Polarposten 2-2019

POLARPOSTEN 02 2 019

Kløvtester

Hørsfjell og Hægefjell

Austheiene – et undervurdert turparadis

Prosjekt Nansen-slede

Obersten – Amundsens lederhund

Medlemsblad for Norsk Polarhundklubb

Forsidebildet

Mari Nymoen

Layout

Elisabeth Høisveen

Redaktør

John Petter Nordbø

Trykkeri

Merkur Grafisk AS, Oslo

Neste utgave

1. desember

Materiell frist

1. november

Alt stoff skal leveres til p-posten@polarhund.no

Vil du annonsere i Polarposten?

Les mer på våre nettsider: www.polarhund.no/annonsepriser

Har du

GOD TURKARMA?

Polarposten er Norsk Polarhundklubbs medlemsblad og kommer ut tre ganger i året.

Alle klubbens medlemmer kan sende inn stoff til oss. Enten det er reportasje fra turer, treningstips, bilder, interessante observa­ sjoner eller meninger. Det viktigste er at stoffet har relevans til polarhundeiere på ett eller annet nivå. Ellers tar vi gjerne i mot ting som får leserne til å trekke litt på smilebåndet.

Innlegg og artikler som trykkes i Polarposten uttrykker ikke nødvendigvis redaksjons­ komiteens eller styrets syn.

Redaksjonen ønsker å publisere interessante fagartikler også fra skribenter som ikke er medlemmer av klubben, dersom artiklene har relevans for medlemmer.

02 | Polarposten | Nr. 2-2019

Jeg er ikke religiøs. Snarere tvert imot. Det er likevel noen enkle leveregler jeg forsøker å leve etter. Én av dem er turkarma. Det tror jeg på. Begrepet karma kommer fra India og betyr ifølge Store Norske Leksikon: «Karma er læren om at handlinger gjort mot andre har konsekvenser for en selv i dette eller senere liv.» På norsk har vi et uttrykk som passer godt: «Som man reder, ligger man».

Min erfaring er at dette kan overføres til turlivet. Hvis du oppfører deg godt, tar vare på de du møter, rydder opp etter deg og er vennlig innstilt, vil du bli belønnet med gode opplevelser. Jeg forsøker alltid å tenke på dette når jeg treffer folk ute på tur, enten det er på ei turisthytte, på en fjelltopp eller på en badeplass ved et vann: Hva kan jeg gjøre for at opplevelsen skal bli best mulig for de jeg møter i naturen? Det trenger ikke å bety at du skal ofre din egen opplevelse eller gjøre store ting, men handler heller om respekt og å ta hensyn til de andre som er til stede. En liten gest som å dele sjokoladen du har med i sekken med den sultne langturvandreren du møter på turisthytta kan gi en belønning tilbake i form av takk­

ikke naturlig å sette seg ned å slappe av i sola, mens hele gjengen jobbet så svetten silte. Dugnadslederen så sikkert usikkerheten, og spurte om jeg kunne gjøre dem en tjeneste. De hadde nemlig ikke klart å få med alt malingen fra bilen.

Oppdraget mitt ble å hente malingen på parkeringen. Det betød en ny tur tilbake til bilen igjen, med påfølgende retur. Jeg tok et magadrag, og snudde fjellstøvlene nedover igjen.

nemlighet og brede smil. Dessuten ligger det i turkarmaens natur at det neste gang vil være din tur.

Min erfaring tilsier nemlig at tur­ karmaen jevner seg ut over tid. Den ene gangen er det du som «ofrer» noe, tilbyr den ene ledige sengen, tar en ekstra runde med oppvaskbørsten eller henter vann i pøsregnet før frokost. Neste gang er det noen andre som gjør det lille ekstra for deg.

Jeg har spesielt én episode som sitter spikret fast i minnet. Det er noen år siden nå. Jeg var på tur til Luksefjell i Skien­distriktet. Målet var turisthytta Solumhytta, som ligger midt i skogen nordøst i Luksefjell, med fritt utsyn over Økteren. Turen inn er ikke spesielt lang, du trenger rundt en halvtime

fra parkeringen. Det var likevel godt å komme frem, siden sommerheten virkelig hadde meldt sin ankomst. I til­ legg hadde jeg rotet rundt på gruslagte skogsbilveier lenge før jeg endelig fant den riktige parkeringsplassen.

Da jeg kom frem til hytta oppdaget jeg at en stor dugnadsgjeng var i ferd med å endevende hytta. Hyggelige pensjonister var høyt og lavt, med malerkoster, vaskebøtter og hammere.

«Ja, ja. Dette blir sikkert trivelig, men da blir det vel neppe særlig fredelig her i kveld», tenkte jeg.

Jeg ble ønsket hjertelig velkommen, og forsikret om at de ikke skulle være ferdig før kvelden kom. Da skulle hele følget reise hjem igjen. Jeg ble stående litt usikker på hva jeg skulle gjøre. Det føltes

Vel tilbake på Solum etter endt oppdrag ble jeg overøst med takknemlighet, og en oppfordring om å nyte resten av ettermiddagen og kvelden. Jeg ble sendt ut på topptur til vakre Vardefjell (799 moh), og koste meg i kveldssola.

Da jeg kom tilbake noen timer senere hadde turkarmaen slått til. Hytta var tom, nymalt og skinnende ren med den umiskjennelige lukta av grønnsåpe.

Men dugnadsgjengen hadde ikke reist fra alt. På kjøkkenet sto et herremåltid og ventet på meg, med en liten lapp der det sto «Takk for hjelpen». På bordet ventet en kjele med deilig hjemmelaget suppe, ferskt brød og ordentlig smør. I tillegg var det lagt igjen en pakke med kokekaffe og et stort kakestykke til dessert. For en opptur! Det var bare å varme suppa og sette seg smilende til bords.

Denne oppturen hadde jeg aldri fått hvis jeg ikke hadde tenkt på turkarmaen og bestemt meg for å gjøre det lille ekstra. Da fikk jeg også det lille ekstra tilbake. Den kvelden var alle fornøyd.

Dugnadsgjengen reiset hjem med god samvittighet for vel utført oppdrag, mens jeg kunne nyte sommerkvelden i skogen med fylt mage og skikkelig kaffe i koppen.

Dette er bare én av flere episoder som viser det samme. Mønsteret er påfallende og enkelt å tyde: Spre litt glede og hjelpsomhet, og turlivet viser seg gjerne fra sin beste side tilbake.

Husk på turkarmaen din.

Polarposten | Nr. 2-2019 | 03

04 | Polarposten | Nr. 2-2019

INNHOLD

02 06 10 11 11 12 20 20 22 24 26 28 34 36 40

Redaktøren Har du god turkarma?

Fagernes Tradisjonen tro var det duket for årsmøte og utstilling Nye filmer om grønlandsk sledehundkultur Fem velproduserte og påkostede filmer Tips Slik får du kaffen til å vare lenger på langtur Ting & tang fra styret Norsk Polarhundklubb søker etter tillitsvalgte Prosjekt Nansenslede Når ferden går til utilgjengelige deler av Svalbard …

Slutt på båndtvang Sjekk lokale regler Bronsemerke på Bambles kommunetopp Søndagstur i akkurat passe vårtemperatur til Hørsfjell For et fjell og for en turgjeng Seks på to bein og ni på fire bein på tur til Hægefjell Høstens vakreste eventyr Program for høstsamlingen Medlemsbilder Innsendte bilder fra våre medlemmer En godt bevart villmarkshemmelighet Austheiene har alt en lykkelig hund og eier kan ønske seg Hundevennlige DNT-hytter (og noen andre også) Obersten – Amundsens lederhund Avl og oppdrett På samojedhund

Polarposten | Nr. 2-2019 | 05

Fagernes Tradisjonen tro var det duket for årsmøte og utstilling på Fagernes i april.

Her er protokollen og utstillingsresultatene.

Dommerne var Svein Bjarne Helgesen for Grønlandshund og Børge Espeland for Samojedhund, Line Håland Albertsen (leder i utstillingkomiteén) og Jon Erik Kristiansen (leder).

BIS

06 | Polarposten | Nr. 2-2019

BIS 4

Protokoll fra årsmøte Norsk Polarhundklubb, 2019­04­27, Fagernes 1. GODKJENNING AV INNKALLING Innkallingen ble godkjent uten anmerkning

Sak 2: Generelle retningslinjer for styret i avdelingene og medlemmer av styret.

2. VALG AV ORDSTYRER Thomas A. Hjertnes

Styret i Norsk Polarhundklubb ønsker å legge til følgene punkt, under paragraf 1­2 Formål – Generelle retnings­ linjer for styret i avdelingene og medlemmer av styret.

3. VALG AV REFERENTER Line Håland Albertsen 4. GODKJENNING AV DAGSORDEN Dagsorden ble godkjent uten anmerkninger 5. VALG AV TELLEKORPS OG TO MEDLEMMER TIL Å UNDERTEGNE PROTOKOLLEN Tellekorps: Tone Lise Vilje og Regina Bock Undertegne protokollen: Cathrine Wisbech og Tone Lise Vilje.

6. ÅRSBERETNING Styrets årsberetning ble godkjent uten anmerkning. Årsberetning fra avlsrådet for samojed 2018/2019 ble godkjent uten anmerkning. Årsberetning fra avlsrådet for grønlandshund 2018/2019 ble godkjent uten anmerkning. Årsberetning for P­posten 2018 ble godkjent uten anmerkning. Årsberetning fra Rørosløpkomiteen 2018 ble godkjent uten anmerkning. Årsberetning fra Utstillings­ komiteen Fagernes 2018 og Spåtind 2019 ble godkjent uten anmerkning. Avd Midt­Norges årsrapport ble gjennomgått.

7. REGNSKAP OG BUDSJETT Regnskap for 2018 ble godkjent. Budsjett for 2019 ble godkjent.

8. INNKOMNE FORSLAG Sak 1: Ny lovmal for Norsk Polarhundklubb stiftet 1937.

Forslag 2. Benkeforslag ved personvalg er ikke tillatt.

Likevel slik at det valgfritt kan reguleres unntak når det foreligger kandidater eller tillitsvalgte trekker seg, begrenset til to verv.

Line Håland Albertsen

Vedtatt (20 for, 0 mot) 9. VALG Det var 20 medlemmer tilstede i møte, 3 fullmakt, det var mottatt 0 forhåndsstemmer. Valgte medlemmer til nytt styre: Leder: Jan Erik Kristiansen (ikke på valg) Nestleder: Marius Foldøy (ikke på valg) Styremedlem Solvår Wåge (ikke på valg) Styremedlem: Viktoria Borgerien Wågan Styremedlem: Marit Ånes (ikke på valg) Varamedlem: Monica A. Sundset

­ Ønske om å verve flere til Grasrotandelen ­ Oppfordring til lokalkontakter å søke midler fra klubben

Vedtatt (20 Ja, 0 Nei)

2) Avdelingens leder: – Avdelingens leder velges av årsmøte i avdelingen.

Avdelingen sender forslag til hovedstyrets valg­ komite senest innen fristen for forslag av personer til verv samme år. Avdelingens leder foreslås til vervet styremedlem i hovedstyret.

– Målet er å fremme samarbeid, sikre avdelingens interesser ved en representant i hovedstyret. Sikre at klubben fremstår med lik strategi og struktur i alle ledd.

Varamedlem: Kine Pedersen Revisor: Arild Breivold Vararevisor: Øyvind Aas Valgkomite: Tone­Lise Vilje Valgkomite: Rita Winther Kramvig Valgkomite: Morten Malmø 10. AVSLUTNING Ønsker valgkomite Morten Malmø, vara­ medlem Monica A. Sundset og Kine Pedersen, samt nytt styremedlem Victoria Wågan velkommen i sine verv.

Cathrine Wisbech

Tone Lise Vilje

Polarposten | Nr. 2-2019 | 07

RESULTAT BIS-FINALER BIS

Frida Ginadatter Clearly­ra­ju­ma, Samojedhund Eier: Gro Moe-Gumø

BIS 2

Tarraingeadh’s 3 Wishes For Kazan, Alaskan Malamute Eier: Evy Helene Gamst

BIS 3

Zaltana Champagne Mohito, Siberian Husky Eier: Bente Andersen

BIS 4

Thelon Av Tasermiut, Grønlandshund Eier: Kristin Bjørndal

BIS valp

Snødehulens Trolske Huldra, Samojedhund Eier: Line Håland Albertsen

BIS 2 valp

Olga Av Tasermiut, Grønlandshund Eier: Åsne Haugen

BIS junior

Zaltana Kisses in the Mist at Barkas Perrera, Siberian Husky Eier: Bente Andersen

BIS Valp og BIS 2 Valp

BIS Junior

BIS Bruks

BIS 2 junior

Tarraingeadh’s Ariel Fromathreesome, Alaskan Malamute Eier: Evy Helene Gamst

BIS 3 junior

Olybkas Swing Swing, Samojedhund Eier: Morten Malmo

BIS bruks

Chief of Iroquoise Talisa, Samojedhund Eier: Lise Pedersen Rånes

BIS veteran

Rajumas Aurora, Samojedhund Eier: Øyvind Fåne og Gro Moe-Gumø

BIS 2 veteran

Tornuq Av Tasermiut, Grønlandshund Eier: Kristin Bjørndal

TRAKK SEG SOM LEDER

BIS oppdretter

Rajuma, Gro Moe­Gumø

BIS 2 oppdrett

Tasermiut, Odd Lund, Bjørndal Kristin

Etter årsmøtet valgte leder Jon Erik Kristiansen å trekke seg fra styret i Norsk Polarhundklubb.

Det betyr at nestleder Marius Foldøy har rykket opp som ny styreleder.

08 | Polarposten | Nr. 2-2019

BIS Veteran og BIS 2 Veteran

UTSTILLING MED STORCERT MIDT-NORGE På Levanger camping 20.–22. september

Norsk Polarhundklubb avd. Midt­Norge har gleden av å invitere til høstens utstilling med storcert.

UTSTILLING

21. september 2019

STED

Levanger camping www.levangercamping.no

Det blir også i år arrangert «Barn og hund» i pausen.

Påmelding til sekretariatet på formiddagen, deltagelse er gratis og alle premieres.

Loddsalg i kiosken, trekking .umiddelbart etter finaler.

Mange flotte premier.

Sekretariatet åpner kl. 09.00. Husk gyldig vaksinasjonsattest.

Dommere* ARILD BERGET, NORGE Grønlandshund og alaskan malamute, evt. siberian husky og samojedvalp ANNICA UPPSTRÖM, SVERIGE Samojedhund og evt. siberian husky Påmeldingsfrist Ordinær frist

02.09.2019

Utsatt frist (web)

09.09.2019

Om du/dere lurer på noe er det bare å ta kontakt med oss!

kr 350,– Valp kr 200,– kr 450,–

Påmelding via NKKs dogweb. Katalognummer sendes ut via NKKs dogweb.

Hovedsponsor HANDLERIMPORT

Utstilling for første gang?

Vi anbefaler å besøke denne siden: viewer.zmags.com/publication/c9faee6a#/c9faee6a/1

Fredagkveld satser vi på felles grilling, lørdag pizzakveld med foredrag og vi ser på ulike muligheter for søndag; kløvtur/ barmarksløp eller lignende.

Mer informasjon legges ut på utstillingens arrangement fortløpende på Norsk Polarhundklubb avd. Midt­Norges facebookside: www.facebook.com/groups/121318647926489

* med forbehold om dommerendringer, endring på klokkeslett eller andre endringer.

NYE FILMER

om grønlandsk sledehundkultur Nå kan du se fem velproduserte og påkostede filmer om grønlandsk hundekjøring helt gratis.

TEKST John Petter Nordbø FOTO Pressefoto/Carsten Egevang og Anders Drud

Qimmeq er navnet på et dansk og grøn­ landsk forsknings­ og formidlingsprosjekt tilknyttet Københavns Universitet. Grønland huser den største eksisterende sledehund­ populasjonen i Arktis, og en unik hunde­ kjørerkultur. Forskerne ser imidlertid at både hundene, kulturen og den spesiali­ serte teknologien som er utviklet gjennom tusenvis av år er i ferd med å bli borte, og viser til at bestanden av hunder på Grønland er halvert fra 30 000 individer for 20 år siden til under 15 000 i dag. Nedgangen ser også ut til å fortsette. Nå ønsker det prestisjefylte og påkostede Qimmeq­prosjektet å kombi­ nere forskning på et høyt internasjonalt nivå med en sterk visuell profil.

I den sammenheng har prosjektet produ­ sert fem korte filmer om grønlandsk 10 | Polarposten | Nr. 2-2019

sledehundkultur. Filmene ligger gratis tilgjengelig for alle på Vimeo, og kan finnes på nettsidene til prosjektet: qimmeq.ku.dk De fem filmene formidler tankene til unge og gamle hundekjører på Grønland, om hva de tenker om hundekjøringens fremtid på den arktiske øyen.

Forskningen til Qimmeq skal blant annet gjøre en kartlegging av hundenes genetiske opphav, helse og sykdommer.

I tillegg til filmene kommer det også til publiseres populærvitenskapelige artikler, en fotobok, undervisnings­ og barnebøker samt en vandreutstilling i Danmark og på Grønland. Prosjektet er også sterkt til stede i sosiale medier, og er å finne under navnet Qimmeq på Facebook.

TIPS SLIK FÅR DU KAFFEN TIL Å VARE LENGER PÅ LANGTUR

Alle som har vært på en litt lengre tur kjenner til problemet med at kokekaffen tar slutt. Hvis du fyller den velkjente kaffelarsen med svart gull forsvinner en 250 grams kaffepose litt for kjapt. Hvis du i tillegg har litt ambisjoner om å gå et stykke er det fordel at sekken er lett. Da kan det fort bli en del ekstra gram og kilo hvis du skal fylle sekken med kokekaffe. Heldigvis finnes det alternativer til den triste pulver­ kaffen. Et veldig enkelt tips kommer fra turskribent og eventyrer Randulf Valle. Han fastslår at du ikke trenger kokmalt kaffe, men at du også kan bruke filtermalt. Hvis du i tillegg bruker en skikkelig mørkbrent kaffe trenger du å bruke langt mindre om gangen. Et hett tips her er kaffe fra Zoega, som har spesialisert seg på mørkbrent kaffe. De vakumpakkede

halvkilospakkene derfra holder lenge på tur. Tips nummer to krever litt mer, men er samtidig relativt enkelt. Det går ut på å bytte ut svartkjelen med en sammenleggbar kaffebrygger (se bildet). Sea to Summit og Revir har noen slike varianter, som verken veier mye eller tar stor plass. Da koker du bare vann i den samme kjelen som du lager frokost og middag i, for så å helle vann over kaffebryggeren.

Denne står oppå en kopp, og den nybryggede kaffen renner rett ned i koppen. Ved å bruke denne metoden er du sikker på at du ikke får svinn på kaffen, og du bruker kun et par skjeer med kaffe for hver kopp. Kombinerer du dette med en pakke fra Zoega er du sikret knallgod kaffe som varer i evigheter.

John Petter Nordbø

TING & TANG FRA STYRET

NORSK POLARHUNDKLUBB SØKER ETTER TILLITSVALGTE For å kunne tilby medlemmene i Norsk Polarhundklubb gode tjenester, informasjon og aktiviteter så har vi en rekke tillitsvalgte og lokalkontakter rundt om i Norge.

Nye lokalkontakter som ønsker å bidra med aktiviteter på lokalt nivå er alltid velkomne hos oss.

Dette kan være fra kløvtester til en søndagstur med våre firbente.

Ellers er vi på utkikk etter disse rollene: • Redaksjonsmedlemmer • Medlemmer i utstillingskomité • Webmaster Ta kontakt på e­post leder@polarhund.no eller på telefon 458 50 046 dersom du skulle føle kallet.

Polarposten | Nr. 2-2019 | 11

Prosjekt

NANSENSLEDE Når ferden med hundespannet går til utilgjengelige deler av Svalbard er man nødt til å stole på utstyret. Løsningen for Gisle Uren ble å bygge sin egen Nansen-slede for hånd.

Slik ble Prosjekt Nansen-slede til.

TEKST & FOTO Gisle Uren, Røros

12 | Polarposten | Nr. 2-2019

Polarposten | Nr. 2-2019 | 13

Skal du på tur i utilgjengelige områder, steder der det kreves nødpeilesender, satellittelefon, søk­ og red­ ningsforsikring, samt en utførlig spesifisert søknad for å få lov til å ferdes; da må du være sikker på at utstyret ditt holder mål. Hundesleden er noe av det mest sentrale utstyret du har. På en sånn tur holder det ikke med en racingslede av aluminium, plast, styresystem av trinser og med en utstyrskasse montert på bak­ skiene. Selv ikke om du henger et parisbrett på slep bak er du innafor kravene. Vi snakker nemlig ikke lang­ distanseløp, men langtur – med ekstra fokus på lang.

Kommende vinter skal jeg og turkameraten min Jens ut på en lengre tur på Svalbard. Til denne turen trenger vi en slede med stor nok lastekapasitet til å få med seg proviant og utstyr for to mann og åtte hunder for minimum to uker. Turen er lengre enn det, men vi kommer til å benytte oss av depot underveis og trenger ikke alt av forsyninger med fra starten av.

Vi trenger likevel å kunne ha med forsyninger for opp mot to uker, både for å ha god aksjonsradius, men samtidig også for å ha stor nok sikkerhetsmargin om vi skulle bli forsinket av uvær eller dårlige føre­ forhold langs den planlagte ruten.

For meg som er over middels opptatt av både polar­ historie, utstyr av naturmaterialer, og ikke minst gamle håndverkstradisjoner, var det ganske opplagt.

Her snakker vi om treslede av velprøvd historisk modell. Her snakker vi om Nansenslede. Sleder av denne typen er ikke hyllevare som kan kjøpes over disk. I hvert fall ikke i våre dager. Det finnes ingen lenger som produserer slike sleder for salg, så her snakker vi derfor om å bygge sleden selv.

HVA ER EGENTLIG EN NANSENSLEDE? Kanskje ikke uventet, så ble Nansensleden utviklet av polfarer og polarforsker Fridtjof Nansen i for­ kant av hans første store ekspedisjon; På ski over Grønland i 1888. Tankegangen og prinsippene bak sleden er enkle, men likevel utfordrende. En slede skal være lettest mulig, men likevel solid nok til tunge lass. Styrken i sleden ligger både i kvaliteten til materialene og i konstruksjonen av sleden.

Smekker, elastisk og sterk er grunntanken.

Nansen selv skriver: Da utrustningen er av så stor betydning på en slik ferd, skal det her sies noen ord om den. Særlig viktig er selvsagt sleden eller kjelken som lassene skal trekkes på, at den ikke er for tung, og har en god form så den glir lett. På tidligere ekspedisjoner var det som oftest brukt store sleder, som efter min mening var alt for tunge og klumpete. Jeg foretrakk å få gjort mindre kjelker, noe i likhet med norske skikjelker, til å trekkes av enkelt mann. Disse kjelkene blev gjort mest av seig ask; de blev surret sammen uten nagler, derved blir 14 | Polarposten | Nr. 2-2019

de mere elastiske og gir svikt ved støt, da nagler lett brekker. Lengden var 2,90 m. og bredden 0,5 m. Meiene var 9,5 cm brede og skodd under med tynne stål-plater som kunde skrues av. Forendene av meiene var forbundet med en bøile av sterk ask, hvilket var en fordelaktig og sterk konstruksjon, den hindret ved sin runde form kjelken fra å sette seg fast mot iskanter. Nær bakenden av kjelken var det festet en opstående bøile av ask lik en stol-rygg, som kunde brukes til å skyve og styre kjelken med i vanskelig lende, når en måtte være to om den.

Kjelken veide 11,5 kg. uten stål-platene som var 2,25 kg tunge. Denne lette og sterke skikjelke, som fløt lett på sneen, og ikke sank dypt i som de tidligere brukte sleder, er blitt mønster for de kjelker og sleder som er brukt på alle senere polar-ferder. (Nansen 1942) Det har vært en rekke skifabrikker og rene slede­ makere som har produsert Nansensleder gjennom årene. I relativt moderne tid, har noen av de beste og mest typelike med originalen til Nansen, blitt produsert av G Fossum Skifabrikk og snekker­ verksted. Sleder av dette merket hadde opprinnelig «G Fossum, Minnesund» påmalt i gul skrift på begge framskiene. Etter det jeg kjenner til la Fossum ned produksjonen for omkring 40 år siden.

De mest vanlige sledene til hundekjøring i Norge har vært i størrelsen 3­bukkers og 2­bukkers. Disse er henholdsvis ca 2,5meter/8 fot og 2,2 meter/7 fot lange. Vår slede må være en god del større enn disse.

HVORFOR BYGGE SELV? Det er to hovedårsaker til at vi valgte å bygge sleden selv. Den ene er at det ikke er noen sledeprodusenter som lager slike sleder i dag. Vi kunne sikkert fått spesialbestilt en slede hos en eller annen slede­ produsent, men sjansene er store for at forståelsen for sledetypen og nøyaktigheten i arbeidet ikke ville vært stor nok, og da heller ikke kvaliteten på den ferdige sleden høy nok til at jeg ville blitt fornøyd.

Prisen ville sikkert vært temmelig stiv i tillegg.

Den andre hovedårsaken er rett og slett at om vi lager sleden selv, så er vi også langt bedre i stand til å reparere den underveis om noe skulle bli ødelagt på den. Det kan være avgjørende for om turen vår blir vellykket eller en fiasko.

Både Sverdrup og Amundsen gjorde seg sine erfaringer om kvaliteten og vekten på sledene de kjøpte inn til sine ekspedisjoner.

Sverdrup: Alle Kjælkerne maatte beslaaes paany; thi Nysølvet var ikke lagt tot nok paa. Hvad Konstruktionen angaar, var jeg meget vel fornøiet med de Kjælker, vi havde faaet; men Fabrikanten havde tilladt sig her og

der at bruge materialier, der ikke var saa gode, som ønskeligt kunde være. Vedkommende Dele maatte tages ud og erstattes med nye. (Sverdrup 1903) Amundsen: Sleene har jei nævnt flere gange. De nye hoss Hagen jorte slæer viste sei altfårr svære & solide fårr fårrhållene hær. De veidde omkring 75 kilo. Av de slær vi går avste me på vår ferd er 4 gamle Framslæer. De veier omkring 30 kg. Disse er alle stålskodde & me varemeier. Såfremt vi skulle få noe me blankisen å jøre vill disse stålskoninger komme øde me. De andre 3 er arbeidet av Bjaaland & veier 24 kg stk. De er uten skoning, men me varemeier. Fårr sleernes vedkommenne er således vækten nedsatt me ca 50 kg pr slee. (Kløver 2010) LANGTIDSPLANLEGGING Å bygge en Nansenslede krever planlegging og forberedelser lang tid i forveien. Du må ha kunnskap og forståelse for både sleden, hundekjøring og ikke minst det å være på langtur, slik at du vet hva sleden skal brukes til og vil utsettes for av belastninger.

Gjennom mine år med grønlandshund har jeg både restaurert, vedlikeholdt og kjørt mye med Nansen­ sleder. Jeg har vært heldig og har hatt anledning til å plukke helt fra hverandre og studere detaljene på

gamle sleder. Jeg har laget nye deler for å erstatte ødelagte, og kopiert gamle surringer for å kunne sette sammen delene til kjørbare sleder som er gode som ny. Jeg føler meg derfor trygg på både konstruksjonen, surringene og hvordan sledene belastes under kjøring.

Treverket til sleden er kanskje der en må være tidligst ute med planlegging. Sleder må bygges av materialer som er både harde og seige. Av norske treslag er ask det materialet som er absolutt best egnet. Ask kommer best ut i alle tekniske tester av både styrke og seighet, og er det treslaget som tåler absolutt best de belastningene en slede vil utsettes for. Det eneste treslaget jeg kjenner til som overgår ask er det amerikanske treslaget hickory, men det er det ikke lenger noen merkbar import av til Norge, så vi holdt oss til ask.

Dampbøying av sledeski. Emnet ligger i dampkassen i ca.

30 min. før det tas ut og spennes fast på malen. Varmen og fuktigheten i dampen gjør at ligninet, limstoffet mellom cellene i treverket, løser seg opp og kan gis en ny form.

Når emnet kjøles igjen vil det stivne i den nye formen.

Ask derimot vokser mange steder i Norge, men er fortsatt kinkig å få tak i. Den lokale byggevarehandelen fører ikke ask og kan trolig ikke skaffe det heller. Det er kun noen få forhandlere av spesialtrelast i Norge som har løvtreslag som har ask i sortimentet, og prisen er gjerne deretter. Løsningen for oss ble å finne materialer selv. Jeg var så heldig å få tak i en stor askestokk fra Nordmøre, som jeg fikk fraktet hjem til Røros. Her fikk jeg den kappet opp til grov plank på Polarposten | Nr. 2-2019 | 15

en lokal bygdesag, og grovkappet til i det jeg fore­ stilte meg var egnede dimensjoner på restaurerings­ verkstedet til Rørosmuseet. Materialene ble lufttørket i to år før selve sledebyggingen tok til.

BYGGEPROSESSEN Jeg tok utgangspunkt i to gamle sleder jeg hadde, en 2­bukkers og en 3­bukkers Fossumslede, og laget skjema over dimensjoner og mål på disse. Med det som utgangspunkt laget jeg så måleskjema for den større sleden vår. Behovene våre tilsa nemlig at vi trengte vesentlig større lastekapasitet, samtidig som vi ikke ønsket å miste verken stabilitet eller kjøreegenskaper.

Vi trengte altså en slede som var både lengre og bredere, der lasteplanet var høyere over snøen, enn de to «småsledene» som var utgangspunktet.

Med erfaring fra mange års bruk, vurderte jeg hvilke mål som kunne forlenges uten å gå opp i dimensjon, og hvor vi måtte øke dimensjon på materialene for å opprettholde styrken. Sleden vår endte på papiret opp med å bli en 5­bukkers slede som skulle være omkring 350 cm lang, 70 cm bred og med et lasteplan som er ca 25 cm over bakkenivå. Vekten estimerte jeg at ville bli oppunder 50 kg på den ferdige sleden.

Jens og jeg bor et godt stykke unna hverandre, men vikk brukt fire langhelger sammen til sledebygging

i løpet januar, februar og mars. Når vi var sammen prioriterte vi de arbeidsoppgavene som krevde to mann og fire hender. Vi jobbet mye med materialer i lange lengder på et relativt lite verksted, så det var kjærkomment å være to til håndtering. I tillegg brukte jeg en god del kvelder og helger aleine til de mindre delene og til mange av surringene. Totalt sett vil jeg tro vi brukte over 200 arbeidstimer på denne sleden.

Nansenslede i soloppgang ved Finnsbergvatnet på Hardangervidda.

Vi startet opp med å sortere og grovkappe materialer til delene. Deretter måtte vi avrette og dimensjonere materialene før vi kunne gå i gang med å lage de ferdige delene. Sleden består av mer enn 50 deler om man teller med alt, som alle skal tilpasses og kunne settes sammen som et 3­D puslespill før de surres sammen til en solid slede.

Som bildet viser, består grunnkonstruksjonen i sleden av delene ski, bukk, ribbe og drager. Disse surres sammen og danner selve skjelettet av sleden. Til dette igjen festes spilene på lasteplanet, styrebøyle, frontbøyle, bremse og sledebelegg.

Arbeidet har vært en blanding av både maskin­ arbeid og håndarbeid. Jeg har et svært godt utstyrt hobbyverksted hjemme og brukt både bordsirkelsag, avretter­ og dimensjonshøvel, båndsag, søylebor, og fresebord i byggeprosessen, og vi hadde vanskelig Polarposten | Nr. 2-2019 | 17

klart oss uten dette utstyret, særlig til dimensjo­ nering av materialene. Men til syvende og sist er det håndarbeid som har preget sledemakingen.

Mange av delene er stor grad ferdigstilt for hånd, både fordi tilpasninger har vært nødvendig, og fordi maler for å bruke maskinelt utstyr er uforholdsmessig krevende å lage når vi bare skal ha et lite antall av hver enkelt del. Håndverksmessig krever derfor det å bygge en slede som dette nøyaktighet og ferdighet på høyde med møbelsnekring. Om nøyaktigheten ikke er høy nok, blir heller ikke resultatet godt nok. Vi har operert med mål i millimeter, ikke centimeter, og mantraet har hele tiden vært; en millimeter kan også deles i 10.

De enkeltdelene som har vært mest krevende å tilvirke, har vært de ti bukkene, fem på hver side av sleden. Årsaken er at disse består av veldig mange ulike vinkler og mål, og nesten utelukkende må lages enkeltvis for hånd. Alle bukkene må også være prikk like for at sleden skal bli god til slutt. De viktigste verk­ tøyene her var blyant, vinkel, håndsag og stemjern.

Målet var også at sleden ikke bare skulle være solid, men også pen å se på. Surringen av sleden er derfor også en langtekkelig prosess, både det å få surringene sterke nok, og samtidig rene og ryddige å se på. Særlig de 12 godt synlige surringene mellom ribbe og drager var krevende å få til på en pen måte.

Disse er omfattende og avsluttes med en dekorativ «knopp» på toppen.

RIGGING AV SLEDEN Når byggeprosessen var ferdig, måtte vi også rigge sleden. Viktigst var å montere trekkliner fra festepunktet på hver sledeski og frem til fronten av sleden. Her kobles linesettet fra hundene inn og fører trekkraften fra hundene til sleden. Og vi monterte styretau fra tuppen av hver sledeski og bak til styrebøylen for å hjelpe til med å styre sleden, særlig ved skråkjøring.

Vi laget også til snørekjøringsliner til oss selv. Disse ble koblet inn i karabinkroken bakerst på hundenes linesett, slik at vår kroppsvekt gikk direkte inn på linesettet og ikke ble overført gjennom sleden.

Vi ordnet til slutt til surringsliner langs hver side av sleden og strammebånd over til andre siden for å feste bagasjen til lasteplanet. For å være helt sikker på at alt ble liggende stabilt om vi skulle klare å velte, monterte vi jekkestropper som strammebånd, totalt seks jekkestropper.

I løpet av byggeperioden hadde vi også sydd et gedigent sledetrekk som var 285 cm langt, 65 cm bredt og 150 cm høyt. For den som er kjapp i hoderegning, 18 | Polarposten | Nr. 2-2019

eller har en kalkulator lett tilgjengelig, så gir det et volum på 2,7 m3. Ikke så rent lite bagasjeplass altså.

FERDIG SLEDE Den ferdige sleden ble et imponerende syn. Den frem­ sto som enda større og mer imponerende enn vi hadde klart å se for oss på planleggingsstadiet. Vi måtte rett og slett stryke og klappe på den ganske ærbødig og lenge, før vi bar den ut på gårdsplassen til fotografering.

Nøyaktig oppmåling viser at sleden er totalt 360 cm lang, 70 cm bred, og har lasteplan som er 26 cm over bakken. Selve sleden, uten styrebøyle og bremse veier omkring 25 kg, nesten nøyaktig det samme som Roald Amundsens sleder brukt til Sydpolen i 1911. Etter at skimaker og snekker Olav Bjaaland hadde bygget dem om vel å merke. Før det veide de det tredobbelte. Dette viser at vår slede er dimensjonert nesten nøyaktig som sledene som klarte turen til Sydpolen og tilbake i 1911.

Historisk sett er vi innafor i det minste.

Med styrebøyle, bremse og rigging veier sleden oppunder 40 kg, hele 10 kg lettere enn jeg estimerte før byggingen tok til. Det betyr 10 kg mer nyttelast på turen.

PRØVETUREN Tidlig i april var sleden klar for prøvekjøring. Vi hadde tillit til vårt eget arbeid og tok derfor første prøvekjøring på en åtte dagers tur, lørdag til lørdag, gjennom Skarvheimen og nordlige Hardangervidda.

Ruten gikk i kreative kruseduller fra Geiteryggen vi Finse, ned til Rv7 og endte til slutt opp på Haugastøl.

Sleden var lastet med utstyr noenlunde tilsvarende det vi kommer til å bruke på Svalbard, samt forsyninger for ti dager for to mann og åtte hunder. Det var viktig for oss å ha prøveturen noenlunde realistisk med det vi forventer på turen neste år. Totalt kom vekten av slede og lass på omkring 200 kg. Med oss to hengende på slep på ski etter sleden, kom vekten opp mot 400 kg.

Der det var lett terreng hang vi på slep, der det var krevende terreng gikk vi for egen motor. Å kjøre en så stor og tunglastet Nansenslede, med et så pass stort hundespann er det ikke mange som gjør, og det finnes heller ingen lærebok som kan fortelle deg hvordan det gjøres. Det er kun egen erfaring fra mindre og lettere sleder du kan støtte deg til. Kort sagt er vi imponert over både sleden og hundene etter denne turen. Hundene fordi de hånd­ terte det tunge lasset svært godt, og oppviste noen fantastiske styrkeprestasjoner i lange og bratte oppoverbakker. Sleden fordi den absolutt overgikk våre forventninger under kjøring.

Vi opplevde at sleden fulgte hundene greit. Det høye lasset vårt, omkring en meter høyt, gjorde oss

litt utsatt for sterk sidevind, men vi lærte raskt å «trimme» sleden ved hjelp av vår egen kroppsvekt i snørekjøringslinene. Til tross for vekten på 200 kg opplevde vi også sleden som lett å styre, lett å svinge unna hindringer i løypen.

Sledeskiene er brede og sleden fløt også godt i snøen til tross for den høye vekten. Under kjøring var sleden også svært fleksibel og «tok» terrenget godt. Sleden var også svært stabil, noe vi kan takke bredden på 70 cm for. Vi opplevde ikke en eneste velt i løpet av de åtte dagene, selv om vi kjørte i temmelig røft terreng deler av turen. Dette er en stor fordel fordi det å skulle rette opp igjen en veltet slede på 200 kg ville vært en stor utfordring.

Den største utfordringen med sleden og hundene var faktisk å bremse i bratte utforkjøringer. Åtte grønlandshunder som trekker en slede på 200 kg skaper et stort moment og er en betydelig masse å dempe farten på. Å stoppe midt i en bakke er utopi, det dreier seg kun om å komme ned til bunnen på en noenlunde kontrollert måte. Utforkjøringene ble stadig mer kontrollerte utover turen, og mot slutten håndterte vi helt greit også svært bratte utforkjøringer.

Det å være to mann som kjører sammen med ett spann og en slede var et nytt element for oss. Fordelene med

det er jo at vi er to om å håndtere sleden i krevende terreng. Hundene mine er velloppdradd og trenger stort sett ikke håndtering, men to mann håndterer helt klart kinkige situasjoner med hundene lettere enn en mann om noe skulle oppstå. I tillegg er det jo veldig sosialt å være to som kjører sammen, man snakker mye sam­ men i løpet av dagen. Men det igjen fører jo kanskje til at det blir mindre prat sammen i teltet om kvelden.

To lykkelige sledebyggere på tur.

Det å bygge sin egen Nansenslede har vært et utrolig spennende prosjekt, og resultatet har vært fullt ut vel­ lykket. I tillegg til en nydelig slede sitter jeg også igjen med mye ny kunnskap og erfaring. Sledebyggingen var et stort arbeide og tok mye tid, så selv om det er fullt overkommelig å lage seg en slede, så er det neppe noe jeg ville vurdert å gjøre på oppdrag for andre.

LITTERATURLISTE: KLØVER, Geir O. (red.). Roald Amundsens dagbøker ­ SYDPOLSEKSPEDISJONEN 1910­12, 1. utgave, Frammuseet. Oslo 2010.

NANSEN, Fridtjof. På ski over Grønland – Eskimoliv.

H. Aschehoug & co. Oslo 1942 SVERDRUP, Otto. NYT LAND – FIRE AAR I ARKTISKE EGNE bind 1. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard).

Kristiania 1903.

Polarposten | Nr. 2-2019 | 19

SLUTT PÅ BÅNDTVANG SJEKK LOKALE REGLER

Fra 21. august var det slutt på den generelle båndtvangen. Det er viktig at du har kontroll på hvilke regler som gjelder før du legger ut på tur med hunden. Nesten 200 av landets kommuner har en eller annen form for lokal utvidet båndtvang, melder Norsk Kennelklubb.

Selv om båndtvangen oppheves der du ferdes, har du som hunde­ eier ansvar for å ha full kontroll på hunden din. § 4 i hundeloven er helt klar på dette, og sier følgende: «Hunder kan være løse bare når de, a) blir fulgt og kontrollert på aktsom måte, eller b) er forsvarlig inn­ gjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel.»

Skal du gå med hunden løs må du altså vise hensyn overfor både dyr og mennesker og kunne kontrollere hunden din.

Når kommuner velger å innføre nye lokale båndtvangsbestemmelser, kan årsaken ofte spores tilbake til én enkelthendelse hvor eier ikke har hatt kontroll på sin løse hund.

Det er derfor flere gode grunner til å være aktsom på tur med hund. For å sjekke hvilke lokale regler som gjelder i din kommune har NKK laget et eget kart på nettet. Det finner du på nkk.no/kart.

20 | Polarposten | Nr. 2-2019

Bronsemerke på Bambles kommunetopp

En fin søndagstur i akkurat passe vårtemperatur til Hørsfjell gjorde at flere nye hunder kan smykke seg med fullført kløvtest bronse.

TEKST & FOTO Mari Nymoen

Rundturen via den høyeste toppen (288 moh.) i kystkommunen Bamble i nedre Telemark gikk på sti og skogsbilvei. Først i tett skog og på toppen i typisk vindblåst krokfuruterreng.

FRA FLERE FYLKER Sju tobeinte og 11 firebeinte startet på grusveien via tunet på vakre Heistad gård, og vakte en smule oppsikt i den lille bygda, da vi kom med hundene som var gira på tur med lasta kløv. Testen ble arrangert av lokalkontaktene i Norsk Polarhundklubb Telemark søndag 12. mai, og fem telemarkinger fikk følge av to turglade jenter fra henholdsvis Årnes i Akershus og Harestua i Oppland.

Vi gikk i samlet tropp, og tok en liten rast og matbit på toppen. Vel nede igjen gikk vi noen hundre meter til for å få ei hel mil i beina, og da ned til stranda, så hundene kunne slurpe i seg velfortjent kald drikke fra Bamblevann.

EN TRIVELIG GJESTERASE Med på turen var det flest Siberian Husky, og riktig så trivelige hunder. Alt gikk pent og pyntelig for seg, eierne hadde pakket kløv med riktig vekt i forkant, så her gikk alt på skinner. Skjemaene var også fylt ut elektronisk via nettsiden til polarhundlubben, og jeg vet de tobeinte alt har fått bronsemerke for vel utført test i posten. Slik skal det være!

Moro er det også å vise fram Telemark til turglade folk fra andre fylker. Gleden med kløvtester er mer enn bare km i beina på to­ og firebeinte, og handler først og fremst om turopplevelsen og møtet med andre hundefolk. Alle er velkomne på kløvtester og får merke etter bestått test så sant de er medlemmer i Norsk Polarhundklubb. Ønsker du bare å bli med oss på tur, så er du varmt velkommen til det også.

Takk til Anita H. Engebakken­Fjell som tipset om runden via Hørsfjell. Lokal­ kontaktene hadde ikke vært på Hørsfjell før, og takker for en fin turopplevelse, og at vi samtidig kan krysse av en ny kommunetopp.

Polarposten | Nr. 2-2019 | 21

For et fjell og for en

TURGJENG

Seks på to bein og ni på fire bein ble med på turen til Hægefjell (1021 moh.), et fantastisk flott turområde i tørt vær – og det fikk vi.

TEKST & FOTO Mari Nymoen

Hægefjell er et turmål lokalkontaktene i Norsk Polarhundklubb Telemark lenge har hatt ønske om å besøke, så hvorfor ikke kombinere det med bronse­, sølvtest og fellestur? Som sagt så gjort. Men, det var mye ufullstendig informasjon å finne om denne turen, spesielt med tanke på høydemeter og lengde, og noe informa­ sjon var direkte feil. Vi ble heller ikke mye klokere da vi fikk tak i et kart, men tur skulle det bli.

GODT MED HØYDEMETER Hægefjell ligger i Kviteseid og Nissedal kommuner, og kan nås fra begge sider.

Fra Nissedal via Fjone, hvor den steile fjellsida også er en magnet på klatrere fra hele Europa. Vi gikk fra parkering Utsikten ved Vrådal Panorama på Kviteseid­sida, også kalt Stemnetten. Tur­retur viste

22 | Polarposten | Nr. 2-2019

GPSen i underkant av 16 km og 725 høydemeter. Turen ble gått i samlet tropp fra starten av, før de sprekeste fikk full frihet til å sette opp farten. Turen går for det meste på snaufjell på godt merket sti, som går opp og ned, og mest opp og ned ved Hægefjellskardet. Undervegs passerte vi Luktarhola, Sveigefjell og Brennstøylnuten.

Det ble valgt litt ulike løsninger for å oppfylle kravet til sølvtesten på to mil, og spesielt to varianter var imponerende.

Anita H. Engebakken­Fjell startet tid­ ligere og i bunn av hårnålsvingene ved Vrådal skisenter. Hun snudde oppe på fjellet da hun hadde 10 km inne, og gikk ned igjen. Vel nede viste GPS­en at hun og de to Siberian Huskyene hadde 983 høydemeter i beina.

GIKK OPP, SÅ NED OG SÅ OPP IGJEN Fire telemarkinger fikk følge av to østfoldinger på denne turen. Wiebke Hoefers og Linn­Elise Mindt hadde overnattet i bobil og gikk først fra bobilen til parkeringen, så opp til Hørsfjell, så ned igjen til bobilen, pakken med seg telt og utstyr, og dro opp igjen til et vann like før Hægefjellskaret. Sprekingene og de fire Siberian Huskyene fikk enda mer å bære på den andre turen opp fjell­ sidene. Dette så ingen av dem til å bære preg av da vi møtte dem på vår vei ned igjen.

GIKK PÅ EN SMELL Turen ble arrangert lørdag 22. juni og vi hadde nesten hele fjellet for oss selv i fint lettskyet vær og gode temperaturer.

Det var nok av vann undervegs til hundene, og traseen er ganske lettgått tross kupert terreng og hardt underlaget.

En deltaker var uheldig og falt, fikk vondt i et kne, og valgte å snu før siste bratte etappe opp til toppen. Dermed ble vi minnet om hvor viktig det er med litt førstehjelpsutstyr på fast plass i kløven, inklusiv knebeskyttere for oss som begynner å bli litt oppi åra.

Dette er en fjelltur som anbefales på det varmeste. Turen byr på utsikt i stort sett alle himmelretninger underveis, mens Vråvatn og Nisser blinker blått langt der nede.

Etter å ha vært på tur i godt over sju timer ble det en fredelig kveld med god mat og noe godt i glasset. Takk for turen folkens!

Flere på fire bein fikk godkjent og velfortjent kløvtest sølv denne dagen.

Polarposten | Nr. 2-2019 | 23

HØSTENS VAKRESTE EVENTYR 6.–8. september 2019, Tyinholmen

PROGRAM Fredag 6/9 19.30 20.30

Lørdag 7/9 08.00­09.00

Vi ønsker gamle og ikke minst nye polarhundeiere velkommen til høstsamling i Jotunheimens overveldende natur – et eldorado for polarhunder!

Her er årets program.

24 | Polarposten | Nr. 2-2019

Felles middag Samling i peisestuen • Litt praktisk informasjon om helgen, rute for kløvtest osv.

• Sosialt samvær

Frokost

09.00­10.00

Turforberedelser og veiing av hunder og kløv for de som skal gå kløvtest

10.00

Vi drar på tur!

• fottur kort, middels, lang ­med eller uten kløv • kløvtester i alle valører • tur for barn og/eller valper • sykkeltur, kickbike­tur • kjøring med vogn

16.00

Badstua er varm!

18.00

Felles middag med dessert og kaffe

20.00

Faglig innslag (overraskelse!)

21.00

Sosialt samvær

Søndag 8/9 08.00­09.30

Frokost

10.00

Tur, test av utstyr, kløvtest for de som ønsker

13.00

Felles rømmegrøt og spekemat-lunch for de som ønsker

Har du en aktiv hund?

Godt utvalg til aktive hunder. Produkter som tørrfôr, slede, seler, kløv, snørekjører­ utstyr er noe av det du finner hos oss.

Tlf.: 72 87 72 00 – www.handlerimport.no – post@handlerimport.no

MEDLEMSBILDER FOTOGRAFER

1

4

7

2

5

8

3

6

9

1. @annikenhammervold 2. @maritlillek_fs 3. @stinesynnoveaa 4. @teamgreenlanddog­ valdres 5. @tonje_mari 6. @m_hamland 7. @samso.explorer 8. @kenuthemalamute 9. @Thehappysammy 10. @reidar_the_samoyed 11. @fjelljente 12. @sarasmoe 13. Stein Vefsnmo

26 | Polarposten | Nr. 2-2019

10

11

12

13

Polarposten | Nr. 2-2019 | 27

En godt bevart villmarkshemmelighet

28 | Polarposten | Nr. 2-2019

Lagbildet på siste etappe ned til Hovden. Fra venstre: Kjartan T. Aakre, Balder (engelsk pointer), John Petter Nordbø og Baijas (samojed).

Austheiene har alt en lykkelig hund og eier kan ønske seg. Her kryper villmarka helt inntil hytteveggen.

På nesten alle hyttene er det lov å ta med hunden inn. Det beste av alt er at du mest sannsynlig for hele herligheten for deg selv.

TEKST & FOTO John Petter Nordbø

Nå skal jeg avsløre en aldri så liten hemmelighet.

En hemmelighet som flere definitivt burde kjenne til.

De fleste suser nemlig bare forbi i bil, uten å legge merke til at denne hemmeligheten finnes. De fleste har ikke engang hørt om Austheiene. Folk velger heller å suse forbi for å gå på Hardangervidda, Rondane eller Jotunheimen sammen med haugevis av andre, fremfor å trekke inn fjellufta i Austheiene mutters alene.

Min påstand er at Austheiene må være det fjell­ og skogsområdet i Sør­Norge med det beste tilbudet sammenlignet med hvor få folk som bruker det. Her er det 12 turisthytter, hundrevis av kilometer med rødmerkede stier og svært variert natur, samt en rik og spennende kulturhistorie. Austheiene er dessuten veldig godt tilrettelagt for oss hundeeiere. Nå jobber undertegnede i Turistforeningen, og er neppe helt upartisk, men den jobben Aust­Agder Turistforening har gjort med tilrettelegging for oss hundeeiere er helt suveren. Likevel er det ingen folk her. En rekke av turisthyttene har bare et par hundre overnattinger i året. Det er godt under én person i snitt hver dag.

Du kan gå dagevis uten å møte folk, selv om du holder deg på rødmerket sti og går fra hytte til hytte.

Kontrasten til Hardangervidda noen mil lenger nord er slående.

Polarposten | Nr. 2-2019 | 29

Nå lurer du helt sikkert på hvor dette paradiset ligger. Austheiene er definert som det fjell­ og skogsområdet som ligger mellom Setesdal i vest, og Arendals­ og Skiens­vassdraget i øst. I sør ligger de store skogsområdene nord for Arendal, mens i nord troner høyfjellsplatået rundt Hovden, med Sæbyggjenuten (1507 moh) og Kvannefjellet (1537 moh) som de bok­ stavelige høydepunktene.

Vi bestemte oss for å legge snaue tre uker av ferien til Austheiene. Planen var å krysse Austheiene på langs fra Dølemo i Åmli i sør til Hovden i nord. Det er ikke en spesielt ambisiøs plan. Du kan sannsynligvis ta de ca. 200 kilo­ meterne vi gikk på ei uke hvis du gir bånn gass. Men poenget med ferien var ikke å ha klampen i bånn. Snarere tvert imot.

Planen var å senke skuldrene og bli kjent med en ny og for oss ukjent del av Norge.

Den planen var en klar innertier.

Fra Dølemo helt i sør starter du i et klassisk agdersk skogsterreng. Her troner store furu­ og grankjemper innimellom 30 | Polarposten | Nr. 2-2019

myrer og idylliske skogstjern. Noe av det som skiller dette skogsområdet fra andre skoger er de mange blankskurte sva­ bergene og fjellsidene som mange steder løper helt uti vannene. Det gir en haug med perfekte badeplasser i sommer­ varmt vann. Det magre jordsmonnet gjør at skogen ikke er spesielt tett, og det er snarere forvridde og gamle furutrær som dominerer fremfor den tettvokste gran­ skogen. Det som slår meg mens vi vandrer fra vann til vann med fiskestanga er hvor urørt alt er. Den rødmerkede stien er godt merket, men nesten ikke opptråkket.

Det er svært få andre synlige stier, og det finnes nesten ikke gamle leirplasser å se.

Her er idylliske små myrvannn med svaberg som i skjærgården, lange myrdrag og skogkledde knauser. Inni­ mellom krokete og tilårskomne fjell­ bjørketrær står noen majestetiske grankjemper preget av alderen. Her har sannsynligvis mange av disse krokete kjempene fått stå i fred og brukt hundre­ vis av år på å vokse seg store i skrinn og sur myrjord. Det er fantastisk å se at

disse trærne fortsatt står, og at de ikke er jevnet med jorda av skogsmaskinenes brøl som så mange andre steder.

Hvis du vandrer nordover vil stien ta deg én eller flere turer opp over tregrensa omtrent hver dag, og vi fant ofte oss selv gående langs en rygg eller egg med storslått utsikt i alle himmelretninger. På østsiden fra Telemark skjærer det inn en rekke dype daler, med stupbratte 500–600 meter høye fjellsider. På vestsiden finner man Setesdal, og de mer rolige og viddepregede fjellformasjonene i Setesdal Vesthei.

Helt i nord løfter landskapet seg ordent­ lig høyt over havet. Etter et par uker med strålende vær fikk vi smake på den lunefulle høyfjellssommeren. Her er notatet fra dagboka etter etappen mellom Bjørnevasshytta til Berdalsbu: «Når vinden uler i hetta, mørke skyer lurer over hodet på deg, og dråpende dundrer i bakhodet er det lett å føle seg liten. Veldig liten. Etter et par ukers marsj gjennom landskap der det har vært mye trær, var følelsen av høyfjellets tilstede­

Ankerdram og kaffe i sola etter endt marsj.

værelse monumental. Uansett hvor mange turer jeg går slutter aldri naturens krefter og dimensjoner å imponere med.»

Etter 2,5 ukers loffing i Austheiene gikk vi løs på den siste etappen til Hovden fra Tjørnbrotbu med blandede følelser. Det er alltid godt å komme frem til sivilisa­ sjonens goder: en dusj, burger, rene klær og alt det andre man gjerne ser frem til.

Likevel snek det seg inn en tomhets­ følelse. Et eventyr var over, og snart var det slutt på å pakke sekken hver morgen, sale på kløven og rusle videre. Dette livet er kanskje rutinemessig, men samtidig så fritt som man kan ønske seg.

Austheiene ligger der og venter på deg.

Sannsynligvis er det knapt en sjel der oppe idet jeg skriver dette akkurat nå, selv om det er høysesong. Sannsynligvis kan du gå i dagevis uten å treffe mer enn en håndfull mennesker. Sannsynligvis kan du strekke deg på sofaen på hyttene uten å være bekymret for at noen andre trenger sitteplassen. Det er ganske fint å tenke på når man sitter på kontoret.

Pointeren Balder nyter livet innendørs etter turen i regnværet. På de aller fleste hyttene i Austheiene er det ei sikringshytte der det er lov å ta med hunden inn.

Polarposten | Nr. 2-2019 | 31

FAKTA HYTTER TILRETTELAGT FOR HUND I AUSTHEIENE • Skarsvassbu – enkel gapahuk utenfor hovedhytta.

• Grunnetjørnsbu – lov med hund i ny og flott sikringsbu • Mjåvasshytta – lov med hund i nytt anneks • Hengeltjørnloftet – tillatt med hund på loftet • Granbustøyl – lov med hund i sikringshytte • Nutevasshytta – lov med hund i sikringshytte • Nystøyl – lov med hund i sikringshytte • Hovstøyl – tillatt med hund i sikringsbu • Bjørnevasshytta – hund kan ligge i mellomgangen ved vedbod/do.

• Berdalsbu – tillatt med hund i sikringshytte • Tjørnbrotbu – tillatt med hund i sikringsbu De aller fleste hyttene har selvbetjent proviantlager.

32 | Polarposten | Nr. 2-2019

Gammel dyregrav ved Nørdre Gjuvvatn, nord i Austheiene.

Disse ble brukt til å jakte villrein.

Villrein og rovdyrhistorie Det som kanskje ikke så mange vet er at Austheiene har en villreinstamme.

Sammen med Setesdal Vesthei på vestsiden av Setesdalen utgjør dette Europas sørligste stamme. Få ting slår et glimt av fjellets nomade, og får du øyne på villreinen er det bare å ta vare på det spesielle øyeblikket. Villreinen gjør selvfølgelig også at det er viktig å ha ekstra god kontroll på hunden.

Fra gammelt av var Austheiene et rikt habitat for de to største rovdyrene våre. Både ulv og bjørn var tallrike, og på midten av 1800­tallet var det hundrevis av bjørner bare i Aust­ Agder. I dag svinger det bare streifdyr innom i ny og ne. Når man vandrer gjennom heiene i dag er det få ting som vitner om det yrende livet som var her tidligere. Støler og fjellgårder var spredd over alt, og naturressursene ble utnyttet til fulle gjennom jakt, fiske, sanking og beitebruk. I dag er det bare noen få sauer igjen, og mange av beitene er ikke brukt på mange tiår.

Siden det er verken folk, fe eller rovdyr igjen er det vanskelig å forestille

seg hvordan livet var her oppe, den gangen da ulv og bjørn faktisk var noe folk hadde grunn til å frykte. I de skrinne heiene var folk helt avhengige av maten fra husdyrene for å overleve.

Rovdyrene ble gjerne en konkurrent som ønsket å sette til livs de samme dyrene, og bøndene ble nødt til å passe godt på dyrene sine. Saue­ og storfeflokkene ble passet på av tøffe gjetergutter i 8­12­årsalderen, som fikk en utdanning til fjells som er fjern fra dagens komfortable liv bak skolebenken. I «Vandringer i Setesdal Austhei» utgitt av Aust­ Agder Turistforening skildres kampen mot rovdyrene som en kamp på liv og død: «Ulveflokkene kunne være «fæle» om vinteren. Jo kaldere det var, desto verre var de, sa folk. I strenge kuldeperioder, når dyrene gikk rundt og sultet, kunne de til slutt miste all frykt for mennesker. De søkte seg inn til gårdene, der geitene ofte gikk ute.

De kunne bryte seg inn i fjøs og stall, enten ved at de kom seg opp på taket hvor de gravde seg inn, eller at de presset seg gjennom dårlige murer under fjøset og opp gjennom gulvet.»

Polarhundforsikring Unikt tilpasset deg og din polarhund

Siberian Huskyforsikring

Samojedhundforsikring

NKK-MEDLE

M

Grønlandshundforsikring

Alaskan Malamuteforsikring

Nå har alle polarhunder fått sin egen forsikring!

10 %

RABATT

April 2019 lanserte vi rasehundforsikringer! Vi har sett på ulikhetene mellom rasene og basert på skadestatistikk, risiko og behov har vi tilpasset forsikringen slik at den skal passe hver enkelt rase.

Som kunde hos Agria Dyreforsikring får du nå tjenesten FirstVet – hjelp av veterinærer og spesialister direkte på mobilen, helt kostnadsfritt! Det er ingen begrensning på antall videosamtaler, og du får hjelp uansett årsak.

Send kodeord FIRSTVET til 2240, og last ned appen.

SMS med kodeord AGENT til 2240

Ta kontakt med oss for en god forsikring til din hund, enten via vårt kundesenter på telefon 24 12 40 00 eller våre nettsider på agria.no. Du kan også kontakte en av våre flinke forsikringsagenter!

Få tilsendt en oversikt ved å sende SMS med kodeord AGENT til 2240.

Trygghet i lomma – last ned våre 2 populære apper:

Følg Agria på:

Anbefalt av:

Hundevennlige DNT-hytter (og noen andre også)

TEKST Tone-Lise Vilje/Samojedhund.no

Jeg ønsket meg en slags oversikt over hvilke DNT­hytter som hadde hunderom eller var tilrettelagt for hund. Mange elsker å gå i fjellet, men er ikke så begeistret for teltlivet, og da er det flott å kunne ha hunden med på hytter i stedet.

Hyttene som er med her har egne hunde­ rom eller buer for hund/eier. Steder der hundene kan ligge i bur i vedskjul etc. er ikke med her. Det får bli en annen liste fra andre en annen gang:) Det finnes også 34 | Polarposten | Nr. 2-2019

FOTO John Petter Nordbø

en rekke hytter fra Statskog og sikrings­ buer fra jeger­ og fiskeforeninger som tillater hund (se inatur.no). Sjekk området du ønsker å gå i og statskog.no for mer informasjon.

Jeg har ikke besøkt alle disse hyttene selv. Informasjonen kommer fra turelskende polarhundfolk på siden vår på Facebook: www.facebook. com/verdensvakrestebrukshund og

fra turguider med polarhunder i DNT. Tusen takk for all hjelp i vår digitale dugnad :) Hyttene er kategorisert etter fjell­ områder så godt det har latt seg gjøre.

Linker til alle hyttene finner du på Samojedhund.no.

Ut på tur med polarhund i den norske fjellheimen! Kos dere og GOD TUR!

RYFYLKEHEIENE • Jonstølen • Skåpet • Kvitlen • Haukeliseter • Stranddalen • Lysefjorden • Blåfjellenden • Heibergtunet • Holmavatn • Hovatn • Krossvatn • Langavatn • Storsteinen • Sandsa • Sandvatn • Tomanssbu • Vassdalstjørn • Viglesdalen

• • • •

Krækkja Halne Sandhaug Besso

SKARVHEIMEN • Geiterygghytta • Steinbergdalshytta • Østerbø

SYLAN • Ramsjøhytta • Blåhammarstugan • Storerikvollen • Nedalshytta

SALTFJELLET/SVARTISEN • Lurfjellhytta

Holmavatn turisthytte i Ryfylkeheiene har egen sikringshytte med alt du trenger.

Her er det lov å ta med hunden inn.

BLEFJELL/VEGGLI/SKRIM • Eriksbu • Sigridsbu • Sveinsbu • Øvre Fjellstul • Selsli • Pråmvika • Sørmyrseter

RONDANE • Bjørnhollia • Rondvassbu • Øvre Dørålseter • Nedre Dørålseter • Grimsdalshytta

LOFOTEN/ VESTERÅLEN/HINNØYA • Håkonsbu • Snytindhytta • Guvåghytta

INDRE TROMS • Dividalshytta • Altevasshytta • Vuomahytta • Rostahytta • Dærtahytta • Gappohytta • Goldahytta • Nedrefosshytta

YTRE TROMS • Ringvassbu

NOREFJELL/ EGGEDALSFJELLET • Høgevarde gammel • Høgevarde ny

TAFJORDFJELLA • Pyttbua HARDANGERVIDDA • Solheimstulen • Mårbu • Rauhellern • Heinseter • Kalhovd • Mogen

VIKERFJELL/VASSFARET • Fønhuskoia • Tjuenborgkoia • Storekrakkoia • Buvasskoia

LIFJELL • Himingsjå

FEMUNDSMARKA • Svukuriset • Ellefsplass • Røvollen

DOVRE • Hjerkinn • Reinheim • Åmotsdalshytta • Grøvudalshytta • Raubergshytta

BREHEIMEN • Navarsete • Nørdstedalseter

JOTUNHEIMEN • Torfinnsbu • Tyinholmen • Yksendalsbu • Thomashelleren • Olavsbu • Glitterheim • Fondsbu • Fanaråken • Gjendesheim

SETESDAL VESTHEI • Stavskar • Bossbu • Svartenut

TROLLHEIMEN • Gjevilvasshytta • Jøldalshytta • Vassendsetra • Trollheimshytta • Ramsjøen • Kårvatn • Hevertjønna • Damtjønna • Bårdsgarden • Innerdalshytta

Polarposten | Nr. 2-2019 | 35

Obersten

– Amundsens lederhund

I forbindelse med at vi spurte om lov til å kopiere noen bilder av Obersten og legge ham ut på nettsidene til Grønlandshundringen kom vi i kontakt med Alexander Wisting, oldebarn av Oscar Wisting. Han er også barnebarn av Thorbjørn Wisting, Oscars yngste sønn og Oberstens beste lekekamerat etter ankomsten til Norge.

Har du hørt historien om Roald Amundsens berømte lederhund – eller kanskje riktigere Oscar Wistings yndlingshund? Det er en flott grønlandshund med en utrolig historie.

TEKST Katinka Mossin/Grønlandshundringen

Bildet til høyre hadde navnet «Olaf og Obersten» og vi var selvfølgelig nysgjerrige på hvem dette var. I film­ snutten oppfattet jeg navnet Thorbjørn som gutten med Obersten og vi spurte derfor om dette og her er svaret vi fikk: «Hei og takk for mail Det er selvfølgelig helt ok at du bruker bildet av Obersten fra Horten. Hvis jeg kan få sendt på mail kopier av Oberstens utstillingsresultater hadde det vært enda bedre, da jeg er Wistings oldebarn og Thorbjørn var min bestefar.

ligger ute er bare en del av en større sak som dreier seg om Thorbjørns forhold til Oscar. Bildet er en illustrasjon om faktisk beviser Oberstens tilstedeværelse i Horten etter Sydpolsekspedisjonen.

At Obersten og Thorbjørn holdes mye sammen er at det innen familien var betraktet som hans hund etter at Oscar kom hjem. Thorbjørn var den yngste f 1909 (dvs 5 år når Obersten flyttet inn) og den som bodde hjemme med Obersten gjennom hele sin barndom.

Hilsen Alex Wisting»

Ellers er det er riktig at det er Olaf på bildet med Obersten, men sekvensen som 36 | Polarposten | Nr. 2-2019

Vi sendte utstillingsresultatene til Oberste tilbake til Wisting, med en forklaring på hva informasjonen betyr: «2132 – en form for registrerings­ nummer/lognummer Obersten – hundens fulle navn Skibsfører Roald Amundsen, – Eier, adresse Oppdrætter – Hvem som eide moren når han ble født Så en ekstraopplysning som normalt ikke stambokføres; eneste gjenlevende …

Olaf og Obersten i Horten ca 1917.

Og akkurat dette synes jeg er interessant da jeg har hørt refe­ ranser til at det var en til, faktisk en samojed, som også hadde kommet seg tur­retur Sydpolen. Opplysningen står i en bok om samojedhunden i fra 30­tallet. Men sitter nok med intrykket av at det var en rik, engelsk frue som likte å framstille sin egen hund som mere interessant enn hva den var. Har ellers ikke hørt om at de hadde med seg andre hunder enn hunder i fra Grønland. Har heller ikke sett noe slikt i boken til Amundsen.

Sitter du med opplysninger som tyder på at for eks. hunder i fra et annet spann en Amundsens (eller riktigere Oscars) spann fullførte samme tur setter jeg veldig pris på en tilbakemelding om dette.

Rødbrun (hundens farge) 1 Ak – førstepremie i åpen klasse – en ren vurdering av hundens rase­ typiskhet og kropsbygning. Deles inn i 1, 2, 3 Ak eller 0 hvis den har veldig alvorlige feil eller er raseutypisk.

1 Vk – første/beste i vinnerklassen.

I dag består vinnerklassen av alle hanner evt. tisper av samme rase som har fått 1 Ak. Det kan være at de

på den tiden med langt færre hunder også konkurrerte med andre raser.

Men det har jeg ikke oversikt over. Æp – Ærespremie. Hunden er virkelig god, over gjennomsnittet. I dag ville han nok fått det som kalles Ck – Championatkvalitet.

De to utstillingene han har deltatt på og resultatene er: • Buskerud Jeger og Fisk’s utstilling i Drammen 1913 ­ 1 Ak, 1 Vk, Ærespremie • Spkl.s (antar Spidshunde­ klubbens) utstilling i Kristiania 1913 ­ 1 Ak, Ærespremie Tilleggsopplysning; I dag er det for­ holdsvis lett å oppnå en 1 Ak. Denne premien hang mye høyere før. Har selv holdt på med dette i over 30 år og har sett en glidene utvikling hele veien. I tillegg ble jeg fortalt at 1 Ak hang virkelig høyt tidligere. I dag blir vi veldig skuffet over en 2 eller 3 Ak, mens på den tiden ville man ha sagt man hadde en utstillingspremiert hund hvis den hadde fått noe slikt.

Men en ting til slutt, under film­ snutten ble han omtalt som Shetlandshunden Obersten? Sitter dere med info om nøyaktig hvor hundene ble innkjøpt og at det ikke var i fra Grønland? Har lett i boken til Amundsen og fant bare at han hadde hentet hunden i Danmark. Ingen tvil om at han var en grønlandshund, men det kan jo være at de hadde en koloni med grønlandshunder på Shetland i forbindelse med all fartingen som foregikk i de polare strøk på den tiden.

Har du info er vi veldig nysgjerrige :­) Vennlig hilsen Katinka Mossin» Polarposten | Nr. 2-2019 | 37

«Hei og takk for info Tror Obersten var 13 år når den ble avlivet og det var trolig i 1919–20. Hvis det finnes noe mer eksakt rundt hundens fødeselsdato hadde det vært fint å finne ut. Obersten ble levert av en danske, og hundene var stort sett innkjøpt på Grønland (tror at det også var inslag av andre hunder blant de 126 (??) de reiste med. Før avreise mot Antarktis var hundene både i Horten og Kristiansand før de ble plukket opp av Fram på vei sydover.

Oscar Wisting og Obersten ombord på Fram

Det var 11 hunder som returnerte fra Sydpolen i 1911 og ble med Fram til Argentina. Obersten var lederhunden og Oscar Wistings favoritt. Denne hunden var den eneste som visstnok overlevde oppholdet i Sør-Amerika, da de andre ble syke.

Det fortelles også at de resterende utenom Obersten ble solgt til en annen ekspedisjon ved ankomst Buenos Aires. Men det kommer faktisk 3 grønlandshunder til Norge sammen i 1913 (rart at det gjorde det når de andre skal ha dødd i Sør-Amerika eller blitt solgt).

Obersten er en av disse sammen med to andre. Den ene, sies det, var drektig med Oberstens valper som en periode sammen med Obersten oppholdt seg hos Amundsen på Svartskog. Obersten fulgte Oscar Wisting hvor den bodde resten av livet i Horten mens valpene og de andre hundene ble gitt bort og spredt ut. Tror Amundsens familie en periode beholdt en eller to, og at et par av dem havnet i Tønsberg. Det har også gått rykter om at Oberstens make også havnet i Horten/Vestfold og at noen av vandrehistoriene om Obersten forveksles med denne hunden.

Forøvrig er det en litt søt historie om obersten som på sine gamle dager var min bestefars «lekekamerat». En vinterdag rundt 1916–17 ville Thorbjørn og en annen gutt bruke Obersten som trekkhund for en kjelke i et slags kappløp med noen andre gutter med hunder, men når Oscar (min oldefar) fikk vite hva sønnen hadde for planer med hunden, løp han ut av huset og opp i akebakken i bare trøya for å stoppe kappløpet umiddelbart. Han skal ha sagt til gutta noe sånt som at “denne hunden har trukket altfor mye altfor langt i livet sitt og skal aldri mer trenge å trekke et gram!»

Ungene ble sure, kanskje bikkja og, men det ble nå ihvertfall slik at Obersten levde 38 | Polarposten | Nr. 2-2019

et ganske priviligert hundeliv for sin tid tatt i betraktning at nesten alle hans rasefeller fra turen nedover endte som mat for mennesker og dyr.

en «kvittering» for salg av hunder til en annen ekspedisjon i Argentina, men hvor mange og hvordan sies det intet om.

Forøvrig så omtales flere av hundene som Shetlandshunder av Amundsens folk, men ofte brukes det benevnelsen eskimohunder. Tror det var litt forvirring her rundt Grønland og Shetlandshunder. At han ikke var så nøye med alle hundenes rase og evt kvaliteter var jo at det kun var en mindre del av hundene som skulle være med som var med i planene om en lengre tur.

Den eneste grunnen til at Obersten ble med hjem var at Oscar hadde utviklet et spesielt forhold til hunden og trolig rett og slett tatt eierskap til hunden og bedt Amundsen ta vare på den til han returnerte til Norge.

Oscar reiste nesten umiddelbart etter hyllesten i Norge tilbake til Buenos Aires og Fram hvor skipet skulle seile som første skip gjennom Panamakanalen og han var først tilbake i 1914.

Når det gjelder den engelske damens samojed høres det helt usannsynlig ut, men som sagt elleve hunder reiste med Fram fra Antarktis og utover Obersten er det ikke så mange sikre opplysninger. Men det finnes

Forøvrig kan Amundsens motiv for Oberstens tilbakekomst ha vært av PR-messig art, selv om han faktisk nektet en av de største sponsorene å ha Obersten med på en serie eventer som var planlagt, grunnet at han ville

foreta en «øyeoperasjon» på hunden som han skrev til sin bror i 1914.

Ellers har Obersten et karakteristika ved at hans venstre øre ble skadet i kamp med en annen hund i Antarktis. Dette synes på alle bildene da dette øret har en liten «knekk» som de rettet opp så mye som mulig på studiobildet av obersten.

For moro skyld har vi lånt et bilde i fra boken «De Nordiske Spidshunde», Krisitiania 1910. Her sees samojeden Sembla, dvs en samojed av omtrent samme årgang som Obersten.

På selveste sydpolen.

Obersten sees helt til høyre i bildet.

Og til slutt en liten historie fra Oscar Wisting om første gang han traff Obersten. Dette skal ha vært når bikkjene ble rodd ut fra Fredriksborg (Kristiansand) til Fram.

Obersten nektet å følge med helt ut og hoppet overbord fra prammen og satte kurs mot land. Oscar hoppet uti og la på svøm etter hunden. Han tok den igjen og måtte kjempe for å få hunden med seg opp i robåten igjen. Obersten gjorde seg sånn sett bemerket fra første stund med en viss dose gjenstridighet og ekstrem styrke. Dette skal vistnok ha vært deres første møte.

Jaja. Det var ihvertfall litt info om Obersten.

Hilsen Alex Her er beviset på at Obersten i hvert fall ble far. Oppdretter som står oppført er Roald Amundsen. Er Lucy en av de to andre som ankom Norge sammen med Obersten?

Det får vi vel aldri vite sikkert, men det virker i hvert fall ganske sannsynlig.

Det er forresten ikke usannsynlig at det kom tre hunder til Norge selv om det kun er Obersten som overlevde både sydpols­ turen og oppholdet i Sør­Amerika. Det var helt sikkert igjen hunder på Fram mens sydpolsfremstøtet foregikk. Jeg ville ikke ha tatt med meg valper og tisper med småtroll på en slik tur. Og med så mange hunder på et skipsdekk har det sikkert dukket opp slike underveis nedover. Og disse igjen kan selvsagt delvis ha blitt solgt til den andre ekspedisjonen som er omtalt og delvis ha blitt tatt med hjem.

Det kan selvsagt også ha hendt at det har blitt tatt med en samojed (eller flere) når de lastet opp hunder i Norge. Ut i fra disse opplysningene vi har fått over har da tydeligvis ikke denne vært med på sel­ veste sydpolsfremstøtet, men den kan jo godt ha oppholdt seg på båten og senere ha blitt solgt til den andre ekspedisjonen

Og når vi leter litt mere i de gamle utklippene i fra NKK’s årbøker finner vi denne:

for så til slutt å ha endt sine dager hos en engelsk frue.

Grønlandshundringen takker Alex Wisting for bidraget som i våre øyne er uvurderlig. Obersten utnevnes herved til Ringens logo! :­) OM OSCAR WISTING Oscar Adolf Wisting ble født i Larvik 6. juni 1871. Han ble sammen med Roald Amundsen den første person i verden som både kom til Nord­ og Sydpolen.

Oscar Wisting var offiser i marinen, oppdagelsesreisende og polarforsker.

Han deltok på Amundsens ekspedi­ sjon til Sydpolen, og var blandt gruppen som nådde målet 1911. Han var også førstestyrmann på «Maud» gjennom Nordøstpassasjen i perioden 1918–1922.

Wisting var med Amundsen på hans overflyving av Nordpolen i luftskipet «Norge» i 1926.

Wisting deltok aktivt i forberedelsene av åpningen av Frammuseet på Bygdø. Han brukte å overnatte i sin gamle lugar, og ble funnet død her en morgen i 1936, 65 år gammel. Hjertet hadde da sviktet.

Oscar Wisting var gift med Elise Marie Wisting og sammen hadde de 4 sønner.

Det var den yngste, Torbjørn, som hadde så mye glede av Obersten. Thorbjørn er bestefar til Alexander Wisting, som har delt stoff og bilder med oss her i Grønlandshundringen.

Kilde: Wikipedia, den frie encyklopedi Polarposten | Nr. 2-2019 | 39

FOTO Gro Moe-Gumø

Avl og oppdrett på samojedhund

TEKST Tone-Lise Vilje med bistand fra Gro Moe­Gumø og Lise Pedersen Rånes

HVORFOR EN OPPDRETTERARTIKKEL? De fleste oppdrettere av hunder i Norge er skikkelige folk. De tar sitt ansvar på alvor og avler på friske individer med god fysisk og mental helse, de har ikke flere valpekull enn det som er forsvarlig i forhold til pregning og de har ikke flere avlsdyr enn de klarer å stimulere godt nok både fysisk og psykisk.

INNLEDNING Denne artikkelen er bygget opp etter artikler og bøker om avl og oppdrett. Fag­ stoffet er i hovedsak hentet fra artikler i bøkene Genetikk, avl og oppdrett og Hund, avl og helse. En del av stoffet er hentet fra nettsteder. De er ikke brukt ukritisk og det er gjort arbeid i å være selektiv og kritisk når stoff er hentet fra nettsider.

Et uttrykk man skal være forsiktig med å bruke og misbruke. Ikke mange i Norge driver valpefabrikk tror og håper vi. Når det er sagt, finnes det flust av opp­ drettere som har mange kull i løpet av et år, flere kull på en gang og som avler helt utenfor raseklubbens anbefalte avls­ regler eller NKKs regelverk. Det gjelder på mange raser, også på samojed.

Men det finnes oppdrettere som har kortsiktig profitt, prestisje og aner­ kjennelse som hovedmål for oppdrettet uten å tenke nevneverdig på velferden til verken avlsdyr eller avkom. Vi skal se litt nærmere på hva som driver slike oppdrettere og argumentere for at de strider både mot folks normale oppfat­ ning av dyrevelferd og mot NKKs regle­ ment for de etiske retningslinjer for avl og oppdrett.

Meningene i denne artikkelen er våre personlige meninger og reflekterer ikke nødvendigvis synet til personer og institusjoner det er naturlig å sette oss i sammenheng med. Meningene er basert på personlig observasjon, erfaring som oppdrettere, hundeiere, valpekjøpere, litteratur og uttalelser fra ulikt hold.

Det avles på syke hunder, det avles på hunder ingen vet om er syke fordi de ikke er sjekket, det avles på utagerende hunder, det avles på redde hunder og på hunder som aldri har trukket verken på ski eller med slede, båret kløv eller vært i fysisk bruk.

40 | Polarposten | Nr. 2-2019

VALPEKJØPERE HAR ANSVAR «Hen driver valpefabrikk.»

En av hovedårsakene til at slike opp­ drettere kan holde på med sitt, er at folk fortsetter å kjøpe valp der. Det er mange som ønsker seg samojed for tiden. Det

ser vi både på antall registrerte hunder og på antall omplasseringshunder på Finn.no… Folk er utålmodige og det er viktigere å få en valp NÅ enn å gjøre grundig research.

En trist utvikling synes vi.

Det er valpekjøpere som sitter med nøkkelen til etisk forsvarlig oppdrett.

Ved å være kresne, sjekke referanser, være tydelige på hvorfor de ønsker seg en polar brukshund og ved å være tålmodige så vil valpekjøperne kunne stoppe oppdrettere som driver uforsvarlig.

Men hva er forsvarlig og en uforsvarlig oppdretter? Vi forsøker å svare.

HOVEDOPPGAVEN TIL OPPDRETTER Som medlem av NKK, forpliktet som oppdretter til å fremme utviklingen av de enkelte hunderaser, av fysisk og psykisk sunne hunder, typeriktige, funksjonelle og sosialt veltilpassede hunder (Indrebø et.al, 2005). Med andre ord: Oppdrettere skal sørge for Å opprettholde og utvikle en rase i positiv retning og sørge for at de beste avlsdyrene får flere avkom enn resten (selv de beste bør imidlertid ikke få for mange da det vil gjøre avlsbasen for liten). Hvordan gjør man det?

Frode Lingaas presenterer følgende punkter som gangen i avlsarbeid (Indrebø et.al., 2005): • Definisjon av avlsmålet, inklusive vekt­ legging av de enkelte egenskapene • Systematisk registrering av alle egenskaper i avlsmålet • Beregning av genetiske parametere, dvs i første omgang arvbarheter og genetiske sammenhenger mellom ulike egenskaper • Valp av avlsopplegg (linjeavl, innavl eller utavl) • Rangering av individer • Seleksjon Astrid Indrebø er veterinær fagsjef i NKK med doktorgrad i obstetrikk i tillegg til å være en meget erfaren oppdretter. Hun taler sterkt for at oppdrettere har basale kunnskaper om genetikk og rasen man skal avle på. Etter egen erfaring og litt research må vi si det er flere oppdrettere

FOTO Lise Pedersen Rånes

FOTO Gro Moe-Gumø Polarposten | Nr. 2-2019 | 41

som ikke har disse basalkunnskapene.

Noen oppdretter har rett og slett skremmende lite kunnskap om de mest elementære ting når det gjelder både genetikk, pregning og trening.

HVORDAN VELGE RIKTIG AVLSDYR? Å velge avlsdyr må være en møysommelig prosess. Man skal finne et individ (forutsatt at man har et bra avlsdyr i eget oppdrett som fyller de nødvendige kravene), som har et upåklagelig gemytt. Hunder med temperamentsproblemer skal IKKE brukes i avl. Forskning viser at mentale egenskaper, både positive og negative, er svært arvelig betinget (Indrebø, 1997).

For vår rase, samojeden, skal også hunden over tid ha vist seg som en god brukshund. God pels, evne og vilje til å bære og trekke, tåle lange distanser over lang tid og ha poter som tåler belastning i all slags vær og på alle slags føreforhold.

For å finne ut av om hunden har disse egenskapene, må oppdretterne faktisk BRUKE egne hunder. Der ser vi store forskjeller blant oppdrettere av vår rase.

Når det gjelder gemytt finnes det ikke noe klare parametere på hva som er et godt og dårlig gemytt. Man kan benytte ulike mentaltester for å få en pekepinn, men det er viktig å huske at gemyttet ikke bare kan, men i noen tilfeller skal, variere fra rase til rase (Sundgren, 2004). Man skal finne et avlsdyr som er helt frisk. Dette er selvsagt helt ufravikelig. Oppdrettere har derfor et ansvar for å være ærlige om eget avlsdyr, være åpen om testresultater og i tillegg sjekke historikken til det avlsdyret oppdretter ønsker å bruke.

Kroniske lidelser utelukker hunden som avlsdyr. Det kan være allergier, hud­ problemer, immunforsvarsproblemer etc.

I tillegg til de tre foregående kriteriene skal avlsdyret være etter FCI­standard eksteriørmessig, den skal inneha rasens bruksegenskaper og bevege seg sunt og effektivt.

42 | Polarposten | Nr. 2-2019

Å velge avlsdyr er altså en komplisert jobb som krever både kunnskap, innsikt og bruk av sunn fornuft. Dersom man mangler de basale kunnskapene beskrevet over­ for vil man ikke være i stand til å foreta utvelgelsen på best mulig måte. Det er ikke sånn at trenger å bruke en hund som avlsdyr selv om individet ikke har HD eller katarakt. Det er altså mange flere kriterier som skal legges til grunn. Å være champion (det være seg innen utstilling, lydighet, IPO, RIK, agility, trekk, jakt etc.) gjør ikke hunden automatisk til et egnet avlsdyr. Man bør ikke se seg blind på resultater alene.

ETIKK OG MORAL I NKKs etiske retningslinjer står det blant annet (omskrevet ordlyd, ikke endret betydning):

• Sørge for at valpene er kjent med lyder, lukter, bevegelser etc fra mennesker • Sosialisere dem. Gjerne gjøre valpene kjent med å kjøre bil, bade, bli børstet og klippet klør på • Informere om hvor viktig de første 12–16 ukene er for en valp. Det som skjer i denne perioden har stor, kanskje til og meg avgjørende, betydning for hundens senere liv • Informere potensielle valpekjøpere om styrken og bruksbehovet til voksne samojeder. Ta gjerne potensielle valpe­ kjøpere med på tur, la dem gå med hund i beltet slik at de ser hva som kreves av fysisk styrke og aktivitet.

Ta på dem. Familiehunder bør være vant til menneskelig berøring.

• Oppdrettere har ansvaret for at hundene vokser opp i et godt miljø og får den mentale og fysiske treningen de trenger for å ha et lykkelig liv • Valpene skal ha riktig stell og omsorg fra de er født. De skal ha det rent, de skal ha ro, riktig fór og de skal preges • I tillegg er det oppdretters ansvar å vurdere valpekjøpere og informere disse om rasen, eventuelt pelsstell, hvor mye trening de trenger, forsikringer etc.

• Oppdretteren skal også være til­ gjengelig for råd og veiledning etter valpen er levert. I følge disse retnings­ linjene har altså oppdretteren et ansvar også etter at valpen har forlatt redet!

KONKLUSJON/OPPSUMMERING Å være oppdretter av hund er et enormt ansvar. Ikke alle er det ansvaret bevisst.

Kunnskap, erfaring, utdanning og genuin interesse bør være en forutsetning for å drive avl på hund. Tilgjengeligheten på kunnskap er stor at ingen burde skylde kunnskapsløsheten på manglende til­ gjengelighet.

De fleste samojedeiere i Norge har hunden som frilufts­ og familiehund.

De går turer, snørekjører, kjører slede, sykler og går i fjellet med kløv. Stadig flere går på kurs og kanskje trener litt lydighet og andre sporter for moro skyld.

Det er de færreste som kjøper hund ute­ lukkende for én aktivitet. Å selge tur­ og familiehunder medfører en del plikter.

Et valpekull skal alltid være et positivt tilskudd til rasen. Tenk på det før man planlegger nye nøster.

Selger du valpene som tur­ og familie­ hunder bør du blant annet:

Vi blir provoserte når oppdrettere tenker mer på prestisje, status, penger og sløyfer, enn på rasens beste. Når de velger et avlsdyr ut i fra geografisk tilgjengelighet, profittmuligheter, rene utstillings­ resultater eller ikke setter seg nøye inn i kombinasjonsmuligheter eller historikk, blir det mye uheldige resultater.

Så; kjære oppdretter:

Ikke ha som mål å bli en størst mulig oppdretter – ha som mål å bli en best mulig en.

Ønsker du storforbruker avtale?

Ta kontakt med oss: Mail: post@dyrefor.no Max Bern Hansen Tlf. 97785355

Returadresse: Norsk Polarhundklubb v/Jon Erik Kristiansen Svarttrostveien 21 1529 Moss

450 kr En bok for alle polarhundentusiaster!

Eivind Mjærum og Ole Johan Sætre øser av all sin erfaring og kunnskap i denne praktboken om samojedhunden.

Boken kan bestilles på leder@polarhund.no