Peikestokken Novemer 2017 by Peikestokken

NOVEMBER 2017

KJÆRLEIK FOR ALLE - JEG HAR HATT EN EVENTYRLIG KARRIERE

AN OPEN LETTER TO MY GOVERNMENT

PÅ SKIRENN I AYATHOLLAEN RIKE

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | dårlige samvittigheten ved å trykke «next episode» i serierunden. Det er greit å begynne å klikke seg inn på spillelisten med julesanger og det er greit å forbli under dynen; alene eller med en du har kjær. I denne utgaven av Peikestokken setter vi fokus på følelsene, tankene og engasjementet rundt Pride. Vi går mot slutten en fargerike måned. Tiden hvor det oransje, gule og røde rammet inn bygden vår som et maleri. Og hvor rosa preget budskapet. Påfølgende kommer nå en av årets mørkeste måneder. Regnet faller tyngre og tyngre, og starten på eksamensperioden og glatte, bratte bakker står for tur. Våre gutter begynner å gro bart – vi blar om til movember i kalenderen. Men til tross for mørket som nå legger seg over bygden, finnes det også nok av lyspunkt. Det er nå helt greit å slippe taket på den

Du kan også lese om teknisk trøbbel som gjør bygden litt ekstra mørk i tiden fremover og om Sylvi Listhaugs opplevelse av Volda som studiebygd. Khadra Zerouali tar et oppgjør med presidenten og systemet i hjemlandet sitt. Hkeem og Janove laget begge god stemning på Rokken i oktober. På kultursidene kan du lese om deres historie og veien til karriere.

| NYHENDE | KULTUR | INTERNATIONAL | SPORT | det derimot ikke for studentene på friluftsliv. Peikestokken har tatt en prat med dem om hva de egentlig driver med. Trenger du et lite avbrekk fra bygden, men har en lommebok kun en student verdig? Da bør du få med deg studentreisetipsene til Siri Nilsen. Også i denne utgaven byr Håkon Lie på sportshistorier helt utenom det vanlige. Og vil du høre om hvordan det var på studentlekene i Sogndal og Australia, kan du lese de ulike historiene både på sportssidene og på de internasjonale sidene.

De fleste studentene i Volda har Høgskulen som sitt undervisningslokale. Slik er

- Store kaffekopper på BK! #overprisa

- Rokken har fjerna benkane bak i lokalet. Buu.

- Ny shaker på Rokken

- HURRA FOR LIKESTILLING! Unisex toalett på Strøm!

- Storsalen er pusset opp

- Alt for lang kø til mojitoen på Bygdeus. #tørst

- Det er fremdeles to pizzasteder i Volda

- Nye Peikestokken vet ikke hva en deadline er. Sorry.

- Volda kino har fått nye taklys. Mørkt på kino.

- Ørsta kino stengte, åpna, stengte og åpna igjen. Trur vi.

Ansvarleg redaktør Hilde Olsen Aalvik peikestokkenmail@gmail.com Dagleg leiar og marknadssjef Vilde Berge

Jeg håper du tar deg nok av avbrekk nå som eksamensperioden kommer snikende. At du noen dager blir værende under dynen, ser en serie og setter deg godt til rette i sofaen med denne månedens Peikestokken.

PEIKESTOKKEN PEIKER PÅ:

REDAKSJON

NYHETER

Nyhetsredaksjonen Nyhetsredaktør: Bastian Lunde Hvitmyhr

Sportsredaksjonen Sportsredaktør: Oddvar Sagbakken Saanum

Martine Barkeved Næss, Helga Bergan Dahl, Stine Ødegård, Silje Holtan Enghaug, Beth Kajsa Elveos, Marion Gustavsen, Trond-Fredrik Hoddevik

Håkon Lie, Emil Johansen, Odd Sindre Tonning

Kulturredaksjonen Kulturredaktør: Kaja Marie Andreassen Morten Nordaas, Ane Thingstad, Constanse Louise Averlid, Emil Johansen, Siri Nilsen, Marianne Årsnes Lunheim, Oda Finsås, Ingrid Kristine Sylte, Maien Gaup Sandberg, Nora Hindenes, Tarjei Engeset Ofstad, Sunniva Nerbø Berg, Stine Ødegård International International editor: Elanor Davis

Foto Fotoredaktør: Sunniva Tønsberg Gaski Kamilla Tellefsen, Mathias Vasbotn Remmereit, Trond-Fredrik Hoddevik, Margot Foubert, Dyon van Etten, Joans Aarseth Tvedt, Simen Gald, Mathias Hagen, Thomas Evenepoel, Marit Leendertse, Elida Charlotta Skjærstad, Elise Strålberg, Michelle Kleveland, Ina Christin Løvseth, Vilde Berge Illustratørar Illustrasjonsansvarlig: Ellen Karin Moen Ådne Riis Hallås, Jørgen Vigdal, Thomas Evenepoel

22 16

Jeg har hatt en eventyrlig kar4 -riere 5 Oss og dem 6 Alt fra nedslitt til flunkende nytt trøbbel gir mørkelagte 8 Teknisk gater

10 12 13 14 16 17 18 19

KULTUR Månedens Alle trenger litt Pride Bare starten for Hkeems musikkeventyr På tur gjennom studenttilværelsen Spelemann på Rokken Jævla kreative kallenamn Hvor langt vil teknologien ta oss? Det er helt greit å ikke elske Volda

INTERNATIONAL open letter to my govern20 An ment + Community and mak21 LGBTQ ing a difference 22 Exquisit Corpse Part Two 24 Fit for fight 25 On a primitive cabin trip

SPORT

26 28 29

Layout Layoutansvarlege: Ellen Karin Moen Korrektur Korrekturansvarleg: Tarjei Engeset Ofstad og Ellen Fredriksen Nettredaktør Kamilla Tellefsen Forsidefoto Kamilla Tellefsen

30 31

Baksideillustrasjon Ellen Karin Moen

På skirenn i Ayathollaens rike Uni-games 2017 Studentlekene i Sogndal

PÅ TAMPEN Korrestudentbrev Sexspalten

Thomas Evenepoel, Marit Leendertse, Margot Foubert, Khadra Zerouali

Har du ein kommentar, tips eller lesarinnlegg? Send det til peikestokkenmail@gmail.com

NOVEMBER 2017

28 NOVEMBER 2017

Oss og dem

SYLVI LISTHAUG STARTET I VOLDA:

- Jeg har hatt en eventyrlig karriere Tekst: Hanne Undem

Illustrasjon: Jørgen Vigdal

Debatten har herjet i etterkant av programmet. Samfunnsdebattanter som VGs Morten Hegseth har gått hardt ut mot serien. Var den nødvendig? Hva sier vi til at en ung, hvit mann er frontfiguren til dagens homokamp? Hva synes vi egentlig om at han vegrer seg sånn for å bli assosiert med det som er typisk «homo»? Og hva synes vi om at han ikke vil bli assosiert med ordet «homo» selv om det er navnet på selve serien?

Sylvi Listhaug (39) ble født og oppvokst på en familiegård i Ørskog kommune, som ligger knappe to timer unna Volda. Hun endte opp som lærerstudent på Høgskulen i Volda, først og fremst på grunn av beliggenheten. – Det var rett og slett veldig praktisk, med tanke på at jeg kunne dra hjem hver helg til familien, sier hun. Hun nevner spesielt farmoren sin, som bodde like ved familiegården. De hadde et nært forhold, og snakket gjerne om politikk sammen. Listhaug sverget på at hun ikke skulle flytte hjemmefra så lenge farmoren levde. – Egentlig ønsket jeg å studere statsvitenskap, men da måtte jeg flyttet lengre vekk. Jeg valgte å prioritere familien, forteller hun.

Studietiden

Som student var Listhaug ikke særlig engasjert i studentmiljøet. – Porse var en greie på onsdager. Der var vi innimellom på fest og hadde det trivelig. I tillegg spilte jeg litt volleyball og fotball, forteller hun. Hun forklarer at studietiden var grei, men at hun foretrakk å tilbringe mest mulig tid hjemme. Listhaug var ikke særlig fornøyd med utdanningen, og dette legger hun ikke skjul på. – Studiene i seg selv var ikke overvettes spennende. Allmennlærerutdannelsen på den tiden føltes som å gå videregående om igjen, sier hun. Studiet har utviklet seg mye. I dag har Høgskulen i Volda et godt rykte når det kommer til lærerutdanningen. Listhaug mener derimot at norsk skole fremdeles er for teoritung, og lite tilrettelagt for dem som er praktisk anlagt. – Jeg mener det er viktig å tilpasse skolehverdagen for hver enkelt elev, og jeg er glad for at regjeringen jeg er en del av jobber for dette, sier hun. Ifølge Listhaug er det først når man kommer i jobb at man for alvor lærer og utvikler seg.

NOVEMBER 2017

Jeg, som mange andre, har fått med meg tv-programmet «Jævla homo» med Gisle Agledahl i spissen på NRK. Et program som både rørte meg og fikk meg til å tenke. Selv om jeg likte programmet, skulle jeg virkelig ønske at dette var en serie som ikke trengte å bli laget. Ikke i 2017.

Hun var sjeleglad da hun var ferdig med studiene, og kunne jobbe og tjene til livets opphold.

Karrieren

Da Listhaug var 16 år dukket Fremskrittspartiet opp foran øynene hennes. I farmors stue så de på dagsrevyen, og interessen for politikk eskalerte. Det er spesielt én Frp-er Listhaug husker fra tv-skjermen: tidligere helsepolitiker John Alvheim. Hun ble svært begeistret for hans synspunkter under en debatt om eldreomsorg. To år senere begynte hun å jobbe som pleieassistent ved Ørskog aldersheim, hvor hun trivdes godt. Mens hun studerte i Volda og jobbet på aldershjemmet ble Listhaug aktiv i Fremskrittspartiets Ungdom. Tre år senere ble hun valgt som politisk rådgiver for Frps stortingsgruppe. Dette er det hun er smest stolt av karrieremessig. – Jeg har hatt en eventyrlig karriere. Jobben som politisk rådgiver lærte meg mye som har vært viktig for senere politisk arbeid, forteller hun. Hverdagen som innvandrings- og integreringsminister er ifølge Listhaug hektisk, spennende og til tider vanskelig. Det er alltid mye å håndtere, og dette er hun fornøyd med. Hun liker å ha noe å bryne seg på. Hun er opptatt av å gjøre sitt beste til enhver tid, og beskriver seg selv som en tydelig og uredd politiker. – Jeg har et sterkt instinkt for å stå for det

jeg mener og tror på, sier hun. Det er det ikke noe tvil om. Hennes harde retorikk og strenge innvandringspolitikk har medført hissige TV-debatter med både opposisjon og støttepartier, og samtidig kritikk fra humanitære organisasjoner. Kritikken ser imidlertid ikke ut til å hatt innvirkning på Listhaug, som står fjellstøtt.

En fremtid utenfor politikken

Til tross for sin interesse for politikk, trenger hun avkobling fra stresset. Når hun ikke er på jobb ønsker hun å være med familie og slappe av. – Jeg foretrekker faktisk å ha minst mulig planer. Dette er derimot noe jeg erfarer svært lite. Jeg har alltid noe på agendaen, forteller hun. Det er umulig å forutsi fremtiden til Listhaug, men hun har ett klart mål: – Jeg håper at jeg på et tidspunkt skal holde på med noe annet enn politikk. Jeg trivdes godt sist gang jeg la politikerrollen på hyllen, men er usikker hva jeg da skal finne på som et alternativ, sier hun.

dømt, hengt ut eller latterliggjort. Deg selv er tross alt den eneste personen du må legge deg med, og stå opp med hver eneste dag. Det er deg selv som er den viktigste personen du skal leve med. Det å stå fram som homofil kaster deg nok lettere i en bås enn mange andre ting. Det blir en ekstra byrde å bære for mange. Et stempel i panna mange føler at de må jobbe hardt for å viske ut.

- Kaja Andreassen

Ingen er legningen sin, den er bare en del av deg. Selv om jeg er heterofil, er det ingen som tenker at det er meg. Jeg har vært heldig nok å vokse opp i et hjem hvor faren min satt seg ned og hadde en viktig samtale med meg en dag. Han så meg rett i øynene og sa at hvis jeg noen gang skulle komme hjem med en jente, så hadde det vært helt greit.

Alle har en mening

Vi lever alle med fordommer

Vi er alle redde for å bli assosiert med noen eller noe vi ikke føler er representativt for oss. Vi er redde for å bli satt i bås, redde for å bli

Gisle er redd for ikke å kunne ha et A4 liv med hus, hund og barn. Kanskje går det også mange streite rundt på hans alder og tenker at de er redd for om det vil bli godtatt at de ikke ønsker noe av dette? Felles for dem er at de begge er redde for ikke å passe inn i hveran-

I debattens hete forstår jeg hvorfor det er problematisk å være homofil i 2017. Fordi absolutt alle har en mening om «homofile». Jeg synes Agledahl tar opp noe viktig i serien, når han viser sitt tydelig misnøye når det kommer til homseklubber, lakk, lær og femininitet. Men jeg synes ikke det handler så mye om at han liker jenter eller gutter. Jeg synes det handler like mye om at han liker den han selv er.

dres verden. Men dette er ikke deres verden, det er heller ikke min, eller din. Det er vår. Så la oss gjøre vårt ytterste for at alle skal føle at de hører hjemme her.

Mitt største ønske for fremtiden er at denne samtalen ikke skal være nødvendig. Fordi det skal virkelig ikke ha noe å si. Vi lever alle med fordommer rundt oss. Enten vi har dem mot noen, noen har dem mot oss, eller vi har dem mot oss selv.

Foto: Marit Leendertse

Ein ny og superenkel måte å samle inn pengar for å få store ting til å skje

NOVEMBER 2017

| NYHENDE |

ALT FR A NEDSLIT T TIL FLUNKENDE NYTT Tekst: Helga Bergan Dahl

Foto: Ina Christin Løvseth

Rundt 420 av studentene i Volda bor i studentboliger via Studentsamskipnaden. Boenhetene er fordelt på flere plasser, og et splitter nytt bygg med studentboliger er på vei. Men hvordan er egentlig boforholdene i studentboligene? – Jeg synes det er en veldig trygg og god løsning, sier Andrea Gärtner Fremmerlid. Fremmerlid studerer historie på førsteåret, og kan tenke seg å bo via Samskipnaden igjen. Samskipnaden har i utgangspunktet et godt tilbud for studenter, men det er enkelte utfordringer. Om du skal leie via Samskipnaden foregår alt via nettet, og du har liten mulighet til å komme på visning om du skulle ønske det. Hyblene er bebodd i søkeperioden. Den eneste muligheten for å se ditt mulige fremtidige bosted er via bildene som er lagt ut på nettet.

Myrane – lett å gjøre hjemmekoselig

Studentboligene på Myrane ble bygget på starten av 90-tallet, og ser fra utsiden ut som

NOVEMBER 2017

et lite, fredfylt boligtun. Boligene består av flere trehus malt i forskjellige farger med utendørs sittegrupper og benker – Jeg trives veldig, det er trygt og godt å bo her på Myrane. Jeg savner oppvaskmaskin, men er ellers fornøyd, sier Fremmerlid. Hyblene er litt shabby, men slitasjen gjør dem på en måte hjemmekoselige. Hyblene likner bildene som ligger ute på boligtorget. Der beboerne har lagt inn litt innsats, er hyblene til og med kanskje finere enn slik boligannonsen viser dem.

Røysmarka – best å holde seg på rommet

På utsiden kan studentboligene likne på en mindre, litt stussligere utgave av Myrane. Hyblene har eget bad, og kun to stykker deler kjøkken på de vanlige hyblene. Rommene er små, men plassen er grei nok for to personer. Det er fellesarealene som ødelegger. Beboerne har selv ansvar for vedlikehold og vask av korridorer, noe som ifølge lappen på oppslagstavla i gangen, kun har blitt gjennomført fire ganger i løpet av hele 2017. I kjelleren er det et felles oppholdsrom, med TV og sofa, med en standard ikke engang norske fengsler ville godtatt.

Porse – store forskjeller

Porse består av to boligblokker som står rett ovenfor parkeringsplassen til Volda Turisthotell. Utseendemessig er blokkene ganske

kjedelige, men skiltet fra turisthotellet gjør studenthuset enkelt å finne om du har gått deg vill etter en kveld på Rokken. Innendørs er standarden på hyblene svært varierende. Det er som om et renoveringsteam har startet i full vigør på den første hybelen, men så gått lei og droppet prosjektet gradvis. – Jeg har vært heldig med hybelen. Alt er lett tilgjengelig og det er ikke så dyrt å leie her. Den eneste store ulempen er internettilgangen her, som detter ut og blir borte enkelte steder, sier Henriette Andrea Utstrand, førsteårsstudent på mediedesign. Noen av hyblene på Porse virker flunkende nye, mens andre virker gamle og slitte. Noe som kanskje har bidratt til å gi Porses et dårlig rykte. På boligtorget ligger de forskjellige hyblene ute med bilder, men det kan være vanskelig å få oversikt over hvilken standard du faktisk ender opp med å få. Du må rett og slett bare krysse fingrene og håpe på det beste.

Heltne - rett og slett slitt

Heltne består av tre blokker, en liten kilometer fra høyskolen, lokalisert mellom en gressplen og en parkeringsplass. Boligblokkene ble bygget i 1975, og der Myranes slitasje blir sjarmerende og hjemmekoselig, blir slitasjen på Heltne bare deprimerende. – Jeg synes Heltne har en fin og sentral plassering. Det fine er de mange turstiene og det er sosialt. Problemet er det dårlige inter-

nettet, at det er gammelt og slitt her, samt at det er dårlig system for vaskemaskinen, sier Michael William Karlsen, som studerer Drama og teater på førsteåret. Selv om Heltne har blitt renovert, og møbler har blitt byttet ut siden bygningene ble reist, bærer innsiden tydelige preg av alderdom og slitasje. Rommene er derimot greie nok, og boligtorgets sparsomme ansamling av bilder advarer til og med om gardinene.

120 nye studenthybler og videre prosjekter Det har blitt vedtatt at det skal bygges 2500

nye studentboliger på landsbasis, 120 av disse skal bygges i Volda. Prosjektet for boligene er godt i gang, og det er ikke lenge til byggingen kan påbegynnes. Det skal bygges en helt ny, moderne blokk i nærheten av Heltne. Ifølge administrerende direktør ved samskipnaden, Jan Henning Egset, er prosjektets byggetid estimert til omtrent ett år, og kan stå ferdig allerede i 2019. – Planen for bygget er at alle boenhetene skal bygges som hybler med eget bad, sier Egset. Det vil også komme enkelthybler tilpasset studenter med funksjonshemninger. Det er i tillegg planer om at det i hver etasje skal bygges to store fellesområder med plass

til 12-16 studenter. Samskipnaden har også flere forbedrings- og oppussingsprosjekter for de resterende studentboligene. Når det nye byggeprosjektet er ferdig skal det igangsettes en rehabiliteringsprosess på både Heltne og Porse, og på Myrane skal det pusses opp. I tillegg til dette, skal internettilgangen forbedres på flere av boligene.

NOVEMBER 2017

| NYHENDE |

Teknisk trøbbel gir mørklagte gater

Guro Størseth Lyngstad (22) er en av mange studenter som reagerer på dårlig belysning i Voldas gater. Nå vil hun ha en endring.

Tekst: Silje Holtan Enghaug

Foto: Janne van Diepenbeek

– Jeg fikk besøk av noen venner en kveld, og da de kom hit fortalte de at de hadde blitt forfulgt av en gutt som hadde på seg en maske. Gutten lyste på dem med lommelykt et par, tre meter bak dem. Etter en stund hadde hun ene snudd seg og bedt gutten slutte, men da satte han bare hodet på skakke, og sto og så på dem. Det var litt ekkelt å gå ute etter den hendelsen, sier Lyngstad. Engelskstudenten Guro Størseth Lyngstad forklarer at det er litt kronglete og uoversiktlige gater i bygda og at dette øker behovet for belysning. Hun legger også til at det er mange elever både ved barneskolen og ungdomsskolen som vil få mørke skoleveier når vinteren kommer.

Lite synlig om noe skjer

Guro Størseth Lyngstad er lei av å famle omkring i mørket, og etterspør mer gatebelysning. Hun bor i en sidegate like ved Volda ungdomskule, der belysningen ikke akkurat er noe å skryte av. Når hun skal til og fra trening, Rokken og lignende, går hun ofte alene. Hun legger til at det ikke frister å gå tur når det er så mørkt. Selv om hun ikke har opplevd noen ekle episoder, innrømmer hun at tankene vandrer når hun går ute alene i mørket. – Når jeg går hjem om kvelden er det bekmørkt. Det er ikke en gang mulig å se hvor jeg går, og det er ganske frustrerende. Jeg tenker jo på at det er veldig lite synlig hvis det skulle skje noe. Jeg tror nok mange innerst inne er litt skeptiske til mørket. Det er en grunn til at det er mørkt i alle skumle scener i filmer, sier hun. Lyngstad sier at hun har lagt merke til noen nye gatelykter, men at det er for få av dem, og at de gir for lite lys. – Det er mange som går opp Røysbakken etter å ha vært på Rokken, spesielt i helgene. Der er det gatelykter hele veien, men kun de nye helt øverst i bakken lyser. Lyset de gir er for svakt, og man ser knapt hvor man går. Gatelyktene lyser heller ikke hele natten, noe de definitivt burde gjort, i og med det er så mange studenter som går den veien på nattestid etter å ha vært ute. Du er mer sårbar når du er full, sier Lyngstad.

ved teknisk avdeling i kommunen Asbjørn Aasebø. Han kunne fortelle om en økonomiplan som skulle skifte ut veilysene til LEDlys i løpet av 3-4 år. Nå kan ingeniør og prosjektleder, Edvin Løfoll, melde om at det er byttet ut flere hundre lysarmaturer, altså den delen som sitter øverst i gatelykten og gir lys. Det er derimot ikke så lett å se disse utskiftningene, fordi mastene er de samme. – Vi har blant annet byttet ut armaturene ved sykehuset og langs Sjukehusvegen. Øverst i Røysbakken har vi satt opp nye lyktestolper, for der var det ingen fra før. Den nedre delen har belysning, men lyktestolpene er litt gamle, forteller Løfoll. De holder nå på å montere nye, men har ikke blitt helt ferdig med dette. – De nye armaturene er ganske avansert. Det er innebygd en styring med wifi i armaturene slik at man kan sitte og programmere hvordan mønsteret skal være, altså når de skal lyse. Dette skal være ferdig programmert etter en standard når vi får de, men det er en feil med styringen på de armaturene vi har fått. Dette gjør at noen lyser hele døgnet, mens andre ikke lyser i det hele tatt, sier han.

Kommunen også frustrert

Løfoll presiserer at det ikke bare er Voldas befolkning som reagerer på dette, og at det jobbes med å få bedret situasjonen. – Det er veldig frustrerende, for det er en viktig og stor investering. Det er i utgangspunktet et skikkelig produkt av merket Phillips, og Bergen kommune har brukt akkurat samme leverandør uten problemer. Vi har vært i kontakt med leverandøren flere ganger gjennom møter og etterspørsler, og ønsker å få rettet opp feilene så raskt som mulig. Om monteringen av de nye armaturene skal stoppes eller hva som skjer, er foreløpig litt uklart. – Vi ønsker jo helst at leverandøren skal rette opp i feilen, så foreløpig fortsetter vi å sette opp armaturene. Det skal ikke være slik som det er nå, sier Løfoll.

Vanskelig å skille nytt og gammelt

For to år siden tok Peikestokken opp akkurat dette problemet, og snakket da med rådgiver

NOVEMBER 2017

MÅNADENS PIZZA-ANBEFALING:

MÅNADENS STUDENTTIPS:

REISEGUIDE FOR DEG MED MØLLSPIST LOMMEBOK

RISTORIANTE PIZZA: SJOKOL ADE Tekst: Ane Thingstad og Oda Finssås

Blant fiskepinner og Grandiosa ligger den. Ristorantes mest beryktede nyhet: sjokoladepizzaen. Ja, du leste riktig, delikatessen har klart å finne veien til Volda.

“

Bunnen både ser ut som, og smaker papp

Først og fremst er pizzaen et morsomt konsept, noe som sannsynligvis også er hovedgrunnen til å kjøpe den. Toppingen bestående av mørk, lys og hvit sjokolade fungerer, rett og slett fordi smeltet sjokolade alltid er digg. Spesielt de hvite sjokoladebitene gjør stort ut-

Tekst: Siri Nilsen

slag. Det som derimot ødelegger for nykommeren, er bunnen. Den både ser ut som, og smaker som papp. Søtsuget blir definitivt tilfredsstilt med denne pizzaen, men for en pris på 49,90, vil en øl på Rokken eller fem wienere på Circle K helt klart være mer verdt pengene. Alt i alt er pizzaen en original smaksopplevelse, men den gjør ikke et godt nok inntrykk til at man umiddelbart får lyst på mer. Vi kan med relativt stor sikkerhet spå at dette kun er en døgnflue i norske frysere. Terningkast: 3

MÅNADENS PUTEANMEDING:

1 2 3 4 5

HOTELLPUTE - BØR MIN PUTE BLI DIN PUTE? Tekst: Siri Nilsen

En dag var det en luring som tenkte: «Hvor himmelsk ville det ikke vært å ha en hotellpute, ikke bare når man sover på hotell, men hver eneste dag?!»

ned foran deg og du har en spoonepartner som verken plager deg med hår i ansiktet, får armen din til å sovne eller gir deg heteslag i de små timer.

Ved første øyekast ser hotellputen ut til å oppfylle alle krav: den fyller sengen i bredden slik at uansett hvordan du vender deg, går du aldri tom for pute. En av dens definitive styrker er at du ikke trenger å banke puten for at den skal finne tilbake til sin originale form. Størrelsen på puten gir deg en ligge/sittestilling andre puter bare kan drømme om. Idet hodet treffer puten synker den inn akkurat nok til at du kan fullføre den sedvanlige åtte timers Netflix- binge på søndag uten akutt behov for kiropraktor.

Den overhengende faren du selv utsetter deg for ved at du risikerer å aldri stå opp fra sengen igjen er imidlertid til stede. Innleveringer, håndballtrening og konsert på Rokken mister liksom sin viktighet i møte med puten. Det er med andre ord dumt å investere i en slik like før eksamensperioden, men gjerne noe å putte på julegaveønskelisten? (Like greit, for den koster skjorten.)

Det finnes allikevel stunder hvor hotellputen ikke lever opp til forventningene. Når natten kommer endrer hotellputen seg. Den egner seg ikke til det puter flest egner seg til, nemlig soving. Men frykt ikke, trekk heller puten Illustrasjon: Ådne Riis Hallås

NOVEMBER 2017

6 7 8 9 10 11

Trenger du en pause fra studiehverdagens kjas og mas, men mangler spenn? Her kommer elleve reisetips som kan få deg langt uten at du trenger å ha fulltidsjobb ved siden av studiene. Reis i lavsesongen. Utnytt friheten du har som student og grip den gylne muligheten til å ta deg fri når andre jobber. Å reise med bagasje du må sjekke inn koster ofte mer- reis derfor kun med håndbagasje. Det kan ofte lønne seg å være utro mot flyselskapet. Fly med ett selskap én vei og velg et annet til hjemreisen. Fordi du ikke kan ta med parfymeflasken på flyet og ikke gidder å bruke penger på en sånn liten parfymebeholder som ligner på en leppestift; spray heller hvert eneste plagg med en dæsj parfyme før du ruller dem sammen i håndbagasjen din. Du kan enkelt spare en natts overnatting ved å legge selve reisingen til nattestid. Sov på toget, bussen osv. Bo på hostel. Let´s face it: du er ikke på reise for å sove. Her kan du lett komme i kontakt med andre gjerrige mennesker/studenter som kan gi deg tips om hvilke rimelige aktiviteter som finnes der du er! Du gjør også lurt i å opprette en profil på couchsurfing.com. Etter noen turer kan du også sove hos likesinnede du har møtt fra tidligere reiser. De fleste byer tilbyr «Free city walk», et genialt konsept. Delta på dette første dagen og gjør deg kjent i byen. Kanskje du også blir kjent med noen du kan gå på byen med senere. Å finne en halvtom (la oss være ærlige: halvfull) shampoflaske på fellesdusjen er et kupp! Spis det de lokale spiser! Dette er definitivt billigere og vil dessuten gi deg et innblikk i matkulturen i det landet du er i. Museer er billige. Mange byer har også gratis museumsdager. Last ned appen maps.me for gratis online kart på mobilen, og så kan du bruke GPS-en til å navigere deg rundt. Uber er også gull for å komme seg rundt raskt. Øl er billigere alle andre steder enn i Norge, men om du er ute etter GRATIS øl finnes det også løsninger for dette. Hvis du lukker øynene for sykdommer og ikke er redd for å bli dopet eller banket helseløs er «Minesweeper bar edition» leken for deg. Slik spiller du: Finn en fullstappet bar og speid etter

Illustrasjon: Jørgen Vigdal

folk som har satt igjen ølen sin på et av barbordene. Når ditt uskyldige offer ser en annen vei ser du ditt snitt og rasker med deg ølen deres mens du går til andre siden av baren hvor vennene dine venter. Skyll ølen nedpå og bli kvitt bevismaterialet fortest mulig. Alt handler om strategi, nøye observasjon og en god dose flaks.

NOVEMBER 2017

| KULTUR |

Alle trenger litt Pride

I familien min har det ikke vært negativt å være annerledes. Da jeg kom ut som skeiv fikk jeg full støtte av dem. Jeg er enda ikke helt sikker på hvor på spekteret jeg er, men bifil eller panseksuell er nok definisjonen som passer meg best. Gutter liker gutter, jenter liker jenter, noen liker både jenter og gutter, andre er ikke seksuelt tiltrukket av noe kjønn. Ikke alle havner innunder normalen når det kommer til kjønn på noe vis. Dette har ikke jeg sett på som noe negativt eller som et problem. Dette fordi jeg personlig ikke har opplevd negative kommentarer rundt min seksualitet. Det sårer meg derfor når jeg hører negativt snakk om, eller til en skeiv.

De små bygdene

Jeg ble rørt da jeg fikk høre at Pride skulle arrangeres i Ørsta og Volda. Jeg tror alle trenger litt Pride; skeiv eller ikke skeiv. Det at skeives rettigheter og velbehag er noe folk bryr seg om er noe jeg setter pris på.

Som tilflytter vet jeg ikke hvordan det er å vokse opp og «komme ut» som skeiv i Ørsta eller Volda. Jeg var «ute av skapet» før jeg kom hit. Men slik jeg har forstått det står religion sterkt her. Jeg tenker derfor at det kanskje er nettopp her, i de små bygdene, at det trengs litt Pride.

Ønsker Pride velkommen

Å være skeiv eller annerledes er ikke og burde ikke sees på som noe negativt. Vi trenger blant annet et Pride-arrangement for å forstå og akseptere at folk er annerledes. Vi trenger å vise kjærlighet og medmenneskelighet overfor hverandre, og vise at vi bryr oss om menneskene rundt oss. Vi må ikke utestenge noen på grunnlag av forskjeller. Jeg håper dette arrangementet kan føre til mindre negativitet rundt det å være skeiv og at det kan gjøre det enklere for andre å komme ut av skapet Jeg ønsker Pride i Ørsta og Volda velkommen med åpne armer.

are starten for Hkeems musikkeventyr Alt som skulle til var «fy faen» og Hkeem ble stjerne over natten

Tekst: Silje Holtan Enghaug

Foto: Sunniva

Tønsberg Gaski

Med flere avspillinger enn Karpe Diems største hit, har Abdullhakim Hassane, som går under artistnavnet Hkeem, erobret musikk-Norge denne sommeren. «Fy faen» har nådd over 29 millioner avspillinger på Spotify, og det koker rundt artisten for tiden. Han lar seg likevel ikke bli for revet med av lyttertallene. – Jeg har ikke tenkt så mye på antall streams. Fanbase er viktigere enn streams, og det har jo Karpe. Jeg velger heller å se på det hele som motivasjon til å fortsette med musikken, sier han.

Store forandringer i rapperens liv

Den 20 år gamle artisten fra Stovner i Oslo sitter avslappet i skinnsofaen på Rokkens backstage-område, med sin gode kompis Temur. Det er ett kvarter til konserten starter, og stemningen er avslappet, sett bort ifra at rapperen er litt tissetrengt. Det siste året har det blitt mye reising for disse gutta, og de har mange opplevelser å se tilbake på. – Høydepunktet så langt i karrieren er nok definitivt Stavernfestivalen. Vi forventet ikke at så mange skulle komme for å høre oss, men 5 minutter før konserten begynte var det helt stappa. Vi fikk en 5-er fra VG på den konserten også, så det var stas, forteller rapperen. Suksessen kom overraskende på, selv om rapperen hadde stor tro på at låten skulle slå an.

Vi forventet at det skulle bli en hit, men ikke en megahit. Både Sverige og Finland har fått sansen for låten, og den kom på 173. plass i hele verden, så det har skjedd er mirakel. Hkeem sier selv at han har mange å takke for at han har kommet dit han er i dag, og presiserer også hvor viktig det er å takke dem som har vært med å bidra til suksessen. – Jeg har mange å takke. Blant annet kompisen min Temur, manageren vår Adil, Universal, kompisene mine, teamet jeg har rundt meg og våre supportere. Og selvfølgelig må jeg takke min mor, sier han.

Finner inspirasjon overalt

Rapperen mener det er flere faktorer som har inspirert ham til å drive med musikk, og trekker frem både favorittartisten, oppveksten på Stovner og turnélivet. – Favorittartisten min Stormzy hadde en sang ute, så valgte norske artister å hoppe på en remixbølge, og skrev versjoner til den sangen. Jeg ble inspirert av det og følte at jeg også kunne få det til. Stedene vi har vært på turné er også med på å inspirere, vi har jo nesten vært i hele Norge nå, og hver konsertopplevelse gir inntrykk. Ellers er det folkene jeg har rundt meg, og mine omgivelser som har gjort at jeg skriver den musikken jeg skriver. Jeg føler Stovner har gitt oss en annen

mentalitet enn det andre kanskje har. Vi er mer ambisiøse, og vi tror på det umulige. Måten jeg snakker og skriver på er preget av den oppveksten jeg hadde der, og jeg tror ikke jeg hadde vært her jeg er i dag uten det, forteller han.

Satser på videre musikkarriere

Hkeem nøyer seg ikke med sommerens suksess, og avslører at det er flere låt-prosjekter på gang, både med og uten andre artister. Samme dagen som intervjuet ble gjort kom han ut med en ny låt. «En som meg» ble ukas låt på svensk P3 kun et par timer etter at den ble sluppet. Om målene for fremtiden er han klar. Målet er ikke å toppe suksessen til «Fy Faen», men å lage en bedre sang, som kanskje også «skriker» mer. Samtidig varsler han om at de fremtidige låtene kommer til å provosere. Når det gjelder spørsmål om drømmedama, blir han stille en god stund. Han trenger til og med litt hjelp av Temur til å svare, for dette spørsmålet har han aldri fått. Temur sier at han skal beskrive dama han så for seg da han skrev «En som meg», og til slutt kommer han med en ganske så konkret beskrivelse. Utseendet til Angelina Jolie, hjernen til Michelle Obama og rytmen til Shakira.

NOVEMBER 2017

NOVEMBER 2017 Tekst: Ingrid Kristine Sylte Foto: Sunniva Tønsberg Gaski

| KULTUR |

På tur gjennom studenttilværelsen Tekst og foto: Kaja Andreassen

Tekst: Hilde Olsen Aalvik

Ute i sunnmørsalpene, i telt, i gapahauker og i skogen befinner de seg. Studentene vi aldri ser. Hva driver egentlig friluftsstudentene med? – Vi føler jo at vi ikke er på høyskolen i det hele tatt. Vi hadde fadderuke i Volda. Utenom de to ukene har vi vært på fottur i skog og fjell, på kanotur, eller seiltur.

En hverdag ute i det fri

Solveig Thunold Hatteberg går årsstudium i friluftsliv. Hun er ferdig utdannet fysioterapaut, men hadde behov for et tenkeår før hun bestemte seg for hva hun skal gjøre videre. – Jeg valgte friluftsliv i Volda fordi naturen er helt fantastisk. Du finner ikke lignende i hele Norge. Jeg er veldig glad i å gå i fjellet, og har gjort det siden jeg var liten. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe med helsefremmende fysioterapi, og da er dette en fin arena å lære folk å komme i fysisk aktivitet, sier Hatteberg. Hun forteller at hun allerede har fått veldig mye ut av året på friluftsliv. Alle turene de er med på, gjør at de blir kjent med hverandre på en helt unik måte. – Man blir kjent på en helt annen måte enn når du sitter i et klasserom. Det er veldig kjekt å bli kjent rundt bålet. Man lever jo oppi hverandre 24 timer i døgnet, så folk er veldig ydmyke overfor hverandre, forteller Hatteberg.

Et sted for store drømmer

Friluftsliv er et studium hvor mange store drømmer kan spire og gro ifølge Jostein Heidenstrøm. Han elsker hverdagen på friluftsliv og nyter å kunne være ute stort sett hver dag. Han går bachelor i friluftsliv og drømmer om én dag å kunne leve av å være på tur.

mer til å jobbe mot, sier Heidenstrøm.

Alle turer er fine turer

En typisk dag på friluftsliv er ifølge Heidenstrøm vanskelig å beskrive, da den forandrer seg etter vær, type tur og forhold. Det er lettere å beskrive en typisk uke, som stort sett består av planlegging og tur. – Turhverdagen er jo veldig forskjellig ut ifra hvilket område vi er på, men det er jo gåing ett eller annet sted, slå opp camp, lage mat og være på tur. Jeg gleder meg mest til det som kommer senere, da vi skal på tur over isbreer, og så skal vi være mer i snøen og høyere opp i fjellet. Det synes jeg er veldig gøy, sier Heidenstrøm. Selv om de fleste friluftslivstudentene har favoritturer mener Heidenstrøm at variasjonen av turer er det han får mest ut av ved å gå denne linjen. – Alle turer er jo fine turer. Vi har noen i klassen som er veldig glad i for eksempel fjelltur, eller som er veldig fokusert inn mot en type sport. Jeg er veldig glad i mangfoldet og variasjonen, sier Heidenstrøm. På friluftsliv har Hatteberg lært alt fra å lage leir for en stor gruppe til bålbygging, kanopadling og førstehjelp. Likevel er Hatteberg enig i at den største motivasjonen for å gå friluftsliv, er å være på tur. – Jeg er vokst opp på en gård med sauer, og er vant til å gå tur på fjellet siden jeg var liten. Det å kunne oppleve Sunnmøre på denne måten er jo helt fantastisk, alle de naturopplevelsene jeg får sanke, avslutter Hatteberg.

– Den ultimate drømmen er å kunne leve av mer ekstreme turer og ekspedisjoner. Den største drømmen jeg har er å kunne leve av eventyr. Så lenge jeg jobber med natur så er jeg egentlig fornøyd, men det er det jeg kom-

NOVEMBER 2017

Jævla kreative kallenanm

| KULTUR |

SPELEMANN

Tekst: Ellen Karin Moen

Foto: Sunniva Tønsberg Gaski

14. september 2013 på DNB Arena i Stavanger framføre ein fullsett sal hadde Kaizers Orchestra sin aller siste konsert. Fire år er gått sidan den gong og i løpet av desse fire åra har Janove Ottesen jobba med eitt nytt album, teatermusikk, musikalar og filmmusikk i det stille. I januar 2016, tre år etter det raude fløyelsteppet gjekk ned på DNB Arena går Janove ut på scena på Spellemann-showet i Oslo Spektrum. Her slepp han ei heilt ny låt frå den sjølvstendige artisten Janove. «Regnbuen Treffer Oss Ikkje Lenger» blir starten på 15 songar frå albumet «Artisten og Marlene» som vert slept litt etter litt. Fredag 20. oktober står han klar på Rokken med band og med to heilt nye låter – «Hengtmann» som vart sluppen forrige laurdag og ein heilt ny ein som ikkje er sluppen enno.

Frå musikklærar til Kaizers

42-åringen frå Jæren har haldt på med musikk frå treårsalderen og er sjølvlært på det meste. Eg husker eg pleidde å spela på pianoet og orgelet som far min hadde i huset. Då spelte eg songane eg høyrde på radioen. Det var sånn eg lærte meg å spela, mimrar Ottesen. Då det ikkje var nokre musikktilbod som appellerte til han i tjueåra endte han opp på Høgskulen i Bergen og på musikklærarutdanninga der. Her treff han Helge Risa og Rune Solheim som han danna bandet Gnom med saman med Geir Zahl, Terje Winterstø Røthing og Øyvind Storesund. Etter fullført musikklærarutdanning tok dei eit val om at i

NOVEMBER 2017

| KULTUR |

Ingrid K. Sylte

PÅ ROKKEN

staden for å gå ut i jobb, skulle dei satsa eitt år på musikken og bandet. Ingen jobb, dei skulle vera fleksible. – Det året slo me igjennom. Det var eit kjempekick! Me var unge og plutseleg fekk me berre gode nyhende kvar dag. Me laga debutplater og alt. Eg føler at det me gjorde godt då var at me ikkje vart blasert av all rosen. Me klarte å manøvrera oss gjennom suksessen nok til at me og meistra nedgang, seier han.

Adrenalinkick

Vegen frå Gnom og til i dag har vore lang og full i opplevelsar. Ein av dei kjekkaste konsertminna Janove sit igjen med etter snart to tiår, er konserten dei hadde på Roskilde i Danmark, framføre 50.000 publikummarar. – Det var noko heilt eige. Det blir ei eiga oppgåve å klara å få til ein perfekt konsert for så mange folk som det var der. Det var vel andre eller tredje gongen me var der, og me klarte å spela ein nesten perfekt konsert. 50.000 folk frå heile verda som sang på norsk, fortel musikaren. Klare du beskriva den kjensla det gir å komma ut på scenen med eit sånt publikum? – Det er eit skikkeleg adrenalinkick! Ein kan ha ein ganske dårleg dag, føla seg ganske sliten og daff når ein står bak der. Ein ane liksom ikkje korleis ein skal klara å gå på og levera igjennom taket. Og så går du ut på scena og berre... Får ein heftig mottakelse av så mange folk. Det smitte veit du.

Det personlege musikkuniverset

Musikkstilen og historiane har gjerne endra seg litt frå «Sonny og Violeta» til «Dansarane» som me treff i «Artisten og Marlene». Janove fortel at me nok kan forventa å høyra meir om dansarane og dette musikkuniverset. – Eg fortsette nok i same sporet, om det er mest for min eigen del eller kva, det veit eg ikkje. Men det er jo mange som høyre på som

syns historiane er spennande. Det er gjerne sånn det kjem til meg. Men eg bruker mykje av meg sjølv, mitt eige liv og mine eigne erfaringar og haldningar i desse tekstane. Så dei er gjerne vel så personlege sjølv om karakterane er fiktive, fortel han. Sangtekstane og musikkuniversa har vokst og utvikla seg saman med Ottesen, og inspirasjonen finn han i å sjå dokumentarar og lesa biografiar av sine idol. – Eg ser gjerne opp til mange frå min eigen generasjon som Jack White og Beck, men og dei som forma denne musikken i si tid som Bob Dylan, Bruce Springsteen og Rolling Stones, seier musikaren. Sjølv meiner han at erfaringa han har jobba seg opp gjer at han har fleire bein å stå på og har ikkje det behovet for å hevda seg lenger som dei hadde før. – Personleg er eg blitt voksnare. Når ein er ung så har ein ei litt meir aggressiv haldning, men det er litt bak meg no. Me var litt frekkare før – no er me stiligare.

Kva skjer framover?

I helga som var hadde han premiere på ein familiemusikal i Rogaland Teater der han hadde laga all musikken, og me kan venta oss mykje nytt innhald frå Janove. Det vil ikkje berre komma musikk, men og teater og musikalar, allereie frå nyåret av. Det kjem eitt nytt soloalbum og masse anna, så det er berre å følga med, fortel han. Har du ei oppfordring til studentane i Volda? – Ja, folk må komma seg ut av studentreiret sitt og komma på konserten på fredag! Det er lenge sidan eg har vore i Volda no, og me gler oss veldig til å laga ein god konsert. No er me i toppform etter å ha spelt på tjue festivalar i sommar. Eg trur eg trygt kan sei at konserten vår blir det kjekkaste som skjer i Volda på fredag!

Tekst: Tarjei Engeset Ofstad

#kommentar

Illustrasjon: Ådne

BarneTV - den hellige halvtimen

Riis Hallås

Vi menneske puttar namn på alt muleg rart, og studentar er blant dei beste (og verste) til å finne på kallenamn. I desemberutgåva av Peikestokken 2016 vart kollektiva Lysthuset, Villa Vita, Rio, Drømmehagen, Villekulla og Heksehuset presentert. Nokon av dei lever enda, andre er berre historisk sus. Uansett –ingen av dei namna slår naboane våre. Vi kallar oss prosaisk «Rognelida 1A» (ja det er flaut!) mens naboane, som har same huseigar som oss, kallar seg «Furusatans gjestgiveri», iallfall når det er fest. Gud eller satan veit kor dei har fått det namnet frå. Eg klarte ikkje å la vere å spørje den djupt kristne huseigaren vår som reisar rundt som predikant i USA, om det nye wifipassordet vårt. – Veit du kvifor det nye wifi-passordet startar med «furuhell»? Er det naboane som har funne på det? Det vart stille. Så byrja han å le ein ganske halvhjarta latter. – Haha, det var kreativt. Furuhell? Hehe...

Klatresiloens kallenavn

Det finnast ein stad i Volda der, kaldsvette, kalkkvite hender, ein sado-prega hang til å falle frå ubehagelege høgder og få ein sele klemt oppi skrittet, samt usunt innestengte poetiske ambisjonar foreinast i ein kallenamn-orgie som ikkje toler dagens lys. Derfor skjer det heile innafor dei runde veggane av klatresiloen. Før var der ei rute som heitte «Guttedrøm». Den besto rett og slett utelukkende av store, runde, deilege tak. Ruta er skrudd ned for å gjere plass til nye. Den som boltrar seg mest er silo-høvdingen som, litt skamfull kanskje, underteiknar seg semi-anonymt som «S.D». Han står for den svarte løypa «Gravid svane» fordi eit av taka visstnok liknar på det... På merittlista til S.D. finn vi også den rosa løypa «Musemassakren» og den blå «Avatar-sprekka». Sistnemnte har eit særs karaktertisktisk tak som ser ut rompesprekka, eller kanskje enda mer vaginaen til ein Avatar. Men ikkje alle er like drøye. «Tore L» går stikk motsett veg og kallar den eine gule løpa si rett og slett for Guletore VOLII. Den oransje løypa si kallar han oransjeTore. Slik namn høyrer ikkje heime i den respektable klatre-

siloen – strykkarakter. Den tredje kategorien er dei som verken er vulgære eller søvndyssande, men meir sjarmerende klatre- og friluftsnerdete. Eit døme her er «(C)hips don’t lie» (chips er klatretaka), «Dun i teltet» (for eksempel frå ein hullete dunpose), den blå, ikkje så veldig vanskelige ruta «Bare blåbær» og den kvite ruta «påskepudder». Akkurat som hos naboen vår slipper ikkje satan unna i klatresiloen heller. «Jævelporten» er navet på ei oransje rute gradert så vanskelig at eg kanskje rekk å bli god nok til å klatre den, dersom eg droppar ut av skolen, blir laktose- og glutenfri vegetarianar, tar friluftsyogatimer hos den indiske studenten Kishore og klatrar ti tusen timar i løpet av dei neste tre åra.

Der kallenavna ikkje finn stad

Men, det er nokon som slepp unna kallenamna: fjella på Sunnmøre. Det finnast femten «Grøthornet» i verda. ALLE ER PÅ SUNNMØRE! Eg høyrer ein nasal sunnmøring inni hovudet mitt seie: «Dei har eit fjell som heiter Grøthornet i Volda og eitt Ørsta. Då må vi ha her på Hareid også!». Slik mangel på kreativitet er ikkje gøy, bortsett fra at det gjer det mogeleg å underhalde internasjonale studentar. Prøv å forklar forma på eit horn til dei og sei «It’s because the mountains look horny», mange av dei synest det er kjempemorsomt. Eg oppfordrar studentane i Volda til å finne på alternative namnn på toppar som forvirrar oss, som Snøhornet, Grøthornet og Melshornet. Eg vil gjerne få døype ein av dei for Peders topp, etter den modige leiaren i Sunnmøre steinrullarlag.

Følelsen av å sitte foran skjermen kl. 18:00 og vente i spenning. Min barndom med barneTV var helt spesiell. Tennene var pusset, pysjen på og sofaen kapret. Klokken nærmet seg 18:00 og jeg var like spent som i dagen i forveien. Den hellige halvtimen før jeg ble tvunget i seng av foreldrene mine var kommet.

Dette var Barne-TV

Nå går det barneprogrammer nesten 24/7. For meg var minuttene mot slutten av dagen noe helt spesielt. Vi hadde en grunn til å være oppe lenger og vi fikk se på TV uten forstyrrelser fra de voksne. Barne- TV var aldri likt fra dag til dag. Spenning var som å ta og føle på hver gang vi benket oss foran TV-en. Vi ville alltid se mer, men vi måtte vi vente til neste dag. Jeg reiste inn i en verden av snakkende dyr og hemmelige skatter. Brannmenn og postmenn, små snutter og lenger innslag. Programledere som var like entusiastisk som vi barna var. Gleden av å føle at man så på programmet sammen som en familie eller som en søskenflokk; den husker jeg. Søsknene mine og jeg kranglet mye, men under Barne-TV var det våpenhvile. Dette er også en av grunnene til at jeg mener denne halvtimen var hellig. Det var ingen forstyrrelser, bare opplevelser. «Uhu!» husker jeg ekstra godt. Et hus fullt av spøkelser. De kunne spise ved bare å putte hermetikk inn i magen og de hadde et mål med oppholdet deres i huset. Polter var hovedspøkelse og hadde i oppdrag å hjelpe de andre spøkelsene. Noen hadde i oppdrag om å bli mindre sur og sint, andre skulle bare spise napoleonskake. Min yndling var han som skulle finne opp en ny farge. Jeg liker ikke spøkelser, men de i «Uhu!», de likte jeg. Anime og tegneserie holder jeg tett til brystet ennå, mye på grunn av Barne-TV. For meg er det en fin avlastning fra krimserier, hvor man må bruke hjernen mye til å følge med og prøve å finne ut hva som skjer og hvem som har gjort hva. Når det av og til dukker opp programmer fra barndommen får jeg fortsatt den samme følelsen, og jeg kan smile ved tanken på den hellige halvtimen.

NOVEMBER 2017

| KULTUR |

Hvor langt vil

TEKNOLOGIEN ta oss?

Jeg er nå nesten ferdig med en bachelor i journalistikk. Det er rart. Årene har gått så utrolig fort. Jeg husker den dagen jeg ankom Volda for aller første gang. Jeg fikk sjokk. Og skal jeg være helt ærlig, tror jeg de aller fleste som kommer hit for å studere, opplever dette sjokket den første gangen de setter sine ben i den lille bygda.

Teknologiske utviklinger kommer snikende og kriger om å kapre en plass i livene våre, men nøyaktig hvilke hjelpemidler som i fremtiden vil innta klasserommene, er enda usikkert.

Etter et tårevått farvel med mor og far skulle jeg stå på egne ben, mer selvstendig enn jeg noen gang hadde måttet være. Det gikk likevel fort fra avskjed til fadderuke og moro. Problemet var at denne fadderuken aldri tok slutt. Det festes mer i Volda enn hva mange gjorde i sin egen russetid, og på sett og vis er det kanskje ikke så rart. Hva annet skal man bruke fredag og lørdag kveld på? I ny og ne er det godt med en rolig tv-kveld, men det finnes få alternativer i mellom chill og fyllekallas.

utvidet virkelighet og innebærer at en opplever et ekte sted i verden ved hjelp av en mobil, data, VR-briller eller lignende.

Volda er for mange verdens navle, paradis og the place to be. Rokken er stedet hver eneste lørdag, samt en arbeidsplass for et titalls folk som i alle fall ikke aner hva de skal bruke dagene sine på. Tenk alle timene med ulønnet arbeid. Hadde dere jobbet på Kiwi, ville BSU-kontoen vært noe fullere nå. Så, tusen takk til alle dere som serverer øl med lite kullsyre til alle og enhver. Til de fulle jentene i korte kjoler som for fem minutter siden hang over doskåla og spøy, og til meg selv som kanskje har Rokkens rekord i antall utkastelser - til tross for at jeg knapt har vært ute det siste året.

Tekst: Matias Hagen

Illustrasjon: Anna Elisabeth Brokstad

«Machine learning shatters the notion that computers can only do as they are told». Eksempler på maskiner som gjennomfører kreative oppgaver blir stadig mer vanlig. Det mener Eric Crooke, tidligere veileder ved University of Southampton. Han forteller til nettstedet Timeshighereeducation at for en stund tilbake oppdaget en kunstig intelligens Newtons andre lov, og dette helt på egenhånd. Men hva tenker de mest teknologisk interesserte av oss om fremtiden til studenter? Om vi velger å ta forskerne på ordet er svaret usikkert, de blir verken enige om når eller hvordan teknologien vil innta klasserommene, og hva slags teknologi dette vil innebære. Til tross for at det er vanskelig å forutsi fremtiden kan en i hvert fall spekulere på hvordan den vil se ut, og hva slags teknologi som vil tas i bruk. Oppi all usikkerheten finner en flere sterke kandidater for fremtidens klasserom.

Virtuell og utvidet virkelighet

Forestill deg at du åpner en bok med bilde av jordkloden og tar på et par briller. Ut av boken fremtrer deretter en tredimensjonal figur av jordkloden. Istedenfor å se et flatt bilde av kloden ser en nå et utsnitt med alle lagene ned til kjernen. Utvidet virkelighet kan åpne muligheter for studenter til å dra på utflukter som ellers er utilgjengelig. Ved hjelp av et enkelt VR-headset kan en for eksempel ta turen til et museum, gå rundt og få opp informasjon om utstillinger, høre på foredrag eller lese bøker VR eller virtuell virkelighet innebærer som oftest at en får på seg et par med briller på størrelse med en stor matboks og et headset, for dermed å bevege seg inn i et dataskapt miljø som etterligner virkeligheten. «Augmented reality» betegnes på godt norsk som

Det er helt greit å ikke elske Volda, det er greit å bare like det ganske godt | KULTUR |

NOVEMBER 2017

Kunstig intelligens

Som et hjelpemiddel for å fremme læring kan kunstig intelligens potensielt være revolusjonerende. Selskaper jobber med å utvikle hjelpemidler drevet av kunstig intelligens som kan bistå en i løpet av hele livet med personalisering av studier, både innen og utenfor skolen. Andre selskaper jobber med å forske på og utvikle systemer som vil kunne personlig tilpasse lærebøker til individuelle behov. Høye kostnader er enda et hinder for at VR og kunstig intelligens skal kunne bane sin vei inn i studiehverdagen, men teknologien blir i økende grad tilgjengelig for hver dag som går.

Bøkene for godt

forsvinner

sammen og legges i baklomma. Til den store glede for enhver sliten rygg som ikke lenger ønsker å drasse opp et halvt tonn bøker opp Røysbakken, har Sony produsert en prototype i A4-størrelse som veier kun 63 gram. Til tross for å enda sitte fast i utviklingsstadiet er fleksible skjermer uten tvil noe vi vil se mer av i fremtiden.

Nå trenger jeg en større by

Det første året i Volda suste avgårde. Det var egentlig ganske gøy. Ingen hjemmefra forsto hvilken boble jeg var inne i. Voldabobla, med Voldasyndrom og samme musikksmak som vår egen foreldregenerasjon. Mine venninner hjemme forsto ikke hvorfor jeg hørte på Toto, før de selv fikk oppleve en konsert med Fagernes Yatch Klubb. Jeg merket fort at alle var med på alt. De aller ivrigste hadde sikkert over fem verv før de første ukene på skolen hadde passert. Og dette, kun fordi vi fikk høre i Fadderuka at det var dette som ga oss jobb, ikke karakterene våre. Jeg likte dette i begynnelsen. Nå er jeg lei. Nå trenger jeg å være anonym i en større by. Det er kjekt med studentmiljø og nærhet til de fleste, men når du ser en kompis tuslende av sted med ei jente ingen skulle få vite om, og walk of shames er hverdagskost får man kanskje et behov for mer privatliv. Og skal jeg være helt ærlig – det er alltid like kjekt å møte folk på den søndagsåpne butikken. Fyllesjuk og jævlig. Jeg er ikke den samme personen nå som det jeg var da jeg kom hit for to og et halvt år siden. Jeg har vokst og blitt mer moden, i alle fall i mitt eget hode. «Førstismia» følte på presset om å være med på ALT. Man skulle liksom elske Volda. Volda var alt. Hjemlengsel snakket man ikke om, og alle var happy og rusa på studentlivet.

En god blanding av fagfolk, eksperter og andre har i lang tid fortalt om bortgangen til bøker i utdanning. Starten på et nytt semester markerer derimot enda at en må svi av svimlende summer på kilovis av skolebøker. Til tross for at bøker enda ikke har gått av moten, kommer stadig nye konkurrenter.

Kokte grillpølser og bernaise

En av disse konkurrentene er fleksible OLED-skjermer. Til felles med et vanlig papirark vil en fleksibel skjerm være lett, bøyelig og veldig tynn. Dette betyr at den kan rulles

Men til alle som har kjedet seg, hatt hjemlengsel, hatt behov for kafè, sushi og kulturelt liv. Du er ikke alene. Vi er flere. Og derfor vil jeg gjerne si til deg at “Det er helt greit å ikke elske Volda, det er greit å bare like det ganske godt”.

Volda har noen møtesteder. Takk Marias Pizza, takk Rokken, takk Stamina, takk Betel, takk Statoil og takk BK. Jeg trodde aldri kokt grillpølse skulle smake så godt. Jeg visste heller ikke at bernaise var vanlig på pizza før jeg stakk hodet innom Voldas eneste restaurant, og all ære til Statoil som serverer delvis gode burgere til langt på natt. Alt smaker godt som nattmat. Jeg skal innrømme at jeg kommer til å savne naturen og den korte veien mellom både venner, trening og skole. Alt det man trenger er innenfor 500 meter. Det er rett og slett luksus. Og jeg ville aldri vært foruten Volda. Jeg har kjedet meg til tider, men all tid jeg ikke har kjedet meg veier opp for dette – LETT.

I alle fall på en regnfull søndag! - Mia Becker

NOVEMBER 2017

Foto: Kamilla Tellefsen

LGBTQ+ COMMUNIT Y AND MAKING A DIFFERENCE

Travelling whilst being a member of the LGBTQ+ community is always interesting. I’m fairly new to the community but, in celebration of National Coming Out Day on the 11th October, I thought I would convey some thoughts I’ve had since arriving in Norway.

Text: Eleanor Davis

AN OPEN LETTER TO MY GOVERNMENT You won. Congratulations. It’s been half a year. Now what?

Text: Khadra Zerouali

Illustrasjon: Ådne Riis Hallås

This letter has been a long time coming. I will admit that some of the issues plaguing USA were not caused by you, but by those before you. Getting a new job isn’t easy – especially when you are a replacement that half of the nation did not want in the first place. However, there are multiple things that you and your cabinet have accomplished that have really screwed a bunch of people over. You and your administration seem to have a lot of issues with control, but let’s start with an issue that you don’t seem to want to control: Gun Laws and Safety. In my 21 years of life, I have witnessed over five of the worst mass shootings in our country. Yet there are countless other shootings that happen every single day. Every time that a tragedy like this happens, public officials find a way to blame it on anything but the lack of gun control. This time it was lack of hotel security – but for some reason talking about gun safety and gun laws is taboo. And now I hear that your government – because I sure as heck didn’t approve of them – wants to get rid of the law that regulates gun silencers.

NOVEMBER 2017

Take action Since I am a rational human being, I would love to think that I won’t get shot in a random place like a grocery store or just walking on the street. Luckily, I have been fortunate that this has not happened to me or anyone close to me. But I am going into one of the most dangerous professions in our country: teaching. I’ve always wanted to be a teacher and to be frank, it is terrifying to think that multiple mass shootings have happened in a classroom setting. I shouldn’t have to think that a normal day with my students could be my last. And yes, this occurrence has happened multiple times in our country which makes me fearful for my future career. Now more than ever is the time to take action and talk about the issues in society. A civilian should not have access to semi-automatic guns. There need to be stronger laws surrounding these issues and it’s your job to do something about it. You need to protect your civilians from these terrorists (and don’t tell me that they were lone wolves because that’s a load of crap). The amendments that made our country did not have modified semi-automatic assault rifles in mind when they wrote “the right to bear arms”. They would be terrified at the arsenal that some people have ‘just in case’ because all they had in mind was a rifle that took 15 minutes to reload. Female Health Care Another issue – one of many – that I want to discuss is one that affects about half of your

population and that you seem to want to control too much: Female Health Care. Now I understand that maybe the previous health care bill was not great for hundred percent of the population, but being a woman cannot be a “pre-existing condition”. You cannot isolate an entire gender and “punish” them for wanting to have a choice. Because yes, employers can now take it upon themselves to deny or allow their female workers to have access to birth control via their health care. Oh, and did I mention the whole thing about abortion where the doctor performing it can get up to five years in prison if the abortion is after 20 weeks of pregnancy? Within your administration, there is a hostility towards women-kind and those trying to help women. And what is worse is that you have taken it into your own hands without consulting the rest of us. Women should not be fighting to have health care; no one should. Health care - for whoever it may be – must be affordable. Or hey, why not take note from some other countries and just make it free? I’m sure there’s room in the budget, between your 6th and billionth golf escapade. When will it be time to talk about the issues facing your people? When will you stop blaming random factors instead of acknowledging the obvious problems in your own country? When will you take your responsibilities seriously instead of tweeting at the world?

Illustrasjon:Thomas Evenepool

It’s a sunny yet freezing Saturday morning in Bergen. I didn’t wake up in the greatest mood but I was excited to look round a new city. As I walk through Bryggen, I come across a small shop with illustrations on the front of it. I look through the selection of prints and I see a bright, colourful design that says: “Homo, Sweet, Homo” that immediately caught my attention. So, naturally, I went inside. It was nice and cosy with art hanging all over the walls. Behind the long desk at the back of the room, I saw a friendly young woman who greeted me with a smile. She began to talk more about her work, and about how she illustrates LGBTQ+ pieces to educate and promote equality. Her most recent piece is of two young males from the Sami culture in northern Norway. She was nervous about how her work would be received from the greater public, though the aim of her work is to be a beacon of hope for people who feel under-represented, overlooked and dismissed in the media. This was of utmost importance to her.

well… anything to do with LGBTQ+ stuff. The only thing I’ve come across so far was a talk during Fadderveka, (Kjærleiken er for alle!) but I was already preoccupied by spending the day in Ålesund. After doing my best to research online and asking around, I was beginning to feel down. The summer of this year was when I started to get involved in this worldwide community and it would be so interesting to find people who relate with me in some way from all over the world. I am originally from London so I’ve noticed many differences coming from a capital city to a small town how… accessible these events are. I’ve done as much research as I can on this topic, but to no avail. National Coming Out Day has been and gone and even though I haven’t completely ‘come out’ yet, this day is about being proud of what you’ve overcome so far and of the person you are today. It’s a day to celebrate, but also a day to keep fighting for the rights of LGBTQ+ people all over the world.

for the greater good. Like I said before, I’m new to this community, and I’m mad at myself because maybe I should’ve been more vocal at the beginning of this semester by starting a society and organising events.

However, when I left the shop on that freezing day in early October, something changed within me. I felt a resurgence of self-confidence and a passion that had been vacant for a while. I yearn to educate others, to spread love and compassion and speak up for those who cannot. I remind you to think about why you create because through helping others we can change things for the better. Here’s to the future. If you wish to look up the artist I met, she is @nilleillustrations on Instagram.

Closing thoughts

Thus, I am writing this to encourage all students at VUC. Whether you are part of the LGBTQ+ community or not, use your talents

A change of mind

We chatted for what seemed like forever and I left the shop that day in a MUCH better mood than when I entered. I even went back there the next day to buy a piece of artwork. It was a piece that meant so much to her and it was so comforting to know that she creates art with meaning, passion and fierceness. Overall, this trip really inspired me to get creative and make art that has meaning. I know to most people this is common sense, but I’ve personally struggled with this as I’ve felt so insecure about myself (and in for as long as I can remember. I believed for so long that whatever I made was not worthy of anything. But I won’t go too much down that rabbit hole!). I noticed within the first few weeks of arriving and settling into Volda of the lack of…

NOVEMBER 2017

| INTERNATIONAL |

EXQUISITE CORPSE:

P A R T

T W O

Exquisite corpse, also known as exquisite cadaver (from the original French term cadavre exquis) or rotating corpse, is a method by which a collection of words or images is collectively assembled. Each collaborator adds to a composition in sequence.

Text: Marit Leendertse Illustration: Thomas Evenepoel

Recap: “Do you see it? In the water?” I take a few steps to get to the edge of the pool. I slowly look down at the water, trying not to drop my phone in the pool whilst filming with shaky hands. A vague reflection of myself is staring back at me. I run my hand through my hair. I’m looking good, as always. “See what?” I ask again, unsure if he’s pulling a joke on me. The nerd of the school pranking ME? Never. I look to my left, expecting David to answer me but it seems like he forgot my presence. His eyes are still staring blankly at the water. I follow his gaze to the glowing water and that’s when I notice it. My reflection is there, but not David’s. “What the hell?” I mumble, “So, you do see it too?” “All I see is that you’re apparently not capable of having a freaking reflection, you creep!” I can feel myself tensing up and take a step back, away from the swimming pool. You never know what this weirdo might do.

Watch out

“I know,” his voice sounds empty. “He stole it.” “What do you mean he stole it?” I use my fingers as bunny ears on the word he. Who is he? And who even steals reflections? Life isn’t some kind of creepy fairy tale. “He took it.” Not up for his bullshit anymore, I walk away. Just as I reach the door his voice sounds again. “Watch out. He has seen you now. He is coming for you too.” Who is coming for me David, who? Instead of actually asking him, I make sure to get out of here. I’m done with this kid. I quickly walk back through the gym to the library. Shit! I was supposed to meet up with Erika. I check my phone to see the time, but the screen stays

NOVEMBER 2017

black no matter what button I push. Don’t tell me my battery is empty, not now. As I turn around the corner I see Erika standing there. I have to make this right, I can’t let this one get away. She is so goddamn beautiful. “Hey Erika, I am so sorry, I saw some kid walking around here who wasn’t supposed to be here, so I had to make sure he left the building by walking with him.” I lied, or actually, half-lied. David wasn’t supposed to be walking around here, that’s true, he just didn’t completely leave the school property. “No worries, I get it. You were scared someone was going to find out you were here, even though you’re not allowed to be.” “I actually am, the journalist pass, remember?” “Yeah, about that, I asked around and people are quite sure such a thing doesn’t exist.” “I, uh…” She caught me off guard. “It’s fine. I’m actually quite flattered that a guy is willing to break into the school for me,” she says winking. “For you, of course.” I smile at her, while opening the doors to the library.

A french dictionary?

She shakes her head, passing me and putting her handbag on the first tables. I have to say that the library at night looks a lot more interesting than in daylight. While it normally is a place for bookworms and nerds, who are basically the same anyways, it now looks like a cool hangout place, or maybe even the perfect place for a date. “So, what were you planning on doing? Mister I-lie-and-break-into-schools-to-impressgirls.” “Ha ha funny,” I fake laugh. “What about reading this amazing book.” I reach behind me and grab the first book out of the bookcase I can reach. “A French dictionary? Sure.” I look at the book I’m holding and realize it is in fact a French dictionary, just wonderfully done Anthony, I think to myself. “Just kidding obviously.” “Obviously.” “Why don’t you start by telling me some-

thing about yourself?” I sit down on the chair opposite of her. She starts talking and I am trying to pay attention, for once, actually trying. But I just can’t. My mind keeps wandering off to David sitting by the swimming pool.

FRESH START IN THE FJORDS

Listen to what she says

“Anthony?” I hear her voice say my name and suddenly look up again. “Sorry, what?” “What do you think about that? I mean, I know it’s probably shitty but I can try at least, right?” “Yea, yea, sure! You should always try,” I answer her, but I have no idea what she is talking about. “You know, the least you can do when you invite a girl to a dark library, is listen to what she says.” “I was listening,” I defend myself. “Kind of.” “Oh, come on, what was I saying then?” “You know, you were just talking about-” A loud bang interrupts what I am saying. “What the hell was that?” “I have no idea,” I say as my thoughts bring me back to David. “But let’s just leave the school, we can go to my place.” I smirk at her. In the back of my mind I know I should go check on David, but I can’t leave Erika alone. And even if I could, I definitely don’t want to. Just as Erika was about to reply, the doors of the library slam closed and a rush of wind flows through my hair. I jump up and walk to the doors. “It must just be the wind, right?” I say trying to comfort myself. I push against the doors with my full weight and strength, and believe me, there’s a lot of strength, but they just won’t open. “I’m sorry Erika, this is totally not what I expected, but at least we have a story to tell when we get out, right?” I nervously chuckle. But she’s not answering me. I turn around and see her standing still next to a chair. Almost as if she were a zombie, almost as… David was. “Erika?” I ask her, looking her in the eyes. But her eyes are empty and she just stands there, lifelessly.

NOVEMBER 2017

| INTERNATIONAL |

Traveling for a sports tournament is much the same in every country; you’re exhausted, you eat too much, and you sleep too little. This tournament for the Division 2 Girls Volleyball team of Volda was no different. found a cute restaurant where we laughed too loud, ate too much, and made fools of ourselves in front of locals. Text: Kristin Pitzen

Foto: Jonas Been Henriksen

The Studentlekene (Student games) in Sogndal was set to take place on the 11th - 15th October. Packed into a seven-seated car, the girls’ team started our journey at a time that should not be acceptable to be awake (about 8:30). I wish I could tell more about the beautiful scenery and the fun jokes that were said, but in all honesty, I fell asleep five minutes into the car ride. At least I don’t snore right? Actually, I’ll have to confirm with my teammates because I’m really not sure if I do or not. What I do remember from the car ride is not being able to understand a piece of it, for everyone was speaking Norwegian. Tina (a student originally from Germany) and I (from the States) do not speak much Norwegian, so it is a bit difficult to be around fluent Norwegian. Thankfully, the girls on our team are always inclusive and make sure we know what is going on; and they even try to teach us a bit of what they were saying. Getting to Sogndal Once we made it to the school in Sogndal, we found an empty classroom to set our bags in. I was told that we would be sleeping on classroom floors, but what I did not know was that these classrooms would have concrete floors, and I only brought a sleeping bag and a very thin sleeping mat. Good thing I can sleep anywhere right? The first night the girls and I

NOVEMBER 2017

Game Day The games started the next day where we won one and lost the other, but it was hard fought and for a girl that didn’t grow up playing volleyball, I think we did pretty dang well. I should probably mention that our men’s team also traveled to Sogndal, so the times that we weren’t playing, we were cheering on our fellow teammates and being as obnoxious as we could. I don’t think I’ve had more fun than when we were making our men’s team laugh with our antics. The next day we had more games. We started in the morning, won the game, and the day went downhill after that. While we lost the next game, we played hard and I was pleasantly surprised that we were able to compete with a team that we were told would beat us. The trouble was, we played three games in a row after that. There was no down time, no breaks, simply playing game after game after game. And oh my, were we tired. We couldn’t feel our legs or arms and the day made us girls who love volleyball - hate it. It also didn’t help that we hadn’t eaten and only had enough players to fill all the positions, so we were tired and ready to sleep. Which is exactly what we did after the fact. We got pizza, went home, and slept. It was amazing.

Our men’s team was fighting for the bronze medal, so the girls and I set off to cheer for them. We were loud, made up fun cheers and embarrassed ourselves, but it was all in good fun; and well, I’m American, so being loud and making fun of myself is a necessity. The boys ended up losing, but they did take 4th out of 17 teams, so we were still proud. That night, we dressed up in our fanciest clothes (I had to buy shoes because really, when did I ever think I would be going to somewhere fancy while abroad?) and went to a banquet for all of the teams that participated in the games. Dinner, conversation, and drinking ensued. The night turned into a dance club, where I got my firsthand experience at drunk Norwegians, which anyone will tell you, is different and way better than any other drunk person.

On a primitive Cabin Trip After the whole evening of stressing about it, I finally managed to pack! Text/ foto: Janne van

Diepenbeek

It’s 09:00 on Monday 25th of September, when my adventure to Patchellhytta began. A hike where I had to carry all my stuff in a big backpack to a cabin for a stay of three days. For me, this was the first time I’ve been on a hiking trip for several days with just a backpack. So actually, my adventure began the night before as I was worrying about what to pack. What should I bring? Is it all going to fit? Isn’t my backpack going to be too heavy? Do I have too much stuff? Or not enough?

So, back to Monday morning, we drove to Liasætra and from there we started the hike. But wow, I didn’t expect it to be so heavy to hike with a big backpack. It took me a long time to get used to the weight, but the amazing surroundings really made the hike more bearable. You are rewarded with stunning views over and over again! Especially in this time of the year - the autumn colors made everything so beautiful. After the end of the afternoon I finally made it to the cabin! I was so happy to get rid of my backpack. After a whole day of sweating

during the hike, I really wanted to take a hot shower, but the next obstacle appeared: there are no showers, not even hot water! In addition, no electricity, an outhouse that smelled so bad and no phone reception which made it feel like I was totally cut off from the real world (which was basically true). So, I had three primitive days ahead but the primitive part made the trip really special. Despite some obstacles, this adventure has been really great and one I will never forget! Although I was so happy to be able to take a hot shower again. ;)

We left back to Volda the next day, where our car battery died, I fell asleep, and crawled into my bed never to move again. The weekend was exhausting, but above all, I’ve never smiled more and will never forget what we screamed all weekend: “We Are Volda”.

And a Party to Top it Off Saturday was a day for the top teams to play.

NOVEMBER 2017

– Hey Lars, han seier at me kan sove hjå han, skal me det? Orda rungar gjennom ein stappfull skibuss på veg til Teheran, hovudstaden i Iran.

Tekst og foto: Håkon Lie

To eventyrlystne karar sit på ei hytte på Hovden i Setesdal. Året dei skulle bruke til å berre gå på ski har gått i vasken på grunn av sjukdom. Samtalene er innom det meste, men det er likevel alltid noko som kjem opp att, nemleg eventyr. Ein dag kjem eg tilfeldigvis over eit skirenn i Iran. Kan dette vere eventyret me har venta på? Ein e-post vert sendt til skiforbundet i Iran. Svaret kjem raskt og er positivt. Tenk at to langrennsløparar frå Noreg vil til Iran for å gå skirenn. Nå skjer alt veldig fort. Me kjøpar flybillettar, noko me må ha i orden før me kan søke om visum. Me brukar ein dag på eit loft i den iranske ambassaden for å få visum og me melder til det iranske forbundet at me kjem. Svaret let vente på seg, men me satsar på at alt er i orden, så me reiser.

Ikkje heilt som planlagt

Drosja tek oss frå Khomeini-flyplassen og eit par timar opp i fjella til Shemshak – ein liten landsby som ligg 3000 meter over havet. Me merkar at lufta er tynn. Me har ikkje bestilt hotell, for me har høyrt at det aldri er fullt på landsbyens einaste hotell. Optimistiske betalar me drosja, takkar for turen, og legg i veg

NOVEMBER 2017

dei siste 200 meterane opp til hotellet. Men for fyrste gong på 30 år er det fullbooka. Det er nemleg eit stort jubileum og heile landet har fri desse dagane. Kva no? Me kan ikkje iransk og dei kan ikkje engelsk. Me greier likevel å få dei til å skjønne at me kjem frå Noreg, og plutseleg er det eit ledig rom. (Me mistenker raskt at nokre iranarar har blitt kasta ut, for me finn ein del svarte hårstrå i senga, utan at me bryr oss nemneverdig om det). Planen er å gå tre skirenn her nede, to renn over ti kilometer og ein sprint i klassisk stil. Me undrar litt på kor løypa er, for det einaste me ser er eit alpinanlegg. Det visar seg at løypa går på ei slette midt i alpinanlegget, og at starten går veldig tidleg, slik at me er ferdige med skirennet før alpinanlegget opnar. Det er altså ikkje langrenn som er fyrste prioritet her nede. Det fyrste rennet er ti kilometer friteknikk, det skal gåast fem rundar i ei to kilometers sløyfe. Det er ikkje så mykje bakkar her, men det er likevel tungt i nesten 3000 meters høgde. Me kjem til start - det er ein halvtime til - og no byrjar dei å sette opp start-, mål,- og reklameskilt. Slik er det her nede, ting tek tid og startar litt seint. Storfavoritten Seyed Sattar Seyd vinn rennet på heimebane, slik han har gjort dei siste fem, seks åra. Like bak kjem Yasin Shemshaki, og på tredjeplass ein nordmann, nemleg meg. Lars på si side kjenner høgda godt og hamnar litt lengre ned på resultatlista. Det er stor skilnad på langrennsløparane i Iran. Dei tre, fire beste har brukbar teknikk og ganske

bra utstyr. Resten er meir variable, med alt frå smørefrie turski, sykkeldrakter og mange rare teknikkar. Og det vert mykje vatn mellom båtane, sistemann er nesten 26 minuttar bak Sattar.

Tv-stjerner

Ein ny dag gryr med strålande sol. Ryktet om to nordmenn på ski har tydelegvis nådd heilt til Teheran, for det har kome eit TV-team som skal sende sprinten direkte på iransk fjernsyn. Ikkje kvardagskost for iranske fjernsynssjåarar, og heller ikkje kvardagskost for Lars og meg å vere stjernene som skal fylgjast. Prologen på sprinten går litt trått for oss

begge men me er likevel i tet. Semifinalen går også greitt, og me har kontroll på ein finaleplass kvar. I finalen står to nordmenn og to iranarar, Håkon og Lars mot Seyed Sattar og Alireza. Sattar er som alltid storfavoritt, men Lars legg ut i ein forrykande fart. Sattar er den einaste som fylgjer litt, og eg heng som eit slips litt bak. Alireza er ute av medaljekampen. Lars får stadig større luke, og eg nærmar meg Sattar. Og i siste nedoverbakken før mål er eg forbi. Det er no dobbelt norsk, og eg ser Lars byrjar å bli sliten der framme, men han held koken heilt inn. Det er dobbelt norsk, det blir jubla vilt, Sattar er slått for fyrste gong. Me vert tekne i mot som heltar, og Sattar er slett ikkje sur. Samanlikningane med Northug og Legkov kjem, og me kjenner oss som stjerner i Iran. – Kvifor tape i Noreg, når du kan vinne i Iran, kjem det frå Lars. Og eg er heilt einig med han - for ei oppleving. Siste dagen i Shemshak er det ti kilometer klassisk på programmet. Me er utlada etter den heftige gårsdagen, og det ber rennet preg av. Sattar tek ein knusande siger framom Yasin Shemshaki, med meg på ein tredjeplass. Lars på si side er heilt gåen. Han skjønnar det sjølv, då han vert passera av ei dame med skjørt, hijab og smurde skøyteski i ein oppoverbakke. Det meste skjer i Iran. Denne dagen er det også ei storslegen premieutdeling. Prominente personar og fjernsynet er på plass. Eg og Lars vert intervjua, med tolk, om kvifor me er her, kva me synest og korleis me fann fram. Premieutdelinga vert innleia med opplesing frå Koranen. Deretter er det premieseremoni. Me får flotte tunge medaljar, utvekslar luver og tek mange bilete. Alle vil ha ein bit av nordmennene.

spunkt, har me blitt vande med her, så at me ventar ein halvtime finn me ikkje unormalt. Etter ein time og framleis ikkje noko bil, undrar me på om me har misforstått. Plutseleg kjem det ein minibuss, han stoppar og me ser kjende fjes frå skirennet. Dei vinkar oss inn og me tenkjer at dette kanskje er transporten vår. Dette er heilt klart ikkje transporten vår. Men det gjer ikkje noko, mininbussen skal til Teheran, og me finn sikkert eit hotell der. Eg vert sittande ved sidan av Hossein Sohrabi, ein av få ombord som kan engelsk. Eg spør om han veit om eit bra hotell, han svarar meg at det er litt dyrt, men at me kan sove hos han om me vil. – Hey Lars, han seier at me kan sove hjå han, skal me det? – Ja, svarar Lars kjapt og kontant. Minibussen tek oss mot Teheran. Me stoppar for å fylle drivstoff. Me stoppar for å handle, og bussjåføren kjøper is til alle på bussen. Og me stoppar for å helse på slektningar til nokon på bussen. Ein annleis busstur enn i Noreg. Med drosje bruka me om lag halvanna time, med bussen tek det fire-fem timar. Me stoppar for å setje av folk der dei bur, og det er lange bilkøar i Teheran. Seint på kvelden kjem me fram der Hossein bur, ein flott leilegheit med fine møblar og flotte maleri. Familien er på ferie, så han er aleine

heime. Dagen etter visar Hossein oss rundt i Teheran, han fiksar drosje og han veit stadene me bør besøke. Me et nydeleg mat, går på store marknader, heilt ulikt alt me har sett før, og me møter mange hyggelege folk.

Ein farleg siste kveld

Siste kvelden vil Hossein vise oss gamle tradisjonsrike iranske rettar, og korleis me røykjer vasspipe. Me går fyrst til ein stad. Lars og eg smiler, men ein kelner tek tak i Hossein og kviskrar han noko. Hossein grip tak i oss, og seier at me må ut, og det litt fort. Me skjønar ikkje kva det er, men merka at stemninga endra seg i det me kom inn. – Var det farleg der, spør eg Hossein. Han seier berre ja. – Var det veldig farleg der, spør eg ein gong til. – Ja, me hadde truleg blitt drepne der inne, seier han. Me hadde nemleg gått inn på restauranten til den iranske mafiaen. Dei var visst ikkje til å spøkje med. Me finn ein tryggare stad, et, røykjer og kosar oss. Turen går mot slutten og me har hatt ei fantastisk oppleving – eit eventyr. Me har møtt mange fantastiske folk, ete mykje god mat og opplevd mykje unikt. Iran er eit land alle burde vitje ein gong i løpet av livet, og eg vil tilbake. Eg skal tilbake, det er nemleg eit fjell som ventar på meg der…

Ein opplevingsrik busstur

Me skal tilbake til Teheran denne dagen, og har blitt lova eigen bil frå skiforbundet til eit utvald hotell. Me stiller oss difor klare og ventar. At folk ikkje kjem til oppsett tid-

NOVEMBER 2017

| SPORT |

UNIGAMES 2017

STUDENTLEKENE I AUSTRALIA

Som student på Høgskulen i Volda var jeg med på håndballaget som reiste til Trondheim vårsemesteret 2017. Det var en fantastisk morsom opplevelse der oppe, men som utvekslingsstudent i Australia var det noe helt annet som møtte meg. Tekst: Eirik Westlie

Foto: Unigames

Med 10.000 studenter fra Australias universiteter samlet i Gold Coast City til en hel uke med sportsaktiviteter og (mye) festing, var dette noe av det sjukeste jeg har opplevd.

NOVEMBER 2017

– en opplevelse for livet Volda Studentidrettslag har siden jeg tok over som leder satt av både tid og penger til å delta på Studentleker og mesterskap. Studentlekene er som et Norgesmesterskap for Studenter å regne. I flere av idrettene som arrangeres får vinneren den prestisjefulle æren å representere Norge i Student-EM sommeren året etter.

Tekst: Christian Christiansen

Innledende runder

På Facebooksiden til «Norske Studenter i Gold Coast» ble medlemmene i slutten av juli oppfordret til å bli med Griffith Vikings sitt håndballag og spille under Unigames, Australias versjon av de norske studentlekene. Men i en mye større skala, med langt flere studenter. Med erfaring fra yngre landslag i Norge (nå 10-11 år og 40 kilo mer siden) tenkte jeg at jeg godt kunne være med på dette, særlig etter at en norsk kamerat her nede også meldte seg på. Så da ble vi med på trening en mandag på Mt. Gravatt campus, hvor vi møtte resten av laget. Med fem nordmenn, tre svensker, to fra Kuwait, samt en danske, en serber og en «aussie», ble vi etter noen treninger til slutt et godt samspilt lag, om enn fremdeles ganske dårlig trent. Det er tross alt en stund siden de fleste ga seg med både håndballen og treningen generelt, så kondisen var ikke all verden. Det skulle dog ikke gjøre noe særlig utslag. Når vi kom på plass på arenaen på Bond University, ble det fort lagt merke til at banen både var ti meter kortere og to meter smalere enn hva vi er vant til i Europa. Dette var både en fordel for laget men også meg personlig (mindre løping!). Med 130 kilo og grei rekkevidde på armene, ble undertegnede en bauta i forsvar. Jeg fikk fort rykte på meg for å være «han nummer seks på Griffith som maltrakterte motstanderne». Siden håndball ikke akkurat er en stor idrett i Australia (vi var totalt elleve lag påmeldt) var det mikslag som gjaldt, og hvert lag måtte til enhver tid ha minst to damer på banen. Dermed kunne det se litt brutalt ut når disse damene forsøkte å løpe gjennom meg, for så å gå deisende i bakken. Ikke bare ble jeg «hatet» av motspillerne, når vi slo et av de andre lagene 51-10 ble hele laget sett stygt på. Det skulle visst være «morsomt» å delta i Unigames, så å pynte på målforskjellen var tydeligvis ikke greit i det hele tatt. Er det bare skandinavere som synes det er morsomt å vinne? Gruppespillet gikk som smurt, og vi stod med 10 seire av 10 mulige før sluttspillet

STUDENTLEKENE I SOGNDAL

skulle begynne.

Sluttspillet

I gruppespillet møttes alle i seriespill, hvorav de fire beste gikk til semifinaler. Førsteplassen møtte fjerdeplassen og andreplassen møtte tredjeplassen. Selv om det i teorien bare var University of Canberra(UC) og Queensland University of Technology(QUT) som var i nærheten av oss håndballmessig, ble begge tatt hånd om med henholdsvis 2515 og 20-14 i gruppespillet. Derfor skulle vi møte Western Sydney University (WSU) i semifinalen, et lag vi hadde slått med 17 mål dagen før. Vi startet med alle jentene vi hadde på laget, samt de av gutta som hadde spilt litt mindre enn førsterekka. Klassisk undervurdering. Til pause lå vi faktisk under med fem mål, et resultat som stod seg til det gjenstod ti minutter av kampen. Etter det ga vi bånn gass, og endte med å vinne de siste ti minuttene 10-2. Samtidig som spillerne til WSU stod igjen tårevåte på banen etter å bare nesten ha slått turneringas store stygge ulv, dro vi rett på hotellet for en heidundranes feiring før det bar ut på byen. Feiringa over å ha plass i finalen ga seg, for de siste av oss, ikke før klokka 6 om morgenen. Frykten kom derfor for alvor da vi møtte opp fyllesjuke og jævlige på den nye arenaen fredag formiddag, og vi innså at vi nå skulle spille på full bane mot et langt bedre trent UC-lag, som hadde slått QUT i den andre semifinalen. I tillegg til at vi nå skulle spille full tid 2x30, fant vi også ut at det bare var vårt lag som hadde vært ute dagen i forveien.

UC hadde lagt seg tidlig for å forberede seg. Sneaky bastards. Men, takket være godt oppmøte fra andre norske og lokale Griffith-studenter på sidelinjen, ble det etter en jevn åpning klart at vi fremdeles var et langt bedre håndballag. 35-24 ble stillingen til slutt, og GU Vikings ble ubeseirede mestre! Vår definitive fordel gjennom hele turneringen, og som fortjener rettmessig skryt, er jentene vi hadde på laget. Selv om vi gutta alle hadde minimum 10 års erfaring fra håndballbanen hver av oss, er det de helt rå damene på laget som gjorde at vi vant. Særlig skryt til venstreback Kine, som dunka inn 9 mål i finalen mot gutter dobbelt så store som hun. Undertegnede er til dags dato den eneste karen hun ikke har kommet forbi. Morsomt er det også at vårt lags prestasjoner har gitt oss en plass ikke bare på det Australske Håndballforbundets hjemmesider. Også IHF (Det Internasjonale Håndballforbundet) har viet oss spalteplass på sine hjemmesider. For de fotballinteresserte som leser dette, er IHF det samme som FIFA. Rimelig kult.

Studentlekene i Sogndal samlet over 600 studenter fra Trømsø i nord til Grimstad i sør. Studentlekene er alltid en høytid for idrettsglade studenter rundt om i landet hvor trivselsfaktoren er like høy som idrettsprestasjonene. Volda Studentidrettslag (VSI), stilte med 20 utøvere under lekene. Herav var det 9stk på Herrelaget i Volleyball, 7stk på Damelaget i Volleyball, 2motbakkeløpere og 1 sjakkspiller. Idrettene som ble arrangert under Studentlekene i Sogndal var: fotball, bordtennis, sjakk, motbakkeløp, boblefotball, volleyball, badminton og squash.

Forbedring og nesten medalje

Selv om VSI ikke har idrettstilbud i noen av disse idrettene, våre medlemmer fra oss mer enn velkommen til å delta på de mesterskap og Studentleker i de idrettene de selv skulle ønske. Denne muligheten har kommet godt med. Det er ikke første gang VSI tar medaljer under Studentlekene, og det blir helt sikkert ikke den siste heller! Herrelaget i Volleyball tok en andreplass i sin gruppe i gruppespillet og avanserte dermed videre til kvartfinale mot vinnerne i pulje C, som var Grimstad Studentidrettslag. Etter en tøff kamp avanserte VSI til semifinale mot forhåndsfavorittene fra Tromsø, noe som resulterte i et ikke så overraskende tap, men vi ga de kamp til døren. I bronsefinalen stod et Bergenslag oss i vente, noe vi på forhånd visste kom til å bli en jevn kamp. Vi kunne vinne dersom vi spilte på vårt beste. Dessverre endte det med tap og vi havnet på en fjerdeplass. Dette er en god forbedring fra fjorårets niendeplass, men det er alltid litt surt å være så nært en pallplassering. Humøret steg derimot til topp når vi på avsluttningsfesten fant ut at vår libero, Øystein Eldholm, ble kåret til turneringens besto libero og fikk dermed plass på herrenes all-star-lage. For de som ikke vet hva en libero er så er det en spiller som er spessialist i forsvar/mottak. Damelaget vårt i volleyball ble også nr 2 i sin gruppe, noe som gjorde at NTNUI sitt

lag stod for tur i deres kvartfinale. NTNUI har lag både i Eliteserien og i førstedivisjon så jentene visste at det var en tøff kamp de skulle inn i. De kjempet likevel til siste slutt og vant nesten siste sett, noe som var et stort sjokk for alle til stede. Deretter stod det plasseringskamper for tur. Etter litt uheldig planlegging fra arrangøren måtte jentene spille sin første plasseringskamp rett etter kvartfinalen. En sliten jentegjeng gikk på et surt tap for BTSI fra Bergen og ble videre sendt rett på neste plasseringskamp mot BI. Flere spillere var helt tomme for energi og slet med å motivere seg for enda en kamp på rappen. Sluttresultatet for jentene ble dermed en 8.plass, to plasser bedre enn fjoråret. Vår sjakkspiller, Mohammad Ahmadi, var vårt ”wildcard” under Studentlekene. Lite visste jeg om hvem han var og om hvor god han var i sjakk. Da jeg snakket med ham etter turneringen viste det seg at han hadde spilt seg til en Sølvmedalje i lynsjakk noe han påsto han ikke hadde mye erfaring med.

Fra sølv til gull

Motbakkeløperne må nok være de sprøeste av oss. Å delta i en øvelse som er 2.6 kilometer lang og har nesten 600 høydemeter vil nok flere si er galskap. Men Anders Skar og Nicolai Kjerschow kastet seg ut i den tøffe konkurransen. Det gikk i intervaller på to minutter mellom deltakerne, og her var Kjerschow andre mann til start. Han fullføre med stil på 27 minutter 57 sekunder og ryktene sier at dette ble en flott 4.plass i den tøffe konkurransen. Men siden det kun kom en offisiell resultatliste etter topp 3, er det ingen som egentlig vet det sikkert. Anders Skar var selv «wildcard» under Studentlekene i Bergen. Det resulterte i bronse den gang. Så presset for å prestere lå på skuldrene hans. Ved målgang, møtte Kjerschow en heseblesende Skar som fullførte på tiden 20 minutter og 53 sekunder, noe de begge mente måtte holde til en medalje, og medalje ble det. Sølv var beskjeden og jubelen kunne slippes løs. Senere på kvelden fikk Anders en telefon fra lederne av konkurransen og kunne medele at han var blitt oppgradert til GULL ettersom at den tidligere vinneren ikke var registrert i noe Studentidrettslag og dermed ble diskvalifisert fra konkurransen. Til slutt en liten oppfordring fra meg til alle studenter i Volda; Bli med på morroa, Studentlekene er en opplevelse for livet som du aldri vil glemme!

Ellen Karin Moen

#kommentar

Den «enkle» sundagsturen

Så. Etter to og eit halvt år i Volda, og med fjellet som skein i mot meg kvar gong eg såg ut vindauga – var det min tur til å «endeleg» bestiga Rotsethornet. På veg opp denne 649 meter høge, Hufsaliknande stein-kollosen fekk eg verkeleg kjenna kor jævlig dårleg form eg er i. Første slaget i trynet kom når eg etter hundre meter BORTOVER høyrtest ut som om eg hadde røyka 20 røyk om dagen dei siste 53 åra. Og som om ikkje det var nok trefte eg på ein barneskuleklasse som leikande lett hoppa og sprang framføre meg klare for tur. Eg hadde så lyst til å snu. Etter halvannan time med banning, grining og lettare panikk i det eg innsåg at «jammen meg har ikkje ho mor pådrege seg høgdeskrekk med åra», nådde eg Aksla. 445 meter over havet. Rett før eg kom opp på Aksla var eg sikker på at no må eg då verkeleg snart vera oppe. Eg hadde jo gått i ein og ein halv time. I følge TripAdvisor, som kan brenna i helvete, skulle turen ta 1,5 til 3 timar tur-retur. Mine matteeigenskapar sa då at etter 1,5 time måtte eg no vera oppe snart. I det lysningen kom, og eg trudde at «no endeleg skal eg vera ferdig med dette smertehelvete» så sto ho der framføre meg. Toppen av Rotsethornet. Ho spotta meg der eg sto og grein og vart forbanna fordi eg ikkje turte å snu og gå ned same vegen eg kom frå. Og som om ikkje spottinga framføre meg var nok, kom fjellgeita av ein kompis av meg hoppande frå stein til stein. Han hadde gitt meg ein times forsprang. 30 minutt hadde han brukt på den same strekninga eg hadde brukt 90 minutt på. Eg vurderte på dette punktet oppriktig å ringa redningshelikopteret, for å henta meg ned frå dette helvete dykk kallar eit turfjell. Endeleg oppe kunne eg konkludera med at joda, fin var ho utsikta. Men verdt det, nei det kan eg ikkje innrømma. På veg ned igjen innsåg eg at det å gå på fjellturar det må vera litt som det å føde eit born; det er jævlig når det pågår, men i det det er over gløymer du all smerte og er gira på å gjera det igjen.

NOVEMBER 2017

| PÅ TAMPEN |

| SEXSPALTEN |

Korrestudentbrev:

BRUXELLES, MA BELLE For en måned siden tok jeg med meg trillekofferten til hjerte av Europa, Brussel. Byen er på størrelse med Nordland og er et av Europas minste og tettest befolkede land. Her skal jeg bo til desember som utvekslingselev fra journalistikkutdanningen ved Høgskulen i Volda. Den korte tiden har allerede gitt mange inntrykk og erfaringer. Noen lærdommer jeg tar med meg videre er at den formelle tonen finner sted i langt flere settinger enn hjemme i Norge. Skolen jeg går på her er fransktalende. For eksempel når man adresserer noen på fransk, er det forskjell på ung kvinne, voksen kvinne, og gift kvinne. Jeg kan overhode ikke fransk fra før av, så jeg har derfor ikke rukket å tråkke i noen store språkfeller enda. Derimot kom læreren vår med en klar beskjed om at hun forventer at vi starter alle mail med ”Dear miss proffesor…”. Etter at jeg har startet et titalls mail med ”Hey!”. – Sorry miss proffesor. Jeg har også bemerket meg at det å være sent ute er det dummeste du kan finne på. For en over middels stressa, alltid for sent ute- nordmann blir det fort et problem når alt skjer i sneglefart. Hvis du må løpe ned rulletrappa for å rekke toget, er det bare å glemme da trappa er full av seige belgiere som ikke har skjønt at den venstre siden er for folk som må fort forbi.

Hvor er festen?

Jeg har bemerket meg at vannet smaker dritt, at søppel skal ligge på fortauet, at det går an å lære seg å like øl her, at det kjente landemerket ”manneken pis” faktisk er sinnsykt liten, og at belgiske vafler er farlig billig. Imidlertid er det største sjokket drikkekulturen som på ingen måte er norsk. Jeg visste at nordmenn er ganske alene om å drikke for å bli sørpe og for å tørre å være seg selv, men jeg var ikke forbredt på at vors- og festekulturen generelt var så fraværende. Hvor er hjemmefestene, vorsene og Rokken-stemning? Volda-lengselen kom krypende da vi skulle ”ut” med klassen, men tok en øl på puben og dro hjem. Og hvor var fadderuka?? En annen ting som er fascinerende med Brussel er at det er en svært internasjonal by. Ikke så rart med tanke på alle de sentrale institusjonene som hovedkvarteret til EU og NATO. En smeltedigel med forskjellige kulturer, bare at det ikke er rørt god nok. Fem hundre meter fra nabolaget jeg bor i må du sjekke google maps for å se hvilket land du er i. Afrikanske butikker, musikk og restauranter. Plutselig skilte jeg meg veldig ut. I andre nabolag kan du føle på hvordan det er å bo i Marokko eller Tyrkia. Det er veldig uvant å se skillene så tydelig.

Kort vei til andre land

Det beste med å bo i Brussel er at du kan hoppe på et tog i hvilken som helst retning, og ende opp i et nytt land og utforske dette landet. Jeg kjenner i alle fall at det klør i fingrene når jeg finner flybilletter til seksti kroner tur retur til Hamburg og andre steder jeg gjerne vil besøke. Hittil har jeg vært i Paris og har planlagt reiser til Amsterdam, Skopje og Sofia. Så hvis du er glad i å reise, vil jeg anbefale Brussel som et godt utgangspunkt. Ellers er folk her veldig vennlige og hjelpsomme. Prisene er litt snillere enn i Norge og hvis du er glad i øl, sjokolade og pommes frittes er Brussel stedet for deg. Jeg ser frem til å bli bedre kjent med deg Belgia! (Fun facts og Belgia): 1. I Belgia er det obligatorisk å stemme, og hvis du ikke gjør det blir du bøtlagt. 2. Besetting av opp til tre gram hasj er lovlig 3. Belgia har den høyeste alderen med obligatorisk skolegang(18 år) 4. Verdens største sjokoladesalgspunkt er på flyplassen i Brussel 5. Det blir produsert over åtte hundre slag øl i Belgia

Tekst: Ingrid Kristine Sylte Foto: Sunniva Tønsberg Gaski

KJENN (PÅ) DEG SELV

Klitoris, bryst, nakke og underarmer. En kvinnes erogene soner, hvor ulik berøring føles godt. Alt fra et lett stryk til vibrering og harde tak. Alt avhengig av hvilken sone som berøres og hva vedkommende foretrekker. Leketøy i sexen Lær deg å kjenne disse sonene både hos deg selv, og hos din partner. Det kan dra sexen til et nivå dere ikke engang visste fantes. Bruk en fjær til å stryke eller en isbit til å smelte over kroppen. Er du mer av den tykkhudede typen finnes det mange varianter av pisker en kan leke seg med.

Ikke vær redd for å ta inn leketøy i sexen. Det betyr ikke at partneren din ikke klarer å tilfredsstille deg nok. Det betyr bare at en endring i type berøring kan være spennende. Den vibrerende følelsen av vibratoren, den stingene følelsen av flytende stearin mot hud

eller spenningen rundt det å ikke kunne se noe og ikke vite hvor partneren din kommer til å ta på deg neste gang.

Bruk tid på masturbering Kjenn deg selv og kommuniser det du liker og vil ha. Du vil nyte sexen på en annen måte og enklere få det du vil ha. Om du får denne informasjonen av et one-night-stand så hør på det. Bruk det og håp på at ordet sprer seg om at du vet hva du driver med i senga. Finn ut hva du liker, hvor du liker det og hvor intenst du liker det. Bruk litt ekstra tid når du masturberer og finn ut hvilke andre steder du liker å bli befølt. Dette kan føles rart i starten, men finner du en av sonene og treffer spikeren på hodet, så kommer du til å nyte det nye funnet i lang tid fremover. Og kanskje blir du villig til å prøve ut andre lyster du ikke engang visste at du hadde.

Eksperimenter og finn ut hva som tenner deg mest, så vil du også få en bedre opplevelse under selve sexen. Alle kvinner er forskjellige. Bruk sansene, fingertuppene og føl deg fram. Det vil høres når man har funnet det man leter etter.

Kjenn deg selv og kommuniser det du liker og vil ha.

Tekst: Veronica Turnage

NOVEMBER 2017