Maijazz Note 2018

INNBLIKK

Øvingsrommet – bli med dit grunnlaget for musikken legges.

FESTIVAL

MaiJazz feirer 30 år med et knallsterkt program. Les alt om årets artister.

HOVEDSAK

Jan Ole Otnæs mener de som jobber med improvisert musikk er gode på struktur.

note:

ET MAGASIN FOR MAI:JAZZ 2018 OG STAVANGER JAZZFORUM

KRONIKK

Simen Kiil Halvorsen gir oss et innblikk i hverdagen til en ung jazzmusiker.

PORTRETT

KINGA G Ł YK

Det polske stjerneskuddet blir lykkelig når noen sier at hun synger med bassen.

VI GJØR STORE OPPLEVELSER ENDA STØRRE

Hove West er blant Norges ledende på totalproduksjoner bestående av både lyd, lys, audiovisuelt utstyr og sceneutstyr. Vi vet hva som trengs for å gi kultur- og firma-arrangement, messestands og rom en ekstra wow-faktor.

– Improvisasjon tar musikerne seg av. Vi står for kontroll.

Gjennom 30 Maijazz-festivaler er det en samarbeidspartner som har stått side om side med festivalen. Det vil si, de har stått mye bak i lokalet. Og hatt kontroll på lys og lyd.

Selskapet som dag heter Hove West har samarbeidet med Maijazz helt siden det aller første arrangementet. De har i alle disse årene supplert med nødvendig lysutstyr, lydutstyr, audiovisuelt utstyr og sceneutstyr. tillegg har de levert kompetente teknikere til rigg og til avvikling av konsertene.

– Samarbeidet med Maijazz har vært en fornøyelse, og vi er stolte av å ha vært en del av nettverket til en festival som har opparbeidet seg til å bli en solid kulturinstitusjon Stavangerregionen. Våre ansatte har fått med seg utallige store musikkopplevelser, og hatt mange kjekke utfordringer underveis, forteller daglig leder Sveinung Hove, som selv var med første gang 1989.

Hove West er resultatet av fusjonen mellom Hove Lysdesign og West Audio 2015, samt datterselskapene AV System og Scene. Frem til da hadde West Audio levert lydtjenester, og Hove Lysdesign lys- og AV-tjenester til Maijazz.

Fra en beskjeden start på starten av 80-tallet, har Hove West nå blitt en av landets største virksomheter innen sitt fagfelt, med 28 høyt kvalifiserte heltidsansatte, samt et stort antall frilansere. En viktig faktor for å lykkes har vært at de fremdeles er basert Stavanger og det er de ansatte selv som eier selskapet.

Selskapet har nå en stor utleiepark, men har tillegg en salgsavdeling som tilbyr prosjektering, salg og installasjon av utstyr til bl.a. kulturhus, teatre, museer, opplevelsessentre, skoler og kirker.

– Vi har fått tatt del i en voldsom utvikling innen fagene våre, og vi merker at behovet for denne type tjenester har økt veldig alle disse årene, sier teknisk sjef Bjørn Eie. – Vi leverer nå blant annet teknikere til Stavanger Konserthus, Rogaland Teater, Stavanger Forum, Randaberg Kulturscene, Sandnes Kulturhus, Stavangeren og Folken.

Vi har også levert og installert utstyr til alle disse scenene.

– Det har også vært veldig givende å få tillit til å levere tjenestene våre til store arrangement over hele landet, skyter Sveinung inn.

– Det at vi bevisst har bygd opp et miljø for hele pakken med lyd og det visuelle har blitt en styrke for oss.

Stavangers jazzfestival er en av de mange kulturaktørene som gjør nytte av at tjenestene de trenger er samlet.

– Det at vi i så mange år har forholdt oss til folk som kjenner oss godt og vet hvordan våre behov skal løses, gir oss en nødvendig trygghet, sier Maijazz-general Hasse Andersen.

– Vi ser alltid fram til våren og Maijazz, sier de Sveinung og Bjørn.

– Man trenger ikke nødvendigvis være jazzinteressert for å la seg imponere over det som foregår på scenen. Det tar av rett som det er, men vi skal sørge for å ha kontroll vi.

Bjørn Eie og Sveinung Hove gjør seg klare til Maijazz sin jubileumsfestival.

Foto: Lise Bjelland

ANNONSE

KULTUR

GIR OSS NY ENERGI

30 FESTIVALER!

29 31

30 ÅR! Det er en spesiell MaiJazz denne våren. På flere måter. Først og fremst er det selvfølgelig festival som det alltid pleier å være når det er mai i Stavanger. Jeg vil likevel påstå at programmet jubileumsåret er ekstra sterkt og har en stor bredde. Jubileumsnummeret av magasinet vårt som du holder i hånda byr også på litt ekstra i år. Det kan leses fra begge sider og har mye spennende stoff, både litt om det som har vært, men også om det som skal komme. Intervjuet med det polske stjerneskuddet Kinga Głyk handler om fremtiden, mens intervjuene med Ralph Towner og Frode Alnæs viser at artister med erfaring også har ting å melde.

30 ÅR! det er sant som vi pleier å si, tiden går fort. Likevel sitter jeg med en god følelse av at vi er i utvikling, og at jeg tror vi er rigget og klare for mange festivaler også årene som kommer. I arbeidet med å få på plass årets festival har vi ikke satt av mye tid til å mimre om gamle dager eller reflektere over alt vi har fått til. Litt refleksjon har det blitt likevel, og noe av det kan du lese denne utgaven av note: Det er et par ting på årets plakat som er litt spesielle. På den aller første festivalen for 30 år siden spilte Ralph Towner. Han er tilbake år, og sammen med våre venner i Bjergsted Jazzensemble. Arild Andersen, Audun Kleive, Tommy Smith og Frode Alnæs spilte også på den første festivalen, de er tilbake med nøyaktig samme besetning og påstår at de skal spille akkurat den samme konserten. Det blir nesten som en tidsmaskin, og jeg regner med at de er like tilstede og aktuelle som de var på slutten av åttitallet.

30 ÅR! Vi føler ikke at alderen tynger, og at vi så vidt er ferd med å bli voksne. Det har likevel vært en fantastisk reise. Det er likevel noe som imponerer og gleder meg minst like mye som all den fantastiske musikken og de enestående artistene har gitt oss. Hva er det? Det er dere. Alle våre helt utrolige frivillige som har gjort og gjør dette mulig. Det er ingen overdrivelse å si at uten den viljen til å stille opp og bidra kunne det aldri blitt arrangert en eneste festival noe sted Norge. Det er også publikummet i Stavanger, alle som møter opp på konsertene våre for å la seg begeistre, glede, imponere eller irritere. Ja, og det siste er også viktig for kultur uten kanter blir uinteressant, og vi skal tilby det som aller i smak hos mange, men også hos få.

30 ÅR! Jeg vil også si en ting til om hva som gjør dette mulig, og det er det samarbeidet vi har med resten av jazzmiljøet i Norge. Det er en fantastisk gjeng som forsøker å bidra til hverandres suksess, som er rause og deler på erfaringer og kunnskap på en måte som er både inspirerende og imponerende. Dere er litt av en gjeng. Takk til dere alle sammen.

30 ÅR! Det kommer til å bli en fest, og jeg håper at mange vil komme for å feire og glede seg over musikk på de flotte scenene i Stavanger. Mai Stavanger betyr det samme som det alltid gjør: jazz i verdensklasse over hele byen. Jeg gleder meg faktisk litt mer enn vanlig til årets festival, og det sier ikke lite.

HASSE ANDERSEN

Rolle/stilling: MaiJazz/Festivalleder

Anbefaler/gleder seg til: Gleder meg til gjensyn med en ekte pionér innen frijazz – Frode Gjerstad. MaiJazz byr også på noe av det vakreste innen verdensmusikken – samarbeidet mellom norske Gjermund Larsen trio og svenske Nordic. Og så anbefaler jeg Europeisk Jazzkveld med franske Armand Dupas trio, polske Kinga Głyk og pianist David Helbock og hans trio fra Østerrike på Spor 5. Ellers er det bare å plukke fra en flott jubileumsfestival meny med både nye og etablerte jazzstjerner.

design by Peter J. Lassen

TAKING CARE OF

FAMILY business

Kinga Głyk er kanskje et ukjent navn for mange.

Det vil ikke vare lenge, den unge polske bassisten er i ferd med å gjøre seg bemerket med sin inspirerte og virtuose håndtering av instrumentet.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

UATSKILLELIG:

Kinga og hennes Fender Jazz Bass er aldri langt unna hverandre.

et er spesielt én hendelse som gjorde at Kinga G łyk plutselig var på radaren til svært mange, og den historien viser bare at veien til de store scenene kan komme både plutselig og overraskende. Vi skal komme tilbake til denne hendelsen, men for Kinga G yk er det likevel ikke bare tilfeldigheter som har brakt henne fram i rampelyset. Det er også mange år med hardt arbeid og ikke minst et ubestridelig stort talent.

Men hvem er egentlig Kinga Głyk?

– Den korte varianten, spør Kinga uten å vente på et svar før hun setter i gang med et stort og imøtekommende smil.

– Jeg er en jente fra Polen som er 21 år og spiller bass. Det som kanskje er litt spesielt er at det alltid har vært bassgitar. Jeg har alltid visst at jeg ville spille bass, og pappa som selv er musiker, forsøkte først å få meg til å spille hans instrumenter. Det var sjanseløst, jeg var ikke interessert verken vibrafon eller trommer. Det var alltid bass, men det var likevel pappa som inspirerte meg til å fordype meg i musikken. Det skal han ha æren for.

Du er jo fortsatt et nytt navn for de fleste i det norske publikummet, hvor lenge har du spilt?

– Jeg begynte å spille bass da jeg var 11 år, og spilte konserter fra jeg var 12. Vi hadde en trio som bestod av broren min, Patryk, på trommer, pappa på vibrafon og meg på bass. Vi spilte på små klubber Polen, og det var en stor trygghet å opptre sammen med familien. Å stå på scenen er den beste måten å lære å spille på, og det var en fantastisk fin mulighet for meg å få være med pappa, utvikle meg, og spille sammen med ham. Jeg har alltid fått mye støtte fra familien, og jeg tror det er helt spesielt å ha en pappa som er manager, musiker og kompis.

Det er mange roller for en pappa å ha, men bandleder det er han ikke?

– Haha, Kinga ler og peker bort på pappa som sitter på bordet ved siden av og følger med på intervjuet. Irek Głyk rister oppgitt på hodet både over datterens fornøyde latter og å bli parkert på sidelinjen.

– Nei, nå er jeg sjefen. Han der er bare trommis i mitt band. Der har det skjedd noe på veien, og skiftet kom nok da jeg ga ut mitt første album «Rejestracja». Det var nok da jeg tok den kunstneriske kontrollen i familiebedriften. Det var i hvert

fall slik jeg følte det, at det var det første som var 100 prosent mitt. «Happy Birthday» kom et år etter, og det var også en ny opplevelse. Det å gjøre en liveinnspilling krever at du tenker annerledes når du står på scenen, i hvert fall gjorde jeg det. Da blir hver eneste lille lyd tatt opp og jeg opplevde det som litt stressende. Det krever en enda større grad av tilstedeværelse, noe som jeg opplevde som en interessant erfaring. Egentlig handler det nok mest om at jeg plutselig tenkte annerledes da jeg spilte, ikke så mye at jeg spilte på en annen måte. Det ble kanskje for mange tanker, sier Kinga før hun understreker at hun er fornøyd også med den plata.

Der verden for musikere tidligere var preget av møysommelig turnering og som regel en lang vei fram er ting annerledes nå. Et lite videoklipp på 2 minutter og 23 sekunder på Facebook snudde Kinga sin verden på hodet i løpet av kort tid. Hva var det egentlig som skjedde?

– Jeg vet egentlig ikke, men det gjorde virkelig en stor forskjell. Jeg la ut et klipp der jeg spiller Eric Claptons Tears in Heaven. 22 millioner har sett klippet på Facebook. Det skjedde så fort. Boom. Plutselig fikk jeg tilbakemeldinger fra hele verden. Hvorfor har jeg aldri hørt om deg? Kan du ikke spille her? Elsker musikken din, når kommer du til Mexico? Jeg ble veldig overrasket, fordi jeg hadde ingen skjult plan om å spille inn en berømt sang og bli oppdaget. Jeg ville bare gjøre fordi det er en vakker sang med en fin melodi, sier Kinga og snakker plutselig polsk til sin manager og trommeslager jakten på det riktige engelske ordet.

– Arrangere, det var det ordet. Jeff Berlin har laget et fint arrangement av låta, og jeg ville bare gjøre min versjon.

Det virker jo helt fantastisk å plutselig treffe et gigantisk publikum som tydeligvis var svært fascinerte over de elegante basslinjene. Var alt som skjedde bare positivt?

– Nei, det er også veldig skummelt. Og utfordrende. Ting skjer så fort, og jeg må plutselig bli bedre i engelsk, stille på intervjuer og jeg føler at jeg må tenke gjennom det jeg gjør på en annen måte. Likevel tenker jeg at det er bra for meg, at jeg lærer noe hele tiden, og jeg kan jo ikke gjøre noe annet enn å forsøke å bli bedre og bedre.

– Det var egentlig opptakten til det siste albumet «Dream». Det er den første utgivelsen på Warner, men det var egentlig ikke så stor forskjell å være på et stort selskap. Våre venner i CAD, som er det polske plateselskapet som fulgte oss fra starten,

har alltid gjort en fantastisk jobb. Den største forskjellen er at vi når ut til et større publikum, og at markedsføringen og støtten vi får er på et helt annet nivå. Musikalsk er det liten forskjell, men Warner har ressurser til å organisere og legge til rette på en helt annen måte. Det er helt topp. «Dream» var min drøm, og nå har den blitt oppfylt.

Du skriver også musikken din selv? – Ja, eller jeg forsøker å skrive musikk, sier Kinga med et bredt smil og understreker at til tross for mye erfaring er hun fortsatt en ung artist.

– Det er vanskelig å forklare og høres kanskje dumt ut, men det jeg egentlig gjør er å forsøke å spille det jeg føler. Det kan kanskje kalles å komponere, men det er egentlig musikk som jeg har hjertet. Jeg må forsøke å uttrykke følelsene mine, for musikk er mye mer enn bare det å spille noter. Jeg vil gi publikum noe mer.

Det er en ganske stor tanke, hva tenker du at du skal gi publikum?

– Det er ikke nok å tenke at nå er det konsert, vi skal spille musikk og så er vi ferdige. Det må være noe mer, det må komme fra meg, at jeg klarer å gi noe som er unikt. Ja, det er i hvert fall min tanke.

Hvorfor skal de komme på min konsert? De går jo glipp av meg hvis de ikke kommer, sier Kinga og later som hun er alvorlig før pappa Irek himler med øynene og begynner å humre.

— Selvfølgelig fordi jeg er en ung musiker som spiller bass og som har et spennende uttrykk. Nei, det høres skrytete ut. La meg snu på det, en av de fineste opplevelsene som bekrefter at det har vært en bra konsert er hvis noen sier: «Jeg har alltid trodd at jeg bare liker musikk hvor det er en vokalist, men nå tror jeg ikke det lenger. Du synger på bassen. Det gjør meg lykkelig.

Kinga virker som en ung artist som har klare mål og reflekterte holdninger rundt musikken, men hun er også bandleder i en musikksjanger hvor de fleste både er langt eldre og som oftest menn. Ser hun endringer jazzverden?

– Ja, selv om jeg ikke har holdt på lenge synes jeg at det kommer flere og flere jenter som spiller instrumenter, og ikke bare er vokalister. Jeg visste ikke om noen kvinnelige bassister da jeg startet, men nå er vi ganske mange. Det virker som om mange jenter har lyst til å bestemme også, så det kommer flere og flere som har sine egne band. Jeg tror det er ting på gang.

Tror du det kommer til å endre musikken?

– Det er vanskelig å svare på, men jeg tror egentlig ikke det vil bli endret i noen bestemte retninger. Det blir ikke noe nytt i musikken, det blir bare ny musikk. Det handler om, og der tenker jeg at det ikke er noen forskjell på om du er en kvinnelig eller mannlig artist, at du forsøker å skape noe personlig. Det er litt

sånn som jeg tenker på de største artistene, som Miles Davis eller Jako Pastorius, de lagde noe som var helt deres eget og spilte det på en måte som bare de kunne gjort. Det er kanskje det vi jakter på, å finne den personlige måten å uttrykke seg på, og mitt mål er å formidle følelsene og ideene jeg har til publikum. Hvis de liker det, så blir jeg glad. Hvis de ikke liker det, så kommer jeg fortsatt til å lage akkurat den samme musikken.

I Norge ser vi at unge musikere i stadig større grad utfordrer oppfatningen av jazz som sjanger. Har du gjort deg noen tanker om hvor ditt uttrykk hører hjemme?

– Det er naturlig at vi som er unge har ideer som utfordrer det som har vært sannheter. Jeg vil utforske så mye som mulig og lete etter det som føles som mitt. Om det er frijazz, blues eller funk er ikke viktig. Jeg leter etter de elementene som passer for meg, og jeg har ikke lyst til å lukke noen av de musikalske rommene eller bare bli satt i båsen jazzmusiker. Jeg vil forsøke å ha et åpent forhold til musikk, være kreativ og skape noe originalt. Hvor bringer det meg? Vi får se. Det må være en frihet i musikken, og for meg er det ikke inspirerende å bli stengt inne en sjanger. Mange tenker at jazz er utilgjengelig, men det handler ofte om hva de tror det er, ikke hva det virkelig er. Det finnes jazz for alle, du må bare finne den som føles riktig for deg slik at du kan få følelsen av «hei, er dette jazz, det er jo slik musikk jeg liker», sier Kinga og ler.

Stemmer det at du har sagt hvis du kunne reise tilbake i tid ville du tatt leksjoner hos Jako Pastorius? – Ja, han er min helt. Det jeg liker med Jako er at jeg føler at han utrykte noe mer enn bare å spille musikken. Når han stod på scenen virket det som om folk befant seg i en annen verden. Jeg skulle også sykt gjerne opplevd Oscar Peterson. De er mine to største musikalske helter. I fjor fikk jeg sjansen til å spille med Marcus Miller. Det er faktisk noen drømmer som går i oppfyllelse, og det var en av dem. Jeg har vært på konserter og stått foran scenen sammen med pappa og broren min, og du vet, wow der er Marcus Miller, han er så bra. Så plutselig står jeg sammen med ham på scenen. Det var et stort lykkelig øyeblikk. Han var en utrolig hyggelig fyr også.

Hva hører du selv på når du skal la deg inspirere? – Jeg hører egentlig på all mulig musikk. Det er mange som sier at hvis du kan spille jazz så kan du også spille andre typer musikk, som pop, men jeg opplever ikke helt at det er slik. Du må spille på en annen måte. Det viktigste er for at det skal bli bra er at du virkelig må elske den musikken du spiller. Det er en utfordring med all musikk å spille den bra. Mange jazzmusikere er kanskje litt overlegne og sier at det der er enkelt, det er jo bare fire akkorder i den sangen. Jeg mener at det ikke er riktig, fordi det skal spilles slik det føles. Det er aldri lett, og derfor respekterer jeg all slags musikk som blir spilt bra. Hva var spørsmålet igjen, hva jeg lar meg inspirere av? Det er mye interessant musikk i Polen og mange unge musikere som spiller jazz. Utfordringen er kanskje i større grad å få de unge til å høre på andre ting enn disco og pop. Det er der jeg forsøker å være en inngang for min generasjon til en annen type musikk. Selv hører jeg mye forskjellig, men blues er kanskje det jeg hører mest på. En del musikk fra litt tilbake tid, og igjen dukker mine gamle helter, Jako Pastorius og Oscar Peterson, opp på spillelisten. Esmeralda Spalding synes jeg er fantastisk, og Avishai Cohen er en stor inspirasjonskilde.

›

Du er kanskje også i ferd med å bli en inspirasjonskilde. Har du noen gode tips til andre unge musikere?

– Ja, jeg har et godt råd hvis du vil spille et instrument; spill hver eneste dag, og vær systematisk i måten du øver på. Ikke spill fem timer en dag, og dropp de neste dagene. Lek mye, ikke stress og når du står på scenen må du aldri begynne å tenke på hva folk tenker om deg. Spill med hjertet. Å stå på scenen er den største utfordringen for meg. Det er ikke lett å spille foran en hel haug med folk og være rolig og trygg, men jeg har hatt stor fordel av å starte sammen med familien. Å finne trygge rammer er et annet godt råd.

Kanskje finne et godt instrument også? Du har en Fender Jazz Bass, er det drømmebassen?

– Min er en ganske ung bass fra 2009, laget i Japan. Drømmen min er å ha en som er skikkelig gammel og slitt, både på grunn av hvordan den ser ut og lyden. Estetikken er viktig, og en bass som ser litt herpa og brukt ut får en annen personlighet. Lyden av Fenderen er uansett mitt førstevalg, men jeg har også en Greco bass fra Gibson. Den bruker jeg innimellom på veldig rolige sanger, men det er Fenderen som gjelder.

– Den bassgitaren, den er i familien den også, det er kjæresten hennes, skyter pappa inn og får et «jada, den vitsen har jeg hørt før»­nikk fra Kinga.

Hva vil du oppnå? Hvis du forsøker å se litt lenger fram i tiden?

– Jeg forsøker å være i øyeblikkene, og akkurat nå er det kult å være i Norge og bli intervjuet. I dag tidlig var jeg i Polen, og nå har musikken min tatt meg hit. Hvor jeg er framtiden vet jeg ikke, jeg vil ha en familie, men det må være musikk uansett. Jeg tror målet mitt må være å ikke bli noe annet enn det jeg er, skape musikk som føles riktig og å dele musikken min med alle som vil høre. Nå snakker vi jo engelsk, og det er ok, men jeg må innimellom lete etter ord og det føles ikke alltid presist. I musikken er det ingen barrierer og jeg opplever at jeg kan uttrykke både følelser og tanker gjennom det jeg spiller. Musikken er et språk hvor jeg virkelig kan være den jeg er. Jeg vil snakke med mennesker gjennom å bruke musikken, og derfor er det viktig for meg å møte mennesker og stå på scenen. Det er bare der jeg kan kjenne at det er noe som går begge veier.

Her blir til slutt pappa Irek så engasjert at han skyter inn en kommentar. – Det er noe annet enn i studio. På scenen er det er en forbindelse med musikerne som er helt annerledes når de kan kommunisere. Jeg sier ikke

det fordi jeg er faren hennes, men Kinga er virkelig bra på scenen. Hun kommuniserer med publikum også, ikke bare med musikken, hun snakker også, og viser at hun setter oppriktig pris på å møte publikum. Jeg tror hun har et ønske om å få publikum til å føle seg som en del av familien. Ja, eller bandet da.

Det er jo ikke alle jazzartister som snakker eller kommuniserer særlig mellom sangene? – Nei, men det er viktig for meg. Akkurat som jeg forsøker å være tilgjengelig på Facebook og i sosiale medier. Det gir meg en mulighet til enkelt å kommunisere med mange. Hvis jeg tør å være litt personlig kan de også få et forhold til meg. Ikke bare til musikken. I disse kanalene er det nok stor forskjell på min generasjon og de som har vært før meg.

Tilbake til de 22 millioner visningene. Det må nesten føles som å ha en hit, føler du et press for å følge opp suksessen?

– Nei, det bare inspirerte meg til å gjøre mer, og det er kvalitet som gjelder.

Jeg vil forsøke å ha fokus på bildene, og at hele pakka skal være bra. Jeg er ganske kritisk til meg selv, og ønsker å gjøre ting skikkelig. Det er så mange ting som ligger ute på alle mulige plattformer, så for å skille seg ut må det være en ekstrem kvalitet på alt. Faktisk så var det broren min, Patryk, som også er lydtekniker, som gjorde både lyd og bilder på Tears in Heaven. Han var egentlig ikke så veldig interessert og hadde ikke tid. Jeg måtte mase og si kom igjen, vær så snill, kan vi ikke bare gjøre det. Han ga seg til slutt, men la vel ikke hele sjela i det. Når vi begynte å nærme oss 20 millioner visninger var han mer ydmyk: Wow, hva skjedde der, hadde vi visst det så skulle vi lagt litt mer jobb i det. Kanskje det hadde skjedd uansett, eller hvem vet, kanskje ikke.

Det åpnet i hvert fall en del dører? – Indonesia, Portugal, Sveits, Tyskland, Spania og Norge, den lille familiebedriften vår var plutselig over alt. Alt som skjer er både sjokkerende og fantastisk samtidig. I Tyskland står det til og med folk utenfor som ikke kommer inn. Folk har begynt å høre om meg, og kanskje det ryktes at jeg er god. Så nå må jeg bare levere. Nå er det jeg som er sjef i familiebedriften, og må sørge for at det blir valuta for billettene, sier King Głyk og oppfordrer MaiJazz­publikum til å komme på familiebedriftsbesøk. 

Drit i pensjonssparing, kjøp deg et stereoanlegg.

Sonus faber Sf16

Et komplett trådløst anlegg som har alt, inkludert fantastisk lyd og futuristisk design. Er salg nå til den nette sum av 99 999,-

Vågsgata 7, 4306 SANDNES | M 900 16 116 | www.avarer.no

CHASING TRANE

John Scheinfelds dyptgravende portrett av John Coltrane er vel verdt å se. At listen over medvirkende i filmen teller navn som Denzel Washington, Bill Clinton, Sonny Rollins, Carlos Santana, Wayne Shorter, Kamazi Washington og Wynton Marsalis viser med all tydelighet hvor stor påvirkning og innflytelse John Coltrane hadde løpet av sitt alt for korte liv. Dokumentaren gir oss er godt bilde av mennesket og hva som lå bak musikken han skapte. Filmen er godt balansert med intervjuer, tilbakeblikk og unike arkivopptak.

«I just thought, Oh, my God, this guy, his mind and his heart is so there in a place that everybody ought to reach for», sier Bill Clinton i filmen et forsøk på å beskrive Coltrane.

Chasing Trane er tilgjengelig på Netflix for alle som vil ha jazz på tv’en.

OPEN LAND MEETING JOHN ABERCROMBIE

Arno Oehri og Oliver Primus står bak dokumentaren om John Abercrombie som vil bli tilgjengelig på DVD og streaming i løpet av våren 2018.

«Open land» gir et autentisk, uforglemmelig og intimt portrett av jazzlegenden John Abercrombie som døde august 2017. Dette møtet med den fantastiske musikeren er poetisk og med en fortettet atmosfære som minner om Abercrombies musikk. «Open land» er et subtilt og personlig portrett som gir innblikk i livet og arbeidet til denne fremragende kunstneren. Å få et glimt av genialitet på et slikt intimt nivå er rett og slett en åpenbaring. Sitatet er hentet fra abercrombiefilm.com, og der kan også traileren sees. Det er god grunn til å stole på rapportene fra filmfestivaler verden rundt som melder om en vellykket dokumentar om en stor musiker og personlighet som ikke lenger er blant oss.

STILLFAREN MELODIFRYD

Mathias Eicks «Midwest» traff verden som en melodisk åpenbaring for tre år siden, og melodifryden vibrerer ikke mindre på «Ravensburg», trompeterens nye og fjerde ECM­album. Komponisten Eick står på ny fram som de enkle, men likevel stemningsladede melodienes mester, og han har nok en gang valgt en fortellerstemme som yter dem rettferdighet: Sin egen varme og hele trompettone kombinasjon med Håkon Aases fiolin, Andreas Ulvos piano, Audun Erliens el­bass, Torstein Lofthus’ trommer og Helge A. Norbakkens trommer og perkusjon.

Det betyr at bare sistnevnte er igjen fra «Midwest»­besetningen, men det finnes noen lange linjer her likevel: Erlien er med på Eicks første ECM­album, «The Door» (2008), og både han, Ulvo og Lofthus deltar på det andre, «Skala» (2011).

Ramme

De åtte melodiene som utgjør «Ravensburg» lar seg godt høre som en suite, og ifølge Mathias Eick er (opplevelsen av) «familie» både arbeidstittel og ramme for prosjektet. Låttitlene understreker dette, en av Eicks bestemødre kom fra den tyske byen med puslespill­navnet som både er albumtittel og navnet på en melodi, og tur og orden følger «Children», «Friends», «Parents», «Girlfriend» og ikke minst den betagende avslutningsperlen «For my Grandmothers». Her går Eicks lyse stemme, Ulvos vare piano og Aases vakre fiolintone opp i en høyere emo­enhet, og et bedre ekstranummer er det vanskelig å høre for seg. Titlene til tross, er det likevel fullt mulig – kanskje best – å nærme seg denne musikken uten «familie­føringen». Det trengs ingen stikkord for å fryde seg over hvordan for eksempel Lofthus og Norbakken skaper et stillferdig, men enormt driv med sitt intuitive samarbeid, og heller ikke for å nyte hvordan Eick og Aase opererer unisont eller dialog over Ulvos rike pianistiske underlag og Erliens lekne forening av oppgavene som drivverk og harmonisk ankerfeste. I det hele tatt utformes og overleveres melodiene et samspill med masse lekre detaljer og tilpasninger, og heller ikke solistisk – Eicks melodiføringer og noen korte, men fine kor fra Ulvo og Aase – lider «Ravensburg» av påtakelige svakheter.

Stemmebruk

At Mathias Eick flere ganger velger å supplere trompetlyden mwed sin egen, ordløse sang, er et nytt og vellykket innslag uttrykket hans. Her bidrar det til albumets gjennomgående stemning av hverdagslig nærhet, mindre de livlige forløpene enn øyeblikkene av ro og med streif av vemod, men uansett er det fristende å se stemmebruken som nok en utvidelse av multi­instrumentalisten Eicks klangpalett. Den betyr også nok et steg en kunstnerisk modningsprosess som har pågått lenge, og med stadig nye imponerende resultater helt siden Den Internasjonale Jazzfestivalorganisasjonen IJFO kåret ham til «Årets internasjonale jazztalent under 30 år» 2006. 12 år og fire ECM­album seinere synes det klart at IJFO gjorde et klokt og framsynt valg, for øvrig likhet med hva organisasjonen gjorde året før da Kjetil Møster ble den samme heder til del.

Terje Mosnes

MATHIAS EICK, Ravensburg ECM/Naxos

FOTO COLIN EICK

JAN OLE OTNÆS ER DAGLIG LEDER FOR VICTORIA NASJONAL JAZZSCENE, MEN DE HAR OGSÅ ET OPPDRAG SOM GÅR UT PÅ Å STYRKE HELE JAZZFAMILIEN I NORGE. DET KOMMER ARTISTER, ARRANGØRER OG IKKE MINST PUBLIKUM TIL GODE.

Selv om det er en helt vanlig mandag formiddag strømmer det jazz ut fra Victoria det daglig leder Jan Ole Otnæs åpner dørene og ønsker velkommen inn. Han mener at det er en av de aller største fordelene med å ha en egen scene, og ikke bare være en organisasjon som ikke har et fast tilholdssted.

– Det er et attraktivt lokale for å gjør innspillinger, og innimellom har vi preproduksjoner før konserter og turneer. Av og til fungerer vi nesten som et øvingslokale, men det er jo bra at huset er bruk. Vi har det som skal til av instrumenter og utstyr, hele riggen står klar. Akkurat nå er det Martin Myhre Olsen som er her. Han har samlet et større band som har øvd her noen dager, så skal de gjøre en innspilling og ha konsert. Det er en ganske vanlig aktivitet her. Vi liker at det er aktivitet og liv i huset, det er noe vi oppfordrer til, sier Jan Ole Otnæs høyt for å overdøve musikerne som øver på scenen. Det musikalske bakteppet roer seg etter hvert, jazzmusikere må også spise lunsj. Det er nok en fordel for samtalen med Jan Ole som er en svært engasjert, men samtidig lavmælt nordlending.

feltet i hele Europa. Så sånn sett så stemmer det kanskje litt fortsatt, litt edderkopp og med årene kanskje litt gråere også.

Tenker du at det er spesielt viktig for jazz og andre kulturformer et smalere nedslagsfelt å bygge nettverk for å ta nok plass i offentligheten?

«Hvis

Du ble en gang beskrevet som jazzens grå eminense, men nordlendinger er vel strengt tatt mer kjent for å være fargerike?

– Ja, det kan du si. Jeg tror det var for en del år siden i magasinet Ballade det dukket opp. Det var en sånn kåring av folk med makt bransjen, og da stod det vel om meg at jeg var «nordlending ­ grå eminense med høy edderkoppfaktor». På den tida var det nok litt sant også, jeg satt i en hel masse råd og utvalg. Grå derimot, det kjenner jeg ikke igjen. Akkurat nå har jeg dette oppdraget som daglig leder på Nasjonal Jazzscene, tillegg leder jeg et fagutvalg kulturrådet som gir støtte til festivalene og arrangører og så sitter jeg styret i Europe Jazz Network. Der er det organisert over 120 aktører innenfor jazz­

– Ja, det tror jeg er viktig. Jeg har vært engasjert både i Norsk Jazzforbund og Norsk Jazzforum og jobbet med å organisere jazzen i Norge. Det er litt spesielt at vi har vært godt organisert siden midten av syttitallet. Samtidig har vi hatt klare planer for hva vi ønsket å gjøre, og jeg tror det er disse to tingene som har bidratt til at norsk jazz står sterkt dag. Det gjelder både kunstnerisk, faglig og organisatorisk. Det å ha en sterk organisasjon som jobber med å legge til rette for et bredt og godt jazzmiljø gir artister, arrangører, klubber og festivaler større muligheter. Det er utrolig viktig for musikerne, noe som også kommer publikum til gode. Det er en av de tingene vi har fått mye skryt for, både nasjonalt og internasjonalt, at vi har vært flinke til å plassere norsk jazz i kulturlandskapet. Det er ikke noe som skjer automatisk, og at jazz nå er likestilt med annen musikk er heller ingen selvfølge. Vi lå langt etter klassisk musikk, men nå føler vi at vi er et helt annet sted enn det vi var for 30 år siden. Det har vært systematisk jobbing for å komme hit vi er i dag.

Hvilken rolle skal Nasjonal Jazzscene ta i det landskapet? Hva er de viktigste oppgavene ut over å være en aktuell konsertarena?

– Vi skal i tillegg til å være den beste klubbscenen i landet også ha en rolle som rådgiver og koordinator for jazzklubbene i Norge. De første årene vi var her brukte vi all energien på å etablere oss i Oslo, da satt jeg i styret og hadde ikke noe med den daglige driften å gjøre. Nå har vi skiftet fokus og forsøker å ta mer rollen som tilrettelegger. Det var en omflakkende periode først, og vi flyttet rundt på forskjellige scener uten å ha noe fast. Deretter var vi samboere med Cosmopolite et par år før vi flyttet til Victoria hvor vi kan feire 10 årsjubileum i april. Vi har blitt godt etablerte og fått mulighet til å skifte litt fokus. Vi skal fortsette å være en viktig scene på Karl Johan, men vi skal også hjelpe andre arrangører rundt om i landet. Spesielt for å bidra til å heve kompetansen til andre scener og arrangører, og til å koordinere artister og turneer. Det vi gjør her skal alle kunne dra nytte av. Nå har vi endelig både tid, litt ressurser og ikke minst kompetanse i vår organisasjon som gjør dette mulig.

Vi har i det siste produsert turneen til Ola Kvernberg og Joshua Redman som gikk til seks norske arrangører. En lignende turnéproduksjon gjorde vi med bestillingsverket til Susanna Wallumrød fra Vossa jazz. Vi har akkurat hatt premiere på det nye prosjektet til Stian Westerhus, og det skal ut på turne til høsten. Dette er eksempler vår misjon som en nasjonal scene –at vi ikke bare skal ta en passiv rolle. Vi skal gjøre vårt for å sørge for mer og bedre jazz i hele Norge, sier Jan Ole og tar en sjelden pause før han fortsetter.

– Nå i vinter var for eksempel en av produsentene våre og jeg i New York. Da hadde vi møte med agenter for å plukke opp det som var av planer for høsten 2018. Den informasjonen blir distribuert til de scenene og arrangørene som er interessert. Akkurat det med å dele informasjon og kunnskap er en viktig del av vårt oppdrag. Det kan bidra til at store navn ikke bare ender i de aller største byene, men også kan oppleves andre deler av landet.

Er det spesielt for Norge at det er et fravær av konkurranse, og i stor grad et prestisjeløst samarbeid? – Jeg tror nok at det samarbeides godt andre steder også, men det som kanskje er spesielt er nettopp det at vi er så godt organisert. Det gjør det enklere å få til samarbeid. Jeg vet ikke om noen andre eksempler på en slik systematisk tilnærming. Samtidig er vi jo også konkurrenter med andre aktører, men hvis vi bare ser på hvordan vi skal konkurrere vil vi tape alle sammen. Det er mange bransjer som kunne hatt nytte av å tenke som oss, og systematisk se etter muligheter for å utnytte arbeidet vi legger ned til å skape felles fordeler. Vi samarbeider hvert eneste år med festivaler som MaiJazz og Jazzfest i Trondheim om å booke artister til de tre scenene, og når vi kan legge inn et felles bud er det lettere enn om vi gjorde det en og en. Det gjør jobben lettere for oss og agentene, artistene blir fornøyde og et større publikum får oppleve fantastisk musikk.

Hvordan

Nasjonal Jazzscene utvikle seg? Dere har jo allerede hatt enormt store navn på scenen her, Chick Corea hadde sannsynligvis kunne dratt et større publikum på en annen scene. Hva skal egentlig til for å gjøre Nasjonal Jazzscene større?

– Jeg jobbet som festivalsjef i Molde i mange år, og der bygde jeg opp et stort nettverk av agenter og management. Det har vært nyttig i jobben med å skape en merkevare av Victoria. Jeg husker godt den første runden vi hadde med problemstillingen – er scenen stor nok? Det var en diskusjon med managementet til Brad Meldhau som mente at vi ikke kunne sette han opp her, men at vi måtte arrangere konserten et annet sted. Vi stod på vårt og sa at hvis dere ikke vil være her så kan dere jo arranger med noen andre, men resultatet ble to konserter med Brad Meldhau her på Victoria. Det løsnet litt etter det og vi har blant annet hatt John McLaughlin og Gregory Porter og alle synes det er veldig kult å spille på en så intim scene hvor kontakten med publikum er ekstremt god. Chick Corea sa forrige gang han var her: Let’s do a week next time! Det er jo ikke sikkert det blir slik, men han var hvert fall svært fornøyd. Vi tenker heller at vi tar litt høyere billettpriser eller gjør flere konserter. For oss har det vist seg å være en bedre løsning enn å velge en annen scene.

Tror du at publikum forstår hvilke artister som står på scenen, at det er unikt å oppleve verdensnavn på slike små scener?

– Ja, det skjønner de absolutt og tilbakemeldingen vi får er fantastiske. Det er jo en litt morsom historie, og kanskje det var begynnelsen på hvorfor dett har utviklet seg. Det var Dee Dee Bridgewater som var i Oslo og spilte på konserthuset, og garderoben bladde hun i et program som lå der. Der oppdaget hun at Mike Stern skulle spille på Victoria. «Mike Stern is playing in Oslo, can we go and say hello to him?». Ja, det er jo ikke lange biten, så det skulle la seg ordne. Dee Dee kommer

skal

jeg skulle gi et råd til alle som driver med jazz i Norge; Presenter den beste musikken. Kvalitet må komme først. Ferdig.»

UNIKT: Victoria Nasjonal Jazzscene lokalene som har vært både kino og teater siden åpningen i 1915.

inn og blir stående rett ved inngangen og utbryter høylydt: «What the fuck, why didn’t I play here?».

Da satt jeg i styret for Victoria og jeg kjenner agenten hennes ganske godt, så jeg ringte like greit og sa at neste gang hun kommer til Europa, spør om hun vil spille på Victoria. Da sa han med en gang, nei. Det var en alt for liten scene. Jeg gav meg ikke og sa at han kanskje skulle ta den praten med henne før han bestemte seg. Siden den gang har hun spilt her tre ganger. Det er jo litt sånn, at når disse artistene er i New York så spiller de på Blue Note, Village Vanguard eller Birdland som er på vår størrelse, eller faktisk mindre. Så det er jo noe de er vant til å gjøre.

utrolig viktig klubb i lang tid. Ronnie Scott’s er en attraksjon i seg selv og selger fullt hus nesten samme hvem som står på scenen. Det samme gjelder Birdland og Blue Note i New York, men Bimhuis i Amsterdam har nok en profil som er nærmere vår. De gjør også smalere konserter og ofte med lokale artister. De små britiske bandene som er på vei opp spiller ikke på Ronnie Scott’s, men hos oss er det viktig å gi unge artister muligheten til å stå på en profesjonell scene foran et publikum. Det er en satsning som fra vår side er satt system. Vi har en serie med konserter som heter Uhørt, og der presenterer vi unge, uetablerte band. Først og fremst norske, men også etter hvert band fra andre land.

Hvorfor er det ikke er like naturlig her?

– Det er fordi det er større penger på de store scenene, men også i resten av verden finnes det mange klubber på vår størrelse hvor artistene virkelig ønsker å spille. Like gjerne det som de største scenene, og så lenge vi kan betale anstendige honorarer og får publikum til å forstå at dette er en begivenhet så vil vi lykkes. Jeg tror at vi må tørre å si at dette faktisk gir folk muligheten til å oppleve virkelig eksklusive møter med artister. Jeg husker en gang mens jeg var sjef for kulturhuset i Bodø, så hadde vi klart å få en konsert med Vladimir Asjkenazi. Jeg var i lokalavisen og skulle selge inn at dette var en sensasjon, problemet var bare at ingen skjønte at det var stort. Det varte helt til det dukket opp en musikkinteressert sportsjournalist som mente at det var sammenlignbart med at Maradona skulle spille på Aspmyra Stadion. Det var først da det ble stort. Det handler om å forstå dimensjonene.

Verden er full av flotte og berømte jazzklubber og scener, er det noen av dem som du tenker at har noe til felles med Victoria?

– Av de kjente scenene som mange kjenner til er det noen som har likhetstrekk med oss. Ronnie Scott’s London er nok litt mer kommersielt drevet, men det er klart at det har vært en

Sett utenfra så virker det som om festivalene, arrangørene og jazzklubbene hele tiden forsøker å heve nivået, samarbeide og støtte opp under strømmen av nye talenter? – Ja, jeg opplever at vi i jazznorge tar et stort ansvar, det er mange eksempler på det. Festivalene er flinke til å etablere lokale samarbeid med universitetene og musikkmiljøene. Vi avslutter sesongen her midten av mai og etter det så har vi tre uker med eksamenskonserter for studentene på jazzlinja ved Musikkhøgskolen. Tidligere ble konsertene holdt på konservatoriet, og da spilte de for hverandre. I fjor hadde vi ca 50 konserter og over 3000 publikummere. På eksamenskonserter! Det gir en annen følelse å spille for folk som har kommet for å høre. På skolen blir det jo som huskonserter, men her blir det mer ekte og på alvor forhold til den virkeligheten de kommer til å møte. Det er en del av

Økonomi er jo et tema som kan ta nattesøvnene fra arrangører og festivalledere, men da er det godt nytt at bevilgningene til jazzfestivalene har økt med 24 prosent. Er det en endring i kulturpolitikken eller nødhjelp når sponsormarkedet svikter kultursektoren?

– Tildelingen som var høsten 2017 var den første i ny ordning, tidligere hadde vi knutepunktfestivalene som lå under kulturdepartementet, og de andre festivalene under kulturrådet. Da den nye ordningen ble etablert var målet å løfte nivået og kvaliteten. Det måtte en økning til for å klare det, nesten 10 millioner ekstra for å løfte de festivalene som kanskje ikke hadde fått de nødvendige midlene. Det var mange gode søknader, og det var mulig å foreta et løft for svært mange. Ikke bare jazz, men også pop, rock og klassisk. Målet

vårt er få til enda et løft enda større grad utjevne forskjellen mellom de som får mye og de som får lite. Jeg må få legge til at kvaliteten på norske festivaler jevnt over er svært høy, uansett sjanger, men forskjellen er nok at de som ikke satser på de mest kommersielle navnene faktisk trenger et tilskudd fra offentlighet. Det er jo et reelt problem at sponsormarkedet ikke er det beste, og i forhold til idretten så sliter vårt felt med synlighet de store mediene. Det er mindre eksponering, men mange bedrifter er likevel flinke til å utnytte mulighetene som ligger gode kultur­ og konsertopplevelser.

Blir det ofte en kamp for å overleve og sørge for et levedyktig økonomisk grunnlag, mer enn å ha fokus på kvalitet og et godt kunstnerisk innhold?

– Ja, det er krevende, og konkurransen har eskalert. Da jeg kom til Molde som festivalsjef i 2001 var det én festival i uke 29, det var oss, da jeg dro fra Molde 2013 så var det 10 – 15 festivaler i den samme uka. Da er det klart, selv om Molde er en jazzfestival og målgruppene er forskjellige, så er det jo en reell konkurranse. Jeg tror også at publikum i dag er mindre trofaste mot en sjanger eller en stil enn de var før, og vi shopper opplevelser mye friere enn før. Mange drar jo også på festival for å oppleve musikk sammen med andre, og for mange er felleskapet og den gode festivalfølelsen like viktig som hvem som står på scenen. Det mest positive, siden konkurransen er så stor, er at tilgangen på artister er god. Jeg har et inntrykk av at det er en haug med internasjonale navn som plutselig kan betegnes som norgesvenner.

Apropos store navn, det går et rykte om at den første konserten du satte opp var med Keith Jarrett. I Mo Rana? Hva i all verden var det som skjedde der?

– Hehe, det var den historien. Det begynte vel med at jeg engasjerte meg Nordnorsk Jazzforum i 1969, og ble en slags lokal representant. Det var vel grunnen til at jeg fikk en telefon om vi kunne tenke oss å arrangere konsert. Det var Attila Horvath, den legendariske sjefen for Club7, som ringte. Jeg hadde jo bare hørt om han, og når han stilte spørsmålet på et gebrokkent norsk om vi ville arrangere konsert med Keith Jarrett var jeg helt sikker på at det var noen som kødda med meg. Jeg la heldigvis ikke på, og skjønte at det faktisk var den litt myteomspunne fyren jeg hadde på tråden. Så det endte med at vi var tre kompiser som sa: Ja, det her skal vi faen ta meg gjøre.

Og det funka?

– Ja, på et vis. Det ble en spesiell konsert. Vi hadde jo solgt inn dette på litt falske premisser. Vi var jo bare 18­19 år og for oss var Jarrett en stor helt. Det var en plate på den tida med Charles Lloyd, Love in – Live at Fillmore, og på den skiva spilte Jarrett. Der var det også en låt fra The Beatles; Here, There and Everywhere. Vi gikk jo på videregående, og i hvert storefri mange uker spilte vi den og reklamerte uhemmet for konserten. Det ble jo ikke helt sånn. Det hele starta forsiktig med My Back Pages og Lay Lady Lay før det gikk over i et mer fritt og improviserende landskap. Det var ikke publikummet i Mo i Rana helt klar for. Sånn sett ble det nok for alle parter en blanda opplevelse, men vi solgte 324 billetter til kroner 6 og kroner 8. Ikke så verst i Mo i Rana, i 1969. Uansett så ble jo det på mange måter starten på min karriere. Jeg møtte faktisk Keith Jarrett på gata i Oslo et par år etter konserten i Mo i Rana da han var her for å spille med Miles Davies, og han kjente meg faktisk igjen. Vi hadde en hyggelig prat, men da jeg møtte han noen år senere hadde jeg gått i glemmeboka. Det var nok tross alt en mer skjellsettende opplevelse for meg enn for han. Det var lærerikt på mange måter, og når alt kommer til alt er det fortsatt ønsket om å gi folk flotte musikkopplevelser som driver både meg og alle andre som jobber med dette. 

VICTORIA NASJONAL JAZZSCENE

Nasjonal Jazzscene ble etablert på Victoria 23 april 2008, og har 10­årsjubileum år. Det skjedde etter at det norske jazzmiljøet hadde kjempet en lang kamp for å etablere en sentral organisasjon og en scene. Før 2008 eksisterte Nasjonal Jazzscene som en prøveordning, først uten et fast tilholdssted og så et par år på Cosmopolite.

dag er scenen ikke bare et sted for levende musikk, men også en organisasjon som har fokus på å samarbeide og være en støtte for andre arrangører, festivaler eller jazzklubber. Nasjonal jazzscene har blitt en fast post på statsbudsjettet

Maijazzen starter på Ostehuset

Hver dag baker, steker og koker vi god, ren mat fra bunnen av for å gi deg en god måltidsopplevelse. Og litt ekstra energi til jazzfoten.

ostehuset.no

Det er mange som kanskje har kommet opp med en liten sitatperle, men det er ingen som har vært i nærheten av Miles Davis.

Favorittspalten til alle som tenker at alt kan bli litt bedre, og at det nesten er helt sikkert at det finnes en mer optimal løsning et eller annet sted ute i verden. Det eneste du må gjøre er å finne ut hvem som produserer den vidunderlige dingsen som var akkurat det du trengte. Det kan vi hjelpe deg med.

EN UENDELIG STRØM AV NYTELSE

iEast er en unik streamer som kobles til hvilket som helst stereoanlegg. Hør forskjellig musikk i opptil åtte forskjellige rom. Utrolig enkel bruk, med fjernkontroll slik at du kan styre musikken akkurat slik du vil uten å løfte rumpa fra sofaputene.

Stream Pro M30 fra iEast è ieast.net

HVOR HØY OPPLØSNING TRENGER DU? EGENTLIG?

Du som trodde dvd og blu­ray var historie, beklager. Enda verre for alle som ikke en gang har fått med seg det fysiske formatet 4K UHD. 4K peker på oppløsningen 4000 piksler, UHD står selvfølgelig for Ultra High Definition.

Panasonic tar 4K (i tillegg til dvd og blu­ray) platene dine til et usannsynlig high­end nivå, men du må jo selvfølgelig ha et UHD­tv, her er det ikke lenger nok med HD. Uansett er flaggskipet av en spiller her, endelig! Eller ikke helt foreløpig, ryktene sier at du vil finne den butikkene høsten 2018. Den ligger heller ikke på nettsidene til Panasonic, men et google­søk vil lede deg til strålende og forventningsfulle omtaler av Panasonic DP­UB 9000 4K Player.

DP­UB9000 4K Player fra Panasonic

è panasonic.com

BLI KONGEN AV MØTEROMMET

Det er ikke bare hjemme små teknologiske dingser kan gjøre en stor forskjell. Denne lille rakkeren gjør deg til en ubestridt hersker i et hvert møterom. Fisk den opp av lomma og plugg i3­Sync i PC’en din, trykk på knappen og vipps så har du din skjerm på projektoren ut en kabel. i3Sync er egnet for å imponere selv de mest blaserte møtedeltagerne.

i3­Sync fra i3 learning

è i3-learning.com

MULIG AT NOEN TROR DET ER UMULIG

Linn flytter fjell for at du skal å den beste musikalske opplevelsen du noen gang har hørt. Urika II RIAA får mer musikk ut av rillene i vinylen enn noen gang før, og det ligner ikke noe du har hørt før. Det er også betryggende at ekspertene hos Linn bruker nettopp ørene som sitt viktigste verktøy sine bestrebelser for å overgå Tom Cruise. Mission Impossible på Prekstolen. Hah! Filmtriks, langt unna virkeligheten, men det du hører her er ingen bløff. Urika II RIAA fra Linn è linn.co.uk

Hvis du hadde funnet den annonsen på finn. no ville du nok vært skeptisk, og sannsynligvis tenkt at noen hadde tatt litt mye tran. Det er før du kjenner sannheten, ta med denne hvor du vil og trykk på play og opplev måpende fjes hvor enn du måtte se. Peachthree deepblue3 er intet mindre enn et lite monster som venter på å bli sluppet løs.

Deepblue3 fra Peachthree è peachtreeaudio.com

LITT STILLE PÅ JOBBEN?

James Loudspeaker er løsningen på det problemet. Det spiller ingen rolle om du er snekker og jobber utendørs eller om du sitter på et kontor. James Loudspeaker har produkter som med aller største selvfølgelighet takler begge deler utmerket. Høyttalerne 43Cube og Subwoofer EMB8 er produsert i høykvalitets aluminium av typen som ellers blir til fly, men kommer i flere fargevalg. Dette er tøffe saker som garantert vil lage leven på hvilken som helst arbeidsplass.

James Loudspeaker

è jamesloudspeaker.com

VERDT Å VENTE PÅ

Technics SL­1000R er for alle som er glad i vinyl og musikk. Du bør nok ha litt cash til overs. Rundt 250.000,­, men hvis du har det så kan jo dette være din nye platespiller. Denne er på vei ut i butikkene og anmeldelsene finner du på et internett i nærheten. Selv om prisen er beroligende høy er det likevel grunn til å tro at det blir ventelister for å sikre seg underverket som de mange påstår vil gjøre store ting for vinylplatene dine, ulempen er at den også vil gjøre relativt mye med privatøkonomien din.

SL­1000R fra Technics

ètechnics.com/no/

TEKST OLAV MYKLATUN FOTO PRODUSENTENE

KJEKK REISERADIO MED 440 WATT TIL SALGS!

ARTISTOMTALER

MATHIAS EICK GROUP

Mathias Eick Group åpner den 30. Maijazz festivalen. Han er plateaktuell med Ravensburg på det tyske plateselskapet ECM. Han er bare 37år, men har en imponerende rekke prestasjoner og samarbeid bak seg, blant annet med Chick Corea, Pat Matheny, Gjermund Larsen, og Manu Katche. Eicks musikk er egne komposisjoner, og en videreføring av den distinkte skandinaviske jazztradisjonen, men har også elementer av trompetmesteren Kenny Wheeler. I Mathias Eick Group uttrykker han noe som lyder overveid, men også nytenkende og farlig.

Mathias Eick – trompet, Andreas Ulvo – piano, Audun Erlien – bass, Håkon Aase – fiolin, Thorstein Lofthus – trommer

Hvor: Stavangeren

Når: Fredag 4. mai kl.19.00

VI FEIRER FRODE GJERSTAD

kan takke den energiske 70­åringen for at frijazzen står så sterkt i Norge. Frode pløyde denne marka fra Stavanger på slutten av 1970­tallet. Da hadde han ikke mange likemenn her på berget. Så idealisten søkte ut mot Europa og USA. Av internasjonale samarbeid kan Peter Brötzman, Evan Parker og Hamid Drake nevnes.

Det mest langvarige prosjektet de senere årene er Frode Gjerstad Trio, der han har med seg Paal Nilssen­Love og Jon Rune Strøm. Til Maijazz har han også med seg Øyvind Storesund (Cloroform). Velkommen til frijazzfest!

Frode Gjerstad – saksofoner, Paal Nilssen­Love – trommer, Jon Rune Strøm – bass og Øyvind Storesund – bass

Hvor: Spor 5

Når: Fredag 4. mai kl.19.30

PAN-SCAN ENSEMBLE

Frode Gjerstad feirer 70års dagen sin med en stor turné – vi er glade for at jubilanten også kommer på Maijazz! Frode har mottatt Norsk Jazzforums Buddy­pris og Stavanger Kommunes Kulturpris. Det er ikke mange som fortjener å bli omtalt som en pioner, men Frode Gjerstad er en av dem. Vi

Pan­Scan Ensemble ble satt sammen av Ståle Liavik Solberg og Paal Nilssen­Love høsten 2016. Ideen spant ut i fra et ønske om å samle musikere som har tilknytting til Blow Out (festival og konsertserie). Musikken er friimprovisert i tradisjon med band som Globe Unity, Spontaneous Music Ensemble og Brötzmann Chicago Tentet. Det er likevel musikk av i dag, med en kjerne av improvisatorer fra Sverige, Danmark og Norge; derav navnet Pan­Scan Ensemble. Velkommen en heftig frijazzkveld!

Lotte Anker, Anna Högberg, Julie Kjær –saksofoner, Emil Strandberg, Didrik Ingvaldsen, Thomas Johansson – trompet, Sten Sandell –piano, Paal Nilssen­Love, Ståle Liavik Solberg –trommer og perkusjon, Stig Gunnar Ringen – lyd

Hvor: Spor 5 Når: Fredag 4. mai kl. 22.00

TEKST HASSE ANDERSEN FOTO PLATESELSKAPENE

GJERMUND LARSEN TRIO

MED NORDIC

En nordisk folkemusikkscene med felles nordiske prosjekter er i fremvekst. Maijazz har alltid presentert noe av det ypperste på feltet! Derfor var årets valg enkelt ­ Gjermund Larsen Trio sammen med den svenske gruppa Nordic. Et norsk­svensk mestermøte! Utgangspunktet for denne konserten er Larsen sitt spesialskrevne verk for Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2015 – Salmeklang. På konserten får du høre de to trioene i glitrende samspill, tillegg til at de framfører sitt eget materiale hver for seg.

Gjermund Larsen Trio: Gjermund Larsen – fele, Sondre Meisfjord – kontrabass, Andreas Utnem – piano, trøorgel

Nordic: Anders Löfberg – cello og fele, Erik Rydvall – nyckelharpe, Magnus Zetterlund –mandolin

Hvor: Petri Kirke

Når: Fredag 4.mai kl. 21.00

Moon Hooch fra Brooklyn ble oppdaget som musikkstudenter da de spilte på t­banestoppene i New York. Bandet reiser ikke lenger fra stasjon til stasjon, men fra verdensdel til verdensdel. Med sin uvanlige besetning bestående av trommer og to saksofoner, spiller de en fantastisk kombinasjon av akustisk og elektronisk musikk.

Moon Hooch tilfører akustiske musikk med høy dansefaktor!

James Muschler – trommer, Mike Wilbur –saksofon, Wenzl McGowe – saksofon

Hvor: Folken

Når: Fredag 4. mai kl. 22.00

TORTUSA/BREISTEIN

NILS PETTER MOLVÆR

Nils Petter Molvær har en helt distinkt stemme både som trompetist, musiker og komponist. Det er spennende motsetninger i Molvær sin musikk som gjør den levende og forførende – en stillferdig kraft. Spillet hans har en urnordisk sus av natur, men er samtidig preget av elektronikk og moderne samtidsmusikk. Høsten 2016 gav han ut «Buoyancy», et album som balanserer mellom det tradisjonelle, det kontemporære og det komponerte og improviserte.

Nils Petter Molvær – trompet, Erland Dahlen –trommer, Geir Sundstøl – gitar, Jo Berger Myhre – bass, David Solheim – lyd, Tord Knudsen – lysdesign

Hvor: Folken

Når: Lørdag 5. mai kl. 22.00 (sittekonsert),-

«Mind Vessel» er det første albumet til duoen Tortusa / Breistein. Albumet slippes 16. mars på Jazzland Recordings, og de skal på albumslipp i Norge og Europa.

Saksofon er utgangspunktet for lyduniverset

Tortusa skaper ved å sample Breisteins saksofonspill og ta det inn nye forkledninger og teksturer.

Musikken er en langstrakt og pulserende reise, vakker i et øyeblikk og ambivalent et andre.

Uttrykket deres veksler mellom å være organisk og akkustisk, til å være digitalt, røft og industrielt.

Noen strekk er cinematiske og inspirert av futurisme og scifi, andre av norsk natur og de langstrakte horisontale landskap langs vestlandet.

Inge Weatherhead Breisten – saksofon, Tortusa – sampling

Hvor: Folken

Når: Lørdag 5. mai kl. 20.30

MOON HOOCH

GREGORY PORTER MED STAVANGER SYMFONY ORKESTER

Opplev Gregory Porters og Stavanger Symfoniorkester presentere Nat King Cole’s fantastiske musikalske verden. Med albumet «Nat King Cole & Me» gjorde Porter et dypdykk den legendarisk sangerens låter. Musikken på platen er arrangert av den anerkjente arrangøren og dirigenten Vince Mendoza, og vi er så heldig å få denne giganten innen jazz og populærmusikk til å lede Stavanger Symfoniorkester. Få med deg udødelig klassikere som «Smile» og «Nature Boy» på denne

PIXEL

KINGA GŁYK TRIO

«One of the most interesting bassists of the young generation!» (Jazz Forum). Dette er en av de mange godordene som blir sagt om den unge polske bassisten Kinga G yk. Hun startet som en sensasjon på sosiale medier innen jazz Euro, med ett usedvanlig høyt antall visninger. Hennes tredje album «Dream» på Warner Music har resultert at hun nå er å finne på plakaten over hele Europa, enten på klubbturné eller på festivaler.

Kinga Głyk – bass, Irek Głyk – trommer, Rafal Stepien – piano

Pixel omtales som ett trendsettende indie­jazzband. Alle medlemmene er sterkt tilstede norsk jazz om dagen, og sammen fyller Pixel spillesteder som North Sea Jazz Festival og Ronnie Scott’s bar. De har blitt et tett sammensveiset band, hvor alle skriver låter og kollektivt spiller seg fram til resultatet. Pixel spiller musikk som er vanskelig å beskrive, men lett å like!

Ellen Andrea Wang – vokal, bass, Hanna Paulsberg – saksofon, Jonas Kilmork Vemøy –trompet, Jon Audun Baar – trommer

Hvor: Varen Randaberg Kulturscene Når: Lørdag 5. mai kl. 16.00

ARMEL DUPAS TRIO

Franske Armel Dupas tar oss med på en reise gjennom drømmer, stillhet, kontraster, suggererende riff og heftige rytmer. Han lager særdeles personlig musikk, som relaterer seg til hans indre sjeleliv, hans historier, liv og erfaringer. Dupas lager progressiv jazz med et distinkt electro­rock­sound, motiv­basert, utforskende og filmatisk.

Armel Dupas – piano, Mathieu Penot – bass og Kenny Ruby – trommer

Hvor: Spor 5

Når: Lørdag 5. mai kl. 18.00

Hvor: Spor 5

Når: Lørdag 5. mai kl. 20.00

DAVID HELBOCK TRIO

Alle bør merke seg navnet David Helbock fra lille Koblach i Østerrike. Flere beskriver han som en av Europas mest spennende pianister. «Forklaringa på kvifor ein går på festival – konserten var eit fyrverkeri.» (Salt­Peaunts etter konserten på North Sea Jazzfestival Rotterdam). Helbock har tross sin unge alder allerede gitt ut 16 album på det velrenommerte plateselskapet ACT.

David Helbock – piano, Jojo Lackner – bassukulele, Reinhold Schmölzer – trommer

Hvor: Spor 5

Når: Lørdag 5. mai kl. 22.00

festforestillingen under Maijazz.

Gregory Porter – vokal, Chip Crawford –piano, Jahmal Nichols – bass, Emanuel Harrold – trommer, Tivon Pennicott – tenor sax, Ondrej Pivec – hammond

Hvor: Stavanger Konserthus – Fartein Valen

Når: Lørdag 5. mai kl. 18.00

DOMINIC MILLER TRIO

Stavangers publikum har nok hørt om Dominic Miller uten å være klar over det. Sist han var Stavanger var september 2017 – da sammen med Sting på DNB Arena. Miller har nemlig vært Stings gitarist i nærmere 30 år. Han er opprinnelig fra Argentina, men har bodd store deler av livet sitt i USA og England. «Whenever Dominic plays the guitar, he creates colour, a complete spectrum of emotions, sonic architecture built of silence as well as resonance. He lifts the spirit into higher realms» sier Sting om Miller.

Dominic Miller – gitar, Nicolas Fiszman – bass, Miles Bould – trommer

Hvor: Stavangeren

Når: Lørdag 5. mai kl. 20.00

JAZZINTRO 2018

Åtte unge lovende jazzband er plukket ut til Jazzintro 2018, så utover våren og sommeren spiller de om tittelen Årets unge jazzmusikere 2018. På Maijazz konkurrer Billy Meier og Shakai om finaleplassen på Molde Jazzfestival. Men vi presiserer der er ingen tapere denne tevlingen – bare vinnere!

Billy Meier blander elementer fra jazz, spacerock, hiphop og psykedeliske lydlandskap, bundet sammen med en overordnet ufo­tematikk. Bandet har vært et aktivt omtrent tre år og består av unge musikere med forskjellig bakgrunn og tilknytning til både jazz­ pop­ og folkemusikkmiljøet.

Henriette Eilertsen ­ fløyte, synthesizer, Hans P. Kjorstad – fele, Sander Eriksen Nordahl – gitar,

Martin Morland – bass, Ivar Myrset Asheim –trommer, sample pad, sampler Shakai er japansk og betyr «offentlighet» eller «samfunn.» Shakais musikk er leken, fylt med humor, utfordrende og noen ganger veldig seriøs. Musikken er variert og blandet, som en pose med Skittles.

Eline Rafteseth – kontrabass, Gabriela Garrubo – vokal, Martin Wright Thorsen – trommer, Sondre Berg Abrahamsen – gitar og Tancred Heyerdahl Husø – trompet

Hvor: Spor 5 Når: Søndag 6. mai kl. 15.00

HÅKON KORNSTAD

Håkon Kornstad har vært spydspiss for en hel generasjon unge jazzmusikere. Med de innovative bandene Kornstad Trio og Wibutee på slutten av 90­ og starten av 2000­tallet gjorde saksofonisten seg bemerket også utenfor Norges grenser. I 2009 befinner Håkon Kornstad seg i New York og får høre den italienske operaen Cavaleria Rusticana på The Met. Et par uker senere står han hos en pensjonert sopran på Upper West Side og gjør sine første stemmeøvelser. Få år senere har Kornstad fullført sin operautdannelse og er stadig å se på rollelisten ved Den Norske Opera. Til tross for en ny karriere i en helt annen musikksjanger forlot ikke Kornstad jazzen. I stedet fant han sin helt unike måte å kombinere de to sjangrene; i «Tenor Battle» møtes tenorsaksofonisten og tenorstemmen. Operaarier av Gluck og Bizet møter skandinaviske jazztoner. Resultatet er grensesprengende og unikt.

Hvor: Petri Kirke Når: Søndag 6. mai kl. 19.00

ARILD ANDERSEN MED FRODE ALNÆS, AUDUN KLEIVE OG TOMMY SMITH

Denne spennende kvartetten stod på scenen på den første Maijazz festivalen. Nå, 30 år senere er de alle samlet igjen som betydningsfulle utøvere på den internasjonale jazzscenen. De turnerer og har hele verden som arbeidsplass.

Arild Andersen er i en alder av 70 år er å finne på jazzscener Norge og verden. Frode Alnæs har jobbet tett med Andersen mange år. blant annet i «Dance with a Stranger». Audun Kleive har satt sitt preg som trommeslager på flere prosjekter, som hans lange samarbeid med Terje Rypdal. Skotten Tommy Smith er en av Storbritannias fineste saksofonister. For Maijazz er det spesielt å kunne samle denne kvartetten 30 år senere for en «reunion».

Arild Andersen – bass, Frode Alnæs – gitar, Audun Kleive – trommer og Tommy Smith –saksofon

Hvor: Folken

Når: Søndag 6. mai kl. 21.00 (sittekonsert)

BAKER HANSEN

MED JOHN PÅL INDERBERG

Baker Hansen vender tilbake til Maijazz sammen John Pål Inderberg. Inderberg er en nestor innen norsk jazz av drivkreftene bak jazzutdanningen ved NTNU og Trondheim Jazzorkester, og har samarbeidet både med Chick Corea og Pat Metheny. Baker Hansen begynte studiene ved Norges Musikkhøgskole der de tidlig begynte

de å jobbe med Chet Bakers musikk. Bandet har valgt ut velkjente skatter fra Bakers repertoar, og fornyet dem med sin egen signatur stil. Vokalisten synger på norsk, noe som gir publikum en helt ny opplevelse av låtene. Dette er Chet Baker Hallingdrakt med låter som «My Funny Valentine» og «I fall in Love Too Easily», omskrevet til «Min fine hjarteven» og «Eg vert så lett forelska» – nå med saksofonist Inderberg med på laget.

Stian Andreas Andersen – bass, Sigurd Rotvik

Hvor: Obrestad

Når: Søndag 6. mai kl. 19.00

Hvor: Sola Ruin Kirke Når: Mandag 7. mai kl. 19.00

Tunestveit – vokal, Thomas Husmo Litleskare – trompet ,Kjetil Jerve – piano, Tore Fjatjord –trommer, John Pål Inderberg – bariton saksofon

Fyr

Håkon Kornstad, tenor, tenorsaks, fløyte, loopmaskin Sigbjørn Apeland, harmonium, Lars Henrik Johansen, cembalo, cimbalon, Per Zanussi, kontrabass, sag, Øyvind Skarbø, trommer

Ralph Towner er en av verdens fremste gitarister og en betydelig komponist. Han var med å åpne den første Maijazz­festivalen. den anledning synes vi det er på sin plass å hedre artisten som har vært på den internasjonale jazzscenen i snart 50 år. Maijazz liker å utfordre Bjergsted Jazzensemble ved UiS, og hva kan være bedre i en jubileumsfestival enn å utfordre ensemblet til å møte en av de virkelig store innen jazzverden? Maijazz har også denne gang bedt den dyktige arrangør Tore Johansen om å arrangere den mangfoldige musikken til Ralph Towner.

Hvor: Stavanger Konserthus – Zetlitz Når: Mandag 7. mai kl. 19.00

CLOROFORM

I 17 år har Cloroform vært et overflødighetshorn av progressiv, kontroversiell og utfordrende musikk som ikke lar seg fange av sjangerterminologien. Med røtter i jazz og med et ønske om å eksperimentere videre i et elektronisk rockelandskap, låter Cloroform som ingen andre band. Kontrabass, trommer og keyboards med full turbo og et skyhøyt energinivå. Til konserten under årets Maijazz møter vi Kaada, Fjordheim og Storesund en mer variert og akustisk lyddrakt enn man er vant til å høre fra dem. Bandet vil presentere endel nytt materiale.

Jan Erik Kaada – tangenter, Børge Fjordheim – trommer og Øyvind Storesund – bass

Hvor: Spor 5

Når: Mandag 7. mai kl. 21.00

Cory Henry er tilbake på Maijazz. Sist han var i Stavanger var det med publikumsfavorittene Snarky Puppy. En gruppe han forøvrig har vunnet to Grammypriser med. Nå er han frontmann i eget prosjekt: Cory Henry & The Funk Apostles. Med musikalske røtter i gospel, jazz, soul og funk kan det forventes saftig orgeljazz fra en hardtarbeidende Cory Henry og hans heftige Hammond B3.

Cory Henry – keyboards, Nick Semrad – keyboards, Andrew Bailie – gitar, Sharay Reed –bass, Taron Lockett – trommer, Cleon Edwards – trommer.

Hvor: Folken Når: Mandag 7. mai kl. 22.00

CORY HENRY

RALPH TOWNER & BJERGSTED JAZZENSEMBLE UNDER LEDELSE AV TORE JOHANSEN

Overalt hvor Chick Corea og Trondheim Jazzorkester har reist sammen har de møtt stappfulle konsertsaler, som på gigantiske North Sea Jazzfestival i Rotterdam. Jazzbloggen SaltPeanuts oppsummerte konserten på følgende vis: «Det blir feil å dra fram høgdepunkt frå ein konsert som var strålande frå start til mål.» Vi gleder oss til gjenhøret med denne fabelaktige «duoen».

Chick Corea – piano, Erlend Skomsvoll –dirigent og arrangør, Sissel Vera Pettersen

– vokal og saksofoner, Martin Myhre Olsen

– saksofoner, Hanna Paulsberg – saksofoner, Kjetil Møster – saksofoner og bassklarinett, Eirik Hegdal – saksofoner og bassklarinett, Hildegunn Øiseth – trompet, Eivind Lønning – trompet, Øyvind Brække – trombone, Ole Morten Vågan – bass, Håkon Mjåset Johansen – trommer, David Solheim – lyd

Hvor: Stavanger Konserthus – Zetlitz Når: Tirsdag 8. mai kl. 19.00

DONNY MCCASLIN GROUP

Donny McCaslin – Grammy­prisvinnende amerikansk saksofonist, komponist og musikalsk pioner, tilbake til Stavanger. For det brede musikkpublikum fikk han sitt største internasjonale gjennombrudd som bandleder på David Bowies svanesang «Blackstar». Kritikere fremhevet McCaslin visjon og talent som et bærende element i utgivelsen. McCaslin har utviklet sin stil over 25 år, fra klassisk skolert jazzmusiker til allsidig komponist med inspirasjoner fra funk, rock, hip­hop og elektronika. «Beyond Now» fra 2016 er hans siste av hittil 12 album, der han utforsker videre sin fascinasjon for popmusikk fra ståstedet som jazzmusiker.

Donny McCaslin – saksofon, Jason Lindner – tangenter, Jonathan Maroon – bass, Zach Danziger – trommer

Hvor: Spor 5 Når: Tirsdag 8. mai kl. 21.00

Liveopptredenen til Beady Belle er kjent for sin nerve og temperatur. Med albumet «Dedication» har Beady Belle samlet alle inspirasjonstrådene til kjernen av hvem hun er. Det er levende, organisk, energisk, cool, emosjonelt, nært og ikke minst funky! Soul og R&B har alltid vært Beady Belles hjertebarn. «Bandet består av anerkjente musikere som alle er virtuoser med en tydelig signatur i spillet sitt», sier Beady Belle, «men viktigst av alt er at vi som en enhet finner gyngen og en felles forståelse av hva som skaper fremdrift. Finner vi dette, kan alt skje!», smiler hun.

Beady Belle – vokal, David Wallumrød –tangenter, Bjørn Sæther – trommer, Marius Reksjø – bass, Sofie «Fieh» Tollefsbøl og Anja Martine Mørk – backing vokal

Hvor: Folken Når: Tirsdag 8. mai kl. 22.00

BEADY BELLE

CHICK COREA & TRONDHEIMS

JAZZORKESTER UNDER LEDELSE AV ERLEND SKOMSVOLL

BUGGE WESSELTOFT MED DAN BERGLUND OG MAGNUS ÖSTRÖM

Denne fantastiske supertrioen hadde verdenspremiere på Nattjazz 2017. Nå er de klare for å spille siste konsert på Maijazz. Bugge Wesseltoft har lenge hatt lyst til å spille i en pianotrio igjen, og hva er vel bedre enn en trio med de gamle vennene Magnus Öström og Dan Berglund? I dette prosjektet vil de tre musikerne presentere en miks av jazz og progrock, forankret skandinaviske røtter med akustiske instrument og elektronikk om hverandre.

Bugge Wesseltoft – piano og tangenter, Dan Berglund – bass, Magnus Öström – trommer

Hvor: Stavangeren

Når: Onsdag 9. mai kl. 22.00

THE OZONE PROJECT

På årets Maijazz kommer Phil McDermott med fortsettelsen av prosjektet som startet 2017. Etter den vellykkete premiere på Spor 5 høsten 2017 har the Ozone Project gjengen valgt å videreutvikle prosjektet. Phil har med seg ni av regionens fremste musikere til å fremføre the Ozone Project. Dette er musikk sentrert rundt jazz, latin, funk, rock og R&B. Hvor går veien videre nå? Kom å hør!

Athana kommer til Maijazz med en internasjonal utvidet besetning. Alf Terje Hana er så heldig å få med seg Gary Husband og Jody Linscott – begge svært etterspurte musikere med litt av en merittliste. Athana har 12 kritikerroste album bak seg. Gary Husband er kanskje best kjent for sitt samarbeid med John McLaughlin 4th Dimension og flere prosjekter med Allan Holdsworth. Listen på musikere Jody Linscott har samarbeidet med blant annet David Gilmore, Eric Clapton og the Who – Maijazz publikum kan med andre ord glede seg til en festforestilling med Athana på Maijazz.

Alf Terje Hana – gitar og elektronikk, Torgeir Nes – elektronikk og live sampling, Øyvind Grong – bass, tuba og voice, Gary Husband – trommer, keyboards, Jody Linscott – perkusjon. Gjestesolister: Tor Yttredal – saksofoner, Astrid Kloster og Christian Hovda – vokal

Hvor: Folken Når: Onsdag 9. mai kl. 20.00 (sittekonsert)

Hvor: Spor 5 Når: Onsdag 9 .mai kl. 22.30

MCLORIN SALVANT

Haitisk bakgrunn, trespråklig oppvekst Miami og klassisk utdannelse i Frankrike borger for en original og mangefasettert inngang til jazztradisjonen. Repertoaret er glemte og nærmest ukjente perler fra den amerikanske sangboka, tolket med stor autoritet og følsomhet, tillegg til eget materiale. Den 27-årige sangeren har allerede vunnet en Grammy for beste jazz vokal album. Hun topper jazzfestivaler og scener verden rundt – alltid med fulle hus. Cécile McLorin Salvant – vokal, Aaron Diehl – piano, Paul Sikivie – bass, Lawrence Leathers – trommer

Hvor: Stavangeren

Når: Onsdag 9. mai kl. 19.00

Phil McDermott – gitar/komponist/arrangement, Espen Westbye – trompet, Tor Yttredal –saksofon, Gunnar Hågbo – saksofon, Dominique Brackeva – trombone, Petru Popa – piano/moog, Morten Røsbak – keyboards, Magnus Rød Haugland – bass, Stein Inge Brækhus – perkusjon, Tommi Haukland – trommer

CÉCILE

MED AARON DIEHL TRIO

STOLTE BYGGERE

Vi er også opptatt av god kvalitet

Stensland & Byberg er en stolt tømrerbedrift. Vi kan være både under- og totalentreprenør. Alt vi bygger er tegnet fra bunnen, ut fra kundens ønsker.

Helge Pollestad, Salgs- og markedssjef 915 85 838 / helge@stenslandogbyberg.no stenslandogbyberg.no

Langt fra hverdagen, et kvarter fra Stavanger, finner du et hotell ikke helt som alle andre: Førsteklasses kjøkken med lokale smaker. Vinkjeller i en gammel bunker. Eget spa. Utsikt til 2000 meter sandstrand. Nevnte vi jazz, forresten?

HøstJazz 13.–14. oktober 2018 Denne helgen kan du sikre deg musikalske opplevelser som sitter i kroppen lenge etterpå. HøstJazz er et samarbeid med Stavanger Jazzforum, og programmet finner du på sola-strandhotel.no. Festivalen støttes av Sola kommune, Solabladet og Air France KLM.

ferie - restaurant - selskap - konferanse - Nordsjøbadet Spa +47 51 94 30 00 | sola-strandhotel.no

CECILE MCLORIN SALVANT

Jazzfenomenet

Du får mange bilder i hodet når du hører vokalen til den 28 år gamle vokalisten Cecile McLorin Salvant. Du drømmer deg bort, og tas med til nye steder.

Det unge talentet synger sårt og sterkt på samme tid. Det er helt klart at hun har noe eget, det har nå hele verden forstått.

Moren er fransk og leder en fransk skole i Miami. Faren er lege og kommer fra Haiti. Som liten fikk Cecile tidlig øynene opp for musikk fra alle verdens hjørner. Hun tilbrakte barndommen sin i Miami, og ble tidlig introdusert for et stort mangfold av musikksjangere. Hjemme hos McLorin Salvant­familien var det nemlig sjeldent stille. Foreldrene hørte på soul, jazz, hip hop, gospel og musikk fra Haiti og Cuba. Ceciles foreldre ønsket at datteren skulle tilegne seg musikkunnskap fra en tidlig alder. Allerede da hun var fem år meldte de henne på klassisk pianoundervisning. Få år senere ble Salvant med i kor, og som åtteåring begynte hun med klassisk sangundervisning. Musikkinteressen vokste i takt med at talentet hennes stadig ble tydeligere for omgivelsene.

Jazz­åpenbaringen

Da Salvant var 18 år flyttet hun til Frankrike for å studere juss og klassisk musikk. Men på Darius Milhaud­konservatoriet våknet jazzinteressen for alvor, hun begynte å synge i band og åpnet øynene for improvisasjon. Hun ble oppfordret til å satse på jazz, fikk tips om artister som Ms. Lincoln, Sarah Vaughan, Betty Carter, Bessie Smith, Billie Holiday, Ethel Waters, og Babs Gonzales. Hun ble fascinert, men la sin elsk på Valaida Snow, vokalisten og trompetisten fra 30­tallet. Salvant trekker særlig frem henne som en viktig inspirasjonskilde.

Karrieren skjøt for alvor fart etter oppholdet Frankrike, og sommeren 2015 spilte hun på legendariske Ronnie Scotts i London. Konserten var helt utsolgt og anmelderne kunne

TEKST IDA SPJELKAVIK FOTO THE KURLAND AGENCY

TILSTEDE:

Salvant vil skape følelsesmessige reaksjoner publikum under konserter sine

›

ikke få nok: «Hun kommer med ideer fra uventede vinklinger til den velkjente måten å synge standardlåter på, og hun tar med leken intelligens til velbrukte tekster slik at det forandrer dem» skrev journalisten fra The Guardian etter konserten.

Grammy­vinner

Musikken hennes gir inntrykk av at hun har levd tre ganger så lenge som hennes 28 år tilsier. Med tanke på alt hun har fått til, skulle man også tro hun har vært i gamet lenge. Det unge talentet fra Miami har allerede gitt ut tre album. Samtlige plater har høstet gode anmeldelser.

Det første albumet, WomanChild fra 2013, har Salvant flere ganger omtalt som en samling av de sangene hun har hatt nærmest kobling til gjennom livet. Albumet ble Grammynominert. Hennes andre album kom ut i 2015. For One to Love definerer Salvant som en hyllest til sterke og uavhengige kvinner. For dette albumet vant hun Grammy for beste vokal på et jazzalbum. For hennes nyeste album, Dreams and Dagger vant hun utrolig nok fjor enda en Grammy i samme kategori. Det er en live­innspilling fra selve plommen i jazz­egget; historiske Village Vanguard.

Tar verden med storm

Det er uvisst hva tiden vil bringe for Salvant, men det blir stadig mer klart at hun vil prege den internasjonale jazzscenen i mange år fremover. Hun har et enormt register å spille på; hun synger på amerikansk, hun synger på fransk, hun synger gamle låter, hun synger nye låter, hun lager spennende versjoner av låter fra The Great American Song Book (såkalte standardlåter), hun lager sine egne låter og hun tar hele tiden nye utfordringer. Hun har gjentatte ganger uttalt at hun ikke gjør annet enn å følge interessene sine – det er det som driver henne. Når Salvant fremfører vil hun ikke bare at folk skal sitte og nikke til musikken. Hun vil få dem til å føle, til å le, til å reagere.

Mange forsøker å påvirke henne. Som ung kvinne mottar hun ofte «velmenende» råd. Men Salvant vil gå sin egen vei. Til New York Times uttalte hun for noen år siden at: «Jeg forsøker og holde meg unna alle råd. Jeg må stå støtt i meg selv, og fortsette med det jeg selv faktisk ønsker å gjøre».

Spiller på MaiJazz

Salvant har en distinkt stemme og et kraftfullt uttrykk. Mange mener hun er den neste store stemmen fra USA. Hun spiller nå på de største jazzstedene i USA og Europa, for fulle hus. Salvant spiller på MaiJazz på Stavangeren, onsdag den 9. mai klokka 19. Hun har med seg a­laget Aaron Diehl, Paul Sikivie og Lawrence Leathers.

Kjøp deg noe godt rødt og få sjelen din smurt med den eksklusive balsamen Salvants musikk utgjør. 

Når du skal ut på en musikalsk reise i mai

kan det lønne seg å gå til anskaffelse av våre dagspass. Hør så mye jazz du vil på en og samme billett. Sjekk dagspassprisene på maijazz.no

«Mange mener hun er den neste store stemmen fra USA.»

GUY SION

Spiller: Saksofon

Øverom: I kjelleren til svigermor

Aktuell med: The Dynamic Trio (Jazztronica)

Øverommet har betongtak, tykke vegger med trepaneler og et heldekkende teppe på gulvet. Dette gjør at lyden dempes godt, slik at svigermor sjelden opplever lyd fra Guys øving, undervisning eller jammer. Svigermor sier hun liker å ha den talentfulle musikeren det hun omtaler som en «flerbruksbolig».

Dette er bare et av mange kunstverk i den historiske boligen. I dette huset bodde den anerkjente arkitekten Rolf Stenersen frem til han flyttet inn i det vi dag kjenner som Villa Stenersen Villaen ble opprinnelig bygget som klinikk for Wilhelm Reich (som var en venn av arkitekten), men ble aldri brukt til det fordi den kontroversielle psykologen måtte forlate landet i 1939. Reich forsket blant annet på orgasmer, fysisk energi og Orgon-skapet, og han skal også ha gjort eksperimenter i huset Guy nå øver i. Slik sett kan rommene bygget sies å ha en særegen kraft.

PERFEKSJONERINGENS ARNESTED

Musikerne tilbringer timevis her. Noen er faktisk mer her enn de er hjemme. Vi blir med inn til det aller helligste – vi får nemlig se bak døra der det terpes, terpes og terpes. Vi har besøkt fem ulike jazzmusikeres øverom. Tilgjengelighet, nærhet, og god lyd nevnes av samtlige som de viktigste kvalitetene.

Saksofonisten øver mange timer hver dag. Det er ikke mye han krever av et øverom. Da han var tenåring gikk han innover sanddynene hjemlandet Israel for å øve. Guy reiste til Norge i 2010. Han flyttet gradvis flere og flere av sine ting inn på det gamle barndomsrommet til kona Liza i kjelleren hos svigermor. Lyden er god, noe som er viktig. Ellers er han glad for å ha en behagelig stol. Reiseveien er litt for lang forteller han, men samtidig får han jo både gratis barnevakt og lunsj med denne løsningen.

TEKST IDA SPJELKAVIK FOTO RONNY BOYSEN

Odd Steinar har fire-frem gitarer fremme, et keyboard og nylig arvet han også et trekkspill og et piano til stua hjemme hos han og kona. I tillegg kommer gitarforsterkere, gitarpedaler og andre effekter. Notestativet står alltid fremme, og nå er det The New Real Book det holder.

Odd Steinar synes fordelen med å være hjemme er at han ikke bruker unødig tid på reising, at han har alt han trenger på ett sted, at det er gratis, og at han har ubegrenset tilgang til god kaffe. Ulempen er kanskje at det krever mer selvdisiplin; han øver mye, og må ha et ekstra fokus på balansen mellom arbeid og fritid.

ALBRIGTSEN

Odd Steinar er utdannet fra Konservatoriet Trondheim, har tatt jazzmaster i New York og bor Oslo, så bandene hans består av geografisk spredte medlemmer. Derfor innebærer arbeidsdagene ikke kun spilling, men også mye kommunikasjon, planlegging og logistikk, særlig når han forbereder en turné. hjørnet av stua står derfor et skrivebord med en god kontorstol. Kontor-kroken hans er også viktig for komponering, gitarundervisningsplanlegging, og skriving av søknader og rapporter.

Iphonens opptaksfunksjon er viktig for pianisten. Han tar opp lyd der han spiller veldig sakte med metronomen. Etterpå spiller han opptaket i rask hastighet. Med dette studerer han sine musikalske valg, og undersøker om han klarer å ha overskudd ulike tempo.

Metronomen hans står nesten alltid på pianoet under øvinga. Den holder pulsen i musikken sier Jerve. Den hjelper han å holde tempoet nede. Han mener også metronomen gir han økt disiplin med den mekaniske rytmen.

Kjetil mener mange musikere er på en evig søken etter det perfekte øverom. På Øveriet savner han for eksempel dagslys. Han ønsker seg et vindu. Men på plussiden kan han øve et kreativt miljø til alle døgnets tider. tillegg er det lett å komme til med utstyr fra gateplan, det er plass til bandøving her, og han har bare en 10 minutters gåtur til Øveriet fra leiligheten sin.

Spiller: Piano Øverom: Overiet.no Aktuell med: Baker Hansen & dugnadrec.com

KJETIL JERVE

Spiller: Gitar og komponerer Øverom: Hjemme Aktuell med: Albumet «Morse»

ODD STEINAR

Det grå trehuset ser ut som en liten hytte. Det er lavt under taket, trepaneler. Det gamle bygget fra 1700-tallet har ingen naboer, annet enn en barnehage. I dette bygget bodde tidligere bøddelen (også kalt skarpretteren) på Galgeberg Oslo. Det er gulvkaldt, men utrolig hjemmekoselig. Av og til kommer lokale historieforeninger innom, og på Halloween var det flere unge som tittet nysgjerrig inn gjennom vinduene.

Dag Erik liker følelsen og inspirasjonen bygget gir han. Når han øver bruker han blant annet ulike sticks, crotales, og rub mallets. Han er glad i øverommet fordi det er rimelig, har god lyd, har en stor tilgjengelighet, er første etasje og det er veldig nære der han bor.

Dag Erik har øvd her bøddelens gamle bolig i rundt seks år nå. Han sier det blir mye lyd rommet, men en veldig fin lyd. De er fem andre som øver første etasje her, og som så mange andre booker de gjennom Google Calender. I andre etasje har en forfatter skrivestue. De har tilgang til te og kaffe, og veggene ser ganske nymalte ut. Ellers er det lite de kan gjøre av endringer det verneverdige bygget.

Spiller: Trommer Øverom: Skarpretterboligen Aktuell med: The Heat Death, AKODE og SAKA

DAG ERIK KNEDAL ANDERSEN

Det viktigste for Aksel når han skal øve er at han ikke blir distrahert. Før øvde han mye hjemme, men med to små barn, er det fint å jobbe og øve på Newtone. Aksel innrømmer at han ikke klarer å øve hvor som helst; han vil ha et rom uten avbrytelser og med kvalitetslyd.

Et godt arrangement fortjener et lokale med sjel!

Newtone tar opp, mikser og lager musikk. De bygger, reparerer og skaper musikkutstyr. Aksel mener han blir en bedre produsent av at han er utøvende musiker selv. Når han er på jobb på Newtone får han kombinert jobbing med øving i ett trivelig arbeidsfellesskap.

På Spor 5, kulturscenen ved Breivatnet i Stavanger, får du et sted med særpreg og historie i veggene. Vi har et lokale som passer til større og mindre arrangement, med både scene og bar.

For forespørsler, kontakt driftsansvarlig Hans Berge Stokkeland, tel. 916 08 184, e-post: hans@stavangerjazzforum.no www.spor5.no

Demping av lyd i tak og på vegger betyr mye. Ett rom med god akustikk krever fagfolk mener Aksel. De har brukt mye tid på tiltak som skaper god lyd, men gjengen på Newtone har også lagd et kjøkken med Star Trek tema, og en egen vegg med de grønne, dalende tall i Matrix-stil.

MAIJAZZ HEIER PÅ TALENTENE!

MaiJazz er ikke bare stedet for å oppleve verdensstjerner, det er også et perfekt sted for å bli imponert av det unge og stadig voksende jazzmiljøet Norge og Stavanger.

MUSIKKLINJA STAVANGER KATEDRALSKOLE HYLLER ECM

TALENTUTVIKLING

Unge Talenter Bjergsted Jazz er talentutviklingsprogrammets rytmiske avdeling. Elevenes repertoar har stort omfang, fra standardlåter til moderne fusion og re­arrangerte poplåter. Publikum får høre to ensembler og musikk hvor improvisasjon og intuitivt samspill står sentralt.

Unge Talenter Bjergsteds jazzgrupper består av: Emma Louise Hegre – vokal, Markus Årsland – piano, Kristian Skjold – bass, Skage Rollheim Larsen – trommer, Magnus von Brandis –saksofon, Sikia Heien – gitar, Ole Magnus Storflor – gitar og Sander Bjørlo – trommer.

Musikklinja eller MDD–Stavanger katedralskole, Bjergsted som det formelt heter, har også i år sin faste konsert under MaiJazz. De talentfulle elevene har år valgt å spille utelukkende musikk fra plateselskapet ECM sin artistkatalog og de feirer at plateselskapet tidligere år la alt ut på Spotify. Elevene har sammen med sine lærere laget nye arrangementer med sin ungdommelige energi og kreativitet. Musikken vil sannsynligvis trenge dypt inn sjelen og inspirere deg til å bli et enda bedre menneske. Det er med andre gode grunner til å møte opp på konsert!

KIDS IN JAZZ

BLÅ:TRÅ

Det er 11 år siden Stavanger Jazzforum startet opp workshop og konsertserien Blå Trå sammen med UiS. En lang rekke norske og internasjonale utøvere har gjennom disse årene gitt inspirerende, lærerike og utviklende workshop og konserter i samspill med lokale utøvere. tillegg har Blå:Trå gjort plass til mange band med utspring fra jazzlinja ved UiS. Det har gjort det mulig for band i startgropa å debutere i proffe omgivelser på Spor 5. Blå:Trå har vekket nasjonal oppmerksomhet og fikk UiS sin Læringsmiljøpris.

MaiJazz fortsetter samarbeidet med Kids in jazz – Stavanger, inspirert av Kids In Jazz – Oslo. I ukene før og under MaiJazz får barn og unge i alderen 7 til 14 år anledning til å utforske jazzsjangeren gjennom workshops og samspill. Resultatet presenteres under festivalen med konserter der barn og unge spiller med og for barn og unge. Barneskoler deltar i prosjektet og arrangerer workshop for elevene. Det blir jazzkonserter med elevene fra skolen som publikum. Det faglige innholdet tilrettelegges av Improbasen, som er et nasjonalt ressurssenter for barn og unge som vil lære om jazz og improvisasjon. De har utviklet egne modeller, der en kombinasjon av håndverk og stimulering av kreative ferdigheter gir spilleglede og evne til musikalsk kommunikasjon. Improbasen ledes av pedagogen og musikeren Odd Andrè Elveland. Dette er et samarbeid mellom MaiJazz, Stavanger Kulturskole og lokale grunnskoler i Stavanger. Prosjektet støttes av KOMP og Inge Steenslands Stiftelse.

Stein M. Jåtten er organisasjonspsykolog og spesialist i Klinisk Psykologi med over 30 års erfaing innen

“God ledelse er kunsten å vite hvor du er, hvem du er og tilrettelegge for iherdig organisatorisk ytelse”

lederutvikling.

SMJ 2016

Konsertoversikt med Blå:Trå, Kids in Jazz, Unge Talenter Bjergsted og Musikklinja på Stavanger katedralskole finner du på maijazz.no. Takk til Inge Steenslands Stiftelse for støtten.

EN AV DE ALLER STØRSTE

CHICK COREA

«The Musician»

Concord Jazz/Stretch Records/Border Music Norway

Armando Antonio Zacone Corea (75), bedre kjent som Chick Corea, er en levende legende. Han har spilt med alt og alle og alle har spilt med han. Av den gode grunn at mannen er et musikalsk geni, et energikraftverk og en usedvanlig hyggelig fyr.

I fjor høst feira Corea sin 75­års dag med en måned med konserter sammen med utvalgte samarbeidspartnere gjennom hele livet ­ fire av konsertene var med Trondheim Jazzorkester! Det sier en hel del om hvilken anseelse TJO har oppnådd – Corea kan nemlig velge og vrake blant alle toppmusikantene på kloden.

I løpet av tre CD­er på rundt 70 minutter hver får vi møte Return to Forever unplugged med Frank Gambale stedet for Al DiMeola på gitar, trio med Brian Blade og Gary Peacock, Five Peace Band med John McLaughlin, Kenny Garrett, John Patitucci og Blade, duo med Bobby McFerrin, Marcus Roberts og Herbie Hancock, Elektric Band med Dave Weckl, Patutucci, Eric Marienthal og Gambale, duo med Gary Burton sammen med Harlem String Quartet, From Miles med Wallace Roney, Gary Bartz, Eddie Gomez og Jack DeJohnette og Flamenco Heart med Concha Buika, Carles Benavent, Jorge Pardo, Niño Josele og Jeff Ballard –wow! tillegg bidrar også Coreas kone, sangeren Gayle Moran Corea, som sang med han på plater helt tilbake på 70­tallet.

Her har Corea & Co plukka ut det beste av det beste og alt er strålende –intet mindre. Det forteller oss alt, alle fall mye, om geniet og mennesket Chick Corea og som en ekstra bonus på får vi også komme nærmere mennesket og kunstneren på de luxe­utgava av «The Musician».

Den norske filmkunstneren og musikkentusiasten Arne B. Rostad har nemlig kommet nær ikonet de seineste åra og har fått muligheten til å følge han på svært nært hold. Det har ført til en 96 minutter lang film, som er utgitt på Blu­ray, som er en del pakka og Rostad har laga et mesterverk av et portrett der han har fått alle som spiller med Corea ­ og sjefen sjøl må vite ­ tale og han har kommet tett på alle sammen. Framifrå og en film NRK bør skaffe seg prompte. Boksen, med flotte bilder av alle konstellasjonene, står samme stil som musikken og Rostads film.

Så er det bare å håpe at Corea & Co gjør det samme fra hans 75 års dag ­ så får vi også oppleve Trondheim Jazzorkester den samme ligaen. Det er lov å håpe!

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

Det er nå 20 år siden Bugge, for enkelhets skyld, spilte inn «It´s Snowing on My Piano». Det skulle etterhvert vise seg at den blei noe bortimot felleseie hos titusener av nordmenn og en hel del det store Utlandet også.

Det vil være en overdrivelse å påstå at Bugge har prøvd å melke denne suksesskua ­ han har altså venta 20 år med oppfølgeren. Nå har han gjort det og jeg ser ikke bort fra at det tyske plateselskapet ACT har utøvd et mildt og hyggelig press for at det skulle skje. «It´s Snowing on My Piano» er nemlig det mestselgende albumet selskapet har gitt ut sin 25­årige historie og noe kunne kanskje tyde på at en oppfølger ville snakke til det samme, store publikummet. slutten av februar dro Bugge, medprodusent Siggi Loch og lydmaestro, og den framifrå fotografen, Asle Karstad, til Kabelvåg Lofoten og løpet av tre dager den flotte LofotKatedralen blei det spilt inn elleve låter som har tatt med seg stemninga fra «originalen», men likevel gjort på et helt nytt vis ­ Bugge er faktisk ikke stand til å gjenta seg sjøl.

Denne gangen har Bugge tatt for seg en rekke av sine favorittlåter ute i popens og rockens verden som «Bridge Over Troubled Water», Jimi Hendrix´«Angel», «Morning Has Broken», «Blowing in the Wind», Bruno Mars´«Locked out of Heaven» og «Let it Be» og kombinert det med Bachs «Koral», folkemelodien «Es Sungen Drei Engel», «Alltid freidig» og egne improvisasjoner. Han gir som alltid musikken det løftet, det rommet, den lufta og den unikheten som er hans bumerke ­ vidunderlig vakkert og så umiskjennelig Bugge. Jeg tviler ikke et sekund på at han har blitt voldsomt inspirert av den fantastiske naturen som omga han disse dagene i Lofoten også og når så Karstad som alltid har makta å videreformidle det musikeren har ønska å fortelle oss, så har dette blitt ei blanding mellom en vitaminpille og en naturopplevelse.

Jens Christian Bugge Wesseltoft er ei ærlig musikalsk sjel som stadig går innover til kjernen, men som samtidig er utadvendt og inviterende. Dette kommer garantert til å gi mange mye.

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

ALLE ELSKER

BUGGE WESSELTOFT «Everybody Loves Angels» ACT/Musikkoperatørene

MED SJEFEN I MIDTA

DAVID HELBOCK TRIO «Into the Mystic» ACT/Musikkoperatørene

Siden Vienna Art Orchestra virkelig satte jazzØsterrike på kartet på 80­tallet, etter at Joe Zawinul hadde fortalt jazzverdenen at landet fantes, har det igjen vært ganske så stille rundt jazzlivet landet. Det kan så avgjort David Helbock gjøre noe med. 32­åringen fra den lille byen Koblach blir av flere beskrevet som en Europas mest spennende pianister, komponister og bandledere og basert på mitt første møte med Helbock, så skjønner jeg begeistringa. Det er lett å få øre på hans klassiske bakgrunn, men han har utvikla et eget uttrykk med impulser fra en rekke kilder. Han er besittelse av en langt framskreden teknikk som han kombinerer med ditto dynamiske virkemidler. Når han tillegg framstår som en spennende komponist og samtidig tolker Beethoven, fire versjoner av «Star Wars»­temaet og Thad Jones’ nydelige «A Child Is Born», så betyr det at Helbock er ei, for meg alle fall, fantastisk spennende ny stemme.

Sammen med seg har Helbock Raphael Preuschl på bass, men ikke noen vanlig utgave akkurat. Han spiller bassukulele – intet mindre. Det låter annerledes, men gjør at trioen får en helt egen sound –tøft. Trommeslager Reinhold Schmölzer passer også utmerka inn Helbocks musikalske visjoner. Helbock har også mange filosofiske assosiasjoner han lar seg inspirere av, blant annet den persiske sufipoeten Hafez. Kan neste stopp være et samarbeid med vår egen «Rumi­musiker» Trygve Seim kanskje?

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

GRENSELAUS MUSIKK

GJERMUND LARSEN TRIO

«Salmeklang» Heilo/Grappa

Gjermund Larsen Trio er haust aktuell med sitt fjerde album. Sidan trioen fann saman for ti år sidan for å lage eit tingingsverk til Telemarkfestivalen 2006, har dei skapt sitt heilt spesielle musikalske univers. Med albumet

Salmeklang klarer trioen nok ein gong å tilføre tradisjonsmusikken noko nytt – denne gongen med god hjelp frå ein folkemusikktrio frå Sverige.

Salmeklang er eit todelt album. Dei første seks spora, samt det siste, er med dei faste medlemmane: Gjermund Larsen på fele, Andreas Utnem på piano og Sondre Meisfjord på kontrabass. Inspirasjonen til desse spora har komponist Gjermund Larsen funne hos dei han er glad i heime på Innherred. Dei kjenslevare og fine komposisjonane «Trøstevise», «Fars låt», «Søstervals» og «Duett» er hyllester til dei som betyr mest Larsens liv. Naturleg nok er Gjermund Larsen inspirert og påverka av den legendariske felespelaren Hilmar Alexandersen (1902–1993) frå Steinkjer. Til liks med bror Einar Olav og far Geir Egil, var Gjermund var god ven og lærte av Hilmar. Lik det Gjermund Larsen gjer no, tok Alexandersen nettopp utgangspunkt i gamle folketonar og salmar når han utøvde musikken sin. Denne musikken er også ein del av inspirasjonen til komposisjonane på Salmeklang.

Relasjonen mellom folketonar og salmesong har vore vevd tett saman i den norske tradisjonsmusikken opp gjennom åra. Kanskje er det dei gode, gamle takkesalmane Gjermund Larsen har som inspirasjon, når han tileignar låtar til nære familiemedlemmar.

I tillegg til at trioen er fantastiske musikarar og Larsen ein god komponist, er noko av det fine med Gjermund Larsen Trio korleis folkemusikken møter samtidsmusikken på særmerkt vis. Dette samspelet mellom tradisjonen og jazzen har vunne vel fortent gehør blant publikum og kritikarar både i Noreg og internasjonalt. Sånn sett er ikkje denne delen av albumet så ulik dei førre albuma til Gjermund Larsen Trio: Komposisjonane følgjer eit velkjent mønster, men uansett blir ein fascinert av korleis den trygge forankringa folkemusikken møter det unike i samspelet mellom tre ulike instrument.

Sjølv om komposisjonane er vakre og klassisk Gjermund Larsen Trio, er det forfriskande og

spennande når trioen halvvegs ut i albumet slår seg saman med den svenske folkemusikkgruppa Nordic. Den norske og den svenske trioen står bak fire av spora på albumet. Tre av desse komposisjonane er frå eit tingingsverk som dei to trioane framførte under den internasjonale kyrkjemusikkfestivalen i Oslo 2015.

Gjennom klangane til nøkkelharpa og celloen og med ein leikande mandolin, riv Nordic melodiane meir vekk frå den velkjente lyden av Gjermund Larsen Trio og gir musikken eit nytt uttrykk. Dette ser vi til dømes melodien «Hymne». Mandolinriffa til Magnus Zetterlund er også viktige for særpreget på tittelsporet «Salmeklang», men her blir ein like fascinert av korleis orkesteret i 5/4­takt nærast improviserer seg gjennom komposisjonen.

«Hymne» er elles den melodien som kjem nærmast eit «salmeuttrykk» på dette albumet.

Her får eg assosiasjonar til den gamle religiøse folketonen «Se vi går opp til Jerusalem». I kyrkjeleg samanheng er hymna gjerne skrive som takkesong eller lovsong til Gud, så det høver fint til denne komposisjonen. «Hymne» er eit godt døme på den «grenselause» koplinga mellom salmetonane etter Hilmar Alexandersen og den svenske folkemusikktradisjonen.

For dei som kjenner folkemusikkmiljøet i Verdal, veit ein at Jämtlandsvegen, ferdselsvegen frå Verdal og over til Sverige, i generasjonar har spela ei stor rolle i å gi verdalsmusikken nye impulsar. Med salmetonane til Alexandersen som ei viktig inspirasjonskjelde, viser Gjermund Larsen Trio og Nordic korleis tradisjonsmusikken

è Anmeldelsen ble først publisert på folkemusikk.no av Espen Tørset

MOLVÆR I STORM OG STILLE

NILS PETTER MOLVÆR

«Buoyancy» OKeh/Sony

«Buoyancy» kan oversettes med «oppdrift», og allerede rammen rundt Nils Petter Molværs nye album synes å være inspirert av havet: Innspillingen er gjort i Ocean Sound studioet omtrent vannkanten på øya Giske, omslagskunsten er hav­nær, signert maleren Ørnulf Opdahl fra naboøya Valderøy, og alle låttitlene har navn etter rev og scuba­paradiser Sharm el Sheikh, på Bali, Sri Lanka, Mauritius og Lesvos. Beveger vi oss fra ramme til innhold – altså til musikken på «Buoyancy» – så er det bekvemt å tro at også den er hav­inspirert. Eller mer presist: Inspirert av den tilstanden du trer inn i når havet lukker seg over deg og gjør sanseinntrykkene annerledes. Uttrykket «en annen verden» blir som regel

kjapt tatt i bruk når sportsdykkere skal beskrive undervannsopplevelsen, og uten å gå snublefella og arkivere «Buoyancy» under stikkord som «havmusikk», «undervannsmusikk» eller «snorkelsymfonisk musikk», må det være lov til å si at ja, musikken på «Buoyancy» framkaller hav­relaterte bilder.

Hav og himmel

Programmusikk er det likevel ikke. Molvær har lagt ut såpass mange ledetråder at det er lett å høre for seg store, hav­panoramiske forløp der alt er hav og alt er himmel, lett å høre (og kanskje føle) den duvende vuggingen døende dønninger, lett å høre og se for seg det skumfrådende raseriet opprørt hav. Likevel: Det må ikke nødvendigvis henge sammen sånn. Molvær har tidligere laget musikk som med bildeskapende kraft har mant fram inntrykk av eks. golde ørkenlandskap, og den musikken er ikke så ulik den på «Buoyancy». Vi hører med andre ord det vi vil høre, og vi er ikke immune mot føringer.

«Band»

Molværs forrige album, «Switch» (ettervinteren 2014) presenterte ham en ny trio med trommeslager Erland Dahlen og gitarist Geir Sundstøl. På «Buoyancy» er trioen utvidet til kvartett med bassist Jo Berger Myhre, og grunnkonseptet bærer enda sterkere preg av «band». Åpningssporet, «Ras Mohammad», klinger like mye av strenger, perkusjon og elektronikk som av messing, og blir en orkestral prog­rock/surf­ouverture til ei låtrekke der Molvær like ofte finner sin plass i kollektivet som i solistrollen.

Tettheten i samarbeidet understrekes også på kreditlista: Jo Berger Myhre er produsent sammen med Molvær, og de to har signert sju av de 10 låtene. En av disse sju er co­kreditert Erland Dahlen, en annen Dahlen og Geir Sundstøl, mens de tre siste låtene er

Molværs (to korte soloforløp, spilt tørt og så følsomt som du noensinne har hørt Molvær) og Molvær/ Sundstøls.

Forseggjort

Dette samarbeidet på opphavssiden er videreført en sjeldent bredspektret klangpalett der de fire multi­instrumentalistene ikke har nektet seg noe, som oftest med hell. Sjelden har jeg hørt Molværs karakteristiske langlinjetemaer og tonale glideflukter så forseggjorte ensembledrakter som her, og hans eget spill låter også inspirert av vitaliteten og rock’n roll­trøkket leveringene fra Sundstøl, Berger Myhre og Dahlen. Til tider avstedkommer denne kollektive prosessen og utvekslingen øyeblikk som er rene søknader om plass på hylla der Molvær­klassikerne bor – her først og fremst det lange nøkkelsporet «Amed» – men et dypdykk (unnskyld!) «Buoyancy» vil avdekke et mylder av instrumentale detaljer som gjør albumet verdt å vende tilbake til gang på gang. Dahlens perk­figur på «Kingfish Castle», for eksempel, eller Sundstøls mange strengesyngende melodiføringer, er noen av dem, og enten du er en fersk eller garvet Molvær­lytter vil du sannsynligvis oppleve tonen(e) og fraseringskunsten hans som særdeles sterke og personlige ytringer.

Bedre

«Bedre enn noensinne» er en dristig beskrivelse av trompeteren Nils Petter Molvær, mindre dristig når det gjelder musikeren Molvær. Begge var gode allerede 1982, men begge er bedre nå, og det skulle ikke forundre meg om ettertida vil vise at pr. september 2016 hadde beskrivelsen noe for seg i begge tilfeller.

è Anmeldelsen ble først publisert på jazzinorge.no av Terje Mosnes

KVELDEN KOMME

behandla på et intenst, nesten intimt vis og hele tida satt sitt eget, umiskjennelige bumerke på det hele.

Pianisten og komponisten Andreas Utnem (43) har liksom alltid vært der – i en eller annen nærhet av spennende musikalske uttrykk. Med sitt solobudskap «Night Hymns», innspilt Tøyenkirka Oslo der han også har sitt daglige virke som pianist, bekrefter han på et intenst, men stille og ettertenksomt vis hvilken formidler og historieforteller han er.

Utnem tar for seg 17 melodier som han enten har skrevet sjøl eller har henta fra salmeskatter blant annet Norge, Sverige og Tyskland samt tatt tak folkemelodier og komposisjoner av Bach, Grieg og Händel. Alt har han

Hva han enn møter oss med, så gjør Utnem det med respekt, følsomhet, luft, rom og ikke minst ettertenksomhet. Utnem er av typen musikant som er utstyrt med eller har tilegna seg masse teknikk, men som absolutt ikke har behov for å flagre med den i tide og utide. Han vil gi oss noe som er ekte og uforfalska og han gjør det uten opphold. Han er med andre ord en musikant som verken har noe ønske om eller behov for å imponere, men som gjør det likevel ­ kanskje akkurat derfor.

«Night Hymns» blei utgitt den dagen USA fikk ny president. Det var sjølsagt helt tilfeldig, men større kontrast til alt det umusikalske som har kommet derfra siden den dagen, finnes knapt. Andreas Utnem har gitt herlig, tidløst og evig påfyll. Vi trenger det mer enn noen gang nå. è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

MARITIM

LA

BESTÅTT I KREVENDE SJANGER

GREGORY PORTER «Nat King Cole & Me» BLUE NOTE

Gregory Porters karrierestige har vært nær loddrett siden 2010. Gjennom fire småband­plater har den røslige bamsen med den store, varme stemmen plassert seg øverst jazzvokal­hierarkiet, og dermed var vel et «..with strings»­album uunngåelig. Det er en skummel sjanger der fulle orkesterarrangementer har redusert mang en Sinatra/Bennett­pretendent til et hoiende stemmevedheng, hjelpeløst druknende lydbølgene, men den skjebnen unngår Gregory Porter, og ofte med glans. På den dypfølte hyllesten «Nat King Cole & Me» – guttepjokken Gregory «fjernadopterte» mange år pianisten og sangeren Nat «King» Cole (1919­65) som en fantasipappa — mestrer han det 70­hodede London Studio Orchestra med noe nær Sinatra’sk robust eleganse, og tolker et generøst knippe av ballader og uptempo­låter som Cole gjorde kjent. Her er bl.a. «Mona Lisa», «Nature Boy» og «Miss Otis Regrets» (men ikke «Unforgettable»), og Porter har forståelig nok også inkludert sin egen, Cole­inspirerte «When Love Was King», kjent fra hans tredjealbum «Liquid Spirit».

Når resultat er blitt ganske så høreverdig, om enn med noen likegyldigheter («L­O­V­E», «Pick Yourself Up»), skyldes det ikke bare Porters stort sett eminente sang, men også den drevne arrangøren/produceren Vince Mendozas forholdsvis beskjedne sukring, men desto mer nyanserte klangkrydring av de store lydmassene fra fioliner og horn. Ved å gjøre kjernebandet Christian Sands (piano), Reuben Rogers (bass) og Ulysses Owens (trommer) hørbart, har han dessuten malt lydbildet litt mindre «easy listening» og litt mer «jazz» – et på alle måter smart trekk.

STRENGELEIK

RALPH TOWNER

«My Foolish Heart»

ECM/Grappa/Musikkoperatørene

I løpet av 70­tallet møtte vi ei helt nye stemme på gitar ­ akustisk klassisk gitar og 12­strenger. Navnet var Ralph Towner og amerikaneren dukka opp i en rekke spennende og originale konstellasjoner: som gjest med noe av det mest elektriske som fantes, Weather Report, sammen med Jan Garbarek på «Solstice» og «Dis» og ikke minst med det unike bandet Oregon. Hans klassiske bakgrunn var åpenbar, men han tok den med seg inn i en improvisatorisk sfære som til sammen blei noe helt for seg sjøl.

Til tross for at Towner (77) har vært her hele tida, tillegg til at han har bodd i Roma de siste 20 åra, så har vi dessverre sett han alt for lite her oppe ved Nordpolen i det siste. Derfor er det ekstra hyggelig å kunne melde at Towner fortsatt er i godt, gammelt slag ­ og vel så det!

Som så mange andre som vokste opp på 60­tallet, blei også Towner sterkt inspirert av Bill Evans og hans trio med Scott LaFaro og Paul Motian. Tittellåta her er henta fra Evans­albumet med samme navn og Towner sier sjøl at den har hatt stor betydning for hans musikalske liv. Først spilte også Towner den på piano, men etterhvert gikk han over til klassisk gitar som han også benytter her.

Nå har han altså ønska å skue litt tilbake, men samtidig se framover med elleve egne låter. Mutters aleine, dette er forøvrig hans sjette soloalbum siden 1973, tar han oss med på ei reise med solide klassiske impulser, samtidig som de åpne løsningene hele tida finnes. Dette uttrykket og dette soundet er det kun Ralph Towner som kan levere og han gjør det like vakkert og like sterkt som vi opplevde fra starten av 70­tallet.

PÅ TIDE AT VERDEN LYTTER

CELINE MCLORIN SALVANT

«Dreams and Daggers»

MACKAVENUE MAC1120

En av de nye, virkelig store, amerikanske vokalistene som har dukket opp de senere årene, er Celine McLorin Salvant. Født og oppvokst Florida med fransk mor og far fra Haiti, startet hun med pianotimer fem­årsalderen, og ble med i Miami Choral Society da hun var åtte.

I 2007 flyttet hun til Aix­en­Provence Frankrike for å studere til jurist, samtidig som hun tok timer klassisk­ og barokk­sang, men en av lærerne, JeanFrançois Bonnel, oppdaget at det lå noe som kunne brukes i jazzen hos den unge studenten, og han fikk henne interessert, og hun startet sitt første jazzband. 2009 kom hennes debutalbum, «Cecile» med Jean­François Bonnels Paris Quartet. Og året etter vant hun like godt Thelonious Monk­konkurransen Washington D.C., og veien videre var staket ut.

«Dreams and Daggers» er hennes fjerde innspillingen i eget navn, og med seg på platen har hun sitt faste band fra de senere årene, med pianisten Aaron Diehl, bassisten Paul Sikivie og trommeslageren Lawrence Leathers, pluss at også strykekvartetten Catalyst Quartet og pianisten Sullivan Fortner dukker opp innimellom. Platen er innspilt live på New York­klubben Village Vanguard og The DiMenna Center, og hele veien møter vi en selvsikker og overbevisende vokalist.

Låtene er en god blanding av amerikanske standarder pluss låter gjort av bandmedlemmene og henne selv.

Vi får to plater, og hele veien gjennom låter det forfriskende og fint. Salvants stemme kan minne om flere av de legendariske, amerikanske, kvinnelige vokalistene, samtidig som hun er morsom på scenen, og jeg er overbevist om at hun på disse konsertene sjarmerte publikum senk.

Ved siden av henne selv, er Diehl den viktigste medspilleren. Han er en glimrende komppianist, samtidig som han bidrar med flotte solier. Og fra starten med bassisten og Salvants «And Yet», via den morsomme «Sam Jones’ Blues», hennes egen «More» med strykere, til avslutningen med «Wild Women Don’t Have The Blues» og ekstranummeret, «You’re betting To Be A Habit With Me», er dette strålende musikk. Og hele veien vet hun å underholde publikum.

Denne fjerde platen med Salvant, bør åpne opp verden for henne. For den festivalen som ikke ønsker henne på programmet den kommende tiden, bør kanskje finne på noe annet å bruke tiden sin på. For dette holder hundre og tilbake! Dermed basta!

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

STORBAND PÅ DEN MODERNE MÅTEN

TOMMY SMITH YOUTH JAZZ ORCHESTRA

«Effervescence»

Spartacus Records/spartacusrecords.com

BILL EVANS – SCOTTISH NATIONAL JAZZ ORCHESTRA «Beauty & The Beast»

Spartacus Records/spartacusrecords.com

Mye har vært sagt og skrevet om Tommy Smith (49) ­ og det med rette. Allerede som tenåring blei hans enorme talent oppdaga hjemme i Edinburgh Skotland og som 16­åring vant han stipend som førte han til Berklee i Boston. Der danna han han bandet Forward Motion med blant andre vår egen Terje Gewelt på bass. Smith blei raskt også en del av legenden Gary Burtons univers over there. Smith, som spiller både tenor­ og sopransaksofon, kunne garantert skapt seg ei stor karriere med USA som base, men han ønska å returnere til Skotland. Der nyter Smith nå en enorm status, også det med rette: mine ører er han nemlig blant verdens aller beste saksofonister. tillegg er han også en framifrå pedagog, komponist, arrangør og orkesterleder og her møter vi han i to slike settinger.

mai 2011 inviterte Smith saksofonkollega Bill Evans, best kjent fra 80­talls bandet til Miles Davis, til å være solist med Scottish National Jazz Orchestra.

Anledninga var framføring av det sju satsers storverket «Beauty & the Beast»komponert og orkestrert av Tommy Smith. Innspillinga, gjort foran et begeistra publikum Dundee og miksa og mastra hos Jan Erik Kongshaug Oslo, forteller oss både om et meget bra storband, en heftig solist og en komponist/arrangør verdensklasse. Verket er originalt, virilt og usedvanlig hardtswingende ­ dette er moderne storbandmusikk av meget høy klasse.

Scottish National Jazz Orchestra er et storband på aller øverste hylle.

Smith er tydeligvis en storbandmann på sin hals og han leder også Tommy Smith Youth Jazz Orchestra. Med «Effervescence» forteller de oss klart og tydelig at etterveksten i skotsk jazz er det absolutt ikke noe galt med. Her blir vi servert ni mer eller mindre kjente standardlåter, som «The Way You Look Tonight», «Blues March», «Nefertiti» og Chick Coreas «Bud Powell», stort sett arrangert av Smith.

Bandet låter som ei kule og her finnes det solisttalenter som vi garantert vil få mye glede av i åra som kommer. Dessuten er Tommy Smitt Youth Jazz Orchestra nok et bevis på at Tommy Smith er ei ledestjerne også på dette området.

NYDELIG

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

è Tor Hammerø/torhammero.blogg.no

è Terje Mosnes

de senere årene har saksofonisten Mats Gustafsson og trommeslageren Paal Nilssen­Love holdt det gående, mer eller mindre kontinuerlig, med hvert sitt store ensemble. Gustafsson med Fire! Orchestra, og Nilssen­Love med Large Unit.

Så velger Nilssen­Love å «rappe» noen av musikerne fra Gustafssons band, sette de sammen med en liten gjeng fra Large Unit, for så å ta med svirebror Ståle Liavik Solberg som bisitter og medmusikant på trommer, og vi har Pan­Scan Ensemble. Det er mulig dette er Nilssen­Loves svar til Gustafsson på hans nu­ensemble, men uansett… I desember 2016, gjorde denne gjengen konsert på den lille klubben Blow Out i Oslo, og heldigvis var Stig Gunnar Ringen på plass med fullt opptaksutstyr, og nå er musikken ute på plate, for alle oss som nesten aldri mer får muligheten til å gå på Blow Out hver tirsdag for å høre noe av den tøffeste, frieste og mest spennende musikken som lages nord for ekvator dag.

Vi får to sekvenser, «Air and Light» og «Time and Space», og allerede fra første slag på trommene, fra Liavik Solberg (?), forstår vi at her leker man ikke butikk. «Take no prisoners!», Gi jernet! Og la det stå til, så ser vi hva vi ender opp med!

Men selv om energien nærmest tuter ut av høytalerne, tar det en stund før det tar av, noe som fører til at man som lytter sitter ytterst på stolen og venter i spenning. Trommeduellen mellom kjøkkenavdelingen holder på i drøyt fire minutter, før trompeteren Thomas Johansson og pianisten Sten Sandell nærmest smeller til, og vi er gang. Johanssons skarpe tone, nærmest som en kornett, fungerer perfekt sammen med Sandells hamring på tangentene, og de andre musikerne kommer inn i en kollektiv improvisasjon som garantert fikk veggene på MIR til å bule utover. Etter hvert roer det hele seg ned, og jeg tror det er Goran Kajfes som overtar trompetledelsen, sammen med enten Anna Högberg eller Julie Kjærs altsaksofon (jeg setter en tier på sistnevnte), og vi får en fin altsaksofon/trompet­duell. Og slik fortsetter det. Selvfølgelig er dette musikk man skal være til stede og høre, men det gjør ikke så veldig mye å høre den fra stereoanlegget på

Frederiksberg i kongens by heller. Om man ikke bryr seg så mye om naboene, og spiller musikken høyt, slik den skal.

Andrelåta begynner litt som den første, men her med trommer (Paal), trompet (Goran?) og piano (Sten). Det virker, på begge låtene, som de er blitt enige om hvem som skal begynne, så får de andre henge seg på så godt de kan etter hvert. En god og mye brukt resept innenfor den frittgående musikken.

Det kan ofte fungere godt, men ofte kan det gå helt feil, og man låser seg et bestemt mønster og har probemer med å komme seg ut av det.

Men det skjer ikke her. Her er det musikere med store ører, som lytter til hvert minste kny fra medmusikantene, og kommer inn der det åpenbart er plass til dem.

Derfor er dette også blitt et fint studium i fritt improvisert musikk, og et bevis på at dette er en

gjeng musikere som kjenner hverandre godt, og som vet hvor den enkelte har tenkt å ta turen når man går i gang.

«Legg aldri ut på langtur uten trening» står det i de norske fjellvettsregler. Og her virker det som om det norske hold har overført denne regelen til sine svenske og danske venner. For hele veien fungerer det nærmeste perfekt!

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

BEVEGER SEG FRITT

PAAL NILSSEN ­ LOVE/FRODE GJERSTAD «Nearby Faraway»

PNL RECORDS PNL036

Nå har jeg ingen oversikt over hvor mange plater som er kommet ut, hvor man finner navnene Paal Nilssen­Love og/eller Frode Gjerstad lagoppstillingen,

men det er ikke få. I det Stavangerske jazzmiljø var dette engang eleven og læremesteren, og uten saksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad, er det ikke godt å vite hvor en trommeslager som Paal Nilssen­Love hadde vært dag.

Platen er tilegnet trekkspilleren Eivind One Pedersen (1956­2012), som var en viktig samarbeidspartner til Gjerstad og deres kamp for den fritt improviserte musikken «oljebyen» og Norge fra 70­tallet og fram til dag. Og det er godt å merke, at de vant kampen! For Stavanger regnes som selve arnestedet for mye av den fritt improviserte musikken Norge, noe vi skal takke Gjerstad og One Pedersen for. Jeg husker fremdeles de mange kassettopptakene med Detail og alle de andre prosjektene Gjerstad og One Pedersen utga, gjerne med hjelp og assistanse av det britiske freejazz­miljøet.

På «Nearby Faraway», får vi ni fritt improviserte strekk, hvor det ligger en helt egen sårhet i musikken, særlig over Gjerstads klarinettspill. De to skriver på coveret at de savner One Pedersen, noe denne musikken er et godt bevis på.

Gjerstads spill er helt særegent. Særlig kan jeg like hans klarinettspill, som gjør han til en av de mest spennende utøvere på instrumentet per i dag. Hans teknikk har utviklet seg mye de senere årene, og han

tar bruk «hele hornet», både de lave frekvensene og høyt der oppe. Men det er hele tiden sårheten spillet som gjør dette helt spesielt.

Og Paal Nilssen­Love er som født inn dette duosamarbeidet. Han er overalt på trommesettet og understøtter Gjerstads spill som var de siamesiske tvillinger. Her er det ikke mange pauser i duospillet, og hele tiden er de to helt framme på tuppa.

«Nearby Faraway» er rett og slett blitt en strålende frittgående plate, med to musikere som kommuniserer perfekt, og som hele veien utfordrer hverandre og sparker hverandre framover. Men hvorfor disse to ikke turnerer i resten av Norden, er for meg en gåte. Riktignok kan man høre Nilssen­Love fra tid til annen i andre sammenhenger rundt om, men duo med Frode Gjerstad må man vel enten til Blow Out i Oslo eller til Stavanger for å høre. Snodig!

è Jan Granlie/salt-peanuts.eu

HÅKON KORNSTAD

«Tenor Battle» Jazzland/Universal

Tenorsaksofonisten Håkon Kornstad (f. 1977) var for lengst etablert som moderne jazzmusiker på internasjonalt toppnivå da han i 2009, bråfascinert av operaens musikkteatralske magi, bestemte seg for å fatt på en utdannelse som operasanger. Resten er historie, dag er sangeren Håkon Kornstad en flott tenor i stadig utvikling, og kombinasjonen har avfødt det unike konseptet «Tenor Battle». Etter noen måneders seiersgang på scener inn­ og utland, er tenorslaget nå endelig ute på plate.

Uttrykket «tenor battle» er i all sin slående plakatvennlighet strengt tatt misvisende for den musiseringen som Håkon Kornstad og hans Kornstad Ensemble holder på med. Uttrykket har rot i en form for kappspill mellom tenorsaksofonister på konserter og jamsessions, og var en ganske nådeløs konkurranseform der improvisasjonsevne, kreativitet og utholdenhet ble satt på prøve. «Tenorslagene» var spesielt populære før og rundt midten av forrige århundre, og «slagmarken» den gang var standardlåter. I Kornstads «tenor battle» er standardlåtene byttet ut med ei perlerekke av operaarier og klassiske sanger, og snarere enn å konkurrere, utfyller (tenor)saksofon

og (tenor)stemme hverandre på formidabelt vis i formidlingen av dette vakre melodimaterialet.

Det er en frapperende kombinasjon, og den utspiller seg innenfor rammene av det som er den virkelige genistreken her: arrangementene.

Omslaget forteller at alle arrangementer er signert Kornstad Ensemble – Kornstad (tenorsax, fløyte, stemme, elektronikk), Sigbjørn Apeland (harmonium), Lars Henrik Johansen (cembalo og cimbalom), Per Zanussi (kontrabass, sag) og Øyvind Skarbø (perkusjon). Nøyaktig hvordan de fem har samarbeidet seg fram til det ferdige resultatet, vet vel bare de som har tatt del prosessen, men den har iallfall gitt Kornstads sax og stemme omgivelser som i seg selv er et klanglig og harmonisk eventyr. Musikken blir aldri tvangsmelodisk «jazz møter opera», forsert «opera med jazzpynt», «Sirkus Kornstad» eller noe annet påfunn­aktig, men et fabelaktig resultat av respektfull og uhyre følsom, likevel bestemt og ujålete musikanttilnærming til et knippe flotte melodier som tåler både «operastemme» og subtil jazzpuls uten å skjære seg.

På samme måte som Uri Caine Ensembles «Wagner e Venezia» brakte helt annerledes, men øyeblikkelig troverdige versjoner av kjente Wagner­melodier, leverer Kornstad Ensemble annerledes, men øyeblikkelig troverdige versjoner av Massenet­, TostiStrauss­ Monteverdi­, Bizet­ Gluck­ og RimskijKorsakov­melodier, og det skyldes ikke bare nivået

på Kornstads sax/stemme­kombinasjon. Den er antakelig unik verdensmålestokk, men når «Tenor Battle» likevel er større enn summen av de to tenorer, er det fordi Kornstad og ensemblet har utviklet det som lett kunne blitt et «one­man­show med komp» til et helt og bokstavelig talt makeløst uttrykk. Utrolig mye må gå galt om ikke «Tenor Battle» blir eksportvare enda langt større grad enn hva fenomenet allerede er.

è Anmeldelsen ble først publisert på jazzinorge.no av Terje Mosnes

PAN

BOKSTAVELIG TALT MAKELØST

skulle for eksempel gjerne hatt et symfoniorkester å samarbeide med. I påvente av eget orkester har vi år inviteret London Sinfonietta ­ som et plaster på såret.

3. Den som visste det! Det evige festivaldilemmaet er å finne den perfekte kombinasjon av det som selger med det å gi rom for nye utøvere. Vår sjanger skal jakte på nye uttrykk, men vi skal også ta vare på det som er etablert.

4. Vi ønsker MaiJazz lykke til med jubileumsfestivalen! Et spennende program som jeg tror publikum setter stor pris på. Vi sees!

1. Hva er det som gjør MaiJazz til en spesiell festival?

2. Er det noe MaiJazz gjør som du tenker at «det skulle vi også gjerne gjort på vår festival»?

3. Hva skal til for at MaiJazz (og alle andre jazzfestivaler i Norge) skal fortsette å være både relevant og en suksess også i framtida?

4. Har dere som festivalkollegaer en hilsen å sende til MaiJazz i anledning jubileet?

1. MaiJazz er en moderne kunstarena med det helt riktige fokus: sterkt kunstneriske innhold og stor stilistisk bredde. Festivalen når barn, unge, voksne og eldre, og stimulerer det sterke jazzmiljøet i Stavanger.

2. Ja definitivt. Vi har like sterkt program som MaiJazz, men skulle gjerne hatt et like gjennomarbeidet magasin som Note. Der scorer MaiJazz høyt.

3. Vi er alle sammen underveis, og har de beste intensjoner og ambisjoner på vegne av jazzen og dens framtid. Gladmeldingen som kom fra politisk hold og Norsk Kulturråd før jul var veldig bra. Men vi trenger fortsatt økte rammer for å tilgodese verdens mest spennende musikermiljø (det norske jazzmiljøet) med flere gode oppdrag og prosjekter. Se Ola Kvernbergs Steamdome. Hvilken suksess, med fødselshjelp fra Moldejazz og Jazzfest.

4. Lykke til med årets festival. Programmet ser helt strålende ut. Jeg gleder meg til å fortsette diskusjonen om samarbeid rundt framtidige artister.

TRUDE STORHEIM Dagleg leiar/Vossa Jazz

1. MaiJazz er ein festival som er så heldig å verta skipa til i Stavanger mai! Det i seg sjølv gjer MaiJazz unik, ingenting er vel vakrare enn Stavanger i sol (det innbillar eg meg at det alltid er der) og når ein då òg kan nyta og nytta seg av gode konsertar og gode folk, vert det rett og slett veldig bra.

2. Vossa Jazz let seg alltid inspirera av dei andre jazzfestivalane. Me er heldige i dette landet som har så mange flinke arrangørar som stadig bidreg til å fornya og utvikla jazzscena – og spesielt det gode samarbeidet med ulike fagmiljø regionen og arbeidet for born og unge er bra. Dessutan er Spor 5 ei scene eg gjerne skulle hatt på Voss!

Festivalsjef/Nattjazz/Bergen

1. MaiJazz har alle år vore gode til å programmere nye prosjekt, og har eit godt auge for nye artistar. Miksen av nytt og kjent gjer festivalen relevant norsk og internasjonal samanheng

2. Det er flott at festivalane er ulike form, mangfaldet aukar interessa for jazzen. MaijJazz sine store samarbeid med symfoniorkester og store jazzartistar er i ein klasse for seg.

3. Konkurransen musikkmarknaden er større enn nokon gong. Likevel har jazzfestivalane ei føremon framfor andre sjangrar med at norske jazzartistar har stor attraktivitet både heime og ute. Festivalane må vera med på å byggja opp desse artistane, slik som MaiJazz alltid har gjort.

4. Vi takkar for tett og godt samarbeid gjennom 30 år, og ønskjer MaiJazz hjarteleg til lukke med det store jubileet.

KAI GUSTAVSEN Festivalsjef/Kongsberg Jazzfestival

1. Med en unik mulighet for samarbeid med jazzstudenter på slutten av semesteret har MaiJazz en unik mulighet til å bringe nye generasjoner til jazzfeltet, både som utøvere og publikum.

2. Vi leter hele tiden etter forbedringspunkter, og da er det viktig å lære av gode kollegaer. I en så stor by har dere gode muligheter til å samarbeide med etablerte institusjoner. Jeg

3. Det handlar om å ha både tradisjon og nyskaping med seg, ein skal utvikla seg og sjå etter nye musikalske samarbeid, prosjekt og gjerne nye plattformar der ein kan presentera musikk. Men i botn ligg den musikalske arven, og den er viktig å ha med seg. Eg tenkjer at festivalane er relevante fordi kvalitet er leiestjerna i alt me gjer. Jazzfestivalane har eit viktig oppdrag og det skal også inkludera nye generasjonar, både studentar og andre musikkinteresserte.

4. Vossa Jazz vil ynskja til lukke med 30­årsjubileet! Det er veldig viktig at MaiJazz er ein levande og leiken festival, me gler oss til å samarbeida og heiar på den engasjerte gjengen som står bak MaiJazz!

1. Det tror jeg er kombinasjonen av lokale forhold og blikket ut mot den store verden. Lokal entusiasme, fine folk og gode bookinger.

2. Vi holder jo kontakten og lærer av hverandre hele tiden. Og vi skulle gjerne hatt et så fint program på papir som dette. :­

3. En god offentlig grunnfinansiering, og et godt program som trekker folk og selger billetter.

4. Gratulerer så mye med jubileet og stå på videre! Vi følger med dere!

ERNST WIGGO SANDBAKK Trondheim Jazzfestival

JON SKJERDAL

EDVARD ASKELAND

Daglig leder/Oslo Jazzfestival

cheese! Say

Ostehuset har i likhet MaiJazz blitt en godt etablert institusjon i Stavanger, men for alle tilreisende kan det være greit å vite at Ostehuset ikke bare har ost på menyen.

JOHN RØRDAM

FOTO PÅL LAUKLI

Tom Helge Sørensen og Hanne Norman Berentzen startet Ostehuset i 1999, og var aldri bare en ostebutikk som navnet kanskje kunne tyde på. Konseptet har vokst til å stadig bli noe bedre og større. Ostehuset er både kafé, butikk, bakeri og catering, men det viktigste for Tom og Hanne er at det er et trivelig sted som serverer god mat av høy kvalitet. Paret bak Ostehuset er også et par privat, og er ikke bare gift med konseptet sitt, men også med hverandre. Hanne snakker raskt og Stavangerdialekten har innslag av noen svakt bløtere konsonanter med danske aner, men det går ikke ut over hastigheten. Hanne har mye på hjertet.

– Vi har holdt på i 19 år, og det hele startet med et lite konsept som tok utgangspunkt i at vi skulle lage mat fra bunnen. Det var ikke mulig å få rask mat som ikke var junk food i Stavanger på den tiden. Det skulle være vår nisje. Lage skikkelig mat som det var raskt og enkelt å spise. Akkurat hvordan det startet var jo litt morsomt. Tom jobbet sammen med Morten Schakenda, som nå driver det berømte Bakeriet i Lom, på det som het Gastronomisk Institutt. Vi hadde lange diskusjoner om hva det var mulig å servere som ikke var komplisert, men likevel fullverdig mat med høy kvalitet. Jeg har ikke tall på hvor mange sandwicher og retter vi testet underveis, men det var mange.

sandwicher. Med osten oppdaget vi at det ikke var så vanlig at folk forstod forskjellen på den osten som var skikkelig håndverk og den som var industriprodukt. Vi hadde en leverandør som leverte fantastiske oster fra Frankrike, og hadde fokus på å tilby gode oster. Da var det en eller annen som foreslo at vi skulle kalle oss Ostehuset. I ettertid så var det kanskje ikke det smarteste navnet, vi har jo alltid vært noe mer enn en ostebutikk. Det var en liten jobb å få folk til å forstå hva vi egentlig var for noe, og ikke minst om alt det andre vi hadde. I dag er vi blitt så mye mer enn vi var i starten. Vi hadde en avtale med et bakeri om å få bakervarer bakt etter våre oppskrifter, men det ble aldri slik vi ville. Så derfor startet vi vårt eget bakeri, men vi er jo heller ikke et bakeri. Det er ikke nødvendigvis fordi vi må lage alt selv, og vi har fortsatt et ønske om å finne samarbeidspartnere som vi kan utvikle ting sammen med og bidra til at flere ble bedre. Når det ikke er den kvaliteten som vi ønsker så måtte vi gjøre det selv. Det er også grunnen til at virksomheten vår er utvidet selv om konseptet egentlig er akkurat det samme. Ønsket om å bidra til at flere blir flinke og å gjøre noe sammen har vi fortsatt. Vi liker jo, i likhet med MaiJazz, at det skjer ting i byen. Og vi har lyst til å bidra.

Tom Helge og Hanne vil bidra til en bedre by.

Hvordan har Ostehuset utviklet seg siden oppstarten, er konseptet fortsatt det samme?

– I kafeen startet vi med enkle ting som salater, quiche og

Everything is changing. På veggen bak disken Ostehuset Øst, en av de tre avdelingene, er det skriften på veggen. Hanne forteller at utsagnet dukket opp i 2007 da Ostehuset hadde et rekordår og alt gikk på skinner. Det er dag likevel enda flere

›

TEKST

AMBISJONER:

GODBITER: Det finnes mye godt disken hos Ostehuset.

›

konkurrenter byen og hun mener at det henger på veggen som en kontinuerlig påminnelse om at de ikke skal hvile på laurbærene, men stadig bli bedre.

– Stavanger er en flott by og interessen for mat har vokst sammen med oss, og vi føler at vi har vært en liten del av den utviklingen. Folk har blitt mye mer kunnskapsrike og kravstore. Det setter vi pris på. Vi er sunne, men vi er ikke fanatiske. Det skal være god mat som vi skal kose oss med. Det er det du skal finne her. Jeg er jo dansk, og vi er kanskje kjent for å være litt mer livsnytere enn nordmenn. Det har muligens vært mitt bidrag. Skal det være så skal det være skikkelig. Der det skal være smør så skal det være smør. Ferdig med det, lettprodukter er ikke vår greie, men det er absolutt mulig å spise et sunt og godt måltid her.

Når du går fra Ostehuset med ferske bakervarer eller andre godsaker står det oppmuntrende slagordet «Du er fantastisk. Unn deg noe godt» på posen. Hva er det som det er ekstra bra å unne seg selv?

– Klubbsandwich er blitt vår signatur etter oppstarten i Klubbgaten og er fremdeles med på menyen. Den er fortsatt veldig god og en sikker vinner. Kanelsnurrene våre er også i en klasse for seg. Jeg kan anbefale den grønne grønnsakssalaten, den startet vi med for tre år siden og den har blitt en klassiker på kort tid. Cevichen er også god hos oss, samtidig veldig sunt og godt. Vi har en meny med mange fristende retter, og så er

SATSER: et av byens mest storslagne lokaler kommer Ostehusets nye storstue.

det viktig at vi lager mat som møter mange forskjellige behov. De med allergier og intoleranse for melk og gluten, skal finne gode alternativer hos oss. Det viktigste er at det skal være en uformell og hyggelig opplevelse, og at du får skikkelig mat på hvor alt er laget med gode råvarer vårt eget kjøkken.

Dere satser også ganske høyt i nye store lokaler med en av byens flotteste beliggenheter?

– Ja, det stemmer. Nå skal vi i gang med et nytt stort prosjekt, og det gjør vi for å utvikle både oss selv og folk Stavanger. Det blir kanskje litt mer som en restaurant, men det skal være en møteplass og sted å treffes over god mat. Prosjektet er stort, og vi skal bygge videre på det vi allerede har gjort. Ostehuset handler om å ta ansvar, og det å være ambisiøse og trendsettende er våre verdier. Vi er opptatt av sosialt entreprenørskap, bygge opp unge mennesker gjennom å være lærlingebedrift, legge til rette for integrerte arbeidsplasser og være kunnskapsformidler innad og utad. Alt dette skal vi ta med oss når vi åpner i Norges Bank­ bygget i slutten av dette året, forhåpentligvis i god tid før neste MaiJazz. Det blir spennende. Maten skal stå i fokus, og kanskje osten skal få enda større plass?

Hva tenker du er den perfekte maten for en alle jazzentusiastene som er på vei til store musikkopplevelser på tom mage?

– Kom innom og ta av våre retter som er laget for å deles. Ceviche, skinke, oster, pølser, gode oliven og litt godt brød med et glass vin er jo helt perfekt å fylle på med før kulturelle opplevelser. Kanskje vi skal lage en egen liten meny til MaiJazz? Noe som er enkelt og raskt for folk som er på vei fra en konsert til en annen? Uansett er alle velkommen innom hos oss, helt uavhengig om de liker jazz eller ikke, men i mai skal vi nok klare å jazze opp menyen litt ekstra, ler Hanne og haster effektivt inn på kjøkkenet. 

STEKT ROSENKÅL

MED EPLE OG VALNØTTER

1 pose rosenkål

1 grønt eple 100 gr valnøtter

Dressing

1 ss honning

2 ss sitronsaft 2 ss olivenolje

Rosenkål renses, deles i to og stekes i varm panne med litt olje. Legg rosenkålen på kjøkkenhåndkle eller papir for å tørke. Del eplet terninger og grovhakk valnøttene.

Bland dressingen og vend alle ingrediensene sammen en bolle.

KRYDDERBAKT KVEITE

Hel filet av kveite krydres med Ostehusets BBQ-rub og salt.

Skjær skråsnitt begge veier for å lage et rutemønster.

Grilles med kryddersiden ned på flatgrill til den slipper pannen, snu over på brett og bak i ovn på 150 grader i 10 min.

CEVICHE

AV

KVEITE I HJERTESALAT

50 g fersk kveite i terninger pr person marineres i Leche de Tigre i en halv time før servering.

Leche de Tigre (marinade) 1 ss hakket koriander 1 stk lime, zest og juice ½ stk sitron, zest og juice 1,5 cl appelsinjuice 1 stk chili 10 g ingefær 1 cl olivenolje

Syltet rødløk med jalapeno 1 rødløk 1 jalapeno 1 laubærblad ½ ts oregano 3 cl sukker 6 cl hvitvinseddik 9 cl vann 1 ts salt Saft fra 1 lime

Kutt løk og jalapenos i tynne skiver. Kok opp vann, eddik, sukker og krydder. Tilsett limejuice og ha over løken.

Anrettes i fine blader av hjertesalat og toppes med syltet rødløk og litt koriander.

Hele Maijazz på mobilen. Skaff deg vår nye app på Google Play eller Appstore og få enkel tilgang til årets program, billetter, artistomtaler og spillelister.

NICK CAVE: MERCY ON ME

Reinhard Kleist

Self Made Hero

2017

RECKLESS DAUGHTER: A PORTRAIT OF JONI MITCHELL

David Yaffe Sarah Crichton Books 2017

Leonard Cohens beskrivelse av Joni Mitchell sier det meste. Det er snakk om en av de mest innflytelsesrike artistene i vår tid. Både som komponist, musiker og billedkunstner er Joni Mitchell en ruvende skikkelse som alle har et forhold til. Mitchells tekster har blitt beundret av oss alle, også av artister som Leonard Cohen og Bob Dylan, selv er mestre i faget. Hennes musikk har blitt lyttet til med andektighet og inspirert navn som Jaco Pastorius, Wayne Shorter og Herbie Hancock. Denne biografien er historien om Joni Mitchell, om artisten og tidsepoken hun har preget, men også om mennesket og de utfordrende kapitlene livet til en stor kunstner. Bør leses av alle som ikke ønsker et betydelig hull i sin kunnskap om musikk fra slutten av 60 tallet og fram til i dag.

Jeg snakker ikke så mye, det er derfor jeg skriver så mange sanger. ―Pål Waaktaar Savoy

Historien om a­ha (og ikke jazz versjonen AHA!! denne gangen) er fortalt og dokumentert, men nå blir historien belyst fra den av de tre medlemmene som normalt sett lar sangene snakke for seg.

Pål Waaktaar Savoy er mannen bak noen av de aller største hitene som er skapt i Norge, og hans tanker rundt sitt arbeid og musikken er interessant lesning. Ikke minst fordi boka belyser historien om a­ha fra et ståsted som oppleves som nytt.

Forfatter Ørjan Nilsson har skrevet boka basert på lange intervjuer og samtaler som har funnet sted i New York, Berlin, Hamburg og Oslo over en periode på to år. Det er et interessant møte med en artist som alltid vil være helt sentral når den norske musikkhistorien skal skrives.

Reinhard Kleist, master graphic novelist and mythmaker has yet again - blown apart the conventions of the graphic novel by concocting a terrifying conflation of Cave songs, biographical half-truths and complete fabulations and creating a complex, chilling and completely bizarre journey into Cave World. Closer to the truth than any biography, that’s for sure! But for the record, never killed Elisa Day. ―Nick Cave

Nick Cave er selv en mann som kan fortelle historier, og han gjør det gjennom musikk, bøker og som skuespiller. Denne gangen er det Richard Kleist som har tegnet et portrett av Cave på en måte som tydeligvis overrasker artisten selv. At boka sannsynligvis ikke forholder seg helt til sannheten er en frihet som Nick Cave kan leve med. Det er kanskje ikke alle som er helt familiære med sjangeren tegneseriebiografi, men det er aldri for sent å forsøke noe nytt. Boka er preget av et rått uttrykk som kler historien om Nick Cave, og som ikke minst skaper noe ekstra fortellingen. Kleist har tidligere portrettert Johnny Cash: I See a Darkness på den samme fabelaktige måten. Anbefales alle som ikke lar seg skremme av et uttrykk som utfordrer oppfatningen av hvordan en god biografi kan være.

She was like a storm. ―Leonard Cohen

TÅRER FRA EN STEIN SAMTALER OM ET ARBEID, PÅL WAAKTAAR SAVOY Ørjan Nilsson Falck Forlag 2017

PÅ EVIG JAKT ETTER MUSIKKENS ESSENS

Ralph Towner (78) «forsterket programmet» på den aller første MaiJazz i 1989. I år er den unike gitaristen tilbake nok en gang, bedre enn noen sinne.

Mandag 22. mai 1989 skrev Dagbladets Stavangerkorrespondent (og seinere sjefredaktør) Lars Helle om en «Musikalsk Maifest» som pågikk i oljebyen.

Trespalteren øverst til venstre på side 36 fortalte at flere kjente musikere skulle aksjon, og Helle kunne også avsløre at «i tillegg er det nå klart at jazz­gitaristen Ralph Towner forsterker programmet».

DETTE HANDLET om den aller første MaiJazz, og Ralph Towner, den gang 49, hadde 15 år vært en stigende stjerne som gitarist, som komponist og som en av jazzens nye sjangerutvidende utøvere. Etter et par år i Paul Winter Consort, et sjangerkryssende band ledet av den søkende saksofonisten Paul Winter, hadde han fra 1972 for alvor trådt fram i lyset både som soloartist og med kvartetten Oregon, sistnevnte en original musikalsk smeltedigel der Towner var hovedkomponist og kombinerte klangene fra klassisk gitar, 12­strengers gitar, trompet, flygelhorn, piano og synther med lyden fra Paul McCandless’ obo og diverse treblås­instrumenter, Glen Moores kontrabass og Colin Walcotts tablas, trommer og perkusjon. Et dusin Oregon­album, eminente soloplater og duo­album med bl.a. vibrafonisten Gary Burton, gitarkollegaene John Abercrombie og Larry Coryell og ikke minst Jan Garbarek («Dis») hadde gjort sitt til å styrke Towners ry som en gitarist med et unikt uttrykk, og det samme hadde de to kvartettalbumene «Solstice» og «Sound and Shadows». Her var Jan Garbarek, Eberhard Weber og Jon Christensen Towners håndplukkede medspillere, og heller ikke gitaristens medvirkning på plater med bl.a. Weather Report, Keith Jarrett og Kenny Wheeler hadde vært omdømmeskadelig

i disse årene da begrepet «jazz» var under så sterk utvidelse. Den utvidelsen gjaldt ikke bare selve musikken, eksempelvis var også spørsmålet om gangbare presentasjonsformater for jazz blitt aktualisert da plateselskapet ECM begynte å utgi jazzutøvere på soloalbum, noe som til da stort sett hadde vært forbeholdt klassiske musikere. Ralph Towner var en av dem som nå fikk den muligheten, og han var i godt selskap med bl.a. Keith Jarrett, Chick Corea, Paul Bley, Dave Holland, David Darling og Egberto Gismonti.

SIDEN MAIJAZZ’ spede begynnelse 1989 har Ralph Towner forsterket programmet flere ganger. Solo midnattskonsert i Domkirken, kvartettkonsert med Oregon St. Petri og duokonsert med trompeteren Paolo Fresu i Stavangeren – den Italia­bosatte (siden 1993) amerikaneren fra USAs nordvestlige hjørne har saktens fartstid på MaiJazz! Når han nå, 78 år gammel og kanskje bedre enn noensinne, inntar Zetlitz til jubileumskonsert sammen med de unge, lovende musikerne i Bjergsted Jazzensemble, er det en markering som hyller og retter oppmerksomheten mot to viktig forhold i all musikk, enn si kunst: Det etablerte mesterskapet, og nødvendigheten av å videreføre det gjennom rekruttering.

Til den forestående konserten har Towner, i samarbeid med arrangør/ensembledirigent Tore Johansen, satt sammen et konsertrepertoar plukket fra 50 års komponistvirksomhet, og i et telefonintervju i vinter antydet han en dramaturgisk/formmessig svært bevisst kombinasjon av «very old songs» og nyere komposisjoner. Det kan i teorien bety låter helt fra «Icarus», som han skrev mens han var med i Paul Winter Consort, og som

IKKE TYNGET AV ALDEREN: Ralph Towner nærmer seg 80, men er fortsatt en nyskapende og energisk artist som ikke har planer om å legge gitaren på hylla.

er blitt noe av en signaturmelodi for både ham selv og Oregon, og fram til melodier fra fjorårsalbumet «My Foolish Heart». Tittellåten, en hederskront standard, og den eneste ikke­originalen på denne utsøkte platen, er for øvrig en fabelaktig harmonisert hyllest til Ralph Towners kanskje største musikalske inspirasjonskilde, pianisten Bill Evans (1929­80).

– JEG TENKER som en pianist, selv om jeg først og fremst er gitarist, sier Ralph Towner. – All musikken min blir formet på piano, og det at jeg «tenker» piano og kan spille piano, har gjort det mulig for meg å overføre en pianistisk spilleteknikk til den klassiske gitaren. Spilt med alle fingrene, blir gitaren et mer kontrapunktisk instrument enn når du spiller med plekter, og da jeg studerte gitar, var det helt og holdent som klassisk musiker.

– Det tok litt tid før du kom dit? Og enda lengre tid før du innså at du kunne føye den klassiske gitaren inn i et uttrykk med elementer fra klassisk musikk, brasiliansk musikk, folkemusikk fra mange himmelstrøk og jazz? – Jeg oppdaget ikke gitaren før jeg var 22. Jeg spilte klassisk piano fra jeg var tre år, trompet fra jeg var seks, og fikk inn hele jazzhistorien via platesamlingen til de eldre brødrene mine. Bach hørte jeg via moren min som var pianolærer og kirkeorganist, jeg hadde musikk som fag gjennom hele skoletida og jeg spilte i flere typer band fra jeg var ganske ung. På universitetet tok jeg komposisjon som hovedstudium, prøvde meg på 12­tonemusikk og sånne greier, og det var i det siste studieåret at jeg fikk høre en psykologistudent spille klassisk gitar. Det fanget meg umiddelbart! Jeg fikk fatt i en gitar for en billig penge og prøvde å lære meg å spille, men jeg skjønte fort at for å låte sånn som jeg ønsket å låte, trengte jeg en god lærer. Jeg manglet rett og slett den teknikken som krevdes, så jeg begynte å sjekke, og fikk nyss om denne store professoren i Wien, Karl Scheit. På dette tidspunktet levde ikke foreldrene mine lenger, jeg hadde bare noen eldre søsken, så da jeg fortalte at jeg aktet å dra til Wien for å studere klassisk gitar med en av Europas mest anerkjente klassiske gitarister og lærere, hadde jeg

ingen som kunne si: «Er du blitt fullstendig sprø? Få deg heller en skikkelig jobb!» Sånn sett hadde jeg flaks.

DEN UNGE GITARISTEN kjøpte den billigste flybilletten til Europa som var å oppdrive – med Icelandair til Luxembourg – og haiket videre til Wien. Turen tok et par uker før den endte i utkanten av byen, på et lite kvistrom med husleie på 12 dollar i måneden. Towner ble akseptert som elev hos Karl Scheit ved Musikkakademiet i Wien, og i de neste 12 månedene øvde han klassisk gitar 24/7.

– Jeg hadde ingen planer om å kutte ut pianoet, men det fantes verken tid eller mulighet til å øve piano det året, sier han. – Jeg hadde ikke råd til andre distraksjoner heller, men jeg snek meg av og til inn i platesjappene byen og hørte på Bill Evans­plater gratis, for å holde hjernen koblet til pianoet. Jeg hadde tilbrakt så mye tid ved pianoet før jeg oppdaget gitaren at jeg visste hva som måtte til for at jeg skulle kunne spille på den måten jeg ønsket. Klangidealet mitt var selvsagt Scheit, men også Julian Breams tilnærming og klang, som nettopp hadde forandret hele det klassiske gitaruttrykket, ble en modell i hodet mitt. Jeg øvde og øvde, og da jeg dro tilbake til USA etter et år, kunne jeg spille klassiske gitarkonserter og var blitt musiker.

STUDIO:

I Arne Bendiksen Studio i Oslo under innspillingen av Solstice desember 1974. F.v. Jan Garbarek, Eberhard Weber, Manfred Eicher, Jan Erik Kongshaug, Ralph Towner og Jon Christensen.

PÅ SCENEN:

Topp: Ralph Towner spiller med Oregon på MaiJazz i 2008. F.v. Towner, Paul McCandless, Mark Walker og Glen Moore. Bunn; Towner og Fresu på Cosmopolite Oslo i desember 2009.

ETTER NOK ET Wien­opphold, slo Ralph Towner seg ned New Yorks Greenwich Village i 1968. Via brasilianske musiker venner hadde han lært seg å spille bossa nova og annen brasiliansk musikk, men det var først og fremst som en habil pianist at han livnærte seg på den moderne jazzscenen verdensbyen. Freddie Hubbard og Stan Getz var to av de mer etablerte musikerne han spilte med, og det var også på denne tiden at han ble kjent med bl. a. Wayne Shorter, Jaco Pastorius og Dave Holland, som introduserte ham for Manfred Eicher i 1970. Eicher hadde nettopp startet ECM, og i 1972 utkom «Trios/Solos» som det første av Towners pr. i dag mer enn 20 ECM­album som leder eller coleder. Med Oregon har han laget om lag 30 album for en håndfull ulike plateselskaper, og han figurerer som session­musiker på plater med så ulike artister som perkusjonisten/tablåmesteren Trilok Gurtu og visesangeren Tim Hardin, som han akkompagnerte på Woodstockfestivalen i 1969. Et seinere samarbeid med spesiell interesse for norske ører er 1993­albumet, «If You Look Far Enough», kreditert Arild Andersen, Ralph Towner og Nana Vasconcelos, og med Audun Kleive i tillegg til trioen i et hovedsakelig Andersen­komponert repertoar.

Det er altså mange musikalske strømmer som flyter sammen til noe som likevel høres ut som et organisk hele i Ralph Towners musikk. Har han noen forklaring på hvordan det skjer?

– Jeg har alltid forsøkt å skrive musikk som de jeg spilte sammen med kunne føle seg komfortable i. Det gjelder enten det handlet om Oregon eller noen av de andre konstellasjonene, begynner han og utdyper: – Det har alltid handlet om å prøve å få tak i de essensielle kvalitetene i de ulike musikktypene. Ta for eksempel brasiliansk musikk eller bossa nova, jeg har forsøkt å spille det på en måte som gjør at det ikke låter som brasiliansk musikk eller bossa nova, men likevel har beholdt denne musikkens skjønnhet og kvalitet i seg. Prøvd å forstå hva som gjør brasiliansk musikk og bossa nova til hva det er, uten at det skal låte «brasiliansk» eller «bossa nova» når jeg spiller det. Jeg tror at denne tilnærmingen har hjulpet godt og gitt meg den gaven det er å forstå musikalske systemer og konsepter fra andre land og kulturer, og ikke minst satt meg stand til å anerkjenne dybden det jeg hører.

– Du har en lang karriere bak deg, men lager stadig plater som høster begeistring fra både anmeldere og musikerkollegaer. Øver du hver eneste dag for å holde ferdighetene ved like?

– Hver eneste dag. Jo eldre du blir, jo mindre elastisk blir muskulaturen, så det tar stadig lengre tid å varme opp. Jeg har hatt to operasjoner på venstre hånds fingre, ingen store greier, men etter det første inngrepet måtte jeg øve virkelig hardt, og oppdaget at det hjalp. Så ja, jeg øver hver eneste dag. Og trenger det.

– Er 12-strengeren stadig en del av utrustningen på turneer?

– Nei. Jeg skylder på flyselskapene og overvektsregningene. Dessuten er det er tungt å slepe alle disse gitarene rundt omkring, og 12­strengeren er i tillegg røff mot fingerneglene, så det blir til at jeg bruker den vanlige klassiske gitaren nå. Men jeg turnerer fortsatt. Vi skal prøve å få til en ny turné med Oregon, og trioen med meg, Wolfgang Muthspiel og Slava Grigoryan planlegger en turné i Australia og kanskje noen jobber i Brasil.

– Dette intervjuet er planlagt trykket i en seksjon av MaiJazz-magasinet som kalle «Legender». Hvordan ser du på det å bli klassifisert som «legende»?

– Hmmm, det er pen måte si «gamling» på, er det ikke? Men ok, jeg tar det som et kompliment, avslutter Ralph Towner muntert fra leiligheten i Roma, der han har bodd sammen med sin italienske livsledsager, skuespilleren Mariella Lo Sardo, de siste 14 årene. 

BRO BYGGEREN

Pierre Bang er lidenskapelig opptatt av musikk, og investerer mye av sin egen tid i jazzopplevelser. Derfor finner han mange gode grunner til at samarbeidet med Total og MaiJazz er en match som svinger.

JOHN RØRDAM FOTO TOMMY ELLINGSEN

Selv om det er januar, og lenge til mai har sjefen for Total i Stavanger allerede full oversikt over artistene på årets festival. Han har store forventninger til årets program, og på spørsmål om hva han forbinder med jazz har han ikke bare en definisjon, men også en liten historie.

– For et par år siden var jeg på festivalen Jazz in Marciac, og kom jeg i prat med en gammel fyr som satt for seg selv og så litt ensom ut. Det viste seg at det var pianisten Ahmad Jamal som var på festivalen for å spille inn en plate med temaet Marseille. Det var en by han hadde et personlig forhold til, og den eneste gangen denne musikken ble fremført var det året i Marciac. Vi ble sittende å diskutere musikk, og fordi jeg er oppriktig interessert stilte jeg spørsmål og forsøkte å forstå hva han la i begrepet jazz. Det var da han fortalte meg sin definisjon: Amerikansk klassisk musikk, en type musikk som har oppstått og utviklet seg i mange forskjellige former over et forholdvis kort tidsrom.

Pierre Bang snakker veloverveid og langsomt på en måte som gjør det lett å lytte, og som er engasjert uten å ha hastverk, han tar en liten pause før han fortsetter.

Du er ikke bare en sponsor, men du har et også et veldig sterkt og personlig forhold til jazz?

– Ja, du vet, jeg er fra Afrika, og musikk er noe som jeg har i genene, men jeg er eklektisk i mitt forhold til musikk. Det er ikke bare jazz, men all musikk, men jazz er nok der jeg føler at alt blir til en helhet. Jeg har vært ganske interessert i musikken, jeg spiller ikke noe instrument selv, men jazz handler mer om følelser. Jeg kan bli glad eller avslappet, jazz er musikken som jeg kan bruke til absolutt alt. Siden vi har samarbeid med MaiJazz må jeg ta ansvar, og i år måtte jeg dra til Marciac for å sjekke hva Gregory Porter holdt på med, og om det kom til å bli bra når han kommer hit. Jeg kan røpe at det sannsynligvis kommer til å bli bra, for han var enestående der, sier Pierre og ler godt av den tunge oppgaven han hadde lagt på seg selv. – Neida, i tillegg til MaiJazz pleier å ta en tur til Marciac, til å begynne med var det noen dager, men nå forsøker jeg å få med meg hele festivalen der også. Det er min måte å koble av og få flotte opplevelser på, smiler Pierre.

VERKTØY:

Pierre Bang mener at jazz er et utmerket integreringsverktøy.

– Noe av det siste jeg hørte var på mange måter manifestasjonen av dette utsagnet. To verdener som møttes i kombinasjonen av fiolin og saksofon, og i den sære blandingen av disse to instrumentene oppstod det en dialog mellom dem. Joshua Redman og Ola Kvernberg. Det var noe helt spesielt, noe unikt og du kunne høre, selv om du aldri har hørt det tidligere, at det var jazz.

Total har sponset MaiJazz nesten like lenge som festivalen har eksistert, og har vært en svært viktig støtte og samarbeidspartner for festivalen. Det er vel ingen tvil om at publikum i Stavanger har hatt glede av at dere har vært involvert, men hva har dere i Total fått igjen for alt dere har lagt ned?

– Det er en viktig del av vårt bidrag til samfunnet, vi ønsker å være en del av det lokale livet der vi er. Det er en av våre

›

TEKST

måter å integrere oss på, og vi er ikke ute etter avkastning på en tradisjonell måte. Vi ønsker å eksponere oss ved å bidra til byen. Samtidig er det selvfølgelig en fordel for våre ansatte at det er en levende by med en stor variasjon artister og tilbud. Kultur er godt egnet for å brygge broer, og jeg tror det er ingenting som fungerer bedre enn musikk til akkurat det. Store selskaper som oss har et ansvar for å ta en aktiv rolle samfunnet og forsøke å skape forståelse, og få folk til å bli komfortable med mangfold. Det er selvfølgelig andre viktige ting vi kunne støttet, men for oss er dette riktig. Det er passe i størrelse, vi bidrar på en måte som gjør en forskjell og vi er fornøyd med hva det gir samfunnet og oss.

Dere er jo i en bransje som har vært gjennom tøffe tider, gjør det denne type samarbeid ekstra utfordrende?

Vi har, som mange andre selskaper Stavanger, vært gjennom en periode hvor vi har vært nødt til å se på våre prioriteringer. Likevel hadde det vært en av de absolutt siste tingene jeg ville kuttet, det er enkelt og meningsfylt. Dessuten ser vi, som i business, viktigheten av lange og gode relasjoner. Jeg vil heller se på hvordan vi kan samarbeide bedre. Som jeg nevnte har jeg kontakter i Jazz in Marciac, og vi forsøker være en katalysator for utveksling av erfaringer mellom de to festivalene. Å knytte slike kontakter vil alltid være en fordel, og her vil vi kunne bidra. Det er en selvfølgelig en fordel at vi er en liten gjeng med jazzinteresserte i Total, men vi har samtidig en lang historie sammen med MaiJazz. Det er ikke vanskelig å forsvare at vi støtter festivalen. Vi bygger nettverk, gode relasjoner og skaper fine opplevelser sammen.

Pierre Bang mener at Stavanger er et sted som skiller seg litt ut i norsk sammenheng, på grunn av oljeindustrien er det mange selskaper med arbeidskraft fra hele verden. Det er også forholdsvis mange mennesker som er i byen for en kortere eller lengre periode, ikke lenge nok til å begynne å heie på lokale fotball­ eller hockeylag, men kanskje lenge nok til å ha behov for å møtes over noe felles.

– Jeg tror igjen jeg kan peke på noe som er viktig for samfunnet. Musikk er noe som bringer folk sammen, og jeg blir stadig overrasket over hvor sterkt den kan oppleves. Helt på tvers av kulturer og landegrenser, og for oss er dette en del av å bygge nettverk på arenaer enn der vi treffes forretningslivet. Total er et fransk selskap, men Norge er vi et norsk selskap. Vi er selvfølgelig samtidig en multikulturell organisasjon, og

derfor er det enkelt å velge noe som kan knytte folk sammen ute nå ha en felles bakgrunn.

Har du noen spesielle opplevelser på MaiJazz som du har satt ekstra stor pris på?

– Jeg har mange historier å fortelle, og mange flotte opplevelser, men jeg må fortelle om den siste Al Di Meola konserten på MaiJazz. Alt var perfekt på den, bortsett fra den ene sangen han ikke spilte. Derfor begynte jeg å rope: Spill Mediterranean Sundance! På scenen stopper Di Meola opp et sekund og ser ut over publikum mens han utbryter: Er du her også?! Jeg hadde jo vært på konserten i Marciac og ropt det samme, men denne gangen endte det med at han spilte sangen. Han orket nok ikke at jeg skulle dukke opp på flere konserter, så han ga seg, sier Pierre Bang og ler den buldrende og lun latter som har fulgt oss gjennom hele samtalen.

På vei ut av det romslige kontoret med utsikt ut mot Byfjorden og havet kommer Pierre på enda en liten historie han vil dele. – Jeg har en liten datter som startet i barnehagen her i fjor, og der fikk hun høre afrikansk musikk. Senere på en tur til Paris hadde jeg kjøpt en afrikansk tromme, en djembe som jeg tok med hjem. Der gir jeg den da to år gamle jenta trommen, og hun plasserer den helt korrekt på gulvet og setter i gang å spille og synge! Det var en fantastisk opplevelse, jeg har en datter som har lært å spille et afrikansk instrument. I Norge? Hun hadde lært det barnehagen uten at jeg hadde fått det med meg, det sier mye om hvor få grenser det finnes i musikken og om at dere kanskje er mer åpne i dette landet enn dere tror selv, avslutter Pierre Bang, mens han kikker ut på et vinterlig Rogaland og drømmer om mai og mer vårlige forhold. 

JAZZELSKEREN:

RESPEKT: Unike musikalske prosjekter basert på gjensidig respekt.

MUSIKALSK REISE

Når Chick Corea og Trondheim Jazzorkester spiller opp i Zetlitz tirsdag 8. mai, føyes nok et kapittel til et av de mest bemerkelsesverdige samarbeidsprosjektene i norsk jazz*.

18. JULI 2000 falt på en tirsdag og var dag to i den 40. Molde International Jazz Festival. I jubileumsåret kunne Moldejazz for første gang presentere en «Artist in Residence», og med den amerikanske stjernepianisten Chick Corea i rollen var lista lagt høyt.

Festivalprogrammet denne kvelden talte blant annet en konsert i Idrettens Hus, festivalens storstue, der Corea sto oppført som solist med Konsen Big Band fra Trondheim. Ikke alle følte seg like trygge på hvordan dét ville gå. Vel hadde de unge, lovende musikerne bandet sterk tilknytning til Jazzlinja ved NTNU i Trondheim, og vel hadde Jazzlinja gjennom 20 år opparbeidet seg en høy stjerne i jazz­Norge, men likevel? Kunne et relativt ukjent konservatorieband virkelig være en verdig partner for Chick Corea? En levende jazzlegende med fartstid hos Miles Davis og sitt eget Return To Forever som to blant flere storhetsbevis på cv’n?

Konsen­besetningen på 14 – jazzkjennere gjenkjente navn som Frode og Atle Nymo, Steinar Raknes og Håkon Mjåset Johansen, Kjetil Møster og Tor Yttredal, Mathias Eick og Tore Johansen, Øyvind Brække og den eneste veteranen i laget, John Pål Inderberg – var satt sammen spesielt for anledningen. Initiativtaker til både bandet og konserten var den tidligere jazzlinjestudenten Erlend Skomsvoll, kjent fra gruppene Wibutee og ›

*Her er bakgrunnen, basert på artikkelen «De tusen prosjekters band», publisert i Jazznytt sommeren 2017. (Gjengitt med tillatelse av utgiver og forfatter).

TEKST & FOTO TERJE MOSNES

EN UTROLIG

Come Shine, og det var et publisert faktum at Chick Corea hadde vist den 31­årige pianisten, komponisten, arrangøren og orkesterlederen stor tillit ved å gi ham frie hender til å velge og ikke minst arrangere Corea­låter til konserten. Når øyeblikket nå nærmet seg, var arrangementene vel utprøvd og godt innøvd hos Skomsvolls håndplukkede ensemble, men Chick Corea selv hadde bare vært med i den aller siste prøvefasen. Publikum, som hadde betalt 175 kroner billetten, var med rette spent på hva de ville få servert.

JAZZTIPENDIATER

Siden 2007 har Midtnorsk Jazzsenter, Moldejazz og SpareBank 1 SMN utlyst et årlig JazZtipend, der stipendiaten får midler til å komponere, innstudere og framføre et verk sammen med sin ønskede versjon av Trondheim Jazzorkester. Stipendiets ramme har økt fra 250 000 kroner i 2007 til en million 2017, etter at Talent Norge kom med i spleiselaget. JazZtipendiater som sammen med TJO har hatt urframføringer under Moldejazz vært Kobert (Ingrid Lode, Daniel Formo, Erik Nylander, 2008), gitaristen Kim Myhr (2009), Magic Pocket (Hayden Powell, Erik Johannessen, Daniel Herskedal, Erik Nylander, 2010), Stian Westerhus (2011), Marius Neset (2012), Albatrosh (André Roligheten, Eyolf Dale, 2013), Kristoffer Lo (2014), Espen Reinertsen (2015), Skrap (Anja Lauvdal og Heiða Mobeck, 2016), Espen Berg (2017).

Flere av verkene har fått et liv etter Moldejazz og er blitt framført inn­ og utland. En samarbeidsavtale mellom TJO og Dokkhuset Scene (Trondheim), Nasjonal jazzscene Victoria (Oslo), Umeå Jazzfestival (Sverige) og Jazztopad (Polen) skal sikre framføringer på høsten etter Moldejazz­premieren. Avtalen er fireårig og gjelder fra og med 2017.

SVARET KOM, og ble innledet med en overraskelse. Fra scenen introduserte Moldejazz­sjef Thorstein Granly «Chick Corea og…» ikke «…Konsen Big Band», men «…Trondheim Jazzorkester», et navn som inntil da bare hadde figurert en intern navnedebatt. «Navnekuppet» bleknet imidlertid kjapt ved de første tonene av «Crystal Silence», og mens solisten og det nydøpte ensemblet fant hverandre og spilte av seg litt innledende nervøsitet, ble spenningen i salen avløst av en gryende «ikke bare kommer dette til å gå bra, men veldig bra»­følelse. I den påfølgende «Windows» falt alle møysommelig utpønskede ensembledetaljer på plass, og fra og med «Matrix» ble et stadig mer euforisk publikum vitne til et samspill så helhjertet, kraftfullt, lekent og medrivende at spørsmålstegn etter spørsmålstegn rettet seg ut inntil de sto som ekstatisk dirrende utropstegn ved konsertens slutt. Vi var omkring 1200 publikummere Idrettens Hus denne kvelden da det første kapitlet i jazzeventyret «Trondheim Jazzorkester» ble skrevet, og der vi svevde ned bakkene mot Molde sentrum etter opplevelsen, næret nok de aller fleste av oss et drømmende håp om at flere Trondheim Jazzorkester­konserter av dette kaliberet ville følge.

Men hadde det gått opp for oss at vi også hadde vært med på grunnsteinsnedleggelsen til en ny, norsk jazzinstitusjon? En institusjon som pr. mai 2018 har spilt 240 konserter i 17 land og utgitt 20 album? Som bare løpet av sommeren 2017 hadde seks ulike konsertproduksjoner på veien, med nær 50 musikere pluss gjestesolistene Chick Corea, Pat Metheny og Joshua Redman i aksjon?

Aldri verden. ***

ATTESTEN OVER trenger ingen utdyping. Etter den første konserten i 2000 fortsatte samarbeidet mellom Chick Corea og TJO på en rikskonsertturné i Norge allerede februar året etter, og i januar 2006 møttes de igjen, denne gang i New York City på avslutningskonserten til den store jazzkonferansen arrangert av The International Association of Jazz Educators. 3000 delegater fra 40 land – musikere, pedagoger, arrangører, bransjefolk, mediefolk – trodde knapt sine egne ører og hyllet band og solist med to lange, stående ovasjoner etter konserten, og åtte måneder seinere ga 5000 publikummere på Tokyo Jazz Festival uttrykk for tilsvarende begeistring. Det skjedde i kjølvannet av en nasjonalt kringkastet konsert som var kommet i stand som en direkte følge av New York­konserten. I 2010 gjennomførte TJO og Chick Corea en ny turné, denne gang i Norge og Sverige (Molde, Trondheim, Oslo, Umeå, Stockholm), og høsten 2016, da Chick Corea markerte sin 75­årsdag med en åtte uker lang residens på New York­klubben Blue Note, inngikk fire konserter med Trondheim Jazzorkester på det stjernespekkede programmet. Den vellykkede gjenforeningen utløste nok en invitasjon fra Corea: Om TJO kunne tenke seg å bli med på en hans tre konserter som Artist in Residence på The North Sea Festival i juli 2017? Det kunne TJO så absolutt, og i år fortsetter altså samarbeidet under MaiJazz og Trondheim Jazzfestival.

Hva er det da som har gjort dette samarbeidet så vellykket og varig?

LA OSS starte med å søke svaret i måten Trondheim Jazzorkester fungerer på.

Ensemblet Trondheim Jazzorkester har fra første øyeblikk av vært et prosjektorkester, hvilket betyr at det aldri har eksistert én permanent TJO­besetning. Derimot har til nå om lag 25 ulike prosjektledere innstudert, framført og ofte innspilt sin musikk med sine håndplukkede TJO­besetninger, og i alt har om lag 200 musikere vært innom de ca. 40 ulike TJOprosjektene.

Institusjonen Trondheim Jazzorkester, derimot, er permanent. Den driftes av stiftelsen Midtnorsk jazzsenter (MNJ) i Trondheim, og er hovedsakelig finansiert av offentlige midler og sponsormidler/salsginntekter/gaver. Pr. i dag er bassisten Ole Morten Vågan institusjonen Trondheim Jazzorkesters kunstneriske leder. Som sådan har han, i samarbeid med orkesterets direktør og programråd, ansvar for valg og utvikling av TJOs ulike prosjekter. I likhet med sine forgjengere i rollen som kunstnerisk leder, Erlend Skomsvoll og Eirik Hegdal, figurerer også Vågan som prosjektleder i den utgaven av ensemblet som spiller hans musikk, og er dessuten bassist flere andre utgaver av ensemblet, inkludert den Erlend Skomsvollbesetningen som samarbeider med Chick Corea.

› ›

Men heller ikke denne har vært «hellig», all suksess til tross. Bare fem av de 16 musikerne som spilte «Mirakelkonserten» i 2000 er med blant de 12 som stiller i Zetlitz: Saksofonist Kjetil Møster, trombonist Øyvind Brække, trommeslager Håkon

«THE TRONDHEIM JAZZ ORCHESTRA WITH ERLEND SKOMSVOLL AS THE LEADER AND COMPOSER/ ARRANGER IS THE MOST CREATIVE AND FUN BIG BAND

I’VE WORKED WITH.

When we get together we can play loosely like a small group or powerfully as a large ensemble. Erlend has taken my compositions and re-imagined them with his own creative touch that makes these old songs come to new life. We have one recording which I’m very proud of and a new one yet to be released.»

– Chick Corea, mai 2017

› GLEDE: Det er ikke bare publikum som har glede av samarbeidet. Både verdensstjernen Chick Corea og de norske musikerne viser entusiasme over prosjektet.

Mjåset Johansen og selvsagt Chick Corea og arrangør/ dirigent Erlend Skomsvoll. Én årsak til «nedbemanningen» er at scenen på Blue Note var for liten til 16 musikere, en annen er at Skomsvoll gjerne ville utvikle arrangementene videre og hørte for seg noen andre stemmer i koret. Det betyr også at musikken kommer til å låte annerledes Stavanger enn den gjorde i Molde for snart 18 år siden.

– Å SKREDDERSY arrangementene for hver enkelt musiker var selve grunntanken da jeg begynte å arrangere låtene til Chick for Konsen­bandet rundt år 2000, sier Erlend Skomsvoll.

– Veldig mange storband er opptatt av noteflinkhet, og har for mye respekt for notematerialet og for lite respekt for den enkelte musiker. Jeg så det helt motsatt og prøvde å videreføre Ellington­tanken om å skreddersy hvert arrangement til hver solist.

– Du var også klar på at orkesteret skulle være prosjektbasert, uten fast ansatte musikere?

– Ja. Jeg ønsket meg et orkester satt sammen ut fra rent musikalske hensyn, uten tanke på vennskap, mellommenneskelige bindinger eller andre former for «korrupsjon», og jeg tror nok det var viktig. Jeg mente opprinnelig at TJO ikke skulle ha noen fast kunstnerisk leder, heller, men jeg ser at det var viktig å få det, for å få til en sterk, overordnet kunstnerisk tankegang og sikre at orkesteret ikke skulle bli administrasjonsstyrt.

NÅR CHICK COREA understreker at han opplever at musikken hans får nytt liv i Trondheim Jazzorkesters arrangementer, forteller det minst to ting: At Corea selv er en leken og åpen musikant som elsker å inngå i ulike former for samspill, og at Skomsvolls Ellington­inspirerte idé om å arrangere ut fra kunnskap om hver enkelt musikers sterkeste sider har slått rot i TJOfilosofien. Også gjennom Eirik Hegdal og Ole Morten Vågans kunstneriske lederperioder har dette, sammen med prosjektorkester­ideen, gjennomsyret virksomheten til Trondheim Jazzorkester, og gjort navnet ensbetydende med kvalitet, uansett om TJO figurerer i musikalsk kompaniskap med Chick Corea, Kim Myhr, Joshua Redman, Skrap, Pat Metheny, Marius Neset eller Espen Berg.

Riktig nok fant verken den unge Hegdal eller enda yngre Vågan nåde for Skomsvolls ører da han satte sammen sitt Konsen Big Band til «Mirakelkonserten» 2000, men siden den gang har begge vært med på å prege både norsk jazz og Trondheim Jazzorkester sterkere enn de fleste, og sammen med de øvrige garvede «nykommerne» Sissel Vera Pettersen, Hanna Paulsberg, Hildegunn Øiseth, Martin Myhre Olsen og Eivind Lønning kommer de ganske sikkert til å føre flammen fra 2000 videre i Zetlitz, med uforminsket glød og intensitet. 

PROSJEKTER SOM ER KONSERTFRAMFØRT, MEN IKKE UTGITT PÅ PLATE: (Årstall = premiereår)

TJO/Erlend Skomsvoll med Pat Metheny (2001)

TJO/Birger Sülsbruck og Mambo Companeros (2002)

TJO/New York Voices (2002)

TJO/Jon Balke «Games & Trickeries» (2003)

TJO/Knut Kristiansen «Opp av krakkjen» (2004)

TJO/Terje Rypdal «Varder» (2004)

TJO/Geir Lysne «TJO» (2005)

TJO/Bendik Hofseth «Tilfluktssteder» (2006)

TJO/Terje Rypdal & Palle Mikkelborg «Bleak House» (2007)

TJO/Stian Westerhus (2011)

TJO/Eirik Hegdal med Dave Holland (2011)

TJO/Ole Morten Vågan (2014)

TJO/Espen Reinertsen (2015)

TJO/Sissel Vera Pettersen & John Hollenbeck (2016)

UNG OG LOVENDE

En relativt ung jazzmusikers tanker om egne prosesser og tiden vi lever i.

Åskrive er for meg noe jeg alltid gjør med blandede følelser. Jeg liker best å la musikken i seg selv være mitt talerør til verden og jeg føler meg ofte inhabil når jazzmiljøet og dets utfordringer og trender skal beskrives og kommenteres med ord. Inhabil fordi jeg er så dypt inni det hele. Jeg er også så langt inni min egen fjerne sfære at det på ingen måte er sikkert at mitt syn på de ulike temaene gir noen mening for andre. Kanskje for en del likesinnede kolleger, men ikke for mannen i gata. Og meningen med dette magasinet er ikke å fore musikerne med fagstoff eller å utlevere svada om egne kunstneriske konsepter. Snarere tvert imot. Dette magasinet er for festivalgjengerne. Det er til for at de skal få et innblikk i musikernes hverdag, MaiJazz­festivalens visjoner og i hva som rører seg jazzverden akkurat nå.

Jeg ønsker derfor å være litt personlig, litt generell og trekke noen paralleller til samtiden, i og utenfor jazzboblen.

Jeg har nemlig lagt merke til en utvikling de siste årene. Ikke at dette gjør meg til noe geni, det er jo media hver eneste dag, men jeg har lyst til å ta opp noen temaer som jeg tror vil være viktige stikkord når tiden vi lever i nå skal beskrives i fremtiden. Stikkordene jeg tenker på er selvrealisering, identitet, forventningspress og personlig utlevering. Jeg møtte meg selv i døra nå i år. Jeg har nok stått der, på andre siden av døra, en stund, men det var først i år at jeg oppdaget at jeg stod der, og at jeg plutselig stod ansikt til ansikt med meg selv.

måten spisse sitt eget uttrykk, sin håndverksmessige kompetanse, for så å vise dette på en eksamenskonsert. I praksis, for meg: Sitte på øvingsrommet, jobbe som musiker med alt det innebærer, stille på noen prosjekter ny og ne, stirre i et tomt noteark og lure på hvem jeg er, hva jeg skal bli, mens jeg forsøker å finne svar på det aller største og dypeste spørsmålet av dem alle: Hva helvete er det jeg egentlig holder på med? Grunnen til at jeg valgte dette var å få tilgang til faglige ressurser og økonomisk mulighet til å skrive ny musikk, samt utfordre meg selv kunstnerisk og på denne måten bygge videre på karriereplattformen og forhåpentligvis bli en bedre komponist og trompetist. De siste tre årene har jeg i hovedsak jobbet med tre store og ganske ulike prosjekter. Jeg debuterte med «Scripted Conversations» på MaiJazz, spilte inn «Short Pieces» med Past Present og Andrew ´D Angelo (den kommer faktisk ut i vår!), og startet et pågående plateprosjekt med Past Present og Tortusa (John Derek Bishop).

Simen Kiil Halvorsen er 27 år og jazzmusiker med utdannelse fra UiS og Norges Musikkhøgskole. Debuterte 2016 med utgivelsen «Scripted Conversations». Nå slippes albumet «Short Pieces», et samarbeid med Past Present og Andrew D’Angelo. Under årets MaiJazz er han aktuell med Bjergsted Jazzensemble og Ralph Towner.

JEG VALGTE Å STUDERE ett år til etter masteren. Ja, det går faktisk an, men jeg er den eneste og første i landet på jazz så vidt jeg vet. Gleder meg til klassefest! Hehe. Studiet heter noe så pompøst som Postgraduate Diploma. Det går ut på å jobbe med et eget kunstnerisk prosjekt i et års tid og på denne

DA JEG STARTET på dette studiet og viet et helt år til å komponere ny musikk, ønsket jeg å gå dypere i komposisjon som håndverk. Jeg bladde i noen bøker og analyserte komponister som Bartok og Arvo Pärt, samtidig som jeg lyttet til store pop­produksjoner, for ikke å nevne norsk folkemusikk. Jeg hadde lyst til å skrive noe stort. Noe som fanget mangfoldet av musikk som traff noe meg. Jeg hadde lyst til å være skikkelig flink. Det oppstod et indre ønske om å oppsummere, redefinere og utfordre min egen musikalitet og mine egne kunstneriske idéer. Dette låter vel som en enkel oppgave, eller hva?

Nei, det viste seg heller å bli en rimelig stor utfordring. Nærmest uoverkommelig. Idéene dukket aldri opp og arbeidet ble bare tyngre og tyngre. Jeg blir stadig mer klar over at jeg hadde startet letingen etter en

forløsning på helt feil steder og at de store idéene ikke var mer enn hinder som stoppet den kreative prosessen. Det var da jeg møtte meg selv i døra. Jeg begynte å kjenne meg igjen i artiklene om prestasjonskulturen blant unge. Mulig at jeg er litt høy på pæra, men jeg har egentlig aldri følt meg helt sånn som de unge ofte fremstilles i media. Jeg har hatt jazzen, jazzmiljøet og vennene fra tiden på Steinerskolen. Populærkulturen har ikke vært noe jeg har identifisert meg med. Ønsker om stjernestatus og kjendisfester har ikke vært noe jeg har traktet etter. «Sommerkroppen2018» er en hashtag jeg aldri kunne brukt uten en solid dose ironi og det å skulle brette ut detaljer om privatlivet i en blogg eller lignende har aldri vært helt naturlig for mitt vedkommende.

JEG MÅTTE PRØVE å se ting fra andre vinkler. Her sitter jeg og spiller og komponerer musikk for en relativt liten prosentandel av klodens befolkning. Hele min hverdag går ut på å kritisere meg selv og strebe etter et liv hvor jeg tjener alle pengene på egne visjoner og idéer. Jeg vil være så flink jeg bare kan, få til alt og håper at folk vil betale for å høre på meg. Jeg har nettside og kan tidvis kjøre på med skrytebilder på sosiale medier. «Våkn opp unge mann! Du er på alle måter sånn som du leser om dagens unge voksne i media», tenkte jeg.

Jeg har enorme forventinger til meg selv. Livet mitt handler i stor grad om selvrealisering, og jeg går gjennom en desperat jakt etter egen identitet samtidig som jeg prøver å få ut produktene mine. Resultatet av dette har gitt meg en god del stress og indre uro. Dette er noe jeg tror mange unge, ambisiøse mennesker kan kjenne seg igjen i. Det er litt som å gå gjennom puberteten og jakten på egen identitet for andre gang.

PROSJEKTET MITT tok en brå vending. Jeg begynte å skrive en personlig dagbok. Litt som en blogg egentlig. Hvor jeg legger ut om hvor tung og kjip og hvor spennende og fengslende komponeringsprosessen min kan være og hva som skjer i livet mitt når musikken skrives. Veldig lite typisk meg egentlig. Tanken er at teksten skal transformeres, og at publikum bare får med seg de store linjene. Ikke detaljene fra det turbulente datinglivet mitt for eksempel. Resultatet blir et slags hørespill. Akkurat passe utleverende tekster sammen med en eklektisk sammensetning av personlig musikk, som dokumenterer et helt greit år. Det er jo tiden med bloggere, og Knausgård osv. Jeg kan like godt hive meg på bølgen og omfavne samtiden. I tillegg er det jo litt terapeutisk, det trigger nye idéer og jeg fullfører målet om å gjøre noe som er helt nytt for meg, og milevis utenfor komfortsonen. Det skjer bare på en helt annen måte enn det jeg hadde sett for meg. Sånn som livet stort sett er.

ET HETT TEMA blant unge (og gamle) musikere er hvorvidt man kan leve av musikken dagens marked. Jeg kan huske å ha fått spørsmål om hvordan jeg kan gjøre musikken min relevant for samtiden og hvordan den kan pakkes inn på en måte som appellerer til et større publikum. Jeg har ikke noe godt svar på dette akkurat nå, men det nye prosjektet mitt er kanskje et bidrag til nettopp dette. Uansett, dette er bøygen jeg jobber meg gjennom nå. Og forresten, her sitter jeg og skriver en kronikk om egne tanker og følelser. Jeg er kanskje ikke så helt ulik bloggerne likevel? 

TEKST SIMEN KIIL HALVORSEN

SIMEN KIIL HALVORSEN

Takk for musikken!

Det er sammen vi klarer å skape kulturliv som beriker Stavanger og Rogaland. Vi sier ydmykt takk for samarbeidet og støtten.

FRODE ALNÆS

En gitarist for de fleste store anledninger – aktuell med jubileumskonsert.

GJENNOM 30 ÅR

Historien om MaiJazz er fylt av store og små øyeblikk.

FESTIVALSJEFEN

Per Hasse Andersen ønsker fokus på musikken.

FRIVILLIGE

Uten frivillige ville MaiJazz vært umulig.

ET MAGASIN FOR MAI:JAZZ 2018 OG STAVANGER JAZZFORUM

ÅRSKRIGEN

102 Per Hasse Andersen har kjempet i frontlinja for jazzen så lenge han kan huske, og vært involvert i MaiJazz helt siden den spede starten med 5 konserter på tre dager for 30 år siden.

Nei, intervju med meg, det er vel ikke nødvendig. Det er ikke meg dette dreier seg om. Det er festivalen og artistene som er viktig.

Per Hasse Andersen, eller helst bare Hasse, er som vanlig kledelig beskjeden. Argumentene om at han kanskje er den som størst grad har historien under huden og en av dem som har vært spesielt viktige for kontinuiteten på MaiJazz kjøper han under sterk tvil. Hasse liker seg ikke spesielt godt i rampelyset. Han liker best at han kan dytte noen foran seg som kan få æren, selv om han selv hadde fortjent en solid applaus for innsatsen selv. Han liker seg også godt i dunkel belysning bakerst i lokalet med flinke musikere på scenen. Det er kanskje derfor han engasjerer seg så sterkt i festivalen? Det er likevel et åpenbart problem med dette engasjementet. Hasse elsker jazz, men alle som har truffet Hasse under MaiJazz kan skrive under på at han som regel virker litt stressa og fraværende, alltid på vei til neste floke som må løses, eller til neste konsert. Ikke for å nyte musikken, men for å sjekke at alt går som det skal med arrangement, artister og publikum.

Det må et stort hjerte til for å ofre så mye av de musikkopplevelsene han setter så høyt, og det er lov til å undres om hvorfor han i all verden orker å holde på, like utrettelig år etter år?

– Si det? Jeg har tenkt litt på det. Det at jeg har vært med på dette 30 ganger sammen med det faktum at jeg har blitt voksen gjør det mulig å reflektere på dette i et litt større perspektiv. Den bakgrunnen og det jeg har gjort gjennom livet har gitt meg både den kompetansen og inspirasjon

som har gjort det mulig. Jeg begynte som korgutt i Stavanger Domkor, der lærte jeg meg å bli glad i musikk. Som ishockeyspiller i Viking traff jeg den perioden hvor både interessen og klubben ble bygd, og der lærte jeg mye om organisering, dugnad og frivillighetsarbeid. Det var flinke folk som forsøkte å skape noe. Så interessen for musikk, erfaringene fra idretten og det å skape noe som skulle bli stort i Stavanger har vært viktig. Jeg tok faktisk med meg mye fra idretten over i jazzmiljøet. Alle årene i SAS var også en helt utrolig yrkeserfaring som jeg kunne bruke også i jazzverden. Kontaktnettet jeg fikk gjennom SAS mot musikkbransjen var også en tilfeldighet som var verdifull. Alt har egentlig bare vært kompletterende ballast som har gitt meg en enorm sult for å skape noe. Det viktigste arbeidet for meg nå er å rigge organisasjonen klar for de neste 30­årene, bygge team og bruke erfaringene på en slik måte et jeg en eller annen gang kan slippe taket i stafettpinnen. Det skjer ikke ennå, jeg føler at jeg har mye å bidra med. Det er lenge til jeg blir mett.

Det er mye som har endret seg på disse 30 årene, verden ser ikke lenger ut som den gjorde på slutten av åttitallet? – Konkurransen er større på absolutt alle plan. Tida til folk er ganske fylt i utgangspunktet, vi ser, leser og lytter på andre måter. Vi bruker medier helt annerledes. Det er ikke bare tilbudet av levende musikk eller andre kulturelle uttrykk som har økt. Jeg opplever at alt har økt. Men jeg er optimist på det tidløse med å oppleve artister på en scene, akkurat det møtet mellom musikere og publikum er det foreløpig ingenting som kan erstatte.

Tiden da du gikk platebutikken og trasket hjem med en vinyl­

plate under armen er over, selv om den utrolig nok samtidig er tilbake. Akkurat det vil kanskje aldri bli noe annet enn en litt nostalgisk lengsel til et analogt og håndfast produkt. Hasse mener at det store konsumet av musikk har forandret seg for alltid.

– Ja, det er forandret, selv om mange finner glede i analog lyd. Forbruksmønsteret er helt annerledes, og jeg tror kanskje at vi bruker mer tid, konsumerer mer, men at det likevel er mer fragmentert. En god konsertopplevelse har uten tvil en styrke i at den krever tilstedeværelse og konsentrasjon. Jeg tenker jo heller ikke at alt nødvendigvis er så negativt, og at vi har en enorm tilgang til absolutt alt vi kan tenke oss av musikk er jo flott. For oss i MaiJazz betyr det bare at vi må forsøke å forstå hvordan musikk konsumeres dag, og være tydelige på hva vi kan bidra med. Vi skal fortsette å være oppdatert på hva som skjer i jazzen, spre entusiasme og kunnskap, hente både etablerte stjerner og de mest spennende navnene slik at vårt publikum kan få unike og eksklusive konsertopplevelser i Stavanger. Ja, og en konsekvens, som er til vår fordel, er at i en ny og digital verden blir artistene i mer eller mindre grad tvunget til å spille konserter. Sånn har det blitt, og det er egentlig nytteløst å diskutere om det er bra eller dårlig, for det finnes ingen vei tilbake til det som var. En ting er sikkert, og det er at det er en stor fordel for alle som liker å oppleve musikk live. Til og med ECM og Manfred Eicher måtte gi seg til slutt og legge musikken ut på strømmetjenestene. De strittet i mot lenge, og argumenterte med at lydkvaliteten ble forringet, men til slutt var det umulig å ikke delta i verden slik den er. Det var vel nærmest en sensasjon at ECM ga seg, men behovet var der, både for artistene og de som ville høre musikken. Det viser vel bare at det er umulig å være en liten isolert øy i verden.

Det er kanskje på sin plass å komme med en liten advarsel til alle som møter Hasse. Han er verdens mest hyggelige og høflige mann. Det er lett å la seg lure av de tilsynelatende myke kantene, for selv om innpakningen kan virke imøtekommende og snill skal du ikke prate lenge med Hasse før du skjønner at dette også er en mann som har svært bestemte meninger. De blir bare pakket inn på en veldig dannet og forsiktig måte. Når Hasse midt i en diskusjon for eksempel understreker et synspunkt med et: Sant vel? Så er det egentlig ikke et spørsmålstegn bak. Eller når han noen ganger velger å understreke med et: Eg meine det! Ja, da er det ikke særlig poeng i å forsøke å få han til å endre mening. Hasse har kanskje også plukket opp noen elementer fra den mer improviserende delen av jazzen, og tankesprangene kan noen ganger være litt krevende å følge før du blir vant til det. Hasse kan for eksempel si at han skal ta et eksempel, uten at det nødvendigvis er helt klart hva det er et eksempel på, men som regel er det verdt å lytte til uansett. Litt som jazz, hvis du lytter dukker det gjerne opp noe uventet eller fint. Vi lar Hasse ta et eksempel.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

«Så interessen for musikk, erfaringene fra idretten og det å skape noe som skulle bli stort i Stavanger har vært viktig »

– La meg ta et eksempel; jeg har to vinylplater med Miroslav Vituos, Journey’s End og First Meeting. Fantastiske greier, og den elegante platespilleren min er jeg av en eller annen grunn ikke så flink til å bruke. Her en kveld surra jeg rundt på Spotify og der dukket de opp. Jeg ble sittende å lytte, og det var fascinerende at de hørtes like friske og fantastiske som på åttitallet. Det er jo viktig at dette er tilgjengelig, for det er jo artister som har bidratt til å bygge ECM og som fortjener å bli hørt. Det er så mye fantastisk musikk der ute, og de to skivene er både en anbefaling og et godt eksempel. Dette handler om, slik vi i MaiJazz også tenker, å åpne dører. Få folk nysgjerrige på en måte som er inkluderende og gjøre det enkelt å lytte. Sant vel?

30 år med MaiJazz. Har det vært en krig for å vinne tilhengere til jazzen, og hvordan startet egentlig det hele?

– Det er jo en etterkommer etter Stavanger Jazzklubb som hadde sin storhetstid på åttitallet. Stavanger på den tiden var en by i stor forandring og jazzklubben fikk problemer. Det var likevel lagt ned mye flott arbeid var gjort, og noen av oss tenkte at dette grunnlaget måtte vi bygge videre på. Det var jo en interesse og et publikum. Stavanger var ikke som i dag, og jazzklubben var omtrent det eneste stedet hvor det var levende musikk. Det var heller ikke så mange restauranter og utesteder, og det betød fulle hus på jazzklubben. Den posisjonen forsvant når byen ble annerledes, tilbudet eksploderte og plutselig var det restauranter, barer og utesteder over alt. Da kunne ikke vi lenger gjøre det samme, så vi begynte med Jazzforum og klubbkonserter, men fant ut at det måtte være en festival også. Vi samarbeidet med Nattjazzen i Bergen som på mange måter var forbildet vårt. Vi ble inspirert av det de hadde fått til og lærte mye av hvordan de tenkte og utviklet sin festival. Akkurat det samarbeidet vi hadde, og fortsatt har, tror jeg er nøkkelen til at det skjer mye på jazzfronten. Vi er flinke til å samarbeide og det er mer vilje til å lære enn til å la det gå prestisje i egne tanker. Derfor står festivalene og klubbene sterkt over hele landet, og at vi har en kultur for samarbeid og felles organisering. Det eneste vi konkurrerer i er å bli gode, og det er inspirerende for oss alle. Det har vært lite krig, men vi vi har stått på barrikadene for jazz og kultur og det er en kamp hvert eneste år, men jeg tror det er enklere å vinne tilhengere med imøtekommenhet. Uansett har det har mest av alt vært mye inspirerende og hardt arbeid sammen med mange ildsjeler.

Det viktigste bidraget MaiJazz har gitt til Stavanger i løpet av de siste 30 årene?

– Det viktigste er selvfølgelig alle de store musikkopplevelsene, både med lokale, nasjonale og internasjonale artister. De lokale artistene har vært svært viktige for oss, at vi også klarer å løfte fram nye navn med tilhørighet til Stavanger. Samarbeidet med universitet har vært viktig for oss, og vi skal gjøre det mulig for studentene og de som er på vei opp å treffe et publikum. Prosjektene med universitetet startet tidlig på 2000­tallet og vi var tidlig ute med å etablere denne type samarbeid. Nå ser vi at det er lignende prosjekter i Bergen, Trondheim og Oslo, og det er et tegn på at vi lærer av godt arbeid som blir gjort. Jeg må også nevne samarbeidet med Stavanger Symfoniorkester som både har vært spennende og krevende for oss. Prosjektene med symfoniorkesteret krever god planlegging og stor gjennomføringsevne, og ikke minst må det være gjennomtenkt og økonomisk solid fundert. Vi var her også, om ikke først, så veldig tidlig ute med et slikt samarbeid i Norge. Det er vi stolte av, og det gjør at vi

er en synlig del av samfunnet og det som skjer innenfor musikklivet i Stavanger. Jeg tror vi har bidratt til å gjøre Stavanger til en bedre kultur by, og etter min mening betyr det at det har blitt en bedre by. Kultur er en viktig for å være en bra by. Det siste og kanskje viktigste bidraget er at vi har overlevd. Det er ingen selvfølge for en festival å overleve 30 år.

Har du noen gang tenkt at nå går det ikke lenger?

– Hvis du ikke har vært i kjelleren så har du nok heller ikke vært i kulturlivet. Det er klart at vi har hatt utfordringer, men vi har overlevd både økonomisk og kunstnerisk, og stort sett har vi vært flinke til å drifte. Sunn økonomi og en liten buffer for å kunne ta av for ting som skjer. Vi har hatt penger slik at vi har klart å opprettholde kvaliteten og tilbudet, og vi har heller forsøkt å kutte på tjenester og utgifter som ikke skal ha konsekvenser for det kunstneriske. Vi jobber effektivt med en veldig liten administrasjon og har investert i verktøy som gjør at vi kan planlegge festivalen på en enkel, men god måte. Det er dessuten en fantastisk gjeng med kreative, flinke og fantastiske mennesker som jobber for oss uten lønn eller noen form for godtgjørelse. De frivillige er selve fundamentet for at MaiJazz er mulig, og den innsatsen er vi utrolig takknemlige for. Vi har gjort mange grep som er viktige for framtida, og nå føler vi at vi har en trimma organisasjon som kan møte nye utfordringer.

Selv om Hasse som regel bruker det meste av tiden under MaiJazz til å løpe fra scene til scene har han kanskje fått med seg noen høydepunkter i løpet av disse 30 årene?

– Åh, du måtte spørre om det. Det er vanskelig, sier festivalsjefen og har store problemer med å velge ut høydepunkter, men etter å ha tenkt seg om tar han sats.

Sett fra et publikumsperspektiv så oppleves måten dere setter sammen artistene på veldig gjennomarbeidet og tydelig, det er lett å ha forventninger til hva du skal oppleve på MaiJazz. Er kvaliteten på artistene det aller viktigste når konsertlisten spikres? – Ja, den er hellig, og det er en helhet som er viktig, Å gjøre endringer i måten vi setter opp programmet vil være å rokke ved det mest sentrale. Det er mange hensyn, og vi må ta med i regnestykket at meste vi gjør rettet mot barn, og ikke minst det vi gjør mot studentene kun er utgifter rent pengemessig. Likevel er det en viktig del av festivalen. Hvert år må vi gå nøye gjennom, ikke bare hva vi skal, men også hva vi kan gjøre. Jeg må vel tråkke litt varsomt her, og det er jo vårt ansvar å jobbe for å få politikere til å forstå hvor viktig kultur er. Jeg har en følelse av at noen steder, som for eksempel i Bergen/Hordaland og Oslo, har kultur sterkere forankring og litt mer forutsigbarhet. Vi skal fortsette det gode arbeidet, og bli inspirert av det de får til andre steder. Jeg har en kjepphest ­ jeg synes politikerne bør styrke det frie feltet, altså alt kulturarbeid som ikke blir finansiert av det offentlige. Det er veldig mye å hente hvis det investerer riktig, frivilligheten er en enorm ressurs. I Norge er vi så flinke til å bygge profesjonelle organisasjoner rundt frivillighet at vi noen ganger glemmer at det også koster, og at det må også investeres. Det offentlige Norge må se hvilken enorm avkastning disse investeringene får for samfunnet. Det er nøkkelen til suksess, og noe som vi aldri må ta for gitt.

– Hvis jeg må nevne noe som har vært helt spesielt så må det være de to konsertene vi gjorde med Jan Garbarek og Hilliard Ensemble i kraftstasjonene på Hylen og Tonstad. Akustikken, omgivelsene og rammene gjorde det til noe helt spesielt. De konsertene snakkes det fortsatt om, ikke bare her Stavanger, men i resten av Europa også. Vi var heldige som fikk arrangert de konsertene, og jeg tror ikke det hadde vært mulig i dag. I den verden vi lever nå er det helt andre krav til sikkerhet. Vi var også tidlig ute med verdensmusikk på programmet. Jazz er på mange måter nettopp det, musikk fra verden, så det er naturlig. Gotan Project var helt vilt bra. Å oppleve Bobo Stensson på en bitte liten intimkonsert på Sting kan ikke måles i verdien på billetten. Marius Neset og Esbjørn Svensson Trio på Stavangeren. St. Germain på Folken. Det er konserter som du husker. Etter 30 år må jeg innimellom stoppe opp og tenke på alt jeg har vært med på. Det jeg har nevnt, er jo bare noen glimt av alt som har vært fantastiske musikkopplevelser. Ulempen med MaiJazz for meg er at jeg ikke helt har roen, og derfor når jeg for eksempel er på Oslo Jazzfestival som en vanlig publikummer er det enklere for meg å klare å oppleve musikken. I Stavanger er jeg tilstede, men også på jobb. Vi som driver med dette er blir preget av at det å drive festival er risikosport, og det er et veddemål både om det rent arrangementstekniske og økonomiske hver eneste gang.

Det er ikke bare publikum som setter pris på MaiJazz, også svært mange av artistene er svært positive når de snakke rom festivalen. – Ja, og det er hyggelig å høre. Det tror jeg handler om at vi er profesjonelle, og at artistene føler seg ivaretatt når de er på festivalen. Dette er mange år siden, men jeg satt og pratet med Jan Garbarek og Manu Katché, og det de sa var at det var nettopp det at artistene følte at de ble møtt med

en genuin varme i Norge. At det var mer personlig og mindre strømlinjeformet, og kanskje det igjen er tilbake til frivilligheten. Musikerne møter vanlige mennesker som gjør noe fordi det betyr noe spesielt for dem, jeg tror det er noe de merker og setter pris på. Det er ikke bare noe som gjelder for MaiJazz, det gjelder for alle de fine festivalene i Norge. Det som derimot kanskje gjør MaiJazz litt spesielt er at vi er spredd rundt på de viktigste scenene i byen, det gir luft til å bevege seg og puste i. Det blir ett rom selv om vi bruker hele byen, som er helt perfekt for vårt bruk. Ikke for stor, men heller ikke for liten.

Du har jo uttalte ambisjoner om 30 nye år. Hva er de største utfordringene for MaiJazz i årene som kommer for å nå 60års jubileet 2048?

– Det er å kontinuerlig klare å lese og forstå samtiden vi er i. Det er en verden, et samfunn og en by som kommer til å fortsette å forandre seg akkurat like raskt og sikkert med endringer vi kommer til å oppleve som dramatiske. Vi kan aldri sitte rolig i stolen og tenke at det vi gjorde i år kan vi gjøre til neste år. God struktur og god organisering vil hjelpe oss å tilpasse oss framtida. Bare se på forandringene som har vært siden vi hadde 25 års jubileum, det er bare fem år, men Stavanger er blitt en helt annen by. Da sier det seg selv at det ikke er mangel på utfordringer eller at det å drive festival blir rutinepreget. Kulturkonsumet går jo ikke ned, heldigvis, og jo mer vi konsumerer jo mer interessert blir vi. Det er et publikum der ute, og heldigvis et potensial å få flere interessert. Det er lange tradisjoner for misjonering i Stavanger, og det er litt det vi forsøker også.

Hasse tar en slurk av den kalde kaffen og skuler over de brillene. –Ja, nå har vi vel snakket nok. Jeg har ikke mer på hjertet. Det er bare en ting jeg vil si, som er til alle som er involvert i MaiJazz og alle i resten av byen også. Stavanger er en fantastisk by, og vi har så mye fint på mange arenaer. Jeg håper at vi i tillegg til alt det andre fine som skjer i Stavanger klarer å være stolte over at vi en jazzfestival som er helt i verdensklasse, og legger til etter en liten kunstpause:

– Eg meine det, altså. 

«Jeg har en kjepphest - jeg synes politikerne bør styrke det frie feltet, altså alt kulturarbeid som ikke blir finansiert av det offentlige. »

MED EVOLUSJON, HØYDEPUNKTER & OVERRASKELSER

Den aller første festivalen arrangeres med 5 konserter Arild Andersen, Frode Alnæs, Audun Kleive og Tommy Smith spiller, og den samme gjengen kommer tilbake år, 30 år etter. Det samme gjelder Ralph Towner.

avdelingen for legendariske konserter: Eberhard Weber solo på Sting.

Storartet musikalsk møte Stavanger Domkirke mellom den brasilianske jazzstjernen/ legenden Nana Vasconcelos og den norske folkemusikeren Sondre Bratland.

Jan Erik Vold var på MaiJazz for første gang, og Mari Boine Persen band med fantastiske Ale Møller som gjest debuterte på festivalen.

Sidsel Endresen med Jon Christensen, Django Bates og Nils Petter Molvær – en unik kvartett.

På lista over musikere med legendestatus: vibrafonisten Gary Burton.

Et spesielt sterkt kunstnerisk program dette året. Jan Garbarek gjorde sin første MaiJazz konsert. I tillegg kunne publikum oppleve Palle Mikkelborg group, Bendik Hofseth IX band, Bireli Lagrene Group, Jøkleba og Reiersrud&Kleive med fersk Spellemannspris for albumet Blå Koral. Elf (nå Total) ble første hovedsponsor.

Det året ble bratt for MaiJazz! Blendet av suksessen 1992 ble det satset offensivt. Det gikk heldigvis bra, men dette var året hvor festivalen virkelig ble satt på prøve.

«This is a f****** rehersal piano» sa Lyle Mays om flygelet på Folken uten å røre det. Det hører med til historien at manageren hans hadde godkjent det på forhånd. Konserten ble flyttet til Stavanger Kunstforening. Der var flygelet større, men egentlig langt dårligere instrument! Basslegenden Marc Johnson stod på scenen med sitt Right Brain Control.

Dette var et år som ble av preget av samling i bånn, og fokus på å bygge et solid fundament. En festival med to saksofongiganter Michael Brecker med Brecker Brothers og Jan Garbarek. Det første samarbeidsprosjektet med Stavanger Symfoniorkester var en realitet: SSO med Ralph Towner og Oregon.

Et navn til på legendelista ble det også: John McLaughlin

Samarbeidet med SSO fortsetter med Nana Vasconcelos som solist. Supergruppen Steps Ahead med Donny McCaslin på saksofon. Herbie Hancock gjester festivalen for første gang og det med selveste Dave Holland bandet.

Dessverre eneste opptreden for John Abercrombie på festivalen, men et øyeblikk for historiebøkene. Odd Børretzen med Lars Martin Myhre på fullsatt Brevei scene på den tiden det virkelig var ferd med å ta av for denne duoen. Verdensmusikken stod the Chieftains for.

avdelingen legendariske konserter: Bobo Stenson med Jon Christensen og Bjørn Alterhaug Sixun med Bendik Hofset, åpningskonserten med Milt Jackson.

Joe Zawinul spiller med SSOfremførte Stories of the Danube. Bugge Wesseltoft stilte med «New Conception of Jazz», og Chick Corea opptrådte på festivalen for første gang. Det er sjelden en festival går helt uten tekniske problemer, og når strømmen gikk 10 minutter ut Eivind Aarseth elektriske bestillingsverk «7» på Folken ble det hektisk virksomhet kulissene. Feilen ble fikset og konserten gjennomført foran et entusiastisk publikum.

Også dette året hadde vi gleden av å presentere en legende: bassisten Niels Henning Ørsted-Pedersen.

10 år!

avdelingen legendariske konserter: «A Moon Of Light» et spesialbestilt verk av Palle Mikkelborg med SSO og flotte solister som Terje Rypdal, Helen Davis, Liam O’Flynn og Padraigin Ni Uallachain Suksessduoen Sidsel Endresen & Bugge Wesseltoft med nydelig musikk fra Duplex Ridealbumet. Orchestre National de Barbes følger opp den franske suksessen etter Sixun 1996.

De tre kanskje mest sagnomsuste konsertene festivalens historie.

Jan Garbarek & The Hilliard Ensemble med en konsert Hylen kraftstasjon og to Tonstad Kraftstasjon Det har blitt et «jeg var der» minne for heldige. Dee Dee Bridgewater for første gang på festivalen.

I avdelingen fantastisk verdensmusikk: Afro Celt Sound System fullsatt Folken.

Mange husker kanskje den ikoniske plakaten med en blå Morten Mølster som også spilte på Sting for noen få utvalgte. Langt flere fikk med seg det som for mange var et av høydepunktene: Omara Portoundo & Buena Vista Social Club et fullsatt Konserthus sal med ett svært entusiastisk publikum. Et annet høydepunkt for mange var Youssou N’Dour. Forfatteren Kolbjørn Falkeid «debuterer» på festivalen.

Etter sykdomsforfall i 2000 var Maria Joao og Mario Laginha tilbake med Stavanger Symfoni Orkester. Maria Joao tar Stavangerpublikummet med storm. Al Di Meola med World Synfonia spiller fullsatt Konserthus.

I avdelingen for legendariske konserter: Jon Balke’s Grand Magnetic. Årets legende: bassisten Ray Brown.

Den største konserten i festivalens historie arrangeres Stavanger Idrettshall hvor Pat Metheny Group spiller foran 2500 fornøyde publikummere. Stavanger Symfoniorkester stiller med Nils Petter Molvær som solist. På programmet står også en amerikansk legende: Jimmy Scott

Verdensmusikk verdensklasse fra franske Gotan Project fullsatt konserthus SSO med Arild Andersen prosjekt og avdeling med Frode Gjerstad.

Pop, R&B og jazzlegenden Georgie Fame var også en opplevelse dette året.

Cubanske Omar Sosa er portrettet på årets plakat, og han holder en forrykende konsert i en fullsatt Stavangeren. SSO med Herbie Hancock «Gershwins World». Dette året kan vi krysse av for to legender på programmet: Lee Konitz og Bobby McFerrin.

SSO med Terje Rypdal og Hilliard Ensemble: «Romatic Warrior».

avdelingen for legendariske konserter: Joshua Redman og Elastic Band i fullsatt Stavangeren.

Stanley Clark kan kvitteres ut som årets legende.

Nils Petter Molværs konsert på Prekestolen var en spektakulær opplevelse. 700 (uoffisiell verdensrekord antall personer samtidig på Prekestolen) bergtatte publikummere fikk se og høre noe som var helt unikt. Dette var også siste gang EST og Esbjörn Svensson spilte på MaiJazz. Esbjörn omkom en tragisk dykkerulykke bare to år senere. Verden ble en fantastisk musiker fattigere. SSO med Brazz Brothers fullsatt Konserthus.

Bajofondo Tango Club med Supervielle med verdensmusikk fra Argentina og Uruguay.

Frode Alnæs solist med Bjergsted Jazzensemble. Ladysmith Black Mombazo fra Sør Afrika ga et fascinerende innblikk musikkens rolle Sør­Afrikanske gruvesamfunn Sara Tavares var på plakaten og bidro også med en forrykende konsert med musikk fra Portugal og Cape Verde fullsatt Stavangeren.

Dette året stod det to legender på programmet: Paco De Lucia og Robben Ford.

20 år og Stavanger Europeisk kulturby. Aldri før har det blitt arrangert flere konserter, stått flere artister på plakaten eller blitt solgt flere billetter under MaiJazz.

Stor markering i friluft på Domkirkeplassen med Andy Sheppards Saxophone Massiv Bjergsted Jazzensemble med John Scofield som solist. Odd Nordstoga framfører Pilgrim med blant annet Ståle Storløkken bandet.

I avdelingen legendariske konserter: Oregon i Petri Kirken To strålende artister ble oppført på legendelista: Wayne Shorter og Nora Brockstedt

SSO og Farmers Market spiller for et fullsatt konserthus. Bjergsted Jazzensemble med Cyro Baptista som solist gjør en enestående konsert. Karin Krog viser at alder betyr lite og skriver seg inn rekken av legender som har opptrådt på fetivalen.

Dan Berglund fra EST er tilbake med det nye prosjektet Tonbruket.

Sigvart Dagsland opptrer for første gang på festivalen og har med seg trompetisten Lew Soloff som er kjent fra Blood, Sweet and Tears og samarbeid med Gil Evans.

Bjergsted Jazzensemble stiller med John Surman som solist.

John Scofield & Stavanger Symfoniorkester under ledelse av Vince Mendoza åpnet festivalen med en flott konsert. Ketil Bjørnstad kom med materialet fra «Remembrance»albumet, og det ble en minnerik konsert fra trioen som også inkluderte Tore Brunborg og Jon Christensen. En legende var på scenen også dette året: Charlie Haden med Quartet West. Et annet kunstnerisk høydepunkt avsluttet festivalen da Bjergsted Jazzensemble og Rolf Lislevand inntok scenen med et crossover­prosjekt som blandet jazzog barokkmusikk. Denne musikken ble også utgitt som et album i 2015.

Et program med sterke amerikanske artister. Kyle Eastwood Band (ja, han er sønnen til Clint) og Marcus Miller band leverte kvalitetsvarer. Sam McClain stod på scenen med Knut Reiersrud og gav publikum et minneverdig konsertøyeblikk.

Den fransklibanesiske trompeteren Ibrahim Maalouf er for første gang på festivalen, og Allan Holdsworth og Roy Hargrove kan føres opp på en eksklusiv liste over legendenavn.

25 år!

Fem konserter et splitter nytt konserthus. To utsolgte Jan Garbarek Group konserter. En av dem ble vist på NRK. Kari Bremnes og Ketil Bjørnstad stod for et sterkt møte med Edward Munchs tekster.

Jaga Jazzist & Stavanger Symfoniorkester forfatterne Kjartan Fløgstad og Lars Saabye Christensen debuterer på MaiJazz sammen med Stian Carstensen. Bo Kaspers Orkester, Georg Riedel med Cornelis Vreeswijk tekster og Bobo Stenson utgjør et sterkt svensk felt. Salif Keita sørger for at festivalen også har et afrikansk innslag. Festivalen som markerte 25 år ble en stor suksess, både kunstnerisk og økonomisk.

Pat Metheny Group åpnet festivalen for fullsatt sal. Snarky Puppy er i Norge for første gang, og det ble et stormende møte med det energiske uttrykket til gjengen fra Brooklyn. EST Symphony framført på MaiJazz med SSO, solister er Dan Berglund og Magnus Öström fra EST, Helge Lien på piano, Eivind Aarset på gitar, Tor Yttredal på saksofon og Mathias Eick på trompet. Det ble en ren maktdemonstrasjon av en konsert.

Bjergsted Jazzensemble avsluttet festivalen med egenkomponert musikk og på legendelisten ble Ron Carter notert.

MaiJazz lanserer første utgave av magasinet note: Magasinet startet som en stille protest av den stemoderlige behandlingen musikk generelt, og jazz spesielt får i media. Note: har forandret og utfordret MaiJazz og fått lovord fra hele jazz­ og kultur­Norge.

Ja, til og med fra kollegaer Sverige og Danmark.

Bjergsted Jazzensemble konsert med Georg og Sarah Riedel

Konserthuset ble et annerledes møte med barnesangene fra Astrid

Lindgrens univers. Dette var året for tre basslegender: Georg Riedel, Dave Holland og Bjørn Alterhaug.

I avdelingen for legendariske konserter: Lars Danielsson Group som åpnet festivalen.

Å arrangere festival betyr å være godt forberedt på det meste. Dette året ble festivalen rammet av hotellstreik, og heller ikke vårværet var helt etter planen, det vekslet mellom +2 og +25. Takket velvilje fra byens hoteller og hardt arbeid gjennomføres festivalen på en bra måte til tross for utfordringene. Musikken var hvert fall på plass.

Bjergsted Jazzensemble med Bugge Wesseltoft & nye New Conception of Jazz overbeviste. To konserter som utpekte seg for mange var nok Marius Neset Kvintett med Svante Henryson og Avishai Cohen Trio. Kids in Jazz serien introduseres, og José James er på festivalen for første gang.

Bendik Hofseth tilbake på scenen i Stavanger. Åpner festivalen med feiring av hans legendariske utgivelse IX. Det nye bandet GURLS med Hanna Paulsberg, Ellen Andrea Wang og Rohey Taalah debuterer, og begrepet GURLPOWER oppstår samme øyeblikk. Jacob Collier og Cubanske Yilian Canizares til Norge for første gang. samarbeid med Stavanger Konserthus arrangeres det jazz­lørdag i hele huset. Bjergsted Jazzensemble spiller sammen med Arild Andersen og Kirsten Bråten Berg.

MAIQUIZ

Bare så det er sagt med en gang, man skal helst ikke klare alle disse spørsmålene. Gjør du det heter du enten Per Hasse Andersen, eller så har du vært på litt for mange konserter. Begge deler er forøvrig helt fint.

UTDRAG NR. 1 FRA 1992:

«(?) holder fast i tilhørerne, trass sin lite utadvendte opptreden på scenen. Musikken alene har den nødvendige kraft i seg. Og (?) har full kontroll over virkemidlene. Minuttene raser avgårde. Ingen kan som (?) repetere et lite motiv, et tema, om igjen og omigjen – variert med dynamikk, modulasjon, uten at det blir en gjentakelse. Det taler til oss hver gang med saxofonens klare, uttrykksfulle stemme.»

UTDRAG NR. 3 FRA 1997:

«Så må festivalsjef Hasse Andersen i sin fomlete avvæpnende stil på scenen for å spørre: – Er det en elektriker i salen?

Strømmen gikk etter ti buldrende minutter, kom tilbake etter halvtimen og musikerne fortsatte der de slapp: Heder til komponist (?) og hans håndplukkede medmusikere som uberørt maktet å gå på igjen denne fredagskvelden.»

Ved å lete gjennom Stavanger Aftenblads skattekammer av et arkiv på nettet kan man bli riktig så historierik. Avisen har dekket hver eneste festival siden 1989, med konsertomtaler, trillet terninger og tatt pulsen på festivalen. Vi gir deg her utdrag fra noen av disse artiklene – du ser om klarer å finne riktig artist til beskrivelsene.

UTDRAG NR. 2 FRA 1993:

«Tok av fullstendig gjorde derimot (?) på SAS-hotellet på natten. Med sin balkan-inspirerte folkemusikk, improvisasjon og humor fikk de betong-garasjen nærmest til å stå på hodet. […] Sent på natten fikk de nærmest ikke gå av scenen av et entusiastisk publikum.»

UTDRAG NR. 5

FRA 2005:

«I 2000 feide han alle andre MaiJazz-artister av banen med en fabelaktig konsert i Stavangeren. Fredag kveld vendte han tilbake til det gamle bedehuset med den deilige akustikken – og leverte en nesten like god konsert. – It’s a real pleasure to be back in Stavanger, forkynte den 36 år gamle amerikanske saksofonisten etter å ha unnagjort de tre første låtene. Allerede på det tidspunktet lå det an til å bli en minneverdig opplevelse. For (?) er ikke bare en glitrende saksofonist: Han er også en stor kommunikator samt, uten å virke klengete påtrengende, en fremragende entertainer. […] Og (?) så seg nødt til å mane til en viss edruelighet hos et beæret og og applauderende publikum: – Dere må ikke klappe før dere har hørt låten!

UTDRAG NR. 6 FRA 2006:

UTDRAG NR. 4 FRA 2001:

«I går konsertdebuterte hun MaiJazzsammenheng i et fullsatt Arkivet på Newsman. Og hun tok umiddelbart tak i publikum med en blanding av sjarm, ynde og imponerende stemmeprakt. […] Og 23 år gamle (?) framstår som det naturlige midtpunkt og den naturlige sjef. Med øynene dirigerer hun bandet, med kjeften dirigerer hun publikum: – Så ska me ta kveldens fysste ballade. Og då må dåkker ver heilt rolige, formaner hun. […] Hun har mye på hjertet – mye på stemmebåndet som vil ut. Jeg tipper at vi kommer til å oppleve henne mange vokalsammenhenger i årene som kommer.»

UTDRAG NR. 7 FRA 2012:

UTDRAG NR. 8 FRA 2017:

«Makan til musikalsk multitalent skal du lete lenge etter, og du kommer neppe til å finne det. Han spiller alle instrumentene til laud, han har laget arrangementer som tar pusten fra deg, han synger godt og han framstår som en usedvanlig trivelig type. Jeg tipper store deler av publikum koste på seg både eksem og lyskestrekk løpet av konserten. Underholdningsverdien var skyhøy. Det er en blanding av enestående flott og helt fullstendig koko. Fyren er et unikum.»

«Det er bare å gi seg ende over. Duetter blir til dueller mellom bandmedlemmene. Saxofonvulkanen spruter, i kamp med trompet-løpene og -hylene. Trommisen koker i hjørnet. Tangentene supplerer og kontrasterer (?) sin bass. Gitaristen svarer og utfordrer. (?) dasker basstrengene på sitt karakteristiske vis, en oppvisning i spillestil og teknikk. […] Det koker intenst i salen når bandet til slutt framfører fra Tutu-utgivelsen som (?) skrev til Miles Davis.»

Kom

Ulf Rosenberg etter konserten med Marcus Miller Konserthuset. Terningkast seks. 8. Leif Tore Lindø om Jacob Colliers fyrverkeri av en konsert Konserthuset.

Wolds terningkast seks-anmeldelse av Joshua Redman på Stavangeren. 6. Fra anmeldelsen av Esbjörn Svensson Trio Stavangeren, skrevet av Kjetil Wold. 7.

– ÅTTE SPØRSMÅL FRA TRE TIÅR–FASIT: 1. Ulf-E. Rosenbergs anmeldelse fra Jan Garbareks konsert Konserthuset. 2. Torodd Karlsten fra Farmers Markets konsert i SAS-kjelleren. 3. Ulf-E. Rosenbergs anmeldelse etter Eivind Aarsets bestillingsverk Folken. 4. Kjetil Wolds anmeldelse av Randi Tytingvågs MaiJazzdebut på Arkivet. 5. Fra Kjetil

Fikk du åtte av åtte riktige?

deg på MaiJazz for trettiende gang. Fikk du du ingen riktige? Fortvil ikke – kom deg på MaiJazz og få minnerike opplevelser som gjør deg klar til neste jazzquiz!

TEKST IVAR OFTEDAL

«(?) leverer varene. De tre svenskene kunne ha spilt atomurpresist selv med poser over hodene. Teknikken er mildt sagt imponerende. Noen ganger nesten irriterende imponerende. […] Trioen er perfekt som en veltrimmet Volvo.»

Klassiske

Det er ikke bare festivaler som bør hylles for å ha en tydelig retning og holde fast på det aller viktigste, nemlig kvalitet uten kompromiss. Vi har ikke glemt produsentene vi kan stole på, og som i årevis har levert det utstyret som trengs for at vi kan nyte musikken hjemme i vår egen stue og nesten føle at vi er i en konsertsal. Vi har plukket ut noen klassikere som fortjener nesten like mye applaus som musikerne på scenen. Det er tid for klassiske dingser, og vi har fokusert på noen av de mest banebrytende og lidenskapelige produsentene!

KIMBER KABLE

Som så mange andre store oppfinnelser starter alt ganske tilfeldig. På 70-tallet jobbet Ray Kimber et firma som monterte lys og lydanlegg på diskoteker. Ofte ble lys og lydkablene montert sammen, noe som førte til forstyrrelser i lyden. Det ble starten på en lang rekke eksperimenter for å finne løsninger, langt mer tekniske og innfløkte enn det er mulig å forklare kort til folk uten ingeniørutdannelse. Poenget er uansett at Kimber Kable helt siden starten har laget kabler som løser tekniske utfordringer og ikke minst sørger for bedre lyd. For det er hørbar forskjell. Hele tiden har Ray fortsatt å teste ulike materialer, tykkelser, isolasjon og produksjonsmetoder for å modifisere og utvikle både kabler og design. Det er ingen som kan flette kabler som Ray Kimber. Sjekk for eksempel ut PJB fra Classic serien.

è kimber.com

LINN

I over 45 år har de skotske feinschmeckerne i Linn levert enestående produkter i high end-segmentet. Innsatsen har skapt mye glede blant musikkentusiaster som kan nyte synet av de visuelt vakre produktene, men likevel er det nok lyden de har satt mest pris på. Linn har blant annet produsert utrolige 100.000 Sondek LP-12 platespillere. Dagens platespillere er basert på samme prinsipp og løsning, men det skal sies at det har vært en utvikling og maskineriet enormt mye bedre.

Rega holder til i South End of Sea utenfor London. Rega er et selskap som er uløselig knyttet til en enkelt person. Roy Gandy er synonymt med Rega, og karrieren hans startet på mange måter da Roy var fjorten år og moren hans spurte om han ønsket seg en platespiller eller en TV. Roy svarte at han ønsket seg en platespiller, men moren hans kjøpte en TV. Om det var den tøffe opplevelsen oppveksten som var årsaken til en av de mest ikoniske platespillerne i verden er ukjent, men at Rega Planar er ikon blant uendelig mange nyskapende og fantastiske produktene Rega har levert er et faktum.

è rega.co.uk

AUDIO RESEARCH

Interessen for gode lydprodukter er nesten som en legning, audiofile kalles gjerne disse menneskene som svir av uhørte beløp for å høre musikken de elsker best mulig. For de audiofile har nesten uten unntak også et sterkt kjærlighetsforhold til musikk, de lytter til musikk på en måte som setter store krav til gjengivelsen. Vi kan godt si at de investerer musikk, et utrykk som kan brukes i ordets rette betydning når det gjelder produktene fra Audio Research. Investering fordi det selvfølgelig er dyrt, men utrolig nok også fordi mange av modellene blir legendariske og oppnår status som samlerobjekter for de kresne. Som da selvfølgelig er villig til å betale langt mer enn den opprinnelige prisen. Audio Research har en grunnleggende filosofi om at de er til for musikkelskere og skal lage produkter som gjør musikkopplevelsen enda bedre. Det er en blanding av nytenkning og nostalgi over produktene, et eksempel er Audio Research VT80SE som har synlige rør og et industrielt og enkelt preg. På den 48 000 kvm store fabrikken i Minnesota mener de alvor. Et annet bevis på det er at også de aller eldste modellene kan repareres hvis de går i stykker, så da er det vel ikke noe å lure på? Dette er en trygg investering, det er bevist snart en mannsalder.

REGA

TEKST OLAV MYKLATUN FOTO PRODUSENTENE

DET ER BAK SCENEN DET SKJER

Neste gang du klapper høyt for en imponerende konsert kan du kanskje forlenge applausen litt og tenke på alle som har bidratt opplevelsen. Det er lett å glemme at det er de frivillige som gjør både MaiJazz og alle andre festivaler i Norge mulig.

KULISSENE:

Hanne og Sveinung er to av de 150 frivillige som gjør en uvurderlig innsats.

Sveinung Pedersen og Hanne Bernhardt Buvik er Production Managere MaiJazz, og er representanter for en gjeng frivillige som jobber hardt for at alle vi skal andre sitte i konsertsalen og nyte musikken. Helt uten å ha en eneste bekymring for alt som skal på plass før artistene kan plugge i instrumentene.

Hva gjør egentlig en Production Manager? – Det er ikke så flott som det høres ut. Vi gjør alt. Det er den korteste versjonen. Forarbeidet som skal til for at det skal bli MaiJazz begynner i prinsippet med en gang den forrige festivalen er ferdig. Arrangementskomiteen blir gradvis involvert gjennom vinterhalvåret før det braker løs mai, men før vi kommer så langt skal alt planlegges. Det er ingen liten jobb. Vi har de siste årene hatt en enorm utvikling digitale verktøy som gjør det mulig for oss å jobbe mer effektivt. Publikum kommer også til merke forandring i år, vi lanserer en app som gjør det enkelt å få oversikt og ikke minst kjøpe billetter. Vi garanterer at selv om mye er nytt kommer alt til å fungere som det skal år også slår Sveinung fast.

HANNE HAR samme tittel som Sveinung. Hun gjør også alt, men de er enige om at det viktigste for å legge ned så mye innsats er at jobben de gjør ikke bare er viktig, men er også den føles viktig. At MaiJazz er en åpen og inkluderende organisasjon hvor det er mulig å gjøre en forskjell og se resultater både under veis og til slutt framhever Hanne som avgjørende for å få folk til å stille opp.

– Ja, og det er 150 frivillige vi er helt avhengige av hvert år. Det er stort sett en stabil gruppe hvor jeg vil gjette på at 70 prosent av oss er med fra år til år. Vi har en solid stamme som sitter på mye kunnskap, og vi som har litt framskutte roller og jobber med festivalen over tid vet at det er viktig å legge arbeid i god planlegging også for de frivillige. De trenger motivasjon og oppgaver som de synes det er meningsfylt å utføre. Det hadde ikke blitt noen festival hvis vi bare hadde hatt fokus på artister og publikum, sier Hanne med ettertrykk.

– Det er viktig med kontinuitet for å opprettholde kvaliteten og utvikle selve arrangementet, påpeker Sveinung før han trekker fram en faktor som også er viktig.

– Det er jo et sted for å bygge nettverk også, treffe folk på tvers av firmaer og yrker med så mange som 15­20 ulike nasjonaliteter representert hvert år. Det er fascinerende at så mange ulike mennesker, med så forskjellige bakgrunner og kulturer fungerer sømløst i en intens uke mai. Og det gjør de.

Det høres nesten utrolig ut at det er mulig å få en så forskjellig gjeng til å bli en strømlinjeformet organisasjon hvor alle vet hva de skal gjøre og drar i samme retning?

– Jeg tror det handler om at godt samarbeid smitter, at folk ser at ledelsen, management­teamet og arrangementskomiteen jobber godt sammen. Alle kan bidra med sin kompetanse, og det er jo nesten ikke grenser for hva vi trenger, og det du bidrar med kan føres opp på CV’en. Dessuten er det sosiale aspektet viktig, og det er rett og slett veldig hyggelig å jobbe med MaiJazz. Musikkopplevelsene festivalen gir publikum og oss som jobber med er selvfølgelig en viktig del, sier Sveinung. – Det er også spennende at en liten organisasjon blir kjempestor i et par uker og satt under et enormt press løpet av festivalen. Jeg tror det fungerer fordi vi samles rundt et ønske om å skape noe. Vi er jo et godt bevis på at dugnad ikke nødvendigvis er et særnorsk begrep, her stiller vi opp fra alle verdens hjørner for å gjøre Stavanger til en bedre by.

å jobbe med MaiJazz.»

Har de frivillige tid til å oppleve noe av den musikken de jobber for at vi andre skal ha glede av, og er det noe høydepunkter de vil trekke frem?

– Ja, sier Sveinung. Jeg synes hele festivalen er et høydepunkt, og jeg var skeptisk til jazz i starten, men nå er jeg helt inne i det. Jeg liker både stemningen og musikken.

– Hva i all verden skal det være, det er jo så mange og umulig å plukke ut noe, da må jeg virkelig tenke meg om. Jeg har alltid likt jazz, men ikke tenkt så mye over hva som er innenfor eller utenfor sjangeren. Jeg forsøker jo å utfordre meg selv litt innimellom, og det får jeg sjansen til på MaiJazz. Den første store opplevelsen min var nok kanskje Zap Mama. Den konserten satte spor, sier Hanne. I tillegg vil hun trekke fram en av fjorårets konserter, Jan Lundgren – Tribute to Jan Johansson, som en annen av sine største opplevelser på MaiJazz. 

«Dessuten er det sosiale aspektet viktig, og det er rett og slett veldig hyggelig

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

EN

MUSIKANT

VENDER TILBAKE

30 år har gått siden Frode Alnæs spilte på den aller første MaiJazzfestivalen. Nå er han tilbake, fortsatt like aktuell og med like mange prosjekter som alltid.

Frode Alnæs er en slik fyr som kommer unna med alt. Han kan være en flåsete konferansier i det ene øyeblikket, en finslepen popsnekker det neste, for så å leke seg i improviserte jazzlandskaper med en helt særegen og personlig gitarstemme. Sammen med Arild Andersen, Tommy Smith og Audun Kleive var Frode en av artistene som spilte på MaiJazz da festivalen ble arrangert for første gang. På årets festival stiller den samme besetningen igjen på scenen. Frode rister på hodet når han tenker tilbake og forsøker å huske hva som egentlig var greia med bandet som gjestet festivalen helt tilbake 1988.

Du verden. 30 år? Det er fantastisk. Hva var det vi het? Jeg tror det bare var et av de banda som ikke hadde noe navn. Sannsynligvis var det Arild Andersen Quartet? Han var jo den mest kjente på den tida, så det var vel naturlig. Det er ikke så mye som har forandra seg, og i jazzkretser er vel Arild fortsatt det heiteste navnet. Tommy Smith på saksofon, ja. Han er bra. Det bandet var jo bare et slikt prosjekt som dukka opp. Det er så mange slike prosjekter, og at det dukker opp igjen nå er jo skikkelig artig. Jeg fant til og med et opptak som jeg tror er fra akkurat den konserten på MaiJazz, og det låt ganske tøft. Det blir stilig å gjøre det på nytt, og tanken er å kjøre det samme settet. Vi gleder oss og vil forsøke å gjøre stas på festivalen som har blitt en institusjon i Norge, og som har betydd mye for mange artister, også for meg.

Navnet ditt dukker opp mange sammenhenger, og svært mange der også Arild Andersen er innblandet?

Det er riktig, men jeg føler at det oftest har vært Arild sine prosjekter, og at jeg har vært heldig å få lov til å være med. Eller, vi har da gjort ting sammen også, blant annet hadde vi en skikkelig artig trio. Det var med den gamle Weather Report trommisen Alphonse Mouzon. Vi spilte rundt forbi både Tyskland, Danmark og Norge. og vi har gitt ut mange forskjellige plater. Det har vært en lang tur gjennom mange forskjellige musikalske landskap og stilarter. Et annet høydepunkt med Arild er Sagn, den legendariske plata med Naná Vasconcelos. Han var jo også en Stavanger­venn og har spilt både med Garbarek og Kirsten Bråthen Berg.

I bunn av et slikt langvarig samarbeidsforhold som det mellom Arild og deg må det kanskje ligge et musikalsk slektskap?

Ja, vi har spesielt god kjemi. Arild er en legendene som har viet livet sitt til å spille jazz, men samtidig er han hele tiden i forandring og på leting etter noe nytt. Alltid med mye energi. Å være så dedikert hele tida, det har jeg lært masse av. Jeg spilte på Nasjonal Jazzscene i en hyllest til Arild da han feiret 70. Han reiser jo fortsatt verden rundt med forskjellige band, og selv om du er langt yngre er det er ingen spøk å holde på med det. Jeg har enormt stor respekt for sånne som Arild, han står på sitt og kjemper for musikken sin. Det er engasjement på alle plan, også

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PÅL LAUKLI

SERIØST: Selv alvoret finnes det rom for humor. ›

sånt som folk ikke tenker på. Det er klart at når du er bassist så har du et par praktiske utfordringer i hverdagen, og Arild har stått på barrikadene mot flyselskaper og alt mulig. Arild alltid vært en slik som har stått på krava for oss alle. Han er en unik fyr.

Frode lar seg lett rive med av digresjoner, men finner alltid tilbake til kjernen i spørsmålet. Det er kanskje ikke ulikt å leke fritt med musikk, å kunne bevege seg langt vekk fra utgangspunktet, men beholde akkurat det som trengs for å vende tilbake til melodien.

Trioformatet dukker ofte opp når vi kikker på helheten i ditt musikalske virke, er det et format du liker deg spesielt godt i? Trommer, bass og gitar er jo det mest klassiske oppsettet i både jazz og rock. Det er noe åpent, fritt og ukomplisert over det. Hvis du kan spille, så låter det som regel bra. Det er kanskje det mest åpne formatet, det har ingen begrensinger. Jeg er jo en improviserende musiker som liker friheten det er å spille et format hvor det er lett å finne en naturlig plass. I trioformatet er det så åpent at du kan bruke hele klangbildet, de tre instrumentene er så naturlige i forhold til hverandre. Det er lett å holde reint, men for all del, det er gøy å spille i større besetninger også.

Du har alltid hatt mange parallelle karrierer, og Dance With a Stranger hadde akkurat gitt ut sitt første album da du stod på scenen i MaiJazz for første gang. Har du hatt et bevisst forhold til dine forskjellige roller, eller er det en helt naturlig ting for deg?

Det er helt naturlig for meg å gjøre forskjellige ting, og det er nok bare slik jeg er skrudd sammen. Jeg har alltid hatt behov for å drive litt vekselbruk. Jazz har alltid vært der, og vært viktig, selv om popdelen av mitt musikalske liv naturligvis er det som har fått størst plass media. Selv om det har blitt slik føler jeg at jeg alltid har blitt respektert i alle leiere. Det er kanskje også fordi jeg alltid har hatt et enormt behov for frihet når jeg nærmer meg musikken. Å bevege meg mellom sjangre og stilarter er helt naturlig, og ikke noe jeg blir paranoid av. Jeg liker det og tror ikke jeg ville vært spesielt happy med å få på meg en eller annen tvangstrøye. Jeg er en potet og trives godt med det. Det har alltid vært naturlig for meg å drive ganske mye forskjellig, enten det er å bare være gitarist, skrive for et storband, være solist eller lede et stort arrangement. I tillegg spiller jeg mine egne sologreier da, pop eller jazz. Det er nok det som alltid har vært, og kommer til å være, min karriere.

Tror du alle har det på den samme måten, eller tenker du at mange kanskje er bundet til enkelte sjangre eller uttrykk? Det er kanskje en naturlig utvikling for flere en meg, jeg tror yngre folk har et mer åpent forhold til musikk. De drar ting inn fra andre kanter, det var jo litt mer utenkelig tidligere. Det var noen som gikk foran, Miles Davies var jo en slik som ikke tok det så nøye. Han kunne spille en Cindy Lauper­låt og få det til å høres helt fantastisk ut. Det er bare å akseptere at det er flott musikk. Da er det ikke så nøye hva vi kaller det. En annen ting som har forandret seg siden jeg var ung musiker er muligheten til å ta utdannelse. Nå kommer masse folk med skikkelig utdannelse, og vi må ikke glemme at det er et yrke dette her. Du skal leve av det, og det kan være tøft økonomisk å gå i en smal jazzretning. Så yrkesmessig kan det være smart å være åpen for forskjellige sjangere og uttrykksformer hvis det skal bli et godt levebrød.

Det må være en balansegang å være konferansier en kveld og spille jazz neste kveld, men det virker som om du faktisk klarer å komme deg unna med det?

Det har nok hjulpet meg å være en god musiker, det har alltid vært det bærende. Og jeg har alltid med musikken i alt jeg gjør. Det er mye som handler om kred, men hvis du er ydmyk og ærlig slipper du ofte unna med det utroligste. Hvis du i tillegg oppfører deg fint og gjør så godt du kan, så tror jeg du tåler mye før du får kred­problemer. Du må bare være klar over at du møter folk igjen i andre situasjoner, både på vei opp og ned.

Du sier jo selv at du er en entertainer, og det virker som humor er viktig for deg. Er det en myte eller opplever også du at det for mye alvor i jazzen?

Det er mye som forgår i gravalvor, men humor er ikke dumt. Det betyr ikke det samme som å ikke ta ting på alvor. Jeg har vært i diskusjoner med både blues, rock­ og jazzpolitiet, og det er helt likt over alt. Jeg mener det er mulig å ta ting på alvor uten at det blir så høytidelig. Spill med hjertet så går det som regel fint, og så kan du flire litt etterpå. Det er ikke så alvorlig.

Rock, pop, folk, viser, klassisk eller jazz. Du har jo vært absolutt over alt i det musikalske landskapet i en eller annen konstellasjon, er det store forskjeller i måten du tilnærmer deg forskjellige sjangre på?

Nei, jeg tror egentlig jeg spiller helt likt, det er mer innpakningen. I Dance With a Stranger var det mer et lydbilde som skulle dyrkes fram, og gitaren ble i det bildet noe som skulle løse en oppgave, fargelegge og understreke. Det er ikke der det personlige utrykket mitt kommer tydeligst fram. Det er kanskje noe av det jeg kan være litt kritisk til karrieren, at det gitarspillet som er mest mitt kunne kommet mer fram. Når jeg for et par år siden ga ut min første plate med instrumentalmusikk var det nok noe jeg skulle gjort for lenge siden. Gitarspillet mitt i tida rundt Masqualero og ting jeg gjorde med Ketil Bjørnstad har jeg hørt at mange har savnet. Jeg har vel savnet

det litt sjøl også, men jeg har blitt dokumentert og tatt vare på i prosjekter med andre musikere, som Arild. Det er bra at noen har passet på meg underveis.

Det virker som om det å ha en tydelig retning i karrieren aldri har framstått som en særlig god idé for Frode Alnæs? Er du avhengig av å drive vekselbruk?

Jeg er ikke et sjanger­menneske, men som gitarist er jeg nok mer jazzmusiker enn pop­ eller rockegitarist. Det er noe med friheten og det å ha sin egen greie hvor jeg kan gå på jobb og spille det jeg vil. Min sterkeste side er nok kombinasjonen av lytting, musikalitet og improvisering. Jeg passer stort sett inn over alt der jeg kan bruke min forståelse av musikk. Jazz er, i motsetning av hva mange tenker, en sjanger hvor du kan tillate deg nesten hva som helst. Det er jo en masse gitarister som har oppdaget den friheten i jazz. Ta for eksempel Bill Frisell. Uansett hva han spiller så kan du høre at det er han, og han

flyter ofte mellom jazz og country. Det er en signatur i gitaren. Jeg liker å tenke at jeg er litt slik jeg også, at jeg er en gitarist som du kan kjenne igjen på signaturen.

Kanestrøm, instrumentalplata som du ga ut er kanskje et eksempel på musikk som havner et sjangerløst landskap. Det er elementer fra forskjellige steder, men når du lytter så hører du bare musikk.

Hva tenker du om en slik beskrivelse, er det rett og slett et forsøk på «bare» å lage musikk ?

Det er fint, sier Frode og tar en sjelden ettertenksom pause og fyller vannglasset.

Det er musikk. Jeg liker at det ikke er så lett å plassere det. Det var jo egentlig et bestillingsverk, og det var mye skiftninger i livet mitt på den tida. Derfor er Kanestrøm ikke bare en referanse til et fysisk sted, men også et åndelig sted. Det er mer stemningsbilder eller små fotografier av noe virkelig. Jeg

PROFIL: Frode Alnæs spiller på mange strenger.

«Jazz er, i motsetning av hva mange tenker, en sjanger hvor du kan tillate deg nesten hva som helst.»

REFLEKSJON:

Det finnes også et stort rom for ettertanke Frodes musikalske univers.

›

har tenkt at det skal være bilder og stemninger som skifter både i natur og sinn. Jeg tror nok jeg skal gjøre en ny instrumentalplate om ikke lenge, men da vil jeg nok være mer over det improviserte igjen. Uansett, det var befriende å gjøre noe instrumentalt som var bare mitt.

Du er på veien med en stor forestilling, «Min dans med strenger», den er vel også bare din?

Joda, det er min historie, og det er også band, regi, visuelle effekter og alt mulig. Det er noe jeg egentlig aldri har gjort tidligere. Jeg har gitt ut flere soloalbum, jobbet med band, musikk og mye med humor i revy kabaret og teater, og i denne forestilling har jeg samlet sammen litt av alt jeg har vært innom.

Der er vi inne på humor igjen, er ikke det å jobbe litt mot strømmen hvis du vil bli oppfatta som en seriøs jazzmusiker?

Det driter jeg i. Jeg har alltid vært en entertainer, og slik er det bare. I Dance With a Stranger var det jeg som var den utadvendte frontfiguren. Det var ikke noe som var planlagt, det ble bare sånn fordi det var den naturlige rollen for meg. I showet som er på veien nå er det mye humor, men alltid med en alvorlig grunntone. Det er min historie, mitt liv med gitaren. Helt fra jeg mista håret som 11­åring, og om gitaren som trøst. Om det å være litt annerledes.

Var det da du begynte å spille?

Ja, det var det som starta det hele. Jeg fikk valget mellom en platespiller og en gitar av mor og far som en slags trøst. Det ble min redningsplanke, og jeg ble sugd inn i det. Plutselig var kursen min staket ut. Det var ikke tvil et sekund, og hva er det de pleier å si? At det er umulig å vite om det var gitaren som valgte meg eller jeg som valgte den. Det bare ble sånn. Min blues handler om, ja, hør, sier Frode og snur seg for å hanke tak en gitar før han tyner fram noen spinkle og såre bluestoner på elgitaren uten forsterker.

Jeg har aldri vært en bluesgitarist som Muddy Waters, BB King eller Knut Reiersrud, men når jeg mista håret ble det en blues livet mitt. Så jeg har bluesen meg, og i denne forestillingen handler det om å tørre å være litt personlig. Ikke sant, jeg gikk jo med parykk i 16 år. Storhetstiden min i jazz var med parykk, Frode ler rått før han fortsetter uten pause og uten noen direkte sammenheng med den siste setningen. Frode gjør ofte det når han snakker.

Kinks er jo mine gamle helter, og i forestillingen min har jeg en låt som handler om en jamsession i himmelen. Det startet med Celluloid Heroes, Kinks­låta som handler om skuespillerne med stjerner på Hollywood Boulevard. Clark Gable og de gode gamle heltene, men til forestillingen skrev vi den om til å handle om gitarister og musikere. En hyllest til gitarheltene som ikke er med oss lenger. Plutselig skjønte vi at, hallo, det var ingen spøk, teksten måtte oversettes tilbake til engelsk, og sendes til Ray Davies som skulle godkjenne. Det tok et halvt år før vi fikk

beskjed om at det var «nice try», men vi fikk ikke lov. Den beskjeden fikk vi for noen dager siden, og i går kveld lagde jeg en ny låt.

Den ble egentlig ikke så mye dårligere, kanskje til og med bedre, samme teksten med helt ny melodi. Er det ikke ofte slik at det er tilfeldigheter som gjør at det blir slik og ikke slik?

Frode lar spørsmålet henge litt i lufta før han fortsetter den vanlige lett improviserende stilen som veksler mellom å holde seg til temaet og gjøre små variasjoner og avstikkere. Det er litt rart å se tilbake på livet gjennom en slik prosess. Både sterkt, vemodig og flott på samme tid. Bluesen går direkte over i en nidvise om at det ikke er lett å spille gitar med parykk. Der er vekslingen mellom alvor og humor igjen, og det er viktig å fleipe med seg sjøl. Det er et sånt prosjekt som har mange innslag som kanskje kan begynne å leve sitt eget liv. Jeg tar sjansen på å ta opp noen store ting, og det er en det største jeg har gjort som soloprosjekt. Det blir spennende, og vi skal landet rundt. Underveis inviterer vi også lokale gjestegitarister.

Er det noen du ennå ikke har spilt med som du gjerne skulle hatt på scenen?

I min generasjon er det kanskje ikke så mange. Nei, det må jo være noen yngre folk? På festivaler blir du jo ofte spurt om å være med alle mulige, og det er jo like hyggelig hver gang. Min fordel er at jeg kan blandes inn i de fleste uttrykk. Du vet, jeg er jo en musikant, og det er noe med det å kunne forstå det musikalske uttrykket og finne sin plass. Jeg liker å spille, og det er egentlig så enkelt.

Både showet ditt og konserten på MaiJazz har noe retrospektivt over seg, føler du at du har kommet til en oppsummerende del av livet?

Musikk handler egentlig ikke så mye om alder, og jeg er akkurat like ambisiøs som jeg alltid har vært. Det har vært en fantastisk reise, og jeg har vært med på utrolig mye Det er hardt arbeid og definitivt et liv i fornuftens grenseland av og til, men jeg har vært veldig privilegert. Jeg har vel aldri tatt en telefon for å skaffe meg jobb. Jeg har alltid hatt oppdrag og blitt spurt om å være med på ting, bank i bordet, sier Frode og understreker med å dunke neven såpass hardt i bordet at det blir bølger i vannglasset før han fortsetter.

Jeg tror at det har gjort meg til en friere utøver, men bransjen forandrer seg hele tida. Det er nye økonomiske utfordringer. Det er jo ingen som lever av å selge plater lenger, og jazzklubber er vel og bra det, men det er tøft å leve av det som musiker. Jeg har jo hatt den evnen som alltid har redda meg, vært litt potet og jobba med mye forskjellig. Det har finansiert andre deler av karrieren, og gjør det mulig å skape nye ting som jeg ikke er helt avhengig av at jeg tjener penger på. Sånn er det. Jeg har helt sikkert gjort ting jeg ikke burde gjort hvis jeg skulle tenkt på kred, men det musikalske livet har gått klar av alt. Det er jeg takknemlig for, og nå gleder jeg meg til å gjøre skikkelig comeback på MaiJazz. 

– ET BLIKK I BAKSPEILET

Det er et faktum, og det er nok ikke helt tilfeldig at det er slik, at mange av artistene som har opptrådt på MaiJazz har vært aktuelle med musikk. Det er jo også slik at konsertopplevelser er flyktige, de lever videre som en følelse og et minne, men heldigvis finnes musikken på vinyl eller i en endeløs digital strøm. Her er noen utgivelser fra artister som var aktuelle både på festivalen og med nytt materiale. Vi har nennsomt plukket ut favoritter fra festivalartister som tåler, og kommer til å tåle, at tiden går. Her kan du reise i tid med musikk som rett og slett har tidløs kvalitet.

TEKST JOHN RØRDAM FOTO PRODUSENTENE