Felleselementprosjekter

Hvordan kan effektive tiltak nå flere? Og i hvilken grad kan vi si at kunnskapsbasert praksis når ut til dem som trenger det?

De få som mottar et tiltak kan ha stor nytte av det. Men stor effekt for få har liten folkehelseeffekt. Da kan det være bedre med tiltak med mindre effekt, men som når mange. Slik får vi større rekkevidde og det har større innvirkning på folkehelsa, sier John Kjøbli, som leder Seksjon forebygging og behandling.

Han understreker at det vi ønsker oss naturligvis er begge deler.

– Vi ønsker oss stor effekt og stor rekkevidde. Men der er vi ikke i dag. Utfordringen er at vi ikke klarer å hjelpe mange nok godt nok, sier han.

Han viser til studier som forteller at effekten av tiltak ikke har økt de siste årene, tvert imot har effekten av noen tiltak blitt mindre. Vil det si at tiltak som er blitt brukt ikke virker? Det kan se slik ut.

– Kanskje vi må tenke nytt for å få bedre effekt. For eksempel har 3,5 prosent av norske unge mellom fire og 18 år diagnosen atferdsforstyrrelse, og bare 0,4 får hjelp. Vi ser altså at effekten er for dårlig og for få mottar den støtte de trenger, ifølge Kjøbli. Det samme ser man i barnevernet: 2,5 prosent får forskningsbaserte tiltak, resten vet vi ikke helt hva får. Noe av grunnen er at vi ikke får iverksatt programmene til alle som trenger dem.

– Man kan sammenligne det med utviklingen av mobiltelefoner: Programmene har ikke endret seg, men mobilen har utviklet seg etter brukeren. Her må det foregå en samutvikling som gagner de som trenger det. Det er to løsninger, slik vi ser det. Det er felleselementer og optimalisering. Da kan vi øke effekt og rekkevidde. Som med mobiltelefonene, må programmene bli bedre over tid. Vi åpner programboksen, tar ut det virksomme, fjerner det som ikke har effekt og øker implementerbarheten. Da trekker vi ut de elementene som hyppigst forekommer i programmene, og fjerner «daukjøttet», sier Kjøbli.

Kjøbli er også opptatt av hvor viktig det er å være ute i tjenestene når man skal arbeide med nye forskningsprosjekter.

– Slik kan vi bygge en bro mellom forskning og praksis, og på denne måten oppnå god folkehelse. Vi kan få det beste ut av ressursene vi har, sier han.

Denne tankegangen ligger til grunn for seksjonens to felleselementprosjekter: Kjernebarnevernet og KORT.

– Vårt hovedmål med denne arbeidsformen i prosjektene, og årsaken til at vi har startet opp, er at vi ønsker å nå ut til flere. Det er også en forutsetning at arbeidet bygger på grundig forskning, sier Kjøbli.

Kåre S. Olafsen er barnevernsforsker i Seksjon forebygging og behandling. Foto: RBUP

– Slik det er i dag er veiledningstilbudet som barnevernet gir til foreldre i Norge veldig forskjellig fra sted til sted. Det mangler retningslinjer for veiledningsarbeidet som skal gjøres ved alvorlig problematikk, som for eksempel når foreldre bruker vold, sier barnevernsforsker Kåre S. Olafsen.

Sammen med sine kolleger i Seksjon forebygging og behandling jobber han med å identifisere elementer i virksomme veiledningsmetoder i barnevernet, for å kunne tilpasse hjelp til familier med alvorlige og sammensatte utfordringer. Han peker på hvor skadelig det kan være for barns utvikling å leve med mishandling og omsorgssvikt, og at det derfor er viktig å sette inn tiltak som virkelig kan endre foreldrenes måte å gi omsorg på.

– Vi må ta i bruk metoder som vi vet er virksomme i

foreldreveiledningen. En måte å finne disse er å se på hva tiltakene som faktisk fungerer har til felles, og så bruke disse felleselementene, mener forskeren. Han hevder at veiledningsprogrammene som er tilgjengelige kan være vanskelige å bruke på grunn av sammensatte utfordringer i familiene det handler om.

Spørsmålet om hvilken veiledning som skal gis til foreldre griper inn i debatten om vi skal ha et velferdsbarne

vern eller et kjernebarnevern. Det er blitt fremstilt som et spørsmål om veiledningen skal bli generell og smøres tynt utover, eller om barnevernet skal konsentrere seg om å få god nok kompetanse på de tyngre tilfellene.

– En viktig diskusjon dreier seg om konsekvensene av at det brukes mye kapasitet og ressurser på noen uspesifikke tiltak som barnevernet ikke nødvendigvis har best kompetanse på. Etter min mening bør barnevernet heller jobbe med de tyngste sakene, og få en spisskompetanse på dette. Det ser uansett ut til å være helt klart at vi må ha en annen tilnærming for å jobbe med disse familiene, sier Olafsen.

Dette er noe av bakgrunnen for arbeidet i prosjektet Kjernebarnevernet.

– Å kunne arbeide systematisk og forskningsbasert med foreldre-barn-relasjonen gir en viktig kompetanse som bør finnes i kommunalt barnevern. Vi ønsker å identifisere betydningsfulle og virksomme felleselementer fra de effektive programmene vi har for foreldre som mishandler og svikter i omsorgen av sine barn. I Kjernebarnevernsprosjektet ser vi også på hvordan felleselementer kan brukes i praksis, sier han.

Han peker på at det finnes effektive foreldreveiledningsprogrammer som retter seg mot kvaliteter i relasjoner, og mener at en nøkkelfaktor er å veilede foreldre i å bedre sin samspillskompetanse. For barnevernet betyr det ofte et konkret arbeid med samhandlinger mellom foreldre og barn i hjemmet.

– Høsten 2019 ble vi ferdige med å identifisere felleselementer ut ifra et stort litteratursøk på effektive foreldreveiledningsmetoder ved omsorgssvikt og mishandling av barn, forteller han.

Videre undersøker forskerne hvordan disse felleselementene kan brukes i kommunalt barneverns foreldreveiledning. Felleselementene kan for eksempel dreie seg om hvordan en skal arbeide med motivasjon for endringsarbeid, om det direkte arbeidet med samspill mellom omsorgsgiver og barn, om ulike foreldrestrategier og hvordan en skal forstå barnets bidrag samt hva slags informasjon det er viktig å gi til foreldre når det forekommer ulike former for omsorgssvikt og mishandling av barn. – Vi mener at siden det kan være vanskelig å gjennomføre veiledningsprogrammer i sin helhet, åpner det muligheter for barnevernet til å ha et repertoar av felleselementer til rådighet. På denne måten vil man kunne tilpasse hjelpen til ulike familier med sammensatte utfordringer, sier Olafsen.

Felleselementene vil også kunne tilpasses lokale forhold, mener han, men understreker at det må forskes mer på bruken av disse. Det er vanskelig å få foreldre i denne gruppen med på kontrollerte effektstudier. Forskningsmetoden kan bare gjennomføres hvis mange deltar. RBUP satser derfor på å gjøre godt kontrollerte studier av enkeltfamilier, i såkalte tidsserieanalyser. I denne metoden er det mange måletidspunkter underveis i veiledningen.

Felleselementer er avgrensbare praksisteknikker eller strategier som brukes som del av et større veiledningsprogram. Et viktig mål i prosjektet er at felleselementene kan inngå i et individualisert og systematisk opplegg for familien, hvor kunnskapen som ligger til grunn kan benyttes til å ta beslutninger sammen med både barn og foreldre.

– I Kjernebarnevernet er vi nå i gang med å etablere samarbeid om opplæring i felleselementer for familieveiledere i barneverntjenesten i Bydel Gamle Oslo. Vi drar veksler på ressurser internt på RBUP, hvor fagfolk fra undervisning velvillig stiller opp, og vi har gjort avtale med Utvecklingscentrum för barns psykiska hälsa i Göteborg, som er en svensk søsterorganisasjon til RBUP. Vi utvikler også nå et samarbeid med Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge, NUBU, sier Olafsen.

Han forteller også om arbeidet med å utforme en håndbok i bruk av felleselementer i foreldreveiledning ved omsorgssvikt og mishandling. Denne veiledningen vil benyttes sammen med en systematisk utprøving i barneverntjenesten fra høsten 2020. ” Å bruke felleselementer kan være en måte å sikre at en tar i bruk best mulig tilgjengelig vitenskapelig kunnskap. Kåre S. Olafsen

I forskningsprosjektet KORT utvikles et forebyggende transdiagnostisk tiltak for skolehelsetjenesten. Tiltaket er ment for ungdom i aldersgruppen 12–18 år med emosjonelle eller psykiske vansker, som er i kontakt med skolehelsetjenesten.

Mellom 15 og 20 prosent av alle norske barn og unge opplever psykiske plager og forekomsten øker. Av disse tilfredsstiller åtte prosent til en diagnose, og omtrent fem prosent behandles i dag i spesialisthelsetjenesten. Det er kommunene som i økende grad har ansvaret for oppfølging av disse.

– Dette er en utvikling som understreker viktigheten av å tilby effektive førstelinjetjenester. Skolehelsetjenesten har en unik posisjon til å nå barn og unge, og bruk av forskningsbaserte tiltak er lite utbredt, forteller Anneli Mellblom, som er forsker i Seksjon forebygging og behandling.

Mellblom forteller videre at tiltakene som finnes ofte er tidskrevende og dyre, de er utviklet i en annen kontekst og ikke tilpasset ungdom eller norske forhold.

– Selv om samtidig tilstedeværelse av flere psykiske vansker er vanlig, retter tiltakene seg ofte mot én type vansker, for eksempel angst. For å nå ut til flest mulig barn og unge vil vi utvikle et forskningsbasert tiltak som kan benyttes på tvers av vansker og gjennomføres i skolehelsetjenesten, sier hun.

Studien bak tiltaket bygger på kunnskap fra en kartleggingsundersøkelse gjennomført i 2019, som handlet om hvordan helsepersonell i kommunen arbeider med psykisk helse blant ungdom. Det er i tillegg gjort en systematisk litteraturgjennomgang hvor man har identifisert emosjonsreguleringselementer i effektive tiltak.

– Kunnskapen vil, sammen med fokusgruppeintervjuer med brukerne, bidra til innholdet i en samutviklingsfase. Denne vil være med ungdom, klinikere og forskere, og skal ligge til grunn for utvikling, testing og optimalisering av et nytt tiltak som retter seg mot emosjonsregulering blant ungdom, forteller Mellblom.

Gjennom samutviklingsfasen vil de ulike tiltakselementene vurderes og tilpasses brukernes behov. – Det nye tiltaket vil testes og evalueres gjennom en tidsseriestudie i flere skolehelsetjenester. Etter denne vil

Anneli Mellblom er forsker i Seksjon forebygging og behandling.

vi gjennomføre kvalitative intervjuer for å evaluere om elementene oppleves meningsfulle og implementerbare for ungdom og klinikere, sier hun.

Prosjektet startet 2019, vil vare frem til 2025 og samarbeider med forskningssenteret PROMENTA ved Universitetet i Oslo, University of Amsterdam, Pennsylvania State University, Universitetet i Washington og Islands Universitet.