Se, jeg gjør alle ting døde - les begynnelsen her!

Audun Støren

Se, jeg gjør alle ting døde

2017

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2017 ISBN 9978-82-8330-177-9 Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 70 g FSC-Munken Print Cream 1.8 Omslagsdesign: Sats: eBokNorden as Satt med Adobe Garamond 11/16 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Til min mor og far

送杜少府之任蜀州 作者：王勃（唐） 城阙辅三秦，风烟望五津。 与君离别意，同是宦游人。 海内存知己，天涯若比邻。 无为在歧路，儿女共沾巾。 Du forlater murkranset storby for elvebredd i tåke.

Sorgtung ser jeg deg reise begge vi gangstere langt hjemmefra, over fremmed land streifer vi. en hjertevenn er din nabo for alltid også om han er langt borte.

Så la oss i avskjedskrysset ikke sippe som småunger!

Wang Bo (649–676) Egen gjendiktning fra flere engelske gjendiktninger 6

Byens skitne tåke!

Med det kalde sotet sitt griser den til de vinter-rustne lungene mine.

Det utsultede innvollskobbelet uler i meg og blir besvart av de svake klageropene til en døende drøm.

Fra diktet Tåke Leopold Sedar Senghor Gjendiktet av Kolbein Falkeid Cappelen, 1976 7

Daddy, daddy, daddy Proud of your son Got himself a good job Killing niggers and Mexicans I’ll tell you one thing, it’s true You can’t find justice, it’ll find you Hate the police The Dicks 8

I det myke, svulmende mørket, fylt av denne vennlige, dype, dødlignende ro … angstvolumet skrudd helt ned på én …

BRRRRAAAAAT! Tutet fra lastebilen skremte Espen opp fra trammen utenfor butikken, katapultet ham tilbake til virkeligheten, angstvolumet fra tre helvetesanlegg dreiet opp til tolv rundt ham: skotuppene på fortauet i Storgata, bildet på mobiltelefonen. Alle disse LYS, alt dette hvite og BLENDENDE, alt KAOSET, all KAKAFONISK STØY: bare bakteppe for pinen han følte hvert sekund, hvert eneste!

Dette mobilbildet! Forpint, livredd, barnlig, fordreiet: Runes uttrykk svidde seg inn i Espen selv fra den lille skjermen. Han angret på at han hadde åpnet meldingen. Et øyeblikk smerte foreviget: Rune gråt og hikstet, som et lite barn som får juling av litt større barn; rettferdighetsfølelsen og den enorme krenkelsen lyste ut av øynene, sammen med vantro og svinnende håp, tårene rant i det blodige ansiktet, men bare ut av det øyet som ikke hadde klistret seg igjen etter slagene, sikkel, størknet blod blandet med snørr og skitt.

Espen som aldri gråt, holdt på å begynne der, da, nå, for hvilken jævla rolle spilte det om han nå sendte bildet som MMS til Grete Halvorsen, som jobbet for Justisdepartementet. Han stanset opp helt og så ansiktet hennes for sitt indre, savnet henne, dama på nesten seksti, og tanken på det kraftfulle, men selsomme båndet mellom dem ga ham litt trøst, men åpnet samtidig enda mer opp for det vonde, han ble hatefull og trist, sorg buldret i ham som en omgangssyke, «det er best å få det ut», men det er lettest å holde 9

det inne, kroppen tung, døren til dritten åpnet seg, og han skuttet seg, knyttet skuldrene rundt sjelen slik andre knytter nevene rundt intet … Alternativet var mørket igjen, men da måtte han sitte eller ligge, nå hadde han et sted han måtte være. Han forsøkte å riste på hodet, kaste tankene ut, men sugde bare flere inn, alt, alt …

I nitten år hadde han levd, og så lenge han kunne huske, hadde verden ramlet innover ham ufiltrert, taggete og overveldende. Like lenge hadde livsoppgaven hans vært: å use.

Alt kunne man se, men ingenting kunne man use … Ikke uten stoff av hardeste sort. Et cruiseskip tutet langt og fryktinngytende med tåkeluren, og han gløttet raskt til siden mot fjorden, havet, begjærte og behøvde … noe med sjø, klarte ikke å formulere en tanke, så i stedet for seg det vrimlende glitteret i de små bølgene, men … men den var jo ikke der. Ikke engang sjøduft trengte inn hit. Han fikk en hosterie som vrengte den knusktørre halsen hans, og han siklet tvekroket da en leddbuss brølte forbi. Dieselmons­ teret virvlet opp stanken av ondskap og hundedritt, som for å akselerere de brungrå svevende strataene av størknet grus, betong og asfalt, denne samum fra ørkesløshetens seddel-øre betongørken, som vislet rundt i luftlagene mellom bakken nede i sentrum og spiret på Tryvannstårnet. To småbarnsmødre som ventet på trikken, gevantene nesten revet av dem av lufttrykket fra bussen, la hastig tepper over barnevognsåpningene, men for sent, spedbarna ble dekket av klebrig, grovkornet, giftig svevestøv, den ene ungen hostet tynt, den andre satte i å vræle.

Paranoid målrettet, urolig, skjelvende, gikk Espen med dirrende skritt til Gunerius, konsentrerte seg til det umenneskelige bare for ikke å ramle sammen i hysteriske spasmer eller hylende gråt eller hjertestans eller diare eller hva det nå var, for hva det enn var, så var det skamfullt og synlig og bedritent, og det skremte ham langt 10

ned i prostata. Han så ned over seg, ny olabukse, så sortmørkeblå at den nesten var litt illevarslende … Solbriller han hadde funnet på bakken. Det ene glasset hadde en stygg ripe på innsiden.

Han så de tre spanerne streife pralende rundt, visste at gågaten også var overvåket av overvåkningskameraer, bak dem satt politifolk, stadig feitere av gratismaten fra burgersjappene i området, som sparte utgifter til vektere … Mismot av metafysiske dimen­ sjoner rådde her. Frykt blandet med en grunntone av skam, tilbakeholdte hikst. Misbrukernes bevegelser var raske, utålmodige, stemmene var dempet, tonefallene korte og vonde, som hos et såret, stresset barn som holder på å begynne å gråte, men ikke tør, onkel er sint, jeg har vært slem gutt, kjempeslem, sier han, jeg skjønner ikke hva jeg gjorde galt, jeg er dum også, slem, dum, ingen vil ha meg! Plata var bare et varmt minne. Politikerne og de som hadde stemt på dem, hadde bestemt seg for å rydde de narkomane, de syke, de mindreårige ulovlige innvandrerne og uteliggerne ut av byen. Rydde ut. Utrydde. Benkene, de hadde fått skarpe armlener midt i, så ingen kunne sove der om nettene. Byens mange frie sittesteder – dype utendørs vinduskarmer, trappetrinn, blomsterbed med brede kanter, tilfeldige betongflater der man før kunne sette seg ned og ta en sigg, en rast, hadde fått metallpigger. Oslos ondskap, som hadde dampet opp gjennom årtiene, dryppet nå fra himmelen og dannet rustfrie hatstalagmitter av stål ... Arkitekter ble bedt om å fjerne horisontale flater fra fasader.

Espen savnet dem som var blitt borte fra Oslo sentrum: Pen­ sjonister. Middelaldrende psykisk syke, fattige, ensomme og med tomme blikk, sovesveis. Gamle pakistanske koner som så verden fra benken utenfor butikken. Bevegelseshemmede med stokk eller krykker. Borte … jaget. De narkomane? Han så rundt seg, en vrang, mørk moro boblet opp i ham som tjære: De satt like 11

forbanna de. På bakken. Og oppdaget noe nytt. Bakken er ikke så gæren, den, fra den kan man ikke ramle ned. Fornedrelsen har sin egen evolusjon: Angrip den, og den muterer, lærer …

Han hadde glemt å puste igjen, ganske lenge denne gangen.

Han ble svimmel, måtte gå … gå inn dit. Til det bløte, sortmørke stedet der han kunne puste. Han satt seg simpelthen ned på trappe­ trinnene utenfor Gunerius. Gjorde noe med hodet sitt. Med …

12

Amin skalv selv om solen varmet den spjælete kroppen; omgivelsene syntes å trekke kreftene i kroppen hans vekk, som ved osmose.

Bedritne, toksiske fluer surret tregt rundt hodet hans. Noen små, som landet på huden hans hvert sekund, og noen store, som brummet mer enn de summet. Armen hans foran ansiktet, brun, sorte, strie hår som ennå ikke hadde vokst seg så tykke som hos faren. Svetteperler. Han hutret, ristet som i spasmer. Skrekk! Et vindkast avkjølte ham ytterligere.

Det slo ham i et uhyggelig klart, ja fotoshoppet, øyeblikk at vinden er usynlig. Den børstet tretoppene, transparent, og blader raslet, den myke daskingen til kastanjetrærne i tander utakt med den insisterende, men skjøre klirringen fra ospen. Han var så redd, men også så voldsomt emosjonell, at alle lyder rumlet i hodet hans. Han kjente en sterk følelse av skjebnebestemthet – destinasjonsankomst; det merkelige øyeblikket da kapteinen rutinemessig rapporterer fra cockpiten at «We are beginning our descent to –»; turtallsreduksjonen i jetturbinen; en forventningsfullhet, men likevel en uforklarlig opplevelse av noe som tar slutt, hos flypassasjerene – noen få løper til doene for å tisse en siste gang – som forsøker å navigere jakker, taxfreevarer, pappbokser fylt av halvspist, ufordøyelig mat, småunger; flyvertinnene og purserne som elegant flanerer gjennom flykroppen, plukker med seg søppel, retter opp stolrygger og slår sammen bord i en og samme bevegelse – og av dyp melankoli. Amin var på bristet til å gråte. Situasjonen var storslått, og den inngjøt ham med et majestetisk vidsyn, en slags innsikt eller illusjon om innsikt, alt dette slo ham i en serie erkjennelser – eller, rakk han å tenke i en 13

åpenbaring – antatte erkjennelser, muligens trolig til og med venn­ ligsinnede vrangforestillinger i møtet med døden, en slags sukring av dødspillen, en gest før ... Polakken til høyre for ham pekte på ham med en avsaget hagle, polakken til venstre hadde automat­ pistol, og tredjemann – Jander, polakken Amin hadde hatt kontakt med hele tiden – så prøvende på ham. To fugler, hvilke ante ikke Amin, pep til hverandre fra to trær. Tsjipp! Tsjipp! Kvitt! Kvitt!

TSJIPP! TSJIPP! KVITT! KVIRREVIRREVITT KVIVITT! Han kjente en spiss urettferdighet. Vinden, hvordan kunne den svøpe seg så mykt rundt trærne, kjærlig, vennlig, og være så uinteressert i ham? Han kjente en dyp forbrødring mellom hjertet som banket i brystet, vinden som blåste, klodens virvlende drei­ning, dens bane rundt solen, solstormene, og eksplosjoner og deto­nasjoner av kataklysmiske proporsjoner i galaksegrupper langt fra Melkeveien og Magellanskyen.

Hjernen, ekspandert, klarte samtidig å stupe ned i den virkeligheten hans fysiske jeg befant seg i. Blåøyd hadde han vært. Nå lå hans femti tusen modne til plukking i rumpetasken hans, og leve­ ringa, snackset, greiene, stæsjet, det hadde han ikke sett snurten av.

Handelen skulle vært avsluttet med vennene hans, Petter og Umar, samt polakkens to kompiser. Det var det vanlige: Penger og stoff kom først på bordet etter en del forarbeid, og selger og kjøper stilte med omtrent like mye folk.

Jander og Amin hadde vært enige om å avslutte dealen i denne skogen i Østfold med to kompiser hver. Jander ville være på stedet, og Amin og gutta ville komme kjørende.

Men den eldre Jander – han kan vel ha vært 30 år – hadde stått smilende og tillitvekkende alene, med den der rolige avvæpnende kroppsholdningen som Amin digget hos folk, og overtalt Amin til 14

å komme med seg innover en kjerrrevei. – E-ene er begravd borti her, lo han, buried, haha, hadde han sagt og ledet Amin med en hånd på albuen. Han hadde pekt på to øyenstikkere som flørtet.

– Vakkert her, ikke sant? Dette er det faste gjemmestedet mitt, og derfor vil jeg vise det til deg, men ikke til kompisene dine, hadde han fortsatt.

Amin hadde latt seg lure, selv om han jo egentlig visste at all svindel begynner med falsk tillit. Han signaliserte til Petter, som satt bak rattet og vugget på det lyse, småkrøllete håret i takt med musikken, og Umar, som hadde pistolen til gjenglederen, Karl, som selvsagt var trygg hjemme i Oslo. «Vent her.» Mens Jander og han selv tuslet innover i skogen, forklarte polakken pludrende om de 2500 ecstasypillenes virkning. – Funker fort, for vi har lagt i en del speed. Og gir en tung rus, for det er modifisert heroin i pillen, som lar seg ta opp i tarmen, mens MDMA-et først begynner å virke når speeden og horsen er i gang. Gled deg.

Etter en to minutters tur i barnålduft kom de frem til en lysning.

En bil sto på tomgang. Og Janders to kumpaner kom gående, avslappede, men liksom tunge av noe, ikke akkurat truende, men lastet med mening, ut fra et skogholt.

Jander snakket på polsk med de to mennene. Én av dem svarte.

Nikket spørrende mot Amir.

– Sorry, sa Jander på engelsk. – Sjefen vår liker at vi har full kontroll på disse oppleggene.

Amin kjente en stupid, skuffet, skamfull aggresjon bygge seg opp. De tre polakkene fornemmet sinnet og gjorde kort pro­sess med det som kunne blitt en rask tilspissing. Jander nikket til kompisen med automatpistolen. Den bevæpnede skrittet bort til Amin, bjeffet noe på polsk og stakk pistolmunningen brutalt i ­brystet hans. Amin, som hadde begynt å blåse seg opp, ble livredd og 15

t­ akknemlig på en gang, tom som et utblåst egg. Med et s­ kytevåpen mot hjertet kunne han gi seg uten ærestap. Men … han var likevel full av skyldfølelse og skam, og var forvirret oppi all skrekken.

Han var ikke vant til å underkaste seg. Han slåss mye, tapte iblant, men lot seg – etter egen oppfatning – aldri dominere uten kamp.

I voldsverdenen kunne man bare underlegge seg en annens vilje hvis man kunne kalle det lojalitet. Skyldfølelsen vokste, og han så på Jander. Men blikket han sendte den polske kontakten, var den sveknes.

Så der lå han. Amin var så redd at han ikke torde vifte vekk de store, tunge fluene som iblant satt seg på ansiktet hans. Helsike.

Nå skjer det, tenkte Amin.

KVITT KVITT KVITT TSJIPPIPPIPP! Han ble ransaket, og rumpetasken med penger ble fjernet fra rundt livet hans. Skrekken var uhorvelig, fungerte som … som et ormehull som åpnet hjernen mot noe annet, eller var det bare noe den stoffimpregnerte hjernen hans innbilte seg …

KVIRREVITT KVIRREVITT VITT VITT KVITT KVITT KVITT! Rundt livet, pengene som var i ferd med å bli hans død, hadde hengt rundt livet, han måtte nesten smile. I det tundrakalde dødsgrensesnittet mot tilværelsen, det klarsyn som bare overhengende livsfare forsyner, forekom det ham artig. En latter boblet i magen hans.

En polsk glose kom fra Jander, flirende. Kumpanen gikk et par skritt bort fra Amin og åpnet rumpetasken. Tok ut seddelbunken og talte.

Han svarte på polsk. Med en liten latter.

16

Den grøssende kroppskulden var blitt til ristende skjelving av frykt, han skammet seg litt mens han stirret ned i skogbunnen.

For en jævla grønnskolling, for en redd, naiv liten leende novise.

Leende? Ja, han lo litt. En skarabé vandret metallgrønt og sakte under nesen hans, og fluer surret rundt ørene. Sammen med raslingen fra bladene overveldet lydene og inntrykkene ham, potensert av skrekken. Det grønne glimtet fra skarebéen som krøp over en råtnende kongle, sved seg inn i blikket hans. Et øyeblikk var han insektet. Han kjente at han la egg i konglen, haha. Han verpet.

Eller nei, egget var en bæsj, han holdt på å drite på seg av frykt.

Hahaha!

Han hørte en diskusjon på polsk. Skritt nærmet seg.

Det knaste i furunål og grus på kjerreveien. Rett ved hodet hans. De tre polakkene var stille.

Han hørte at én – sannsynligvis Jander – og en annen satt seg i bilen.

Faen. Nå skyter sikkert sistemann, og så drar de.

Duer: Ruooo. Ruooo. RUOOOOOO. RRR. RRRUU­ U­ OOOO. KVITT TSJIPP KVIRREVITT TSJIPP TSJIPP – Hva er egentlig mørk materie? tenkte han mens han kjente liv, livets stoff, og ondskap, ondskapens stoff, sitre gjennom luft og kropp og sinn.

Og plutselig, litt lenger unna: et ensomt SKVÆÆÆ!

Med alle pengene.

Amins siste tanke før skuddet var: alle de spenna, og ingen jævla piller. En lyd over ham: To fugler som kolliderte? Sånt hadde han aldri hørt om. Før smellet detonerte en visjon i ham: Han så alt, visste alt, var alt, og så en enormhet som ikke kunne sammenfattes, alt, alt – 17

Det drønnet i skogen.

Jord og støv virvlet opp fra et sted en meter fra hodet hans. Han hadde fremdeles øynene lukket, men kjente at stein og furunål og jord traff ham i ansiktet. Enormheten fordampet, han kjente magen le, prøvde av en eller annen grunn å huske, og kjente med sorg og eufori at – så fikk han vondt i ørene, det pep, han kom tilbake til furunålduft og kropp.

Han var i live.

Han var ikke truffet.

Han åpnet øynene. Det ringte i hodet. Han prøvde av en merkelig grunn å lytte etter fuglene, men hørselen virket ikke. Og fuglene, de hadde flyktet fra smellet, men slikt visste ikke Amin.

Foran hodet hans sto en gjennomsiktig plastpose med tabletter.

Merket – ecstasytablettene var ofte brandet med en logo – var to flammer, presset inn i oversiden av pillen.

Hjertet dundret så kraftig at han nesten ikke klarte å puste. Han rullet seg rundt. En hønsehauk hadde tatt en dueunge. Plukket hjertet ut av skrotten hundre meter unna.

Mobiltelefonen hans ringte. Han skvatt voldsomt. Tøffe Amin.

Han snøftet. Prøv å være tøff når det er kroppen som styrer.

Hånden ristet, stemmen virket ikke. Han klarte å roe seg nok til å svare. Det var Jander.

Latteren vrælte ut av mobiltelefonen. Amin klarte ikke å skjelne alt som ble sagt, hørselen var av ledd. – Scared, were you? Did you like the pills? We call them forest fire! Ha, ha, ha, ha, dreit du på deg eller? Nei? Flink gutt. Sorry, Amin, men – vil at vi alltid skal vise – som er –. Ha, ha, ha, ha. Si ifra neste gang du vil ha levering.

Det går en lastebil hver måned. Ha, ha, ha.

Amin var fremdeles for redd til å bli forbannet.

– Vivivivi tar fem tusen neste runde, klarte han å svare.

18

– Du kan få femti tusen.

Amin gjorde et forsøk på å hente seg inn, ikke bare var det umulig, men han ville ikke, noe grodde frem i ham, en … levende følelse, fryktens frigjørende kraft hadde sluppet løs en virvlende følelse av … av liv, sekundene var ikke lenger korte, de var lange, og de var fylt til randen og bredden og øverst og nederst med – med – det var virkelig, tindrende, udødelig – – Ti kroner kjeksen.

I dag betalte gjengen tjue.

Amin prøvde å kalkulere, imidlertid var det ikke hjernen, men den dirrende seiersfølelsen som regjerte, fem hundre tusen ut. De kunne ta femti til hundre kroner pilla. To og en halv til fem millioner inn.

19

En bildemelding. Espen. Nittenåringen i rusmiljøet. Avdelingsdirektør Grete Halvorsen hadde fått flere av ham den senere tid.

Hun betraktet bildet nøye. Hun kjente ikke det avbildede offeret, men kontakten med Espen var iallfall månedsvis. Ikke så mye fordi hun i kraft av sitt embete og voldsomme personlighet hadde reddet flere gateungdommer og unge narkomane fra korrupt politi og russisk mafia noen år tidligere.

Hun måtte sette seg opp litt, vri tankene ut av samfunnet og arbeid, for å kunne sette tanker, enn si ord, på båndet mellom henne selv og Espen. De var … de delte …

Bla, bla.

Hun så ham for seg. Det var ikke at de begge var misbrukere, at begge var alene. Autoriteten og styrken, den kraftfulle indre tilstedeværelsen, som de begge eide, delte … det var heller noe i den retning. Så man bort fra samfunnsdimensjonen ved livet, som plasserte dem over og under grensene for synlig akseptabel adferd, så …

Hjernen sviktet henne, fant et ord for følelsen, var programmert til det, trass i at emosjonen sprengte ordets rammer. Hun følte hengivenhet for Espen. Mye mer også, videre, dypere, absolutt ikke i dimensjonen kvinne/mann, for sitt indre blikk så hun for seg nomader, stamme, leirbål, mer også, men iallfall det.

Bildet. En mishandlet ung mann. «Snuten», var det eneste ordet i meldingen. Det rystet henne ikke, korrupt politi fantes det hundrevis av. Hun skulle se på saken, lite å hente, hun ville ikke komme i mål. «Hvem?» svarte hun på SMS. 20

Guttens ansikt, det var noe med håpet, det var så rørende, det lå en appell i øynene, stakkars unge, som ennå ikke hadde forstått …

Ny melding fra Espen.

«Og de straite.»

Av en eller annen grunn kjente kvinnen av stål at noe ble hett av frykt langt inne i magen.

For i samtalene og tekstmeldingene de to imellom pleide han å kalle henne det. Halla straita. Hei, straite dame. Fy faen, du er strait du. Åssen stårete i de straites verden a, Grete?

Det han mente med å anvende det uttrykket, var å plassere skyl­ den hos de som var som henne.

Hos …

Henne.

21

Mens Amin børstet av seg, prøvde han å tenke. Dette kunne være deres store sjanse. Selv om store deler av fortjenesten måtte gå til Karl.

Selv om man ALDRI skulle akseptere større leveranser fra grossister, men selv vente til man var klar til å absorbere mer. Klar med penger.

Klar med kunder. Klar med distribusjon, oppbevaring og opplegg.

Amin husket hva Bror, hasjdealeren på Torshov, hadde opplevd. Den eldste av tre gærne brødre pleide å sitte og pushe kitt på en pub. Da jugoslaven kom innom med den månedlige kiloen hasj, syntes Bror den hadde føltes litt rar, pakken. Mykere.

Han betalte upfront, men jugoslaven sa noe merkelig idet han gikk: – Resten om en måned. Det viste seg å være amfetamin.

Høyere pris. Færre brukere. Strengere straffer. Andre mennes­ ker. Bror hadde slitt med salget, måtte krite bort, ble bøffa, ble selv hekta på pulveret, og ble mishandlet da jugoslavene kom en måned senere. De hadde kommet mannsterke. Som om de visste. Som om volden måtte til. Et signal. Voldsmorse. Bror begynte å banke sine egne kritekunder. Som begynte å banke de rundt seg – barn, kjærester, mødre.

– Greit, vi tar femti tusen. Amin kjente et sug i mellomgulvet idet han sa det. Ikke hadde han finansieringen på plass. Ikke hadde han kunder store og mange nok til å kvitte seg med pillene når han hadde fått dem. Ikke hadde han et sikkert gjemmested, og ikke hadde han noen måte å vaske pengene på hvis de kom inn.

Ha, ha, ha, ha, samme sted og samme opplegg? Jander skrattet en polsk glose til kumpanene sine, og alle lo høyt, de moret seg virkelig, forsto Amin, det var ikke en rå, stygg latter, polakkene 22

hadde etter sitt skjønn simpelthen spilt kompisen et pek, hoho, prrrt, satt du deg på en prompepute, du! Hihihi.

Tsjipp …?

Tsjipp kvirrevitt?

Ruuuooooo.

Amin reiste seg leende, skrattende og gråtende, plukket opp den overraskende tunge posen med piller og åpnet den. Tygget i seg to «forest fire» på ren faenskap, og fordi nå hadde han jaggu fortjent det, svelget de bitre, kvalmende tablettbitene ned med tørr munn.

Brakk seg litt, han brakk seg alltid litt, og det mens han lo og gråt.

MDMA-en var besk. Eller så var det fyllstoffet, derom strides e­ -huene.

Så trasket han tilbake til vennene, som var bestyrtet på grunn av lyden av skuddet. Men de hadde ikke kommet. Registrerte han.

Umar så ut som et barn, forferdet og oppglødd, i villrede, men samtidig … vantro på en opprømt måte; Petter satt ved siden av ham, holdt ham fast.

TSJIPP TSJIPP KVIRREKVITTKVITTKVITT!!!!!!!

Amin fisket frem en colaflaske fra baksetet på bilen og svelget ned restene. Brakk seg litt til, som han alltid gjorde når ecstasy nådde magen.

– Jeg prøvde, Amin, jeg ville hjelpe, men Petter …, begynte Umar.

– Ville ha selskap, fullførte Petter rolig. Amin prøvde å tenke på noe å svare, men Petter hadde som vanlig målbundet dem uten å gi svar på noe som helst.

– Du får bare fortsette å kjøre, sa Amin til Petter med øyne som lyste av forventning og restene av frykt. En andpusten, storslått seiersfølelse raste gjennom ham.

– Kan ikke Umar kjøre? Jeg vil prøve e-ene jeg også, svarte Petter surt. De lange armene liksom løftet litt på seg, i et halvhjertet, ukoordinert skuldertrekk, Petter var så klumsete at han kunne 23

kløne til tyggistygging. De koselige tatoveringene på underarmene – et hjerte med pil gjennom, en engel, «Mamma» skrevet under, en blomst, et kors – bølget rundt omkring i luften mens han gestikulerte, tregt. Det rare med Petter var nettopp dette: Mente han alvor? Ironi? Eller var det meningsløst?

– Ja, jeg kan godt kjøre, repliserte Umar.

– Nei. Du er seksten, og det er uproft. Tenk om vi blir rutine­ sjekka. Når de finner ut at du ikke har lappen, ransaker de bilen og finner driten. Nei. – Da skal jeg iallfall ha et par e-er.

– Du får begynne med én.

– Men du tok to.

– Jeg er sjefen.

– Men – Amin fant frem en pille fra posen og stakk den inn i munnen på Umar.

Umar satte seg bak i BMW-en og Amin i passasjersetet foran.

Petter startet kjøreturen aggressivt og kantete.

– Kjør som folk, din tosk. Dette er vilt uproft. Kan bli stoppa av snuten. Amin likte dessuten ikke råkjøring når han tok av på e.

Gjenskinnet av brå døds innsikt falmet. Skogen de hadde gjennomført dealen i, lå i Moss, og før de hadde nådd Tusenfryd langs motorveien, lallet Amin av ecstasypillenes svulmende, innoverdype rus. De var de sterkeste han hadde opplevd. Technomusikken dundret fra stereoanlegget, og han ringte Jander og takket for at polakken var til.

– Jeg elsker deg, Jander, sa han mens e-svetten rant fra pannen.

Umar, som også begynte å kjenne effekten, lente seg frem mellom forsetene og sa inn i mobiltelefonen: – Jeg veit faen ikke hvem du er, men jeg elsker deg også! Elsker deg!

24

– Ha, ha, ha, ha, burn my friend, burn, skrattet Jander under henvisning til pillens merke, polakken humret varmt, medfølende, generøst. – Ha, ha, ha, ha. De hørte polsk i bakgrunnen, rå latter, men også … forståelsesfull.

Amin lente seg bakover og så vennen inn i øynene.

– Dette slår å stå i Storgata med taperne, ikke sant? Har du forresten hørt noe om hvordan det går med hora di?

– Ikke kall Rita det. Hu er grei.

– Sier ikke at hu ikke er grei. Men hu er ei hore.

– Hu er venninna mi selv om hu er hore! Umar dro til vennen og sjefen så hardt han kunne. Men i brystet, ikke ansiktet.

– Skjønner ikke hva du skulle med den dama. Hu er sprøytenarkoman. Gunerius lissom. Bare tapere som vanker der. Amin strakte litt på seg, fant en behagelig sittestilling, ikke bare for å ha det ­komfortabelt, men for å signalisere at han betraktet seg som helt trygg.

– Det var der hu var. Og du skal snakke respektfullt om henne!

Umar dyttet til sjefen, trykket overkroppen hans inn i bildøra og vinduet. Han dyttet ikke veldig hardt, men ikke kjærlig heller, ikke broderlig, med en hyggelig klaps på slutten, men halvhardt, og temmelig lenge, for å demonstrere noe, en slags … vilje. Evne.

Amin lot seg ikke merke med det. – Bedre her, ikke sant? De store tankene var der fremdeles, men bare som tankespinn, innsikten og klokskapen var … fordampet.

Umar svarte ikke. Ecstasypillen slo inn med full styrke. – Å kjære Allah. Allahu akbar. Han lente seg frem til Amin og ga ham en klem.

– Jeg er glad i deg, jeg, Amin. Jeg kommer aldri, aldri, ALDRI til å gjøre deg noe vondt, vet du det, Amin? Selv om jeg kunne drept deg lett som en flue? Oi, unnskyld at jeg brukte det ordet, det ordet, det finnes ikke det, ikke nå.

25

– Det eksisterer ikke, det har aldri eksistert. Og jeg er glad i deg.

– Jeg er glad i deg, Petter.

– Dra til helvete.

– Jeg elsker dere begge, mjauet Umar. OK. Skru opp musikken.

Sommerdagen danset myk og blank forbi bilvinduene mens ecstasyrusen smeltet verden og himmelen og månen og stjernene.

Rapsåkerne var strålende døråpninger til himmerik, og lupinene langs veikanten svulmet dypt inn i bilen.

Amin hadde en åpenbaring. Han bestemte seg for å legge inn et minne han ville huske når han ble nykter: Nedturene når man mista formen, var verd det. Tifold. Hundre­ fold.

For dette – å ta av på ecstasy – var det vakreste … det største – han ble så overveldet, prøvde å formulere akkurat hvor stort, hvor panoramisk, hvor grandiost – Umar tenkte noe av det samme, men: Hvor sødmevarmt, dyptgripende dette ville vært hvis han hadde vært sammen med Rita og de tok av sammen, Rita, nytelse, Rita, ekstase. Han elsket henne.

Hun gjorde ham god.

En kråkeflokk roterte over en ujevn, skrånende åkerlapp som lå brakk. Midt i den lille, skeive åkeren lå ei steinrøys. I røysa vokste et par små trær, som var overraskende frodige: grantreet med vektige, modne kongler øverst, en lindebusk med blader som hang svulmende og dypgrønne ned.

På hitsiden av knausen lå den råtnende skrotten av en elgku. Inni buken sto to av kråkene og spiste. Noen måker som hadde prøvd å nærme seg kadaveret, var blitt jaget. De svevde høyt, høyt over kråkene.

Ventende.

Nei …

Avventende.

26

Endelig kunne hun forlate intervjurommet, det lå badet i sol og genererte en enerverende hete som liksom ble forsterket av vinduet, de automatiske persiennene virket ikke, ventilasjonsanlegget harket bare rallende uten effekt, ingenting fungerte som det skulle, føkk Sentrum politistasjon. Politijurist Else Olafsen trakk skjorten litt vekk fra skuldrene og de svette puppene og fleskemagen som ble dyttet mot ribbeina av den stramme buksen, følelsen av det grove, våte stoffet mot huden var motbydelig, og den rare lukten av eggløsningssvette fra den deigete hvite huden gjorde henne sint, seksuelt frustrert uten å erkjenne det, meggete mot seg selv: Blir’ke pikk på deg, vet du, Else, med vaniljeis hver kveld, eneste attraktive ved deg er kjøleskapet ditt, feita. Hun irriterte seg voldsomt over å ha utlevert seg slik hun mistenkte at hun hadde gjort, bare ved å være levende kvinne, overfor junkien under intervjuet.

Endelig ute. Det værelset hadde føltes som en blanding av en klostercelle og en finsk sauna, befolket utelukkende av impotente sopere. Masse manndom. Ingen muligheter.

Handikaptoalettet var relativt svalt, irritasjonen til Else vokste likevel, for rommet stinket mannlige hormoner og gammelt piss, og det var urinflekker på gulvet, hun kneppet opp skjorten og vasket brystet og magen med vått håndklepapir, fikk dempet tempe­ raturen litt iallfall. Hun satt seg på dosetet og prøvde å tenke på den vinterlige togturen til Dombås, der hun kom fra. Det var et triks hun brukte iblant når hun ble varm. Toget gled stille nord­ over Gudbrandsdalen, togsettet nærmet seg Otta, snøen føyket lett, lågen var stålgrå og monumental og svelget snøfnuggene med en 27

alvorlig, fredfull, iskald glupskhet … Vinduet hun lente tinningen mot, dirret kjølig.

Noen ristet brutalt i dørklinka. – ØY, LEVERU ELLER!!! Hun spratt opp, skylte hendene og skrittet litt saktmodig ut uten å hilse ordentlig på tjenestemannen, en slamp med halliksveis som het Geir Gjertsen. – Måtte jo spørre, du kunne vært voldtatt og drept der inne, ikke sant, flirte Geir.

Iveren over å ha slumpet over viktig informasjon i samtalen med junkien fikk lov til å blomstre opp. Hun gikk rett opp til første­ betjent Nikolaisen. Hun trippet litt, oppjaget, tenkte både på karri­ eren sin og på saken og på hvordan hun tok seg ut, alt på en gang.

Nikolaisen jobbet i etterretningsavdelingen på orgkrim og var noe av en intern helt. Han hadde helt på egen hånd skaffet private penger til, og fått satt opp, de falske mobilmastene som ble brukt til å overvåke narkomane og kriminelle i hovedstaden. Han ledet samarbeidet med borgervernerne også. Venner av et lovlydig Norge. Landsorganisasjonen mot narkotika.

Den stutte mannen med magen tok imot henne på sin sedvanlige alvorlige og en anelse pompøse måte. Papirene fløt. Han hadde tre datamaskiner og seks skjermer, som han betraktet med øyne som både var ettertenksomme og litt selvrettferdige. Kontoret hadde vindu, så hun, men førstebetjenten hadde … hun ville ikke akkurat kalt det kamuflert, men heller … ofret det for en stor dataskjerm som var hengt opp foran det.

– Jeg har nettopp tatt imot en anmeldelse! Fra en sprøytenarkoman … Elses tonefall ramlet i kjelleren i løpet av ordene da hun så reaksjonen i kroppsspråket til Nikolaisen.

Nikolaisen fulgte tekst og bevegelse på to skjermer og holdt på med en mus. – Hvilken idiot satt i skranken? De skal sendes på dør. Le dem ut. True dem. Vi bruker ikke tid på dem. Hvem er 28

du forresten? Tonen til førstebetjenten var avventende spydig; han snek litt humor inn i tonefallet, akkurat nok til at han kunne berge seg inn dersom det viste seg at den besøkende var en overordnet eller likestilt, eller noen han trengte.

Else tok et dypt pust, ville gjøre godt inntrykk. – Vi har hilst på hverandre under det seminaret om italiensk mafia i Danmark, men – Humoren forsvant fra Nikolaisens væremåte, bare trett frekkhet overlevde.

– Hør her. Det pågår akkurat i dette øyeblikk minst 1500 lovbrudd i Stor-Oslo. Jeg ser, mens jeg uttaler disse ordene, på en leilighet med fire nigerianere og to albanere; han pekte på en skjerm med fire svarthvite videofeeder. Albanere hater negre. De er ikke der for moro skyld. Det foregår noe, og jeg har tenkt å sitte her og følge med til det skjer. Jeg observerer også elleve smådealere, som nettopp er sendt ut av to forskjellige mellomdealere, via mobiltelefonene deres. I tillegg – se på den skjermen her (han pekte på den som hang foran vinduet) – har jeg hundreogtyve narkomane som jeg følger i sanntid. Nei, hundreogtoogtyve er det nå, toget fra Lillestrøm kom nettopp inn. De to skjermene der – han pekte på veggen som sto vinkelrett på vindusveggen – er Svinesund og biler som passerer over brua. Ser du det?

Else Olafsen svarte imponert, men nå også temmelig usikker, litt spørrende: – Ja, jeg ser det …?

– Du ser det. Fint. Nå har det seg sånn at i detta landet, som styres av sosialister og kriminologer, så vil folk, og myndighetene, helst ikke ha så mye kriminalitet. Men de vil ikke la oss politifolk håndtere de kriminelle slik vi burde, heller. Du er med meg?

Følger du med? Øynene hans sveipet over skjermer, han trykket på et tastatur, tok små pauser mens han snakket.

29

– Ja. Ja, jeg er med.

– Du er med! Hun er med. Nikolaisen snakket liksom til et tastatur han skrev noe på. – Hun er med, ja … Han ble stille en lang stund mens han markerte en prikk – en overvåket mobiltelefon – og førte informasjon som ble generert da han markerte prikken, over på en annen skjerm. Plutselig snudde han seg mot henne. Slo ut med hendene, viste det vell av informasjon han hadde som misjon å behandle, det ansvar som var pålagt ham.

Han så på henne, trengte han å si noe mer?

Hun forsto at hun så ut som et spørsmålstegn, klarte ikke å mobilisere noe tøft, streetsmart, politiaktig å si. Så han ristet ikke helt umerkelig på hodet og sukket før han sa: – Myndighetene vil at vi skal følge med på etablerte miljøer som gjengpakistanerne, albanerne og nigerianerne. Og de vil at vi skal holde et øye med russerne, italienerne og meksikanerne. Han pekte på en skjerm som viste meksikanske nyheter, på spansk.

– Snakker du spansk? spurte Else med andakt i stemmen.

– NEI, JEG SNAKKER DA VEL FOR SVARTE FAEN IKKE DET JÆVLA DEGOSSPRÅKET SPANSK! AAAHH! Poenget mitt er at jeg ikke kan sende agenter inn i disse mafiamiljøene, det er vanskelig, det er farlig, og det tar tid. Men det jeg kan, det er å ta dem nedenfra og opp. Og derfor vil jeg ha styr på hver eneste knarker, rompis og horekunde fra Holmestrand til Gardermoen.

Det jeg IKKE kan ha styr på da, er de hundre aspirantjentene de presterer å hyre på denne stasjonen hvert jævla år! Åssen i helvete skal jeg vite forskjell på dere? Hva er det du vil?

Else forklarte at anmeldelsen var blitt innregistrert, og navnet på betjenten som hadde tatt imot den. Nikolaisen skrev noe inn i et Excel-ark mens han sukket. – Og da må vi etterforske så vi kan henlegge? spurte Else.

30

– Så henlegg!

– Denne narkomane, Rune Endresen, anmeldte vold fra en i HA. – Som sagt. Henlegg.

– Problemet var at han uforvarende ringte sin egen telefonsvarer under det påståtte overgrepet. Der høres volden, og at HA-karen sier at han har din beskyttelse.

Det ble stille. Nikolaisen tok føttene ned fra skrivebordet. Så på henne med et fettglinsende ansikt. Smuler dekket brystet på genseren.

– Hva sa du nå.

– HA-representanten sa ordrett i telefonbeskjeden: «Jeg kjenner Niko på huset, Niko i etterretning, og du kan faen ikke røre meg!»

Så ble offeret – – Offeret? avbrøt Nikolaisen med et ondskapsfullt, nedlatende uttrykk.

– sexpartneren slått og voldtatt. Analt. Mens beskjeden ble spilt inn.

Nikolaisen snudde seg mot henne. Else registrerte at han hadde en voldsom tilstedeværelse når han viet oppmerksomheten sin et sted. – Hva gjorde du med den anmeldelsen? spurte han.

– Jeg … kom hit.

– Flink pike, vesla. Er den innregistrert?

– Ikke disse opplysningene. Bare anmeldelsen om vold.

– Gi meg notatblokken din.

Else prøvde å protestere.

– GI MEG DEN! Han lente seg fremover. Det voldsomme nærværet ble brått brutalt.

Hun adlød, forskremt. Nikolaisen så lenge på henne.

– Hva heter du igjen?

31

– Else. Else Olafsen.

Den eldre politimannen smilte og så henne rett i øynene. Han ventet til hun også trakk litt på smilebåndet. – Du, Tone, Elin, Ellen … han så etter hjelp, og hun ga det: – Else!

– Else, unnskyld, jeg er stressa, jeg har vært nedlatende og brå, tilgi meg. La meg gjøre opp for meg. Jeg skal følge opp saken din, jeg. Glem denne saken du. Jeg skal ta meg av den.

Else forlot kontoret. Nå hadde hun gjort det riktige. Overlatt saken til overordnede. Hun hadde både fulgt instruksen, og hun hadde vært lojal.

Hun nådde trappen. Skulle sette foten på trinnet nedenfor.

Kaoset i henne hadde fått et par nye dimensjoner: Krenkelse, bensin til det evig brennende bålet av mannshat, takknemlighet over unnskyldningen, og … noe hun ennå ikke klarte å formulere, en følelse av underdanighet, tap, svik mot seg selv: Hun hadde overlatt problemet.

Overlatt offeret. Overlatt informasjonen. All informasjonen.

Hun merket det ikke, ikke i virvaret av tanker og følelser hun sto i, men en ubevisst, lett uro tok til å bygge seg opp.

32

Vil du lese resten?

«Se, jeg gjør alle ting døde» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no