«Dekadent- og Bohemlitteraturen»

I dekadansedebatten i 1894 fikk Collin mange mot seg, særlig forfattere og kunstnere. Andre hevdet at han vant debatten. Men enkelte som hadde sympati for Collins standpunkt, slik som redaktør Thambs Lyche i tidsskriftet Kringsjaa, distanserte seg fra Collins behandling av Ibsen.618 Theodor Caspari var én av dem som var på linje med Collin. I en bok som kom ut i begynnelsen av april 1896, fulgte han opp Collins kritikk av dekadansen. Til tross for at han ikke var venstremann, stilte han seg bak Bjørnson:

I mine Øine staar han [Bjørnson] ved Siden af Jonas Lie som den af vore større Forfattere, der har tat mindst Skade af Naturalismen, som den mindst æstheticerende af vore Stordigtere. Under den slappe, halvveis dekadente Æstheticisme, som nu raader, er jeg ikke utilbøielig til med Docent Collin at rette mine Øine mod ham som Fremtidens Fører.619

I bokens første essay skulle Caspari kritisere «Æstheticismen i vort Folkeliv», men skrev stort sett om Ibsens lange rekke av «deka-

618 Hans Tambs Lyche 1894. Anmeldelse av Chr. Collin: Kunsten og Moralen, Kringsjaa Bind IV, Hefte 10, 30.11, 792–798. 619 Theodor Caspari 1896. Skyggesider – populære Betragtninger. Kristiania, Malling 76.

dente Æsthetikere». Gregers Werle, Johannes Rosmer og Alfred Allmers var en slags filosofiske dagdrivere som led av «sygelig Selvbeskuelse».620 Både følelsen og refleksjonen var infisert av sykelighet hos disse dekadente estetikerne. Resultatet ble sentimentalitet: «Den rører baade ved Følelsen og Refleksjonen og er et underlig Blandingsafkom af usund Selvbeskuelse og hysterisk Tilbedelsestrang.»

Caspari gir her nok et belegg for den assosiative forbindelsen mellom dekadanse og hysteri på 1890-tallet. Sentimentalitet skapte ifølge Caspari den underlige lumre, «indestængte Luft i de dekadente Æsthetikeres Dagligstuer».621 Dette førte til at viljen ble svekket: Ibsens estetiske dekadenter hadde en inngrodd «Hang til at ville det Store, det Uopnåelige». Dette var nettopp «det sikreste Symptom paa, at deres Vilje er syg».622 Caspari sammenlignet Ibsens dekadente estetikere med Hamlet. Det var noe «dekadent Hamletagtig» ved dem: «Hamlet er jo den fine, æsthetisk anlagte Tænkeraand hensat i en raa og degenereret Slegts ‘Fin du Siecle’ [sic].»623 Men det var også viktige forskjeller:

Medens Hamlet med alle sine Eiendommeligheder i Virkeligheten er en sund og harmonisk Personlighed i en dekadent Tidsalder, saa er de Ibsenske Æsthetikere Foregangsmænd i Aarhundredets Dekadence. Som han er det for tidlig fødte Barn af en ny Tid, er de vantrevne Skud af en gammel Stamme.624

Men i motsetning til Hamlet døde ikke Ibsens dekadenter i skjønnhet, «ingen Tid og intet Samfund [vil] ha Brug for de Ibsenske dekadente Æsthetikere».625 Til tross for at det hos Ibsen

620 Caspari 1896, 11. 621 Caspari 1896, 14. 622 Caspari 1896, 16. 623 Caspari 1896, 18. 624 Caspari 1896, 19–20. 625 Caspari 1896, 21.

var Hedda Gabler som ønsket å dø i skjønnhet, skrev Caspari bare om Ibsens dekadente menn.

Man kan da ogsaa temmelig tydelig bag Hovedpersonerne Werle, Rosmer og Almers [sic] skjelne Stadierne i de sidste 30–40 Aars norske Aandsudvikling. De tre Aandsbrødre repræsenterer, forekommer det mig, hvert sit Afsnit af Æstheticismens Historie: Æstheticismen i den romantiske Periode, i sytti-Aarenes realistiske Gjennembrud og i otti- og nitti-Aarenes Dekadence.626

Gregers ble betegnet som et overspent folkehøyskolelærergeni. Han tilhørte ifølge Caspari den samme romantiske periode som Peer Gynt. Rosmer vaklet mellom romantikken og naturalismen. Bygmester Solness og Lille Eyolf representerte naturalismens «Forfaldstid». Estetisismen hadde hele tiden fulgt med som en nisse på lasset, for så å ta «fast og varigt Ophold i Dekadencens ‘grundmurede Luft-slot’».627 Litt overraskende gjorde Caspari Alfred Allmers i Lille Eyolf til representanten «for de senere Aars literære Nedgang», «dens seneste Udviklingsstadium, i dens Gammelmandsalders haabløse Raadvildhed».628 Caspari så også en kontinuitet mellom bohembevegelsen og dekadansen. Han snakket om «den Literaturretning, som, udsprungen af den naturalistiske Bohêmbevægelse, har sivet nedigjennem Tiaaret og i den senere Tid modtat Tilløb fra beslegtede Dekadenceretninger».629

Oppropet mot «Dekadent- og Bohemlitteraturen» Caspari hadde holdt kritikken av dekadansen varm etter Collindebatten i 1894. I desember 1896 publiserte 25 skolebestyrere, prester, professorer og forretningsmenn et opprop mot littera-

626 Caspari 1896, 23. 627 Caspari 1896, 24. 628 Caspari 1896, 24. 629 Caspari 1896, 28.

turkritikken i pressen. Bare et mindretall kunne sies å være litteraturkyndige. Men av dem som hadde underskrevet, var tunge navn som professorene P.O. Schøtt, Fredrik Petersen og Moltke Moe. I tillegg kom prestene Gustav Jensen, Christopher Bruun og Thorvald Klaveness. De var godt kjent i offentligheten. Det var også skolebestyrerne Jonathan Aars og Fredrik Gjertsen. Til tross for at han ikke hadde undertegnet, var oppropet helt i Collins ånd. Man var bestyrtet over dekadansens inntog i pressen:

Sandseligheden, Gudsforgaaetheden og Livsleden inden den skrivende Leir vokser En med hver Dag mere og mere over Hovedet, og i Pressen findes, saavidt vi ved, saagodtsom intet orienterende og myndigt Ord. – Det er dels fordi, at Forfatterne er saa meget mere begavede end Kritikerne, at en slig Tilstand er mulig, uten ogsaa fordi, at enkelte Blade har seet sig nødsagede til, at ty til Dekadenternes egne Aandsfrænder, for at finde indsigtsfulde Anmeldere.630

Oppropet nevnte spesielt én artikkel man var misfornøyd med. Uten å angi avisens navn refererte man til et skriftstykke i et «af vore store konservative Blades Søndagsnumere for 6te December» samme år. Avisen hadde først trykt en preken over dagens hellige tekst. «Men et andet Sted i Bladet for samme Dag staar Recensionen af Dekadent- og Bohemeliteraturen, skreven i disse Digtarters egen Aand.»

Denne artikkelen er ikke vanskelig å oppspore. Den sjette desember refererte nettopp Aftenposten et intervju med Tolstoi på fransk.631 Tolstoi hadde «med adskillig Skarphed udtalt sig om de franske ‘Dekadenters’ skruede og undertiden ligefrem uforstaaelige Sprog». Dette kunne ikke sies å være i dekadansens egen ånd. Men følgende karakteristikk av Tolstoi etter intervjuet kan ha vakt irritasjon: «Den gamle Herre fik gaa til Hvile og i Drøm-

630 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 631 [Anonym] «Et Besøg hos Tolstoi.» Aftenposten 06.12.

menes Land fortsætte Illusionen om, at han var den eneste kloge i en Verden, med hvis Vanvid der ikke var noget Udkomme at faa. Ja – denne sidste Bemerkning er Referentens og ikke den franske Reisendes.»

Å tolke dette som om artikkelen var skrevet i dekadansens egen ånd, er urimelig. Tolstoi hadde uttalt seg meget kategorisk når det gjaldt både litteratur og politikk. Men selv om artikkelen ikke uttrykte direkte sympati for dekadansen, var den likevel spydig i forhold til Tolstois skolemesterrolle. Det het for eksempel at Tolstoi fulgte med i tidens litterære bevegelser «med en kritisk Opmerksomhed, i Kraft af hvilken han afsiger Høiesteretsdomme, mod hvis Ufeilbarlighed der ikke er Spørgsmaal om at reise nogen Indvending».

Aftenpostens redaksjon trykte en kommentar i samme nummer. Den innledet diplomatisk med at oppropet var «overmaade velment». Avisen sa seg enig i at «der kan være Behov for baade én og flere Protester mod Nutidsfænomener paa det kunstneriske og literære Omraade». Men oppropet var utformet slik at det ikke ville «fremkalde nogen synderlig for Herrerne smigrende Opmerksomhed». Den som hadde forfattet oppropet var ikke kvalifisert for oppgaven. Vedkommende manglet enhver betingelse for «at opkaste sig til literær Overdommer og Overkritiker over den samlede Presse». Aftenposten unnlot å gå i detalj i sin kritikk fordi «man maa gaa ud fra, at Flerheden af Underskriverne ikke har læst igjennem, hvad de har skrevet under». På slutten av sin redaksjonelle kommentar kunne Aftenposten ironisk avsløre at «Fader for Ideen og Mester for dens heldige Udførelse», var en viss Hr. Agent Rolfsen. Det var altså broren til skolebokforfatteren Nordahl Rolfsen som sto bak! Aftenposten avsluttet syrlig med å påpeke at «den norske Literatur i mange Stykker har havt ondt for at fordøie én Rolfsen – to taaler den ikke».632 Den

632 Aftenpostens Redaktion 1896. «Kommentar til oppropet». Aftenposten 19.12.

konservative presse hadde tidligere kritisert Nordahl Rolfsen som lesebokforfatter. Rolfsens biograf Egil Børre Johnsen gjengir en episode der redaktør Friele i Morgenbladet var på besøk hos kjøpmann Magnus på Karl Johan. Agent Jens Rolfsen dukket så opp i døren. Friele utbrøt da: «Alltid skal jeg i denne tid forfølges av de rolfsenske demoner!»633

Til tross for Aftenpostens syrlige kommentar rykket Christen Collin ut i Morgenbladet og støttet oppropet fem dager etter, på selveste julaften. Han hadde nå fått en kjærkommen anledning til å gjenta sine synspunkter fra dekadansedebatten i 1894. Collins innlegg bar samme overskrift som oppropet, men tittelen var nå gjengitt i anførselstegn.634

Det er Livets Protest mod en Kunst, hvis skabende Drift fortrindsvis gaar ud paa at sætte Vanskabninger ind i Verden. Mod en Kunst, som befolker vor Fantasi med Billeder af udartede og mislykkede Livsformer. Mod Digtere, som bruger Talent eller endog Geni paa at faa den Slags Skikkelser til at leve stærkt og leve længe i Folkets Forestillingsliv.635

Collin gjentok hovedpoenget fra 1894, da venstreavisen Verdens Gang var kamparenaen. Nå kom et lignende utspill i det konservative Morgenbladet. Selv Aftenposten, der oppropet ble trykt, tok avstand fra det. Kanskje var dette grunnen til at Collin gikk til Morgenbladet. Oppropet ga Collin anledning til å gå en ny runde med Ibsens kvinneskikkelser:

Protestens Underskrivere har med Rette fremhevet den hyppige Fremstilling af depraverede Kvindeskikkelser som betegnende for Kunstens Udartning. Henrik Ibsen, som tidligere yndede at frem-

633 Egil Børre Johnsen 2003. Fola fola Blakken – En biografi om Nordahl Rolfsen. Oslo, Andresen & Butenschøn, 218. 634 Collin 1896c. «‘Pressen og den moderne Literatur’.» Morgenbladet 24.12. 635 Collin 1896c.

stille Kvinder som Idealernes Fakkelbærere, har i sine senere Verker søgt en Del af sin Skaberglæde i at forme depraverede, gjerne mere eller mindre abnorme Kvindeskikkelser: Rebekka West, Hedda Gabler, Hilde Wangel og Rita Allmers – og nu tilslut de to Tvillingsøstre, som begge heller vil overlade sin Søn og Pleiesøn (Erhart) til en forførerisk Dame, som hypnotiserer ham, – heller dette end at nogen af Søstrene kan unde den anden at være Mor for Gutten.636

Innholdet i oppropet Collin hadde ingen kritikk av innholdet i oppropet. Nils Hertzberg var ikke av dem som hadde underskrevet, men flere av iakttakelsene var også helt i hans ånd. Oppropet konstaterte helt i tråd med Hertzberg «at i intet andet Land staar den unge, dannede Kvinde paa et høiere Trin i sædelig Henseende end hos os». Unntagelsen var «visse smaa Bohèmeklikker». Skjønnlitteraturen ga derfor et helt feil bilde av norske kvinner overfor utlandet. Likevel reagerte ikke norske anmelderne på at «Mængden af vore moderne Forfattere behandler den norske Kvinde i sine Skrifter saaledes, at enhver fremmed, der læser dem, maa tro og tror, at Norge er det mest fordærvede Land i Verden paa dette Punkt».637

Som et eksempel på fordervede kvinner nevnte oppropet Hamsuns siste drama Livets Spil. Stykket var publisert tidligere på året og ble anmeldt i en rekke aviser i mai 1896. Det var aktuelt i desember 1896 på grunn av oppsetningen på Kristiania Theater med Johanne Dybwad i den kvinnelige hovedrollen som Teresita Oterman. Teateroppsetningene har i mange tilfeller vært viktig for bildet av Ibsens kvinneskikkelser.638 Oppsetningen av

636 Collin 1896c. 637 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 638 Det teaterhistoriske perspektivet har bare unntaksvis blitt berørt i

Heibergs Balkonen i København ga Collin assosiasjoner til Hilde Wangel.

I oppropet i Aftenposten het det videre: «I Hamsuns sidste Drama er Heltinden et ‘Hundyr’, der lever med en ‘Bødtker’, en for Voldtægt straffet Forbryder. Man bør dog, siger en Anmelder, ikke undlade at se Fru Dybwads Glimrende Spil i dette Stykke!»639

Det er vanskelig å gjenkjenne Livets Spil i referatet ovenfor. Hovedpersonen Teresita «lever» ikke «med» en bøkker, altså en person som lager tønner og kar. Højer i stykket er steinarbeider.640 Ingen av ordene «Hundyr», «Bødtker» eller «Voldtægt» forekommer i boken. På slutten av 1. akt antydes det riktignok at Teresita har opplevd et eller annet sammen med Højer som hun angrer på.641 Aftenpostens redaksjonelle kommentar til oppropet var ironisk og mer enn antydet at kritikken av Hamsun var basert på sviktende grunnlag:

Man maa naturligvis gaa ud fra, at saavel Dhrr. meget ansete Prester som de øvrige Underskrivere ikke blot oftere har besøgt de Theatre og Varietéer, de retter voldsomme Angreb mod – specielt har de vel

denne boken. For Ibsens kvinneskikkelser i teaterhistorisk perspektiv, jf. Roland Lysell red. 2011. Ibsens kvinnor – tolkade av scenens kvinnor. Skådespelare och regissörer i möte med Ibsens kvinnoroller. Pozkal, Ellerströms.Förlag. 639 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 1896. 640 «TERESITA Det er Højer. Han har været paa Slaveriet. KARENO Hvad? TERESITA Der lærte han Stenhuggeri. KARENO Hvad var han paa Slaveriet for? TERESITA For Vold . . . . Nu ved jeg forresten, hvad der fejler mig i dag. KARENO Hvad er det? TERESITA Jens Spir har friet til mig.» Knut Hamsun 1896. Livets Spil. København, Ernst Bojesen, 42–43. 641 «KARENO Følger De med til den nye tomt? TERESITA Nei. Jeg skal hjem til Jens Spir. KARENO Ja, det er jo sandt. Undskyld. (hilser og går ud tilvenstre.) TERESITA (ser efter ham; sagte) Kareno. (lægger Armene overkors. Pause. Pludselig raaber hun.) Højer. ANDEN MINER (mod hende.) TERESITA Jeg vil aldrig mer. Hører du? (stamper med Foden.) Kom ikke igjen. (ud tilhøjre)» (Hamsun 1896 ibid., 47–48)

alle set Hamsuns Stykker paa Kristiania Theater, – men at de ogsaa er vel bevandrede i den Literatur, de bryder Staven over; thi man kan jo ikke vel forudsætte, at alvorlige Mænd i Almindelighed og Prester og kristeligsindede Mænd i Særdeleshed giver sig af med at protestere mod og fordømme, hvad de ikke har Kjendskab til.642

I Hamsuns drama holdt Teresita mange menn i spill. På begynnelsen var hun forelsket i Kareno. Han var gift og ikke interessert. Etter at hans kone gikk fra ham, endret han holdning, men da hadde Teresita fått andre erotiske interesser. Hamsuns stykke kan blant annet leses som et metadrama som harselerer over flere av Ibsens skuespill. Kareno vil bygge et tårn der han skal skrive sitt livsverk: en kombinasjon av Bygmester Solness og Allmers’ avhandling om det menneskelige ansvar i Lille Eyolf. På slutten brenner tårnet med manuskriptene, noe som får en til å tenke på asylbrannen i Gengangere, Hedda Gabler som brenner manuskriptet til Løvborg eller brannen som gjorde at Solness fikk startet opp sin karriere. Endelig dør Teresita av et vådeskudd, som Ejlert Løvborg. Den samtidige kritikken så da også en klar forbindelse til Ibsen.643

Da Livets Spil kom ut i mai 1896, ble boken anmeldt av Christopher Brinchmann. Hans anmeldelse av Gunnar Heibergs Balkonen fikk Collin til å rykke ut mot dekadansen i 1894. Brinchmann karakteriserte Teresita som «en af disse Hamsunske

642 Aftenpostens redaksjon 1896. «Kommentar til oppropet.» Aftenposten 19.12. 643 «Det er da forstaaelig nok, at det ikke gaar bedre med hans Bog end med Løvborgs om ‘Fremtidens Kulturgang’, Rosmers om «de glade Adelsmennesker’ og Allmers’ om ‘det menneskelige Ansvar’. Den bliver aldrig færdig; tilslut brænder Manuskripterne op ved en Ildebrand i Taarnet, og det er ikke at antage, at Menneskeheden har lidt noget betydeligt Tab derved.» [Anonym] 1896. Anmeldelse av K. Hamsun: Livets Spil, Trondhjems Adresseavis 05.05.

Kvinder, hvis Væsen er erotisk Ekstase».644 Han oppfattet stykket som en farse, «en lystig danse macabre af dumpe Drifter»:

Idéen savner den Gehalt, som opfordrer til Redegjørelse eller Diskusjon. Det hele gaar en støjende forbi Bevidstheden som en Niggerkomedie [uth. her], uden at more og uden at ryste, fordi det ikke interesserer ens menneskeligere Instinkter. Forbløffelsen er den Sindsfunksjon, som først og fremst holdes vaagen.645

Tankegangen likner Gustave Le Bons artikkel i Samtiden i 1891 (jf. kap. 2). Den primitive, negeren og villmannen, assosieres med den følelsesstyrte kvinnen. Derfor interesserte ikke boken Brinchmanns «menneskeligere Instinkter». Siden Hamsuns drama kunne oppfattes som et slags parodisk potpurri over flere Ibsen-stykker, har kritikken en selvfølgelig relevans for oppfatningen av Ibsens kvinneskikkelser. Dagbladet skrev også om oppsetningen av Livets Spil. Kvinneskikkelsene ble kommentert spesielt:

De Kvindetyper, Hamsun i dette sit Stykke har fremstillet, er ikke nogen Kompliment til Kvinderne. I den ene, Fru Kareno, ser vi en sund og sanselig, men oprindelig bra Bondepige, fornedret til en Skjøge med alle dennes raa Fagter, og i den anden ser vi en Kvinde forfalden til Flermanderi – hengivende sig efter hvert til en tugthusstraffet Mineslusk, en «bedærvet» Telegrafist, den mindre erfarne, men højere lagte Kareno og en pukkelrygget Ingeniør – idet hun søger efter den Mand, som ikke er af denne Verden. Samtidig vækkes hos dem alle Lysten til jordisk «naragtig» Synd.646

Oppropet i Aftenposten slo bohem- og dekadanselitteraturen sammen til én bevegelse. Dermed ble dekadanselitteraturen assosiert med prostitusjons- og sedelighetsdebatten på 1880-tallet.

644 Christopher Brinchmann 1896. Anmeldelse av K. Hamsun: Livets Spil. Dagbladet 03.05. 645 Brinchmann 1896. 646 [Anonym] «Livets Spil.» Dagbladet 04.12. 1896.

Kampen mot den frie kjærligheten var ikke over, til tross for at mange hadde annonsert at bohembevegelsen angivelig ikke eksisterte lenger.

Men et andet Sted i Bladet for samme Dag staar Recensionen af Dekadent- og Bohemeliteraturen, skreven i disse Digtarters egen Aand. Dette vil dog vel neppe gaa i Længden: At prise Gud i første Spalte og Bohemen med hans frie Kjærlighed for ikke at sige med Bjørnson: hans frie Prostitution, i sidste Spalte!647

Bjørnson hadde brukt uttrykket «fri Prostitution» da han i 1890 forsvarte seg mot anklagene om å ville stoppe oppsetningen av Gunnar Heibergs Kong Midas. Han så seg nødt til å dementere at han var en «åndstyrann» fordi han under «Bohême-Riden» ikke hadde støttet Krohgs Albertine. 648 Før romanene til Hans Jæger og Christian Krohg hadde Bjørnson publisert skuespillet En Hanske (1883). Den såkalte «Hanske-moralen» spilte en stor rolle i debatten på 1880-tallet.649 I dette dramaet krevde forfatterens talerør Svava seksuell avholdenhet for begge kjønn før ekteskapet. Store deler av kvinnebevegelsen støttet Bjørnson. Høsten 1887 kom det

647 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 648 «Klagen begyndte under Bohême-Riden, da jeg ikke vilde være med paa at rose op til ‘Konfirmationsgave’ Albertine: Repræsentanten for den fri Prostituiton. Den dukkede atter op, da Mesterværket ‘Midas’ ikke kunde naa Opførelse paa Kristiania Teater. Georg Brandes forkyndte i V.G., at jeg øvet en Tyrans Gjerning i Norge, og at jeg hadde villet holde Stykket tilbage ved Teatrene i Kristiania og Kjøbenhavn som og i Boghandelen; og senere gjentog Bladet dette paa egen Haand. Saa var der ikke et sant Ord i det!» Bjørnstjerne Bjørnson 1890d. «‘Aandstyranni’.» Dagbladet 08.09. Artikkelen ble fulgt opp av Bjørnstjerne Bjørnson 1890e. «‘B.B. som forhenværende Bohême’.» Dagbladet 12.09. I den siste artikkelen forfektet Bjørnson mange av de synspunkter på forholdet mellom kunst og moral Collin skulle fremme i dekadanse-debatten i 1894. 649 Jf. Elias Bredsdorff 1974. Den store nordiske krig om seksualmoralen – En dokumentarisk fremstilling af sedelighedsdebatten i nordisk litteratur i 1880’erne. Oslo, Gyldendal, 40 ff.

til brudd mellom Bjørnson og Georg Brandes på grunn av uenighet om sedelighetsspørsmålet.650 Bjørnson reiste like etter på turné i Danmark med foredraget «Engifte og Mangegifte».651

Bjørnson og arveligheten Et sentralt premiss for Bjørnsons seksualmoral var at ervervede egenskaper kunne overføres ved arv: «Vi kjender jo Arvelighedslovene, vi ved, at dette blir Letfærdighedens Arv ned til Afkommet. Denne Flerkoneriets aarvisse Underminering af Samfundet vil en Dag vise sig forfærdelig […]».652

Dette skjerpet kravene til foreldrenes moral. Deres moralske karakter kunne, ifølge denne arvelighetsteorien, forandre arvestoffet. Dermed var det mulig å overføre gode vaner og en høy moralsk standard til barna gjennom arv. En slik arvelighetsteori skapte grunnlag for optimisme: Gjennom moralske krav til egne handlinger ville neste generasjon bli bedre! Forestillingen om at ervervede egenskaper kunne gå i arv var et utvetydig premiss for Bjørnsons krav om seksuell avholdenhet før ekteskapet:

Loven er, at om jeg har arvet et godt Anlæg og arbejder dette ud, mens jeg er ung, til en stor Færdighed, til en Talent, og jeg senere faar Barn, saa kan Barnene arve, ikke alene af Anlægget, men af den Kraft, jeg har nedlagt i Arbejdet. […] Ikke alene har jeg saa strævet for mig selv, men for min Slægt i næste Led og derved for alle de efterfølgende.653

650 Striden har blitt kalt «Tremånederskrigen», jf. Bredsdorff 1974, 269–323. 651 Jf. Bjørnstjerne Bjørnson 1913. Artikler og Taler, udgivet af Chr. Collin og H. Eitrem Bd. II, Kristiania og Kjøbenhavn, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag, 83–108. 652 Bjørnson 1913, 96. 653 Bjørnson 1913, 98–99.

Utover på 1890-tallet kom denne arvelighetsteorien under press. Bjørnson måtte rykke ut for å forsvare den. Foranledningen var en artikkel av den kjente britiske antropologen og biologen Alfred Russel Wallace (1823–1913) publisert i Nyt Tidsskrift.

654 Med utgangspunkt i Weismann og Galton hevdet Wallace nå at fremtidens generasjoner bare var avhengig av utvelgelsen. Deres egenskaper ble bestemt av hvem som paret seg med hvem, ikke av den enkeltes handlinger. Ansvaret for degenerasjonen og dekadansen ble dermed mindre: Arveligheten var ikke avhengig av foreldrenes handlinger. Men Bjørnson nektet å «opgi at tro, at det, forældrene har oplevet, d.e. tapt eller vunnet, før de avler sine barn, intet spor av arv sætter i barnene».655 Hvis Lamarckismen – troen på at ervervede egenskaper kunne nedarves – måtte oppgis, forandret det radikalt forestillingene om degenerasjon og fremskritt.

Wallace gikk mot en rasehygiene som brøt med monogamiet. Han så også utvelgelsen i forhold til sosial ulikhet. Først i en fremtidig tilstand der sosiale, kulturelle og økonomiske forskjel-

654 Alfred Russel Wallace 1894. «Udvælgelsen inden menneske-verdenen.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 794–808. 655 Bjørnstjerne Bjørnson 1894a. «Spørsmål.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 833–839. Her: 833. Bjørnson ble imøtegått av G. Armauer Hansen 1894. «Bemerkninger til Bjørnsons spørsmaal.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, November, 32–36. B. Bjørnson 1894b. «Svar til hr. Armauer Hansen.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, December 129–132. Debatten fortsatte med B. Bjørnson 1895. «Mot Armauer Hansen.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, 255–256; Arne Løchen 1895. «Ogsaa et tilfælde.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, 257–58, G. Armauer Hansen 1895. «Endnu engang nogle bemærkninger i anledning af Bjørnsons indlæg om arv.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, 374–376. Debatten er omtalt i Dag O. Hessen og Thore Lie 2002. «Striden om de ervervede egenskaper.» I: Mennesket i et nytt lys – Darwinisme og utviklingslære i Norge. Oslo, Cappelen, 231–235. Tonje Mehren har påpekt at debatten fortsatte i tidsskriftet Kringsjaa og at Bjørnson nå støttet seg på mystikeren Karl du Prel. Jf. Tonje Mehren 2006. «Den okkulte Bjørnson.» Nytt Norsk Tidsskrift, Vol. 23, Nr. 1, 30–45.

ler var utjevnet, ville man oppleve at «en udvælgelse indtræder ganske af sig selv med tendens til stadig at udskille de lavere og udartende mennesketyper og saaledes jævnt at hæve racens gjennemsnits-nivaa».656

Gabriel Gram i Garborgs Trætte Mænd hevdet at kvinnen var dekadent hvis hun valgte en svak mann: «Det er Decadence hos Kvinden, naar hun forliber sig i saadant noget Skrab; hendes Pligt overfor Slægten er: at udvælge de bedste, de unge, de sunde, de bedst anlagte til Fædre for sine Børn.»657 I sine vyer for fremtiden forfektet Wallace noe av det samme. Han fremholdt at «en mægtig udvælgelses-funktion» er «lagt i kvindekjønnets hænder».658 «Samtidig opdrages den unge kvinde til med foragt og afsky at se paa alle mænd, som paa en eller anden vis ikke opfylder sin pligt mod samfundet, men i lediggang og slaphed gir efter for lastefulde lyster eller røber løgnagtighed og hensynsløshed.»659

Hvis dekadente kvinneskikkelser ble fremholdt som idealer med erotisk tiltrekning, ville det resultere i degenerasjon. Dette var en viktig grunn til at debatten om kvinneskikkelsene ble så intens. Det abnorme hadde en fremtredende plass i sexologien til den tysk-østeriske psykiateren Richard von Krafft-Ebing (1840–1902). Han mente at kvinnen hadde langt mindre seksualdrift enn mannen. Hvis kvinnen hadde hatt sterkere seksualdrift, måtte hun betegnes som «abnorm». Verden ville forvandles til en bordell og ekteskap og familie være utenkelig, hevdet han.660 Overdreven seksualitet kunne dels forklares ved misbruk

656 Ibid., 801. 657 Arne Garborg 1891b. Trætte Mænd. Kristiania, Aschehoug, 26. 658 Wallace 1894, 806. 659 Wallace 1894, 803. 660 «Anders das Weib. Ist es geistig normal entwickelt und wohlerzogen, so ist sein sinnliches Verlangen ein geringes. Wäre dem nicht so, so müsste die ganze Welt ein Bordell und Ehe und Familie undenkbar sein. Jedenfalls sind der Mann, welcher das Weib flieht und das Weib, welches dem Geschlechtsgenuss nachgeht, abnorme Erscheinungen.» Richard von Krafft–

av forplantningsorganene, dels ved sykelige anlegg i sentralnervesystemet, såkalte funksjonelle degenerasjonstegn.661 I den første utgaven av Psychopathia Sexualis fra 1886 kom Krafft-Ebing inn på det abnorme ca. 40 ganger i løpet av 120 sider. «Abnorm» var et grunnbegrep i seksualpatologien og ble brukt side om side med «anomali».

Hundehyl mod Maanen Oppropet i Aftenposten henviste også til en annen formulering Bjørnson hadde brukt i kritikken av dekadansen: «Bjørnsons uvilkaarlige Udraab om Dekadenternes ‘Hundehyl mod Maanen af syg Kjærlighed’, dette Udraab finder i dette Øieblik Gjenklang i Landets tusinde Hjem.»662

Dekadansen forbindes igjen med bohemen: «Syg Kjærlighed» refererte til Jægers roman fra 1893. Den kom ut i Paris og ble raskt forbudt. Morgenbladet kunne melde at Jæger måtte tømme bokhandelen i Paris for bøkene sine 28. juni samme år.663 Bjørnson brukte uttrykket «Hundehyl mod Maanen» i en anmeldelse av Alvilde Prydz’ roman Gunvor Thorsdatter til Hærø (1896). Her skrev han blant annet:

Aa, tag og læs denne stærke Bog ovenpaa alle de sørgelige Hundehyl mod Maanen af syg Kjærlighed. Her er da endelig andre Mennesker

Ebing 1886. Psychopathia Sexualis. Eine klinisch-forensische Studie. Stuttgart, Verlag von Ferdinand Enke, 10. 661 Krafft–Ebing 1886, 21 662 Aars, Berle, Bonnevie et al. 1896. «Pressen og den moderne Literatur – En Protest.» Aftenposten 19.12. 1896. 663 «Alle Forbudene mod hans Bog ere bekjendte. Sluttelig naaede Forbudet Paris. Den svensk-norske Minister gjorde Forestillinger hos Hr. Lamm (Nielssonske Boghandel) i Rue de Rivoli, og Hr. Lamm sendte Bud til Hr. Jæger, at han skulde afhente sine Bøger. Hr. Jæger gjorde saa – hvilket han nok var nødt til – læssede sin «Kjærlighed» i to Droscher og kjørte afsted med den.» [Anonym] Morgenbladet Aften, No. 339, 28.06. 1893.

skildrede end Gabriele d’Annunzios Manet Væsener (i Romsdalen kalder vi Maneten Gople altsaa Gople Væsener), der nu i Literaturen skildres med stor Kunst og saa mange Kryderier, at Bøger minder om benløs Sild paa et Frokostbord.664

Henvisningen til d’Annunzio kan virke overraskende. D’Annunzio var imidlertid allerede presentert som dekadansedikter for et norsk publikum av Lombrosos samarbeidspartner og senere svigersønn Ferrero i Samtiden i 1894.665 Både Collin og Bjørnson forsvarte en type sosialdarwinistisk etikk og estetikk. Derfor ble naturalismens depraverte skikkelser oppfattet som skadelige: Kunsten skulle fremme livet! Collin forutsatte dermed at skildringen av mislykkede eksistenser ikke kunne være livsfremmende.

Det naturlige for Kunsten er fortrinsvis at vælge ud de skjønneste og mest leveværdige Mennesketyper og faa dem til at leve længe i Landet gjennem Kunstens Trylleri. Det svarer til hvad Naturforskerne kalder «det naturlige Udvalg» eller Naturens Udvælgelse af de mest Levedygtige. Men en stor Del af vor Tids Digtning vælger fortrinsvis de mindst leveværdige Typer til Mangfoldiggjørelse i Tuseners eller Hundretuseners Bevidsthed.666

664 Bjørnstjerne Bjørnson 1896. Anmeldelse av Alvilde Prydz: Gunvor Thorsdatter til Herø. Kristiania, Cammermeyer 1896. Verdens Gang 13.11. Bjørnsons «Hundehyl mot Maanen» ble brukt i et dusin forlagsreklamer for boken, som gikk i 4 opplag på 3 ½ måned. 665 «De unge derimod, A. G. Butti, Gabriele d’Annunzio, L. Zuceoli o. s. v. er næsten allesammen mystikere i den betydning af ordet, som Max Nordau har givet det i sin bog Entartung. Det fælles udgangspunkt for dem alle har været Bourget, hvis methode de har overdrevet, og foruden ham har de ogsaa efterlignet de andre franske dekadenter, som Sar Péladan, Huysmanson, [sic] Marcel Prevost.» Guglielmo Ferrero 1894. «Det unge Italien.» Samtiden Vol. 5, 435–445. Her: 443. 666 Chr. Collin 1896c. «‘Pressen og den moderne Literatur’.» Morgenbladet 24.12.

Etter Collins oppfatning trengte vi ikke «at opleve alle Slags Laster i Fantasien», eller «syge og udartede Menneskers Liv i Tillæg til vort eget».667

Akkurat som de sterkeste overlever i naturen, vil Collin at heltene skulle overleve i fantasien. Kunsten burde fremstille «den skjønneste og rigeste Del af Livet», gi et utsyn til «Idealernes Virkelighed».668

Det er flere innvendinger mot dette kunstsynet: Kan det ikke også være moralsk oppbyggelig at litteraturen fremstiller mislykkede menneskeskjebner? Hos Ibsen får egoistene sin straff, de fremstilles ikke som idealer, men lider under sin skjebne. Dessuten overskrider fantasien virkeligheten, man kan fantasere om muligheter som aldri inntreffer i det virkelige liv. Hvis kunsten er en sikkerhetsventil for fantasien, kan selv destruktive fantasier ha en samfunnsbevarende funksjon. Collin drøftet ingen av disse mulighetene. Dessuten kommer mange til kort i forhold til idealet, og de må jo også leve. Ibsen hadde allerede i Vildanden skildret en rekke mennesker som var skadeskutt i «kampen for tilværelsen», et uttrykk som forekom i 1. akt av stykket.669

Collin hevdet nå at Ibsen representerte «Blindgadernes Digtning». Karakteristikken var tatt fra Laura Marholm, men han unnlot å nevne henne ved navn. 14 dager tidligere hadde Collin anmeldt Marholms bok Vi Kvinder og vore Digtere i to lange artikler i Verdens Gang. Marholm hadde gitt en ganske nærgående og negativ beskrivelse av Bjørnson etter å ha møtt dikteren både i Paris og på Aulestad. I den andre artikkelen tok Collin

667 Collin kritiserte året etter Hamsun på samme måte. Han skrev at det var «Adskilligt i hans Fremstilling af det syge Sjæleliv, som kan være af Interesse for Fagmænd. Men for det almindelige skjønliterære Publikum indeholder Hamsuns Bøger efter mit Skjøn den Misvisning, at han uvilkaarlig fremstiller det abnorme Sjæleliv, som om det var naturligt og normalt.» Chr. Collin 1897. «Knut Hamsun og Forfatterstipendierne.» Dagbladet 12.12. 668 Collin 1896c. 669 HIS 8, 28.

Bjørnson i forsvar mot Marholms personangrep og ba oversetteren om å «anmode Bogens norske Forlæggere om at inddrage en Bog, som gjør dem Skam, og ialfald udelade et Par Stykker, om de sender den ud paany».670 I den første artikkelen innrømte Collin likevel at Marholm fortjente oppmerksomhet fordi hun opptrådte for en sak, nemlig «et Slags Kvinde-Ideal».671 Dette idealet var kvinnen som sanselig naturvesen. Bevisste moralske idealer gjorde ifølge Marholm kvinnen unaturlig, til halvkvinne og hermafroditt. Collin kom med noen av de samme innvendingene som Aasta Hansteen, som påpekte paradoksene i Marholms skille mellom natur og kultur (jf. kap. 2). «Fru Marholm Hansson foragter Kvinder, som moraliserer og teoretiserer. Hun er imidlertid selv henfalden til at teoretisere.»672

Marholm avfeide Ibsen som «hjernemenneske». Dette var en vanlig bestemmelse av dekadenten, noe for eksempel Ross Ridge har lagt vekt på.673 Ifølge Collin innebar denne kritikken en misforståelse, for hjernen var en viktig del av personligheten. Marholm var selv dekadent: «Den Slags Viljesyge, hjernesvækkede Driftsvæsener, – det er for den tyske Forfatterinde de sunde og naturlige Mennesker. Slig skal ialfald Kvinderne være.»674 Collin tok Ibsen i forsvar på dette punkt. Det Marholm angrep, var det beste hos Ibsen, «hans idealistiske, højsindede Kvindeskikkelser».675 Disse hadde nærmest forsvunnet fra hans senere dramaer. Men kvinnene fra Ibsens tidlige diktning

670 Chr. Collin 1896b. «Laura Marholm Hansson om Bjørnson og Ibsen II.» Verdens Gang 11.12. 671 Chr. Collin 1896a. «Laura Marholm Hansson om Bjørnson og Ibsen I.» Verdens Gang 09.12. 672 Collin 1896a. 673 George Ross Ridge 1961. The Hero in French Decadent Literature. Atlanta, University of Georgia Press, 83. 674 Collin 1896a. 675 Collin 1896a.

«var dog Kvinder af en stor og ædel Race».676

Ibsen fremstilte idealene bare som uvirkelige drømmer, hevdet Collin. Men de var i virkeligheten reelle! Som kontrast til Ibsen trakk Collin frem Bjørnsons fortelling «Absalons Haar»: «For Bjørnson staar det i denne Fortælling som en Livsbetingelse for den mandlige Ungdom at have et rent og skjønt Kvindeideal som en Drøm over sit Liv.»677

Hovedpersonen hos Bjørnson bærer navnet Raphael Kaas. Etter noen suksessfulle år som utdannet ingeniør, valgte han til slutt feil kvinne. Dette forpestet hans tilværelse. Han var av Kurt-familien, en slags negativ utgave av Rendalen i Det flager i byen og på havnen (1884). Rendalen klarte å overvinne sine dårlige arvelige forutsetninger. Raphael, derimot, kom inn på et sidespor på grunn av den arvelige belastningen. Naturalismen var fortsatt til stede. Collin beklaget at Bjørnson hadde «givet de opløsende Kræfter en alt for bred Plads» i denne fortellingen. Likevel brukte han den til å vise hva som var feil med de umoralske dikterne.

Hovedpersonen hadde en drøm han sviktet, knyttet til ungdomsvenninnen Helena. «Livet har en Drøm over sig, som er Sjælen i det. Og naar den Drøm er borte, ser Livet ud som et Lik.»678 Raphael hadde like før kapitulert overfor Angelika Nagel, som fikk ham til å gifte seg med henne ved å lyve om at hun var gravid.679 I ondskapsfullhet og demoni sto hun på ingen måte

676 Collin 1896a. 677 Chr. Collin 1896c. «‘Pressen og den moderne Literatur’.» Morgenbladet 24.12. 678 Bjørnstjerne Bjørnson 1894. Nye Fortællinger. Kjøbenhavn, Gyldendal, 107. 679 Angelika Nagel er ikke en gang nevnt i Ågot Gjems-Selmer 1907. Kvinderne i Bjørnsons Digtning. Kjøbenhavn og Kristiania, Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag. Her heter det, helt i Collins og Hertzbergs ånd: «Man dømmer et Lands moralske Standpunkt efter den Stilling, dets Kvinder indtar. Ligeså kan man også bedømme en Digters ethiske Betydning efter den

tilbake for noen av Ibsens kvinneskikkelser. Årsaken til hennes ondskap var likevel dårlig forklart i fortellingen. Samtidig var det en offentlig hemmelighet at hun hadde Bjørn Bjørnsons fraskilte hustru som modell.

Collin hadde tidligere omtalt Bjørnsons nye fortellinger i Nyt Tidsskrift. 680 Her kom tenkemåten bak Collins moralske bedømmelse av diktningen klart frem. Forholdet mellom foreldrene til Raphael var destruktivt: «Det forekommer mig ikke rigtig Bjørnsonsk, dette at opsøge et saa abnormt ægteskab for at vise os, hvorledes mand og kone gjensidig kan lamme hinandens evner, saaat disse raadner ligesom skogen […]».681 Selv Collins forbilde Bjørnson hadde altså fremstilte det «abnorme»!

Hvis mennene mistet idealet av kvinnen, ble resultatet dekadanse: «Kvindeidealet er dødt for dem, og dermed er noget af det fineste i deres Manddom brudt. De siger som John Gabriel Borkman i Ibsens sidste Verk: ‘Den sande Kvinde – det er Digtersnak’.»682 Som far så sønn: Erhart ville leve «for den egoistiske Nydelses blinde Rus». «Fru Wilton holder ham fangen i Drifternes Slavelænke.»683 Derfor var den herskende mannstype i den dekadente litteratur ifølge Collin «les désillusionnés», de som har tapt sine illusjoner. Uten å kunne skape kvinneskikkelser som bærere av tidens høyeste idealer, var Ibsen blitt «‘Desillusionismens’ største Mester i den europæiske Literatur».684

Plads, Kvinderne indtager i hans Produktion. Og neppe nok i nogen nulevende Digters Arbeider har Kvinderne indtat en så lysende Stilling som hos Bjørnson.» (ibid., 8) 680 Chr. Collin 1894c. Anmeldelse av: Bjørnstjerne Bjørnson 1894. Nye Fortællinger. Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, August, 692–713. 681 Collin 1894c, 693. 682 Collin 1896c. «‘Pressen og den moderne Literatur’.» Morgenbladet 24.12. 683 Collin 1896c. 684 Collin 1896c.

Anmeldelsene av John Gabriel Borkman Christopher Brinchmann omtalte kvinneskikkelsene i Ibsens siste stykke mer positivt enn Collin. Han polemiserte også mot Laura Marholm og betegnet henne som et «skraalevorrent Fruentimmer». Marholm hadde anklaget Bjørnson og Ibsen for å gjøre kvinnene til henholdsvis «kjønsløs kvinde» og «hjernekvinde». De var representanter for «halvmanden, som søger at forme kvinden i sit billede – til halvkvinde».685 Brinchmann la ikke fingrene imellom i sin krtikk av Marholm:

«Halvkvinde», hvor dumt skurrer ikke denne saftige Glose, hvormed et skraalevorrent Fruentimmer saa ordkjapt har beklikket Ibsens Kvindegalleri, naar nu denne nye Skikkelse netop triner op i Rækken. Med Ella Rentheim tramper han Frækheden Hovedet isønder, stadfæstende sin Triumf. Lyset, som omstraaler denne Figur, kaster sit varme Gjenskin udover det hele ellers saa dystre Værk, saa der slaar Glans derfra ind i alle de mange Tusen Læseres Sind. Glans, som løfter og glæder trods den knugende Tragik, hvormed det samlede Billede virker.686

Brinchmann pekte på den «isnende Gru» i Ibsens siste drama, men midt i det grufulle føltes «den intense, ægte menneskelige Varme, som straaler ud fra Heltindens skinnende Gestalt». Denne positive karakteristikken av Ella Rentheim var opplagt egnet til å provosere Collin.

Kritikken av Ibsens kvinneskikkelser ble forsterket gjennom assosiative koblinger til Heiberg og Hamsun. Ibsen ble «guilty by association». John Gabriel Borkman fikk antagelig Collin til å skjerpe tonen mot Ibsen, særlig siden hans gamle motstander

685 Marholm Hansson 1896, 183. 686 Christopher Brinchmann 1896. Anmeldelse av H. Ibsen: John Gabriel Borkman. Dagbladet 16.12.

Brinchmann hadde fremhevet Ella Rentheim positivt. Nå kritiserte han kvinneskikkelsene skarpere og mer uforbeholdent enn da han drøftet Rita Allmers i 1895. Få var like skeptiske til kvinneskikkelsene i John Gabriel Borkman som Collin. Men denne typen moralistisk kritikk fantes fortsatt. En anmelder i tidsskriftet For Kirke og Kultur oppfattet også Fanny Wilton som dekadent:

Af bifigurerne er fru Wilton uden sammenligning den bedst tegnede person i stykket. Hun staar der lyslevende i al sin frivolitet, blottet for al moral og høiere hensyn. Er hun virkelig «grebet ud af livet», tør det hænde, vi her har legemliggjørelsen af fin de siècle’s specifike kvindetype, den intelligente, religions- og moralløse hetære, en Hedda Gabler i forbedret udgave, forsaavidt som hun har lært kunsten at «arrangere sig», hvad den stakkars Hedda aldrig fik mod til.687

Tonen er ironisk. Skikkelsen er «best tegnet» fordi Wilton er en gjennomført dekadansetype. Anmelderen mente likevel at stykket var uten verdi. Hvis hensikten hadde vært «at tegne for os en samling rigtig usympatiske skikkelser anbragt i livets sørgeligste situationer (forbrydelse, sindssygdom, had, usedelighed, død), tør vi ikke negte, at det er lykkedes og det i fuldeste maal». En svensk anmelder overdrev og kalte Fanny Wilton «det frivolaste fruntimmer, som någonsin införts på scenen».688

Men ellers hadde den moralske kritikken av Ibsen mistet kraften. Bordet var duket for Carl Nærup. I hans oversiktsverk over den nyere litteraturen i 1897 var antallet dekadanseforfattere krympet til én: Arne Dybfest. Og da Nærup skrev om Dybfest i sin litteraturhistorie i 1905, ble heller ikke han betegnet som

687 Yngvar Brun 1897. Anmeldelse av Ibsen: John Gabriel Borkman. For Kirke og Kultur Vol. 4, 113–117. Her: 116. 688 [Anonym] 1897. John Gabriel Borkman anmeldt av signaturen «D.» i Nordisk Tidskrift, 160–162.

dekadent. Fortrengningsprosessen var fullendt.689 Daniel Haakonsen utga en bok om nyromantikken i 1971. Han berømmet Nærup som «1890-årenes fremste kritiker».690 I Haakonsens bok forekom hverken ordene «dekadent» eller «dekadanse».

689 Carl Nærup 1905. Illustreret norsk Litteraturhistorie – siste Tidsrum 1890–1904. Kristiania, Det Norske Aktieforlag. Om Dybfest: 179–185. 690 Haakonsen, Daniel 1971. Nyromantikken – Litteraturen 1890–1905. Oslo, Gyldendal, 17.