Paradis – Debutant! by Forlagshuset i Vestfold as

Spor peker etter hvert mot et idyllisk boligfelt ved Østmarka. Gule rekkehus virker inviterende og harmoniske ved første øyesyn, men idyllen forstyrres når teamet får kikke bak rutete gardiner, og ned i gamle kjellere. Ikke før det går opp for Jonas at han selv har en rolle i dramaet, begynner brikkene å falle på plass, og det får verdenen hans til å rakne. Gamle, begravde hemmeligheter truer med å ødelegge livene til både førstebetjenten og profilereren.

Noe av det beste jeg har lest av en debutant. Simen Ingemundsen, Randaberg24.no

F R Ø Y D I S L I L L E DA L E N

PARADIS

210 mm.

Saken krever stadig nye ofre. Hvem er ute på hevntokt i Oslo syd? Og ikke minst hvorfor?

90 mm.

PARADIS

211 mm.

Petra plages av en økende paranoia. Klienter dør, og privatlivet blir mindre og mindre privat. De ulike rollene blir etter hvert umulig å skille fra hverandre, alt vikles sammen til et stort skremmende kaos. Er hun i fare, eller er det fantasien som leker med henne?

134 mm.

-----

F R Ø Y D I S L I L L E DA L E N

Jonas Bø er førstebetjent ved Manglerud politikammer. I Bø sitt distrikt er to eldre menn drept. Både metode og åsted vitner om et dyrisk raseri. For å forsterke etterforskningsgruppa, hyrer Bø inn bydelens eneste profilerer, psykologen Petra Hassel.

FRØYDIS LILLEDALEN er psykologspesialist og har i tillegg treårig skuespillerutdannelse og mellomfag i teologi. Hun behersker spansk og tegnspråk, og i studieårene livnærte hun seg med oppvisninger og kurs i argentinsk tango, og som yogainstruktør. Frøydis uttaler seg ofte om samlivstema i media og er en aktiv samfunnsdebattant. «Paradis» er hennes første roman.

29 mm.

-----

134 mm. -----

-----

90 mm.

K R II M M KR -----

-----

PARADIS indd.indd 1

17/08/2021 12.27

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2021 Trykk: Scandbook, Sverige Papir: 80 g Munken Print Cream 1.8 Satt med: Adobe Garamond 10.5 / 15 Sats: Terje Nielsen Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz Animation & Graphics ISBN: 978 82 8330 238 5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering

Frøydis Lilledalen

PARADIS Kriminalroman

30. september kl. 21.00 «Du skal dø. Ut fra hvordan du lukter, antar jeg at du allerede vet det. Du oser bitter, stram, redd svette. Hjernen din koker, du leter etter svar. Du lurer på hva du har gjort for å fortjene dette mørket. Du skal vite allerede nå at det ikke er din skyld. Men ditt liv gir først mening i min historie når det er over.»

Kapittel 1

Førstebetjent Jonas Bø satt i sin slitte skinnsofa og holdt rundt Hildegard. Hans senete arm hvilte på hennes stive skuldre. Det var torsdag midt i september. Sola ga fra seg dagens siste stråler uten at noen i familien Bø merket seg dette. Hildegard og Jonas satt foran TV-en. For Jonas var fjernsyn forbundet med fred og velsignet frihet fra å tenke. Vanligvis lot han seg villig engasjere av sin krimhelt Beck. Men denne kvelden var roen vanskelig å finne. Han kjente magen vrenge seg når bildene fra arbeidsdagen streifet bevisstheten. Lunsjen hadde nærmet seg slutten. Jonas hadde fortært en seig bagett med reker som hadde vært døde litt for lenge, da han ble oppringt av en pleier fra det private sykehjemmet Rest and Peace på Mortensrud. Sykehjemmet ble på folkemunne kalt RaP, og var spesialisert på oppbevaring av mennesker med Alzheimer og demens. «Herregud, Greve er død, dere må komme!» hadde en skingrende stemme ropt inn i øret hans. «Rolig nå. Hvem ringer, og hvem er død?» Jonas hadde snakket rutinert og rolig, i håp om at den hysteriske stemmen skulle roe seg før den tirret opp tinnitusen.

«Jeg er Claudine Cloe, avdelingsleder på Rest and Peace. Greve, han sitter … han er … Nei jeg klarer ikke å forklare dette over telefon. Vær så snill, bare kom!» «Er fyren garantert død, eller skal jeg sende en ambulanse i forkant?» «Visst er han det. Har aldri sett noen dødere, og jeg har sett mer enn de fleste. Dessuten har sykehjemslegen bekreftet det. Doktor Høyland var på huset da jeg fant ham. Men han forlot åstedet prompte, og overlot denne Sodoma og Gomorra-scenen til meg.» Avdelingslederen ga fra seg et høyt hikst. I protest over utbruddet sang Jonas øre en enerverende sang bare han kunne høre. Tinnitusen hadde kommet til ham samme natt som sønnen Håkon ble født, og begge hadde preget livet hans i snart 17 år. «Henrik Høyland, sykehjemslegen, ba oss om å ikke røre Greve. Doktoren fastsatte ikke dødsårsak, men kunne ikke utelukke noe kriminelt.» «Vi kommer snarest mulig.» Marco bodde bare noen steinkast fra sykehjemmet og var Jonas sin nærmeste medarbeider. Heldigvis var han hjemme, og klar i løpet av få strakser. At en dement mann var funnet død på badeværelset på et sykehjem, var ikke blant de heftigste beskjeder drevne betjenter kunne få. Men forfatningen de fant den gamle i, var på ingen måte dagligdags. Skjønt beskrivelsen gammel var ikke så treffende. Greve var i midten av sekstiårene, og blant de uheldige som var tidlig av sykdommen som medfører uopprettelig svinn av hjernens nerveceller. Straks døra til mannens boseksjon ble åpnet, hadde en gjennomtrengende stank slått mot dem. Claudine ledet vei inn til badet. Der satt Greve på knærne. Armene hvilte på toalettsetet og hodet var nedsunket i skåla. Greve var skinn og bein. Rundt en blank isse lå en ring halvlangt, hvitt hår. Et par slitte truser i størrelse ekstra small hang slapt på mannens hofter. I fellesskap fikk Jonas og Marco vippet Greve over på

ryggen og ned på de matte flisene. Mannen ble liggende med knærne i været og armene inntil hodet, mens Marco og Jonas umiddelbart fikk en forklaring på luktbildet. Den døde gapte mot dem. I munn og nesebor lå størknet brun masse. Jonas hadde kjent de døde rekene bevege seg i mageregionen. Et kjapt blikk bort på Marco avslørte at han ikke hadde det bedre. Men det som plaget Jonas mest denne kvelden, var ikke minnene fra møtet med Greve. Det som martret ham var et tilsvarende åsted han og kollegaen hadde befart uka før. Tirsdag, om han skulle være presis. Etter kammeret på Manglerud hadde mottatt flere klager på stank og støy, hadde han og Marco tatt seg inn i aktuell leilighet, i de gule blokkene bak senteret. Fra høyttaleren sang Radiohead sårt I am creep. Teksten rakk å understreke det ubehagelige synet, før Marco fikk skrudd av musikken. Sangen hadde stått på repeat. På badeværelset hadde de funnet Gunnar Haldorsen. Også han hadde hatt ekskrementer i ansiktet. Teamet hadde konkludert med at 62 år gamle mannen, i paranoid psykose, hadde påført seg selv dekoren. Etterforskningen hadde avdekket at mannen i leiligheten jobbet i bank. Han var skilt og hadde stått på venteliste for psykiatrisk behandling etter et tidligere psykotisk utbrudd denne sommeren. Da de fant LSD i blodet, falt konklusjonen. Hallusinogenet måtte ha medført stress og paranoia som Haldorsens vett og hjerte måtte gi tapt for. Det hadde virket enkelt. Nå tenkte Jonas annerledes. To dødsfall på under en uke hadde inneholdt mer avføring enn Jonas hadde sett i hele karrieren til sammen. Bortsett fra sin egen. Det meste i livet var tilfeldigheter. Men at akkurat dette var et tilfeldig sammentreff, tvilte han på. Tanken på at de hadde lukket en sak som sannsynligvis var drap, gjorde vondt. Hans premature konklusjon hadde medført overfladisk venstrehåndsarbeid. Det eneste de hadde

gjort i Haldorsens treroms, var å plukke med seg noen hårprøver som åpenbart ikke var den dødes. Til og med en pokkers prosedyrefeil hadde han tillatt. Marco hadde fått trave rundt i leiligheten uten hansker og munnbind. Han var ikke sitt gamle jeg om dagen. Var det utfordringen med sønnen som hadde gjort ham slappere? Gjorde problemene med Håkon ham til en semre betjent? Både kvalmen og minnene om dagens hendelser forsvant som dugg for solen da han merket konas hånd på låret. Hildegards fingre strøk ham over de slitte treningsbuksene. Neglene tegnet sirkler på låret. Kroppen visste hva som skulle skje før tilnærmingen rakk innom hans frontale cortex. Ikke ulikt hvordan psykolog Skinners hunder hadde begynt å sikle til lyden av en bjelle, fordi lyden alltid ble ledsaget av mat. Operant betinging. Det hadde alltid vært slik mellom dem. I de 23 årene de hadde vært sammen, hadde han latt henne ta initiativet. Kveldens initiativ var særs velkomment. Det var akkurat dette han behøvde for å la bilder av avføring og tanker om slurv fare. Jonas styrte Hildegard inn på soverommet, der han bøyde henne over det rotete skrivebordet. Så skjøv han den slanke overkroppen forover og trakk forsiktig i det lange, grånende håret til Hildegards rygg buet seg bakover. Syv minutter senere trakk Jonas seg ut av sin kone, dro buksa halvveis opp, før han stavret inn på badet for å skylle seg fri for stundens safter. Jonas så på seg selv i speilet mens det kalde vannet gjorde ham liten og ren. Han var litt over to meter høy og vasken lav. Høydeforskjellen gjorde hans foretagende ukomplisert. Mens kulden trakk mot mage og lår, lurte han på hva andre menn gjorde. Om de gikk fra one night stands med fuktig lem og klissete boksere. Om de lånte dusjen eller fant andre løsninger. Han så for seg scenarioer der menn av kortere

vekst forsøke å manøvrere sine lem under fremmede springer. Fant de babykrakker å stå på? Satte de seg sidelengs på den tilfeldige kvinnens vaskebenk, blant hårspray og tannbørster? Jonas visste, når alt kom til alt, pinlig lite om hvordan one night stands foregikk. Faktisk hadde han, med ett hederlig unntak, kun hatt sex med sin kone. Skjønt hederlig var kanskje ikke det mest treffende ordet. Øyelokkene var tunge. Sexen hadde gjort ham slapp og søvnig. Han skrudde av TV-en og gikk inn på soverommet. Der brettet han Hildegards heklede sengeteppe til side, kastet klærne i en haug på gulvet og slengte på seg helsetrøya han brukte som pysj. Han skulle til å legge seg da han hørte en dyp rumling fra mageregionen. For å få sove, måtte han få i seg noe næring. Jonas slentret ut på kjøkkenet. Skuffet erkjente han at kona ikke hadde gjort i stand et kveldsmåltid til ham. Etter å ha rotet litt rundt i kjøkkenskuffen, trakk han ut en plate First Pricesjokolade. Å trøstespise eksklusiviteter hadde han ikke råd til. Med dagens bilder i hodet ville de brune bitene forekomme ham smakløse uansett kvalitet, konkluderte han og tok sjokoladeplaten med seg inn i senga. Der styrte han den ene raden etter den andre inn i munnen. Da han var ferdig, skylte han restene vekk med Vademecum, snudde seg mot veggen og trakk dyna over hodet. * Jeg vokste opp i Paradis. Det var innbyggerne selv som ga området navnet. Paradis framsto idyllisk med sin samling av gule rekkehus med hvite vinduskarmer og rause grøntarealer. Husene var samlet rundt en lekeplass med felles grill og ballbinge. Den store fellestomta grenset til Østmarka i nord. Men navnet, som ga assosiasjoner til før syndefallet, sto i sterk kontrast til livet bak de rutete vinduene i nr. 123. Mon tro om naboene visste noe? Eller om de hadde mer enn nok med å

skjule egne dystre hemmeligheter? De andre ungene holdt seg for det meste unna meg. Av forakt eller redsel, jeg vet ikke. Som oftest begrenset utenforskapet seg til utfrysning, men det hendte også at de krenket meg. Som om de været at jeg var et utskudd. Som om fravær av kjærlighet merket meg og gjorde meg kasteløs.

Kapittel 2

Jonas våknet klokka 05.00. Han fylte en skål med solfrokost og la rosinene i en haug ved siden av tallerkenen. Dette muggbefengte, seige tilbehøret kunne Hildegard fjerne når hun sto opp. Når skulle produsentene fatte dette druetørkede feilgrepet og fjerne styggedommen fra de overprisede pakkene med havreflak? Møysommelig plukket han de sorte bitene ut. Irritasjon over frukt hadde han ikke egentlig tid til. Fokuset måtte vært skjerpet. Haldorsen og Greve, som døde så uverdig, hadde truffet noe i ham. Noe dypt og ubehagelig. Kanskje et vardøg om hva som ventet ham? Som ventet alle mennesker over middagshøyden? Det var ikke mer enn tre år til han nådde pensjonsalderen i politiet. Han ville bruke de siste årene godt. Gi ofrene som landet på hans bord mest mulig oppklaring og best mulig oppreisning. Slurvet med Haldorsen skulle bli hans siste feilgrep. Det var politiarbeid han kunne, politiarbeid han hadde viet livet sitt til. Kanskje ble disse drapene den siste store saken hans. Kanskje ville døden til to menn, knapt eldre enn ham selv, bli hans avgangseksamen. De måtte løses. Noe annet var uaktuelt. Etter å ha grublet en halvtimes tid, fattet han en beslutning.

Han ville kontakte psykologen Petra Hassel i løpet av dagen. Hun var kjent med teamet og dets arbeidsmåte etter sin innsats i gruppa for et par år siden. Etter hans vurdering hadde hennes medvirkning vært intet mindre enn imponerende. Utviste Petra samme evner nå, kunne de muligens fange gammelmannsmorderen i rekordfart. Klokka var 06.00 da han svingte inn på sin faste parkeringsplass. Fornøyd så han at bilen til Marco allerede var på plass. Bra. Da kunne de skrive en midlertidig rapport før morgenmøtet klokka 08.00. «Marco, hva har vi?» «Ikke en dritt», svarte Marco. «Eller for å si det mer presist, nærmest ikke annet», korrigerte han og snudde på Everton-capsen sin. Dette gjorde han flere ganger om dagen. Jonas antok rotasjonene var eneste årsak til at hodeplagget ikke grodde fast på hodet hans. «Elias kommer litt senere. Han drar innom Rest and Peace for å snakke med legen som erklærte Greve død.» «Er det ikke pussig at doktor Høyland stakk av før vi kom?» Jonas kikket spørrende på kollegaen. «Jo», bekreftet Marco. «Claudine sa han ble tilkalt av privatklinikken sin. Men det bør ha vært en jævlig akuttsprengt silikonpupp hvis man stikker av etter å ha funnet noen i den tilstanden.» «Støttes», stønnet Jonas. «Til informasjon har jeg bestemt meg for å kontakte Petra Hassel. Jeg vil ha henne på laget igjen. Hun er visst tilbake i jobb på Helsehuset etter fødsel. Hennes kompetanse kan komme godt med. To menn er døde under litt for like omstendigheter.» «Smart. Sakene stinker», svarte Marco mens han på en oppslagstavle i kork hengte opp bilder fra det nakne rommet i omsorgsboligen på Rest and Peace og fra det like nakne rommet i Haldorsens treroms. «Hvis det er en sammenheng mellom Haldorsens og Greves død, snakker vi dobbeltdrap. Da har vi med en infam fyr å gjøre.» Marco tok en bit av en brødskive med salami. Biten tok med seg halve skiva. Resten

av brødstykket viste et overraskende presist avtrykk av Marcos bulkete tanngard. «Vi fikk en rask analyse av ekskrementene takket være en laboratorieansatts ønske om overtidslønn.» «Og?» spurte Jonas utålmodig. «Det viser seg at avføringen i den dementes munn ikke stammer fra mennesker, men fra en hund. Forsynet var med oss da vi sendte en prøve fra Haldorsens hals til labben. Jeg fikk mail derfra i morges. Samme der. Også fra ei bikkje.» Marco klemte sammen det siste stykket skive, tygget et par ganger, før brød, smør og rosa pølse forsvant ned i svelget. «Det var som pokker! Hunder. Det er jo sjukt? Jeg sov på jobb da jeg antok at Haldorsens dødsfall var en ulykke», sukket Jonas. «Det er ikke så rart at du trodde LSD-en ga stakkaren vrangforestillinger, og at noiaen fikk ham til å smøre seg inn i egen dritt. Jeg så villere ting da jeg patruljerte Oslos rusmiljø.» «Da er jeg glad jeg ble etterforsker», repliserte Jonas. «Det er en fattig trøst at vi DNA-tester hårtustene fra Haldorsens leilighet. Morderen tok neppe en dusj etter drapet, mens Haldorsen stirret på ham med døde øyne og dritt i kjeften fra badegulvet. Sannsynligvis blir denne etterforskningen en skikkelig gravejobb.» «Det kan du banne på», sa mannen som entret møterommet i samme øyeblikk. «Hei, Elias, bra du kom.» «Beklager forsinkelsen, men det var verdt ventetiden!» «Har du spennende nytt fra Rest and Peace?» «Om jeg har. Sett dere godt til rette. Greves historie er besynderlig.» * Klokka var passert åtte på kvelden. De fleste barna i Paradis var hjemme på dette tidspunktet. Mødrene som hadde rukket å bake og lage kakao, åpnet

vinduene i håp om at naboene skulle snuse inn duften av deres velfungerende husmorsevner. De som hadde slitne, sutrende barn, og som innså at de måtte kapitulere med Gøy-saft og kavring, sørget for å lukke vinduene godt igjen. Jeg må ha vært rundt seks. To av guttene i grenda hadde laget sølekake av sand, leire og skittent vann. Plutselig fikk en av dem øye på en hundebæsj. Det var sjelden vare i Paradis. Riktignok hadde mange av beboerne husdyr, men alle passet godt på at egne og andres hunders avføring møysommelig ble plukket opp og pakket vekk i de små sorte posene produsert for formålet. Ingen ville være naboen som lot bikkja gjøre fra seg på lekeplassen. Ikke i Paradis. Så akkurat denne dritten måtte være resultatet av et sløvt øyeblikk på en sen kveldstur, eller en kjøter på rømmen fra et annet nabolag. Den ene gutten tok bæsjen på spaden, og de rørte den inn i sølekaka. Bortsett fra to fedre som satt på en benk og røyket Prince og var stille sammen, var det folketomt på lekeplassen. Fra huska kjente jeg dunsten av søle og et napp av savn i mellomgulvet. Jeg lengtet etter å være en av guttene som rørte i møkka. Plutselig vinket de meg til seg. Opprømt kastet jeg meg av huska og løp bort til dem. Den største av guttene, han med tykt hår og blikket til en alfa, tok en porsjon av grøten opp på spaden. Før jeg rakk å reagere, stappet han den inn i munnen min. «Denne er til deg. Denne skal du spise. Dritt til en drittunge.» Så lo han så mye at han tisset på seg. Men skammen var min. Jeg husker ikke hvor lenge jeg brakk meg. Den insisterende smaken av syre og avføring er likevel ikke det jeg husker best. Heller ikke det glødende hatet mot guttene. Det som brente seg fast i meg var de røykende fedrene på benken. De hadde fått med seg alt og gjorde ingenting. Bøyd over eget oppkast så jeg at de reiste seg og gikk.

Kapittel 3

Elias gikk opp til whiteboardet som hang ved siden av korktavla. Han skrev RaP og tegnet en pil ned til en firkant som fikk påskriften KG. «KG står for Kasper Greve. Og den døde Kasper Greve er litt av et mysterium. Det er Claudine som har fortalt meg det jeg vet. Legen glimret med sitt fravær. Igjen.» Etter en liten kunstpause fortsatte han. «Kasper Greve har vært pasient på Rest and Peace i over 10 år. I løpet av disse årene har han hatt bare ett eneste besøk. Hvis vi da ser bort fra kontakt med saksbehandler og helsepersonell.» Ut fra firkanten med KG trakk han en strek som endte i et spørsmålstegn. «Verken før eller etter dette ene besøket har noen tatt kontakt med Greve. Ingen vet egentlig hvem han er. Greve ble tvangsinnlagt for 10 år siden, i svært dårlig forfatning. Han ble funnet rekende rundt i Østmarka. Sint, forvirret og kropp som en lyktestolpe. Det var ikke mulig å få noe vettug informasjon ut av ham. Ikke navn, ikke adresse, ingenting.» «Hvorfor kalte de ham Kasper Greve?» lurte Jonas på.

«Fordi han tviholdt på et gammelt skrin. I skrinet lå det en bibel, og i bibelen sto det med barnlig skrift Jeg er Kasper Greve. Men de fant ingen med det navnet i Folkeregisteret.» «Det var som bare …», utbrøt Marco. «Fravær av funn i Folkeregisteret til tross», avbrøt Elias. «Noe måtte fyren hete. Valget landet på det som sto i skriften, altså Kasper Greve. Siden han bare kom med uforståelige grynt, kunne han ikke si verken for eller imot.» Elias tegnet en snakkeboble med uforståelige tegn ut fra den firkantede boksen. «Fyren har ukjent identitet og fikk nytt navn og personnummer da han ble innlagt på Rest and Peace», oppsummerte Marco. «Men den besøkende må ha visst noe?» «Sannsynligvis, men dessverre er han like mystisk som greven selv», sa Elias. «Må man ikke registrere seg når man besøker en skjermet demensavdeling?» Marco så spørrende på kollegaen mens han strøk seg over den nybarberte haken. Der fant fingrene noen stri, stikkende hår han ble sittende og nappe i. «De har bare en bok liggende i resepsjonen. Gjester skriver inn eget navn og hvem de skal treffe. Men ingen kontrollerer at navnet er korrekt, eller om man faktisk skriver seg inn. Claudine sjekket boka straks hun oppdaget at Greve hadde besøk. Men han hadde selvsagt ikke registrert seg. Da Claudine løp for å spørre ham hvem han var, vel … Elvis had left the building.» «For et sykt sårbart system.» Marco grøsset. «En ordning kun skapt for å kutte administrasjonskostnader», nikket Elias. «Hvis gamle Greve bare var kvalt, kunne det regnes som et barmhjertighetsdrap. Jeg vil heller at dere byr meg et rep rundt halsen enn å

være forvirret, frustrert og forlatt i årtier. Men hundedritten gravlegger barmhjertighetshypotesen. Hvilken gærning byr en fyr, eller faktisk to, en så usmakelig utgang?» «Det skal vi finne ut, Marco. Men motivet, den hellige gral med tanke på oppklaring, er ennå uklart hva gjelder både Haldorsen og Greve. Jeg håper Petras profiler kan hjelpe oss i jakten på potensielle gjerningsmenn.» Jonas kremtet bort et støvkorn som hadde landet mellom mandlene, før han fortsatte. «Vi må finne ut hva en isolert bankfunksjonær og en dement sykehjemspasient hadde til felles.» «Antagelig må vi til tiden før Greve ble dement.» Marco resonnerte høyt mens Elias skrev Kartlegge fortid på whiteboardet. Jonas kikket på klokka. Det var på tide å avrunde. «Jeg tar avhøret med legen Henrik Høyland selv. Siden tar jeg Petra med til enkefru Haldorsen, gitt at frøken Hassel godtar oppdraget. Begge dere har nok å gjøre fram til torsdag?» Elias og Marco nikket synkront til svar, før de like synkront reiste seg fra plassene og gikk mot pauserommet. * Det skjer noe inni deg. Når du går fra å være offer til angriper. Eller fra gnu til tiger, om du vil. Du slutter å løpe. Og du begynner å vente. Det sympatiske nervesystemet som styrer frykt, og som har vært aktivert så lenge at du trodde harehjerte og lett pust var normalen, roer seg. Plutselig puster du med magen. Roen gjør deg vektløs. Blikket beveger seg fra å se innover til å søke ut. Søke etter det som skal stilne sulten og slukke tørsten. Og du kjenner sola varme for første gang.

Kapittel 4

Petra skrudde av dusjen og smilte da hun hørte End of the night pumpe ut fra det altfor dyre musikkanlegget. Mika var et utpreget B-menneske som hatet lystig morgenmusikk. Tunge toner fra Doors var derimot godt innenfor tålegrensen hans. «Takk for at du tok ungen så jeg fikk sove i morges», ropte hun mens hun skrubbet seg tørr med det slitte Ole Brum-håndkledet. At hun hadde sovet, var riktignok en overdrivelse. Petra hadde ligget våken siden klokka 03.00. Men det hadde vært deilig å bli liggende og slumre for en gangs skyld. Mika hadde stått opp, stelt og flaskematet sønnen. Innpakket i morgenkåpe og med føttene i oransje tigertøfler trasket hun inn på kjøkkenet der kjæresten rørte i putrende havregrøt. «Er du spent?» «Veldig. Føler meg rusten. Bortsett fra bolkene med profileringskurs i München, har jeg ikke vært på et eneste vedlikeholdskurs siden jeg ble spesialist. Nå er Milgram-eksperimentet fra grunnfag stort sett det eneste jeg husker. Du vet det med …» «… forsøkspersoner som trodde de ga såkalte lærlinger mengder med støt bare fordi autoritetspersoner instruerte dem. Yale viste elegant

hvor konforme og lydige majoriteten er overfor autoriteter. Til og med en skarve sykepleier kan sin Stanley Milgram.» Petra hørte snev av forakt i stemmen hans. Mika hadde ikke den naturlige respekten for autoriteter de fleste fikk gjennom erfaringer fra skole og arbeidsliv. Han mente respekt skulle fortjenes, ikke følge tittel eller posisjon. Hun presset baken ned mellom krydderurtene på kjøkkenbenken og skravlet videre. «Jeg burde selvsagt lest fag i perioden jeg har vært hjemme. For eksempel sånn turbotempo-traumeterapi som er så populært nå.» «MDMA?» «He he, nei. Tenkte mer på intensiv dynamisk korttidsterapi. Men det er lovlig sent å tenke på det nå, eller hva? Dronningen av skippertak har ikke engang tatt seg bryet med skippertak denne gangen. Makan! Satser på at Serine ikke forventer at jeg har lest faglitteraturen hun ga meg i fødselsgave. Akkurat gaven jeg drømte om, da gutten skrek 24/7 og jeg lakk i alle ender.» Petra lo en lett latter. Hun snakket som en foss når hun var gira. Den ene assosiasjonen tok den andre. Hvis hun ønsket svar på noen av spørsmålene som trillet ut av henne, foretrakk hun som oftest å svare selv. Mika fant trekket sjarmerende da de møttes. Nå antok Petra snarere at han holdt ut med det. Havregrøt ble fordelt i tre skåler. Mika skar en banan i skiver som han toppet grøten med. Så løftet han kaffekannen mot henne med et spørrende blikk. Petra nikket. «Hvordan tror du jeg klarer meg? Serine ble tydelig skuffet da jeg ble gravid. Nesten sur. Vil isdronningen tilgi meg mitt fravær?» Mika smatt inn et svar. «Sikkert. Serine er ikke så ille som du tror.»

«Kanskje ikke», svarte hun og strakte kroppen i et gjesp. «Sorry, Mika. Jeg er verre enn jeg pleier. Det må være pes å ha en kone som takler nervøsitet med å produsere en kronisk ordstrøm av middelmådig interessante utsagn …» Petra trakk inn luft med en kraft som fikk det til å suse i neseborene, satte tommel og pekefinger mot hverandre mens hun åndet ut gjennom spissformede lepper. «Sånn. Da er pulsen nede i akseptable 120. Slett ikke verst med tanke på at det er første arbeidsdag på nesten tre år?» Hun drysset kanel på grøten og gaflet i seg en voksen munnfull. Det dryppet kaldt fra noen hårtjafser som ikke hadde fått plass i turbanen. Petra angret på den kalde dusjen. Hun hadde ikke trengt isvann for å få kroppen i gang denne dagen. Adrenalinet pumpet friskt i årene. Mika satte seg overfor henne ved kjøkkenbordet. Det var akkurat plass til en pinnestol på hver side og en tripp-trapp-stol ved enden. I kjøkkenvinduet hadde Mika dekorert en frodig fauna av veggroser, kaktus og en overivrig aloeveraplante. Dekorasjonen hindret det meste av utsynet til firemannsboligens felleshage. Petra kastet stjålne blikk mot kjæresten, som satt i bar overkropp og bokser. Klatringa gjorde skuldrene brede og armene sterke. Den første gangen han holdt henne, fikk hun følelsen av å ha kommet hjem. Nå var det lenge siden hun hadde druknet i armene hans. Erkjennelsen stakk i brystet. Etter oppdagelsen hun hadde gjort for et par år siden, hadde hun stivnet i favnen hans så mange ganger at han hadde sluttet å prøve. Sorgen over hva sviket hans hadde kostet, kom kastende over henne. Etter en kognitiv kraftanstrengelse klarte hun å presse de såre tankene vekk. Det var nok nå. Å fortsette å straffe ham, ville bare være å straffe seg selv. Og når hadde egentlig straff hjulpet noen? «Jobb blir bra. Det vil gjøre deg godt å omgås folk igjen.» Petra sukket lettet. Mika hadde ikke lagt merke til den emosjonelle tumulten som herjet i henne et øyeblikk.

«Du har rett. Min psykiske helse har definitivt ikke godt av å stelle hjemme for lenge. Gruer du deg til å bli hjemmepappa?» Sønnen hadde åpnet en kjøkkenskuff og lekte med plastkopper og papptallerkener. Aktiviteten kunne gi Petra og Mika opptil ti minutters sammenhengende samtale. Hvis de var heldige. «Nei, jeg gleder meg. Tidsmessig passer det ypperlig. Har vært i overkant hektisk på Riksen i det siste, så det blir fint å henge med denne fyren her på dagtid.» Mika klappet sønnen på det dunete hodet. Petra tok en ny skje av grøten. Kikket på tujahekken som skimtes bak Mikas vindusdekor. «Snakk om effektiv pusteteknikk, du har jo vært stille i over tretti sekunder!» «Jeg er en helstøpt yogini når jeg bare vil. Stikker og steller meg», smilte Petra. Hun fant fram mobilen og scrollet seg fram til Me and Bobby McGee. Mika hadde vært våken lenge nok nå til å håndtere den låta. Forventningene til dagen steg i takt med leppestiftstrøk og tonene fra mobilhøyttaleren. «Lykke til da, Janis», ropte Mika. Petra humret mens hun trakk på seg de røde støvlettene. Hun visste at hun sang som en kråke, og tålte godt at det ble tullet med. Men da sønnen satte i et vræl da hun åpnet ytterdøra, knøt det seg i magen. Det gjør vondt, men det blir bra. Garantert veldig bra, tenkte hun da hun lukket døra bak seg.

Vil du lese resten? «Paradis» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Noe av det beste jeg har lest av en debutant. Simen Ingemundsen, Randaberg24.no

F R Ø Y D I S L I L L E DA L E N

PARADIS

210 mm.

Saken krever stadig nye ofre. Hvem er ute på hevntokt i Oslo syd? Og ikke minst hvorfor?

90 mm.

PARADIS

211 mm.

134 mm.

-----

F R Ø Y D I S L I L L E DA L E N

29 mm.

-----

134 mm. -----

-----

90 mm.

K R II M M KR -----

-----

PARADIS indd.indd 1

17/08/2021 12.27