3 – Hedda – «et uhyggelig fantasifoster»

I 1884 holdt den danske forfatteren Herman Bang foredrag om Ibsens kvinneskikkelser – omtrent samtidig med Nordahl Rolfsen. Aftenposten ga et fyldig referat av begivenheten.179 Ibsens kvinner hadde blitt fremstilt ut fra sitt forhold til de mannlige egoistene, hevdet Bang. Det var i lys av den mannlige egoisme at Ibsen hadde «skrevet den moderne Kvindes Historie». Syv år senere, i et foredrag i Kristiania 14. november 1891, gjentok Bang det samme poenget: Kvinnenes oppgave hadde vært å dømme og tilgi mannens egoisme.180 Men på 1890-tallet forandret perspektivet seg: Hedda Gabler var en kvinnelig egoist. Bang registrerte

179 Foredraget fant sted i brødrene Hals’ konsertlokale i Kristiania 11. oktober 1884. Jf. [Anonym] 1884. «Herman Bangs første Forelæsning.» Aftenposten 13.10. 180 «Altid og altid Egoisten. Og altid og altid Egoisten som – Mand. Atter og atter Mandens Egoisme, der hudflettes, mens Kvinderne, de kommer langt bedre fra det: de er endogsaa Mændenes Dommere. Lona, der er kommen hjem for at redde Carsten Bernick ‘af Løgnen’, staar for ham som en dømmende. Og Noras Opgør med Helmer er Dommen over Helmer. Kvinderne hos Henrik Ibsen har disse store to at fuldføre: at dømme og at tilgive. Som en Tilgivelsens Aand virker i ‘Per Gynt’ Solveig: Agnes er i ‘Brand’ hendes sjælelige Søster.» Herman Bang 1892. «Hedda Gabler.» Tilskueren Vol. 9, 827–838. Her: 827.

følgelig en forandring i Ibsens kvinneskildringer. Vendingen kom med Rosmersholm (1886):

Da Regnskabet med hans Land og med Nordens Folk var opgjort, vendte Henrik Ibsen imidlertid tilbage til sin Hovedproduktion, og det viste sig, at han, den langsomt arbejdende og længe grublende, ikke havde glemt Fru Alving – Mandens medskyldige. Ti «Rosmersholm», «Fruen fra Havet», «Hedda Gabler» blev de Dramer, som fulgte: Skuespillene om Kvinderne som de skyldige.

181

Bang hadde sin egen forklaring på kvinneskikkelsene. Han om talte det som «det utænkelige Væv» av mangel på moralske og juridiske grenser. Denne «veven» likner de forskjellige assosiasjonene som var knyttet til det «abnorme» ved Ibsens kvinneskikkelser.

Fra det Øjeblik, hvor Henrik Ibsen havde forstaaet Rebekka West, har han ogsaa faaet det nye Syn paa Kvinden. Han stod med ét overfor hele det utænkelige Væv af Mangel paa moralsk Begreb, Retsbevidsthed, Ansvarsfølelse, paa Forstaaen af Grænserne for tilladeligt og utilladeligt – overfor hele dette Dyb af Retsforvirring, som hedder Kvinden, hvilket en tusendaarig Undertrykkelse har skabt, og hvis Spor kun hundreaarig Fremadskriden vil kunne udslette.182

Dekadanseforestillingene om kvinnen kom klart til uttrykk i mottakelsen av Hedda Gabler. Ordet «dekadanse» forekom likevel ikke i anmeldelsene. Det viser viktigheten av å studere hvilke begreper som var assosiert med dekadansen. Terminologien var allerede forberedt gjennom Ola Hanssons og Laura Marholms artikler i Samtiden, men var også til stede i Brandes’ essay «Dyret i Mennesket» (jfr. kap. 2). Det dyriske ved Hedda ble fremhevet av flere kritikere, til tross for at det ikke forekommer slike

181 Bang 1892, 829. 182 Bang 1892, 830.

metaforer i stykket.183 Formålet her er ikke å gi en ny tolkning av dramaet, eventuelt ut fra en ny teori. Det er heller ikke å analysere mottakelsen av dramaet i sin helhet, slik Kari Fjørtoft har prøvd på.184

Fjørtofts dokumenterer godt at den kvinnelige resepsjonen ble glemt til fordel for mennenes kritikk. Først på 1970-tallet kom denne kvinneresepsjonen til sin rett. Den kvinnelige kritikken belyste Hedda-skikkelsen noe ulikt ut fra hva de mente var det sentrale i kvinnesaksarbeidet: «individuell frigjering i ekteskapet, rett til arbeid og utdanning, eller kamp mot den ideologiske undertrykkinga».185 En feministisk tolkning kunne forklare de negative egenskapene ved Hedda ut fra disse faktorene.

Formålet med dette kapittelet er å forstå de ideene som var i spill i mottakelsen og hva de signaliserte.186 Den følgende gjennomgang av kritikken konsentrerer seg om assosiasjoner knyttet til «det abnorme». Her har de konservative avisene mye å by på. Morgenbladet skrev i sin anmeldelse:

183 Hedda kaller riktignok Thea for «et lidet fårehode» i 3. akt. Jf. HIS 9, 134. I Dianas salonger har det utspilt seg en «hanekamp» HIS 9, 150, og Brack vil være «eneste hane i kurven». HIS 9, 152. 184 Kari Fjørtoft 1986. Hedda Gabler i samtid og ettertid. Tromsø / Oslo / Bergen / Stavanger, Universitetsforlaget. Listen over anmeldelser er ellers langt fra fullstendig. For bare å ta et par eksempler på utelatte omtaler: Vetle Vislie brukte et par spalter på Hedda Gabler i sitt Kristiania-brev i Firda 07.01. 1891. Han mente at stykket «i mangt og mykje er skalkherming paa Ibsen sjølv» og sammenligner det med Wessels Kjærlighed uden Strømper. Hedda Gabler ble også anmeldt anonymt i Bergens Aftenblad 31.12 1890. Anmelderen mente at karakteren var dårlig begrunnet: «[…] denne psychologiske Motivering, den sjælelige Udvikling mangler fuldstændig. Den ligger forud for og udenfor Stykket, og det overlades til Læseren selv at danne sig den, som bedst han kan.» 185 Fjørtoft 1986, 121. 186 Fjørtofts normative synspunkt gjør at viktige aspekter ved anmeldelsene ignoreres.

Alt i Alt kan Hedda Gabler neppe kaldes Andet end et uhyggeligt Fantasifoster, et af Digteren selv frembragt Uhyre i Kvindeskikkelse uden tilsvarende Forbillede i Virkelighedens Verden. At Skildringen af hende er gjennemført med virtuosmæssig Dygtighed, og at der ligger en vis dæmonisk Magt over Figuren, er ikke til det Gode.187

Anmeldelsen benyttet seg av et slags skrekkromantisk vokabular som ikke trenger å ha noe med det «abnorme» i dekadansen å gjøre. Forestillingene om det uhyggelige, uhyrlige og demonien var eldre enn tidens dekadansebevegelse i litteraturen. At Hedda var et «uhyre», passer imidlertid også bra med de vanlige stereotypiene av dekadente kvinneskikkelser som femmes fatales, sfinkser og demi-mondes. 188 Assosiasjonene til det «abnorme» viser at det blir for snevert å redusere kvinnebildet til en «femme fatale», gjerne knyttet til bibelske eller mytologiske kvinneskikkelser slik som Den babylonske skjøge, Salome, Medusa, Sfinxen, sirenene, Kirke, etc. Per Buvik har et eget kapittel om Salome og den fatale kvinne i sin bok om dekadansen.189 Disse mytologiske forestillingene uttrykker at kvinnen øver en uimotståelig tiltrekning som fører til mannens død eller ødeleggelse. Ofte understrekes dette med en ikonografi der Gustave Moreaus (1826–1898) bilder gjengis, gjerne med referanse til des Esseintes opptatthet av ulike kunstneriske fremstillinger av Salome i Huysmans roman Mot strømmen (1884). Disse mytologiske beskrivelsene treffer bare en liten del av den «abnorme» kvinne hos Ibsen. Mytologiske motiver finnes også i alle Ibsens senere dramaer, slik som de hvite hestene, havfruen, jaktgudinnen Diana og det dionysiske, vinløvet

187 Hedda Gabler anmeldt av Alfred Sinding-Larsen. Morgenbladet 21.12. 1890. 188 Disse sjablongene vektlegger ikke de kvinnelige kunstnerne i dekadansen, hvilket er formålet til et nyopprettet tidsskrift for dekadansestudier. Jf. Katharina Herold and Leire Barrera-Medrano 2019. «Preface.» Volupté – Interdiciplinary Journal of Decadence Studies, Vol. 2, Issue 1, i. 189 Buvik 2001, 117–160.

i håret, trollene som Bygmester Solness kjemper med og Rottejomfuen i Lille Eyolf. Men hvor blir det da av degenerasjonen, atavismen, hysteriet og de mer tidstypiske begrepene som brukes for å karakterisere den dekadente kvinne? Et annet problem er at «femme fatale» ikke brukes i den samtidige karakteristikken av Ibsens kvinneskikkelser. Forekomstene av uttrykket i Skandinavia er så sparsomme på 1890-tallet at det fører assosiasjonene i feil retning – for eksempel til film noir – hvis man benytter begrepet for å beskrive Ibsens kvinneskikkelser.

«Hedda Gabler» er i det Hele taget alt Andet end skikket til at vække nogen Glæde eller nogen dybere Beundring. Franskmændene have en for Øieblikket meget yndet Betegnelse for allehaande Fremtoninger i Literaturen og i Livet: fin-de-siécle [sic]190 – «fra Aarhundredets Slutning», præget af den eiendommelige Sygelighedstilstand hos Kultursamfundene i disse det nittende Aarhundredets sidste Dage. Ibsen er fin-de-siécle.191

Morgenbladet var tidlig ute med bruken av betegnelsen «fin-desiècle». At aksenten sto gal vei, kan jo være setterens skyld; flere steder i anmeldelsen ble Løvborg også stavet «Lønborg». Men trykkfeilen kan også skyldes at betegnelsen «fin-de-siècle» var ny på norsk. Derfor så Sinding-Larsen seg nødt til å oversette uttrykket. Hadde betegnelsen vært gjengs, ville dette vært unødvendig. Uttrykket var også temmelig nytt i Frankrike, og slo ikke for alvor igjennom før i 1890. Et tegn på dette er at tidsskriftet Revue des deux Mondes, som både Samtiden og deretter Nyt Tidsskrift oversatte artikler fra, hadde en markant økning i bruken av uttrykket i 1890.192 I 1891 var betegnelsen blitt så vanlig at Kris-

190 Her står aksenten gal vei, det korrekte er «siècle». 191 Sinding-Larsen 1890. 192 En anonym anmelder slaktet en oppsetning av Henri Lavedan (1859–1940) ved å bruke begrepet negativt: «Ce n’est pas à dire qu’il n’y ait parmi tout cela de l’esprit, trop d’esprit de mots, pas toujours très heureux,

tofer Randers kunne kalle det første diktet i sin nye samling for «Fin de Siècle».193 Her angrep han typisk nok ikke dekadansen, men bohemen.194 Anmeldelsen i Morgenbladet assosierte videre det moderne med det abnorme:

Ibsens moderne Drama derimod er det abnorme Drama. Hovedfigurerne have intet andet Menneskeligt end den rent udvortes Skikkelse, og deres Anskuelse og deres Foretagender ligge udenfor det Normale – i Uhygge og Forskruethed om ikke i fuldstændig og haabløst Vanvid.

Betegnelsen «fin-de-siècle», knyttet til en sykelighetstilstand i kultursamfunnene, og ikke minst det moderne drama forstått som «det abnorme drama», gir klare assosiasjoner til dekadansen, uten at ordet brukes. Ibsen var altså fin-de-siècle, men Hedda fantes ikke i virkelighetens verden! Dette var en gjenganger i kritikken av Ibsens kvinneskikkelser. Aftenposten festet seg følgelig i sin anmeldelse ved at Hedda Gabler var et «unorskt» stykke. Hedda var så fordervet at hun ikke kunne være norsk. Denne toposen ble stadig gjentatt i kritikken. Nils Hertzberg gjorde det «unorske» til utgangspunkt for sin pamflett om Ibsens kvinneskikkelser i 1893 (jf. kap. 6). Det skremmende og fremmedartede ble kom-

trop cherché, trop ‘Fin de siècle’ ou ‘lendemain d’exposition’. L’esprit naturel devient rare.» [Anonym] «Revue Dramatique.» Revue des deux Mondes Vol. 90, No. 3 (1er Juin 1890), 704–707. Her: 706. En grundig tysk observatør av fransk litteratur konstaterte også at det hadde kommet to bøker der begrepet var benyttet i tittelen: H. de Gallier 1889. Fin de siècle og Blum et Toché 1890. Paris Fin de siècle, pièce en quatre actes et cinq tableaux. Jf. H.J. Heller 1891. «Die schöngeistige Litteratur des Jahres 1890, mit Rückblicken auf 1888 und 1889.» Zeitschrift für französische Sprache und Literatur Bd. 13, 241–304. Jf.: 273, 290. 193 Kristofer Randers 1891. Frie Ord II. Polemiske Sange. Kristiania, Cappelen. Tittelen på diktet angir det franske uttrykket i anførselstegn: «Fin de Siècle.» (Ibid., 9–13) 194 «Med opblæst mine og vissen krop / De tærsker tankernes avner,/ og vil de ret sætte dampen op,/ de hos bohêmerne havner.» (Randers 1891, 12)

binert med et klart dekadansesignal: «Det abnorme i Tankegang og Følelsesliv»:

Aldrig har da heller noget Drama af Ibsen været mindre særlig norskt end dette. Det udkommer samtidig foruden paa Norsk paa 3 Verdenssprog, og de fleste Personnavne er valgte saaledes, at de vil tage sig ligesaa godt ud paa en tysk som paa en norsk Theaterplakat. Vistnok har Digteren – uvist af hvilken Grund – valgt at henlægge Scenen til Norge, nærmest da til Landets Hovedstad; men denne Handlingens Skueplads bliver kun lidet kjendelig i de skildrede Karakterer og Samfundsforholde. Disse henpeger endog for en ikke ringe Del paa de større Kulturcentrer, hvad f. Ex. gjelder Hedda Gablers egen Personlighed ikke mindre end Frøken Dianas Saloner og hendes animerede Soirée «for en udvalgt Kreds af Veninder og Beundrere» eller Assessor Bracks uforbeholdne Forslag om en menage á trois [sic].

Naar man forsøger at se de optrædende Personer fra dette Synspunkt, svinder visselig til en vis Grad det Indtryk af noget fremmed, uvirkeligt og usandsynligt, som gjør sig saa sterkt gjeldende, saalænge Fantasien fastholder norske Samfundsforholde som Personerne og Handlingens Milieu. Men helt afstreifes dog ingenlunde herved det kunstige, skruede, abnorme i Tankegang og Følelsesliv, som flere af de skildrede Personer, først og fremst Hovedpersonen selv, frembyder i en endnu sterkere Grad end nogen af de ældre Ibsenske Figurer.195

Denne anmeldelsen benyttet seg også av et fransk vokabular. Brack var en «Bonvivant» som foreslo en «ménage à trois». Dette var det første Ibsen-stykke der en slik variant av kjærligheten kom til uttrykk: «Ibsen har ikke tidligere saaledes som her ladet intenderede eller iverksatte ulovlige Forbindelser med andre

195 Hedda Gabler anmeldt av Bredo Morgenstierne. Aftenposten 20.12 og 21.12. 1890. Her: 21.12.

Mænd være det, hvori hans Kvinder søgte sin Trøst saaledes som i det franske Repertoire sædvanligt, og forsaavidt er han jo altsaa bleven mere Kosmopolit.»196 Motivet «ménage à trois» har imidlertid forekommet i alle historiske epoker, og er derfor ikke noe særmærke for dekadansen.197

Likevel er det klart at motivet var knyttet til bohemen gjennom skildringen av trekanten Jæger-Krohg-Oda Lasson i Hans Jægers selvbiografiske En Dag af mit Liv (1888). Her sto trekantdramaet og selvmordsforsøket med pistol i forgrunnen. Dessuten hadde den viktorianske dobbeltmoralen vært et hovedtema i sedelighets- og prostitusjonsdebatten. Ibsen hadde gjort Alvings erotiske sidesprang med tjenestepiken til noe sønnen arvet fra faren i Gengangere. 198 I opptegnelsene til Hedda Gabler går det frem at Ibsen også hadde arvelig degenerasjon i tankene når det gjaldt tittelrollen: «Hedda: Husk på at jeg er et gammelmandsbarn – og dertil en udlevet mands – eller en affældig da – Det har kanske sat sine mærker.»199

På denne tiden trodde mange at ervervede egenskaper kunne nedarves, noe som kalles lamarckisme – etter den franske zoologen og botanikeren Jean-Baptiste de Lamarck (1744–1829). Denne arvelighetsforestillingen var vanlig på 1880-tallet, men

196 Hedda Gabler anmeldt av Alfred Sinding-Larsen. Morgenbladet 21.12. 1890. 197 For en populær fremstilling av motivet, jf. Barbara Foster, Michael Foster and Letha Hadady [1997] 2000. Three In Love: Ménages à Trois from Ancient to Modern Times. Lioncoln, iUniverse, Inc. Boken (ibid., 4) gjør oppmerksom på at Oxford English Dictionary eksemplifiserer ménage à trois med at G. Bernhard Shaws bruk av uttrykket om Bracks forslag til Hedda i The Quintessence of Ibsenism. Jf. Shaw 1891, 116. 198 Det var en utbredt forestilling på denne tiden at ervervede egenskaper kunne gå i arv. Jf. E. Tjønneland 2005. «Repetition, Recollection and Heredity in Ibsen’s Ghosts – the Context of Intellectual History.» I: Bjørby / Dvergsdal / Stegane 2005. Ibsen on the Cusp of the 21st Century, Critical Perspectives, Bergen, Alvheim & Eide, 193–205. 199 HU XI, 515.

kom sterkt under press på 90-tallet. Bjørnsons moralske kamp for seksuell avholdenhet før ekteskapet forutsatte denne arvelighetsteorien (jf. kap. 9).

Trekantmotivet var også fremstilt i Amalie Skrams roman Constance Ring (1885) og i Garborgs Mandfolk (1886), for bare å nevne et par eksempler. Året etter Hedda Gabler skulle Garborg skildre Gabriel Grams pendling mellom Fanny og den prostituerte Mathilde i dekadanseromanen Trætte Mænd. Mens Løvborg vaklet mellom Hedda, Thea og Diana, tilbød Brack seg å bli en husvenn i Heddas ekteskap. For den som selv tilhørte bohemen, var ikke Hedda Gabler noe mysterium. Gunnar Heiberg så ikke noe uforståelig i denne kvinneskikkelsen:

Hedda Gabler er Kvinde, Fruentimmer, Dame, Hunkjøn, en anden end os Mandfolk – genuin som saadan. Alle Steder, hvor der er Hunner, findes Hedda Gablerske Egenskaber – blandt Eskimoerne og i Paris. Man kan appellere til hver enkelt Dame, hver Kvinde, man kjender, og de vil forstaa Hedda Gabler.200

Selv den liberale Venstre-presse hadde imidlertid vansker med å forstå Hedda. Ibsens nye kvinneskikkelse overgikk til og med Strindbergs kvinnefigurer, og anmelderen i Dagbladet spurte seg om en slik person i det hele tatt var mulig i virkeligheten:

Strindberg har vist os den ene Kvindefigur efter den anden, som har det dæmoniske i sig, men ingen af dem er saa helt og ubønhørligt Djævel som Ibsens Hedda Gabler. Men er det Sandhed? Kan den sammensatte Menneskenatur saaledes fortyndes og det tusenfoldige menneskelige Instinkt- og Følelsesliv armes ud til at omfatte et Par Strenge? Vi tvilte paa Strindbergs Kvinder og vi gjør det endnu mere paa Ibsens Hedda. Dog hvem bestrider Atavismen? Hvem tør nægte, at hos et enkelt Individ selv midt op i Kulturlivet kan det slaa igjen-

200 Hedda Gabler anmeldt av Gunnar Heiberg. Verdens Gang i Kristiania 23. 12. 1890.

nem hint urmenneskelige Drifts- og Følelsesliv fra den Tid, da det at leve Livet var alles Krig mod alle.201

Fordi Hedda nærmest var uforståelig, kom atavismen inn som forklaringsfaktor, helt på linje med den vanlige bruken av begrepet (jf. kap. 2). Anmeldelsen opererte med atavisme som en innarbeidet forestilling: «Dog hvem bestrider Atavismen?» Begrepet konnoterte det primitive, det dyriske, apemennesket, men også en form for degenerasjon. Lombroso mente å kunne forklare visse forbrytelser, f.eks. mord på barn, ut fra atavisme. Hvis man godtar at Hedda er gravid, som de fleste fortolkere, er dette også en assosiasjon til begrepet.202 Georg Brandes’ landsmann, forfatteren og kritikeren Niels Møller (1859–1941), hadde tydeligvis latt seg inspirere av ideen om «dyret i mennesket» i sin anmeldelse av dramaet. Forestillingen om det primitive, ville og atavismen var gjennomgående i hans kritikk:

Hedda er en Tigernatur, dresseret i en Dames Lignelse, men med det gamle vilde Blod under sin blege Hud og ikke alltid i Stand til at tæmme det. Hun er skadelysten og grusom; det kommer over hende, hun kan ikke hemme sin Drift; det kribler hende i Kløerne. Hun er indvendig fejg og udvendig forvoven. Hun er som en Kat, der er bange for at væde Fødderne i Vand men ikke i Blod. Hun er intelligent og handler hurtig. Hun har Sans for den ydre harmoniske Skjønhed. Hun dirrer af Trang til Frihed og bliver fordærvet i sit Bur.203

201 [Anonym] Hedda Gabler anmeldt i Dagbladet 17.12 1890. 202 «Der Atavismus erklärt uns den Charakter und die Fortpflanzuug gewisser Verbrechen. Ohne ihn wäre die ungeheure Verbreitung der Päderastie und des Kindermordes […] kaum begreiflich.» Cesare Lombroso [1890] 1894. Der Verbrecher. Erster Band, Zweiter Abdruck, Hamburg, Verlagsanstalt und Druckerei Actien-Gesellschaft (Vormals J.F. Richter), Königliche Hofbuchhandlung, 534. 203 Hedda Gabler anmeldt av Niels Møller. Illustreret Tidende 28.12 1890.

Selv om ordet «atavisme» ikke forekommer, så understreker anmelderens metaforikk det primitive nivået. Handlingene forklares ved at «Rovdyrblodet er kommet i Kog», bare det dyriske gjør Heddas handlinger forståelige. Dette er den ene siden av degenerasjonen, at primitive følelser plutselig dukker opp midt inne i sivilisasjonen. Den andre var det Georg Brandes i artikkelen «Dyret i Mennesket» kalte «overkultur»: Den som fjernet seg for langt fra naturen, ble degenerert. I sin anmeldelse av Hedda Gabler, valgte Brandes den siste forklaringen:

Hedda er da en sand Degenerasjonstype, uden Dygtighed, uden virkelig Ævne, uden Ævne til aandelig eller sanselig Hengivelse engang; hun kan ikke, kan ikke engang momentvis gaa op i en Anden. Hun har netop Stolthed nok til at væmmes ved sin Jørgen og til at finde det gyseligt at skulle føde ham et Barn.204

Laura Marholms essay om Hedda Gabler Laura Marholm publiserte i april 1892 et essay om stykket.205 Her stilte hun spørsmålet om hvordan den celebre blåstrømpen Ibsen kunne bli en strindbergsk misogyn.206 Essayet tok utgangspunkt i Nietzsches påstand om at når mannen skapte kvinnen ut fra sitt ribben, så var ribbenet hans ideal: – «Manden skabte kvinden – men hvoraf dog?» siger Nietzsche. «Af et ribben af sin gud,

204 Hedda Gabler anmeldt av Georg Brandes. Verdens Gang 24.02. 1891. 205 Laura Marholm 1892. «Henrik Ibsen als Frauenschilderer.» Nord und Süd, Vol. 16, Band 61, Heft 181, April, 101–109. Til tross for at Laura Marholms essay om dramaet fra 1892 kort nevnes innledningsvis av Fjørtoft 1986, 11, ignoreres det i kapittelet om den kvinnelige resepsjonen av verket. 206 «Wie wurde Henrik Ibsen, ‚le célèbre bas-bleuiste‘, wie ihn ein ebenso berühmter Landsmann nannte, zum Strindberg’schen Misogyn?» Marholm 1892, 103.

idealet.»207 De kvinneskikkelser og kvinnebilder mannen skapte, var et bilde av hans egne lengsler:

Derfor er alt, hvad manden har skrevet om kvinden, en digtning om mandens forestilling om kvinden, et udtryk for det, som manden trænger hos kvinden, søger hos kvinden, forlanger af kvinden, finder eller ikke finder hos hende, en afspeiling af det vekslende spil i mandens sjæl gjennem alle tider.

Derfor har ogsaa hver mand, hver nation, hver tidsalder skabt en bestemt kvindetype.208

Kvinneforherligelsen hos Ibsen sluttet ifølge Marholm med Vildanden. Gina og Hedvig var ikke lenger idealer. I Rosmersholm fantes heller ingen kvinneforherligelse. Hedda Gabler lignet en drage, ifølge Marholm. Alt hun gjorde og sa var ondskap. Hun markerte Ibsens tilintetgjørelse av kvinnen som ideal. Hedda innebar slutten på den knelende tilbedelse av kvinnen. Stykket vinket farvel til kvinnesaken. Alle den moderne kvinnens misdannelser viste seg i Hedda:

Hun er opløsningen af kvinden som «ideal», af det Ibsens ideal, som han legemliggjorde i kvinden, af det absolut gode, sterke, kloge, rene, modige o. s. v., til hvis bærere han havde gjort kvinderne i sine digtninger; i hende opsiger han knæfaldene for kvinden; i hende opsiger han den kvindegarde, som han selv havde ammet sig

207 «‘Der Mann schuf das Weib – woraus doch?’ sagt Nietzsche. ‘Aus einer Rippe seines Gottes, des Ideals.’» (ibid., 103) Her gjengis den norske oversettelsen i Laura Marholm 1896. Vi Kvinder og vore Digtere. Kristiania, Aschehoug, 59. 208 Marholm 1896, 60. «Darum ist Alles, was der Mann vom Weibe geschrieben, eine Dichtung über des Mannes Vorstellung vom Weibe, ein Ausdruck von dem, was der Mann am Weibe bedarf, beim Weibe sucht, vom Weibe verlangt, bei ihm findet oder nicht findet, eine Spiegelung des wechselnden Spiels der Mannesseele durch alle Zeiten. Darum schuf auch jeder Mann, jede Nation, jedes Zeitalter einen bestimmten Typus von Frauen.» Marholm 1892, 103.

stor, kvinderets-damerne og mand-bekjæmperskerne, den moderne kvindes uform, trængt sammen i Hedda, som hader og fornegter frugten i sit skjød.209

Butenschøns pamflett om Hedda Gabler Under pseudonymet «En kvinderøst» utga Hanna Andrea Butenschøn (1851–1928), som også skrev under pseudonymet Helene Dickmar, en pamflett om Hedda Gabler. Butenschøn hadde tidligere skrevet om Fruen fra Havet. Carl Nærup presenterte hennes forfatterskap i 1897, og mente at Butenschøn hadde fremstilt Hedda «med megen Kraft og Klarhed» og at pamfletten var et «værdifuldt Bidrag til Ibsen-Literaturen».210 Butenschøn innledet med å gjengi kritikken av Hedda som «abnorm»: «Der raabes paa tidens abnorme, taagede misfostre – livsledens, pessimismens demoraliserte deliranter – vampyrer – djævlinder!»211

Butenschøn kritiserte selve ideen om det «abnorme». Merkelappen førte til at kvinneskikkelsene ikke ble satt i sammenheng med allmenne problemstillinger. Tendensen til å se på det onde og det «abnorme» som noe helt annet, gjorde at man slapp å identifisere seg med det. For å få frem dette poenget siterte hun

209 Marholm 1896, 69. «Die Auflösung des Weibes als ‚Ideal‘, des Ibsen’schen Ideals, das er im Weibe verkörperte, des absolut Guten, Starken, Klugen, Reinen, Muthigen etc., zu dessen Trägerinnen der die Frauen in seinen Dichtungen machte; sie ist die Absagung an die Kniebeugungen vor dem Weibe; sie ist die Absage an die Frauenphalanx, die er sich selbst im Norden großgezogen, die Frauenrechtlerinnen und Mannbekämpferinnen, die Eheunlustigen und Liebeverleugnerinnen, die Missform des modernen Weibes, zusammengedrängt in Hedda, die die Frucht in ihrem Schoss hasst und verleugnet.» Marholm 1892, 107. 210 Carl Nærup 1897b. «Helene Dickmar.» URD Vol. 1, No. 31, Torsdag 31. Juli, 307–310. Her: 308. 211 En Kvinderøst [Hanna Andresen Butenschøn] 1891. Har Henrik Ibsen i Hedda Gabler skildret virkelige Kvinder? Kristiania, Aschehoug, 4.

en franskspråklig sveitsisk filosof, Henri-Frédric Amiel (1821–1881). Nærup plasserte Butenschøn idéhistorisk i selskap med kristne reformatorer som Pontus Wikner, Charles Kingsley og andre som ville formidle «mellem den kristne Tradition og vor moderne Kultur». Når hun nå henviste til Amiel, var dette «en Representant for en endnu mere frisindet og mod Mysticismen heldende Protestantisme».212

Amiel ble sitert på fransk uten oversettelse. Det sier noe om hvilket dannet publikum Butenschøn henvendte seg til: Ceux, qui ont l’idée la plus frivole du péché sont précisément ceux, qui supposent un abîme entre les honnêtes gens et les autres.213 «De som har en meget frivol idé om synden, er nettopp dem som forutsetter en avgrunn mellom de skikkelige og de andre.» Synderne er ikke oss, men de andre. Butenschøn stilte spørsmål om ikke denne «frivole ideen» var grunnen til indignasjonen. Når man slutter å se forbindelsen mellom seg selv og den en ikke ville være, kan det gi oppkomst til forestillingen om det «abnorme».

Men han har endnu føiet en ny kvindeskikkelse til sine mange, og denne gang en mørk, uhyggelig, grufuld skikkelse, hvorover der falder lidet lys – en kvindetype, han ialfald ikke i nutidsramme har vist os: kvinden paa vrangen – den kvinde, der ved egen skyld og skjæbnens ugunst faar sine dybeste kvindeinstinkter forvredet og forrykket og kommer til at aande i en luft, hvor alle hendes særegne feil slaar ud som store, ildelugtende giftblomster, der ender med at dræbe hende selv.214

Butenschøn forklarte Heddas karakter ved at hun giftet seg for å bli forsørget. Dette fikk frem de negative sidene i henne. Thea Elvsted var derimot skikket til «at glide ind i et forsørgelses-

212 Nærup 1897b, 309. 213 Butenschøn 1891, 5. Jf. Henri-Frédéric Amiel 1884. Fragments d’un Journal Intime. Tome II. Genève, H. Georg, 144. 214 Butenschøn 1891, 7.

egteskab».215 Hedda kunne ikke betraktes isolert. Ekteskapet med Tesman var nøkkelen til å forstå henne, hevdet Butenschøn. Hvis man ignorerte dette, ble hun gåtefull og uforståelig. Hun ville ikke ha barn, og dette gjorde henne ifølge Butenschøn til et dyr i bur. Butenschøn benyttet den samme atavistiske metaforen som andre anmeldere:

Hun er som en tigerinde i bur, sådan som vi huske dem fra de zoologiske haver – bagom jernstengerne – hvordan de gaar, frem og tilbage, frem og tilbage, lydløst, rastløst – nok fangede, men ikke tæmmede – med al vildskaben brændende indenfor de glødende øine –216

Hedda elsket ikke sin mann og hadde tatt ham for å bli forsørget. Men selv om ekteskapet ikke gikk i oppfyllelse, kunne hun ikke ha levd for barnet? Dette gir pamfletten egentlig ikke noe svar på. Butenschøn forutsatte at Tesman var «forfærdelig», «som det store, mørke, knugende bjerg, der skygger for solen og tager varmen fra hende».217 Ut fra Heddas perspektiv er det han som går henne på nervene. Når hun får høre om Løvborgs død, tror hun et øyeblikk det er befrielse for henne i dette. «Man har brugt billedet af en vampyr, som suger menneskenes blod om Hedda Gabler. Her passer det.»218

Butenschøns lille pamflett ville gjøre Hedda forståelig. Hun forsøkte å se bak stemplingen av henne som abnorm. Men regnskapet gikk likevel ikke helt opp, det ble en uforståelig rest tilbake. Denne fremtvang de atavistiske metaforene. Men tanken om at det abnorme til dels ble skapt av dem som selv ville være uplettet og skyldfrie, var av prinsipiell betydning.

I sin ytterste konsekvens kunne denne tankegangen føre til

215 Ibid., 9. 216 Ibid., 15. 217 Ibid., 18. 218 Ibid., 26.

bohemens perspektiv: Samfunnet var sykt, og den enkeltes abnormitet en konsekvens av det abnorme samfunnet. Dette var Hans Jægers standpunkt i innledningen til Kristiania-Bohêmen. Her snakket han om de ulykkelige ofre for den «offentlige menings moralske tyranni».219 Det lave, slette, uanstendige og obskøne var de «pene, moralske, forkrøblede samfundsmenneskers» betegnelser på sine ofres elendighet. Den ville de ikke stilles ansikt til ansikt med.220

Ragna Nielsen om Hedda Gabler Kvinnesakskvinnen Ragna Nielsens (1845–1924) lille pamflett om Hedda Gabler ble opprinnelig holdt som foredrag i Norsk Kvindesagsforening 13. januar 1892.221 Hun åpnet med å nevne Herman Bangs foredrag om Hedda Gabler fra 1891.222 Hun kalte det en «fortrinlig kommentar», men den måtte suppleres. For Bang hadde ikke nevnt hvilken innsats Ibsen hadde gjort for kvinnesaken med dette dramaet. Thea og Hedda var nemlig resultatet av «mændenes opfatning af kvinderne og mændenes behandling af kvinderne gjennem aartusinder».223 Også Nielsen opererte med en forestilling om en naturlig utvikling som kunne «mishandles». Dette ligner på ideen om degenerasjon hos Marholm og Hansson, men nå med motsatt fortegn. For under ingen omstendighet kunne det for Nielsen være kvinnesaken som hadde skapt misdannelsen, slik Strindberg og ekteparet hevdet.

219 Hans Jæger 1885. Fra Kristiania–Bohêmen. Roman, Første Del. Kristiania, Eget Forlag, V. 220 Jæger 1885, XII. 221 Ragna Nielsen 1892. Hedda Gabler og Thea Elvsted. Kristiania, Dagbladets Bogtrykkeri. 222 Herman Bang 1892. «Hedda Gabler.» Tilskueren Vol. 9, 827–838. 223 Ibid., 4.

Mennesker, som ikke faar lov til at udvikle sig i frihed, hvis evner og længsler og anlæg ikke faar lov til at ta den form, der vilde være naturlig for individualiteten – de kommer til at bære merker efter denne mishandling, de blir ikke det, som naturen havde bestemt dem til. Vi kalder dem tyranniserte, og den, der bevidst eller ubevidst udfører mishandlingen, kalder vi tyrannen.224

Mennene hadde tvunget kvinnene inn i en form, og resultatet ble åndelig forkrøpling. Kvinnene hjalp selv til med å lemleste og kue sitt eget kjønn. Thea og Hedda hadde det til felles at de ikke hadde utviklet sine naturlige evner, slik som mannen. Kvinnens bestemmelse var å gifte seg og få barn. Nielsen forsto «det abnorme» som et resultat av at kvinnene ikke fikk utviklet sine evner. I stedet for å vokse i frihet, ble kvinnene snørt inn i «baand og lænker».225

Heddas problem var ganske enkelt at hun fra naturens side manglet kjærlighetsevne og ikke ønsket seg barn. Likevel giftet hun seg. Hennes natur var altså «abnorm» ut fra vanlige begreper: «Og saa kalder vi moderne mennesker hende et uhyre; – for de meget ukvindelige valkyrier beundres nemlig kun i digtningen, der er ingen plads for dem i det moderne liv.»226

Hvis Hedda bare hadde fått samme muligheter som mannen, kunne hennes drømmer om skjønnhet og storhet blitt realisert. I stedet ble hun forkrøplet og forkvaklet. I motsetning til Hedda oppfylte Thea det tradisjonelle kvinneidealet.

224 Ibid., 4. 225 Ibid., 5. 226 Ibid., 6.

Selvmordet og bohemen En dansk anmelder advarte mot at den abnorme karakteren Hedda Gabler var så forførerisk at den kunne forårsake en selvmordsbølge:

Ved Siden af alt det abnorme, umenneskelige og dæmoniske har dog Digteren ogsaa udstyret Hedda Gabler med en udvortes indtagende og forførende Personlighed. Dette tør muligens gjøre denne Ibsens Bog ikke saa lidet farlig. Som bekjendt er Selvmordshistorier hyppig smitsomme, og de bliver det vistnok ikke mindre, fordi om de er digtede, særlig naar Digteren har gjort alt muligt for at gjøre vedkommende Person rigtig «interessant» og gaadefuld, saaledes som denne nye Ibsenske Kvindefigur Hedda Gabler er tegnet.227

Selvmord ble den gang omtalt i avisene i mye større utstrekning enn i dag. I tråd med den danske anmelders bange anelser meldte faktisk avisene om Hedda Gabler-inspirerte selvmord. Under overskriften «Selvmordsmani» kunne Verdens Gang rapportere fra København:

Sælsomme Selvmord foregaar nu næsten hver Dag. Igaar var det en ung Pige i Fredrigsborg. Hun havde drukket Kloral foran sin utro Elskers Vinduer og lagt sig til at dø i Snedriverne. Hun blev funden ved Midnatstider, og en Læge og Elskeren anstillede straks Oplivningsforsøg. Det var 4 Graders Kulde, og hun var næsten ihjælfrossen. Hun erklærede at ville «dø i Skjønhed».228

Ibsen nevnte bohemen i arbeidsmanuskriptene da han formet Løvborg til en dramatisk skikkelse: «Løvborg har bøjet sig mod ‘Bohemen’. Hedda drages mod den samme side, men vover ikke

227 [Anonym] 1891. Hedda Gabler anmeldt av signaturen V.A. i Fædrelandet 23.01. 228 [Anonym] 1891. «Selvmordsmani.» Verdens Gang 28.01.

springet.»229 To år etter publikasjonen av Hans Jægers «En Dag af mit Liv» var forbindelsen til Jæger og bohemen temmelig opplagt. Og Christian Krohgs maleri av bohemdronningen Oda Krohg med det røde håret var ferdig i 1888.230 Her kunne samtiden fått assosiasjoner til den rødhårede Diana i stykket. Det var i hennes salonger Løvborg endte sitt liv. Selvmordet knyttet bohemen og dekadansen sammen.231

En ytterligere kampanje mot dekadansen kom i mars 1892 i kjølvannet av studenten Vilhelm Solheims selvmord. Han skjøt seg med pistol på Hovedøya.232 Dagen etter at Morgenbladet meddelte hendelsen, forsvarte avisen at den hadde skrevet om selvmordet ved å trekke frem omstendighetene rundt det. Begrunnelsen var fra første stund politisk: Dette var ikke bare en personlig tragedie. Hendelsen ble assosiert med allmenne tendenser i tiden.

De Forhold, hvorunder den ulykkelige unge Mand har søgt Døden, er saadanne, at der efter Forlydende paatænkes begjæret retslig Afhørelse af den eller dem, der kan antages at have været fuldt bekjendt med Afdødes Hensigt. Hvem der fulgte ham ned til den

229 HU XI, 501. 230 Når de gjelder Dianas røde hår, har Henrik Ibsens Skrifter (HIS) brutt sitt eget prinsipp om å overholde kronologien og ikke trekke inn senere tolkninger. «[…] den rødhårede sangerinnen som Løvborg har hatt et forhold til, utløser en lang kommentar på 19 linjer om alt fra rødfargen som generelt symbol til Munchs rødhårede kvinner. Blant annet nevnes «Vampyr» og «Synden», arbeider som ble laget etter at Hedda Gabler utkom i 1890. Hva med Christians Kroghs portrett av den rødhårede bohemdronningen Oda Lasson (1888)?» Jf. E. Tjønneland 2011. Anmeldelse av: Henrik Ibsens Skrifter. Aftenposten 17.08. 231 E. Tjønneland 1992. «Selvmordene i Ibsens Rosmersholm.» Profil nr. 2, 50–80, i delen «Hans Jæger og bohemen», kommenterer forbindelsen mellom selvmordene i stykket, den «frie kjærlighet» og Jægers selvmordsprogram. Jf. Ibid., 75–77. 232 [Anonym] 1892. «Natligt Drama paa Hovedøen.» Morgenbladet 17.03.

mystiske, natlige Baadfærd, er nu paa det Rene. Det var en yngre, «anarkistisk» Forfatter.233

Et selvmord inviterer automatisk til forsøk på forklaringer. Morgenbladet satte dødsfallet i forbindelse med anarkismen. Siden viste det seg at den som fulgte Solheim til Hovedøya var Arne Dybfest. Han hadde oversatt Kropotkin for Fedraheimen, som da bladet gikk inn i 1891 kalte seg et «komunist-anarkistisk» organ. Dybfest utga i 1890 en bok som skulle «kaste et streiflys over anarkisternes liv og virke, slig som det er lyktes en udenforstaaende at faa et glimt af det».234

Solheim ble også beskrevet som en «trett mann», med referanse til Garborgs roman, som hadde kommet ut i november året før. Enkelte aviser brukte dette som overskrift i sin notis om selvmordet.235 Ibsen-biografen Ivo de Figueiredo har hevdet at det ikke kan «utelukkes at Hedda Gabler i Vilhelm Solheims tilfelle fikk en resepsjon med dødelig utgang».236 Men selvmordsbudet til Kristianiabohemen er vel en mer nærliggende påvirkningskilde: «Du skal ta live a dei.»237

Solheims selvmord skapte en bred debatt i offentligheten som varte hele 1892, der anarkismen, bohemen, dekadansen og ungdommens trette menn kom under press. Denne kampanjen smeltet en rekke fenomener assosiativt sammen og gav dem negativ valør. Det mest kjente utspillet i kjølvannet av Solheims selvmord, er Nils Kjærs tre artikler i Dagbladet like etter at Solheim skjøt seg. Tonen var hard og foraktfull:

233 [Anonym] 1892. «Dramaet på Hovedøen.» Morgenbladet 18.03. 234 Arne Dybfest 1890. Blant Anarkister. Kristiania, Olaf Norli, 7. 235 [Anonym] 1892. «En af de ‘trætte Mænd’.» Bodø Tidende 25.03. 236 Ivo de Figueiredo 2007. Henrik Ibsen – Masken. Oslo, Aschehoug, 387. 237 De ni bohembudene sto trykt i bohemens organ Impressionisten Nr. 8, Februar 1889. Selvmordsbudet var det niende og siste budet. Halvor Fosli tolker bohemselvmordet i lys av sosiologen Durkheims klassiske teori. Jf. Fosli 1994, 209–214.

Det er en Kjendsgjerning, at en stor Del af den studerende og literære Ungdom for Tiden befinder sig i en Slags indvendig Opløsningstilstand, frembragt ved legemligt Nichtsthueri og aandeligt Selvbeføleri.238

Det nytter ikke at dække over dette med et skuldertræk og en glat Vending om en forbigaaende Dekadence, en midlertidig fin de siècle-Stemning, der vil forsvinde, saasnart Sækkebukserne og de omvendte Blomsterpotter gaar af Mode.

En Organisme i Dekadence er en Organisme, som begynder at lugte Kadaver, og hvem vil nægte, at det lugter temmelig ramt Kadaver af Ligstuens Ungdom, at dens Meninger og Meningsløsheder, dens slappe Viljeløshed, dens haabløse Weltschmerz, dens sjælløse Sjæleskildringer, dens usaltede Vers?239

Pressen hadde hele våren 1892 nyheter om Dybfest. Etter at han ble forhørt i Bergen 5. mai,240 ble han tiltalt i Kristiania i slutten av juni.241 I juli kunne avisene melde at Dybfest var død. Rasmus Steinsvik var omtrent alene om å påstå at rettsapparatet drev Dybfest i døden.242 Det fantes flere versjoner av hva som hadde skjedd. En konservativ avis hevdet «at han kastede sig over

238 Når dekadansen her knyttes til selvbeføleri, understøtter dette Foucaults (2016) tese om forbindelsen mellom det abnorme og onanien. Georg Jonathan i Garborgs Trætte Mænd hadde året før betegnet dekadentene som «self-abusers» (Tjønneland 2016, 334). Påstanden om at Foucaults tese ikke har støtte i materialet, begrenser seg derfor til kvinneskikkelsene. 239 Nils Kjær 1892. «Voluptas psychologica (Psykologisk Vellyst.).» Dagbladet 31.03. De to neste delene av artikkelen sto på trykk i samme avis 01.04. og 02.04. 240 [Anonym] 1892. «Arne Dybfest.» Bergens Aftenblad 05.05. 241 «Literat Arne Dybfest er af Oslo Statsadvokatembede sat under Tiltale for Fældelse efter Straffelovens Kapitel 14 § 8 for at have undladt at komme Student Solheim, der var stedt i Livsfare, til Hjælp, uagtet dette var ham muligt uden Fare for Liv eller Helbred.» [Anonym] 1892. Morgenbladet 30.06. 242 Rasmus Steinsvik 1892. «Samfunde hev faat hemn.» Firda 13.07. 1892.

bord paa en Seiltur med en Kammerat, efter Sigende efterat have drukket en del». «Tiltalebeslutningen antages ikke at have noget med Selvmordet at bestille», fremholdt avisen videre.243

Dybfest hadde både skrevet og oversatt artikler for kvinnesakstidsskriftet Nylænde. 244 Gjennom hans forfatterskap og selvmord forsterkes den forbindelse mellom kvinnebevegelsen, degenerasjonen og dekadansen som Marholm, Hansson og Le Bon tidligere hadde fremmet.

Løvborg, Brandes og bohemen Forbindelsen mellom Hedda Gabler og bohemen ble oppfattet i samtiden. I Morgenbladets gjengivelse av oppsetningen av stykket i Paris ble skuespilleren som fremstilte Løvborg kritisert for manglende realisme: «naar man saa denne meget korrekte Kavaler om Morgenen efter sin Orgie træde ind til Hedda, kunde man umulig tro, at han var den uforbederlige Bohême og Solderist».245 Før oppførelsen holdt den kjente kritikeren og forfatteren Jules Lemaître (1853–1914) et foredrag om stykket. Der presenterte han Hedda som en dekadansetype:

Hedda Gabler er efter Lemaitres Mening kun en Karikatur paa vore Dages fin de siècle Kvinde. Ibsen har villet vise en saadan med al hendes Forlorenhed, Hjerteløshed, Hjernetomhed, Skaberi og Komediespil, og Lemaître advarede paa det bestemteste Tilskuerne mod at

243 [Anonym] 1892. «Arne Dybfest.» Trondhjems Adresseavis 17.07. 1892. 244 Arne Dybfest [1889]. «Drømme i Ørkenen.» Efter det engelske ved Arne Dybfest, Nylænde Vol 3, No. 7, 01.04., 103–107; Kropotkin, P. 1889. «Kvindens frigjørelse. Fyrst Peter Kropotkins brev til kvindesagskvinderne ved kongressen i Washington 1888.» Oversat af Arne Dybfest, Nylænde Vol. 3, No. 12, 15.06., 179–183. 245 [Anonym] «Hedda Gabler – Premièren paa Vaudeville.» Morgenbladet 21.12. 1891.

fatte nogensomhelst Sympathi for denne forvorpne Kvinde, hvis Selvmord var en sand Befrielse for hendes stakkels Omgivelser.246

Morgenbladet tilføyde at Lemaîtres oppfatning av «den meget komplicerede Hovedfigur var lidt vel overfladisk», ifølge den alminnelige mening. Dette var andre toner i enn i bladets egen anmeldelse av stykket ett år tidligere!

Jakten på biografiske modeller for Ibsens dramaer er ikke en del av denne undersøkelsen, og heller ikke å tolke stykkene på en ny måte gjennom lesninger av dramaene. Men grensen mellom biografiske modeller og allmenne begreper kunne være flytende på denne tiden. Siden Hedda Gabler ble oppfattet som et bohemdrama der den kvinnelige hovedpersonen var dekadent, var assosiasjonen til Hans Jæger nærliggende. Men i 1890 hadde Bjørnson også offentlig omtalt Brandes som bohem. Han klaget i august 1890 over at han hadde blitt forfulgt etter at han trådte opp mot «Brandes-Bohêmeriet».247 Tidligere på året hadde bohemen Gunnar Heiberg angrepet Bjørnson i portrettet av Ramstad i skuespillet Kong Midas. Verdens Gang hadde nærmest drevet kampanje for stykket, som var en stor suksess. Avisen publiserte et tyvetalls artikler om Kong Midas fra begynnelsen av januar til første halvdel av april 1890. Samtidig presiserte Verdens Gang at man kunne støtte stykket uten å være bohem.248

246 Ibid. 247 Bjørnstjerne Bjørnson 1890a. «De literære Strømninger.» Dagbladet 04.08. 248 Notisen gjengis her i sin helhet: «De saakaldte ‘Bohêmer’ trækkes undertiden frem, naar der sker et eller andet, som en del gode Borgere ikke liker. De, der da er saa brødefulde ikke at være enige med dem, er enten ‘Bohêmer’ i egen Person eller ialfald Tilhængere eller Redskaber for denne mærkelige Sekt. Hvem er nu disse ‘Bohêmer’? En halv Snes Ynglinger, der samles i en fælles Dyrkelse af Hr. Hans Jæger, – om de har noget andet Samlingstegn kjender vi ikke. De rummes allesammen ved et noksaa lidet Bord. Beretningene om deres Magt og Vælde skriver sig ene og alene fra – Potemkin. I Opfatningen af

Hadde Kristiania Teater med Bjørnsons sønn Bjørn som sceneinstruktør avvist å oppføre stykket av familiære grunner? Det ble diskutert åpent om Bjørnson var modell for stykket. Margrete Vullum argumenterte for at Ramseth ikke var Bjørnson,249 mens Garborg trakk parallellen til Stensgaard i De unges forbund og underet seg på hvorfor Kristiania Teater for tyve år siden ikke hadde hatt noe problem med å sette opp dette stykket. Han spurte om «Sammenhængen virkelig skulde være den, at Sagfører Stensgaard … ikke havde nogen Nærbeslægtet ansat som uansvarlig Direktør ved Kristiania Teater».250 Dette viser i hvert fall at spørsmålet om modeller var viktig for mottakelsen av flere teaterstykker på denne tiden.

Georg Brandes har blitt kritisert for ikke å anmelde kvinnelige forfattere. Pil Dahlerup har vist at Brandes var langt mer opptatt av det moderne gjennombruddets menn enn av å skrive om kvinnelige diktere.251 Selv om han var sparsom med anmeldelser, skrev han flere nekrologer, blant annet over den unge danske forfatterinnen Adda Ravnkilde (1862–1883). Ibsen hadde også interessert seg for hennes selvmord, og hun kan være en modell for Hedda.252 I tilfellet Victoria Benedictsson var Brandes uten tvil gjennom sitt forhold til forfatterinnen på en psykologisk måte involvert i hennes selvmord i 1888. Hennes dagbøker viser at forholdet var intimt,253 selv om nyere forskning også påpeker

den siste Teaterskandale har de del Mening med alle fornuftige Mennesker. Og der er ingen Lov, som forbyder endog ‘Bohêmen’ at nære den Overbevisning, at to og to er fire. Men derfor er jo ikke – strengt taget – alle, – som hylder den samme Opfatning i det Stykke, i det Hele at henregne til deres Sekt og Samfund.» [Anonym] 1890. «De saakaldte ‘Bohêmer’.» Verdens Gang 20.02. 249 Margrete Vullum 1890. «Kong Midas.» Verdens Gang 05.02. 250 Arne Garborg 1890. «‘Snigmord!’.» Verdens Gang 07.02. 251 Pil Dahlerup 1984. Det Moderne gennembruds kvinder. København, Gyldendal. 252 E. Tjønneland 1993. Ibsen og moderniteten. Oslo, Spartacus, 33–35. 253 Fredrik Böök 1949. Victoria Benedictsson og Georg Brandes. Stockholm, Bonniers.

at dagbøkene mange steder har fiksjonskarakter.254

Brandes sto altså i forbindelse med to kvinners selvmord som Ibsen kjente godt til. Mange fortolkere regner med at Løvborg fikk trekk fra Brandes. Striden mellom Løvborg og Tesman kunne ha blitt inspirert av striden mellom Høffding og Brandes om Nietzsche. Høffding gjorde Brandes’ essayistiske stil til et poeng mot den danske kritikeren. Brandes svarte med å latterliggjøre den pedantiske og vitenskapelige skrivemåten.255

Det finnes avsnitt i Brandes’ tekster som kan ha inspirert Løvborgs bok om «fremtidens kulturmagter» og «fremtidens kulturgang» direkte.256 Ibsen kunne også gjennom formularet «vinløvet i håret» ha hentydet til et sted i Brandes’ essay «Dyret i mennesket». Vinløvet i håret ble så å si Brandes’ løsning på den konflikten mellom dyr og menneske han hadde skissert ved hjelp av de fire romanene han omtalte.

Der gives sikkert endnu i vore Dage (eller allerede i vore Dage) Mænd, der paa afgjørende Punkter føle som Grækere fra det gamle Hellas’s bedste Tid, Mænd, for hvem Dualismen af det Dyriske og det Menneskelige ikke existerer, Mænd, der aldrig have væltet sig i Pølen, ingen ond Samvittighed have og ingen Omvendelse have behov. Disse Digtere komme nu til dem og behandle dem som professionelle Drankere: For Himlens Skyld, tilraabe de Læserne, ikke en Draabe Vin over jere Læber!257

254 Jørgen Knudsen 1994. Georg Brandes – Symbolet og manden 1883–1895. København, Gyldendal, 231–249. 255 E. Tjønneland 2018b. «Sakprosa.» I: Dei litterære sjangrane. Oslo, Samlaget, 182–216. Om Brandes og Høffding: 199–200. 256 E. Tjønneland 2006. «Ibsen, Brandes og ideen om fremtidens aristokrati.» I: Dines Johansen / Kittang / Sæther red. 2006. Ibsen og Brandes. Studier i et forhold. Oslo, Gyldendal, 142–158. Brandes hadde i 1888 blant annet karakterisert Russland som «fremtidens kulturmakt». Jf. Tjønneland 2006, 153 ff. 257 Georg Brandes [1890]. «Dyret i Mennesket.» Her sitert etter Brandes 1893. Udenlandske og egne Personligheder. Kjøbenhavn, Gyldendal, 294–295.

Her beskrev Brandes nettopp det motsatte av Løvborgs tragedie: Han var jo en tørrlagt alkoholiker som dikteren Ibsen atter sendte ut på galeien som en «profesjonell dranker». Gjennom fremstillingen av Løvborg utfordret Ibsen Brandes’ løsning på konflikten mellom dyr og menneske. Etter at Brandes hadde beskrevet dikternes misforståtte skrekkbilde av drukkenboltene, fortsatte han med å skildre sitt greske ideal:

Og imens modnes Druer under Solens Straaler; de hænge der, mørke og lyse, og Dionysos, Vinens og Tragediens Gud, staar med det grønne Løv om Panden og rækker den Tørstige og Trætte Drikken, der er Menneskets Trøst.

Disse Moralister gjøre Bakkus selv til en Deliriumskandidat. Og de glemme, at deres Tale ikke sjældent vender sig til Mænd, der føle som Grækere, dyrke Vinguden, drikke Vinen blandet med Vand, nyde den lette Rus og sky Drukkenskaben som en Væmmelse og en Pest.258

Sekundærlitteraturen til Hedda Gabler er så omfattende at ingen vel helt har oversikten over den. Men vanligvis blir det henvist til Nietzsches Dionysos fra Tragediens fødsel eller til Ibsens Keiser og Galilæer når det gjelder forløpere for Ibsens bruk av «vinløvet i håret». Brandes’ essay ble publisert et halvt år før Hedda Gabler kom ut. Det er fullt mulig at Ibsen innarbeidet scenen med Løvborg og vinløvet i håret som et svar på Brandes’ løsning på formidlingen mellom dyr og menneske. Løvborg ble dermed den alkoholikeren Brandes ville distansere seg fra.

Løvborgs alkoholisme og hans selvmord passer selvsagt ikke inn i bildet av Løvborg som et Brandes-portrett. Likevel fantes det likhetspunkter nok til å kunne skape assosiasjoner til både Nietzsche og den danske kritikeren. Stykket kunne dermed leses som et oppgjør med Brandes’ bohem-tilbøyeligheter. Ibsen

258 Brandes 1893, 295.

underminerte «vinløvet i håret» som ideal og lot det stå igjen som en tom klisjé.

For de som fulgte med i litteraturdebatten, kunne dette ha vært et signal. Tiden sladret om levende modeller, og avstanden mellom hva man kunne si privat og hva man uttrykte offentlig, var stor. Bruk av levende modeller ble diskutert og kritisert mange ganger i 1890-årene. Å skape assosiasjoner som ikke hadde en helt klar referanse, men likevel kunne treffe bestemte personer, var en del av det litterære spillet. Disse manøvrene er vanskelige å rekonstruere. Men uten slike assosiasjoner er det vanskelig å forstå temperaturen i litteraturdebatten på denne tiden. Som vi skal se i kapittel 6, kunne også det å benytte seg av lett gjenkjennelige modeller, oppfattes som et dekadent trekk.