4 – Kvinnen og «primitive Racer»

Aasta Hansteen hadde allerede publisert en rasende kritikk av Laura Marholm og Ola Hansson i Kristiania Intelligenzsedler (jf. kap. 2). Marholm ble også kritisert i kvinnesakstidsskriftet Nylænde. Her var det Ragna Nielsen som rykket ut. Hun videreførte Hansteens kritikk og hevdet at Samtiden med Jørgen Brunchorst (1862–1917) og Gerhard Gran (1856–1925) som utgivere «have startet sit tidsskrift for at modarbeide kvindesagen».259 Samtiden hadde trykt en artikkel av den franske medisineren og sosialpsykologen Gustave le Bon (1841–1931) om kvinnens psykologi:

Efter fru Marholm (tysk) og Ola Hansson (svensk) er det nu Gustave Le Bon (fransk), som redaktionen præsenterer for de norske kvinder i følgende ord:

«Uagtet denne artikel er skrevet nærmest med franske forhold for øie, passer den dog i det væsentlige ogsaa paa forholdene hjemme. Naar redaktionen optager den her, vil den derved ikke have fastslaaet, at forfatterens standpunkt er redaktionens, men kun, at de her fremsatte meninger er vel værd at tænke over ogsaa hos os.»

259 Ragna Nielsen 1891. «Kvindehadere.» Nylænde Vol. 5, No. 7, 01. 04, 97–99. Her: 98.

Hm! Artikelen heder: «Lidt kvindepsykologi og følgerne af vor tids kvindeopdragelse» og bør læses i sin helhed.260

Selv ikke Morgenbladet kunne ha publisert noe sånt, mente Nielsen. Men så viste det seg at avisen likevel trykte en forkortet utgave av Le Bons artikkel! Nielsen var opprørt over at Morgenbladets og Samtidens redaktører «omfavnede hinanden af henrykkelse over Gustave Le Bon’s had til kvindeemancipationsidéen i særdeleshed og idéer i almindelighed!».261

Le Bons artikkel

Alle aspekter ved Le Bons artikkel kan ikke behandles her: Den førte blant annet til en debatt om hvordan menn og kvinner skulle undervises. Hovedvekten legges på hvordan Le Bon forklarte det «abnorme» ved kvinnen. Le Bons resonnement hvilte på kvinnens natur. Hvis kvinnene ble tvunget til en utdanning som ikke passet med denne naturen, måtte resultatet bli patologisk eller abnormt. For mye utdanning førte til moralsk, intellektuelt og fysisk forfall eller «ødelæggelse»:

Jeg ved ikke om to generationer af udeksaminerede kvinder vilde hæve det intellektuelle niveau i Frankrig, men hvad jeg ved det er, at de vilde medføre en forfærdelig dekadence i nationen, og at en umaadelig dødelighed vilde ramme disse blodløse, lærde damers rakitiske afkom.262

260 Ibid., 98. 261 Ibid., 98. 262 Gustave Le Bon 1891. «Lidt kvindepsykologi og følgerne af vor tids kvindeopdragelse.» Samtiden Vol. 2, 107–124. Her: 116. Artikkelen sto i nr. 3, marsnummeret. «La psychologie des femmes et les effets de leur éducation actuelle» var opprinnelig publisert i Revue Scientifique Tome XLVI, Numero 15, 11.10. 1890, 449–460.

Kvinnene var ikke rustet for utdanning. Hvis de ble presset til å studere, var resultatet dekadanse, degenerasjon og abnormitet. Årsakene til rakitis (av gr. rákis – ryggrad), som forårsaker hjulbenthet, bløte knokler og veksthemning hos småbarn, var den gang ikke kjent. Sykdommen skyldes D-vitaminmangel og kan avhjelpes med tran eller mer sollys. Den gang fantes det en stor medisinsk litteratur som oppfattet rakitis som arvelig betinget.263

I synet på kvinnelig utdannelse som helseskadelig var Le Bon på linje med den franske filosofen Jean-Marie Guyau.264 Guyau var en viktig teoretisk referanse i Collins Kunsten og Moralen (1894), som fremhevet Ibsens abnorme kvinneskikkelser (jf. kap. 7). Le Bon trakk også parallellen mellom kvinnens åndsevner og usiviliserte folkeslag.

Ifølge arvelighedens love, hvis virksomhed har gjort de menneskelige racer saa dybt forskjellige, fortsætter den civiliserede mands hjerne med at vokse efter barndommen, medens negerens og kvindens er dømt til ikke at overskride et vist niveau. Naar de sorte og

263 Jfr. f. eks. Gottfried Ritter von Rittershain 1863. Der Pathologie und Therapie der Rachitis. Berlin, Verlag von August Hirschwald, 66 ff. B.A. Morel 1857. Traité des Dégénéresences physiques, intellectuelles et morales de l’espèce humaine et des causes qui produisent ces variétés maladives. Paris, Ballière, bruker noen sider på «dégénérecences rachitiques», jf. 14–16. Boken ble anmeldt samme år i The Crayon, Vol. 4, No. 4, 108–09: B.A. Morel 1857. «The Degeneracy of the Human Species.» 264 J-M. Guyau 1889. Éducation et Hérédité – Étude Sociologique. Paris, Félix Alcan. «L’Éducation des Filles et L’Hérédité.» Ch. VII, 193–205. Som Le Bon slo Guyau fast at barna ble skrøpelige hvis kvinnene utdannet seg for mye. «La définiton complète de la maternité est le pouvoir de porter à terme un enfant bien développé et de fournir à cet enfant un aliment naturel pendant la période normale. C’est une double fonction à laquelle sont généralement peu propres les filles au sein plat qui survivent à une éducation à haute pression.» (ibid., 194) Guyau støttet seg på Spencers: «In its full sense, the reproductive power means the power to bear a well-developed infant, and to supply that infant with the natural food for the natural period. Most of the flat-chested girls who survive their high-pressure education, are incompetent to do this.» Herbert Spencer 1872. The Principles of Biology. New York, Appleton, Vol. II, 486.

de hvide børn er blevne voksne, naar de skal ud i livet og arbeide udenfor bøgerne og de udenadlærte lekser, naar de skal producere paa egen haand, da ser man den kløft, der adskiller racerne, en kløft, som kun en heriditær udvikling i aarhundreder vilde kunne udfylde. Man kan lade en neger ta embedseksamen og doktorgraden: men man lar bli at gjøre ham til et civiliseret menneske.265

Le Bon henviste til et tidligere arbeid der han hadde målt tusenvis av hjerneskaller og sammenlignet forskjellige raser og kjønn.266 Sivilisering innebar differensiering, og jo mer sivilisasjon, desto mer ble kjønnene differensiert. Max Nordau tenkte individualisering på samme måte (jf. kap. 2). «Et kvinnekranium og et mannskraniums volum fremviser en forskjel, der vokser meget hurtig i forhold til civilationens fremskridt.»267 Derfor sakket kvinnene akterut: Hos «høitstaaende» folk «er kvindekranierne ofte ikke mer udviklede end hos kvinder af meget lav race».268 Le Bon ble godt mottatt av Morgenbladet, som gjenga parallellen mellom kvinnen og mer primitive «racer»:

Det er, fortsætter han videre, naar man vil bedømme Kvindens Aandsevner, nærmest nødvendigt at trække en Parallel mellem de primitive Racers intellektuelle Standpunkt og Kvinden; man vil der finde den samme Udygtighed til at ræsonnere, samme Evneløshed til at knytte Tankeforbindelser og til at skille Væsentligt fra Uvæsentligt og samme Vane til at generalisere enkelte Tilfælde og drage unøiaktige Slutninger af dem.» 269

265 Le Bon 1891, 112. 266 Gustave Le Bon 1878. «Recherches anatomiques et mathématiques sur les variations de volume du crane.» Congrès International des Sciences Anthropologiques tenu à Paris 16 au 21 Août 1878 No. 17, Paris, Imprimerie Nationale 1880, 72–75. 267 Le Bon 1891, 111. 268 Le Bon 1891, 111. 269 «En fransk Dom om Kvindens Aandsevner.» Morgenbladet 26.03. 1891.

Andre konservative aviser likte også Le Bon: «Enhver, der har med Pigebørns Opdragelse at gjøre […] vil være Redaktionen af ‘Samtiden’ taknemlig for Le Bons udmerkede Artikel», het det i Bergens Aftenblad. 270 Skallemålinger, kraniestørrelse og påstander om kvinners lavere intelligens var vanlige på denne tiden.271 Darwin forklarte forskjellen i åndsevner mellom kjønnene ved at mennene måtte kjempe om kvinnene. Derved ble de sterkeste og mest intelligente valgt ut. Mannen hadde på denne måten blitt kvinnen overlegen. Hvis barnet ikke hadde mottatt egenskaper fra begge kjønn, ville avstanden vært enda større.272 Darwin hadde gjort den samme iakttagelsen som Le Bon. Han støttet seg på tyskeren Carl Vogt:273 «Forskjellen mellem Kjønnene, hvad Kraniets Rummelighed angaaer, bliver større jo mere udviklet Racen er; saaledes overgaaer den evropæiske Mand den evropæiske Kvinde i denne Henseende meget mere end Negeren overgaaer Negerinden.»274

Temaet fikk også skjønnlitterær behandling.275 Den norske forfatteren Laura Kielers (1849–1932) skuespill Mænd af ære (1890) angrep bohemens kvinneforakt og koblet den til forstillinger om kvinnens hjernestørrelse. Stykkets hovedperson og mannlige libertiner Huitfeldt samtaler med Terslew, som hadde Georg Brandes som modell:

270 Bergens Aftenblad 03.04. 1891. 271 Aude Fauvel and Jane Yeoman 2013. «Crazy brains and the weaker sex.» Clio. Women, Gender, History. No. 37, 38–61. 272 «Det er i Sandhed heldigt, at Loven om ligelig Nedarving af Karakterer til begge Kjøn har været saa almindelig gjældende hele Pattedyrklassen igjennem; ellers er det rimeligt, at Manden vilde være bleven Kvinden ligesaa overlegen i Begavelse, som Paafuglehanen er Paafuglehønen overlegen i Fjerpragt.» Charles Darwin 1875. Menneskets Afstamning II, 324. 273 Carl Vogt 1864. Lectures on Man. Ed. James Hunt. London, Longman / Green / Longman, and Roberts, 81. 274 Darwin 1875, 325. 275 Michael R. Finn 2011. «Physiological Fictions and the Fin-de-Siècle Female Brain.» Nineteenth–Century French Studies, Vol. 39, No. 3–4, 315–331.

huitfeldt. Men Herregud, jeg troede, du havde en ringeagt for det svage køn, som endog kunde stikke selve Schopenhauer. terslew (ler). Gudbevares! Jeg tilstår, jeg har meget ringe tanker om hendes intellektuelle evner. Hun er et lavere væsen. Hendes hjerne er décidément mindre udviklet.276

Kielers stykke ble heftig diskutert i samtiden. Det kom blant annet til en replikkveksling mellom forfatteren Hans Aanrud og Bjørnstjerne Bjørnson i den anledning.277 Striden om Kielers drama hadde forbindelse til Bjørnsons oppgjør med bohemen i 1890, som foregrep Collins senere kritikk av dekadansen i 1894.

Utdanning og nihilisme

I Rusland er kanske ikke alle kvindelige studenter nihilister, men alle kvindelige nihilister er studenter. Overlæsselsen af kundskaber, de falske slutninger af løsrevne og slet fordøiede videnskabelige kjendsgjerninger forvilder dem og gjør dem ganske gale; størsteparten af dem er blevne oprørere, støiende og farlige fiender af samfundsordenen, der præker forbrydelse som veien til reform og af og til begaar den med egne hænder.278

Le Bon assosierte den «abnorme» kvinnen med politisk radikalisme, anarkisme og kriminalitet. Utdannede kvinner stilte i samme kategori som «ville» innfødte, de degenererte rasen ved å føde deformerte barn. Utdannelse av kvinnen førte til fysisk, moralsk og intellektuell forkrøpling.

Hva som godtas som «belegg» for et argument endrer seg

276 Laura Kieler 1890. Mænd af Ære. Kristiania, Cappelen, 107. 277 Bjørnstjerne Bjørnson 1890c. «Mænd af ære.» Dagbladet 22.05; Hans Aanrud 1890a. «Til Bjørnstjerne Bjørnson.» Dagbladet 24.05. Denne debatten er utførlig beskrevet i Tjønneland 2021a. 278 Le Bon 1891, 116.

historisk og er avhengig av de til enhver tid gjeldende fordommer i samfunnet. Et godt eksempel på dette er at Le Bon også argumenterte ut fra skjønnlitteratur. For å belegge den utdannede kvinnens abnormitet henviste han til en roman av Jeanne Loiseau, som skrev under psevdonymet Daniel Lesueur. I dag ville vitenskapen forhåpentligvis avvist en slik bevisførsel: Eksemplet er et fantasiprodukt, en fiksjon og belegget en anekdote. I En nervesvag279 fremstilte Loiseau «to kvindetyper, der er grebet ud af nutiden». Den ene er den tradisjonelle kvinne med liten utdannelse som var i besittelse av «blidhed, beskedenhed, ynde og mildhed». Den andre hadde blitt ødelagt av for mye utdannelse:

Den anden er mættet med videnskab, overlæsset med diplomer, men derfor moralsk, fysisk og intellektuelt skakkjørt. Hun mangler ingenting, hverken skjønhed, penge eller en overlegen og meget forelsket mand. Hun er alligevel fyldt af hadsk bitterhed mod livet, mod mændene og mod samfundet; hendes legeme, der er blodløst paa grund af altfor livlige studier, er ude af stand til at opfylde sin store, naturlige funktion at føde børn; hun kan mathematik, hun kjender hjernens struktur i alle dens enkeltheder; men hun kan ikke være hverken kamerat eller hustru eller moder.280

Ragna Nielsen holdt foredrag i Kristiania 10. april 1891 om Le Bons artikkel.281 Foredraget ble så trykt i tre artikler i Dagbladet. 282 Hun syntes at Le Bon nesten hadde fått for mye oppmerksomhet:

279 Daniel Lesueur [J. Loiseau] 1890. Névrosée. Paris, Alphonse Lemerre. Hovedpersonen Maxime er professor i biologi og forelsker seg i en blond pike som hører på forelesningene hans. I et selskap treffer han sin beste venns kone Suzanne. Suzannes søster Nénette viser seg å være piken fra forelesningene. Maxime og Nénette gifter seg, men hun går til grunne pga. sin overutdannelse og tar livet av seg på slutten av romanen. 280 Le Bon 1891, 117. 281 Foredraget var annonsert på første side av Dagbladet 09.04. 1891. 282 Ragna Nielsen 1891b. «Lidt Kvindepsykologi og Følgerne af vor Tids Kvindeopdragelse.» Dagbladet 16.04., 19.04. og 21.04.

Det er næsten at gjøre ham for megen Ære at holde Foredrag over hans Artikel; hvorledes en borneret og reaktionær Franskmand taler og dømmer om Kvinderne, kunde jo være os ligegyldigt, og vi vilde heller ikke ænset ham, hvis ikke et norsk Tidsskrift havde fundet ham værdig til at bli hørt paa. Hverken M. Le Bon eller Samtiden vil kunne hindre, at Kvindebevægelsen gaar sin Gang fremover til Sejr – det vil si, til aandelig Frihed for alle Kvinder.283

Nielsen siterte en lang tirade fra Le Bons «galante» oppregning av kvinnens positive egenskaper. Hun hadde tidligere brukt noe av den samme ironien i sin kritikk av biskop Heuch, som under stortingsdebatten om stemmerett for kvinner i juni 1890 hevdet at en kvinne som gikk ut i offentligheten, ville utvikle seg til et kjønnsløst misfoster. Samtidig priste Heuch kvinnene for deres omsorg og hengivenhet.284

«Kvinden har af Naturen Egenskaber, der paa Følelsens Omraade gjør hende Manden langt overlegen. Hendes utrættelige Offervillighed, hendes Godhed, hendes Ynde, hendes Forstaaelse af Barnet, hendes vidunderlige Instinkt, der bringer hende til at ane Ting, som en Mand neppe faar Greb paa efter vidtløftige Reflektioner – hendes opfindsomme Kjærlighed, hendes fortryllende Svaghed, hendes naive Ubevidsthed, som gjør Livet udholdeligt for Manden, der knuses under det haarde Arbejde i Konkurrencens Tidsalder (puh! Tillader De, at jeg puster, sagde Hanen) . . . hvad Følelsen angaar, er Kvindens Overlegenhed over Manden simpelthen umaadelig.»

283 Ragna Nielsen 1891. «Lidt Kvindepsykologi og Følgerne af vor Tids Kvindeopdragelse.» Dagbladet 21.04. 284 Mari Jonassen 2011. Livet er et pust – Ragna Nielsen – en biografi. Oslo, Aschehoug, 116-117. «Så prektige visste vi ikke at vi var, utbrøt hun sarkastisk, men hvis beskrivelsen passet på kvinnene, tenk hvilke muligheter de da ville ha til å utrette store ting i samfunnslivet og politikken.» (ibid., 117) Jonassen betegner Ragna Nielsen anno 1890 som «Norges mest profilerte kvinnesakskvinne på dette tidspunktet». (ibid., 122)

Jamænd sa jeg det, sa Manden – og Hedda Gablers Mand kunde ha sagt det. Det er muligt. Det er muligt, der er Kvinder, som føler sig smigret ved at faa høre, at de er saa yndige – jeg foretrækker et uretfærdigt Had som Strindbergs, der er noget friskere i det alligevel end i saadant sentimentalt, senilt Galanteri. Ialfald har ikke den ene et Gran mere Ret end den anden, og vi kan være ganske sikre paa, at hvad Intolerace ligeoverfor Kvindernes egne Fordringer angaar, vilde ikke den ene være et Gran bedre end den anden.285

Her svever Hedda Gablers spøkelse over teksten. Og Strindbergs, for han er mer direkte i sin kvinneforakt, og ikke så galant som Le Bon, og det foretrekker Nielsen. Le Bon sammenlignes gjennom referansen til «Hedda Gablers Mand» med Tesman. Le Bons karakteristikker av kvinnens dekadanse treffer dermed også Hedda. Ibsen selv betegnet Hedda som hysterisk i sine opptegnelser,286 men denne karakteristikken er ikke å finne i de norske anmeldelsene av stykket. Hysteri og nervesvakhet konnoterer på denne tiden degenerasjon.287

Anna Bugge Wicksells kritikk Kvinnesaksaktivisten Anna Bugge Wicksell (1862–1928) rykket ut i Samtiden med svar til Le Bon. På slutten av artikkelen konstaterte hun at kvinnesaken nå var i motvind: «Der paagaar for øieblikket ogsaa her i Skandinavien en reaktion mod kvindesagen, en reaktion, der er ledet af et af de største genier vi har, og

285 Ragna Nielsen 1891c. «Lidt Kvindepsykologi og Følgerne af vor Tids Kvindeopdragelse.» Dagbladet 16.04. 286 «Brack forstår godt at det er det indelukkede hos H., hendes hysteri, som egentlig er det motiverende i hele hendes handlemåde.» HU XI, 510. 287 Den franske psykiateren Jean-Martin Charcot (1825–1893) forklarte f.eks. hysteri som «et uttrykk for nevrologisk avvik med utspring i arvelig degenerasjon av nervesystemet». Jfr. Karin Johannison 1994. Det mørke kontinentet – Kvinner, sykelighet og kulturen rundt århundreskiftet. Oslo, Aventura, 153.

som vinder sine tilhængere blandt den yngre litterære skole i alle 3 lande.»288

Wicksell trodde ikke at dette bare skyldtes mennenes ergrelse over at kvinnene ble mer uavhengige. Mange kunne underskrive på kvinnesaksforeningens program. Mistilliten skyldes den stilling noen av lederne i kvinnebevegelsen inntok til sedelighetssaken. Wicksell avviste denne moralske posisjonen, «men jeg kan baade se og finde psychologisk forklarligt, at kvindesagsfolk er komne til at indtage den».289 Som formann i Norsk Kvinnesaksforening fra 1888 hadde Wicksell prøvd å holde sedelighetsdebatten utenfor foreningen. Hun forsøkte å få fokuset vekk fra seksualmoralen å styre kvinnesaken i retning av økonomiske og juridiske spørsmål.

Wicksell imøtegikk Le Bons påstand om at kvinnehjernen var mindre enn mannens. Hun henviste til en annen fransk forsker som hevdet det motsatte av Le Bon, nemlig Léonce Manouvrier (1850–1927), som «likeledes efter maalninger af tusener af kranier» kom til det resultat «at kvindernes hjerner, maalte saavel efter hjernemassens tyngde som efter kraniets størrelse, naar alle relativiteter toges med i beregningen, var fuldkommen ligesaa udviklede som mændenes».290 Wicksell henviste i en note til flere av Manouvriers arbeider, og hun hadde også skrevet en artikkel om den franske antropologen i Nylænde. 291 På høyt nivå drøftet hun en rekke metodiske problemer når det gjaldt forholdet mellom intelligens og hjernestørrelse. Slike nyanser finner man ikke i Le Bons artikkel. Ellers streifet Wicksell også innom degenerasjonsspørsmålet, men uten å bruke ordet:

288 A.B. Wicksell 1891. «Kvindesagen, den kvindelige undervisning og disses resultater.» Samtiden Vol. 2, 168–179. Her: 178. 289 Ibid., 179. 290 Ibid., 170. 291 Wicksell, A.B. 1890. «Kønnenes intelligens.» Nylænde Vol. 4, no. 20, 15.10, 305–309.

Saavidt man kan dømme efter den smule erfaring vi har, saa er det ikke de emanciperede kvinder, der emanciperer sig fra de huslige gjøremaal og omsorgen for sine børn, naar de ellers har hus og børn. Der findes en anden klasse kvinder, mod hvem denne beskyldning med større ret kan fremsættes. Det er de, som danser sig igjennem den ene saison efter den anden i den hensigt at erobre sig en mand med en saa gunstig social stilling som muligt. Blandt dem kan man træffe disse nervesvage, hysteriske unge hustruer, som ikke orker andet end at ligge paa en sofa eller give og tage imod visitter. Om de foragter det huslige arbeide, ved jeg ikke; men sikkert er, at de forsømmer det. Hos dem træffer man ogsaa de rakitiske børn; skjønt hvad disse angaar, er det nu ikke altid sagt, at det er moderen alene, der har skylden.292

Her hører man et ekko fra Ibsens Hedda Gabler. Hedda ga følgende forklaring på at det ble et par av henne og Tesman: «Jeg havde virkelig danset mig træt, kære assessor.»293 «Nervesvak» og «hysterisk» var betegnelser som ofte ble forbundet med degenerasjon.294 Wicksell trodde også at disse lidelsene hadde direkte

292 Wicksell 1891, 176. 293 HIS 9, 78. 294 Hilde Bondevik [2009] 2019. Hysteri i Norge – Et sykdomsportrett. Oslo, Scandinavian Academic Press, har vist at degenerasjonsteoriene sto sterkt når det gjaldt forståelse av hysteri i Norge i siste halvdel av det 19. århundre. Laura Briggs 2000. «The Race of Hysteria: ‘Overcivilization’ and the ‘Savage’ Woman in Late Nineteenth Century Obstetrics and Gynecology.» American Quarterly Vol. 52, No. 2, 246–273, påpeker at rasisme og forestillingen om kvinnelig hysteri var forbundet. Hvite hysteriske kvinner var ofre for overkultur. Overkultur var det motsatte av det primitive, og dermed laverestående raser. Disse motsetningene kunne derfor paradoksalt nok lett assosieres med hverandre: Begge forklaringsmodellene ble brukt på Hedda Gabler. Briggs viser at den tids gynekologer mente de primitive kvinnene fødte barn lettere enn de overkultiverte og hysteriske. Dette førte til angst for befolkningsnedgang og dermed nasjonens dekadanse. Denne uroen var særlig utbredt i Frankrike, der befolkningstallet nærmest sto stille i 1890-årene, i motsetning til i Tyskland, som

effekt på avkommet. Degenererte kvinners rakitiske barn ble også nevnt av Le Bon.

«Degenerasjon» var et begrep tatt fra biologien, men det hadde også psykologiske, moralske og intellektuelle implikasjoner. Michel Foucault tidfestet innføringen av begrepet «degenerasjon» til 1857, da psykiateren Bénédict Augustin Morel (1809–1873) utga sin lille avhandling Traité des dégénérescences om fysisk, intellektuell og moralsk degenerasjon.295 Morels utgangspunkt var teologisk, han opererte med et opprinnelig ideal og et forfall fra dette idealet. Denne forståelsen av degenerasjon endret seg med darwinismen.296

Norske avislesere hadde lenge hatt muligheten til å bli kjent med degenerasjonsterminologien. Morgenbladet hadde f.eks. i 1884 en artikkel der lappene ble beskrevet som degenerte.297 Degenerasjon etablerte seg som forklaringshypotese innen darwinismen i løpet av 1880-tallet. Et viktig bidrag i denne

hadde en påtakelig befolkningsøkning. Jf. Karen Offen 1984. «Depopulation, Nationalism, and Feminism in Fin-de-Siècle France.» The American Historical Review Vol. 89, No. 3, 648–676. 295 Michel Foucault 2016. Abnormal – Lectures at the Collège de France 1974–1975. Transl. Burchill. London / New York, Verso, 315. 296 Annemarie Wettley 1959. «Zur Problemgeschichte der ‚dégénérescence‘.» Sudhoffs Archiv für Geschichte der Medizin und der Naturwissenschaften, Bd. 43, H. 3, 193–212. 297 «Tromsølapperne er en degenereret Blandingsrase. Dels er de nemlig særdeles civiliserede og kyndige i den Verdenskunst at tjene Penge, dels er deres Blod ikke rent lappisk; ved første Øiekaast er det øiensynlig, at der, især i Mændenes Aarer, flyder en Del ægte norsk og svensk Bondeblod; Kvinderne har i høiere Grad bevaret Rasens mongolske Karaktermærker. Rasen er degenereret; ligesom Indianerne i Amerika har den ikke kunnet modstaa Civilisationens Tryk, men har dels optaget Skyggesiderne af de civiliserede Nationers Liv (Nydelse i store Kvantiteter af Tobak og Kognak) og er dels bleven staaende paa sit gamle primitive Standpunkt, ude af Stand til at følge med og lempe sig efter de forandrede Forhold, hvori de kom. Saa begynder den bekjendte Degeneration og delvise Ødelæggelse af Rasen […]». V. Boëtius 1884. «Prins Rolands Bonapartes Reise i Norge.» Morgenbladet 26.08.

prosessen kom fra zoologen Ray Lankester (1847–1929). Han bestemte degenerasjon som «a loss of organisation making the descendant far simpler or lower in structure than its ancestor».298 Lankester hadde ingen problemer med å trekke paralleller mellom mennesker og dyr når det gjaldt degenerasjon:

Any new set of conditions occurring to an animal which render its food and safety very easily attained, seem to lead as a rule to degeneration; just as an active healthy man sometimes degenerates when he becomes suddenly possessed of a fortune; or as Rome degenerated when possessed of the riches of the ancient world. The habit of parasitism clearly acts upon animal organisation in this way. Let the parasitic life once be secured, and away go legs, jaws, eyes, and ears; the active, highly-gifted crab, insect, or annelid may become a mere sac, absorbing nourishment and laying eggs.299

Lankester avsluttet med betraktninger om forholdet mellom degenerasjon og den menneskelige sivilisasjonen. Kunne den hvite rase degenerere? Menneskene var underlagt evolusjonens lover. Dermed var det like stor sjanse for degenerasjon som fremskritt.300 Men i motsetning til dyrene hadde menneskene innsikt i årsaker og kunne kontrollere sin skjebne. Ifølge Lankester kunne det å dyrke vitenskapen, dvs. å etablere viten om årsaker, beskytte oss mot degenerasjon.301

298 Ray Lankester 1880. Degeneration – A Chapter in Darwinism. London, Macmillan, 30. 299 Ibid., 33. 300 Ibid., 60. 301 Degenerasjonsstudiene fra slutten av det 19. århundre danner utgangspunktet for rasehygienen i det 20. For en kortfattet presentasjon av denne forbindelsen, jf. Gunter Mann 1985. «Dekadenz – Degeneration – Untergangsangst im Lichte der Biologie des 19. Jahrhunderts.» Medizinhistorisches Journal, Bd. 20, H. 1–2, 6–35.

Garborg om kvinnesaken Ragna Nielsens artikkel i Nylænde mot kvinnehaterne var en reaksjon på Garborgs artikkel om den tyske naturalistiske dramatikeren Gerhart Hauptmann. Garborg skrev: «Hauptmann tror, at Kvinden kan udvikle sig til Menneskelighed, og det uden at lide Skade paa sin Kvindelighed».302 I en spøkfull tone som definitivt har blitt mindre morsom i dag, håpet Garborg at Hauptmanns profeti ville gå i oppfyllelse:

Af ren Mandsegoisme maa man jo ønske, at Hauptmann havde Ret. Siden Kvinden ikke som Indianere eller Australnegere kan udryddes, er vi jo næsten nødt til at anstille Civilisationsforsøg med hende, aldenstund vi selv agter at leve et civiliseret Liv. Enhver af os har jo som Søn Brug for en intelligent Mor, og som Ægtemand – naa! – Spørg Strindbergs «Faderen», hvad han vilde ha givet, om hans bedre Halvdel havde været istand til at føle Vægten af et Fornuftargument!303

Garborg var betenkt over at mannen mistet sin mandighet på grunn av kvinnebevegelsen. «Pene, fromme, hustamme, fornuftige skulde vi være; thi saadan var Kvinden, og Kvinden var ædel. Men Manden var ikke ædel; hans Specialitet var at være raa. Desuden var han dum, da han ikke forstod Kvinden.» Hvordan skulle menn «bjerge vor Mandighed trods Kvindebevægelsen»? Mandigheten besto ifølge Garborg i «Daads- og Forvovenhedsidealet, Energiens og Hensynsløshedens Ideal».304 Ragna Nielsen hevdet mot Garborg at kvinnebevegelsen hadde fått størst makt i

302 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligentssedler 24.03. 303 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligentssedler 24.03. 304 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligentssedler 24.03.

den «angelsaxiske race». Fra den hadde nemlig gentlemansidealet utbredt seg over hele verden.

Garborg gjør kort proces med begribelsen og kommer istedet uforvarende til at sætte «hensynsløsheden» ind i mandsidealet. Havde vi gjort os skyldige i en saadan skrivefeil saa kunde man med rette anklage os for mandsforagt. For herregud, om nu Nietzsche har profeteret, og den ene smaagut efter den anden sætter sporenstregs afsted fra Darwin og ind paa de aandelige værdiers bestemmelse, saa faar vi da ikke rent glemme al vor erfaring: at mod hensynsløshedens ideal stræber bare tølpere, idioter og vanvittige.305

Denne diskusjonen viser et viktig poeng når det gjelder kvinneskikkelsene: Kvinnetypen bestemte ofte en mannstype og omvendt. Til Nietzsches «blonde udyr» svarte den orientalske slavekvinne. Dette kvinneidealet ble til og med for drøyt for Georg Brandes da han introduserte Nietzsche i essayet «Aristokratisk Radikalisme» i 1889.306 Omvendt var den degenerte kvinnesakskvinnen mannens plageånd, ifølge Strindberg og ekteparet Hansson. Feministen var en medusa og en vampyr som enten skapte en slags tøffelhelt eller etterlot sine ofre som vrak eller skygger av seg selv. Nielsen mente det var uholdbart å snakke om mannen som en enhetlig størrelse. Hun satte Ibsen opp mot Strindberg. Derfor er det forståelig at Nielsen litt senere utga en pamflett for å forklare Hedda Gabler,307 som jo

305 Ragna Nielsen 1891. «Kvindehadere.» Nylænde Vol. 5, No. 7, 01. 04, 97–99. Her: 99. 306 «Men dog er den Uretferdighed mod Manden og den noget flade Billighed mod Kvinden, hvori Mill’s beundringsværdige Frigjørelsesforsøg undertiden løber ud, langt at foretrække for Nietzsches brutale Ubillighed, der hævder, at vi i vor Behandling af Kvinden bør vende tilbage til ‘det gamle Asiens uhyre Fornuft’.» Georg Brandes 1889. Essays – Fremmede Personligheder. Kjøbenhavn, Gyldendal, 240. 307 Ragna Nielsen 1892. Hedda Gabler og Thea Elvsted. Kristiania, Dagbladets Bogtrykkeri.

av de fleste ble oppfattet som en demonisk og «abnorm» kvinneskikkelse (jf. kap. 3).

«Manden», det er ikke alene en Strindberg, som hader os og foragter os, og hvis had og foragt ikke vilde kunne mættes, uden han havde kvinden nede i sølen og saa kunde faa sætte sin fod paa hendes nakke – stakkars mand, hvor ondt han maa ha det! – det er ikke alene en Garborg, som ligegyldig og en passant haaner os og hele kvindebevægelsen, fordi han trenger til et par vittige linier mere, for at avisartikelen kan bli lang nok, 308 – manden er ogsaa en Ibsen, en Bjørnson, en Lie, foruden mange, mange andre, der hver for sig kanske har udrettet mere for kvindernes sag end kanske nogen kvinde selv, – tror nogen, vi er saa blottet for taknemmelighed, at vi glemmer det?309

Nietzsche om Kvinnen

Garborg ble kritisert av Ragna Nielsen like etter at Le Bons artikkel var kommet i Samtiden i mars 1891. Nietzsche ble introdusert året før. Garborg hadde presentert Ola Hanssons lille bok om Nietzsche om sommeren i Samtiden, 310 og hans oversettelse av Hansson kom i desember 1890. Brandes modererte seg i debatten med Høffding og ville ikke hylle overmennesket uten forbehold. Ola Hansson var mindre nyansert: «De af Nietzsche forkyndte Grundideer hører til dem, der kan gjøres gjældende paa alle Livets og Kulturens Omraader.»311 Garborg hyllet Nietzsche

308 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligenssedler 24.03. 309 Ragna Nielsen 1891b. «Mandfolkhad og fruentimmerforagt.» Nylænde Vol. 5, No. 7, 01. 04., 99–102. Her: 100. 310 Arne Garborg1890d. «Friedrich Nietzsche af Ola Hansson.» Samtiden Vol. 1, 386–395. 311 Ola Hansson 1890c. Friedrich Nietzsche – hans Personlighed og System. Oversat med et Forord af Arne Garborg. Christiania og Kjøbenhavn, Cammermeyer, 39.

i forordet som en «Idéorkan» som kunne lufte hjerner som var infisert av demokratisme. Han mente også at det var trekk ved Nietzsches åndelige fysiognomi som minnet om Henrik Ibsen.312

«Modige, sorgløse, trodsige, forvovne – saa vil Visdommen have os; den er en Kvinde og kan blot elske en Krigsmand.»313 Hansson siterte Zarathustras ord: «Heller ikke Kjærlighed til Kvinden lærer jeg eder; thi var det ikke bedre at falde i Morderhaand end i en brunstig Kvindes Drømme.»314 Skrekkvisjonen til Hansson var at «engelsk Spidsborgervisdom og fransk Feminisme parrer sig og avler de ‘moderne Ideers’ Krøblingeslægt».315

Men Hansson betonte også at Nietzsche i oppveksten «blev opdragen af Kvinder og omgikkes Kvinder».316 Dette kunne forklare Nietzsches tidlige feminisme, hans «Forkjærlighed for ydre Form og Forfinelse» i yngre år. Hans senere «voldsomme Anthipati mod det kvindelige Kjøn» måtte også ses i denne sammenheng.

I sin oversettelse av Nietzsches uttalelser om kvinnene hadde Garborg en fotnote der han forklarte bakgrunnen for utvalget: «‘Kvindespørsmaalet’ er atter paa Tapetet; det kan da maaske interessere at se, hvad en saa dyb Psykolog og fordomsfri Aand som Nietzsche mener om Kvindesagen.»317 Alle sitatene var oversatt fra Jenseits von Gut und Böse (1886).318

En mann med dybde kan «kun tænke orientalsk om Kvinden», mente Nietzsche. Å betrakte kvinnen som eiendom var et uttrykk for «Asiens uhyre Fornuft, Asiens Instinktoverlegenhed». Hvis kvinnene sluttet å frykte mannen, ville de «udarte». Ifølge

312 Ibid., 4. 313 Ibid., 29. 314 Ibid., 31. 315 Ibid., 36. 316 Ibid., 10. 317 Arne Garborg 1891. «Nietzsche om Kvinden.» Verdens Gang 30.07. 318 Avisen gjengir – helt ugrammatikalsk – tittelen som Jenseits von Gutes und Böses.

Nietzsche hadde kvinnens innflytelse blitt mindre etter den franske revolusjon «i samme Grad som hun har faat flere Rettigheder og Fordringer». Kvinnens emansipasjon var et «Symptom paa den tiltagende Svækkelse og Afstumpning af de allerkvindligste Instinkter».

Dagen etter svarte Kitty Kielland.319 Hun mente at Nietzsches kvinneideal var et tilbakeskritt i forhold til Anna i Hauptmanns drama Einsame Menschen, som Garborg hadde skrevet om noen måneder tidligere. I artikkelserien kalte Garborg Ibsen en «Murbrækker» for naturalismen i Tyskland. Ikke-naturalistene prøvde å «latterliggjøre de unge ved at fremstille dem som IbsenEfterabere».320 Han sammenlignet også det giftige forholdet mellom ektefellene i Hauptmanns Das Friedensfest med Strindbergs ekteskapsdramaer. I dette stykket hadde Hauptmann myket opp fatalismen og arvelighetsdeterminismen: «Den onde Arv er ikke længer Skjæbne; den er et Moment, en Disposition; den kan bekjæmpes, modificeres, maaske overvindes ved andre Momenters Optræden.»321

I den tredje artikkelen tok Garborg for seg det som da var Hauptmanns nyeste verk, Ensomme Mennesker. Käthe kan ikke kommunisere intellektuelt med sin mann, og hennes vilje er også svakt utviklet. Hun er en kvinnelig kvinne. Hennes «Sjæl er fin, hendes Hjerte som Guld». Men dette går hennes mann Johannes på nervene: «Hun blir ham for underdanig, for selvløs. Hendes Mangel paa Evne til selvstændig Optræden irriterer ham; hendes moralske Bløddyragtighed blir ham plagsom.»322 Han rea-

319 Kitty L. Kielland 1891b. «Nietzsche om Kvinden.» Verdens Gang 31.07. 320 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann I–II.» Kristiania Intelligentssedler 20.03. 321 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann III.» Kristiania Intelligentssedler 21.03. 322 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann IV.» Kristiania Intelligentssedler 23.03.

gerte på det slaviske og altfor medgjørlige ved henne. Så kommer Anna, den emansiperte student, inn på scenen. Hos henne møter Johannes en forståelse han ikke får fra sin hustru. Selv om han ikke er utro, blir Käthe sjalu. Men når Anna reiser, begår Johannes selvmord. Garborg kalte stykket for «Nutidsviljernes Tragedie». Individualitetene var for svakt utviklet, preget av svakhet, «nestekjærlighet» og skrøpelig samvittighet: «Saadan staar det til med Mandigheden.»323 Grunnen var at foreldrenes egoisme hadde gjort Johannes uselvstendig. Ved å knesette sin egen vilje til fordel for hans, hadde de gjort ham føyelig og feig.

Garborg skilte mellom Hauptmann som person og hans verk. Hauptmann var «mandig». «Hos ham er der ikke Frygt. Ei heller er der Tilbedelse, Selvopgivelse».324 Hauptmann var en livsmodig representant for et «energisk fremadstræbende Tyskland». Dette kunne utgjøre «en vis Modvægt mod den franske DekadencePessimisme, som – rent ud sagt – ikke ligger rigtig for os. Det kan sogar være lidt farligt for unge Barbarer at lege med Dekadence; man blir svært let latterli f. Eks. –».325 November samme år utga Garborg dekadanse-romanen Trætte Mænd, der han åpenbart hadde «lekt med dekadansen». Denne romanen endret noe av synet på dekadanse-estetikken. Romanen fikk positive anmelders fra den kristen-konservative presse på grunn av hovedpersonens angivelige omvendelse på slutten.

I sitt neste drama var Ibsen åpenbart inspirert av Nietzsche. Her ble Hilde Wangel utstyrt med rovdyrmoral, og var langt fra noen asiatisk slavekvinne. Likevel ble hun ikke fordømt på samme måten som Hedda.

323 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann IV.» Kristiania Intelligentssedler 23.03. 324 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligentssedler 24.03. 325 Arne Garborg 1891. «Gerhart Hauptmann V.» Kristiania Intelligentssedler 24.03.