Jenta som ville fly – les begynnelsen her!

Page 1

Tone Lund

Da Liv ser et fly som blir hengende fast i et tre bortenfor bestemorens hus, blir hun ivrig og forteller om dette til de voksne. Hun får ingen respons, og blir sint og lei seg. Hvorfor får hun ikke ta del i de voksnes verden? Hvorfor er de ikke interessert i henne? Hun bestemmer seg for å bli flyver når hun blir stor. Da skal hun fly så høyt at de voksne ikke får tak i henne, selv om de gjerne vil. En nær og billedrik fortelling om ei lita jentes oppvekst på 60 tallet.

Tone Lund

Jenta som ville fly

Jenta som ville fly



Jenta som ville fly Tone Lund


Š Lyst Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2019 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Munken print Cream 1,5 80 g Sats: Sabon 11/14 pkt. Grafisk utforming: Terje Nielsen ISBN: 978-8-29334-968-6


1

Liv satt ved kjøkkenvinduet hjemme hos bestemor og stirret utover Prestvannet. Huset lå på en høyde over vannet. Hun var tre år og vant til å prate mye, men ikke så vant til at de voksne hørte etter. – Mor, bestemor, det kommer et fly! Det flyr veldig lavt. Nå sitter det fast i trærne. Kom og se! Det henger etter propellen i trærne der ute. Det har brukket vingen sin! De voksne hørte ikke etter. Liv stirret fascinert på scenen foran seg. Det var kanskje 50 meter unna. Det var april, og fremdeles is på vannet. Propellen på flyet snurret ennå sakte rundt, som hjelpeløse armer. Flyet bare hang der, slapt. Det duvet litt fram og tilbake mellom greinene på trærne. Det må ha vært sterke trær som kunne holde et helt fly. Nå kom det klatrende en mann nedover stammen, og snart kom det en til. De hoppet ned på isen, børstet snø av jakkene sine og ble stående og stirre opp på flyet. – De har fløyet for lavt, mor, det er derfor de henger fast, tror du ikke? Hun satt i gyngestolen i stua og gynget hardt og fort. Hadde ikke hun sett flyet først? Det hadde hun. De voksne hørte ikke på henne. De var ikke opptatt av 5


henne, spurte ikke hva som hadde skjedd. Liv var sint, og gynget så hardt hun bare klarte. Stolen knirket. Meiene vippet over bestemors hjemmevevde matter. Det sa knakk når en av meiene traff det harde tregulvet. Bestefar hørte på andakten. Det gjorde han hver søndag, og da kunne ingenting rikke ham fra radiokabinettet. Selv ikke et fly som hang utenfor kjøkkenvinduet. – Vi skal alle bli som barn igjen, messet presten. Hadde det enda vært så vel. Halleluja! Han kunne mumle for seg selv at «no bli hain rægn» eller «no bli hain kuling». Det var et stort alvor og noe dypt religiøst over bestefar, og ingen var så trygg som ham når hun ble redd. Selv om han ikke sa så mye, var det store alvoret i blikket hans som ei livline i et forskremt barnesinn. Og han hadde store, sprukne fiskerhender som strøk henne over håret. – Tenk, et helt fly oppe i trærne! Hvordan har de klart det? Mor og bestemor snakket i munnen på hverandre. Liv ble enda sintere. Det var hennes tre og hennes fly! Hun så det først. Så kom de bare og overtok det hele sånn uten videre, som om det var deres. Hun tok riktig hardt i. Hun skulle nok vise dem. Stolen knirket faretruende. Det sitret i kroppen, og plutselig slo stolen kollbøtte med henne inni. Den ble til et bur, med spilene til vegger og stolsetet som tak. Redd og fortumlet lurte hun på om de voksne kom til å bli sint. Presten messet monotont videre. Bestefar hummet med. – Hvem skulle tro at ungen hadde rett, mente bestemor. 6


– Ja, hun har så livlig fantasi, nikket mor. De voksne hadde sin egen verden, som Liv ikke fikk ta del i. Ikke skjønte de når hun var lei seg og trengte trøst, heller. De gråt aldri. Hvis det var det som skulle til, kunne hun også være stor og ikke gråte. De snakket fortsatt om flyet, og hun bestemte seg for å bli flyver når hun ble stor. Da kunne de ikke få tak i henne, samme hvor lyst de hadde. Så kunne de bare stå der nede med de triste ansiktene sine og ikke nå henne. Hun skulle fly høyt over dem hele tiden, og aldri skulle hun være så dum at hun fløy så lavt at hun ble hengende fast i trærne ved Prestvannet. Aldri skulle de få se at hun gråt mer. Liv lekte ute sammen med ungene i nabohusene. De bodde i det ytterste huset, og så var det det midterste huset og det innerste huset. De andre var større enn henne. Hun var minst. De lekte med å hoppe over bekken langs huset, som var blitt nokså stri nå på våren. Det gjaldt å skreve godt over mens man tok god fart og hoppet. Oppe i andre etasje gikk mor rundt bak gardinene i stua. Huset hadde en liten veranda midt på. Det var nesen på huset. Mor hadde fått så diger mage denne vinteren. Liv kjente ikke igjen den store kroppen hennes. I sommer var hun slank og fin i badedrakten sin. Hun hadde sagt at Liv måtte legge øret inntil magen og høre om det ikke var en liten bror eller søster der inne. Men det var da helt umulig. Det bare sildret og buldret i mors mage, ingen som snakket der inne og ville ut. Hvordan skulle forresten det gå til? Hadde de tenkt på det, de som var voksne? Noe så tøvete, de 7


voksne var slettes ikke til å stole på. Hun langet i vei over til den andre siden av bekken. Men før hun nådde bredden, snublet beina i hverandre, og Liv landet på ryggen midt i bekken hvor hun ble liggende stille og glippe med øynene. De andre ungene begynte å stikke hodet over kanten og flire ned mot henne. Hun kunne kjenne den gule ullua bli våt langs kanten i nakken av det isende, kalde vårvannet. Hun kunne se mor som beveget seg i vinduet. Vannet fant veien inn under halslinningen på den brune poplindressen hennes, og det sildret en liten bekk langs ryggraden som kilte nesten helt ned til rompa. Hun måtte tisse. Snart var hun god og varm fra rompa og ned, men isende kald fra rompa og opp. Hun ble stadig liggende. Bekken var som ei grøft, og hun kunne se grøftekanten over hodet sitt, med greinene på trærne som flettet fingre høyt over denne. Øverst var himmelen. Mor sto på verandaen oppe i himmelen og var en sint ballong. Liv hadde blitt skitten og våt, og det ble mye arbeid for mor som hadde så tungt for å bøye seg nå. Hun støttet hånda i korsryggen og stønnet når hun trakk av henne dressen, samtidig som hun skjente. Liv måtte være inne resten av dagen fordi hun ikke hadde tørre uteklær. Til helgen skulle hun i bursdagsselskap i det midterste huset. Det var to søstre, som begge var eldre enn Liv, som bodde der. Hun gikk og gledet seg i flere dager. Mor hadde ordnet med presang. Hun hadde kjøpt en truse på Samvirkelaget og lagt en melkesjokolade inni, før det hele ble pakket inn i pent papir. Nå sto hun utenfor hos naboen og ventet på at noen skulle åpne. Da døra ble slått opp, sto en hel jenteflokk rød 8


og fnisende som et mangehodet troll nederst i trappa som førte opp til leiligheten i andre. Liv tuslet etter med øynene stivt festet i gulvet. – Gratulerer med dagen! Hun ga bursdagsbarnet gaven hun hadde med. Solveig, som hun het, dro ivrig papiret av og ble stående og stirre misfornøyd på trusa. Da hun fant sjokoladen, rev hun papiret av denne, før hun stappet hele godbiten i munnen så det rant brune striper langs haken hennes, mens hun slengte trusa på gulvet. Liv blunket og svelget. De andre var på vei inn i rommet ved siden av, som fløt av leker og gavepapir. Et stort spill med mange farger og figurer lå på gulvet. Alle kastet seg ned for å leke med dette. Hun satte seg nølende på kne ved siden av ei jente i lyseblå kjole. – Flytt deg, dette skjønner ikke du noe av. Du er bare tre år. Det går ikke an å leke med noen som er så lita. Hun ble puffet overende, og krabbet i skjul bak nærmeste stol. De fikk sjokoladekake og brus. Liv fikk sitte nederst ved bordet på en rød krakk med pute oppå. Hun kikket storøyd på kakestykket på asjetten sin. Det så godt ut, men magen var kommet så fryktelig i ulage. Hun hadde munnen full av kake og tygde og tygde. Men samme hvor mye hun svelget, ville ikke noe av kaka ned. Hun kikket rundt seg på alle som lo og sang og gjorde sitt beste for å overdøve hverandre. Liv skled lydløst ned av krakken og tuslet ut og ned trappa. I gangen ble hun stående og streve med ytterdøra, men kom seg ut til slutt. Ei brun klyse sjokoladekake ble plantet bak hushjørnet, før hun gikk inn i sin egen hage og hjem til mor. 9


2

Mor fikk en unge til, som het Lillebror. Han var stor og fet, og forsynte seg uhemmet av de melkesprengte brystene hennes. Liv så mor amme denne hylende og bæsjende skapningen som kom og trengte seg inn på hennes enemerker. Lå han ikke der og regelrett spiste opp mor? Fortærte brystet hennes i grådige sug? Snart ville hele mor være forsvunnet i det sultne gapet hans. Hun skrek høyt, mens hun samtidig holdt seg selv for ørene. – Pass deg, mor! Men mor skjønte ingenting. – Far, kom og ta Lillebror, han spiser opp mor! Men det var ikke Lillebror som ble fjernet. Det var Liv. Far kom og trakk henne med ut, så mor og Lillebror skulle få være i fred. Mor var ikke bare hennes lenger. Hun var også Lillebror sin, i den grad at de etter hvert var å anse som en person. Der den ene var, var alltid den andre, og Liv skjønte etter hvert at tiden som minstebarn og yndling var over. Og far, hva med han? Var de ikke glade i henne lenger? Liv kjente en mørk knute i magen når hun tenkte på dette, og hun visste ikke hvordan hun skulle løse den opp. Dagen etter hadde hun krøpet under kjøkkenbordet for å leke i fred med dukken sin. De voksne visste ikke at hun satt der. Men hun spisset ører da hun hørte 10


navnet sitt. – Ja, for hun må vel legges inn? spurte bestemor. – Ja, de skal utrede henne en ukes tid, svarte mor. Videre fulgte ord som blodprøver, nyrestein og blærekatarr og en hel masse som hun ikke skjønte. Hun ble kald og varm og redd inni seg. Dette lovet helt sikkert ikke godt. Den mørke knuten strammet seg. Mor og far og Lillebror fulgte henne til sykehuset. Lillebror på mors arm. I hallen møtte de en dame med hvit uniform og en hvit, liten hatt på hodet. På brystet hadde hun en nål med navnet sitt. Håret hennes var krøllete og svart, og hendene var røde og sprukne med brune flekker på håndbaken. Nå tok hun Livs hånd i sin og sa at hun het søster Alma, og at hun skulle passe godt på henne. Liv trakk umiddelbart hånda til seg. Her var det noe som ikke stemte. Hun hadde slett ikke tenkt å bli passet godt på av søster Alma. Det kunne de bare glemme. Hun tviholdt i fars arm og nektet å rikke seg. Men far bøyde seg ned og hvisket i øret hennes at nå måtte hun være stor jente, slik at hun kunne bli frisk og komme fort hjem til dem. Han løftet henne opp og leverte henne som en pakke i armene til søster Alma, til tross for at Liv sprellet og vred seg. Da hun snudde seg, så hun bare ryggen på far og mors skjørter forsvinne gjennom utgangsdøra. Lillebror hang over ryggen på mor og viftet fornøyd med ranglen sin. Først ble hun stiv som en pinne. Kroppen spente seg i en bue der hun lå over skulderen til søster Alma, så falt hun sammen og ristet noe fryktelig før gråten tok fullstendig overhånd. Hun kunne ikke forstå at dette skjedde. At de bare leverte henne fra seg til fremmede 11


mennesker. Var det fordi hun var for tynn, og at de heller ville ha den fete broren hennes? Samme hvor stor motstand hun hadde gjort, hadde de fått av henne klærne og puttet henne i en pysj som var altfor stor midt på blanke formiddagen. Hun sto apatisk i ei sprinkelseng av jern, alene på et rom, og klarte så vidt å få nesen over jernsprinklene hvis hun sto på tå. Rommet hadde gråhvite vegger. Det var huller etter spiker som var fjernet, og falmede gardiner. Hun skjønte ikke hvorfor de sperret henne inne på et så brutalt vis. Mat nektet hun å ta til seg, og blodprøver hadde de tatt så flittig at innsiden av armene hennes var både blå og grønn. Mor brøt sammen og gråt da hun kom og hentet henne, etter at Liv hadde vært på sykehuset en uke. Men hun måtte bare gråte. Liv syntes det passet seg at mor var litt trist nå, etter å ha oversett henne i mange dager. Det hjalp litt på knuten i magen.

12


3

Det var søndag. Mor hadde den blomstrete sommerkjolen på. De vide, blå skjørtene sang mot gresset som vokste langs stien de gikk på. De skulle opp til tjernet og bade. Bare de to! Det var varmt i været, og mor ville prøve noen svømmetak, som hun selv uttrykte det. Liv sprang begeistret rundt mor og plukket hundekjeks og smørblomster og blåklokker. Av og til gikk hun bak og tittet på mors slanke legger. Hun hadde hvite mokasiner. Trærne sto høye på hver sin side av stien. Bjørk og furuskog om en annen. Liv satt i gresset ved vannet mens mor svømte rundt i store sirkler. Hun la hodet bakover så sola speilte seg i panna hennes. Vannet fosset rundt armene idet hun skjøv seg fram og presset dem i en bue rundt og rundt kroppen. Beina lå lange og slanke etter kroppen hennes. Mor lo høyt. Liv ville også bade, men fikk ikke lov. Mor var redd hun skulle få blærekatarr. Selv kunne hun visst svømme så lenge hun ønsket. Nå ville Liv at mor skulle komme på land, svømme inn til bredden og ta badehåndkleet som hang over bjørka og tørke dråpene av ansiktet og resten av kroppen. Men mor fortsatte å le der ute. De hvite mokasinene sto ved vannkanten. Mor hadde 13


kippet dem av som det siste hun gjorde før hun vasset litt ustøtt ut i det mudrete vannet. Skyggen hennes sto som en slank statue etter henne langs strandkanten. Klokka og klærne hadde hun lagt på den veltede furustammen som det hadde begynt å gro mose på. Hun hadde hatt den gule, strikkede badedrakten under. Den som Liv syntes var så fin, med et lite skjørt på hoftene og smale stropper over skuldrene. – Jeg vil hjem nå, mor! – Bare litt til, dette var ordentlig deilig, skjønner du. Liv satt og skrapte i sanda, men skulle så gjerne vært ute i vannet. Hun tok den ene mokasinen til mor i hånda. – Jeg kaster denne ut i vannet om du ikke kommer opp! Mor kikket forskrekket på henne. – Det må du ikke finne på, da blir den ødelagt. – Jeg gjør det, jeg gjør det! Dermed snurret hun rundt seg selv som en spiral, til hun ble svimmel og kunne se tretoppene høyt oppe i himmelen danne en sirkel rundt seg. Åndeløst slapp hun skoen og så den sveipe over vannflata som en fugl og gå inn for landing med et plask. Hjertet flakset i brystet på henne. Hva hadde hun gjort? Tatt mors fine sko og kastet i vannet! Nå duppet den på den blanke vannflata der ute, flere meter fra mor. – Hva er det du gjør? Mor satte kursen mot skoen i full fart. – Enn om den synker? – Skynd deg, mor, skynd deg! Liv hoppet vettskremt opp og ned der hun sto, og ville at mor skulle få tak i skoen før den sank. Når mor svømte mot den, duppet den lenger bort fordi svømmetakene hennes skapte bølger i vannet. Men mor var rask til å svømme. Etter noen skikke14


lige byks, holdt hun triumferende skoen i hånda og la på svøm mot land. – Bravo, mor, du klarte det! Liv sprang lettet fram og tilbake langs bredden. Men mor var mørk i blikket. Hun grep håndkleet og tørket seg uten et ord, gikk bak bjørka og skiftet av seg badedrakten og kom tilbake med kjolen på. Skoene sto i gresset ved vannet. En våt og en tørr. Mor tok den tørre og dyppet den i vannet, før hun reiste seg, grep henne i hånda og strente av gårde mot stien som gikk ned til huset. Mor hadde sinte øyne. – Hvorfor la du den andre skoen i vannet, mor? Liv småsprang ved siden av henne. – Fordi når den ene skoen har vært våt og tørker, blir den mindre. Nå blir de i det minste likedan etter hvert, så får vi se hvordan det går. Hvorfor i all verden gjorde du det? Det var de nyeste og peneste spaserskoene mine. Liv svelget og visste ikke hva hun skulle svare. Hvordan forklare mor at hun hadde følt seg alene der hun satt. At hun hadde lyst til å bade sammen med henne. Hun hadde jo ropt det, og sagt det, så hvorfor spurte mor nå? Far kom hjem fra arbeidet og fikk høre om udåden. Han ble rød i ansiktet, tok tak i øret hennes og vred rundt. Liv ble så forskrekket at hun holdt på å miste pusten. Det kjentes ut som om hjertet sluttet å slå. Et uendelig øyeblikk satt øret fast som i en skrustikke, og da han slapp, var det rødt og det sved. Hun sprang på dør. Tårene lå som en hinne over øynene, men hun ville ikke vise at hun gråt. Ingen skulle se at hun gråt! Da ville hun krasje i bjørka. Det var det verste som kunne 15


skje. Hun snublet ned trappa fra andre etasje og sto ute ved inngangsdøra. Der sto mors sko til tørk i de solstrålene som dagen ennå hadde å avse. I kveld måtte de tas inn. Da ville de stå og minne henne om hvor slem hun hadde vært. Nå fikk hun i hvert fall aldri sitte på fanget mer. Hun lå og vred seg i senga den kvelden. Heretter var det nok best å klare seg selv. Hun skulle fly høyt over dem, så de ikke fikk tak i henne. De kunne klare seg med Lillebror. Hvis de ikke ville ha henne, skulle de jammen få slippe. Mor hadde vært inne og sunget for henne. Er du glad i meg selv om jeg er slem, mor? tenkte Liv med seg selv.

16


4

Det hadde gått noen år, og Liv hadde nettopp hatt syvårsdag. De skulle flytte. Far hadde leid en loftsleilighet i Trondheim. Det var et stusselig krypinn med lite lys og maling som flasset fra veggene. Rommene hadde takvinduer med gamle, rustne hengsler, bortsett fra stua der det var to vinduer på veggen som vendte mot en bakgård. Her sto det også en diger koksovn. For å fikse litt på elendigheten hadde far, før mor ankom, malt to av veggene på stua sitrongule og de to andre sjokkrosa. Liv var vilt begeistret, mor var dypt bekymret – for ikke å si rystet – første gang de iakttok leiligheten. Men hva kunne hun gjøre? De hadde ankommet Trondheim med flyttelass og to små unger ved hjelp av MS «Polarlys» fordi far hadde fått jobb på fastlandet. Han hadde vært styrmann på Hurtigruten, men mor ville ha ham på land. Dette var altså konsekvensen, og Liv tenkte at hun tok det pent. Etter noen sukk og akk, bet hun tennene sammen og tok det hele med fattet mine. Trøsten var at far hadde planer om å bygge hus utenfor byen etterhvert. Men det var vanskelig å finne tomt. Liv ble fort forelsket i huset. Det var en stor hjørnegård i tre nederst i Nordre gate. Huset var tømret og tjæret, og hadde fine utskjæringer rundt vinduer, dører og gavler. Det hadde en dobbel tredør midt på den ene 17


veggen og ei gedigen steintrapp med smijernsgelender inn til hallen i første etasje. Til venstre var atelieret til skredder Thoresen, og til høyre kontoret til revisor Slyngdal. Det luktet støv og stoff og strykejern til venstre. Til høyre var det en ubestemmelig eim av hårpomade og kamferdrops, samt blekk og papir. Liv ville gjerne ha nye venner. I sin iver etter å skaffe seg dette, var hun ofte på besøk hos dem begge. Revisor Slyngdal ble hun aldri klok på. Han satt lutrygget, bøyd over lange remser av papir med tall, og sukket og dro fingrene gjennom håret som det ikke var så mye igjen av. Han lente seg gjerne bakover på den slitte kontorstolen sin og myste mot henne. Så tok han av seg brillene, fant fram et lommetørkle og pusset dem, før han uten å si noe bøyde seg lutrygget over tallene igjen. Han kikket sjelden opp når hun stakk hodet inn, men var hun heldig stakk han hånda i lomma og dro opp en pose kamferdrops mens han kikket på henne og spurte matt: – Skal frøkna ha et lite kamferdrops, kanskje? Det ville hun gjerne, så hun hugg fingrene i posen, og på gode dager kunne han til og med si: – Du får ta to, så du har ei stund. Liv var ikke sen om å etterkomme oppmuntringen. Og, idet hun sto sånn bøyd over dropsene, kunne hun se rett ned i den flassete og fete, gråhvite hodebunnen hans som luktet noe ubestemmelig, søtt og kvalmt. – Pomade, sa mor da hun spurte. Thoresen laget de mest fantastiske kreasjoner i form av kjoler, bluser, jakker og skjørt. Det var former og farger som kunne ta pusten fra enhver med en knapp hverdagsgarderobe. Hvis han var i godt humør, fikk hun sitte ved arbeidsbenken og låne nål og tråd og i 18


beste fall noen knapper som hun satt og tråklet på. Hun var storfornøyd, og forestilte seg de fineste plagg mens hun ivrig snurpet i vei. Det var en intim lunhet over disse stundene, hvor de jobbet intenst med hvert sitt. Hun savnet ikke mor og far så mye når hun kunne sitte slik. Far var borte på kontoret hele dagen, og om kvelden var han opptatt med hustegninger og andre gjøremål. Mor brukte tiden på husarbeid og Lillebror. Liv følte seg varm og glad inni seg, og prøvde å sitte musestille for ikke å forstyrre skredderen. Gjorde hun det, ble hun sendt opp. Men hun kunne ikke dy seg. – Vet du at faren min har vært styrmann på en stor båt? – Jaså, humret skredderen med oppmerksomheten dypt engasjert i nål og tråd. – Minst like stor som huset her! fortsatte hun ivrig. – En gang dro de helt til Afrika! – Du sier ikke det? gryntet Thoresen. – Det er veldig langt unna det. Vet du hvor Afrika er? Ikke noe svar. Nå gjaldt det. Enten måtte hun holde kjeft, hvilket ikke var hennes sterkeste side, eller så måtte hun prøve å fange oppmerksomheten hans. – En gang kom båten til ei havn hvor alle damene gikk uten bh! Hun stirret forventningsfullt på Thoresen. – Mor bruker alltid bh, hun. – Jaså, ja. – De hadde lange, brune pupper helt ned til navlen, og da de fikk se at damene som jobbet om bord på båten hadde bh, ville alle damene i byen også ha. To matroser på båten måtte kjøre mange mil til en annen by og kjøpe silkestoff og finne en skredder som 19


sydde 50 bh-er. Han var helt fortvilt, og vred hendene sine og orket ikke mer da han hadde sydd 30, men far var bestemt og forlangte flere. Da de kom tilbake til landsbyen, var det hundre damer der, så det var bare halvparten som fikk bh. Men de var fornøyde likevel. De var så vant til å dele, så de byttet på annenhver uke. Faretruende stillhet. Thoresen hadde tunga ut av venstre munnvik, og satt med sprettekniven. – Synes du jeg trenger bh? prøvde hun forsiktig. – Kanskje du kan sy en til meg? Hun stirret lengselsfullt opp på rullen med rosa fôrsilke som lå på hylla over bordet, trakk opp genseren og stilte seg forventningsfullt foran ham med struttende ribbein. Pupper var nok ganske langt fram i tid. Thoresen stirret forskrekket opp, og øynene hans utvidet seg. – Hva er det du finner på, unge? Se å få på deg klærne i en fart! Hva skulle folk si? Er du aldeles rusk? Dermed tok han et fast tak under armhulene hennes, åpnet døra og satte henne hoderystende ut på gangen. Magen ble så underlig tung der hun sto utenfor ei stund, litt betuttet. Hun hadde ingen å leke med, så hun tuslet ut i bakgården. Bakgården var fin. Den var hellelagt. Det var kjellernedgang til venstre, og rett fram gikk det ei trapp opp til kontorene i andre etasje samt leiligheten deres på loftet. Denne hadde en lufteveranda med et gelender foran ut mot bakgården. Hun kunne se stuevinduene deres med geranier bak blondegardinene der oppe. Sollyset blinket i rutene og himmelen var helt blå. Hun likte seg der inne, selv om sola ikke rakk helt ned med strålene sine. Hun satte seg i trappa og kikket på de brune, slitte skoene sine. Skolissene var gått 20


opp, og hun begynte å fikle med dem. Hun kunne ikke knyte sløyfe. Men frarøvet sine sysler inne hos skredderen, fant hun nye utfordringer i dette. Hun lukket munnen besluttsomt og konsentrerte seg veldig. Etter å ha jobbet lenge med saken, satt hun plutselig med en ferdig knyttet skolisse mellom fingrene og ble fryktelig opphisset. Hun hadde knyttet selv! Ordentlig sløyfe på høyre sko. Dørene på lufteverandaen ble slått opp, og mor kom ut med en bunt filleryer som hun skulle riste. Hun pleide det når hun gjorde rent, riste mattene og henge dem til lufting over gelenderet. Liv hylte så mor holdt på å miste hele fredagsrengjøringen tre etasjer ned, og forskrekkelsen lyste i ansiktet hennes. Plutselig så hun hvor pen mor var der hun sto. De mørke krøllene stakk fram fra skautet hun hadde på hodet, de høye kinnbeina, den litt krumme nesen, og de grønne øynene gjorde også sitt. Hun hadde røde kinn. Fredagsrengjøringskinn. – Jeg har lært å knytte sløyfe selv, hylte hun. – Hva er det du sier? ropte mor og stirret forskrekket ned på henne. – Jeg kan knyte skoene selv! Hun begynte å bli irritert. – Å, så fint, da trenger du ikke hjelp lenger! Liv var lamslått. Var det det eneste mor hadde å si? Her hadde hun utført en grensesprengende bragd. Et kreativt stykke selvstendig arbeid som ville bringe henne et godt stykke inn i de selvhjulpnes rekker, og så bli avspist med en sånn hverdagslig kommentar. Hva med litt skryt? Mor kunne i det minste sagt at hun var flink. Et glass saft og en bolle hadde heller ikke vært av veien. Hun bøyde seg over den venstre skoen 21


og prøvde å gjenta suksessen mens tårene presset på. Skulle det være på det viset, kunne hun bare holde seg til vaskebøtta. Hun klarte den venstre skoen også. Nå var det ingenting å lure på. Hun kunne knyte sløyfe. Hun svelget stoltheten, og bestemte seg for å belønne seg selv i stedet. Til høyre for trappa fantes ei stor steintrapp som førte inn til gårdens toaletter. De hørte til de forskjellige kontorene samt gårdens tre leiligheter. Deres, vaktmesterens og frøken Berg i andre sin. Men innenfor der fantes nemlig noe som ingen andre hus i byen var i besittelse av. De lå vegg i vegg med en syltetøyfabrikk! Rhodes syltetøyfabrikk, som i sesongen fikk tilkjørt kasser med frukt og bær to dager i uka. Disse sto stablet langs veggene ute i gården. Det var epler og pærer, plommer og all slags bær. Og så var det bare å spasere rett ut fra dogangen, og luftforandringen var påtagelig. Liv kunne stå midt i gården og trekke inn lukten av alle frukter som vokste i Norge. Essensen av norsk fruktavl sitret i neseborene. Villaene på Singsaker kunne ha de sure morellene og de markstukne eplene sine for seg selv. Her, i Nordre gate, fantes virkelig Norges frukthage. Ferdig plukket og stablet i kasser, klar til å fortæres. Liv kikket seg rundt. Det var ikke lov å forsyne seg sånn uten videre. Hun hadde flere ganger fått en av dem som jobbet der på nakken. Men nå hadde hun lært å knyte skoene selv, og det skulle feires. Fingrene gled inn mellom sprekkene i plommekassen og lirket ut fire stykker. De var lilla og store og saftige. Hun hadde smakt på dem for et par dager siden, da lastebilen kom med et helt lass. Nå gjaldt det å smette tilbake igjen og inn i bakgården for å sette seg i trappa og feire. Lille22


bror sto bak stuevinduet og kikket ned på henne med store øyne og flatklemt nese. Den glupske ungen skulle nok gjerne hatt en plomme selv. Senere den ettermiddagen skulle Liv handle for mor. Hun gikk av gårde med penger i lomma, et svart nylonnett i venstre hånd og melkestativet i høyre. Det var av metall, med plass til tre litersflasker med melk. I Carl Johans gate var det melkeutsalg med kjøttdisk, og på skrå over gata for denne lå kolonial Overå. For å komme dit, måtte først gata deres krysses. Den var brosteinsbelagt og ekkel å gå på, og det gjaldt å hoppe fra brostein til brostein etter et spesielt system som bare Liv skjønte. Langs husrekkene var det mange lysgraver med rustent gitter over. Hun syntes det var spennende å se hva som befant seg på bunnen av disse, og la seg flat og stirret ned. Mest var det skitt og rusk og løv som lå der, men av og til fantes det skatter som folk hadde mistet, paraplyer, smykker og penger. I dag blinket et helt kronestykke der nede, og oppspilt prøvde hun å røske løs gitteret, men det viste seg å være altfor tungt. Det eneste hun oppnådde, var å bli fryktelig skitten og full av rust, og skrekk og gru – et digert hull på strømpebuksene. Hun tuslet slukøret videre til melkebutikken, og fantaserte om alt som kunne kjøpes for det kronestykket. Ti skumbiler og ti lakrisbåter! – Der har vi lillejenta vår, kurret fru Abrahamsen bak disken da hun kom inn. – Nei, men hvordan er det du ser ut? Har du krøpet hjemmefra og hit? Hva tror du moren din sier når hun ser deg slik? Liv hadde sine bange anelser om akkurat det, og lot være å kommentere saken. Hun var for skrekkslagen til i det hele tatt å tenke tanken. 23


– To hekto servelat, sa hun så veslevoksent hun kunne. – Og så to liter melk. Jeg har med meg pant. Fru Abrahamsen fikk flaskene fra i går som mor hadde vasket, og da Liv bøyd over flaskestativet så ulykken i hele sitt omfang, fikk skrekken virkelig grep. Kjolen så ut som en katastrofe, strømpebuksene likeså, fulle av møkk og rust, i tillegg til blod og et lite hull på kneet. Kjære Gud, hvordan skulle dette gå? – To liter! Klarer du å bære det alene, du som er så lita, da? Liv begynte å bli mektig irritert midt oppe i kampen mot tårene. Hadde ikke hun båret to liter melk før, kanskje? Hun valgte å overhøre henne. Fru Abrahamsen veide opp to hekto servelat og pakket inn. – Se her, ta ei skive og spis selv også, du er så tynn at det trengs. Nei, forresten, ta to! Hun rakte storsinnet klypa med servelaten mot Liv, som stirret forbauset på henne. Dette var jo formildende omstendigheter. To skiver servelat? Bare til henne alene? Uten brødskive? Tilbudet var ikke å forakte. Hun satte melkeflaskene i stativet, la servelatpakka i nettet, tok høytidelig imot servelaten og tenkte at fru Abrahamsen egentlig var ganske grei, selv om hendene hennes alltid var røde og hovne og hun luktet sur melk. – Å nå går du rett hjem til moren din med varene, avsluttet hun idet Liv gikk ut døra. Det gjorde hun ikke. Hun neide, takket seg baklengs ut av butikken og satte seg på ei trapp et par hus bortenfor. Der rullet hun sammen servelatskivene som pannekaker og spiste sakte. Hun var redd for å gå hjem. Det var mai. Sola skinte på rust- og blodflekker, mens hun tørket tårer for å unngå mer griseri, noe som førte til at både tårene og servelaten smakte 24


jern. Etter hvert gikk det opp for henne at hun hadde klint hele ansiktet inn med rust, og forsøkte å speile seg i hjulkapselen på en bil som sto i gata. Du store min! Hun så ut som en nystekt hvetebolle. Ansiktet ble trill rundt, og kinnene hadde brune striper på tvers. Ikke ulikt katta til frøken Berg i andre. Hun trakk museflettene høyere opp, og syntes de ble som katteører. Mor ble ikke blid da Liv kom opp trappa til leiligheten med armene fulle av varer. Hun hadde vært på kolonialen også. – Hvor i all verden har du vært? Hvordan er det du ser ut? Kan du i det hele tatt ikke bevege deg utenfor huset uten å se ut som om du har vært i krigen? Hun sto der med Lillebror i skjørtene. Han hadde sølt syltetøy nedover genseren sin, og Liv så sitt snitt til å bøye seg ned og hvese til ham. – Din grisunge! Han hylte. Mor fikk tak i musefletta hennes og strammet grepet. – Hva var det du sa til Lillebror? – Jeg sa at han skulle putte maten inn i munnen, og ikke kline den på klærne. Liv satte maten på kjøkkenbordet. – Lillebror er liten! – Stor nok til å ete som en hel hest. – Nå tier du stille med deg! Liv sprang ned trappene og ut. Den fortærende ungen. Det var Lillebror ditt og Lillebror datt. Hun tørket noen tårer og satte seg på den brede steintrappa ut mot Nordre gate. I lomma på skjørtet sitt hadde hun den gule notisboka og en blyantstump. Nå satte hun seg for å skrive ned bilnumrene på alle bilene 25


som sto parkert i gata. Det var fem stykker til sammen, så det var i grunnen fort gjort. Hun hikstet litt innimellom, før hun stappet boka tilbake i lomma og la i vei bortover Fjordgata på jakt etter flere bilnumre. Hjem hadde hun slett ikke tenkt seg med det første. Etter middagen den dagen tørket hun kopper for mor. Liv hadde så mye på hjertet, men torde ikke snakke med mor om det. Hun skottet bare forsiktig bort på henne der hun sto i egne tanker, energisk med kopptue og zalovann.

26


5

Leiligheten de bodde i, hadde ytterligere en fordel i tillegg til syltetøyfabrikken. De hadde jukeboks! Jukebokser og musikk var fars store lidenskap, og hjemme hadde de en utgave av «Jensen Music system», som det sto med lysende bokstaver på toppen. Far var i sin tid den stolte eier av Tromsøs første jukeboks. Ellers hadde den to vertikale søyler foran som surret rundt i alle regnbuens farger. En likedan lå horisontalt over platekabinettet. Den var kledd med trefiner, og det hele var et syn! Det fungerte sånn at man puttet på penger, 25 øre for en sang, og for en krone fikk man fire. Far hadde lært dem hvordan de kunne åpne fronten og plinge på noen metalldingser for å slippe å betale. Ett pling per sang. Fire pling, fire sanger. Etter at de hadde plinget, sto jukeboksen og durte litt, akkurat som om den skulle bestemme seg for hvor den skulle begynne å lete. Så hostet og sukket den litt før stativet med platestabelen begynte å bevege seg sakte fram og tilbake. Den fant alltid riktig plate og alltid rett side av plata. Liv var mektig imponert. De spilte Elvis og Eddie Cochran, Connie Francis og Arne Bendiksen og en drøss med andre artister. Yndlingsartisten hennes var Roy Orbison. Lillebror likte best «Quando, Quando» med Oddvar 27


Sanne, Quando, Quando synger vi, det er tidens melodi, og «Den siste mohikaner» med Arne Bendiksen. Han var så liten at han måtte stå på en krakk for å rekke opp, og han sto med nesen flatt klistret til det blanke lokket. Liv lurte ofte på hvordan det ville være å sitte inne i kabinettet og se ut på den flatklemte nesen hans og de store øynene som trillet rundt og rundt mens plata snurret. Hvis han sto sånn tilstrekkelig lenge, sovnet han. Da hadde han stått og trillet med øynene gjennom både «Den siste mohikaner» og «Quando, Quando» opptil flere ganger, helt til de hørte et dunk og panna hans falt ned på dekselet, og der sto han rett opp og ned og sov. En gang de hørte dette dunket, ble det etterfulgt av et adskillig kraftigere dunk med påfølgende skraping og ramling. De fant ham i dyp søvn liggende strak foran jukeboksen, badet i alle regnbuens farger som passerte langs kroppen hans. Han så ut som en liten engel i filttøfler og fanakofte på vei gjennom regnbuen og ned til jorden. Av og til hadde Liv med venner hjem. De sto klemt sammen foran det gjennomsiktige dekselet og strakte hals. I dag var de fire: Siri som bodde i øverste etasje i Idunbygget, Yngve fra andre etasje på kolonialen og Per fra veita bak huset. Liv lot dem spille så mange plater de ville for en krone, og syntes selv det var et godt tilbud. De sto ofte fem–seks stykker samlet rundt jukeboksen, og alle fikk bestemme minst én plate hver. Siri og Yngve sto fremst og kranglet. Siri ville spille Everly Brothers, mens Yngve ville spille ”Rave on” med Buddy Holly. Liv syntes det passet seg å gi gjestene orkesterplass, især med tanke på inngangsprisen som de hadde spleiset på. Far hadde laget fine etiketter 28


som henviste til bestemte plater, så det var bare å velge. Og det var få av de oppmøtte som i det hele tatt var i besittelse av en platespiller, så å gi dem tilgang til alle platene i jukeboksen en hel ettermiddag for en krone, syntes hun var ganske generøst. Disse pengene hadde hun en egen konto for mellom to planker innerst i kottet på soverommet. Men hun sa aldri noe til mor om pengene. Per og Liv sto bak. Per var mye eldre enn dem. Han hadde fylt ti år, og skulle begynne i fjerde. Kroppen hans var lang og hengslete, så han kunne godt se hva som foregikk selv om han sto bak de andre. Liv hadde sett det mange ganger før. I dag var han ikke det minste interessert i jukeboksen, men sto og glante på henne. Hun skjønte ikke hva det skulle være godt for. Plutselig bøyde han seg fram og blåste i nakkegropa hennes. Et ørlite, varmt pust som fikk hjertet hennes til å gjøre et hopp. Hun stirret sky på ham. Per pustet igjen. Huden hennes nuppet seg, og tærne krøllet seg i sokkene. – Slutt! hvisket hun. Han svarte med å flytte den ene foten sin tett inntil hennes. Hva var det han ville? Plutselig kjente hun pekefingeren hans stryke langs hennes pekefinger, så forsiktig at hun knapt kunne kjenne det. Liv snappet etter pusten, hun holdt rett og slett på å miste pusten, og kikket seg stjålent rundt. Dette måtte ingen få vite noe om. Hvorfor flyttet hun seg ikke? Hvorfor ikke dytte ham vekk? Men hun ble stående, stiv som en stokk, og ønsket seg langt bort. Eller, gjorde hun egentlig det? Yngve og Siri sloss om hvilken plate de skulle spille neste gang. Hun sto og ønsket at Per skulle stryke eller blåse en gang til. Liv gløttet bort på ham, og Per stirret utfordrende tilbake. Han hadde senete armer og brune, lange fingre. På venstre 29


tommelfinger hadde han en kraftig blånegl. Det måtte ha gjort gruelig vondt. Hun stirret i gulvet. Per flyttet høyre fot tettere inntil hennes venstre, og pekefingeren hans laget en krok rundt pekefingeren hennes. Det sitret i hele kroppen. Etterpå gikk de. Alle tre. Per var først ned trappene. – Ha det! ropte han halvveis nede uten å snu seg. Hun sto tafatt tilbake med mynten i hånda, som var svett og klam. Deretter puttet hun kronestykket bak plankene i kottet, før hun strakte seg på senga og ble liggende og lure på hvorfor hun fikk gåsehud da Per pustet i nakken hennes. Hva var det med ham som gjorde at det kjentes så rart? Den kvelden sovnet hun med mange nye tanker i hodet. Far hadde musikkontor med masse plater i bakgården, med vindu ved siden av atelieret til skredder Thoresen. En dag Liv kom inn, sto en lyshåret dame der. Magen kom umiddelbart i ulage. Damen hadde blå øyenskygge og masse rød leppestift. Hun hadde moderne briller som smalnet ut mot sidene. I tillegg hadde hun irrgrønn kappe og høyhælte sko med slingback, og satte hoften ut til siden mens hun smilte og viftet med løsvippene mot far, som så en smule forfjamset ut. Den damen hadde absolutt ikke noe på fars kontor å gjøre. Liv ville for enhver pris få henne ut derfra, og hoppet eiendomsbevisst opp på fars skrivepult, hvor hun slengte det ene beinet over det andre. – Og hvilken musikk liker du best? Hun plasserte to spørrende øyne på den knallrøde trutmunnen. Damen kikket forvirret fra Liv til far og tilbake igjen. – Hva? – Rock, soul, blues, pop? Svart eller hvit? Noe må 30


du vel foretrekke? Hun tok på seg en viktig mine. – Eh, … pop, kanskje? – Jaha, er det noen artister du foretrekker framfor andre? Damen kastet raske blikk rundt på hyllene til far. – Biiiitls, tror jeg. Hun ranket seg litt. Liv visste at bildet av The Beatles hang rett foran øynene på henne, og at de var de mest populære artistene for tiden. Men det var neppe på grunn av dem hun hadde forvillet seg inn på kontoret. Det neket hadde nok ikke mye interesse for musikk. – Liker du Roy Orbison? – Hæ? – Driver du i bransjen? – Hvilken bransje? Liv himlet med øynene og kikket rundt seg. – Musikk, for eksempel. Hun la hodet på skakke. Far kremtet brydd bak pulten. – Burde ikke du vært oppe hos mor nå? – Jo, det burde vi begge, far. Det er middag. Mor sendte meg ned for å hente deg. Det var ikke sant, men hun ville for enhver pris få han bort fra det kvinnemennesket. Hun var avslørt. Hun hadde ikke peiling på musikk. – Kom, far, maten blir kald. Liv tok hånda hans idet de gikk ut kontordøra. De høye hælene vaklet usikkert foran dem. – Har du hørt denne? Hun nappet damen i kappeflakene, og satte i med «Jåla, jåla, rattata, rulla nedover Storgata». Dermed slapp hun hånda til far og sprang opp trappa til andreetasjen, mens damen strevde med å få med seg slingbackene over den hellebelagte bakgården. Far kom etter henne. 31


– Det der var ikke pent gjort! – Hun hadde ingenting der inne å gjøre. Det skjønner vel du også! Da far forsto at det med middagen var oppspinn og at hun hadde lurt ham ut, ble han rød i ansiktet. – Du kan ikke bare brase inn og oppføre deg på det viset overfor kundene mine, det må du da skjønne, ditt troll! – Hun der var ingen kunde, far. Liv var villig til å kjempe med nebb og klør for at ingen skulle komme mellom mor og far. Så fikk han bare kalle henne et troll. Far var mors og hennes, og til nød Lillebror sin, og ingen andre skulle få kloa i ham. – Og vær glad jeg ikke har tenkt å sladre til mor! Dermed la hun på sprang bortover korridoren. Liv hadde lært seg å forstå tekstene på platene ved å lese på omslaget, skrive ned sangene og få far til å oversette. Det var temmelig klissete greier, mye av det, men det var tydeligvis den slags voksne var opptatt av. Var det slik at mor og far elsket hverandre? Hun hadde sett mor legge armen sin om fars skulder når de kjørte bil og far ta mors hender i sine eller stryke henne over håret. De spesielle blikkene de sendte hverandre når de trodde seg usett. En kveld hadde hun våknet av musikk fra stua, og listet seg opp. Gjennom dørsprekken så hun mor og far danse sammen. Mor med hendene rundt fars hals, og far med armene rundt mors midje, tett i tett, kinn mot kinn. Hun kjente et sug inni seg da hun sto og betraktet dette. Det var et syn så intimt og sterkt at det ga henne klump i halsen og tårer i øynene. Følelsen av å få innblikk i noe som var bare mors og fars, og ikke ment for hennes øyne, gjorde at hun trakk 32


seg skyndsomt tilbake. Var det dette de hadde sammen som hun lengtet etter? Hun visste ikke. Hun visste heller ikke om hun skulle være flau eller glad fordi mor og far danset sammen tett i tett. Ville hun bli holdt slik de holdt hverandre, strøket slik de strøk hverandre, blikkene? Hun visste ikke.

It’s now or never come hold me tight Kiss me my darling be mine tonight Tomorrow will be too late it’s now or never My love won’t wait (Elvis Presley.)

Neste morgen tok hun mot til seg og spurte. – Hvordan er det å elske noen, mor? Etter å ha hørt på sangene på platene som far hadde, lurte hun på dette. Det virket som om det var mye kjærlighet med sorg i seg. Elske, Liv hadde hvisket ordet og smakt på det mange ganger. Et lite ord, men hvorfor var et så viktig ord så vanskelig å si? – Elsker du og far hverandre? Mor så forvirret ut. – Hvorfor snakker dere ikke om kjærlighet? Tror du noen vil elske meg når jeg blir stor? Hun hadde så lyst til å spørre mor om hun elsket henne, men torde ikke. Hva hvis mor sa nei? Det ville hun ikke tåle. Mor så tenksomt på henne. – Dette er vel noe vi kan snakke om når du blir 33


større? Så skjønner du mer av det. Liv var helt uenig. Det var nå hun trengte å vite det. – Jeg må tenke på det, Liv. Det er vanskelige spørsmål du tumler med, selv for en voksen. – Men er ikke kjærlighet viktig for dere som er voksne? Det er nemlig viktig for oss som er barn. Barn trenger mye kjærlighet. Uten kjærlighet, så dør man innvendig. Mor så betenkt ut. Så ble ordet fremdeles bare et stort spørsmål inni henne.

34


Vil du lese resten? «Jenta som ville fly» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no


Tone Lund

Da Liv ser et fly som blir hengende fast i et tre bortenfor bestemorens hus, blir hun ivrig og forteller om dette til de voksne. Hun får ingen respons, og blir sint og lei seg. Hvorfor får hun ikke ta del i de voksnes verden? Hvorfor er de ikke interessert i henne? Hun bestemmer seg for å bli flyver når hun blir stor. Da skal hun fly så høyt at de voksne ikke får tak i henne, selv om de gjerne vil. En nær og billedrik fortelling om ei lita jentes oppvekst på 60 tallet.

Tone Lund

Jenta som ville fly

Jenta som ville fly


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.