10 – Epilog

I Norge foreligger det fra før to bøker om dekadansen. Per Buviks arbeid har bare unntaksvis vært relevant for denne undersøkelsen. Buvik har ingen referanser til norsk dekadansedebatt eller litteratur om dekadansen i Norge i dette tidsrommet – som Collins bok Kunsten og Moralen (1894) eller Christensens Unge Nordmænd (1893). Norsk resepsjon, diskusjon og kritikk av dekadansen er fraværende. Verdien av Buviks tilløp til Ibsen-analyse ligger i å sette Ibsens siste drama inn i et internasjonalt perspektiv. Han har interessante iakttakelser om dekadansen i Ibsens Naar vi døde vågner (1899). Buvik ser en forbindelse mellom Irene hos Ibsen og det bibelske Salome-motivet. Salome danset for Herodes og forlangte Johannes’ hode som belønning. Buvik beskriver henne som en kombinasjon av naiv ungpike og farlig morderisk kvinne.691 Han nevner også Medusa-motivet, som faktisk forekom i debatten om Ibsens kvinneskikkelser. Men assosiasjonspotensialet til dekadansebegrepet på 1890-tallet var på ingen måte begrenset til slike mytologiske motiver.

Per Thomas Andersen har tatt for seg fire nordiske dekadanseromaner i tidsrommet 1880–1900. Hans analyser av Garborgs

691 Per Buvik 2001. «En norsk Salome (Henrik Ibsen).» Dekadanse. Oslo, Pax, 160–172.

Trætte Mænd og Ola Hanssons Sensitiva amorosa har vært særlig relevante for dette arbeidet. Andersens fremstilling av Nietzsche og dekadansen har også vært opplysende. Andersen betegnet forsøket på å redusere Arne Dybfests dekadanse til et «abnormt erotisk følelsesliv», som en «innsnevrende» tolkning av dekadansebegrepet.692 Ved å studere de sammenhenger der ordet «abnorm» forekom, kunne dette perspektivet utvides. Idéhistorisk sett er det likevel uinteressert å skille ut en akseptabel litteraturvitenskapelig forståelse av dekadansen fra de historiske aktørenes oppfatninger, slik Andersen ønsket:

Den manglende problematiseringen av forholdet mellom naturalisme og dekadanse hos Christen Collin beror – som vi skal se – på manglende kriterier ut over det rent moralske engasjement. Christen Collin opererte ikke med kvalifiserte litteraturhistoriske oppfatninger verken av naturalismen eller av dekadansen. Han brukte begrepene nærmest om hverandre i binær opposisjon til sitt eget bjørnsonianske litteratursyn.693

Som vi har sett, var Collin en markant kritiker av Ibsens kvinneskikkelser på 1890-tallet. Uansett hvor «gale» eller riktige den tidens tanker kan arte seg for oss i dag, er det historikerens oppgave å belyse aktørenes forutsetninger. Uten å rekonstruere assosiasjonene til dekadansebegrepet på 1890-tallet kan man ikke forstå epokens mentalitet.

Mens Andersen spente opp et meget bredt lerret og skrev interessant om dekadanse i historiefilosofisk sammenheng tilbake til antikken,694 har denne boken undersøkt dekadansebegrepet gjennom de ord og forestillinger som er assosiert med det i offentligheten med særlig henblikk på Ibsens kvinneskikkelser.

692 Per Thomas Andersen 1992. Dekadanse i nordisk litteratur 1880–1900. Oslo, Aschehoug, 57. 693 Andersen 1992, 164. 694 Andersen 1992, 81–116.

Andersen påviste godt tendensen i norske litteraturhistorier til å plassere dekadansen både utenfor og innenfor naturalismen. Han har helt rett når han sier: «Collins bruk av dekadansebegrepet er en parallell til bruken av bohembegrepet som skjellsord i 1880-årene.»695 Men det var ikke bare Collin som trakk denne parallellen. Det var faktisk en kontinuitet mellom 1880-tallets bohemer og 1890-tallets dekadenter. Gunnar Heiberg (1857–1929) er et godt eksempel: Han skrev et dikt som ble publisert som innledning til Hans Jægers bok om Kants fornuftskritikk allerede i 1878.696 Dermed ble Heiberg definitivt regnet som en del av bohemen. Halvor Foslis forsøk på å utdefinere ham og andre bohemer fra kretsen for å marginalisere Hans Jæger, må tilbakevises.697

Gunnar Heiberg hadde nådeløst hengt ut moralisten Ramstad i skuespillet Kong Midas i 1890. Mange mente å se et ondskapsfullt portrett av Bjørnson i denne dramatiske personen. Heibergs drama Balkonen (1894) og den omtale dramaet fikk i pressen utløste fire år senere Bjørnson-tilhengeren Christen Collins kritikk av dekadansen. Det finnes også en biografisk kontinuitet: Hans Jæger hadde beskrevet den frie kjærlighet og sitt eget selvmordsforsøk i En Dag af mit Liv (1888). Fra Kristiania-Bohêmen (1885) endte med et selvmord. I 1892 skjøt den unge bohemen Vilhelm Solheim seg. Arne Dybfest ble anklaget for ikke å ha forhindret selvmordet. Han døde noen måneder etter og begikk antagelig selvmord. Man kritiserte ungdommens og studentenes livsstil og skyldte på bohemen. Carl Nærup utropte, som vi har sett, senere Dybfest til Norges eneste dekadent.

Det finnes en stor litteratur om dekadente kvinneskikkelser på 1890-tallet. Mye av dekadanselitteraturen internasjonalt sett

695 Andersen 1992, 171. 696 [Hans Jæger og Gunnar Heiberg] 1878. Kants Fornuftskritik og En Soirée Dansante. Christiania, Forfatterens Forlag. 697 Halvor Fosli 1994. Kristianiabohemen. Oslo, Det Norske Samlaget, 8.

ble også skrevet av kvinner.698 I denne boken har én kvinnelig dekadanse-forfatter stått i sentrum, nemlig den tyskspråklige baltiske forfatterinnen Laura Marholm. Grunnen er at hun var viktig i skandinavisk offentlighet og skrev om Ibsen i hele tidsrommet 1890–96.

Kritikken av bohemen var ikke avsluttet med de juridiske prosessene mot Hans Jæger og Christian Krohg på 1880-tallet. Collins moralske kritikk av dekadanselitteraturen i 1894 var en fortsettelse av oppgjøret med bohemen. Han var slett ikke den eneste kritikeren. I et intervju med Jakob Breda Bull i en dansk avis i 1894 ble den norske forfatteren spurt om sin mening om den «norske Bohême». «Hos os er den færdig», svarte han. «Dens Mission var endt, da Hans Jæger blev Handelsbetjent i Paris.»699 Bull fremhevet også at Georg Brandes’ innflytelse hadde vært stor. Men nå var den på retur fordi Christen Collin hadde innledet et oppgjør med brandesianismen. Bull så sporten som et alternativ til denne usunne innflytelsen, og nevnte slagordet «en sunn sjel i et sunt legeme» som ideal. Man kunne ikke leve på Brandes’ moral:

Norge har spenderet én Generation af sin Ungdom paa Brandes’ Experimenter. Norge har ikke Raad at spendere én til. Vi er begyndt at reparere. Knejpegenierne dør deres naturlige – og tidlige – Død. Frithiof Nansens Generation er dem, der skal bygge det nye Aarhundrede.700

698 Jf. F.eks. Elaine Showalter1993. Daugthers of Decadence. Women Writers of the Fin-de-Siècle. London, Virago Press; Liz Constable 1997. «‘Fin-de-siècle’ Yellow Fevers: Women Writers, Decadence and Discourses of Degeneracy.» L’Esprit Créateur, Vol. 37, No. 3, The Politics and Aesthetics of Contamination and Purity / La Politique et l’esthétique de contamination et de pureté, 25–37. 699 [Anonym] 1894. «Et Besøg hos Jacob B. Bull.» Dannebrog 17.04. 700 [Anonym] 1894. «Et Besøg hos Jacob B. Bull.» Dannebrog 17.04.

Bull var ingen uhildet kommentator. I intervjuet henviste han til sitt drama Alvorsmænd fra 1891, som kritiserte Kristianiabohemen. I samme åndedrag avskrev Bull den litterære dekadansen som passé. «Jeg mener, at den saakaldte literære Dekadence, der tror sig at skulle indvarsle et nyt Aarhundre, blot afvarsler det gamle.»701 Halvor Fosli hevdet at den stigmatiserende bruken av bohemordet ble mer sjelden etter 1890, for «på 90-talet hadde ordet bohem fått ein meir uskuldig og sjarmfull klang».702 Dette stemmer dårlig overens med kampanjene mot dekadansen på 1890-tallet, der bohemen ofte nevnes i samme åndedrag. Men begrepet «dekadanse» ble aldri drøftet i Foslis bok om Kristianiabohemen – til tross for at han flere steder siterete Garborgs roman Trætte Mænd.

Når bohemen og dekadansen smeltet sammen til ett begrep i offentligheten, skyldtes det også at dekadansen bevarte forbindelsen til darwinismen og naturalismen fra 1880-tallet. Mange annonserte en vending fra den objektive beskrivelse av samfunnet til subjektiv opplevelse av tanker, følelser og stemninger. Likevel forlot man ikke naturalismen. Hvordan kan dette ha seg? Mye av svaret består i at den subjektive følsomheten ble oppfattet som en del av naturen. Den subjektive vendingen var betinget av en økt nervøsitet knyttet til degenerasjon, atavisme og hysteri. Den dekadente hovedpersonen i Garborgs Trætte Mænd prøvde å forklare sin psyke naturalistisk, gjennom arvelighet. Den svenske dekadanseforfatteren Ola Hansson snakket om «subjektiv naturalisme».703

Dette begrepet gjør det mulig å forstå videreføringen av naturalismen i dekadansen. Selv om dekadentene ofte snudde seg vekk

701 [Anonym] 1894. «Et Besøg hos Jacob B. Bull.» Dannebrog 17.04. 702 Halvor Fosli 1994. Kristianiabohemen. Oslo, Det norske Samlaget, 447. 703 Jf. «Ola Hanssons ‘subjektiva naturalism’ i teori och tillämpning.» I: Arne Widell 1979. Ola Hansson i Tyskland. Uppsala, AB Lundequistska Bokhandeln, 48 ff.

fra samfunnets forfall og beskrev sitt eget, så kom jo mye av samfunnet til uttrykk gjennom skildringen av individets forfall. Garborgs dekadanseroman Trætte Mænd er et godt eksempel på dette. Den skildret ikke bare en individuell lidelseshistorie, men beskrev mentalitetsskiftet fra 80- til 90-årene.704 Det kan selvsagt likevel være forskjeller mellom naturalisme og dekadanse når det gjelder stil, fortellermåte og andre ting litteraturanalysen kan avdekke. *

Til tross for at Per Buvik valgte Ibsens siste stykke som et eksempel på dekadanse i sin bok, var det ingen av de konservative avisene i Norge som var opprørt da Ibsens dramatiske epilog Naar vi døde vaagner kom ut. Aftenposten var til og med begeistret for Irene:

Stykkets centrale og interessanteste Figur er «den reisende Dame» Irene. – Ibsen har i sine senere Dramaer skabt en Række betydelige og originale Kvindeskikkelser: Fruen fra Havet, Rebekka West, Hedda Gabler, Hilde, Rita, Ella. Men af alle hans Kvindeskikkelser synes Irene mig at være den betydeligste og originaleste, – denne deilige Sfinx, som inspirerer Kunstneren og daarer Manden, som higer mod Livets Lykke med al sin varmblodige Naturs Kraft, og som – ligesom Shakespeares Kvinder – kun kan elske og hengive sig til en eneste Mand og dør, da hendes glødende Kjærlighedstørst ikke bliver stillet.705

Da avisen nevnte stykkets symbolisme, var det som et kompliment.706 Morgenbladet roste også «det koglende i disse Sætninger,

704 E. Tjønneland 2016. «Etterord.» I Arne Garborg [1891] 2016. Trætte Mænd. Stamsund, Orkana Akademisk, 311–368. 705 Når vi døde vågner anmeldt av Kristofer Randers i Aftenposten 22.12. 1899. 706 Stykket er «[…] i sin dybere Mening» «en symbolistisk Allegori – vel en af de merkeligste og dybsindigste, en Digters Fantasi nogensinde har formet.» Randers 1899.

der bag sin ligefremme Mening synes at have en dybere, saa det altid klinger, som om der spilles paa flere Strenge samtidig».707 De norske konservative avisene benyttet ikke det vokabularet som ble assosiert med dekadansen på 1890-tallet. Symbolismen, som tidligere var et tvetydig og litt mistenkelig fenomen, var nå akseptert.

Men den svenske anmelderen Wirsén ga seg ikke. Per Rydén oppsummerte hans Ibsen-kritikk slik: «Ju längre man kommer i Wirséns kritik av Ibsen, desto mer mekanisk, upprepande och negativ blir den.»708 Wirsén konstaterte nå lakonisk at man oppførte Ibsen overalt i verden. Man ble dessverre ikke trett av å «lofprisa symbolismen i Bygmester Solness eller den monstruösa handlingen i Lille Eyolf».709 Ibsen skapte mer og mer «symbolistiske skuggbilder» og stykket var «alldeles utan verkligt idéinnehåll». Dramaet var derfor «en med kraftiga repliker späckad framställning af abnormiteter».710

Noe nytt hadde likevel skjedd når man klistret merkelappen «abnorm» på Ibsens kvinneskikkelser. I sin anmeldelse skrev Edvard Brandes: «Indvendingerne samle sig i det Hovedpunkt: hvorfor har Digteren gjort Irene sindssyg, og hvorfor vil Rubek, der jo ikke er vanvittig, foretrække den abnorme Kvinde fremfor den smukke og fornuftige Maja?»711

707 Når vi døde vågner anmeldt av Nils Vogt, Morgenbladet 21.12 1899. 708 Per Rydén 2005. «Att hålla domedag över en annan – Carl David af Wirséns kritik av Henrik Ibsen.» I: Ystad / Brynhildsvoll / Lysell red. «bunden af en takskyld uden lige» – Om svenskspråklig Ibsen-formidling. Oslo, Aschehoug, 229–289. Her: 269. 709 Wirsén 1900. Når vi døde vågner anmeldt i Post och inrikes tidningar 8.01. 710 Wirsén 1900. 711 Når vi døde vågner anmeldt av Edvard Brandes i Politiken i 20.12 1899. Også Social-Demokraten (23.12 1899) konkluderer med at stykket gjorde at man ble grepet av «glæde over denne stærke, straalende tro paa kjærligheden og dens ret i livet».

For Brandes var det ikke noen innvending mot stykket at Ibsen skildret en slik abnorm kvinne. Tidligere hadde betegnelsen vært tilstrekkelig for de konservative kritikerne til å slakte dramaene. Brandes gjorde Irene til hovedpersonen og hevdet at den som ikke lenger hadde kjærlighet, var død. «Om Irene ikke stod saa nedbrudt, saa ond og syg, saa angst og begærlig, med den sorte Skygge af Celle og Fængsel i sit Fjed, saa forstod vi ikke saa let Stykkets Lære: Uden Elskov intet Liv.»

Det «abnorme» ble nå tolket og ikke bare brukt som et skjellsord for å diskreditere stykket. Aksepten av innholdet i dekadansen var blitt større, samtidig som dekadansebegrepet var marginalisert. Den offentlige debatten og utviklingen av den psykologiske litteraturen i løpet av tiåret hadde hatt sin virkning.