PTSD 90
Pokker Ta Sårbarhetens Dans
I møte med andres smerte kan hun selv få hvile. Kjenne eget blikk være rolig, gi bolig. Trygge den andre i stormens kast, kunne si at verden likevel står. Det er bare vi som går i stå. Verden rygger fra henne der hun er nær. Hun kan ikke begripe at hun ikke klarer å gripe den sjanse som livet har skjenket. Lykken ligger der jo like forut. På tross, hun favner den ikke. Blir som frosset til glass, ser skinnet av lykken i dass. Lar seg beruse, og farlig suse. Du er ikke tilstede! Beruset av vrede, mangelen på glede! Hvor er ditt troens bånd ? la det favne om din hånd. Du er som skamfert av en dårlig ånd. Din sjel er tynget. Dine føtter bundet. Hva er denne motoren som driver deg, og samtidig river deg? Et bunnløst sinne er der inne. Fraksjoner av Metaforum - Mai 2021
forvrengte minner, blinker og vinker. En kald klo klemte deg ut av barndommens rike, like der inn til det alternative rike. Der. Der har det onde en glede uten like! Forstenet. Surret fast av redselens kraftige bånd. Du lille pike kunne ikke skrike. Den lille pike er ei lenger liten. Bare nå, uendelig sliten. Bånd av skrekk er byttet ut med bånd av varsomhetens ånd. Gå stille lille dame, la deg ikke se, da kan noe galt skje! Gjennomgangstonen lar ingen være på tronen! Mennesker kan ikke stoles på, verden er farlig, og du må trå varlig! Sannhetssetningene slår deg i hodet, vræler og velter din klode! Ditt blikk blir tilslørt.
