KAMPEN FORTSETTER
– mot rasisme og fascisme 1940 til i dag
© Res Publica, Oslo 2024
ISBN p-bok: 9788282262927
ISBN e-bok: 9788282261982
1. utgave, 1. opplag 2024
Omslag: Johanne Hjorthol, foto omslag oppe: Alamy, nede: Hans Runesson Layout og sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Scandbook
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som grunnlag eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.respublica.no
de flere ganger tatt steget ut i den virkelige verden. Kledd i hawaiiskjorte og kamputstyr gikk de for eksempel tungt bevæpnet ut i gatene under Black Lives Matter-protestene i 2020, for å «beskytte den private eiendomsretten» og hevde den radikale libertarianismen som mange av dem er tilhengere av. Flere boogaloo bois har vært involvert i politiske drap og kidnappingsforsøk. Et eksempel på det siste var da en gruppe menn planla å kidnappe guvernøren Gretchen Whitmer i Michigan i 2020, et terrorplot som er blitt kalt et kroneksempel på stokastisk terrorisme. Og endelig var mange av dem med i koalisjonen som stormet Kongressen da Trumps tilhengere forsøkte seg på statskupp 6. januar 2021.
Vår tids fascisme
I en av bokanmeldelsene som ble skrevet da Roger Griffins klassiske studie Fascism kom ut i 1995, pekte anmelderen på hvor utenkelig det var med en amerikansk fascisme. Selv om det fantes utallige rasister, endetidsprofeter, ariske separatister og bevæpnede militsmedlemmer i USA, var det ingen tegn til at de ville samle seg bak noen med det politiske talentet som kreves for å gjøre noe farlig med dem, ingen tegn til at nedslagsfeltet deres vokste, og ingen tegn til at misnøye med myndighetene ville føre til den kollapsen i autoritet som er en forutsetning for fascistisk suksess.242 Etter at Trump ble valgt til president i 2016, mye takket være hjelpen fra blant annet Spencers Alt-Right-bevegelse, Steve Bannons Breitbart News og tilsynelatende obskure bloggere som Curtis Yarvins «antidemokrati-blogg», fikk denne forestillingen seg et skudd for baugen. 243 Trump vant valget med en 24 prosentpoengs ledelse blant menn; blant hvite menn, som utgjør en tredel av velgerne, var marginen 30 prosentpoeng, 62 mot Hillary Clintons 32.244 Hadde personen med det politiske talentet endelig klart å samle dem? Mye tydet på det, men historikeren Enzo Traverso beroliget i 2017 med at Trump ikke var noen fascist. Et av argumentene hans var at Trump ikke hadde noen massebevegelse bak seg; han var mer en tv-stjerne enn en fører, mer lik Silvio Berlusconi enn Benito Mussolini. Trump ville følgelig aldri heller få ideen «å lede en marsj av svart- og brunskjorter til Washington, rett og slett fordi han ikke kan; bak ham finnes det ikke noen organisert gruppe som er stor nok. […] Det republikanske partiet han nå leder, er det stikk motsatte av en radikal, subversiv bevegelse».245
Da Trump tapte valget i 2020, fikk verden et endelig bevis på hvor radikal
fascismen i maktens korridorer 517
MAGA-bevegelsen hadde blitt. Uttrykket «Stop the steal» ble første gang lansert av Trump-rådgiveren Roger Stone, som et slagord de skulle ha i bakhånd dersom de ikke vant republikanernes nominasjonskamp i 2016. Da valgkampen var i gang og de lå bak Clinton på målingene, børstet de støvet av det ubrukte slagordet og brukte det mot «den liberale eliten» i stedet. Stone innledet også et samarbeid med de høyreekstreme gruppene Oath Keepers og Proud Boys, som ble brukt til å stå vakt utenfor valglokaler, og sammen fant de ut at påstandene om et stjålet valg hadde god resonans hos grunnfjellet til Trump. Da Trump overraskende vant presidentvalget i 2016, viste det seg at de ikke fikk bruk for begrepet, og det ble lagt tilbake i skuffen.
Etter mellomvalget i 2018, der republikanerne tapte flere plasser, tok de slagordet fram igjen. Denne gangen fikk de drahjelp fra Alt Right-aktivisten Ali Alexander, som i tillegg til å ha arbeidet som rådgiver for en rekke høytstående republikanere også hadde blitt en internett-personlighet og høyreekstrem influencer. Han brukte plattformen sin i sosiale medier til å arrangere en «Stop the steal»-demonstrasjon utenfor valglokalene i Florida, som trakk til seg masse mennesker. Flere av de frammøtte deltok seinere i stormingen av Kongressen. Demonstrasjonen ble en viktig erfaring for MAGA-bevegelsen fordi den viste at det var mulig å trekke folk fra data til gata. Suksessoppskriften ble gjentatt i en lang rekke demonstrasjoner over hele USA i november og desember 2020. Ifølge Alexanders egen politiforklaring besluttet han, i samarbeid med tre republikanske kongressmedlemmer, å arrangere en kjempedemonstrasjon i Washington 6. januar, samme dag som valgresultatet skulle godkjennes. Han satt på første rad mens Trump talte til mengden.246
Kuppforsøket og stormingen av Kongressen 6. januar 2021 er et utmerket eksempel på hvordan ulike reaksjonære krefter har begynt å samvirke, og hvor rask og kollektiv en radikaliseringsprosess kan være. Så snart de mange ulike autoritære kreftene – rasistene, endetidsprofetene, de ariske separatistene, individualistene og de bevæpnede militsmedlemmene – fikk en lederfigur å samle seg bak, ble både rasismen, sexismen og libertarianismen som fyrte opp radikale grupper på nettet, omsatt til makt og innflytelse i den fysiske verden, også i form av helt reelle trusler om vold og borgerkrig.
En av dem som befant seg utenfor Kongressen 6. januar 2021, var antifascisten Molly Conger. Hun er en av mange som bruker fritiden på å følge med på og kartlegge fascistisk virksomhet, og som etter kuppforsøket 6. januar bidro med viktig dokumentasjon til etterforskningen. I forkant av Trumps demonstrasjon hadde hun fulgt med på en del av Facebook-gruppene der folk dis-
518 kampen fortsetter
Fascismens ansikt i dag: Senator Josh Hawley hilste mobben og de paramilitære gruppene utenfor Kongressen i Washington D.C. under statskupp-forsøket 6. januar 2021.
kuterte hvordan de skulle komme seg til Washington, og hva de skulle gjøre der. Hun så hvordan de mer ordinære «MAGA-fansene» begynte å bruke språket hun kjente fra mer reindyrkede fascistgrupper, og registrerte med uro hvordan «forstadsfedre begynte å snakke om å drepe journalister, å drepe Nancy Pelosi og henge Chuck Schumer. Retorikken deres var i ferd med å bli den samme som rasekrig-guttas».247 Etterforskningen i etterkant viste at omkring 20 prosent av dem som deltok i stormingen av Kongressen i USA, var Irak-veteraner, og at en del hadde bakgrunn fra politiet. Over halvparten var godt betalte advokater, leger, eiendomsmeglere eller folk med andre solide middelklassejobber, og noen ankom statskuppet med privatfly. Det som forente dem, var en levende forestilling om at «Stormen» eller «X-dagen» var på vei.
Det viktigste som skjedde i USA den vinteren, var imidlertid ikke det som skjedde på gata, men det som foregikk på advokatkontorer og inne i Kongressen i dagene og ukene før. Selve stormingen av Kongressen var nemlig ikke et kuppforsøk, den var et halvt kuppforsøk. Den andre halvdelen ble utført av folk i dress og slips, advokater og politikere, som forsøkte å så tvil om valgresultatet og som forsøkte å få det omgjort ved hjelp av juridiske spissfindig-
fascismen i maktens korridorer 519
heter og sabotasje gjennom prosedyre. Skal man forsøke å forstå vår tids fascisme, er det nødvendig å se disse to prosessene i sammenheng med hverandre. Selv om squadrismen er lettest å få øye på, er det ikke den som utgjør den største trusselen mot demokratiet.
Den amerikanske senatoren Josh Hawley illustrerer dette godt. 6. januar 2021 ble han fotografert på vei inn i Kongressen, der han hadde blitt valgt inn som representant tre år tidligere, blant annet takket være generøse pengegaver fra Peter Thiel og andre amerikanske oligarker. Han ble fotografert i det han hilste den væpnede folkemassen med en oppmuntrende knyttneve. Hawley, som er utdannet jurist, hadde i lang tid vært en aktiv pådriver for å så tvil om valgresultatet. Arbeidsmetoden hans var å formulere lovforslag og sette i gang initiativer kledd i jussens formelle språk, som skulle «undersøke om valgsystemet var godt nok ivaretatt». «Undersøkelsene» hans bidro til å skape det skinnet av legitimitet Trumps påstander om valgjuks trengte. Kort tid etter valget i 2020 viste målinger at om lag hver tredje amerikaner mente at valget var stjålet.
Hvordan skal man plassere en mann som Hawley? Som «populist», som «radikal», eller som «ekstrem»? Kanskje er han først og fremst en påminnelse om at når fascismen ikke lenger bare oser av makt i gatene, men også innenfor institusjonene, skjer det noe nytt. Da blir opportunistene og medløperne, alle som er motivert av egennytte mer enn av ideologi, de amerikanerne kaller «paytriots», et vel så stort problem som de faktiske fascistene. Følgelig blir også merkelappene mindre interessante. Sagt annerledes: Det avgjørende spørsmålet er ikke hvorvidt en politiker er fascist eller ei, men om hen vil stille seg i veien eller være en medhjelper neste gang fascister forsøker å gripe makta.
USA på vei mot fascismen?
Om man følger Roger Griffins klassiske fascismedefinisjon, som legger vekt på den ultranasjonalistiske gjenfødelsesmyten, er det vanskelig å finne et mer fascistisk slagord enn «Make America Great Again» (MAGA). Det måtte i så fall være nyvinningen fra Trumps valgkamp i 2024, der slagordet var blitt omdannet til «Make America Strong Again». Begge signaliserer det samme: Noe opprinnelig har gått tapt, men fortida kan gjenskapes og nasjonen gjøres stor og sterk og mektig igjen. Betyr det at Trump og MAGA-bevegelsen er
520 kampen fortsetter
Alt Right-influenceren Richard Spencer, som siden fikk et mer komplisert forhold til Trump, feiret valgseieren i 2016 med slagordet «Let’s party like it’s 1933».250 Han mente at Bannon og Trump ikke var filosofiske rasister som ham selv, men forsto at de var åpne for disse ideene, og ikke minst at de ønsket velkommen dem som sto for slike ideer. Spencer så at Trump var en døråpner for folk som ham, ved å si ting ingen andre hadde våget å si på mange tiår. «Det er helt åpenbart en normaliseringsprosess som pågår. Vi er Trump-fortroppen», erklærte han i 2017. «Venstresida vil si at Trump er nasjonalist og en implisitt eller kvasi-rasist [«racialist»]. Siden konservative er så feige, vil de si ‘å nei, selvfølgelig ikke, han er grunnlovstilhenger’ eller noe sånt. Vi i alt-right vil si: Han er nasjonalist og rasist. Bevegelsen hans er en hvit bevegelse.»251
MAGA-bevegelsen som tok form rundt Trump innenfor rammene av det republikanske partiet, hadde ikke noe egentlig politisk program, og i den grad den hadde det, inneholdt det få spor av klassisk fascistisk tankegods. Hovedprosjektet kan kanskje best beskrives som generøse skattekutt til de rikeste og et forsøk på å gjøre nyliberalismen til et høyrenasjonalistisk prosjekt, der USA skulle gjenvinne sin suverenitet. Målet var å reversere globaliseringen og den regelstyrte verdensordenen, ikke minst når det gjaldt forpliktelser gjennom internasjonalt klimasamarbeid. På det området greide Trump å ødelegge en hel del på kort tid i løpet av sin tid som president.
Også rasismen og avvisningen av de universelle menneskerettighetene spilte en sentral rolle i den koalisjonen som samlet seg bak Trump. Mens republikanske politikere helt siden borgerrettighetsbevegelsens dager har måttet bruke hundefløyte og kodespråk for å snakke til den rasismen som lå latent i det amerikanske samfunnet, brukte Trump megafon og viste at han kunne slippe unna med det. Lenge før han ble presidentkandidat, gjorde han
fascismen i maktens korridorer 521 fascistiske? Selv om Trump selv neppe er en ideologisk fascist, innså han i 2016 at det finnes en massebasis for amerikansk fascisme i dag – med fascisten Steve Bannons hjelp. Bannon var ifølge Michael Wolffs innside-beretning fra Det hvite hus den eneste personen som var oppriktig engasjert i å faktisk forandre USA «raskt, radikalt, og på ekte». Når Trump var i sitt mørkeste, mest resolutte og aggressive humør, var han «Bannon-utgaven» av seg selv; i andre og mildere stemte øyeblikk kunne han være en mer klassisk og sentristisk anlagt høyrepolitiker.248 Selv om hans eget politiske prosjekt ikke var fascistisk i utgangspunktet, bestemte han seg for å stille som fører for dette prosjektet, og amerikanske nynazister, kristennasjonalister, alt-rightere og andre fascister lot seg med glede lede av ham.249
seg bemerket med utspill som spilte på fordommer og rasisme, som da han i 1989 rykket inn en helsides annonse i The New York Times med et krav om at de såkalte Central Park Five skulle henrettes. Selv etter at den reelle gjerningsmannen ble tatt, fastholdt Trump kravet om at de fem svarte mennene var skyldige og burde drepes. I flere år var han også en ledende talsmann for påstanden om at Barack Hussein Obama – Trump la alltid vekt på mellomnavnet hans – var født i Kenya og derfor ikke kunne være amerikansk president.252 Hans stadig mer åpenlyse rasisme skapte en enorm begeistring på ytre høyre fløy, og da Black Lives Matter fylte gatene etter politidrapet på George Floyd, sto Trump fram som den lederen de trengte. Gjennom sommeren 2020 heiet han dem fram når de gikk løs på antirasistiske demonstranter, flere steder med politiets hjelp, og i noen tilfeller med assistanse fra private militsgrupper. Han forsvarte blant andre 17 år gamle Kyle Rittenhouse, som skjøt tre personer (to av dem til døde), i det Trump hevdet var selvforsvar, og framstilte ved gjentatte anledninger demonstrantene som «Antifa», eller som «anarkister, agitatorer, opprørere og plyndrere».253 Seinere fortalte også forsvarsminister Mark Esper at Trump på et tidspunkt spurte hvorfor de ikke bare kunne skyte med skarpt mot demonstrantene.254
Der tidligere initiativer som «Unite the Right»-demonstrasjonen i Charlottesville ikke greide å forene høyresiden , lyktes Trump med å samle alt fra Proud Boys, Oath Keepers, Boogalo Bois, nynazister og paramilitære grupper med konservative, velstående forstadsvelgere. Høsten 2020 fikk Trump 10,2 millioner flere stemmer enn ved valget 4 år tidligere, med solid oppslutning i middel- og overklassen og støtte fra deler av den hvite mannlige arbeiderklassen. Men han tapte likevel for demokratenes Joe Biden. Idéene som motiverte mobben som skulle «stanse tyveriet» av valget 6. januar 2021 og som stormet Kongressen, hadde ikke blitt utformet i et propagandaministerium eller av Trump på egenhånd. De var ikke én manns verk, men snarere en syntese av manges arbeid.
En av de viktigste ingrediensene i denne syntesen var QAnon-konspirasjonsteorien, som oppsto på 4Chan og 8Chan, men som ble spredd aktivt av Trump selv, blant annet gjennom mer enn 250 Twitter-meldinger. Kjernen i denne var den samme som i de klassiske antisemittiske konspirasjonsteoriene, som i århundrer har hevdet at jøder tar kristne barn og dreper dem for å kunne drikke blodet deres. Trump selv hevdet at han ikke visste hva teorien gikk ut på, samtidig som han beskrev dem som trodde på teorien, som «folk som elsker landet vårt», og brukte et jakkemerke som viste hans støtte til tanke-
522 kampen fortsetter
En annen viktig ingrediens var libertarianismen og de «neo-reaksjonære» (NRx), som fram til Trump ble valgt, hadde anbefalt de rike å trekke seg tilbake til libertarianske fristater eller egne øysamfunn. En slik figur var allerede nevnte Curtis Yarvin, som sammen med Milton Friedmans barnebarn Patri Friedman hadde konkrete planer om å bryte ut av USA og etablere en egen stat for de rikeste.256 Trumps seier i 2016 ga dem et håp om at USA likevel kunne reddes fra sosialismen. Under bloggernavnet Mencius Moldbug hadde Yarvin i 2008 konkludert med at høyresiden burde bli monarkistisk, og at staten burde drives som et profittmaksimerende selskap, der de største bidragsyterne fikk bestemme mest.257 Det var i tråd med hvordan Trump styrte USA: som en familiebedrift der patriarken på toppen bestemte alt. Siden har Yarvin, Peter Thiel og tankesmier som Heritage Foundation utformet mer operative programmer for en ny presidentperiode, der planen er å «nullstille» hele det amerikanske samfunnet og erstatte den føderale staten med et lappeteppe av små diktaturer, drevet som private firmaer. Det mest åpenbare eksempelet er det over 900 sider lange dokumentet Project 2025, som ble utformet av en rekke prominente MAGA-figurer med tilknytning til Heritage Foundation. Der trer en nokså tydelig visjon fram: drømmen om en postdemokratisk, patriarkalsk og rasistisk samfunnsorden, der migranter skal deporteres, fagforeninger kues, kvinner umyndiggjøres og makten samles på et fåtall hender.258
Journalisten og forfatteren Michael Wolff har skrevet at paradokset med Trumps første presidentperiode var at det både var det mest ideologidrevne presidentskapet noensinne, og det minst ideologiske.259 Hadde Trump brukt mer tid på å styre og mindre tid på å spille golf, ville det strukturelle angrepet på rettsstaten og stemmeretten trolig ha kommet mye lenger enn det gjorde. Retningen var uansett klar: Ikke bare skulle han demontere statsadministrasjonen, men også store deler av akademia, mediene og frivillige organisasjoner og sivilsamfunn. På delstatsnivå har dessuten MAGA og tankesmiene som omgir dem, som Heritage Foundation og Cato Institute, allerede oppnådd radikale endringer. Mange kvinner har ikke lenger rett til abort, skeive er skremt inn i skapet igjen, og fagforeningenes rettigheter er blitt begrenset – for å nevne noe. Ved en eventuelt ny presidentperiode vil dette mest sannsynlig bli forsøkt rullet ut over hele landet, samtidig som de institusjonene som forsvarte demokratiet sist gang, vil svekkes eller forsvinne helt, etter ungarsk forbilde.260
To av de siste bøkene som er skrevet om dette temaet, er begge nølende i
fascismen i maktens korridorer 523 godset. I oktober 2020 sa omtrent halvparten av alle republikanske velgere seg enige i QAnons kjerneideer.255
sine konklusjoner. Historikeren Federico Finchelstein kaller Trump en wannabe fascist i sin bok med samme tittel og begrunner det med at han bare klarte å etablere det han kaller tre av fire fascistiske grunnpilarer: fremmedfrykt, vold og propaganda.261 Hadde kuppforsøket lyktes, ville han ha oppfylt også det fjerde kriteriet. Den norske Civita-rådgiveren og forfatteren Jan Arild Snoen har i sin bok Trump og fascismen (2024) langt på vei sagt seg enig i Finchelsteins hovedkonklusjon: «at Trump beveger seg i retning fascismen, og at det foreligger en fare for at endepunktet kan være fascismen», men at han har for svak støtte i militæret. Snoen kaller derfor Trump en «protofascist», en mann som deler mange av fascismens karaktertrekk, men foreløpig ikke dens totalitære ambisjoner.262 Flere av Trumps utspill under valgkampen i 2024 tyder imidlertid på en forandring også her, som da han i desember 2023 sa at han vil være en diktator «den første dagen», eller da han noen måneder seinere sa til evangelikale kristne velgere at de aldri trenger å stemme igjen, bare de gjør det denne gangen.263 Man kan dessuten stille spørsmål ved nytten i en ideologisk analyse der definisjonen avhenger av hvorvidt aktøren lykkes eller ikke. Selv om intensjoner noen ganger kan være vanskelig å få grep om, trenger man heller ikke gjøre det vanskeligere enn nødvendig. Og er det noe vi vet med klarhet i USA i dag, er det hva Trump og Project 2025 vil gjøre med USA og landets demokratiske institusjoner.
Men er det fascisme?
Da Vladimir Putin beordret fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 og begrunnet det med at «naziregimet i Kyiv» måtte nedkjempes, oppsto mye av den samme begrepsforvirringen som med Trump og MAGA-bevegelsen. «Trump er ingen Mussolini», sa noen; «Putin er ikke Hitler», sa andre.264 Hvorvidt Trump og Putin selv er overbeviste fascister, eller bare narsissister og sosiopater som trenger bekreftelse og makt – eller alt sammen på én gang – er av underordnet betydning sammenlignet med hva de reint faktisk gjør.
Den italienske forfatteren og dramatikeren Michela Murgia har, med et lån fra filmkarakteren Forest Gump, formulert det som at «fascister er det fascister gjør».265 Samtidig har hun advart mot å kalle alt for fascisme, siden det fører til at ingenting er fascisme. Dersom det brukes om alt man ikke liker, eller om alt som er litt autoritært, tømmes det for innhold. Trolig er det en av grunnene til at mange fascister selv elsker å bruke begrepet om motstanderne sine. Ved
524 kampen fortsetter
at man slynger ut slike beskyldninger, mister fascisme-begrepet sin kraft, og det fører til endeløse definisjonskamper der ingen uansett blir enige. Kanskje er Murgias viktigste innsikt derfor denne: at fascismen, med mindre den holdes under strengt oppsyn, har «den utrolige evnen til å smitte absolutt alt annet».266
Mens debatten om Trump i stor grad har dreide seg om hva man frykter han kan finne på, er debatten om Putins Russland litt annerledes. Som med den fascistoide japanske styreformen som utviklet seg for hundre år siden, er det ikke her snakk om en ideologi som har oppstått som en revolusjonær bevegelse nedenfra, men som er blitt til på toppen av samfunnspyramiden.267
Men er det fascisme? I realiteten dreier det seg om to beslektede, men ikke identiske spørsmål: hvorvidt Putin kan sies å være fascist, og om landet og regimet han leder, er blitt fascistisk. At Russland er autoritært, etnosjåvinistisk, krigersk, ufritt og undertrykkende, er de fleste enige om – men kan man også bruke f-ordet?
En første observasjon er at erklærte fascister selv ikke har problemer med å gjenkjenne Putins Russland (eller Trumps MAGA-koalisjon) som noe de liker og identifiserer seg med. En annen observasjon er at russiske antifascister i lang tid har vært tydelige i sin kritikk av regimet. Lenge før fullskalainvasjonen i 2022 snakket russiske opposisjonelle om «fascistregimet» i Kreml og om «fascisten Putin». Det betydde ikke at Russland den gang var en fullt utviklet fascistisk stat, bygd opp slik Mussolinis eller Hitlers respektive regimer var det, men at de mente å se hvilken retning landet deres var i ferd med å ta. Den politiske teknologien som ble skapt av Kreml, var for eksempel ikke primært utformet for å mobilisere og begeistre massene, slik den klassiske fascismen hadde vært i massedemokratiets tidsalder. Snarere handlet det om det motsatte: å demobilisere og passivisere dem, ved å skape mismot og apati og så tvil om selve virkeligheten. Regimet fryktet enhver form for spontanitet, inkludert spontan begeistring for regimet.268
Som vi har sett, begynte dette å forandre seg da Putins tredje presidentperiode tok til i 2012. Fra da av støttet han seg stadig tyngre til landets nasjonalistiske og fascistiske krefter, og bygde opp en ideologi som skulle vise hvordan Russland var et alternativ til Vesten. Allerede i 2015 samlet markeringene rundt de udødeliges regiment rundt tolv millioner mennesker til offentlige markeringer, og ifølge Jade McGlynn avholdes det om lag en million ulike «historiske» arrangementer i landet hvert år, og hundretusenvis av barn blir tatt med på ulike former for historiske ekspedisjoner og arrangementer.269
fascismen i maktens korridorer 525
Vladimir Putin deltar i markeringen De udødeliges regiment, med St. Georg-sløyfen på brystet og et portrett av faren i hendene, i Moskva i 2019. I 2015 ble det anslått at 12 millioner mennesker deltok i markeringene i over 120 russiske byer. Paraden, som opprinnelig hadde vært en antifascistisk markering, hadde blitt nok en brikke i Kremls propaganda. Det året endte marsjen for første gang opp på Den røde plass sammen med presidenten selv.
Etter fullskalainvasjonen av Ukraina har lærebøker og undervisning blitt enda mer ensrettet, og det har oppstått spontane «flash mobs» som bruker militaristiske og imperialistiske symboler som «Z» og St. Georgs-sløyfen for å markere støtte til militæret. Spørsmålet er i hvor stor grad samfunnet for øvrig har blitt preget av denne ideologiske vendingen. Her hersker det en del uenighet, alt etter hva man forstår med «ideologi» og «ideologisk regime». I sin bok fra 2018 argumenterte for eksempel Anton Shekhovtsov for at Kreml ikke ønsket en «sosial omorganisering av verden» eller en «antropologisk revolusjon», og at makthaverne primært hadde et instrumentelt syn på ideologien de bidro til å spre rundt om i verden.270 Flere forskere som først var skeptiske, har siden moderert standpunktene sine.271 Forskerne Maria Snegovaja og Jade McGlynn har for eksempel konkludert med at Putin-regimet definitivt har fått en ideologi, og at den ser ut til å ha trengt dypt inn i det russiske samfunnet.
526 kampen fortsetter
Snegovaja og McGlynn har satt opp en liste med sju kriterier for å vurdere spørsmålet, der de ser på hvor sammenhengende det ideologiske repertoaret er, hvor konsistent det er over tid, hvor dedikert eliten er til prosjektet, om ideologien er kodifisert, hvorvidt regimet tar seg bryet med å indoktrinere befolkningen, om ideologien blir internalisert, og hvorvidt den har en framtidsvisjon. 272 Basert på disse kriteriene mener de at selv om Putins regime ikke var ideologisk fra begynnelsen av, har det definitivt blitt det i løpet av det siste drøye tiåret.
De siste årene er det blitt tatt i bruk stadig sterkere virkemidler for å få befolkningen til å internalisere tradisjonalistisk og storrussisk tankegods gjennom skolevesenet og diverse politiske organisasjoner. Ikke minst har propagandaen mot barna blitt intensivert, med en rekke ritualer og praksiser som skal støtte opp om regimets ideologi og historiesyn.273 Den russiske økonomen Vladislav Inozemtsev konkluderte allerede i 2017 med at Russland hadde blitt en «moderat fascistisk stat», basert på en vurdering av blant annet landets politiske økonomi, regimets forhold til samfunnet, og den russiske statens forhold til andre stater.274 Etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 har han også konkludert med at landet har tatt steget helt og fullt over i diktaturet.275 Snegovaja og McGlynn peker dessuten på at krigen kan ses som en slags test på Kreml-ideologien og dens evne til å eksporteres utenlands.276 I dette siste ligger det også en advarsel. I altfor mange år etter den kalde krigen trodde vestlige ledere og akademikere at autoritære ledere ikke ville klare å finne et overbevisende alternativ til det vestlige demokratiet, og at de i stedet måtte herme etter demokratiet. Med Russland som ledestjerne er den autokratiske ambisjonen og den strategiske visjonen blitt sterkere, skriver de: Jakten på idémessige alternativer til de vestlige liberale demokratiene er sannsynligvis bare så vidt kommet i gang.277
Ruscisme: Tomrom og nekropolitikk
Seniorrådgiver i Den norske Helsingforskomité, Aage S. Borchgrevink, skriver i sin bok Krigsherren i Kreml (2023) at «kleptokratitesen» – teorien om at kretsen rundt Putin egentlig bare er opptatt av å kare til seg mest mulig – ikke lenger kan forklare regimets handlinger. I et forsøk på å forstå Ukrainakrigen leste han om igjen Putins mange taler fra det siste tiåret. Også Borchgrevink velger å bruke f-ordet, samtidig som han beskriver ideologien og historie-
fascismen i maktens korridorer 527
Historikeren Timothy Snyder var en av de første vestlige akademikerne som tok til orde for å kalle Russland en fascist-stat. Han påpekte at fascister som kaller andre for fascister, slik Putin gjorde i februar 2022, er fascismen «bragt til sitt mest ulogiske ytterpunkt», der den er blitt en tvers igjennom irrasjonell kult. «Det er sluttpunktet der hatpratet forvrenger virkeligheten, og hvor propagandaen blir ren insistering. Det er kulminasjonen på viljens seier over tanken. Å kalle andre fascister mens man selv er fascist, er essensen av Putins praksis.»280 Begrepsforvirringen var en integrert del av den russiske fascismens metodikk. Snyder snudde opp ned på spørsmålet om hvorvidt Russland var fascistisk, og spurte i stedet om det er noe som helst ved Russland i dag som ikke er fascistisk. Blant kjennetegnene han har framhevet, er ettpartistyret, førerkulten, den totale kontrollen over mediene, at verden forklares ved hjelp av konspirasjonsteorier, og den kulten som er bygd opp rundt «den russiske verden» og landets historiske uskyld.281
Da fredsprisvinneren og menneskerettighetsaktivisten Oleg Orlov fra Memorial i februar 2024 ble fengslet av Putin for å ha «spredt hatefulle ytrin-
528 kampen fortsetter forståelsen den bygger på, som «flat og todimensjonal». Han peker på at en av de viktigste komponentene er frykt. «Det er få følelser som i så sterk grad kan mobilisere grupper til aggressive handlinger som frykt», skriver han. «Redsel er dessuten et slags fripass. Er du redd, vil dine gjerninger ligne nødverge.»278 Ifølge antropologen Nancy Ries har fullskalakrigen mot Ukraina både akselerert og tydeliggjort Putins fascistiske prosjekt. Hun hevder at krigen gjorde det mulig å omformulere samfunnets og politikkens idégrunnlag gjennom fortellinger om nasjonal offerstatus og ydmykelse og etablere en visjon om en stor seier. Denne ideologiske radikaliseringen så ut til å være uttenkt på forhånd, på toppen av den russiske maktpyramiden, men ble også formet av den dynamikken krigen fikk det første halvåret, hevder hun. Helt sentralt i denne prosessen sto angrepet på språket og virkeligheten. Kort tid etter at krigen var i gang, ble det innført 15 års strafferamme for å omtale «spesialoperasjonen» som en krig. Når Russland utførte massehenrettelser av ukrainske fanger eller sendte raketter mot barnesykehus, anklagde de ukrainske myndigheter for å stå bak. Landets jødiske president, Zelenskyj, ble kalt junkie og nazist. Målet var ikke å vinne noen kamp om sannheten, mener Ries, men å gjøre hele krigen uforståelig, skitten og ubegripelig, både for russerne og for opinionen i Vesten. «Språklig, begrepsmessig og moralsk desorientering har vært avgjørende for å kunne utvikle en fascisme på hjemmebane, og for å legitimere grusomhetene i Ukraina», skrev hun.279
ger om staten» og «diskreditert Russlands væpnede styrker», var det fordi han hadde kalt Russland fascistisk.282 Da han ble sluppet fri etter en fangeutveksling med Ukraina noen måneder seinere, forklarte han NRK hva han mente. Som i artikkelen sin viste han til det russiske Vitenskapsakademiets definisjon av «fascisme» fra 1995, som kom på bestilling fra daværende president Boris Jeltsin. «Blant kjennetegnene er en forestilling om egen nasjons overlegenhet, kultus rundt en fører, undertrykking av alle som tenker annerledes og bruk av krig til å løse konflikter mellom stater», sa Orlov. «Putins regime treffer på alle punktene. Ukrainernes eksistens som eget folk blir til og med fornektet.»283
Han trakk linjer tilbake til Stalins skrekkregime, og kalte styreformen for «det 21. århundrets fascisme».
At angrepet på sannheten ikke kommer i form av én stor løgn, men ved å tømme språket for mening og ved å undergrave troen på at motstand og organisering nytter, er helt i overensstemmelse med den klassiske fascismens metoder. Den tidlige italienske squadristen og forfatteren Curzio Malaparte beskrev i 1931 den første fascismens angrep på arbeiderbevegelsen som et forsøk på noe langt mer enn å lamme fagforeningene, nemlig å «skape et tomrom rundt seg, å lage en tabula rasa av enhver organisert kraft, enten den var politisk eller syndikalistisk, proletær eller borgerlig».284 Daniel Guérin påpekte kort tid etterpå det samme, at fascismen «skapte et vakuum rundt seg selv».285 Historikeren Alberto Toscano kaller fascismen «et formidabelt apparat for organisering av desorganisering, det hyperpolitiske påbudet om en dødbringende depolitisering», som gjennomføres parallelt ved hjelp av direkte vold og «korridorkonspirasjoner».286 Filosofen Hannah Arendt påpekte i sin tid at totalitarismen ikke vokser ut av kjærlighet til store ideer, men av likegyldighet, avsky for politisk deltakelse og en oppløsning av menneskelige fellesskap. En slik situasjon er imidlertid ikke sluttpunktet, men begynnelsen på fascismen. Når verden er tømt for mening, er det lettere å fylle den med sin egen. Ukrainerne, som i årevis har levd med volden, desinformasjonen og propagandaen tett på kroppen, har lånt begrepet «ruscisme» fra Dzjokhar Dudajev, som i 1990-årene ble den første presidenten i Den tsjetsjenske republikken Itsjkeria. I 1995 mente han å se en framvoksende ideologi i Russland bygd på russisk sjåvinisme, som han mente bare skilte seg fra annen fascisme, nasjonalisme og rasisme ved sin «ekstreme grusomhet» mot både mennesker og natur. Uttrykket forener ordene «Russland», «rasisme» og «fascisme» i ett begrep.287 I et essay i avisa Novaja Gazeta tok sosiologen Svetlana Stephenson til orde for at den russiske fascismen også bør forstås som en dødskult.288
fascismen i maktens korridorer 529
Krigen er ifølge henne resultatet av en langvarig radikaliseringsprosess i den russiske eliten, der målene om utvikling og liv er blitt erstattet av en logikk som primært dreier seg om ødeleggelse og død. Ifølge henne kommer denne dødskulten ikke bare til uttrykk gjennom kapringen av minneseremonier for dem som falt i kampen mot fascismen, men også gjennom en rehabilitering av historiske tyranner som Stalin og Ivan den grusomme, herskere som villig lot sin egen befolkning slaktes eller sulte til døde. Den sadistiske volden vi har sett utspille seg i Ukraina, der FN rapporterer at nesten alle krigsfanger er blitt utsatt for tortur, der tusenvis av barn er kidnappet, og hvor krigsforbrytelser er blitt begått i stor skala, kan ikke avskrives som uttrykk for kulturelt og religiøst barbari, mener Aage S. Borchgrevink. Det er tvert imot en essensiell del av fascistiske bevegelsers virkemåte gjennom historien.289 «Ydmykelse er en politisk teknologi, for å si det på kremlsk», skriver han, og understreker at det ikke er noe spesielt russisk ved alt dette. «Koloniale og rasistiske folkemord er en del av den felleseuropeiske arven. Lederdyrkelse likeså.»290
I ly av krigen i Ukraina har denne minnepolitikken endret karakter og blitt enda mer radikal. Skoleelever i Russland har de siste årene blitt utsatt for nye ritualer som knytter seg til i krigen i 1941–45, ofte under ledelse av lokale militæroffiserer eller geistlige fra den russisk-ortodokse kirken. Lærere som har protestert, har blitt utsatt for strenge represalier. Ifølge Stephenson har minnepolitikken gått fra å være bygd rundt intime minner om slektninger som døde for å stanse krigen, til å bli dystre og makabre feiringer av død og krig. Begrepet «nekropolitikk» har hun har lånt fra historikeren Achille Mbembe, og det fanger opp mange av de grunntrekkene som har definert den historiske fascismen: å skape eksistensielle fiendebilder i form av en ideologisk eller rasebasert trussel, erklæring av unntakstilstand for å få til politisk endring, og igangsetting av krig mot de innbilte fiendene.291 Rundt dette oppstår det en dyrking av vold som et middel for å igangsette en nasjonal eller imperialistisk gjenfødelse – å gjøre landet eller sivilisasjonen stor igjen.292
For å oppsummere kan vi si at et av verdens mest autoritære land de siste ti årene har kastet av seg de siste restene av demokratisk frasemakeri og ved hjelp av ideologisk vrakgods fra det 20. århundre blitt et fullt utviklet fascistisk diktatur, med sivilisasjonskrig som drivkraft. Ideologene i og rundt det russiske statsapparatet har ikke bare utviklet sin egen fascisme, men også arbeidet målbevisst og strategisk for å styrke fascistiske og høyreekstreme bevegelser og partier i andre land. I tillegg har de, gjennom krigføring om nødvendig, bidratt til at andre diktatorer har kunnet bli sittende: Irans prestestyre har fått
530 kampen fortsetter
Hvordan vil fascismen arte seg som styreform?
Den desorienterende formen for propaganda som har kjennetegnet både Putin-regimet og Trumps MAGA-bevegelse, har i dag nærmest blitt ytre høyres modus operandi: lag på lag med ironi, begrepsmessig forvirring og en endeløs serie av selvmotsigelser og løgner i skjønn forening. Trump lærte seg raskt å reindyrke denne kommunikasjonsformen, mye ved hjelp av Bannon, som hentet en rekke dobbeltkommuniserende knep fra internettets mørkeste avkroker. Alt-Right-bevegelsen som hjalp ham fram, gjenkjente ikke bare sin egen forakt for «de svake» og «de politisk korrekte», de gjenkjente også humoren, nihilismen og skadefryden over å slippe unna med det. Kanskje var det noe av den samme berusende følelsen de italienske og de tyske fascistene følte for hundre år siden da de opplevde at de kunne bryte alle eksisterende spilleregler, inkludert dem som sa at man måtte strebe etter rasjonalitet og logikk, og utfordre statens voldsmonopol, uten at det fikk konsekvenser?
Denne metodikken kan virke nihilistisk, irrasjonell og lite gjennomtenkt, men den har flere klare fordeler. 1) Den gjør det vanskelig å kritisere dem som sprer hat, siden de kan gjemme seg bak et lag av ironi og anklage folk for ikke å tåle en spøk. 2) Den gjør det mulig å omdanne ethvert forsøk på debatt til en metadebatt om ytringsfrihet og «wokeness», «godhetstyranni», «krenkelseshysteri» eller andre begreper som impliserer at de som klager på trakassering og hat, er overfølsomme persilleblad eller snowflakes. 3) Den framstiller kampen for å frata folk ytringsfrihet som en kamp for ytringsfrihet og toleranse, og får de illiberale til å framstå som frihetskjempere og rebeller, i heroisk kamp mot humørløse og pripne motstandere. 4) Ved å insistere på at alt egentlig bare er en spøk, kan man nedvurdere og latterliggjøre motstandernes alvor og påføre dem skam over at de føler som de gjør. 5) Forvirringen kan forsterkes ved at man speiler de reaksjonene man anklager motstanderen for; overgriperen kan innta offerrollen og hevde seg fornedret og begrenset. 6) Ved å bruke antydninger, ironi og dobbeltkommunikasjon gjør man det vanskeligere å imøtegå argu-
fascismen i maktens korridorer 531 antiopprørsteknologi og rådgivning når de har trengt det, Belarus’ diktator Lukasjenko var nær på å bli styrtet av landets fag- og kvinnebevegelse før Putin-regimet kom ham til unnsetning; Syrias brutale diktator Assad sitter fremdeles trygt, mye takket være innsatsen fra Putins luftvåpen og den russiskkontrollerte Wagner-gruppen.
mentene med logikk, analyse og forankring i virkeligheten. 7) Ved å lyve, fornekte og fremme helt åpenbart feilaktige påstander kan man skape en tvil om hvorvidt det i det hele tatt finnes en felles virkelighet.
Et av mange eksempler på dette kom i august 2024, da Donald Trump hevdet at de store folkemengdene på Kamala Harris’ valgkamparrangementer var «fake», skapt ved hjelp av kunstig intelligens. «Dette er måten demokratene vinner på, ved å JUKSE», skrev Trump på sosiale medier. En av dem som tok påstanden alvorlig, var senator Bernie Sanders, som bare noen timer seinere publiserte en presseuttalelse om saken. Der skrev han at Trump sikkert kunne være gal, men at han ikke var dum: «På denne måten legger han grunnlaget for å kunne avvise valgresultatet dersom han taper», skrev han. «Dette er hva ødeleggelsen av troen på institusjoner dreier seg om. Dette er måten demokratiet undergraves på. Dette er hva fascisme dreier seg om.»293
Fascismen bør forstås som en gradvis ødeleggelse, der alt som står i veien for diktaturet, målbevisst brytes ned: troen på rasjonalitet, gode hensikter, at folk innerst inne vil hverandre vel. Erstatningen – fascismen som styreform – vil variere i sitt uttrykk, avhengig av hvordan den vinner makt, og hvem den vinner den sammen med. Sånn var det også med den historiske italienske, tyske og spanske fascismen. Fascistene måtte forhandle og tilpasse seg de tradisjonelle økonomiske elitene, militæret og andre maktstrukturer i sine respektive samfunn. Når fascister griper makten, kommer den derfor til uttrykk på forskjellig vis. Den vil ikke komme via en revolusjon som forandrer alt over natta, for ikke noe samfunn går fra null prosent fascisme til hundre. Vi må slutte å tro at fascismen er en fiks ferdig modell som tres ned over samfunnet. Som med så mange andre fenomener må vi forstå det som et gradsspørsmål, ikke et enten-eller.
Fascismens femte bølge?
Dagblad-journalisten Ragnar Volds innsikt fra 1930-årenes Europa, om at «fascismen er som vannet», siden den forandrer form etter landskapet rundt, gjelder fremdeles. Flere av dagens ledende fascister er som Askeladden, de kan plukke med seg nær sagt alt de finner på sin vei. De beholder det de ser at fungerer, mens de kvitter seg med det som hemmer videre vekst og framgang. Det er ikke så ulikt hvordan de første fascistene i Italia holdt på for om lag hundre år siden, da de eksperimenterte seg fram til fleksible og forvirrende
532 kampen fortsetter
former for politikk, i en tid med et lite styringsdyktig italiensk demokrati. Forskjellen er at vi kan analysere datidens italienske fascisme på trygg avstand og i etterpåklokskapens lys, plukke den fra hverandre, se på hva som var ideal, og hva som var realitet, hva som bare var skryt og tomme ord, og hva de faktisk gjorde i praksis. Den muligheten har vi ikke når det kommer til vår egen tids fascisme, som vi står midt oppe i, og som forandrer form så fort man føler at man er i ferd med å få et grep om den.
Dagens fascisme opptrer stort sett uten hakekors og uniformer, eller den lar i alle fall uniformen henge i skapet. Et eksempel på det er ungdomsbevegelsen som kaller seg «de identitære», Génération identitaire, som gang på gang har understreket at de er noe helt annet enn fascistene av i går. Lederne deres har lagt ned mye krefter i å utvikle begreper som «den store utskiftningen» og «remigrasjon» for å beskrive sitt politiske mål om etnisk rensing og få det til å framstå som om deportasjon av millioner av mennesker er noe som vil kunne gjennomføres i fredelige og demokratiske former.
De siste 15 årene har høyrepartier over hele verden blitt radikalisert, og mye av det de tidligere la skjul på, snakkes det nå stadig mer høylytt om. I Italia står fascister stadig oftere ute på offentlige plasser og hilser hverandre med hevet høyrearm. Og denne radikaliseringsprosessen bare fortsetter, for når debatten er blitt flyttet tre hakk til høyre, stanser den ikke der, men fortsetter videre samme vei. Mye av det som for noen år siden ville blitt oppfattet som høyreradikalt eller høyreekstremt, er nå blitt en del av den «høyrepopulismen» som ble framstilt som en brannmur mot ekte fascisme. Forhåpningen var at man ved å kanalisere misfornøyde velgeres frustrasjoner inn i tradisjonelle demokratiske kanaler ville demme opp for ekstremistene og dermed styrke, ikke svekke, demokratiet. Velgergruppers bekymringer i tilknytning til innvandring, religion og kulturforskjeller måtte ikke bli møtt med represjon, men få representasjon. Problemet var at mange av de partiene som tok på seg å representere disse stemningene, også utnyttet dem og forsterket dem. Hvorvidt det var kynisk beregnende eller et resultat av ideologisk overbevisning, var ikke så nøye, for resultatet var det samme. Når de ikke møtte sterk nok motstand fra de andre politiske partiene, skjedde det motsatte av det teorien forutsatte: Brannmuren, de høyrepopulistiske partiene som skulle beskytte oss mot fascismen, sto selv i full fyr.294 Godt hjulpet av sosiale medier har brannen dessuten for lengst spredd seg til byggene rundt, til konservative, liberale og kristendemokratiske partier som ikke lenger vet hvilket bein de skal stå på, og som vakler i møte med velgerskarer som har lagt ut på vandring.295
fascismen i maktens korridorer 533
I sin bok Ytre høyre i dag (2021) kaller statsviteren Cas Mudde dette for «den fjerde bølgen» i ytre høyres utvikling. De gamle grensedragningene mellom det radikale og det tradisjonelle høyre et blitt utydelige, enten ved at de mest ytterliggående posisjonene er blitt alminneliggjort eller gjennom direkte overtagelse av partier som ikke var regnet som ytre høyre-partier, slik Trump gjorde i USA og Bolsonaro i Brasil.296 «Frem til begynnelsen av 2000-tallet hadde ytre høyre kun sittet med makten i ikke-demokratier som Francos Spania eller Pinochets Chile, eller erstattet svært unge og skjøre demokratier som Weimarrepublikken eller det postkommunistiske Kroatia», skriver Mudde. «I dette århundret ser vi et økende antall populistiske høyreradikale ledere og partier som kommer til makten i mer eller mindre konsoliderte liberale demokratier som Brasil, Ungarn og Polen.»297
Spørsmålet er hva som følger; hva skal vi se for oss at vil følge etter den fjerde bølgen dersom vi ikke klarer å stagge, forstå og kjempe mot denne utviklingen? Noe kan vi slutte av det som allerede har skjedd, for eksempel i Ungarn, der Viktor Orbán har klart å holde på makta i snart 15 år. I løpet av den perioden har han kommet langt i sitt uttalte mål om å ta landet i en illiberal retning, blant annet ved å undergrave domstolenes og medienes makt, avvise minoritetsrettigheter og svekke maktfordelingsprinsippet. Slike valgbaserte autoritære styrer har for lengst blitt autokraters foretrukne styreform.298 Mudde beskriver den ungarske varianten som «et autoritært regime der opposisjonen, som utsettes for stadig sterkere angrep og trakassering, kun får lov til å eksistere i de politiske ytterkantene». At dette har fått skje innenfor rammene av EU, viser ifølge ham kraften i den fjerde bølgen. Framfor å møte motstand ble Orbáns parti Fidesz i stedet beskyttet av Det europeiske folkeparti, den største politiske grupperingen i EU-parlamentet.299 Under en tale til ungarsktalende rumenere sommeren 2022 utropte han 2030 som «revansjens år», samtidig som han slo fast at Ungarn verken var eller ville bli «et raseblandet samfunn». Ifølge sosiologen Kim Lane Scheppele var det første gang han brukte rasebegrepet, som ellers har vært forbundet med 1940-årenes ungarske nazister, framfor det mer nøytrale «etnisitet».300 Det er med andre ord ikke bare Trump som har byttet ut hundefløyte med megafon de siste årene. I tillegg er også Orbáns tilnærming til EU offensiv, ikke defensiv, påpeker Mudde: «Han ønsker ikke å gå ut av EU; han ønsker å endre det i Ungarns bilde.»301 Eller «Make Europe Great Again» (MEGA), som Orbán selv kaller det.
534 kampen fortsetter
Fra demokrati til fascisme
Et enda tydeligere eksempel på denne endringen gjelder hvordan ytre høyre ser på Israel, og hvordan det israelske samfunnet selv har forandret seg. Antisemitter som ønsker et raserent og jødefritt fedreland, kan i dag samtidig være brennende engasjert i ideen om Israel som en forsvarsskanse mot islam, slik «Wiens porter» var mot Det osmanske riket i 1683. For Anders Behring Breivik var det for eksempel ingen motsetning mellom å hevde at Frankrike og Storbritannia hadde et «jødeproblem», og samtidig kalle seg en venn av Israel og ta til orde for deportering av alle palestinere fra Gaza, Vestbredden og Jerusalem.302 Religionshistorikeren Mattias Gardell har kalt dette «en høyreisraelsk posisjon», som Breivik blant annet deler med organisasjoner og partier som English Defence League og Sverigedemokraterna. Gardell oppsummerer deres ståsted sånn:
Gode jøder skal befinne seg i Israel, og helst i bosetninger på okkupert land, mens jøder som insisterer på å bli boende i Europa, kan aksepteres under forutsetning av at de stiller seg bak kampen mot islam. Så snart denne kampen er vunnet, finnes det ingen begrunnelse for at jøder skal bli boende i et monokulturelt og kristent Europa.303
Den israelske forfatteren David Grossman skrev i 2016 at «Israel suges stadig lenger ned i en mytologisk, religiøs og stammeaktig fortelling».304 Fem år seinere beskrev Amnesty International landet som en apartheidstat. Kritikken tiltok også internt i 2022, og i flere måneder fylte israelere gatene i protester og generalstreiker mot Netanyahu-regjeringen. 3. oktober 2023 hadde avisa Ha’aretz en lederartikkel med overskriften «Israelsk nyfascisme truer både israelere og palestinere».305 I mai samme år kritiserte den regjeringen for å ha blitt en «totalitær karikatur» og skrev at det framsto som om regjeringsmedlemmene konkurrerte med hverandre om hvem som kunne foreslå de mest ekstreme grepene og være «mest fascistiske». Holocaust-historikeren Daniel Blatman gikk enda lenger. Han pekte på den amerikanskfinansierte tankesmien Kohelet Policy Forum, som hadde utformet et forslag om en total omdanning av Israel, og advarte om at Israel var på god vei mot fascismen.306 Blatman viste hvordan de mest ytterliggående etno-sjåvinistiske og fascistiske politikerne trakk resten etter seg, helt til det som en gang hadde vært høyreekstremt, hadde blitt til sentrum. «For meg som historiker med holo-
fascismen i maktens korridorer 535
caust som arbeidsområde er det hardt å si det, men det sitter nynazistiske ministre i regjeringen i dag. Det ser du ikke noe annet sted, ikke i Ungarn, ikke i Polen – ministre som ideologisk er rene rasister», uttalte han i februar 2023.307 Alberto Toscano priste Blatman for innsiktene hans, men skrev at han også viste hva som nesten alltid mangler når liberale israelske stemmer kritiserer landets autoritære utvikling: palestinerne.
Med et lån fra den tysk-jødiske advokaten Ernst Fraenkel kalte Toscano Israel en «dobbelstat»: en tilstand der du på én og samme tid har en normativt regulert stat, som er skapt av og for den dominerende befolkningen, og samtidig har en «prerogativ stat» for de dominerte. Den siste utøver uinnskrenket og vilkårlig makt, helt uhindret av juridiske begrensninger. Dagens Israel er et eksempel på det, skrev Toscano, etter krigføringen som fulgte Hamas’ terrorangrep høsten 2023. I ly av den israelske regjeringens krig mot terror ble virkemidlene som inntil da hadde vært forbeholdt palestinerne, også forsøkt overført på majoritetsbefolkningen, med fullmakter til å kunne arrestere sivile, kaste dem ut hjemmefra og beslaglegge eiendommen deres.308
Da en gruppe israelske fascister angrep en israelsk militærbase i protest mot at ni soldater var blitt arrestert, mistenkt for å ha voldtatt en palestinsk fange, skrev Rob Eshman i avisa Forward at scenene minnet mistenkelig mye om dem som utspilte seg utenfor Kongressen 6. januar 2021. Det skyldes at den kristne nasjonalismen i USA er et speilbilde av den jødiske nasjonalismen i Israel, skrev han. Men det var én forskjell: «Den amerikanske kristne nasjonalismen er en reaksjon på et land som uunngåelig blir mer mangfoldig, tolerant og sekulært. I Israel er den jødiske nasjonalismen et resultat av et land som blir stadig mer religiøst, homogent og konservativt.»309
Hvorfor vokser fascismen?
Eshmans poeng om Israel og USA viser at fascismen kan vokse av veldig ulike årsaker. Selv om den nesten alltid blir presentert som en reaksjon på utilbørlig press fra multikulturalisme, masseinnvandring eller andre trusselbilder, er slike (påståtte) fenomener svært sjelden hele forklaringen. Kanskje er det riktigere å forstå den som en form for statuskamp, der noen grupper forsøker å forsvare seg mot det de opplever som et fall – som menn, som borgere, eller på basis av andre former for identitet.
Fascismen vokser på misnøye, sosial urettferdighet og frykt. Skal man
536 kampen fortsetter
bekjempe fascismen, må man derfor sikre rettferdig fordeling, ha en velferdsstat som fungerer, bekjempe lovløshet, organisert kriminalitet og sosial dumping og ha en innvandrings-, bolig- og arbeidsmarkedspolitikk som gjør det mulig å integrere nyankomne mennesker i det samfunnet de har flyttet til. Alt dette er riktig. Men selv er jeg overbevist om at kampen mot fascismen ikke stanser der – det er snarere der den begynner. Som i kampen mot alle andre onder er den forebyggende strategien å foretrekke, også når det gjelder fascismen. Å sørge for at alle barn vokser opp i trygghet og frihet, å bekjempe mobbing og trakassering, å arbeide for en jevn og rettferdig fordeling av rikdommene vi skaper sammen – alt dette kan man kalle forebyggende antifascistiske strategier. Samtidig vet vi at dette ikke er nok. Fascismen har vist seg å være en ideologi med lang holdbarhet og sterk tiltrekningskraft, og det er ikke bare frykten den appellerer til: Den appellerer også til drømmen om å bli noe, og å være del av noe større. Mange av dem som blir fascister, blir det ikke fordi de er sosialt utsatt, har hatt en vond barndom eller blitt banket opp av innvandrere. De blir det fordi de liker fascismens ideer om at akkurat deres etnisitet eller kjønn er overordnet andre menneskers, fordi den lover å beskytte privilegiene deres mot andres rettigheter, eller fordi de tiltrekkes av idealer om mandighet, styrke, vold eller krig. Andre identifiserer seg med den tilsynelatende vellykkede føreren eller forføreren, eller soler seg i glansen deres. Slik var det før, og slik er det nå. Derfor er fascismen også mye farligere når den begynner å få makt og kan levere det den lover. Da viser historien oss at den fort kan få magnetisk kraft og tiltrekke seg mange flere enn dem som blir med i mobiliseringsfasen.
I diskusjoner om hva som skaper grobunn for fascisme, har det vært en tendens til å stirre seg blind på individualpsykologiske forklaringer, som fraværende fedre eller en presset økonomisk situasjon. Det har noen naturlige årsaker. Svært mange av dem som rekrutteres som fotsoldater i ulike autoritære bevegelser, har hatt en vond barndom eller opplevd andre former for tap og smerte, slik vi også har sett i denne boka – fra «grunnplan-fascisten» Asbjørn Elden (som vi møtte i del 2), via Arne Myrdals «patriotiske ungdom» og et par av de nynazistiske drapsmennene i Norge i 1981 og 2001 (del 4), til soloterrorister og ungdommer som er blitt rekruttert til organisasjoner som IS og Den nordiske motstandsbevegelsen.310 Å tenke forebyggende arbeid i form av gode barneverntjenester, bedre rammevilkår for lavinntektsfamilier og empatiske lokalsamfunn er opplagt en viktig del av løsningen – men den er utilstrekkelig når det kommer til å bekjempe ideologisk motiverte fascister.
fascismen i maktens korridorer 537
Det ensidige fokuset på trøblete barndom og forebyggende innsats er ikke bare et resultat av overforenkling og fordommer, men henger trolig også sammen med noen av de svakeste fascisme-teoriene som ble lansert i det 20. århundre, særlig fra marxistisk hold, der fascismen ble redusert til et redskap i kapitalistenes hender. Det avfødte noen forklaringsmodeller der man stirret seg blind på økonomiske forhold (er det massearbeidsledighet, inflasjon?) eller på geopolitiske forhold (har det vært krig, er landet imperialistisk, finnes det revansjisme for militære nederlag?). Altfor mange har funnet en falsk trygghet i det og trøstet seg med at vår tid er så annerledes enn perioden da Mussolini og Hitler kom til makta. Forfatteren og journalisten Paul Mason anbefaler at vi i stedet ser på det han kaller samfunnets «hverdagsideologi», det ikke uttalte verdenssynet vi møter og fortolker verden med i vårt daglige virke. Fascismen kan vokse raskt når slike verdenssyn står for fall, hevder han. Før finanskrisen i 2008–09 rev teppet vekk under mange arbeiderklassefamilier i USA og Europa, tenkte for eksempel de fleste at markedsøkonomien fungerte godt og leverte noenlunde rettferdige resultater fordelingsmessig, at hardt arbeid lønnet seg, og at teknologiske framskritt trolig ville sørge for at barna ville få det litt bedre enn dem selv. Når slike antagelser svekkes eller går i oppløsning, samtidig som det mangler gode alternativer, kan fascismen slå rot i mye bredere lag enn i de gruppene som melder seg i fascismens første fase. Om den i tillegg får hjelp av ekstraordinære hendelser, som krig, terror og sosial nød, kan den på kort tid bli en dominerende politisk kraft, som undertrykker og slår ned alle andre politiske krefter – inkludert de borgerlige partiene som hjalp den ut av skyggene og inn i institusjonene.
En viktig forutsetning for fascistenes historiske seire var nettopp at det oppsto slike samfunnsmessige og ideologiske kriser, kriser som de etablerte politiske partiene og folkebevegelsene ikke hadde noe svar på. En krise er imidlertid ikke tilstrekkelig for å skape fascisme. For å lykkes må fascistene også skape en ideologi og et verdisystem som kan erstatte dagens dominerende verdisystem, der universelle menneskerettigheter, rettsstat og demokratiske friheter kan byttes ut med rasisme, mannlig dominans, dehumanisering og makt gjennom vold. Det kan høres lite attraktivt ut, men dette verdisystemet har den store fordelen at det både er tydelig og har en sterk indre logikk: Fascistene har et samfunnsprosjekt og en moralkode som angir hva som er rett, og hva som er galt, og så har de noen å frykte og avsky.311 Det kan være mot jøder eller muslimer, men også mot kvinner og skeive, og ikke minst mot transpersoner.312
538 kampen fortsetter
Her er vi inne på et annet viktig poeng: Fascismen henter energi og retning fra våre kamper. Som jeg forsøkte å vise i boka med samme tittel, kan fascismen forstås som en frykt for frihet.313 Selv om den ikke bare er reaksjonær, er den det også. Fascister hater rett og slett frigjøring, og det er ingen de hater mer intenst enn dem som frigjorde seg sist. Det ser vi også på frigjøringskampene de vender seg mot i dag, og fiendebildene de skaper seg. Skal man oppsummere det i én person, må det være Greta Thunberg.
Før koronapandemien stengte ned samfunnet, samlet ungdommer i mer enn 180 land seg jevnlig til klimastreiker, med krav om utfasing av fossilproduksjonen og reduksjon av verdens klimautslipp. Fridays for future var trolig en av de største sosiale bevegelsene i verdenshistorien. Også en annen sosial bevegelse hadde rystet etablerte forestillinger og maktstrukturer, med konkrete konsekvenser for maktutøvere og overgripere. Ved hjelp av emneknaggen #MeToo ble det skapt en samlende parole og et politisk fellesskap, som gjorde det mulig å snakke om trakassering, skjeve maktforhold og kvinneundertrykkelse på nye måter. Erfaringer som fram til da hadde vært isolert og individuelle, ble til et offentlig, kollektivt frigjøringsprosjekt. Inspirert av både Black Lives Matter og kvinnebevegelsen begynte også en ny generasjon amerikanske arbeidere å organisere seg i fagforeninger og kreve omfordeling av makt og rikdom. I 2024 kom det første gjennombruddet for det amerikanske bilarbeiderforbundet på flere tiår, og oppsiktsvekkende nok skjedde det i the deep south. Da stemte et stort flertall av de ansatte ved Volkswagen i Chattanooga i Tennessee for å organisere seg i United Auto Workers – til tross for hard motstand fra arbeidsgiveren og delstatens republikanske politikere, som truet med at arbeidsplassene ville forsvinne.314 Alle disse små, men viktige seirene har skapt reaksjoner fra høyresiden og en lyst til å skru klokka tilbake.
I denne boka har jeg forsøkt å vise hvordan det finnes et sammenfall mellom disse reaksjonære motbevegelsene. Mange av de «kontra-jihadistene»
Breivik lot seg inspirere av, ville trolig funnet seg langt bedre til rette i det iranske prestestyret, i Talibans Afghanistan eller i IS-kalifatet enn de gjør i et liberalt og sekulært demokrati. I Breiviks manifest handler svært mye om hvordan patriarkatet kan gjenetableres. «Den kanskje viktigste innsikten er at så mange av våre kvinner er forrædere», skrev han der. «Hvis man er uvillig eller ute av stand til å drepe kvinner på grunn av prinsipper om ridderlighet, skal man holde seg unna væpnede motstandsbevegelser og kanskje heller vurdere å starte enda en høyreblogg.»315 I vårt århundre er antifeminisme og hat mot skeive blitt like viktig som rasismen var for den opprinnelige fascismen.316
fascismen i maktens korridorer 539
De siste to tiårene har fascistene fått god drahjelp av flere sammenfallende kriser: Finans- og gjeldskrisen 2008–09; en klimakrise som bare så vidt har begynt å tvinge fram nødvendige, men upopulære tiltak; flyktningstrømmene, den oligarkiske makten over sosiale medieplattformer som Facebook, Instagram og Twitter/X; og ikke minst koronapandemien.317 Da pandemien traff verden i 2020, skapte frykten og isolasjonen mer paranoia, flere kaninhull som ble fylt med konspirasjonsteorier og dommedagsfantasier. Noe av dette har vært organisk, men mye av det skyldes også en aktiv vilje til å spre desinformasjon. Etter at Elon Musk kjøpte Twitter, slo han for eksempel av filtre og moderering som skulle beskytte brukerne mot å bli vist usann informasjon og bli trakassert av russiske trollfarmer. Innhold fra ukrainske redaktørstyrte medier ble nedprioritert eller til og med skyggeforbudt, mens folk som spredte feilinformasjon ble støttet og delt av Musk selv. I tillegg kommer Russlands egen informasjonskrig, som det er vanskelig å fastslå omfanget av, men som har den fordelen at den baserer seg på enkle, forståelige og tilsynelatende troverdige fortellinger.318
I dette klimaet har fascismen hatt gode vekstkår. Mange av de ideene vi for få år siden betraktet som absurde og slet med å skille fra psykiatriske diagnoser, lever nå sitt liv i den bredere kulturen. Flere steder i Europa ser vi hvordan sentrumspolitikere begynner å diskutere på premisser som for få år siden var forbeholdt tekster som Breiviks terrormanifest. Og hvem er fascistene da?
Hva vil fascistene?
I 2022 ga den svenske tankesmien Timbro ut rapporten Kommandohöjderna, inspirert av økonomene Daniel Yergin og Joseph Stanislaws bok med samme tittel, utgitt på svensk av nettopp Timbro i 1998. Yergin og Stanislaw lånte begrepet om kommandohøyder fra Lenin, som i sin tid hadde forsøkt å identifisere hva bolsjevikene måtte få kontroll over dersom de skulle seire.319 Akkurat som norske Civita fungerte som en viktig tilrettelegger for at de borgerlige ungdomspartiene skulle begynne å samarbeide med Fremskrittspartiets Ungdom – og deretter moderpartiene – kunne Timbro påta seg mye av æren for at Sverigedemokraterna rundt 2020 ble tatt inn i varmen av de andre høyrepartiene.320
I rapporten deres fra 2022 identifiserte forfatteren og juristen Adam Danieli, til daglig ansatt i det svenske justisdepartementet, «kommandohøydene»
540 kampen fortsetter
Det er store forskjeller på Project 2025s detaljerte planer for å demontere det amerikanske demokratiet og Timbros og den borgerlige Tidö-regjeringens angrep på det svenske. Mens det første bereder grunnen for en ny, ikke-demokratisk politisk orden, er det siste snarere et forsøk på å gjøre det parlamentariske demokratiet litt mindre representativt og folkestyrt – omtrent der de første Heritage-rapportene begynte for om lag tre tiår siden. Det reflekterer de høyst ulike styrkeforholdene i de to landene, mer enn noen stor prinsipiell forskjell. Og i begge land er det store spørsmålet: Klarer motkreftene å finne sammen?
I forbindelse med minnesmarkeringene for 22. juli 2024 intervjuet den svenske avisa ETC forskeren og forfatteren Tobias Hübinette, som har opplevd å havne på flere dødslister som følge av sitt antirasistiske engasjement. I månedene før hadde flere antifascistiske arrangementer, Palestina-demonstrasjoner og flyktninggrupper opplevd ulike former for angrep i Sverige. «Antirasister i offentligheten har tystnat», sa han i intervjuet. Mens han ble fotografert av avisa, ble han utsatt for rasistisk hets og kalt «underutviklet» av en forbipasserende, på grunn av sitt koreanske utseende. «Jag hör mycket värre saker hela tiden. Jag
fascismen i maktens korridorer 541 i det svenske samfunnet som LO, Arbeidernes Opplysningsforbund (ABF i Sverige) og leieboerforeningen. I likhet med Heritage Foundations «Project 2025» baserte rapporten seg på en slags teori om at venstresiden i realiteten kontrollerte samfunnet – det amerikanerne kalte «dypstaten», og som Timbro omtaler som «ettpartistaten».321 Den listet opp 14 punkter for å svekke den svenske arbeiderbevegelsens stilling i samfunnet, med anbefalinger om blant annet å angripe streikeretten og adgangen til sympatistreik, å avskaffe Arbeidsretten og å målrettet ramme arbeiderbevegelsens finansieringskilder.322 Journalisten Peter Gustavsson i den sosialdemokratiske nettavisa Rörelsen kalte det et målrettet angrep på sivilsamfunnet og folkebevegelsesdemokratiet.323 Omtrent samtidig kom nyhetene om drastiske kutt i mediestøtten, der uavhengige aviser som Arbetaren ble rammet hardt, og om at embetsmenn og -kvinner som arbeidet for regjeringens politikk, skulle begunstiges særskilt lønnsmessig. «Ett mer flagrant försök att politisera dessa tjänstemän får man leta efter», skrev lederskribenten Martin Liby Troein i Dagens Nyheter. Han satte det i sammenheng med Sverigedemokraternas verdensbilde, der det ikke finnes noen upartiskhet, men hvor du enten er for dem eller mot dem. «Det här är hösten då SD kopplar greppet om Sveriges höger. Och det sker på samma sätt som när Donald Trump tog makten över Republikanerna», skrev han.324
Därför är vi den första och främsta måltavlan när demokratin urholkas. Högerextremismen är inte stark nog att göra detta själva; runt om i Europa ser vi hur liberala och konservativa rörelser ger högerextremismen en tumme upp och underminerar demokratin. Det hela är en affär: liberaler får skattesänkningar för sina rika polare medan de högerextrema urholkar demokratin.326
Tilbake i fascismens krybbe
Våren 2024 var vi en delegasjon fra norsk LO som besøkte vår italienske søsterorganisasjon, CGIL. Utenfor hovedkvarteret deres i Roma holdt bevæpnede soldater vakt, slik de også gjorde utenfor alle større fagforeningsbygg i landet. Årsaken var at en demonstrasjon med flere tusen vaksinemotstandere og fascister hadde marsjert gjennom hovedstadens gater to år før og gått til fysisk angrep på bygget. Bevæpnet med metallstenger, køller og sprenglegemer hadde de tatt seg inn i bygningen, gjort fascisthilsen til overvåkningskameraene og begynte å ramponere alt inventaret, inkludert de antifascistiske kunstverkene på veggene. De forsøkte også å sette fyr på huset, men ga opp før de gikk videre.
Angrepet skilte seg fra de foregående årenes mange aksjoner mot muslimer, kvinner, innvandrere, venstreorienterte og homofile, ikke bare fordi ulvene her opptrådte i flokk, men fordi de følte seg sterke nok til å gå løs på noen som egentlig var sterkere enn dem. Angrepet i Roma var i tillegg ladd med symbolsk mening. Det vakte til live minner om hendelsene som innvarslet slutten på den italienske arbeiderbevegelsen for ganske nøyaktig hundre år siden. Da lyktes en relativt liten sammenslutning av krigsveteraner, studenter og kriminelle, ikledd svarte skjorter og bevæpnet med primitive våpen, i å terrorisere fagforeningene til underkastelse før de med kongens og de bor-
542 kampen fortsetter har vant mig», sa han.325 Samme dag skrev den svensk-irakiske journalisten og sosialdemokraten Ali Jundi at normaliseringen av høyreekstremismen hadde passert en grense i hans nye hjemland. Det dreide seg ikke bare om hverdagsrasismen, men om at den svenske regjeringen gikk inn for å ramme det finansielle og organisatoriske grunnlaget for sivilsamfunnet generelt og arbeiderbevegelsen spesielt. «Nu ifrågasätts människovärdet och friheten allt mer högljutt, utan någon större reaktion från de övriga, förutom av arbetarrörelsen», skrev Jundi.
gerlige partienes støtte tok livet av det italienske demokratiet. Som så mange fascister etter dem klarte de å framstille seg selv som løsningen på et kaos og en voldsorgie de selv hadde skapt. Gjennom sin organisering i kampgrupper, fasci di combattimento, ga de også verden navnet på et politisk fenomen som allerede hadde herjet i Russland, USA og flere europeiske land uten å ha noe navn: fascismen.
Den italienske forfatteren Antonio Scurati har kalt den første fascistføreren, Benito Mussolini, en tom beholder. Mer enn noe annet var han en kynisk maktpolitiker, som gjorde det som var nødvendig for å beholde makta. Selv om vi i dag husker ham som en voldsmann og diktator, var han også en av verdens første populister. Mussolini evnet å forenkle verden og gjøre den forståelig, og lovet egentlig ikke noen verdens ting. «Jeg er gårsdagens mann», sa han om seg selv. «Jeg er som et dyr, jeg værer det som kommer.» Scurati har kalt det «tomhetens overlegne taktikk»:
For hva er det man egentlig gjør, når man tar et skritt bakover? Resonnerer man, analyserer man, områr man seg? Nei, man værer. Og hva er det man værer når det politiske livet reduseres til ens egen lunefullhet? Nesten uten unntak misnøye. Og hva er vel den dominerende lukten, når et samfunn mister motet og forakter sine underliggende dyriske egenskaper? Den bitre lukten av frykt.
Sommeren 2024 gikk ulvene i flokk nok en gang. Etter et grufullt overfall på et dansekurs for barn i Southport i Storbritannia, der en 17 år gammel gutt stakk tre barn til døde, ble det delt en falsk nyhetshistorie om at det var en muslimsk båtflyktning ved navn Ali al-Shakati som sto bak. «Nyheten» ble raskt plukket opp og spredd av den russisk-kontrollerte Channel 3 Now og spredde seg som ild i tørt gress. Influenceren, kvinnehateren, menneskehandleren og den selverklærte muslimske konvertitten Andrew Tate la ut en video der han oppfordret følgerne sine til å gjøre opprør. Da opptøyene først var i gang, ble det heiet fram av verdens rikeste mann, Elon Musk, som aktivt bidro til å øke temperaturen ved å skrive at «borgerkrig er uunngåelig» – for femte gang på mindre enn ett år.327 I flere dager gjennomførte store grupper med høyreekstremister pogromlignende angrep på flyktningboliger og moskeer rundt om i Storbritania og forsøkte å drepe mennesker med mørk hudfarge. Selv om politiet raskt gikk ut og sa at gjerningsmannen hadde en psykiatrisk diagnose og kom fra en kristen familie, fortsatte opptøyene, helt til de ble møtt
fascismen i maktens korridorer 543
av en antifascistisk motmobilisering der folk slo ring rundt moskeer og boliger og jaget vekk fascistene.
Opptøyene framkalte en sterk følelse av frykt, langt utenfor Storbritannias grenser. Det er en følelse som i flere år har fått næring av koranbrenninger, hatprat, terroraksjoner og vold, og som jeg selv har sett på nært hold i mitt eget lokalmiljø. Etter at SIAN i 2022 fikk tillatelse til å gjennomføre en demonstrasjon på Tøyen torg i Oslo, fortalte mange av dem som jobber med barn og unge i bydelen, om hvordan det preget barna i form av dårlig søvn, uro og redsel. «De spurte foreldre, eldre søsken, ansatte på klubbene og lærerne sine om hvorfor noen hater dem, vil kaste dem ut av landet sitt, vil dem vondt», skrev flere av dem i et åpent brev.328
«Dessverre sliter jeg med å se lyset – det oppleves for dystert og mørkt, og kanskje mer enn noen gang», skrev Farukh Qureshi, bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Oslo og mangeårig aktiv i LO i Oslo, da støvet hadde lagt seg i Storbritannia.
Frykten jeg og mange andre kjenner på har foreldregenerasjonen kjent på omtrent siden de kom. Gjennom oppveksten hørte jeg mange ganger de voksne uttrykke usikkerhet. Frykten for framtiden er at «sånne som oss» en dag ville bli sendt ut av landet. Selv om akkurat det er lite trolig, kan det hende at man blir tvunget til å vurdere det. Men her hjemme er mitt hjem. Jeg skal ingen andre steder. Derfor har jeg valgt å ta kampen for meg selv, mine barn og alle andre som kjenner på fordommer, hverdagsrasisme og hat.329
Fascismen lever av frykt. Frykt for det fremmede, frykt for det flytende, frykt for frihet. Men den lever også på vår frykt – vår frykt for fascismen. Hva skal vi gjøre med det?