Stengetid by Forlagshuset i Vestfold as

Erlend Pape Nordtorp

Stengetid Roman

2016

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2016 ISBN 978-82-8330-043-7 Trykk: Livonia print, Latvia Papir: Holmen book 1,6 80 g Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfoto: © RoyStudio.eu / Shutterstock Satt med Adobe Garamond 10,5/15 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Det er ikke to måner på himmelen, men likevel føler jeg en trang til å klype meg imaginært i armen for å forsikre meg om at alt er som det skal. Men hvordan er det når det er som det skal? Er det hele kanskje bare en drøm, eller et mareritt fylt av hylende hekser og brummende troll. Virrer jeg egentlig rundt i en av disse tussmørke eventyrskogene som det er umulig å komme ut av?

1 Jeg hadde ikke planlagt å dra i begravelsen. Jeg var egentlig på vei tilbake til kontoret da jeg på ren impuls svingte av mot den hvite kirken som lå på toppen av en bratt bakke. Det var en dirrende varm fredag i midten av juni og jeg hadde kjørt med begge vinduene nedrullet siden jeg satte meg inn i den gamle Saaben halvannen time tidligere. Jeg hadde vært i et fengslingsmøte i Valdres tingrett, hvor jeg etter beste evne hadde forsøkt å få klienten løslatt. Jeg var der fordi han hadde krav på forsvarer, men alle var innforstått med at han ville bli varetektsfengslet. Han var siktet for drapsforsøk på en drikkekompis, og jeg var i grunnen godt fornøyd med at sorenskriveren hadde begrenset fengslingsperioden til to uker, til tross for at påtalemyndigheten hadde argumentert sterkt for fire. Mitt forsøk på å forhindre brev- og besøksforbud hadde riktignok strandet, men noe annet ville ha vært overraskende og, i rettferdighetens navn, uriktig. Tor Arne selv hadde tatt kjennelsen med fatning. Livet hans hadde vært en sammenhengende tragedie siden hans aller første skrik ga gjenlyd mellom veggene på fødeavdelingen. Både moren og faren var såkalt godt kjent i rusmiljøet, og Tor Arne hadde tidlig måttet venne seg til en massiv omsorgssvikt. Hadde noen oppsøkt familien i det lille huset nede ved elva, ville de ha sett at gutten gikk rundt med stinkende bleier, at han var radmager, og hvordan han kunne skvette til av plutselige bevegelser.

Senere, da han ble større, ville denne noen som tilfeldigvis stakk innom, kunne ha sett alle blåmerkene eller øynene som sa alt, om man bare så inn i dem, ordentlig. Men ingen gjorde det, i hvert fall var det ingen som gjorde noe med det. Han var en av dem som burde ha vært hentet av barnevernet i det øyeblikket han så dagens lys. Da hadde kanskje livet hans vært annerledes. Nå var det for sent. Altfor sent. Da barnevernet omsider skjønte alvoret, etter at faren hadde skutt seg i garasjen, og politiet fant moren hans virrende rundt i en tilstand av ambivalent sorg og sterk pillerus, hadde Tor Arne allerede gått på skolen i nesten et år. Og heldigvis var det der han var den formiddagen, trygt plassert i klasserommet, riktignok med skitne klær, uflidd hår og en sekk som på sedvanlig vis manglet både mat og drikke, men i hvert fall ikke hjemme, hvor faren med skjelvende abstinenshender stakk geværet så langt inn i munnen som han maktet, og trakk av. Men livet til Tor Arne måtte jo gå sin skjeve gang, også denne formiddagen, etter å ha fått lest opp fengslingskjennelsen. Han hadde strukket frem den gørrskitne, lett skjelvende hånden og sagt: «Tar du med en pakke rullings neste gang du kommer?» Og jeg hadde nikket til svar, selvfølgelig hadde jeg det. Det hørte med til jobben å «smøre» klienter med røyk, blader og lignende. Dessuten hadde jeg sympati for Tor Arne, til og med en obskur form for respekt for at han midt oppi all elendigheten hadde bevart en slags verdighet. Likevel, da fengselsbetjenten hadde ført ham ut av rettslokalet, hadde jeg tatt meg selv i å tenke at jeg fortest mulig måtte få vasket hendene. Da jeg kom ut av bilen, rev jeg av meg slipset som allerede hang og slang rundt halsen og kneppet opp den øverste skjorteknappen. Selv om jeg hadde kjørt med begge vinduene oppe, var det varmt i bilen, og jeg kjente hvordan den hvite skjorten klebet seg til dressjakken på ryggen.

Foreløpig var det ikke kommet noen andre, klokken var ikke mer enn litt over tolv og begravelsen skulle ifølge dødsannonsen først begynne klokken 13. Men døren til kirken stod åpen, og jeg gikk nølende inn. En eldre mann i en mørk dress holdt på å dandere blomster rundt den hvite kisten. Det virket ikke som han la merke til meg, og jeg satte meg stille helt bakerst. Det var deilig og svalt inne i kirken. Foran meg lå en bibel, og jeg begynte adspredt å bla i den. Det var tilfeldig at jeg hadde oppdaget annonsen: «Like kjært som blomster er en gave til kreftforeningen.» Jeg visste ikke engang at han hadde vært syk. Gunnar og jeg hadde vært romkamerater i militæret og hadde fort funnet tonen. Vi hadde høytidelig lovet hverandre å holde kontakten, men det var nesten tjue år siden og hadde vist seg å bli de siste ordene vi vekslet med hverandre. For nå eksisterte han ikke lenger. Nå lå han livløs i kisten, og jeg satt på en trebenk som gnagde seg inn i rumpeballene mens jeg vekslet mellom å bla i Bibelen og å se på begravelsesmannen som med seige bevegelser la blomsterkranser rundt den hvite kisten. Kirken ble etter hvert fylt med mørkkledde mennesker. Blant de første som kom, var en liten gruppe som satte seg helt foran. Det var en ganske vakker kvinne i tredveårene og to barn på omtrent samme alder, en jente og en gutt, som jeg antok var Gunnars kone og barn. Gutten lignet litt på Einar, og jeg kjente et sårt stikk i hjertet når jeg tenkte på hvordan han hadde reagert da jeg og Selma fortalte at mamma og pappa ikke kunne bo sammen lenger. Vi hadde gjort det helt etter boka, hadde understreket at vi elsket ham og Tale mer enn universet var stort, ja, ikke bare mer, men uendelig mye mer, men det hadde ikke forhindret at lyset sluknet i øynene hans idet budskapet sakte, men sikkert ség inn. Tale derimot, tok det tilsynelatende helt greit. Som om det vi fortalte var noe dagligdags, som hun hørte på,

pliktskyldigst, før hun ufortrødent fortsatte å leke videre med dukkene sine. Idet bisettelsen gikk mot slutten, snek jeg meg ut av kirken. Jeg ønsket overhodet ikke å bli med på minnestunden etterpå, selv om presten på vegne av familien hadde understreket at alle var hjertelig velkomne. Jeg kjente jo ingen, knapt ham som skulle begraves. Før jeg kjørte av gårde, sjekket jeg mobilen og oppdaget en oppringning fra et ukjent nummer. Jeg ringte opp nummeret, men ingen svarte og vedkommende hadde ikke telefonsvarer. Jeg fikk heller ingen treff da jeg søkte opp nummeret på nettet. Jeg kjørte i overkant fort nedover grusveien og rakk akkurat å tenke at det var lummert, da det første tordenskrallet drønnet over himmelen. Ikke lenge etter styrtregnet det. Jeg satte vindusviskerne på full guffe, men de klarte likevel ikke å ta unna alt vannet som ble kastet mot frontruten og jeg hadde store problemer med å se veien. Jeg svingte inn på en veikro som dukket opp av det store intet, og løp inn. Jeg hadde knapt spist noe hele dagen, men hadde likevel ikke lyst på mat. Jeg kjøpte meg en kaffe og satte meg med ned ved vinduet og stirret tungt og ettertenksomt på regnet utenfor, på himmelen som ble flerret opp av lysglimt, på vinden som blafret i veikroens vimpel og på Åpen café-skiltet som nesten, men bare nesten, ble revet over ende i de kraftige kastene. Deretter så jeg meg passe uinteressert omkring i lokalet. Det var tomt, bortsett fra en eldre mann med et lurvete utseende, som smilte underlig innforstått i min retning. Han hevet ølglasset opp i luften som en slags hilsen og jeg gjorde det samme med min kaffekopp, men skyndte meg deretter å se en annen vei. Jeg kunne gjerne være vennlig og imøtekommende på avstand, bevares, men jeg ville ikke at han

skulle komme bort til bordet mitt. Det siste jeg trengte var enda en miserabel livshistorie. Det hadde sluttet å regne da jeg satte meg i bilen en halvtime senere, men luften var i hvert fall friskere, selv om det fortsatt var varmt. I det fjerne kunne jeg høre dumpe etterdønninger av uværet. En veps hadde forvillet seg inn gjennom vinduet på passasjersiden, som jeg hadde glemt å lukke før jeg løp inn. Den lille stripete kroppen surret manisk mot frontruten. Jeg tok en avis som hadde blitt klissvåt av regnet og klasket den mot ruten. Da jeg fjernet avisen så jeg at vepsen var blitt til en ugjenkjennelig masse som sakte seg nedover glasset. Idet jeg svingte ut fra veikroen ringte sjefen min, Olve, og lurte på om jeg ikke snart var tilbake på kontoret. «Var det ikke bare et fengslingsmøte du skulle i?» Olve hadde selv startet firmaet for 23 år siden. Ingen over, ingen ved siden. Han var eneeieren, eneherskeren, ikke nødvendigvis urettferdig, eller slem, men egenrådig og urokkelig. Han hadde bygget opp firmaet fra ingenting av og ingen, ingen skulle fortelle ham noe som helst om advokatvirksomhet eller lederstil. Velmente råd og innspill ble sett på som opposisjon, som oppvigleri. Han kunne være raus og overbærende, forståelsesfull til og med, hvis du vel å merke spilte rollen som underdanig underordnet og lot ham dyrke rollen som pater familias. Han elsket synet av nedslåtte blikk og lyden av føtter som skrapte mot parketten. Som en kollega av meg treffende beskrev lederstilen hans: «Den hadde fungert perfekt – på femtitallet.» I tillegg var lønnen elendig, med mindre du kom over bonusgrensen, men det var det nesten ingen som gjorde. Dessuten kunne man ikke bli partner, for det fantes ingen partnere, bare en sjef over alle sjefer. En høvding og hans hiawatere.

Firmaet var organisert som et AS, hvor han og kona eide alle aksjene. Kona var også ansatt i firmaet, som sekretær og portvokter. Hun hilste ikke hvis du kom sent en dag eller gikk tidlig. Hennes øyne og ører var også hans, det var i grunnen uutholdelig, skjønt jobben i seg selv var spennende. Det var da også det eneste som gjorde at man ikke umiddelbart klasket en oppsigelse på pulten hans som en klase råtne bananer. Ingen ble lenge i advokatfirmaet Storbø & co., og de som sluttet (og det gjorde jo nesten alle etter hvert), så han på som utakknemlige raringer som kastet bort den unike muligheten han hadde gitt dem. Det verste var at han hadde sine gode sider også, han var ingen psykopat, tror jeg, bare farlig begrenset. Firmaet hans råtnet på rot, men han så det ikke selv, eller ville ikke se det. Etter å ha avsluttet samtalen med Olve, var jeg mer fristet til å si opp enn noen gang, men jeg visste jeg ikke kom til å gjøre det. Jeg ville fortsette som advokat, og da ville jeg bli nødt til å begynne i et annet firma, men foreløpig hadde jeg ikke noe annet på hånden. Å starte for meg selv våget jeg ikke. Men det var uansett bare et tidsspørsmål. Jeg hadde en kollega som hadde jobbet litt for lenge i firmaet, og jeg ville ikke ende opp som henne. Oppsigelsen hadde jeg for lengst skrevet ferdig, det eneste jeg trengte å gjøre, var å skrive den ut og signere. Selma og jeg hadde raskt blitt enige om delt omsorg. Ingen av oss orket å krangle om barna, dessuten så vi på hverandre som gode foreldre. Hun hadde barna i partall-ukene, jeg i oddetall. Det fungerte fint. Men jeg savnet barna når de var hos Selma. Og jeg savnet Selma, hele tiden. Men jeg savnet henne faktisk mest når jeg hadde barna, de minnet meg på henne, om henne. Noe manglet, en av stolene stod alltid tom. Stadig vekk tok jeg meg i å dekke på til én for mye. «Pappa, du har telt feil igjen.»

Jeg fant heldigvis en ledig parkeringsplass like ved kontoret. Jeg kunne ikke fordra å kjøre i sentrum og tok vanligvis trikken til jobben, selv de ukene jeg hadde barna og måtte hente og levere i barnehagen. Jeg var ingen multitasker, og byens virvar satte meg lett ut. Så lenge jeg kunne kjøre den vante ruten, gikk det greit. Problemet oppstod hvis en gate plutselig var stengt, eller jeg ikke fant parkeringsplass i et område hvor jeg var kjent, og jeg måtte ut i ukjente gater. Da var veien til panikk kort. Derfor foretrakk jeg trikken, gode gamle trikken, nervøse bilføreres beste venn, som sakte, men sikkert førte meg frem. Men det gikk altså ikke trikk til Valdres, ikke tog lenger heller! Jeg fisket pliktskyldig frem det krøllete slipset fra lommen på dressen og knyttet det på meg mens jeg så meg i speilet. Olve var svært opptatt av hvordan man så ut, dress og slips var obligatorisk, uansett om man skulle treffe klienter eller ikke. Selv gikk han med en svart filthatt alla Humphrey Bogart, og jeg mistenkte at han innerst inne drømte om at alle de mannlige ansatte skulle gjøre det samme. «Du skal kle deg slik at alle umiddelbart skjønner at der kommer advokaten.» Etter å ha kastet et siste, resignert blikk i speilet, grep jeg den svarte rettskofferten og gikk motstrebende ut av bilen. Mens jeg i et bedagelig tempo beveget meg i retning kontoret, slo det meg hvor lenge det var siden jeg hadde sett frem til å komme på jobb. Ja, de siste ukene hadde jeg gruet meg til å gå på jobb. Ikke på grunn av arbeidet i seg selv, for det å jobbe som advokat likte jeg i grunnen riktig godt. Selvfølgelig, en og annen klient kunne gå meg på nervene, og mer enn én advokatmotpart kunne irritere vettet av meg, men alt i alt kunne jeg ikke se for meg et virke som jeg ville trives bedre med. Nei, arbeidet likte jeg, det var Olve jeg ikke likte, i hvert fall ikke den utgaven som fikk meg til å dra på jobb fredag ettermiddag, når det som var av arbeid fint kunne vente til mandag.

Åpningskommentaren til Olve var: «Så du stikker innom?» Jeg hadde akkurat rukket å slå på pc-en og skulle til å skrive inn passordet, da han stakk hodet inn på kontoret og avleverte en av sine demotiverende velkomstkommentarer. Jeg merket umiddelbart hvordan energien forsvant ut av kroppen, rant ut i strie, maktesløse strømmer og etterlot meg kraftløs og demotivert. Men før jeg rakk å svare, var han borte, trygt forankret inne på kontoret sitt. Jeg kunne høre den sedvanlige kremtingen hans og den anmassende måten han hamret løs på tastaturet på, som om hver setning var en kamp han måtte vinne for enhver pris. Da jeg hadde fått summet meg, vurderte jeg å konfrontere Olve med kommentaren hans, fortelle ham hvor urettferdig jeg syntes den var, jeg hadde tross alt kjørt hjemmefra før klokken seks, det morgenfriske avisbudet hadde ikke engang rukket å levere dagens nyheter, men jeg lot det være. Jeg hadde tatt igjen med ham før, og dette var ikke dagen for en opprivende krangel. I stedet gikk jeg gjennom dagens e-poster. Det var bare fem, to handlet om berammelsestidspunktet for en forestående rettssak, jeg forsvarte en klient som var tiltalt i en stygg voldssak, to var fra en forurettet og masete klient i en barnefordelingssak, ikke noe nytt under solen med andre ord. Men den siste e-posten fanget interessen min, den var fra en tidligere klassekamerat: «Hei Karsten, prøvde å ringe deg, trenger advokatbistand, kan du ringe meg. Mvh Sven Tore.» Sven Tore var klassens ener, gikk ut av videregående med nesten bare seksere. Nå var han en kjent økonomiekspert og medieyndling, en mann livet alltid hadde smilt til og dullet med. Bosatt på Nordberg med en vakker samboer og to søte barn. Vi hadde truffet ham og familien for et par år siden, på en av markastuene, den gang vi også var en familie. Det hadde vært kaldt, men sol og gnistrende ski-

føre. Tale hadde vært godt innpakket i pulk, mens Einar innbitt og stolt hadde stavret seg frem helt på egen hånd. Vi hadde tilfeldigvis blitt sittende ved samme bord, og det hadde vært hyggelig. Det var Sven Tore som kjente igjen meg, til tross for at det var han som stadig vekk var i media. Sven Tore var like sympatisk som jeg husket ham, og kona hans, Helle, viste seg også å være det. Beina til Sven Tore hadde alltid vært godt og beundringsverdig plantet på bakken. For Sven Tore var virkelig bemerkelsesverdig vellykket, en mann man ikke burde sammenligne seg med, hvis man fryktet å komme til kort, tilsynelatende vellykket på alle måter. Som forsvarer hadde jeg etter hvert lært meg at selv velpolerte og skinnende overflater kan skjule rust og råte. Grunnen til at han hadde kontaktet meg var en gåte. Med sitt nettverk kunne han åpenbart velge og vrake blant advokatbekjentskaper, han var blant annet omgangsvenn med Jon Christian Elden. Besynderlig. Jeg så riktignok på meg selv som en dyktig advokat, men jeg var langt fra verken profilert eller anerkjent. Jeg prøvde å ringe ham tilbake, men fikk bare telefonsvareren. Jeg la igjen en beskjed, og oppga både kontor- og mobilnummer. Så hentet jeg meg en kopp kaffe og gikk, full av tanker og meddelelsesbehov, inn på kontoret til kollegaen min, Philip. Philip satt konsentrert og skrev. Det var stekende varmt der inne, og han hadde tatt av seg dressjakken. Han hadde svettemerker under begge armene. Men slipset hadde han beholdt. Olve så rødt hvis man ikke hadde slips. At kontoret manglet aircondition og av den grunn minnet mer om en bakerovn enn en arbeidsplass, fikk ikke Olve til å fire på kleskoden. I stedet hadde han instruert kona til å kjøpe inn billige bordvifter fra Clas Ohlsson. Problemet var at de bråkte langt mer enn de kjølte ned, noe som hadde medført at Philip ikke brukte

den, lydvar som han var. I stedet satt han og svettet. Nå var han omsider ferdig med å skrive. «Lukk igjen døra», sa han med lav stemme, «det er noe jeg må fortelle deg.»

2 Helgen var barnefri, og jeg hadde avtalt med en kamerat at vi skulle ta en tur på byen. Men det var på lørdag. Fredagskvelden kunne jeg finne på hva som helst. Hva nå det skulle være. Jeg ville i hvert fall ikke sitte hjemme og sture. Been there, done that. Jeg trengte en adspredelse, et eller annet som kunne forhindre meg fra å henfalle i ørkesløse grublerier. For grubleriene ville uansett ikke endre på noe som helst. Det var Selmas avgjørelse, ikke min. Min skyld, kanskje, men ikke min avgjørelse. Ikke faen. «Jeg liker ikke lenger meg selv når jeg er sammen med deg, kan ikke fordra og være hun som kjefter og klager. Jeg vil ikke være sånn, det er nesten så jeg hater meg selv til tider, skjønner du? Jeg pleide å like den personen jeg var når jeg var sammen med deg, men nå i det siste er det helt motsatt.» Deretter hadde hun begynt å gråte store, stille og triste tårer som jeg egentlig ville tørke bort, kysse bort, hva som helst for å få henne til å smile til meg igjen. Men jeg gjorde ikke det. Jeg bare satt der og betraktet hvordan de lydløse tårene gikk over til hulking. Jeg visste at det eneste fornuftige ville være å si noe, si noe eller gjøre noe, hva som helst, gråte, skrike, knuse, slå i stykker inventaret, kle meg naken. Alt, absolutt alt ville være bedre enn denne innemurte stillheten som

ødela mer enn noe annet. Men jeg kunne ikke. Jeg kunne ikke fordi det allerede var for sent. For før ordene hadde hun sett på meg på en måte som fratok ordene all betydning. To tanker hadde falt ned i hodet på meg da, rett før ordene skulle bekrefte det jeg allerede visste: Jeg elsker henne og hun kommer til å gå fra meg. Begrunnelsen, unnskyldningene, beskyldningene, alt som kom etterpå, hadde bare vært overflødige formaliteter. Vi hadde sittet på terrassen etter at barna var lagt. Det hadde vært en fin, men ordinær torsdag i slutten av august. Kveldssolen kunne så vidt skimtes bak regntunge skyer, men temperaturen hadde vært behagelig. Barneskrål kunne høres fra naboens trampoline, en hylende gressklipper fra en hage lenger unna, og alle de andre lydene som hører med, men som bare er der uten at vi legger merke til dem. Mens hun snakket, stirret jeg hele tiden på et punkt rett under nesen hennes, på et fødselsmerke som hun alltid hadde hatt komplekser for, til tross for at jeg om og om igjen hadde forsikret henne om at det bare var søtt og ga henne særpreg. Aldri mer, tenkte jeg, aldri mer, men uten å avslutte setningen, bare de samme to ordene om og om igjen, som et ørkesløst mantra på tomgang, som en grammofonplate med hakk i. Si noe da, sa hun omsider og stirret innstendig på meg. Når Selma først hadde bestemt seg for noe var hun urokkelig. Hun forventet, nei krevde, fikk jeg inntrykk av, en eller annen reaksjon, men det ville jeg ikke gi henne, kunne jeg ikke gi henne. Jeg tok en svipptur innom leiligheten for å ta en rask dusj. Egentlig hadde det vel vært rett og rimelig om Selma måtte flytte ut og ikke jeg, men for meg var det helt greit. Huset betydde mindre for meg enn for henne. Det var hun som hadde ivret for at vi skulle presse økonomien

for å få råd til det, og jeg hadde som vanlig latt meg overtale. Selma var i langt større grad enn meg avhengig av omgivelsene for å kunne være harmonisk. Jeg, derimot, kunne trives nesten hvor det skulle være. Jeg hadde allerede funnet meg godt til rette i leiligheten, et litt større soverom til meg og to mindre til barna, en liten, men hyggelig stue og et helt OK kjøkken. Dessuten lå den ikke mer enn en drøy kilometer fra huset, og leien var overkommelig. Det siste var ikke det minst viktige. Økonomien vår hadde vært anstrengt nok allerede før vi flyttet fra hverandre. Heldigvis hadde Selma en far som satt godt i det, og han hadde uoppfordret foreslått at han kunne «spytte litt i kassa», som han sa. Penger eller ikke, fattig eller rik, jeg ville uansett likt svigerfar. Første gangen jeg møtte ham, tok han meg med ned i kjelleren for å vise meg knivsamlingen sin. Selma ble igjen på kjøkkenet, og jeg husker hvor nervøs jeg var da han geleidet meg vennlig, men bestemt ned den lange vinkeltrappen. Han virket så kraftfull, så sikker i sin sak, så ruvende i hele sin påtrengende pondus at jeg skammet meg over hvor skjør jeg selv måtte fremstå. Han var en mann jeg umiddelbart ønsket anerkjennelse fra, men jeg fryktet enhver konklusjon de vurderende blikkene måtte avstedkomme. Ikke vet jeg om han merket hvor utilpass jeg var, men plutselig tok han frem en vedkubbe og spikket litt på den før han spurte: «Er du hel ved, Karsten?» Han naglet blikket i meg, men før jeg rakk å tenke meg om hadde jeg lirt av meg: «Jeg flyter i hvert fall.» Og dette fra en mann som vanligvis ikke kom på et godt svar før øyeblikket for lengst var forbi. Men blinkskuddet var og ble et faktum, for da vi skulle gå, hadde faren hvisket et eller annet til Selma som fikk henne til å stråle. Og hånd i hånd på vei til trikken, i den kalde desemberkvelden for snart ti år siden, smilte hun lurt og gjenfortalte ordene han hadde hvisket henne i øret: «Selma, det der er en bra mann.»

Vil du lese resten? «Stengetid» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no