StrømmenHATutdrag

Øyvind Strømmen

Hat Fortellinger om ytre høyre

RES PUBLICA

© Res Publica, Oslo 2025 1. utgave, 1. opplag 2025 ISBN p-bok 9788282263313 ISBN e-bok 9788282263320 Omslag: Johanne Hjorthol Sats: Punktum forlagstjenester Trykk og innbinding: Balto Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.respublica.no

[Vi] er en global kulturell kraft, [...] mye av det vi gjør eksporteres, om vi liker det eller ikke. richard grenell Utenrikspolitisk rådgiver for Donald Trump1

Innhold Prolog

9

Vår i Berlin

13

Tidsbilder

21

Frykt og avsky i Flandern

35

Terror i Bratislava

55

«Dere skal ikke erstatte oss»

83

Speilbilder

101

Hobsyssels mørke

123

En femte bølge?

145

Revolusjonsdrømmen

159

Radikaliseringen

173

Etterpå

195

Epilog

209

Takk

213

Litteratur

215

Noter

219

Prolog «The revolution will not be televised», heter det i den kjente, satiriske sangen av Gil Scott-Heron. Men da tilhengerne av president Donald Trump stormet den amerikanske kongressbygningen 6. januar 2021, ble det ikke bare sendt på TV i form av bilder som sjokkerte en hel verden. Det ble også livestreamet av deltagere i opptøyene, via en rekke ulike sosiale medier. Ett av dem var den såkalte walkie talkie-appen Zello. På kanalen med navnet «Stop the Steal J6», drevet av en mann som bare kalte seg «1% Watchdog», hisset aktivister ytterst på den amerikanske høyresiden hverandre opp.

Noen av dem bidro hjemmefra, mens andre var midt i opptøyene i Washington D.C. Et opptak fra Zello-samtalen ble senere offentliggjort av podkasten On The Media. Opptaket er nesten to og en halv time langt.

Det gir et fascinerende innblikk i det amerikanske ytre høyres revolusjonære fantasier. I opptaket fremstilles stormingen av kongressen som et forsøk på å stoppe et lovbrudd, det de mener er et stjålet valg. Trumps visepresident Mike Pence blir beskyldt for å være en forræder, om og om igjen, simpelthen fordi han hadde nektet å stanse den formelle godkjenningen av Joe Bidens valgseier.

Det dukker også opp en dose paranoia i kanalen, blant annet basert på påstander om at venstreradikale Antifa-aktivister hadde 9

Hat

infiltrert «patriotene» ved kongressbygningen. Noen ganger oppfordres det til å te seg fredelig, men voldsfantasiene gjentas ofte.

«CNN sa nettopp at alle medlemmene av Kongressen er evakuert til et sikkert rom», sier en av deltagerne. «Det finnes ikke noe trygt sted i USA for noen av de jævlene akkurat nå», svarer en annen.

«Jeg håper de skjønner at vi ikke spøker», sier en kvinne.

«Trump har nettopp twitret», forteller en mann, som gjengir meldingen: «Vær så snill å støtte politiet ved kongressbygningen, de er på vår side, skad dem ikke.» Gjengivelsen av Twitter-meldingen er heller upresis. Trump hadde ytret støtte til politiet, men bad også demonstrantene om fortsatt å opptre rolig. Det var i seg selv et paradoks. På dette tidspunktet hadde demonstranter allerede tvunget seg inn i kongressbygningen fra flere kanter. Noen av dem ropte om å henge Mike Pence. Inne i bygningen hadde de tatt seg frem til en dør som ledet inn i møtesalen til Representantenes hus. Døren var barrikadert, men flere forsøkte likevel å trenge seg gjennom den. Politiet avfyrte skudd, og demonstranten Ashli Babbitt ble dødelig såret. «Stormen er her», hadde hun skrevet på Twitter dagen før. Det var en referanse til det endelige oppgjøret hun så for seg at skulle komme.

På Zello-kanalen blir den upresise gjengivelsen av Trumps tweet fort tolket som en aksept for voldsbruk. «Det forteller mye; det han ikke sa. Han sa ikke noe om ikke å gjøre noe mot kongressmedlemmene», ler en mannsstemme. Like etter høres en stemme fra innsiden av bygningen. Det er Afghanistan-veteran og bareier Jessica Watkins, et medlem av militsgruppen Oath Keepers: «Vi rocker det», sier hun. «De kaster granater og skyter på folk med malingkuler, men vi er her inne.»

Andre deltagere i samtalen ønsker henne lykke til. «Jeg antar at de forstår det nå, at amerikanske patrioter og det amerikanske 10

Prolog

folket ikke kommer til å godta det ulovlige bullshittet de driver på med, og forsøket på å få inn treige Joe», sier en. «Heng jævlene», sier en annen. «Det er på tide at gode menn gjør onde ting mot korrupte politikere», skyter en tredje inn.

Stemningen var til dels hatsk. Til dels var den triumferende.

Men så snudde det. Etter hvert som de rasende demonstrantene ble presset ut av kongressbygningen, var det som en følelse av nederlag sank inn. «Gir vi opp nå?» spurte en kvinne. Kanalverten sa at det skal mer til for å drenere sumpen, en direkte referanse til et slagord Trump tok i bruk før valget i 2016. «Velkommen til det nye kommunistiske USA», sa en annen deltager. «De skal ikke ta barna mine, de skal ikke tvangsvaksinere meg, jeg skal ikke være under lockdown; hvis jeg dør i dette landet, skal jeg dø som en fri kvinne.» Kanalverten repliserte: «Jeg trodde det ville ta mer tid, men vi har nådd frem til en postdemokratisk æra, der stemmene våre ikke betyr noe, og vi har et totalitært regime, der Demokratene har all makt.»

Så kom konspirasjonsteoriene igjen. «Kan det ha vært en felle?» sa en deltager. «Det var Antifa som gjorde dette, som startet det», slo en annen fast.1

Vår i Berlin 27. mai 2018: «Hvor er den virkelige friheten?» spør konferansieren.

Han står på en scene på Washingtonplatz, like foran Berlins hovedjernbanestasjon. «Hvor kan vi ytre våre meninger fritt?» roper han ut.

Jeg står blant fem tusen mennesker som har funnet veien til en demonstrasjon som det høyreradikale partiet Alternative für Deutschland (Alternativ for Tyskland, AfD) har reklamert for i månedsvis. Ifølge dem er det en demonstrasjon «for Tysklands fremtid», en fremtid de mener forbundskansler Angela Merkel og hennes regjering setter på spill. «Hvor er livet fritt for tyranni?» spør konferansieren på scenen. Han roser de fremmøtte for å stå opp mot «holdningsdiktaturet». «Motstand, motstand, motstand», roper folkemengden til svar.

På en pressekonferanse i forkant av markeringen har AfDpolitikeren Georg Pazderski forklart at mange tyskere er uvillige til å se sannheten i øynene, og at AfD vil ta til gatene for å vekke landet. Partikollegaen Guido Reil, en tidligere sosialdemokrat, sa på sin side at det bare var i Alternative für Deutschland at en enkel gruvearbeider som ham selv kunne bli valgt inn i partiledelsen.

Ifølge Reil speilet AfD gjennomsnittyskeren. «Vi er folkepartiet», sa han.1 13

Hat

Det var ikke slik det begynte. AfD ble etablert i et samfunnshus i småbyen Oberursel i delstaten Hessen våren 2013. Den første tiden fikk det rykte på seg for å være et «professorparti». Grunnleggerne var en liten gruppe rundt økonomiprofessoren Bernd Lucke, og partiet markerte seg til å begynne med først og fremst som kritikere av den europeiske valutaunionen. Standpunktet var ikke minst motivert av den såkalte eurokrisen, en krise forårsaket av vaklende statsfinanser i flere søreuropeiske land.

AfD ble født som et euroskeptisk, konservativt parti. Flere av grunnleggerne var misfornøyde avhoppere fra Tysklands kristendemokratiske parti. Partiet slo iblant an nasjonalistiske toner i sin euroskepsis, men det var ikke en ekskluderende nasjonalisme.

Partiledelsen ville ikke ha noe med europeiske ytre høyre-profiler å gjøre, som franske Marine Le Pen og nederlandske Geert Wilders.

De var heller ikke videre begeistret da deres eget ungdomsparti inviterte den britiske politikeren Nigel Farage – en mer beinhard EU-motstander – på besøk.

Partiet på Washingtonplatz er blitt et annet parti. Lucke forlot AfD alt i 2015, og gav alt da uttrykk for at partiet hadde falt i gale hender. Å fortsette i AfD ville være å tjene som en «borgerlig gallionsfigur» for idéer han tok avstand fra: anti-vestlige holdninger, russlandssympatier, fremmedfiendtlighet og en grunnleggende mistillit til det politiske systemet. AfD hadde blitt til «et parti for de rasende», sa han.2 Jeg ser rundt meg. Er det Guido Reils gjennomsnittstyskere jeg ser? Forsamlingen er broket, det er sant. Men den er også mannstung, hvit og har høyere snittalder enn motdemonstrantene som har samlet seg i Spreebogenpark, på motsatt side av elven.

Jeg ser plakater som forteller at islam ikke hører til i Europa.

Jeg ser andre som fremstiller Angela Merkel som en diktator, 14

Vår i Berlin

intet mindre, og som sier at hun bør arresteres. En taler går av scenen, og i påvente av den neste begynner folkemengden igjen å rope. Snart er ropene taktfaste: «Merkel muss weg», roper de, «Merkel må bort». Om og om igjen. Jeg får følelsen av å være på en slags misnøyens festival. Det henger raseri i luften. Det oppleves ubehagelig, og jeg trekker meg ut til kanten av folkemengden. Der får jeg øye på TV-kameraer. Medieoppmerksomheten rundt AfDs store demonstrasjon er betydelig. Det er ikke rart.

Tyskland var lenge et unntak i Vest-Europa. Fra 1970-tallet vokste høyreradikale partier frem i land etter land, men i Tyskland lyktes ingen av forsøkene i å bryte sperregrensen på fem prosent ved valg. Før AfD. I 2017 fikk partiet hele 12,7 prosent av stemmene på nasjonalt nivå. Det tok sete i den tyske nasjonalforsamlingen.3 En del av æren for det hadde partiets nye frontfigur, Frauke Petry, som hadde markert seg med både sterkt innvandringskritiske og islamfiendtlige standpunkt.

Men Petry hadde samtidig et ønske om en slags pragmatisk nasjonalkonservatisme. Hun forsøkte å slå ned grensepåler mot det aller ytterste høyre, og ville kaste ut radikalere som Björn Höcke, sentral i partiets avdeling i Thüringen. Det var en kamp hun tapte. I september 2017 brøt hun med AfD. «Til syvende og sist må man kunne se seg selv i speilet», sa hun.4 Her jeg står er det et hav av tyske flagg og AfD-faner, og også det såkalte Wirmer-flagget, som ved første øyekast kan minne om det norske. Det er et korsflagg, i rødt, gult og sort. Flagget har egentlig røtter i den anti-nazistiske motstandsbevegelsen i nazitidens Tyskland, men har siden 1990-tallet blitt et symbol aller ytterst på høyrekanten i tysk politikk, et symbol på deres «motstandskamp».5 Blant dem som har omfavnet det, er den antimuslimske bevegelsen Pegida, «patriotiske europeere mot 15

Hat

islamiseringen av Aftenlandet». Pegida er til stede i demonstrasjonen. Det samme er medlemmer av den innvandrerfiendtlige borgervernsgruppen Soldiers of Odin og dessuten såkalte identitære.6 Dette er en ultranasjonalistisk bevegelse som forsøker å pakke idéene sine inn som et ungdommelig opprør, samtidig som de er besatt av etnisk identitet, både i kulturell og genetisk forstand.

En person stikker en litt underlig løpeseddel i hånden på meg.

Da jeg studerer den nærmere, skjønner jeg at den kommer fra en gruppe innenfor den såkalte Reichsbürger-bevegelsen. Det er et sammensatt miljø, men forenes av at de simpelthen ser på den tyske føderalstaten som illegitim og som en okkupasjonsmakt.

Den egentlige, virkelige tyske staten er fremdeles det tyske riket, kanskje det tyske keiserriket fra 1871, kanskje Weimar-republikken fra 1919, bare sjelden nasjonalsosialismens «tredje rike».7 De står ofte for historisk og territoriell revisjonisme og også konspirasjonsteorier, blant dem antisemittiske.

Ikke langt unna får jeg øye på noen som veiver med et gigantisk israelsk flagg. Det symboliserer endringene innenfor det europeiske ytre høyre, på hvordan fortidens antisemittisme har blitt skiftet ut med antimuslimske idéer, som gjerne ikler seg Israels blå-hvite farger. Men først og fremst er det kanskje et symbol på at alt går an på misnøyens festival.

Luften dirrer. Av sinne. Og av hat. «Folkeforrædere», svarer folkemengden på et utsagn fra scenen, og ubehaget i meg vokser.

Jeg bestemmer meg for å krysse Spree, for heller å ta motdemonstrasjonen nærmere i øyesyn. Politinærværet på gangbroen over elva er tungt, og det forsterker inntrykket av å ta seg fra én politisk virkelighet til en annen. På den andre siden av elven får jeg ikke med meg at AfD-tilhengerne synger den tyske folkevisen Din tanke er fri, før de setter i gang sitt varslede demonstrasjonstog.

16

Vår i Berlin

Jeg får heller ikke med meg mannen som forsøker å dra i gang et kamprop som ellers hadde runget under Pegida-demonstrasjoner: «Merkel til Sibir, Putin til Berlin.» Det er sosiale medier som gjør meg oppmerksom på dette, for der er interessen for demonstrasjonen i Berlin betydelig.

*** Minnene fra denne demonstrasjonen i mai 2018 har blitt hengende ved meg. Å lese om at AfD hadde rykket langt til høyre er én ting; noe ganske annet var det å oppleve det, å se de uklare grensene mot ekstreme grupper, å få en løpeseddel stukket i hånden fra en gruppe som ikke engang anerkjenner den tyske føderalstatens eksistens. Å føle hatet dirre på misnøyens festival, gjorde sterkt inntrykk. Ubehaget jeg kjente da ropene om forræderi gjallet over Spree har vendt tilbake til meg, flere ganger.

I etterkant har jeg kommet til å tenke på det hele som et slags frempek. Et frempek på hvordan ytre høyre-grupperinger utnyttet folkelig misnøye med smitteverntiltak. Et forvarsel om 6. januar 2021, da den amerikanske kongressbygningen ble stormet, noe som ikke bare minnet om Berlin fordi ytre høyre-grupper deltok, men også fordi disse gruppene ikke var alene, men del av en rasende folkemasse. Ubehaget dukket også opp med Donald Trumps comeback og med høyreradikale partiers valgseire i land etter land i Europa.

Den nederlandske statsviteren Cas Mudde har skrevet om fire bølger innen ytre høyre etter andre verdenskrig.8 Den første – frem til midt på 1950-tallet – bestod av nyfascister som egentlig ikke hadde så mye nytt ved seg. De var tro mot gamle idéer, hadde lite folkelig støtte og i den grad de forsøkte å delta i valg, nådde de sjelden opp, med delvis unntak for de italienske 17

Hat

etterkrigsfascistene i Movimento Sociale Italiano, som kom inn i det italienske parlamentet alt i 1948.

Den andre bølgen, frem mot 1980, bestod av dem Mudde omtaler som høyrepopulister, politiske bevegelser som vokste frem i opposisjon til etterkrigstidens nye eliter. Her peker Mudde ikke minst på den såkalte poujadismen i Frankrike, som sprang ut fra en skatteprotest og som også var Jean-Marie Le Pens vei inn i politikken. Han viser også til danske Mogens Glistrup, som startet Fremskridtspartiet, og til nordmannen Anders Lange, som gjerne regnes som grunnlegger av det norske motsvaret.9 Mudde mener disse partiene best kan beskrives som «nyliberale populistiske partier som raser mot høye skatter og statlig styring». På samme tid dukket det også opp det han kaller hybridpartier, partier som kombinerte gammel og ny høyreradikalisme, ofte sentrert rundt innvandringsmotstand. Her nevner han tyske NPD og britiske National Front, bevegelser som i dag er ganske glemt.10 Den tredje bølgen består av partier som dukket opp i løpet av 1970- og 80-tallet. Mudde nevner blant andre Vlaams Blok i Belgia og Front National i Frankrike, to partier som siden har skiftet navn.

Den fjerde bølgen kom med det nye årtusenet. Ytre høyre-partier tjente da på tre ulike kriser: terrorangrep fra 2001 og utover, finanskrisen i 2008 og flyktningkrisen i 2015.11 «Det som karakteriserer den fjerde bølgen, og skiller den fra den tredje, er at ytre høyre alminneliggjøres», skriver Mudde. Han peker på at høyreradikale partier i stadig flere land sees på som akseptable koalisjonspartnere, av partier på den tradisjonelle høyresiden, og noen ganger til og med av partier på venstresiden. Han mener høyreradikalt – og noen ganger til og med høyreekstremt – tankegods åpent diskuteres i mainstream, og at andre partier adopterer høyreradikal politikk, om enn i litt mer moderat form.12 18

Vår i Berlin

Denne normaliseringen av det parlamentariske ytre høyre er en av fire trender jeg vil se nærmere på i denne boken. I flere land har ytre høyre nå blitt en del av den etablerte politikken. Murene mellom tradisjonell konservatisme og den radikale høyresiden har forvitret. Noen steder har det slående nok skjedd samtidig som ytre høyre selv har blitt mer radikale. En annen trend er importen av idéer fra et stadig mer splittet USA. Landet er en kulturell kraft, og idéer fra det amerikanske ytre høyre slår gang på gang rot i Europa. En tredje trend er forbrødring, der ulike miljøer finner sammen i mistro mot etablissementet og i troen på konspirasjonsteoretiske fortellinger. Det skjedde blant annet i forbindelse med koronapandemien, og det spilte ytre høyre sterkere. I bakgrunnen ligger idéen om forfall og lurer, en tanke om at samfunnet står foran et sammenbrudd. Denne idéen er ofte tett innvevd i den moderne høyreradikalismen, som hevder å ville stanse forfallet.

Den utgjør også kjernen i den såkalte akselerasjonismen, de siste årenes tydeligste høyreekstreme terrortrussel, som heller ønsker å fremskynde sammenbruddet, med alle midler.

Tidsbilder I En fortelling kan begynne flere steder. Denne begynner 14. juli 2002, i en leiebil på vei inn fra forstaden Courcouronnes til Paris.

I bilen satt Maxime Brunerie, en mørkhåret ung mann. På anlegget var favorittlåten hans, en slags punkrock-låt med raske trommer, vrengt gitar og aggressiv vokal. «Street-fighting force, of White men, of course», sang vokalisten. Låten er tittelspor på et album som kom ut noen år tidligere, av bandet Razor’s Edge.

For folk flest var det et fullstendig ukjent band, også den gangen.

Blant nynazister som Brunerie var det annerledes. Razor’s Edge var del av den såkalte «Rock against communism»-bølgen. Låten Brunerie spilte var en hyllest til den voldelige, britiske nynazistgruppen Combat 18, som ifølge teksten fikk Sion – jødene, altså – til å skjelve. «A new path is laid, no democratic way», vrælte vokalisten over bilanlegget, og Maxime Brunerie tenkte på det som skulle skje denne søndagen. Så skiftet han låt på anlegget, fra nazipunk til Rolling Stones: «I see a red door, and I want it painted black.»1 Flere bekjente av Maxime Brunerie hadde merket en forandring hos ham ukene i forveien. Tidligere hadde han vært kjent som en gnier. Nå hadde han plutselig invitert venner med på restaurant, 21

Hat

kjøpt dyre solbriller og til og med tilbudt seg å spandere en togbillett på en kamerat som skulle på ferie. «Jeg har arvet», hadde han påstått, «jeg har penger nok til resten av livet».2 I virkeligheten hadde Brunerie planlagt å dø. Men han hadde også planlagt å drepe. Med seg i bilen hadde han farens slitte, gamle gitarkasse.

I den var det ingen gitar, men en nyinnkjøpt rifle. Våpenet var riktignok litt for langt, så enden av løpet stakk ut. Han hadde dekket over det med en plastpose fra et supermarked.

Dagen før sin planlagte siste reise hadde Brunerie lagt igjen en melding på nettforumet til Combat 18, skrevet på engelsk: «Se på TV denne søndagen, jeg kommer til å være stjernen», hadde han skrevet. Og så: «Død over ZOG. 88.»3 ZOG er en referanse til en antijødisk konspirasjonsteori, egentlig av amerikansk opphav.

Den forteller at vi – mer eller mindre i det skjulte – styres av en «zionist occupation government», en sionistisk okkupasjonsregjering. Tallet 88 er en slags kode fra det samme nynazistiske idéuniverset, i tråd med Combat 18s egennavn. Der står 1-tallet for bokstaven A, og 8-tallet for H, til sammen AH eller Adolf Hitler.

88 står for HH; Heil Hitler.

Maxime Brunerie kjente kodene. Den unge mannen i leiebilen hadde i årevis vært aktiv i det franske, høyreekstreme miljøet.

Han hadde deltatt på demonstrasjoner i regi av mikropartiet Parti nationaliste français et européen (Fransk og europeisk nasjonalistparti, PNFE), et parti kjent for slagordet «Frankrike først, og alltid hvitt». Han hadde også stilt til et valg for et annet mikroparti, Mouvement national républicain (Nasjonal, republikansk bevegelse, MNR). Det ble startet av Bruno Mégret, en utbryter fra det ledende høyreradikale partiet i landet, Front National (Nasjonal Front, FN).

I tillegg til dette hadde Brunerie vært aktiv i Unité Radicale (Radikal enhet), en ungdommelig orientert gruppe med bånd til 22

Tidsbilder

MNR. Der ble rasisme og antisemittisme blandet sammen med en grunnleggende antiamerikanisme, noe som i seg selv ikke var en uvanlig kombinasjon ytterst på den franske høyresiden. «Frankrike må gjenvinne sin uavhengighet», het det i Unité Radicales program, men også: «En ny europeisk politikk må innebære byggingen av et europeisk imperium åpent mot øst og mot Eurasia, ikke lenger et supermarked, et europeisk vedheng til Washington.»4 Unité Radicale tok i bruk kjent høyreekstrem symbolikk: Logoen deres var et keltisk kors, det samme symbolet som også er å se på platecoveret til Razor’s Edge. Det kan ligne på et solhjul.

Samtidig hevdet de å være «nasjonalistiske revolusjonære» snarere enn nynazister. «Europa, ungdom, revolusjon», lød et av slagordene deres. «I Paris som på Gaza, intifada» lød et annet.5 De var unge opprørere, helt ytterst til høyre.

Med musikken på anlegget kjørte Brunerie inn i sentrum av den franske hovedstaden. Han fant en parkeringsplass ikke så langt fra Hôtel des Invalides, sør for Seinen. Derfra tok han metroen for å krysse elven, før han forlot den ikke så langt fra Triumfbuen. Ved Avenue de Neuilly kjøpte han en croissant og en appelsinjus på et bakeri. Så satte han seg på en benk, omgitt av kurrende duer.

Ingen la merke til den unge mannen i lyse bukser og en blågrå hettejakke. Ingen la merke til gitarkassen.

Han reiste seg opp og fortsatte, fant veien frem til Paris’ velkjente hovedgate Champs Élysées. Det var den franske nasjonaldagen, og som alltid skulle det være en tradisjonell militærparade her.

Maxime Brunerie så seg rundt. Han så glade barn, og ballonger i rødt, hvitt og blått. Et lite øyeblikk nølte han. Han tenkte på at han kom til å ødelegge festen for disse barna, kanskje traumatisere dem for livet. Men øyeblikket varte ikke. Razor’s Edge sitt budskap hamret i hodet. Whatever it takes. Koste hva det koste vil.6 Snart 23

Hat

kom bilen med den nylig gjenvalgte president Jacques Chirac til syne. Brunerie hadde fantasert om dette øyeblikket i ukesvis. Det var derfor han hadde kommet. For å skyte presidenten. Selv regnet han med å bli skutt av politiets elitestyrker.

Et par måneder tidligere hadde Chirac vunnet presidentvalget med et valgskred. Han fikk faktisk over 82 prosent av stemmene i andre valgomgang. Det handlet mest om motkandidaten, høyreradikaleren Jean-Marie Le Pen, som hadde overrasket mange ved å få nest flest stemmer i den første. Det var ikke første gangen Front National-leder Le Pen stilte som presidentkandidat, men nå hadde han satset på en mer moderat tone enn i tidligere valg, og med et tydeligere populistisk budskap. Le Pen søkte å fremstå som en mann av folket, og en som kunne forsvare dem mot et korrupt etablissement. Budskapet hadde en viss appell, ikke minst fordi Chirac faktisk hadde blitt etterforsket for korrupsjon.

Flere faktorer var likevel viktige for at Le Pen lyktes i første valgomgang. Valgoppslutningen var relativt lav. Kanskje fordi velgerne ikke så potensialet for særlige endringer, men den viktigste grunnen var nok at mange tok det for gitt at andre valgomgang ville stå mellom Chirac og sosialistpartiets kandidat og landets sittende statsminister, Lionel Jospin. Det var også det meningsmålingene hadde sagt. Valget var forventet å bli et oppgjør mellom de to som allerede styrte Frankrike i et slags politisk samboerskap, Chirac hadde vunnet det forrige presidentvalget, mens Jospin hadde et flertall i parlamentet bak seg.

På valgdagen lekket Jospin stemmer til andre venstresidekandidater, kandidater som ikke hadde noen sjanse til å vinne, men som i større grad fremstod som alternativer til det bestående.

Samtidig sanket Le Pen flere stemmer enn han gjorde ved det foregående valget i 1995. Fremgangen var ikke stor, bare litt i 24

Tidsbilder

underkant av to prosentpoeng, det var snakk om 134 000 flere stemmer i rene tall. Han endte med rett i underkant av 16,9 prosent av stemmene. Men det var nok til at det var han, og ikke Jospin, som samlet nest flest velgere bak seg.7 Det var ytre høyre-kandidaten Le Pen som skulle kjempe mot Chirac i andre valgomgang.

Bruno Mégret, fra MNR, partiet Brunerie tilhørte, fikk på sin side ikke mer enn 2,3 prosent av stemmene. Han anbefalte raskt sine velgere å stemme på Le Pen i runde nummer to. Brunerie selv var innom på et valgarrangement i regi av MNR, og ble tilfeldigvis intervjuet av en journalist fra Le Monde. Den unge mannen fortalte at han ville følge Mégrets oppfordring, selv om han mente at Front National var «i driv», men ikke radikale nok, og selv om han også gav uttrykk for at Le Pen – som var i midten av 70-årene – var gammel.8 «Ikke la dere lure av de gamle forskjellene mellom venstre- og høyresiden», sa Le Pen i en av talene i valgkampen som fulgte, før han hamret løs på «euroglobalisme», lave pensjoner og på utrygghet i forsteder og byer. «Jeg ber alle dere franskmenn, uavhengig av rase og religion, og av sosial status, om å gå sammen om denne historiske muligheten til nasjonal gjenreisning.»9 Men det var motstanderen – Chirac – velgerne i stor grad samlet seg om, til tross for at en del vitset med at de kom til å stemme med en klesklype på nesen. Ungsosialistene i Paris hengte sågar opp plakater som oppfordret til heller å stemme på «en skurk» enn på «en fascist».

Valgoppslutningen steg til over 80 prosent.

Selv om Le Pens oppslutning i første valgomgang var en seier for den radikale høyresiden, var sluttresultatet en skuffelse. På forhånd hadde han sagt at han ville betrakte mindre enn 30 prosent av stemmene som et personlig nederlag. Han gjorde det også klart at han forventet omfattende valgfusk.10 Da nederlaget var et 25

Hat

faktum, uttalte han at Chiracs valgseier var et resultat av «sovjetiske metoder», og «et sviende nederlag for det franske håpet».11 Var det denne følelsen av nederlag som hadde drevet Brunerie til det han var i ferd med å gjøre? Bidro nederlaget til forakten han kjente for det franske demokratiet der han stod og ventet, med blikket rettet mot den åpne militærjeepen som nærmet seg? I bilen satt Chirac, sammen med hærsjef Jean-Pierre Kelche. Da den var omtrent femti meter unna, tok Brunerie riflen ut av gitarkassen.

Han løftet den. Siktet mot presidents hode. Skjøt.

Like ved den unge attentatmannen stod en canadisk skolelærer med røtter fra Algerie. Mohammed Chelali var bare på besøk i Paris. Han reagerte instinktivt da han så Brunerie løfte våpenet, og kastet seg mot ham. Flere kom styrtende til. Maxime Brunerie nådde aldri å avfyre flere skudd. Han lyktes heller ikke i forsøket på å rette løpet mot seg selv. Han ble lagt i bakken og holdt fast.

Snart var han også i håndjern.12 Til politiet fortalte han senere at han hadde ville ta presidenten av dage, og at han hatet både Chirac og demokratiet.13 Var det dette som var Bruneries motiv? I rettssaken som fulgte fortalte den unge mannen at han ønsket å dø på «heroisk vis», og at han hadde bilder i hodet av presidenten som kollapset, av paraden som stanset, av kameraene som rettet seg mot ham, attentatmannen.

«Jeg visste at livet mitt var mislykket. Før jeg forlot det måtte jeg gjøre noe uforglemmelig, historisk og sjokkerende.»14 Han gjentok noe av det samme da han i 2011, etter å ha sonet ferdig straffen sin, gav ut boken Une vie ordinaire (Et vanlig liv). Også der forteller han at han hadde bestemt seg for å dø, at han mente seg ute av stand til å forhandle med «denne bedritne tidsalderen», at han ikke lenger trodde på noe annet enn nihilisme.15 Gjennom å angripe Chirac – et symbol på det han foraktet – håpet han å vinne berømmelse.

26

Tidsbilder

Berømmelsen kom for så vidt i kjølvannet av attentatforsøket.

Men Brunerie fremstod som en tragisk figur. Til venner hadde han fortalt om en kjæreste de aldri hadde møtt, Maud. Politiet klarte aldri å finne henne. «Inntil noe annet blir bevist, mener vi at Maxime Brunerie ikke har noe sexliv, og at han har funnet opp sin Maud», sa en etterforsker til avisen Libération. En anonym bekjent ble intervjuet i den samme avisen og sa at Brunerie riktignok var nazist, men at han like gjerne kunne vært stalinist. «Han gjorde hitlerhilsenen for å bli lagt merke til», sa vedkommende. «Faktisk er han en kar med problemer, en som alltid har blitt avvist.»16 I dag er dette blitt en kjent melodi i møte med høyreekstrem terror. Vi jakter på de personlige forklaringene. De er nesten alltid mulige å finne.

Men også Maxime Bruneries historie står i en større sammen­ heng. Alt året etter hans attentatforsøk mot Chirac ble en ny ensom ulv – bare omtalt som Florian S. – arrestert og senere dømt for å ha planlagt et selvmordsangrep mot Paris’ største moské. Florian, en mann tidlig i trettiårene, hadde planlagt å bli en martyr for det kristne Vesten. Han hadde åpenbare psykiske problemer, og i bakgrunnen spøkte en tragisk familiehistorie. Samtidig hadde han to viktige ting til felles med Brunerie. Også Florian hadde koblinger til ytre høyre-gruppen Unité Radicale.17 Og begge to var aktive nettbrukere. «Han møtte unge høyreekstremister på nettet», fortalte Florians mor. Hun mente at sønnen hadde vært på søken etter idealer, og at han hadde blitt manipulert av «det vi kan kalle en sekt».18 Og Brunerie? I Une vie ordinaire forteller han at han ofte brukte kveldene sine på verdensveven, i stor grad på nettsidene til engelskspråklige høyreekstremister som nettopp Combat 18. Det var som politisk pornografi, skriver han. Han ble avhengig, og han ble fylt 27

Hat

av hat mot den innbilte sionistiske okkupasjonsregjeringen. «Jeg hamret febrilsk løs på tastaturet, dag og natt», forteller han, «helt overbevist om at vi stod foran store omveltninger».19 Et av stedene han hentet idéer fra, var nettsiden SOS Racaille, drevet av internettskribenten Joêl Sambus, en franskmann som hadde stukket av til Russland for å slippe unna en dom i en svindelsak. Tittelen på nettstedet var en sarkastisk parafrase over den antirasistiske organisasjonen SOS Racisme. Racaille er et nedsettende uttrykk som leder tankene til småkriminelle og pøbler fra fattigere samfunnsklasser, og som ofte benyttes om ungdommer i ghettopregede, innvandrertunge nabolag.

«Det var på nettsteder som [dette] at denne ensomme gutten ble formet», sier etterforskningsdommeren (juge d’instruction) Marie-Odile Bertella-Geffroy i et intervju fra 2015. «Han var bare en taper, som aldri hadde fått idéen om å gå til aksjon dersom det ikke hadde blitt foreslått for ham.»20 På SOS Racaille fant man lett konkrete oppfordringer til vold: «Ta til våpen, borger! Forsvar deg selv», het det i en tekst. «Vi må kaste [de] medskyldige lederne, rense de røde ut av rettsvesenet, utslette det frimurerske krapylet, skyggenes medsammensvorne.»21 I etterkant fremstår Maxime Bruneries mislykkede attentat som en parentes, som en detalj i Frankrikes politiske historie.

Samtidig var det et tidlig eksempel på hvordan internettbasert ekstremisme gjorde seg gjeldende offline, et fenomen få snakket om i 2002. Franske myndigheter la i august 2002 ned forbud mot Unité Radicale. Bruneries historie kan dessuten vanskelig fortelles løsrevet fra den politiske konteksten. Parlamentarisk høyreradikalisme og utenomparlamentarisk høyreekstremisme ble i denne perioden flettet sammen, både i offentligheten og i hans eget liv. Bruneries forsøk på å drepe den franske presidenten 28

Tidsbilder

kom i kjølvannet av Jean-Marie Le Pens deltagelse i det franske presidentvalgets andre valgomgang. Det var toppunktet i Le Pens politiske karriere.22 Det var også opptakten til en alminneliggjøring av ytre høyre.

II Mandag 17. mai 2021 hentet den 46-årige yrkessoldaten Jürgen Conings våpen fra et militært lager i Leopoldsburg øst i Belgia. Han plukket med seg en pistol, en maskinpistol og fire rakettkastere. Så forsvant han. Kjæresten hans fikk et avskjedsbrev: «Jeg vet at jeg plutselig kommer til å bli enemy of the state. De kommer til å lete etter meg, og å finne meg. Jeg er klar for det», skrev han. I brevet gikk han også til angrep på politikere og på folkehelseeksperter.

I et annet brev – sendt på e-post til flere – truet han med å gå til angrep «mot regimet, mot staten og mot virusforskerne».

Senere kom det frem at den tungt væpnede Conings i to timer hadde oppholdt seg i nærheten av hjemmet til virusforskeren Marc Van Ranst. Han var en sentral rådgiver for belgiske myndigheter i håndteringen av pandemien, men også et yndet hatobjekt både i konspirasjonsteoretiske miljøer og hos ytre høyre. I april 2021 sammenlignet for eksempel den høyreradikale aktivisten Dries Van Langenhove virusforskeren med den sovjetiske diktatoren Josef Stalin, i en video publisert på YouTube. På det tidspunktet var Van Langenhove også parlamentariker for det høyreradikale partiet Vlaams Belang (Flamsk interesse, VB).23 Conings forlot etter hvert Van Ransts nabolag, og tirsdagen ble det oppdaget at han hadde lagt igjen medaljene sine på morens grav.

Conings hadde mistet begge foreldrene sine i ung alder. Moren hadde tatt sitt eget liv. Samme dag ble også bilen hans funnet, 29

Hat

etterlatt nær nasjonalparken Hoge Kempen i Limburg. I bilen – som var utstyrt med en bombefelle – lå de fire rakettkasterne igjen. Men Jürgen Conings var ikke å finne, og han var fremdeles tungt væpnet.24 Det ble også funnet enda et avskjedsbrev i bilen.

Der skrev Conings at noen ting måtte rettes opp i. I truende toner gjorde han det dessuten klart at han ikke ville blitt tatt levende.

Myndighetene var bekymret. Hundrevis av mennesker fra belgisk politi, spesialenheter og fra hæren ble satt inn i en klappjakt på soldaten. Moskéer i regionen ble stengt eller fikk politibeskyttelse, mens Marc Van Ranst og familien måtte gå under jorden.

Mediene kunne fortelle mer om Conings: han hadde en lang karriere bak seg i den belgiske hæren, og hadde tjenestegjort i både det tidligere Jugoslavia, i Afghanistan og i Irak. De siste årene hadde han imidlertid havnet i søkelyset til den militære etterretningstjenesten og det belgiske antiterrorbyrået på grunn av sine kontakter med høyreekstreme miljøer. Blant annet skal han ha hatt kontakt med eks-soldaten Tomas Boutens, som i 2006 var en av tolv yrkesmilitære som ble arrestert da politiet slo til mot en nynazistgruppe mistenkt for å planlegge politiske attentater, og slik kaste Belgia ut i kaos og borgerkrig.25 Conings skal også ha hatt kontakt med den ytterliggående gruppen Vlaams Legioen (Flamsk Legion), en gruppe opprettet av en mann som tidligere hadde blitt arrestert i forbindelse med brannstiftelse rettet mot et asylmottak, og som etter dette hadde stukket av til den ungarske landsbygden.26 Jürgen Conings var altså tungt væpnet, hadde høyreekstreme koblinger og truet med å gå til aksjon. Samtidig var han påfallende populær langt utenfor de åpenbart høyreekstreme miljøene. På Facebook dukket det opp en egen støttegruppe for den forsvunne soldaten, med titusener av medlemmer. Der ble han hyllet. En 30

Tidsbilder

lokalpolitiker fra Vlaams Belang omtalte ham sågar som «den ultimate motstandsmann». Andre på støttegruppen publiserte bilder som vitset med idéen om å drepe virusforsker van Ranst.27 Etter rundt en uke tok Facebook grep, og gruppen ble fjernet. En del av brukerne fant imidlertid veien videre til en tilsvarende gruppe på meldingstjenesten Telegram.28 Det er en meldingstjeneste med mange titalls millioner brukere, ikke minst i det østlige Europa; i Russland, Belarus, Moldova, Ukraina. Det er også en plattform som er kjent for å ha svært lite moderering av innholdet. Slik har den blitt et samlingssted for høyreekstremister, og også en arena for konspirasjonsteoretikere som har opplevd å bli kastet ut fra andre sosiale medier.

Sympatien for Conings dukket dessuten også opp offline: Det ble arrangert flere støttedemonstrasjoner for den etterlyste og terrormistenkte mannen. Men hvorfor? «Handlingene Conings ville utføre er forkastelige», sa partilederen i Vlaams Belang, Tom Van Grieken, i et intervju. «Men følelsen av uro som han beskriver er utbredt. Det multinasjonale selskapet Facebook svarer gjennom å fjerne en gruppe som omfattet nesten én prosent av de stemmeberettigede i Flandern. Det er bare drivstoff til raseriet.» Van Grieken viste også til hvordan pandemien hadde tvunget folk til å holde seg hjemme og pekte på at helseminister Frank Vandenbroucke ikke engang var folkevalgt. «Mennesker blir fortalt hva de skal gjøre av politikere de ikke har valgt», la den høyreradikale politikeren til. «De får ikke demonstrere, de dømmes for ytringer, de sensureres på sosiale medier. Mennesker opplever det som om de knebles. Det er en farlig kombinasjon.»29 Van Grieken ville gjerne fremstille partiet sitt som en ventil for denne frustrasjonen, og hevdet sågar å være en motkraft til polarisering. Det er fristende å innvende at både partiet og han selv i mange år 31

Hat

hadde dyrket nettopp raseriet. Conings var på en måte den flamske høyreradikalismens vrengte, ekstreme speilbilde, og den forsvunne soldatens ubehagelige popularitet i sosiale medier synliggjorde nettopp det.

Likevel hadde den flamsknasjonalistiske partilederen et poeng. I løpet av pandemien opplevde mange at de ikke lenger var i kontroll over sin egen hverdag. Ofte ble den følelsen bare enda en brikke i et større puslespill av mistillit og misnøye. I Flandern inkluderer det puslespillet gjerne flamsk nasjonalisme.

Levningene etter Jürgen Conings ble funnet 20. juni, etter flere uker med leting. Han hadde skutt seg selv, trolig bare dager etter at han forsvant.30 Selv om han tilsynelatende hadde et mål om å angripe Van Ranst, endte denne fortellingen ikke som en historie om politisk vold, men som en fortelling om en personlig tragedie.

«Hatet hans til regjeringen eller samfunnet har levd sitt eget liv i hodet hans», sa Conings’ kjæreste i et intervju med avisen Het Laatste Nieuws: «Det må ha sporet av, i et slags vanvidd han ikke delte med noen og som han har gått dypt inn i. Det virker klart for meg. Han satt fast, kunne ikke se noen annen utvei.»31 Det var ikke alle som trodde på at Conings hadde tatt livet av seg selv. Noen reagerte på at levningene først ble funnet etter at ordføreren i Maaseik, liberaleren Johan Tollenaere, hadde kjent en vond lukt mens han var på sykkeltur. At det kunne skje etter at både politi og militære hadde lett i ukevis ble sett på som mistenkelig. Snart florerte det av enda flere konspirasjonsteorier og av falske nyhetsartikler som gav inntrykk av at Conings først hadde blitt arrestert og siden tatt av dage.32 For noen var Jürgen Conings dessuten en slags martyr. Lokalpolitikeren Carrera Neefs tok til orde for en markering i Brussel, og pekte på at Conings hadde blitt «dratt gjennom gjørmen», men også var «en mann og 32

Tidsbilder

en far».33 Neefs hadde vært innvalgt på en liste for det moderate flamsknasjonalistiske partiet Nieuw-Vlaamse Alliantie (Ny-flamsk allianse, N-VA), men hadde kommet på kant med lokallaget sitt og gått over til Vlaams Belang. Etter å ha lagt ned blomster på graven til en nederlandsk SS-offiser, ble hun imidlertid kastet ut av sistnevnte parti i november 2020.34 I tillegg til dette var Neefs kjent for sin tilhørighet til den ultranasjonalistiske ungdomsorganisasjonen Schild & Vrienden, en organisasjon vi skal møte igjen i neste kapittel.