GADGETS

Jeg opplever at det er stor åpenhet og nysgjerrighet i det unge jazzmiljøet. Utdanningene har ulike profiler, de forskjellige lærerne representerer ulike tradisjoner, og trendene på de ulike skolene varierer. Felles er at man i en slik utdanning opparbeider seg et håndverk, en god generell forståelse av musikk og ikke minst kommer nærmere en egen retning som fungerer for en selv. Når man er student på en jazzlinje er man i en kreativ boble. Andre studenter og lærere utveksler idéer og man blir introdusert for musikk man aldri har hørt før. Studieårene har nok en påvirkning på de fleste, sammen med at mange kanskje holder på musikken de har hatt et forhold til siden barndomSIMEN KIIL HALVORSEN men. Med dette i ryggsekken er det mange retninger man kan ta. Kanskje begynner man å samarbeide med klassiske musikere og jobber med samtidsmusikk? Kanskje Vinner Mølsterprisen tar man med seg håndverket sitt inn i under MaiJazz 2015, teatermusikk og TV? Kanskje går man enda trompetist og aktuell dypere inn i jazz fra 20tallet? Eller kanskje med duoen Past Present velger man å jobbe med popmusikk? og utgivelsen Scripted Conversations i eget Uansett hva man velger må det være navn. genuint og ha en dypere mening for en selv, hvis man skal lykkes. Jeg er selv ikke glad i plassere musikk i en spesiell sjangerkategori. Jeg vet at det er tydelig at mine røtter ligger i jazzen, men klassisk musikk, ulik folkemusikk og mye annet har også satt dype spor i min musikalitet. Det viktigste for meg er å være meg selv i alt jeg gjør og forsøke å lage så god musikk som mulig med de jeg spiller med. Det er egentlig ikke så ofte jeg tenker på ordet sjanger i det hele tatt. Åpenheten, nysgjerrigheten og mangfoldet er viktig for landets generelle musikalske utvikling. Tilbudene på landets utdanninger for jazz og improvisasjon er svært gode og jeg tror det er et sunnhetstegn at musikerne tar ulike retninger. Individualisme er sentralt i «jazzen» og det ser vi mye av på dagens musikkscene. Jeg tror at den unge generasjonen ikke er så opptatt av å innfri noen spesielle forventninger, verken ovenfor «jazzpolitiet» eller det kommersielle publikummet. Åpne holdninger og ønsker om å utvide horisontene er viktig å ha både for musikere og publikum. n

Takk!

Det er umulig for én aktør alene å skape et rikt kulturliv og et tilbud som favner også utenfor det mest åpenbare. Til det kreves det vilje og forståelse fra mange parter, både private og offentlige. I tillegg til alle frivillige som bruker tid og krefter ikke bare på en hektisk festivaluke i mai, men på arrangementer hele året.

Det er sammen vi klarer å skape kulturliv som beriker Stavanger og Rogaland. Vi sier ydmykt takk for samarbeidet og støtten.

– Stavanger Jazzforum og MaiJazz

Hovedsamarbeidspartner Generalsponsor Hovedsamarbeidspartner

Samarbeidspartnere

Offentlige samarbeidspartnere

Offentlig samarbeidspartnere

Frifond, KOMP, Rogaland Musikkråd, UiS

Sola kommune

Samarbeidspartnere

Rogaland Bilutleie, Canon, Lervig Aktiebryggeri , Scandic Stavanger City

“God ledelse er kunsten å vite hvor du er, hvem du er og tilrettelegge for iherdig organisatorisk ytelse”

Stein M. jåtten 2016

Stein M.Jåtten er Organisasjonspsykolog og spesialist i Klinisk Psykologi med 30 års erfaring innen lederutvikling.

IKKE GI UNGDOMMEN DET DE VIL HA. GI DEM HELLER JAZZ!

– Skolekonsertene på Spor 5 er viktige for Maijazz, og handler rett og slett om å åpne ørene for jazz på en måte som gjør det relevant også for unge mennesker. Maijazz vil gi elever sjansen til å høre musikk de kanskje vanligvis ikke hører på i en ramme som gjør det mulig å ha en dialog med artistene. Om de vil ha jazz? Ja, jeg tror mange blir overrasket over at de faktisk vil det. Det er ikke alltid vi selv vet hva vi liker før vi har prøvd, smiler Hasse Andersen.

Det har vært noen vellykkede prosjekter hittil. På Maijazz 2015 tok konsertene med Supersonics på Spor 5 helt av. De fleste skoleelevene fikk nok med seg at jazz er levende musikk som kan nytes på alle mulige måter. Høsten 2015 var elever fra St. Svithun på Spor 5 for å høre Zulu live.

Hva syntes egentlig elevene om å oppleve Zulu på scenen? Meningene varierte nok, men de fleste var positive både til å oppleve livemusikk i skoletiden og til det de hørte fra scenen, noen av elevene ville gjerne forklare hva de hadde opplevd: «Det var bra!» «Fint at det låt så forskjellig og at instrumentene liksom snakket med oss.» «Det er kanskje ikke slik musikk jeg hører på vanligvis, men det var spennende.» «Det var beroligende på en måte, jeg klarte å leve meg inn i musikken.» «Tror kanskje jeg skal begynne å høre på jazz når jeg gjør lekser!» «Strålende. Jeg ble inspirert av at de var så utrolig flinke.»

– Selvfølgelig er ikke alle like positive, men det er også naturlig. Dette handler om å åpne dører inn til en utvidet musikkverden, og er en del av en langsiktig plan om å skape nye jazzentusiaster. Derfor har vi igjen satt opp skolekonserter på Spor 5, sier Hasse Andersen i MaiJazz.

IMPROLØRDAG PÅ SPOR 5

MaiJazz 2017 byr på flere nyskapninger, og en av dem gir deg ekstra mye for penga. Kjøp et lørdagspass på Spor 5 og få med deg hele fire band. Det er improvisasjonsjazzen som er i fokus på Spor 5, og det er lokale, nasjonale og internasjonale navn som skal stå på scenen. Det er John Butcher og Ståle Liavik som sparker lørdagen i gang, og dette er musikk som er annerledes og utfordrende, men vel verdt å ta sjansen på. Videre får du Christian Meaas Svendsen – Nakama som er kompromissløse og konseptuelle i sin tilnærming til musikken, og den er både vidunderlig og umulig å plassere i de vanlige sjangerboksene. Her får du også det unge stjerneskuddet Christopher Irniger – Pilgrim som er et av de mest spennende navnene og prosjektene i europeisk jazz. Dette er improvisasjonsjazz på sitt beste, og det er lekent, overraskende og anbefalt på det varmeste. Kvelden avsluttes Pocket Corner feat Ståle Storløkken. Her får du sjansen til å bli med på et 30 års jubileum, Pocket Corner har vært hovedprosjektet Didrik Ingvaldsen i 30 år og det har vært en viktig arena for mange artister gjennom årene. Jubileumsutgaven framstår som mer vital enn noen gang og fortjener fullt hus og stormende jazz.

ANMELDELSER

FOTO PLATESELSKAPENE Det er vanskelig å finne anmeldelser, i hvert fall av den musikken som kanskje ikke alltid ligger øverst på hitlistene. Så hvor finner du de gode anbefalingene skrevet av noen du kan stole på? Her er folkene vi setter vår lit til, og vi har fått lov til å bruke anmeldelser fra noen av de beste nettstedene.

På saltpeanuts.eu, torhammero.blogg.no eller jazzinorge.no finnes det fortsatt folk som tar anmeldelser på alvor. Her får du anmeldelsene av mange av artistene som er aktuelle i forbindelse med Mai:Jazz 2017. Noen av anmeldelsene er litt forkortet, men hvis du vil lese mer eller finne flere anmeldelser skrevet av musikkelskere for musikkelskere, så vet du nå hvor du gjør det. Det er mye hyggelig lesning, og husk at å lytte til musikk hjemme er flott, men å oppleve den live er som regel enda flottere.

NY TRIO

Arild Andersen

«The Rose Window – Live at Theater Gütersloh» Intuition

Det er en ny trio Andersen har med seg på denne utgivelsen. På piano hører vi Helge Lien og på trommer Gard Nilssen, men over det hele svever Arild Andersens nydelige basslyd. Vi får servert seks låter, og i tillegg et nesten sju minutters intervju med Andersen, gjort av journalisten Götz Bühler, som avslutning.

Det hele starter med den vakre «Rose Window», hvor Lien får spre ut alt det lyriske pianospill han er i stand til, mens Andersens dype og syngende bass ligger tett opp til melodiføringen i pianoet. Og bak det hele leker Nilssen seg med låta og de rytmiske figurene.

Etter en sømløs overgang følger «Science» med Andersen i typisk godt lune. Vi kan formelig se han smile mens han lar fingrene leke seg over bassen. Lien og Nilssen legger noen vamper i bakgrunnen som fungerer perfekt under Andersens bass-spill.

Andersens «hitlåt», «Hyperborean» er selvsagt med. For den som ikke har hørt dette «mesterstykke» tidligere, er denne versjonen virkelig noe å starte med. Hans bass-spill her er ytterst vakkert og fint. Her tas det også i bruk litt elektronikk, som er med på å gjøre den nordiske følelsen sterk. Vi føler nordlyset utenfor vinduene og vinterkulda som skjærer i veggene.

Kanskje har Andersen med dette skapt den perfekte alternative trio til sin faste trio med trommeslageren Paolo Vinaccia og saksofonisten Tommy Smith. Særlig de gangene han gjerne vil være den lyriske bassisten som står fremst på scenen og hvor han får gjøre akkurat det han vil. Det virker som han trives usedvanlig godt sammen med de to ringrevene Helge Lien og Gard Nilssen, og sammen har de laget en strålende vakker liveinnspilling, som bør høres av mange fler enn de som skaffer seg denne Intuition-platen. Turné, Arild! Nå!

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

FOR EN FEST!

Bendik Hofseth

«IX» C+C Records/Falck Forlag

I 1991 kom Bendik Hofseths storverk «IX». Noen trodde der og da at han skulle erobre verden. Men slik gikk det dessverre ikke. Nå har Christer Falck, entusiasten over alle entusiaster, virkelig gjort stas på musikken, utgivelsen og Hofseth, og fått skapt en boks som man sjelden eller aldri har sett maken til.

Historien om Bendik Hofseths «vei» til himmels i musikkverdenen skal ikke gjengis her, men de som er interessert får den i boka fofattet av Terje Mosnes, som er en del av boksen.

CD nummer én er en remastret versjon av «IX» der stjernelaget med Audun Erlien, Knut Reiersrud, Øystein Sevåg, Reidar Skår, Paolo Vinaccia og Eivind Aarset – pluss en rekke amerikanske gjester – forteller oss hvor hipt dette unike universet til Bendik var – og er. CD to består av ymse rariteter som i all hovedsak er låter og ideer Bendik & Co spilte inn i årene frem til «IX» ble spilt inn. Dette er musikk de færreste har hørt før og som aldri har vært utgitt tidligere. CD nummer tre er «hyllest-skiva» der blant andre Morten Harket, Silje Nergaard, Jarle Bernhoft, Kristian Kristensen/Ketil Bjørnstad, Martin Halla/Nils Petter Molvær og Emilie Christensen (No. 4), synger hver sin låt fra «IX» – veldig spennende og unikt der vi selvfølgelig får helt annerledes versjoner.

Og festen blir avsluttet med DVD’en der vi altså får et gjensyn med bestillingsverket «Q» fra Vossajazz med det samme stjernelaget som på «IX» – og et interessant portrettprogram fra den samme perioden. Programmet viser oss et flott bilde av musikeren, komponisten, vokalisten og filosofen Bendik. Det er også et utmerket eksempel på hva lisenspengene våre bør brukes til.

Bendik ble ikke verdensstjerne med «IX». Uansett var utgivlsen strålende den gangen i 1991 – og det er den også 25 år senere.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

SAMARBEID I SÆRKLASSE

BJERGSTED JAZZ ENSEMBLE – ROBERTO BONATI

«Nor Sea, nor Land, nor Salty Waves» ParmaFrontiere

Saksofonisten Tor Yttredal og Roberto Bonati, som jobber med jazzutdanning i Parma, har truffet hverandre i forbindelse med tidligere prosjekter og fant raskt ut at den umiddelbare kjemien burde videreføres på et eller annet vis. Yttredal tenkte da på Bjergsted Jazz Ensemble, som han har vært musikalsk leder for siden 2013.

Bjergsted Jazz Ensemble er blitt et prosjektbasert ensemble der man henter musikere fra en pool som egner seg til det planlagte prosjektet. Slik har det blitt i dette tilfellet også. Med unntak av den «voksne» trombonisten Øyvind Brække, er de aller fleste i sjiktet unge og lovende, og de har tydeligvis tatt utfordringen fra Roberto Bonati på strak arm.

Den italienske komponisten, som dirigerer BJE men ikke spiller selv, har skrevet et meget ambisiøst og spennende verk som henter mye både fra storbandtradisjonen, europeisk kunstmusikk og samtidsmusikk. Ikke minst har Bonati latt seg inspirere av tekstene i «Den eldre Edda« mens titlene er hentet fra «Voluspå».

Musikken kan til tider virke noe tung og verket på nesten 70 minutter kan oppleves som vel langt. Men dynamikken i både komposisjonene og i ensemblets utmerkede tolkning er veldig bra og gjør sitt til at man hele tiden blir sittende helt ytterst på krakken for å få med seg alle detaljene.

En rekke solister leverer på høyt nivå. Men vokalisten og stemmekunstneren Signe Irene Stangborli Time er den som framstår med de aller mest originale bidragene.

Verket ble sjøsatt i mars 2015 og spilt inn i Stavanger i august samme år. Det er et utmerket eksempel på hvordan samarbeid bør etableres og på at jazz og musikk ikke kjenner noen grenser.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

GITAR-GODIS

RALPH TOWNER

«My Foolish Heart» ECM

På sitt siste album «My Foolish Heart» bretter Ralph Towner ut hele sitt musikalske univers spillende alene på enten klassisk gitar eller 12-strenger.

Alle komposisjonene på dette albumet er skrevet av Towner, unntatt tittellåta «My Foolish Heart». Han sier selv at da han hørte denne låta spilt av Bill Evans Trio på 60-tallet, ble dette avgjørende for hans musikalske veivalg.

Ralph Towner har klassisk musikkutdannelse på piano, men i løpet av tiden på konservatorium på 60-tallet, kjøpte han en klassisk gitar, og dette ble etter hvert hans hovedinstrument. Og få gitarister klarer å sveise sammen harmonier på en helhetlig måte med impulser fra så mange sjangre som Ralph Towner. Åpningslåta «Pilgrim» starter i det klassiske landskapet, for så å ta opp i seg jazzelementer etter hvert. I «Saunter» er utgangspunktet jazz, både harmonisk og rytmisk. På «Dolomiti Dance» er utgangspunktet folkemusikk som etter hvert breier seg ut slik bare Towner kan gjøre det. En av det vakreste passasjene på dette albumet er de to korte låtene «Ubi Sunt» (1:20), «Biding Time (1:29) og «Blue As In Bley», som er en vakker-trist hyllest til sin gode venn Paul Bley, som døde måneden før dette albumet ble spilt inn.

Albumet «My Foolish Heart» er noe av det aller beste fra Ralph Towner noen gang. Han er virtuos uten å breie seg, og avslappet og leken på samme tid. Når dette kombineres med komposisjoner med høy kvalitet, blir dette et bemerkelsesverdig album. Anbefales på det varmeste, også for de som ikke er gitarnerder!

è Bjørn Sandnes/salt-peanuts.eu

TO VERDENER BLIR ÉN

CHRIS THILE & BRAD MEHLDAU

«Chris Thile & Brad Mehldau» Nonesuch Records/Warner Music

Bluegrassvirtuosen Chris Thile og jazzgiganten Brad Mehldau høres kanskje ut som to ulike størrelser, men her forteller de oss at de har mye å tilføre hverandre – og oss. Thile er en mandolinist i ultraklassen som har vunnet hele tre Grammy-er til sammen, mens Mehldau har siden 90-tallet vært en av de aller viktigste pianistene i tradisjonen etter Bill Evans og Keith Jarrett.

Chris Thile og Brad Mehldau spilte sammen for første gang i 2011. To år senere turnerte de som duo og i 2015 gikk de i studio. Til tross for at de altså kommer fra to vidt forskjellige musikalske utgangspunkt, så har de to vært store beundrere av hverandre i lang tid og dessuten digger de begge både Bach og Beatles.

I løpet av tre desemberdager i 2015 tok de for seg en rekke originalkomposisjoner og coverlåter som Joni Mitchells «Marcie», Elliot Smiths «Independence Day» og ikke minst Bob Dylans «Don’t Think Twice, It’s All Right». Standardlåta «I Cover the Waterfront» får også en nydelig, ursakte tolkning. Thile er også en meget dyktig sanger, og tro det eller ei så synger også Mehldau på Gillian Welch-låta «Scarlet Town» – sammen med Thile.

De to får pianoet og mandolinen til å klinge nydelig sammen og de fører samtaler på et usedvanlig elevert plan. «Chris Thile & Brad Mehldau» byr på helt spesiell musikk både når det gjelder utførelse og skjønnhet. De to mestermusikantene har funnet hverandre og de har funnet musikken.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

PILGRIM

CHRISTOPH IRNIGER PILGRIM

«Italian Circus Story» INTAKT

Kvartetten Pilgrim har tenorsaksofonisten Christoph Irniger jobbet med siden 2009, og «Italian Circus Story» er bandets andre album på Intakt Records. Besetningen har endret seg noe siden debuten, men musikken er hele veien Irnigers.

På denne utgivelsen møter vi gitaristen Dave Gisler, pianisten Stefan Aaby, bassisten Raffaele Bossard og trommeslageren Michi Stulz, som bidrar godt til å gjøre Irnigers komposisjoner både interessante og utfordrende.

Hans saksofontone er «tung», og ligger og vaker i landskapet til flere av de frittgående saksofonistene vi fra tid til annen hører fra Chicago. Bandet han omgir seg med utfordrer kapellmesteren like mye som hverandre, og musikken er hele veien fabulerende og søkende.

Det låter hele veien veldig mellomeuropeisk. Musikk kan virke litt «sær», på den måten at musikerne forventer at man skal sitte konsentrert å lytte hele veien. Man slipper ikke unna, på en måte.

Ei utfordrende plate, på mange måter, men gir du Irninger og hans gode venner tid, så vil denne platen vokse seg stor og sterk.

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

TIL EN AV DE ALLER STØRSTE

EST SYMPHONY (IIRO RANTALA – VIKTORIA TOLSTOY – ULF WAKENIUS – LARS DANIELSSON – MORTEN LUND)

«Los Hero – Tears for Esbjörn» ACT/Musikkoperatørene

Ingen som fikk gleden av å oppleve e.s.t., eller Esbjörn Svensson Trio, i levende live, gikk uberørt derfra. Vennegjengen som hadde kjent hverandre helt siden guttedagene, bestående av bassist Dan Berglund, trommeslager Magnus Öström og Svensson på piano, hadde eksistert siden 1990 og oppnådd en popularitet som få jazzband her i Europa hadde vært i nærheten av. Men midt i bandets stadig stigende popularitet rammet tragedien – Esbjörn Svensson omkom i en dykkeulykke den 14. juni 2008, kun 44 år ung.

I oktober i fjor samla ACT-sjef Siggi Loch noen av nordens aller største jazzstemmer til to konserter i Berlin for at publikum der, og nå alle vi andre, skulle kunne få gjenoppleve noe av den fantastiske musikken gjennom nye tolkninger. I tillegg hadde musikantene også plukket fra andre låter som egnet seg til en slik hyllest.

Med Lars Danielsson på bass, Morten Lund på trommer, Iiro Rantala på piano, Viktoria Tolstoy på vokal og Ulf Wakenius på gitar – altså både Sverige, Danmark og Finland representert med sine beste menn og kvinne – får vi flotte og originale versjoner av e.s.t.-klassikere som «Seven Days of Falling», «Dodge the Dodo» og «From Gagarin’s Point of View». I tillegg åpnes konserten med Rantalas nydelige «Tears for Esbjörn» samt at vi blant annet får Svenssons – med Josh Hadens tekst – «Love Is Real» og John Lennons klassiker «Imagine» til slutt.

For alle involverte ble dette en spesiell opplevelse. Dette er nemlig en manifestasjon av hvilken gigant Esbjörn Svensson var – og er. Han er fortsatt med oss og her får vi et enormt vitnesbyrd om det.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

EKSPORTVERDIG

HANNA PAULSBERG CONCEPT

«Eastern Smiles» ODIN

Paulsberg er noe så sjeldent som en ung, norsk saksofonist, som spiller jazzmusikk i tradisjonen etter Wayne Shorter og hans likemenn. Og for den som tror og mener at norsk jazz bare består av musikere som spiller på laptop, elektronikk og driver med utstragt eksperimentering, så anbefales det å låne et øre eller flere til Hanna Paulsberg Concept.

Tidligere har hun blitt rost opp i skyene for sitt saksofonspill, noe som vil fortsette også etter denne innspillingen. Det eneste man har satt en ørliten finger på tidligere er at man ikke har syntes hennes komponistegenskaper har vært gode nok. Den kritikken vil nok stilne etter denne utgivelsen.

Bandmedlemmene, som har vært de samme siden starten, er strålende oppbackere og inspirasjonskilder for Paulsberg. Pianisten Oscar Grönning har utviklet seg til å bli en svært habil bandpianist. Bassisten Trygve Waldemar Fiske har de senere årene seilt opp som en av landets beste. Og trommeslageren Hans Hulbækmo, som har overtatt trommestikkene i Atomic etter Paal Nilssen-Love, beviser nok en gang at han er det nye trommefunnet i Norge.

Sammen fremfører de på «Eastern Smiles» seks komposisjoner ført i pennen av Paulsberg, og alt gjøres med stor overbevisning. Hun trekker linjer fra den forrige innspillingen i bl.a. den fine «Hemulen på byn», og er langt inne i Shorter-land på både «Ayumi» og «A hundred years».

Paulsbergs komponistegenskaper har vokst siden sist, men det er som bandleder og improvisatør hun virkelig utmerker seg. Hun har en oversikt og et helt spesielt «formål» med musikken som er særpreget. Hun har en tung og «voksen» tone i tenorsaksofonen, som vi vanligvis finner hos musikere som kunne vært fedre eller bestefedre til den relativt unge saksofonisten.

En fin innspilling som fler enn interesserte vil bry seg om. Dette er musikk som ikke bare bør kunne høres i Norge, men også i naboland som Sverige, Finland og Danmark. Og hvorfor ikke eksportere Hanna Paulsberg Concept ut i Europa og verden også?

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

AKTIVT FRA BERLIN

JAN LUNDGREN

«Potsdamer Platz» ACT

Den svenske pianisten Jan Lundgren er en aktiv herre. Ikke bare er han kunstnerisk leder for Ystad Jazz Festival, men i disse dager innleder han også sin musikksjefjobb på Jazzhus Montmartre i København, en jobb som byr på store utfordringer, siden klubben sliter kraftig med å få endene til å møtes økonomisk.

Ved siden av disse utfordringene, er han også en svært aktiv musiker, og en veldig bra en også, noe man, ikke minst kan høre på hans seneste ACT-utgivelse, hvor han hyller pianistkollegaen Jan Johansson.

På «Potsdamer Platz», møter vi den svenske pianisten Jan Lundgren sammen med den finske saksofonisten Jukka Perko, den gamle e.s.t. bassisten Dan Berglund og den danske trommeslageren Morten Lund, som mange har hørt med vokalisten Sinne Eeg og/eller den italienske pianisten Stefano Bollani.

Her får vi 11 låter, som alle er skrevet av Lundgren. Og det starter med tittelsporet – en aktiv plass i Berlin, og som er en fin, og litt uvant låt fra Lundgren, som vi kjenner bestmed sine inspirasjoner fra den svenske folkemusikken. Og slik fortsetter det, med en rekke fine og litt melankolske komposisjoner. Musikken blir fremført av fire glitrende gode musikere, som leker seg gjennom de sporene, og som alle holder høyt nivå.

Overraskende nok, er lyden på platen god, i forhold til mange andre plater på ACT-selskapet, hvor lyden har blitt for komprimert og tett. Men her er alt åpent og fint, noe vi umiddelbart tilskriver lydtekniker Arne Schumann. Bra!

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

HELT UTSØKT!

JOHN ABERCROMBIE QUARTET

«Up and Coming» ECM

Abercrombies gitarstil er eit resultat av tiår med raffinement. Han har ein signatur som festa seg allereie på tidleg 70-tal.

Samspelet mellom John Abercrombie, pianisten Marc Copland, bassisten Drew Gress og Joey Baron på trommer, byggjer på langvarige musikalske relasjonar. Ikkje så å forstå at dette har vore ei fast eining like lenge. Desse fire mønstra på same laget i samband med Abercrombies «39 Steps» (ECM) i 2013. Dei tek for seg sju originalar, fem signert Abercrombie og to Copland, og sjølve rosina i pølsa, Miles Davis sin «Nardis». Tolkinga er slik at ho må vera meint som ei hylling til Bill Evans. Heilt utsøkt!

Copland og Abercrombie er ulike som komponistar, og det profitterer plata på. Det musikalske uttrykket til kvartetten er prega av ettertenksam musisering. Her blir det lytta minst like mykje som det blir spelt. Det ligg ein haustgul patina over musikken, men han er heile tida inviterande.

è Lars Mossefinn/salt-peanuts.eu

IMPROVISERT OG INTERESSANT

JOHN BUTCHER & STÅLE L. SOLBERG

«So beautiful, it starts to rain» Clean Feed/Musikklosen

John Butcher har drevet nyrydding på feltet for fritt improvisert saksofonspill gjennom tre tiår nå. Han har inntatt helt egne rom i det huset som Evan Parker reiste. Engelskmannen er svært anerkjent som soloutøver og har vært opptatt av å gjøre selve spillestedet til poeng i det musikalske. Albumet «Resonant spaces» som dokumenterer Butchers opptredener på ukonvensjonelle steder i Skottland og på Orknøyene i 2006, er en perle.

Saksofonisten er også begeistret for duoformatet som har vist å kle han i mange sammenhenger, og han har ofte valgt en trommeslager som partner. Så når John Butcher og Ståle Liavik Solberg nå presenterer «So beautiful, it starts to rain», følger de opp en god tradisjon. Liavik Solberg en bunnsolid improfagmann og en musiker med evne til å kommunisere med svært ulike utøvere. At den norske trommeslageren spiller med så forskjellige gitarister som Ryley Walker og John Russell, forteller om allsidighet, vidsyn og sterk lytteevne.

I samspill med John Butcher får Liavik Solberg bruk for hele registeret sitt. Saksofonisten dekker strekningen mellom pågående intensitet og ren nakenhet. Kontrastene er tydelige og vendingene overraskende. Butcher er opptatt av selve lyden, hva han kan presse ut av sopran- og tenorsaksofonen, og det vi hører på albumet, har han totalt eierskap i. Men de to speiler hverandre og fyller musikken med mening gjennom skarp kommunikasjon. Et pinefullt uttrykk fra Butcher får myk mottakelse av Liavik Solbergs dovne cymbaler. En rislende strøm fra perkusjonisten møtes av sig i saksofonen.

Så kan man spørre om de to sier noe nytt! Svaret er ja, hele tiden. Ikke i den betydning at selve uttrykksfeltet er unikt. Det er i detaljene og de mange kombinasjonene at særegenhetene byr på seg selv. Det må ha vært en god sommerkveld på Cafe Oto i London da disse opptakene ble gjort.

è Arild R. Andersen / jazzinorge.no

I ØYEBLIKKET OG TIL ETTERTANKE

KNUT RIISNÆS QUARTET

«2nd Thoughts» Losen/Musikklosen

Tenoristen Knut Riisnæs (71) har medvirket på et tresifret antall plater, men hans ferske kvartettalbum «2nd Thoughts» er hans sjette som leder eller co-leder på 34 år. Inntrykket av en musiker som ikke direkte forhaster seg med å be om omverdenens oppmerksomhet styrkes av at albumet er Riisnæs’ første siden «Touching» fra 2001.

Og apropos «second thoughts»: Den vakker-melankolske tittelballaden fra «Touching» – den eneste Riisnæs-originalen på det albumet – er med som eneste Riisnæs-original på «2nd Thoughts» også. Skal vi tippe fordi opphavsmannen selv har fått «second thoughts» om hvordan «Touching» egentlig bør låte?

Og med 15 år mer levd liv å legge inn i historiefortellingen, er det bare rett og rimelig at han her tar seg enda litt bedre tid til å nennsomt utdype melodien. Det gjør han sammen med musikerne som har utgjort resten av kvartetten hans de siste årene: pianist Anders Aarum, bassist Jens Fossum og trommeslager Tom Olstad, og det er denne besetningen som håndterer hele «2nd Thoughts»-repertoaret med den uanstrengte, alltid swingende sømløsheten som nesten utelukkende er forbeholdt grundig samspilte band.

Som følge av en lei ryggskade måtte Riisnæs snu opp ned på innspillingen av «2nd Thoughts» i forhold til den opprinnelige planen. En opptaksperiode i studio måtte suppleres, først med en ny studiorunde noen uker seinere, deretter to liveopptak fra klubben Herr Nilsen, også de gjort med flere ukers mellomrom. Muligens påvirkes lyttingen av vissheten om dette, men de to klubbopptakene fra i vår viser en kvartett som er hakket mer på hugget foran et inspirerende publikum enn den var mellom studioveggene seinhøstes i fjor. Og kanskje hører vi også en saksofonist som ikke trenger å frykte ryggsmerter når han drar til for fullt.

La imidlertid ikke det beste være det godes fiende, et nytt album fra Knut Riisnæs vil alltid være en norsk jazzbegivenhet, og er det også denne gang. No second thoughts about that.

è Terje Mosnes/ jazzinorge.no

TRYGGE I UVISSA

NAKAMA

«Most Intimate» Nakama Record

Den siste plata til kvartetten, «Most Intimate» som bassist Christian Meaas Svendsen deler med pianist Ayumi Tanaka, fiolinist Adrian Waade og trommeslagar Andreas Wildhagen, er den tredje frå kvartetten og nummer åtte frå plateselskapet i løpet av sitt første leveår.

Der dei to første platene til Nakama har distinkte, formtekniske konsept, skriv Meaas Svendsen at han tenkte det ville vere fint «å ikkje vite, til ei forandring», og viser til ein zen-dialog frå «The Book of Serenity» med sitatet «not knowing is most intimate». Han hevdar difor at musikken på plata ikkje er konseptuell i seg sjølv, men strukturen på albumet er likevel akkurat det.

Kort forklart er konseptet som følger: Dei korte spora er fordelt mellom serier av tre titlar: «Dedication», «Gratitude» og «Unification», i tillegg til eit avsluttande tittelspor. Kvar av bandmedlemmane har skrive ein dedikasjon til ein av dei andre, og soleis har alle fått kvar sin. Så må kvar einskild svare med takksemd, før alle samlast i ein påfølgande «Unification», der komponist og mottakar av dedikasjonen har bytta instrument. Høyrest det komplisert ut? Ja, det er kanskje det.

Men det har blitt skikkelig fin musikk av det! Variasjonen som kjem med ein serie korte snuttar, framfor eit lang strekk av fri improvisasjon, er veldig apellerande. Dei små komposisjonane er enkle, men også sterke og tydelege. Desse eigenskapane har heilt tydeleg smitta over i dei påfølgande improvisasjonane, og sjølv i spesialnummeret «Total Unification» der alle har bytta instrument, er det klåre utvekslingar og utsagn som vert presentert.

Ein kan godt forstå at svevande sitat som «not knowing is most intimate» er noko ein kan meditere på lenge og vel, men med open, kreativ og fri improvisasjon mellom gode vener gir Nakama eit konkret døme på kva det kan bety. Vi veit ikkje heilt kva som vil skje i neste augneblink, og å angripe den uvissa saman er heilt klart ei intim oppleving. På Most Intimate høyrer ein klårt eit trygt rom og alt det gode som kan kome ut av det, og Nakamas konseptuelle tilbøyelegheiter har gitt nok eit sterkt resultat.

è Olav Opsvik/ jazzinorge.no

ROCKA FRIJAZZ

POCKET CORNER

«Rocket Pocket» DADA

Pocket Corner er et av trompeteren Didrik Ingvaldsens hovedprosjekter. Med seg i dagens utgave av bandet har han altsaksofonisten Glenn Brun Henriksen, gitaristen Aleksander Grønstad og trommeslageren Ståle Birkeland.

Deres nye plate, «Rocket Pocket», følger godt opp etter de tidligere innspillingene bandet har gjort. Musikken er tidvis rocka, og med klare referanser til frijazzen som Frode Gjerstad introduserte. I tillegg kan man merke at flere av musikerne har tilknytning til Kitchen Orchestra, som de senere årene på mange måter har ført arven etter Circulasione Totale videre.

Didrik Ingvaldsen er en undervurdert trompeter. Han befinner seg på en litt annen jazzplatform enn mange av de andre dyktige trompeterne her til lands, som har fulgt i hælene på Nils Petter Molvær og Arve Henriksen. Ingvaldsen er mye mer en frijazzer med idealer vestfra, og da gjerne fra de britiske øyer.

Saksofonisten Brun Henriksen har tydelig gått i skole hos Gjerstad, men der Gjerstad tar den helt ut, beveger Brun Henriksen seg over i den mer rocka delen av frijazzen. Gitarist Grønstad er en stødig utøver og en dyktig solist, som holder kompet solid på plass sammen med Ståle Birkeland, som er med på å sette det særegne og rocka uttrykket på bandet.

Vi får 11 låter, alle komponert av Ingvaldsen, og hele veien befinner vi oss i et slags Ornette Coleman-land, men med et klart særpreg. Pocket Corner har gjort en fin innspilling, som burde få mye oppmerksomhet.Dette er et kreativt og tøft band, som bør få muligheten til å vise seg fram i andre deler av landet, i Skandinavia, Europa og hele verden.

è Jan Granlie/ salt-peanuts.eu

NY STEMME

SARAH MCKENZIE

«Paris in the Rain» Impulse!/Universal Music

Den australske vokalisten og pianisten føyer seg elegant inn i The American Songbook-tradisjonen – og litt til. Sarah McKenzie befinner seg ikke så langt unna Diana Krall – på alle vis.

Sarah McKenzie nærmer seg 30 med stormskritt, men har vært overbevist i mer enn halvparten av sitt relativt korte liv om at det var jazzmusikant hun skulle bli. Fra da av har det bare gått én vei – rett mot stjernene. Turen gikk til USA, Boston og studier ved Berklee ikke lenge etter at hun hadde runda 20. Etter avsluttet bachelor der, har hun nå slått seg ned i London og Paris og har hele verden som sin lekegrind.

Basert på repertoaret både fra de tidligere innspillingene og «Paris in the Rain», så har hun en sterk tiltrekning mot det kjente og tidløse amerikanske standardrepertoaret. Samt at hun plusser på med litt Joni Mitchell og skriver en hel del selv – fem av de 13 låtene her er eget stoff.

Innspillingen er gjort i New York i fjor sommer og hun har fått helt perfekt assistanse fra supergutta Gregory Hutchinson (trommer) og Reuben Rogers (bass), samt blant andre Ralph Moore og Scott Robinson på saksofon, Romero Lubambo og Mark Whitfield på gitar og Warren Wolf på vibrafon.

Sarah McKenzie har absolutt det som trengs for å bli en stor stjerne innen det mer tradisjonelle jazzlandskapet. Forvent ingen store overraskelser her, men masse god og tidløs musikk – holder en stund det.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

I FULLT FLOR

TORUN ERIKSEN

«Grand White Silk» Jazzland/Musikkoperatørene

Torun Eriksen er tilbake som tekstforfatter og komponist, og har nok en gang gitt seg selv og sine musikere et utsøkt materiale som de har bearbeidet fram til en lysende formidling. Sangene på «Grand White Silk» bærer nesten uten unntak i seg en poetisk og musikalsk substans langt i overkant av det aller meste som for tiden utgis på plate.

13 år etter platedebuten med «Glittercard» er ikke Torun Eriksens kvaliteter som sanger og tekstforfatter noen stor hemmelighet, verken i Norge eller internasjonalt. Og mindre skal den bli, for med «Grand White Silk» kommer hun til å vinne nye beundrere. Den språklig upretensiøse tilnærmingen åpner for en robust poesi som formidler så vel humor som hudløshet, og når et høydepunkt i «I’ve Been Thinking (About Getting Older)». Både i tekst og tone låter den som resultatet av et Joni Mitchell/Paul Simon-møte på en dag da begge var i ekstremt godt lune. I den andre enden av skalaen beveger den meditativt reflekterende tittelsangen seg, et lite mesterverk om livet og døden, der David Wallumrøds flygel og etter hvert Prophet 5 gir Eriksens inderlige foredrag et forbilledlig usentimentalt og vakkert tonefølge.

Kjetil Dalland (bass, akustisk gitar, div. elektronikk), David Wallumrød (el.og ak. piano, div. synther), Andreas Bye (trommer) og André Berg (el.gitar) er Torun Eriksens instrumentale samarbeidspartnere på «Grand White Silk». Lojalt og oppfinnsomt skaper de mange, mangfoldige og hele veien vitale lydbilder rundt vokalen.

Mye rart skal skje om ikke «Grand White Silk» blir å finne nær toppen av listene over «Årets plater» når den tid kommer.

è Terje Mosnes/ jazzinorge.no

7 1 20 & AQ MaiJazz setter preg både på Stavanger og publikum. De beste konsertopplevelsene skaper minner som varer et helt liv, og note: har som vanlig spurt noen jazzentusiaster om hva som betyr mest for dem.

TERJE VALLESTAD Kjent fra Café Sting og utallige kulturinitiativ i Stavanger som omfatter både mat, litteratur og musikk. GINE HEIEN Produsent for musikk og scenekunst, kulturentusiast og jazzsanger som også har stått på scenen under MaiJazz. BJØRN HVIDING Stavanger festivalvenn og musikkentusiast.

1. HVA BETYR MAIJAZZ FOR STAVANGER?

Ingen verdens ting! Neida, jeg mener ikke det. MaiJazz er en av de viktigste bærebjelkene i det som er en by. En by uten et mangfoldig kulturliv er ingen by.

2. HVA BETYR MAIJAZZ FOR DEG?

Åh, det betyr en uke med berusende musikk og flotte møter med flotte folk både på og utenfor scenene.

3. HVA ER DITT MAIJAZZ HØYDEPUNKT?

Det er lett. Eberhardt Weber på Sting. Solo. Bare en mann. Helt alene på scenen med en bass. Det var helt magisk.

1. HVA BETYR MAIJAZZ FOR STAVANGER?

Enhver by med respekt for seg selv eier en jazzfestival. MaiJazz er viktig på så mange måter. Det er en folkefest med musikk for alle aldre, både smalt og åpent sjangermessig.

2. HVA BETYR MAIJAZZ FOR DEG?

Jazz + vårsol i Stavanger = sant. Jeg forbinder også festivalen med å treffe musikervenner fra Oslo som spiller på MaiJazz. Da er det stas å kose seg sammen med bobler i glasset på utecafè, oppleve konserter sammen etterfulgt av gode samtaler.

3. HVA ER DITT MAIJAZZ HØYDEPUNKT?

I fjor var det «Kids in jazz Stavanger» sin konsert på Sting, men all in all, må jo være en av konsertene med Jan Garbarek.

1. HVA BETYR MAIJAZZ FOR STAVANGER?

Stavanger blir satt tydelig på musikk- og kulturkartet, og ikke minst betyr det at mange som ellers ikke kommer seg på konsert, gjør nettopp det.

2. HVA BETYR MAIJAZZ FOR DEG?

At jeg kommer meg på konserter og at onkel John kommer til byen.

3. HVA ER DITT MAIJAZZ HØYDEPUNKT?

Det er summen av alle de gode opplevelsene, og når Morten Mølster var blå.

NØYAKTIGHETENS KUNST

Stavanger er en by med blomstrende matkultur, og i den andre enden av folkefest og Gladmatfestival finner man kanskje den mest spennende og intime matopplevelsen Norge kan by på akkurat nå. Møt Roger Asakil Joya i sitt lille sushitempel Sabi Omakase.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

SABI OMAKASE FOTO

PRESISJON:

Ingen tilfeldigheter når Roger Asakil Joya svinger sin skreddersydde kniv. I den sjarmerende, men kanskje ikke aller flotteste delen av Stavanger, Pedersgata ligger Sabi Omakase. Den knøttlille sushibaren er kongeriket til Roger Asakil Joya, og han er en ubestridt enehersker. Stedet som bare er bittelittegrann større enn et hull i veggen, har fått enestående anmeldelser, og r yktet har gått en stund om noe som virkelig er helt annerledes enn noe du har forsøkt. Til og med de mer bereiste som har forsøkt lignende i Japan melder om noe som skiller seg ut uavhengig av hvem du sammenligner med. – Tenk det, at det var i Pedersgata i Stavanger at folk skulle oppleve hva sushi virkelig kan være. Utrolig. Det er forresten jeg som har designet hele stedet, og hver minste detalj er bygget etter mitt hode. Men jeg har jo fått hjelp av en flink møbelsnekker, sier Roger og ler høyt.

Roger ler hjertelig og ofte, veksler mellom alvorlige filosofiske betraktninger og et lekent humør med tydelig meldinger etter fulgt av en avvæpnende latter. Det japanske navnet, Omakase, har flere oversettelser : «jeg stoler på deg» eller «å respektfullt overlate til en annen å bestemme hva som er best». Det er god grunn til både å stole på og overlate til Roger å bestemme. Så god grunn at Sabi Omakase og Roger ble belønnet med en stjerne i Michelinguiden etter bare å ha vært i drift i et drøyt år. Det er sensasjonelt for en liten restaurant med plass til bare ti gjester og en kokk som ikke lar gjestene bestemme noe som helst. – Jeg hadde jo egentlig ikke tenkt å bli kokk i det hele tatt. Jeg ville bli etterforsker og hadde søkt på kriminologistudier, men her står jeg og lager sushi. Den reisen startet hos Alex Cabiao og Alex Sushi før den gikk videre til Japan. Det er ikke så mange som har den utdannelsen jeg har i dette faget utenfor Japan, jeg vil gjette på at det kanskje dreier seg om ti kokker utenfor Japan.

Dette er den nye generasjonen sushi, og noe som hittil har vært ganske ukjent utenfor Japan. Hvordan kan vi forstå hva som er forskjellen?

– Edomae er betegnelsen på dette kjøkkenet, EDO er det gamle navnet på Tokyo og MAE betyr nær. Jeg liker å kalle det vi lager her på Sabi Omakase NORMAE, som i mitt hode betyr nær Norden. Det viktigste folk må forstå når de skal spise her er at dette er noe du ikke kan sammenligne med det vi vanligvis forbinder med den «vestlige» utgaven av sushi vi vanligvis spiser. Samtidig er det en blanding av det originale japanske og min personlige tolkning.

Et måltid på Sabi Omakase handler om en større opplevelse. Et nøye gjennomtenkt måltid hvor r ytmen i mat og måltid handler om en dyp forståelse og avstemte bevegelser. For å tvinge r ytmen inn i måltidet klapper Roger i hendene når det kreves et brudd.

Er det viktig å være innstilt på å slippe kontrollen når du skal spise på Sabi Omakase og legge tiden din i kokkens hender?

– Ja, her er det jeg som bestemmer. Det skal være ro, og jeg tenker at det er fint å glemme tiden mens du er her. Det er viktig at det er en avslappet og rolig opplevelse. Du får ser vert én og én bit i et tempo som jeg styrer. Hver enkelt smak skal nytes, og det er ingenting som skal rushes. Det er nok en stor forskjell på hva du vil oppleve på et lignende sted i Japan. Der er måltidet unnagjort på maks en time, men jeg mener at det blir en feil r ytme. Jeg gjør det på min måte. NORMAE, sier Roger og ler høyt. Igjen. – I Japan vil du ikke vanligvis ikke få vin ser vert til maten heller. Der får du øl eller sake, men her bør du følge mine råd. Da får du et perfekt balansert måltid.

Tenker du at en stjerne i Michelin-guiden vil endre noe?

– Det er jo en ære og et bevis på at noen setter pris på og forstår det vi gjør. Dette er jo mitt personlig kjøkken og konsept som sånn sett ikke lar seg påvirke av noe annet enn meg selv. Min jobb er å gjøre gjestene happy når de går ut døra, men det skjer på min måte. Så er det jo likevel slik at det er en stor annerkjennelse. Alle kokker drømmer om å få en stjerne før de dør, er det ikke slik?

Roger tar en liten tenkepause før han fortsetter resonnementet sitt. – Jeg vil gjette på at en av grunnene til stjernen er at vi klarer å være innovative samtidig som vi forholder oss til det tradisjonelle. Hvordan vi bruker og for valter råvarene er jo også avgjørende. Ta skreien, som er helt fantastisk, hvor kommer den fra? Hva har jeg gjort med den? Alt har en historie og en reise som kan fortelles. Alle tror jo at sushi handler om at fisken skal være så fersk som mulig, men det er jo ikke helt riktig. Fisken skal modnes. Smakene skal få utvikle seg.

Roger Asakil Joya deler gjerne hemmeligheter, vel viten de om at det ikke er mulig å lage rettene selv om du har alle ingrediensene. Det er teknikker og nyanser som er avgjørende for resultatet. Tilgang til råvarer er kanskje og en del av helheten. – Ja, råvarene her er minst like bra som i Japan. Norge har en lang og flott kyst med god tilgang til rent hav. Vi importerer masse fisk til Norge, og det er jo helt unødvendig. På andre områder har vi vært flinke, for eksempel med å utvikle lakseproduksjonen.

Det er vel ikke rause porsjoner med oppdrettslaks som serveres på Omakase?

– Nei, her er vi opptatt av å finne litt mer unike smaksopplevelser. Det er spennende å jobbe med et sesongbasert kjøkken, og det dukker opp råvarer som er interessante i kun korte perioder. Vi har tilgang til fantastisk fisk som skrei, lokal torsk, sik, gjedde, fjellørret eller knurr. Det viktigste er likevel å forstå råvarene og vite hvordan du kan bruke dem. Jeg har studert, testet og lært i årevis før jeg var i nærheten av å virkelig forstå råvarene jeg jobber med. Det er mange kokker som ser bra ut på papiret, men du må ha en entusiasme og nysgjerrighet for det du driver med. Du må elske det og jobbe for det. Jeg pleier å si: Guden gir ikke alt til deg.

Kniven er instrumentet til sushikokken, og det ryktes om svært kostbare versjoner?

– Det er det eneste verktøyet jeg bruker, så den er viktig. Gode kniver koster fra 60 000, og oppover, men det er ferdighetene som er avgjørende for en god sushikokk. Det er viktig for teksturen og hvordan smakene framstår. Hvordan du skjærer fisken er til og med viktig for modningsprosessen. Det er ikke nok å legge fisken i kjøleskapet, alt handler om hvordan du skjærer.

Enda en av hemmelighetene som er røpet, men når mesteren svinger kniven som han mener er som en forlengelse av armen er vi akkurat like langt unna å kunne gjenskape magien. Er det flere hemmeligheter Roger kan fortelle om? – Umami, når den første retten treffer deg er det ikke sikkert at du forstår det selv, men sansene dine forstår det. Da er hele måltidet reddet, det er hemmeligheten, sier Roger og ler enda mer hjertelig før han fortsetter. –Jeg er på jakt etter tydelige smaker. Det handler om å forstå balansen og hvordan smakene henger sammen. Sushi kan framstå som veldig enkelt, men det er det ikke. Det er små nyanser og veldig avstemte smaker som skal balansere. Umami er smaken som skal trigge deg og gjøre sansene klare for resten. Mot slutten av måltidet har jeg ofte ål, den har mye sødme og trigger underbevisstheten din inn mot avslutningen. Vinen skal nøytralisere de forskjellige sushibitene og erstatter sterke smaker som soya og ingefær. Det å skape en harmoni i så avstemte smaker krever en enorm nøyaktighet og stor bevisst het om hva disse smakene egentlig består av. n

MATFILOSOFEN:

Klare og tydelige ambisjoner og tanker om hva som definerer et måltid er noe av det som kreves for å ta steget opp i verdensklassen.

MANGE MULIGHETER

Det mangler ikke gode alternativer hvis du trenger en matbit mellom de de musikalske høydepunktene under MaiJazz. Stavanger er byen for gastronomiske høydepunkter også.

Vi har plukket ut noen av våre favoritter.

Re-naa var den første restauranten i Stavanger med en stjerne i Michelinguiden, og er fortsatt stedet for måltider helt i toppsjiktet. Renaa Matbaren eller Renaa Xpress er litt enklere mat, men med base i den samme filosofien og gode alternativer for måltidene som er litt mer i forbifarten.

Sabi Sushi er et alternativ for alle som ikke får bord på Sabi Omakase. Sabi leverer også høy kvalitet og flott sushi, og det er må jo nevnes at Roger Asakil Joya fra Sabi Omakase har en finger med i spillet her også. Han står for utdanningen og utviklingen av kokkene og jobber mot å holde en konstant høy kvalitet.

Egget er også verdt et besøk, med en annerledes og avslappet atmosfære. Her er du overlatt til det kokken finner på å lage. Både maten og servicen er personlig, stedet er lite, intimt og noe helt for seg selv.

Casa Gio ligger som Sabi Omakase litt bortgjemt i Pedersgata, men ta gjerne turen. Her finner du en skikkelig god nabolagsrestaurant med hyggelig atmosfære og deilig italiensk mat.

Tango har mat av høy klasse servert i hyggelig og uformell atmosfære, og det er lokale råvarer og sesongorientert kjøkken.

Smårettene i Gastrobaren sammen med et glass vin eller en øl er også anbefalt på det aller varmeste.

Villa 22 er et italiensk alternativ, autentisk mat av topp kvalitet, pizza rett fra steinovnen, fisk og kjøtt fra Jospergrill og hyggelig stemning. Prøv også cocktailbaren!

Fisketorget har blitt folkets favoritt i Stavanger, og det er vel fortjent. Fisk og sjømat rett fra havet blir servert på havna midt i byen, fantastiske råvarer tilberedt med respekt. Kan det bli bedre?

På veien mellom de forskjellige konsertstedene Spor 5, Stavangeren, Folken og Konserthuset finnes det mange steder å stikke innom. Bevaremegvel, Hanekam, Cirkus, Bøker og Børst, Kanelsnurren er steder som kan dekke de fleste behov. Enten det er en kopp kaffe og frokost, eller en snack på veien. Scandic Stavanger City er festivalhotellet og også i år stedet å henge hvis du ønsker nærkontakt med jazzstjernene.

SNIKPREMIERE?

En av gledene med MaiJazz er å rusle fra en konsert til en annen, og på veien mellom musikkopplevelsene kanskje ta en matbit og et glass. Mulighetene er mange, og Matmagasinet har lenge vært en av favorittene i Stavanger.

Midt under MaiJazz flytter Matmagasinet til nyoppussede lokaler i den gamle Hermetikkfagskolen, med uteser vering og utsyn over Ledaalsparken. Beliggenheten er kanskje ikke midt i sentrum, men de få minuttene det tar å gå vil sannsynligvis være verdt br yet. MaiJazz kan være en fin anledning til å teste det «nye» Matmagasinet.

Else Rødland i Matmagasinet er ikke bekymret for flytting til ny adresse. – Det kommer til å bli helt fantastisk, det kommer til å bli en oase i byen. De gamle lokalene er helt utrolige og særlig der vi skal holde til, i det som var det gamle laboratoriet. Du kommer til å få følelsen av å sitte ute i parken på uteser veringen. Vi ser for oss at det kan bli muligheter for et slag badminton eller lek i parken eller bare sitte i sola og høre fuglekvitter.

Hva med maten? Kommer de faste gjestene til å kjenne igjen kjøkkenet?

– Ja, vi kommer fortsatt til å ha en litt rustikk meny, og mye vil være kjent. Litt nytt blir det også, vi får en ny kjøkkensjef. Mette har jobbet i Oslo på restauranter som Oscarsgaten og Fauna. Hun kommer nok til å sette sitt preg på vår meny også, og det gleder vi oss til. Vi kommer til å ha lunsj og pizza fra ny pizzaovn hele dagen, og så endrer vi menyen til middag. Vi skal fortsette å ser vere ujålete, men ærlig og god mat som følger årstidene og råvarene som er tilgjengelig,

Det er bare å håpe på fine festivaldager som kan nytes i sola. Else kan fortelle at de ikke bare utvider ser veringen i nye lokaler, de har mer på lur. – Vi har også en verneverdig festsal som på sikt skal brukes til små og store anledninger. Den kan dekkes opp med bord til —middager, eller den kan r yddes til foredrag eller konserter. Det kunne kanskje vært noe for MaiJazz 2018? Festsalen ligger i —øverste etasje og har en helt fantastisk utsikt. Tidligere har lokalet vært brukt danseskole og ballettunder visning, og er etter vår mening kanskje det mest spektakulære lokalet i byen. n

JAZZ DET OPP!

Folk flest vil ha mer jazz! Det er helt sant. Jazz er faktisk løsningen på problemer, middelet som må til for å gjennomføre forbedringer, og er en quick-fix når ting er for døllt. Et raskt søk på nettet viser at kjøkkenet er et meget bra rom for jazz. I diskusjonsfora spør folk om tips til å jazze opp både kylling og brun saus. Til og med ferdigmatkongen Fjordland innrømmer at noen av deres produkter har godt av litt jazz. «Vi jazzer opp Lammefrikassé» tipser de om på nettsiden sin. Løsningen er visstnok ikke 2 dl bebop eller en knivsodd polsk frijazz, men heller gode grønnsaker og levende lys på bordet.

Verdensøkonomien kan også nyte godt av arven etter underbetalte klubbmusikere fra New Orleans. Dagens Næringsliv kunne i sommer melde om at børsene gikk bedre. «Jazzet opp på mindre Brexitfrykt. Økt risikoappetitt blant investorene etter redusert Brexit-bekymring førte til markert oppgang på de europeiske børsene mandag.» Å jazze opp noe er altså et positivt ladet begrep. Ordbøkene forklarer frasen med «å gjøre noe mer spennende og interessant». Ja, til og med «mer sexy» er det noen som omtaler «to jazz something up» som.

Når det er sagt, det finnes alltid noen som velger å vinkle det negativt. DN skrev i 2014 at «Spektersjef Anne-Kari Bratten beskylder Unioleder Anders Folkestad for å «jazze opp» stemningen før lønnsoppgjøret.» Uten at vi skal trekke noen konklusjon, men Maijazz arrangeres i en populær streikemåned.

Når passer det å jazze opp noe? Selvsagt når som helst. 30. april er en fin-fin dag til oppjazzing. Det er den årlige internasjonale jazzdagen, initiert av Unesco. Og 9.-13. mai er mulighetene store for ikke å bare å piffe opp Fjordlands lammefrikassé, men deg selv.

LAD OPP TIL MAIJAZZ MED SPYRO GYRA

27. april arrangerer Stavanger Jazzforum konsert på Folken med legendariske Spyro Gyra. De har turnert verden rundt i flere tiår, men Stavanger har aldri vært stoppested før nå for et av de aller største navnene innenfor fusion-sjangeren. I april kan vi endelig presentere gjengen som trekker fulle hus på alle kontinenter, bandet som for snart 40 år siden ga ut sin debutplate og siden har solgt mer enn ti millioner plater. De har hatt «hits» som Morning Dance og Shaker Song og er i sin sjanger fremdeles like vitale som de var i starten på karrieren.

Spyro Gyra er et band som klarer å overføre perfeksjonen fra platestudioet over til konsertscenen. De briljerer med lekne soloer og et ekstremt tett samspill der de gode melodilinjene og det gode groovet alltid står i sentrum.

Line up: Jay Beckenstein – saksofon, Julio Fernandez – gitar, Scott Ambush – bass, Tom Schuman – keyboard, Lionle Cordew – trommer

SOLODEBUT

Sebastian Haugen-Markussen slipper skiva «Skarvesteinen», en etter ryktene svært personlig plate hvor komposisjonene skildrer historier, landskap eller hendelser fra Andøya hvor familien til Sebastian kommer fra.

Etter å ha bidratt på utallige utgivelser med en rekke artister, og samtidig spilt i en hel haug med band og konstellasjoner er det kanskje på høy tid at jazzbassisten Sebastian Haugen-Markussen kommer med et soloprosjekt. Musikken er farget og inspirert av flere musikalske uttrykk, men godt rotfestet i den nordiske jazztradisjonen. Det er melodiøst, åpent og storslagent, akkurat som landskapene han maler fram.

«I den siste bygda ved sjøen før veien gjør en sving innover i landet, ligger det en småbåthavn. Utenfor havnas molo går det et rev som gjør at fiskerne ikke kan gå rett ut på fjorden. For å komme seg trygt inn og ut av havna må båtene bruke den prangende Skarvesteinen til å manøvrere seg forbi revet. På vindstille dager, når det eneste man hører er de enorme dønningene som blir til bølgeskvulp i det de treffer fjæra, kan man se skarven sitte i flokk og tørker vingene sine i solen. Når båtene passerer slår de vingene enda mer ut for å vise frem fjærene sine som om de bar smykker, men kommer fiskerne for nære letter skarveflokken og forsvinner ut på havet.»

Slik kan musikk beskrives, og smakebiter på hvordan den høres ut finner du på

sebastianhaugen.no

ET STED DER DET SKJER

– London er en stor by. Likevel kan du gå inn i hvilket som helst drosje og si; «kjør meg til Ronnie Scotts». Du trenger ikke adressen. Det sier noe om den enorme posisjonen stedet har.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO RONNIE SCOTT’S & PÅL LAUKLI

EN HELAFTEN:

Ronnie Scott’s byr på en annerledes konsertopplevelse, med god mat og topp stemning. H an snakker fort, han snakker mye og med en umiskjennelig aura av London. Paul Pace, Music Bookings Coordinator på Ronnie Scott’s, sitter avslappet på Oslo Jazzfestival med en kaffe og forsøker å forklare hvordan det er å jobbe med en klubb som er verdenskjent. Klubben som i seg selv kanskje har et like stort navn som mange av artistene som spiller der, og r y på seg for å være åsted for virkelig store musikkopplevelser. Som i overskriften til denne artikkelen hvor vi har valgt å sitere Marius Neset, som i et tidligere inter vju med note: forsøkte å forklare hva som skjer på Ronnie Scott’s;

Alle har hørt om Ronnie Scotts og den legendariske statusen jazzklubben i Soho har skyldes nok i første rekke den unike listen med artister som har opptrådt på klubben. Miles Davies, Sonny Rollins, Stan Getz, Chet Baker, Dizzie Gillespie, Art Blakey, Ella Fitzgerald og Nina Simone, for å nevne noen av de største. Men listen fortsetter også med mer aktuelle navn som Jamie Cullum, Madeleine Peyroux, Pat Metheny, Cassandra Wilson og Chick Corea, bare for å nevne noen fra den nærmest uendelige listen med store jazznavn. Det blir nærmest for en kuriositet å regne at Prince også har spilt på Ronnie Scott’s. – Prince var bra, men det var nok ikke akkurat det gjennom snittlige publikummet på Ronnie Scott’s, det var ikke bare på scenen det var celebriteter. Salen var også full av dem. Lady Gaga har vært her og spilt et sett med klassisk jazz. Hun og bandet skulle egentlig spille konsert med Tony Bennett i Royal Albert Hall, men Tony ble syk og konserten avlyst. Det var litt kult når mobilen ringte og de lurte på om de kunne spille samme kveld. Det sier litt om hva Ronnie Scott’s er. Van Morrison har spilt her og Jeff Beck har vært her mange ganger. Det er ikke bare jazzfolk som tiltrekkes av atmosfæren, men det er jazz som er den perfekte musikken i klubben. Akustisk jazz fungerer mye bedre enn rock, men ikke si at jeg har sagt det, sier Pace og ler høyt.

NAVNET HAR EN UVURDERLIG VERDI

Jazzklubben har vært en bauta i musikkverden siden den ble åpnet i 1959 av Ronnie Scott og Pete King, som begge var saksofonister. De skapte en myteomspunnet jazzklubb etter sitt eget hjerte, inspirert av jazzklubbene Scott hadde besøkt i New York. Scott var også ber yktet for sine introer, som ofte gikk ut på å fornærme publikum med utsagn som «Thank you, that’s the first time I’ve heard dead people clap.» En legende som skapte en atmosfære som ikke bare tiltrakk seg publikum som ønsket å bli fornærmet, men også de aller største navnene på jazzhimmelen.

Pace har en historie fra Ronnie Scott’s som strekker seg så langt tilbake som til 1972. Da besøkte han for første gang klub ben for å se tenorsaksofonisten Zoot Sims. Siden den dagen har Paul hatt et sterkt forhold både til jazzen og klubben, og han har opplevd utallige artister fra salen. Paul har i 18 år også vært ansvarlig for Spice of Life, et klubbkonsept bare noen steinkast fra Ronnie Scott’s. Men det var først i 2009 at han fikk det han karakteriserer som den virkelige drømmejobben, da han ble bookingansvarlig på Ronnie Scott’s. En lettere jobb enn man kanskje skulle tro, når artister som Lady Gaga ringer og spør pent om å få lov til å spille? – Nei , det er krevende. Ronnie Scott’s er en institusjon og vi må gi publikum god valuta for pengene. Det at vi er et så sterkt merkenavn setter tydelige rammer for det vi driver med, vi må ha styring og kontroll på selv de minste detaljene. Ronnie Scott’s har en verdi vi må for valte med ydmykhet. Vi har et ikonisk navn som skal garantere kvalitet, samtidig som vi er i en hard konkurransesituasjon, i en kommersiell verden. Vi må holde det vi lover og gi publikum det de for venter. Derfor krever vi også mye av artistene. Der er det forresten alltid mye å lære interaksjonen mellom publikum, scene og artist kan utvikles til en større helhet. Vi har et kresent publikum som for venter store navn og opplevelser. I forbifarten er det bare ett navn jeg kan komme på som ikke har spilt hos oss. Vi har aldri hatt Brad Meldhau, men han har spilt på Spor 5? Bastards, sier Pace og lar det henge litt i luften at konkurranseinstinktet lever, til tross for de åpenbare forskjellene.

OVERRASKENDE INTIMT

Det mest oppsiktsvekkende med Ronnie Scott’s for alle som besøker klubben for første gang er kanskje størrelsen. Med opptredende verdensstjerner og en aura av noe stort som omgir jazzklubben i London er det lett å tenke at det er en svær scene vi snakker om, men sannheten er en ganske annen. Det er plass til 220 gjester i lokalet og for å sette det i en lokal målestokk er lokalet omtrent like stort som Spor 5. Det er likevel noen store forskjeller mellom London og Stavanger. – Den største forskjellen er nok størrelsen på byen. London har vel rundt ni millioner innbyggere mens Stavanger har kanskje 400 000? (Red anm. Paul var nok litt optimistisk mht innbyggertallet, Stavangerregionen med et raust omriss har rundt 250 000 innbyggere.) Jeg vet ikke, men tilbudet i London er så mye større og valgmulighetene for et musikkelskende publikum er uendelig mange flere. Derfor er det viktig for oss å være noe mer. Ronnie Scott’s er kanskje like mye en restaurant som en jazzklubb og publikum forholder seg nok mer til en totalopplevelse. Hos oss skal du ikke bare oppleve et band, men et band i kontekst. Vi forsøker å utvide opplevelsen for publikum og jeg håper og tror at vi klarer å balansere det på en god måte. Det skal være bra både for dem i salen, men like bra for artistene på scenen. Det må være respekt begge veier.

LIVE MUSIKK SKAL IKKE VÆRE GRATIS

Det å oppleve musikk live på en liten og intim scene gir ofte publikum følelsen av å være med på noe unikt og med store artister forsterkes den følelsen. På den måten er jazzpublikumet ganske privilegerte i forhold til dem som foretrekker rock eller pop. Det er ikke ofte verdensstjernene opptrer på små klubber. Pace har vært i bransjen lenge, både som bookingansvarlig for Ronnie Scott´s og som driver av en jazzplatesjappe. En gang for lenge siden, mens han fortsatt studerte arkitektur, drømte han om å musiker. Han prøvde seg som sanger, men det funka sånn passe. Det gjorde også trompetspillingen. Det har likevel blitt en lang karriere i jazzen. Har det skjedd stor endringer med jazzscenen? – Heldigvis dukker det hele tiden opp frem ragende nye navn i jazzen og jeg er så heldig at jeg får jobbe med mange av dem. Spice of Life og Ronnie Scott’s er to markante jazzscener som utfyller hverandre og gir publikum fantastiske musikkopplevelser. Jeg vet ikke hvordan det er i Norge, men i London er det alt for mye gratis musikk. Folk som spiller bare fordi de vil ha et publikum og på den måten undergraver hverandre. Jeg mener helt ærlig at folk som betaler for å komme inn lytter på en annen måte. Det behøver ikke være en formue, men det skal koste. Folk skal betale for live musikk. Så enkelt er det, avslutter Pace og tar den siste slurken med kald kaffe. n

«Ronnie Scott’s er en institusjon og vi må gi publikum god valuta for pengene.»

JAZZSJEFEN: Paul Pace, ansvarlig for booking av både verdensstjerner og ukjente nykommere på Ronnie Scott’s.

RONNIE SCOTT’S

Legendarisk jazzklubb som ble åpnet i London i 1959 av saksofonisten Ronnie Scott. Det hele startet som en liten kjellerklubb hvor musikere kunne møtes for å jamme. Klubben har flyttet ved flere anledninger, men navnet og ryktet for å være stedet for jazz i verdensbyen bestått. Klubben har alltid hatt, og har fortsatt, de aller største jazznavnene på plakaten.

Ronnie Scott’s er fortsatt stedet å henge i Soho. I dag gjør klubben suksess med flere konsepter, som «The Late Late Show» eller «Wednesday Jazz Jam». I andre etasje av lokalene ligger Ronnie’s Bar hvor det serveres utforskende DJ-sets som ikke bare dreier seg om jazz, men også blues, latin, flamenco og jive. Her møter du hipstere og musikkelskere i en god blanding.

ÅPNE DØRER FOR

JAZZ

ØNSKER VELKOMMEN:

Direktør Per-Harald Nilsson i Stavanger Konserthus mener jazzen har en selvfølgelig og naturlig plass i Stavangers storstue.

Etter en liten pause er Konserthuset tilbake på MaiJazz-arenaen. Det skjer med et brak og store ambisjoner. Det første resultatet av det revitaliserte samarbeidet er Jazzlørdag. Direktør Per-Harald Nilsson i Stavanger Konserthus er entusiastisk.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

-V i har involvert oss mer enn tidligere, og forsøkt å bidra med noe som kan være med å løfte festivalen. Helt siden konserthuset åpnet har vi sett Stavanger utvikle seg som konsertby, og det er helt motsatt av det mange var engstelige for. Det var spådommer om at de andre scenene i byen ville dø, men i stedet har det blomstret. Det er litt derfor vi også vil jobbe tettere med MaiJazz for å se om vi kunne bidra til å utvikle en enda sterkere festival. Lørdagen på konserthuset vil bli et helhetlig og konsentrert arrangement som blir en liten happening i seg selv.

Jazzlørdag i Stavanger Konserthus er en spennende nyhet på årets festival, men Nilsson ser også andre fordeler med et samarbeid. – Stavanger Konserthus har et stabilt, godt og bredt publikum. De 250 000 besøkende vi har i løpet av året er en interessant gruppe å kommunisere mot, det kan være et stort tilfang av nytt publikum også på MaiJazz. Det er også verdt å merke seg at selv om det for mange kan være utfordrende tider, er det fortsatt mange som velger kulturopplevelser, og det er mitt inntr ykk at folk går mer på konsert enn før.

Direktør PerHarald Nilsson kommer fra samme stilling fra Verftet i Bergen, men det var kunster han egentlig skulle bli. Tilfeldighetene ville det annerledes, i jakten på et egnet sted for diplomoppgaven endte han i de forfalne lokalene på det gamle verftet. Det førte igjen til stor interesse fra andre kunstnere og Nilsson ble hyret inn for å utvikle og administrere det som skulle bli en av de viktigste møteplassene for kultur i Bergen. I dag er USF Verftet et kulturhus i ordets videste betydning med scener for musikk, film og teater. Det er et levende kulturhus med atelierer og kontorer som rommer både kunstnere, offentlige og private virksomheter. Erfaringene fra dette mangfoldet har han tatt med seg til Stavanger, men til tross for at PerHarald var en pådriver for å flytte også jazzen inn i Verftet er han litt beskjeden når han får direkte spørsmål om hans eget forhold til jazz og jazzopplevelser. – Jeg er ikke en jazzkjenner, men det er en musikkform jeg trives med og som jeg har et sterkt forhold til. Det er ingen forfordeling av jazzen, men det er helt klart en personlig interesse i bunn. Etter at jeg sluttet i Bergen har jeg savnet jazzen. Jeg mener at MaiJazz har en naturlig plass i konsert huset, og vi har ambisjoner om et godt og fruktbart samarbeid i mange år fremover. Det er ingen hemmelighet at vi allerede nå er i en dialog om nye prosjekter i 2018, det er ikke bare jeg, men også den kunstneriske ledelsen av symfoniorkesteret opptatt av. Av store jazzøyeblikk for egen del klarer jeg ikke helt å velge mellom to som skiller seg ut. Miles Davies i Grieghallen i 1988 og Jan Garbarek på MaiJazz her i konserthuset i 2013. Det er de to største.

Vi møter Nilsson i Fartein Valen, og direktøren forklarer og forteller entusiastisk om konsertsaler som ligner mer på instrumenter enn på saler. De tekniske løsningene som skal sørge for lyd i verdensklasse uansett hvilken musikk som spilles er svært fleksible og avanserte, og sørger for gode publikumsopplevelser uansett om det er svartmetall, klassisk eller jazz som blir ser vert fra scenen. Hva betyr det for Stavanger som konsertby? – Det betyr selvfølgelig mye, og Stavanger ligner mer og mer på andre byer i Europa. Det gamle konserthuset med Kuppelhallen var tumleplassen for symfoniorkesteret, men med tre unike saler har vi nå flere bein å stå på. Vi er i endring og den r ytmiske musikken har fått mye større plass hos oss. Der er også jazzen viktig. MaiJazz skal etter min mening definitivt fortsette å være en byfestival, men vi har en ambisjon om å skape en akse gjennom byen fra Spor 5 til Konserthuset. Vi skal være med å prege byen, utvikle tilbudet til publikum og være en god lagspiller for MaiJazz. n

TEKST TERJE MOSNES FOTO PLATESELSKAPET/NTB SCANPIX

Etter mange år med organisasjonsarbeid og bare sporadiske sceneopptredener var Bendik Hofseth tilbake for fullt i fjor sommer. Hva som fikk komponisten og saksofonisten ut på veien igjen? 25-årsjubileet for hans sagnomsuste 1991-album «IX», og fornyet lyst til å spille sin egen musikk for et stort publikum. Nå er turen kommet til Stavanger og MaiJazz.

Det er historisk sus over MaiJazz’ åpningskonsert i år. Bendik Hofseths 1991album IX er for lengst kåret til en av tidenes beste norske plater, og når Bendik går på scenen i Zetlitzsalen onsdag 8. mai, har han med seg de samme norske musikerne som var med på å utvikle IX helt fra starten av. Også repertoaret er, med noen utvidelser og modifiseringer, hentet fra dette albumet, som hadde 25årsjubileum i fjor.

Jubileumsfeiringen markerte også Bendik Hofseths tilbakevending til scenen som utøver, etter mer enn 15 år med bare sporadiske opptredener. Saksofonisten/sangeren/ komponisten, i dag professor ved Universitetet i Agder, prioriterte i sitt fravær fra scenen arbeid som festivalarrangør (Essens i Fredrikstad) og organisasjonsmenneske, og kan se tilbake på bl.a. år som styreleder i NOPA, Phonofile, by :Larm samt CIAM – Verdens komponistråd. Nå er han tilbake som musiker igjen, på plate både med albumet «Children & Cosmopolitans» og Jazzcodes «Always Different».

I 2011 kåret Falck Forlag i samarbeid med Morgenbladet norgeshistoriens 100 beste plater, stemt fram av 100 norske musikere fra alle musikksjangre. Her kom IX på 95. plass, og i forbindelse med jubileet i fjor, utga Falck Forlag boka «IX», skrevet av Terje Mosnes. Den inngår i forlagets bokserie om de 100 beste platene, og er også med i forlagets store IXboks sammen en remastret utgave av albumet, en cd med tidligere uutgitte rariteter fra albumets tilblivelsesperiode og en tributecd der kjente norske artister gjør sine versjoner av IXmaterialet. Boksen inneholder også en dvd med NRKs portrettprogram av Bendik fra 1991, samt bestillingskonserten Q som han leverte på Vossa Jazz samme år, bare noen uker før verdenslanseringen av IX.

Med tillatelse fra Falck Forlag og forfatteren presenterer note: et utdrag fra «IX», der Hofseth og hans amerikanske samarbeidspartner, Steps Aheadsjef Mike Mainieri, minnes hvor dan Sony/Columbia planla å gjøre Bendik til «den neste Sting».

JUBILEUMSBOKS:

Falck Forlags store «IX»-boks byr på Bendik Hofseth i både cd-, dvd- og bokform, med så vel ham som en rekke andre artister i aksjon.

UTDRAG

XIII UTE AV KONTROLL

Etter at Bendik og Mike Mainieri hadde lagt siste hånd på IX i Centerfield, tok utgivelsesprosessen en uforutsett vending. Dels skyldtes det økonomien i Centerfield, dels situasjonen i Sony/Columbia etter at den japanske elektronikkgiganten hadde kjøpt det tradisjonsrike amerikanske plateselskapet i 1987. Ifølge The New York Times hadde Sony betalt to milliarder dollar for Columbia Records og de nye eierne ventet utålmodig på at nye stjerner skulle «breake» og øke selskapets inntekter.

Mike Mainieri og John Goldens Centerfieldselskap slet økonomisk. Mainieri hadde planlagt å bruke Bendikforskuddet fra Sony/Columbia på å spille inn ikke ett, men to Bendikalbum, først IX, deretter en oppfølger basert på erfaringene med debutalbumet. Det ville vært en logisk form for karrierebygging, men det betydelige beløpet som var til overs etter innspillingen av IX ble brukt til å dekke underskuddet ved Centerfields øvrige drift. Dette «underslaget» forsuret i en periode det gode forholdet mellom Mainieri og Bendik. Bendik mente at hele forskuddet burde vært øremerket hans prosjekter og følte at Centerfield ikke bare skyldte ham en liten formue, men at han var blitt utnyttet i noe som i realiteten var en styrt avvikling. Etter hvert aksepterte han likevel at ansvaret for de økonomiske disposisjonene ikke først og fremst lå hos Mainieri, og de to ble forsonet. Det hører også med til historien at Mainieris tap på Centerfieldkollapsen til sist ble større enn Bendiks.

I Sony/Columbia skulle det skjerpede kravet om bestselgere og tilfang av nye popstjerner i artiststallen få konsekvenser da IX var ferdig innspilt og lanseringen nærmet seg. – IX ble tatt ut av hendene på oss og lanseringsprosessen kom helt ut av vår kontroll, minnes Mainieri. – Toppsjefen i Sony/Columbia, Tommy Mottola, og hans nærmeste underordnede, Don Ienner, visste lite om hva som skjedde i jazzavdelingen til George Butler, og vanligvis brydde de seg ikke med det, heller. De hadde verken kunnskaper om eller interesse for jazz, de bare ga George store budsjetter og lot ham være konge i egen avdeling så lenge han tjente penger for selskapet. George var på sin side veldig begeistret for Bendik, og så for seg et melodiøst og tilgjengelig jazzalbum med mer saksofonspill enn sang, men sånn gikk det ikke. – Hva skjedde? – Tilfeldighetene ville at Ienner passerte kontoret til George en dag da Bendiks demoer gikk for fullt på anlegget der inne. Ienner hørte noe han ikke ante hva var og stakk hodet inn. «Hvem er det som synger?» spurte han. George svarte at det var denne saksofonisten og sangeren og låtskriveren fra Norge som var med i Steps Ahead og som han skulle utgi på plate.

«Let’s make him the next Sting,» sa Ienner, og dermed var det bestemt.

Det hører med til historien at Sting på denne tiden hadde tatt steget fra å være stjerne med The Police til å bli superstjerne med tre egne suksessalbum og et i pop/rocksammenheng grensesprengende band der jazzkanoner som saksofonisten Branford Marsalis, pianisten Kenny Kirkland UTDRAG

og trommeslageren Omar Hakim inngikk. Å få fram «den nye Sting» var en drøy ambisjon, og Ienner og Mottola beordret trykk på markedsføringen av IX med tvreklame og hele popstjernemaskineriet i sving. – De bestemte at «Passacaglia» skulle ut som radiostasjonsingle og sendte Bendik over til Los Angeles for å få spilt inn en video, sier Mainieri, fortsatt oppgitt humrende. – Markedsfolkene til Sony/Columbia ordnet radiointervjuer i flere byer og klarte å få plassert Bendik på en direktetvsending fra en viktig basketballkamp i proffserien. Det var svært, han skulle spille den amerikanske nasjonalsangen foran 20 000 på tribunen. Men Bendik husket ikke hele melodien, og dermed ble det full katastrofe.

Mainieri trekker pusten dypt. – Bendik og jeg ler av alt dette i dag, og vi lo av det den gangen også, sier han. – Men poenget er at Mottola og Ienner må ha blåst hundretusener av dollar på noe som egentlig var tenkt lansert pent, rolig og rimelig som et jazzprosjekt. Da «Passacaglia»singelen og videoen ikke ble den kjempehiten som de ønsket seg, var promobudsjettet for lengst oppbrukt, og de mistet all interesse. – Historien med den amerikanske nasjonalsangen var fæl, bekrefter Bendik. – Jeg hadde mast om å få noter hele dagen, men de kom selvfølgelig aldri. Da jeg til slutt måtte i gang, fikk jeg hjerneteppe og husket ikke den siste delen av melodien. Jeg måtte improvisere, jeg tror jeg spilte den første delen en tredje gang, og der jeg sto foran folkehavet, blant basketballspillere som virket som om de var en meter høyere enn meg, følte jeg meg ganske liten. Siden amerikanerne ikke har så mange felles nasjonalsymboler, er nasjonalsangen desto viktigere for dem, så det var en forferdelig opplevelse å ikke klare å spille den riktig.

Bendik og Mainieri hadde aldri sett for seg IX som et popalbum som skulle konkurrere om topplassen på Billboardlista. Sammen med George Butler hadde de snarere betraktet utgivelsen som et første steg i oppbyggingen av en ny plateartist med appell til et voksent publikum som satte pris på både gode melodier og jazzimpulsene fra en vakker tenorsaksofontone. Nå, med hitsugne Mottola og Ienner i førersetet og Butler, Mainieri og Centerfield skjøvet ut på sidelinja, ble IXlanseringen og Bendiks deltakelse i den i sterkere grad styrt fra Sony/Columbia. At Bendik hadde en manager i John Golden hjalp ikke mye, Golden kunne lite eller ingenting om musikkbransjen. – Han var rykende inkompetent og gjorde stor skade i forhold til Sony/Columbia, sier Bendik. – Det endte med at Mason Munoz, en av sjefene på nivået under Mottola og Ienner, fikk et slags manageransvar for meg, Julio Iglesias og Michael Bolton. Og IX ble en av selskapets hovedsatsinger det året, sammen med Vision of Love, Mariah Careys debutalbum. – Tommy Mottola giftet seg med Mariah Carey et par år seinere. Hvordan opplevde du å være et satsingsobjekt hos et av verdens største plateselskaper? – Som veldig delt. Jeg var en ung mann og full av hormoner, og jeg var ikke dummere enn at

UTDRAG

jeg skjønte at her forelå det noen muligheter for selvhevdelse og omplassering av genmateriale. Det var virkelig en lek med ilden, men jeg hadde kjæreste hjemme og styrte unna. Samtidig var det sånn at jeg følte meg som en kunstner, da, og ble nok litt for vidløftig og vanskelig for promofolkene til Sony/Columbia. – På hvilken måte? – For eksempel når de skulle ha meg til å date kjendiser som Madonna og Nena («99 Red Balloons») for å bli fotografert. –Ble det noe av datinga? –Nei. Men det å fabrikkere gode historier rundt musikere er jo en velprøvd måte å nå fram i offentligheten på, og jeg ble tatt med i selskaper og presentert for berømtheter fra musikk og filmbransjen. Promofolkene ville gjerne sjekke hvor langt jeg var villig til å gå, de hadde mange prknep på lager, og min eventuelle sult etter berømmelse var et viktig parameter for dem. Men jeg var gjenstridig, jeg utkjempet nok en indre kamp mellom det å spille spillet for dem og det å stå opp for det jeg oppfattet som mitt europeiske kunstneriske prosjekt. – Hvor kom skoen til å trykke hardest? – Det toppet seg da vi kom til Minneapolis og skulle markedsføre albumet med blant annet en konsert. Jeg hadde hele tiden tenkt på IX som et kollektivt musikalsk prosjekt som jeg hadde laget sammen med de musikerne som spiller på plata, folk jeg har vokst opp musikalsk sammen med, folk som har formet meg og som jeg har vært med på å forme. Derfor ville jeg gjerne ha dem med på lanseringskonsertene i USA, men Sony/Columbia var aldri interessert i å betale flybilletter for noen av dem. Så måtte jeg spille denne konserten i Minneapolis med lokale musikere pluss Audun Erlien, som tilfeldigvis var i USA på det tidspunktet, og det låt mildt sagt ikke bra. Etter konserten sitter vi og spiser middag sammen med noen radiopromofolk for å få dem til å pushe singelen, og når plateselskapsfolkene bestiller vin til hundrevis av dollar pr flaske, revner det for meg. Jeg sier til denne produktmanageren min at «denne flaska koster like mye som det ville kostet å fly Knut Reiersrud over til konserten, jeg begriper ikke hvordan dette henger sammen!» Enda en gang synes de at jeg er problematisk å ha med å gjøre og at jeg ikke forstår deres verden. De trekker meg til side og gjør det veldig klart: «Vi selger, du lager.»

Vi hadde også noen møter hos Don Ienner der temperaturen ble høy. Han og jeg kom ikke godt ut av det med hverandre, og han ga meg beskjed om at hans og Sony/Columbias metode var å hive 10 album i veggen og at hvis ett av dem ble hengende, betalte det for de ni som datt ned. Det var hans måte å si: «Ikke spill vanskelig med meg, jeg vil ha det smooth!» på. Etter hvert sluttet han å komme på møtene, han sendte noen svære kasser med fantastisk Bordeauxvin i stedet, som en form for unnskyldning. Det var da jeg begynte å bli glad i god vin. n

Foreldrenes Jazz

Jazz. Et lite ord som rommer så mye.

TEKST AUDUN VINGER ILLUSTRASJON/RISOGRAFI JASEMIN FOLVIK ADEM

Hva sier man egentlig når man sier at man liker jazz? Det burde jo være selvforklarende, men jazz for meg er ikke nødvendigvis jazz for deg. Og det er det som gjør all denne musikken så herlig å leve med år ut og år inn. «Jazz» rommer så mye motstridende at det antakelig er lettere å finne meningsmotstandere innad i rekkene der enn i «rock» eller «pop». Det er for eksempel meget lang vei mellom Frode Gjerstad og Bendik Hofseth. Syre og vann. Men begge spiller musikk med utgangspunkt i jazz, på samme instrument. Kan det gå an? Kan man elske Audun Kleives unike time og bruk av sitt store trommesett, og samtidig sette pris på popbandet Level 42s britiske jazzfunk, med en av tidenes mest latterliggjorte bassister og frontfigurer i Mark King?

Det er umulig, men det går. I hvert fall om man tar for seg den første håndfull album sistnevnte band utga tidlig på åttitallet, som er knadd med soul, god musisering og særegen låtskriving med klart britisk tilsnitt.

DETTE VANSKELIGGJØR RIKTIGNOK det å gripe helt hva et jazzmenneske egentlig er, selv om mange antakelig har et klart inntrykk av hvilke mennesker dette gjelder, og hva slags kvaliteter de besitter. Kanskje også hvordan de ser ut og hvordan de snakker, esse. Spør du meg sier forresten jazzfolk, inkludert musikere, altfor lite esse i våre dager. Men det er antakelig forstyrrende for kulturnæringen og søknadsskrivingen å skulle tviholde på svunne tiders sosiolekt bare for å tilfredsstille romantikerne og nostalgikerne blant oss. Unge mennesker som ønsker å utdanne seg i denne utdøende sosiolekten kan søke til den nylig selvutgitte boken «Jazzå. Myter og humor i norsk jazz», redigert av tre jazzikalske ringrever ved navn Bjørn Stendahl, Petter Petterson og Gustav Kramer. Her er det samlet anekdoter, gamle krigshistorier og fyllerør fra forrige århundre, og den medfølgende ordlisten over jazzslang kan komme godt med for nye lesere. Selv om virkeligheten og historiene nok ofte var langt drøyere i virkeligheten enn fremstilt mellom boksidene her, er det klart og tydelig at det var en annen tid, da musikernes status og aura var ganske annerledes enn i dag, og både musikere og publikums selvbilde som mennesker et stykke til venstre for samfunnsnormen fortsatt var intakt. En poetisk reportasjebok fra Moldefestivalen utgitt tidlig på 70tallet understreker også dette. Der uttrykte politi og lokalt næringsliv skepsis mot de langhårede horder som innvaderte byen og omegn. Det er mange av landets festivaler som fortsatt får byene til å endre karakter for en uke eller helg. Men det er vel de tilreisende som må beskytte seg mot de lokales utagering som er malen nå, og ikke omvendt.

APROPOS NOSTALGI og musikkens lurvete image: Heromdagen bedrev jeg litt tid rundt om på den omstridte strømmetjenesten TIDAL, som jo rommer så mye god og i tillegg også endel eksklusiv musikk. Jeg skulle sjekke hvordan det var å være jazzlytter der, da det er en sjangerklynge jeg fortsatt assosierer med det fysiske format, kanskje i min middelaldrende ignoranse, og det første som traff meg var en spesiallaget spilleliste sammensatt av musikeren av Theo Croker, med tittelen «Not Your Parents’ Jazz», stappfull med fersk og hovedsaklig amerikansk, moderne jazz. Mye av det med et visst element av hip hop, soul eller det vi engang kalte «blunted beats», og noe farget av den betydelige og gledelige interessen for såkalt spiritual jazz i etterkant av Kamasi Washingtons suksess med trippelalbumet «The Epic», og artister som bassisten Thundercat og mer elektronisk orienterte Flying Lotus. Listekurator og trompetist Croker selv fremstår med sine aparte dreadlocks og megetsigende, jazzsigarettsmale øyne som en representant for noe som ikke er ens «parents». På lag med ungdommen, litt farlig, moderne — ja, mer som en hip hopartist enn en klassisk jazzer. Men allerede her er det noe som skurrer. For hva slags jazz er det dagens foreldre hørte på, eller hører på, som var så kjedelig, egentlig? Croker er født i 1985. Det er jo foreldrenes jazz og livsstil som er vågal og farlig og eksperimentell, ikke hans generasjon sin jazz. Det er en logisk brist der. Når jeg tenker meg om er det vel nittitallet som er dagens «parents» sin kjernetid, og nettopp elementer av akkurat dét tiårets jazzforståelse og sjangerutvidelse er tilstede hos mange yngre jazzmusikere i dag. Selv om mye handler om å bryte med tradisjoner, er tradisjonen en konstant tilstedeværelse i jazzen. Og foreldrenes jazz er definitivt en del av dagens unge jazzmusikeres tonevokabular. I noen tilfeller også besteforeldrenes jazz.

En liknende berøringsangst opplevde jeg da jeg intervjuet den fremragende klubbmusikkprodusenten Floating Points før en konsert med hans ensemble på jazzklubben New Morning i Paris. Musikken hans er tydelig preget av jazzens strukturer og filosofi, besetningen understreker det, og det er flere jazzmusikere med i bandet hans. Som DJ spiller han ofte gammel jazz blandet med ny elektronisk musikk og modern soulsingler. Men han var meget skeptisk til å benytte jazzordet ›