Gå inn i din tid
Thomas Hylland Eriksen i samtale med Dag Herbjørnsrud
© Res Publica, Oslo 2019 ISBN: 9788282260947
1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Overhaus. Illustrasjonen tar utgangspunkt i foto av Thomas Winje Øijord / NTB Scanpix. Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: 07 Media
Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Res Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.
www.respublica.no
Innhold
Innledning
Provokasjonen: Fra anarkisme via besteborgerlighet til sykdom 7
Der tusen ideer blomstret
Majorstua: 1980-tallet, Gateavisa og jappetid 43
Ølbryggere ut, kunnskapsarbeidere inn
Bislett: 1990-tallet, liberalisering og globalisering 91
På sporet av den tapte tid
Freia-uret: 2000-tallet, årtusenskiftet og en ny verdensorden 149
I koleraens tid
Youngstorget: 2010-tallet, 22. juli og verden av i dag 207
Tilbake til fremtiden
Furuset: 2020-tallet, Kina og klima 251
Navneregister 301
Innledning
provokasjonen: fra anarkisme via besteborgerlighet til sykdom
«Er da ikke noe vanskelig å legge på seg litt, vel? Du får spise mer, da!»
Hun mente det godt, kvinnen som tilfeldigvis overhørte hva
Thomas Hylland Eriksen hadde sagt i en lang NRK-korridor på vei mot radiostudioet en tidlig novembermorgen i 2016.
Noen måneder tidligere hadde den 54-årige sosialantropologiprofessoren blitt diagnostisert med kreft i bukspyttkjertelen. Legene var i tvil om hvor lenge han hadde igjen å leve.
I september 2016 hadde Hylland Eriksen gått gjennom en stor kreftoperasjon. Derfor hadde han denne høsten fått beskjed om å holde seg i ro. Ikke jobbe. Ikke anstrenge seg.
Og i hvert fall ikke møte en kald høstmorgen klokken 08:50 utenfor NRKs radiostudio for å delta i en halvtimes direktesendt og anstrengende P2-samtale om en ny bok. Likevel troppet han opp. Han risikerte både egen helse og behandlingen
av sin egen kreftsykdom, snaue to måneder etter operasjonen. Til tross for at han knapt kjente meg, forfatteren. «Jeg hadde bare kjedet meg hjemme likevel. Legene kan ikke styre alt. Jeg må gjøre det som er viktig», forklarte Hylland Eriksen mens vi trasket bortover de lange korridorene mot «Ekko»-studioet innerst i en avkrok på Marienlyst. Fra NRKs redaksjon hadde jeg fått vite at de ikke visste om noen andre i Norge som var egnet til en samtale om en bok om misforståelsene i både mediene og akademia. Selv om samtalen i liten grad skulle ta for seg sosialantropologi – mer kunsthistorie, statsvitenskap, filosofi og idéhistorie – var Hylland Eriksen den første og eneste NRK ønsket i studio.
Nedenfor kommer det frem hva som skjedde under denne ordvekslingen utenfor NRK-studioet. Men først trenger vi noe kontekst for å forklare hvorfor herværende bok, Gå inn i din tid, er blitt til. Hylland Eriksen – oppvokst i både Bodø i Nordland, Nøtterøy i Vestfold og Nairobi i Kenya – er tross alt
Norges mest omtalte akademiker. Siden gjennombruddet i 1990 er hans navn blitt omtalt over 9000 ganger i norsk presse, viser Mediearkivet Retriever, der alle landets avisartikler samles. Dette ser ut til å være hyppigere og mer omfattende avisomtale enn alle andre nålevende ansatte i norsk akademia. Faktisk er Hylland Eriksen nevnt oftere enn – for å ta noen andre velkjente navn – idéhistoriker Trond Berg Eriksen, statsviter Øyvind Østerud og filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen … til sammen.
Den eneste som har kunnet gjøre ham medierangen stridig, er statsviter og valgforsker Frank Aarebrot. Et arkivsøk på hele 1990-tallet viser at de kommer helt likt på topp – Aarebrot omtales kun i én artikkel mer. Men Aarebrot gikk bort
høsten 2017. Og selv han kunne ikke måle sin produksjon til over 50 utgitte sakprosabøker, enten som eneforfatter, medforfatter eller redaktør.
Hylland Eriksens første bok utkom på engelsk i 1988, da han var 26 år. Den omhandlet kulturelle forskjeller og identitet på Mauritius, øya øst for Madagaskar. Hans norske bokdebut kom året etter: Hvor mange hvite elefanter? Kulturdimensjonen i bistandsarbeidet (1989). Der ser han på norsk bistandspolitikk med et kritisk blikk. Siden har det gått i ett med én til fire bokutgivelser i året. I tillegg til alle sakprosabøkene kommer to romaner og én ungdomsbok. Samt en birolle i spillefilmen
Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta (2005).
Ikke alt har vært like vellykket eller blitt mottatt like heftig begeistret. «For et mas!» var tittelen på bokanmelder Mikael Godøs slakt av Hylland Eriksens første roman, Siste dagers heldige (1999). Romanen omhandler en gjeng nordmenn som samles i New Delhi etter at Norge har sunket i havet:
«Nå har han skrevet sine massive kunnskaper inn i en roman, og det skulle han sannsynligvis aldri ha gjort. Det store spørsmålet er om ‘Siste dagers heldige’ i det hele tatt kan kalles en roman», skrev kritiker Godø i Aftenposten. Avslutningen lød: «Hvis Thomas Hylland Eriksen plutselig en dag sank i havet og ble borte for godt, ville han blitt savnet. Men ikke som romanforfatter.» Det tok 13 år før hans neste roman utkom. Den ble lagt til Colombia.
De siste års kreftsykdom synes ikke å ha begrenset Hylland Eriksens produksjon. Muligens tvert om. Som om noe haster. I mars 2019 begynte han å sende ut en ukentlig podkast, «Hyllands verden». Målet er «å utforske hva det vil si å være menneske i det 21. århundre». Temaet i sesong én var smarttelefo-
nen. Frem til juni rakk han å publisere 12 episoder, på omtrent 45 minutter hver, hvor han samtalte med en kyndig person. Sendingene starter og slutter med hver sin dedikerte vignett: Han spiller disse tonene selv, på saksofon.
Hylland Eriksen har de siste årene vært saksofonist i progrockbandet Gentle Knife, som utga sin første CD, med samme navn, i 2015. I juli 2018 var han med da de spilte på «Night of the Prog»-festivalen, på det legendariske Loreley-berget mellom Frankfurt og Köln. Forsidebildet hans på Facebook viser Hylland Eriksen ikledd hvit kjortel og turbanlignende hodeplagg, mens han med innlevelse spiller saksofon sammen med resten av bandet på Loreley Amfiteater. I etterkant ble bandet positivt omtalt i progmusikkblader ute i Europa. Våren 2019 ble bandet nedlagt. Nedleggelsen skyldtes ikke en syk Hylland Eriksen, men at de andre bandmedlemmene hadde så lite tid.
Om ikke annet har Hylland Eriksen musikalsk kommet lenger enn da han opptrådte i private selskaper med duoen The Limers med vennen Iver B. Neumann, senere London School of Economics-professor, som spilte bass og sang. Eller da han slo på bongotrommer i Pigs for the Ancestors, et internt sosialantropologiband oppkalt etter Roy Rappaports moderne klassiker om Papua Ny-Guinea. Merkelig nok klarte Hylland Eriksen etter alt dette også å få lov til å bidra til soulbandet Lodin Lepp på begynnelsen av 2000-tallet. Årsaken var at den tidligere saksofonisten hadde flyttet til Volda.
I mai 2019 begynte Hylland Eriksen så med en ukentlig spalte om litteratur i Morgenbladet, noe han selv tok initiativ til. I sykdomsperioden har han nemlig fått lest en lang rekke bøker av alle slag, fra arkeologi til novellesamlinger, minst to i uken.
Den første boken han omtalte i sin nye litteraturspalte, var den koreansk-amerikanske forfatteren Min Jin Lees roman Pachinko, der hovedpersonen emigrerer fra Korea til Japan tidlig på 1900-tallet. Tittelen på Hylland Eriksens første spalte ble dermed «Det fellesmenneskelige i det koreanske». Han konkluderte med at «Lee viser hvordan det store er forbundet med det lille, og hvorfor det fellesmenneskelige alltid er unikt».
Hylland Eriksens favorittbok er James Joyces gigantiske og ugjennomtrengelige roman Ulysses (1922). Boken er en favoritt «på grunn av språket», påstår han. Han leste Ulysses på sengen under feltarbeidet på Mauritius, midt på 1980-tallet. Våren 2019 uttalte han følgende til Morgenbladet om hvorfor det er viktig å lese skjønnlitteratur, uavhengig av bakgrunn og interesser:
«Vi må skjerpe oss, lese mer, bredt og tilfeldig, slik at vi lærer noe av tidligere tider, andre mennesker og kulturer vi ikke visste vi ville lære av. Alt som kan stimulere den fantasien vi trenger veldig mye av for å komme oss gjennom dette århundret.»
I fjor vår innså forlaget Res Publica og undertegnede at noe burde gjøres i bokformat med Hylland Eriksen. Stort sett kommer han altså rimelig lett til orde – enten som ordmitraljøse i hurtige mediesaker eller via egne spalter, bøker og podkaster. Men det var på tide med en samtalebok der han både kan komme til orde i lengre drag og der professoren kan møte motstand. Dette er altså ingen intervjubok i klassisk forstand – mer et forsøk på dialog for å utforske utfordringene i vår samtid.
Første gang vi møttes for å prate om ideen til denne boken, var en varm dag tidlig i juli 2018 – på en café like ved hans bolig og ved Universitetet i Oslo. Han så bedre ut enn i november 2016, da jeg møtte ham i de tidligere nevnte NRK-loka-
lene, men han måtte under samtalen stadig ta medisiner. Et mål for denne boken ble da skissert: Å se fremover ved overgangen til et nytt tiår. Drøfte avgjørende trekk ved de siste tiårene opp mot vår tids aktuelle debatter. Se vår samtid i lys av vår nære fortid. Samt skue videre utover og innover i 2020-tallet. Det ble fem samtaler, med vekt på perioden 1980 til 2030. Samtalene har pågått fra september 2018 til januar 2019. Teksten er ellers oppdatert frem til september 2019.
Den første samtalen foregikk tidlig i september 2018 på en café ved Majorstua, der vi blant annet drøftet effekten av de ideologiske kampene på 1980-tallet. Stedet ble valgt fordi Hylland Eriksen fra 1980 hadde sine formative voksenår i et anarkistisk Gateavis-miljø i en forfallen tregård like ved, i Hjelms gate 3. Den andre samtalen ble tatt i det gamle Frydenlund Bryggeri, nå kjent som det nye universitetet OsloMet. Temaene kretset blant annet rundt det nye kunnskapssamfunnet på 1990-tallet og tiåret etter Berlinmurens fall. Til den tredje samtalen møttes vi ved Freia-uret på Egertorget for å drøfte den nye tid, årtusenskiftet og «øyeblikkets tyranni» på 2000-tallet. Den fjerde samtalen tok vi ved Regjeringskvartalet og Youngstorget, der vi skuet utover ødeleggelser som ennå manifesterer seg etter 22. juli-terroren ved slutten av 2010-tallet. I den femte og siste samtalen prøvde vi å se fremover og inn i det kommende tiåret, 2020-tallet. Vi fant ut at det beste stedet for å diskutere ulike fremtidsvyer for Norge ville være Bakeriet på Furuset Senter – et område Hylland Eriksen er velbevandret i etter sin mangeårige forskning på Groruddalen.
Noen vil kanskje synes det er underlig at samtalene med Norges erkekosmopolitt kun har foregått i hans egen hjemby – bortsett fra at den akutte kreftsykdommen kan være en forklaring. Hyl-
land Eriksen har jo tidvis vært mer i Kenya og Ghana og på Mauritius og Trinidad enn i Norge. Mer på Nøtterøy – en øy et par skippertak fra Tjøme, Færder Fyr og Oslofjordens havvei ut i den store verden – enn i hovedstaden. Men som det kommer frem i løpet av samtalene, kan det også ligge noe annet bak dette at vi har vært kortreiste i samtalene for denne boken. Hylland Eriksen er nemlig blitt mer lokalpatriotisk.
Politisk har sosialantropologen vandret fra Unge Venstre via Miljøpartiet De Grønne (MDG) og i stadig mer rødgrønn retning, noe som kommer frem i siste kapittel. Han var vel å merke lokalpatriot også i kommunevalget i 2007. Da sto Hylland Eriksen på 23. plass på listen til Oslo Byaksjon, ledet av rabulist Erling Fossen. Til sammenligning sto filosofihøvding Arne Næss på 65. plass for Miljøpartiet De Grønne. Valget gikk ikke spesielt bra for byaksjonistene. Foran stortingsvalget 2009 meldte sosialantropologen overgang til Næss’ parti. For de velgere som da led valgets kvaler i møte med småpartiene, oppsummerte Driva, lokalavisen i Surnadal på Nordmøre, situasjonen slik:
De Grønne har dei ‘kulaste’ tilhengarane blant den intellektuelle eliten i Oslo, som rikssynsar Thomas Hylland Eriksen, medan bildet som vert teikna av Demokratene er gamle menn som vil halde Norge mest mogleg kvitt. Kristent samlingsparti er så knytt til Bibelen som politisk rettesnor at ingen hadde nøla med å kalle dei fundamentalistar om dei hadde vore muslimar.
De fem samtalene våre er blitt utdypet og oppdatert gjennom skriftlig kontakt i ettertid. Våre muntlige siteringer fra bøker og artikler er blitt faktasjekket og justert. Slik er teksten og samta-
lene blitt oppdatert frem til høsten 2019 – med kort tid igjen til det nye tiåret. Vi har vektlagt det vi mener har vært viktig for vår tid, med en del nødvendige eller unødige avsporinger.
Etter samtalene med Hylland Eriksen skulle jeg prøve å oppsummere de åtte timene med opptak i én setning. Jeg tenkte. Det tok sin tid. Så skrev jeg ned: «Gå inn i din tid». Jeg vet ikke hvorfor det ble disse ordene, men det føltes riktig. Dermed ble det også bokens tittel.
Først noen uker etter at boktittelen var foreslått, kom jeg på at denne imperativsetningen jo er en linje i Nordahl Griegs dikt «Til Ungdommen». Grieg skrev diktet i august 1936 – syv år før han ble skutt ned over Berlin. Diktet ble til etter oppfordring fra Arbeiderparti-politiker og tidligere Mot Dag-medlem Trond Hegna, som organiserte Studentersamfundets russefest samme høst. Borgerkrigen i Spania raste. Verden ulmet.
Hegna lurte på om Grieg skulle ha et dikt liggende som kunne være en «dikterisk bekjennelse til menneskehetens fremskridt i videnskap og kunst». Grieg satt på kysten i Ny-Hellesund i Søgne i Vest-Agder. I løpet av en drøy uke sendte han tilbake et nyskrevet dikt. Det åpner slik: «Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!»
Mens andre og tredje strofe lyder:
Kanskje du spør i angst, udekket, åpen:
Hva skal jeg kjempe med, Hva er mitt våpen?
Her er ditt vern mot vold, Her er ditt sverd; troen på livet vårt, menneskets verd.
Muligens vil noen betrakte diktet som en klisjé i dag. Ikke var det beregnet på en Gateavis-rabulist eller topptung akademiker heller. Men like fullt mener jeg at ordene «gå inn i din tid» sier noe avgjørende om Hylland Eriksens virke. Både da han søkte seg til Gateavisa og et rødt, falleferdig hus i Hjelms gate, og når han nå bor i et stort, hvitt hus i fasjonable John Colletts allé i nærheten av Ullevål Stadion. Men også for slike sosialantropologer er enkelte grensedragninger og samtidskamper viktige. Som da han i et intervju hjemme hos seg våren 2018 hevdet, med begrenset faktagrunnlag: «Dette er Berg. Hagebyen ligger omtrent 150 meter unna. Det er elitister som for eksempel Kjetil Rolness som bor i Ullevål Hageby.»
Er det én norsk akademiker i vår tid som har gått inn i sin tid, på nær sagt alle tenkelige og utenkelige felter, og som, viktigere, kan være et forbilde også for nye generasjoner når det gjelder å engasjere seg i verden – så er det vel Thomas Hylland Eriksen. Og i bunnen – uansett om han gitarspiller Hærverks «Jeg er et produkt av 70-åra» på Mauritius eller om han forsvarer poeten Sumaya Jirde Ali i dagens Norge – så synes det å hvile en tro på det allmennmenneskelige. Hans nettside har siden 1996 hatt navnet «Engaging with the world»: Engasjér deg i verden. Gå inn i din tid.
Det bør presiseres at Hylland Eriksen ikke selv har skrevet alle de tidligere nevnte ni tusen artiklene i norske aviser. Han er stort sett blitt intervjuet eller referert til. I tre tiår har norske journalister visst at de alltid kan ringe ham for å få en kommentar med faglig tyngde, overraskende perspektiver og presise tittelpoenger. Revolverintervjuer, dybdeintervjuer, pamflettaktige utspill. Sosialantropologen gjør det meste for å gjøre nordmenn litt mer opplyste. Eller kanskje bare litt mer provoserte.