Den langsomme tryggheten
En generasjonskontrakt for framtida
© Res Publica, Oslo 2025
1. utgave, 1. opplag 2025
ISBN 9788282263047
ISBN e-bok 9788282263306
Omslag: Johanne Hjorthol
Sats: Ingeborg Ousland
Trykk og innbinding: Balto
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.respublica.no
Forord 7
Innhold
Kapittel 1: Barndom 11
Kapittel 2: Familien i endring 37
Kapittel 3: Arbeid 67
Kapittel 4: Alderdom 103
Kapittel 5: Frihet til å leve et godt liv 127
En skog for framtida 149
Noter 163
Forord
Davi vokste opp i Hedmark med flere tiårs mellomrom, fikk vi se de første glimtene av generasjonskontrakten. Skoger som ble brukt, men på en sånn måte at de skulle vare også til neste generasjon. Skolen vi gikk på, var gratis, for at vi senere kunne få gode jobber og betale skatt.
Besteforeldre som passet på oss, siden de hadde alderstrygd og pensjon å leve for etter mange år i arbeidslivet. For slik ingenting i naturen blomstrer og produserer hele tida, har også vi mennesker perioder gjennom livet hvor vi trenger hvile og ro. Akkurat som trærne i skogen ikke produserer nye skudd hele året, er vi barn som vokser og lærer, før vi selv blir dem som tar vare på nye barn. Slik jordene produserer mat som høstes før jorden får hvilt seg, er vi i jobb og bidrar til velferdsstaten før vi får rett til å bli forsørget selv. Det er generasjonskontrakten. En kontrakt der generasjonene stiller opp for hverandre gjennom livsløpet.
Trygghet er en langsom følelse; den kommer når du får gjentagende opplevelser av å bli sett som den du er, og at du har en plass. Våre første opplevelser av å høre til var på Hedmarken, på et «bæssmorfang», i ordene til Alf Prøysen og Hans Børli. De var poeter som skrev om omgivelsene våre og menneskene som bor
der. Tryggheten i å være liten og ha et fang å krype opp i. Tryggheten i å ha levd lenge og være fanget noen kryper opp til. Tryggheten i å bli sunget for. Tryggheten i å ha noen å synge for, som kan fortsette å nynne på sangene du nynner på nå.
Dette er generasjonskontrakten i det små. At vi er hverandres trygghet. Vi trenger hverandre og er hverandres nødvendighet.
Generasjonskontrakten i det nære er å gi barn en trygg og god oppvekst. Det som i den store generasjonskontrakten er en investering for framtidas eldreomsorg. Bare slik kan barn bli voksne som finner sin plass i arbeidslivet, betaler skatt og er med på å forsørge dem som før var med på å opprettholde velferdsstaten.
Gode generasjonsmøter kan hindre generasjonskonflikter. Der generasjonene ikke kjenner hverandre og ikke forstår hverandre, er det lettere å bli sinte på hverandre og ikke ta ansvar for hverandre lenger. Da får vi unge i streik mot voksne som ikke har tatt ansvar for klimaendringene de må leve med i framtida. Eldre som er redde for at de unge skal presse dem ut av arbeidslivet. Voksne i etableringsfasen som kjenner frustrasjon mot dem som eier, i et boligmarked de selv ikke har råd til å kjøpe i.
Uenighet øker ofte med avstand. Det er lettere å være sint på noen du ikke kjenner. Vår tids viktigste avstand er ikke den mellom to geografiske punkter: Det er avstanden mellom menneskene. Bygger vi tillit, blir denne avstanden mindre. Tillitskapitalen bygger fellesskap.
Likevel skjer det motsatte, at vi tilbringer mindre tid på tvers av generasjonene. Er du ungdom, treffer du jevnaldrende på ungdomsklubben. Er du hjemme med baby, går du på helsestasjonen og møter andre småbarnsforeldre. Du som er eldre, vanker kanskje på eldresenteret, slik mange seniorer gjør.
Men det en småbarnsmamma trenger iblant, er en med bedre tid enn henne, en som kan hjelpe og lytte. Ungdommer kan behøve noen som ikke står midt i den kaotiske ungdomstida, men som har levd gjennom den før, og som vet at det er en krevende prosess å bli voksen. Eldre kan savne å tilbringe tid med barn, som er fulle av energi og nysgjerrighet og spør om råd, siden de lurer på hvordan livet vil bli. Som ønsker å spørre om alt livet har vært.
Uten generasjonsmøtene mister vi sammenhengen i historiene våre, den lange linjen fra fortid til framtid; vi mister generasjonskontrakten.
Tida vi lever i, kan bli til splittelse og konflikt mellom generasjonene. Eller den kan bli til samhold, der den langsomme tryggheten kan vokse fram. Siden vi kjenner hverandre, stoler på hverandre og er der for hverandre.
Linn Skåber snakket en gang om at alle ved fødselen burde fått utdelt en livsgruppe med ulike mennesker i ulik alder.1 På den måten hadde du en gruppe av mennesker som en trygghet i livet.
Siden alle var i forskjellig alder, ville noen ha tid til å stille opp hvis du selv var i en travel periode. Og hvis ingen andre kom i begravelsen din, fantes det noen yngre i livsgruppa som kom og tok farvel.
Generasjonskontrakten er en slags livsgruppe, i det store og i det små. Den er et bestemorsfang og en bestefars hånd i din, en historie som blir fortalt videre, en skog som fortsatt finnes, og en økonomisk sikkerhet for velferdsstaten.
Det er den langsomme tryggheten.
Ina
Libak og Sigbjørn Johnsen