salater til uimotståelig fish ’n chips. baren serveres klassikere som kan nytes skinnsofa eller på høye barkrakker, akkurat slik det skal være på et sted der skuldrene skal være senket og livet skal nytes. Store vindusflater gjør at man føler seg ekstra heldig når man studerer vrengte paraplyer ute i gaten mens man bestiller påfyll i glasset.

3. KANELSNURREN

Byens beste bakervarer?

Strategisk plassert en kort spasertur fra festivalhotellet finner du Kanelsnurren. Dette er stedet for en tidlig frokost, en sen frokost, lunsj eller om du bare har lyst på noe fra det fristende utvalget av kaker og boller. Du har også muligheten til å velge sandwicher eller en salat. Det er et hyggelig og rolig sted som alltid kan by på de ferskeste bakervarer, og dette er skikkelige saker og realt håndverk. Bare den deilige lukten av nystekte brød er verdt et besøk. Det skal godt gjøres å ikke falle for fristelsene hvis du først har stukket nesa innenfor døra. God kaffe er det også mulig å få her, og for alle som har sansen for et virkelig bra bakeri er dette stedet å besøke.

13. SPOR5

Stavanger Jazzforum driver Spor5, og endelig har vi full kontroll over vår egen scene. Her kan du forvente deg et variert uttrykk, men aldri variert kvalitet. Her er det fra øverste hylle hele veien.

14. STAVANGEREN

I gamle dager var dette bedehuset Bethania, men nå er det en moderne scene for konserter og artister som skaper en stemning som gjør at du trenger å sitte ned og virkelig lytte. Det er alltid god stemning på Stavangeren.

15. CAFÉ STING

4. RENAA: XPRESS

Pizza i særklasse!

2. MATMAGASINET

Bydelscafé for hele byen På Løkkeveien finner du Matmagasinet. Dette er stedet å gå hvis du har lyst på en fin opplevelse mellom Folken og et av stedene i byen. Eller bare trenger en rolig start før du kaster deg ut i en lang festivaldag.

«Hos oss får du god mat med økologisk fokus. Vi er først og fremst et matsted, og ser-

Midt inne i kulturhuset på Sølvberget i Stavanger sentrum finner du Renaa: Xpress, og mer midt i sentrum er det vanskelig å komme. Her kan du få en god frokost, lunsj eller bare en liten snack på veien. Sandwicher laget med nybakt brød, dagens suppe eller bare en liten smak fra det gode utvalget av søte bakervarer. Likevel er det pizzaen som kanskje er det store høydepunktet. «Den er ikke bare byens beste, jeg vil påstå at den er landets beste!», sier Torill Renaa med skråsikker overbevisning. Ta turen innom og sjekk om du er enig, her kan du også få et glass vin eller en øl til maten.

5. BEVAREMEGVEL

Legendarisk café ved Valbergtårnet, «alle» har en historie fra Sting, og mange av dem handler om svette jam-sessions under Mai:Jazz. Her finner du ofte artister som byr på noe annet enn det du hadde forventet.

16. FOLKEN

Hvis du er ute etter musikk som gir deg skikkelig trøkk er det til Folken du skal. Her er det som regel både høyt og heftig. Her finner du navn som ofte har en bred apell og musikk som krysser sjangre.

JAN GARBAREKS 60-TALL: Ung, lovende og veldig underveis

For et stort antall jazzlyttere på alle kontinenter er lyden av Jan Garbarek noe som «alltid har vært der». Om «alltid» i den forbindelse betyr de siste 25 eller 52 årene spiller mindre rolle, «Garbarek-sopran» og «Garbarek-tenor» er ikoniske saksofonuttrykk for alle som har latt seg begeistre, fascinere og inspirere av dem.

I 2015 kan det være fort gjort, spesielt for et yngre jazzpublikum, å oppfatte «Garbarek» som et umiddelbart gjenkjennelig musikalsk fenomen som på et eller annet tidspunkt i forrige årtusen materialiserte seg med ferdig smidd uttrykk og overveldende uttrykkskraft. Det er naturligvis feil. Garbarek-uttrykket - det være seg det solistiske eller kvartettformatet - ble aldri overlevert ham som noe ferdigstilt og fullkomment. Det ble utviklet over flere år, på forbausende normalt musikervis, i en prosess som stadig pågår.

Denne teksten handler om første del av denne prosessen, om «de formative årene» der grunnlaget for en karriere uten sidestykke i norsk jazz ble lagt. I hovedsak rettes oppmerksomheten mot perioden 1961-70, fra 13-åringen fikk sin første saksofon og fram til han som 23-åring spilte inn sin første ECM-plate, «Afric Pepperbird». Artikkelen er basert på et intervju med Jan Garbarek i mars 2015, samt publisert materiale aviser, magasiner og bøker, spesielt Bjørn Stendahls fabelaktige «Freebag...? Jazz i Norge 1960-1970».

HISTORIEN OM JAN GARBAREKS VEI TIL SAKSOFONEN er fortalt mange ganger før. Innledningsvis er den historien om guttungen som ved en tilfeldighet hørte John Coltranes «Countdown» i radioprogrammet «Jazzklubben» på NRK, og der og da skjønte at han måtte spille saksofon, uten at han visste hvem eller hva han hadde hørt.

– Det stakk nok dypere enn at jeg bare likte det jeg hørte, sier Garbarek med et smil. - Det var ikke; «hmmm, dette var ålreit, kanskje jeg skulle prøve dét?», men mer; «dette må jeg gjøre!» Det forandret jo livet mitt, men det ble mye masing hjemme før jeg omsider fikk det hornet rundt juletider i 1960.

– Hva slags saksofon var det?

– En fransk Couesnon tenor fra 1920-tallet. Jeg fikk lyd i den med en gang og det låt ganske ålreit, syntes jeg.

– Du låt som Coltrane med en gang?

– Ikke akkurat som Coltrane kanskje, men på den annen side; jeg visste ingenting om hva Coltrane holdt på med. Jeg hadde bare hørt «Countdown», den gikk jo unna noe så forferdelig og jeg ante ikke hvor vanskelig det var. Jeg hadde bare hørt en masse toner, og skjønte ikke at Coltrane spilte etter et veldig rigid akkordskjema. Jeg hadde absolutt ingen peiling på musikk i det hele tatt, og hadde ikke gjort noe som helst musikalsk før jeg fikk hornet mellom hendene.

– De fleste som prøver seg på et blåseinstrument for første gang opplever at det låter temmelig forferdelig og iallfall ikke som når virkelige musikere spiller. Hadde du tørrtrent?

– Jeg hadde forberedt meg litt. Da hornet ble bestilt, fikk jeg vite at det ville ta et par-tre uker før jeg kunne få det, og i påvente av overhalingen fikk jeg med meg Winstrup Olesens lærebok i saksofonspill fra forretningen. Der var det bilder av hvordan man skal sitte på stolen når man spiller, korrekt munnstilling og andre grunnleggende ting. Så var det notetreet, fra helnote til halvnote osv, og noen enkle skalaøvelser og beskrivelse av fingerstillinger for de ulike tonene. Hold de og de klaffene for å få den og den tonen, høyre og venstre hånd...det var enkelt å forstå. Jeg satt lenge med denne boka, så da hornet omsider kom, var jeg kjempemotivert. Jeg gikk i gang veldig fort og syntes det var gøy.

– Hadde dere platespiller hjemme, sånn at du kunne høre på jazzplater før du fikk mast deg til den saksofonen? – Jaaa...det må vi jo ha hatt? Joda, jeg husker at jeg fikk en gul Philips Jockey, sånn med høyttaler i lokket. Så fort jeg fant ut at det jeg hadde hørt var «Countdown» fra «Giant Steps», fikk jeg tak i LP-plata og spilte den, men det tok litt tid, og i mellomtida fikk jeg noen andre jazzplater. En med Gene Krupa, en med Benny Goodman og en polsk dixielandplate som faren min klarte å skaffe til veie. Det var litt skuffende, for selv om det var jazz, var det ikke akkurat Coltrane og den jazzen jeg var ute etter. Jeg husker at vi hadde noen andre plater også, Chopinplater som faren min hadde fått av slektninger i Polen og noen med mørke, behagelige mannsstemmer à la Jim Reeves. Moren min var litt opptatt av dem.

TEKST TERJE MOSNES FOTO NTB SCANPIX

TILBAKEBLIKK:

I 1961 BODDE DEN NYSLÅTTE, ØVEGLADE TENORISTEN sammen med foreldrene i en blokkleilighet på Årvoll. Som alle med boligblokkerfaring vet; en blokkboer er underlagt regler for svært meget, ikke minst for når det er tillatt å lage lyd som kan tenkes å sive inn til naboleilighetene over, under og ved siden av.

– Det regimet er innbakt i meg den dag i dag, sier Garbarek. - Jeg øver ikke mellom fire og seks, det gjør man bare ikke. Og ikke etter 10 om kvelden. Jeg gir meg gjerne i halv ni-tida.

– Øvetida var fra seks til halv ni?

– Ja, og etter at jeg hadde kommet hjem fra skolen. Jeg fatter ikke at naboene holdt ut med en som blåste så vilt og gæli som jeg gjorde da. Én ting var det jeg holdt på med helt til å begynne med, men så kom liksom Archie Shepp, Albert Ayler, Pharoah Sanders...i det hele tatt! Da ble det snakk om primalskrik og ekspresjonisme. Jeg fatter rett og slett ikke at naboene tålte det. Jeg ville aldri ha godtatt noe sånt sjøl.

– Klagde de aldri?

– En dag da jeg sto der og skrek og hylte noe voldsomt med hornet, ringte det på. Det var en eldre dame som bodde noen etasjer over. «Ja, det er veldig hyggelig at du spiller, men kanskje du kunne spille en melodi en gang i blant?» sa hun. Med den største vennlighet, men likevel med klar beskjed om at det fikk tross alt være grenser.

– Det har ikke alltid vært enkelt å finne øverom seinere, heller?

– Nei, da Vigdis og jeg giftet oss i 1968, fikk vi ganske fort en leilighet i Gamlebyen, og der var det ikke lov til å øve i det hele tatt. Da ble det enten el-piano og øretelefoner eller å dra til musikkskolen på Veitvet, før den åpnet på

morgenen. Det var tidlig og ganske slitsomt på vinteren, når det var mørkt og kaldt. Jeg hadde litt dårlig ambiss det året.

– Det ble bedre da dere flyttet til Romsås i 1970?

– Ja, der isolerte jeg et lite rom med noe nytt som kom på den tida, Porolon lydfelleskum. Det så ut som spy som var presset sammen til fire centimeter tjukke plater, og dette limte jeg opp på gulv, vegger og tak. Det var ekko i det rommet, når jeg spilte mot vinduet. Vi hadde 13 veldig gode år på Romsås, selv om jeg bodde mye av tiden i en porolonkokong.

– Gikk det lang tid fra du fikk saksofonen og til du begynte å spille sammen med andre?

– Egentlig ikke. En venn av meg på Årvoll, Morten Lassem, bodde to hus bortenfor. Han var ett år eldre, vi hadde spilt fotball sammen og alt sånt, og det viste seg at han hadde spilt piano siden han var en neve stor. Han var veldig god på noter, hadde peiling på teori og var på et helt annet nivå enn meg, men vi begynte å spille sammen. Jeg vet egentlig ikke om han var interessert eller om det var jeg som fikk ham interessert, men vi hørte på Art Blakey & The Jazz Messengers og sånne ting og prøvde å spille de samme låtene. Omtrent samtidig ble det snakk om å sette sammen et band på skolen, en trekkspiller, en som spilte kornett, en trommeslager og meg. Vi prøvde oss på «Volare», «Buona Sera», «Come Prima» og andre slagerlåter. De andre hadde spilt lenge i skolekorps og kunne noter, i motsetning til meg. Jeg lå langt bak, men jeg klarte på et eller annet vis å overleve i selskap med dem.

–

Du søkte aldri mot skolekorps?

– Nei. Men skulle jeg ha gjort det, måtte det ha vært for å spille tromme. Som guttunge gikk jeg av og til ved siden

STILIKON:

60-årene var en lang og viktig musikalsk reise som hadde stor betydning for Jan Garbarek.

av janitsjarorkestrene, Kampen, Bjølsen og de der som hadde litt mer løs jakke når de gikk i gatene. Når bare trommene spilte og tok’n litt på hæl’n med synkoper og kanskje litt improvisasjon, syntes jeg det var veldig, veldig stas. Men ellers tenkte jeg aldri på korps.

SAMMEN MED MORTEN LASSEM SPILTE Garbarek i en kort periode på noterte jazzarrangementer i en kvartett sammen med en trompeter og en trombonist fra Grefsen. Nok en gang var den unge saksofonisten den minst notekyndige i bandet, men viktigere var det at han og Lassem rundt årsskiftet 61/62 begynte å ta turen fra Årvoll ned til Gamlebyen Jazzklubb. Der, kretsen rundt pianisten, sangeren og bohemen Arild Wikstrøm, ble de kjent med trommeslageren Torgrim Sollid og bassisten Hans Marius Stormoen. Et par uker før NM i amatørjazz november 1962 bestemte de fire seg for å øve inn et par Wikstrømlåter, blant andre «Trouble for Hans», og en Coltrane-låt, og stilte på Sentrum kino som «Jan Garbareks kvartett». Garbarek fikk prisen for beste solist, og kvartetten vant orkesterprisen i konkurranse med 10 andre band i klassen «Annen jazz» (i motsetning til «Tradisjonell jazz» der tre band stilte).

– Det var en veldig spesiell opplevelse, minnes Garbarek.

- Det var en av de første gangene jeg spilte i en så stor sal og for så mange mennesker. På første rad satt dommerne - Rowland Greenberg, Johs Berg, Einar Iversen - og flere andre kjente og etablerte folk fra jazzmiljøet. Jeg husker vi kom på scenen og setter i gang og at jeg begynner å improvisere. Drar på, inntil jeg oppdager at dommerne sitter og ser på hverandre og at de ler! Jeg tenker; «dette går antakelig ikke så bra, men skitt au, vi lar det stå til» og blåser i vei.

Så vant vi, da. Det jeg hadde sett, var altså mer en sånn; «jøss, hva er det her for noe?»-reaksjon. De fleste andre spilte bop og swinglåter, vi spilte Coltrane-jazz med

modale låter hvilket var noe nytt her hjemme. Det var vel det som fikk dommerne til å reagere.

– Hvor lenge levde egentlig kvartetten som ble norgesmester?

– Ikke lenge. Vi hadde tre-fire klubbjobber i og omkring Oslo, det var en del av premien. Vi øvde ikke mye sammen, heller.

– Ingen øvelser av typen laboratorium der alle fire utvikler nye låter?

– Nei, det var lite av det. Det nærmeste jeg kom noe sånt var da jeg skulle være med på jazz & lyrikk-arrangement i Aulaen. Der skulle jeg spille med Arild Wikstrøm og noen flere, og jeg husker at vi satt i et studio i kjelleren hos NRK, der Arild lagde låtene mens vi øvde dem inn. Han kom på fraser og akkorder som vi måtte lære oss der og da, og som vi skulle spille i Aulaen et par dager senere. Det kan man jo godt kalle en slags workshop.

Ellers hadde Arild et slags kurs i kjelleren på Gamlebyen skole, en gang i uka en periode. Det kan ikke ha vært så lenge etter, kanskje i 63. Vi skulle begynne å improvisere litt, synge litt på akkorder, bevege oss til rytmene – sånne greier som han hadde funnet ut at man skulle lære seg. Det var veldig selsomt og uforglemmelig, men jeg tror ikke jeg fikk noe særlig ut av det.

– Hørte du fortsatt mye på de store amerikanerne, eller var det norske?

– De norske fantes jo ikke på plate. Dem kunne man ikke høre annet enn live. Og siden jeg gikk på skole, var det veldig begrenset hva jeg kunne gå og høre på.

– Du kunne ikke henge ute?

– Nei, det var bare når jeg spilte selv jeg kunne gjøre det. Og jeg var jo veldig ung, såkalt «rookie».

– Fikk du tilbakemeldinger fra de eldre folkene du spilte sammen med? «Jan ikke gjør sånn og sånn, men heller sånn og sånn...»

– Nei, det var lite av det.

– Du ble på en måte overlatt til deg sjøl?

– Er redd for det. Det var vi alle. Vi bare kom sammen og gjorde så godt vi kunne, og alle skjønte det.

– Arild Wikstrøm hadde vel hodet fullt av hvordan han ville at andre skulle låte?

– Jeg hørte aldri noe om det jeg, men det kan jo godt hende at han kjørte de andre. Jeg var ikke så nær ham. For meg var Arild Wikstrøm en litt opphøyet person, han kunne jo både det ene og det andre. Det swingte av han, han hadde ideer, det var veldig mye positivt ved han. Ikke minst var det veldig mye jeg kunne lære av ham, men det var mer underbevisst læring. Ikke noe konkret «her har du den akkorden, den er sånn». Det var bare å spille, høre og prøve å henge med.

– Intuitiv læring?

– Ja, mest det.

– Jobbet du veldig bevisst med tonen din allerede den gang? Visste du nøyaktig hvordan du ville låte?

– Idealet mitt, den lyden og det uttrykket som jeg tydeligvis hadde inne i meg som en slags målestokk og som jeg jobba fram mot, var Coltrane og etter hvert Dexter (Gordon). Coltrane kom jo på en måte ut av Dexter, så det er litt av det samme idealet. Men jeg vil ikke si at jeg tenkte så mye på det. Det var bare sånn det skulle låte, og sånn ble det.

– Hadde du båndopptaker hjemme? Sånn at du kunne høre hvordan du låt når du øvde?

– Nei, det var helt uinteressant. Jeg gikk i grunnen ut fra at det låt som det skulle. Båndopptaker kom seinere, en Tandberg med 1 7/8” hastighet. Men det var mer for å ta opp fra radioen, NRK og etter hvert Voice of America.

– Tandberg spolebåndopptaker med lampettledning og bananstikker?

– Akkurat. Og DIN-plugger etter hvert. Nei, dette med tonen tenkte jeg lite på. Bare det låt som det skulle, var det greit. Skjønt, som det skulle...enda er det jo sånn at det ikke låter som det skal, det gjør jo aldri det. Eller, iallfall nesten aldri.

I SINE FIRE FØRSTE ÅR SOM LYKKELIG EIER av en tenorsaksofon fikk realskoleeleven/gresk/latin-gymnasiasten Jan Garbarek brynt seg på mer enn Coltrane- og annen moderne jazz. Ganske tidlig begynte han å få spillejobber, og det var ofte en bokstavelig talt annen dans.

– Morten Lassem og jeg hadde en del jobber på gymnasball rundt omkring i Oslo, og da skulle det være danselåter, som vi blandet med litt Jazz Messengers, Dave Brubeck og liknende, sier han.

– Måtte dere til pers med romantiske Ray Conniff-låter også?

– Kanskje ikke akkurat Ray Conniff, men definitivt noen sambaer og cha-cha-cha’er. «Tea for two cha-cha-cha», «La Cumparsita» som tango, «Morgen», den tyske slageren som Billy Vaughns orkester spilte med to saksofoner i terser, det var veldig «in» på den tida. Vi spilte alt etter hukommelsen. Jeg skjønner ikke riktig hvordan vi klarte det, men det gikk på et vis. Og jeg visste iallfall hva en samba og en tango var, for som alle de andre ungene i nabolaget var også jeg blitt sendt på danseskole på Bjerke travbane da jeg var liten, så jeg antar at noe hang igjen derfra.

– Forandret du tonen på sånne jobber? Fra Coltrane til mer «Buona Sera»-saksofon?

– Jeg tenkte aldri over det. Det var bare å prøve å spille sånn som det skulle låte. Skulle det være litt growl, ble det litt growl, men jeg vet ikke hvor jeg fikk de greiene fra. Jeg må ha hørt det på en eller annen måte, men det var ikke noe studium. Skulle jeg for eksempel spille rockesax, hadde jeg jo hørt det med Bill Haley eller noen andre.

– Det finnes et bilde av deg i Bernt Steens band til Oslostudentenes revy «Glass og ramme» i 1964; Erling Wicklund er trombonist, Roy Hellvin pianist og arrangør?

– Det stemmer. Det var vel mest spilling etter noter på den jobben, men merkelig nok fikk jeg mange jobber som atskillig mer notesterke folk enn meg kanskje egentlig burde ha fått.

– Når lærte du deg noter på skikkelig vis?

– Da George Russell ville ha meg med på en radioinnspilling av «New York, N.Y.»-suiten i Stockholm i 1966. Et par måneder før opptaket sendte han meg tenorstemmene, de som Coltrane spiller på plata. DA måtte jeg lære meg noter.

DET SKULLE GÅ UNDER 10 ÅR fra Jan Garbarek åpnet danske

Winstrup Olesens lærebok til han spilte inn «Afric Pepperbird» sammen med Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen. I løpet av denne perioden - 60-tallet - tar saksofonisten sine små og store steg der spillejobber og lytteopplevelser av mange slag gir viktige impulser til så vel den anvendelige bruksmusikeren, som til den stadig mer personlig klingende avantgardejazzutøveren. Fra 1962 opplever Garbarek stadig flere henvendelser fra bandledere som trenger en tenorsaksofonist til et radioeller tv-opptak, en teaterforestilling, en plateinnspilling

eller en klubbjobb, og han takker ofte ja. Ikke alle jobbene er jazzrelaterte, men bruksmusikeren og jazzmusikeren har gjensidig glede og nytte av hverandre, der de får skjerpet ferdighetene og høster erfaringer i et utall musikksammenhenger. Det er fristende å se for seg denne musikertilværelsen som en elv med to løp som av og til flyter sammen, andre ganger deler seg i to løp. Parallelt med bruksmusikerens aktiviteter, utfolder jazzmusikeren Garbarek seg i stadig friere form i løpet av tiåret. Fra 1964 er han ofte i tospann med den fire år eldre trommeslageren Jon Christensen, enten de spiller i Garbareks egne grupper eller i andre sammenhenger. I 1965-66 leder han sin egen kvartett med pianisten Terje Bjørklund, bassisten Per Løberg og Christensen, det samme «kompet» som er med i Karin Krogs kvartett (1964-67), og ved flere anledninger utgjør de to kvartettene Karin Krogs kvintett. Fra 1967 har Garbarek trio med først Løberg og Christensen, og deretter Arild Andersen og Christensen. Det er denne han utvider til kvartett i 1969, når Terje Rypdal bringer den elektriske gitaren inn i det, inntil da, akustiske bandet.

– Det skjedde mye og inntrykkene var mange i disse årene. Coltrane fra 1962 til 67 er i seg selv en lang reise, men samtidig kom Miles inn i bildet for meg på et tidspunkt. Også han hadde jo en veldig utvikling i musikken sin gjennom 60-tallet. Først bandet med Wynton Kelly som spilte bop, så den klassiske kvintetten med Herbie Hancock, Wayne Shorter, Ron Carter og Tony Williams og til slutt «In A Silent Way», som forandret mye og ble veldig interessant for oss.

Og det var ikke bare Miles. Ornette ble også viktig for meg, og så kom hele triumviratet etter Coltrane med Archie Shepp, Albert Ayler og Pharoah Sanders. Og Art Ensemble of Chicago, en helt annen greie igjen. En slags moderne klassisk musikk med fritt spill oppå disse rare klangflatene. Det stoppet ikke der heller, for det ble snakk om at Albert Ayler hadde hørt mye på de gamle bluessaksofonistene når det blant annet gjaldt tone og frasering, og at Archie Shepp hadde lært mye av å høre på Ben Webster og andre saksofonister fra den samme skolen. Pharoah Sanders skulle visstnok være inspirert av en del gamle Rhythm&Blues-saksofonister, og jeg begynte å nøste opp disse historiene. Hørte på Ben Webster og Coleman Hawkins, og ikke minst Gene Ammons etter hvert. Samtidig var Dexter veldig til stede i dette bildet. Han var jo ofte i Norge og ble en svært viktig fyr som satte store avtrykk.

– Gikk du på mange konserter i disse årene?

– Ja. I begynnelsen var jeg for ung til å bli med når de litt eldre gutta dro til København eller Stockholm for å høre på amerikanske band som var innom der, men her hjemme fikk jeg med meg Coltrane i Njårdhallen - det

var ikke så veldig bra, syntes jeg - og både Ravi Shankar og Stan Getz i Aulaen, Cannonball Adderley både i Njårdhallen og noen år seinere på Chat Noir, Monk og Mingus i Aulaen, Bill Evans på Munch-museet. Jeg var på mange konserter som ble viktige for meg.

– Du ikke bare hørte disse Njårdhallen-konsertene med historisk sus, du spilte under en også? Ray Charleskonserten i 1968?

– I sjangeren «rare ting jeg har vært med på» ja. En av saksofonistene i det store bandet hadde avbrutt turneen og reist hjem, og konsertarrangøren ringte meg dagen før konserten. Jeg tropper opp i kjelleren i Njårdhallen og kommer inn i en garderobe med 18-20 amerikanske musikere. Ikke noe «velkommen» eller «hei» eller noe sånt, jeg får bare en kleshenger med ei rød bandjakke og en svær notebunke som må ha inneholdt minst 100 låter. Når jeg prøver å si at dette må jo være altfor mye for én konsert, får jeg bare kort beskjed om at «Ray sier fra underveis hvilke låter vi skal spille».

Jeg føler meg ikke særlig velkommen, for å si det mildt, men tenker at de er vel bare trøtte og leie og at de ikke blir noe blidere når de ser at «her kommer det en eller annen lokal guttunge som skal sitte inn med oss.» Når vi kommer ut på scenen, ser jeg at alle de andre har hver sin tynne notebunke med låtene lagt pent i rekkefølge. Jeg sitter der med den digre haugen min og rekker så vidt å grave fram det riktige arket før låta er i gang. Det var deres lille spøk med meg. Men jeg overlevde da også, så vidt, og husker at det morsomste med konserten var at bandet spilte så svakt. Jeg hadde spilt i storband med skikkelig trøkk mange ganger, George Russells og andre, men dette var veldig nede.

– Fikk du noen kor?

– Ja, i en blues. Jeg sto på, sånn som jeg pleide på den tida, og husker at George Russell reiste seg salen og skrek og klappet. Selv om det egentlig var en stressa og lite hyggelig opplevelse, er det jo et slags uforglemmelig øyeblikk å ha spilt «Georgia On My Mind» med Ray Charles, og det er ikke mer enn et par år siden en kar kom bort til meg på en kafé og sa; «jeg husker deg! Du spilte med Ray Charles i Njårdhallen.»

– Hvor svimlende var honorartilbudet?

– Det kom etter konserten. Jeg ble innkalt til Ray og roadmanageren, og Ray spurte hva jeg ville ha for jobben. Jeg fortalte hva som var normal tarifflønn for en sånn jobb i Norge, og da begynte begge to å le. «Glem det,» var beskjeden. Jeg tror jeg fikk 15 eller 25 dollar. I ettertid ville jeg kanskje ha svart «det er greit, det var gøy å være med» da de spurte, men der og da hadde jeg gjort en jobb som de trengte noen til å gjøre, og selv om Ray Charles

›

var et stort navn, var han ikke en del av min verden. Jeg var opptatt av andre ting.

OM JOHN COLTRANE OG MILES DAVIS til sjuende og sist blir stående som de to viktigste input’ene i Jan Garbareks musikalske ferd gjennom 60-tallet - han antyder det selv - er Jazzfestivalen i Molde og George Russell to andre viktige inspirasjonskilder. Den første festivalen i 1961 fikk han ikke med seg, men sammen med Morten Lassem og noen andre kamerater dro den 15 år gamle jazzdiggeren med tog, buss og ferge til Molde 1962, til det første av en lang rekke festivalbesøk. Han har fortalt om opplevelsen i jubileumsboka «Jazz i Molde» (1980): Det jeg husker først og fremst fra det året er Bernt Rosengren. Jeg hadde begynt å spille saksofon fordi jeg hadde hørt Coltrane, og Bernt Rosengren var nesten Coltrane. Enestående saksofonist. Jeg husker konserten, først kom Ole Jacob (Hansen) ut på scenen, satte seg bak trommene og begynte å spille vispekomp. 16 takter eller noe sånt, og så kom Erik Amundsen og begynte å spille walking-bass, de spilte 16 takter til, så kom Kjell Karlsen med et forsiktig pianokomp og SÅ kom Bernt Rosengren. Da...ooohhh, da revna vi helt. Det swingte av hvert eneste pust, liksom. Jeg husker han kom på scenen, med irret, grønnlig saksofon full av gipsopplegg og strikk. Vi bare gapte. Han hadde på seg en slitt, litt for liten dress, møkkete hvite sokker og sånne briller med tjukke glass. De gled stadig ned på nesa, sånn at han måtte skyve dem opp igjen, sånn. (Jan myser og rynker nesa). Det gjorde inntrykk.

– Hvis vi kan snakke om noen alma mater for meg, er det Jazzfestivalen i Molde, fastslår Garbarek. - Det var ingen skoler eller kurs for den musikken jeg drev med på 60-tallet, det var å dra på jazzfestival for å høre og spille med folk. Jeg lærte masse av begge deler, og ikke minst var det å ri på denne festivalfeberbølgen nesten helt fram til jul.

– Hva er de sterkeste Molde-inntrykkene dine fra disse tidlige årene?

– Ben Webster som spiller «Stardust» og Lars Gullin som spiller «Darn That Dream». Begge i Molde kino, antakelig i 67 og 65. Jeg har hørt masse fint i Molde, ting jeg har nytt til fulle. Men skal jeg tenke på magiske øyeblikk, står disse to veldig høyt.

GARBAREK VAR TURIST PÅ SIN FØRSTE MOLDEFESTIVAL, men

allerede året etter deltok han på jam-sessions der han for første gang spilte med utenlandske musikere, fra den østerrikske Josel Trio. Dette var også året med den legendariske Dexter Gordon/Sonny Stitt-duellen i Alexandrakjelleren, en seanse Garbarek overvar og har beskrevet som «en opplevelse på høyde med å høre Miles Davis live

i Boston sju år seinere.» Også i 1964 figurerer han på lista over jamdeltakere, og i 1965 står han for første gang på scenen i Molde kino som hyret musiker. Medspillere er trompeteren Åge Venaas og det berømmelige «danskekompet», Kenny Drew, Niels-Henning Ørsted Pedersen og Alex Riel, og de deler konserten med Booker Erwin pluss trio og Lars Gullin/Kenny Drew Trio. Enn så stort som det må ha vært for den nå 18 år gamle saksofonisten, skjer det dette året likevel noe annet i Molde som skulle bli langt mer bestemmende for hans videre musikerliv; møtet med George Russell.

- Fram til da hadde alt vært bare lek og moro, i den forstand at jeg ikke i det hele tatt hadde sett for meg et liv som yrkesmusiker, sier Garbarek. - Jeg hadde ett år igjen på gymnaset og så for meg at en akademisk karriere innen lingvistikk og sammenliknende språkvitenskap skulle ende i et professorat på et eller annet tidspunkt. Så kom George Russell til Molde i 65 med sekstetten sin. Selve konserten med sekstetten åpnet døra hundre grader for meg. Inntil da hadde jeg jobba med å stå på når jeg spilte, med å få det til å lukte svidd, med å få det til å swinge. Da jeg hørte Georges musikk, var det som å få et helt annet innblikk, som å møte en musikk med helt andre siktepunkter. Da begynte det å fare bilder forbi inne hodet mitt. Jeg ante at jazz kunne brukes til noe annet enn det jeg hadde vært opptatt av.

Litt seinere i festivalen spilte jeg på en jam. Jeg sto med øynene igjen og spilte. Terje Bjørklund spilte piano.

Plutselig skjedde det noe vanvittig i kompet, det eksploderte, liksom. Det var som om jeg fikk en rakett i rompa, jeg tok av som ei kule, det ble helt ekstatisk. Etter hvert som jeg fikk snudd meg, fikk jeg se George bak pianoet. Han hadde hørt på oss, hadde følt den energien som var der da, kutta tvers over og satte i gang noe som var den energien. («Jazz i Molde» 1980)

- Ja, det ble helt vilt og galt og voldsomt med energi, og jeg tok helt av på det, bekrefter Garbarek. - Men det viktigste var at George henvendte seg til meg dagen etter og spurte om jeg ville være med på turné. Det åpnet en helt ny dør i min tilværelse. At noe sånt kunne være mulig liksom, det var jo helt fantastisk. For meg ble det som en rite. Som ung mann var jeg nå blitt sett av de voksne og etablerte jazzmusikerne for eventuelt å bli innlemmet i deres rekker.

– George Russell slo opp døra til voksenverdenen for deg?

– Ja. Og jeg kunne selvfølgelig ikke dra på noen turné. Jeg var for ung og skulle i gang med det siste året på gymnaset. Det var veldig trist og tungt og leit å ikke kunne takke ja. Men George sa; «det er greit, men hvis jeg har en innspilling eller noe annet som tar kort tid, ville du kunne være med på det?» Det sa jeg ja til, og så ble det ikke mer

HYLLES:

Jan Garbarek hylles behørig etter dobbeltseier i et jazzmesterskap for amatører 1962. Mesterskapet ble arrangert av Big Chief Jazz Club Sentrum Kino. ›

snakk om det. Festivalen tok slutt, George dro til Sverige og sitt liv der og jeg dro hjem til skolen. Noen måneder gikk, og så kom notepakka med alle tenorstemmene til «New York, N.Y.»-suiten.

– Og da dro du til Sverige og innspilling hos Sveriges Radio?

– Ja. Jeg satt ved siden av Bernt Rosengren, mitt store idol, han spilte de fleste soloene. Fortsatt med briller som gled ned på nesa og et horn fullt av gips, tape og strikk. Han var en fin fyr, veldig ålreit og er fortsatt en av mine favoritter. For meg var det selvfølgelig veldig stort og inspirerende å komme dit, sitte ved siden av kremen av svenske og et par amerikanske musikere og skulle overleve uten å ha gjort noe sånt før i det hele tatt. Med et nødskrik klarte jeg vel kanskje å ikke skjemme meg helt ut med notelesning og den slags, men det var hardt, virkelig hardt, og jeg var jævlig nervøs.

DET SKULLE BLI MANGE STOCKHOLMSTURER med nattog og overnattinger på lugubre hoteller på parhestene Jan Garbarek og Jon Christensen mellom 1965 og 70. Å spille med svenske musikere var nesten like stort som å spille med amerikanske, men det kom også andre utslagsgivende impulser ut av reisene også. Blant annet en sopransaks og den første opplevelsen av Keith Jarrett.

– Hvorfor jeg fikk lyst til å spille sopran? Rett og slett fordi Coltrane spilte sopran. Og hvis Coltrane spilte sopran, måtte det være et instrument man skulle kunne spille, forklarer Garbarek. Veien til sopransaksofonen ble imidlertid langt fra rettlinjet.

– Jeg prøvde noen rette sopraner, men tenkte at nei, dette er ikke noe for meg, forklarer han. - Jeg syntes at instrumentet liknet for mye på en klarinett, og at det ikke var min greie, rett og slett.

– Jeg kjøpte den så fort jeg var blitt kjent med ham. Før det hadde jeg ingen peiling på musikkteori i det hele tatt, det være seg harmonilære, skalaer, forholdet mellom forskjellige musikalske parametere. Alt gikk bare på hva jeg trodde jeg hørte. Her dukket det plutselig opp en måte å organisere alt dette på, måter å klassifisere ulike typer akkorder og skalaer og forholdene mellom dem på. Jeg fikk mye stoff å jobbe med, og lærte veldig mye av det. George hadde jo enda mer vidløftige prosjekter der han skulle lage et klassifikasjonssystem for alle parametere i musikken, men den boka rakk han aldri å fullføre.

– Du medvirket hyppig i ulike Russell-sammenhenger i rundt seks år. Hvordan var han å samarbeide med?

– Veldig intens, veldig til stede. Han hadde bestemt at visse ting skulle låte sånn og sånn, men det han egentlig var interessert i, var energi og fritt løp av uttrykk. Dét måtte være på plass, det var ingen grunn til å holde igjen. Det gjaldt på øvelser også, det var ikke snakk om noe fislegreier og «bare øvelser», nei, det skulle være full energi. Det var viktig.

– Passet det deg?

– Alle de tankene han hadde passet meg veldig godt. Det var veldig fritt, det var bare å bestemme seg for hvor gærnt eller riktig du ville låte og hvordan du ville passe inn i sammenhengen, og så ta et valg. Skulle jeg spille alle de tonene som var i den skalaen eller skulle jeg spille noen som ikke var der i det hele tatt? Han ga meg mange valgmuligheter, og resten var opp til meg og min estetiske sans. Han kom ikke med kritikk om «feil tone» eller noe sånt, men mer på at det måtte være nerve i det jeg spilte. Uten energi og nerve var det ikke interessant.

Dermed ble det ingen sopran i første omgang. Men så leste jeg at Johnny Hodges i sin tid hadde gjort innspillinger med en bøyd sopran, og at noen andre gamle gutter også hadde spilt bøyd sopran. Og da tenkte jeg: «en sånn liten saksofon må jeg være på utkikk etter.» Men det var ingen å finne, og siden dette var lenge før internett, var det ikke snakk om å gå på eBay og lete etter horn der. Så, på slutten av 60-tallet, var jeg i Stockholm, enten med Dream eller George. Helt tilfeldig fikk jeg se en bøyd sopran i et vindu i en musikkforretning, og den gikk jeg rett inn og kjøpte. Den var «meg» i den forstand at jeg følte meg hjemme på den, og fra da av var den en del av mitt repertoar.

– Tenker du på tenor og sopran som henholdsvis hovedinstrument og bi-instrument i dag? Eller er de likestilte?

– Jeg tenker jo på tenoren som hovedinstrument, men jeg spiller nesten mer sopran. Sammen med Hilliards spilte jeg etter hvert bare sopran, men nå ved nyttårstider ga de seg, så nå holder jeg på å ta tenoren tilbake igjen.

– Stockholm var også byen der du hørte Keith Jarrett for første gang?

– Ja, i 1966. Det var en av de store opplevelsene for meg og hører veldig med i denne sammenhengen. Jon og jeg var i Stockholm, vi spilte med George og hadde en frikveld. Vi fikk tak i en avis for å finne ut om det skjedde noe vi kunne høre på eller om vi skulle gå på kino eller noe, og leste at Charles Lloyd Quartet skulle ha konsert i byen. Lloyd? Hva var det for noe? Gammaljazz? Var det noe for oss?

Så kom jeg på at jeg hadde lest, antakelig i Down Beat, at en fyr som het Charles Lloyd hadde spilt med Cannonball Adderley. «Da er det iallfall moderne,» tenkte vi, «så det kan vi gå og høre på». Så gjorde vi det, da.

Og det ble jo bakoversveis så det holdt. En ting var Charles Lloyd, han var vel og bra, men det kompet! Jack

DeJohnette, Cecil McBee og Keith - dét var noe nytt. Det låt moderne og helt opprivende å høre på. Sånt pianospill, for meg var det bare i drømme at en fyr kunne spille sånn. Det var helt ufattelig. Her kom det ting fra klassisk musikk, fra gammaljazz, fra ny jazz, blues og gospel - hele musikkhistorien kom ut. Det gjorde enormt inntrykk, rett og slett.

– Snakket du med Jarrett da?

– Nei, ikke da. Men jeg møtte ham seinere i Oslo, i 67 eller 68 kanskje, jeg husker ikke. Og da jeg var i Boston i 1970 spilte han med Miles, så jeg traff ham der, vi hang ute sammen og pratet mye. Jeg møtte ham med jevne mellomrom og vi snakket om ditt og datt, og så begynte han å spille inn for Manfred og ECM. Da han var i Oslo med Miles høsten 1971, ble han igjen et par dager og spilte inn «Facing You».

– Var det da ideen om «Belonging» ble sådd?

– Det kom litt seinere. Jeg hadde en greie gående med Chick Corea på denne tiden, skulle ut og spille med Return To Forever. Jeg hadde kontrakter og visum til Japan og skulle reise over til London og øve med bandet fordi Joe Farrell skulle slutte på grunn av helseproblemer.

Men så hørte jeg ikke noe fra Chick, og begynte å lure litt på hva som skjedde. Bare noen dager før jeg skulle fly til London fikk jeg tak i ham, og fikk vite at de hadde hatt et bandmøte der de hadde bestemt seg for å «go electric». Bill Connors kom inn på el-gitar, og da var det ikke aktuelt med meg lenger.

Men så gikk det bare et par måneder før jeg fikk tilbud om å gjøre to plater. En der Keith Jarrett skulle skrive noen strykearrangementer og jeg skulle være solist, og en kvartettplate med Keith. Det innebar at jeg måtte over til statene og øve med ham, og siden det ikke hadde blitt noe Return To Forever for meg, hadde jeg anledning til å reise over til Keith. Veldig rare tilfeldigheter her...

– Dette ble til «Luminessence» og «Belonging»?

– Ja. Vi øvde inn «Belonging»-låtene hjemme hos Keith, det var veldig hyggelig. De låtene var bare «the best». Noe helt nytt for meg, og jeg syntes måten han arrangerte dem på - kort sagt hele greia - var aldeles fantastisk. Jeg var så glad for å få være med på det.

COLTRANE OG MILES, MOLDE OG STOCKHOLM, George Russell og Keith Jarrett - dette er noen av de mest kjente avsnittene i historien om Jan Garbareks musikalske reise gjennom 60-tallet. Men det finnes også andre. De er ikke like iøynefallende i dag, men like fullt en viktig del av historien. Fra cirka 1964/65 jobbet den unge tenoristen og komponisten flittig med bandledere, komponister, filmskapere, teaterprodusenter og musikerkollegaer som oftest var

eldre og atskillig mer etablerte enn ham selv. De så talentet og de raskt voksende ferdighetene, og tilbød ham oppgaver med tiltro til at han ville sørge for å klare dem når tiden var inne.

Garbarek framhever ofte at han har lært mye av å høre på og spille med andre musikere, norske som utenlandske. Det er utvilsomt riktig. Sjeldnere betoner han sin egen innsats for å omsette de nyervervede kunnskapene i ferdigheter, men det var resultatet av denne innsatsen som fikk Arild Wikstrøm til å ringe ham da han trengte en vikar for Bjørn Johansen til en jobb i Gamlebyen Jazzklubb allerede i 1962, som fikk Helge Hurum til å tilby ham plass i sine ensembler, og som fikk komponist Alfred Janson til å engasjere ham som solist med stort orkester da balletten «Mot solen» hadde uroppførelse ved Festspillene i Bergen i 1969. Det var derfor Nationaltheatret og kjente filmskapere som Pål Løkkeberg, Egil Kolstø og Anja Breien ga ham komponist- og musikeroppgaver, derfor Sigurd Jansen ville ha ham med i bandet som spilte til Rolf Wesenlund og Harald Heide Steen jr.’s elleville «Kunden har alltid rett» og «Skjermbildet» i NRK og derfor Karin Krog ville ha ham med på sin berømmelige «Joy» og til festivaler i Tsjekkoslovakia, Warszawa og Montreux. Derfor Kulturutvalget i Det Norske Studentersamfund gikk inn med penger for at Norsk Jazzforbund i 1967 skulle få utgitt «Til Vigdis», Jan Garbareks første album i eget navn, og derfor han stadig var å høre på Bikuben, Høvikodden, Club 7, Sogn Studentby og i Munch-museet.

Og det var derfor, med åpent øre mot det som rørte seg i USA, at han 1969 utvidet trioen med Arild Andersen og Jon Christensen ved å invitere inn rockehelt og musikkstudent Terje Rypdal, til kvartetten som laget albumene «The Esoteric Circle» for Bob Thieles Flying Dutchman-selskap og «Briskeby Blues» sammen med Jan Erik Vold før den kulminerte med «Afric Pepperbird» i 1970.

– For meg startet ideen om å utvide trioen da jeg hørte Pharoah Sanders rundt 67/68. Han hadde med seg en veldig frikete el-gitarist, antakelig Sonny Sharrock, som lagde masse rare lyder. Det skjedde ting med elektronikken på den tida og jeg var veldig interessert i rare lyder, så det var «yes! Det må vi prøve,» sier Garbarek og forteller at det var Jon Christensen som tipset ham om Terje Rypdal.

– Jeg hadde ikke noe forhold til Terjes rockebakgunn fra The Vanguards, men Jon visste at han var en fin gitarist som kunne lage ting med Echoplex og pedaler, forteller Garbarek. Han fikk studert Rypdal på nært hold da han i noen få uker på tampen av 1968 var rockestjerne i den siste og kortlevde utgaven av «supergruppa» The Dream. – Rockestjerne er vel å ta i litt, bemerker han med et smil. - Vi gjorde noen jobber sammen, Jon, Terje, Christian Reim og jeg, og jeg husker vi kjørte i snøvær

›

– Du var rask med å skaffe deg «The Lydian Concept of Tonal Organization», teoriboka til George Russell?

›

til Stockholm med Caddilacen til Christian. Det var tre veldig bra musikere å spille med, men det skulle synges, også, og det var ikke min greie i det hele tatt.

– Og da Dream-perioden var over, ble Rypdal med over til deg, Arild og Jon i den nye kvartetten?

– Ja. Vi spilte jo så mye, mye friere musikk enn han var vant til, men han skjønte alt som foregikk veldig fort. Han var sønn av en dirigent, hadde spilt piano siden han var liten og hadde sterke musikkunnskaper. Det skulle ikke mange ord til før han var akkurat der han skulle være. En gang da Don Cherry var på besøk, spilte vi noen låter av ham, og da tok det ikke mange dager før Terje hadde skrevet noen nye låter som var mistenkelig Cherry-aktige i sin tilnærming. Og det var veldig fint gjort, også.

både starten på ECM-perioden og en akselererende internasjonal anerkjennelse, men også slutten på perioden som «bruksmusiker» i Norge.

– Ja, og det var rart, minnes Garbarek. - Jeg hadde egentlig godt med jobber gjennom hele siste halvdel av 60-tallet, flere og flere «brødjobber» som var helt ok å være med på. Det var veldig mange rare oppgaver og mange flinke og hyggelige folk å jobbe med. Men etter at «Afric Pepperbird» hadde fått positiv omtale internasjonalt, var det plutselig ingen som ringte meg lenger. Det ble rett og slett helt tyst, ingen forespørsler om jobb. Det gikk ett år før det omsider kom en telefon, og da var det fra en fyr - jeg husker ikke hvem - som nærmest unnskyldende sa at han hadde prøvd å ringe alle andre saksofonister enn meg. Kanskje de trodde jeg var så inne i min egen boble at jeg ikke ville spille noen annet enn «Afric Pepperbird», jeg vet ikke, men det førte iallfall til at vi fikk det vanskelig økonomisk. Hele inntektsgrunnlaget datt jo sammen. Det gikk så langt at vi snakket om å kanskje dra utenlands eller kjøpe en folkevognbuss og forsøke å kjøre rundt i Europa der det var en slags frijazz/avantgarde-bølge, og kanskje noen spillejobber. Vi snuste litt på USA også, jeg fikk mitt første stipend (fra Bærum kommune) i 1970 og reiste over, men skjønte fort at bortsett fra de aller største stjernene, levde jazzmusikere ganske kummerlig. Så vi ble på Romsås, og etter hvert gikk det seg til.

å kunne alternere mellom sin egen kvartett og et annet hovedprosjekt, gjenstår å se.

Men kanskje skjer det noe. I så fall, som det heter på sanntidsnorsk; forvent det uventede. n

Artikkelen er tidligere publisert i Jazznytt #236, høsten 2015. Takk for velvillig gjenbruk av godt innhold.

JAN GARBAREK PÅ PLATE FØR 1970:

EGET NAVN:

Jan Garbarek: «Til Vigdis» (1967).

Med Jan Garbarek (ts), Frank Phipps (vtb), Per Løberg, Arild Andersen (b), Jon Christensen (tr).

Jan Garbarek Quartet: «Afric Pepperbird» (1970, med Terje Rypdal, Andersen, Christensen).

Jan Erik Vold/Jan Garbarek: «Hav» (1970, med Bobo Stenson, Rypdal, Andersen, Christensen).

The Esoteric Circle/Jan Garbarek: «The Esoteric Circle» (1969, med Rypdal, Andersen, Christensen).

MEDVIRKNING PÅ PLATER I ANDRES NAVN:

Terje Rypdal: «Bleak House» (1968)

Jan Erik Vold: «Briskeby Blues» (1969, med Rypdal, Andersen, Christensen).

George Russell: «Electronic Sonata for Souls Loved by Nature - 68» (1969, med Manfred Schoof, Rypdal, George Russell, Red Mitchell, Christensen).

George Russell: «Othello Ballet Suite; Electronic Organ Sonata No.1» (1967)

George Russell: «The Essence of George Russell» (1966)

George Russell Sextet: «Trip to Prillarguri» (1970, med Russell, Stanton Davis, Rypdal, Andersen, Christensen).

Div.art.: «Jazz Jamboree 1966. Vol 1.» (1966)

Karin Krog: «Jubilee» (1964)

JAN GARBAREK. Med nye grupper og i nye konstellasjoner, med nye utfordringer og nye løsninger, med nye instrumenter og nye munnstykker. Og med nye suksesser. Mange nye suksesser.

JA,

Men kapitlet fra 1970 og fram til i dag er et annet, og det er ikke ferdigskrevet. Da Hilliard-sangerne pensjonerte seg, åpnet det seg ledige rom i Garbareks jobbkalender, og hva det kan avstedkomme hos en som har trivdes med

Karin Krog: «Jazz Moments» (1966)

Karin Krog: «Raindrops, Raindrops» (1966)

Karin Krog: «Joy» (1968)

Earl Wilson: «Live at the Studio» (1969)

Div. art.: «Popofoni» (1969)

Georg Riedel: «Riedaiglia» (1967)

Egil Kapstad: «Syner» (1967)

FOR JAN GARBAREK BLE «AFRIC PEPPERBIRD»

DET GIKK SEG TIL FOR

John Coltrane

Skal du på MaiJazz 2016?

BO PÅ SCANDIC I STAVANGER

TEFT FOR EN HELT

Det finnes mange gode grunner til å gå på minst én av konsertene i konsertserien «Tett på en helt». Studentene er up-and-coming, det er et høyt kunstnerisk nivå og konsertene har den fine balansen mellom kontroll og uforutsigbarhet som gjør at det koker litt ekstra og stemningen blir til å ta og føle på. Det aller beste argumentet derimot, er at man i dobbel forstand skal lytte til musikkstudentene ved UiS i Bjergsted, fordi det er de som har teften. De fanger gjerne opp vibrasjonene i jazzlandskapet tidligere enn oss andre dødelige. De har andre og friere referanser.

I 2012 var bandet BenReddik blant dem som fikk plukke ut sin favorittmusiker å opptre med under Mai:jazz. Valget falt på saksofonist Marius Neset. I år er han en av headlinerne og har slått gjennom internasjonalt. Den gang var han relativt ukjent for det gjengse publikum.

– Det at han selv var relativt nyutdannet syns jeg var interessant. Dermed kunne vi relatere oss mer til ham, og han hadde relevante tips til oss, om det å skulle gå ut og leve som musikere. Dette sier Johannes Fosse Solvang, en av trombonistene i bandet. Selv tar han i dag videreutdanning i Stockholm ved Kungliga Musikhögskolan.

– Det hele var kort og intenst, fortsetter Solvang.

– Den andre trombonisten vår lagde arrangementer på de låtene vi ville spille, sendte dem til Marius, vi fikk en effektiv øvingsdag dagen før konsert, og så var det bare å hive seg ut i det. Men for en opptur. Konserten ble godt mottatt. Å spille med Neset var virkelig en motiverende del av

utdanningen, uten tvil. Hans håndverksmessige nivå ga oss bakoversveis, det var noe å strekke seg etter. Og så var han en kul fyr!

BenReddik-gjengen kjente til «Tett på en helt»-prosjektet da de formet bandet sitt som førsteårsstudenter. Johannes har inntrykk av at konseptet i dag er en viktig «gulrot» for Bjergstedstudentene. Flere interessante konstellasjoner er formet til årets Mai:jazz. Hør på studentenes helter, og hør på studentene. De har teft. n

FAKTA OM KONSERTSERIEN «TETT PÅ EN HELT»:

n Et samarbeid mellom Mai:Jazz og Universitetet i Stavanger, Institutt for musikk og dans (jazzutdanningen)

n Konseptet er at studentene stiller med ulike band, velger seg en «heltemusiker», og sammen opptrer de under Mai:jazz

n Serien er et satsingsområde for festivalen

n Har eksistert siden 2007

n Blant helter som har deltatt er Magnus Broo, Hilmar Jensson, Per Jørgensen, Ola Kvernberg og Marius Neset

Hotel

TEKST IVAR OFTEDAL FOTO LAURENT STRIEBEL

Høyhalser og bart

Arne Berggren, forfatter, dramatiker og en gang for lenge, lenge siden en aspirerende jazztrommeslager skriver om sin kronglete og traumatiske vei inn og ut av jazzens verden.

Ordet jazz med sin norske uttale er veldig bukse uten press, ølmave og høyt hårfeste, litt sånn passiv-aggressiv og nyskilt gubbe i lett bakrus, bitter på et eller annet, men tilsynelatende veldig openminded, dog med en stadig økende sans for Fremskrittspartiet og alt han tidligere foraktet. Jazzmennesker beskriver seg selv påfallende ofte som livsnytere, mange av dem har studert ved livets harde skole, om man skal tro det de skriver om seg selv på Facebook. De har nektet å gå hjem helt siden jazzklubbene blinket med lysene for aller siste servering en gang på begynnelsen av åttitallet. Vel, sånn var det inntil ganske nettopp. Eller ... sånn ville vi at det skulle være. La meg begynne med begynnelsen. Jeg kunne vært en ganske ok jazztrommis, og som alle trommiser har jeg svakt hårfeste, minimal selvfølelse og en hang til snarveier og en økende sans for Sylvi Listhaug. Det var på begynnelsen av åttitallet noe ble helt feil. Jeg var ikke den eneste.

ALLE MENN PÅ MIN ALDER har hatt en dragning mot korps. Uniformene, marsjering, medaljer. Noen vokser det av seg, andre blir instruktører eller nynazister. Det er ikke noe vondt i korpsbevegelsen i utgangspunktet, men før eller siden må du ta stilling - er det musikken som driver deg, eller bussturene til Sarpsborg og juletrefestene? Er man interessert i musikken, har man igjen to valgkomme seg inn i Garden eller finne seg en egen lærer.

Dette er grovt forenklet, selvsagt, jeg tar ikke her høyde for at kvinner kom inn i norske korps allerede på femtitallet eller at det fins andre instrumenter enn trommer. Men altså... Garden, det er for strengt. Enten er du en sånn som følger ordre, eller så er du en som motarbeider alle tilløp til lov og orden. Og det er her jazz kommer inn i bildet. Dersom du vokste opp på sekstitallet i Norge, ble du før eller siden eksponert for sorthvittbilder av Jan Garbarek, Arild Andersen og Jon Christensen, flere av dem med solbriller inne, om kvelden. Hvem vil ikke være en som går med solbriller døgnet rundt? Høyhalser, solbriller og en litt sliten tweedjakke? Jeg greide dessverre aldri å røyke fast, men gudene skal vite at jeg forsøkte. Pipe, sigaretter, hasj - jeg har nok sterke misbrukergener i kroppen, jeg har forsøkt å misbruke det meste, men var nok for svak på rutiner og gjennomføring. Det er mye arbeid i å bli misbruker, her er det nok svakt genmateriale som redder meg over tid. I min familie har vi startet mye moro, men flere av oss går fort lei. Men så ser du altså et bilde av Arild Andersen med en våt sneip hengende ut av munnvikene i et røykfullt lokale og med en bass som han fingrer som om det var nachspiel på Riis gymnas, da vet du jo at det er dette du vil, du vil bli musiker, du vil spille jazz, du vil bli han introverte i høyhalseren, han som liksom reiser innover i seg selv med et lurt flir mens folk drikker øl og røyker og har betalt flere hundre kroner for å se på.

JEG HADDE SPILT TROMMER et halvt års tid og hadde lært meg de tre groovene og to breaksene som ligger under all populærmusikk. Du kan greie deg i flere tiår som trommis med dem, men du er liksom ikke helt musiker, du blir bare han anstrengt kule i bakgrunnen på bildene, ja han med solbriller inne. Så jeg slo opp nummeret til Pål Thowsen i telefonkatalogen og ringte ham. Om det var mulig å få noen timer av ham? Thowsen var liksom nummer to adelsrekka - Jon Christensen var nummer 1 og Gud - Thowsen var et menneske, han bodde på Lillestrøm og han svarte på telefonen. Dette var mannen som ødela min jazzkarriere. Det var her de dårligste av mine gener møtte iherdige krav til gjennomføring - det måtte gå galt.

Jeg hadde aldri reist østover gjennom byen før. Jeg skulle til Lillestrøm, alene - var svært uvitende, dette var

min dannelsesreise. Første feilen jeg gjorde var å hoppe av for tidlig. - Strømmen, sa noen over høyttaleren, og jeg trodde dette var slang for Lillestrøm. Jeg brukte en halvtime på å oppdage at jeg var på feil tettsted og ringte på døren hos Thowsen i eller på Lillestrøm tre kvarter for sent. Stemningen var dårlig. Han virket mindre enn på tv eller når du så ham på Club 7 gjennom gardiner av røyk. Han så på meg, nikket og jeg forstod at jeg skulle henge av meg jakken og følge etter inn i stuen.

Det er noe fryktinngytende med folk som har trommer stuen. Da gir du lissom faen. Du vet at sånne folk er dedikerte. Ikke noen trang bod i kjelleren eller trommer på loftet eller gjesterommet. Thowsen hadde settet i stuen og han var ikke ute etter småprat. Ikke noe sånn jasså, så du vil spille jazz og hva slags musikk liker du, har du fått med deg Charlie Parker, neida - Thowsen pekte

TEKST ARNE BERGGREN ILLUSTRASJON SVEINUNG SUDBØ

›

på trommene og ba meg spille. Sving litt du, sa han og jeg satte meg nølende, tok frem mine egne stikker og registrerte at han allerede var ute av rommet. Her må jeg hive inn tre ting som er essensielle når det gjelder jazz, improvisasjon og kunst og kreativitet på generell basis. 1. Man må ha en viss basiskunnskap. 2. Man må ha en avklaring av forventninger og 3. Man blir ikke bedre av å være livredd. Om vi hadde hatt den lille samtalen, en kaffekopp kanskje, noen småkaker, ville jeg lagt kortene på bordet og fortalt Pål Thowsen at jeg var totalt grønn til tross for at jeg kunne kleskodene. Jeg ville sagt at jeg nok hørte mest på progrock fremført av folk på syre og at jeg der og da var full av angst. Pål Thowsen var imidlertid forduftet, så jeg tok nølende frem stikkene da han stakk hodet ut fra kjøkkenet og ba meg ri litt på cymbalene bare sånn til å begynne med. Jeg ante ikke hva han snakket om, men dasket dem litt tilfeldig og forsøksvis spirituelt, men jeg lukket øynene og av lydene fra kjøkkenet forstod at Pål Thowsen hadde begynt på oppvasken. Han ropte noe om beina, så jeg trøkket litt på pedalen til basstrommen og dengte litt på gulvtammen, det hadde allerede gått en evighet og det var som i en drøm der du kommer til deg selv på en scene fullsatt sal av gamle kjente og du oppdager at du er helt naken og ikke bare har bærsja på deg, du har dritt smørt over hele kroppen og du er på riksdekkende tv.

ETTER TRE ÅR KOM PÅL THOWSEN ut fra kjøkkenet. Jeg tror han hadde spist middag og vasket opp enda en gang, lest avisen, tatt et hovedfag, besøkt mora si. Han tygget på et eller annet da han kom ut i stuen og nå så han på meg. Nå kom dommen.

– Ja, det svingte jo ikke noe særlig, sa Pål Thowsen og jeg visste jo at han hadde rett. det var derfor jeg var der. Jeg valgte å ikke si noe.

– Du må begynne med beina, sa han og pekte på høyrefoten min, forklarte at den var for svak og at jeg kunne jobbe med den noen uker. - Kjør sekstendeler til du mister følelsen i hele beinet. Og så må du jobbe høyrehånda di, den bruker du helt feil, den svinger bare ikke, det er ikke sånn man spiller.

Jeg hadde allerede valgt bort Garden som alternativ, og dette liknet veldig på militæret. Allerede på toget hjem, kladdet jeg brevet til Jon Christensen. Var det virkelig feil å bruke høyrehånden på den måten og var det så viktig med beinet, liksom. Jeg hadde støtt på autoritet, og som alle unge menn med sviktende selvfølelse kombinert med følelsen av å være verdensmester, brukte jeg tid på å utfordre autoritet istedenfor å underkaste meg. Det var akkurat som i Whiplash, bare at jeg var ute av filmen før det hadde gått et kvarter. Var læreren tøff, fikk man heller finne en annen. Jeg gikk en god stund hos Carl Størmer og Thor Andreassen - Carl tvang meg til å synge Char-

lie Parker, Thor viste meg tricksene til Steve Gadd på Fifty Ways, Thor hadde spilt den norske versjonene med Wenche Myhre og dekodet mesteren.

SAMME VÅR LÅ DET EN BRUN KONVOLUTT i postkassen. Det var fra Jon Christensen. Gud. Det med hånden og beinet måtte jeg finne ut selv, det var ingen regler for sånt noe. Men jeg måtte regne med å øve mye. Veldig mye. Lykke til, skrev Jon Christensen, men det var for sent. Jazzbølgen ebbet liksom ut av seg selv over hele verden, gikk i skjul på folkehøyskoler og lumre kjellerlokaler. Høyhalserne forsvant i bybildet. Jeg jobbet i platesjappe og noe som het new wave begynte å gjøre seg gjeldende. Felles for bandene var at de ikke kunne spille, men kledte seg kult, nesten alle brukte solbriller inne. Tilsynelatende var alt lov. Når jeg nå roter meg tilbake via Spotify, oppdager jeg at det var en bedrøvelig tid. Joda, alt var sikkert lovmen bare unntaksvis var det noen som visste om de struk-

«Så ser man seg i speilet, sånn plutselig, og kjenner igjen musikklæreren fra søttitallet, han med den sorgfulle jazzbarten og skinnlapper på ermene, grå i huden og med en fot i graven»

turene og reglene man hadde frihet til å bryte. Sammen med pønk var vel hele åttitallet skremmende overvurdert. Reaksjonært. Så ser man seg speilet, sånn plutselig, og kjenner igjen musikklæreren fra søttitallet, han med den sorgfulle jazzbarten og skinnlapper på ermene, grå i huden og med en fot i graven. Jazz, ser man skrevet sitt eget tryne og man merker ikke en gang at de blinker med lysene for tredje og siste gang, men det driter vi i, for nå går det meste opp i en høyere enhet, vi vet det meste, vi har lave skuldre og vi bare gjør det. Akkurat som vi vil. De kan blinke så mye de vil. n

Kommer i 2016:

Radka Toneff

Live In Hamburg CD/2LP (re-mastered)

Masqualero Masqualero CD/LP (re-mastered)

Hanna Paulsberg Concept: Eastern Smiles (CD/LP)

Radka Toneff / Steve Dobrogosz Fairytales (CD/LP)

Total E&P Norge er landets tredje største olje- og gasselskap med over 50 års virksomhet på norsk sokkel.

Vi er et internasjonalt miljø med om lag 470 ansatte fordelt på mer enn 20 nasjonaliteter.

Det er derfor vi er hovedoperatør på MaiJazz-feltet