8 – Rita i Lille Eyolf – «Sandselighedens Evangelium»?

Kvinneskikkelsene ble viet sensasjonell oppmerksomhet i forbindelse med Lille Eyolf. Uten den debatten som hadde gått tidligere på året og mottagelsen av Hertzbergs bok året før, kan dette være vanskelig å forstå. Rykter fra Danmark ble gjengitt i flere aviser før stykket kom ut. Dagbladet siterte i midten av november en artikkel i Politiken om Ibsens nye stykke. Rita Allmers fikk hovedrollen:

Stykket er i 3 Akter og foregaar som alle Ibsens Stykker i en liden Bygd nær en Fjord. Vi træffer her i første Akt Ægteparret Alfred Allmers og hans unge Hustru Rita. Det er hendes sælsomme Skikkelse, der straks gjennem de første Repliker hæver sig højt op over Stykkets øvrige Personer: Mandens Søster Åsta og den Ibsenske Husven Borghejm, ja hæver sig op over alt, hvad Ibsen endnu har skabt af sælsomme, anelsesfulde, halvt dæmoniske Kvindeskikkelser.551

Verdens Gang hadde samme dag en litt annen formulering: «Hovedpersonerne er Ægteparret Alfred og Rita Allmers. Den siste er en af Ibsens sædvanlige sælsomme, anelsesfulde og halvt

551 [Anonym] 1894. «Henrik Ibsens nye Stykke. Rita Allmers.» Dagbladet 15.11., jf. også [Anonym] 1894. «Ibsens nye Drama.» Norges Sjøfartstidende 15.11.

dæmoniske Kvindeskikkelser.»552 Referatene av den samme artikkelen i danske Politiken er forskjellige. Dagbladet formulerte seg mest sensasjonspreget: Rita skulle angivelig overgå alt Ibsen hadde skapt tidligere.

Nyheten kom litt senere til provinspressen. Aalesunds Handels- og Søfartstidende kunne to dager etter Dagbladet melde at Rita «hæver sig opover alt, hvad Ibsen endnu har skabt af sælsonnne, anelsesfulde, halvt dæmoniske Kvindeskikkelser», men her er nyheten kortet ned til 15 linjer.553 Det samme gjaldt Tromsøposten noen dager senere.554

I Verdens Gang fikk nyheten sin egen historie. Avisen spurte Ibsen direkte om hvordan han forholdt seg til referatet. Dikteren «udtalte paa det allerstærkeste sin Forbauselse og Harme over det forefaldne».555 Referatet stammet ikke fra Ibsen. Dikteren ville ha referatet og omstendighetene rundt det rettslig undersøkt. Tre dager senere kunne Verdens Gang opplyse at lekkasjen skyldtes den norske forfatteren Thomas P. Krag. Han hadde vært på trykkeriet i København i anledning av korrektur på egen bok. Krag hadde tatt med seg et ark fra Ibsens drama og ubemerket lagt det på plass dagen etterpå. Dette var grunnlaget for artikkelen i Politiken. Reaksjonene uteble ikke, og Verdens Gang kunne melde at «Gyldendalske Boghandel har paa Grundlag af det Indtrufne afbrudt sin Forbindelse med Hr. Krag».556

Dagen etter offentliggjorde Krag sin versjon. Han hadde ikke snakket med Politikens journalist «Ignotus». Krag hadde lest litt av Ibsens bok på trykkeriet og fant siden et av Ibsens korrektur-

552 [Anonym] 1894. «Ibsens nye Skuespil.» Verdens Gang 15.11. 553 [Anonym] 1894. «Ibsens nye Drama.» Aalesunds Handels- og Søfartstidende 17.11. 554 [Anonym] 1894. «Ibsens nye Værk.» Tromsøposten 21.11. 555 [Anonym] 1894. «Ibsen om referatet.» Verdens Gang 16.11. 556 [Anonym] 1894. «Saa gik det til. Thomas P. Krag og Ibsens Manuskript.» Verdens Gang 19.11.

ark mellom sine egne. Han gikk til trykkeriet og la arket tilbake på pulten. Deretter hadde han omtalt saken og innholdet til en venn. «Ignotus», et pseudonym for journalisten Henrik Cavling (1858–1933), traff så en ung dame i et selskap. Hun fortalte ham om innholdet i Ibsens bok. Hennes mann kjente Krag.557

Fordi kildegrunnlaget var så tynt, ble projeksjonene og forventningene desto tydeligere. Fantasiene og fordommene kom på bordet: Ibsens spesielle kvinneskikkelser var på dette tidspunktet en topos som så å si ble utløst automatisk.558 Det var etablert en bestemt forestilling om kvinneskikkelsene hos Ibsen. Denne hadde endret seg drastisk siden Nordahl Rolfsen holdt sine foredrag i 1884 (jf. kap. 2). De nye forventningene skyldtes blant annet kritikken til Laura Marholm, Hertzberg og Collin, men også debatten om dekadanse mer allment. Da et nytt Ibsen-drama kom ut, var det skapt en forventning til kvinneskikkelsene basert på tidligere erfaring og resepsjon. Denne stereotypien ble skildret i et vokabular fullt av nyromantiske honnørord: det selsomme, det anelsesfulle, det halvt demoniske. Ibsen skulle overgå det han tidligere hadde skapt av kvinneskikkelser: Man drømte om en sensasjonell overskridelse. Men hvordan ble disse forventningene til Rita begrunnet?

Begge foreldrene er glade i Eyolf, men da gutten ble krøpling og måtte gå med krykke, hadde bare faren medfølelse med lille Eyolf. Rita så derimot på barnet med onde øyne fordi sønnen stjal oppmerksomheten fra henne. Allmers hadde ifølge referatet en «nesten sinnsyk» kjærlighet til Eyolf. Moren begynte å hate barnet i demonisk smerte over den kjærligheten hun hadde mistet.

557 [Anonym] 1894. «Manuskriptet.» Verdens Gang 20.11. 558 I en liten bok utgitt ved 50-årsjubileet gjennomgår Jens Vevstad 1944. Av «Lille Eyolfs» saga – et 50års minne. Oslo, Halvorsens bokhandel og antikvariat, intrigene rundt utgivelsen. Men han nevner ikke at den danske journalist Cavling, som senere ble redaktør i Politiken, beskrev Rita som en sensasjonell kvinneskikkelse.

Symbolisme Alle avisene meddelte også i referatet av Politiken at Ibsen hadde tatt et dypere skritt inn i symbolismen. Ordet «dekadanse» forekom ikke. Når det gjaldt symbolismen, var Dagbladet mest detaljert. «Med Bygmester Solness førte Mesteren sine Læsere og Tilskuere ind i Symbolismens Forgaard. Gjennem det ny Arbejde føres de ind i selve det hemmelighedsfulde Tempel.»559

Hva symbolisme er, ble ikke nærmere forklart. Siden nyheten kom fra Danmark, kunne Johannes Jørgensens essay om symbolismen i Taarnet fra desember 1893 være en viktig referanse. Jørgensens siterte mye fra sin tidligere artikkel om «En ny Digtning» i tidsskriftet Tilskueren, som omhandlet Huysmans.560 Han angrep den moderne positivismen, som hadde sperret mennesket inne i «en ganske materiel og timelig Verden». «Men endnu lever der i spredte Sjæle en Trang til Uendelighed, til Salighed, til Liv i en dyb og betydningsfuld Verden.»561 Denne trangen fant han hos blant annet Poe, Baudelaire, Verlaine, Mallarmé – og Huysmans. Etter å ha brutt med naturalismen frembrakte Huysmans «en Række Værker, der bæres af en brændende Længsel efter det oversanselige, det hinsides, det uendelige».562

Jørgensen lovpriste A Rebours som «Huysmans Mesterverk».563 Boken handlet om «Legenden om denne moderne Sankt Antonius, der udenfor Tiden finder de Glæder, som den grove Verden ikke forstaaer».564 Inspirert av Baudelaire eksperimenterer hovedpersonen des Esseintes med inntrykkenes korrespondanser. Han

559 [Anonym] 1894. «Henrik Ibsens nye Stykke.» Dagbladet 15.11. 560 Johannes Jørgensen 1893b. «En ny Digtning. IV. J.K. Huysmans.» Tilskueren Vol. 10, 770–782. 561 Ibid., 771. 562 Ibid., 772. 563 Ibid., 775. 564 Ibid., 776.

nyter smaker, dufter og toner estetisk i forskjellige kombinasjoner.

Des Esseintes elsker «den latinske Dekadences Skribenter». Og hos moderne forfattere som Baudelaire, Verlaine, Mallarmé – «nyder han den samme Vildtsmag, det samme Forfald». «Den franske Literatur synes ham svækket, udtømt, syg indtil Døden. Men denne døende Kunst brænder i en Oktobers Pragt, og en sød Duft af muldent Løv og visne Blade hæver sig berusende fra den.»565 Boken tonte ut i hovedpersonens omvendelsestrang. Jørgensen så i romanen «et Vendepunkt i den moderne franske Literatur». Det som nå skaptes, var «en idealistisk Literatur», «en Drømmens Kunst».566 I avslutningen av artikkelen om Huysmans lå vel også tidsskriftet Taarnets program,567 til tross for at ordet «symbolisme» ikke forekom:

Gennem Lovprisningen af den moderne Skønhed, gennem den moderne Pessimismes Kritik af Livet er han naaet til Verdensflugten og den kristne Forsagelse. I Kirkens høje Taarn, under de viede Klokker, der kalder med Middelalderens Røst, har des Esseintes fundet Fred.568

Det er dette perspektivet Jørgensen følger opp i artikkelen om symbolisme. Når symbolismen bestemmes som en reaksjon på naturalismen, er den «et Udslag af Menneskets metafysiske Trang», hevdet Jørgensen.569

565 Jørgensen 1893b, 779–80. 566 Ibid., 781. 567 Jf. Christian Refsum 2000. – en verden av oversettelse – fransk og dansk symbolisme sett fra Taarnet 1893–94. Oslo, Unipub forlag, 57 ff. Refsum legger også vekt på forbindelsen mellom Huysmans-essayet og Taarnet. 568 Jørgensen 1893b, 782. 569 Jørgensen, Johannes 1893. «Symbolisme.» Taarnet, December, 51–56. Her: 54.

Og dette er Symbolismen, den filosofiske og kunstnerniske Symbolisme: Troen paa en Metafysik, en anden Verden, et Hinsides. Paa dette Sted løber Grænseskellet mellem Realisterne, hvem Virkeligheden er nok, og Mystikerne, der med Paulus tror, at vi herneden kun erkender per speculum et in ænigmate.570

I Jørgensens versjon ble symbolismen en overvinnelse av dekadansen. Andre hadde derimot fortolket symbolismens dunkelhet som et uttrykk for dekadanse. Dette var definitivt tilfelle med Max Nordau. Han la vekt på at symbolistene tok utgangspunkt i Baudelaire – denne «Symbolismens Guddom», som «hele Livet igjennom frembød Degenerationens Kjendetegn». Men også symbolismens profet Paul Verlaine var abnorm, han hadde «den sterke Uregelmæssighed i Hjerneskallens Form, som Lombroso har paavist hos de degenererede».571 Maeterlinck var ifølge Nordau «et af de modneste Exemplarer af en idiotisk Mystiker, aldeles usammenhængende og barnagtig meningstom i Tanke og Tale».572 Men for Jørgensen innebar ikke det uforståelige noe abnormt, tvert imot ble det et tegn på ekte kunst.

Al ægte Kunst er og bliver symbolsk. Overalt hos de store Mestre finder man Naturen opfattet som et ydre Tegn paa et indre sjæleligt Liv. Derfor synes saa mange af deres Frembringelser den Udenforstaaende dunkle og ufattelige; deres Værker er som hine gemalte Fensterscheiben, hvormed Goethe lignede sine Digte: de maa ses indenfra.573

Mottakelsen av Lille Eyolf var preget av forvirringen rundt symbolismen.574 Bergens Aftenblad skrev i sin anmeldelse at «Ibsens

570 Jørgensen 1893, 54. Det latinske sitatet er fra Paulus’ 1. brev til Korinterne 13.12 og betyr at vi nå ser «i et speil, i en gåte». 571 Peter Hansen 1893. «Nordau om Symbolismen.» Aftenposten 09.09. 572 Peter Hansen 1893. «Nordau om Symbolismen.» Aftenposten 10.09. 573 Jørgensen 1893, 56. 574 Symbolismen er fremstilt langt fyldigere i Tjønneland 2021b.

Arbejde hadde faaet sit Totalpræg af Symbolismens Ideer».575 Også Wirsén hevdet at «symbolismen går denna gång, liksom i ‘Bygmester Solness’, alldeles för långt».576 Aftenposten mente derimot at i Lille Eyolf var det «saagodtsom intet af den Symbolisme, hvorpaa Ibsens senere Arbeider og navnlig ‘Bygmester Solness’ har været saa rig». Ibsens stykke var realistisk og ikke preget av symbolisme.577 Nils Kjær var først ute med denne kritikken: «Saa langt fra at ‘trænge dybere ind i Symbolismen’ har Digteren dennegang leveret et helt realistisk Billede af Mennesker […]». Men Kjær innrømte også at det fantes symbolske innslag i dramaet: «Det symbolske Element i Dramaet er indskrænket til, at det rene etisk idealistiske Liv allegoriseres som Tilværelsen i den høje, kolde Ensomhed mellem Tinderne – og til Scenen med Rottejomfruen.»578

Kritikken var altså i villrede om stykket skulle kalles symbolistisk eller ikke. De metafysiske trekkene ved symbolismen kan under ingen omstendighet slås i hartkorn med dekadansens videreføring av naturalismen. En av grunnene til skillet mellom dekadanse og naturalisme var at symbolismen ble knyttet sterkt til dekadansen. Denne forbindelsen er på ingen måte nødvendig.

Hadde så lekkasjen om Lille Eyolf og de tidligere debattene om Ibsens kvinneskikkelser hatt noen innvirkning på resepsjonen av stykket? Da Verdens Gang omtalte Lille Eyolf, ble Rita fremhevet:

Rita, en af Ibsens mærkeligste Kvindeskikkelser, beslægtet med Hedda Gabler, har med Skinsygens Kvaler instinktivt følt, at hun ikke ejer Almers helt. Først var det Bogen, hans Livsværk, som tog ham fra hende. Nu er det blevet Barnet og saa Asta. Denne Følelse

575 [Anonym] 1894. Anmeldelse av: Henrik Ibsen: Lille Eyolf, Bergens Aftenblad 12.12. 576 Lille Eyolf anmeldt av Carl David af Wirsén i Vårt Land (Stockholm) 21.12 1894. 577 Lille Eyolf anmeldt av Kristofer Randers i Aftenposten 13.12. 1894. 578 Lille Eyolf anmeldt av Nils Kjær i Dagbladet 12.12. 1894.

af ikke at eje ham helt vækker det onde i hendes Natur og vokser til Had, Had mod hans Arbejde, Had mod Asta, Had mod hendes eget Barn, som hun ønskede, hun aldrig havde født.579

«Merkelig» betyr på denne tiden ofte ikke det merkverdige forstått som det selsomme eller underlige, men det som er verdt å merke seg, det bemerkelsesverdige.580 Poenget med at kvinneskikkelsen var spesiell, ble gjentatt mot slutten av anmeldelsen:

I Personskildringen har Digteren i Rita føjet en ny enestaaende Skikkelse, Kvinden hvis Kjærlighedsbrand fortærer selve Moderfølelsen, til sit brogede Kvindegalleri, og i «Rottejomfruen» har han tegnet en Skikkelse, hvis Originalitet er skabt af den særeste Fantasi.581

Mange anmeldere var langt fra å se noe «abnormt» i Rita. I et «Kristianiabrev» datert 12.12. 1894 het det om Rita i Bergens Aftenblad: «I Rita har Ibsen skabt en af sine mest karakteristiske Personligheder, der er helt og kraftig tegnet, og som fuldt vil hævde sin Plads i det Galleri af mærkelige Kvindeskikkelser, Ibsen har skjænket os.»582 Hvis det «abnorme» hadde vært en kategori som passet på Rita, ville man forventet å finne denne karakteristikken fremfor alt i den konservative presse, f.eks. Morgenbladet, Aftenposten og Bergens Aftenblad. Men i Aftenpostens anmeldelse forekommer ingen slik karakteristikk, selv om Rottejomfruen ble beskrevet som «en underlig og uhyggelig Skikkelse».583 Kristofer Randers betegnet tvert imot Rita som en av Ibsens beste kvinneskikkelser:

579 [Anonym] «Ibsens nye Bog.» Verdens Gang 12.12. 1894. 580 Riksmålsordboken forklarer «merkelig» med det «som er verd interesse eller oppmerksomhet; egenartet; interessant». Den andre hovedbetydningen er «påfallende; underlig; rar». Norsk Riksmålsordbok Bind III 1983. Oslo, Kunnskapsforlaget, 118. 581 [Anonym] «Ibsens nye Bog.» Verdens Gang 12.12. 1894. 582 [Anonym] J.W. «Kristianiabrev – Lille Eyolf.» Bergens Aftenblad 21.12. 1894. 583 Kristofer Randers 1894. «Ibsens ny Bog Lille Eyolf.» Aftenposten 13.12.

Men hvorledes man end betragter Stykket, bliver dets mest fremtredende Figur, Fru Rita, en af de interessanteste og fuldblodigste Kvindeskikkelser, Ibsen har tegnet. Hun er i Slegt med Hjørdis, Rebekka, Hedda Gabler og Hilde, – en Menneskelighedens, Sundhedens, Ungdommens og Livsglædens Repræsentant.584

Dette er jo overstrømmende! Med tanke på mottakelsen av Hedda Gabler, kan man virkelig lure på om ikke Randers tar for hardt i når han snakker om menneskelighet, sunnhet, ungdom og livsglede. Rita måtte «slites opp» i forhold til Allmers, hevdet Randers, som beskrev ektemannen som «Rosmers Halvbroder og Tesmans Fætter». Anmelderen beklaget at Rita sto så ribbet igjen på slutten, for hun «eier Blodets og Livets Ret». Denne anmeldelsen reagerte kritisk på forventningene om en abnorm kvinneskikkelse.

Morgenbladet trakk også frem Rita, men skilte denne gang klart mellom estetikk og etikk, en distinksjon som hadde en tendens til å forsvinne når dramatiske personer ble avfeid som «abnorme». Kritikeren tillot Rita å ha en rekke moralsk sett negative egenskaper. Likevel beveget ikke dramaet seg utover «skjønnhetens grenser» i kunstnerisk forstand.

Mest udført i Karakterskildringen er Rita, der dristig, men aldrig over den kunstneriske Skjønheds Grænse, forkynder Sanselighedens Evangelium med det selviske Kravs hele utæmmede Styrke, uden at forstaa, at de Egoismens, Skinsygens, Kjødslystens «onde Øine», hvormed hun ser paa Ægteskabet, gjør Forholdet fremmed og fjernt for Manden.585

En annen konservativ anmelder brukte stor plass på å analysere den egoistiske Allmers’ svakheter. I sammenligning med ektemannen kom Rita godt ut av det:

584 Randers 1894. 585 Nils Vogt 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Morgenbladet 15.12.

I Ritas karakter er der et ganske andet Metal. – Hun er en daadskraftig og sandhedskjærlig Natur. Ved Siden heraf har hun vistnok ogsaa betydelige Feil, men disse skriver sig i det mindste ikke fra Egenkjærlighed, men fra en hensynsløs og lidenskabelig Kjærlighed, hvori de til dels ogsaa finder sin Undskyldning.586

Anmelderen i Trondhjems Adresseavis trakk frem at Allmers aldri ble ferdig med avhandlingen om det menneskelige ansvar. Dermed påpekte han også en likhet mellom Collins og Allmers’ prosjekt: Det var utviklingmoralen som skulle danne basis for det menneskelige ansvar. Anmelderen fant flere motsigelser i denne moralen.

Det er imidlertid med denne omtrent som med den Opfindelse, Hjalmar Ekdahl ruger over, naar han ligger og dovner sig paa Sofaen: den bliver aldrig færdig. Og dette er meget forstaaeligt. For det første er Allmers Fritænker. Han bekjender sig til den engelske Filosofis Evolutionisme og Lykkemoral, der følgerigtig ikke aabner Rum for Begrebet Ansvar. Vi Mennesker er kun Jordmennesker, hvis Maal er Velbefindende i denne Verden. Gud og Udødelighed er tomme Forestillinger. Og for det andet har han selv aldrig i Livet handlet med Ansvar for Øie, og kan saaledes ikke sidde inde med praktiske Erfaringer derom, som det kunde være ønskeligt at meddele Verden.587

Det er mulig at Ibsen ga sitt svar til Collin i dramaets form, akkurat som Garborg svarte i Samtiden. 588 En hypotese vil da være at Ibsen i dette dramaet fremstilte hvordan den idealistiske

586 [Anonym] 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Trondhjems Adresseavis 25.12. 587 [Anonym] 1894. Anmeldelse av: Lille Eyolf. Trondhjems Adresseavis 25.12. 588 Garborg, Arne 1894. «En takk til herr Collin.» Samtiden Vol. 5, 129–136.

moral skapte forkrøpling, lille Eyolf som et i bokstavelig forstand «abnormt fantasibarn». På lignende måte tryllet Collins fantasi frem sammenligningen mellom de små monsterlignende figurene – magots – og Ibsens kvinneskikkelser. Maria Løvland har funnet flere likheter mellom Allmers’ tenkning om det menneskelige ansvar og evolusjonismens etikk.589

Collins anmeldelse av Lille Eyolf Collin prøvde å håndtere Lille Eyolf i en lengre artikkel i Nyt Tidsskrift. 590 Utgangspunktet var Allmers’ påstand om at «livet er ubarmhjertigt». Ibsen hadde ifølge Collin betrodd noe av sin egen filosofi til Allmers. Hos Ibsen var livet en «grusom ironiker»591 som fikk mennesker til å gifte seg med hverandre selv om de ikke passet sammen, som Rita og Allmers. Collin syntes Rottejomfruen var uklart tegnet:

Her har digteren været altfor hemmelighedsfuld. Mener han, at hun ogsaa da led af en dobbelt, selvmodsigende lidenskab: trangen til at drage mennesker til sig og til at drage dem i døden? Af en lignende syg, seksuel tvang som en Jack the Ripper og mange andre, hos hvem den kjønslige attraa blir til ødeleggelsesdrift.592

Collin lekte også med tanken på at Rottejomfruen var et symbol på naturen: «Havet, som drager og lokker med sit spil, moderlig og grusom. Hele naturen som en abnorm mor for sine børn …».593 Collin forkastet likevel en symbolsk tolkning av Rotte-

589 Maria Løvland 2017. «Forvandlingens lov» – Ibsens Lille Eyolf (1894) i lys av samtidig kontekst med særleg vekt på utviklingslæra. Mastergradsoppgåve i nordisk språk og litteratur, Universitetet i Bergen. 590 Chr. Collin 1895. «Henrik Ibsen og troen paa livet.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, Februar, 217–232. 591 Ibid., 217. 592 Ibid., 220. 593 Ibid., 221.

jomfruen og mente at dikteren burde «frikjendes for symbolik». Men han hadde igjen funnet det «abnorme» hos Ibsen – denne gang som Rottejomfruens syntese av kjærlighet og destruksjon.

Collin identifiserte seg merkelig nok med de barna som ble lokket ut på havdypet. Diktverket ble et hav der fortolkerne gikk til grunne – belønningen for deres kjærlighet var døden. Ibsen ble en destruktiv kraft der verket fungerte som fluepapir i forhold til leserne. Ibsen formidlet ikke optimisme og livsbejaelse, men trakk menneskene nedover. Leseren og tilskuerne forfalt og gikk til grunne. Verket var en forførende kvinne som lokket leseren i døden: «Jeg er bange for, at Rottejomfruen alligevel vil drage mere end én kritiker ‘ud paa dybets vande’, hvor man ikke naar bund, – nogle af os, som ‘gnaver’ paa mesterens verker.»594

Her nærmet «symbolismen» seg dekadansen. Det mystiske og dunkle hadde en destruktiv virkning på fortolkeren. Collin forkastet til slutt rottejomfruen som allegori over fortolkerens skjebne, men assosiasjonen var likevel kommet på banen. Her sensurerte Collin sine egne assosiasjoner, noe foregående kapittel viste ikke alltid var tilfelle. Han føler seg lokket, men prøvde å stå imot den destruktive dekadansen.

Ibsen hadde tidligere fremstilt døden som en befrielse. Men når døden først inntraff «i al sin ufattelige, meningsløse gru»,595 så klamret menneskene seg til livet. Dermed uttrykte dramaet likevel troen på livet. Collin registrerte den samme tendensen hos Doktor Pascal i Zolas roman fra 1893 og i Garborgs artikkel om «Troen på livet». Garborg hadde funnet frem til «livsviljen» som et slags religiøst grunnlag. Men livet utelukket ikke dekadansen eller forfallet: Det er en naturlig del av livet, slik høsten er en av årstidene.

594 Ibid., 221. 595 Collin 1895, 222.

Særlig faar udviklingslæren religiøs betoning (som den vel overhoved betegner vendingen mod den «moderne religiøsitet»). I alt, som vil «frem», som spirer, vokser, former sig, bliver, synes «livet» paa en særegen maade at ytre sig. Her pulserer det. Her er dets vei. Her vil det. Og her vil det tjenes. Den som ikke vil tjene det, blir «brugt». Om ikke til andet, saa til en hindring, der forvandles til betingelse. Ogsaa reaktionen har sin brugbarhed, og død og forfald hører med til livet ligesaa vel som vekst og vaar.596

Kunne man forhindre at diktningen beskrev forråtnelsesprosesser, forfall og død? For alt som vil frem, kommer jo til syvende og sist også til å dø. Et dekadansefenomen kunne ut fra et annet perspektiv tenkes å fremme livet. De som ikke var liv laga, døde ut.

I motsetning til de andre kritikerne beskrev Collin Rita i et vokabular som minnet om den dekadansen han hadde angrepet året før. Han sammenlignet henne med «Julie». Tankene gikk til Julie i Heibergs Balkonen og ikke Peter Nansens Julie. Heibergs Balkonen var utgangspunktet for Collins kritikk av dekadansen (jf. kap. 7). Året før ble Hilde Wangel assosiert med Julie, nå var det Rita:

«Aa, gaa da ikke fra mig allesammen!» – klager Rita, idet hun kommer ind paa scenen i sidste akt. Saadan er nu situationen. Ogsaa hun er blit alene, hun, hvem digteren har fremstillet som en af de kvinder, der bare føler sig som en halvdel, hørende til en eller anden mand. En slags «Julie»-natur, der som en slyngplante suger alt sit livsindhold fra en mand.597

Det avgjørende for Collin var at Rita ikke forble i dekadansen, men forvandlet seg. På slutten hadde hun blitt mer nøysom og var villig til å dele Allmers med boken om det menneskelige ansvar. De fattige barna skulle få bo i Eyolfs stuer og skifte på

596 Arne Garborg 1895. «Troen paa livet.» Samtiden Vol. 6, 9–17. Her: 16. 597 Collin 1895, 226.

å sitte på Eyolfs stol ved bordet. Dette gjorde Collin begeistret. Han så atter for seg de kvinneskikkelsene Nordahl Rolfsen hadde beskrevet på midten av 1880-tallet:

Dette siste forekommer mig at være vidunderlig skjønt, – et pludselig sprudlende opvæld af en dyb, varm kilde hos digteren. Han er endnu den samme, som blæste liv af sit liv i kvindeskikkelser som Agnes og Solveig. Er der nyt vaarbrud i hans sind efter den strenge realismes istid?598

Men så ble han betenkt. Kunne Ritas forvandling, «denne nye aandelige fødsel», skyldes at hennes livsvilje var knekket? Rebekka West ble på lignende måte «adlet» i Rosmersholm. Medisinen mot dekadansen kunne bli for sterk slik at den tilintetgjorde lykken. Ibsen fremstilte Ritas forvandling «nærmest som en sygelig proces, der skyldes hendes svage nerver».599 Et sted omtales hun som «lidet hysterisk i sin elskov».600 Den dekadente kvinne var vanskelig å helbrede:

Det er anden gang Ibsen viser, hvorledes en sanselig, hensynsløst begjærende kvinde kan renses og forædles. Men begge gange sker det gjennem en altfor grundig kur, ved saa sterke lægemidler, at de svækker personlighedens inderste marv, det som Schopenhauer kalder «viljen til livet». Den yppige, blodfulde Rita, som ikke er mere end 30 aar gammel, hun vil nøie sig med at ha Allmers «i nærheden», saa hun kan stelle godt for ham.601

Collins artikkel konkluderte med at vi velger livet fremfor døden, tross alt. Menneskene holder sammen fordi de er skrøpelige. Collin var tydelig halvhjertet i forhold til det budskap han leste ut av Lille Eyolf.

598 Ibid., 227. 599 Ibid., 229. 600 Ibid., 218. 601 Ibid., 227.

Marholms kritikk

Laura Marholms bok om kvinnene og deres diktere kom ut i norsk oversettelse i 1896. Det hun oppfattet som tidens forkvaklede kvinnebilde, gikk tilbake til Rousseau. Denne kvinnedyrkelsen var dekadent, ifølge henne:

Han [Rousseau] kunde ikke føle som mand overfor kvinden; hans heftigste følelse overfor hende var som den, der har faaet tugt, som den, der underkaster sig, som slaven. Han maatte hæve kvinden op over sig, amalgamere det erotiske med det moderlige. Slig kom «das hohe Weib» ind i literaturen.602

Kapittelet om Ibsen i boken fikk tittelen «Blindgadernes digter». 603 Det var nesten identisk med artikkelen om Ibsens kvinneskikkelser i tidsskriftet Nord und Süd fra 1892 (jf. kap. 3). På slutten hadde Marholm nå skrevet et tillegg om Bygmester Solness og Lille Eyolf. Her gikk det hardt ut over Ibsen. Ordet «dekadent» forekom ikke, men Ibsen ble beskrevet som et «hjernemenneske». Ordet var allerede godt etablert i Norge, og hadde en klar referanse til dekadansen. I Garborgs Trætte Mænd konstaterte Gabriel Gram: «Jeg er en Halvmand; et ‘Fremtidsmenneske’; for megen Hjerne og for lidet Blod.»604 I en anmeldelse av Teodor de Wyzewa (1862–1917) siterte Nils Kjær fra den franske romanen:

Man vil her faa se de forferdelige Følger af at opfatte Livet gjennem Hjernen istedenfor Hjertet. Der findes blindfødte og døvfødte Mennesker. Begge er langt lykkeligere end de fødte «Hjernemennesker», Ɔ : de, der af Naturen blot er anlagt til at nyde Tankens Glæder, disse sørgelige Glæder, som løser sig op i Lidelse for en selv og andre.605

602 Laura Marholm Hansson 1896. Vi Kvinder og vore Digtere. Kristiania, Aschehoug, 37. 603 Ibid., 53–75. 604 Arne Garborg 1891b. Trætte Mænd. Kristiania, Aschehoug, 156. 605 Nils Kjær 1893. Anmeldelse av: Teodor de Wyzewa 1893. Valbert ou

Kjær påpekte at hjernemennesket ble en tviler. «Men naar alt er gjennemtvilet, kommer den Horro vacui, den universelle Kvalme, som er Dekadentens ulideligste Pinsel.»606 Ibsen manglet ifølge Marholm «en fuld, hel naturs legemsvarme og pulsslag». For dikteren «er ikke nogen personlighed; han er netop en hjerne»: «Han har været det digtende hjernemenneske; men hjernen kan ikke digte. Blodet digter, nerverne digter, sjælen digter, kjønsdriften digter. Af alt dette havde han lidet […].»607

Ibsens diktning hadde forfalt, dels var hans mannsskikkelser Dr. Wangel, Tesmann, Solness og Allmers bare omrokeringer av Rosmer i Rosmersholm. Og kvinneskikkelsene, hans «kvindefigurer: Hedda, Hilde, Rita, er tydelige afledninger av Strindbergs kvinder».608 Ibsen hadde degenerert til en dekadent plagiatør som manglet dikterisk kraft. Marholm identifiserte ham med den forkrøblede Eyolf. Ibsen ble et tegn på den germanske rases degenerasjon eller «race-afslappelse»:

Henrik Ibsen selv er bourgeoisiets lille Eyolf, avlet af forbindelsen mellem den galliske menneskerets-formel og den germaniske raceafslappelse, sl. Rita og Allmers. Efterat foreldrene havde fuldbragt dette, parrede de sig aldrig mere; sl. Rita og Almers for anden gang. Og deres eneste præstation ble – en hjerne, som logisk forviklede sig.609

les récits d’un jeune homme. Paris, Libraire Académique Didier. Dagbladet 03.11. «Vous y verrez en quelques exemples les abominables suites, je ne dirai pas de l’intelligence, mais d’une conceptïon intellectuelle de la vie. Comme il y a des hommes qui naissent sourds ou aveugles, Valbert était né intellectuel: aucune infirmité n’est plus terrible que celle-là. De nature, il avait été disposé à ne goûter d’autres plaisirs que ceux de la pensée: tristes plaisirs, qui se résolvent en souffrance pour soi-même et les autres!» Wyzewa 1893, 45–46. 606 Kjær 1893. 607 Marholm 1896, 74. 608 Ibid., 75. 609 Ibid., 73.

Det er vanskelig å hevde at dette er en godt belagt tolkning av stykket. Både Marholm og Ola Hansson hadde gått inn i en mer dogmatisk fase der rasetenkningen sto sentralt. Siden artiklene i Samtiden i 1890 hadde det for lengst kommet til brudd med Strindberg. Marholm visste nå hva som var feilen: Strindberg hadde «mongolske» rasetrekk, han forente atavisme og geni.610 Forfatteren måtte forstås ut fra «det mongolske blods dyriskhed».611 Ibsens siste håp var det samme som Ritas, å kunne skabe små forkrøblede eyolfer av fattigguttene: «Og nu, hvor det lider mod enden, staar han selv der, hvor hans Rita staar, hun, hvis sidste haab det er at gjøre de uskikkelige, fillede, kjække fiskerunger til – smaa snille, forkrøblede Eyolfer.»612

Collins og Marholms dekadanseparadigme i Ibsen-forståelsen var nå marginalisert. Med seg på laget hadde de fortsatt den svenske kritikeren Wirsén, som mente at Ibsens symbolisme førte til «koketterande mystik». Han konkluderte i sin anmeldelse med at Ibsen var i forfall som dikter: «Det är emellertid en verklig dekadans, som betecknas af de tre arbetena ‘Hedda Gabler’, ‘Bygmester Solness’, ‘Lille Eyolf’. Hvar är författaren till ‘Kongsemnerne’ och ‘Hærmændene’?»613 Ifølge Torbjørn Andersen – som har undersøkt 73 primærtekster – var Wirséns anmeldelse den eneste der ordet dekadanse forekom i kritikken av Lille Eyolf.

614

610 Marholm nevnte «hans nedarvede, urolige, uhuslige lappeblod, som optaget i en smaaborgerfamilie stirrer mistroisk omkring sig som et vildt dyr i bur». Strindberg var uttrykk for «en atavisme – et tilbagefald, som opveies af et uhyre fremstød: foreningen af atavisme og geni». Ibid., 134–35. 611 «For dette selvsamme mongolerblod, fortyndet og beroliget, men dog det samme nomadiserer som lap i det nordlige Sverige, og Strindberg udleder selv sin herkomst fra det.» Ibid., 138. 612 Ibid., 75. 613 Lille Eyolf anmeldt av Carl David af Wirsén i Vårt Land (Stockholm) 21.12 1894. 614 Torbjørn Andersen 2010. «Det begynder næsten at bli beboeligt ogsaa i digternes verden» – samtidens resepsjon av Henrik Ibsens Lille Eyolf. Masteravhandling i nordisk språk og litteratur, Universitetet i Bergen, 2.

Den politiske polariseringen i kritikken av Ibsen var blitt mindre. De konservative hadde tidligere karakterisert de dramatiske personene som «abnorme», mens de liberale og radikale ofte lovpriste dikterens kvinneskikkelser. Nå var det nesten omvendt: Georg Brandes hadde i sin omtale av Rita i Verdens Gang hevdet at bare «en Menneskekender af første Rang har kunnet frembringe denne Type paa skinsyg kvindelig Gridskhed».615 Den radikale danske kritikeren var åpenbart ikke sjarmert.

Kristofer Randers i det konservative Aftenposten var langt mer begeistret. I et supplerende tillegg til sin anmeldelse skrev han at «Rita i sin sunde og sterke Sanselighed, sin altopslugende Lidenskab og sin ubrødelige Troskab mod og Hengivenhed for sin Mand staar som en ganske anderledes høi og ædel Kvindetype end nogen af de foregaaende […]».616 Han kritiserte Brandes for å tolke dramaet altfor negativt. Det sentrale i stykket var ikke å sone for Eyolfs forkrøpling à la Tolstoi. Beslutningen om å ta seg av fattigguttene måtte tolkes som et surrogat, ikke et ideal, hevdet Randers. Det vesentlige var «ikke Skildringen af Resignationens dumpe Ro, men af den Lidenskabens Storm, som gaar foran».617

615 Kommentar til Lille Eyolf av Georg Brandes i Verdens Gang 15.12 1894. 616 Kristofer Randers om Lille Eyolf i Aftenposten 14.01. 1895. 617 Randers 1895.