5 – Bygmester Solness – striden om Hilde Wangel

Den konservative pressen var mer splittet i synet på Bygmester Solness enn når det gjaldt Hedda Gabler. Først ute var Alfred Sinding-Larsen (1839–1911) i Morgenbladet. Han var nå langt mer moderat i sin beskrivelse av kvinneskikkelsene enn i tilfellet Hedda Gabler. Da anmelderne skulle beskrive Hedda, ble hun hyppig karakteristert gjennom dyremetaforer. Rovdyrmetaforen var likevel mer nærliggende å bruke om Hilde Wangel, siden den jo faktisk forekom i stykket. Hilde spurte: «Og hvorfor ikke rovfugl! Hvorfor skulde jeg ikke gå på rov, jeg også? Ta’ det bytte, jeg har lyst til? Hvis jeg såsandt kan få kløerne i det da. Vinde bugt med det.»326 Likevel hisset ikke Sinding-Larsen seg opp over «rovdyrmoralen» i dramaet:

Hilde – hvis Forkjærlighed for «det Spændende» ogsaa her er fremme, og som i sin Frihed fra alle Baand og i sin dristige Flugt ligner sig selv ved en vild Rovfugl – Hilde repræsenterer den hysteriske Menneskebeundring, der blindt hendriver sine Helte udover alle Rimelighedens Grændser og tiljubler dem selv i deres Fald.327

326 HIS 9, 327. 327 Bygmester Solness anmeldt av Alfred Sinding-Larsen. Morgenbladet 14.12. 1892.

Hilde ble riktignok kalt «hysterisk». Hysteriet hadde klare assosiasjoner til det abnorme, dekadente og degenererte. Hilde Bondevik har overbevisende dokumentert at psykiatrien i Norge på denne tiden forklarte hysteri ved hjelp av degenerasjon. Likevel har hun ingen referanser til dekadansebegrepet og trekker heller ikke inn dekadansen i tolkningen av Ibsens kvinneskikkelser.328 Det finnes mange eksempler på at tiden assosierte dekadanse med hysteri. Gregory Moore har for eksempel vist hvordan Nietzsche i sin kritikk av Wagners dekadanse fremstilte antisemitten Wagner som en feminisert, hysterisk jøde.329

Aftenposten hadde ansatt forfatteren Kristofer Randers (1851–1917) som kritiker. Han var gjennomgående positiv til Ibsen i sine anmeldelser på 1890-tallet. Men i avisens dekning av dramaet viste det seg at det fortsatt var uenighet om hvorvidt Ibsen var dekadent – og til og med om han skrev symbolistisk eller ikke.

I sin anmeldelse hevdet Randers at dramaet brøt med realismen. Han kalte stykket en «gjennomført Allegori» og også «symbolsk Digtning». Likevel var «Hildes ungdomsvarme og sympathiske Skikkelse» «en af de smukkeste Kvindefigurer, Ibsen har skapt». Symbolismen svekket stykkets «tendens». Derfor var ikke dramaet lett å bedømme entydig negativt ut fra et konservativt standpunkt. Randers spådde at stykket ikke ville «fremkalde Strid og Diskussion om de deri udtalte Meninger».330

Påstanden skulle vise seg å være forhastet. Randers hadde tidligere forsvart Ibsen og Bjørnson mot kritikken fra Theodor

328 I delen om «Skjønnlitteraturens hysteri» (Bondevik 2019, 271–370), som omhandler hysteri hos Ibsen, Bjørnson, Amalie Skram og Hamsun, er dekadanse aldri et tema. 329 Gregory Moore 2001. «Hysteria and Histrionics: Nietzsche, Wagner and the Pathology of Genius.» Nietzsche-Studien Vol. 30, 246–266. 330 Bygmester Solness anmeldt av Kristofer Randers i Aftenposten 18.12. 1892.

Caspari (1853–1948). På den annen side hadde han også angrepet bohemen og naturalismen ut fra en Ibsen-inspirert individualisme. Caspari rykket ut og kritiserte Randers’ anmeldelse av Bygmester Solness: Stykket var egnet til å vekke debatt fordi det angrep en institusjon Randers knapt hadde berørt, nemlig ekteskapet. Ekteskapene i de sene dramaene var stort sett ulykkelige. Noen var barnløse, men i de fleste dramaene gikk avkommet til grunne «ved en mere eller mindre voldsom Død». Uten å bruke ordet fremhevet Caspari her et typisk dekadent trekk. Han oppsummerte sine iakttakelser i kursiv: «Sterilitet er det moderne Ibsenske Ægteskabsdramas ildevarslende Artsmerke.»331

Sterilitet kunne på denne tiden ha assosiasjoner til utukt og seksuelle utsvevelser. Kjønnssykdommer som gonoré førte til sterilitet ikke bare hos menn, men også hos kvinner.332 Den lesbiske sterile kvinne ble skildret av franske dekadanseforfattere som Catulle Mendès (1841–1909) i romanen Méphistophéla (1890).333 En selvfølgelig referanse var Charles Baudelaires fascinasjon for «La froide majesté de la femme stérile» – «den sterile kvinnes kjølige majestet», som det heter i et dikt i Les Fleurs du Mal. 334 Sterilitet førte også til dekadanse i den helt ikke-litterære

331 Bygmester Solness anmeldt av Theodor Caspari i Aftenposten 4.01. 1893. 332 «Vi har hørt, at Sygdommen kan frembringe Sterilitet hos Manden, og at den kan gjøre Hustruen udygtig dels overhovedet til at føde Børn, dels til at opdrage Børn saavel som til idethele at udfylde sin Stilling som Husmoder.» C. Boeck 1894. Utugtens Følger for Legemet. Kristiania, Th. Steens Forlagsexpedition, 10. 333 Michael Finn 2009. «Female Sterilization and Artificial Insemination at the French Fin de Siècle: Facts and Fictions.» Journal of the History of Sexuality Vol. 18, No. 1, 26-43. Her: 33. 334 Per Buvik 1996. Poesiens skandale – Om Baudelaire. Oslo, Pax Forlag, 67–68. Også Baudelaire knyttet lesbiske kvinner til sterilitet: «Lesbos, terre des nuits chaudes et langoureuses, / Qui font qu’à leur miroirs, stérile volupté! / Les filles aux yeux creux, de leurs corps amoureuses, / Caressent les fruits mûrs de leur nubilité.» Charles Baudelaire 1976. Oeuvres Complètes. Paris, Gallimard,

betydningen av befolkningsnedgang – noe som i Frankrike på denne tiden ble ansett som et problem.335 Paul Bourget hadde skrevet om forholdet mellom sterilitet og dekadanse i «Dekadencens theori»:

Når en forfaldstids borgere [les citoyens d’une décadence] står lavt som arbejdere for fædrelandets storhed, står de så ikke så meget desto højere som kjendere af deres egen sjels indre? […] Hvis de er dårlige til at sætte nye generationer i verden, er det så ikke, fordi en vis overflod på sarte fornemmelser og en sjælden finhed i deres følelsesliv har gjort dem til raffinerede, men ufrugtbare [stérilisés mais raffinés] mestere i lyst og smerte?336

Ibsen fremstilte ifølge Caspari ekteskapet som et innstengt og fordomsfullt sted. Det skapte ulykkelige mennesker. Derfor banket representantene for den frie kjærlighet på døren, «Regine Engstrand, Rebekka West og Hilde Wangel, Gratierne med de ‘fribaarne Viljer’ og de ‘robuste Samvittigheder’, Valkyrierne, paa hvem Ordet Pligt virker som et ubehageligt Stik».337 Caspari oppfattet Hilde Wangel som en fortsettelse av Rebekka West i Rosmersholm. Hilde hadde ikke bare «suget den moderne Aand i sig gjennem Bøger». Den var gått henne i blodet, og hun krevde den frie kjærlighet i stedet for ekteskapet. «Hun er det kommende moderne Samfunds Enfant terrible», 338 hevdet Caspari. Da Solness klatret opp på tårnet, var det ifølge Caspari for å feste «den ‘frie Kjærlighed’s Krans paa det moderne Samfunds Taarnbygning». Denne tolkningen ble senere gjentatt av Christen Collin i dekadansedebatten i 1894 (jf. kap. 7). Caspari knyttet an til sedelig-

1, 150. 335 Karen Offen 1984. «Depopulation, Nationalism, and Feminism in Fin-de-Siècle France.» The American Historical Review Vol. 89, No. 3, 648–676. 336 Paul Bourget 1889, 253. Jf. Bourget 1883, 27. 337 Caspari 1893. 338 Caspari 1893.

hetsdebatten i 1880-årene og kritikken av bohemens frie kjærlighet. Ibsen ble gjort til talsmann for at ekteskapet skapte sterilitet eller skade på avkommet. Medisinen mot det klaustrofobiske ekteskapet var fri kjærlighet. Ifølge kritikerne av dekadansen var dette å snu tingene på hodet. Det var nettopp overkulturen, atavismen, degenerasjonen og den frie kjærlighet som truet samfunnet, akkurat som utdannede kvinner skapte abnorme barn, slik Gustave Le Bon og andre hadde hevdet.

I Aftenposten var Bredo Morgenstierne (1851–1930) tilbakeholden med å fastholde Hilde Wangel i abnorme kategorier. Men Solness var en selvplager, en som grublet over egen skyld med «en skranten Samvittighed, der nervøst pinte sig med Selvdissekering» uten å ha «den sunde Organismes selv-lægende Evne». Nils Kjær hadde kritisert den usunne selvbetraktningen som et dekadansefenomen i kjølvannet av Vilhelm Solheims selvmord (jf. kap. 3). Morgenstierne trodde imidlertid ikke at den nervøse selvplagingen var mer utbredt enn før:

Ligeoverfor denne Slags skrantne Samvittighed, der i det Ibsenske Persongaleri mest typisk er repræsenteret ved Rosmer og Solness, og som kan udvikle sig lige til Sindssygdom, er det ganske vist berettiget at kræve en Reaktion og raabe paa en mere robust Samvittighed. Hvis det imidlertid menes, at en saadan nervøs, selvplagende Samvittighed skulde være særlig karakteristisk for vor Tids Mennesker, er vi tilbøielige til at tro, at man tager feil. Det er et pathologisk Fænomen, som nok muligens kan være sterkest fremtrædende til enkelte Tider og hos enkelte Nationer (f. Ex. i vore Dage hos Russerne), og som vel ogsaa undertiden kan fremtræde som et Produkt af Overkultur, men som dog idethele maa opfattes som noget individuelt, der kan fremkomme til alle Tider og paa alle Kulturstandpunkter.339

Solness ble oppfattet som «abnorm» eller patologisk. Assosiasjo-

339 Bygmester Solness anmeldt av Bredo Morgenstierne i Aftenposten 05.01 og 06.01 1893. Her: 06.01.

nene til ordet «overkultur» på denne tiden var knyttet til dekadansen, som hos Ola Hansson og Georg Brandes (jfr. kap. 2). En skranten samvittighet skapte behov for noe mer «robust». Selv om Nietzsche ikke ble nevnt ved navn, hadde mye skjedd siden Georg Brandes’ og Ola Hanssons introduksjoner av filosofen i 1889 og 1890. Nietzsches sinnssykdom var nå allment kjent. Nietzsche er en indiskutabel inspirasjonskilde for Hilde Wangels vikingemoral. Dette har vært påvist av mange fortolkere i ettertid. Hans Aanrud henviste da også til Nietzsche i sin anmeldelse og hevdet at «Vikingetrods» og «robust Samvittighed,» var «en Tanke, som man forresten vil finde igjen i stærkere Udtryk hos Nietzsche».340 Morgenstiernes forbløffende avdempede kritikk av Hilde Wangel skyldtes at han mente å kunne se bak rovdyrmoralen:

«Hun har, hvad man kalder et godt Hjertelag; hun synes, det er stygt og grusomt af Solness at negte Ragnar en god Attest, selv om det maatte ske med lidt Løgn, og da hun er bleven fortrolig med Fru Solness, kvier hun sig for at gjøre hende, som hun nu kjender, Uret.»341

Hilde var altså ikke noen entydig representant for rovdyrmoralen. Hun ble følgelig heller ikke betegnet som uhyrlig eller abnorm. Etter hvert ble det klart at Nietzsches kritikk av den kristne moral var skrevet ut fra en overfølsom dekadents standpunkt. Nietzsche fremhevet uttrykkelig at han selv var en del av den dekadansen han kritiserte. Dermed kunne drømmen om «det blonde udyret» forstås som en fortvilet utopi skapt av en dekadent som balanserte på randen av sinnssykdom.342 Nietzsche ble nå betegnet som «en

340 Bygmester Solness anmeldt av Hans Aanrud i Kristiania Intelligentssedler 16.12 1892. 341 Morgenstierne 06.01. 1893. 342 «Angsten varede i ti aar, indtil den dag kom, da den sidste rest af hans forstand forlod ham; det er i disse ti angstens aar, at Nietsche [sic] har

ved selv-hypnose beruset pseudo-profet».343 Morgenstierne satte Ibsen opp mot Nietzsche:

Ingen har klarere illustreret denne den moralske Følelses Forædling og Inderliggjørelse end Ibsen selv i en Række Karakterskildringer. Og at nogen skulde miskjende det heri liggende uhyre Kulturfremskridt eller for Alvor foretrække Vikingetidens Rov- og Mord- og Voldtægtsmoral for vor Tids, er ganske utænkeligt.344

Carl David af Wirsén (1842–1912) var sekretær i Svenska Akademien og en produktiv anmelder. Han var senere sekretær for Nobelkomiteen da Bjørnson fikk Nobelprisen i 1903 og ikke Ibsen. Wirsén innordnet Hilde i rekken av Ibsens amoralske kvinnetyper: «Hon synes höra till någon särskild grupp bland de hos Ibsen emellanåt förekommande, från skrupler och en i deras tanke fullkomligt ‘konventionell’ moral befriade kvinnotyper, för hvilka Rebekka i ‘Rosmersholm’ är den hemskaste urbilden.»345 Wirsén la avgjørende vekt på Ibsens symbolisme. Han oppfattet denne som et dekadent trekk, men uten å bruke ordet. Signalet som lå i at kunsten ikke var «sunn», var likevel temmelig klart: «Men en konst, som är så beskaffad, att den alltigenom är ‘konstig’, en konst i hvilken man oupphörligt måste under de läsbara orden inskjuta dolda andemeningar, blifver dock icke längre konst af sund och stor beskaffenhet.»

Hans Aanrud påpekte også i sin anmeldelse motsetningen

skrevet alle sine filosofiske verker. Man kan derfor ikke undres over, at de er noget sygelige og usunde og dybt melankolske, omend skrevne med en nervøs latters uegte lystighed.» Teodor de Wyzewa 1892. «Nietsche [sic] i Frankrige.» Samtiden Vol. 3, 10–22. Her: 13. 343 Ludwig Stein 1893. «Friedrich Nietzsche’s verdensanskuelse og dens farer.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol 1, 646–668. Her: 650. 344 Bygmester Solness anmeldt av Bredo Morgenstierne i Aftenposten 6.01. 1893. 345 Bygmester Solness anmeldt av Carl David af Wirsén. Vårt Land (Stockholm) 23.12. 1892.

mellom den realistiske formen og det symbolistiske innholdet. Han brukte riktignok ikke ordet «symbolisme», men hevdet at stykket var en «gjennemført Allegori». Dramaet var «helt igjennem allegorisk lige ud i Titlen, hvor hvert Ord har en anden Mening, end den det ligefrem udtrykker, hvor ‘Bygmester’ betyr noget helt andet end Bygmester».346 Wirsén så en politisk opprører i Hilde Wangel og sammenliknet henne med en jakobiner. Likevel innrømte han at Ibsen hadde tegnet henne sympatisk. Flere av assosiasjonene til begrepet dekadanse ble aktivert, selv om ordet ikke forekom:

I grunden är han nog ändå bättre, vekare än den visserligen långt mindre i lifvets snöda vinningsberäkningar invefvade men af sin antinomistiska, lagfientliga djärfhet styrda, fullkomligt obundna Hilde, som är behärskad af ett slags mot sed och god ordning upprorisk jakobinism. Hon är dock, såsom varande en starkare, fast med någon ‘darrande’ nervretlighet försatt natur, af Ibsen mycket sympatiskt tecknad.347

Den svenske idealistiske kritikeren Georg Göthe (1846–1933) oppfattet også Hilde som opprørsk. Hun var «yrhättan från ‘Fruen fra Havet’, som nu utvecklat sig till ett slags hurtig och kavat amazon med något af en demons vilda fantasi hos sig – dramats gåtfullaste figur».348 Men Göthe syntes ikke at Hilde var hverken interessant eller overbevisende:

Men ej nog med att en sådan figur som Hilde förefaller overklig, hon har ej heller som fantasifigur den förmåga att öfvertyga, tjusa eller gripa oss, som äfven de mest fantastiska väsen kunna hafva, när de äro skapelser af en verklig, lefvande skaldefantasi.

Göthe brukte den samme strategi mot Ibsen som Hamsun i fore-

346 Aanrud 1892. 347 Wirsén 1892. 348 Bygmester Solness anmeldt av Georg Göthe. Nordisk Tidskrift 1893, 153–157.

dragene i 1891: Hvordan forklare at en så angivelig overflatisk dikter kunne oppfattes som dyp og uforståelig? Jo, fordi man har en tendens til å mystifisere det fremmede. Hamsun hevdet at tyskerne oppfattet Ibsen som dyp fordi det hørte til deres karakter å finne dybde i alt.349 Når man så Norge på avstand, ble landet eksotisk. Dette skapte en kunstig dybde, ifølge Göthe:

Man tycker sig höra deras förundran, där de sitta och läsa eller åskåda Ibsens nyare, ‘realistiska’ pjeser och stöta på några dunkla ställen: ah, se där! – utropa de – se där ha vi det gåtfulla nordiska lynnet, hur sällsamt och hur intressant! Och så kasta de sina betänkligheter i den redan förut respektable högen af förvirrade intryck, som de fått af vår ‘töckniga nord’. – Och naturligtvis stegrar den pikanta lektyren deres nyfikenhet på detta sällsamma folk, och dessa sällsamma människor, som den store diktaren skildrat för dem. Och så taga de fram sina kikare och rikta dem upp mot oss nordbor, där vi krafla vid polar-isens rand, – kikare, till hvilka Henrik Ibsen fått bestå de starkt färgade glasen. Är det underligt, om en och annan mera nykter betraktare finner oss abnorma!350

Abnormiteten skyldtes at det banale ble eksotisk når man så det på avstand. Dette argumentet var blitt en topos: Ibsens kvinneskikkelser var ikke norske, derfor var de abnorme. En eksemplarisk fremstilling av hvordan det fremmede kunne oppfattes

349 Hamsun sa om Fruen fra Havet i 1891 at det er en «Bog for Tyskere. Det er en Bog for Folk, som paa Forhaand er vant til at læse dybsindige Digtelser». Knut Hamsun 1960, Paa Turné. Oslo, Gyldendal, 37. Et ekko av dette synspunktet finnes faktisk i Collins betraktninger om Rottejomfruen i kjølvannet av utgivelsen av Lille Eyolf: «Hvis man absolut skal tro, at Ibsen har gjemt en symbolsk betydning i denne figur, som en kjerne for tyske og andre nøddeknækkere, da ligger det vel nærmest at betragte hende som et symbol paa naturen, med havet som sin moderlige favn.» Chr. Collin 1895. «Henrik Ibsen og troen paa livet.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 3, Februar, 217–232. Her: 221. 350 Göthe 1893.

som abnormt, kom til uttrykk i den konservative kritikeren Nils Hertzbergs lille pamflett om Ibsens kvinneskikkelser (jf. kap. 6). Den liberale Christopher Brinchmann (1864–1940) mente derimot at Hilde Wangel var et vitalt element i dramaet som struttet av livskraft:

Hilde er ung og livsfrisk, modig og bedaarende, endog paagaaende og fræk, til yderlighed hvad vi norske mener med adjektiverne kjæk og kvik anvendt om damer. Hendes væsen er en ubændig, selvbevidst vilje. Og hun virker som det kraftigste element i handlingen.351

Brinchmann anmeldte siden Gunnar Heibergs drama Balkonen så positivt i Dagbladet i 1894 at Christen Collin startet sitt felttog mot dekadanselitteraturen. Han plasserte nå Bygmester Solness utenfor dekadansetradisjonen og ville heller ikke uten videre kalle stykket symbolistisk.

Symbolist i den rigorøse betydning af ordet som partinavn for antinaturalisterne kan ingen kalde «Bygmester Solness» forfatter; dertil er hans fantasi for storladen og for strengt behersket af hans myndige tanke. Om det saa blot var sprogformens mageløse sundhed og naturfriske selvfornyelsesevne, er den tilstrækkelig til at stille Ibsen udenfor den moderne dekadence i literaturen – eller paa godt norsk: den sygelige aandsretning, hvis mest iøinefaldende eiendommelighed bestaar i, at en impotent skabertrang slaar ud i ordmageri og lignende kluss med formen.352

Individualismen i dramaet skyldtes ikke Nietzsche-påvirkning, mente Brinchmann. Å hevde noe slikt var filologisk pedanteri. Man sto overfor «samtidig spontant fremtrædende varieteter paa samme aandige jordbund». En annen anmelder, Didrik Grønvold (1855–1928) karakteriserte Kaja som hysterisk:

351 Bygmester Solness anmeldt av Chr. Brinchmann. Nyt Tidsskrift – Ny Række, Første Aargang, Februar 1893, Kristiania, 272–281. Her: 273. 352 Brinchmann 1893, 278.

Ragnars Forlovede, Kaja, der arbeider som Bogholderske paa Kontoret, nærer en hysterisk Kjærlighed til ham. Den benytter han sig snildt af til at fængsle hende til Forretningen; thi hun vil ikke bort for alt i Verden, og saa vil nok ikke Ragnar heller kunne rive sig løs. Kaja behandler Solness i det Hele som den ydmyge Hund, hvem den brutale Herre snart sparker, snart kjæler for.353

Når hysteriet knyttes til maktforholdet mellom kjønnene, kan dette minne om Dybfests kvinneskikkelser Ira eller Fru Gade i novellen «En Ensom». I motsetning til Ira tok fru Gade til slutt makten over den mannlige hovedpersonen. Aftenpostens anmelder oppfattet også Hilde som hysterisk. Hvis Hilde var hysterisk beundrende, så gikk maktrelasjonen begge veier, siden hun til slutt gjennom sin begeistring drev Solness i døden. George Ross Ridge har påpekt at kvinnen i den franske dekadanseromanen dominerte mennene på en sadomasochistisk måte.354 Ibsens kvinneskikkelser både dominerte og ble dominert, slik samtiden oppfattet dem.

Dekadanselitteraturen skildret «syk kjærlighet», for å minne om tittelen på Hans Jægers bok fra 1893.355 Allerede i En Dag af Mit Liv (1888) hadde Jæger beskrevet sitt selvmordsforsøk som skyldtes den selvutslettende tilbedelsen av «Vera», dvs. Oda Krohg. Som hos Dybfest var ideen om «å ikke kunne leve uten» den elskede ført ut i sin ytterste konsekvens. Når Vera spurte Fischer (Jæger) om han ikke kunne skrive seg ut av det, svarte han: «– Skrive? – jei ser paa henne – skrive? Sier jei . . . skrive? Uten Dem? – jei kan jo ikke noe uten Dem jo! . . . jei kan jo ikke

353 Bygmester Solness anmeldt av Didrik Grønvold. Bergensposten 14.01, 16.01 og 17.01 1893. Her: 14.01. 354 George Ross Ridge 1961. «The ‘Femme Fatale’ in French Decadence.» The French Review Vol. 34, 352–360. 355 Hans Jæger 1893. Syk kjærlihet. Paris, Imprimerie Adolphe Reiff.

spise, ikke drikke uten Dem, ikke tænke, ikke arbejde, ikke leve . . .».356

Grønvold oppfattet Hilde som en mellomting mellom barn og kvinne, hun var både uoppdragen og ubesindig. «Man kunde i en Fart kalde hende for det tyvende Aarhundredes Ingenue, hvis ikke hendes Naturel var saa sammensat, at den rummer Spirer i sig baade til det Storladne og det Dæmoniske i Kvindenaturen.»357 Det «demoniske» var ikke nødvendigvis en beskrivelse av det abnorme eller dekadansen. Grønvold sammenlignet Hildes svermeri for Solness med en av Goethes mange kvinner:

Man bliver uvilkaarlig mindet om Kvindeskikkelser som Bettina von Arnim, hvis exalterede Sværmeri for Goethe, allerede længe før hun havde seet ham, førte til en heftig Tilbedelse; men samtidig er det en hel ny Fremtoning i Nutidens Klædebon og Omgangsformer.358

I anledning av Brandes’ Goethe-bok skrev Ibsen i et brev til den danske kritikeren hvor fascinert han var av forholdet mellom Goethe og Marianne von Willemer.359 «Goethes kvinneskikkelser» var allerede en topos på denne tiden. Adolf Stahrs tobindsverk om temaet hadde vært trykt i mange opplag.360 En annen parallell Grønvold trakk, var til Bjørnsons Leonarda. I Bjørnsons drama var forholdet omvendt fra Bygmester Solness. Leonarda skildret et forhold mellom en eldre kvinne og en yngre mann. Men det er langt fra Leonarda til Hilde Wangel. Edvard Brandes uttrykte den samme positive holdningen til Ibsens nye kvinne-

356 Hans Jæger / Haakon Nyhuus 1888. Kristiania–Billeder. Kristiania, Eget Forlag, 18. 357 Grønvold 1893, 16.01. 358 Grønvold 1893, 16.01. 359 Henrik Ibsen: Brev til Georg Brandes 11.02. 1895. HIS 15. 360 Adolf Stahr 1865–68. Goethes Frauengestalten. Zwei Bände. Berlin, Guttentag. Stahrs idealistiske fremstilling av Goethes kvinner ligger langt fra samtidens beskrivelser av Ibsens abnorme kvinneskikkelser.

figur. Han utropte straks stykket til et mesterverk og Hilde til Ibsens mest sjarmerende kvinneskikkelse overhodet:

En mere fortryllende Skabning har Ibsen, den erfarne Kvindekender, ikke skabt. Der maa være som Sang og Latter i Luften fra det Øjeblik, hun staar i Stuen. Hun er ung, dog intet Barn, ikke dumt-uskyldig, ikke dydsiret-uvidende, men straalende af Overmod i sin Lykkesøgen paa sit ungdommelige Vikingetog. Overfor hende stivner alle Lystspillets unge Piger som Fru Alines livløse Dukker: saa fuldkommen levende er hun; ærlig og hensynsløs, begejstret hengivende sig, dog med tusinde Krav, en Fristerinde, en Spærsvingerske, drømmende begærlig, tilbedelsesværdig for sin ufordærvede Aabenbaring af sin varmblodige Natur. Der kommer ikke fra hendes Læber et falsk Ord, hvad enten Talen falder alvorlig eller lystig. Hun bryder sig lidet om sin Dragt og al saadan Kvindelighed: hun gaar saa stolt, som om hun gik nøgen under en Stjærne, hvis Glans blændede de Vanhelliges Øjne.361

Hilde ble dermed Solness’ befrier og skytshelgen, en som hjalp ham med å forandre forholdet til Brovik. Solness lot Kaja fare, og Hilde helbredet hans skrantne samvittighet: «Hilde gaar frem med den Magt og Sikkerhed, som kun en Mands Fylgje besidder; hun fører Solness ud af alle Forhold, hvori han indsnævres.» Allerede før Brandes-brødrene hadde Kristofer Randers utropt Hilde til en av de mest sympatiske kvinneskikkelser Ibsen hadde skapt:

Det er unegtelig ikke nogen lys Livsbetragtning, som saaledes træder os imøde. Men ud af det noget dystre Billede træder Hildes lette, ungdomsvarme og sympathiske Skikkelse frem, – en af de

361 Bygmester Solness anmeldt av Edvard Brandes, Politiken, 22.12. 1892. Noen dager etter sin bror hevdet Georg Brandes det samme, bare med mindre ord: «Lyset kommer fra Hilde og denne Kvindeskikkelse overstraaler ved sin Ejendommelighed, Friskhed og Glans alle Kvindeskikkelser i den samtidige Literatur.» Bygmester Solness anmeldt av Georg Brandes. Verdens Gang 28.12. 1892.

smukkeste Kvindefigurer, Ibsen har skabt, – og kaster ved sin friske Naturlighed og forstaaelsesfulde Tro et Forsoningens Skjær over det hele.362

Ragna Nielsens foredrag «Henrik Ibsen var kanskje Ragna Nielsens største helt»,363 skriver Mari Jonassen i sin biografi om denne fremtredende kvinnesakskvinnen. 13. januar 1892 holdt hun foredrag om Hedda Gabler. Hun sendte en invitasjon til Ibsen, men han takket nei med den begrunnelse at han aldri hørte på foredrag om egne skuespill.364 Året etter ville Ragna Nielsen snakke om Bygmester Solness. Hun var i kontakt med Bjørnson, men han var lite imponert av hennes begeistrede tolkning av Hilde Wangel. «Ser du ikke at Hilde er ‘haremskvinden, uvirkelig og drømmesyk, – bare i moderne dragt? En Bohêmefantasi’», skrev Bjørnson til Ragna Nielsen.365

Bjørnsons ordbruk signaliserte at han oppfattet Hilde som en dekadanseskikkelse. Den orientalske kvinne var på denne tiden ofte et dekadansesignal: Den seksuelt utagerende kvinnen ble knyttet til det primitive og fremmedartede. Bjørnsons tolkning av Hilde viste at bohemen ble assosiert med dekadanse. Bjørnson hevdet at Hilde var en «Bohêmefantasi». Når han forestilte seg henne seg som en «Haremskvinne», uttrykte dette like mye Bjørnsons egen orientalistiske fantasi. Bjørnsons venn og forkjemper Christen Collin benyttet seg av liknende assosiasjoner i sin kritikk av Ibsens angivelige dekadente kvinneskikkelser året etter (jf. kap. 7).

362 Bygmester Solness anmeldt av Kr. Randers. Aftenposten 18.12. 1892. 363 Mari Jonassen 2011. Livet er et pust – Ragna Nielsen – en biografi. Oslo, Aschehoug, 132. 364 Jonassen 2011, 132–33. 365 Brev fra Bjørnstjerne Bjørnson til Ragna Nielsen 4.1.1893. Jf. Jonassen 2011, 134.

Ragna Nielsen ga ikke opp til tross for Bjørnsons kritikk. Hun henvendte seg direkte til Ibsen og fikk avtalt et besøk hos ham. Ibsen ble sint da Nielsen gjenga Bjørnsons tolkning av dramaet: «Hilde haremskvinden! Kan da den fyren ikke læse?»366 Deretter omtalte Ibsen «Bjørnson på en slik måte at Ragna sverget for seg selv at hun aldri ville fortelle det til noe menneske, heller ikke til dagboka.»367

Nielsen holdt så sitt foredrag om dramaet i Studentersamfundets sal 16. januar 1893. Det ble fyldig referert i Aftenposten.368 Hun hevdet at «de 3 Kvindeskikkelser i Skuespillet indeholder i sig hele Kvindekjønnets Fornedrelse og Forkvakling, men visselig også Haabet om Opreisning».

Kaja representerte den uutviklede kvinnetypen som så blindt opp til en mann og elsket ham. Aline hørte til den kategorien kvinner der morsinstinktet var et fremtredende trekk. Men hun hadde stanset i veksten og var forkrøblet. Hilde representerte noe annet enn disse to kvinnetypene: «Et lysere, freidigere, kjækkere, sødere Pigebarn er ikke skildret i Literaturen», mente Nielsen. «Hilde er den nye Kvindetype, den friske, udviklede, frigjorte Kvinde, der skal komme og ogsaa har begyndt at udvikle sig.»

I Nielsens fortolkning – ifølge Aftenpostens referat – var forståelsen av Hilde som «Fremtidens Kvinde» avhengig av at man forsto hele stykket symbolsk. Hilde representerte noe Kaja og Aline ikke kunne gi Solness. Hvis man ikke oppfattet det slik, ble Hilde bare en kvinne som forførte en gift mann. «Og da var hun, som en Kritiker har sagt, ‘et forrykt Pigebarn’, da var hun en Bohemfigur.» Den symbolske tolkningen reddet Hilde fra dekadansen. Foredraget fylte Studentersamfundets store sal med tilhørere, «aldeles overveiende Damer», ifølge Aftenposten.

Nils Vogt satte i Morgenbladet under signaturen 8 fingeren

366 Jonassen 2011, 135. 367 Jonassen 2011, 135. 368 [Anonym] 1893. «Kvinderne i Bygmester Solness.» Aftenposten 17.01.

på noen problemer ved Nielsens tolkningen av Hilde. Hun fordømte Kaja og Aline skarpt for sin kritikkløse kjærlighet. Men hva med Hildes forhold til Solness? «Hun ser hen til Manden med Begeistring, Tro, Forventning. Kunde ikke dette ogsaa siges at være ‘kritikløst’ og ‘instinkmæssigt’?» Vogt lot det stå åpent om den symbolske tolkningen av Hilde kunne redde henne fra en slik kritikk:

Fruen hævdede sluttelig, at kun, hvis Stykket opfattes symbolsk, er Hilde Fremtidens Kvinde. Tages hun bogstavelig, da er hun en Bohêmefigur, en Rovfulgnatur, der uden Hensyn tager sit Bytte, hvor hun lyster. Men der var intet i Ibsens Digtning, der kunde berettige til her at tage ham paa Ordet og tro noget saa tarveligt, som at dette var Meningen.369

Ragna Nielsen holdt det samme foredraget i «Dansk Kvindesamfund» i København 9. mars 1893. Foredraget ble gjengitt i en rekke danske aviser, og noen referater var fyldigere enn andre. Middelfart Venstreblads korrespondent i København fremhevet at Hilde var en ny «Kvindetype». For Solness representerte hun den «han har længes efter». Han «har som Adam faaet en, han kan tale med, en, som er ham lige». «Hun holder ham ikke nede, men sporer ham fremad; og hun taaler ikke, han begaar nogen Lumpenhed.» Disse beskrivelsene skulle begrunne den symbolske tolkningen: «Ses ikke Skuespillet paa denne Maade symbolsk, bliver Hilde kun et forrykt Fruentimmer, en Bohempige. Men der er ingen Grund til at tiltro Ibsen, der har en sterk Tro paa Kvinden, sligt. Nej, Solness er Legemliggjørelsen af den unge Piges begeistrede Tro og Forventning.»370

Det symbolske besto altså i det typiske. Kaja ble til «Elsker-

369 Nils Vogt 1893. «Kvinderne i ‘Bygmester Solness’.» Morgenbladet 17.01. 370 [Anonym] 1893. «Fru Ragna Nielsen om Kvinderne i ‘Bygmester Solness’.» Middelfart Venstreblad 12.03.

inden», Aline var «Hustruen» til Solness og Hilde «hans Ideal af Kvinden». Foredraget ble deretter trykt i det danske tidsskriftet Kvinden og Samfundet i april 1893.371 Heller ikke i den skriftlige versjonen gikk Nielsen mer utførlig inn på hva symbolismen i dramaet besto i.

I Nielsens tolkning ble symbolet det som reddet Hilde fra dekadansen. Denne motsetningen mellom symbolisme og dekadanse ble siden utarbeidet av Johannes Jørgensen i tidsskriftet Taarnet (jf. kap. 8). Den belgiske forfatteren Maurice Maeterlinck (1862–1949) skrev om Bygmester Solness i den franske avisen Le Figaro i 1894.372 Essayet ble umiddelbart oversatt i det danske tidsskriftet Taarnet. 373 Her tok Maeterlinck til orde for den dybdepsykologiske dimensjonen i dramaet:

Der hersker i dette Søvngænger-Drama uforklarlige nye Magter. Alt, hvad der siges, skjuler og aabenbarer paa én Gang et ukendt Livs Kilder. Og undres vi undertiden, saa maa vi ikke glemme, at vor Sjæl ofte for vort eget begrænsede Blik tager sig ud som afsindig, og at der i Mennesket er frugtbarere og dybere Lag end Bevidsthedens eller Forstandens.374

Det er vanskelig å finne assosiasjoner til begrepet dekadanse i denne beskrivelsen. Med sin dybde-retorikk, påkallelsen av det ukjente, det uforklarlige, det søvngjengeraktige og det som ligger hinsides bevisstheten og forstanden, kan Maeterlincks tolkning snarere klassifiseres som nyromantisk. Det «afsindige» ble akseptert fordi det åpenbarte «et ukendt Livs Kilder».

371 Ragna Nielsen 1893. «Kvinderne i ‘Bygmester Solness’.» Kvinden og Samfundet Vol. 9, Nr. 4, 53–67. 372 Maurice Maeterlinck 1894a. «A propos du Solness le constructeur.» Le Figaro 02.04. 373 Maurice Maeterlinck 1894b. «I anledning af Bygmester Solness.» Taarnet Juli-September, 205–211. 374 Maeterlinck 1894b, 211.

Disse smakebitene fra anmeldelsene viser at kritikken av Bygmester Solness var mindre polarisert og mer avdempet enn mottakelsen av Hedda Gabler, der de negative karakteristikkene satt løst. Å drøfte om Ibsen hadde tatt hensyn til kritikken av Hedda Gabler, kan ikke være noe tema her. Selvmordene forsvant fra Ibsens dramatikk utover på 1890-tallet. Selv om Solness’, Lille Eyolfs, Borkmans og Irenes og Rubeks endelikt kan tolkes som selvmord, er dette langt fra opplagt.

Det var mange tegn på klimaendringer i åndslivet mellom 1890 og 1892. Dekadansen var blitt mer diskutert og også mer marginalisert. Symbolismen ble løsrevet fra dekadansen: Etter hvert så de konservative en fordel i den nye subjektive vendingen i litteraturen, for da ble samfunnskritikken svakere. Randers’ påpekning av at symbolismen svekket «tendensen», er et eksempel på dette. Dessuten beveget jo flere dekadanseforfattere seg i retning av religiøse omvendelser, slik enkelte allerede noe forhastet hadde tolket slutten på Garborgs Trætte Mænd. Den nye psykologiske litteraturen hadde vunnet terreng i de to årene som var gått siden Hedda Gabler utkom. Etter Garborgs Trætte Mænd og Hamsuns Mysterier ble det for enkelt bare å avfeie skildringen av uvanlige psykiske tilstander som abnorme.

Signalene fra Danmark gikk i samme retning. Da den danske litteraturhistorikeren Valdemar Vedel (1865–1942) oppsummerte den danske litteraturen i 1892, fant han en tendens hos lyrikere som Helge Rode til «at kultivere sære fornemmelser og stemninger og fantasier i sin sjæls drivhus». Dikterne var opptatt av «tilværelsens mystik og uendelighed», «øm inderlighed og skær skønhedslængsel». Vedel brukte ikke ordet «dekadanse», men hevdet likevel at denne form for sjeleliv dyrket frem «fine, blege, sygelige blomster». Han avsluttet med en mild advarsel: «De yngste herhjemme dyrker ivrig baade Baudelaire og Maeterlinck. Maatte disse sære, bedøvende høstblomster blot ikke

kvæle, hvad der er af virkelige foraarsspirer blant os!»375

Endelig hadde Ibsen blitt større i utlandet. I sin anmeldelse av Bygmester Solness slo Brinchmann fast at Hedda Gabler var Ibsens internasjonale gjennombrudd. Nå kunne kritikerne også bedømme Ibsen som en del av verdenslitteraturen. Først «efter ‘Hedda Gabler’-opførelsene paa Vaudeville Theatre i London og Théatre du Vaudeville i Paris», mente Brinchmann det var «helt tilladt at regne Ibsen med blant de internasjonale størrelser, hvis nye verker maa kjendes af alle literært interesserede inden civilisationen».376

Nils Hertzberg stilte likevel i 1893 spørsmålet om hvordan utlendingene ville oppfatte kvinnene i Norge på bakgrunn av Ibsens dramatikk. I sin lille pamflett videreførte han den sjargongen de konservative anmelderne hadde begynt å forlate i kritikken av Ibsen: «[…] hvor besynderlige, ja abnorme maa ikke Kvinderne være i Nora’s, Rosmersholms, Vildandens, Gjengangere’s, Hedda Gablers og Hilde Wangels Land!»377 Hertzbergs pamflett er tema for neste kapittel.

375 Valdemar Vedel 1893. «Literært liv i Danmark 1892.» Nyt Tidsskrift – Ny Række Vol. 1, 313–335. Her: 334–35. 376 Bygmester Solness anmeldt av Chr. Brinchmann. Nyt Tidsskrift – Ny Række, Vol. 1, Februar 1893, Kristiania, 272–281. Her: 278. 377 N. Hertzberg 1893. Er Ibsens Kvinde-Typer norske? Kristiania, Aschehoug, 6.