Drømmemannen fra h*lvete – En smakebit!

personen sender en storm av følelser gjennom kroppen. Hjertet banker. Sommerfuglene danser. Intuisjonen roper; «Her er drømmemannen!»

Kirkeklokkene ringer. Og dere er lykkelig alle deres dager. Det skjedde med meg.

Eller … ikke helt.

Ikke bryllupet. Bare følelsen.

Han sa alle de rette tingene, og jeg falt pladask.

Denne romanen handler om brå og intens kjærlighet, på grensen til galskap.

Kan man overbevise noen om at man er den rette?

D rømmemannen fra h*lvete

Han stod rett foran meg, så på meg med et blikk jeg følte meg hjemme i.

MARTINE ONSTAD

Det sies at når du har møtt den rette, så vet du det. Blikket fra den andre

MARTINE ONSTAD

D

rømmemannen fra h*lvete

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2021 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1,8 g Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Foto omslag: Fotograf Britt Embry Boka er satt med Adobe Garamond Pro 11 pkt ISBN: 978 82 8330 317 9 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 2

27.05.2021 17.45

DRØMMEMANNEN FRA H*LVETE Martine Onstad

2021

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 3

27.05.2021 17.45

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 4

27.05.2021 17.45

Til mamma, min klippe i livet og evige forkjemper for kjærligheten

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 5

27.05.2021 17.45

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 6

27.05.2021 17.45

Det var noe med måten han sa navnet mitt på.

Som om det var det viktigste han gjorde den dagen.

Okei, jeg skal bare si det rett ut, for det er bare sånn jeg er. Og kanskje det er det som ødelegger for meg av og til. Det skjedde i hvert fall i det «forholdet» med mannen som knuste hjertet mitt for aller første gang.

Kjærlighetssorgen kjentes som en depresjon. «Hvem er det du tror du er?» spurte han. Jeg var tydeligvis for mye, jeg ba om for mye. Hvorfor kunne jeg ikke bare holdt kjeft?

Jeg møtte en mann som slo meg rett i bakken. Ikke fysisk, men han dro meg inn i en intens forelskelse med blikket og de fine ordene.

Det var derfor jeg falt for ham. Han fikk meg til å føle meg så spesiell. Jeg følte meg forstått og sett. Det er det jeg alltid har lett etter. Det tok bare noen dager å falle pladask. Hvorfor var jeg ikke kritisk til at han forsto meg så fort? Så lett? Hvorfor tenkte jeg ikke: «Sier han egentlig bare det jeg vil høre?»

Det er viktig for meg å fortelle denne historien, fordi jeg vet hvor mange som har følt seg lurt i en datingrelasjon. Du får følelser, det virker gjensidig, helt til de forsvinner. Det er pinlig å innrømme, men jeg følte at han var den rette. Dette var mannen i mitt liv, ingenting ga mer mening enn akkurat det. Jeg skjønte det første gangen han så meg inn i øynene, tiden bekreftet det. Hvordan kan man ta så feil? Var jeg blind?

Eller ble jeg manipulert av en rutinert spiller?

Jeg gikk inn i denne relasjonen med den største troen på at vi skulle lykkes, til tross for flere advarsler fra folk i hans vennekrets. Flere av mine venner advarte meg også: «Han virker selvopptatt og arrogant.» Vennene 7

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 7

27.05.2021 17.45

hans: «Han kommer ikke til å slå seg til ro med deg. Det gjør han aldri.»

Vel, som mange før meg, skulle jeg være unntaket. Jeg var unntaket. Folk skjønte det bare ikke. Med oss var det annerledes.

Daniel er en del av grunnen til at jeg har vanskelig for å stole på menn.

Jeg hadde dårlige erfaringer før jeg møtte ham, men han satte virkelig inn det siste støtet på mistillit. Fire år med one night stands, ghosting og likegyldighet fra både meg og menn gjør noe med en person. Hvorfor falt jeg stadig for menn som ikke er like interessert tilbake? Hvorfor snudde jeg ryggen til menn som ville ha meg? Var de ikke gode nok? Eller har jeg et mønster som må brytes? Hvor mye påvirker barndommen valg av partner?

«Glemte» barndomskonflikter virker ubevisst hos mennesker, og bestemmer i høy grad reaksjonene senere i livet, står det skrevet om teorien til Sigmund Freud på snl.no.1 Hadde Sigmund Freud rett? Prøver jeg å rette opp i utfordringer med pappa gjennom nye menn? Jeg husker at jeg opplevde pappa som uoppnåelig, en jeg måtte jakte på for å få oppmerksomheten til. Hver gang jeg utagerte, reagerte han. Mer om det senere.

Jeg bygget en høy mur av å bli avvist gang på gang. Jeg nektet å slippe noen inn i hjertet mitt. Menn jeg falt for var alltid vanskelige og arrogante, nærmest uinteresserte. Det vekket jaktinstinktet, barndomstraumene. Jeg voktet muren min som en hauk og dømte alle menn som kom min vei. Jeg hadde aldri trodd at noen kunne rive ned muren min.

Helt til jeg møtte Daniel.

1 https://snl.no/psykoanalyse 8

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 8

27.05.2021 17.45

Det er sommer i luften, og jeg skal snart hente kjæresten på flyplassen. Kan jeg kalle ham det? Vi har ikke gjort noe offisielt på Facebook ennå, men det blir vel ikke mer offisielt enn å flytte fra Tromsø til Bergen. Victor og jeg har avstandsdatet siden september i fjor, og rundt påske fikk han tilbud om en ny stilling, en stilling i Bergen. Han takket til slutt ja, og nå skal vi bli samboere. Det er nesten ikke til å tro.

Det siste året har vi møttes i Amsterdam, Borneo, Italia og Peru.

Siden han bor i Tromsø og jeg i Bergen, tok vi like gjerne datene våre i utlandet. Det høres jo ut som et eventyr, men så enkelt har det ikke vært. Vi glorifiserte hverandre før vi møttes, og ble skuffet i møte med virkeligheten. Gnisten vi kjente over telefon, var ikke like overveldende da vi sto ansikt til ansikt på flyplassen i Bergen. Det har gått sakte med oss, og nå er vi på vei inn i noe jeg ikke vet om vi er klare for: samboerskap – med oppussing. Han har kjøpt et hus til oss med utsikt over Bergen. Det blir et konfronterende møte med voksenlivet. Jeg grugleder meg. Kommer han til å takle intensiteten min? Vil vi klare å holde kjærligheten i live?

Jeg har kjøpt tomme esker for å pakke ned livet mitt på Laksevåg.

Herregud, som jeg har kost meg her de siste to årene. Jeg sitter på gulvet med album, dagbøker og gamle karakterutskrifter foran meg. En kjellerleilighet på 40 kvadrat, med en murvegg like høy som min egen mentale mur. Jeg må jobbe med å slippe Victor inn.

Han fortjener å kjenne den varme Martine, ikke hun jeg har blitt.

9

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 9

27.05.2021 17.45

Det er så mye mistro i meg fremdeles. Det vil ikke gi slipp. Det er dårlig gjort å la Victor lide for en dårlig erfaring, men jeg kan ikke noe for det. Jeg tenker at alle jeg dater kan ombestemme seg, uansett hvor lenge man har kjent hverandre. Sånn er det med alle, man har ingen garantier i livet, prøver jeg å fortelle meg selv.

Fingrene mine blar gjennom gamle album fylt med bilder fra tiden med ekskjæresten. En jeg var sammen med fra jeg var 18 til jeg ble 23, mitt lengste forhold, som føles ut som et annet liv. Mellom de tykke albumene, ser jeg den. Dagboken. Minnene jeg helst vil glemme, men som føles ut som i går. Det er tre år siden nå. Tre år siden jeg møtte mannen jeg trodde var min person. Min sjelevenn. Jeg stryker forsiktig på utsiden av den svarte dagboken. Den har samlet støv. Mens jeg holder den i hendene, knyter magen seg.

Det er mye vondt inni her, men også mye godt. Å, for en følelse jeg hadde. De to ukene da livet føltes for godt til å være sant. Da hun møtte ham.

10

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 10

27.05.2021 17.45

22. september Lofferen og Måne. To forferdelige kallenavn som jeg ga oss i en samtale. Kallenavn som sier mye om hvordan alt startet og hvordan vi begge tenker om den store verden. Han var en vandrer fra sted til sted, og jeg var damen som drømte om månen. Den uoppnåelige månen. Problemet var at Lofferen og Måne hadde en utløpsdato, han var bare hjemme i tre uker fra livet sitt i Canada, skriver jeg og tenker tilbake på kvelden på Vaskeriet.

«Se han der borte», sier jeg til venninnen min, Mathilde, og peker på en fyr som sitter ved baren på stamstedet Vaskeriet. Klokken er halv ett, og blikket mitt er sløvt, men fy faen så flott han er. Med eller uten ølbriller på.

«Herregud, så kjekk», legger jeg til.

«Tja. Litt for røff for min del.»

«Mørk, litt grå i håret, solbrun, og todagersskjegg. Han er vakker, faktisk.»

«Så pen er han ikke. Han ser skikkelig cocky ut, for å være helt ærlig med deg», sier Mathilde.

Kanskje det er det som gjør ham så tiltrekkende. Han er i sin egen verden, selv om kompisene står i en samtale rundt ham. Det ser nesten ut som om han plages av tankene sine.

Mens jeg studerer ham på et par meters avstand, kommer Synne tilbake fra baren med tre drinker i hånden.

11

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 11

27.05.2021 17.45

«Han fyren der borte kjøpte disse til oss!» sier hun og gapskratter.

«Hæ? Uten at du trengte å være med ham?» spør Mathilde.

«Jeg sa bare takk for drinkene og gikk, jeg.»

Det er utrolig hvor lett menn kjøper drikke i håp om å snakke med damer, spesielt siden det aldri gir dem det de vil ha. Vi går jo bare etterpå, tenker jeg og rister på hodet.

«Men du, se på han der borte, er ikke han kjekk?» sier jeg og nikker hodet mot enden av baren.

«Jo, jeg snakket med ham tidligere. Men bare glem det, han bor i Canada, så det er ikke vits.»

«Si ikke det», svarer jeg, og irriterer meg egentlig over at Synne allerede har fått kontakt med ham.

Men jeg har bestemt meg. Jeg skal få i gang en samtale med det mennesket. Jeg må bare finne en riktig inngang.

«Hvordan går det med skrivingen?» spør Mathilde og vekker meg fra sauestirringen.

«Ikke spør. Jeg vet jeg vil skrive om kjærligheten, men det er så vanskelig. Jeg har jo aldri vært forelsket. Ikke sånn ordentlig. Og jeg vil skrive om drømmemannen.»

«Bare skriv om hvor håpløs du er», sier Synne og flirer.

«Hvor håpløse vi er», legger Mathilde til og høyner glasset for en skål.

Etter en heftig runde på dansegulvet, er jeg på vei tilbake til bordet vårt når jeg ser ham komme gående mot meg. Han skal sikkert forbi, men vi kommer til å treffes på midten. Her er sjansen min.

«Hei.» Jeg stopper ham med hånden på brystet hans.

Mannen er kjekkere på nært hold, men ikke klassisk kjekk, mer røff enn glatt. Todagersskjegg med litt sånn «jeg gir faen»-vibe.

Det er noe gjenkjennelig i øynene, men jeg vet vi ikke kjenner hverandre.

12

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 12

27.05.2021 17.45

«Hei. Takk for sist», svarer han og smiler med haken hevet.

Jeg kvepper. Hvorfor sier han takk for sist? Jeg prøver å plassere mannen jeg nettopp har stoppet. Jeg gjør aldri sånt. Overflod av drinker har gjort meg usedvanlig modig. Det er noe ved ham som føles magnetisk. Jeg bare måtte. Øynene. De ser kjente ut. Jeg føler meg øyeblikkelig nær ham.

Selv om jeg er full, er det umulig å ikke falle inn i hans to brune øyne.

De trenger seg gjennom mine, og griper meg. Jeg vil ikke gå, eller se vekk. Det er som om han eier én eneste tanke, og det er å løfte meg opp og bære meg vekk fra folkemengden. Men han gjør noe enda sterkere enn å ta på meg. Han prøver å dra meg inntil seg uten å bruke hendene. Øynene hans forteller alt. To magneter som eier hele verdens energi. Vi er omringet av fulle mennesker som dulter i oss fra alle kanter, men han ser ikke ut til å la seg rikke av en eneste en. Han bare ser inn i øynene mine, munnen litt åpen, blikket virker låst. «Å ja, du er han drittsekken, du!» sier jeg, og rister oss ut av hypnosen.

Han legger hodet på skakke, uten å svare på tiltale, men han står der, like stødig, rett foran meg. Ventende, med hendene på ryggen.

Gjennom et uklart syn gjenkjenner jeg ham, mannen jeg møtte på tatoveringsstudioet i Skostredet for et halvt år siden. Synne og jeg skulle ta matchende tatovering. Den gang fornærmet han meg, og sånt glemmer man ikke.

Mitt raske tilbakeblikk på januar henter meg inn igjen på Vaskeriet, rett overfor den bråkjekke mannen. Han ser ned på meg, selvsikkerheten hans viser seg på haken. Den peker oppover, selv om han allerede er 10 centimeter høyere enn mine 1,72. Øynene hans hviler og myser samtidig. Han virker edru, mens jeg prøver å få bakken til å slutte å bevege seg under beina mine.

Han bøyer seg fremover og sier selvsikkert: «Du syntes jeg var en drittsekk?»

Han lener seg nærmere, rett ved siden av øret mitt, og hvisker: 13

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 13

27.05.2021 17.45

«Da skal jeg prøve å rette på det inntrykket.»

Han går videre uten å vente på responsen min. Hvordan skal han rette på det? Og når? Han gikk jo uten at jeg rakk å si noe som helst. Jeg snur meg etter ham, og ser ham forsvinne inn i lokalet.

Inn i folkemengden. Fy faen, for en cocky jævel.

Det er vanskelig å forklare inntrykket han hadde på meg under det lille sammentreffet. Jeg husker lite, men den arrogante, rake holdningen og mektige utstrålingen brente seg fast i hodet mitt. Datoen vil bli kjent som fredagen vi drakk altfor mye. Vi jentene hadde vært på forspill sammen hos Synne, hvor drikkeleken gikk sin gang og shots med Baileys ble toppet med champagne. Vi skålte, danset og frydet oss over å være single og uovervinnelige. Det var den følelsen jeg svevde på – jeg kunne erobre verden om jeg ville.

Vi går videre i hver vår retning, men jeg klarer ikke å la være å tenke på ham. Energien mellom oss var unektelig, jeg føler meg dratt mot ham. Det virker ikke riktig å gå. Jeg vet at jeg møtte ham i mars, men følelsen av å kjenne ham stikker dypere enn det. Som fra en annen verden, et annet liv. Hvordan kan jeg se en fremmed i øynene og føle at jeg kjenner ham like godt som jeg kjenner meg selv, når jeg vet at vi bare har utvekslet noen få ord?

Jeg setter meg ned med venninnegjengen igjen, og begynner ivrig å fortelle om mitt lille, intense møte.

«Hvor tilfeldig er det ikke at jeg møter mannen jeg siklet etter to måneder tilbake?» sier jeg til Synne og Mathilde, og tar dem med tilbake til den formiddagen i januar.

Det var en kald ettermiddag, men det regnet mer enn det snødde.

Bergen byr som regel bare på slushvær om vinteren. Synne og jeg satt på kafé og skrev artikler til nettsiden vår, da vi så på Facebook at vår felles venn Bjørn hadde satt i gang tiltaket «Kroppskunst mot barnekreft». Vi tok en spontan avgjørelse: Vi ringte og spurte om vi 14

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 14

27.05.2021 17.45

kunne bidra. Han ba oss om å komme med det samme.

Ti minutter senere åpner vi døren til studioet. Synne hilser på sjefen. Det første jeg legger merke til er fyren som sitter i sofaen. Jeg stopper opp, ser på ham litt ekstra før jeg gir Bjørn en klem. Fyren sitter med mobilen i hånden, med hodet lent bakover og beina spredt. Hvem er han? Denne mørkhårede mannen med kort sveis og likegyldig holdning.

Han ser opp når jeg går mot ham, vi håndhilser, og øynene hans møter mine på en bestemt måte. Jeg setter meg ned ved siden av ham, og vi tar den hverdagslige høflighetspraten.

«Så, hva driver du med?» spør jeg.

«Jeg studerer litteratur i Canada.» «Å? Hvor da?»

Faen. Ingen mulighet for date med han der, altså.

«Byen heter Oshawa.»

Han kikker på meg.

«Hva driver du med, da?»

«Jeg er frilansjournalist, og blogger. Skriver mye om kjærligheten. Men jeg jobbet som redaktør tidligere, for Utetrend.»

«Jeg har vært inne på den siden, men jeg synes ikke det er noe bra journalistikk der.»

«Ja vel?»

Hvem faen sier sånt! Han stresser meg, tenker jeg, men prøver likevel å late som om jeg følger med.

«Jeg synes ikke dere går i dybden på tingene.»

«Det var jo uhøflig, men ærlig sagt.»

«Det er meg, det.»

Han sier det med en melankolsk tone, men virker samtidig stolt over det. Jeg vet ikke hvordan jeg skal reagere eller hva jeg skal si, for jeg er helt satt ut av hvor frekk jeg synes han er. For en dust.

Hva vet vel han? «Det er meg, det.» Ja vel, du er deg, jeg er meg.

Etter et par minutter reiser han seg, sier til Bjørn at han må gå, 15

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 15

27.05.2021 17.45

og forlater studioet. Jeg kikker likevel ut vinduet, og ser etter ham mens han går bortover brosteinene i Skostredet.

Den gangen syntes jeg det var kjipt å tenke på at jeg ikke kom til å se denne mannen igjen. Det var det jeg trodde, siden han fortalte meg at han studerte i Canada av alle steder. Han irriterte meg på en positiv måte. Når det gjaldt nettmagasinet mitt, var jeg til dels enig. Jeg visste at det var forbedringspotensial på nettsiden. Det irriterte meg kanskje mest. Han var frekk, uhøflig, men det var i det minste sant. Den direktheten var jeg ikke vant til.

I tatoveringsstudioet var han bare en pen mann som satt ved siden av meg, på Vaskeriet var det mer dybde i blikket. Vi så på hverandre som to bortkomne mennesker som endelig fant hverandre igjen. Jeg vil ha mer, snakke mer. Men jeg lar det være. Han kan finne meg igjen hvis han virkelig vil.

Kanskje det er min nye trang til å være fri fra menn som gjør meg så sta.

Jeg går fra Vaskeriet uten å huske navnet hans. Introduserte han seg? Hva heter han? Jeg går sammen med Mathilde og Synne, og prater fremdeles om mannen. Panikken over å aldri se ham igjen sprer seg i kroppen som en kløe.

«Nå har du mast nok om ham. Gå tilbake, se om du ser ham», sier Mathilde.

«Burde jeg? Det er jo så sent.»

«Hva har du å tape? Gå!» beordrer hun med et smil.

Jeg snur meg brått, og småløper tilbake. Hjertet i halsen. Hvorfor må jeg alltid gjøre noe i siste liten? Dette er så typisk meg.

Jeg dulter borti en fyr som har pølse i hånden, men jeg har ikke tid til å beklage. Jeg må finne mannen.

Fem lange minutter senere står jeg foran døren. Tenk hvis han faktisk er der? Jeg tar i håndtaket, og kjenner adrenalinet strømme gjennom meg. Jeg har ikke engang planlagt hva jeg skal si. Kanskje jeg kommer på noe lurt. Noe som vil få ham til å falle pladask med 16

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 16

27.05.2021 17.45

det samme og hive meg over skulderen sin.

Jeg rykker i døren, men den går ikke opp. Døren er låst. Jeg leter frem mobilen fra vesken, og ser at klokken har passert tre. Mannen med blikket er borte.

Bussen til Sotra har gått, og jeg ringer febrilsk ti ganger på døren til Mathilde i frykt for at hun har sovnet.

Heldigvis åpner hun, uten en eneste hissig kommentar om den intense ringingen min. Hun bare lurer på om jeg møtte den mystiske fyren. Jeg ligger i sengen hennes når jeg husker at vi har en felles venn: eieren av tatoveringsstudioet.

«Jeg tror jeg kan finne ham på Facebook.»

Vi ligger ved siden av hverandre, begge to med mobilen i hånden.

«Uuuh! Hvordan?»

«Han er venn med Bjørn, så det kan være at han har et bilde av dem sammen på Facebook eller noe. Kanskje han har kommentert et bilde.»

«Stalking på høyt nivå. Trodde du var ferdig med menn, jeg?»

«Ja, det er jeg. Nå er jeg bare nysgjerrig.»

Jeg vet at jeg lyver, men hun kommer ikke til å forstå. Det er ikke lenge siden jeg drømte om Pål, en mann fra Voss som jeg trodde var drømmemannen. Vi hadde en sykt bra date under Ekstremsportsveko, og møtte hverandre ikke før en måned senere. Da var all kjemien jeg hadde laget i hodet mitt forsvunnet. Hvis jeg sier noe nå, bruker hun bare mønsteret mot meg. Jeg er nemlig mester på å lage en fantasi rundt menn jeg ikke kjenner.

Jeg husker så vidt fjeset til den mørkhårede mannen på Vaskeriet, men jeg er overbevist om at jeg vil kjenne igjen de klare, brune øynene.

Jeg rekker ikke å komme så langt, og sovner med mobilen i hånden. Jeg er fremdeles pålogget og inne på profilen til Bjørn når jeg våkner neste morgen. Jeg oppdaterer Facebook, og får hjertet i halsen når jeg ser en venneforespørsel.

17

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 17

27.05.2021 17.45

Et lite klikk på navnet hans, og jeg skjønner at det er ham.

Drittsekken med blikket. Fy faen! Han har funnet meg! Dette er for godt til å være sant. Jeg blar gjennom et par av bildene hans, og bestemmer meg for å sende en melding. Jeg vet allerede hva jeg skal skrive. Noe som ikke virker desperat, men som lyser selvsikkerhet og selvironi.

Martine: Visste ikke at jeg var så sjarmerende i går?

Han svarer raskt. Etter bare et par minutter.

18

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 18

27.05.2021 17.45

Jeg lukker dagboken, og kjenner klumpen i magen vokse. Hvorfor gjør det fremdeles vondt å tenke tilbake på den gangen? Det er som å sette seg i en tidsmaskin. Jeg står nærmest på Vaskeriet mens jeg leser. Jeg kjenner hånden min på brystet hans. Hva skjedde egentlig med oss? Når gikk det så jævlig galt?

Fra den kvelden vi møtte hverandre, begynte jeg å skrive. Tanken var vel å lage en episk kjærlighetshistorie. Jeg visste det med en gang øynene mine traff hans – her er det noe spesielt. Problemet var at jeg ikke selv visste hvor skadet jeg var av alle skuffelsene, hvor høye forventninger jeg hadde til menn jeg møtte.

Det er ikke enkelt å vite hvem man burde velge når man dater og hvem man burde styre unna, spesielt ikke når følelser er involvert. Fornuften får ikke rom til å reflektere. Det eneste man tenker på er han, og hvordan man kan få han. Jeg setter meg ned i hjørnesofaen min, og reflekterer over hvor jeg var den dagen jeg møtte Daniel for første gang.

Jeg har vært på date sikkert hundre ganger, og ser den røde tråden. Jeg faller for det uoppnåelige. Alle jeg har vært sammen med, blitt interessert i, de har ikke vist interesse tilbake. De jeg velger, velger ikke meg. Menn som derimot har ønsket mer tid med meg, var ikke «spennende nok». De var vel for lett å få, for tilgjengelige. Jeg vet ikke.

Det sies at man sjelden lærer av egne feil – hvordan kan jeg da skifte retning? Hvis jeg ikke kommer meg ut av drittsekk-mønsteret mitt – klarer jeg da å se krasjet komme? Hvordan kan jeg vite om 19

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 19

27.05.2021 17.45

han har gode intensjoner? Er utilgjengelighet alltid en avvisning?

«Følg magefølelsen», sies det. Hvordan blir man kjent med den?

Et lite Google-søk viser meg en artikkel fra webpsykologen.no om nettopp magefølelse og hva det egentlig er. Der står det at 95 prosent av mennesket styres fra et ubevisst nivå, som vil si at store deler av dagen vår går på automatikk. Vi vurderer ikke bevisst, vi bare handler, ut fra hukommelse. Akkurat som Freud sin teori tilsier.

I noen settinger, når vi trenger det, får vi et signal fra hjernen.

Det er visst et ansiktsuttrykk fra den andre personen som avslører følelsen i et veldig kort øyeblikk. Vi kan ikke nødvendigvis forklare følelsen, men den har utvilsomt gitt en advarsel til hjernen.

Hva fortalte magefølelsen min om Daniel? Det blir for enkelt å si at «jeg visste det». Jeg visste ikke en dritt om hans intensjoner, bare at jeg var forferdelig betatt. Derfor var jeg fucked fra første stund.

Uansett om jeg hadde fått vite utfallet, ville jeg aldri gjort noe annerledes. Aldri.

Så hvordan kan jeg hjelpe meg selv i møte med denne mannen, hvordan kan jeg reflektere over hva som skjedde? Burde jeg vært mer ærlig?

Min største utfordring var nok at jeg fokuserte mer på hva menn kunne tilby enn på å helbrede mine egne arr. I artikler om dating sier de: «Ikke tenk så mye på om du er god nok, tenk heller på om de er gode nok for deg.» Det er ikke et råd jeg trenger. Kravene mine til en potensiell drømmemann er altfor høye. Han må være tøff, selvsikker, romantisk, ydmyk, omsorgsfull, handlekraftig, lojal, respektere ulikheter og ikke minst være ærlig.

Jeg burde ha jobbet mer med meg selv. Hvilke krav har jeg til hvem jeg vil være? Jeg elsker meg selv mer enn nok til å tørre å se innover. I etterpåklokskap tenker jeg at man kan ha egenkjærlighet og samtidig jobbe med å bli en bedre versjon. Hvis jeg hadde klart å være mer bevisst i situasjonen, kunne jeg kanskje tatt tak i varseltegnene.

20

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 20

27.05.2021 17.45

Personen han møtte på Vaskeriet ville bli reddet, hun ville det.

Utenpå så sterk og modig, inni satt en liten jente som bare ønsket kjærlighet og bekreftelse. Denne lille jenten ga all sin tro til denne mystiske fyren. Han var løsningen. Prinsen i alle eventyrene. Det måtte være han. Hvis man er så overbevist så tidlig, er tunnelsynet allerede etablert. Det finnes ingen annen mulighet enn en lykkelig slutt med drømmemannen, reflekterer jeg og åpner dagboken for å lese om vårt neste møte. En kveld som bare forsterket troen min på hva vi kunne bli.

21

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 21

27.05.2021 17.45

24. september Jeg avtaler å møte mannen med blikket dagen etter at vi utvekslet noen ord på Vaskeriet. Jeg vet ikke så mye om han, bortsett fra at han heter Daniel og virker opptatt av å svare ærlig i meldingene sine, uten emojier og klysete replikker. Han sier at han liker å snakke med meg, og håper å møte meg ute på byen.

Denne kvelden bestemmer jeg meg for å holde alkoholen i sjakk.

Jeg skal være på mitt beste, uten et sløvt blikk og en sleivete kommentar om hvor frekk han hadde vært den kalde dagen i januar.

Selv om jeg helt sikkert trigget ham ved å kalle ham en drittsekk.

Jeg liker innerst inne å bli satt på plass. Jeg gjorde tydeligvis det den dagen i tatoveringsstudioet.

Vi sitter og drikker hos Synne før vi skal på byen, og jeg griper muligheten til å få en kompis sitt syn på denne mannen. Han ser over meldingene våre.

Hva er Daniel ute etter? Kan Emanuel lese mellom linjene?

«Han vil nok bare ligge med deg.»

Emanuel gir meg mobilen min.

«Det skjer ikke», svarer jeg brått, som om han nettopp har servert verdens største fornærmelse.

«Det kan være at han snur, men alle menn vil i utgangspunktet bare ha sex. Vi jakter. Og du skal møte ham på byen?»

«Ja, men jeg har ingen interesse av å ligge med ham.»

«Hva vil du da?»

22

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 22

27.05.2021 17.45

Godt spørsmål. Det vet jeg egentlig ikke ennå. Jeg er nysgjerrig, og vil bare treffe ham og bli kjent. Hvis det går bra, vil jeg at vi skal gifte oss og være lykkelige i alle våre dager.

Vi bestemmer oss for å gå på Calibar, eller rettere sagt – alle de andre vil dit. Det er et utested med fulle bygdefolk, menn i dress og dårlig musikk. Utvalget av det motsatte kjønn er heller ikke av topp kvalitet. Jeg har personlig aldri vært fan av fulle menn, da mister du meg fullstendig. Det tar heldigvis ikke for lang tid før mobilen min piper.

Mannen med blikket sender meg en melding og sier at han er på vei. Da spiller det ikke lenger noen rolle hvor vi er. Siden jeg kjenner vaktene, går jeg ut og henter ham, så han slipper å stå i kø. Det tar et par minutter før jeg ser Daniel komme gående mot meg. Kjekkere enn jeg kan huske, men like gjenkjennelig som første gang jeg så ham. Han ser avslappet ut, med en autoritær holdning. Han hilser så vidt på venninnene mine, før vi glemmer alt og alle rundt oss.

Taktikken min for kvelden er å forføre ham uten å ligge med ham, sånn at han vil møte meg igjen.

«Var det gøy på forspillet, da?» spør han.

«Jeg er litt lei av hele den forspillscenen. Det er om å gjøre å drikke mest mulig.»

«Du er meg, du.» Han ser overrasket ut, fascinert, som om han har funnet en likesinnet. «Jeg dropper alltid forspillene, og møter heller kompisene på byen», legger han til.

Daniel forteller om de siste årene han har bodd i Canada, og jeg om mitt år i Australia. Jeg savner atmosfæren hele tiden, de åpne menneskene, stranden og den billige alkoholen. Jeg fikk faktisk avskjedsgave av vinsjappen nede i gaten da jeg dro hjem. Da er man fast kunde, da.

«Hvor lenge blir du værende i Bergen, forresten?»

«Jeg er bare her i tre uker for å hjelpe onkel med å starte et designfirma, så skal jeg tilbake og fullføre studiene. Vi får se, kanskje 23

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 23

27.05.2021 17.45

jeg bare blir der.»

Bli der? Sier han det for å teste meg? Hvorfor sier han noe så stygt? Nei, nå er jeg latterlig. Hvorfor skal han ta hensyn til meg så tidlig? La oss være realistiske her. Mannen har tre uker her hjemme.

Dette kan ikke bli noe mer enn en flørt, så nå må jeg innstille forventningene mine. Dette er bare moro, ikke noe mer.

Jeg går for å kjøpe drikke til oss i baren. Han har allerede spandert to runder, nå er det min tur. Han protesterer, men det gjør jeg også. Jeg vil ikke føle at jeg skylder ham noe.

Det er grei plass ved bardisken, og jeg må ikke vente lenge før det blir min tur. En fyr ved siden av meg tar derimot plass, får oppmerksomheten til bartenderen og bestiller til seg selv.

«Virkelig?»

Jeg ser på ham med dødsblikket mitt, og får kontakt. Han stiller seg tettere inntil meg, hånden hans tar meg på skulderen.

«Hva drikker du? Vin?» «Jeg klarer fint å kjøpe drikke selv, ellers takk», svarer jeg og trekker meg unna.

«Jeg vil gjøre opp for at jeg var så uhøflig og tok plassen din i køen.»

«Det trenger du ikke», sier Daniel plutselig.

Han står ved siden av meg og lener seg til baren. Den nye fyren tar et steg nærmere meg, som om han utfordrer ham. Men Daniel har fullstendig roen. Han myser, senker øyenbrynene, legger hodet på skakke og slipper ikke blikket til den kjepphøye mannen. Jeg står i midten. De ser ikke på meg.

«To øl», sier Daniel til bartenderen, blikket viker ikke.

Den frekke kisen tar et steg tilbake, og ser ut til å skjønne tegningen: Den ukjente senker sverdet sitt, tar ølen han kjøpte og forsvinner.

«Du trenger ikke å redde meg, altså.»

«Det vet jeg.»

24

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 24

27.05.2021 17.45

Jeg klarer ikke å skjule at jeg liker det. Det er godt å føle seg beskyttet, selv om jeg klarer meg fint på egen hånd. Jeg har lyst til å kysse ham, men det passer seg ikke. Jeg må vente til det rette tidspunktet.

Daniel tar opp mobilen, som lyser fra lommen.

«Nachspiel i sjappen», sier Daniel.

«Sjappen?»

«Bjørn lurer på om vi vil komme til tatoveringsstudioet. Hva tenker du?»

«Der det hele startet?» sier jeg og smiler.

Han smiler tilbake.

«Hvorfor ikke?» legger jeg til.

Daniel tar armen rundt meg, og vi bestemmer oss for å gå mot tatoveringssjappen når lyset slås på og utestedet stenger. Jeg vil ikke hjem, jeg vil bare være mer med ham.

«Jeg trives i Bergen, men jeg vet ikke om jeg vil bosette meg her.

Jeg liker tanken på at jeg ikke hører til ett sted», forteller han mens vi går forbi Bryggen.

Trives ikke i Bergen? Klumpen i magen kjennes ut som et fjell.

Tenk om han aldri kommer tilbake. Nå snakker han om at hele verden er hans hjem. Kan jeg regne med ham i fremtiden hvis han er så rastløs? Slutt, dette er bare en flørt. Jeg må huske hva jeg bestemte meg for.

Tilstedeværelsen hans fyller meg med en slags varme, og jeg får en ny trang til å kysse ham. Jeg må gjøre noe for å vise hvor godt jeg liker ham. Jeg stopper i bakken opp mot Fløybanen og ser på ham.

Han møter blikket mitt.

«Du er ikke så dum, du», sier jeg og tar armene rundt midjen hans.

Det er nå vi skal kysse, for første gang. Han ser meg dypt inn i øynene, armene hans holder meg trygt inntil seg. Han lar et øyeblikk hvile mellom oss før vi kysser. Det føles så riktig, som det mest 25

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 25

27.05.2021 17.45

normale i verden. Vårt første kyss, lepper mot lepper. Alt jeg vil er å kysse ham en gang til, men vi ser bare på hverandre og smiler. Han trekker seg unna og legger armen over skulderen min. Sammen tar vi de siste 50 meterne mot sjappen.

Etter en halvtime sammen med fulle mennesker, er vi trøtte og vil hjem. Men jeg har ikke lyst til å dra uten ham. Når vi går ut døren fra nachspielet, ser jeg på mulighetene mine. Han skal være hjemme i tre uker. Etter det reiser han. Jeg liker denne mannen. Hva har jeg å tape? Tenk om jeg aldri ser ham igjen.

Daniel bor hos foreldrene mens han er hjemme i Bergen, så vi kan ikke dra dit. Hva er det med meg og menn som bor hjemme?

Foreldrene mine er på fjellet i helgen. Det må utnyttes. Taxien kommer, og begge setter seg inn. Drit i reglene, drit i å være kostbar. Jeg har ikke tid til det.

Vi kommer inn døren og går rett på kjøkkenet for å lage nattmat. Heldigvis har jeg en frossenpizza i frysen. Det føles helt naturlig å ha ham i huset mitt. Han stiller seg opp foran verandadøren og ser utover det blanke vannet.

«Så fin utsikt dere har.»

«Ja, jeg elsker når månen treffer vannet som nå. Det er mørkt akkurat her, så man ser stjernehimmelen så tydelig», svarer jeg og gir ham et glass med vann.

Mens jeg prater kjenner jeg at han ser på meg med sideblikket sitt. Han snur seg ikke vekk når jeg ser tilbake på ham. Tiden fryser, i et par sekunder kan jeg ikke bevege meg. Jeg er bundet til øynene hans.

«Jeg må fjerne sminken!»

Jeg ødelegger øyeblikket. Øynene hans boret seg inn i magen min, og det vil jeg ikke kjenne på. Dette er sex, ikke romantikk. Han setter seg ned ved kjøkkenbordet, og jeg tar plass rett overfor ham med sminkeservietten i hånden.

Jeg tenker ikke over at jeg fjerner sminken min engang, selv 26

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 26

27.05.2021 17.45

om jeg liker meg selv bedre med sminke. Jeg liker enda mindre å våkne opp med mascara under øynene og foundation på puten. Det er noe med tilstedeværelsen hans. Tryggheten han gir meg, stresser meg. Hvis jeg begynner å like ham nå, åpner jeg muligheten for å bli skuffet senere. Det vil jeg ikke.

Vi kysser når vi kryper opp i sengen min, men jeg er trøtt, og full.

«Skal vi bare vente med sex til i morgen tidlig? Jeg er ikke fan av fyllesex», sier jeg.

Han er enig.

Morgenen etter snur jeg meg hans vei, og ser at han sover ennå.

Jeg sniker meg ned på badet for å gå raskt over skjønnhetsrutinene.

Jeg tisser, og tar litt vann på papiret. Det er min hjemmelagede våtserviett når jeg ikke gidder å dusje. Etterpå vasker jeg hender og ansikt før jeg tar på meg BB-krem: ansiktskrem som dekker ujevnheter.

Han trenger ikke å se mitt usminkede ansikt så tidlig på morgenen.

Når jeg kommer tilbake, har han våknet. Så fin han er, tenker jeg. Hvorfor er menn enda mer sexy når de nettopp har våknet? Det er urettferdig.

«God morgen.»

Jeg lar morgenkåpen falle, under er jeg naken og glattbarbert.

«God morgen», svarer han og smiler mens han strekker armene og avslører de markerte brystmusklene.

Jeg legger meg ned ved siden av ham, vi ser på hverandre. Hvor er den pinlige stillheten?

Det er dagen derpå, og lyset fyller rommet, men jeg finner den ikke. Det føles ikke rart å være rundt ham. Det går ikke lang tid før han lener seg over meg og kysser seg nedover kroppen min. Jeg skjønner hvor han skal, men jeg stopper ham ikke, sånn som jeg vanligvis gjør. Jeg vet ikke hvorfor, men det føles mer unaturlig å si nei. Jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger ekskjæresten min gikk ned på meg. Jeg vet det kan være godt, men det handler nok 27

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 27

27.05.2021 17.45

mest om meg og min usikkerhet. Jeg er en ganske selvsikker person, men på noen områder faller selvtilliten rett gjennom.

Jeg lar meg rive med. Bevegelsene flyter. Jeg svever i hodet, men kroppen min klarer ikke å slappe av. Jeg hater tanken på hvor godt jeg liker ham, og dette gjør det hele så mye verre. Mens han kysser meg nedover halsen og støter inn i meg, skjønner jeg at nytelse ikke bare er orgasme, men en følelse du får. En ny følelse av skrekkblandet fryd.

Vi sørger for å bruke kondom, selv om jeg hater det. Lateksen ødelegger hele opplevelsen med å ha sex. Så lenge størrelsen er riktig, er følelsen av hud mot hud så god. Det er som å finne den manglende biten i et puslespill. Jeg vil at den skal bli værende der, den passer så godt.

Daniel får orgasme, min uteblir. Det er sjelden jeg får orgasme på en one night stand, spesielt hvis jeg liker personen. Da tenker jeg for mye, og klarer ikke å konsentrere meg om å være i øyeblikket.

Etterpå ligger Daniel og jeg i skje og prater. Han er en tenker, akkurat som meg. Vi har mange meninger om det rike samfunnet vårt og hvor ignorante nordmenn kan være. Hvor lett det er å overse problemer, så lenge det ikke er oss det gjelder. Jeg vet at jeg kunne datet ham under andre omstendigheter, men jeg kan ikke vise det.

Faen, jeg liker ham. I min erfaring er det alltid en som faller og en som ikke gjør det. Blir det meg denne gangen? Jeg nekter å falle alene.

Han skal ikke vite hvor godt jeg liker ham.

Mobilen min piper. Det er mamma.

Mamma: God morgen, skatt. Vi er hjemme om to timer. Farmor og farfar er med også.

«One night standet vårt er over. Familien er på vei hjem fra hytteturen.»

«Det hadde jo vært ganske morsomt om jeg var her da», spøker han.

28

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 28

27.05.2021 17.45

«Nei, det tror jeg virkelig ikke at det hadde vært. Og det hadde du ikke sagt om du kjente pappa.»

Jeg tenker på reaksjonen hans. Han hadde eksplodert uten å vise det. Pappa hever aldri stemmen. Det er nesten mer skremmende.

Daniel går for å vaske ansiktet sitt på badet, og får låne en krem.

Han står på stuen med rester av kremen ved siden av munnviken.

Jeg går målbevisst mot ham og tørker vekk den hvite flekken med tommelen. Han smiler forsiktig. Magen min reagerer momentant med fyrverkeri. Faen.

Jeg kjører ham hjem, og innrømmer at jeg ikke pleier å la fremmede gå ned på meg. Det er altfor intimt. Sex er greit, men oralsex er så mye mer personlig for meg. Jeg har en forvridd tanke om at usikkerhet er en svakhet, men jeg har plukket opp et par ting fra de jeg har datet før. De tenker ikke på den måten, de føler seg heller spesielle.

«Hvorfor?» spør han.

«Det er for personlig. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det nå.

Jeg hadde bare lyst.»

Han blir stille. Ser han på det som en seier? Eller overrasker det ham at jeg er usikker?

Idet han går ut av bilen, sier han: «Jeg liker at du har grønne øyne.»

Etter en liten pause legger han til: «Jeg har alltid sagt at damen min skal ha grønne øyne.»

Hva sa han nå? Damen min? Var ikke dette bare et one night stand? Prøver han å plante noe i hodet mitt?

«Bare sånn at du vet det, er jeg ekstremt mannevond for tiden.

Du trenger ikke å tenke på noe her mellom oss. Jeg er ikke ute etter noe.» «Å? Hvorfor det?»

Nå skjønner han at jeg ikke tenker på å utvikle denne engangsepisoden. Han har fått kroppen min, men ikke hjertet mitt.

29

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 29

27.05.2021 17.45

«Alle menn er så forutsigbare, og jeg har det ekstremt fint med å være singel.»

«Jeg tror nok at vi ses igjen», sier han og lukker bildøren.

Uten forventninger om en fortsettelse, kjører jeg hjem igjen, og ler for meg selv av kommentaren hans. Minnene om de siste timene får meg til å smile. Jeg rister det av meg. Jeg tenker ikke mer på det nå. Dette er bare et one night stand.

Jeg svinger inn på parkeringsplassen utenfor huset når telefonen piper. Det er Daniel.

Daniel: Du … det var koselig.

Vår hete, dealbreaker av en one night stand holder ham ikke unna, det skremmer ham ikke vekk. Det spiller ingen rolle at vi hadde sex så fort.

Med den meldingen graver han veien for oss. En ny vei som jeg aldri hadde forventet å gå. Hele tankegangen min snur mens vi skriver sammen.

Daniel: Kan ikke du komme på besøk, da?

Solen er på vei ned når han inviterer meg til Canada. Han var bare et snuskete one night stand, og jeg er damen som drømmer om å lande på månen. Kanskje han kan ta meg dit?

30

Innmat_Drømmemannen fra h*lvete_130x205mm_TRYKK.indd 30

27.05.2021 17.45

Vil du lese resten?

«Drømmemannen fra h*lvete» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

personen sender en storm av følelser gjennom kroppen. Hjertet banker. Sommerfuglene danser. Intuisjonen roper; «Her er drømmemannen!»

Kirkeklokkene ringer. Og dere er lykkelig alle deres dager. Det skjedde med meg.

Eller … ikke helt.

Ikke bryllupet. Bare følelsen.

Han sa alle de rette tingene, og jeg falt pladask.

Denne romanen handler om brå og intens kjærlighet, på grensen til galskap.

Kan man overbevise noen om at man er den rette?

D rømmemannen fra h*lvete

Han stod rett foran meg, så på meg med et blikk jeg følte meg hjemme i.

MARTINE ONSTAD

Det sies at når du har møtt den rette, så vet du det. Blikket fra den andre

MARTINE ONSTAD

D

rømmemannen fra h*lvete