Ensom er den som ikke er nummer én for noen – Les begynnelsen her! by Forlagshuset i Vestfold as

ARVESYNDEN Groths penn er skarp, og vi forventer flere gode bøker i årene som kommer. Bent Johan Mosfjell, Bokavisen Groth skriver bra, handlingen er dynamisk, og som leser har du ingen problemer med å være engasjert gjennom de drøyt 370 sidene. Siri Westbye, Askerbibliotekene

VIBECKE GROTH

Ensom er den som ikke er nummer én for noen

Nanna kjemper en intens kamp for å prøve å komme seg på bena igjen, samtidig som en av klientene hennes opplever et drama som Nanna tvinges til å ta del i. Dette er en intens og gripende roman om svik og svakhet, vennskap og styrke.

SAVNET «… forfatteren har klart det aller viktigste, nemlig å trollbinde leseren. Suge leseren inn i den fiktive verdenen med hud og hår …en ytterst spennende og engasjerende fortelling, og den er knakende godt fortalt og skrudd sammen Bokblogger og forfatter Geir Tangen. Vibecke Groths bøker er lange. Allikevel finner jeg ikke en eneste setning overflødig. Hun besitter et brilliant språkbruk, og er en glimrende historieforteller. Litteraturanmelder Beate Ellingsen

90 mm.

211 mm.

Anbefales for alle som elsker god krim. Kjersti Torbjørnsen, Solabladet.

-----

ADVOKATENE Troverdig og aktuell. Underholdende, lærerik og godt skrevet. Vilde Lockert, Kulturspeilet.

-----

Nanna er nesten 60 år, bestemor, partner i et advokatfirma og lever et godt liv med villa på Oslos beste vestkant. En dag rakner alt; Christian, mannen hun har vært gift med i 30 år, forlater henne for en yngre kvinne.

Et hederlig og bunnsolid debutarbeid. Yngvar Ustvedt, VG

133 mm.

31,5 mm.

VIBECKE GROTH

EN FREDMEGLERS DØD Solid og troverdig krim fra advokatmiljø i Oslo. Adresseavisen.

133 mm. -----

erg24

-----

plott og er.»

90 mm.

Ensom er den som ikke er nummer én for noen

VIBECKE GROTH (1947) er bosatt i Oslo. Hun har tidligere vært dommer i Borgarting lagmannsrett og partner i et av Oslos større advokatfirmaer.

Bibliografi: En fredsmeglers død – kriminalroman (2002) Advokatene – kriminalroman (2006) Arvesynden – kriminalroman (2009) Singapore Sling – kriminalroman (2015) Savnet - kriminalroman 2020

ROMAN -----

-----

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2022 Trykk: ScandBook, Sverige Papir: 80g Munken print cream, bulk 1.5 Satt med: Adobe Garamond 11 / 15 Sats: Terje Nielsen Omslagsdesign: Henrik Koitzsch / Koitz Animation & Graphics ISBN: 978 82 8330 344 5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering

Vibecke Groth

ENSOM ER DEN SOM IKKE ER NUMMER ÉN FOR NOEN

Kapittel 1 Nyttårsaften

Jeg våkner med et rykk. Vekkerklokken har ikke ringt. Selv i halvmørket kan jeg skimte at den viser kvart over åtte. Jeg forsøker å fokusere, og kommer etter hvert på at det er nyttårsaften og at jeg har fri. Langsomt sklir jeg ned igjen under den lune dynen og strekker meg som en doven løve mens jeg kikker bort på Christian, som fortsatt sover. Munnen er åpen og litt spytt har samlet seg i den ene munnviken. Forsiktig klapper jeg ham på armen. Han svarer med et svakt klynk og ruller seg vekk. Jeg blir liggende og dra meg. Lar tankene vandre. Julen er snart over. Vi har hatt julaften og 1. juledag hos oss og vært hos familie og venner de andre dagene. I tillegg har jeg jobbet hverdagene mellom jul og nyttår, bortsett fra i dag. Hvor er det blitt av de deilige timene jeg drømte om foran peisen med en kopp te og en av de nye bøkene jeg har fått? De ligger fortsatt ulest i en stabel på bordet. Særlig har jeg gledet meg til å ta fatt på Vigdis Hjorts «Er mor død». Er spent på om jeg kan finne noen svar der. Ingen avtaler eller forpliktelser i formiddag. Det eneste oppdraget jeg har, er å lage Janssons fristelse til kveldens fest. Jeg setter meg forsiktig opp uten å tenne nattbordlampen. Julen har vært ganske slitsom, men også veldig hyggelig. Ingen familiedramaer. Det har

blitt mindre av det etter at Christians foreldre og min mor døde. Jeg trekker dynen helt opp til haken og kikker igjen bort på ryggen til Christian. Det grå håret som pleier å være så velpleid, står opp i tufser, og han snorker tilfreds. Mannen min og min beste venn gjennom mer enn tretti år. Det har vært mye uro i banken der han er sjef i det siste, og mer reising og sene kvelder på ham enn det pleier. Vi nærmer oss seksti, og det er på tide å begynne å ta alderen på alvor, passe på hverandre og helsa. Kreft, slag og hjerteinfarkt, vår alders hjemsøkelser, har herjet også i vår omgangskrets. Likevel tenker jeg som alle andre at det selvsagt ikke rammer oss. Jack Russellterrieren vår, Petra, har krøpet opp bak Christians rygg uten å ofre meg et blikk. Jeg later som jeg ikke ser henne og tusler barbent ut på badet. Kikker på meg selv i speilet. Håret virker litt rødere enn ellers. Frisøren valgte en annen farge sist enn hun pleier. Snart må det farges igjen uansett – for å fjerne det grå som stadig kommer raskere. Eller det blir gråere. Kanskje er det like greit å la naturen gå sin gang og la det grå få overta helt? Rynkene ligger som et fint broderi rundt øynene og munnen, og huden under haken er begynt å bli slapp. Jeg betrakter den litt for store nesen og munnen som gjerne kunne hatt fyldigere lepper, smiler. Tennene er da fortsatt mine egne og ganske hvite. Jeg drar børsten gjennom håret, langsomt ser jeg hvordan elektrisiteten får det til å stå som en liten glorie rundt hodet. Christian har vært så irritert i det siste. Sur og avvisende, og han har hatt en tone til tider som har gjort meg forbannet. Jeg fortsetter å dra børsten gjennom håret. Hardere nå. Den glidende bevegelsen gjør at tankene flyter med samme rytme. Kanskje har jeg virket uinteressert i bankens problemer, vært for opptatt med mine egne saker, julen, barna og barnebarna? Jeg skrur på dusjen og lar det varme vannet fosse nedover meg.

Er vi på vei inn i en liten krise? Vi har hatt våre vanskeligheter med jevne mellomrom opp gjennom årene. Alle har vel det? Det er som om forhold etter som årene går blir slitt, tynnslitt og for mange til slutt utslitt. Som en gammel sokk. Hver gang det har vært i ferd med å gå hull på vår, har en av oss tatt frem stoppenålen, og stoppingen har ikke bare tettet det som var tynnslitt, men reparert alt, i hvert fall for en stund. Det har vært som om vi begge først har forstått hva vi hadde når vi har vært i ferd med å miste det. Kjedsomheten har vi hilst på, og jeg har flørtet på min kant, men aldri slik at det har truet ekteskapet vårt. Jeg vet ikke hvordan det er med Christian, men han har sikkert vært betatt av noen, han også, selv om jeg ikke har merket noe. Om han har vært utro, ønsker jeg ikke å vite det. Hva skulle det være godt for? Jeg tørker meg, legger på fuktighetskrem og føner håret før jeg går ut på kjøkkenet for å lage frokost. Setter på P2. Selv om klokken er over ni, er det fortsatt nødvendig å tenne lysene. Jeg kikker ut av vinduet, på mørket som langsomt er i ferd med å la dagen få plass. Blir sittende og lytte til radioen og se på kaffetrakteren som jobber mens jeg feier vekk følelsen av uro. I kveld er det nyttårsaften. Vi skal bort til våre beste venner. Med vante bevegelser dekker jeg et enkelt frokostbord før jeg roper på Christian. – Jeg stikker på kontoret. Tar en matbit der nede. Han står i døren, ferdig påkledd. Jeg har ikke hørt at han har stått opp. – Skal vi ikke spise frokost sammen? Du har fri i dag? – Problemene i banken tar ikke ferie, dessverre. Jeg skal sørge for å komme hjem i god tid før vi skal bort. Ha en fin dag, sier han og forsvinner. Jeg blir stående og se etter ham. Christian pleier ikke å gå et skritt utenfor husets fire vegger uten kaffe og frokost først. Jeg

hører bilen og ser ham rygge ut av porten samtidig som mobilen min ringer. – Hei, mamma. Du kunne ikke ta Hedda og Johan noen timer for meg i formiddag, vel? Det er Cath. Hun høres andpusten ut. – Jeg vet det er mye å be deg om, sier hun fort, – men barnehagen er stengt, og vi skal ha selskap i kveld. Alt er bare rot her, og Per måtte på jobben likevel. Du sa du hadde fri, så jeg håpet … De har en tøff hverdag, hun og Per. Begge er i full jobb, og med to små barn som skal leveres og hentes i barnehagen hver dag, blir det mye, og nå altså selskap. Vi er nok ikke de besteforeldrene Cath drømte om. Med fulle og krevende jobber har verken Christian eller jeg mulighet for å hjelpe til med å gjøre tidsklemma i hverdagen mindre. Vi er gjerne barnevakter i helgene og i ferier, men ellers er vi stort sett fullt opptatt. Jeg kikker bort på bokstabelen, og trenger et øyeblikk før jeg svarer at barna selvsagt er hjertelig velkomne. Jeg går en rask tur med Petra og rer sengene uten å gjøre meg altfor flid med sengeteppet. Barna kommer til å hoppe i dem uansett. I samme øyeblikk som de stormer inn av døren med Petra dansende rundt, ringer en mobil på soveværelset. Det er Christians. Han har glemt den på kommoden. Jeg svarer, men den som ringer legger på i samme øyeblikk. «Lene» står det bare på displayet. Jeg drar frem en form og alle ingredienser til maten jeg skal lage mens jeg hører barna juble og hoppe i sengene våre. Da er de sysselsatt mens jeg får gjort ferdig sildeformen vi skal ha med oss i kveld. Christian synes jeg er altfor ettergivende mot barna, men han er uansett ikke hjemme. Å skrelle potetene og kutte dem opp er fort gjort, og idet jeg er ferdig får jeg øye på pepperkakehuset. Nyttårsaften er en perfekt dag for pepperkakehusriving. Vi har

bakt og pyntet det sammen, så da er det bare rimelig at det også er vi som river det. Jeg roper på barna. – Nei, mormor, gråter Hedda. – Vi skal beholde det huset for alltid, alltid! Det er så fint, og der bor nissene. De blir lei seg. Jeg tar henne på fanget. – Hedda, huset er veldig fint, men du vet at det er en kake, og kaker blir vonde og ekle etter en stund. Det liker ikke nissene, heller. De vil heller flytte nå. Hun rister på hodet igjen og igjen, og før jeg kan få stanset ham, svinger Johan hammeren slik at taket går i tusen knas mens seigmenn og Non Stop fyker utover bordet og gulvet. Hedda gråter så hun hikster når hun ser på skrothaugen som for et øyeblikk siden var et koselig, lite nissehjem. – For noen uker siden var det bare en deigklump, ingen bodde der før vi kjevlet og stakk ut deler som vi stekte og satte sammen til et hus, et kakehus. Husker du det? prøver jeg å trøste. Hun nikker forbeholdent etter en stund. – Så plasserte vi nisser inni. Hedda fortsetter å hikste og holder tommelen i munnen. – Nå er tiden kommet for å spise huset. Og neste år skal vi lage et nytt. Sånn er det med pepperkakehus, og jeg synes du skal smake på det. Også mennesker må av og til flytte. Det kan være morsomt å få nytt hus og nye venner. Det synes sikkert nissene, også. Litt etter litt roer hun seg og kikker bort på Johan, som sitter med en stor bit av taket pyntet med Non Stop i hånden samtidig som det smeller i en bildør. Begge kikker opp og lytter. Som på kommando løper de ut i gangen og vil åpne. Se hvem det er. – Bestefar, roper de i kor. Jeg trenger ikke å se dem for å vite hvordan de henger på ham.

– Neimen, for en overraskelse. Så flott at dere skjønte at jeg satt i bilen og ønsket mest av alt at Hedda og Johan skulle stå og vente på meg i døren når jeg kom hjem. Det var ikke dårlig. Jeg hører at han kaster dem opp i luften etter tur så de hikster av latter. Christians ansikt lyser når han kommer inn i stuen til meg med barna, ett i hver hånd. – Du, mobilen min, du har ikke sett den? spør han etter en stund. – Den ligger på soveværelset. Den har bare ringt én gang som jeg har hørt. – Svarte du? spør han fort. Jeg kikker forundret på ham. – Selvfølgelig, men jeg rakk ikke å ta den i tide. Var det feil? – Nei da, bevares, men jeg bruker den jo bare på jobben. Jeg trodde du visste det. Han forsvinner inn på soveværelset med barna på slep.

Kapittel 2 Nyttårsaften

Kvelden er like fuktig og grå som resten av julen har vært. Gaten utenfor huset er mørk og sølete, og gatelyktene taper konkurransen mot den svarte, sleipe asfalten. Jeg grøsser, trekker for soveværelsesgardinene og kikker på klokken. Nå har jeg dårlig tid. Cath er over en halv time forsinket med å hente barna. Hun er på etterskudd med alt, tydeligvis. Drosjer nytter det ikke å få tak i nyttårsaften, men Christian skal kjøre. Han er misfornøyd, men det er hans tur. Jeg drar kjolen ned av kleshengeren. Den er ny, rød og sitter som et skudd, i tillegg til at den skjuler fem–seks kilo, minst. Jeg velger rødt for å skille meg ut fra alle de små sorte jeg vet det vil bli mange av i kveld, og fordi det er tøft til mitt røde hår. Christian er blitt blidere og byr meg armen på vei ut. Det er ikke langt å kjøre, og parkeringsplass finner vi med én gang. Forsiktig spaserer vi arm i arm bortover det glatte fortauet med blikkene festet på faklene som brenner langs stien på hver side inn til Anne og Fredriks hus. Jeg klemmer Christians arm og smiler til ham idet han ringer på. Gleder meg til den tradisjonelle nyttårsfeiringen med gode venner. Gjestene er de samme hvert år, flest jurister som Christian og

meg selv, og maten er en gedigen buffé som alle har med tilskudd til. Sild og en form med Janssons fristelse er vårt faste bidrag. Fredrik, mannen til min bestevenninne, Anne, står i døren og tar imot. Jeg har kjent ham siden de to traff hverandre da vi var unge. Det er noe lunt og sjenerøst over ham, den kvaliteten som gjør at alle føler seg vel i hans nærvær. Det brenner i peisen, tente stearinlys flammer fra alle bord, og det staselige, høyreiste juletreet har fått årets siste påfyll av levende lys. Det slår meg at i morgen ligger det antakelig som en ribbet, tørr busk i bakgården. Mange av gjestene har allerede kommet, og lydnivået er høyt – som det blir når gamle venner som er glade for å se hverandre møtes. Vi føler oss fri til å fortelle små, viktige og uviktige historier om våre nærmeste slik vi bare gjør til mennesker vi kjenner godt og er trygge på. Om et barnebarn som har lært å gå eller et barn som har strøket til eksamen eller er i ferd med å bli skilt. Jeg blir stående og lytte mens én etter én legger ut om julens hendelser og nytt fra de ytre delene av vår omgangskrets. Alle som én klager over været og manglende skiføre, og som alltid diskuterer våre menn hvem som skal gå Birken i år. For dem har det alltid vært en konkurranse om å holde seg i form og gå på den beste tiden. En konkurranse nærmest på liv og død. For ti–femten år siden gikk nesten alle, men i år er det enda færre enn i fjor. De som skal gå, er langt mer høyrøstet enn de som har kastet inn håndkleet. Fredrik slår i glasset og peker på TV-en. – Kongens tale, dere! Alle lytter. – Han er blitt god til å gi råd, Harald, sier Anne. – Han er blitt en klok mann. Kanskje har han alltid vært det. Klok og moderne. Skal vi først ha monarki, så er han en bra kar, sier Christian.

– Bli med ut på kjøkkenet mens jeg fikser det siste. Anne drar meg i armen. – Jeg har noe jeg må snakke med deg om mens jeg husker det. Jeg betrakter henne mens hun snakker. Håret er helt grått, hun gidder ikke forsøke å lure noen. Hun er blitt tyngre, men det er bare utenpå. Inni er hun gudskjelov den samme lette, kloke, men rampete hun har vært så lenge jeg har kjent henne. På kjøkkenet hersker kaoset. Uten å spørre starter jeg med å ta papir av et par blomsterbuketter noen har hatt med og arrangerer dem i vaser jeg finner i et overskap, for så å kaste papir og søppel og sette inn i kjøleskapet det som hører hjemme der. Jeg kikker inn i anretningen, der bufféen pleier å stå. – Jeg har kontroll. Ikke vær så jævlig effektiv, Nanna. Anne løfter et fat med ildrøde hummer ut på benken. – Hør her. Vi har nettopp fått en farskapssak i firmaet. En riktig saftig sak. Min partner, Thorolf, har faren som fast klient fra før. En skikkelig rik kar. Kjendis. Gift. Det er bare det at den gamle elskerinnen plutselig har dukket opp og sier toåringen hennes er hans. Han har fått hetta, sier hun er en lykkesøker, og at det bare er tull. Hun ringte meg, men jeg kan jo ikke hjelpe henne når vi har faren som klient fra før. Jeg anbefalte deg. – Du synes jeg passer til å representere en lykkesøker? Jeg setter frem salatboller og fat med medisterkaker og såsisser. – Du er den tøffeste og beste jeg kan komme på. Dessuten har du et kjent navn, og det kan komme godt med mot kong Midas og Thorolf. Hun ringer deg, 2. nyttårsdag. Victoria et eller annet. Har glemt etternavnet. Og jeg lovet å snakke med deg, og sa at du helt sikkert ville si ja, sier hun med en høy latter. – Sånn. Når vi bærer inn dette, skal alt være på bordet. Sjekk om Fredrik har tent stearinlysene og satt frem alle sorter drikkevarer. Han blir så henrykt når gjestene kommer at han tror han er gjest selv.

Jeg åpner døren til spisestuen, der bordet står dekket til tolv med gnistrende hvit duk, nypusset sølv, røde lysestaker i tre, funklende krystallglass og hvite og røde lave tulipaner blandet med masse hvite svibler i et gammelt lokkefat. Lange, grønne eføyranker ligger ut over bordet. Stearinlysene er tent og krystallkronen dempet. Jeg får en klump i halsen, så vakkert er det. – Kan du ta den? Anne er alvorlig nå. – Denne Victoria virket så lost. Hun trenger god hjelp. Jeg tenker meg om et øyeblikk. En farskapssak. Det er lenge siden sist, og det er alltid saker med drastiske følelser og spenning. En rik, berømt «far» mot en lykkesøkende mor. På kontoret venter flere store finans- og arbeidsrettssaker. Farskapssaker er ikke hverdagskost lenger og kan være en fin avveksling. – Siden du spør så pent, skal jeg gjøre det, for din skyld, ler jeg tilbake. – Egentlig driver jeg ikke med den typen saker, og jeg har slett ikke tid. Jeg går inn igjen til gjestene. Christian står litt for seg selv. Igjen slår det meg hvor fjern og stille han har vært den siste tiden. Jeg kikker på ham. Munnen er nesten halvåpen mens han ser ut i luften – som en fortapt, ung gutt. Men han er ingen ungdom lenger. Han er tvert imot en aldrende mann. Jeg kjenner et tak i magen. Kanskje han er syk? Har han fått beskjed om at det er noe alvorlig galt uten å si det til meg? Og jeg som har vært så irritert på ham. Fordi han holder meg unna, er så fraværende. Pulsen begynner å slå raskere. Jeg ser undersøkende på ham igjen. Nei, nå smiler og ler han til Fredrik. Er tilsynelatende sitt gamle jeg. Banken, det er selvfølgelig problemene der som gjør ham så utenfor. Jeg må få ham til å snakke om det, og jeg må gi ham tid, lytte når han først går i gang med å fortelle. Det er ikke alltid jeg er så god til det.

Han har gjort en strålende karriere, og har selvsagt ikke lyst til at den skal ødelegges. Vi har gjort det godt, begge to. Jeg, som eneste kvinnelige partner i et av de store advokatfirmaene, og som styremedlem i flere store selskaper og internasjonale organisasjoner. Det var ikke gitt at det skulle gå så bra, og vi har forsaket mye for å komme dit vi er. Vi har så visst jobbet for det, men barna og øvrig familie har fått mindre tid og engasjement enn jeg skulle ønske når jeg ser meg tilbake. Det har jeg tenkt å gjøre noe med nå. Snart seksti år, da er det på tide å tenke på andre ting enn karriere. Jeg rykker til. Jens, en gammel venn av Christian, står plutselig foran meg. Jeg ser først forundret på armen han byr meg. Vi skal sette oss. Uroen sitter fortsatt i magen. – Så alvorlig du er i dag da, Nanna, sier Jens. – Det er vel ikke noe galt? – Nei da, nei da, jeg kom bare til å tenke på noe jeg skulle gjort med en sak før nyttår, men det er ingen katastrofe, smiler jeg. Det er allerede blitt varmt i spisestuen av alle stearinlysene. Jeg forsøker å lytte mens Jens forteller historier. De er som vanlig litt vel lange, og vitsene temmelig bløte, men gleden er så ekte og smittende at jeg ikke kan annet enn å tilgi ham. Uroen gir seg, og jeg lar meg rive med av stemningen. Latteren sitter løst i vårt hjørne, godt hjulpet av at ingen av oss spytter i glasset. Lydnivået stiger til en kakofoni av stemmer og latter, og det er nesten umulig å høre hva noen sier. Jeg betrakter karamellpuddingen som ligger gyllen og disser på tallerkenen med brun, klissen saus i en kunstnerisk liten sirkel mens jeg synker inn i meg selv. Ser på ansiktene rundt bordet. Alle har fått sine riper, skraper og poser. Noen er skilt og har funnet nye partnere, andre er blitt enker eller enkemenn. Sykdom, sorg og skuffelser har de fleste fått sin porsjon av i løpet av alle

nyttårsaftenene vi har feiret sammen, men livene våre er blitt lappet sammen – selv om det finnes merker og arr hos noen som aldri vil bli borte. Vi har vært der for hverandre når det har røynet på, men noen er selvsagt nærmere hverandre enn andre. Dyp takknemlighet for de sterke båndene fyller meg. Jeg lytter til gleden og føler varmen. Jens drar meg tilbake til virkeligheten. – Hei, Nanna, denne må du bare høre. Den har du ikke hørt før. Igjen starter han på en historie om Albert Engströms uteligger, Kolingen. Jeg oppfatter ikke om denne virkelig både er god og ny, men ler sammen med de andre. Christian har vertinnen til bords, og nå som alle er ferdige med desserten, venter jeg på at han skal takke for maten. Han elsker den oppgaven, og nå slår han på glasset og reiser seg. Jeg ser forventningsfullt på ham. Er det noe han kan, så er det å blande en passe mengde superlativer om maten og vertskapet med humor og en god historie. Han tar seg virkelig godt ut der han står. Jeg blir varm av stolthet over at han er min mann. Nå er han den vellykkede bankdirektøren. Den unge gutten jeg så i sted er borte. Jeg lytter oppmerksomt og forsøker å kikke oppmuntrende på ham, men han møter ikke blikket mitt mens han snakker om viktigheten av tradisjoner og virkelige vennskap. Han er ikke på sitt beste, virker nesten litt ukonsentrert. Alle tar sine tallerkener og glass ut på kjøkkenet og plasserer mest mulig i oppvaskmaskinen, men Anne sender oss ut. Vil ordne opp selv. Det ser fortsatt ut som lynet har slått ned på kjøkkenet, men jeg gir opp hjelpeaksjonen og bærer i stedet inn kaffen og avec-en. Fredrik drar i gang mimeleker og tjue spørsmål mens vi drikker kaffe. Dette er Christians favorittdel av kvelden. Han får en oppgave som gjør at han legger seg på gulvet, drar håret opp

i tufser på hodet og lager kanintenner som han spiser på buksebena med. Ingen er i nærheten av å gjette hva han skal forestille, og han blir mer og mer desperat mens vi andre ler. Jeg kikker på ham mens han forsøker på alle tenkelige og utenkelige måter å illustrere oppgaven, som viser seg å være en gulrot. Jeg får med meg konsentrasjonen, iveren, viljen til å lykkes, vinne. Nei, syk er han i hvert fall ikke. Klokken nærmer seg tolv og Anne og Fredrik klargjør flasker og glass, som er tegnet på at vi skal hente yttertøy og gå ut på terrassen. Jeg går bort til Christian og putter armen min inn i hans. Vil være sammen med ham som alltid i det høytidelige øyeblikket når det gamle året er på vei ut og det nye skal ønskes velkommen. Kirkeklokkene kimer, og Christian bøyer seg frem mot meg og kysser meg forsiktig på munnen. Vi ser hverandre inn i øynene en lang stund før han smiler litt og vender blikket mot de andre gjestene. Jeg tenker at problemene vi har hatt, må vi legge bak oss og ikke ta med inn i det nye året. Med yttersiden av fingrene på høyre hånd stryker han meg lett over kinnet mens vi ønsker hverandre nok et godt nytt år. Jeg fryser, og han gir seg til å gni skuldrene mine med begge hender. Jeg later som det hjelper, og smiler mens rakettmillionene freser over himmelen som krigsbomber og farger den rosa og fiolett. Vi går rundt og klemmer og ønsker alle våre venner et godt nytt år, og jeg klarer å la være å si hva jeg mener om sløseriet. Kikker i stedet på Christian igjen mens han går rundt. Vi har vært et godt team. Ikke bare har vi gjort det godt i arbeidslivet, vi har samtidig klart å oppdra to barn det har gått bra for og fått to skjønne barnebarn. Vi har bygget drømmehuset vårt og har hytte på fjellet og ved sjøen, biler og båter. Ingenting av dette har vært en selvfølge. Med karrierene våre har det også fulgt

mange spennende utenlandsreiser på første klasse og et internasjonalt nettverk vi begge har satt stor pris på. Jeg kikker på ham fra siden. Han er fortsatt kjekk til å være over middagshøyden, men femtiåtte år er femtiåtte år. Nok en gang begynner jeg å gruble over at han i den senere tid har vært så fjern og grinete, og samtidig kjenner jeg det lille stinget i magen. Han er annerledes. Jeg er ikke lenger i tvil om det. Når begynte det egentlig? Jeg klarer ikke helt å tidfeste det, men det startet i hvert fall for flere uker siden, eller kanskje det til og med er enda lenger siden? Et jevnt godt humør er vanligvis blant Christians absolutte fortrinn. I juledagene kulminerte det på en måte. Han var umulig å få kontakt med, ville gå på tur alene, brukte mye tid på kontoret og var mutt. Da jeg forsøkte å spørre om grunnen og sa fra at vi måtte få det hyggeligere, svarte han bare irritert at det var problemer i banken og ba meg slutte å mase. Jeg ble forbannet, sa at nå som det bare er oss, er det viktigere enn noen gang å dyrke vennskapet, hyggen og den gode tonen vi har vært veldig bevisste på at vi vil ha. Han bare feide meg av. Ba om å få være i fred. Han er ikke syk. Jeg kikker på ham igjen. Når det feiler Christian noe, får jeg høre om det. Han lider aldri i stillhet. Det burde jeg ha tenkt på med én gang ideen om at han kunne være syk slo meg. Nå står han alene og ser ut i luften igjen. Ser ensom og følsom ut, nesten hudløs. Men myk. Som da han var ung gutt. Jeg rykker til, blir glovarm, og det begynner å prikke i hodet når jeg forstår hva det er. Det nytter ikke å forsøke å finne andre forklaringer. Uttrykket og blikket har jeg sett før, mange ganger, for lenge, lenge siden. Jeg kjenner den kalde skyggen av ulykke. – Jeg må ta feil, kjære Gud, la det være feil, mumler jeg. – Det er bare meg som er blitt

gammel og mistenksom, ber jeg inni meg, men skyggen sniker seg nærmere. Plutselig klarer jeg ikke vente ett sekund lenger, men går med raske skritt bort til ham. – Hva er i veien, Christian? Han rykkes ut av tankene sine og ser rart på meg. Som om jeg er en fremmed. – Du er så innmari fjern for tiden, jeg vet at noe er galt, hvisker jeg. Stemmen er tynn. Anne kommer bort i det samme og klemmer meg før Christian rekker å svare. Jeg signaliserer med øynene at vi gjerne vil være i fred et øyeblikk. Anne og jeg kjenner hverandre ut og inn, så hun trekker seg bare fredelig bort til neste par med et lite smil. Jeg ser etter henne mens jeg venter på at Christian skal svare, og kjenner at jeg begynner å fryse. Vanligvis skyter Christian fra hoften når jeg tillater meg å kritisere ham. Nå svarer han ikke. Kvalmen kommer veltende over meg. Jeg lurer på om jeg må kaste opp, men svelger og blir stående. Jeg venter på at han skal be meg holde opp. Slutte å mase. La alt bli riktig igjen. Ansiktsuttrykket hans blir plutselig varmere, sånn som det pleide å være når han så på meg før. Han svelger. Jeg kan se det. Adamseplet hans beveger seg, og jeg blir stående og stirre på det. – Dette går ikke, Nanna. Han venter litt. Jeg hører den tunge pusten hans. – Jeg er enig med deg i at vi har store problemer, og jeg vil skilles. Han venter et øyeblikk. – Beklager, men nå er det sagt. Jeg vil skilles, gjentar han. Verden snurrer. Den blir rød mens hodet mitt sakte fylles av et svakt sus. Stemmene rundt oss er bare en fjern summing, og jeg blir stående helt stille og se på ham. Jeg kan ikke ha hørt riktig, og venter på at han skal si noe annet. Han må trekke tilbake de forferdelige ordene vi aldri noensinne har brukt mot hverandre.

Skilles? Vi? Han ser ned. Tar rundt skuldrene mine. Vil ta meg med til et annet sted. Jeg gjør meg fri. Han sier ikke noe. Bare venter. Jeg må si noe. Gjøre noe. – Skilsmisse? Er ikke det en veldig dramatisk måte å løse noen små vanskeligheter på? Stemmen min har en fremmed heshet, og jeg har problemer med å stå oppreist. – Nå er det nattmat, roper Anne. – Maten står på kjøkkenet, og det er bare å gå ut og forsyne seg. Christian blåser seg på en måte opp. Ser plutselig større og sterkere ut. – Jeg har bestemt meg, Nanna. Jeg vil skilles, sier han. Stemmen er fast. Det er den mektige bankdirektøren som snakker. Han er forelsket i en annen. Han har en annen. Tankene raser gjennom hodet. Ingen mann går uten å ha funnet en ny. Det vet alle. Jeg svelger og svelger. Den svake, susende lyden fyller fortsatt hodet. Det slår meg at det er den samme lyden jeg kan huske fra jeg var barn, da vi la øret inntil konkylier vi fant på stranden. Jeg forsøker å fokusere. Var dette meg, oss? Svimmelheten og kvalmen viker for et akutt raseri. – Og hva heter hun? Han rykker til. – Nanna, ta med deg Christian og kom, sier Anne og tar tak i armen min. – Dette handler om oss, fortsetter Christian så lavt at jeg nesten ikke hører hva han sier. – Ikke om noe annet. Du har selv sagt at vi har problemer, at vi ikke har noen hyggelig tone, at vi bare krangler og er irriterte, og jeg vil ikke ødelegge de siste årene av mitt og ditt liv med dette. – Kutt for helvete ut den varme omtanken for meg. Den kan

jeg ta meg av selv. Nei, Christian, dette handler ikke om våre problemer og våre krangler. Jeg snakker høyt nå. Gir blaffen. Hva spiller det for rolle om vennene våre hører hva vi sier når virkeligheten vår er i ferd med å revne. Jeg ser på ham at jeg har rett, og drar ham med ut på kjøkkenet til nattmaten mens jeg strever med å beholde kontrollen, holde følelsene i sjakk. Tårene presser på, og jeg klyper meg selv i armen for å forsøke å få dem vekk. – Vis meg i hvert fall såpass respekt at du ikke lyver meg rett opp i ansiktet, og jeg vil dessuten vite hvem hun er, sier jeg med høy og skingrende stemme mens jeg slår løs på ham. Han tar tak i hendene mine for å stoppe meg. Flere av vennene våre ser forskrekket på meg. Han tenker for sakte. Nesten som en søvngjenger går jeg bort til Anne og sier at vi må hjem. – Denne fyrrige elskeren kan ikke være her lenger. Vi må gå. Hun ser undersøkende på meg. – Men, Nanna, hva er det? Du ser veldig blek ut, sier hun. – Min mann vil skilles. Det er ikke noe annet, roper jeg. Alle har hørt meg nå. Jeg ser forundringen i ansiktene deres og drar med meg Christian. Ut fra gleden og samhørigheten der inne til mørket og bilen som står parkert utenfor. Faklene har brent ut, men fortsatt går det en og annen rakett til himmels. Jeg hører fresingen og klimakset, men løfter ikke blikket. Det har begynt å snø. Et mildt, lett snøvær. Jeg betrakter snøfillene som legger seg på frontruten som tusen små papirstjerner. Han har en annen. Selvsagt har han det. Jeg burde skjønt det for lengst. Faresignalene har vært der lenge, det ser jeg nå. – Jeg vil vite hvem hun er, gjentar jeg når vi har satt oss inn. Han blir sittende og se på meg uten å svare. Holder hodet i hendene en lang stund.

– Jeg har truffet en annen, Nanna, sier han med en stemme som sprekker og er fylt av gråt. – Og jeg kan ikke gjøre noe med det. Han rister på hodet, tar hånden min. Jeg drar den tilbake som om jeg har brent meg. – Jeg skulle ønske at det ikke var slik, at jeg hadde sluppet å utsette deg for dette, men jeg klarer ikke å si nei til det som har truffet meg. Jeg har aldri opplevd noe sånt før. Det høres kanskje dumt ut, men dette er den store kjærligheten, og jeg kan ikke la den gå fra meg. – Stopp bilen. Jeg må kaste opp. Han blir sittende og vente. Kvalmen gir seg etter noen brekninger, og jeg blir stående og svaie mens jeg holder meg fast i bilen. Uten å se på ham setter jeg meg inn igjen. – Går det bedre? – Lene heter hun, ikke sant? Det var hun som ringte på mobilen tidligere i dag, sier jeg og setter øynene i ham. Han svarer ikke. Blikket hans er mildt og godt, sånn som det pleier å være når jeg er syk. Jeg blir bare sittende og rugge frem og tilbake, frem og tilbake, og klarer ikke å si et ord. Tennene klaprer i munnen på meg, så mye fryser jeg. Min Christian. Tankene virrer rundt. Han får ekteskapet vårt til å høres ut som en feiltagelse. Noe han har tilbragt tiden med mens han ventet på den virkelige kjærligheten. Han reduserer meg til noe han har dratt rundt på i årevis og nå omsider vil kvitte seg med. Jeg, hans ungdomskjæreste, hustru og elskerinne gjennom trettifem år, som kjenner ham ut og inn, som har båret ut spybøttene hans når han har vært syk, ga ham bekken da han hadde prolaps og oppmuntret ham når noe hadde gått ham imot på jobben eller på andre måter. Kan han bare kvitte seg med meg? Moren til barna og mormoren til barnebarna hans. Den kvinnen han har bygget livet sammen med, huset, hytta på fjellet, hytta ved sjøen. Jeg sier fortsatt ikke et ord,

klarer ikke, vil ikke. Jeg strever for å unngå å bli kvalt av gråt som vil ut. Dette skjer ikke meg. Det er bare andre som opplever sånt som dette. Det kan ikke være riktig. Christian sier heller ikke noe. Jeg hører bare lyden av vindusviskeren som skraper mot ruten. Tenker at den høyre bør skiftes. Han stanser utenfor inngangsdøren, og jeg tumler ut og blir stående og betrakte huset. Dette er hjemmet vårt som jeg elsker, som vi strevde sånn for å få råd til, og som vi har vært så stolte av. Vi fikk en arkitekt til å tegne det da vi var så heldige å få tak i den store tomten med utsikt. Vi ønsket oss et funkishus. Det ble altfor dyrt, selvfølgelig, men til gjengjeld fikk vi akkurat det vi hadde drømt om. Det voksne livet vårt er levd her, og her ble barna våre til. Jeg kikker opp på det igjen, og venter litt før jeg går inn. Ytterdøren lar jeg bli stående åpen for ham. Plutselig kommer raseriet tilbake. Det går opp for meg hva som holder på å skje. Christian er i ferd med å ødelegge alt vi har bygget opp, han vil forlate meg, la meg være igjen alene. Jeg dytter overende juletreet så det singler i kuler og glassnisser før jeg tar opp en bok som ligger på bordet og kaster den i veggen. To lysestaker følger etter. Jeg skriker til ham og ser redselen i ansiktet hans. – Nanna, vær så snill. Han griper tak i meg, men jeg river meg løs, hulker høyere og løper ut på kjøkkenet og river ned tallerkener fra bordet som jeg kaster i gulvet med stor kraft. Jeg vil bare knuse, ødelegge og drepe. Han følger ikke etter. Det er helt stille, og langsomt kommer en merkelig ro over meg. Jeg kan høre den. En kald, grå stillhet som fyller hele meg. Med mekaniske skritt går jeg inn på soveværelset og legger meg på sengen. Den er fortsatt rotete etter at barnebarna hoppet i den. Jeg blir liggende og stirre i taket. Får øye på en skygge som blir til en sprekk. Noterer at det er flere

mørke skjolder. At taket trenger maling. Jeg ligger og lytter til de døende lydene i huset. Snart kommer han sikkert inn og ber om unnskyldning. Forklarer at han ikke mente det han sa. Selvsagt skal vi ikke skilles. Det er jo oss. Det har det vært i over tretti år.

Vil du lese resten? «Ensom er den som ikke er nummer én for noen» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

VIBECKE GROTH

Ensom er den som ikke er nummer én for noen

90 mm.

211 mm.

Anbefales for alle som elsker god krim. Kjersti Torbjørnsen, Solabladet.

-----

ADVOKATENE Troverdig og aktuell. Underholdende, lærerik og godt skrevet. Vilde Lockert, Kulturspeilet.

-----

Et hederlig og bunnsolid debutarbeid. Yngvar Ustvedt, VG

133 mm.

31,5 mm.

VIBECKE GROTH

EN FREDMEGLERS DØD Solid og troverdig krim fra advokatmiljø i Oslo. Adresseavisen.

133 mm. -----

erg24

-----

plott og er.»

90 mm.

Ensom er den som ikke er nummer én for noen

VIBECKE GROTH (1947) er bosatt i Oslo. Hun har tidligere vært dommer i Borgarting lagmannsrett og partner i et av Oslos større advokatfirmaer.

Bibliografi: En fredsmeglers død – kriminalroman (2002) Advokatene – kriminalroman (2006) Arvesynden – kriminalroman (2009) Singapore Sling – kriminalroman (2015) Savnet - kriminalroman 2020

ROMAN -----

-----