Collins kritikk av dekadente kvinner

Den franske forfatteren Poul Bourget (1852–1935) hadde allerede i 1881 publisert et essay om Baudelaire med et kapittel om «Dekadencens theori».457 Da han skrev om fransk litteratur i et essay fra 1884, brukte han likevel ikke ordet «dekadanse». Han kalte alle romanforfatterne fra Edmond Goncourt via Daudet, Guy de Maupassant til Huysmans og dennes roman A Rebours (1884) – som senere har blitt kalt dekadanselitteraturens bibel – for naturalister. Naturalismen la ifølge Bourget vekten på sannheten og var opptatt av analyse, «den eksakte Iagttagelse af Virkeligheden». «Man har kaldt de iagttagende Romanforfattere Naturalister og Teorien om Iagttagelsens udelukkende Anvendelse som literær Fremgangsmaade, Naturalisme.»458

Valdermar Vedel anvendte heller ikke betegnelsen dekadanse eller dekadenter i sin omtale av litteraturen i 1892 (jf. kap. 5). Men i januarnummeret av Tilskueren i 1894 anmeldte Vedel noen bøker under tittelen «Dekadenter». Dette bokessayet kan ha vært medvirkende til at Collin startet en debatt om dekadansen i Norge noen uker senere. Vedel omtalte blant annet Peter

457 Jf. Bourget 1883, 23–32; Bourget 1889, 251–256. 458 Paul Bourget 1885b. «Brev fra Paris. Et Overblik over den franske Literatur i Aaret 1884.» Tilskueren Vol. 2, 56–74. Her: 58.

Nansens Julies Dagbog som dekadent. Collin sammenlignet litt senere denne boken med Heibergs skuespill Balkonen, som var ugangspnktet for hans kritikk. Vedel innledet med en generell beskrivelse av dekadansen:

At meget af vor Ungdoms Aandsliv – som af hele den europæiske Kultur – staar i Dekadencens Tegn: Forfaldets, Opløsningens, det vil vel faa nægte; alle føler det jo som et usynligt Tryk, der holder nede i Væksten. Der er dem, som i den Anledning kæler for sig selv som sarte og delikate Aristokratvæsener med gammelt, tyndt Blod og syge, forfinede Nerver. Som om Finhed og Svækkelse hørte sammen! – Finhed, der netop er Kraftens Blomst: Tankens skarpe Egg, Sjælens lydhøre Vaagenhed, medens Kraftens Forfald sløver og udvisker Aandslivets finere Træk. Raffineret Smag er just sløvet Smag og mødes med Barbarernes i Trangen til stærke Pirringsmidler.459

Den siste iakttakelsen klargjør forholdet mellom atavisme og overkultur: Hvis finhet og svekkelse kombineres, så blir overkulturen selv barbarisk. Vedel så dekadansen som et naturfenomen og sammenlignet den med høsten. Man måtte slå seg til tåls med at «Forfald og Opløsning lige saa vel hører med i Livets Kresgang som Vækst og Udvikling».

Vedels overbærende holdning til dekadansen i litteraturen var egnet til å provosere litteraturforskeren Christen Collin (1857–1926). Han opererte i sin polemiske bok Kunsten og moralen (1894) ikke med noe skarpt skille mellom naturalisme, realisme og dekadanse. Derav undertittelen: «Bidrag til Kritik af Realismens Digtere og Kritikere».

Dette kapittelet konsentrerer seg om Collins kritikk av dekadente kvinneskikkelser. Boken kom på slutten av året, men var resultatet av en debatt som foregikk i pressen fra februar og utover på vårparten. Kvinneskikkelsen Julie i skuespillet Balkonen av Gun-

459 Valdemar Vedel 1894. «Dekadenter.» Tilskueren Vol. 11, 54–62. Her: 54.

nar Heiberg var utgangspunktet.460 Deretter spredte diskusjonen seg til litteraturen generelt. Collin reagerte på de positive anmeldelsene Heiberg fikk i Verdens Gang, Dagbladet og i andre aviser.

Heibergs Balkonen Collin begynte sin polemikk mot dekadente diktere og kritikere med å omtale mottagelsen av Heibergs drama: «Gunnar Heibergs nye Skuespil (‘Balkonen’) er gjentagne Gange bleven holdt frem for ‘Verdens Gang’s Læsere i en ganske stærk Belysning. Jeg tror, man maa sige, at Bladets Venner i Danmark og her har gjort sit bedste for at lette os Beundringen af dette Arbeide.»461

Collin nevnte artikler av Christian Krohg462 og Erik Skram463 i Verdens Gang. Han gikk i utgangspunktet ikke inn på omtalen av Heibergs stykke i disse artiklene. Erik Skram hadde anmeldt oppsetningen på Det fri teater i København 20.01. Heibergs drama ble oppført på scenen før det kom ut i bokform. Stykket var «Aftenens Begivenhed», ifølge Skram. Han kom med mange lovord om dramaets replikk-kunst. Skram talte «om Stykket i høie Toner», som Collin bemerket. På slutten av anmeldelsen skildret Skram Julie spesielt:

460 «Stridens Begyndelse var imidlertid hos os snarere en Bagatel, Gunnar Heibergs lille tre-akts Skuespil ‘Balkonen’, hvis Heltinde, Julie, under mindre gunstige borgerlige Forholde vilde blit en Gadetøs, men nu under adskillig pynteligere Former gaar fra Mand til Mand. Stykket er i dramatisk Henseende meget virkningsfuldt og vistnok tillige ganske harmløst, fordi dets Replikbehandling er saa kunstlet-gaadefuld, at det, der siges, vil gaa sporlost hen over Publikums Hoved. Men de alt andet end rosværdige og stolte Mennesker i ‘Balkonen’ blev pludselig opskrydt af et Par Anmeldere, og i den Anledning drog Collin i Krigen og sattes det hele literære Kontinent i Brand.» [Anonym] 1894 «Kristianiabrev.» Fædrelandsvennen 07.05. 461 Collin 1894, 1. 462 Krohg, Christian 1894. «Balkonen. Af mine Memoirer.» Verdens Gang 6.02. 463 Erik Skram 1894. «Heibergs nye Stykke.» Verdens Gang 24.01.

I det hele vil det vel være Julie, som vil fængsle Opmærksomheden mest. Man ser hende i første Akt som den fint dannede Abels Elskerinde og lænket i Ægteskab til det raa og skadelige gamle Menneskedyr, Refsmann, der ender med at styrte ned fra Balkonen i Huset og slaa sig i hjel. I anden Akt har Julie i adskillige Aar været lykkelig gift med Abel, da den energiske og berømte Politiker Antonio optræder og i et eneste Møde tager hende fra ham, og i siste Akt overrasker Abel samme Nat Julie i Antonios Arme.464

I utgangspunktet var Julie nesten umulig å beskrive, «det vilde være forgjæves, om jeg søgte at gjengive nogle af de Farver, som Heiberg har ødslet paa Julie», fremholdt Skram. Akkurat som Strindberg og Hamsun tidligere hadde gjort opprør mot type- og karakterskildringen, var Julie for kompleks og stemningsavhengig til å kunne fastholdes med konstante egenskaper. Likevel endte Skram med å oppsummere henne i sosialdarwinistiske kategorier. Hun var hunndyret som lot seg beseire av den sterkeste mann. Kvinnen ble et midtpunkt i en rivalisering mellom menn.

Hun er øm, hun har pragtfulde Tanker, hun er hensynsløs, hun udfordrer Faren, og hun kan henleve Aar i søde Drømmerier. Hun er fin og blød, og hun er raa. Inderst inde lever hun kun for et: den Kjærlighed, som den stærke Mand, der vil elske hensynsløst som hun, ubetinget, opgivende alt andet i Verden, kan indgyde hende. Hun er helt hans, saa længe som han er helt hendes, men ikke et Minut længer. Hun véd egentlig kun dette. Alt andet i Verden: Dannelse, Skjønhed, Behag og Ubehag, den første Mands modbydelige Væsen, den stille Lykke i Ægteskabet med Abel, smaa og store Ting glider af hende uden at sætte Mærke i hendes Karakter. Hun er den flammende Elskov og den umyndige Kvinde paa én Gang.465

464 Skram 1894. 465 Skram 1894.

Erik Skram beskrev en kvinne som var i sine drifters vold. De etiske betenkelighetene ved utroskap og ekteskapsbrudd var ikkeeksisterende i dramaet. Dermed var stykket egnet til å provosere dem som hadde sett seg lei på den frie kjærligheten, bohemen og dekadansen.

Christian Krohgs artikkel i Verdens Gang ble presentert som et utdrag av hans memoarer. Krohg dvelte lenge ved publikum som ventet på at generalprøven av Balkonen skulle begynne. Han brukte mange spalter på en slags kjendisreportasje fra kulturlivet: «Alle» var der: Helge Rode, Wilhelm og Jacques Wiehe, Peter Nansen, Edvard Brandes, Ove Rode, Gustav Esmann og Erik Skram. Selve stykket ble mer sparsomt omtalt. Krohg beskrev Julie slik:

En Kvinde i bløde elskovsfulde Klæder og en ung Mand, begge kun opfyldte af sin usigelige Lykke, den, at de elskede hverandre. Hun havde en Tanke et Ønske: Elskov. Hvert Ord, hver Bevægelse aandede hun Ungdom og Elskov og Skjønhed, indsmigrende som Musik.466

I den grad Krohg hadde et perspektiv på stykket, var det naturalistisk. Budskapet var «at den store simple Naturlov maa virke videre». Krohg viste likevel tilløp til etisk refleksjon da han betraktet trekantforholdet fra ektemannens synspunkt. Dette er forståelig, siden han jo selv var den bedratte eldre ektemann i ekteskapet med Oda Krohg i en rekke trekantkonflikter der Oda var elskerinnen til Jappe Nilsen, Hans Jæger – og på dette tidspunktet: Gunnar Heiberg, forfatteren av dramaet Balkonen.

Men pludselig skiftede det udfarende Lys, skiftede Farve og Retning og belyste en ny Formation: En gammel ondskabsfuld, klog, gjerrig Mand saa vi dukke frem af Skyggerne. Han buldrede, snakkede, drillede, gnagede og plagede, det var, som han opførte en djævel

466 Krohg 1894.

i Dans midt i de fuldendt skjønne og ideale Omgivelser, men selv denne grelle Formation ejede sin Skjønhed og lyste mægtigt mod den mørke Himmel. Og man maatte gribe sig i at tænke, at hans Ret i Grunden var lige saa stor som de to Unges.467

Disse to perspektivene, Naturens lov og ektemannens rett, ble ikke konfrontert med hverandre i Krohgs artikkel. Trekantkonfliktene i bohemen fra 1880-tallet med Oda, Christian Krohg og Hans Jæger fortsatte utover på 1890-tallet. I 1894 var Jæger byttet ut med Gunnar Heiberg, og han hadde betydelig mer suksess enn Jæger. Denne biografiske konteksten skapte en kontinuitet mellom 1880-tallets bohembevegelse og dekadansen på 1890-tallet.

Collin åpnet sin polemikk ved å ta for seg C.B.s anmeldelse av Heiberg i Dagbladet. Mannen bak initialene var Christopher Brinchmann (1864–1940), som var litteraturkritiker i avisen 1889–1896. Brinchmann hevdet at stykket ikke var dekadent.

Denne Sprogformens Usædvanlighed bringer os snart paa det rene med Digtets dybeste Ejendommelighed: det er først som sidst Poesi. Og efterhvert som vi gir os denne i Vold, erkjender vi, at sjelden har vi mødt en Poesi saa mandig. Hver Linje i Billedet har Holdning, med fast Haand er den ridset. Og Blod gaar der i Figurernes Aarer, sundt og rødt Blod. Disse Kulturmennesker har endog sine Nerver i den ønskeligste Orden. Dekadent er det allersidste Ord, som kunde tænkes anvendt paa dette Kunstværk, der dog er saa moderne, at det tør forvolde den argeste Anti-Naturalist i sit Elfenbenstaarn en Raptus Misundelse.468

Brinchmanns vurdering var stikk motsatt av Collins. Kjønnsperspektivet var avgjørende. Dekadanse-stereotypien med svake menn og monstrøse kvinner var allerede etablert. I Garborgs Trætte Mænd var det også mye snakk om «hunkjønnsmenn». Den

467 Krohg 1894. 468 Christopher Brinchmann 1894. Anmeldelse av: Gunnar Heiberg: Balkonen. Dagbladet 10.02.

feminine mann var et klart dekadansesignal. Men Brinchmann hevdet at poesien var mandig, og at personene hadde nervene i behold.

Stykket var ifølge Brinchmann moderne uten å være dekadent, samtidig var det ikke naturalistisk. Formuleringen om at dramaet «tør forvolde den argeste Anti-Naturalist i sit Elfenbenstaarn en Raptus Misundelse», var egnet til å irritere Collin. Han var allerede kjent som anti-naturalist og kritiker av dekadansen gjennom flere artikler i Nyt Tidsskrift – Ny Række (1892–1895). Han satt i redaksjonen sammen med historikeren Ernst Sars, Ibsens sønn Sigurd Ibsen og filosofen og litteraturhistorikeren Arne Løchen (1850–1930). Collin bekjente seg til Bjørnson i en artikkel i tidsskriftet.469 Gunnar Heiberg hadde derimot angrepet Bjørnson i sitt stykke Kong Midas fire år tidligere. Polariseringen mellom Heiberg og Collin var allerede til stede i uenigheten om Bjørnson.

Brinchmanns anmeldelse snudde Collins begrepsverden på hodet: Plutselig var dekadansen mandig og ikke Bjørnson! De som ikke så kvalitetene ved Heibergs Balkonen, var de virkelige dekadente, de kjønnsløse i elfenbenstårnet! De som ikke ble rørt av stykket, var ifølge Brinchmann «de Han- og Hun-Madamer, hvis seige Kunstbegribelse alene irriteres ved Fornemmelsen af noget nyt». Dette siterte Collin. Han festet seg også ved at Brinchmann mente «at det ikke forundes Moralister af Princip at nyde denne Kunst».470

Her var utgangspunktet for Collins polemikk. Han måtte redegjøre for at Balkonen var et dekadent verk og forsvare et moralsk perspektiv på kunsten. Collins angrep på Julie i Balkonen var fra første stund også et angrep på Ibsen. Kritikken av Heiberg smittet over på Hedda Gabler og Hilde Wangel gjennom assosiasjonen mellom Julie og Ibsens kvinneskikkelser.

469 Chr. Collin 1893. «Bjørnstjerne Bjørnson.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 1, januar, 129–149. 470 Collin 1894, 2.

Hvis det om nogen Tid skulde komme til at skorte os paa store Genier, kunde det literære Norge vel idetminste blive Europas interessante Dverg, som fornøiede eller ialfald forbausede ved sin naturlige Vanskabthed og sine kunstige Grimacer. Enkelte af vore Digteres moralsk abnorme Fantasibørn minder om disse smaa groteske Porcelænsfigurer, som især Franskmændene yndede at opstille som Nipsgjenstande, og som de kalder for magots. Jeg tror, at endog Ibsens Hedda Gabler og Hilde gjør et lignende Indtryk paa mange af Europas Kunstskjønnere. Men Heibergs Julie staar ialfald ikke tilbage.471

Det «abnorme» hadde vært en gjenganger i karakteristikken av Ibsens kvinneskikkelser. Collin opererte her på et assosiativt nivå: Begge de dramatiske personene kunne sammenlignes med «magots». «Magot» på fransk kan blant annet bety en haleløs ape fra Gibraltar eller en grotesk, liten porselensskulptur fra Kina eller Japan. Kombinasjonen av disse to betydningene pekte mot forestillingen om atavisme, et ord Collin ikke benyttet. Metaforen forbandt det abnorme med både det orientalske og det primitive.

Resepsjonen av Bygmester Solness hadde ikke utropt Hilde Wangel til dekadent, selv om det fantes det unntak (jf. Kap. 5). Nå skapte Collin dekadanse hos Ibsen ved å forbinde Heibergs og Ibsens dramaer assosiativt. I begge stykkene falt en mann i bokstavelig forstand ned, enten fra et tårn eller en balkong. Og kvinnene hadde skylden. Ergo var Hilde Wangel like dekadent som Julie. Ja, hun var verre!

I Sammenligning med «Solness» forekommer det mig, at «Balkonen» er noget plump i sin Bygning, omend meget klarere. Langt enklere og klarere ogsaa i sin Moral. Balkonen ramler ned og dræber

471 Christen Collin 1894b. «Dekadente Digtere og Kritikere.» Verdens Gang 23.02. Når avisartikkelen ikke avviker fra den senere bokutgivelsen, henvises det til boken. Jf. Chr. Collin. Kunsten og Moralen. Kjøbenhavn, Gyldendal, 3–4.

den gamle, forstokkede Ægtemand, som ikke frivillig vil give slip paa sin Kone. Den føielige Abel derimod kommer uskadt ind fra «Balkonen» – et virkelig fint Lystspiltræk. Dette viser, at Heiberg dog i det mindste tror paa et Slags Forsyn. Men naar Solness ramler ned fra sit Stillads, idet han øver sig i at overvinde moralsk Svimmelhed og i at stige op til den frie Kjærligheds Højder, da synes dette at vise, at Ibsen ikke engang tror paa et umoralsk Forsyn. Hvad dekadent Vildtsmag angaar, tror jeg, at Ibsen i det hele langt overgaar alle de andre i Raffinement.472

«Fallet» er ikke uten videre noe dekadent tema, like lite som et «tragisk fall» er det. Men for-fallet er dekadent, det er det ordet betyr direkte oversatt fra det latinske decadere. Collin blandet kortene: Fallet uttrykte automatisk forfallet! Assosiasjon trådte i stedet for argumentasjon. Collin hadde sett en likhet, to menn falt og slo seg i hjel i begge stykkene. Begge var ofre for angivelig dekadente kvinneskikkelser. Da ektemannen falt ned og døde i Balkonen, var det for å rydde vei for Julie og hennes elsker. Men Solness’ fall hadde ingen slik funksjon. Solness klatret på slutten opp til «den frie kjærlighets høyder», ifølge Collin. Her siterte han fra Theodor Casparis anmeldelse av Bygmester Solness uten anførselstegn (jf. kap. 5).

«Moralske idioter»

For å mane frem de dekadente kvinneskikkelsene refererte Collin på en innforstått måte til begrepet «moralsk idioti»:

Hvad dekadent Vildtsmag angaar, tror jeg, at Ibsen i det hele langt overgaar alle de andre i Raffinement. Ganske vist er hverken Hilde eller Hedda Gabler i den Grad «moralske Idioter» som de to Julier, Peter Nansens og Gunnar Hejbergs. De er ikke saa bohemisk

472 Collin 1894, 7–8.

kvindelige, ikke saa ydmyge overfor den Mand, som behandler dem brutalt. Ibsens bedærvede Kvinder er ialfald stolte; de har noget i sig af en ædel Race. Men netop derved er Ibsens Nutidskvinder mere udsøgt dekadente, mere pirrende for dem, som kun nyder det halvraadne. Ibsen tror jeg ikke vilde interessere sig for rent vulgære Mandinder som disse to Julier. Han er langt mere kræsen.473

Ved å gjengi «moralske idioter» i anførselstegn viste Collin at han refererte til en kontekst der begrepet var så velkjent at han kunne bruke det på en innforstått måte. Begrepet er nå sjelden i bruk, men hadde den gang en plass i psykiatrien. «Hos idioten mangler enhver moralsk følelse. Skamfølelsen er for ham ganske ukjendt, derfor følger han ogsaa blindthen sine dyriske drifter, saasandt saadanne virkelig er tilstede», skrev psykiateren Harald Holm året etter Collin.474 Holm mente ellers at det ikke var så lett å skille mellom «en intellektuel og en moralsk idioti», men oppfattet begge typer som symptom på «den hos individet bestaaende imbecilitet».475

Ligesom den farveblinde ikke kan bestemme visse farver, fordi hans nervesystem fra fødselen er uømfindtlig for visse farvers lysstraler, saaledes er den «moralske idiot» født blind i sædelig henseende, og han følger sit egoistiske motiv, uden at lysten korrigeres af og afledes ved kontrastforestillinger.476

I bind to av den tyske oversettelsen av Forbryteren fra 1890 hadde grunnleggeren av den positivistiske kriminologien, Cesare Lombroso, et kapittel om «moralsk galskap og medfødt kriminalitet». Han begynte med å drøfte begrepet moralsk galskap, «Moralis-

473 Collin 1894, 7–8. 474 Holm, Harald 1895. Den specielle psychiatri for læger og studerende. Kristiania og Kjøbenhavn, Alb. Cammermeyers Forlag, 23. 475 Holm 1895, 32. 476 Holm 1895, 36.

cher Irrsinn» eller «moral insanity».477 Senere slo den franske psykiateren Robert Geyer fast at Hedda Gabler var en degenerert moralsk idiot.478 Geyers analyse av Ibsens dramatiske personer fra 1902 ligger av kronologiske grunner utenfor rammen av denne studien, men viser at Collins diagnose av Hedda ikke var enestående.

«Moralsk idioti» hadde på denne tiden sterke assosiasjoner både til psykiatriske og kriminologiske kontekster.479 Den offentlige diskusjonen om litteratur kunne raskt gjøres til en «diskurs» der innesperring på lukket institusjon var resultatet. Med rettsforfølgelsen av bohemlitteraturen friskt i minne var slike assosiasjoner ingen spøk.

Men det hadde også foregått en kamp for å få den «abnorme» psykologien ut av institusjonene og inn i skjønnlitteraturen, slik Hamsun hadde annonsert i sitt programessay «Fra det ubevidste Sjæleliv» (jf. kap. 1). Uvanlige sjelstilstander var ikke nødvendigvis et uttrykk for galskap. Året før hadde Ola Hansson utgitt essaysamlingen Tolke og Seere på norsk. Bare seks år etter at Hans-

477 «KRAFFT–EBING und SCHÜLE sagen von den mit Moral insanity Behafteten, sie seien moralische Idioten, denen das Gemüth fehlt, die allenfalls, wenn sie eine gute Erziehung erhalten haben, an der Theorie festhalten, sie aber in praxi nicht verwerthen können, – Seelenblinde, deren psychische Netzhaut unempfindlich ist.» C. Lombroso 1894. Der Verbrecher. Zweiter Band. Hamburg, Verlagsanstalt und Druckerei Actien-Gesellschaft (Vormals J.F. Richter), 450. 478 «Hedda Gabler est un type classique de dégénérée avec idiotie morale.» Robert Geyer 1902. Étude médico-psychologique sur le théatre d’Ibsen. Paris, C. Naud, Éditeur, 70. 479 «There are persons who seem ‘bright’, and whose minds stand the ordinary tests for sanity, yet who are devoid of those finer feelings and those delicate shades of judgement which go to make up what is known as the moral sense. They are moral idiots, shameless and remorseless.» J.J. Elwell, E.C. Seguin, George M. Beard, J.S. Jewell and Charles F. Folsom 1882. «The Moral Responsibility of the Insane.» The North American Review, Jan. 1882, Vol. 134, No. 302 (Jan., 1882), 1–39. Her: 20.

son hadde gjort seg umulig i Sverige med den skandaleombruste utgivelsen av novellesamlingen Sensitiva Amorosa (1887), ble han nå anmeldt positivt i det konservative Morgenbladet – av Hjalmar Christensen.480 Også Nils Kjær, som året før hadde hudflettet ungdommens dekadanse i kjølvannet av Vilhelm Solheims selvmord, anerkjente Ola Hanssons «Evne til at gjennemtrænge og gjengive den moderne Tids komplicerede Psykologi». Kjær fremhevet Hanssons forkjærlighet for det syke og patologiske, men uten å moralisere.481 Hansson forsøkte å forstå Edgar A. Poes novelle «The tell-tale heart» ut fra psykiatri og kriminologi. Han konstaterte at hos «denne degenererede, af moral insanity angrebne Morder er Intelligensen fuldstændig ubeskadiget».482 Hansson henviste til blant annet Ribot og Lombroso og beskrev de degenererte på følgende måte:

Det er syge Væsner, fødte med en vis Disposition, der kun venter paa et gunstigt Tilfælde for at fremtræde i abnorme Drifter eller forbryderske Handlinger. […] Degenerationstypen har mange Variationer, men lige fra Idioten og op til det med moralsk Sindsyge («moral insanity») beheftede Individ med uforstyrret, ja endog stundom overlegen Intelligens, gjenfinder man de samme for Typen særegne Grundlinjer.483

480 Hjalmar Christensen 1893b. Anmeldelse av: Ola Hansson. Tolke og Seere. Morgenbladet 04.11. 481 «Det er paa dette Omraade, den moderne Retning gjør Krav gjældende. Den hævder Sygdommens Ret overfor Sundheden, det forfinedes, sjeldnes, morbides Ret overfor det grove, robuste, banale. Den betegner et Omslag fra det sunde, optimistiske Fornuftsregime til en pessimistisk Kultur af Mystik og Lidelse.» Nils Kjær 1893. Anmeldelse av: Ola Hansson. Tolke og Seere. Dagbladet 05.11. 482 Ola Hansson 1893. Tolke og Seere. Kristiania, Aschehoug, 56. 483 Ola Hansson 1893. Tolke og Seere. Kristiania, Aschehoug, 49–50.

«Mandinder»

Ifølge Collin var de to Julier «bohemisk kvindelige», ydmyke overfor den mann som behandlet dem brutalt. Derfor var de moralske idioter. Collin kalte dem «Mandinder». Moralsk idioti ble altså knyttet til bohemen. Men hadde ikke Norges mest kjente bohemforfatter Hans Jæger både i En dag af mit Liv (1888) og i Syk Kjærlihet (1893) som kom ut året før, beskrevet mannlig underkastelse under en kvinne? Ross Ridge fant den samme kvinnestereotypien i den franske dekadanselitteraturen.484 Og ser man ikke noe lignende i Arne Dybfests fantasier? Det er på ingen måte opplagt at bohemens kvinneideal var en slags slavinne. Men i sin forståelse av begrepet «Mandinde» gikk Collin til 1. Mosebok for å beskrive Julie i Balkonen: «Hendes Liv har intet Indhold i sig selv; det samme gjælder Peter Nansens ‘Julie’. Begge Julier er Mandinder, stakkels bortkomne Ribben, som lider af Hjemve til Manden.»485 På slutten av sin første artikkelserie om «Dekadente Digtere og Kritikere» assosierte Collin disse kvinneskikkelsene både med et tidligere utviklingstrinn hos menneskene og en orientalsk kvinnetype.

Thi hun er en mythologisk Mandinde, en Forvrængning af den naive østerlandske Kvinde. Det er denne sidste, som Zola i «Doktor Pascal» har søgt at gjenoplive, med noget af det oprindelige Barneforhold til en ældre Mand. Heibergs Julie er langt mindre yndefuld end Zolas Clotilde. Hun imponeres meget mere end denne af det brutale hos Manden; hun lader sig tage af den, som siger, han vil have hende. Af den, som kommer og siger: «Jeg elsker Dem. Er jeg ikke en Mand?» Jeg spørger: Er ikke dette Forfaldsdigtning, som ved forskjellige Kunster, især ved Udeladelse af alle Tegn paa Skam-

484 George Ross Ridge 1961. «The ‘Femme Fatale’ in French Decadence.» The French Review Vol. 34, 352–360. 485 Collin 1894, 31.

følelse, faar en Nutidsfigur til at se ud som en østerlandsk eller kanske snarere forhistorisk Kvindetype?486

Selv om den østerlandske kvinne ikke forekommer i Balkonen av Heiberg, finnes motivet i Julies Dagbog av Peter Nansen. Den ene boken smitter over på den andre fordi begge de kvinnelige fiksjonspersonene heter «Julie». Julie fantaserer om at hun er Suleima, en ung araberhøvdings brud i et teaterstykke hun skal se dagen etter:

Imorgen Aften Suleima. Hvor dejligt at lægge sig til Sengs med den Tanke, at man har noget godt i Vente til næste Dag. Suleima! Hvem der hed Suleima og var en smuk Araberhøvdings Brud! Laa med sin Elskede ved den rislende Kilde under slanke Palmetræer eller jog med ham over de høje Sletter, under en straalende Himmel, paa hans fyrige Hest. Godnat, Suleima! Jeg vil drømme mig i dit Sted.487

Høydepunktet er at høvdingen fra en fiendtlig araberstamme bortfører Suleima. Den unge sjeiken spilles av Alfred Mørch, som Julie forelsker seg i. Hun drømmer at hun er Suleima og skal gifte seg med sjeiken. Den orientalske fantasien er viktig i hennes forelskelse. Hun kaller Mørch for «min straalende, sortøjede Scheik».488 Underkastelsen under mannen er også et eksplisitt tema, Mørch beskrives som «den elskværdigste Tyran».489 Men etter en stund forlater han Julie: «Mennesker som jeg og mine Lige frygter netop Ægteskabet, fordi det er Kærligheden reguleret og sat i System.»490 Selv etter at hun ble sveket, drømmer Julie om underkastelse: «Han maa ydmyge mig og mishandle mig, – jeg vil

486 Collin 1894, 33. 487 Peter Nansen 1893. Julies Dagbog. Kjøbenhavn, Philipsen, 19. 488 Nansen 1893, 180. 489 Nansen 1893, 187. 490 Nansen 1893, 238.

føle det som en Fryd at blive pint af ham.»491 Elisabeth Oxfeldt har viet det siste kapittelet i sin bok om orientalisme til 1890-årene.492 Hun legger vekt på at 1890-tallets orientalske kvinneideal var preget av «biblical femmes fatales»,493 som i Hamsuns «Dronningen av Saba» (1892). Eksempelet ovenfor viser imidlertid at den orientalske slavepiken også var en viktig stereotypi.

Julies Dagbog gikk opprinnelig som føljetong i den danske avisen Politiken høsten 1893. Mye kan tyde på at Nansens orientalske inspirasjonskilde har vært Zuleima i Bernhard Severin Ingemanns Araberen i Constantinopel (1850). Her ble Zuleima røvet av den despotiske tyrkiske sultanen Mahmud – en ytterst usympatisk tyrann. Leseren holder derfor med den heltemodige Agib, «Ørkenens raske Søn», når han dreper despoten og røver Zuleima tilbake.494 Navnet Suleima var ellers kjent fra Wilhelm Krags prosadikt fra 1892.495

Vedel hadde i sin artikkel om dekadanseforfatterne sett med «samme kjærlige Interesse paa gode, typiske Eksemplarer af Dekadentkultur som paa det, der spirer og grønnes».496 Han kommenterte ikke orientalismemotivet, men tolket Julies Dagbog som skuespiller Alfred Mørchs fantasier om hva hans venninner kunne komme til å betro dagboken sin. Disse fantasiene lå et godt stykke fra virkeligheten, hevdet Vedel. Manglende evne

491 Nansen 1893, 253. 492 Elisabeth Oxfeldt 2005. Nordic Orientalism – Paris and the Cosmopolitan Imagination 1800–1900. University of Copenhagen, Museum Tusculanum Press, ch. 4, «Paris-Envy: Scandinavian Fin-de-Siècle Literary Orientalism.» 161–221. 493 Oxfeldt 2005, 200. 494 Bernhard Severin Ingemann [1850] 1861. «Araberen i Constantinopel. Maaneskinsbillede.» Samlede Eventyr og Fortællinger, Syvende Bind, Anden Udgave, København, Reitzel, 35–42. Her: 39. 495 «Suleîma, Suleîma, dronning i mine drømmes skinnende slotte, Suleîma, Suleîma!» Wilhelm Krag 1892. Nat. Digte i prosa. Bergen, John Griegs Forlag, 73. 496 Vedel 1894, 54.

og vilje til innlevelse i andre, «denne Fantasiens og Sympatiens Dovenskab» var nettopp «en af Dekadencens Mærker»,497 mente den danske kritikeren.

Rasisme og orientalisme Edward W. Saids bok om orientalismen fra 1978 har hatt en innflytelse som vanskelig kan overvurderes. Metodisk sett har «orientalisme» omtrent samme status som ideen om det «abnorme». Det orientalske er et kompleks av forskjellige assosiasjoner som endrer seg historisk. For Said er ikke det orientalske bare en «diskurs» i Foucaults forstand, men gir også rom for individuelle variasjoner.498 Merkelig nok opererer Said med en forestilling om en «avsondret idéhistorie» som han distanserer seg fra fordi den angivelig studerer ideene atskilt fra praksis.499 Hvordan ideer påvirker handlingslivet, er det vanskelig å si noe generelt om. I noen tilfeller har ideene en instrumentell karakter, slik at klassifikasjon eller diagnose får konsekvenser som anmeldelse eller innleggelse. Når en «diskurs» fører til institusjonalisering på denne måten, har Foucault gitt oss avgjørende innsikter.

Men deler av de fordommer, tankemønstre, paradigmer og den doksa som preger en epokes mentalitet, blir også drøftet

497 Vedel 1894, 55. 498 «Men ulikt Michel Foucault, hvis verk jeg står i stor takknemlighetsgjeld til, tror jeg på den enkelte forfatters evne til å sette preg på den ellers anonyme, kollektive tekstmengden som utgjør et så sprikende emne som orientalisme.» Edward W. Said [1978] 2004. Orientalismen – Vestlige oppfatninger av Orienten. Overs. Aabakken. Oslo, Cappelen, 34. 499 «I denne underliggende overbevisning og i dens påfølgende metodologiske konsekvenser, er jeg ulik akademikere som studerer idéhistorie. For de ting det legges vekt på og den handlekraftige form, fremfor alt den påtagelige effektivitet ved redegjørelser innen orientalistisk tenkning, er mulige på måter en avsondret idéhistorie fullstendig mangler. Uten denne vektlegging og påtagelige effektivitet, ville orientalisme bare være en idé, mens den faktisk er og var mye mer enn det.» Said 2004, 33–34.

og revidert offentlig. Dette er en viktig grunn til at «diskursen» forandrer seg. Holdningen til Ibsens abnorme kvinneskikkelser endret seg i løpet av noen få år. Det er helt klart grenser for hvordan offentlig meningsdannelse kan forandre de tanker som holdes for selvfølgelige i en epoke. Da representantene for kvinnebevegelsen kritiserte Le Bon, var de uenige i at kvinnene hadde mindre intelligens enn mannen (jf. Kap. 4). Men ingen i debatten bestred at primitive raser faktisk var mindre intelligente. Her ble fordommene reprodusert uten kritikk. Derfor er det mer nærliggende å snakke om en «diskurs» i dette tilfellet.

Said har mange tilløp til å bestemme hva slags størrelse «orientalisme» er. Noen ganger beskrives orientalismen som et bibliotek eller arkiv med informasjon det var stor enighet om, «en familie av forestillinger».500 Said bruker ordet i to betydninger, for det første som en disiplin som gir seg «i kast med Orienten som et emne for læring, oppdagelser og praksis». For det andre er orientalisme en «samling av drømmer, forestillinger og ordforråd tilgjengelige for enhver».501 Orienten er mindre et sted enn en «topos, en samling henvisninger, et virvar av karakteristikker, som synes å ha opprinnelse i et sitat, eller i et fragment av en tekst, eller i et sitat fra en eller annens verk om Orienten, eller i tidligere forestillinger, eller en blanding av alle disse».502 Said gir aldri en uttømmende liste over disse forestillingene, men belegger godt at de har endret seg historisk, samtidig som visse elementer har vært relativt konstante.

En orientaler lever i Orienten, en lever et liv i orientalsk makelighet, i en tilstand av orientalsk tyranni og sensualitet, mettet med en følelse av orientalsk fatalisme. Så forskjellige forfattere som Marx, Disraeli, Burton og Nerval kunne faktisk holde en lengre diskusjon

500 Said 2004, 53–54. 501 Said 2004, 86. 502 Said 2004, 196.

gående seg imellom der de tankeløst, men likevel intelligent, tok i bruk alle disse generaliseringene.503

Collins oppfatning av dekadente kvinner var bygd på et rasehierarki. Han forbandt forestillingen om monogamiet og individualiseringen av kjærligheten med et utviklingsmessig fremskritt i forhold til det orientalske og primitive, slik man forestilte seg «forhistoriske» kvinnetyper på denne tiden. Rasehierarki og utviklingsteori ble to sider av samme sak. Analogien mellom «ville» raser og samfunnets utstøtte, slik som omstreifere, prostituerte og forbrytere var vanlig.504 Elisabeth Oxfeldt fastslår at «The category of the Oriental, towards the turn of the century, has thus come to apply to degenerate, outsider figures.»505 I Garborgs Trætte Mænd skisserte Gabriel Gram en utvikling fra apen, busknegeren, negeren, og mongolen, over semitter og ariere, grekere og romere, frem til den moderne europeer:

Denne holder nu paa, ved Hjælp af sin i høi Grad overlegne Intelligens, at trænge alle sine Forfædre tilbage og at udbrede sig over hele Jorden. Han vil da efterhvert, gjennem fortsat Udvikling, fortsat

503 Said 2004, 117. 504 «Ligesom de vilde mennesker udmerker sig ved sin ulyst til alt udholdende arbeide, saaledes finder man ogsaa i civiliserede nationer lavt staaende individer, for hvem arbeidet er en plage, eller som i længden er udygtige til stadigt arbeide, saasom omstreifere, prostituerede og en flerhed af vaneforbrydere.» Harald Holm 1895. Den specielle psychiatri for læger og studerende. Kristiania og Kjøbenhavn, Alb. Cammermeyers Forlag, 20–21. 505 «Outsider figures who did not live up to bourgeois standards of ambition in the arena of public and private life (career and family) either viewed themselves, or were viewed by the establishment, as displaced contemporaneous Orientals.» Oxfeldt 2005, 163. «Sammen med de andre folkene som avvekslende ble betegnet som tilbakestående, degenererte, usiviliserte og evneveike, ble orientalerne oppfattet innenfor en struktur bygget opp av biologisk determinisme og moralsk-politiske formaninger. Orientaleren ble således knyttet til elementer i vestlig samfunn med en felles identitet man best kan beskrive som særgelig fremmed.» Said 2004, 227.

Krydsning mellem beslægtede Racer, samt under Paavirkning af stadig gunstigere ydre Omstændigheder, frembringe en Type, der staar ligesaa høit over os, som vi nu staar over Busknegrene.506

Idéhistorikeren er her interessert i innholdet i Grams forestillinger, som klart avspeiler tidens mentalitet. Ut fra et litteraturvitenskapelig perspektiv kan det innvendes at man derved ignorerer romanens kompleksitet. For Gram stilte seg også tvilende til fremskrittet i raseutviklingen: «Denne næsten guddommelige Race vil forstaa, hvad vi paa vort Busknegerstandpunkt endnu ikke forstaar –: at forvandle Jorden til et Paradis.» Etter denne setningen tilføyde Gram en pessimistisk etterskrift: «Men saa slukner Solen.»507 Siden Gram er dekadent, forkastet han også utviklingshypotesen: Forfallet vil komme. Men hans ambivalens endrer ikke det historiske innholdet i det rasehierarkiet han tok utgangspunkt i.

Collins kamp mot dekadansen var rasistisk motivert og prefererte Vestens mennesker og mentalitet fremfor Østens. Han betonte forskjellen mellom «livsglad Digtning» og svartsynt. Dette tilsvarte forskjellen mellom «Frisind og Trællesind, mellem Vestens livsmodige Kamplyst og den østerlandske Resignation og Fatalisme».508 Metaforer som lyst og mørkt sinn ble knyttet til hudfarge. Kampen mellom de positive og negative kreftene var også en rasekamp: «Just nu, da Folkene kjæmper en tung Kamp med at løse urgamle Opgaver, skal da Nordens blonde Folk sende sortmusket Digtning ud i Verden, som har mere end nok af den før?»509

Samme år publiserte Andreas M. Hansen en artikkel om raser i Norge i Nyt Tidsskrift, der Collin satt i redaksjonen.510 De to rasene

506 Arne Garborg 1891b. Trætte Mænd. Kristiania, Aschehoug, 271. 507 Garborg 1891b, 271. 508 Collin 1894, 61. 509 Collin 1894, 59. 510 Andreas M. Hansen 1894. «To raser i Norge.» Nyt Tidsskrift – Ny

i Norge adskilte seg ved skalleform: kortskallene og langskallene. Denne rasetenkningen ble senere viktig for Venstres mobilisering frem mot unionsoppløsningen i 1905. De blonde ariske langskallene (venstremennene) var for unionsoppløsning, mens de sortmuskede kortskallene (moderate og høyrefolk) var mot. Kampen mot dekadansen hadde klare politiske konsekvenser.511

Dekadanse hos Obstfelder og Christensen Debatten Collin hadde satt i gang spredte seg fra Verdens Gang til andre aviser og pågikk i flere måneder.512 Men Collins omtale av Obstfelder skal omtales her fordi den berørte Hjalmar Christensens forståelse av dekadansen. Brinchmann hadde anmeldt Obstfelders debutsamling Digte positivt i Dagbladet året før. Han kalte den årets «største literære Begivenhed».513 Collin gikk ikke inn på denne anmeldelsen, men sprang raskt til Hjalmar Christensen, som «forstaar sig paa dekadent Digtekunst».514 Christensen hadde skrevet om Obstfelder i januarnummeret av Nyt

Række, Vol. 2, 395–415. 511 Jf. E. Tjønneland 1994. «De ariske langskallene.» I: Fra uhu til aha – essays om gode nordmenn før og nå. Oslo, Huitfeldt Forlag. 512 Fædrelandsvennens Kristiania-korrespondent beskrev i begynnelsen av mai 1894 hvordan debatten hadde eksplodert i kjølvannet av Collins artikkel: «Stridens Tumleplads er især ‘Verdens Gang’, som har stor Ære af den Redebonhed, hvormed Bladet nu i mange Uger har aabnet sine Spalter for Indlæg af Christian Collin, Chr. Krohg, Kitty L. Kielland, Sigbjørn Obstfelder, Pastor Holm, og Christian Collin igjen og Christian Collin mange Gange, fordi Diskussionen har forplantet sig til andre Blade og bragt videre Indlæg af Christensen, Dr. Just Bing, Redaktionssekretær Knut Stang, Th. Caspari, Gabriel Finne og Redaktør Nils Vogt. Christian Collin har, som altid, strevet udmærket godt i denne Diskussion, men hans Artikler har dog havt godt af al Modbøren.» [Anonym] 1894. «Kristianiabrev.» Fædrelandsvennen 07.05. 1894. 513 C. Brinchmann 1893. Anmeldelse av: Sigbjørn Obstfelder: Digte. Dagbladet 10.12. 514 Collin 1894, 5.

Tidsskrift.

515 Collin siterte fra artikkelen, der Christensen gjenga diktet «Navnløs» i sin helhet.

En kyndig Kritiker, Hr. Hjalmar Christensen, som forstaar sig paa dekadent Digtekunst, finder, at enkelte af hans Digte eier «en Magt og en Skjønhed, som de bedste, vor Kunst har frembragt … En bizar og hektisk Skjønhed … Smertens og Sorgens Skjønhed.» Som et af de mest «betagende» af disse Digte fremhæver han «Navnløs». hvor Bogens «jeg» sætter sig paa en Bænk i Parkens mørkeste Gang ved Siden af «en Skjøge».516

I de to siste linjene av diktet fant Collin en «eiendommelig blød og tendre Erotik»: «og ingen uden Gud hører hans saare hulken / og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.»517 Denne erotikken var vanskelig å karakterisere, men Collin endte opp med å kalle helten i diktet for en «platonisk Bohem».518 Igjen ser man hvor vanlig koblingen mellom bohemen og dekadansen var.

Uttrykket «platonisk Bohem» skapte en assosiasjon mellom to ideer som sto hverandre ytterst fjernt. Platonismen hadde affinitet til det nyromantiske svermeriet og eventuelt «symbolismen» slik Johannes Jørgensen forsto den (jf. kap. 8). Disse retningene sto i motsetning til naturalismen, den naturvitenskapelige tenkemåte og oppfatningen av mennesket som styrt av arv og miljø. Hvor ble det da av dekadansen? Collin støttet seg til et par linjer fra første strofe av diktet og betegnet det lyriske jeget som en «sart og ulegemlig Bohem, hvis ‘Hosten lyder som Spøgelseharken’, hvis ‘Skridt lyder som Spøgelseskridt.’»519

Collin nevnte ikke at det lyriske jeget befant seg alene i en

515 H. Christensen 1894. «Norsk lyrik julen 1893.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 2, 255–267. 516 Collin 1894, 5. 517 Sigbjørn Obstfelder 1893. Digte. Bergen, John Griegs Forlag, 18. 518 Ibid., 6. 519 Collin 1894, 6.

park om natten. Dette var før han fant den «navnløse» skjøgen på en benk. Da var assosiasjonen til spøkelser nærliggende og hadde ikke nødvendigvis noe med sarthet eller det ulegemlige å gjøre. «Platonismen» skulle beskrive det manglende seksuelle forholdet mellom skjøgen og det lyriske jeget. Men hvordan kunne diktets jeg da være bohem? Collin prøvde å mane frem en dekadanse som ikke fantes i diktet, i hvert fall ikke ut fra hans moralske dekadansebegrep. Han var på jakt etter dekadente kvinneskikkelser. Skjøgen og bohemen skapte et bilde av en usunn erotikk som skulle passe med de kvinneskikkelsene Collin fant hos Ibsen, Heiberg og Peter Nansen.

Alle nyansene og forbeholdene i Christensens vurdering av Obstfelder forsvant. Christensen la ikke vekt på skjøgen, men på hvordan diktet uttrykte «store og enkle følelser».520 Gjentagelsene og stiliseringen i diktet søkte tilbake til det opprinnelige på en «unegtelig noget snirklede maade».521 Christensen konstaterte at Obstfelder var en representant «for den nye literære mode» som minnet om Maeterlincks dramaer og Helge Rode.

Om den tør vise sig særlig frugtbringende, om den i større mon har fremtiden for sig er vel tvilsomt. Det sikreste er vel foreløbig at betragte den som et interessant udtryk for tidens urolige søgen; – kanske ogsaa som et bevis for, at den generation, der har lidet positivt indhold, gjerne har sin opmerksomhed henvendt på formen: ved at forfine og mangfoldig variere denne, undgaar den at møde sit eget triste billed i en altfor let kjendelig skikkelse. Dekadenten kan vanskelig afholde sig fra at beskjeftige sig med sin egen person, men han ynder heller ikke at møde sit eget ansigt for ofte i speilet: følgelig forklæder han sig.522

520 Christensen 1894, 258. 521 Christensen 1894, 258. 522 Christensen 1894, 258–259.

Christensen forsto noe helt annet med «dekadanse» enn Collin. I Unge Nordmænd (1893) la han vekt på to aspekter. For det første var individualismen «dekadansens store fortrin».523 For det andre skulle kunsten gi uttrykk for det menneskelige følelsesliv med alle dets nyanser. «Derfor dyrkes også formen som aldrig før, og den musikalske prosa blir dekadensens merke.»524 Denne forståelsen av dekadansen har senere gått inn i litteraturhistoriene under etiketten «nyromantikk». Brinchmann, hvis anmeldelse av Balkonen var en av grunnene til at Collin rykket ut mot dekadansen, hadde fire måneder tidligere anmeldt Christensens bok positivt.525

Obstfelder selv deltok i debatten og mente at den naturalistiske fremstillingen av livets bakside var legitim: «Hvor man synes møde det friske, det glade og levende, ser man saa tidt, naar man kommer nærmere, overdækket Styghed eller Hulhed.» Obstfelder kritiserte derfor Collins forutsetning om at dikteren måtte ha en pervers fantasi for å skildre livets skyggesider: «Sig ikke, at dette er Livet, som det ses i et af de mørke Temperamenter.» Collins innlegg hadde vært uinteressante hvis «det ikke var en almindelig Tro, at de var et Organ for Bjørnsons Livs- og Kunstopfatning». Obstfelder følte en moralsk plikt til å «kjæmpe mod noget, som oprører min Moral som neppe noget, jeg har læst».526

Den dekadente dikter trengte ikke ha en fantasi som «trives best i Fremstillingen af moralske Opløsningsprocesser» slik at han

523 «I denne tid, hvor alle bånd slappes, hvor formerne udviskes, kan også det literære talent, tiltrods for alle skoler, tiltrods for den og den retnings kunstlove, lettere vandre sine egne veie, udvikle sine evner i frihed.» Hjalmar Christensen 1893. Unge Nordmænd, Kristiania, Aschehoug, 5. 524 Christensen 1893, 6. 525 «Bogen indledes med et længere Afsnit om ‘den nye Kunst’. Dette er en meget sindig og ganske dygtig skrevet Oversigt over den moderne ‘Dekadence’.» C. Brinchmann 1893c. Anmeldelse av: H. Christensen: Unge Nordmænd. Dagbladet 21.10. 526 Sigbjørn Obstfelder 1894a. «Et Svar I.» Verdens Gang 30.03.

«nyder Ødeleggelsens Vederstyggelighed».527 Obstfelder trakk frem beskrivelsen av hvordan en pike ble forført i Bjørnsons Det flager i byen og paa havnen (1884): «sikkert er det, at Bjørnson her har givet en Fremstilling af en moralsk Opløsningsproces, saa god som nogen fransk». Obstfelder kritiserte dermed Collins tankesprang: Fiktive enkeltpersoners negative karakteregenskaper ga ikke rett til å konkludere med at forfatteren var dekadent:

Han ræsonerer i et Par af sine Artikler omtrent, som om han mente, at Zola med «Menneskedyret» vil sige, at vi bør være Dyr, Garborg i «Trætte Mænd», at vi bør være «Dekadenter», Heiberg i «Balkonen», at saadan som Julie bør Kvinden være, Peter Nansen i «Julies Dagbog», at saadan som Mørch bør Mænd være.528

Mot slike kortslutninger trakk Obstfelder frem den moralske karakteren til mange av de naturalistiske og dekadente verkene. Den såkalte forfallskunsten hadde utviklet Obstfelder mer enn noe annet, han var blitt befruktet av denne litteraturen. «Og vi føler det som noget umoralsk, naar der kastes Smuds paa det, vi har seet op til.» I sitt svar til blant annet Obstfelder 30. april 1894 brukte Collin atter Ibsen som eksempel. Dikteren var ikke moralsk oppbyggelig:

Nu, da Henrik Ibsen kanhænde staar paa Højden af sin Magt, nu er Tiden til at tale aabent om den bitre Tilfredsstillelse ved Synet af Menneskenes Selvødelæggelse og den Tvilesyge, som smitter ud af en Del af hans Værker. Nu om nogensinde gjælder det at beregne Misvisningen af hans Fejlsyner.529

Collin kritiserte også Obstfelder for å benytte «en gunstig Lejlighed til at slippe ud en liden giftig Hentydning til Bjørnsons

527 Sigbjørn Obstfelder 1894b. «Et Svar II.» Verdens Gang 21.04. 528 Obstfelder 1894b. 529 Christen Collin 1894d. «I har Magten. I har Ansvaret.» Verdens Gang 30.04.

tidligere Privatliv». Bjørnson hadde åpenbart følt seg truffet av Obstfelders kritikk. 25. april skrev han til Collin: «Obstfelder er et uredeligt hode med uhumskheder i. Sig ham fra mig, at jeg aldrig har været bohême og aldrig forført nogen; jeg anser det siste for den største skjændighed; den usigeligste råhed.»530 Ordet «bohem» forkom hverken i Obstfelders diktsamling eller i hans artikler. Det var Collin og Bjørnson som sto for disse assosiasjonene.

Collin gjentok atter at «et Kunstværk indvirker paa Livet og Livsmoralen», men han svarte ikke på Obstfelders innvendinger. I en kort kommentar tilbakeviste Obstfelder at han hadde angrepet Bjørnsons privatliv eller kommet med giftige hentydninger: «Jeg sagde udtrykkelig, at B.B. behøvede ikke fordærvet Fantasi for at skildre Stygheder, da Livet selv bød Stof nok. Hans Privatliv vedkommer mig ikke.»531 Det moralske detektivarbeid ville han overlate til Collin. Obstfelders hovedanliggende hadde vært Collins «uanstændige Omtale af Ibsen, Musset og Naturalismen».

Den idéhistoriske bakgrunnen for Collins evolusjonistiske etikk Ingen vil vel benekte at idealer ofte påvirker handlingslivet. Det spesielle ved Collins standpunkt var at han mente at evolusjonen hadde skapt disse idealene. Det siste ble ikke begrunnet. Hvis man tenker på Darwin, er det på ingen måte opplagt at artenes utvikling skaper idealer og at det finnes en evolusjonistisk moral. I kjølvannet av Darwin kom det mange forsøk på å kombinere utviklingslæren med etikk. I en viktig passasje på slutten av boken begrunnet Collin sitt standpunkt slik: «Den moderne og videnskabelige Opfatning af Idealer er den, at de er Tilløb til at forme

530 Bjørnstjerne Bjørnson / Christen Collin 1937. Bjørnstjerne Bjørnsons og Christen Collins Brevveksling 1889–1909. Oslo, Gyldendal, 97. 531 Sigbjørn Obstfelder 1894c. «Til Hr. Collin!» Verdens Gang 05.05.

ny Virkelighed, de er Sjælebilleder forsynede med en bevægende Kraft.»532 Uten disse idealene utartet kunsten til dekadanse. Det var i korthet Collins standpunkt.

Den filosofen Collin henviste mest til, var Jean-Marie Guyau (1854–1888).533 Guyau var både dikter og filosof og skrev også om estetikk. Nyt Tidsskrift, der Collin satt i redaksjonen, hadde i første årgang oversatt siste kapittel av Guyaus bok om kunstsosiologi.534 Boken ble utgitt posthumt i 1889.

Guyau stilte en rekke retoriske spørsmål om litteraturens suggestive virkning på menneskenes handlingsliv: «Hvem kjender tallet paa de forbrydelser, som morderromaner har givet det første stød til? Hvem kjender tallet paa de udskeielser, som skildringer af udskeielsen har forlokket til?»535 Guyau oppfattet litteraturen som sosial fordi den suggererte leseren. De lidenskaper som ble skildret, var smittsomme. De «franske Forfaldsdigtere» «smitter Læserne med sit Svartsyn paa Livet», fremholdt Collin med Guyau.536 Slik kunne litteraturen appellere til det beste eller det verste i oss. En hovedinnvending mot dette synet er at fiktive personer ikke imiteres på samme måte som virkelige. Kunsten fremstiller handlingsmuligheter. Disse virkeliggjøres ikke uten videre. Selv om det skildres en skurk på scenen, forvandles ikke tilskuerne automatisk til banditter av den grunn. Men for Guyau som for Collin var det en rett vei fra skildret person til påvirkning på leseren.

Det nest siste kapitlet i Guyaus bok om kunstsosiologi handlet om dekadanse.537 Det er ingen tvil om at Collin hentet mye av skytset derfra. Guyau bestemte dekadansen som en oppløs-

532 Collin 1894, 274. 533 Jf. Collin 1894, 53, 55, 77, 159, 161, 164, 209, 258. 534 Jean-Marie Guyau 1893. «Kunstens moralske og sociale betydning.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 1, januar, 200–206. 535 Guyau 1893, 201. 536 Collin 1894, 56. 537 Guyau 1889. «La Littérature des Décadents.» L’Art au Point de Vue Sociologique, Deuxième Édition, Paris, Félix Alcan, 352–377.

ning av det vitale, av livskreftene. Dette var felles for dekadansen både i kunsten og i livet.538 Derved ble ikke skillet mellom fiksjon og virkelighet noe stort problem, og dette preget Collins oppfatning. Enheten av kunst og liv var allerede gitt i og med det biologiske perspektivet: Forutsetningen for dekadanse på begge områder var en svekkelse av livskreftene.539

Dekadanse var ifølge Guyau et alderdomsfenomen både i livet og i kunsten. Når det gikk nedover med livskreftene, ble dette kompensert med falskspill som hyklet energi. Slik oppsto dekadansen. Når kraften var borte og alt gjentok seg mer og mer stereotypt, prøvde man å pynte seg med lånte fjær, å skape illusjonen om krefter som var borte.540 Dekadansen ble et forsøk på å sminke liket. I likhet med Bourget konsentrerte Guyau seg om Baudelaire, og la særlig vekt på denne dikterens interesse for døden, for kadavre og forråtnelsesprosesser. Her hentet Collin åpenbart mye av retorikken i sin polemikk mot dekadansen.

Max Nordaus Entartung (1892–93) På forhånd skulle man trodd at Max Nordaus fundamentale oppgjør med dekadansen i tobindsverket Entartung, oversatt til engelsk med tittelen Degeneration, ville vært en viktig premissleverandør for Collin og den norske debatten. Nordau var kjent som forfatter i Norge og flere bøker av ham fantes i norsk og dansk oversettelse. I begynnelsen av september 1893 ble Max Nordaus

538 Guyau 1889, 377. 539 «La question de la décadence littéraire se rattache, selon nous, à la biologie et à la sociologie, car cette décadence particulière n’est que le symptôme d’un déclin, momentané ou définitif, dans la vie totale d’un peuple ou d’une race.» Guyau 1889, 355. 540 «Mais, ce qui constitue une perversion veritable, c’est la vieillesse qui veut être jeune ou le paraître, c’est l’épuissement qui veut faire oeuvre de fécondité. Alors se montrent les vrais vices de la décadence morale et intellectuelle.» Guyau 1889, 355.

Entartung (1892-93) behørig introdusert av litteraturhistorikeren og journalisten, professor Peter Hansen (1840–1905) i fire lange artikler i Aftenposten, alle trykt på første side.541

Hansen gjorde oppmerksom på at Nordaus «Iagttagelser angaaende vor Tids literære Dekadence» forelå i to store bind på til sammen bortimot 1000 sider. Arbeidet var tilegnet Lombroso, som hadde konsentrert seg om «den fysiske og moralske Degeneration hos Forbrydere, prostituerede, Anarkister og umiskjendelig sindssyge».542 I den tredje artikkelen gikk Hansen løs på symbolismen. Han sluttet seg til Nordaus synspunkter og la til noen for egen del. Det virker imidlertid som den senere debatt om symbolismen foregikk relativt upåvirket av denne presentasjonen. Dette er overraskende, siden Peter Hansens artikkelserie samtidig ble trykt i flere danske aviser, slik som Nationaltidende og Dagens Nyheder. Artiklene inneholdt ingen kritikk av Nordau. Likevel nevnte ikke Hansen Nordaus nedsabling av Ibsen med et ord. Ibsen hadde truffet Hansen under åpningen av Suez-kanalen i 1869. I et brev fra Dresden 28.10 1870 tiltalte Ibsen Peter Hansen med «du» og «Min kære ven».543

Nordau nevnes hverken av Collin eller de andre debattantene i 1894. I annet bind av Entartung gikk Nordau til voldsomt angrep på Ibsen. Ifølge Nordau var Ibsen et uttrykk for en psykologisk degenerasjon han kalte «Ich-Sucht»,544 oversatt til engelsk med «ego-mania». På norsk kunne man gjengi ordet

541 Peter Hansen 1893. «Max Nordau om Symbolismen.» Aftenposten 07.09., 08.09., 09.09. og 10.09. 542 Hansen 1893, Aftenposten 07.09. 543 HU XVI, 315–319. 544 Max Nordau 1893. Entartung. Zweiter Band. Berlin, Verlag von Carl Duncker. Nordau beskrev jeg-besettelsen generelt i kapittelet «Psychologie der Selbst-Sucht» (ibid., 3–46). I de to neste kapitlene gikk han så løs på fransk litteratur fra Baudelaire til Huysmans og estetikere som Oscar Wilde. Deretter kom turen til Ibsen i et eget kapittel på drøye 130 sider med tittelen «Der Ibsenismus.» Ibid. 171–302.

med «jeg-besettelse». Nordau fremhevet at dette var noe mer enn vanlig egoisme, å bare være opptatt av seg selv og egne behov og interesser.

Nordau var lege, og han beskrev degenerasjonen ut fra et medisinsk paradigme. Den degenererte var resultatet av en skjev utvikling av individet. På grunn av en anomali i nervesystemet forble den jeg-besatte et barn hele sitt liv. Den degenererte var styrt av indre impulser han ikke kunne kontrollere, mens den ytre verden hadde liten eller ingen betydning. Viljen og dermed evnen til å styre oppmerksomheten, var svekket. Den jeg-besatte var asosial, uten evne til å sette andre foran seg selv. Resultatet var en amoralsk og kriminell person. Dekadenter og kriminelle var like. Forskjellen besto bare i at forbryterne utførte i handling det de dekadente drømte om. Begge var anti-sosiale vesener.545 Dekadenten klarte ikke å tilpasse seg omgivelsene på grunn av det degenererte nervesystemet. Resultatet var lidelse og undergang, men også politisk ekstremisme. Den degenererte klarte ikke å tilpasse seg omgivelsene og ville derfor ødelegge dem.

Nordau så ikke mennesker av kjøtt og blod i Ibsens hovedpersoner, de var skjemaer skapt av en «sykelig opphisset hjerne».546 Unntakene var bipersoner som f.eks. Gina i Vildanden. Nordaus analyse dreide seg ikke så mye om de dramatiske skikkelsene, men om hvordan dramaene avspeilte Ibsens degenererte hjerne: Stykkene var fulle av usannsynligheter, selvmotsigelser og uklarheter, noe som pekte tilbake på Ibsen som en dekadent mystiker. Nordau var ikke spesielt opptatt av Ibsens kvinneskikkelser. Men ett enkelt sted på slutten av kapittelet høres Nordau ut som en

545 «Diaboliker und Decadenten unterscheiden sich von den Verbrechern, lediglich darin, dass jene bloß träumen und Worte machen, diese aber die Entschlossenheit und die Kraft haben, Thaten zu tun. Gemeinsam jedoch ist ihnen, dass sie gesellschaftsfeindliche (‘antisoziale’) Wesen sind.» Nordau 1893, 37.

546 Nordau 1893, 177.

blanding av Strindberg og Nietzsche. Han irriterte seg over at Ibsen idealiserte kvinnen på mannens bekostning:

Kvinnen er alltid det kloke, sterke, modige vesen, mannen alltid en dust og en feiging. I alle sammenstøt seirer kvinnen som hun vil, og mannen blir slått flat som en pannekake. Kvinnen trenger bare å leve for seg selv. Sågar hennes opprinnelige drifter til å bli mor har hun overvunnet hos Ibsen. Hun forlater sitt avkom når hun er i humør til å skaffe seg tilfredsstillelser annetsteds. En slik botsøvelse i kvinnetilbedelse, et sidestykke til Wagners avgudsdyrkelse av kvinnen, en slik ubetinget godtagelse av all kvinnelig lastefullhet, måtte sikre Ibsen bifall fra alle de kvinner som i hans dramatikk gjenkjente enten sitt bilde eller utviklingsidealet for sin degenererte innbilningskraft i de hysteriske, nymfomane manne-kvinnene med et forvirret morsinstinkt.547

Nordau konkluderte med at Ibsens kvinneskikkelser var et uttrykk for masochisme, slik Krafft-Ebing forsto dette begrepet.548 Han henviste til den syvende utgaven av Psychopathia Sexualis, der det var innarbeidet et kapittel om masochisme.549

547 «Das Weib ist immer das kluge, starke, muthige Wesen, der Mann immer der Dummkopf und Feigling. In jedem Zusammenstoß siegt das Weib, wie es will, und der Mann wird plattgeschlagen wie ein Pfannkuchen. Das Weib braucht nur für sich selbst zu leben. Sogar seine ursprünglichen Triebe, die der Mutterschaft, hat es bei Ibsen überwunden und es verlässt ohne Wimperzucken seine Brut, wenn es die Laune hat, sich anderweitig Befriedigungen zu suchen. Eine solche zerknirschte Anbetung des Weibes, ein Seitenstück zum WeiberGötzendienste Wagners, eine solche unbedingte Billigung aller weiblichen Verworfenheiten musste Ibsen den Beifall all der Frauen sichern, die in den hysterischen, nymphomanischen, mit Verirrung des Mutter-Triebes behafteten Mann–Weibern seines Theaters entweder ihr Bild oder das Entwicklungs–Ideal ihrer entarteten Einbildungskraft erkannten.» Nordau 1893, 297–298. 548 «Seine Frauengestalten und ihre Schicksale sind der dichterische Ausdruck jener geschlechtlichen Verirrung der Entarteten, die Krafft-Ebing ‚Masochismus‘ genannt hat.» Nordau 1893, 299. 549 Richard von Krafft-Ebing 1892. Psychopathia Sexualis mit besonderer

Hos Sacher-Masoch svingte den bydende og triumferende kvinnen pisken, hos Ibsen krevde hun tilståelser, holdt flammende straffeprekener og forlot scenen i bengalsk belysning. Selv om kvinnenes overlegenhet var mindre brutal, lignet Ibsens heltinner i sitt vesen Sacher-Masochs, hevdet Nordau. Han fastslo at Ibsens dramaer var skrevet for hysteriske kvinner, mannlige masochister og mentalt tilbakestående (Schwachköpfe).550

Berücksichtigung der conträren Sexualempfindung – Eine klinisch-forensische Studie. Siebente vermehrte und theilweise umgearbeitete Auflage. Stuttgart, Verlag von Ferdinand Enke, 89–154. Krafft-Ebing gjorde oppmerksom på at «Die neuest ‘decadente’ Literatur in Frankreich und Deutschland beschäftigt sich mehrfach mit dem Thema des Sadismus und Masochismus». Ibid., 124. 550 Nordau 1893, 302.