KRIG ER FORAKT FOR LIV
Et essay om fred
© Res Publica, Oslo 2024
ISBN papirbok: 9788282262736
ISBN E-pub: 9788282261807
1. utgave, 2. opplag 2024
Omslagsdesign: Andreas Brekke
Sats: Ingeborg Ousland
Papir: 80 g Munken print cream
Boka er satt med: Greta 10,4/14
Trykk og innbinding: ScandBook
Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond og fra Fredsstiftelsen.
Innkjøpt av Norsk kulturråd.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.respublica.no
Innhold
Forord 7
Del 1 • Krig som fornuft 41
Del 2 • Pasifisme, ikkevold, og militærnekt 61
Del 3 • Fredssymbolet 173
Del 4 • Krig i klimakrisens tid 201
Å få slutt på all krig 213
Takk 227
Litteraturliste 228
Noter 231
Forord
Det tar lang tid før menneskene våkner og ser sannheten, men når de først har fått tak i den, slipper de den ikke.
Ned med våpnene, Bertha von Suttner1
I fredsmuseet i Hiroshima er det stappfullt av turister og skoleklasser. Men det er helt stille. Det er kanskje noen som hvisker, eller noen som gråter, og jeg sjekker en ekstra gang at lyden på mobilen er skrudd av, for her er det et alvor. Som i konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen er fredsmuseet i Japan et stille skrik om noen av de verste konsekvensene av krig: Dette er sånn det kan ende hvis dere ikke tar grep nå. Dette er krigers siste stopp.
Det ble brukt store ord da atombombene ble sluppet over byene Hiroshima og Nagasaki i Japan i august 1945. Dette var våpenet som skulle få slutt på all krig. Det var slik blant andre Robert Oppenheimer, som ledet arbeidet
med å utvikle atombomben i USA, begrunnet og forsvarte at man skapte dette masseødeleggelsesvåpenet. Det kan til og med være at han virkelig trodde på det selv. Også etter første verdenskrig fra 1914–18, med 18 millioner døde mennesker, 23 millioner skadde, og enda flere millioner av sørgende og traumatiserte pårørende, trodde man dette: Denne katastrofen ville føre til at det nå skulle bli slutt på all krig.2
Men slutt på all krig ble det jo ikke. Siden andre verdenskrig endte i 1945 er det dokumentert 285 væpnede konflikter verden over.3 Disse konfliktene øker i antall, og de varer lenger enn før.4
Etter 1945 har det vært gjennomført over 2000 atomprøvesprengninger. Ni land i verden sitter på over 13 000 atomstridshoder, og omtrent 1800 av disse står klare til umiddelbar utskytning.5 Organisasjonen Nei til Atomvåpen hevder at rundt 2,4 millioner mennesker har mistet eller vil miste livet i kreft på grunn av prøvesprengninger.6
Under en guidet tur i Hiroshimas fredspark, ble jeg fortalt at da USAs president Harry Truman i 1950 åpnet for å bruke atomvåpen i Korea-krigen, økte antallet selvmord i den japanske byen.7 Tanken på at katastrofen kunne skje igjen, selv om den rammet andre, var for noen ikke til å holde ut. Dette var altså våpenet som skulle stanse krig. Er det ikke heller slik at når våpen finnes, så kan de brukes? Eller nå som verden ruster opp, er det vel fordi noen mener at disse våpnene som produseres, selges og kjøpes en gang skal kunne tas i bruk? De er neppe til pynt, i beste
fall til stille «avskrekking», som vi har lært oss at det heter. Men gitt krigene vi lever med mens jeg skriver dette, er det liten tvil om at det er mer skrekk enn avskrekk når det gjelder våpnene rundt oss.
Verdens samlede militærutgifter økte åtte år på rad frem til 2022, med en foreløpig rekord på 24 400 milliarder kroner.8 Det er summen verden bruker på alt militært hvert år. Man kan se det for seg: Hver første januar begynner man igjen. Nye 24 400 milliarder kroner. «Alt militært» betyr alt som trengs av utstyr og mannskap for å kunne drive en krig eller et militært forsvar: Alle typer våpen som skal produseres og utvikles, lønninger og uniformer til ansatte, utenlandsoperasjoner, bygninger og baser i hele verden, jagerfly, båter over og under vann, etterretning og en masse, masse annet, fra forskning på militære muligheter i verdensrommet til ettervern av krigsveteraner. I kontrast til de globale militære utgiftene kan vi ha i bakhodet at et norsk statsbudsjett er på rundt 1500 milliarder kroner. I 2022 eksporterte norske bedrifter våpen, militært utstyr, tjenester og teknologi for nær ni milliarder kroner. Det var en hel milliard mer enn i 2021.9 Det er NATO-landene som kjøper mest våpen fra Norge.10
7243 milliarder kroner: USAs årlige militærbudsjett.11 Det er svimlende 20 milliarder hver eneste dag. I tillegg skal landet de neste ti årene bruke 2600 milliarder kroner kun på modernisering av egne atomvåpen.12
9
2380 milliarder kroner: Kinas årlige militærbudsjett.13
732 milliarder kroner: Indias årlige militærbudsjett.14
917 milliarder kroner: Russlands årlige militærbudsjett.15
Land i Sentral- og Vest-Europa brukte til sammen 3600 milliarder norske kroner på våpen og militæret i 2022.16
Krig en enorm industri. Stater investerer massive summer i våpen og militærvesen. Det er mine og dine skattepenger som blir brukt. Noen tjener store penger på krigføring. Myndigheter i et land tillater seg å bruke ressurser som landområder, mennesker eller statsbudsjett for å sette militarismen ut i praksis. Militarismen er i dag en selvsagt del av et marked, som alt annet. Det finnes økonomiske vinnere i krig.
Krig er størst i små ting
Krig er det som skjer med en kropp når en kule gjennomborer et hjerte. Det som skjer i hjertene til dem som mister sin elskede på slagmarken. Det som skjer i hjertene til alle dem som har drept andre mennesker, enten de frivillig meldte seg til krig, eller ble kommandert ut. Krig er også traumer i kropp og sjel i generasjoner etter at freden en dag kommer. Krig kan begynne av ulike grunner. De kan være militærstrategiske, økonomiske eller nasjonalistiske, men uansett motiv hausses det opp stemninger og agitasjon fram mot krigsutbruddet, som igjen kan bidra til å skape hat og forakt mot andre som gjør selve krigen
mulig. Så ender det der det ofte gjør, med like mye hat og forakt tilbake – i et slektsledd eller to etterpå. Krig er, selv om det høres uvant ut, organisert drap.
Når vi snakker om krig, snakker vi ofte om de store tingene. Store budsjetter. Store våpen. Store statsledere med store ord. Store invasjoner, store seire. Analyser av krig berører sjelden den enkelte soldat, den fortvilte sivile, eller en sørgende mamma. Det finnes unntak, for det finnes god journalistikk og det finnes stemmer som forteller.
Men i det store og hele unngår vi å snakke om blod, skrik, brente kropper, livredde guttunger, armer og bein som er sprengt vekk fra kroppen de hørte til, råtnende lik uten navn eller ansikt – alle dem som er ofre for våpnene som produseres.
Sitatet som åpner dette forordet er fra boken Ned med våpnene, som østerrikske Bertha von Suttner skrev i 1889. Romanen ble en overraskende bestselger og von Suttner ble en verdenskjent og kompromissløs antikrigsaktivist, i en tid da soldatliv og krig hadde en aura av heltemot og status. En av årsakene til oppmerksomheten rundt og suksessen til boken var hennes brutale og realistiske beskrivelser av døden og lidelsene på slagmarken, så uendelig fjernt fra de flotte uniformene, fanfarene når troppene marsjerte av sted og fortellingene om endeløst mot hos nasjonens gutter og menn. Von Suttner selv hadde undersøkt hva som faktisk foregikk på slagmarkene folk flest aldri så, ned til den minste detalj. I 1800-tallets Europa var det en selvfølge at ens sønn skulle bli soldat og slåss for
fedrelandet, både de rike og de fattige. I von Suttners bok settes det plutselig spørsmålstegn ved alt dette selvfølgelige, gjennom dialoger mellom ivrige fedre som vil ha poden ut på slagmarken og livredde soldatmødre som frykter de aldri skal se guttene sine igjen. Romanens hovedperson, som har mange likhetstrekk med forfatteren selv, følger så etter soldatene ut på slagmarken, der ingen foreldre eller andre sivile visste hva som foregikk:
Det ligger hauger av lik på veien, det er lett å se at mange av de døde har hatt en forferdelig kamp – de ligger med fingrene boret ned i jorden og i forvredne, krampaktige stillinger. Øynene er unaturlig oppspilte, og tennene har bitt seg i leppene.17
Feltlegen i boken forteller:
Det er så merkelig stille på valplassen. Vi hører ingen trommevirvler, ingen hornsignaler, og det øredøvende braket av kanonskudd og geværsalver er dødd bort. Nå er det bare skrikene og stønnene fra de sårede som lyder mot oss. […] Overalt treffer man på hundrevis av døde og halvdøde soldater. Mange er helt oppflenget av kuler og løse lemmer ligger strødd omkring. […] En vei gjennom et trangt skar er det helt fullt av lik. Det ser ut som om soldatene har søkt dekning her, men har blitt oppdaget av fienden og meiet ned. En rekke av tunge kanonvogner har kjørt over dem, knust dem og gjort det hele
til en uformelig blodig masse. Men ennå er det noen som lever inne i denne uhyggelige, sammenfiltrede klumpen av noen som en gang var mennesker.18
Dette er bare starten på feltlegens brutale skildringer i Ned med våpnene. Von Suttners skildringer i romanen overgikk neppe de reelle lidelsene i krigene i Europa på 1800-tallet. Men erfaringene til den menige soldat, til leger og sykepleiere og alle som deltok i kamp eller jobbet med å frakte vekk og begrave lik i krig, de stemmene var sjelden hørt tidligere da hun skrev sin radikale antikrigsbok. I boken skriver soldaten Fredrik et brev hjem til sin kone Martha fra slagmarkene i den dansk-tyske krigen i 1864:
Kanoner er en forferdelig ting. Men tenk når menneskene en gang i fremtiden finner opp noe som er enda verre! Hundrevis av vitenskapsmenn sitter bøyd over sine eksperimenter for å pønske ut de mest djevelske krigsapparater. Den beste og billigste måten å drepe flest mulig folk på kortest mulig tid.
Han avslutter brevet slik:
Nå – da jeg kanskje lever mitt siste korte minutt, vil jeg si deg hva jeg tenker. La tusen andre tenke annerledes, men jeg må si fra: Jeg hater krigen. Alle vi som er imot krig, skulle samle oss og rope det ut til all verden – det ville bli et tordnende rop og lyden ville overdøve kanonene – «Krig mot krigen!»19
Fredrik overlever og forteller senere Martha at han har skreket i dødsangst på slagmarkene. Dette kommer som et sjokk på henne, fordi alt det grusomme ved krig er verken noe hjemkomne soldater vanligvis forteller sine kjære, eller politikere forteller folket.
Da von Suttner utga boken i 1889 var pasifisme noe marginalt. Krig var å anse som en slags naturtilstand. Dermed var det sjokkerende for mange å høre henne si ting som at militærvesenet er basert på en fornektelse av muligheten for fred, en forakt for menneskeverdet, og en aksept for viljen til å drepe. Bertha von Suttner fikk Nobels fredspris i 1905 for sin kamp mot krigens grusomheter og for fred.
Hva betyr det egentlig å vinne en krig? Et svar på dette spørsmålet er: Å ødelegge så mange mennesker og så mye materiell som mulig hos den andre. I essayet Injury and the Structure of War fra 1985 skriver den prisbelønte essayisten og Harvard-professoren Elaine Scarry innledningsvis:
Det viktigste formålet med og resultatet av krig er å skade. Selv om dette faktum er selvinnlysende og så massivt at det ikke kan direkte utfordres, kan det likevel indirekte utfordres med mange midler, og kan forsvinne fra synsvinkelen vår langs mange ulike veier.
Det kan forsvinne fra synsvinkelen vår rett og slett ved å bli utelatt: man kan lese mange sider med historiske eller strategiske beretninger om bestemte militære ope-
rasjoner, eller høre mange nyhetssendinger om hva som skjer i en pågående krig i dag, uten å erkjenne at meningen med det som beskrives er å endre på (å brenne, å sprenge, å ødelegge, å kutte) menneskelig vev, sammen med å endre overflaten, formen og helheten på objekter som mennesker anser som forlengelse av seg selv.20
Å skade en kropp er ikke en uheldig bivirkning av krig, det er derimot helt sentralt i krigens logikk, skriver Scarry. Hun setter med det den ødelagte kroppen i sentrum for å forstå krig, snarere enn krigens teknologi og militærstrategi. Hun bevisstgjør oss på hva vi snakker om når vi snakker om krig, og hvilke tema vi sjelden våger oss inn i. I tråd med Scarrys essay bør vi minne oss selv på at i militær verneplikt, ligger også plikten til det motsatte av å verne; å destruere andres liv og alt rundt dem som gir livet mening. Snakker vi med vernepliktig ungdom om dette? Har de i det hele tatt en mulighet til å reflektere rundt dette? Har noen av oss?
Scarry skriver at krig skiller seg fra andre former for konkurranser, ved at den ikke handler om å skape, men tvert om å u-skape vår verden, enten det handler om bygninger, byer eller mer presist; kropper. En ødelagt eller endret kropp, skriver hun, underbygger selve krigen, og er nødvendig for at krigen som politisk virkemiddel skal fungere. Det er dette som er krigens idé, det er selve årsaken til at man går til krig: Å såre fiendens mennesker. I hvilken grad man evner dette, er markøren som forteller oss hvor-
dan maktbalansen ligger an. Det er de døde og ødelagte kroppene i en krig som materialiserer ordene og ideene vi bruker for å begrunne krigen, skriver hun. Dette gjelder også når det som skal forsvares er demokrati eller frihet, stat eller nasjon.
Vil vi bli kvitt krig helt – og noen av oss vil det – må vi først begynne å snakke om hva krig faktisk er, i tråd med Scarrys refleksjoner. Vi må snakke om og forestille oss hva som fysisk skjer når en kropp blir sprengt i biter og ligger stykkevis og delt på en åker eller i en bygate, slik von Suttner gjorde i sin bok. Snakker vi nok om hvordan redsel og frykt setter seg i en ung kropp på en slik måte at mennesket aldri blir det samme igjen, selv flere tiår etterpå? Om hvordan politiske konflikter mellom nasjoner kan ende opp med å skape hat mellom mennesker innad i et land og mellom land, og ødelegger relasjoner i flere generasjoner etter en krig? Det er snart 80 år siden andre verdenskrig og blant oss vandrer det fremdeles eldre mennesker som er livredde for at naboen skal oppdage at foreldrene deres var medlemmer av NS i 1940-årene. Noen av dem med kroniske smerter i kroppen etter et liv i uforskyldt skam. For sånn er krig, den tar ikke helt slutt selv når freden kommer. Den ødelegger mennesker, både fysisk og mentalt, og lar traumer går i arv. Når vi siterer «krig er forakt for liv» fra diktet Til Ungdommen (1936) av Nordahl Grieg, er det dette og mer til vi mener: Krigens herjinger underveis, krigens senskader og lidelser i fred. Å få slutt på all krig bør være et uttalt mål, men den militære opp -
rustningen av i dag taler for at det stikk motsatte er målet. Å tro at ødelagte menneskekropper er veien til fred er intet annet enn en dystopi.
Alternativer til militarisme
Når vi borgere uten særlig protest godtar militarismens hegemoni som fornuft, kan militarisering skje. Når noe blir «fornuftig» slutter vi å stille vanskelige spørsmål, og godtar løsninger som presenteres for oss. Militarisme er grovt fortalt beskrivelsen av en politisk tenkning der man legger til grunn at et militært forsvar er garantisten for tryggheten vår. Militarisering blir dermed en praksis; hvordan myndigheter i et land tillater seg å bruke ressurser som landområder, mennesker eller statsbudsjett for å sette militarismen ut i praksis.
Ofte brukes pasifisme og antimilitarisme om hverandre. De to posisjonene har mye felles, og noen fredsaktivister anser seg som begge deler. Men det kan også være noen skillelinjer her. Å være antimilitarist betyr tradisjonelt en større bevissthet rundt hva et stort militærapparat gjør med et samfunn. En typisk antimilitaristisk kritikk har vært å vise til hvordan hierarkiene innad i militæret reflekterer klassesamfunnet utenfor, og på den måten ivaretar de ytre kapitalistiske idealene i sitt system. Dermed er det ikke helt uventet den politiske venstresiden; sosialister, kommunister og de tidlige sosialdemokratene som lente seg på antimilitarismen når de skulle kritisere militær-
vesenet. Dette er en systemkritisk posisjon. Pasifister derimot, kan finnes innenfor de fleste politiske retninger, som vi i løpet av boken skal se. Noen av disse jobber eksklusivt for fred, uten nødvendigvis å være kritiske til samfunnet eller systemet i seg selv. Posisjonene har likevel mye til felles, som en utrettelig kamp for samfunn uten våpenkappløp, eller å kjempe for ikkevoldelige løsninger på konflikter. Denne boken er en slags protest mot alt militært. En konsekvens av min egen bekymring og redsel, når verdens stater ruster seg til tennene. Målet er å vise at det kan finnes andre måter å møte konflikter på enn å tenke krig og våpenbruk, men at disse ideene og virkemidlene i vår samtid anses av mange å være utopiske, naive og kanskje gammeldagse. Dermed har slike ideer dessverre ingen reell plass i dagens politiske debatter. Men, er det noe som er gammeldags så er det krig, og er det noe som er utopisk er det troen på at krig som konfliktløser løser noe som helst på sikt.
I dette essayet ønsker jeg å formidle at kritikken av væpnet krigføring, som pasifisme, antimilitarisme, militærnekt og ikkevold, hviler på tunge tradisjoner, prinsipper, erfaringer og kunnskap. I kritikken deres av militære løsninger, ligger også forslag til alternativer. Uten at vi kjenner til dette vil en allerede svak fredsbevegelse vakle ved det aller minste vindkast, ute av stand til å stå stødig og modig på prinsippene når det blåser opp til storm.
Vi trenger å bli minnet om teorier og praksiser, tanker, ideer og mennesker som står i motsetning til krig og alt
militært. Noe annet som har gått i den kollektive glemmeboken er at det å være pasifist, tilhenger av ikkevold, militærnekter eller fredsaktivist – eller en kombinasjon av dette – alltid har vært risikofylt. Det har som oftest vært et personlig valg med store omkostninger, som har irritert og truet myndighetene i så stor grad gjennom historien at stater har forfulgt, trakassert og fengslet borgere som har nektet å delta som soldat i krig eller som har jobbet for fred med fredelige midler. Å nekte å krige har derfor aldri vært en feig posisjon. Ikke sjelden står man mutters alene i dette valget, og særlig gjør man det i krigstid.
I tider med nasjonalisme og krig kan det å være militærnekter være en voldsom privat belastning, i form av sosial latterliggjøring eller anklager om forræderi eller feighet. Når det brenner under nasjonens føtter og et samlet politikerkorps med mediene på slep agiterer for våpenbruk og krig, kan det å tale på vegne av fred bli rett ut farlig. Fredsaktivister i USA under den kalde krigen kunne bli anklaget for å være russiske løpegutter, kommunister eller i verste fall spioner, for eksempel.
Likevel, å bli hånet som naiv når man forsøker seg med et fredsargument, er ingenting mot de lidelsene som skjer på krigens slagmarker, som rammer sivile og soldater i krigskaos. Å føle ubehag fordi noen er uenig med deg kan ikke måle seg med det å leve i lammende frykt når det skytes og drepes rundt hushjørnet, når bomber knuser hjemmet ditt i fillebiter, når et barn dør i armene dine, eller med redselen for at ditt lands myndigheter skal
sende deg ned i en skyttergrav for å dø eller drepe. Derfor, såpass må vi tåle.
Hvem blir soldat i dag? I land med verneplikt kan alle unge gutter – og mange steder også jenter – bli innkalt som soldat dersom det blir krig. Blir det krig, kan penger eller nettverk i noen land få deg ut av kamp ved fronten selv om det er verneplikt. I land uten verneplikt er en militær karriere ikke sjelden den eneste formen for karrieremulighet, eller mulighet til inntekt i det hele tatt, for folk i lavere klasser. Å bli soldat er verden over sjelden et fritt valg. I fredstid kan alt militært høres spennende ut for en eventyrlysten ungdom også fra ressurssterke miljøer, men det kan fort se annerledes ut dersom det faktisk blir krig og man plikter å delta i den.
I det store og hele er det arbeiderklassen eller underklassen som må ut på slagmarkene når politisk ledelse velger militære løsninger på en konflikt. Selvsagt er det mange soldater, enten de er vernepliktige eller har meldt seg til tjeneste, som er overbevist om at de slåss for viktige verdier eller fedrelandet de har kjært. Men det er sjelden de som bestemmer at det skal kriges som selv deltar i krigen. Dette er et skille vi aldri må glemme.
Hvordan er valgene her hos oss? Svært få 18-åringer som blir innkalt til førstegangstjenesten i Norge i dag har et bevisst forhold til pasifisme, for eksempel. Jeg gjetter at de aller fleste ikke engang er kjent med at de kan nekte å krige på dette grunnlaget, eller av andre årsaker i tråd med sine verdier. I et land med verneplikt mener jeg at dette
er alvorlig og et svik mot våre ungdommer, fra staten, fra Forsvaret, fra oss foreldre og fra utdanningssystemet. Det kan tross alt stå om livet deres.
Frem til 2012 var det slik at de som nektet å delta i den militære førstegangstjenesten måtte gjøre siviltjeneste i Norge. I 2012 ble denne ordningen lagt ned. Det var sikkert fint for den enkelte unge mann, men med nedleggelsen forsvant hele miljøet som var samlet rundt det å være militærnekter, med tilhørende kontor, eget magasin, talspersoner og synlighet i barnehager eller på kontorer over hele landet, der sivilarbeiderne jobbet. I dag er denne institusjonen og dette idéuniverset borte fra norsk samfunnsdebatt. Det er et tap for oss alle.
Hvis ingen møter opp for å krige blir det ingen krig. Det kommer aldri til å skje, vil mange innvende. Kanskje ikke, men det skjer i alle fall aldri hvis vi ikke løfter frem dette mulige scenariet for alle våre unge med liv å leve: Du kan nekte å krige. Det er, nesten overalt og i alle fall i Norge, en rettighet du har.
Når våpen skal brukes, må noen bruke dem. De som skal bruke dem er våre sønner og døtre. Når våre sønner og døtre bruker dem, vil andres sønner og døtre dø. Da må våre barn som drepte, leve med det resten av livet. De som døde mistet resten av livet. Mødre, fedre, barn og venner mistet et menneske de hadde kjært. Det er, som Elaine Scarry skriver, antall drepte mennesker i en krig som avgjør om noen vinner eller lider nederlag. Dette er krigens realiteter, og en realitet vi burde snakke mye mer om.
Forfatteren Hans Børli tematiserer dette i sitt dikt Den ukjente soldat. Det ble skrevet i 1947, og disse utdragene fra diktet minner oss om at:
Det var ikke generalene – von Rundstedt, Konjev, Eisenhower – som seiret eller tapte.
Nei – det var han – den ukjente soldat.
Han hvis navn blir kviskret
I nevra på et bjørkekors
På slettene ved Voronesj.
[…]
Han som voldtok ei rødekors-søster,
Drepte et barn,
Rettferdiggjort av krigens
Grusomme Molok.
[…]
Den ukjente soldat.
Les i hans furede ansikt
Sagnet om lidelsens
Lengsel mot fred.21