Page 1

ST I K KO R D E T NR. 3 2018

UTGIS AV NORSK SKUESPILLERFORBUND

s18

s37

s30


STIKKORDET NR. 3 – 2018 Ansvarlig utgiver: Knut Alfsen Redaktør: Mari Thune Husvik Layout: Lid & Wiken Korrektur: Marianne Roland Trykk: Thure Trykk Opplag: 1700 Stikkordet kommer ut tre ganger i året. Forsidefoto: Øverst: Terje Strømdahl i Tyngde. Foto: Jonas Falck Evensen Nede til venstre: the Krumple i Avignon. Foto: Agathe Patonnier Nede til høyre: Ingvild Lien i Hvordan bli superhappy på femti minutter. Foto: Kristin Aafløy Opdan Norsk Skuespillerforbunds administrasjon: Generalsekretær: Anders Bredmose Marianne Roland, Gudrun Skuggedal, Brynhild Mostad Ystgaard, Anna Dyrlie Johnsen og Mari Thune Husvik Adresse: Welhavens gate 1, 0166 Oslo Telefon: 21 02 71 90 Resepsjonstid: Mandag til fredag 09.00 – 15.00 E-post: nsf@skuespillerforbund.no www.skuespillerforbund.no twitter.com/skuespillerforb facebook.com/NorskSkuespillerforbund Instagram: skuespillerforbundet Stikkordet på nett: issuu.com/norskskuespillerforbund

NSFs STYRE: Knut Alfsen (styreleder) Tlf: 98 47 85 94 knut@skuespillerforbund.no

Paul-Ottar Haga Tlf: 90 19 60 45 epohaga@gmail.com

Anne E. Kokkinn (nestleder) Tlf: 97 59 41 41 anne@skuespillerforbund.no

Helga Guren Tlf: 99 59 19 05 helgaguren@gmail.com

Kristoffer S. Aalberg Tlf: 90 95 14 45 aalbergacting@gmail.com

Ingvild H. Bygdnes Tlf: 41 68 87 22 ingvbygd@gmail.com

Camilla Belsvik Tlf: 90 63 96 95 camilla.belsvik@gmail.com

2

Skuespillerliv: Pinar Ciftci

Om å stå i stormen

Reisebrev: the Krumple

s24

s26

s37

INNHOLD: Forbundslederen

3

Aktuelt

4

Norsk Skuespillerforbund 120 år

8

Det stod i Stikkordet

11

Nye beregningsregler for folketrygdens korttidsytelser

12

Når frykten tar overhånd

14

Å skape en forestilling av egne livserfaringer

18

– Arbeidskontrakter handler om folks livsgrunnlag

22

Skuespillerliv: Geir Børresen og Pinar Ciftci

24

Om å stå i stormen

26

Midlertidig ute av drift

30

– Du må erfare at du er i orden

34

Reisebrev: the Krumple

37

Kretsløpet

42

Vi minnes

43

Bokomtale: Serendipitetens rum

46

Historisk hjørne

47

Klipperommet

49


FORBUNDSLEDEREN

TRYGGHET GIR GROBUNN FOR GOD KUNST AV KNUT ALFSEN I OKTOBER fylte Norsk Skuespiller­ forbund 120 år. Helt siden starten har vi arbeidet for å ivareta skuespillernes interesser – som arbeidstakere, som kunstnere og som mennesker. Disse tre tingene henger tett sammen. Hvis vi ikke har akseptable forhold som arbeidstakere og kunstnere, vil vi ikke kunne ha det bra som mennesker heller. Hvis vi ikke har mulighet til å leve et fullverdig liv som mennesker og ta vare på våre nærmeste, vil vi også bli dårligere kunstnere. Derfor er den kampen vi har stått i de siste 120 årene dypere sett vært en kamp for scenekunsten og filmkunsten. Trygge kunstnere lager den beste kunsten! DET ER OGSÅ i dette perspektivet vi må se det arbeidet vi gjør sammen for å bekjempe seksuell trakassering. Det er uprofesjonelt å påføre andre mennesker uønsket og ubehagelig seksuell oppmerk­ somhet på jobben. Dessuten er det ulovlig å trakassere andre. Rapporten fra Fafo om seksuell trakassering viser at de som utsettes for seksuell trakassering i større grad mistrives på arbeidsplassen. Det kan føre til at man ikke klarer å yte sitt beste kunstnerisk. Som et ledd i bekjempelsen av seksuell trakassering, har vi samarbeidet med andre arbeids­ taker­organisasjoner og arbeidsgiver­ organisasjoner og andre sentrale aktører i bransjen om å utarbeide yrkesetiske retningslinjer formulert som 11 punkter. Disse finner du på side fem i bladet. De er ganske selvsagte og kan sammenfattes

som vanlig folkeskikk, men de er laget spesielt med tanke på vår bransje, og de litt spesielle forholdene vi jobber under. Jeg håper plakaten med retningslinjene blir hengt opp på alle arbeidsplassene våre, og at de blir lest, diskutert og fulgt. TEMA FOR DETTE NUMMERET av Stikkordet er skuespilleres psykiske helse. Vi vet at seksuelle overgrep, trakassering og mobbing ofte resulterer i psykiske problemer. Skuespillere møter også andre livsutfordringer som kan gå på helsa løs: Et sterkt prestasjonspress – det er ofte ikke rom for å ha en dårlig dag på jobben. Mange skuffelser i hverdagen når vi ikke får den rollen vi har drømt om, eller det tilskuddet fra Kulturrådet som vi var avhengig av. Når vi får dårlig kritikk i full offentlighet. Hvilke strategier kan vi utvikle for å reise oss igjen og igjen etter slike slag? Stadig større usikkerhet om hvilke inntektsmuligheter fremtiden vil bringe i et arbeidsmarked hvor det blir kortere og kortere tilsettings­perioder. Stadig dårlig samvittighet for ikke å strekke til overfor ektefelle og barn, fordi arbeidsdagen er uforutsigbar og arbeidstiden i stor utstrekning ligger på tider hvor andre har fri.

Foto: Gisle Bjørneby

VI HAR OPPNÅDD MYE i løpet av 120 år. Dessuten elsker vi jobben vår og vårt publikum, men vi trenger trygge rammer for å utøve kunsten vår. Det skal vi fortsette å jobbe for i 120 år til. Minst!

3


AKTUELT

UNGE, MIDLERTIDIG ANSATTE MEST UTSATT FOR SEKSUELL TRAKASSERING

AV MARI THUNE HUSVIK

En ny rapport om seksuell trakassering i film- og scenekunstbransjene er klar. Den viser at 32 prosent har vært utsatt for seksuell trakassering i sin karriere. Unge, midlertidig ansatte skuespillere og musikere er mest utsatt.

Undersøkelsen er gjennomført av Mona Bråten og Jørgen Svalund ved forskningsinstituttet Fafo på oppdrag fra en rekke bransjeorganisasjoner innen film-, TV-, scene-, musikk- og spillfeltet i Norge. De har undersøkt følgende hovedspørsmål knyttet til omfang av og erfaringer med seksuell trakassering: • Hvilke erfaringer har aktører innen film-, TV-, scene-, musikk- og spillfeltet med seksuell trakassering i jobbsammenheng? • Hvilke konsekvenser har det for den enkelte å bli utsatt for seksuell trakassering i jobbsammenheng? • Hvordan følges tilfeller av seksuell trakassering opp?

Grunnlaget for rapporten er en nettbasert spørreundersøkelse, sendt ut til medlemmene i de ulike organisasjonene. Rapporten viser at 32 prosent har vært utsatt for seksuell trakassering i løpet av karrieren, mens 5 prosent har vært

4

utsatt for seksuell trakassering de siste 12 månedene. 6 prosent opplevde dette siste gang for 1–3 år siden. – Undersøkelsen gir et tydelig bilde av hvordan arbeids­ hverdagen er for skuespillere. Det er uholdbart at så mange opplever seksuell trakassering på jobben, sier Knut Alfsen, forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund.

YNGRE SKUESPILLERE MEST UTSATT Alder har noe å si for hvor utsatt skuespillere er for seksuell trakassering. Et av funnene var at jo yngre man er, jo større sannsynlighet er det for å ha vært utsatt for seksuell trakasser­ ing i jobbsammenheng i løpet av de siste tre årene. Flesteparten av de som blir trakassert er kvinner, men menn opplever også seksuell trakassering. Undersøkelsen viser at det er flest menn som trakasserer kvinner, og det er ofte en kollega som trakasserer. Midlertidig ansatte kan være mer utsatt for seksuell trakassering enn de med en fast tiknytning til arbeidsplassen.


I rapporten kan vi lese at sju av ti ikke har meldt ifra om det som har skjedd. De som har svart oppgir at de ikke har meldt ifra til noen fordi de var usikre på om hendelsen var seksuell trakassering, eller om hendelsen var alvorlig nok, og at de ikke ønsket å gå videre med det. Mange er også redd for konsekvensene av å si ifra. – At unge, midlertidig ansatte er mest utsatt er dessverre ikke overraskende. Det kan være vanskelig nok å si ifra om at man har blitt utsatt for seksuell trakassering i utgangspunktet, og det at man i tillegg frykter for sin videre karriere, gjør ikke saken lettere, sier Alfsen.

TILTAK FOR Å BEKJEMPE SEKSUELL TRAKASSERING Rapporten sier også noe om hvilke tiltak de forespurte mener bør settes i gang. Noen etterlyser klare skriftlige rutiner for varsling som må være kjent for alle. Andre mener at alle innmeldte saker må tas på alvor. Det er også viktig at alle kontinuerlig jobber for økt bevissthet og holdningsendring omkring seksuell trakassering. – Vi har nulltoleranse for seksuell trakassering på våre arbeidsplasser. I samarbeid med andre aktører i bransjen har vi utarbeidet et sett yrkesetiske retningslinjer, som gjelder for alle som jobber innen film, tv, spill og scenekunst. Sammen kan vi sikre et trygt arbeidsmiljø for alle, sier Alfsen.

ORGANISASJONENE SOM STÅR BAK UNDERSØKELSEN • Norsk Skuespillerforbund • Norske Dansekunstnere • FTS – Fagforbundet Teater og Scene • Norske Dramatikeres Forbund • Norsk filmforbund • Norske Filmregissører • Norsk Sceneinstruktørforening • Virke Produsentforeningen • Norsk teater- og orkesterforening (NTO) • Creo – Forbundet for kunst og kultur • NTL – Norsk Tjenestemannslag

Hele rapporten kan leses på Fafos nettsider, fafo.no.

GJØR DEG KJENT MED RETNINGSLINJENE En rekke organisasjoner har gått sammen om retningslinjer for å bekjempe seksuell ­trakassering i film-, tv-, spill og scene­­kunst­ bransjene. En av forutsetningene for å bekjempe seksuell trakassering er at vi i fellesskap er enige om hvordan vi skal ha det i vår bransje: Det er nulltoleranse for seksuell trakassering på våre arbeidsplasser. Derfor har en rekke organisasjoner gått

sammen og utviklet retningslinjer som skal være kjent for alle som jobber i film-, tv-, spill- og scenekunstbransjene. Følgende organisasjoner og virksomheter har tilsluttet seg retningslinjene: Danse- og teatersentrum, Dramatikkens Hus, FTS – Fagforbundet Teater og Scene, Kulturtanken, Creo – Forbundet for kunst og kultur, Norsk filmforbund, Norsk filminstitutt, Norsk Sceneinstruktørforening, Norsk Scenekunstbruk, Norsk Skuespillerforbund, Norske Dansekunstnere, Norske Dramatikeres Forbund, Norske Film­ regissører, Norske Scenografer, NTL – Norsk Tjenestemannslag, Skuespiller- og danseralliansen og Virke Produsentforeningen.

5


6


RETNINGSLINJER FOR Å BEKJEMPE SEKSUELL TRAKASSERING I FILM-, TV-, SPILL OG SCENEKUNSTBRANSJENE Det er nulltoleranse for seksuell trakassering på våre arbeidsplasser. Det skal alltid være trygt å varsle. Du som jobber i film-, TV-, spill- og scenekunstbransjene har et selvstendig ansvar for å gjøre deg kjent med disse yrkesetiske retningslinjene.

1

Vær oppmerksom på din status og makt overfor andre. Du skal ikke misbruke din posisjon for å oppnå seksuell oppmerksomhet.

6

Vis særlig hensyn overfor personer som har lite erfaring fra bransjen. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.

2

Uønsket berøring, uttalelser som oppleves støtende, samt spredning av nakenbilder, porno og annet krenkende materiale er lovbrudd og skal ikke forekomme.   

7

Vær bevisst situasjoner hvor det serveres alkohol. Det skal alltid finnes alkoholfrie alternativer som stilles fram uoppfordret. Ikke utsett noen for drikkepress.

3

Det skal alltid være full åpenhet om hvorvidt en situasjon er profesjonell eller privat. I tilfeller hvor grensen er uklar, har du et ansvar for å ta initiativ til en oppklarende samtale, hvor den profesjonelle målsettingen i situasjonen klart defineres.

8

Prosesser og henvendelser som gjelder casting og rekruttering skal gjennomføres like profesjonelt som etablerte arbeidsforhold.

9

Vis respekt for dine kollegers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn. Vær forsiktig ved bruk av begreper som kan virke stigmatiserende.

4

Alle involverte i og rundt en produksjon skal bevisstgjøres eget og felles ansvar for å forebygge seksuell trakassering. I forkant av en arbeidsprosess kan dette gjøres ved en felles diskusjon om grenser og adferd. Dette er særlig viktig i prosjekter som involverer unge, uerfarne medarbeidere. I tillegg kan ansvaret tydeliggjøres ved at det inkluderes i en arbeidskontrakt.

10

11 5

Du skal alltid ha respekt for andres intimitets­ grenser. Dette kan være spesielt viktig på turné eller opptak som innebærer overnatting.

Våg å si fra hvis du opplever seksuell trakassering. Jo tidligere du sier fra, desto bedre er det. Det er alltid den som trakasserer som er ansvarlig. Du som opplever trakassering skal ikke føle skyld, skam eller ansvar for det som har skjedd. Hvis du blir oppmerksom på seksuell trakassering, har du plikt til å reagere. Hvis du mottar et varsel, har du ansvar for å behandle det på en ansvarlig måte. Ignorerer du varselet undergraver du tilliten våre bransjer er avhengige av.

7


AKTUELT

NORSK SKUESPILLERFORBUND 120 ÅR AV MARIANNE ROLAND

Norsk Skuespillerforbund ble stiftet 27. oktober 1898 og kan dermed i år feire et rundt jubileum med sine 120 år. Nesten eksakt på jubileumsdatoen rundet forbundet 1500 medlemmer. PÅ DET ALLER FØRSTE MØTET i Skuespiller­ forbundets historie møtte 13 opp. Under 50-årsjubileet i 1948 var det ca. 200 medlemmer, ved 75-års­jubileet omkring 400, og da forbundet feiret sitt 100-års jubileum bikket medlemstallet 800. Medlemmene var ved starten en temmelig homogen gruppe skuespillere i arbeid ved teatrene. I motsetning til i dag hvor en bred faglig spesialkompetanse er nødvendig for å kunne ivareta og imøtekomme bredden av medlemsmassen, og utfordringene som for eksempel digital teknologisk utvikling gir oss. Skue­ spillerforbundets medlemmer bor geografisk spredt, spenner fra barn til pensjonister, via studenter i Norge og utlandet. De innehar en bred kompetanse som profesjonelle skuespillere og syr sammen sine arbeids­ hverdager gjennom et vell av ulike måter å være skue­ spillere på. Mange skaper egne forestillinger. Mange arbeider bredt innen film, teater, stemme­skuepill, reklame, musikaler, figurteater og som sykehus­klovn for å nevne noen områder – noen med et internas­ jonalt fokus, andre med sterk lokal forankring. SOM EN PÅMINNELSE om hvilken vei vi har gått kan nevnes at ved forbundets oppstart ble det forventet at skuespillere skulle stå foran publikum sju dager i uken, med prøver om formiddagen og

8

i blant med nattprøver etter forestilling. Mange av de eldre var også uten noen pensjonsordning. En noe kuriøs sak ble behandlet i 1912 da det kom forslag fra teaterlederne om at skuespillerne, uten ekstra godtgjørelse, skulle opptre i pantomimer. De var naturlig nok skeptiske; «det var rimelig nok ikke alle som følte seg like skikket til å gjøre furore i denne kunstart.» På en ekstraordinær generalforsamling ble forslaget faktisk vedtatt, men med en smart tilføyelse: «For så vidt jeg erklærer meg villig til det». DET HAR BLÅST STERKE politiske vinder gjennom forbundets lange historie, ledelsen har måttet håndtere splittelse, streik – og krig. Mange viktige milepæler er rundet, som i 1937 da det ble vedtatt at Skuespiller­ forbundet kunne utøve fagforeningsdisiplin, det vil si at alle medlemmene opptrer samlet i særskilte tilfeller. Eller i 1938 da teatersjefene stiftet Norsk Teaterleder­ forening, og NSF fikk en verdig forhandlingspartner. DEN FØRSTE LEDEREN for Norsk Skuespiller­ forbund var Sigvard Gundersen og viseformann/ nestleder den unge Johanne Dybwad. Kun fire forbundsledere har vært kvinner. Den ene av disse, Ragnhild Nygaard (1980–94), har den foreløpig lengste sammenhengende lederperioden i forbundets historie. Dagens forbundsleder Knut Alfsen er den 34. i rekken. Forbundet har alltid arbeidet for å skape trygghet for skuespillere gjennom hele karrieren. Mange ideologiske, politiske, praktiske og juridiske saker har blitt løftet fram, diskutert og vedtatt gjennom disse 120 årene. Vi har spurt tre eksforbundsledere om hva de særlig vil trekke fram i sine forbundslederperioder.


INTERVJU MED TIDLIGERE FORBUNDSLEDERE

BERNHARD RAMSTAD

AGNETE G. HAALAND

Forbundsleder 1995–2000

Forbundsleder 2000–2011

Hva var det beste ved å være forbundsleder?

Hva var det beste ved å være forbundsleder?

Da jeg ble valgt til forbundsleder i 1994, hadde jeg mer enn 25 års erfaring med skuespillerarbeid innenfor de fleste genre. I tillegg hadde jeg bak meg en periode som teatersjef. Dessuten var jeg styremedlem i NSF 1977–1980, og var derfor aktiv under teaterstreiken i 1979. Det å kunne dra veksel på alle de erfaringer jeg gjennom min yrkeskarriere hadde høstet, opplevde jeg som mine største aktiva.

Det aller beste er den styrken man får i samfunns­debatten fordi man representerer en så sterk og synlig kunstnergruppe. Det gir et unikt utgangs­ punkt for å slåss for bedre vilkår for kunst og kunstnere generelt – og skuespillere spesielt. Det er både enormt inspirerende og lærerikt å skulle sette seg inn i hele feltet. Og så møter man så mange flotte folk.

Er det en hendelse eller episode du husker særlig godt?

Er det en hendelse eller episode du husker særlig godt?

Skal jeg trekke fram en enkelt hendelse, må det være at Skuespillerforeningen av 1978 ble nedlagt i 1997, slik at skuespillere endelig (og nok en gang) ble samlet i ett forbund. Etter et kortvarig samliv på midten av 70-tallet da den daværende Skuespillerunionen ble innlemmet i Norsk Skuespillerforbund, skjedde nok et brudd i 1978, en periode med sterk polarisering og politisk e­ ngasjement, som blant annet resulterte i streiken i 1979.

Jeg var jo så heldig at jeg også ble valgt til president for den internasjonale skuespiller­føderasjonen FIA. Jeg glemmer aldri WIPOs diplomatiske konferanse i Beijing i 2011. Jeg frontet en delegasjon på 32 representanter fra hele verdens teater- og danse­ forbund, og konferansen endte i en traktat som slo fast retten til beskyttelse av opphavsretten for utøvende kunstnere i alle medlemslandene.

Er det en særlig viktig sak i din leder­ periode som du vil trekke fram? Etter flere års ørkenvandring for å få forhandlet fram en ny teateravtale, fikk vi denne på plass høsten 1994, ikke uten en del sverdslag. Men denne avtalen er fortsatt rammeverket for skuespillernes arbeid på teatrene. Situasjonen for skuespillere er ikke alltid så enkel, hva er ditt beste råd til unge skuespillere i dag? Organiser dere – opptre s­ olidarisk – vis respekt – krev respekt!

Nå gjelder det å få avtalen ratifisert av alle medlemslandene slik at den kan implementeres i den nasjonale lovgivningen. I Norge er vi sikret gjennom åndsverkloven, men de fleste land mangler denne type lovverk. Så dette handler om solidaritet med utøvende kunstnere over hele verden for å sikre at de kan leve av det de gjør. Opphavsretten er og blir vår beste kapital. Er det en særlig viktig sak i din leder­ periode som du vil trekke fram? Det var jo ekstremt spennende å være forbundsleder i en intens brytningstid. Digitale plattformer og distribusjon var nytt for oss alle, og det var

9


Bernhard Ramstad Foto: Ravn Heggerud

Agnete G. Haaland Foto: Fredrik Arff

viktig å sikre skuespillerne rettigheter. Vi må alle takke Gørild Mauseth for at hun orket å la oss ta hennes sak helt til Høyesterett og dermed få en dom på hvor sitatrettens grenser går. I tillegg var det jo enormt gøy å jobbe sammen med den knalldyktige generalsekretæren Kirsti Camerer. Vi kjøpte både leilighet i Berlin og 600 kvadratmeter i Welhavens gate i min periode, og hun gjorde en uvurderlig innsats. I tillegg fikk vi Norsk Skuespiller­ senter inn på statsbudsjettet, og vi fikk etablert grunnlaget for Skuespiller- og danseralliansen. Situasjonen for skuespillere er ikke alltid så enkel, hva er ditt beste råd til unge skuespillere i dag? Ikke vent på at telefonen skal ringe. Sett ringen rundt deg selv og skap dine egne prosjekter!

HAUK HEYERDAHL Forbundsleder 2011–2015

Hauk Heyerdahl Foto: Kjell Ruben

Er det en hendelse eller episode du husker særlig godt? De beste minnene er knyttet til medlems­kontakt. Mange morsomme minner! Men også stemningen på kontoret, med et fantastisk team som sørget for unike arbeidsforhold. Jeg hadde også et flott møte med Wenche Foss, jeg kom opp til henne med en flaske portvin og en asalea, dette var julen før hun døde. Hun åpnet en flaske hvitvin, og vi tok et glass sammen og så på gamle bilder fra hennes karriere! Hun sa før jeg gikk at portvinen skulle hun nok greie å drikke opp, men planten ville nok overleve henne. Hun fikk dessverre sørgelig rett. Er det en særlig viktig sak i din leder­ periode som du vil trekke fram? I min periode var det mange konflikter, men det har det kanskje alltid vært! Pensjon, søndags­åpne teatre, boikott av dubbingstudioer, NRKavtaler og brudd på rettigheter. Men jeg vil trekke frem opprettelsen av Skuespiller- og danseralliansen, som den viktigste saken, og der hadde jo Agnete Haaland gjort at fabelaktig forarbeid, som gjorde at vi i min periode endelig kunne opprette ordningen.

Hva var det beste ved å være forbundsleder? Å være forbundsleder i Norsk Skuespillerforbund er verdens beste jobb! Mye fordi det innebærer en veldig variert arbeidsdag! Forhandlinger, lobbyering, styre­arbeid og kontakt med medlemmer. Skuespiller­ forbundet er også synlig og har innflytelse på det kultur­politiske feltet, noe som innebærer at man faktisk kan påvirke og få til endringer. Men det aller beste er medlemmene, jeg følte meg utrolig privilegert som fikk representere så mange flotte og talentfulle mennesker.

10

Situasjonen for skuespillere er ikke alltid så enkel, hva er ditt beste råd til unge skuespillere i dag? Dette er et hardt yrke, hvor det er viktig å vite hvem man er og hva man vil. Man må prøve å få jobbet mye, dra ut i distriktene eller sett i gang egne prosjekter. Det er viktig å holde seg oppdatert og være i konstant utvikling. Puh…det er tøft!!


TILBAKEBLIKK

DET STOD I STIKKORDET

Nr. 3/1974 Intervju med nyvalgt forbundsleder Finn Kvalem. Nr. 3/1986

Nr. 3/1974. Laget av Svein Scharffenberg.

Nr. 3/2001

Nr. 1/1979

11


BEREGNINGSREGLER

NYE BEREGNINGSREGLER FOR FOLKETRYGDENS KORTTIDSYTELSER AV BRYNHILD M. YSTGAARD

Fra 1. januar 2019 endres beregningsreglene for folke­t­rygdens korttidsytelser, det vil si reglene for beregning av hvor mye NAV skal utbetale i sykepenger, foreldrepenger, svangerskapspenger, omsorgs- og opplæringspenger og pleiepenger. Regelendringene gjelder arbeidstakere, frilansere og de som har kombinerte inntekter.

Beregningsreglene har hittil vært litt forskjellige for arbeids­ takere, frilansere og de som har kombinerte inntekter, men fra 1. januar blir reglene like for alle. I den forbindelse er det viktig å huske på at folketrygdlovens definisjon av en frilanser er en som utfører arbeid eller oppdrag utenfor tjeneste og som mottar lønn og altså ikke sender faktura. Frilansere ligner altså etter loven mer på arbeidstakere enn på selvstendig næringsdrivende (som sender faktura), og dette er også grunnen til at frilansere etter de nye beregningsreglene likestilles med arbeidstakere. Reglene for de som kun har inntekter som selvstendig næringsdrivende endres ikke. Grunnlaget for beregning av sykepenger (og dermed også for beregning av blant annet foreldrepenger) for de som kun har inntekter som selvstendig næringsdrivende vil fremdeles være den gjennomsnittlige inntekten basert på de tre siste ferdig lignede årene. Denne regelen, om beregning på grunnlag av den gjennom­snittlige inntekten de siste tre årene, har også vært en alternativ beregningsregel for arbeidstakere,

12

frilansere og de med kombinerte inntekter. Fra og med 1. januar vil utbetalingene av sykepenger og andre kort­tids­­ytelser til arbeidstakere, frilansere og alle med kombinerte inntekter (uavhengig av k ­ ombinasjon) beregnes etter de nye reglene.

HVA ER NYTT? Endringene går ut på to ting. For det første blir beregnings­ reglene like for arbeidstakere og frilansere og de som har kombinerte inntekter. Dette betyr blant annet at frilansere vil få sykepenger fra første sykedag (tidligere fikk de kun dekket inntektstap fra sykedag 17), og at frilansere som også har inntekt som selvstendig næringsdrivende vil få 100 % av inntektstapet dekket ved sykdom, til forskjell fra dagens 75 %. De som kun har inntekter som selvstendig næringsdrivende vil framover fortsatt kun få dekket 75 %. Den andre endringen er at grunnlaget for beregning av hvor mye disse skal ha i sykepenger utvides fra inntekten en har


hatt de siste fire ukene før en blir syk (eller går ut i permisjon) til inntekten en har hatt de siste tre månedene. Mange skuespillere har store variasjoner i arbeidsperioder og inntekter, som derfor også lett fører til varierende sykepengeutbetaling. En utviding av grunnlaget for beregningen fra fire uker til tre måneder er derfor positivt for flere skuespillere, som har varierende inntekter.

MANGE SKU ES PI L L ER E HAR STORE VARIASJONER I A RBEIDSPE R I ODER OG INNTEKTER, SOM DER FOR OGSÅ LETT FØRER TIL VA R IER ENDE SYKE­PENG E­ UTBETALING. EN UTVIDING AV G R U N N L AG E T F O R BEREGNINGEN FRA FI R E UKER TIL TRE MÅNEDER E R DERFOR POS I T I V T FOR FLERE SKU ESPI L L ER E , SOM HAR VARIERENDE INNTEKTER.

Korttidsytelser som sykepenger og foreldrepenger skal dekke det faktiske inntektstapet en har på det tidspunktet en blir syk eller går ut i permisjon. Har en ingen inntekt når en blir syk, har en heller ikke noe inntektstap å kreve dekket. Den som kun har hatt inntekt i en kortere periode av de siste tre kalendermånedene før en blir syk eller går ut i permisjon vil likevel få inntektstapet dekket, men det vil beregnes på grunnlag av inntekten over det kortere tidsrommet. Dersom en har fått en varig lønnsendring i de tre siste månedene, skal tidsrommet etter lønnsendringen legges til grunn, slik at hele utbetalingen beregnes på grunnlag av den nye lønnen. Slik skal grunnlaget for beregning av inntektstapet bli så likt som det faktiske inntektstapet som mulig. Noen ganger vil imidlertid ikke inntekten de siste tre månedene gi et representativt grunnlag for hva arbeidstakeren rent faktisk vil tape av inntekt i fraværsperioden. For å bøte på dette videreføres regelen om at utbetalingen fastsettes ved skjønn i de tilfeller der inntekten de tre siste månedene omregnet til en årsinntekt avviker mer enn 25 % fra den faktiske inntekten de siste 12 kalendermånedene.

SÆRLIG OM FORELDREPENGER Det er bare reglene for beregning av utbetalingene som endres. Reglene for opptjening, det vil si retten til å motta ytelser fra NAV, endres ikke. For å ha rett til å motta foreldrepenger må en dokumentere at en har hatt inntekt i seks av de siste ti månedene. Dette vil fortsatt gjelde for alle, uansett om en er arbeidstaker, frilanser, selvstendig næringsdrivende eller har kombinerte inntekter. Den som ikke har opptjent rett til foreldrepenger kan i stedet motta engangsstønad. Den som har rett på foreldre­penger, kan velge å motta engangsstønad istedenfor foreldrepenger, for eksempel fordi en har hatt svært lav inntekt de siste tolv månedene før permisjonsstart. Engangsstønaden er for tiden på 63 240 kroner per barn. Engangsstønad kan kun mottas av én av foreldrene, som hovedregel mor.

13


PSYKISK HELSE

FRYKTEN TAR OVERHÅND

NÅR

AV MARI THUNE HUSVIK

Det er mange som opplever psykiske utfordringer i løpet av sin skuespiller­karriere. Derfor må vi snakke om det.

14


I et nummer av Stikkordet i 2009 skrev vi en artikkel om prestasjons­angst og «sceneskrekk» hos skuespillere. Det viste seg at det å ha premierenerver, eller være nervøs før en ­fore­stilling eller innspilling er vanlig, men at det var få som snakket høyt om prestasjonsangst og andre psykiske ­utfordringer. Nå, nesten ti år senere, er det kanskje større aksept for å snakke om psykisk helse, nå som det i større grad er en del av det offentlige ordskiftet. Like fullt, skuespillerne vi har snakket med, er alle enige om at det er viktig å snakke om psykisk helse, men at det fremdeles oppleves som vanskelig å gjøre det. Det er ikke rom for å være åpen om at en ikke har det helt bra. Vi har derfor undersøkt hvordan ulike psykiske utfordringer kan virke inn på skuespillerens arbeid, og hvordan man kan få hjelp til å komme seg videre. For det er hjelp å få.

– Prestasjonsangst er frykten for å ikke prestere. For å ikke møte forventningene, enten det er egne eller andres ­forventninger. Ofte er det en sammensausing av egne ­forventinger og f­ antasiene om hva andre forventer. For noen er prestasjonsangsten knyttet til gitte situasjoner. For andre er det en mer permanent tilstand. En følelse som er til stede nesten hele tiden. Man bruker mye tid på å bekymre seg for fremtidige prestasjoner og gruble, altså tenke negativt, over tidligere prestasjoner.

ØNSKET Å FREMSTÅ PROFESJONELL OG SOLID

SÅRBAR SOM NYUTDANNET

En skuespiller Stikkordet har snakket med, forteller om da hun under innspillingen av en tv-serie plutselig fikk problemer med å huske replikkene sine.

Merete Nordahl, en annen skuespiller Stikkordet har snakket med, forteller om hvor sårbare nyutdannede skuespillere kan være. Hun fikk en drømmestart på sin skuespillerkarriere: Kort tid etter hun var ferdig med utdannelsen fikk hun tilbud om å spille hovedrollen som Julie i Romeo og Julie.

– Jeg var midt i innspillingen av en stor tv-serie uten mulighet til å slippe unna. Hjertet galopperte i brystet, og uansett hvor godt jeg kunne replikkene ga de ingen mening. Fordi jeg ønsket å fremstå profesjonell og solid ville jeg ikke at noen skulle oppdage det, og led stille. Jeg følte meg fanget i et helvete og så ingen vei ut. Hun hadde en bærende rolle i serien, og hun tror at en annen scene i innspillingsperioden kan ha utløst det hun i ettertid har forstått var prestasjonsangst.

– Prestasjonsangst skader ofte selvtilliten, og gjør for mange at redselen for å mislykkes blir sterkere enn lysten til å lykkes. Konsekvensen kan bli at man slutter å ta nye utfordringer, at man resignerer i forhold til de mål man opprinnelig hadde satt seg, slik at karrieren stopper opp, sier hun.

– Det var helt utrolig stort. Den dagen jeg fikk vite at jeg fikk rollen var en av de lykkeligste dagene i mitt liv til da. Og forventningspresset var kjempestort, sier Merete Nordahl. Det skulle imidlertid ikke bli den fantastiske skuespillerdebuten hun hadde drømt om. Samarbeidsklimaet i ensemblet var ikke det beste, Nordahl ble usikker på sin egen prestasjon og tilbake­ meldingene fra de som satt med det kunstneriske ansvaret var enten fraværende eller opplevdes som lite konstruktive.

– En av mine kolleger hadde en fullstendig «meltdown» på sett. Vi spilte inn tekstkrevende scener, og han gikk helt i stå og det ble veldig ubehagelig og ydmykende. Da kamera skulle snus mot meg, begynte jeg å tenke «hva om det hadde skjedd med meg», sier hun.

– Når man er helt uerfaren, så vet man ikke når man ikke gjør jobben sin, hvis ingen sier ifra. All feedback trenger ikke være positiv, men det man trenger er en bekreftelse på det man faktisk får til.

Prestasjonsangst kan manifestere seg på ulikt vis. Anja Berge Gjellestad, psykologspesialist i Moment, forklarer nærmere hva prestasjonsangst er.

– Jeg ble veldig lei meg, men jeg ble også forbannet. Når man er femti år og har masse erfaring, så vet man hva man skal se etter, men når man er tjuefem og aldri har hatt en hovedrolle, så

15


har man ikke den erfaringen. Man går ut av teaterskolen, men man slutter ikke å lære da. Det er da du skal fortsette å lære. Forestillingen skulle ut på en lang turné med mange spille­datoer. Usikkerheten og frykten gjorde turneen til en vond opplevelse for Nordahl, men det å stå på scenen ga henne også en form for mestringsfølelse. – Underveis i turneen ble forestillingene et lyspunkt. Selv om det var helt grusomt å være ute på scenen, så elsket jeg det samtidig, og jeg elsket stykket.

– Forskning viser at litt aktivering er bra for å prestere, men at når denne aktiveringen kommer over et visst punkt fører det til at man presterer dårligere. Når man er plaget av prestasjonsangst, utvikler man bevisste og ubevisste mestrings­ strategier for å håndtere prestasjonsangsten. Et eksempel kan være å øve ekstra mye for å sikre seg at man leverer bra nok. Resultatet kan bli at man bruker mer energi enn en får ladet opp, noe som igjen fører til økt stress. En «ond sirkel» er i gang. De mestringsstrategiene som personen tar i bruk bidrar ofte mer til å øke aktiveringen enn de er til noen praktisk nytte, og resultatet kan bli at angsten tar over­hånd og faktisk påvirker prestasjonen.

FRYKTEN LAMMER Noen ganger kan det å jobbe under press være positivt. Det kan skjerpe sansene, du yter bedre og er mer effektiv. Det er derimot det negative stresset og de negative følelsene man skal være på vakt mot. Å prestere under frykt er ingen god følelse. – Det som skjedde da, og som jeg har opplevd senere, er at hvis jeg skal prestere under frykt, så låser jeg meg. Jeg var på et kurs i Chubbuck-teknikk for to år siden, og underveis i en sesjon begynte kursholderen å rope til meg fordi jeg ikke gjorde som hun ba meg om. Det hjalp ikke, og til slutt stod hun bare og ropte enda mer til meg, og det hjalp heller ikke. Da låser jeg meg, jeg klarer ikke slippe meg løs. De tingene jeg har gjort best, er når jeg har hatt det bra og vært avslappet, sier Merete Nordahl. – Sånn jeg jobbet den gangen – som jeg trodde var smart – var at jeg gikk ut og inn av vanskelige ting som jeg hadde opplevd før, og stod og følte veldig mye på det før forestilling. Det gjorde jo at jeg ble mye mer sliten. Som ung vet du ikke at det kanskje ikke er så smart å jobbe sånn. Når man blir eldre, ser man bedre hva som er lurt å gjøre og hva som ikke er lurt å gjøre. Nå kommer jeg lett i kontakt med følelsene uten at det ødelegger meg, og jeg har andre teknikker og strategier for å nå dem på. Jeg har erfart at jo bedre jeg har det, jo lettere tilgang har jeg til følelsene. Anja Berge Gjellestad forklarer at overdreven fokus på prestasjon kan være ødeleggende.

16

HVORDAN KOMME OVER ANGSTEN OG USIKKERHETEN? Å gjenkjenne mekanismene som settes i gang og trene på det en frykter, er viktig, mener psykologspesialist Anja Berge Gjellestad. – Å normalisere egne stressreaksjoner når en skal prestere og huske at noe stressaktivering fører til bedre prestasjon. Det å være så synlig, å skulle prestere foran et publikum, er en ekstrem­situasjon for mennesker. Som flokkdyr er det forbundet med risiko å stikke seg fram, derfor vil mange instinktivt reagere med høy beredskap og frykt for å bli «veiet for lett», at vi ikke duger og ikke hører hjemme i flokken, eller i skuespillerfaget. Å skjønne at stresshåndtering er noe veldig mange må gjennom – og at det er ubehagelig, men helt normalt å måtte trene på å takle. Det er et viktig skritt å ta. – Og så er det å øve. Eksponere seg for scenen og kjenne at innlevelse i rollen tar over for angsten. Igjen og igjen. Tenke at spenninger og uro kan gi nerve til rolletolkningen, at det kan gi et veldig nærvær – en energi. På den måten kan en bli «venn med angsten» og transformere den til uttrykkskunst. Dette er veldig kort fortalt. Og for noen er veien kort, for andre mer kronglete og en må øve mer – og med god støtte. Det er individuelt hva som er virkningsfullt mot prestasjons­angst, men det er viktig å få tankene bort fra det negative mønsteret. – Mange har glede av å jobbe med tekst, rolletolkning, stemme og pust og trener seg opp på å bruke oppmerksomhetssansen på innlevelse, forberedelse, hvile, stemme, pust som gir


JEG HAR ERFART AT JO BEDRE JEG HAR DET, JO LETTERE TILGANG HAR JEG TIL FØLELSENE.

tanker og følelser andre spor å oppsøke enn å drive med grubling og bekymring, sier Anja Berge Gjellestad. Skuespilleren som fikk prestasjonsangst under innspillingen av en tv-serie kom seg gjennom det ved å oppsøke profesjonell hjelp, og ved å øve på de vanskelige situasjonene. – Jeg søkte hjelp hos en psykolog, og jeg begynte å snakke om det til mine nærmeste. Psykologen ga meg en rasjonell forklaringsmodell hvor hun snakket om manglede kontakt mellom reptilhjernen og fornuften, og at den banen må trenes opp til å kommunisere med hverandre igjen. Hun introduserte begrepet «eksponeringsterapi». Heldigvis var jeg midt i jobb og hadde god mulighet til å jobbe meg igjennom det. Etter hvert roet hjertet seg, og jeg gjenvant kontrollen over meg selv.

TRYGGHET OG ÅPENHET KAN HJELPE Det de to skuespillerne forteller er noe mange kan kjenne seg igjen i. Det å føle seg usikker på egen kunstnerisk prestasjon og frykten for å ikke klare å prestere kan påvirke skue­spillernes psykiske helse. For Merete Nordahl var en rolle i et ensemble som fungerte godt sammen det som skulle til for at hun orket å fortsette som skuespiller. – Jeg fikk jobb i et nytt stykke rett etterpå. Jeg startet prøve­ perioden der dagen etter at vi hadde hatt siste forestilling på turneen, og jeg kom inn i et ensemble som var veldig hyggelig. Jeg hadde bare seks replikker, og jeg kunne bare være der og jobbe uten å ha et press på meg. Hvis jeg ikke hadde hatt noe jobb å gå til, hadde jeg sikkert bare tenkt at jeg var ubrukelig,

så deprimert og usikker som jeg følte meg da. Jeg vet ikke om jeg gjorde noen god jobb der heller, men jeg slapp å tenke på det, for jeg hadde folk rundt meg som viste at de satte pris på meg. Når man har det vanskelig, kan det dessuten hjelpe å snakke med noen om det. Skuespilleren som fikk prestasjonsangst oppfordrer sine kolleger til å betro seg til noen. – Snakk med noen du stoler på om det, og oppsøk profesjonell hjelp. Eksponer deg for situasjoner der du får angst og sett lave krav til prestasjon. Vær fornøyd med at du gjennomfører oppgavene som skremmer deg. Stol på at det er noe du kan jobbe deg igjennom, og vit at dette er det mange som opplever. Du er ikke alene, sier hun. Psykologspesialist Anja Berge Gjellestad mener det er viktig at arbeidsgivere åpner for et arbeidsmiljø der vi kan snakke om psykiske utfordringer. – Det viktigste arbeidsgivere kan gjøre er å legge til rette for at prestasjonsangst er noe det kan snakkes om, da det ofte er knyttet en sterk skam til det å ha prestasjonsangst og skammen forsterker angsten. Dette gjøres best ved at arbeids­giver normaliserer det å ha prestasjonsangst. I tillegg er det viktig hvordan medarbeidere med denne type utfordring blir møtt, ved å vise at en setter pris på kolleger som har en følsomhet i den retningen. Forstå at angst også kan leses som og transformeres til en ressurs, sier hun.

17


LIVSERFARING

Terje Strømdahl i Tyngde. Foto: Jonas Falck Evensen, Nationaltheatret.

18


Å SKAPE EN FORESTILLING AV EGNE LIVSERFARINGER AV MARIANNE ROLAND Skuespillere kjenner ofte på et press. Frilanslivet kan tære på. Det finnes ettertraktede roller, og mange som ønsker å få dem. Skuespillere får avslag på søknader hvor de har nedlagt hjerte­blod for å beskrive prosjektene sine. Iblant er disse prosjektene også nært knyttet til egne livshendelser, det kan da kjennes ekstra tungt å få avslag. Men livets tyngste utfordringer kan også gi stoff til bruk på scenen. Mange har erfaringer og opplevelser helt utenom det vanlige, og noen bruker egne tøffe livserfaringer i forestillinger. De viser offentlig fram sårbarhet og engstelse. Noen bruker familien sin inn i forestillingene, og flere enn dem selv opplever da å få historiene sine offentliggjort. Hvilke valg ligger bak dette, og hvilke tanker gjør man seg når man går i gang med et slikt prosjekt?

19


Stikkordet har snakket med Terje Strømdahl som nylig har hatt premiere på en svært personlig forestilling. Flere andre har også nylig hatt premiere på forestillinger hvor de tar opp personlige tema. Blant disse er Bjarte Tjøstheim med forestillingen Det går betre no på Det Norske Teatret hvor han kommer med følgende bekjennelse som første replikk: «Eg heiter Bjarte og eg har angst.»

ÅPENHET I KUNSTNERISKE SAMMENHENGER Vi er visst i en tid for personlige bekjennelser. Det gis ut bøker, det blogges, det podcastes og det spilles forestillinger om utroskap, selvmord, vold, alkoholproblemer, alvorlige sinnslidelser, vonde barndomsopplevelser, utenforskap, tunge sykdomsforløp, eller at noen i familien er rammet av sykdom. Åpenhet er stort sett av det gode. Og åpenhet i kunstneriske sammenhenger kan være med på å åpne opp for viktig innsikt og viktige samtaler. Terje Strømdahl har levd liv bak seg, og særegne livs­erfaringer som han bringer opp på scenen. Han opplevde at mannen hans, Vidar, ble alvorlig syk og døde av sykdommen. I perioden etter denne dyptgripende livshendelsen snakket han mye med vennen Demian Vitanza. De møttes gjennom samtaler omkring tap, det å miste for alltid, og forsøk på å finne en ny retning på livet. Vitanza så etter hvert at dette var noe han kunne skrive om. Resultatet ble den dramatiske teksten Tyngde, som hadde premiere i Fjaler og som ble vist under Ibsenfestivalen på Nationaltheatret i høst. Vi spurte Terje Strømdahl om hvilke tanker han gjorde seg for å kunne bruke sitt eget og ektemannens liv inn i en produksjon, og om hvordan han og forfatteren samarbeidet omkring å lage denne teksten: «Vidar etterlot seg 10 tykke dagbøker fra han var 12–13 år gammel. Jeg har ikke lest dem ennå. Demian fikk dem med seg da han startet skriveprosessen. Det å bruke disse dagbøkene kan jo likne noe ufint og umoralsk, dagbøker som er så private.» Han lar dette henge og snakker om den videre prosessen, og om det han mener ble det geniale grepet for å få formidlet historien: «Demian hadde funnet formen på teksten, det skulle ikke være meg som fortalte om oss, det var Vidar som gjennom meg fortalte om seg selv og sitt møte med meg.

Og sitt møte med smerten, han hadde polio. Og om kampen han hadde, om han skulle fortsette dette livet, eller avslutte det.» Strømdahl forteller videre om da han fikk teksten: «Så kom manuset og det er nok det vondeste jeg har lest, plutselig dukker Vidar opp igjen og forteller om seg selv, gjennom dagbøkene.» Han må gå noen runder med seg selv, med Vitanza og andre før han skjønner at dette kan han stå for: «Så kom jeg til at det å miste har alle opplevd, eller kommer til å stå overfor, dette med tapet av en man elsker gjelder jo alle, og da bestemte jeg meg for å gjøre det.» Stikkordet spør om hvordan det er å spille en såpass personlig forestilling, han forteller to ting om det: «Det underlige er at jeg opplevde meg selv som et medium når jeg spilte denne forestillingen, så hver eneste forestilling var for meg det jeg har lett etter lenge, for jeg har prøvd å «finne» Vidar. På graven hans er jeg innimellom, men der får jeg ingen kontakt med han, i huset i Portugal.. Men den største nærheten jeg har fått med ham etter at han døde er å lese og spille den teksten, så der har jeg møtt ham igjen.» Det andre han sier handler om nerver man har som skuespiller før man går inn på scenen: «Det forundret meg at det ikke var noen nerver når jeg gikk inn på scenen, fordi jeg tenkte at nå skal jeg gå inn og møte Vidar, og det møtet vil jeg veldig gjerne ha.» Strømdahl og Vitanza hadde noen diskusjoner om hva som skulle være med i teksten. Det er blant annet en sekvens hvor han ikke blir framstilt i et særlig godt lys og hvor han sier til Vitanza at dette ikke er sant, men hvor Vitanza viser til at episoden er skildret slik i dagbøkene. Episoden ble til slutt med i forestillingen, og Strømdahl forklarer. «Det var Vidars opplevelse av denne hendelsen. Det er en befrielse i det også, så vi bød på det og. Jeg er ikke enig i at dette skjedde på denne måten, men jeg forstår at Vidar hadde de tankene.» Vi spør om det ville ha vært vanskelig for ham å spille Tyngde kveld etter kveld, eller om den er såpass nær at det er uaktuelt, og han svarer: «Den dype sorgen har jeg unnagjort, så det


koster meg ingenting på den måten å spille forestillingen. Jeg skulle gjerne gjort mange flere enn de fire det så langt har blitt.»

KOMIKERE MED VEMOD OG GAPSKRATT Else Kåss Furuseth har etter suksessen med Kondolerer gått videre inn i alvorlig materie i sin neste forestilling Gratulerer som spilles på Nationaltheatret nå, hvor hun undersøker om det er mulig å være: «God nok akkurat som du er, selv om du er ganske ræva». I Kondolerer, som beskrives som en komedie om selvmord, forteller hun om livet etter å ha mistet mor og bror i selvmord. Nylig har hun også gitt ut bok med referat fra sine timer hos psykolog hvor hun med ærlighet inviterer publikum langt inn i egen problematikk. I en kronikk om selvmord uttaler hun: «Det siste året har jeg møtt pårørende, etterlatte og fagfolk, og de har til felles at de sier at vi må tåle å høre mer om de vanskelige tingene i livet.» Hun sier videre: «Det er vanskelig å polstre mot livssmerte. Vi kan ikke fysisk hindre alle fra å ta livet av seg. Kanskje vi bare kan hindre selvmord ved å skape en kultur som gjør det lettere å bære livssmerten.» Også en tredje komiker har nylig hatt premiere hvor egenopplevde hendelser danner rammefortellingen. Rune Andersen forteller om sin vanskelige barndom med en voldelig og alkoholisert far i forestillingen Lykkeliten som for tiden også vises på Nationaltheatret. Han er opptatt av at historien hans skal gi håp, og at det aldri er barnets skyld. Man kan undres hvordan det er for en familie å få sin historie fortalt fra hovedscenen på Nationaltheatret. Rune Andersen forteller til VG i forkant av premieren at han og søstrene hans var enige om at historien burde fortelles, og at moren ønsket også det, men først etter at hun var gått bort. Hun døde for kort tid siden og tiden var derfor inne for å fortelle historien: «Vi er en familie som står sammen i dette, og hensikten med å fortelle historien er håpet om at dette kan være til hjelp for barn som står i dette nå, mennesker som har opplevd liknende, varslere som vet at slikt foregår.» Ord som vemod, gapskratt, modig, rå og sår humor, rystende, nært og sårt, kjærlighetsfullt og sorgmuntert

brukes i ­anmeldelser og omtaler av disse tre forestillingene som komikerne står bak. Som rutinerte komikere, også med tv- og radiobakgrunn fra humorgenren, har de alle timing og forståelse for virkemidler som gjør at en humoristisk replikk eller observasjon er forløsende. I disse personlige forestillingene er scenografien enkel, og det er aktøren som snakker om det egenopplevde som er i fokus. Disse forestillingene selger godt, og appellen ligger nok mye i at en kjent og folkekjær person forteller om vanskeligheter i livet som de har slåss med og kommet til dels styrket ut av, og hvor alvoret pares med varme, humor og et skjevt blikk.

DET MÅ RESONNERE I FOLKS LIV Terje Strømdahl har, via forfatteren Demian Vitanza, valgt en annen måte å formidle sin historie på, og som på ­­scenekunst.no beskrives som en etablert institusjonsteatersk­uespiller som i Tyngde gir seg i kast med et personlig materiale: «Terje Strøm­ dahls dypt personlige inngang til materialet, i kombinasjon med det overordnete kunstneriske prosjektet, gjør dette til en sjelden forestilling.» Forestillingen har i tillegg til skuespilleren også flere formidlere på scenen, en jente på 10 år, og to musikere. Scenografien består av en skog av forvridde lyktestolper og underlaget har et tykt dekke av noe lett og fjæraktig. Vi spør Terje Strømdahl til slutt om det er en god idé å bringe egne fortellinger opp på scenen. Han kan ikke si noe generelt om det, men avrunder vår samtale med å si at: «Å stå på scenen og fortelle om nederlagene i livet, hadde jeg motstand mot inntil jeg skjønte at dette er en fortelling folk kan kjenne seg igjen i, det må resonnere i folks liv. Gjennom forestillingen får jeg observert eget levd liv på en annen måte. Det er veldig spesielt.» Vi kan kanskje konkludere med at åpenhet fungerer så lenge folk føler at det fortsatt er skambelagt og ikke greit å snakke om de vonde opplevelsene som vi alle må gjennom i løpet av livene våre. Den gode åpenheten gjør at man føler seg mindre alene. Skuespillere er i sitt arbeid formidlere av sterke hendelser. Men skuespillere kunne med fordel i det daglige være langt mer åpne seg imellom omkring egne liv, mestring, følelse av press og om de spesielle hverdags­ vanskelighetene de står i, men det er kanskje neste steg?

21


TARIFFAVTALER

– ARBEIDSKONTRAKTER HANDLER OM FOLKS LIVSGRUNNLAG AV BRYNHILD M. YSTGAARD OG ANDERS BREDMOSE

Dette uttalte arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie i sitt innlegg under Fafos seminar den 6. november 2018. På seminaret ble funnene fra Fafos kartlegging av utviklingen i bruken av ulike tilknytningsformer i norsk arbeidsliv presentert.

TILKNYTNINGSFORMER I NORSK ARBEIDSLIV Man kan vanskelig være annet enn enig med ministeren i at arbeidskontrakter, og betaling som de gir grunnlag for, danner det økonomiske fundamentet for enhver norsk husstand. Fafos kartlegging av hele det norske arbeidsmarkedet ble satt i gang av regjeringen for å undersøke utviklingen i bruken av de ulike tilknytningsformene i arbeidslivet. Rapporten konkluderer med at om lag 8 % av alle arbeidstakere i Norge er midlertidig ansatt. Gjennomsnittet for EU ligger over 14 %. Dette passer godt med at det, ifølge ­ministeren, er bred politisk enighet om at fast ansettelse er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. De fleste midlertidige ansettelser i Norge er, ifølge rapporten, enten et (viktig) steg på veien mot en fast ansettelse, eller så har de som er midlertid ansatte

22

den tidsbegrensede jobben ved siden av noe annet. De er for eksempel studenter, eller de mottar trygdeytelser.

DEN ATYPISKE ARBEIDSTAKER Det er få av konklusjonene i rapporten som kan overføres til hverdagen til medlemmene av Norsk Skuespiller­ forbund. Blant medlemmene som er ansatt på teatrene er ca. 50 % midlertidig ansatt. Regner man disse ansettelsene om til årsverk blir det «bare» 47 %, og trekker man ut de som er midlertidig ansatt på åremål blir omfanget av midlertidige ansettelser 43 % av de ansatte, eller 40 % av årsverkene. Uansett er tallene ganske høye, og utenfor teatrene er nærmest 100 % av Norsk Skuespillerforbund sine medlemmer midlertidig ansatt på en eller annen måte. I motsetning til ellers i norsk arbeidsliv kan nok ikke våre medlemmer betrakte

deres midlertidige ansettelse som et steg mot fast ansettelse, og det er nok få av våre medlemmer som har en annen «hovedaktivitet» ved siden av deres jobb som skuespiller. Andelen av midlertidige ansettelser blant norske skuespillere er altså både markant høyere enn for det norske arbeidsliv for øvrig, og begrunnelsen for bruken av midlertidige ansettelser er en helt annen enn for det alminnelige norske arbeidsliv. Uten å gå nærmere inn på hvorfor det er slik, kan vi konstatere at slik er det, og derfor er den norske skuespiller det man på mange måter kan betrakte som en «atypisk arbeider» i det norske arbeidsliv. At skuespillerne er «atypiske» arbeidere gjør likevel ikke arbeidskontrakten mindre viktig. Også for midlertidig ansatte skuespillere handler det om deres livsgrunnlag, og dette stiller høye krav til forutsigbarhet omkring vilkårene for ansettelsen.


TARIFFAVTALER OG SKUESPILLERE UNDER PRESS «Uforutsigbarheten», som arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie snakket om på seminaret 6. november, er ikke bare noe som våre medlemmer «opplever», den er dessverre helt reell. Som midlertidig ansatte kan skuespillere i perioder risikere å være uten inntekt, eller oppleve at inntekten de har er utilstrekkelig. Midlertidig ansatte har ofte begrenset mulighet til å påvirke sin egen arbeidsplass, stillingsbeskrivelse og arbeidstid fordi de er ansatt så kort, og de kan oppleve vansker med å opptjene tilstrekkelig med rettigheter i folketrygden – noe som ofte ikke viser seg før den dagen de har behov for en ytelse. I en slik uforutsigbar virkelighet må forutsigbarheten komme fra de mange tariffavtalene som Norsk Skuespillerforbund har inngått. Tariffavtalene Norsk Skuespillerforbund har forhandlet frem med skuespillernes ulike arbeidsgivere og deres foreninger setter rammene for arbeidsgivernes mulighet for å ansette og for å bruke sine ansatte. Den forutsigbarheten som tariffavtalene skal gi er imidlertid truet av arbeidsgivernes kreative tolkninger av tariffavtalenes bestemmelser. Stadig opplever Norsk Skuespiller­ forbund at tariffavtaler vi har hatt og praktisert i flere år, tilsynelatende plutselig tolkes på helt nye måter. Noen ganger forsøker arbeidsgivere

AT SKUESPILLERE ER «ATYPISKE» ARBEIDERE GJØR LIKEVEL IKKE ARBEIDSKONTRAKTEN MINDRE VIKTIG.

å tolke tariffavtalene på måter de også har forsøkt seg på før. Andre ganger opplever vi at de kommer med, for oss, helt nye tolkninger. Vi opplever sjelden (det vil si aldri) at slike fortolkninger er til fordel for skuespillerne. På tross av at formålet med våre tariff­avtaler er å gi forutsigbarhet i ansettelsesforholdet, så opplever vi altså ofte nesten det motsatte. Det gjøres små endringer her og der, og slik mister tariffavtalene sakte, men sikkert sin verdi. Vilkår som er i strid med en tariffavtale er ugyldige, så disse alternative tolkningene gir i høy grad også mindre forutsigbarhet for arbeidsgiverne.

EN FRYKTELIG SKVIS Dette setter skuespilleren i en fryktelig skvis. Skuespilleren kan ikke lenger

forvente å være beskyttet av bransjenes ulike tariffavtaler, men må også selv vite hvilke typer arbeid som er omfattet av tariffavtalene, hva tariffavtalene sikrer og hva tariffavtalene ikke sikrer, som skuespilleren selv må forhandle om. Skuespilleren må stå på sine rettigheter og nekte å gå med på tariffstridige vilkår, og samtidig kjenne på ubehaget ved å være «vanskelig». Tariffavtalene er i høy grad under press, og det er viktigere nå enn noen gang at den enkelte skuespiller, og særlig de tillitsvalgte, kjenner sine rettigheter og tariffavtalene godt, og er obs, når de presenteres for nye eller alternative tolkninger. Da kan det være godt å vite at våre arkiver viser at mange velinformerte skuespillere og tillitsvalgte har stått på sine rettigheter opp igjennom, og reagert når disse har blitt utfordret.

23


INTERVJU

SKUESPILLERLIV I denne spalten møter vi en erfaren og en nyutdannet skuespiller for å høre om deres erfaringer som skuespillere og livet generelt.

PINAR CIFTCI Beskriv deg selv med tre ord:

Og det verste?

Utholdende, perfeksjonist og sta.

Å være på et filmsett uten noe mat.

Hvor lenge har du jobbet som skuespiller?

Hva er din fremste egenskap som skuespiller?

To år.

Evnen til å leve i nuet og ta imot impulser fra motspiller, publikum og omgivelsene mine, være spontan og leken!

Hva gjør deg lykkelig?

Hva er din største svakhet som skuespiller?

Jobbe hele dagen med skuespill og skriving for så å sove tett inntil datteren min og våkne opp til det store smilet hennes.

Hvilken rolle har du likt best? Rollen som heroisk mor og lege. Hva er din drømmerolle? 

Foto: Dominik Geiger

Jeg liker ikke rutiner. Det er så mange! Jeg har alltid drømt om å spille Jeanne d’Arc. En sterk feministisk hovedrolle. Hvilken rolle er den ­vanskeligste du har gjort? Den har ikke kommet ennå. Jeg venter på den!  Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne? Stå på scenen i Santiago de Chile, spille Ambassadøren med avgangs­ klassen min på Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag, forestillingen om den norske ambassadøren Frode Nilsen som reddet flere tusen chilenere under statskuppet, med stående applaus på slutten. Det var magisk. 

24

Hva brenner du for? Jeg brenner for å omgi meg med dem/det jeg elsker – datteren min, skuespill og skriving. Hvilken skuespiller ser du opp til? Marie Blokhus. Jeg leste med henne da jeg søkte på teaterhøgskoler, og hun er en fantastisk skuespiller og person med et stort og godt hjerte. Hva gjør deg redd? Mennesker som ikke forstår/ misforstår meg. 

Hvilken scenekunst-/filmopplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer? Herbert Fritsch på Burgtheater i Wien med Der Die Mann. Helt fantastiske skuespillere! Alt var så lekent, morsomt, presist og fargerikt! Akkurat min type humor og teaterstil. Jeg elsker Fritsch, og drømmer om å jobbe med ham en gang i framtida! Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller? Det siste året har jeg fått enorm respekt for legekunsten, medisin, etter at jeg fikk min datter fire måneder for tidlig. Legene reddet livet hennes. Hvis jeg ikke var skue­spiller, ville jeg derfor jobbet som lege.


GEIR BØRRESEN Beskriv deg selv med tre ord:

Og det verste?

Positiv, glad, spøkefugl.

Det må glemmes....

Hvor lenge har du jobbet som skuespiller?

Hva er din fremste egenskap som skuespiller?

Etter fireårig Statens Teaterskole: Nationaltheatret 1968.

Litt «galskapsgjøgling».

Foto: Privat

Hva gjør deg lykkelig?

Hvilken rolle har du likt best?

Hva er din største svakhet som skuespiller?

Robert A. Tryti i Boeing Boeing på Victoriateatret.

Jeg lærer for sakte utenat, men det kommer «om inkje så brått».

Hva er din drømmerolle?

Hva brenner du for?

Tybalt i Romeo & Julie.

Malekunst.

Hvilken rolle er den vanskeligste du har gjort?

Hvilken skuespiller ser du opp til?

Hedda Gabler på Dramaten, regi ved Ingmar Bergman i 1967, og filmen 8 1/2 av Fellini.

Toralv Maurstad, men også Espen Skjønberg (og mange andre).

Hva hadde du jobbet med hvis du ikke var skuespiller?

Hva gjør deg redd?

Lege, eller rett og slett: Sirkus­ klovn, eller «fri kunstner».

Skogen og fjellet.

Nick i Hvem er redd for Virginia Woolf? Hva er ditt beste skuespillerrelaterte minne?

Hvilken scenekunst-/film­ opplevelse har gjort sterkest inntrykk på deg som tilskuer?

Voldsmennesker.

Edgar i Kong Lear, i regi av Jan Bull ved Nationaltheatret.

25


INTERVJU

OM Å STÅ I STORMEN AV ANDERS BREDMOSE

Den 10. september var jeg på kontoret til Norsk filmforbund for å møte for­bundets advokat, men jeg husker ikke lenger hva møtet handlet om. Det jeg husker, er aktiviteten og stemningen som var

26

på kontoret. Aldri har jeg sett så mange folk og kjent en så energisk stemning der som denne dagen. Streiken innenfor tv-drama som Norsk filmforbund hadde innledet den 1. september var i full gang.


Norsk Skuespillerforbund hadde gått ut og gitt sin formelle støtte til streiken, men bortsett fra det hadde vi ikke beskjeftiget oss mye med den i en ellers travel hverdag.

FORHANDLINGENE

Norsk filmforbunds medlemmer er atypisk ansatte, slik som langt de fleste av våre medlemmer er. De er stort sett alle tilsatt på midlertidig grunnlag; hverdagen og det økonomiske livsgrunnlaget har altså samme grad av (u)forutsigbarhet for dem som for våre medlemmer.

Forløpet opp mot bruddet i forhandlingene hadde vært noe utenom det vanlige. De var først kommet i gang med forhandlingene om ny tariffavtale for tv-drama den 28. juni, altså rett før fellesferien. Så da forhandlingene sluttet uten at partene var kommet til enighet, meddelte Riksmekleren partene at de først ville komme tilbake til partene en måned senere, i starten av august. Da ble de enige om at riksmeklingen skulle gjennomføres den 30. og 31. august.

Derfor tenkte jeg – da streiken var overstått – at det ville være interessant for oss å snakke med forbunds­leder Sverre Pedersen om deres over­veielser og bekymringer i forhold til gjen­ nomføringen av streiken – og ikke nødvendigvis hvorfor de streiket.

– Forhandlingsdelegasjonen fra Norsk filmforbund kom til meklingen med en intensjon om å finne en løsning, men vi hadde også besluttet hvor «smertegrensen» gikk. Vi var altså klar over hva som ville bringe oss i streik, sier Sverre Pedersen.

Den 24. september kom partene frem til et forhandlingsresultat, og streiken var slutt. Den 16. oktober troppet jeg opp på kontoret til Norsk filmforbund – de mange menneskene og den energiske stemningen var borte, men Sverre Pedersen var heldigvis fortsatt der.

– Selve riksmeklingen foregår på den måten at partene i et felles rom legger fram deres respektive posisjoner. Heretter går hver delegasjon til hvert sitt rom. Mekleren går så mellom de to rommene for å finne en løsning, og innkaller etter hvert til felles mekling.

Etter felles mekling går partene tilbake til rommene sine, og prosessen gjentar seg, forteller Pedersen. Etter mekling i drøye 41 timer, klokken 13.15 den 31. august, var partene fremdeles så langt fra hverandre at bruddet var en realitet. Begge parter sendte ut pressemeldinger innen en time var gått, og en trøtt Sverre Pedersen tok et par telefoniske intervju på toget hjem. Så ble telefonen skrudd av og søvnen kunne innfinne seg.

MØTER, INFORMASJON OG RUTINER Den 1. september var streiken altså en realitet. Dette kom overraskende på de streikerammede medlemmene til Norsk Filmforbund, som ble usikre og stresset. – Den tyngste tiden er alltid starten. Folk er bekymret for å være i streik, forklarer Pedersen. Filmforbundet hadde fordelt de administrative oppgaver internt i forbundet i tilfelle streik, men de

27


hadde ikke noen plan for hvordan man skulle gjennomføre den.

28

MANGLENDE LØSNING – ØKONOMIEN OG YRKESMESSIGE KONSEKVENSER

Filmforbundet etablerte raskt et «streikestyre» som hadde to funksjoner: Å legge strategien for veien videre gjennom daglige møter, og holde sine kolleger som var berørt av streiken oppdaterte med informasjon om status og strategi.

Sverre Pedersen opplyser at han selv hadde forventet at streiken ville være over i løpet av 8–10 dager. Men det gikk altså omkring tre ganger så lang tid før partene fant en løsning.

Beslutningen om å omdanne forbunds­ kontoret til «streike­kontor» var en kjempestor fordel og sannsynligvis det som gjorde at man relativt raskt fikk bukt med uroen og usikkerheten blant de streikerammede.

– Som midlertidig ansatt og kanskje også familieforsørger med huslån og slike ting, så er det klart at økonomien betyr mye. Selv med det skattefrie streikebidraget vi kunne utbetale er det klart at en etter hvert vil begynne å tenke på hvor lenge en kan klare å betjene sine lån og skaffe mat på bordet, forteller Pedersen.

Det ble avholdt informasjonsmøte hver dag klokken 10.00 på kontoret med de streikende. Etter møtet gikk de streikende ut i fire grupper. Én gruppe tilrettela alt det praktiske for dem som var på huset, én gruppe gikk ut i byen og delte ut løpe­ sedler, én gruppe stod for planlegging og gjennomføring av større arrangementer og til sist var det informasjons­gruppen som skrev tekst og lagde filmsnutter for publisering på Internett.

Pedersen fortsetter: – Det var ingen som uttrykte bekymring for eventuelle personlige, yrkesmessige konsekvenser, men bekymringer for økonomien kom fra en god del av de streikende i løpet av de 24 dagene streiken varte. Dynamikken i gruppen mellom de streikende, og også den støtten de opplevde utenifra, gjorde at de likevel fant viljen og motet til å bli stående sammen.

– Jo mer disse gruppene kom inn i de daglige streikerutinene og informasjonen om hele prosessen ble tydeligere, så vokste også motivasjonen for streiken, sier Pedersen.

Med støtten utefra mener Pedersen dels støtteerklæringer fra andre fagforbund og gode medieoppslag, men kanskje enda viktigere var støtten fra ikke-streike­ rammede kolleger i forbindelse med de

to store arrangementene som ble avholdt på Oslo S og Det Andre Teatret, og fra kolleger fra andre deler av bransjen – blant andre, og ikke minst, skuespillerne.

HVIS VI SKULLE GJØRE DET HELE EN GANG TIL... – For det første, starter Pedersen, er det viktig for meg å understreke at man skal bruke streikevåpenet med stor omtanke – det er en høy terskel for oss når vi diskuterer å ta dette i bruk. – Det er forbundet med stor slitasje for medlemmene å stå i streik, og i tillegg kan det ha svært alvorlige konsekvenser for enkeltselskaper og dermed også for bransjen. Jeg sov veldig lite i streikeperioden. – Kommer vi i en slik alvorlig situasjon igjen, hvor streik kan bli eneste alternativ, så må vi sørge for bedre informasjon i forkant av mekling. Det er viktig at alle helt fra starten av har en solid forståelse for hvorfor det kan bli brudd i forhan­ dlingene og at streik er k ­ onse­kvensen av dette, avslutter Pedersen.


ÂŤVi lager ikke drama for ingentingÂť var Norsk filmforbunds slagord under streiken. Foto: Even Stormyhr

29


INTERVJU

MIDLERTIDIG UTE AV DRIFT AV MARI THUNE HUSVIK FOTO: KRISTIN AAFLØY OPDAN

Ingvild Lien var i startfasen av å utvikle monolog­forestillingen Hvordan bli superhappy på femti minutter og engasjert som skuespiller og scenekampkoreograf ved Haugesund Teater da en tragedie rammet henne og familien. Ingvild Lien hadde fått Statens kunstnerstipend. Hun skulle utforske monologsjangeren og humor­ sjangeren, og fant ut at selvhjelpslitteraturen var noe hun kunne ta tak i som tema for forestillingen. – Jeg synes selvhjelpslitteraturen er utrolig gøyal. Jeg har lest veldig mange selvhjelpsbøker, i den evige søken etter å få ordnings på livet. Som skuespiller blir man utsatt for mange avslag, og det gjør noe med en. Man blir lei seg på et eller annet tidspunkt, selv om man også utvikler en slags teflonhjerne for å håndtere det. Ideen var å sentrere hele greia med selvhjelpslitteraturen, litt sånn som Raske menn gjør med verdenshistorien på fem minutter. Det var egentlig det som var utgangspunktet for hele prosjektet, begynner Ingvild. – Men så opplevde jeg at eksmannen min tok livet av seg, som var faren til to av barna mine. Da ble det umulig å

fortsette med prosjektet på den måten, både fordi det ble altfor tøysete, men også fordi jeg så veldig tydelige paralleller mellom vår søken etter lykke og det at vi skaper en illusjon om våre perfekte liv. Særlig på sosiale medier, og særlig vi skue­spillere som er eksperter på å late som vi har så mye å gjøre hele tiden og at vi får til alt, og det får andre til å føle seg på utsiden og føle seg mislykket. Selvmordet til eksmannen min snudde opp-ned på alt. Både praktisk og mentalt. Derfor ble løsningen å gå inn i prosjektet med det, jeg visste at det på et eller annet plan også måtte handle om det som hadde skjedd. – Du var midt i prosessen med å utvikle forestillingen da det skjedde? – Egentlig var jeg i mammapermisjon, og da var minstemann fem måneder. Uken etter at dette skjedde, skulle jeg til Haugesund Teater og spille i Peter Pan og i tillegg ha kamp­koreografi på stykket. Så plutselig stod jeg der, med denne enorme tragedien, og to barn som hadde mistet faren sin på en veldig brutal måte, og en fem måneder gammel baby. Det var helt absurd. Jeg ble sykemeldt, som heller ikke er helt lett når man er frilanser, men jeg hadde ikke noe valg på noen som helst slags måte. Både rent praktisk med mine barn, men også hvordan dette traff med så enorm kraft, som bare slår deg helt ut. Planen var at jeg skulle være på Haugesund Teater fram til ut februar. Det ble det ikke noe av.

31


DU VET NÅR DU BREKKER ARMEN, SÅ ER DET SÅ FYSISK, OG ALLE VET AT DU IKKE KAN SKRIVE MED EN BRUKKET ARM, MEN NÅR HODET DITT IKKE FUNKER, DA FÅR MAN LYST TIL Å BE LEGEN SKRIVE UT EN LAPP SOM DU KAN KLISTRE I PANNA MED BESKJED OM AT DU MIDLERTIDIG ER UTE AV DRIFT. DET ER SÅNN DET FØLES.

NÅR VERDEN RASER SAMMEN Ingvild Lien forteller at hun forsøkte å holde seg flytende, helt til det en dag sa stopp. – Da høsten kom og han minste begynte i barnehagen, og de to andre begynte på ungdomskolen, datt hele verden ned i hodet på meg. Fullstendig. Og da skulle jeg skrive dette manuset, men det kom ingenting ut av hodet mitt, det var bare grøt. Det var grusomt, jeg følte meg hjerneskadet. Du vet når du brekker armen, så er det så fysisk, og alle vet at du ikke kan skrive med en brukket arm, men når hodet ditt ikke funker, da får man lyst til å be legen skrive ut en lapp som du kan klistre i panna med beskjed om at du midlertidig er ute av drift. Det er sånn det føles, forteller Ingvild. Flere hendelser i familien førte til at hun igjen skjøv alt foran seg. – Midt oppi dette, så mistet samboeren min lappen på vei til premieren på Kaptein Sabeltann om sommeren, i seks måneder, så jeg var den som måtte kjøre overalt. Mens vi pusset opp. Så brakk han ankelen, og sønnen min fikk begge kneskålene ut av ledd – det er nok sånn at en ulykke kommer sjelden alene. Jeg klarte bare å levere i barnehagen, kjøre på skolen, kjøre samboeren til fysioterapeuten, og da ble det igjen sånn at man skyver alt opp. Da regissøren min kom til Oslo fra Bergen til prøvestart, hadde jeg ikke skrevet et eneste ord. Heldigvis for meg, så er Vibeke Flesland Havre en fantastisk person som bare sa: «Ja ja, da får vi sette oss ned å skrive, da.» Første delen av prøvetiden var en blanding av samtaler og skriving. I januar hadde vi tjuefem sider, som var altfor langt, som vi måtte kutte ned til ca. tretten sider. Vi hadde premiere på Haugesund Teater 10. februar.

32


REDD FOR Å SI IFRA

Å VÆRE RAUS MED SEG SELV OG ANDRE

Skuespillere avlyser sjelden på grunn av sykdom. Det er ikke uvanlig å gå på jobb med høy feber, fordi situasjonen krever at du er til stede. Men hva når det er psykiske utfordringer som ligger til grunn?

Det at Lien selv ble rammet av en tragedie, er ikke det essensielle i forestillingen. Men hun mener det er viktig at vi også snakker om de tunge tingene vi opplever, og at det skjer med flere enn man tror. Gjenkjennelsesfaktoren er en viktig del av forestillingen.

– Veldig mange er redde for å si ifra om at de ikke har det bra. Fordi det er forventet at man skal være positiv og lett å jobbe med. Jeg vet at jeg leverte fra meg noen skikkelig dårlige auditions da jeg hadde det ganske dårlig, og da skulle jeg ønske at jeg kunne sagt ifra. Eller at jeg hadde den plakaten i panna, da. Det er ikke det at man skal unnskylde at man har levert fra seg mindre godt arbeid, men det er noe med det å få en forståelse for hvor man er i livet, og at det ikke nødvendigvis skal være sånn resten av livet. Som skuespiller jobber man med rolle­karakterers følelser, men hvordan beskytte sine egne følelser når man jobber med vanskelig materiale? – Vi skuespillere er oppdratt til at vi skal blottlegge hele vårt indre liv, men ikke bli skadet av det eller påvirket av det etterpå, for da er du ikke profesjonell, da klarer du ikke skille mellom fiksjon og virkelighet. Men det er jo ikke helt sånn det fungerer. Hvis du skal klare å gjøre det på en god måte, så trenger du et støtte­ apparat. De aller fleste som jobber i traumebelastende yrker, som politi og brannvesen, de har debrief. Det ville vært veldig naturlig for teatrene å gi skuespillerne sine en debrief. Jeg vet ikke om teatrene har egne psykologer, men hvis jeg hadde vært psykolog, så hadde jeg synes at det var et spennende felt å utforske. Hva gjør det med et menneske når man går ut og inn av forskjellige roller?

– Jeg er ikke interessert i at folk skal se forestillingen og synes synd på meg. Jeg er interessert i å få fram et budskap om at det er veldig mange små, enkle ting vi kan gjøre for å skape et mer inkluderende samfunn. Når normalitets begrepet blir snevrere og snevrere, så er det flere og flere som faller utenfor. I dag (10. oktober, journ. anm.) er det Verdensdagen for psykisk helse, og tema er raushet, å være raus med seg selv og andre. Det trenger vi, sier hun. – I forestillingen har jeg en sekvens der jeg banker opp meg selv, og det er det veldig mange som takker meg for at jeg gjør, for da har jeg skapt et fysisk bilde av hva det er du gjør hver gang du hører den syke indre stemmen og lar den få plass. Mange sier at når det skjer så har de hentet opp igjen det bildet av at jeg står og denger løs på meg selv, og at det ikke er greit. Og så er det mange som er glade for at det er såpass mye humor, at det ikke er dystert. Det er mange som kjenner seg igjen i alt det jeg går gjennom, ikke fordi de har opplevd at en nær relasjon har tatt livet av seg, men fordi vi alle strever med å få ting til å gå opp i hverdagen, og vi har alle opplevd sorg på en eller annen måte. Det er mye gjenkjennelig i forestillingen, og selv om ikke alle vil innrømme det, så har de lest en selvhjelpsbok. Eller to. Eller fire.

33


INTERVJU

– DU MÅ ERFARE AT DU ER I ORDEN AV MARI THUNE HUSVIK

Å få avslag på en søknad til et prosjekt eller en rolle kan gjøre vondt. Hvordan mestre avslagene og tiden mellom jobber?

– Det å dypest sett vite at man er helt i orden som den man er her og nå, vite at man ikke trenger å være perfekt, i verken faglige, tekniske ting eller som menneske, gir en følelse av mestring. Men dette må forankres, man kan ikke bare lese om dette i en bok. Du må erfare at du er i orden. Ordene ovenfor tilhører Johan Osuldsen. Han er regissør, koreograf og leder av Norsk Sceneinstruktørforening, men han er også mental trener og kognitiv veileder. I september var han kursholder for to kurs ved Norsk Skuespiller­senter, som handlet om mental trening for å håndtere tiden mellom jobber, og et om scenisk tilstedeværelse. På kursene jobbet Osuldsen med løsningsorientert veiledning. – På kurset «Mellom jobber» brukte vi konkrete øvelser som «hva er dine grunnverdier?». Da bruker vi teknikker der deltakerne finner og noterer ned ulike verdiord som de har, og som de konkretiserer. Så sorterer vi dem, og til slutt kommer vi frem til en verdipyramide hvor det er ett ord på toppen som er viktigere enn de andre, og så gjør vi øvelser med det verdiordet

34

for å kjenne at det er forankret i noe som er sant for dem. Ved å huske på hva verdien er – for eksempel selvrespekt, glede, faglig dyktighet eller lignende – kan man kjenne gjennom erfaringen hva som er ens egen verdi når man er i en posisjon der man ikke får jobb og begynner å miste motet. Det at jeg ikke får jobb nå, er ikke fordi jeg er udugelig, jeg vet at jeg er forankret i meg. Da kan man gjøre en ny øvelse med det i bunn, og erkjenne at jeg er faktisk ok fordi man har eierskap til sine dypere verdier. Det er tilfeldigheter som gjør at man ikke får jobb, eller at man for eksempel har gått på feil auditions, sier han. Det er veldig lett å tenke at det er en selv det er noe feil med når man får avslag etter avslag. – Det er veldig lett, og det er vanskelig å unngå. Men ved å fokusere på hva mottakeren opplever i stedet for hva man selv kan gjøre, så er det veldig vanskelig å holde motet oppe mellom jobber. Det er litt som idrett, noen av disse mentaltreningsteknikkene er jo også noen av de samme som idretten bruker, vi må holde fokus


Fra en av samtalene på kurset «Mellom jobber» med Johan Osuldsen. Foto: Linn Meyer Kongshavn

på oppgaven i stedet for å fokusere på resultatet. Å rakke ned på oss selv er noe vi er gode til når vi får avslag, mener Osuldsen. – «Det er typisk deg at du ikke får det til». Den her indre bablinga som vi har veldig mye av, og som vi er veldig gode på, må vi lære å gjenkjenne når den tar over styringen. Den er ganske lite nyttig i arbeidet når vi skal prøve å mestre noe.

RYDDE OPP I EGNE ERFARINGER Det er ofte det trengs litt ryddearbeid for å kunne kjenne at en selv er bra nok. – Man bør ha ryddet såpass mye i sine skuffelser og misforståelser gjennom oppveksten, slik at man ikke henger fast i disse i sine indre mønstre. Det krever litt arbeid, og de som er styrt av gamle skuffelser og misforståelser, vet det nesten ikke selv, før man kolliderer med pedagoger, regissører eller medskuespillere. Hvis man stadig kolliderer

med andre, og synes alle andre er dumme, da bør det ringe noen bjeller. «Kanskje er det slik at det er jeg som bruker gamle mønstre og overlevelsesteknikker fra da jeg var liten og fra oppveksten min, og så er de ikke til nytte for meg lenger?» – Det er jo en dyp menneskelig struktur; vi ønsker jo ikke forandring. Vi ønsker at verden skal forandre seg og tilpasse seg sånn at jeg har det bra der jeg er nå. Vi vokser på vranga på en måte, fordi når vi er barn speiler vi oss i dem rundt, og plukker litt fra mor og litt fra far, eller de eller den foresatte som vi har. Så etterligner vi det vi synes passer best, eller det vi kan få til av det som er rundt oss, og bygger en personlighetsstruktur gjennom hvordan vi opplever at verden er, via sansene våre og via det/dem vi speiler oss i. – Spesielt gjelder dette i scenekunstfag, fordi vi må ha kropp, følelser og tanker med oss. Vi må være over­følsomme for å bli gode i arbeidet vårt, og da dulter man borti gamle vondter, fordi det er sånn man går inn i det sceniske arbeidet og stiller seg sårbar for å bli god. Da ramler

35


man borti gamle strukturer, og hvis man ikke rydder i dem, så kan livet bli vanskeligere enn nødvendig. Johan Osuldsen oppfordrer oss til å minne oss selv på de gangene det gikk bra i livet, og hente opp disse ressursene. – Det er de færreste mennesker som har opplevd at det bare har gått galt i livet, de har vært i ganske mange tilstander der de har fått til noe. Dette kan man bruke når man for eksempel skal inn til en audition eller jobbintervju for å unngå at man havner i fryktmodus, og i stedet sette seg selv i en ressurstilstand der man kan kjenne at man har noe å bidra med. Skuespiller Mari Lerberg Fossum var en av deltakerne på kurset «Mellom jobber». Hun forteller at de praktiske øvelsene de gjorde, er noe hun kan dra nytte av i sin hverdag som frilanser. – Jeg opplevde at kurset var et pusterom i en frilansers hverdag der man kunne ta seg tid til å rydde i indre tanker og tankemønstre. Man får råd til å håndtere en frilansers hverdag og utfordringer på en bedre måte. Tydeliggjøre verdiene mine, rydde og sortere i tankemønstre. Min hverdag består ofte av meg selv og min indre kritiker på et lite øvings­rom. Da er det desto viktigere å få verktøy som gjør at den indre kritikeren ikke tar over og stopper meg opp. Øvelser som synliggjør målene mine som gjør det lettere for meg selv å fokusere på det som er viktig, sier hun. – Frilanstilværelsen er jo ikke alltid så lett, og byr på mye uforutsigbarhet og mangel på rutiner. Det er noe jeg som utøver synes er utfordrende, når det veksler mellom det å ha rutiner på en arbeidsplass til det å være helt på egenhånd. De siste månedene har jeg forberedt meg til en rolle i et nyskrevet stykke, Operetten om Mack, som skal opp på Hålogaland Teater i 2019. Der krever det enda litt ekstra av meg enn til vanlig. Jeg må lære meg ny dialekt og spisse kompetansen min i sang over til et mer klassisk utrykk. Det er veldig spennende å lære seg nye ting, men også utfordrende når man jobber så mye på egenhånd. Da er det desto viktigere å få verktøy som gjør at jeg prioriterer rett i forhold til hva jeg behøver. Å lage prioriteringslister har blitt min metode som fungerer. Hva er det som haster og er viktig i nærmeste fremtid, og hva er det som ikke er så viktig?

FORLØSENDE EFFEKT FOR KUNSTNERISKE PROSESSER Norsk Skuespillersenter er et nasjonalt senter for etterutdanning og kompetanseheving. Kursene som tilbys ved senteret skal ikke bare bidra til å gjøre skuespillere bedre kunstnerisk,

36

men også gjøre dem i stand til å mestre hverdagen og tilværelsen som kunstner. For det er ikke alltid at rollene dukker opp, og det er ikke alltid at prosjektet du så gjerne vil at skal bli en realitet, blir det. For en frilanser som stadig er avhengig av å skaffe nye jobber, kan avslagene være ekstra tunge å bære, fordi avslagene innebærer ikke bare et avslag på et kunstnerisk plan, men det har også noe å si for det rent økonomiske. Linn Meyer Kongshavn, kunstnerisk leder ved Norsk Skuespillersenter, forteller at de så et behov for et kurs som tar opp nettopp disse tingene. – Å være frilanser kan i seg selv være en ensom tilværelse, og du har selv ansvaret for å ivareta og sørge for ditt eget kunstnerskap. Vi så behovet for et kurs som handler om tiden mellom jobber, hvordan kan du da som frilans skue­spiller holde hjulene i sving? Og hvordan kan du forberede deg mentalt på en slik tilstedeværelse? – Alle skuespillere kommer til å oppleve å få avslag, det er ikke personlig. Finn ut hvem du er som skuespiller og stå stødig i det. Dyrk dine kvaliteter som skuespiller. Da blir det lettere å håndtere avslagene som kommer, fordi du selv vet hvem du er som skuespiller, sier hun. Det kan dessuten virke forebyggende for skuespilleres psykiske helse å fylle tiden mellom jobber med noe som oppleves meningsfullt, mener Linn Meyer Kongshavn. – I de periodene du ikke har fagrelatert arbeid trenger du å holde deg i aktivitet. Da kan det å gå på kurs være en smart løsning: Du sørger for at du er i utvikling, det gir kontinuitet i livet ditt, du møter andre, bygger relasjoner og det kan gi en forløsende effekt for kunstneriske prosesser. Skuespiller Mari Lerberg Fossum er av samme oppfatning. Mestringsfølelse og holde seg i aktivitet er viktige stikkord for henne. – Det handler først og fremst for min egen del om å være i bevegelse. Ikke la avslag stoppe meg. Da tror jeg det handler om å fokusere på hva ens virkelige verdier er og hva som er viktig for en selv i det store og hele bildet. Prøve å lete i seg selv og se hva som gjør at jeg har det bra i hverdagen. Det er kanskje lettere sagt enn gjort, men for meg handler det om mestringsfølelse og det å være i bevegelse, ikke føle at jeg står stille. Jobber kommer og går, og plutselig dukker det opp en jobb fordi du tilfeldigvis møtte en kollega på gaten, eller gjennom en kompis som kjenner en som trenger nettopp en som deg. Ta kontakt, bruk nettverket, kom deg ut og gå på kurs for kompetanseheving. Det er det jeg mener med å holde seg i bevegelse, sier hun.


REISEBREV

KUNSTEN Å SELGE SEG SELV I 40 VARMEGRADER AV JO EVEN BJØRKE OG ODA KIRKEBØ NYFLØTT, THE KRUMPLE

Fra forestillingen YŌKAI på Festival d’Avignon. Foto: James Coote

37


38the Krumple pĂĽ sine innleide el-scootere i Avignon. Foto: Agathe Patonnier


Sommeren 2018 åler seks skuespillere fra the Krumple seg inn i beige kondomdrakter og går ut i førtigradersvarmen i en fransk middel­alder­by. De skal verken prestere i bobsleigh eller skøyteløp, men overtale fransk­menn om at akkurat deres forestilling, YŌKAI, er verdt å se blant de 1500 forestillingene under Festival d’Avignon. Det de ender opp med er en mengde overraskede blikk, en haug tomme iskrembeger, et scenegulv dekket av pastiller og en fem måneders lang turné i 2020.

the Krumple er et internasjonalt scenekunst­ kompani som søker å skape visuelt og eksplosivt teater, med ønske om å forundre og overraske. Hver forestilling balanserer mellom det poetiske og det åpenbart idiotiske, og vi forsøker å kikke gjennom begge ender av teleskopet etter det som vanligvis ikke er synlig. Siden vår første forestilling i London i 2013 har kompaniet valgt å satse internasjonalt, og har turnert i Danmark, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, USA og Norge. Frankrike er et av våre satsingsområder, og høsten 2017 bestemmer kompaniet seg for å la kosebuksa ligge, stikke fingeren i vepsebolet og reise til en av verdens største teater­festivaler, sagnomsuste Festival d’Avignon, for å spille forestillingen YŌKAI. Festivalen har siden 1947 invadert den ellers rolige byen i løpet av hele juli måned, og er alfa omega for kompanier som vil oppnå eksponering i det franske teatermarkedet. Kompaniet har tidligere prøvd seg på denne formen for maraton, da vi i 2016 spilte én måned under Edinburgh Festival Fringe. Forskjellene fra Edinburgh til Avignon skulle likevel vise seg å bli relativt store. Edinburgh kan for vår del opp­ summeres med kald kjellerleilighet med tre senger – fordelt på seks, novembervær, whiskeyturister og traurige Tesco Meal Deals. Avignon derimot, bød på et hus på en høyde over byen – med egne rom til alle, svømmebasseng, hengekøye samt innleide el-scootere som suste i herlige 30 km/t. Alt var på plass for en upåklagelig festivalsommer. Men, det man raskt lærer i løpet av en festival som Avignon, er at det ikke er selve jobben som

skuespiller som er utmattende. Det er å daglig trenge gjennom horder av steppende jazzsangere, Molière-inspirerte teaterkor, halvnakne performance­­ kunstnere og hylende småbarnsforeldre for å vise at man eksisterer. I overkant av 10.000 flyere ble delt ut; rett etter forestilling bar det ut i 40 varmegrader for å overtale franskmenn om at – oui madame, zis play is weurt watching. Dette ritualet gjorde jo at vi en gang eller to måtte sette oss ned blant sneiper og måkeskit og tenke «hva i helllga natt gjør vi her». Det ble noen pauser, et par liter med iskrem samt noen tunge og lange steg bortover brosteinsgatene. Vi hadde riktignok i forkant av festivalen trukket i flere tråder for å inngå et samarbeid med en velrenommert bookingagent med en passe tykk kontaktbok. Ikke bare viser hun seg å være svært kompetent, hun deler også leilighet med to av festivalens viktigste presseagenter. De faller pladask for kompaniets insisterende sjarm og får noen av Frankrikes største kulturtidsskrifter til å komme: Télérama, Le Canard encaîné og Le Parisien. God­ord flyter ut i pressen, besøkstallene går opp for hver dag som går og over 160 ulike programmatører og teatersjefer ser forestillingen. Festivalen går inn i sin aller siste fase – den siste av de utallige pastillene i stykket helles ut over scenegulvet, og festivalgåerne retter snuten mot strandliv og roligere dager. Så står vi her tre måneder etter i Tbilisi, Georgia, tenker på hete sommerdager og forbereder oss på å åpne GIFT – Georgian International Festival of the Arts in Tbilisi. I 2020 legges det nå en fem måneders lang turné takket være Avignon, og vi puster lettet ut for at dagene i svette kondomdrakter viste seg å være en ypperlig investering.

39


ANNONSE

SPANIAHUSET – VILLA THALIA Som medlem av Norsk Skuespillerforbund eller Norske Dansekunstnere har du en eksklusiv rett til opphold i Villa Thalia.

VILLA THALIA ligger på Costa Blanca i Albir i Spania. Kjøp av huset ble i sin tid finansiert av Fahlstrøms fond, og leie av huset er først og fremst beregnet på medlemmer av NSF over 60 år. Andre medlemmer av NSF, med unntak av student­medlemmer og passive medlemmer, kan imidlertid også søke om leie av huset. Medlemmer av Norske Dansekunstnere har også mulighet til å søke om opphold. DEN ROMSLIGE LEILIGHETEN er en 110 kvm. stor endeseksjon i bo­ området Albiretes. I første etasje finner du kjøkken, toalett, spisestue og daglig­

40

stue med peis. Andre etasje har tre soverom, hvorav to dobbeltrom og et enkeltrom, bad og separat toalett. Et soverom har fransk balkong, og et har en større, sørøst-vendt balkong. Nydelig utsikt mot Middel­havet, Altea og Calpeklippen. UTEAREALENE består av en stor sørøstvendt terrasse med utepeis, grill, en liten, vestvendt terrasse ved inn­gangen og et felles, privat hageanlegg for rekke­­husene med svømmebasseng og barnebasseng. Det hører 1 parkerings­ plass til leiligheten. Bofellesskapet har også noen gjesteplasser.

PRISER Høysesong Kr 3 500 pr uke + kr 600 for rengjøring (1. juni til 30. august, påske-, høst-, jule- og vinterferie). Lavsesong Kr 2 300 pr uke + kr 600 for rengjøring. Les mer om ­ betingelser og ­bestilling på skuespillerforbund.no


PROGRAM VÅREN 2019 Alle våre kurs er i utgangspunktet for profesjonelle skuespillere, men fra tid til annen er det andre deltakerkriterier som gjelder. Vær oppmerksom på at mindre programendringer kan forekomme og hold deg oppdatert på vår hjemmeside: www.skuespillersenter.no. Der finner du fullstendig kurs- og deltakerinformasjon og du kan søke plass på kurs. Om ikke annet oppgis holdes arrangementene ved Skuespillersenteret i Oslo, Welhavensgate 1.

JANUAR EXCEL OG BUDSJETTERING 16. FOR NYBEGYNNERE

25.

ÅPENT HUS / WELHAVENS GATE 1

13.

FOR ÅPEN SCENE / VINTERLYSFESTIVALEN

I samarbeid med Skuespiller- og danseralliansen. Søknadsfrist: 11. januar

17.

PROSJEKTFINANSIERING OG PRAKTISK ØKONOMISTYRING FOR NYBEGYNNERE I samarbeid med Skuespiller- og danseralliansen. Søknadsfrist: 11. januar

FEBRUAR 5. - 8. METHOD AND MEISNER MASTERCLASS with Kirk Baltz (US)

[PDF]

In collaboration with Den Danske Scenekunstskole and TeaterAlliansen (SE). Application Deadline: December 13

10.

FRIST FOR Å MELDE INN DIN KANDIDAT TIL FRILANSPRISEN!

12.

VÆRSÅGOD - SKUESPILLERENS ARBEIDSVISNING / CAFETEATRET

DREAM WORKSHOP

25.

RELATIONSHIPS AND STORYTELLING IMPROVISATIONAL WORKSHOP with Dan O’Connor (US) / DET ANDRE TEATRET

MARS MONOLOGFESTIVAL / LILLESTRØM I samarbeid med Akershus Teater og ungTEKSTakershus.

SKUESPILLERENS ARBEIDSROM

12.

Creation of performative content. With Director and Performance Artist Charlotte Engelkes (SE) and Sound Designer Willi Bopp (DE). In collaboration with Skuespiller- og danseralliansen. Application Deadline: January 21

In collaboration with Det Andre Teatret. Application Deadline: February 17

4. - 25. STUDIO X

(Hver mandag kl 18:00 - 21:00) Vårens veiledere er Per-Olav Sørensen, Eirik Svensson og Martin Lotherington. Kjøp sesongkort eller kom på drop-in.

Scenekunstprodusent Wenche Viktorsdatter deler raust av sin erfaring fra «den andre siden» og gir verdifulle yrkesutviklende råd til frilansskuespillere. Festivaldeltakerbevis inkludert. I samarbeid med Vinterlys. Søknadsfrist: Løpende, innen 12. februar

26. - 1.

Faglig veileder: Kommer. I samarbeid med Værsågod og Nordic Black Theatre /Cafeteatret.

2.

Skuespiller- og danseralliansen, Norsk Skuespillerforbund, Norske Dansekunstnere og Norsk Skuespillersenter inviterer scenekunstnere hjem. Bli bedre kjent med oss, våre tilbud og hva vi kan hjelpe deg som kunstner med. En hyggelig sammenkomst hvor vi også byr på et aktuelt og lærerikt program. Påmelding innen 24. januar

27. - 5.

MONOLOGKURS: HVEM ER DU - SOM SKUESPILLER?

Med skuespiller Anne Kokkin og regissør Linn Kongshavn. Søknadsfrist: 24. februar

VÆRSÅGOD - SKUESPILLERENS ARBEIDSVISNING / CAFETEATRET

Faglig veileder: Kommer. I samarbeid med Værsågod og Nordic Black Theatre /Cafeteatret.

APRIL MONOLOGBONANZA / BIKUBEN 5. PÅ DET NORSKE TEATRET

23. - 25.

INNFØRING I LYDBOKINNLESNING

23.

VÆRSÅGOD - SKUESPILLERENS ARBEIDSVISNING / CAFETEATRET

Visning av arbeidet fra høstens monologkurs. I samarbeid med Det Norske Teatret.

9. - 10. MIN TIME

Personlig yrkeslivsveiledning med scenekunstprodusent Wenche Viktorsdatter. Søknadsfrist: 3. mars

JUNI 4. - 5.

PRØVEFILMING OG SELFTAPE / OSLO PIX Med Casting Director Sara Hjartholm. I samarbeid med Oslo Pix. Søknadsfrist: 5. mai

Med Morten Røhrt, i samarbeid med Cappelen Damm og NITRO Sound. Søknadsfrist: 17. mars

Faglig veileder: Andrea Bræin Hovig. I samarbeid med Værsågod og Nordic Black Theatre /Cafeteatret.

13.

FRILANSPRISEN / CAFETEATRET

24. - 28.

TEKSTLAB

I samarbeid med Norsk Skuespillerforbund og Nordic Black Theatre/Cafeteatret. Publikumspåmelding innen 11. juni

41


KRETSLØPET

FRILANSKRETS ØSTFOLD – FÅR VI NO SUS I SERKEN? AV TIRIL PHARO

Foto: Anne Marthe Flesjø

Norsk Skuespillerforbund er organisert i kretser – både regionale og kretser tilknyttet teatre. Her kan du lese om hva som rører seg i de forskjellige kretsene. I denne utgaven gir vi ordet til krets Østfold.

Siden oppstarten i 2009 har krets Østfold prøvd å være en aktiv krets av Norsk Skuespillerforbund for frilanserne i Østfold. Det befinner seg rundt 30 profesjonelle skuespillere som kunne vært aktive medlemmer, men på møtene kommer det i beste fall fire– fem. Det finnes en stor andel semi-proffe skuespillere i Østfold, som ikke er med i NSF. Vi undrer oss for tiden over hva som skal engasjere medlemmene nok til å møte opp. Kurs, forsnakk ved castere, filmskapere… Vi har mange av de utfordringene kretser med store avstander har. Hvordan samle folk som bor spredt og som sjelden eller aldri møtes i jobbsammenheng? Hva slags organ er vi? Hva kan vi gjøre for medlemmene? Vi er i gang med å etablere morgentrening, i lag med dansere i fylket, og håper det kan bli gi et mulig fellesskap, både for å holde instrumentet i gang og å møte andre scenekunstnere.

ET TEATER I STØPESKJEEN Noe som faktisk fikk i gang brannen i Østfolds skuespillere, var et opprop for å få etablert et eget teater i Østfold for to år siden. 113 kulturarbeidere fra Østfold signerte oppropet, som ble trykket i Fredrikstad Blad, for å få endret dagens teatermodell i fylket. Folk hadde sett seg lei på det de påstod var et teater som ikke produserte teater, lave besøkstall og som hadde liten synlighet. Målet var at teatervirksomheten i Scenekunst Østfold skulle ut av paraplyorganisasjonen Østfold kulturutvikling, et fylkeskommunalt organ. Det ble avholdt debatter, holdt møter og skrevet og snakket atskillig, og så tok fylkeskommunen fatt og nedsatte flere arbeidsutvalg, bestående av kunstnere, politikere og kulturfolk. Utvalget diskuterte hva slags teaterinstitusjon vi trenger og vil

42

ha i Østfold. På bakgrunn av arbeidet, ble det skrevet en kon­ sulentrapport. Basert på rapporten ble det politisk besluttet å etablere en ny teaterinstitusjon. Om kort tid skal Østfoldteatret oppstå. Teatret skal være på plass i 2020, som sin egen juridiske person med et styre som skal ansette en teatersjef på åremål! Politikere fra flere partier har også et uttalt ønske om at Østfoldteatret skal bli regionteater. Men mye er i endring nå når Østfold går sammen med Akershus og Buskerud inn i region Viken. Som resten av Norges kulturfolk skjelver vi i buksene med tanke på hva som skjer når regionene skal ha ansvaret for kulturforvaltningen. Det vi uansett vet i dag, er at Fredrikstad kommune blir vertskommune for teatrets produksjon, men teatret skal ha som prinsipp å spille over hele fylket. Alle de seks byene; Askim, Fredrikstad, Halden, Moss, Mysen og Sarpsborg skal vise forestillinger fra Østfoldteatret. Scenekunstnerne i fylket avventer hva nyetableringen vil si for oss – spenningen knytter seg til om det blir nye skuespillerstillinger, kvalitet og omfang på produksjoner og teatrets plass hos publikum. Vi vil jobbe for at det nye teatret velger å gå inn i NTO og følge tariffavtalene. Det blir til syvende og sist et demokratisk problem når kretsens medlemmer ikke tar del i de beslutninger som gjelder alle medlemmene. Om andre kretser har gode råd til aktivitet – ikke nøl med å ta kontakt. Og er du skuespiller i Østfold – vi trenger ditt engasjement!


VI MINNE S

INEKE BRINKMAN 2 9.0 7. 1 93 4 – 1 6 .0 9. 2 0 1 8

Kjære Ineke! Vi savner deg! Vi er mange som har mye å takke deg for. Ineke Brinkman ble født i Nederland, utdannet seg til skuespiller, og hadde en glimrende karriere der, før hun kom til Oslo med sin mann Terje, og bodde her med mann og tre barn.

sin viten om maleren. Ineke og ektemannen Terje åpnet ofte sitt hjem, hvor Ineke bød på sine forestillinger og et glass vin. Men også på Kanariøyene, hvor familien hadde ferieleilighet, fant Ineke sitt publikum å begeistre med sine forestillinger.

Hennes skapertrang og entusiasme gjorde at hun startet med forestillinger i Oslo på 70-tallet. Ineke startet med et knippe skuespillere og en musiker, og skapte derved Cabaretgruppen. Og innførte cabaret med «c» i Norge, en elegant og kontinental cabaretform hvor ordet var det viktigste i forestillingen. Ineke brakte med seg denne formen fra Nederland, og også tekster og musikk derfra, som så ble «omplantet» og oversatt til norsk.

Ineke var aktiv til det siste, til tross for sykdommer og mye motgang i livet, ved at sønn og ektemann døde fra henne. Ineke ble aldri «gammel» i ordets forstand, men ungdommelig til sinns hele tiden selv om hun ble 84. Hun vil bli savnet, av familien, av venner og av publikum. Ikke minst av Cabaretgruppen, som hun egentlig ønsket skulle «gjenoppstå». For som hun sa: «Kontinentale cabareter var, og er, en mangelvare i norsk underholdningsliv».

Hun var en ildsjel, og mange høstet lærdom av Ineke, ikke bare cabaretgjengen, men også andre som deltok med oversettelser, musikk og regi. Ineke hadde omtanke for andre, var vennlig, interessert i mennesker, men med en sterk integritet. Hun var et menneske med et åpent sinn, med mye energi og kreativitet. Ineke var aldri redd for å gå løs på nye og spennende oppgaver. Hennes begeistring for Edvard Munch resulterte i flere forestillinger om maleren og hans liv. Hun reiste også til utlandet med sin Munch, og begeistret nytt publikum med

Det er slike ildsjeler som Ineke også!

Av Inger Teien, Trond Lie, Arnhild Vik, Magnus Nielsen, Marit Hjorthol, Marianne Mørk, Agnethe Bjørn, Michaela Spandow og Magne Brevik. Foto: Privat. Minneordet stod opprinnelig på trykk i Aftenposten. Stikkordet har fått t­ illatelse til å videreformidle teksten.

43


VI MINNE S

ROLF ARLY LUND 1 1 .0 1 . 1 94 4 – 2 6 . 0 9. 2 0 1 8

Da Rolf Arly Lund var nyutdannet skuespiller på slutten av 1960-tallet, var det ikke noen enkel sak å bli medlem av Norsk Skuespillerforbund. Forbundet hadde mer preg av et laug hvor man måtte ha jobbet i minst tre år på et institusjonsteater for å kunne tas opp som medlem. Unge Rolf Arly engasjerte seg derfor i styret for Unge Skuespilleres Forbund, for å bygge en fagforening som skulle være åpen og ivareta de faglige rettighetene til alle som jobber som skuespillere. På slutten av 1970-tallet slo de to forbundene seg sammen, og fra 1989 til 1992 satt Rolf Arly i styret for Norsk Skuespillerforbund. De kollegene som satt sammen med ham i styret har mange lovord:

I Norsk Skuespillerforbund vil vi huske Rolf Arly Lund som en rakrygget fyr som jobbet for hele faget – hele standen. Dette gjaldt også hans arbeid som kunstner. Han tolket alle roller like seriøst, og hadde blikk for helheten i forestillingen. Han jobbet i over 30 år på Nationaltheatret, men han forsøkte å få en produksjon i året på et annet teater. Han forklarer dette i et sjeldent portrettintervju han ga til Nesoddguiden på begynnelsen av 2000-tallet: «Hvis du bare spiller i Oslo er det lett å bli seg selv nok kunstnerisk. Vi kan komme i den situasjonen at vi spiller teater for hverandre. Derfor er det godt å komme ut og oppleve andre mennesker og miljøer, berikende er det.»

• Han var den fødte tillitsmann. • Han var ihuga og dedikert. • Han la ned mye arbeid i styrevervet i Norsk Skuespillerforbund. • Han var en av dem man kunne regne med, han stilte opp for forbundet. • Vi var ikke alltid enige, men det var alltid fruktbar uenighet i tilfelle.

Mange yngre kolleger opplevde Rolf Arly som pedagog og mentor. Han så dem og trodde på dem. I det samme portrettintervjuet sier han: «Jeg tror for eksempel at de fleste kan bli gode skuespillere, ikke geniale kanskje, men gode.» Han underviste i skuespillerkunst både på Nesodden og på NISS. Hans tidligere elever beskriver ham som et varmt menneske – raus og trygg. Vi er mange som har mye å takke Rolf Arly Lund for!

Mot slutten av 1980-tallet handlet mange av diskusjonene i Norsk Skuespillerforbund om opphavsrettigheter. (Det gjør de for så vidt i dag også…) Rolf Arly var forutseende, og forstod at vi måtte sørge for at vi skuespillere fikk vår del av verdiskapningen når film og TV-drama, i stedet for å sendes i reprise på TV, nå ble solgt på videokassetter. Han så betydningen av at vi er med i den kollektive rettighets­ forvaltnings­organisasjonen Norwaco, og derigjennom får rimelig vederlag også for våre sekundære rettigheter.

44

Av Knut Alfsen, forbundsleder Norsk Skuespillerforbund. Foto: Nationaltheatret. Minnetale fra Rolf Arly Lunds bisettelse.


VI MINNE S

PER THEODOR HAUGEN 0 8 . 1 0. 1 93 2 – 1 4 . 1 0. 2 0 1 8

Da Per Theodor Haugen for 18 år siden gikk av fra Nationaltheatret som pensjonist, hadde han satt sitt preg på norsk teater hele det halve århundret forut, fra scenedebuten i Stavanger i 1950, via Folketeatret og Oslo Nye Teater, der også som teatersjef. Heldigvis var en vesentlig del av dette teaterlivet på Nationaltheatret, hvor han spredte sin glede og sitt alvor, så vel på scenen som i teatrets indre liv.

Henry Higgins i Pygmalion. Men han viste også kompleksiteten i fanatikeren Brands innbitte søken, Onkel Vanjas blottlagte sjel, Den stundesløses uro. Nå har han funnet ro, sin egen.

Han fikk publikum til å vri seg i latter, og han sto markant opp for sak og kolleger når det var nødvendig. Det mest iøynefallende var imidlertid gjøgleren som evnet å se verden med et vittig tvisyn – og formidlet det fra scenen. Fremfor noen var han mesteren av det elegante vidd; den renskårne replikk; den presise timingen; humoren, for eksempel som

Etterklangen av Per Theodors skuespillerliv lever videre gjennom Helle og Kim, våre tanker er hos dem og deres familier.

Skuespilleren Per Theodor Haugen, ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, har vært savnet noen år, nå vil også mennesket bli det.

Av Hanne Tømta, teatersjef ved Nationaltheatret. Foto: NTB scanpix / Terje Bendiksby.

45


BOKOMTALE

EN EVENTYRBOK

OM SERENDIPITET Serendipitetens rum av Erik Exe Christoffersen og Tatiana Chemi. Utgitt i 2018 på Klim forlag.

FØRSTEINNTRYKKET ER FORFØRENDE Omslaget på boka om serendipiteten er en collage av 19 plakater fra Odin Teatrets mangeårige forestillingsproduksjon. De utgjør en skjønn forening av det mange­sidige, vakre, groteske, naive og kompliserte som finnes hos Eugenio Barba og i hans teaters scenekunst. Når jeg begynner å bla i boka, dukker det opp v­ idunderlige forestillingsfotografier i farger: Judith (1987), Ode til Fremskridtet (1997), Ur-Hamlet (2006), Cirkus på kanten (2009), Ave Maria (2012) og Træet (2016) for å nevne noen. De visuelle uttrykkene har alltid en tvetydighet som skaper undring og behov for å tolke og forstå det uforståelige: En trekkspillende isbjørn som akkompagnerer en kabaret­ kapitalist i flosshatt. To skjelett­figurer som poserer som madonna med Jesusbarn. En kriger med klovnenese.

SERENDIPITETENS RUM er skapt av to forskere ved Århus Universitet; Erik Exe Christoffersen og Tatiana Chemi. Førstnevnte er lektor i dramaturgi ved Institut for Kommunikation og Kultur. Han er en innflytelsesrik forsker i det

46

nordiske teatervitenskapelige miljø. Jeg må innrømme at jeg av og til har slitt med hans teoretiske saklighet og påståelighet. Når det slett ikke er slik i denne boka, skyldes det kanskje hans samarbeidspartner, Tatiana Chemi. Hun er lektor ved Institut for Læring og Filosofi og har særlig fordypet seg i kunstneriske læreprosesser og kreativitet. BOKA HANDLER OM kreativiteten og om det kunstneriske metodiske arbeidet for å unngå å falle i rutinens og gjentakelsens dype grøft. Odin Teatrets historie, fra teatrets spede start i Oslo i 1964 over etableringen i Danmark og utviklingen av det store internasjonale teatersenter som fremdeles lever og utvikles i Holsterbro, utgjør forskningsmaterialet og eksemplene. Eller er det omvendt? Handler boka om Odin Teatret, er det kreativiteten som er forskningsmaterialet? Spørsmålene er rent retoriske, saken er at jeg fryder meg over den deilige dobbeltheten som de to forskerne har kastet seg ut i. Og i tillegg består deres metodiske grep av et eventyr i stedet for en vitenskapelig konstruksjon.

UTTRYKKET SERENDIPITET er nemlig hentet fra eventyret om de tre prinsene fra Serendip (Sri Lanka) som blir sendt ut i verden for å oppdage nye betydninger og sammenhenger som de egentlig ikke leter etter. Christoffer­ sen og Chemi klarer å analysere Odin Teatrets dramaturgi, læringsprosesser, organisering og publikumsaktivering i dette eventyrets poetiske lys. Dermed får deres forskningsprosjekt en kunstnerisk form og blir en forlengelse av objektet de analyserer. Når jeg lukker boka er jeg fremdeles forført – av teaterkunsten, av forskningen, av serendipiteten.

Omtalt av Anne Helgesen.


HISTORISK HJØRNE

ROMEO & JULIE = SANT AV IREN REPPEN

Dette er en historie fra min lykkelige/ulykkelige debut. Mitt skuespillerliv fikk ingen myk pusestart.

Jeg var så heldig å få debutere på Trøndelag Teater som Julie i Shakespeares Romeo og Julie. Dette ble en nokså lang oppsetning der vi ikke fikk lov å stryke ett ord. Vår regissør, som var professor i drama fra et universitet i USA, var Shakespeareelsker. Mannen hadde tung akademisk bakgrunn og var en interessant fyr, men teaterpraktiker var han kanskje ikke. Å løse scenene måtte vi klare selv. På intuisjon og erfaring. Jeg debuterte. Kostymene var middelalderinspirerte, og i tunge stoffer. Scenografien var litt for store flyttbare tårn. Dette var på Trøndelag Teaters hovedscene (som ennå brukes i dag), og jeg måtte krype sammen og bøye meg utover i den berømte balkongscenen, for at

publikum som satt oppe på galleriet skulle kunne se meg. Siktlinjene var ikke tilrettelagt, men regissøren ville ha balkong til balkongscenen. Så klart. Jeg ålte meg igjennom verdens mest berømte scene. Premieren kom, og Hans Rossiné skrev i Dagbladet at jeg var for høy til å spille Julie. Mammaen min (som er ganske liten av vekst) var rasende, og jeg tenkte at «dette må være en test». Og det kom flere: Julie ligger død store deler av femte akt, og jeg lå midt på skråscenen med en ekstra skrå for anledningen. Dette var en utfordring, fordi adrenalinet er så høyt, at det å ligge livløs slik «på strå» så lenge foran unge mennesker – som lette etter «realismeglipp» – gjorde meg stressa. Jeg lå og lå, urørlig og urørlig. Minutt

47


for minutt. Uten å puste synlig. Og hvert ord i alle monologene fra kollegene mine der nede i gravkjelleren gikk sakte, sakte (følte jeg). En kveld var jeg så stressa at da Romeo kom til graven, kjente han at sin medspiller faktisk var iskald – og gjennomvåt. Han trodde virkelig jeg var død. Ingenting å si på innlevelsen! Men, jeg kjempet videre, inn i en spilleperiode på 60 utsolgte hus med mange skoleelever i salen. Romeo og jeg var kjærester i virkeligheten. Det stod også i avisene. Han var kjent fra filmer, og var Norges «hotteste». Han var superkjekk og mange jenters våte drøm. Det ga de unge jentene i publikum uttrykk for. De så meg som en rival. De buet da jeg kom inn på scenen, og i de sju monologene mine. Jeg var 24, de var 16–18. Men det de ikke visste, var at forholdet vårt endte midt i spilleperioden. Vi var emosjonelt opprørte og hadde det ikke noe særlig privat, og spilte nyforelsket på scenen om kvelden. Mange år senere traff jeg en trøndersk dame som fortalte meg at hun hadde sett vår Romeo og Julie over ti ganger. Hun og venninnene var så forelsket i Romeo at de hadde gått på teater for å se ham – og for å bue på meg. Selv om hun fortalte dette som en «artighet» klarte ikke jeg, selv 20 år etter, å synes denne type teaterinteresse var så artig. Jeg sa bare at jeg «hadde lagt merke til det». Høsten 2018 spiller jeg Romeo og Julie igjen, 28 år etter. På Rogaland Teater med debuterende Julie og meg som hennes fortrolige, den herlige rollen Ammen. Som kollega er jeg imponert over henne, og ønsker at hun skal ha en lærerik debut med gode minner. Det er nok noen jenter i salen som også her sikler på Romeo, for han er også en hot skuespiller, men jeg håper de unge publikummerne i dag skjønner at vi holder oss til manus, selv om de skulle finne på å lage sjalu sabotasje for de elskende. Romeo + Julie = er nemlig sant. Dessverre.

Jeg sender stafettpinnen videre til Marit Adeleide Andreassen.

48

«På fotogjennomgang slapp jeg å ta hensyn til siktlinjer». Iren Reppen skriver om sin skuespillerdebut. Foto: Roar Øhlander


KLIPPEROMMET

VI GRATULERER

KALENDER

03. AUGUST Unni Evjen fylte 75 år

10.12

Skuespiller- og danseralliansens Frilanstreff

15.12

Frist for påmelding av forestillinger til Markedet for scenekunst

25.01

Åpent hus

17. AUGUST Karin Haugen fylte 70 år 16. OKTOBER Sigve Bøe fylte 70 år

Vi gjentar suksessen fra i fjor og inviterer til Åpent hus 25. januar. Da åpner vi dørene i Welhavens gate 1, og denne dagen kan du komme og gå som du vil mellom klokken 14 og 18. Vi byr på lett servering, interessante miniforedrag og en mulighet til å treffe kolleger. Velkommen!

31. OKTOBER Vibeke Lundquist fylte 75 år 26.–27.01 23. NOVEMBER Grethe Myklebust fylte 70 år

Tillitsvalgtseminar Det årlige seminaret for tillitsvalgte i NSF arrangeres 26.–27. januar, og vi skal være i NSFs egne lokaler i Welhavens gate 1. ­Invitasjon og program for helgen er sendt alle tillitsvalgte per e-post. Frist for påmelding er 15. desember. Vi gleder oss til å treffe alle sammen!

27. NOVEMBER Marit Østbye fylte 70 år 05.02

Søknadsfrist Fond for lyd og bilde – prosjektstøtte Søknadsfrist Fri scenekunst – teater, Norsk kulturfond

15. 03

Søknadsfrist vederlagsfondets reise- og studiestipend Skal du foreta en reise med faglig innhold? Norsk Skuespiller­forbunds vederlagsfond utlyser 300 000,- i reise­stipend til skuespillere som har vært aktive i film- og tv-produksjoner. Søknadsfrist er 15. mars 2019. Norsk Skuespillerforbund forvalter vederlagsinntekter for sekundærbruk utbetalt gjennom NORWACO. Styret i Norsk Skuespillerforbunds vederlagsfond har bestemt at rundt 300 000,av disse pengene skal gå til reise- og studiestipend til skuespillere. Krav til søker Det forutsettes at søker a) har vært aktiv i film- og tv-produksjoner b) kan dokumentere at rettigheter til videresendings­vederlag ikke er overdratt til produsent/kringkaster c) ikke har mottatt reise- og studiestipend fra vederlagsfondet de tre siste årene Søknadsskjema finner du på skuespillerforbund.no. Legg ved kopi av aktuelle kontrakter fra tre siste år. Søknaden sendes til nsf@skuespillerforbund.no eller per post til Norsk Skuespillerforbund, Welhavens gate 1, 0166 Oslo.


LES PÅ NETT

FRILANSTREFFET – VINTERENS KJEKKESTE TREFF!

Stikkordet er tilgjengelig som nettmagasin, og du vil dermed kunne lese bladet både på mobil, nettbrett og PC/Mac. Artiklene kan deles på Facebook, Twitter og e-post. Du finner Stikkordet her: issuu.com/ norskskuespillerforbund God lesing!

ST I K KO R D E T NR. 3 2018

UTGIS AV NORSK SKUESPILLERFORBUND

s18

s37

s30

10. DESEMBER 2018 i Welhavens gate 1. I denne sesongens utgave av Frilanstreffet, inviterer Skuespiller- og danseralliansen podkastserien «Frilanslivet», til podkast og pepperkakebonanza. Tittelen for dette evenementet er «Vi vil gjerne synes, men ikke stikke oss ut». Her problematis­ eres utfordringene med å markedsføre seg selv og kunsten sin, rent praktisk og i relasjon til kunstnerisk integritet – og praksis. FRILANSTREFFET ER EN UFORMELL MØTEPLASS for frilans skuespillere, dansere og bransjeaktører, i regi av Skuespiller- og danseralliansen, og arrangeres i samarbeid med PRODA – Profesjonell Dansetrening og Norsk Skuespillersenter. Frilanslivet er en podkast om hvordan det er å jobbe som frilanser innenfor den kreative sektoren i Norge, og lages av Hanna von Bergen og Christina Skreiberg.

50


QUIZ

1

Hvem har regissert stumfilmen Dr. Caligaris kabinett fra 1920?

2

Hvem ble tildelt Heddakomiteens ærespris i år?

3

I hvilken film fra 1996 møter vi Marie Theisen som «Maria»?

4

Hvem tok initiativ til å stifte Norsk Skuespillerforbund?

5

Hvor mange episoder er det laget av Hotel Cæsar?

6

Hvert år arrangerer Teaterhuset Avant Garden i Trondheim en internasjonal scenekunstfestival. Hva heter den?

7

Under hvilket navn er Jean-Baptiste Poquelin bedre kjent som?

8

Hvem har skrevet boken Environmental Theater fra 1973?

9

Hvilket navn ble Norsk teater- og orkester­ forening stiftet under i 1962? Hvilken scenekunstduo stod bak ­forestillingen Swamped in Sensation (2007)?

3 123

5

Skuespiller Sigurd Asmundsen

4

Søndagsengler

3

Therese Bjørneboe

2

Robert Wiene

1

10 9 8 7 6

10

Sons of Liberty, Lisa Lie og Stina Kajaso De norske teatres forening Richard Schechner Molière Bastard

SVAR

51


B

­- blad

Returadresse: Norsk Skuespillerforbund Welhavens gate 1 0166 Oslo

REPLIKKEN «WENCHE FOSS SÅ ENKELT­ MENNESKET. DET ER DET MEST VERDIFULLE SOM FINNES. MED­M ENNESKELIGHET SKÅRER HØYERE ENN MEDISINER PÅ OVERLEVELSE.» Tove Gundersen, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, om mottakelsen av Wenche Foss’ ærespris. Sakset fra psykiskhelse.no.

SAGT SIDEN SIST

skuespillerforbund.no

52

Stikkordet 3/2018  

Årets siste utgave av Stikkordet handler om psykisk helse. Frykten for å ikke klare å prestere, sårbarheten man kan kjenne på som nyutdannet...

Stikkordet 3/2018  

Årets siste utgave av Stikkordet handler om psykisk helse. Frykten for å ikke klare å prestere, sårbarheten man kan kjenne på som nyutdannet...

Advertisement