Ny satsing på Spor 5 gir ringvirkninger i byen og bidrar til større kulturelt mangfold.
Dynamikken mellom kultur og næringsliv har gjort Universitetet i Stavanger til en talentfabrikk.
Les om årets artister på MaiJazz. Programmet er variert, spennende og fylt med overraskelser.
Manfred Eicher står bak plateselskapet ECM, som har levert kvalitetsmusikk i en årrekke.
Sarah Riedel, som er aktuell på MaiJazz, forteller om møter med et nådeløst publikum.
Vi møtte Sarah Riedel i Stockholm hvor hun fortalte om sine prosjekter og møtet med det nådeløse publikumet som venter henne på MaiJazz denne våren.
Endelig har Stavanger Jazzforum fått sin egen scene og gleder seg over å gi et forutsigbart tilbud både til artister og byen.
6
Det er ikke bare i musikk det er viktig å ha forståelse for at ting skal spille sammen.
Sven Erik Renaa komponerer lokale råvarer til kulinariske komposisjoner.
DEN FRANSKE EVOLUSJONEN
40
I møtet mellom Universitetet i Stavanger, næringslivet og kulturen skjer det spennende og fine ting.
Montana lydmoduler er konstruert for lagring av hi-fi systemer og elektronisk utstyr. Montana, sammen med danske Point Kilde Akustikk, har utviklet høyttalere i tre størrelser og en Montana Sound Unit forsterker – alt tilpasset designet for å passe inn i moduler. Det finnes ingen kompromisser. Overlegen lyd, perfekt integrasjon med våre hyllesystemer og full kompatibilitet med ulike typer trådløs streaming.
Løkkeveien 99 , 4008 Stavanger t : 51 51 02 90 moebelgalleriet . no Åpent man.–tor. 10–19 , fre.–lør. 10–16
Note: to self. INNGANGER? Det stod det på en liten gul lapp festet til skrivebordet mitt. Nå husker jeg ikke alltid helt detaljert hva slike små, gule lapper med kryptisk formulerte ord skal bety, men akkurat denne gav meg inspirasjon.
NOTE: er det nye magasinet du holder i hånden. Det er, hvis vi har lyktes, noe som skal gi deg et enda bedre innblikk i hva MAIJAZZ handler om. Grunnen til at vi har gått fra festivalavis til et magasin, er at vi ønsker å gi leserne noe med bedre kvalitet og mer stoff som har LENGRE LEVETID. Note: handler om ting det er verdt å få med seg. Innganger? Hva mente jeg med det? Akkurat som på festivalen er vi også her opptatt av å gi deg innganger til noe nytt. Vi skal inspirere gjennom det vi ser på som KVALITET, og vi skal utfordre folk til å lytte. Tilstedeværelse handler ikke bare om en heftig festivaluke i MAI, vi skal være til stede hele året. Gjennom Stavanger Jazzforum og Spor 5 skal vi være en aktiv del av byen, og bygge broer mellom næringslivet, utdanningsinstitusjonene og kulturen. Det vi er opptatt av er å skape innganger som åpner for noe NYTT. Først og fremst til musikken vi elsker, men også til miljøer hvor vi kan se at det finnes gode synergier. Det kommer du til å lese mer om i dette magasinet. Vi ønsker å være inkluderende og vise et MANGFOLD som trekker mennesker til STAVANGER. Ikke bare fordi det er en fin by med mange muligheter, men også fordi det er et godt kulturtilbud og et levende miljø som er både utviklende, utfordrende og spennende. Jeg tror jeg må skrive en ny lapp, som kan modne på skrivebordet mitt. «Note: to self. STORE AMBISJONER!»
PER HASSE ANDERSEN Rolle/stilling: Festivalleder/GründerÅ stå på scenen foran barn er noe av det mest utfordrende du kan gjøre som artist, mener Sarah Riedel. Der kommer tilbakemeldingene uten filter, noe som gjør det ekstra krevende, men også ekstra morsomt. En av årets virkelige begivenheter på MaiJazz er en familiekonsert med sanger fra Astrid Lindgrens univers, og Sarah kommer igjen til å møte det nådeløse publikumet ansikt til ansikt.
STOCKHOLM: Sarah bor og jobber Stockholm, og er «artist in residence» på Stadsteatern.
Nei, det får dere ikke skrive, sier Sarah og ser veldig bestemt ut.
– Jeg er Sarah, sier hun. Spørsmålet om hva som skjedde da hun fikk navnet Sarah Lina Anna Henrietta Riedel, blir kontant avfeid, men likevel fulgt opp med et spørsmål om det ikke er slik i Norge at det er mulig å ha flere fornavn? Det er her Sarah et lite øyeblikk likner litt på en annen kjent kvinnelig heltinne. Pippi Langstrømpe har også mange navn, en berømt far og klare meninger om hvordan ting skal være. Likheten slutter imidlertid raskt. Sarah er Sarah, og hun er en dame med et elegant og mildt vesen, et reflektert forhold til musikk og hva som er viktig når noe skal formidles til publikum. Nå er hun aktuell på MaiJazz med sin far Georg Riedel og Bjergsted Jazz Ensemble i konserthuset.
– Å gjøre Astrid Lindgrens sanger med barn som publikum er utrolig inspirerende og morsomt. Du må være på vakt hele tiden. Barn er et utrolig krevende publikum, og de er jo så hudløst ærlige. Hvis du ikke er tilstede hele veien, så blir du oppdaget. Det nytter ikke å stå på scenen i din egen boble, det må være en slags dialog, noe du kan nå ut til dem med.
DET KANSKJE IKKE alle er klar over, er at det er faren Georg Riedel som har skrevet musikken til de fleste av Astrid Lindgrens barnesanger. Det var et oppdrag som egentlig var tiltenkt den svenske jazzpianisten Jan Johansson, men da han omkom i en bilulykke i 1968 ble det Georg som videreførte arbeidet. De to hadde samarbeidet om en rekke prosjekter, blant annet den nærmest ikoniske «Jazz på svenska». Derfor er det mer naturlig enn de fleste kanskje ville tro at dette er et interessant prosjekt for en jazzfestival.
– Selv om du ikke har det største publikumet i Norge foreløpig, vil nok de fleste være familiære med Pippi, Emil og Karlsson på taket, men svært få vil kanskje umiddelbart tenke på dette som jazz?
– Nei, jeg har ikke et stort publikum i Norge, men jeg har jo spilt på MaiJazz tidligere også. Vi var der med Cornelis Vreeswijkprosjektet vårt, og det føltes nesten som om han er større Norge enn Sverige. Nordmenn har et sterkt forhold til ham, og det kan virke som om dere nesten kjenner ham bedre enn oss? Jeg vet ikke helt hva det skyldes, men kanskje han appellerer til noe hos dere. Hva som er jazz eller ikke får det vel være opp til publikum å bedømme? Jeg er ikke så glad i strenge sjangerdefinisjoner.
– Faren din var jo sentral i det prosjektet også, og han hadde laget musikk til tekster som ikke var tonesatt tid
ligere, som den flotte hyllesten «Tag hit et piano, sa Jan Johansson». Nå skal dere igjen spille sammen på MaiJazz, om ikke med nytt materiale så i hvert fall med nye arrangementer av sangene. Hva kan vi forvente oss denne gangen?
– Jeg vet ikke helt hva det blir foreløpig, men det blir spennende og kanskje med innslag som kan overraske litt. Det er en ny sammensetning med Bjergsted Jazz Ensemble og ikke minst at det er Tore Johansen som skal arrangere musikken. Han har jeg jobbet med tidligere, og jeg har forsøkt å spørre ham hva han har planlagt, men da sa han bare at det var så lenge til at jeg ikke skulle begynne å tenke på det. Han er utrolig flink, så jeg er ikke så bekymret.
– Tore Johansen og du har gjort Lindgren tidligere, albumet Open Minds avsluttes med «Alla ska sova, för nu är det natt». Det som kanskje overrasker lytteren både der og ikke minst på innspillingen av Astrid Lindgrens sanger du og din far gjorde med Norrbotten Big Band, er at sangene på mange måter framstår som nye?
– Ja, kanskje det kommer av tempoet, at når vi tar ned tempoet så vil tekstene stå fram på en annen måte. Jeg tenker at alt det kjente med sangene er der, men at de likevel vokser i en annen retning. Det filosofiske dukker opp, og lagene i teksten blir kanskje tydeligere.
– Det virker som om alvoret kommer mer fram. Er det
noe vi ikke klarer å oppdage når vi bare tenker på sangene som barnesanger?
– Jo, men du vet, Astrid Lindgren tok barn på alvor. Det ligger så mange lag i tekstene. Det er ikke alle barn som har fantastiske somre, og det er kanskje en erkjennelse av det til stede i tekstene. Hvis vi klarer å løfte sangene over til et publikum som har hørt dem mange ganger før, men likevel klarer å oppdage noe nytt, er det fint. Det forsterker denne tradisjonen i barnelitteraturen, fra Astrid Lindgren til Barbro Lindgren som jeg lager en forestilling med nå, dette ønsket om å framstille verden på en måte som viser at ting ikke bare er enkle, men også utfordrende. Du finner stadig små skatter i tekstene.
«och solen är så solig och vattnet är så vått»
DET KAN VIRKE SOM om det er et nordisk karaktertrekk at det nesten alltid finnes en melankoli til stede. Selv på de varmeste sommerdagene er det alltid en vinter som ligger på lur bak det lune og det varme. Musikken til Sarah har noe av det samme, uansett om det er hennes eget materiale eller barnesangene til Astrid Lindgren. Det er akkurat som fortolkningene hennes løfter frem noe vi ikke har lagt merke til før. Ikke slik at det blir for synlig, men bare slik at vi kan føle det. Føle det som ligger bak.
1–2. KONTRASTER: Sarah tolker sangene om Pippi og Emil på en måte som får deg til høre dem på nytt.
3. INSPIRASJON: Det er i vekslingene mellom lys og mørke at Sarah ofte finner inspirasjon.
Det som er alvorlig og mørkt, og som ligger som et nytt lag bak sommerdagene. Slik blir selv de lyseste barnesangene fylt av en annen dybde, og åpenbarer noe som har vært der hele tiden.
Vi har beveget oss vekk fra den hyggelige leiligheten til Sarah og drikker kaffe på Grand Hotel i Stockholm. Sarah passer like godt inn her som hjemme hos seg selv, hun glir elegant inn i de storslåtte omgivelsene med en naturlig autoritet. Snakker ikke høyt eller med store ord, men med en tilstedeværelse som gjør det naturlig å lytte. – Det å få lov til å spille for barn på alvor er noe av det beste du kan oppleve som artist. Å gå på scenen med flinke musikere, instrumenter og gode arrangementer gjør opplevelsen unik både for oss som formidlere og barna. Det er også et stort ansvar, barna er fremtidens publikum. For mange av dem er det kanskje første gang de opplever musikk på denne måten. Det blir litt som å være en kulturbygger, legge et solid fundament, sier Sarah og legger til med et smil at det ikke finnes noen unnskyldning for ikke å ta barn like alvorlig som voksne.
SARAH ER EN KUNSTNER med mange prosjekter på gang samtidig, i tillegg til å spille sammen med sin far, er hun «artist in residence» og musikksjef på Kulturhuset Stadsteatern i Stockholm. Der stod hun bak forestillingen «Jag har et hav innom meg» hvor hun hadde satt musikk til tekster av barnebokforfatteren Barbro Lindgren. Men mest av alt er hun Sarah på egne bein. I fjor høst gav hun til strålende kritikker ut nytt materiale med svenske tekster. Albumet «Gennom natten» er igjen vanskelig å plassere i en bestemt sjanger, akkurat slik Sarah liker det, men det oppleves likevel som et veldig definert prosjekt. Martin Hederos, som kanskje er mest kjent fra Soundtrack of Our Lives, produserte, og store deler av musikken er innspilt live.
– Du har jo som artist en stor bredde i uttrykket ditt og er aktuell med eget materiale også. Etter å ha formidlet tekster av Per Lagerkvist, Tranströmer og Kristina Lugn må det ha vært en utfordring å stole på egne tekster?
– Det er jo spesielt å jobbe med så sterke tekster, og så tørre å tro på sine egne ting samtidig. Jeg vil jo at det skal være bra. Det svenske språket er så rett fram og tydelig, men på engelsk føler jeg at jeg nok kan gjemme meg bak språket. Jeg jobbet mye med at tekstene skulle være tid
løse. Men herregud, Lagerkvist og Tranströmer! Det er klart at det var en barriere å klyve over. Kjente likevel at behovet for å skrive egne tekster var der, men det var en kamp for å tørre å utforske den egne tonen. Mange av de fantastiske tekstene jeg har jobbet med tidligere er preget av sin tid, og vi ville ikke skrevet dem med slike ord og uttrykk i dag. Tranströmer for eksempel er mer poetisk, hans bilder har sin egen sfære. Alle har sitt eget lille univers.
– SÅ, HVA ER DET ENKLESTE? Å la seg inspirere eller skremme?
– Det er alltid en utfordrende balanse, å forstå hva som er inspirasjon og hva som er ditt eget utrykk. Jeg tror alle som jobber i skapende prosesser opplever at vi sammenligner oss med andre og må slåss med vårt eget stoff. Til slutt blir det plutselig veldig enkelt. Det handler om å være sann mot seg selv, å oppdage at det er nytteløst å forsøke å være en annen.
– Det er vel noe publikum også oppdager raskt, at det ikke føles ekte?
– Det som gjør meg mest glad er når noen sier at musikken og teksten hører sammen. Slik tenker jeg på det, det skal være som en organisme. I prosessen med å utvikle eget materiale er det ofte slik at ordene synger inne i hodet mitt før de kommer ut. Akkurat det er annerledes der tekstene er skrevet av andre og mangler melodien Noe av det fineste jeg har opplevd var da jeg satte opp en forestilling med tekster av Christina Lugn som jeg hadde satt musikk til. Vi hadde selvfølgelig fått lov til å gjøre det, men da hun dukket opp uanmeldt på en av prøvene ble jeg litt satt ut, og det er jo en veldig sårbar ting å gjøre. Etter at hun hadde lyttet seg gjennom prøven, kom hun bort til meg og sa: «Har dere spilt inn disse sangene? I så fall vil jeg ha dem spilt i min begravelse». Det var et spesielt kompliment, men også et av de fineste.
– På det siste albumet «Genom natten» tør du å slippe lytterne ganske nært når du velger å la tekstene stå så nakne i musikken?
«Det som gjør meg mest glad er når noen sier at musikken og teksten hører sammen.
›
UTVIKLING: Sarah mener det er viktig å utvikle et selvstendig materiale, og gjøre forskjellige ting. – Hvis barnesanger var det eneste jeg gjorde, ville jeg blitt gal.
– Det er klart, men likevel er det tekst som er den røde tråden i alt jeg gjør. Uansett om det er mine eller andres tekster jeg tolker. Det er interessant det der, ikke bare med mine tekster, men også med annen poesi. Det er mange som sier at de tar til seg teksten på en annen måte når den blir sunget enn når de må lese den selv. Jeg tror kanskje at det handler like mye om at vi bruker musikk når vi er triste eller glade, som for å forsterke følelsene våre. Kanskje det er derfor tekstene noen ganger blir sterkere selv om de blir formidlet til oss. På dette albumet hadde jeg en idé om at det skulle være tydelige melodier, og at de skulle ha et rom rundt seg som det skulle være mulig å oppleve. Store deler er tatt opp live i studio, med hele tagninger. Valget av Martin Hederos som produsent var heller ikke tilfeldig. Hvis du hele tiden velger å jobbe med folk som tenker likt som deg selv blir det kjedelig, og Martin var en spennende fyr å jobbe med. Han er også vant med å jobbe med tekst, og at den skal finne sin plass i musikken.
– Det er en gjentagende undring i nesten alle anmeldelsene av din musikk at det musikalske landskapet har referanser til mange sjangre, men at det er noe der som gjør det vanskelig å sette i bås?
– Jeg er svak for musikk som ikke så lett lar seg plassere i sjangere, og så liker jeg å gjøre forskjellige ting. Tror også det kan bety noe. Hvis barnesanger var det eneste jeg
gjorde, ville jeg blitt gal. Det er, tror jeg, for alle artister viktig å utvikle et selvstendig materiale. At vi noen ganger ikke skal tolke eller forstå andre, men bare få lov til å vise fram det som bor i oss selv.
– Tekstene dine kan også tolkes veldig personlig, og at det er både en melankoli og en engstelse der, følelsen av at det som er fint aldri kommer til å vare?
– Jo, men det er viktig å tørre å ta vare på øyeblikkene. Vi er vel alle redde for at det som er fint skal ta slutt. Olle Adolfson skrev mye om dette, kanskje det er en kulturarv. Det er så lett å hele tiden se framover, og så glemmer vi å nyte det som finnes her og nå. De små øyeblikkene. Jeg vet ikke, men jeg kjenner igjen det melankolske. Det stod i en anmeldelse av det siste albumet at «tekst og musikk siles gjennom et skandinavisk film noirfilter». Det syntes jeg var ganske fint.
– Nå er det mange som gleder seg til å oppleve Georg og Sarah Riedel sammen med Bjergsted Jazz Ensemble på MaiJazz, hva kan vi ellers se fram til?
– Det neste for meg er å få turnere med mitt eget materiale, og spille inn både Barbro Lindgren og Christina Lugn. Det blir også fint å møte publikum i Stavanger igjen denne våren, uansett om de kommer til å være nådeløse eller ikke. n
Gode musikere trenger gode instrumenter. Et godt flygel er ikke enkelt å reise rundt med, og passer dårlig inn bagasjehylla på flyet. Men takket være sjenerøs støtte fra våre venner Universitetet Stavanger og Wintershall, samt tilskudd fra Musikkutstyrsordningen har vi fått realisert en drøm av et instrument. Endelig står det nå et topp Steinway & Sonsflygel på Spor 5. Det er ikke bare en investering fantastisk lyd, men også en forutsetning for å kunne lokke store navn til byen. Det første store navnet vi kan presentere er Brad Mehldau, og han kommer til å sette seg på krakken foran flygelet og bevise for alle som har vært så heldige å få billett at dette definitivt er et løft, ikke bare for Spor 5 og Stavanger Jazzforum, men også for alle som liker å høre musikk live.
Det er ikke hver dag vi kan glede oss over norske vinnere av en Nobelpris, og det er også spesielt at hjerneforskerne MayBritt og Edvard Moser velger å avslutte sitt Nobelforedrag med en musikkvideo. «Når jeg har holdt forelesninger for et stort publikum tidligere, har jeg lett etter en avslutning som gir en wowfølelse. Nå håper jeg at vi har klart å skape en slik avslutning», sier professor og nobelprisvinner MayBritt Moser til gemini.no. «Det var overraskende,
inspirerende, tankevekkende, urovekkende og søvnberøvende å bli spurt om å være med å avslutte nobelforedraget. Vi improviserer over en norsk folketone, men enhver improvisasjon må forberedes godt, paradoksalt nok», sier professor og musiker John Pål Inderberg fra NTNU til gemini.no. Han er også aktuell både med foredrag og konsert sammen med Bjørn Alterhaug på MaiJazz 2015.
Se videoen «Nobel Jazz Poetry» på YouTube. En sjeldent vakker og oppsiktsvekkende avslutning på et foredrag.
Charles Limb er professor, kirurg og ørespesialist ved Johns Hopkins i Baltimore, men han er også musiker og forsker på hvordan improvisert musikk virker på hjernen. På jakt etter en bedre forståelse av hvordan hjernen oppfatter og reagerer på kompleks auditiv stimulans har han studert jazzmusikere. Det har ført til noen oppsiktsvekkende resultater, for det viser seg at det er områder som normalt assosieres med språk som brukes. Improvisert musikk, som jazz ofte regnes som, er en slags musikalsk samtale mellom utøverne. Så når en jazzmusiker sitter med lukkende øynene i en slik utveksling, handler det om at det er like viktig å lytte og gi hjernen tid til å prosessere inntrykke slik at responsen blir en serie noter, som ikke er en gjentagelse, men en kommentar på det forrige som ble spilt. Forskningen på dette gir oss mer forståelse av kreativitet, se TED talks hvor Charles Limb snakker om «Your brain on improv» og bruker eksempler fra jazzmusikken. Se ted.com.
Den siste konserten på MaiJazz fjor var også sleppkonsert for byens band Bjergsteds Jazzensemble og det forrykande albumet «BenReddik og Morten Askildens Entourage». Bak det lange albumet løyner seg musikk komponert og arrangert utelukkande av studentane på Jazzlinja ved Institutt for Musikk og Dans i Stavanger. Prosjektet vart i fjor framført på Spor 5 og spelt inn i NRK studio. Resultatet er eit makelaust album for stort band og vokalisten Marte Therese Jakobsen, som syng eigne tekstar på åtte av spora. Arrangørar og komponistar er Magnus Murphy Joelsen og Morten Askilden, som før var leiarar for kvart sitt band, og det er eit resultat av samarbeidet mellom byens festival og universitetet, med røter attende til 2004. Den lange historia blir fortalt i cdheftet, men i 2013 presenterte Bjergsted Jazzensemble musikken til Elin Rosseland og hennar gamle band Fair Play, som var med på scena i høve 25årsjubileet for festivalen. Toppmusikarar frå både inn og utland har gjennom åra samarbeida med jazzensemblet i ein by der samkvemmet mellom byen og festivalen verkeleg ber frukter.
Pianist, komponist og orkesterleder Erlend Skomsvoll mottok norsk jazz’ høyeste utmerkelse, Buddyprisen, for 2014. I begrunnelsen for tildelingen beskriver Norsk jazzforum Skomsvoll som en fremragende og nyskapende arrangør og fremhever hans eksepsjonelle innsats som komponist, pianist og orkesterleder.
«Erlend Skomsvoll har satt sitt preg på norsk jazz over to tiår, og både Trondheim Jazzorkester og Come Shine har vært sentrale deler av hans karriere. Når Trondheim Jazzorkester nå feirer 15årsjubileum og samtidig lanserer et nytt samarbeid med kritikerroste Come Shine, så er dette en flott ramme for å hedre Erlend Skomsvoll for hans fantastiske kunstneriske virke», sier styreleder i Norsk Jazzforum, Kristin Danielsen, til jazzinorge.no.
Det har vært flere gode grunner til å gå på kino for alle som liker både film og jazz. For tillegg til å vente på at filmen Miles Ahead kommer på kino, er det flere andre filmer å velge mellom. Hele tre filmer som kunne sette en rekke Oscarnominasjoner på skrytelista hadde jazz som et sentralt element. Ida, Birdman og Whiplash er filmene det kan være verdt å se hvis du liker jazz. Musikken spiller forskjellige roller filmene, men er likevel sentral både for historiene som blir fortalt og måten de blir fortalt på. Regissør Alejandro González Iñárritu har i «Birdman» gitt filmen nerve gjennom rastløse jazztrommer. Damien Chazelles «Whiplash» er historien om en jazzstudent som blir terrorisert av en brutal lærer på konservatoriet. Paweł Pawlikowskis «Ida» ble nominert for beste utenlandske film, og er en vakker film hvor vi følger en ung polsk nonne som et forsøk på å lete etter sin families skjebne under krigen forviller seg inn i en ukjent verden av en ung John Coltraneinspirerte saksofonist. Filmene er forskjellige, men alle tre er severdige. Whiplash som har den tydeligste tematikken og som går direkte på hva som skal til for å lykkes som musiker, har avstedkommet en debatt i musikkmiljøet også her hjemme. Det er likevel grunn til å anbefale filmen som film, for den er absolutt interessant og severdig uansett om du mener at metodene er forkastelige eller ikke.
Helleik Kvinnesland i Stavanger Jazzforum og MaiJazz ser bare muligheter for Spor 5.
Det kan virke som om tiden endelig var inne å ta dette viktige steget, og Stavangerpublikumet kan glede seg. Det er allerede booket inn navn som vil by på store opplevelser, og følelsen av å ha et eget sted er ikke bare god, men avgjørende for å være en enda mer aktiv del av kulturlivet i Stavanger.
Nomadelivet er endelig over. Det har lenge vært både en drøm og et mål for oss å etablere en egen scene etter så mange år uten å ha vårt eget sted. Nå er vi endelig der, og Spor 5 er på mange måter et perfekt sted for oss. Vi har i 26 år arrangert konserter på de fleste scener Stavanger: Folken, Sting, Breivei og Hall Toll har alle vært sentrale scener i forskjellige perioder, men det har hele tiden vært begrensende for oss å ikke ha en scene hvor vi kan sette premissene. Spor 5 har en størrelse som er passelig til de fleste av våre konserter, og vi ønsker også å tilby artister som kanskje er «for store» for Spor 5. Brad Mehldau er et godt eksempel på det, han er et verdensnavn og kommer til Stavanger for å spille på en liten klubbscene foran to hundre publikummere. Det blir en opplevelse. En eksklusiv opplevelse. Det er slikt vi ønsker å kunne tilby, noe som du ikke vil oppleve på de andre scenene i byen. Kanskje ikke engang i landet, for å ha litt store ambisjoner.
Jazzmiljøet Stavanger har utviklet seg ganske mye siden starten i 1989?
– Ja, men alt har vokst litt i takt, byen har også utviklet
seg, og ikke minst har satsingen på jazzutdanningen ved Universitetet i Stavanger vært viktig. Det er et større miljø nå, og mer mangfoldig. Flere studenter som tiltrekker seg lærekrefter. Det har vært en god spiral hvor alle ting påvirkes av hverandre på en veldig positiv måte. Spor 5 er en scene som både har sjel og historie som vi vil bygge videre på, men det viktigste er kanskje likevel at vi kan gi publikum og artister en mer dedikert «hjemmebane». Dessuten gir det oss muligheten til å fortsette å løfte fram talenter fra miljøet her i Stavanger, Spor 5 skal også være en god scene for utvikling.
Det er et spennende miljø innenfor jazzen i Stavanger, men er publikumet stort nok for å holde liv i en ren jazzscene? – Spor 5 vil være vår viktigste arena, men det skal ikke være en ren jazzscene. Vi ønsker at Spor 5 skal være en sentral kulturscene i Stavanger som også gir rom for en rekke andre kulturuttrykk. Vi legger til rette for at andre kan leie seg inn på Spor 5.
– Sunn økonomi, trygge rammer og forutsigbarhet er viktig for å kunne jobbe på en god måte med kultur uansett uttrykk.
1–3. SPOR 5: Dette
er en scene som både har sjel og historie som man vil bygge videre på. Men det viktigste er kanskje likevel å gi publikum og artister en mer dedikert «hjemmebane».
Spor 5 er jo en ny scene, og etter at programmet allerede har presentert store navn fra jazzens førstedivisjon, hva er neste mål?
– Spor 5 er en scene i et gammelt bygg og det er flere ting å ta tak i for å sette scenen bedre i stand, blant annet universell utforming. I den forbindelse er etableringsstøtten vi er blitt tildelt fra Stavanger kommune veldig viktig. Vi har videre som mål å etablere Spor 5 som en av landets fremste jazzscener med et høyt aktivitetsnivå og gode program.
Vi skal tilby gode arbeidsforhold for musikere, for eksempel er vårt nye Steinwayflygel viktig. Det er et instrument som vil være med på å løfte scenen.
Mens vi snakker har kveldens artister avsluttet lydprøvene, og det er god stemning lenge før publikum slipper inn. Det er gode vibrasjoner i lokalene, et eller
annet ubestemmelig som sitter i veggene, akkurat slik noen steder har det. Det kjennes umiddelbart riktig. Noe av det beste med å oppleve musikk live er å finne en scene som innbyr til dialog og dynamikk som kan oppstå mellom artister og publikum. Spor 5 er en slik scene. Størrelsen og den intime følelsen en slik klubbscene gir, er som skapt for å komme nær artistene. Det er da det kan oppstå øyeblikk som fester seg og varer lenge. – Jaja, det er nettopp det, sier Helleik Kvinnesland. Det er der hemmeligheten ligger. Vi skal være attraktive både for artistene og publikum. Vi skal presentere både etablerte navn og vi skal slippe til nye artister. Tørre å prøve ut det som er nytt og ha et bredt spekter av uttrykk. Det viktigste av alt er å kunne lytte, og vi skal lytte til og utvikle oss i takt med artistene og publikumet vårt. n
BILLETTER: 51 53 70 00 OG WWW.STAVANGERKONSERTHUS.NO PÅ VÅRE NETTSIDER FINNER DU ENDA FLERE KONSERTER OG FORESTILLINGER.
DYBWIGDANS PRESENTERER: EN MILLION
En danseforestilling for barn – om det å vokse opp, frigjøre seg og forelske seg.
GJESTESPILL FRA ET AV VERDENS ABSOLUTT FREMSTE DANSEENSEMBLER
FREDAG 6. MARS KL. 18.00 ZETLITZ BILL.: 100/200,-
“If you see only one live performance this year . . . Nederlands Dans Theater is the one to see.” – THE NEW YORK TIMES
ONSDAG 18. MARS KL. 19.30, ZETLITZ
BILL.: 300,-/470,- STUDENT: 200,-
– KAASH
Opplev fabelaktige Akram Kahn, en av vår tids mest prisbelønnede og respekterte dansekunstnere.
TORSDAG 23. APRIL KL. 19.30, ZETLITZ
BILL.: 250,-/400,- STUDENT: 180,-
Planen var annerledes. Planen var at jeg hadde sagt ja til å skrive en sak som skulle være noe i nærheten av «jazz for dummies», men så viste det seg at det var vanskeligere enn forutsett. Derfor, selv om jeg absolutt kvalifiserer til dummybegrepet, ble det en sak som handlet om mine forbindelser til jazz. For det var jo akkurat det som var poenget. Jazz for helt vanlige folk, folk som liker musikk, men som er usikre på jazz. Det er jo også helt vanlig nå for tiden å skrive om seg selv, sitt privatliv eller sine kamper. Da skulle det også være mulig å skrive om sine forbindelser til jazz.
Så derfor: mine forbindelser til jazz. Jeg liker musikk, og det er et godt sted å starte, og er etter egen oppfatning relativt likegyldig overfor sjangerbetegnelser. En venn av meg som er kokk pleier å si: Hvis du lager en saus, og du synes at sausen er god, da er det ingenting galt med sausen. Det jeg tror han mener er at det egentlig ikke spiller noen rolle hva det er eller hvordan du lager det. Det som er viktig er at du liker det. Det er litt sånn jeg har det med musikk, og jeg liker det meste. Siden jeg vokste opp slik at tenårene inntraff samtidig med punken, så er det naturlig at det satte spor. Før punken var det glam, senere kom synthpopen, etter det oppdaget jeg americana, og grunge, og country. Siden jeg vokste opp på landet var det umulig å komme unna både puddelrock, rock og metall. Jeg har også alltid likt mye norsk musikk, og svensk, og hatt crush på relativt mange svenske damer som kunne synge. Hva all verden har dette med jazz å gjøre, tenker du kanskje? Jo, det er litt som Miles Davis sier, og det er egentlig ganske likt som det med sausen: «I’ll play it first and tell you what it is later.» Etter å ha vært randsonen til MaiJazz i noen år har jeg også blitt vant til å få spørsmålet: Lige du jazz, du? Ja, men det gjør sikkert du også? Nei, eg lige ikkje jazz. Poenget er at det ikke er noe å være redd for, jazz er helt ufarlig, sannsynligvis mye nærmere noe du liker enn du skulle tro, og plutselig kan det åpne en helt ny verden av musikk og opplevelser du ikke hadde regnet med at du skulle like. Det er bare å følge den blå tråden og forsøke å oppdage noe nytt. En ny kobling, et nytt navn eller en uventet retning. Begynn å grav, det er min oppfordring. Følg den blå tråden. Kartet du vil se på neste side er langt unna fullstendig, det er mulig å holde på evigheter, men det er et sted å begynne, og kanskje et sted å la seg inspirere?
Linn Sneaky DSM Network Music Player. Linn startet med å lage LP12 platespiller 1974. Nå har de sitt eget system for avspilling av digitale filer, og fra ditt eget nettbrett kan du styre appen som Linn har utviklet. Den gir deg ikke bare din egen musikk, men også internettradio eller sømløs integrering av TIDAL som gir deg muligheten til å strømme musikk med HIFIkvalitet. Den er en superenkel avspiller og forsterker uten en eneste knapp, og som du kan koble til hvilket som helst anlegg. Musikken, filmene og tvspillene dine vil alle høres bedre ut umiddelbart.
è linn.co.uk
Grado RS2e «The End Of Teenage!» er hodetelefoner for folk som virkelig setter pris på kvalitet og tradisjon. Med Grado RS2ehodetelefoner er du uansett garantert å nå frem til sjelen musikken, og det er lett å få jazz på hjernen. Bokstavelig talt. Grado Labs ble etablert New York i 1953, og er den dag dag en familiebedrift. RS2eøreklokker er håndlaget av mahogni, og dette innslaget av treverk bidrar til den naturlige musikkreproduksjonen. Elsket av Gradoentusiaster som Bob Ludwig (Gateway Mastering) og Tom Jung (DMP).
è gradolabs.com
FiiO X5 kan sammenlignes med noe så antikvarisk som en walkman, men gir deg muligheten til å nyte musikken og livet. Glem mobiltelefon, sms, Snapchat, Instagram etc. Dette er for deg som bare er opptatt av musikk og overlegen lydkvalitet. Med Fiio X5 spiller du av din egen kjøpte musikk i alle formater helt opp til studiomasterkvalitet. Legg musikkfilene inn på to SDbrikker, og ta masse musikk med på trening, hytta, båten, på reise, uten å være avhengig av å være online. FiiO X5 er på mange tipåtopplister over ting du absolutt bør ønske deg!
è fiio.net
Nagra SD er en lydopptaker svært høy kvalitet. Med denne kan du ta opp lyden av livet ditt. stereo! Historien til bestemor. Bølgeskvulp fra sommerferien. Korsangen på skoleavslutningen. Med en Nagra SD på innerlommen kan du gjøre kvalitetsopptak som telefonen din bare kan drømme om. Og kanskje det viktigste av alt: Nagra SD er så enkel å betjene at du kan være 100% til stede i øyeblikket, og jobben som lydtekniker går av seg selv. Selv James Bond har brukt Nagraopptaker, og han har jo en egen gadgetansvarlig. Det som er godt nok for Q er godt nok for oss andre også.
è nagraaudio.com
NacSound Omni eller for å si det på en annen måte: kunne du tenke deg en keramisk omnidireksjonal høyttaler? Når du vurderer å oppgradere et lydsystem til et høyere nivå, er høyttalerne ofte det første området som må undersøkes. Noen jobber etter prinsippet «form følger funksjon», og de keramiske høyttalerne fra italienske NacSound er et eksempel. Det viktigste er selvfølgelig lydkvaliteten, men så kommer den andre unike kvaliteten med disse høyttalerne. Det visuelle inntrykket og den estetiske kvaliteten gjør den til et kunstverk som vil framheve ethvert rom den blir plassert i. Etter manges mening er dette kanskje den høyttaleren som kombinerer den mest perfekte lyddistribusjon med et særegent og utsøkt design.
è nacsound.com
Shure SE846 er en lydisolerende hodetelefon med ekte subwoofer. Steng resten av verden ute og gå inn din egen lille boble av lyd i særklasse. Som verdens største produsent av mikrofoner og headset er Shure en legende i markedet. Shure SE846 er artistenes og de kresnes valg når man er ute etter den beste lydkvaliteten både på scene, i studio og på reise. SE846 er et «iørethodetelefonsystem» som er konstruert for å gi deg følelsen av den lyden du får virkelig store høyttalersystemer. Her får du den største og dypeste bassen, den fyldige mellomtonen og den klareste diskanten du kan tenke deg, og samtidig er du helt skjermet for omgivelsene. Det beste med det er at du slipper elektronisk støyfilter som påvirker lyden og opplevelsen, kun «fet lyd».
Gadgets du ikke visste at du trengte, men som du kanskje trenger likevel.
Petter Wettre, Marius Neset, John Pål Inderberg, Hilmar Jensson er blant heltene som har kommet til Stavanger for å jobbe frem og delta på konsert med et ungt band. Sonder, FairFistFunk, Ad Lib, Shotgun, Kosmonaut, Benreddik er blant bandene som har fått anledning til å få spille med en helt tidligere. Husk at dette ikke bare er en unik mulighet for musikerne, men også for publikum til å oppleve at helt nye ting blir født på en scene.
standardlåter arrangert på oppfinnsomt vis av bandets pianist Erlend Skomsvoll. De er kjent for sine energiske og engasjerende konserter med lekenhet og formidlingsglede i sentrum. Publikum kan forvente seg mer av dette når Come Shine med vokalist Liver Marie Roggen i spissen entrer scenen Stavangeren sammen med sine flotte gjester!
21:30
I år runder Bjørn Alterhaug 70 år. Han og bandet er som god vin – de blir bare bedre og bedre med årene som går. Bjørn har en lang karriere som komponist og musiker bak seg, men er en bassnestor stadig fornyelse. Kvintetten til Bjørn består av musikere i aldersspennet 20 til 70 år, alle med tilknytning til jazzlinja i Trondheim, så både behovet for erfaring så vel som leken energi, er vel ivaretatt.
Eller som Dagbladet omtalte en konsert med Bjørn Alterhaug på Oslo Jazzfestival: «Bjørn Alterhaug Kvintett satte standarden – skyhøyt.»
Jazznytt omtalte for en tid tilbake bandet på følgende måte: «Bjørn Alterhaugs kvintett må vel sies å være et av landets fineste band for tida.» Alt skulle dermed ligge til rette for en kveld kvalitetsjazzens tegn. Bassisten Bjørn Alterhaug, saksofonisten John Pål Inderberg har med seg Vigleik Storås på piano, Frode Nymo på saksofon og trommeslageren Erik Nylander. Alterhaug og Inderberg er også festivalaktuelle med foredraget «Improvisasjon. Mellom panikk og kjedsomhet.»
Hvor: Spor 5
Når: Torsdag 07. mai kl. 11:30 (foredrag)
Hvor: Spor 5
Når: Fredag 08. mai kl. 22:00
Blå Tråserien «Tett på en helt» under MaiJazz har blitt en suksess og er en enestående mulighet for unge band til å få vist seg frem for et stort publikum.
MaiJazz har fått strålende tilbakemeldinger både fra bandene som deltok, fra heltene vi inviterte og fra publikum. Prosjektet har fått ros vårt langstrakte jazzland.
Mathias Eick, Olga Konkova, Jonas Kullhammar,
Hvor: Klubb Sting/KåKå Når: 07.– 09. mai kl. 22:30
Dave Holland har en merittliste som får det meste til å blekne (Miles Davis, Thelonious Monk, Chick Corea, Stan Getz osv.). Helt siden han ble medlem Miles Davis sitt band i 1968 har Holland markert seg som en av de betydeligste bassistene i moderne jazz. Han mestrer kunsten å være vital og musikalsk fokusert som aldri før i en karriere som nå er inne i sitt sjette tiår. Nå kommer Dave Holland til Maijazz med bandet sitt – Prism – «Bandet springer ut av et ønske jeg har hatt om å spille med Kevin Eubanks igjen», fortalte han i en samtale med Dagbladet. Holland og Eubanks jobbet sammen fra slutten av 80tallet frem til Eubanks flyttet til Los Angeles for å spille med husbandet i «The Tonight Show.» For et par år siden kontaktet Holland gitaristen igjen og spurte om han ville «finne på et teller annet.» «Great!» var svaret fra Eubanks, og sammen med Craig Taborn (Rhodes) og Eric Harland (trommer) ble Prism en realitet. Jazzanmelderne har allerede gått av hengslene sin hyllest til dette superbandet, som setter den kollektive musisering i sentrum.
Come Shine med gjester gjør åpningsdagen på MaiJazz til en sterk opplevelse med et nordisk fortegn! Da Come Shine gav ut CD’en «Red and Gold» i mars 2014 var det 12 år siden kvartettens forrige plate så dagens lys. Dommen i media var unison og panegyrisk. Come Shine holdt i vår en storslagen releasekonsert på hovedscenen Den Norske Opera, og fortsatte med en omfattende og bejublet turné som viste at de er et liveband i jazzens elitedivisjon. For å gjøre åpningsdagen på MaiJazz til en skikkelig fest har Come Shine invitert tre celebre gjester: Jazzpoeten Jan Erik Vold, gitarmagikeren Knut Reiersrud samt slagverker Knut Aalefjær. Come Shine har vakt oppsikt for sine høyst originale tolkninger av jazzens
I
fikk
talentpris – året etter
hun sammen en trio med Andreas Ulvo på tangenter og Erland Dahlen på trommer til «takk-forprisen-konserten». Det var en trio som foruten henne selv bestod av de to mest lydhøre og oppmerksomme norske musikerne, uansett sjanger. Fra dette prosjektet måtte selvsagt komme et album. Her tok Ellen Andrea Wang rollen som bassist, vokalist, låtskriver og produsent, alt på en gang. Musikken har det ene beinet i jazz og det andre pop, og den kombinasjonen har gitt Ellen Adrea Wang og Diving strålende kritikker.
Jan Granly Salt Peanuts skriver: «Ellen Andrea Wang skriver den ene hitlåten etter den andre. Hun har en egen teft på å treffe oss i det glade hjørnet, og selv om spillet innimellom kan være melankolsk, får hun oss godt humør. Hennes vokal er spennende og gledespredende, og hennes basspill blir bare bedre og bedre.
Ellen Andrea Wang er en av Norges mest interessante musikere. Følg med på hva denne dama foretar seg! Hun kommer til å nå langt!» Så kjære MaiJazz publikum, gled dere!
Hvor: Spor 5 Når: Fredag 08.mai kl. 19:00
som beveger seg mellom pop og jazz. Debutalbumet «Like a warrior» har innfridd de store for ventningene som ble skapt etter singlene Nobody Knows, Grow Up og Pstereo. Til alle dere som lurer på om Emilie leverer like bra på konsert? Vi kan love dere dette: hun er enda mer spennende live.
09. mai kl. 22:30
Emilie Nicholas er en av Norges mest spennende nye artister, utropt til en av Skandinavias store nye stjerner, og vi er stolte av å ønske henne velkommen til MaiJazz. Emilie gjorde neste rent bord under årets Spellemann – med pris både for årets nykommer og årets popsolist. Det kan virke som om hun plutselig bare dukket opp fra ingen steder, men det hele begynte på Jazzlinjen ved NTNU i Trondheim. Det var kanskje her hun fikk den rette bagasjen til å trylle fram vidunderlige melodier fulle av substans
Dette blir en opplevelse for hele familien. For sangene du kommer til å høre her har preget barndommen til flere generasjoner, og har en så tidløs kvalitet at de kommer til å bety mye for generasjoner som kommer også. Det kanskje ikke alle vet er at Georg Riedel har hatt en sentral rolle vår musikalske oppvekst. Astrid Lindgren skrev tekstene, men musikken var det Georg Riedel som skrev. Alle de kjente sangene om Emil, Barna
i Bakkebygrenda, Karlsson på taket og ikke minst selveste Pippi Langstrømpe. Mange tror også at han skrev den kjente «Pippisangen», men det var det Jan Johansson som gjorde. Men Riedel overtok den øvrige komponistjobben med Pippi etter at Jan Johansson døde i en tragisk bilulykke i 1968. Før det rakk imidlertid Jan Johansson og Georg Riedel å lage «Jazz på Svenska», som er en ubestridt klassiker. Georg Riedel er altså musikeren alle i Norge har hørt, de fleste riktignok uten helt å være klar over det. For hvem kjenner ikke klassikere som «Du käre lille snickerbo» og «Idas sommervise»? Sarah og Georg har gjort mer enn 50 konserter med dette materialet, men akkurat denne konserten blir likevel helt spesiell. Denne gangen blir sangene presentert i ny drakt med det flotte Bjergsted Jazzensemble sammen med Sarah og Georg Riedel, og musikken er arrangert spesielt for denne konserten og besetningen. Alle som har barn eller barnebarn eller faktisk kan erindre at de selv har vært et barn bør unne seg denne opplevelsen.
Hvor: Stavanger Konserthus/Zetlitz Når: Søndag 10. mai kl. 14:00
MOPO spiller fri, energisk «speedjazz« inspirert av 70talls punk og finsk natur. Soil Collectors blander sterke vokaler og trommer med visuelle effekter; lyd og bilder smelter sammen omkring gripende tekster og sterk innlevelse. Hanna Paulsberg Concept er forankret i et postbop/ ekspresjonistisk 60tallsidiom. Alle tre spiller originale komposisjoner, og leverer en kveld som faktisk er som et ekte Kinderegg, tre ting på en gang.
Hvor: Spor 5 Når: Søndag 10. mai fra kl. 18:00
than a Ganges parasite... with their irresistible guitar motifs and cantering percussion, Ibrahim Electric could be the soundtrack for a spaghetti western in Mali» – All About Jazz, USA.
Hvor: Folken Når: Fredag 08. mai kl. 22:00
Nordisk trippelturné på MaiJazz. Idéen om dette prosjektsamarbeidet oppsto i Dublin våren 2013, da alle tre bandene var deltakere i den europeiske jazzfestivalen 12 Points (www.12points.ie), som hvert år presenterer 12 av de mest talentfulle, framgangsrike unge jazzartistene i Europa på en felles scene over tre dager, annethvert år i Dublin, og annethvert år i en annen europeisk by. De tre nordiske bandene leverte svært gode konserter, og ble veldig godt mottatt av publikum. Samtidig representerte de tre svært ulike uttrykk innenfor fellesbetegnelsen jazz/improvisasjonsmusikk.
Den energiske, utadvendte og til tider provoserende musikken bandet spiller har begeistra overalt. Ibrahim Electric består av tre store kapasiteter innen dansk musikk; gitarist Niclas Knudsen, trommeslager Stefan Pasborg og Hammondorganist Jeppe Tuxen. Alle har skapt seg et navn på den danske og internasjonale musikkscenen, både med egne prosjekt og som «side men» sammen med forskjellige kunstnere.
I 2002 dannet de Ibrahim Electric og har siden overrasket og gjort publikum over hele verden usikre med sin anarkistiske tilnærming til forskjellige sjangre som afrobeat, blues, funk, surf, jazz og rock som de enkelt og greit blander sammen til en organisk heilskap. Dette er musikk det er lettere å forstå enn å forklare, og live er Ibrahim Electric spontane, stramme, virtuose, punka og ikke minst hamrende glade for å være tilstede.
Det er all grunn til å glede seg, og her er et par eksempler på hva pressen rapporterer:
«Ibrahim Electric ‘kicks ass’! These 3 young musicians display some seriously large reserves of energy… This is better than Viagra!» –Information, DK.
«Gets under your skin and into your blood faster
Da gitarist Jacob Young slo seg sammen med Marcin Wasilewski trio, fikk han med seg undgomsvennen Trygve Seim på saksofon, og gikk Rainbow Studio for å spille inn sin tredje ECMalbum – Forever Young. Det ble straks utropt til «En melodifest» av Terje Mosnes i Jazznytt. Albumet høstet strålende kritikker både i inn og utland. John Fordham Guardian UK skriver: «The quality of the composing matches the formidable power of the band.» Terje Mosnes hadde enda mer på hjertet: «Et utrolig samspilt band er nettopp det denne gruppe er. Her er essensen i jazz – 5 usedvanlig dyktige individualister som gjør hverandre dyktige og skaper en enhet. Det lages ikke mange album der musikk med så høy tilgjengelighet er paret med så mye ferdighetskrevende finesse og god smak i musiseringen som tilfellet er på Forever Young.» Det er bare å ønske velkommen til melodifest på MaiJazz. Denne gangen har Young med seg foruten saksofonisten Seim og pianisten Wasilewski, Slawomir Kurkiewicz og Michal Misiewica på henholdsvis kontrabass og trommer.
Jim Beard er det vi populært kaller musikernes musiker, og han er ikke bare ettertraktet som musiker, men også som arrangør, produsent og komponist. En musiker «alle» kunne tenke seg å jobbe med. Det startet 1986 med Wayne Shorter, etter hvert er det blitt flere: Pat Metheny, John McLaughlin, Michael Brecker, Eliane Elias for å nevne noen. De siste årene har Jim Beard turnert med legendariske Steely Dan. Jim Beard besøkte sist Stavanger kulturbyåret 2008 og holdt konsert regi av Stavanger Jazzforum. Nå vil han gjenta suksessen igjen på MaiJazz sammen noen av regionens fineste musikere. Her møter du NilsOlav Johansen på gitar, Tor Yttredal på saksofon, Svein Folkvord på bass og Stein Inge Brækhus på trommer. For å toppe laget ytterligere har han invitert Efrain Toro, anerkjent som en av de mest særegne perkusjonistene i verden akkurat nå.
«This is the kind of music you live for and hope to play», sier Toots Thielemans om Jim Beards musikk. Det store spørsmålet er hva du sier etter å ha opplevd Jim Beard live?
Hvor: Spor 5
Når: Tirsdag 06.mai kl. 22:00
Det er noen år siden Kari Bremnes var på Maijazz med eget band og egen musikk. Nå er hun endelig tilbake. Kari har skrevet sanger i over 20 år og gitt ut 13 soloalbum. Kraftfullt, mystisk og melankolsk er ord som ofte brukes til å beskrive uttrykket hennes, og alt handler om musikken i og rundt livene vi lever. Det er sterke historier som blir framført på en måte som setter seg i ryggmargen til lytterne. Stemmen og tilstedeværelsen til Kari Bremnes gjør at konsertene har en spesiell nærhet som blir sittende i oss lenge etter at konserten er slutt. Med tre Spellemenn, seks nominasjoner og turnering hele Europa kan man trygt si at hun dag har et større publikum enn noen gang, og vi kan legge til at vi aller høyeste grad synes det er fortjent.
Hvor: Stavanger Konserthus –Fartein Valen salen
Når: Torsdag 8. mai kl.20:00
rert av musikken til Billie Holiday, så da hun ble spurt av den amerikanske saksofonisten Scott Hamilton og den svenske pianisten Jan Lundgren om å gjøre en konsertserie basert på Holidays repertoar, var det lett å si ja. Dessuten har Karin også alltid satt stor pris på musikken til Scott Hamilton og Jan Lundgren. Denne spesielle konsertserien vil inneholde klassikere som Billie Holiday gjorde kjent i sin korte, men traumatiske karriere. Et tøft liv som ble preget av rasesegregering USA og hennes personlige problemer med narkotika og alkohol. Holiday ble kun 44 år, men hennes musikk lever fortsatt, og det er et sterkt musikalsk lag med Karin Krog i spissen som vil hedre Billie Holiday og hennes musikk.
Hvor: Stavangeren Når: Torsdag 08. mai kl. 18:00
Feirer 60 år med 60 konserter! MaiJazz er en av festivalene i Europa som feirer danske Marilyns fantastiske musikalske karriere. I 2015 fyller hun 60, men det er ingen begrensning for et høyt aktivitetsnivå. Marilyn Mazur sier i et intervju med Fasching i Sverige: «For meg er musikk og livet det samme – muligheten til å spille med energi, skjønnhet, bevegelse og kommunikasjon.»
Marilyn har spilt på MaJazz flere ganger sammen med Jan Garbarek. Hennes karriere inneholder også samarbeid med storheter som Miles Davis og Wayne Shorter. Til MaiJazz 2015 kommer hun med Celestial Circle – et topp europeisk lag med den svenske bassisten Anders Jormin, engelske John Taylor på flygel og den spennenende svenske sangeren Josefine Cronholm.
Avslutter med et inspirerende sitat som musikkmagasinet «Salt Peanuts» skriver etter å ha opplevd konserten på Ystad Jazzfestival 2014: «Så lett kan det gjøres, når fire musikere har felles fokus, samme høye nivå og samme totale overskudd. Det er lekenhet innenfor enkle rammer. Det blir aldri kjedelig.»
Hvor: Stavangeren Når: Onsdag 06. mai kl.18:00
Denne konserten er en hyllest til Billie Holiday–en av de mest innflytelsesrike og kreative jazz og bluessangerne som har levd. 7.april 2015 ville hun ha fylt 100 år.
Karin Krog er en som alltid har vært inspi
Det er Lars Danielsson som i år får gleden av å åpne MaiJazz. Det kommer også til å glede publikum som får oppleve den svenske bassisten, cellisten og komponisten Lars Danielsson som lager nydelig musikk. I 2012 gav han ut ”Libretto” sammen med en av våre store trompetister, Arve Henriksen, den engelsk gitaristen John Parricelli, den armenske pianosensasjonen Tigran og den tidligere ESTtrommeslageren Magnus Öström. Et musikalsk landskap som var uten grenser, og som omfattet kammermusikk, folkemusikk og jazz var det intet mindre enn en åpenbaring.
Lars Danielsson (56) begynner etter hvert å innta veteranenes rekker, men er på ingen måte noen mett musikant eller komponist. Hver gang han dukker opp, så har han noe nytt og spennende å by på. Vi har tidligere hørt han sammen med blant andre brødrene Brecker, Bugge Wesseltoft, Jack DeJohnette, John Scofield, Trilok Gurtu og
Nils Petter Molvær. Oppramsinga er ikke ment som namedropping, men som en bekreftelse på hvor ettertrakta Lars Danielsson er over store deler av jazzverdenen. Nå følger han opp med Libretto II på best mulig vis. Denne gangen har han med seg en annen av våre store trompetister nemlig Mathias Eick, og nok en gang setter Mathias sitt unike bumerke på musikken. Danielsson har tatt med seg en fantastisk gjeng musikere; trommeslageren Magnus Öström, gitaristen John Parricelli, pianisten Gregory Privat og vår egen Mathias Eick på trompet. Danielsson har opp gjennom årene vist en enorm allsidighet, og dette er musikk skapt for, av og til mennesker helt uten sjangerbegrensninger. Den er rett og slett en gave til alle med et åpent sinn som gjerne vil ha noe vakkert å omgi seg med, og det er denne musikken som Lars Danielsson kommer til Stavanger med for å åpne MaiJazz 2015.
Når: Tirsdag 05. mai kl. 18:00
Nå er det 20 år siden Lisa Ekdahl fikk sitt store gjennombrudd med debutplaten som inneholdt kjempehiten «Vem vet». Siden den gang har Ekdahl etablert seg som en av Sveriges mest anerkjente, folkekjære og kritikerroste artister. Nå er Lisa Ekdahl igjen aktuell med ny plate; «Look To Your Own Heart», som inneholder mer av hennes egne unike miks av viser, jazz, bossanova og ballader. Albumet ble faktisk til på Cuba, og har tatt hele fem år å lage. Hun har en stor og trofast fanskare i Norge, og det er en glede, og på høy tid, å ønske henne velkommen til sin første MaiJazzkonsert!
Når: Onsdag 06.mai kl. 22:00
Endelig et nytt album fra Mathias Eick: Midwest. Et album hvor det skandinaviske lydbildet har fått et lett anstrøk av folkemusikk og hjemlengsel. Slik blir det fort når en reiser rundt halve jorda og finner et sted som minner om hjemme, som Mathias Eick fortalte i et intervju med Bergen Jazzforum: «Etter å ha turnert i Canada, kjørt fra Vancouver til Seattle, sørover mot LA og deretter østover, kom vi til Midtvesten. Da følte jeg plutselig at jeg var hjemme i Vestfold.»
Vi har hørt mange fine samarbeidsprosjekter hvor Mathias har satt sitt tydelige og nydelige preg på musikken, men nå er det tid for hans egen sound. «Det skandinaviske soundet er kanskje å sette de vakre melodiene sentrum, og gi de lyriske og emosjonelle elementene en større plass», sier Eick. Musikken er en videreføring av den distinkte, skandinaviske jazztradisjonen, men mest av alt er det Eicks distinkte tone og touch vi vil få høre, og med seg har han Andres Ulvo på keyboard, Audun Erlien på bass, Olav Kvernberg på fiolin og Torstein Lofthus på trommer.
Mathias Eick har lenge vært omtalt som et av Norges mest lovende unge talenter, allerede med en imponerende rekke prestasjoner bak seg. Jazzprisene er mange og plateutgivelsene på selveste ECM. Velkommen til Midwest.
Hvor: Stavangeren
Når Lørdag 09. mai kl. 19:00
Roligheten på saksofoner og Hayden Powell på trumpet.
er Nils Økland Band klar med ny ECMutgivelse: «Kjølvatn». Med seg til releasekonsert på Utstein Kloster har han med seg RolfErik Nystrøm på saksofon, Sigbjørn Apeland på trøorgel, Håkon Mørch Stene på slagverk og Mats Eilertsen på kontrabass. Ta turen til Utstein Kloster og opplev musikken i omgivelser som passer Nils Økland Band perfekt.
Utstein Kloster Når: Søndag 10. mai kl. 18.00
Utstein kloster er en stor opplevelse i seg selv, og med fiolinisten Nils Økland som er kjent som en av landets aller fremste og mest sjangeroverskridende musikere, blir det enda mer spesielt. Han har som både soloartist og som sentral medmusiker beveget seg mellom klassisk, jazz, samtidsmusikk, folkemusikk, balkanmuskk, rock og mye mer. Nils Økland har omtalt musikken sin som en hybrid mellom poesien i folkemusikken og energien i punken! Nå
Trommeslageren Paal NilssenLove er for tiden en av de mest aktive artistene innenfor jazzmiljøet. Han reiser verden rundt med sine trommer og en koffert full av plater, omtrent kontinuerlig. Med bortimot 200 reisedøgn året, er det nesten et mirakel at han har klart å sette sammen et band som Large Unit, og tillegg klarer å skaffe bandet spillejobber. Nå er Påls Large Unit klar for MaiJazz 2015.
Bandet består av 10 av Norges ledende utøvere innenfor den frie jazzen, pluss den svenske trombonisten Mats Äleklint. Musikken er, som det meste annet som kommer fra NilssenLoves hånd, enormt energisk og vital. Det spruter av musikken fra start til mål, og å høre denne gjengen på konsert er en fryd for et åpent øre. Velkommen til en solid manifestasjon av den frie jazzen fremført av et stort ensemble.
Randi Tytingvåg inviterer til releasekonsert i Stavangeren. «Three» er hennes femte studio album og hennes debut på Emotion Plateselskap som er en del av prestisjetunge ACTselskapet. Randi Tytningvåg debuterte allerede i 2001 på MaiJazz, og siden har det blitt flere opptredener både på MaiJazz og Stavanger Jazzforum. For å beskrive sitt nyeste prosjekt sier Randi dette: «Det var viktig for meg å fjerne staffasjen, komme ned til kjernen sangen – få fram hva sangen egentlig handler om. Jeg ønsket et prosjekt som på tross av en liten line up ga meg mange muligheter.»
Randi presenterer egne komposisjoner sammen med nøye utvalgte sanger fra hennes egne favoritter som for eksempel Cole Porter, Joni Mitchell, Tom Waits og Friedrich Hollaender. Velkommen til releasekonsert!
Significant Time, som blander klassiske komposisjonsidealer med den frie og søkende jazzen fra 60tallet, henter sin inspirasjon fra komponister som Ravel og Grieg samt fra et mer moderne improvisasjonsuttrykk. Bandet har en dynamisk og en poengtert spillestil, med særskilt overskudd hva angår det rytmiske aspektet, for ikke å snakke om repertoaret av nyskapende låtmateriale. Det blir spennende å følge denne gjengen i framtiden, og særlig siden alle har bakgrunn fra Universitetet i Stavanger. Det får oss til å føle at Stavanger er en slags hjemmebane, at det faktisk var her det begynte, og det mest spennende er at det er faktisk ingen som låter som Significant Time.
Hvor: Spor 5 Når: Lørdag 09. mai kl. 16:00
og Rotterdam. Denne gangen stiller de med hele laget, hele 18 musikere. I tillegg inviterer de Stavanger symfoniorkester med på festen
Hvor: Stavanger Konserthus/Zetlitz
Når: Onsdag 06. mai kl. 20:00
18:00
Etter fjorårets konsert på Kongsberg Jazzfestival ble bandet hyllet og spådd en lysende fremtid. Significant Time ble som et resultat av dette umiddelbart hyret til flere av de største jazzscenene landet. Dette igjen har resultert i et spesielt prosjekt ved årets MaiJazzfestival. Kvartetten har fått anledningen til å stille med utvidet besetning, og stiller med André
Heldigvis for alle som gikk glipp av fjorårets begivenhet: Snarky Puppy er tilbake på MaiJazz, og denne gangen i ekstra stor utgave. For mange ble Snarky Puppy den store overraskelsen på MaiJazz 2014. De fylte Folken og tok Stavangerpublikumet med storm. For å sitere Stavanger Aftenblad: «… denne hipstergjengen tar for seg av veldig mye. Fusion, både nymotens og den som dunster av 70 og 80tall, pop, rock, soul, funk, blues, jazz og prog. – Allsidighet? Jess. – Begrensninger ? Not so much – teknisk briljante, ekstremt godt samspilte og de er enormt kreative når det kommer til innfall og påfunn.» høst gikk de i studio sammen med Metropole Orkest Nederland. Resultatet er en CD som kommer ut i april 2015. Releasekonsertene er ekslusive og lagt til Paris, Stavanger
2014 ble gitaristen Vidar K. Schanche tildelt Mølsterprisen. Dette medfører en forpliktelse til å levere et verk til MaiJazz 2015. Musikken blir komponert sin helhet av Vidar K. Schanche med tekster fra blant annet Fernando Pessoa og nylig avdøde fribyforfatter Stavanger Mansour Koushan. Tematikken omhandler overgangen mellom drøm og virkelighet, forventning til livet og savnet av det som ikke lenger er. Etter å ha jobbet mye med instrumentalmusikk har det vært en utvikling mot musikk med tekst og vokal. Schanche har sitt eget band EGG3 vist en nærmest filmatisk tilnærming til musikk. Målet har alltid vært at musikken skal kunne fortelle en historie også uten tekst. Her blir det nytt materiale og nytt band. Sammen med bassist John Lilja, gitarist Dag Sindre Vagle, trommeslager Ståle Birkeland, fiolinist Nils Økland og saksofonist Arild Hoem skal Vidar leve opp til våre store forventninger.
Hvor: Folken
Når: Fredag 08. mai kl. 20:00
GRAMMYVINNERE: Med humør, energi og et vanvittig høyt ambisjonsnivå returnerer Michael Leauge og hans Snarky Puppy for å spille med SSO.
Snarky Puppy er et kollektiv av musikere med base i Dallas og New York, og musikken de spiller er, for å si det forsiktig, en vill blanding av jazz, funk, world music og en liten dose energi fra rock på toppen. Dette er musikk som ikke bare får deg til å flytte på beina, men som også får deg til å flytte på hjernen. Eller som bandet sier det selv: «Music to move the brain and booty.»
Hva er det egentlig som gjør Snarky Puppy til et av de mest interessante navnene i jazzverden akkurat nå? Bandet sier selv at det er evnen til å, med en dyp respekt og kunnskap for forskjellig musikalske tradisjoner, klare å blande sonisk og konseptuell innovasjon som treffer et stort publikum. Sammensetningen av musikere i bandet har etablert et naturlig balansert system som umiddelbart trekker lyttere til musikken. Rå funk, sensitiv dynamikk, frodige harmonier, lyrisk formidlerevne, sjelfull enkelhet, og viktigst av alt, en delikat blanding av komposisjon, harmoni, melodi og improvisasjon. Noen ganger er det vanskelig å si det enkelt.
HVORDAN SNARKY PUPPY ENDTE opp med å spille på MaiJazz for andre år på rad er en fin liten historie om hvordan ting noen ganger tilfeldigvis bare faller på plass. Bandet ble booket på fjorårets festival bare et par små uker før de vant Grammy for beste liveopptreden, noe som i seg selv var et kupp. Det bygget opp forventningene til et band som kanskje ikke så mange kjente til i utgangspunktet. Det er vel heller ikke å ta hardt i å si at det ble
en formidabel suksess. Under og etter konserten kokte det på Instagram og Facebook, og de heldige som var på konserten ble sjokkartet begeistra. Noen hevdet at det var det sykeste de noen gang hadde opplevd, og det var ment i en positiv forstand!
Det kunne endt der, men heldigvis for oss gjorde det ikke det. Det skulle vise seg at bandlederen Michael Leauge var stor fan av EST, men kunne dessverre ikke overvære konserten. De måtte tilbake til London på ny spillejobb, men han rakk å ymte frampå om et prosjekt de hadde med Metropole Orkest (søk etter Snarky Puppy Sylva på Youtube og finn en strålende liten smakebit)? Kanskje det kunne være noe for MaiJazz? Slik ble idéen født, og resultatet kan du oppleve på årets festival. Grunnen til at vi gir så mye spalteplass til dette prosjektet er ikke fordi vi har problemer med billettsalget, snarere tvert i mot, denne konserten er snart utsolgt. Her er det bare å kjenne sin besøkelsestid. Grunnen til at vi trekker fram denne konserten er fordi vi vet at det kommer til å bli en helt fantastisk konsert, og at det er et godt eksempel på hva det er mulig å få til når tilfeldigheter og gode artister bestemmer seg for å jobbe sammen. n
Jan Johansen
Medlemsnr: 185024
Gjennom improvisasjoner, supersonisk teknologi og ren viljestyrke skaper saksofonisten Petter Frost Fadnes, gitaristen Chris Sharkey og trommeslageren Ståle Birkeland en halsbrekkende musikk som spenner fra merkelige lyder til vakre melodier og heftige beats. De tre musikerne forhandler seg lekent frem til en hel rekke stiler og sjangere, og presenterer en forestilling der støy høres, klang og melodiske rytmer, og selv stemninger blir blandet sammen en improvisert, supersonisk og eksplosiv blanding. Dette prosjektet tok Petter, Ståle og Chris til London Jazz Festival november fjor. Både publikum og andre festivalarrangører ble imponert av både musikken og formidlingsevnen – ikke minst det yngre publikum ble svært imponert. Så har de også lang erfaring fra Den Kulturelle Skolesekken. Supersonics skal opptre på årets Vossajazz, på årets BigBang Stavanger Konserthus og vi arrangerer MaiJazz sin egen Kulturelle Skolesekk samarbeid med flere skoler i byen. Det unge skolepublikumet vil kunne oppleve to konserter med Supersonics på Spor 5, og det beste av alt er kanskje at det er midt skoletiden.
Det som byrja med eit initiativ frå Gunhild Seim og Nils Henrik Asheim med invitasjon til den danske saksofonisten og komponisten Lotte Anker 2005, har blitt til ti kreative år med stadig nye Kitchen Orchestraprosjekt. I eit intervju med Stuart Nicholson i Jazznytt understrekar den eine av orkesterets to trommeslagarar, Dag Magnus Narvesen, betydinga av det første initiativet: «Lotte Anker ga oss en flying start musikalsk.»
Jubileumsåret skal feirast med eit møte med Lotte Anker. Eit gjensyn med henne, som gav bandet ein kickstart for 10 år sidan, er ei naturleg opning på jubileumsåret. På MaiJazz møter dei den estiske komponisten og saksofonisten Maria Faust. Gjennom Stavanger jazzforum/ MaiJazz har bandet ein stimulerande samtalepartnar og eit utstillingsvindauge. MaiJazz er etter kvart blitt ein av dei beste festivalane på å gje lokale og regionale musikarar spanande musikalske utfordringar. Legg ein i tillegg til at jazzlinja på Universitetet Stavanger har gjeve eit jamt tilsig av ungdommeleg skaparkraft, så har ein kome eitt steg nærare å forklara suksessformularet.
Den breie kontaktflata, dei mange alliansane og forbindingane er naturlege og kanskje heilt naudsynte eit relativt lite musikkmiljø som det Stavangerske. Uansett, Kitchen Orchestra er blitt eit kreativt sentrum som det er naturleg for mange å venda seg til, og heldigvis for Stavanger er miljøet nett så udogmatisk at Kitchen Orchestra får høve til å vera surdeigen som set i gang kunstnarlege gjæringsprosessar gong på gong.
For ein som ser det heile utanfrå og berre kjenner Kitchen Orchestra frå festivaljobbar, er det dei mange vellukka prosjekta med t.d. Evan Parker, Keith Tippett og Alexander von Schlippenbach som identifiserer bandet. Heile tida medan eg har skrive denne artikkelen har CDen «Kitchen Orchestra with Alexander von Schlippenbach» stått på. Det har blitt ein del gjennomspelingar og ei kjærkomen påminning om kva slike musikalske møte kan resultera når kjemi og alt det andre klaffar. CDen er ei Sareptas krukke, eit overflødigheitshorn, ei utømeleg kjelde. Her er fullt øs i fri form, supertight ensemblespel, skitne groovar og pludrande trombonesamtalar.
DET HAR SKJEDD NOE I STAVANGER. I samhandlingen mellom utdanningsmiljøet, kulturlivet og samfunnet har det oppstått rom som får studenter, lærekrefter og STJERNEMUSIKERE til å søke til byen. «Fagmiljøet er ikke stort, men det er bredt SAMMENSATT og med mengder av forskjellig kompetanse. Likevel er det en konsensus om metode, og det er en styrke som kanskje gjør oss litt UNIKE». Tor Yttredal er faglig leder for jazz og improvisasjonsmusikk ved Universitetet i Stavanger, og forsøker å forklare at det som skjer i Stavanger ikke er tilfeldig, men et resultat av MÅLRETTET INNSATS.
– Siden jeg har bestemt meg for å bli lærer og ikke er av dem som tør satse bare på musikken, er det viktig at studiene også kunne tilby den pedagogiske biten. Det gjør meg til en musiker som har noe mer enn bare musikken.
– Friheten vi får til å gjøre hva vi vil. Et spennende miljø med veldig mange forskjellige musikere åpner for mange prosjekter og sammensetninger. Vi blir inspirert til å utforske i alle mulige retninger.
– Da jeg kom hit var jeg bare 18, og jeg fikk lov til å bli en bedre musiker slik jeg ville det. Muligheten til å jobbe i mange konstellasjoner og alle folka som er gira på å bli bedre. Alle lærerne er ildsjeler som følger oss opp på en måte som er helt unik. Se opp for oss, og spesielt for Aleksi Heinola Sekstett.
– Jeg har studert i Helsinki tidligere, men ble anbefalt Stavanger. Det som er så bra at miljøet er så «open minded». Her er alt mulig, og vi er i gang med vår første produksjon.
– Jævlig vanskelig å si hvorfor det er så bra her, men jeg vil bli jazzmusiker. Det er kanskje så enkelt som det, at jeg vil bli best mulig. Måten å gjøre det på er å spille sammen med andre som også vil bli gode. Det får vi muligheten til her.
– Jeg har vært her i fire år, og det var litt tilfeldig at jeg endte her, men jeg har jo valgt å bli. Mye fordi det voksende jazzmiljøet stadig utvikler seg i spennende retninger.
– Jeg var veldig aktiv i musikkmiljøet på Island, men bestemte meg for å begynne her fordi vi har frihet til å jobbe med hva vi vil i et nytt miljø. I tillegg er det et godt samarbeid med Stavanger Jazzforum som har gitt meg muligheten til å spille med veldig flinke folk.
INGEN TILFELDIGHET: Improvisasjon krever paradoksalt nok grundige forberedelser, og det er gjennom å spille sammen med andre, at studentene får tilført kompetansen som skal gjøre dem i stand til å beherske et nær sagt hvilket som helst musikalske uttrykk.
Det kommer jo ikke av seg sjøl, det har tatt oss 1012 år å komme dit vi er i dag. – Sakte, men sikkert, i takt med veksten i studentmassen, har vi bygget opp et solid fagmiljø, sier faglig leder for jazz og improvisasjonsmusikk ved Universitet i Stavanger, Tor Yttredal. – Nå er ikke akkurat det unikt for Stavanger at mange vil ta denne typen utdanning, jeg har inntrykk av at det er stabilt høyt i hele landet. Det som kanskje ikke alle tenker på, er at jazzutdanning ikke primært er for jazzmusikkens ve og vel, men at arbeid med jazzmusikk som katalysator for allmenn musikalsk utvikling har vist seg svært effektiv. Jazz er i min tanke en metodisk og musikantisk utfordring, mer enn et mål. De læringsstrategiene som ligger i jazzutdannelsen er effektive for å bli dyktige musikere uansett sjanger. Jazzens gehørbaserte muntlighetstradisjonen og det improvisatoriske krever mye av studentene, men til gjengjeld får de en musikantisk base som setter dem i stand til å realisere seg i de uttrykk eller på de arenaer de måtte ønske.
– I jazz er det utøverne som driver musikkformen framover, og ikke komponistenes komposisjoner. Å være tro mot dette og ta konsekvensene av det er avgjørende for å lage et godt tilbud for studentene.
Alle studentene nevner den store graden av frihet de opplever i utdanningssituasjonen som noe spesielt, hvor viktig er denne følelsen av frihet?
– Frihet, sier Tor og tar en liten tenkepause.
– Ja, men det er jo en utfordring også. På den ene siden skal du lære å spille et instrument på et høyt nivå, jeg
liker ikke å kalle det teknisk. Det blir for tørt. Nei, det er mer en instrumental ferdighet som setter deg i stand til å tydeliggjøre et uttrykk. Det er den målbare siden, og den andre siden som handler om hvordan du til slutt velger å bruke disse ferdighetene, prøver vi å ikke legge føringer for. Der skal det være en frihet. Det er metodene som skal være institusjonalisert, ikke musikken. Det er viktig.
Men er det ikke slik da, at dere utdanner musikere som har en spisset kompetanse, men få steder å bruke den? – Nei, slik er det ikke. Vi er opptatt av å gjøre studentene klare for det virkelige livet og ikke være løsrevet fra resten av samfunnet. Vi skal være en integrert del av det. Nå er det jo klart at selve håndverket er viktig, og det skal vi ikke gi slipp på, men samtidig skal disse ferdighetene kunne brukes i alle musikalske rom. Oppgaven vi har som institusjon er å sende studentene ut i verden med en tydelig utøvende spisskompetanse, men den skal ha et bredt nedslagsfelt. Studentene skal være i stand til å bruke det de har lært i møte med en bredde av utøvende og pedagogiske miljøer.
Hva er de viktigste ingrediensene for å skape et levende miljø som er en del av byen og ikke bare en isolert avdeling på universitetet?
– Samarbeidet med Stavanger Jazzforum, Blå:trå og Spor 5 er svært verdifullt og avgjørende for å tilby studentene gode muligheter til å praktisere. Vi har også gode samarbeid med Stavanger Kulturskole og Katedralskolen i Bjergsted. I samarbeid med disse har vi etablert en jazzskole som ivaretar god rekruttering samtidig som våre
studenter får relevant og kvalitativ praksis i å undervise musikk. Det rommet som er utenfor universitetet er en viktig del av utdannelsen. Der synes jeg at vi har funnet fram til en logistikk som er litt spesielt for Stavanger og Bjergsted. Vi i universitetsmiljøene må ikke nedprioritere å kommunisere med en bredde av relevante miljøer utenfor institusjonen. Dette trygger våre studenters evne til å gjøre det samme i arbeidslivet etter endt utdanning.
– Bjergsted Jazz Ensemble er et prosjekt som vi etablerte tilbake i 2003, vi trengte et litt større ensemble. Det gjør oss i stand til å fokusere på den litt mer organiserte delen av jazzen også. For å bli mest mulig komplett som musiker, så er dette også en del av utdanningen. Jazz er en muntlig tradisjon, og noter er kanskje ikke det en jazzmusiker bruker mest, men det må ligge i bunn. Bjergsted gir studentene muligheten til å spille med etablerte og kjente artister, vi mener det er en god måte å lære på. Studentene er musikere på lik linje med de kjente artistene som bringer inn spisskompetanse og lærer studentene å beherske også et slikt format. Det er studentene som er kjernen, og sånn sett kan vi si at ’Bjergsted er en blanding av utdanning og profesjonalitet.
Stilling: Faglig leder for jazz og improvisasjonsmusikk ved Universitetet Stavanger
Anbefaler: Hmm. Tja det er et godt spørsmål. Jeg vil spesielt oppfordre til å gå på de lokale musikerne sine konserter. Der er det mye spennende. Ellers er jo programmet slik at det skulle være mulig å finne noe for en hver smak.
Det er en imponerende liste med navn som har vært innom Bjergsted, hva kan vi glede oss til framover?
– Ja, det er en flott samling navn. John Scofield, Cyro Baptiste, Frode Alnæs og Richard Bona for å nevne noen som vi er litt stolte av å ha spilt med. Det siste prosjektet vårt er med en av Norges mest profilerte musikere, Rolf Lislevand, og det blir en innspilling. Det har blitt et spennende prosjekt. Rolf spiller lutt og kommer fra en helt annen tradisjon. Underveis oppdaget vi at det fantes flere kontaktpunkter mellom jazz og barokk enn det vi trodde. Denne utgivelsen blir en milepæl for oss, og viser hva som er mulig. Det føles alltid risikabelt med slike «cross overprosjekter», men her tror vi at vi traff godt. Dessuten kommer jo Sarah og Georg Riedel på MaiJazz i år. Det er bare å glede seg.
Til slutt, hva kan resten av samfunnet lære av jazzmusikken og det blomstrende miljøet Stavanger? – Jo, det er møtene. Det er noe uvurderlig i de gode møtene mellom musikere enten det er i musikalske eller i undervisningssammenhenger. Slike intime møter mellom en musiker med lang erfaring og en fersk og sulten musiker er svært pedagogisk kvalitative. Det er viktig å skape et studiemiljø der dette er en del av hverdagen. Der musikerne møtes i felles fascinasjon og gleder seg over å se hva som er mulig. Det er relevant for samfunnet generelt at vi forsøker å finne lidenskap og begeistring. Det skal i hvert fall prege utdanningen her. Det skal stråle ut av øynene på studentene. Da vet vi at vi har lyktes. n
Det er vanskelig å finne anmeldelser, men vi har fått lov å bruke noen gode anbefalinger av folk vi stoler på. På saltpeanuts.eu, torhammero.blogg.no og jazzinorge.no finnes det fortsatt folk som tar anmeldelser på alvor. På disse nettstedene kan du også finne stoff om artister som kanskje ikke finnes andre steder. Noen av anmeldelsene er litt forkortet, men hvis du vil lese mer, vet du nå hvor du kan gjøre det.
Dette er en original, vakker og ytterst sterk plate fra en vokalist med en helt egen stemme. Sarah skriver fine tekster og melodier, og hun står ansvarlig for alle komposisjoner på platen, med unntak av låten «Snälla, snälla» som er gjort sammen med Emil Svanängen.
Hun har også med en rekke musikere på platen, noen fra jazzen, mens andre til daglig befinner seg innenfor den mer populære musikken.
Det starter med tittelsporet, og allerede fra start blir dette en triumfferd. Andrelåta «Kom nu» er langt inne den svenske visetradisjonen, men gjort på en slik måte at det blir oppdatert og fint. Her legger vi spesielt merke til de fine blåsearrangementene.
Nydelig! Og slik fortsetter det. Sarahs stemme har hele veien en ørliten vibrato, som gjør tekstene enda mer følsomme. Arrangementene er aldri overlessede, men hele veien total balanse.
Jeg hadde spilt Radka Toneff of Steve Dobrogosz vakre mesterverk, «Fairytales» før jeg satte på Riedels plate. utgangspunktet som å hoppe etter Wirkola, som vi sier her i Norge, men unge Riedel kommer absolutt fra det med æren behold.
Dette er blitt en strålende vakker plate, med en vokalist som kommer til å vokse seg kjempestor. Veldig, veldig bra, Sarah!
Lars Danielsson følger opp «Libretto» fra 2012 på best mulig vis.
Danielsson har opp gjennom årene vist en voldsom allsidighet både som komponist og som musikant. I 2012 møtte han oss med «Libretto» sammen med et av våre store trompetikon, Arve Henriksen, den engelske gitaristen John Parricelli, den armenske pianosensasjonen Tigran og den tidligere ESTtrommeslageren Magnus Öström. grenseland som omfatta kammermusikk, folkemusikk og jazz var det intet mindre enn en åpenbaring.
Møtet mellom pianisten Tigran og Lars Danielsson er av den inderlige sorten, og bortsett fra Henriksen er alle fortsatt med, men Mathias Eick er en fullgod erstatning. Det låter akkurat like flott, åpent, luftig og søkende som Henriksen – bare helt annerledes.
Bortsett fra ei låt skrevet av Tigran og en felles Tigran og Danielsson, så er det sjefen som står for all musikken. Den er så inderlig og vakker, personlig og fortsatt i de samme grenselanda som sist, at det bare er å gi seg ende over og bare nyte vei. Dette er musikk skapt for mennesker uten sjangerbegrensninger. Den er enkelt og greit en gave til alle
è Tor Hammerø/Tor de Jazz/ torhammero.blogg.no
Marilyn Mazur har helt siden midten av 80tallet fortalt oss at hun er en av verdens hippeste perkusjonister. Med sitt nye band og «Flamingo Sky» kommer det nok en bekreftelse.
«Flamingo Sky» består av 16 låter som i stor grad er skrevet av Mazur både når det gjelder tekst og musikk, men de to andre har også bidratt på det området. Mazur både synger og spiller piano, Cronholm bidrar på perkusjon, Jonsson krydrer det hele med live elektronikk og bassisten Klavs Hovman, som Mazur kjenner bedre enn de aller fleste, lager ekstra dybde på to spor.
Denne unike instrumenteringa sørger sjølsagt for at musikken her har et sound noen knapt har vært utsatt for tidligere. Det er åpent og luftig, sjøl om det ofte er kompakt også. Inspirasjonskildene er mange og på flere av spora mer enn anes en sjamanistisk åre. Dette er tre musikanter og mennesker med masse empati – både menneskelig og musikalsk. Her er det bare å lene seg tilbake å la seg forføre – velkommen inn en musikalsk verden som er sjelden, vakker og svært personlig.
è
Detail anno 1982 er
en ekte arkivperle med blendende frijazz som har tålt lagring og endelig får funkle fullt dagslys. Enkelte såkalte «perler fra arkivene» viser seg å skinne med så pass matt lød når de omsider utgis, at bare ihuga komplettister har særlig glede av dem. Andre slike pust fra fortiden kan utløse sitrende lytterfryd, og Details «First Detail» fra 1982 er en slik arkivperle som nå lyner på utgivelseslista til Rune Grammofon. 1981 startet den 33 år unge frijazzpioneren Frode Gjerstad kvartetten Detail med pianisten Eivin One Pedersen (25), den sørafrikanske bassisten Johnny Dyani (36) og den engelske trommeslageren John Stevens (41). De to siste hadde lenge tilhørt toppsjiktet av engelsk/europeisk frijazz, noe som også forteller en historie om Frode Gjerstads status i dette miljøet. På etter vinteren 1982 turnerte Detail i Norge,
kom tilbake i juli for to klubbjobber under Moldejazz og gjennomførte en ny norgesturné samme høst. Konserten på Høvikodden utgis nå som det 50 minutter lange albumet «First Detail». Dette er frijazz på sitt aller fineste, fantasifullt og engasjerende dansende landskapet bortenfor ordinær «time» og tonalitet. Så gjenstår spørsmålet: Hvorfor er ikke dette mer enn 30 år gamle konsertopptaket utgitt tidligere? På hjemmesiden sin gir Frode Gjerstad svaret: Det var for mange følelser involvert til at han orket å høre på det. Hans nære venn, Eivin One Pedersen, forlot gruppa etter en krangel i bakkant av den siste konserten på turneen som Høvikoddenkonserten innledet, og deretter døde Dyani (1986) og John Stevens (1994). Gjerstad og One Pedersen fant tonen igjen og tok opp samarbeidet andre sammenhenger, men i 2012 døde også One Pedersen, og det var da Gjerstad bestemte seg for å gjennomgå opptakene og eventuelt utgi noe som viste hvilken eminent musiker One Pedersen kunne være. Han har lyktes til fulle. Heldigvis for ham, for Detail og aller mest for oss.
è Terje Mosnes/jazzinorge.noKarin Krog & Steve Kuhn
«Break of Day»
Meantime Records/Musikkoperatørene
Det er ingen over eller ingen ved siden. Vi snakker om Karin Krog.
Andrea Wang «Diving» PROPELLER MELODIFEST Jacob Young «Forever Young» ECM/Musikkoperatørene
Jacob Youngs «Forever Young» har tittel som en romantisk komedie, låter som soundtracket til en romantisk komedie og er ganske praktfullt om du setter pris på utsøkt musisering i gode melodier med tøtsj av tidløshet. Det hjelper også godt om du anerkjenner at en lytteropplevelse kan være verdifull selv om den bekrefter og gleder mer enn den utfordrer og uroer. Gitaristen Jacob Young (43) er selvsagt til stede på «Forever Young», akustisk og elektrisk, solistisk og som del av bakteppene. Subtil eller uttalt i spillet –det er klasse over alt han foretar seg, tilstedeværelsen utstråler den lavmælte autoriteten som kjennetegner dem som virkelig kan. Like imponerende er han rollen som samspillets diskrete «mastermind», men aller høyest når han kanskje som komponist.
Det lages ikke mange album der musikk med så høy tilgjengelighet er paret med så mye ferdighetskrevende finesse og god smak musiseringen som tilfellet er på «Forever Young». Kanskje vil plata ta sin tid på å bli funnet av et stort publikum, og kanskje blir den for «pen» og «snill» for de hippeste, men bli likevel ikke forbauset om «I Lost My Heart To You» siver ut fra en flatskjermhøyttaler nær deg løpet av noen måneder. Potensialet er så åpenbart at det er vanskelig å begripe hvordan (eller hvorfor) det kan unngås.
è Terje Mosnes/ jazzinorge. no
Helt siden slutten av 50tallet har hun vært der – toppsjiktet blant Europas jazzvokalister. Det har alltid vært like spennende å møte henne, og slik er det også i Karins nye treff med hennes gode venn gjennom nesten 50 år, den amerikanske pianisten Steve Kuhn. Krog og Kuhn traff hverandre på slutten av 60tallet, og siden har de to holdt kontakten og jobba sammen med ujevne mellomrom.
Kjente standardlåter som «The Way You Look Tonight» og «Everytime We Say Goodbye», sammen med Krogs egne tekster til Carla Bleys «Ida Lupino», den legendariske «Break of Day in Molde», og hennes hyllest til John Coltrane, «Trane», til Tadd Damerons melodi, danner ryggraden dette herlige møtet mellom de to storhetene. Her er det snakk om musikalsk kjemi på et plan som ikke kan læres på noen skole. De to snakker det samme språket og skjønner hvor den andre vil intuitivt.
Karin Krog er enkelt og greit en av de største sangformidlerne og tolkerne der ute – «Break of Day» er nok et bevis på det.
è Tor Hammerø/Tor de Jazz/ torhammero.blogg.no
Bassisten og vokalisten Ellen Andrea Wang er uten tvil Norges nye jazzdiva! Albumet starter med «Air», en låt som godt kunne vært gjort av et band fra Cambridgeskolen på 70tallet, og avstanden til for eksempel Soft Machine er ikke så stor,. Albumet fortsetter med «Brighter Day», som med noen blåsere hadde passet perfekt inn i Wangs andre prosjekt, Pixel. Her ligger to vokalstemmer oppå hverandre, og vi får et fint popaktig drag over musikken. Wang spiller råtøff bass på denne låta, og hennes to medmusikanter, pianisten Andreas Ulvo og trommeslageren Erland Dahlen, legger et fint underlag for Wangs bass og vokal.
«Follow Me» er nok en låt som kunne vært gjort av Pixel, men tror faktisk den fungerer enda tøffere her, med Ulvo og Dahlen helt på tuppa. Wang synger klart og fint, og langt fra de mange «knirkepop»variantene vi i dag hører rundt om i Norden.
Tittelsporet «Diving» er en kort, men forrykende bassolo fra Wang, som viser hvilken kapasitet hun har, og slik fortsetter det gjennom hele plata. Ellen Andrea Wang fremstår som en sterk stemme, både som bassist og vokalist, og de to medmusikantene leverer varene på en skikkelig måte. Når Ulvo og Dahlen «trøkker» til, som «Perfect Danger», fremstår dette som noe av det friskeste man får innenfor jazzsjangeren nå om dagen.
Ellen Andrea Wang skriver den ene hitlåten etter den andre. Hun har en egen teft på å treffe oss det glade hjørnet, og selv om spillet innimellom kan være melankolsk, får hun oss i godt humør. Hennes vokal er spennende og gledespredende, og hennes basspill blir bare bedre og bedre!
Ei fin plate fra en av Norges mest interessante musikere.
è Jan Granlie/salt peanuts*/saltpeanuts.eu
Økland / Lie / Haaland «Lumen Drones» ECM
Den norske felespilleren Nils Økland har helt siden han dukket opp i det anarkistiske bandet Løver og Tigre, vært en fremstående fiolinist i det utvidede, norske folkemusikkmiljøet. Eller egentlig ikke. Økland har vært en viktig nyskaper av den norske folkemusikken gjennom de årene han har holdt på, og han har hele veien gjort det på folkemusikkens premisser.
På «Lumen Drones» går han enda et steg ut til venstre i utvidelsen av den norske folkemusikken. Her samarbeider han med gitaristen Per Steinar Lie og trommeslageren Ørjan Haaland, åtte mer eller mindre fritt improviserte strekk.
Under det hele lurer den norske folkemusikktradisjonen, men med å involvere trommer og elgitar, får man umiddelbart et helt annet inntrykk enn det man er vant til fra den tradisjonelle folkemusikken. Men det er folkemusikk! Det er bare det at de tre tar med seg hardingfela inn et slags dronelandskap, hvor Økland får breie seg kraftig i selskap med de to medkollegene.
Og hele veien er dette vakkert og originalt, og for å få nytt publikum inn folkemusikken, må dette være minst like bra som Valkyrien All Stars, svenske Norman, Hedningarna og Dungen. Det er rett og slett blitt en strålende plate, hvor Nils Økland leker med den norske folkemusikken i godt selskap med Per Steinar Lie og Ørjan Haaland.
è Jan Granlie/salt peanuts*/saltpeanuts.eu ›
Fra Stavanger kommer noe av det heftigste kongeriket har å by på grenselandet mellom rock og jazz. Herrene Ståle Birkeland på trommer, Inge W. Breistein på barytonsaksofon og synth og Vidar K. Schanche på gitar er EGG3, og er ikke synderlig opptatt av musikalske grenser. EGG3 henter like mye fra støy og rock som fra jazz. Debuten «Butcher Red» kom for fem år siden og nå er oppfølgeren endelig klar. Musikken de gir oss, som enten er skapt i fellesskap, eller som Schanche har skrevet, er uten unntak hard, mørk og kompromissløs. Og tøff. På mange vis er dette rock for jazzfolk eller jazz for rockefolk. Den er upolert og rå og feilskjæra underveis har blitt bevart – slik skal det være med slik musikk.
EGG3 er på alle vis et kollektiv, men mine ører så er likevel Vidar K. Schanche en allsidig musikant som blant annet også spiller med Morten Abel, en slags ledestjerne som ofte framstår som retningsgiver.
Uansett hva og hvordan akkurat det henger sammen: EGG3 har med «The Butcher Diaries» fortalt oss at de har mer urtøff og kompromissløs musikk på lager – hardkokt som bare det!
è Tor Hammerø/Tor de Jazz/torhammero.blogg.no
Chet på norsk «Ei som deg» NORDCD
Chet på norsk? Varför det kan man fråga sig. Det är väl inte texterna som gjort Chet Baker till den sjungande trumpetikon han är? Det är väl sättet att sjunga och spela trumpet. Men å andra sidan, varför inte? Efter att ha lyssnat igenom «Chet på norsk Ei som deg» några gånger känns norska, eller hallingmål, som självklart. Här blir «I fall in love to easily» till «E bi so lett forelska», «Time after time» till «Gong etter gong» och «There will never be another you» till «Ei som deg».
Sigurd Rotvik Tunestveit är en sångare som tar fasta på det ljusa och spröda Chet Bakers, just det, sätt att sjunga och skapar på så sätt en intimitet och närhet som påminner om Chet Bakers egen. De andra musikerna, med pianisten Kjetil Jerve och trumpetaren Thomas Husmo Litleskare spetsen, följer upp med spel i samma finstilta anda.
Tillsammans skapar Baker Hansen tidlös jazz för små ombonade lokaler där de finstilta detaljerna växer till betydelsebärande väsentligheter.
è Johan Scherwin/salt peanuts*/saltpeanuts.eu
«Erta Ale» består av tre CDer (fire LPer og sikkert også en bunke kassetter). De to første CDene er innspilt live på Nasjonal jazzscene Oslo, på Verftet Bergen og i Dokkhuset Trondheim. På sistnevnte scene er også noe gjort uten publikum til stede. Den tredje CDen er liveopptak fra Moers Festival Tyskland. Musikken er, som det meste annet som kommer fra NilssenLoves hånd, enormt energisk og vital. Det spruter av musikken fra start til mål, og å høre denne gjengen på konsert er en fryd for et åpent øre. Med dobling av både bass og trommer,
kunne dette ha endt opp i en inferno av trommelyd, men det har det ikke. Begge trommeslagerne (NilssenLove og Andreas Wildhagen) holder seg stort sett på matta. Det hender kapellmesteren ikke helt klarer å holde seg, og gyver løs som om det gjaldt livet, men det er bare med på å gjøre innspillingene varierte og mer interessante. Sett under ett er dette blitt en solid manifestasjon av den frie jazzen fremført av et stort ensemble. Det er tøffere enn toget fra start til mål, de små temaene som NilssenLove har laget, blir vridd og vrengt på, ikke til det ugjenkjennelige, men akkurat slik det skal være. I det hele er dette blitt en fantastisk flott samling live og studioinnspillinger.
è Jan Granlie/salt peanuts*/saltpeanuts.eu
Den norske bassisten Per Zanussi har de senere årene vært aktuell med en rekke prosjekter, og denne gangen er musikken skrevet av Zanussi og befinner seg i det moderne, akustiske landskapet.
Det hele starter med «Celestial» som er en neddempet og svært utypisk låt fra dette bandet. Men på andresporet, «Blood Flower» er man der man kjenner igjen bandet. Kjetil Møster drar av gårde slik vi kjenner han. De andre saksofonene kommer til med heftige riff, og bak det hele koker Gard Nilssen på sedvanlig vis.
Og slik fortsetter det. Heftig og riffbasert musikk som får enhver konsertsal eller jazzklubb til å koke. Sammensetningen av tre saksofoner er med på å gjøre bandsoundet spesielt, og når de «trår til» alle tre, med Zanussis myndige bass og Nilssens heftige trommespill, så er dette noe av det tøffeste man får dagens jazz.
Plata er innspilt Saláo Brazil, Coimbra den 31. mai og 1. juni i 2013, sikkert som to jobber løpet av en lengre turné, for det er lett å merke at dette er musikere som kjenner hverandre godt. De vet når man bør «sette inn støtet» og alle responderer på samme tid, noe som gjør musikken tett og interessant.
Zanussi Five er ett av de heftigste banda man kan høre på klubb Norden dag. Musikken til Zanussi fungerer også utmerket på plate! Anbefales!
è Jan Granlie/salt peanuts*/saltpeanuts.eu SOM BESTILT Gunhild Seim «Story Water» DROLLEHÅLÅI 2012 fikk trompeteren Gunhild Seim oppdrag å lage et bestillingsverk for Vossa Jazz. Etter konserten (og festivalen) var det mange som fremhevet denne konserten som kanskje festivalens høydepunkt.
Det starter med litt søkende elektronikk, før det tas solid tak i andrelåta «Who says words with my mouth», hvor barytonsaksofonene legger en solid groove som Seim og de andre legger seg oppå, under og ved siden av. Og stemningen er satt. Bjønnes raplignende resitasjon kommer inn og koket er i gang. Og alt er så langt fra det vi hadde forventet som mulig. Tittelsporet følger, og her kjenner vi bedre igjen Seims komposisjoner. Vi får etter hvert en slags Bill Frisellstemning på
grunn av Schanches enkle, men effektive gitarspill, samtidig som en gammel ECMinnspilling med Kenny Wheeler kommer krypende fram i hjernebarken. Hele veien holder Seim tak i det og maner de andre musikerne videre, og det er en sånn energi og spenning det hele at vi bare blir sittende og sitre.
At Gunhild Seim har en fot den gode, gamle, politisk relaterte britiske rocken kommer klart fram på denne plata. Her svever hele Cambridgemiljøet over vannene. Spesielt synes jeg man kan høre flere elementer fra Soft Machine, både fra tiden da Wyatt satt bak trommene og senere hvor han er mest aktiv som vokalist. Dette er en «må ha» innspilling, og jeg håper at dette prosjektet kan få leve lenge landet, og at det blir mulig også for oss som ikke kjente vår besøkelsestid på Voss, å få høre det på konsert. Makeløst!
è Jan Granlie/jazzinorge.no
Jan Erik Vold er en legende. Denne praktboksen som blir lansert i forbindelse med hans 75årsdag er nok en bekreftelse på det.
denne tredelte boksen som består av seks CDer, får vi stifte nytt bekjentskap med Volds egen lyrikk, hans tolkninger av andre forfattere og en avdeling av politiske leilighetsdikt. Vi får bli med fra «Briskeby Blues» og helt fram til samarbeidet med Come Shine Operaen mars år. Mye av dette legendariske stoffet har sjølsagt vært gitt ut tidligere, men mye er også nytt – på CD alle fall.
Samarbeidet med Garbarek & Co, Egil Kapstad, Nisse Sandström, Terje Venaas, Arild Andersen og Bill Frisell og ikke minst møtet med Chet Baker Paris i 1988, noen få måneder før trompetlegenden forlot tida, Knut Reiersrud, Alfred Janson og Frode Alnæs og mange, mange flere, er med her og du verden for en manifestasjon det er av hva og hvem Jan Erik Vold er! Vi snakker om så mye mer enn tyngden av ingenting.
Bedre bursdagsgave enn «ta VARE» kunne ikke Jan Erik Vold gitt oss. Vi kan bare takke og gratulere og fortsette å ønske oss mer Vold.
è Tor Hammerø/Tor de Jazz/ torhammero.blogg.no
Ibrahim Electric er en trio som ikke sparer på noe som helst og som snakker til musikkelskere langt utenfor jazzmenigheta. Humor spiller en ikke uvesentlig rolle musikken til Ibrahim Electric.
Trioens totalt sjangersprengende musikk med ingredienser fra jazz, funk, surf, afrobeat, 50talls rock’n’roll, soul, blues, disco – er det noe vi har glemt nå?, har bergtatt publikum over alt. Når vi tillegg kan melde at bandet er besjela med en energi, et trøkk, en virtuositet og en spilleglede av de sjeldne, så skal det ikke
DEN NYE STEMMEN
Emilie Nicolas har noe helt eget å fare med. Hun er uomtvistelig et talent av de helt sjeldne. La det være klart med en gang at dette ikke er jazzmusikk, til tross for at hun har jazzutdannelse fra Trondheim. Erling Aksdal er leder på jazzlinja ved NTNU og har gjennom flere tiår vist at de mest av alt utdanner musikanter til seg sjøl. De har fått impulser og kunnskap til å gå i dybden og inspirasjon til å forfølge sin egen retning og drøm. Selv om det hos Emilie også sikkert er mulig å høre inspirasjonskilder, så er mest av alt voldsomt unikt og personlig.
Sammen med en trio bestående av trommeslageren Eivind Helgerød, bassisten Anders Opdahl og tangentmannen Nicolay Tangen Svennæs, alle med tilsvarende bakgrunn som sjefen fra enten Kristiansand, Stavanger eller Trondheim, så har Emilie Nicolas skapt et lydbilde av en annen verden. Alle har bidratt på produsentsida også. Bortsett fra Dum Dum Boysklassikeren «Pstereo», en versjon som gjør låta helt ny, har Emilie Nicolas skrevet alt av musikk og tekst.
Dette er så elegant, personlig og urhip popmusikk som vel tenkelig. Når så Emilie Nicolas er utstyrt med ei stemme som er så inderlig og fascinerende som hun er, så blir dette en debut av de helt sjeldne. Det er mye melankoli i det hun gir oss, men det er så avgjort melankoli det er lett å leve med. Kan dette gå hele veien til verdensherredømme? Veldig vanskelig å si, må vite, men at Emilie Nicolas har noe helt spesielt, hersker det alle fall ingen tvil om. «Nobody knows where I’m hiding» synger Emilie Nicolas på åpningssporet. Nå vet vi det heldigvis og det unner vi resten av verden å få greie på også.
è Tor Hammerø/Tor de Jazz/torhammero.blogg.noså stor fantasi til for å fatte at dette er ei musikalsk kruttpakke av de sjeldne.
Live er Ibrahim Electric noe helt for seg sjøl, men også via høyttalerne i heimen tar det virkelig fyr. En skulle kanskje tro at noe av piffen begynte å gå ut av ballongen etter vel 10 år, men basert på de ni låtene på «Rumours from Outer Space» så er det ingenting som tyder på det.
Dette er så livsbejaende som vel tenkelig, og er du utstyrt med et åpent sanseapparat, så er denne utgava av den danske dynamitten absolutt å anbefale. Ingen andre enn Ibrahim Electric låter som Ibrahim Electric, og det låter «sgu fett», eller noe den dur og moll.
è Tor Hammerø/Tor de Jazz/ torhammero.blogg.no
*Politimester Fredrik Theokar Salicath var en norsk politimester og redaktør. Han ble politifullmektig i 1883 og senere konstabelinspektør i Bergen. Her forbød han buekorpsene, sannsynligvis den største forbrytelse en innflytter kunne gjøre. Salicath ble så upopulær i Bergen at han flyttet til Stavanger og ble politimester der i 1892. I Stavanger la han seg også ut mot befolkningen og Lars Oftedal spesielt. Det toppet seg da Salicath beordret en redaktør og en oberstløytnant arrestert fordi de hadde sunget «Mellom bakkar og berg» i gaten i Stavanger. Oftedal forlangte at politimesteren ble fjernet og la til at han gjerne kunne bli lensmannsdreng i Kautokeino. I Stavanger er uttrykket Å Salicath benyttet som et finere banneord frem til vår tid.
Det jobber mange nok rogalendinger i Dinamo til å overkomme språkbarrierer og andre kulturelle forskjeller. Ta gjerne kontakt. post@dinamo.no
Skulle du forville deg inn på kjøkkenet til Sven Erik Reena en dag han komponerer nye retter, kan det være at toner fra Miles Davis møter deg først. – Jeg hører ofte på jazz når jeg lager mat. Miles Davis når jeg er i det kreative hjørnet. Jeg synes det er deilig. Musikk trigger meg. Sånn er det ikke med alle kokker, sier Sven Erik.
Sven Erik Reena fremstår heller ikke som en man kan putte i en boks. Han er unik. Energisk, utålmodig, alltid på jakt etter noe nytt. Nye smaker, en vill blomst, en råvare ingen har oppdaget ennå. – Det handler om å hive seg ut i det, og så handler det nok litt om at jeg blir fort lei. Mange kokker repeterer seg selv etter at de fyller 35. Da er det slutt på nyskapningen. For meg er det et mål å aldri gjenta meg selv. Jeg vil videre, jeg blir fort lei, og jeg husker ikke hva jeg lagde for fem år siden. Jeg er opptatt av å se fremover. Så lenge rammen er der, så lenge kompet og rytmen finnes, kan jeg leke med alt rundt.
DET ER NOEN ÅPENBARE LIKHETSTREKK mellom mat og musikk, mellom jazzmiljøet og matmiljøet i Stavanger.
Begge holder høy internasjonal kvalitet, utfordrer og er innovative. Der noen kokker må ha struktur, orden, oppskrifter, ja, kanskje er litt firkanta, er andre frie sjeler som er kreative og lager nye retter. Litt mer kaos, litt mer rot, men tenker nytt og utfordrer gitte sannheter. Sven Erik trives best når han kan improvisere og er i kontakt med lokale råvarer. Han komponerer sine retter og menyer med en intensitet man vanligvis bare finner et atelier eller studio, og han er kresen. – Misforstå meg rett, det behøver ikke å være fancy mat. Noe av det beste jeg vet er charcuterie, altså skinke, pølse, terriner, confit og godt brød med ost. Men det må være skikkelig vare. Det er meningsløst å fylle magen med intetsigende, eller til og med dårlig mat når det finnes kvalitet.
4 store håndhøstede kamskjell
2 stk. Conference pærer
4 stk. smekre vårløk
2 ss sesamfrø, ristet
4 ss olivenolje av god kvalitet
1 ss ferskpresset limejuice
1 ss kecap manis, søt indonesisk soyasaus
½ stk. jalapeño eller grønn chili, skåret tynne skiver (uten frø)
1: Rens kamskjellene, ta forsiktig ut muskelen og gonadene (den orange biten), tørk lett den hvite muskelen. Skjær horisontalt i tynne skiver, ikke mer enn 3 mm tykke. Arranger på tallerkener.
2: Skrell pærene og skjær dem i runde skiver, samme størrelse som kamskjellskivene. Arranger pæreskivene med kamskjellene.
3: Vask vårløken og skjær dem i tynne skiver, spre dem på tallerkenene. Dryss de ristede sesamfrøene over kamskjell og pære.
4: Bland olivenolje og limejuice, krydre blandingen med jalapeño og soyasaus, drypp det pent over. Dryss litt fingersalt på kamskjell og pærer helt til slutt.
› Matbaren, som ligger kona Torills hjerte nær. Matbaren er pusset opp og har fått ny meny, men er fortsatt den samme med fokus på ærlig, jordnær mat. Torill er opptatt av miljø, økologi og helse – og dette merkes i de ulike restaurantene. For Sven Erik handler 2015 om å gjøre restauranten RENAA så bra som overhodet mulig. – Men du vet, jeg blir jo aldri helt fornøyd. Jeg ser alltid ting som kan forbedres og nye grenser som bør, og kan, sprenges. Man må jo tørre å forandre og utvikle. Improvisere videre. Snu seg kjapt rundt. Omfavne de råvarene som er best her og nå – og ikke se seg for mye tilbake.
Selv har han nær kontakt med mange lokale bønder og fiskere som setter sin ære i kvaliteten på produktene de leverer. Jevnlig besøker Sven Erik gårdene, studerer utvalg og resultat og forhåndsbestiller det han vil ha av varene etter hvert som de blir modne. Sjeldne potetvarianter, mangefargede beter, perfekte grønnsaker til de mest delikate rettene, kamskjell og fisk rett fra havet. Det er også i nærkontakt med råvarene Sven Erik finner inspirasjonen. På kjølerommet, i åkeren, hos slakteren. – Jeg plukker selvfølgelig også opp ting når jeg er ute og reiser eller spiser hos andre. Jeg leser botaniske og matrelaterte bøker. Der er det masse inspirasjon å hente. Og så er det selvfølgelig helt avgjørende med gode folk rundt seg. Innspill fra kollegaer er verdt å lytte til.
DEN NYE RESTAURANTEN RENAA åpnet i november 2014 og ligger på gateplan Breitorget. Vegg i vegg ligger bistroen
Det finnes en rytme på kjøkkenet. En takfasthet. Men det finnes også dem som utfordrer takten, som vet at også utakt har verdi. I Renaas univers trakterer de kokkekniven, men kanskje kunne de like gjerne stått bak en kontrabass i en bule New Orelans. n
1. MaiJazz er mange flotte musikkopplevelser og et fint samlingspunkt for oss som liker å se artister på scenen. For meg er det også starten på våren.
2. For byen betyr det nok en god del, det er en godt etablert tradisjon, og noe som vi ville savnet om det skulle forsvinne.
3. Nei, det er så mange. Vet ikke om jeg klarer å trekke fram bare en, men jeg kan si det slik: Angelique Kidjo har vært her mange ganger og er like bra hver gang.
1. Foruten Stavanger Vinfest så er det den perfekte starten på årets beste tid: våren. Det gir oss også en god anledning til å utvide den musikalske horisonten.
2. Tror det betyr mye. Festivalen har klart å formidle et hyggelig og spennende budskap, og de har også klart å nå fram til alle oss som kanskje ikke var spesielt interessert i jazz.
3. Jeg har to. For noen år siden hørte jeg Jarle Bernhoft verkstedhallen på PTC, og fjor oppdaget jeg Zap Mama. Begge deler var enestående.
1. Anledning til å høre god musikk og oppleve konserter med artister du aldri hadde hørt om eller visste at du ville like. Kort sagt å oppleve noe nytt. Det er også starten på våren.
2. Det betyr kanskje ikke så mye, jeg tror at vi må jobbe litt mer med å bli synlige for flere. Ta over byen og gi folk muligheten til å oppleve musikken og artistene.
3. E.S.T. er min klare favoritt, og jeg elsker den musikken. Likevel er det jo nesten umulig å trekke fram bare én ting.
1. God musikk og gode opplevelser. Ja, og litt jobb.
2. Hmm. Det betyr jo at folk får muligheten til å høre ny og god musikk. MaiJazz byr på artister som kanskje ikke kommer hit vanligvis. Dessuten er det jo litte ekstra liv og røre i byen.
3. Det er så mange, jeg har sikkert vært på nærmere 100 konserter. Det som fester seg best er ofte det uforutsigbare, det som overrasker meg. Hvis du går på konserter med artister du kjenner godt blir det elementet som regel borte. Så de mest fantastiske opplevelsene mine er som regel med navn jeg ikke har hørt før. Ok, her er en likevel: Brekke Brothers på Folken i 94. Den var rå.
1. MaiJazz betyr veldig mye. Jeg har bodd Stavanger i 15 år og vært på festivalen hvert eneste av dem. Jeg har til og med vært frivillig. Nå opplever jeg det også gjennom jobben min.
2. Det blir jo litt subjektivt, men jeg mener at MaiJazz er med på å sette Stavanger på kartet. Det er en av de store festivalene vi har her i landet.
3. Oj. Herregud. Vanskelig, men det må bli Eivind Hone Pedersen og Audun Kleive kjelleren på Sting. Mitt første møte med frijazz, og nei, jeg ble ikke skremt. Jeg ble forelska.
1. Det er vårens vakreste eventyr. Jeg gleder meg til MaiJazz hvert eneste år, og det er et flott arrangement.
2. Byen hadde vært mye fattigere uten. Noen mener kanskje at jazzbegrepet er utvannet, men for alle oss som liker god musikk er det uinteressant. MaiJazz er uansett en flott opplevelse for alle som er i byen.
3. Åh, men jeg har mange, men hver gang Jan Garbarek har vært her er det noe ekstra. Diana Krall, men det var kanskje ikke på festivalen? Det er lett å blande. Gotan Project og Youssou N’dour har også vært spesielle konsertopplevelser.
1.
betyr MaiJazz for deg?
Hva tror du MaiJazz betyr for byen?
Hva er ditt personlige høydepunkt fra MaiJazz?
Pepperbird», Keith Jarretts «Facing You» og «The Köln Concert», Paul Bleys «Ballads», Chick Coreas «Piano Improvisations» og «Return To Forever», Keith Jarrett/Jan Garbarek/Palle Danielsson/Jon Christensens «Belonging» og Gary Burton/Chick Coreas «Crystal Silence», pluss godt mottatte utgivelser signert bl.a. Terje Rypdal, Dave Holland, Jack DeJohnette, Ralph Towner, Eberhard Weber, Kenny Wheeler, Pat Metheny, Tomasz Stanko, Edward Vesala, Enrico Rava, Art Ensemble of Chicago, Egberto Gismonti og andre ledende navn i samtidas jazz. Samtidig kunne ECM etter hvert også presentere ny musikk fra samtidskomponistene Steve Reich og Meredith Monk, og denne utviklingen fortsatte med full styrke gjennom 80tallet. I 1984 startet Eicher ECM New Series for å presentere ny musikk av samtidskomponister så vel som nyspilt musikk komponert av tidligere tiders komponister. New Serieskatalogen teller dag foruten Reich og Monk en lang rekke komponister som blant annet Arvo Pärt, Györgi Kurtag, Giya Kancheli, Tigran Mansurian,Valentin Silvestrov, Erkki SvenTüür, Heiner Goebbels, Heinz Holliger og John Adams, og utøvere som blant annet András Schiff, Gidon Kremer, Thomas Demenga, Rosamündekvartetten, The Hilliard Ensemble, Kim Kashkashian og Thomas Zehetmair. Og listene blir stadig lengre...
Et plateselskaps grunnleggende rolle har tradisjonelt vært budbringerens. Før hjemmestudioer, fildeling, nedlasting og strømming snudde oppned på musikkindustrien, var plateselskapet det leddet som formidlet innspilt musikk fra musikernes hoder og hender til lytterne. Selskapet lydfestet musikken på plater, kassetter og cd’er, og besørget disse videre til publikum via radiostasjoner, plateforretninger og etter hvert bensinstasjoner, kiosker og postordrefirmaer.
I dette systemet opparbeidet enkelte plateselskap seg en «kunstnerisk identitet» som gjorde dem til noe mer enn nøytrale budbringere, og ikke minst gjaldt dette innen jazzen. Gjennom sine valg av artister, musikalske satsingsområder og visuell presentasjon – omslagsestetikk – gikk labeler som Blue Note, Prestige, Impulse! og noen til aktivt inn i den kreative prosessen bak innspillingene, og ble i sin storhetstid oppfattet som garantister for nyskapende, spennende og begeistrende musikk med relevans for og resonansbunn i samtida. I 1969 dukket det opp et vesttysk, uavhengig plateselskap som i løpet av kort tid skulle markere seg sterkt i en slik deltaker/ budbringerrolle: ECM – Edition of Contemporary Music.
DEN 26 ÅR GAMLE MANFRED EICHER som startet ECM München hadde bred musikalsk skolering og utøvererfaring innen både klassisk musikk og moderne jazz.
Han hadde også arbeidet med plateproduksjon, hadde notert seg at jazzplater gjennomgående låt dårligere enn innspillinger med klassisk musikk og satte seg fore å gjøre noe med det da anledningen til å starte ECM bød seg.
Det skulle da heller ikke ta lang tid før jazzanmelderne begynte å bemerke «the ECM sound». Det kanadiske jazzbladet CODA beskrev i 1972 Keith Jarretts banebrytende soloalbum «Facing You» som «the most beautiful sound next to silence», og ga dermed ECM slagordet som har fulgt selskapet siden. Eicher selv har imidlertid alltid fastholdt at det ikke finnes noen spesiell «ECMlyd» med gitte romklangverdier eller andre faste parametere, men at det utelukkende handler om å presentere den beste og mest interessante musikken så sonisk fyldestgjørende som mulig. Det krever skreddersydd lydbilde til hver eneste låt, og tatt betraktning at ECMkatalogen inneholder alt fra solopiano og spinkle improvisasjoner til store orkesterverk og krevende småbandarrangementer, blir idéen om én spesiell ECMlyd like absurd som om vi skulle snakke om én Munchfarge.
LYD ELLER EI, så skulle ECM gjennom 70tallet komme til å sette dagsorden gjennom plater som utfordret grensene for særlig det amerikanske jazzbegrepet sentrert rundt «hardtswingende stjernesolist med komp»modellen. Solopiano og trioer/kvartetter/kvintetter med langt mer demokratisk eller kammermusikalsk innrettet samspill,
både i improviserte og noterte forløp, ble introdusert med krystallklar, transparent lydgjengivelse, og plateomslagene fortalte med grafisk stramhet at en ny og svært bevisst spiller hadde kommet på banen. Etter den første utgivelsen, Mal Waldrons «Free at Last», fulgte en rekke plater som vakte oppsikt i jazzkretser både på grunn av musikkens originalitet og innspillingenes lydkvalitet. Blant dem var Jan Garbarek/ Terje Rypdal/Arild Andersen/Jon Christensens «Afric
NÅR HISTORIEN OM ECM og Manfred Eicher (71) er godt kjent i Norge, er det fordi selskapet fra mer eller mindre første stund kom til å få stor betydning for norsk jazz og improvisert musikk. ECM ble tidlig en døråpner for norske musikere som fulgte sine egne ideer framfor å kopiere amerikanske idealer, og den internasjonale anerkjennelsen som ECMplatene brakte «førstegenerasjonen» Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, ble en mektig inspirasjonskilde for de neste generasjonenes musikere.
Allerede høsten 1970 gjorde Eicher sitt første opptak med norske musikere – Garbarek, Rypdal, Andersen, Christensen – og lydteknikeren Jan Erik Kongshaug da «Afric Pepperbird» ble innspilt Arne Bendiksens lydstudio på Etterstad i Oslo. Pr i dag figurerer alle fire, sammen med blant annet Jon Balke, Nils Petter Molvær, Sidsel Endresen, Christian Wallumrød, Ketil Bjørnstad, Trygve Seim, Tord Gustavsen, Rolf Lislevand, Trio Mediæval og Sinikka Langeland – blant de 25 norske lederne som til sammen har signert om lag 130 av ECMs opp mot 1500 utgivelser. Hittil er mellom 600 og 700 ECMplater innspilt i Norge med Eicher og Kongshaug bak spakene Bendiksenstudioet, Talent Studio og Rainbow Studio, og høsten 2013 overtok Nasjonalbiblioteket om lag 200 master og produksjonsteiper fra disse innspillingene i deponi.
Ingen MaiJazz uten ECM-artister på programmet. Fra 1989 til 2015 har Manfred Eichers definerende selskap vært representert på hver eneste festival. ›
Lokalt kan ECMs nærhet til norsk jazz også leses ut fra det faktum at samtlige MaiJazzfestivaler har hatt norske
›
og/eller utenlandske ECMartister på programmet. Blant årets MaiJazznavn kan Jacob Young, Nils Økland og Mathias Eick kalle seg ECMartister, og siden ECM nyter gjennomgående godt internasjonalt ry, har bred internasjonal distribusjon og opprettholder komplett katalog, sier det seg selv at det å tilhøre ECMstallen i de aller fleste tilfeller vil være positivt for en artists internasjonale status og karriere.
MER KURIØST, men på sin måte opplysende, er det forholdet at hele fire av dem som gjennom årene har håndtert ECMs utgivelser i Norge – Helge Westbye (Grappa), Odd Gjelsnes (Losen), Rune Kristoffersen (Rune Grammofon), Andreas Meland (Hubro) – har startet sine egne plateselskap, med ECM som åpenbar inspirasjonskilde for deler av virksomheten. Ser vi ut over Norges grenser, finner vi et liknende tilfelle i USA der Robert Hurwitz tiltrådte som sjef for plateselskapet Nonesuch i 1984, etter å ha ledet ECMs USAkontor ni år. Nonesuch var riktig nok ikke et uavhengig selskap, men Hurwitz fikk frie hender til å drive det som om det var det, og tok med seg deler av ECMs repertoarfilosofi over da han bygde det opp til å bli et av USAs mest interessante.
Det hører også med til dette kapitlet at Manfred Eicher og ECMs betydning for norsk musikk er offisielt anerkjent. I 2001 ble han utnevnt til Kommandør av
Kongelige Norsk Fortjenstorden og i 2012 ble han tildelt Tonoprisen for sin formidling av norsk musikk i utlandet gjennom 40 år.
OM VIKTIGHETEN av ECMs «norske forbindelse» – på den ene siden selskapets betydning for norske musikere, på den andre de samme musikerne samt Jan Erik Kongshaugs betydning for ECM – ikke skal underslås, kan det være på sin plass å minne om at ECM er en internasjonal aktør som alltid først og fremst har rettet oppmerksomheten mot spennende musikk og talentene bak den, uansett geografisk adresse. I de seinere årene har selskapet i økende grad benyttet andre innspillingsstudioer enn Rainbow, og mens nye norske navn stadig er blitt tilføyd «stallen» – Vilde & Inga, Jøkleba og Benedicte Maurseth/ Åsne Valland Nordli i fjor – har særlig innslag fra den moderne amerikanske scenen satt et visst preg på de siste par årenes utgivelseslister. Musikere som Craig Taborn, Tim Berne, Aaron Parks, Michael Formanek, Chris Potter, David Virelles, Mark Turner, Ralph Alessi og Vijay Iyer er blant dem, samtidig som veteranene Keith Jarrett, Billy Hart, Jack DeJohnette og Charles Lloyd stadig er i full sving. Men det er verdt å merke seg at de figurerer side om side med utøvere fra om ikke alle verdenshjørner, så iallfall svært mange, og at ECMs ører alltid er rettet mot mange andre steder enn Norge og New York.
SETT UNDER ETT, forteller utgivelseslistene til ECM og ECM New Series at erklæringen som ligger i navnet Edition of Contemporary Music fortsatt gjelder: Gjennomtenkte og bevisste presentasjoner av musikk spilt i vår tid. Gitt dette, spiller det mindre rolle om det handler om musikk komponert i middelalderen eller musikk som komponeres under innspillingen. Det som spiller en rolle, er at musikken på den ferdige platen opprettholder dialogen med samtida, slik ECMs plater på ulikt, men alltid et eller annet vis har gjort det i snart et halvt århundre. n
n ecmrecords.com
n «ECM – A Cultural Archaeology» (utgitt av Prestel, 2012)
n «Horizons Touched. The Music of ECM» (utgitt av Granta, 2007)
n «Sounds and Silence. Travels with Manfred Eicher» (DVD, ECM 2011)
Vår stjernerestaurant. Intimt, nært, varmt og personlig. Jeans eller dress? Det bestemmer du. Menyen? Den bestemmer Sven Erik Renaa.
Vår livlige, energiske bistro. Her kan du spise for deg selv uten å være alene, ta med kjæresten eller kolleger – eller dere kan være en hel gjeng. Masse god mat å dele.
Her får du pizza slik italienerne drømmer om. Mange ferske, naturlige, sunne retter til frokost, lunsj og middag. Økologi, helse, renhet – og smak, smak, smak.
RE-NAA og Matbaren: Breitorget 6, 4006 Stavanger Xpress: Stavanger Kulturhus, Sølvberget T: +47 51 55 11 11 E: post@restaurantrenaa.no www.restaurantrenaa.no
Kommunikasjonsdirektør Leif Harald Halvorsen lener seg forover og er ivrig fra første stavelse. Han snakker sammenhengende og uten pauser, og det er ingen grunn til å tvile på at dette er et ektefølt engasjement. Det understrekes også av at Total har vært en lojal støttespiller for MaiJazz i 23 år. Det franske selskapet er en av de største olje og energiaktørene både i verden og Norge, og har tydelige tanker bak sitt engasjement både i MaiJazz og kulturlivet generelt. Total mener det handler om å legge til rette for at ting skal få lov til å gro og utvikle seg.
– Det er den enkleste oppsummeringen, at det er gøy, men det jo er et større bilde også. Grunnen til at vi har vært sponsorer så lenge er fordi det er slik vi tenker. Oljeindustrien krever langsiktige mål, fra et funn til utvinning er det lange og omfattende prosesser som resulterer i noe av stor verdi for samfunnet. Det er lett å si at vårt engasjement som sponsor speiler bedriften.
Det kan virke som om du virkelig brenner for dette?
Det er så vidt mulig å skyte inn et lite spørsmål i en kort pause hvor Leif Harald trekker pusten.
– Det er ikke hemmelig at jeg er genuint opptatt av musikk, og bruker mye av tiden min på det. Jeg har vært involvert siden nittitallet og var så heldig å få sitte i programkomiteen for festivalen i flere år. Nå er den rollen tonet ned siden vi er generalsponsor, men jeg prøver å få med meg mange konserter både under festivalen og ellers i året.
Er det mye
bidrar på vår måte. Vi har også god erfaring med å by på nye kulturopplevelser på ulike arrangementer for ansatte og gjester. For eksempel har vi noen ganger «lånt» artister fra MaiJazzprogrammet og hatt egne lunsjkonserter i forbindelse med billettsalg.
Samarbeidet må ha vært til en gjensidig nytte siden dere har valgt å være en partner i over 20 år?
– Ja, vi mener at for å skape noe solid, trenger vi å tenke langsiktig. Kulturen trenger også forutsigbarhet og trygge rammer. På den andre siden er det ikke meningen at vårt bidrag skal føles som en hvilepute. Det er viktig at MaiJazz leverer. Vi stiller krav, og det passer ikke oss å være en passiv bidragsyter. Det må være utvikling, ryddighet og vi må se at festivalen er et tilskudd til byen. I Total tror vi at kultur binder folk sammen og skaper plattformer for dialog. Poenget er at vi ikke er enten profesjonelle eller private, vi er alle hele mennesker, og slik handler vår investering om både menneskene, byen og bedriften. Det er en helhet.
– Nei, nå er vel ikke musikk akkurat en del av arbeidsdagen vår. Vi er et internasjonalt selskap med kontorer over hele verden, bare her i Stavanger jobber det mennesker med 28 forskjellige nasjonaliteter. Musikk kan være et godt verktøy for å kommunisere uavhengig av språk og kulturell bakgrunn, det fungerer som en felles arena. Det er også et bindeledd til resten av lokalsamfunnet. Vi forsøker å bidra slik at Stavanger har et mangfoldig kulturtilbud og blir en litt bedre by å bo i.
– Det vil nok være litt søkt å tenke at kreativitet i musikk er noe vi kan trekke med oss i jobben vi gjør, der er arenaene ganske forskjellige. Kanskje det er viktigere når vi skal assosieres med en kulturaktør, som MaiJazz i dette konkrete eksemplet, at de står for det samme som oss. Det må være kvalitet og profesjonalitet alle ledd, og et ønske om å skape noe varig. Jeg tror at mange av våre ansatte er stolte over at vi bidrar til noe så synlig og tilstedeværende som MaiJazz. Det er ekstra viktig for oss som en internasjonal aktør at vi er til stede lokalt, og
– Nei, det er viktig at vi ikke blander oss inn i driften og det kunstneriske innholdet, men det skal ikke stikkes under en stol at vi synes det er ekstra gjevt når det dukker opp franske navn. Vi er et fransk selskap, men i Norge er vi litt norske også. Vi synes det er en god blanding. Det viktigste er at vi støtter og stimulerer kulturlivet og gir det en sjanse til å utvikle seg. Så kan vi stå bakerst i lokalet og applaudere entusiastisk og tenke at vi har lov til å være stolte, vi også. n
Universitetet
Jazz er mangfoldig og kan danne et brukbart soundtrack til det meste du fyller dagene med, det er det dessverre ikke alle radiokanaler som har oppdaget. Heldigvis finnes det interessante og spennende radiokanaler på nett. Jazzabit er et deilig avbrekk når du føler behov for musikk som ikke ligger på tipåtopplistene. Deilig annerledes, perfekt til å oppdage ny og ikke minst gammel musikk. Perfekt til å finne frem til gamle mestere og lære noe nytt. Anbefales på det varmeste.
ved at noen utøver den på et høyt nivå. I Stavanger samarbeider vi på tvers av studieprogram og sjangergrenser for å skape unike utøvere.
Følg oss på Facebook og Instagram imdbjergsted @ uisimd uis.no/imd
Eberhard Weber ble 75 år i januar. Det ble en stor opplevelse både for Eberhard Weber, musikerne på scenen og publikum. Blant de heldig som hadde fått billett til denne utrolige konserten var noen representanter fra MaiJazz. Eberhard Weber spilte en fantastisk solokonsert på første Maijazz allerede 1989. Siden besøkte Eberhard festivalen flere ganger sammen med Jan Garbarek. Vi gratulerer en stor musiker som har gitt oss mange store opplevelser, og slik presenterte ECM konserten:
Tribute concerts for Eberhard Weber in Stuttgart Bassist and composer Eberhard Weber was honoured with two stellar and emotional concerts celebrating his 75th birthday in Stuttgart on January 23rd and 24th. Fellow musicians Jan Garbarek, Gary Burton, Pat Metheny, Paul McCandless, Manfred Schoof, Danny Gottlieb, Scott Colley, and the SWR big band conducted by Helge Sunde and Mike Gibbs played music from Weber’s vast body of work, and Pat Metheny had also written a new work specially for the occasion. The concerts coincided with the release of Weber’s new album «Encore» on ECM as well as his autobiography «Resumé» and were met with great interest from international and national media.
Miles Davis likte ikke å bli satt i bås. Han syntes at å plassere musikken hans under betegnelsen jazz, var for begrensende og viste ikke den fulle bredden av det han gjorde. Selv kalte han det for «social music», og mente at det passet bedre for å beskrive hans musikk. Det var «music of it’s time» og det er derfor helt Miles Davis’ ånd at den nye biografiske filmen om ham ble
finansiert gjennom crowdfunding. Filmen er skuespiller Don Cheadle sitt hjertebarn. Han har jobbet med prosjektet siden 2008 og filmen ble endelig skutt sommeren 2014. Don Cheadle har hovedrollen og debuterer som regissør, og ryktene sier at det er god grunn til å glede seg. Miles Ahead vil selvfølgelig bli en film full av musikk, og Herbie Hancock er en del av teamet bak filmen, og det lekker ubekreftet informasjon som gir oss grunn til å se fram til både filmen og soundtracket.
I gamle dager var dette bedehuset Bethania, men nå er det en moderne scene for konserter og artister som skaper en stemning som gjør at du trenger å sitte ned og virkelig lytte. Det er alltid god stemning på Stavangeren.
Den nye storstua i Stavanger, dette er en moderne og funksjonelt konserthus som egner seg nær sagt til hva som helst. Her er alt lagt til rette for at publikum og artister skal få de aller beste forutsetninger for både å oppleve og å framføre.
CAFÉ STING Valberget 3 ved Valbergtårnet
Legendarisk café Valbergtårnet, «alle» har en historie fra Sting, og mange av dem handler om svette jamsessions under MaiJazz. Her finner du ofte artister som byr på det uventede og som kanskje er noe annet enn det du hadde forventet.
Hvis du er ute etter musikk som gir deg skikkelig trøkk er det til Folken du skal. Her er det som regel både høyt og heftig. Her finner du navn som ofte har en bred apell og musikk som krysser sjangre.
SPOR 5 Jernbaneveien 3-5
Stavanger Jazzforum driver Spor 5, og endelig har vi full kontroll over vår egen scene. Her kan du forvente deg et variert uttrykk, men aldri variert kvalitet. Her er det fra øverste hylle hele veien.
Norges eneste bevarte middelalderkloster kan kanskje ikke kalles en scene, en bedre beskrivelse er sakralt rom. Klosteret ligger idyllisk til på Mosterøy, en halvtimes kjøretur fra byen. Det er alltid verdt turen, for det du opplever her er alltid spesielt.
John Pål Inderberg og Bjørn Alterhaug har begge vært professorer i musikk på NTNU. I tillegg til å være utøvende jazzmusikere har de også turnert verden rundt og holdt foredrag om hvorfor improvisasjon burde være en mer bevisst del av både arbeidslivet og hverdagen vår. Nøkkelen ligger i forståelsen av den interaksjonen som skjer mellom musikere som har en dyp kunnskap og som bruker den til å skape noe sammen.
Nå er jeg jo egentlig pensjonist, sier Bjørn Alterhaug uten at det er noe som tyder på det.
For han sier det mens han forteller om artikler som skal publiseres, foredrag som skal holdes og konserter som venter på å bli spilt. Det er lite som tyder på at det er et rolig pensjonistliv han lever. På MaiJazz står Inderberg og Alterhaug på programmet med både konsert og forelesning. Forelesningen er vel heller ikke av den helt vanlige typen, der bruker de instrumentene og musikken som en bærende del av foredraget.
– Ja, vi spiller en del underveis. Vi må jo demonstrere teoriene våre i praksis. Det blir som regel godt tatt i mot, og det får kanskje folk til å forstå bedre hva vi snakker om. Humor bruker vi også mye, det er et svært undervurdert når det gjelder læring.
– «Improvisasjon. Mellom panikk og kjedsomhet.» Hva legger dere egentlig i tittelen på foredraget?
– Hvis du, og dette handler om å få utfordringer som står i forhold til ferdigheten dine, får for store utfordringer får du panikk og klarer ikke å tenke klart. Det andre ytterpunktet er det kjedelige, at du ikke får noen utfordringer og begynner å kjede deg. Det handler om å finne balansen der du får brukt kunnskapene dine på en god måte. Mange tror at improvisasjon bare er tilfeldigheter, det er feil. Det er tilfeldig, men det er godt forberedte tilfeldigheter. Improvisasjon handler om å takle det uforutsette. John Pål Inderberg sier det bra: «Det tar studentene fire til seks år å bli spontane musikere.» Det er en utbredt misforståelse at improvisasjon er en tilfeldig nødløsning. Gode forberedelser og kunnskap er helt nødvendig for å kunne improvisere.
– Du har kanskje noen gode eksempler på hvordan det kan overføres til arbeidslivet?
– Vi har holdt mange foredrag for mennesker som jobber i helsevesenet, og det er ganske interessant. Ta en ambulansesjåfør som kommer til et ulykkessted. Hver ulykke er forskjellig, det er helt uforutsigbart, og du er helt avhengig av å ha øvd og ha nok kunnskap. Likevel, siden det ikke er identisk med noe du har opplevd tidligere, må du improvisere. Du må kunne bruke den erfaringsbaserte kunnskapen, være årvåken for hva situasjonen krever, for det finnes ingen skrevne prosedyrer som matcher virkeligheten. Et annet eksempel fra helsevesenet, ta en kreftsykepleier som skal være hos en pasient i den siste delen av livet. Det finnes garantert ingen prosedyrer som forklarer deg hvordan du skal løse det. Det krever at du bruker kunnskapen din og improviserer, du må kunne lytte og spille videre på situasjonen som oppstår.
– Det å lytte er kanskje en litt undervurdert egenskap? – Uten tvil. Det viktigste i ethvert møte er å kunne lytte, det skaper grunnlaget for gjensidig dialog og medskapende samhandling. Fortell meg at det ikke er interessant for flere enn oss jazzmusikere?
– Vanskelig å finne gode argumenter mot det, og det gir oss kanskje et litt annet perspektiv på det vi normalt ser på som prestasjonskulturer?
– Ja, og det finnes eksempler der individet må prestere alene, selv om mange av teoriene fungerer der også. I en konkurransesituasjon i en individuell idrett er du ofte
IMPROVISERT: Inderberg og Alterhaug improviserer som artister og som foredragsholdere, men aldri uten å være forberedt.
›
påvirket av en samhandling selv om det bare er ditt resultat som teller. Jeg har vært så heldig å få spille med store stjerner, som for eksempel Chet Baker, og det som er felles for alle er at de sier det samme. Stjerner blir også dårlige hvis ikke alle bidrar til at kollektivet skal fungere. Improvisasjon kan sies å være en erfaringsbasert intuisjon hvor dyp kunnskap og ferdigheter deles i sann tid, i stor grad ofte tilfeldig, men alltid godt forberedt.
– Det er kanskje likevel en lang vei fra jazzscenen til å kunne anvende dette i praksis i andre sammenhenger?
– Neida, du må bare bli mer bevisst. Vi har laget en enkel formel du kan bruke: L+T+T+T+T LIDENSKAP er det viktigste du bringer inn, det må være noe som brenner. For at dette skal være fruktbart må du ha TILLIT,
TRYGGHET, TOLERANSE og TRIVSEL. Dette bruker vi som utgangspunkt for studentene på universitet. Det handler om så mye mer enn bare pugging og prøver. Det gjelder å bruke den styrken det er å ha en lidenskap, så vil det under de rette forutsetningene være utviklende for hele personligheten. Da vil vi lærere bli mer veiledere, og den måten å jobbe på liker jeg. For å bruke et dekkende ordtak av Einstein: «I never teach my pupils. I only attempt to provide the conditions in which they can learn.»
– Slik er det ingen som har tenkt på det før? – Det er det sikkert, men jazzens vekt på «tidsdimensjonen», det å spille hverandre gode «real time» er karakteristisk for jazzen. Det betyr å være risikovillig, aksepterende for kreative innspill, mot til å gjøre feil og å gjøre en feil om til en ny mulighet, og ikke mist å lytte. Husk at jazzen er ganske ung, bare rundt 100 år. Det er kort tid for en musikkform, og derfor er det fortsatt utvikling og vi forstår stadig mer. Jazzhistorien har lært oss om hvordan vi utrykker oss personlig i et kollektiv hvor innovasjon og improvisasjon er det viktigste. Det som vi mener er overførbart, er at gjennom å tilegne oss kunnskap i handling, utvikles forestillingsevne som trigger både følelser og intellekt slik at vi sammen med andre får ut vårt fulle medfødte potensial. n
