Desemberreisen by Forlagshuset i Vestfold as

© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold as 2015 Omslagsdesign: Digit-Asia as Ombrekking: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med: Adobe Garamond 10,5/15 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6 ISBN: 978 82 8330 069 7 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Marit Fadum Storaker

Desemberreisen Barn / ungdom

2015

Kapitler Inn i skogen �� 7 Auda �� 21 Ørnen �� 30 Astronomen �� 42 Å være liten �� 49 Ekornet �� 60 Den lille kirken �� 68 Skogvokteren �� 79 Skituren �� 89 Profeten �� 100 Angela i Mørkanger �� 114 Til gruvebyen �� 123 Beverhytta �� 137 Georg i grotta �� 149 Forfulgt �� 164 Kong Hector �� 177 Borgen �� 193 Hector alias Herman �� 205 Veiarbeid �� 216 Familien Abrahamsen �� 229 Megapolis �� 244 Opp i lufta �� 259 Betlehem �� 274 Maria og Josef �� 290 Juleselskapet �� 306

Inn i skogen 1� desember

Det snør� Først bare noen hvite prikker i lufta, så tettere og tettere� Snøen legger seg på veier og hustak� Trærne får hvite luer� Siv og Allan fanger snøfiller i munnen på vei hjem fra skolen� De skrår over torget og ser at juletreet er satt opp� En mann står høyt oppe i en lift og henger juletrelysene på plass� – Når skal juletreet tennes? roper Siv opp til mannen� – I kveld klokka fem, svarer han� – Julenissen kommer! Både Siv og Allan synes julenissen er for småunger, men de har ikke noe imot godteposene hans� – Jeg gleder meg til jul, sier Siv� – Bare 24 dager igjen! – I år vil jeg sette stjernen i toppen på juletreet hjemme, sier Allan� I det samme får han en snøball i bakhodet� – Au! Han snur seg og får øye på en diger gutt som flirer og smetter bak et hushjørne� 7

– Æsj, det er Kristoffer igjen, sier Siv� – Kom, vi stikker! Vi løper mye fortere enn ham� De setter opp farten, og snart er de hjemme i Furustien� Siv bor i nummer 8 og Allan tvers over gata i nummer 9�Siv og Allan har hengt sammen siden de brukte bleier� Som regel er de gode venner, men av og til synes Allan at Siv bestemmer for mye� Nå har de gått mange år i samme klasse på skolen, og for et år siden kom Kristoffer flyttende og begynte i samme klasse� Han prøvde å få venner ved å klenge seg på alle, særlig var han opptatt av Siv og Allan� Siv har venninner også� Men det blir ofte ugreie mellom dem� Alle skal liksom mene det samme, og de skifter på å være bestevenninner hele tiden� Da er det lettere med Allan, selv om noen av jentene erter henne med at de er kjærester� De skjønner ingen ting� Det er jo bare Allan� Familien til Allan liker å være ute i skog og mark� Av og til er Siv med� Allan kan masse om dyr og fugler� Siv vet at på onsdager er det ikke noen vits i å stikke over til Allan, for da er han på speidermøte� Men de andre dagene har ikke Allan noe imot at Siv dukker opp med den lyse hestehalen sin� I det siste har det hendt at Kristoffer følger etter dem når de går hjem fra skolen� Et par ganger har han blitt med Allan inn� Han er imponert over Allans samling av tek8

nisk Lego, men Allan liker ikke at Kristoffer tar i tingene hans� Kristoffers hender er store og uforsiktige, og det skal ingenting til før noe går i stykker mellom fingrene hans� Da blir han lei seg, og Allan blir sint� Kristoffer går over til å studere alt som henger på veggene på Allans rom� Det er plakater av fugler og dyr, men også av popstjerner� Over senga henger et lite innrammet bilde med masse tekst på: – Speiderloven, leser Kristoffer� Det er ti punkter� Han leser sakte gjennom de første punktene� Når han kommer til punkt fire, smiler han til Allan: – En speider er en god venn, leser han høyt� – Det var det jeg visste, Allan, du er en god venn� Klokka fem kryr det av små og store på torget� Ordføreren holder en kort tale, og vips, så er det lys i den høye julegrana� Det går et sukk gjennom folkemengden� Åhh, så nydelig! Snøen har lagt seg rundt lyspærene, det ser riktig julete ut� Musikkorpset spiller julesanger, og folk går rundt juletreet og synger med� Så braser julenissen inn på torget på en firehjuling� Reinsdyrene har fri i dag� På tilhengeren har han en stor sekk� Barna strømmer til� Siv og Allan står tålmodig i kø og lar de minste barna få først� Men når det blir deres tur, brøyter Kristoffer seg fram gjennom køen og snapper posen som julenissen rekker fram til Allan� – Uff, alltid er han sånn� Han går i klassen min, det er 9

ingen som liker ham, forklarer Siv til julenissen� Allan får en ny pose, og Siv får sin� De trekker seg unna køen og kikker ned i posene� Siv skal til å trekke opp en seigmann, da hun oppdager en sammenbrettet lapp i posen� Sikkert reklame, tenker hun og skal til å kaste den� – Se på den, sier Allan og drar fram samme slags lapp fra sin pose� Billett står det på den� Han bretter den ut� Det er ikke vanlig papir, det virker som den er laget av et slags tøy, for han kan brette den sammen uten at den blir krøllete� Det er bilde av et juletre med lys og stjerne i toppen� Lysene er nummerert med tall fra 1 til 24� Riktignok står tallene på hodet, men de er lette å lese� – Kult, en adventskalender! Vent, det står noe her: Gå til teltet og begynn reisen. – Hvilket telt? De ser seg om� – Det? Siv peker på et lyst, spisst telt som er slått opp i utkanten av torget� – Kanskje det er en juleforestilling? – Eller en gave for hver dag i advent? – Vi stikker bort og ser� Det henger en gammeldags parafinlampe i teltåpningen� Allan rister snøen av teltduken og løfter den til side� De 10

går inn� Et bål brenner på et ildsted på gulvet, ellers er det ganske mørkt der inne� – Billetter, takk! Stemmen kommer fra ei gammel kone som sitter bak bålet og strikker� Hun legger fra seg strikketøyet, strekker ut en beinete hånd og tar i mot lappene� Siv oppdager at det ligger en sau ved siden av henne, en helt ekte, levende sau� Sauer er noe de ellers bare ser om sommeren når de er på fjellet, og de springer alltid sin vei� Denne ligger helt rolig og tygger� – Kan jeg klappe sauen? spør hun, strekker ut hånden og tar sauen på hodet med votten� – Klapp i vei, sier kona� – Carmencita liker selskap� – Heter den virkelig Carmencita? spør Allan� – Ja, hun gir den beste ulla til reiseluer, svarer kona� – Reiseluer? – Man trenger varme luer på reisen� Hun roter litt rundt i en kurv og rekker dem hver sin strikkelue� Siv kjenner på den� Den er laget av tjukt ullgarn og har øreklaffer� Inni er den foret med ordentlig saueskinn� – Hva koster den? – Inkludert i billetten! Allan har alt dratt på seg sin lue og smiler bredt� Siv klapper Carmencita, som tygger i vei mens hun stryker den over ulla� 11

– Er dere klare til reisen? spør kona� Siv og Allan ser på hverandre og trekker på skuldrene� Hvorfor ikke? – Vi er klare! Kona gnir billettene hardt mellom hendene� Så stryker hun dem fort gjennom ilden fra bålet og gir dem tilbake til barna� – Pass godt på dem! Den veien ut, sier hun og peker mot en annen åpning i teltduken� – Ta med denne til Gerda� Hun kaster en liten striesekk med ull til Allan� – Hun trenger den� God reise! – Ja, men hvor skal vi, og hvor lang tid…, begynner Siv� I det samme kommer Kristoffer ramlende inn i teltet og vifter med en billett� – Jeg fant denne i godteposen, hva får jeg for den? roper han� Siv og Allan jumper ut av den andre teltåpningen� Da de kom ut av teltet, stod de midt i en fremmed skog� Det snødde lett, og det var mørkt rundt dem� Teltet med den gamle kona var vekk� Torget med juletreet var borte� Det var musikkorpset og alle menneskene også� Men begge hadde billetten sin i hånden� – Er det noen her? Hallo? ropte Siv inn mellom trærne� Ingen svar� Et vindkast drysset snø fra greinene� 12

– Hvor er vi? Hva er dette for slags reise? Allan kikket på billetten: – Se, den er blitt til et kart� Men juletreet er opp ned� Og ganske riktig� Da de snudde juletreet, slik at stjernen pekte nedover, stemte det� En smal, lysende sti gikk fra roten av juletreet bort til ett-tallet ved det første lyset� – Det er en vei� – Hva betyr det? – Det er første desember i dag, sa Siv� – Vi må finne fram til det første lyset i dag� Men hvordan? De stirret rundt seg mot de snødekte trærne� – Hvis et lys på juletreet er en dag, og hvis vi skal gå til alle lysene på treet, da tar jo reisen 24 dager! – Men vi kan jo ikke være borte så lenge, tenk på alt vi skal gjøre før jul! – Tenk på de hjemme, hva vil mamma og pappa si? – Hvor er vi hen egentlig? Det var kaldt� De trakk de nye luene godt nedover ørene� – Så rart, sa Siv� – Det er akkurat som lua varmer hele kroppen, helt ned til tærne� – Ja, den er ikke som andre luer� – Her er det dyrespor, sa Allan� De bøyde seg ned for å se nærmere etter� Det var spor etter mange små og store dyr

i snøen, og der var det merker etter små støvler også� Altså var de ikke helt alene� De stirret mot den mørke skogen� – Hva er det som lyser? sa Allan, og pekte mot et bittelite, lysende punkt� – Der er det et til, det lyser grønt! – Ser ut som sankthansormer, men det er jo vinteren! – De er langs stien� Allan plukket opp en, den lille larven vred seg mellom fingrene hans� Siv så på kartet igjen� Lysende sti på kartet og små lys langs stien� Det var jo ganske tydelig� – Vi må følge lysene� Kom! De dro ned øreklaffene på luene og knyttet båndene under haka� – Hva skal vi gjøre med denne? Allan pekte på sekken med ull� – Var det Gerda som skulle ha den? Hvem er hun? – Vi tar den med, den er nokså lett� Allan lempet sekken opp på skulderen� Så tok de peiling på den neste sankthansormen� Da hørte de en kjent stemme mellom trærne: – Vent på meg! De hadde ikke gått mer enn et par skritt før Kristoffer kom gampende etter dem� – Nei, Kristoffer, gå tilbake! ropte Siv� 14

Han stoppet et øyeblikk, snudde seg og så tilbake, men det var jo ikke noe å gå tilbake til� Alt var vekk, torget, juletreet, menneskene, kona i teltet� – Hvor er vi? spurte Kristoffer� – Vet ikke, svarte Allan� De sto litt og så på hverandre� Kristoffer var stor som er bamse� Han hadde også fått reiselue� Siv og Allan var litt lavere� Siv så på Allan� Hun hadde ikke lyst til å ha med Kristoffer� Men Allan så på Kristoffer� Han virket hjelpeløs i den store kroppen� Allan visste at han bodde sammen med moren sin og en lillesøster� Moren var ofte syk, og hvis hun var frisk, jobbet hun tidlig og sent� Riktignok var Kristoffer en racer i dataspill, men i skolegården gikk han enten alene eller knuffet på andre� Kristoffer kastet den tomme posen fra julenissen på bakken� – Du må ikke kaste søppel i naturen, kom det fra Siv� – Det er jo ingen her� – Kan ikke du vite� – Få se på kartet ditt, sa Allan� – Kartet? – Ja, billetten da� Kristoffer dro tøylappen opp av lomma� Den var helt maken til de som Allan og Siv hadde, et juletre opp ned� Se, her! Allan pekte på den lysende stien og forklarte at 15

det var veien til det første lyset på juletreet� Denne reisen tok 24 dager� Han viste ham dyretråkket og sankthansormene� – Jeg kan ikke, sa Kristoffer� – Skal være hjemme klokka sju for å legge lillesøsteren min� Mamma skal på jobb� – Visste ikke at du har en lillesøster, sa Siv� – Tror ikke du er mye hjelpsom hjemme� Alle tre snudde seg mot der de hadde kommet fra� Det var ingenting der, bare skog� Langsomt gikk det opp for dem at de ikke kunne gå hjem igjen� De var overlatt til hverandre i en fremmed verden� Avtalene og klokkeslettene hjemmefra gjaldt ikke lenger� Her var det andre regler� Siv hadde ikke noe imot et spennende eventyr sammen med Allan, men nå kom Kristoffer og ødela� Allikevel kunne de ikke gå fra ham� Han ville ikke klare seg alene� De måtte finne ut av det sammen� – Vi må bare gå, sa Allan� – Alle tre� Og så gikk de� Da øynene fikk vent seg til mørket, var det lettere å se� Det sluttet helt å snø, en halv måne steg opp over tretoppene og lyste på den hvite nysnøen� Stien strakte seg ut som et hvitt bånd foran dem� Sankthansormene lyste som ørsmå refleksbrikker� Allan snudde seg for å se hvordan stien så ut den andre veien, men der var det mørkt� Sankthansormene 16

sluknet etter hvert som de passerte dem� Det var bare en vei å gå, og det var framover� De byttet på å bære sekken med ull og gikk uten å snakke� Alle hadde nok å tenke på� Hva med de hjemme? Hva ville de tro? Merkelig nok var ikke Siv redd, det virket ikke som de andre var det heller� Tanken på mamma og pappa plaget henne, men jo lenger de gikk, jo mindre tenkte hun på dem� Så gikk det over� Senere skulle det vise seg at hun nesten ikke kunne komme på dem en gang� Alt hjemme ble som et fjernt minne� Noe hun visste hun hadde glemt, men ikke kunne komme på hva var� Det var som ei dør langsomt gled igjen� Da de hadde gått en times tid, åpnet landskapet seg, og de så ned på lysene fra en gård� Ja, det måtte være en gård, den så ganske hyggelig ut selv om alle husene var små og litt skjeve� – Se! hvisket Allan, og pekte� En grå topplue beveget seg bak noen busker� Og en til! Så hørte de lyden av ski som suste ned bakken� Kort etter tok to små karer av seg skiene nede på gårdstunet� – Vi går ned og spør etter Gerda, sa Siv� Det var hun som bar ullsekken nå� – Lys og folk! sa Kristoffer� – Kom! Kanskje de har noe å spise� De nærmet seg husene forsiktig� Hvem bodde her? Det lå 17

masse skrot overalt� Ødelagte kjelker, knekte ski og vinterveden lå slengt utover� Flere av glassrutene i de små vinduene var knust, og det var satt inn vedpinner og filler isteden� Døra til fjøset sto åpen� Der inne var det proppfullt av sauer, og midt i flokken satt ei lita jente med grå topplue� Hun melket en sau� En svart katt sprang over tunet og smatt inn døra til hovedhuset� – Jeg banker på, sa Kristoffer� – Jeg er sulten� – Vent, hvisket Siv� – Jeg tror … Men det var for sent� Ut av huset strømmet det små folk som ropte og snakket i munnen på hverandre� Alle hadde grå toppluer� – Nisser, sa Allan� – Det er nisser, se på ørene! Alle nisser har sånne ører på film! – Nei! Dette er ikke film, sa Siv� – Jeg tør ikke se på dem! – God dag, nissefar, sa Kristoffer og rakte fram hånden mot den største nissen� – God natt, svarte nissen, grep om et par fingre på hånden til Kristoffer og så opp på ham� Han rakk Kristoffer til midt på boblejakka� – Er det den tiden nå, da? fortsatte han� – Tiden nå da, tiden nå da, skrålte nissebarna� De flokket seg om gjestene og nappet dem i klærne� Siv tok mot til seg og sa: – Er Gerda her? Ei tjukk nissekone føyste vekk ungene og trådte fram: 18

– Gerda er da her, da� Kom inn, da! – Inn da, inn da, skravlet nissebarna, mens de hoppet opp og ned og prøvde å dytte gjestene inn gjennom den lave døra� Kristoffer dukket seg ned og kravlet inn gjennom døråpningen� De andre kom etter� Inne var det bedre plass, de kunne stå oppreist� Det var bare døra som var så liten� – Vi har med ull til deg, sa Siv� – Fra den gamle kona i teltet� – Å, velsigne henne, sa Gerda� – Jeg har så mange å strikke luer til� Nå kan jeg spinne strikkegarn, ja� – Garn ja, garn ja, lød ekkoet fra nisseungene� De måtte værsågod å sitte, og nissebarna dyttet dem ned på noen lave krakker� De kravlet og krøp rundt, nufset og nafset på dem, ja, noen av de minste smakte litt på dem� – Au, sa Allan� – De biter! – Fy, fy! sa Gerda� – Ikke bite, da� Nissebarna ble veldig skamfulle: – Ikke bite da, ikke bite da� – De syns det er så stas med besøk, forklarte Gerda� – Og de minste har så skarpe tenner� Det blir bedre etter hvert, ja� – Bedre ja, bedre ja� Den minste bitenissen var blitt jaget bort i et hjørne� Han satt og gråt mens han holdt begge hendene for munnen� Kristoffer plukket ham opp og trøstet ham: 19

– Det er ikke farlig, så, så� Få se på tennene dine? Nissebarnet åpnet munnen og viste fram en dobbelt rad med små, spisse tenner� Det så ut som tennene til et lite rovdyr� Han blødde inni munnen fra små sår som de skarpe tennene laget� Kristoffer lukket fort munnen på ham, og strøk ham over kinnet med pekefingeren� Siv så på Kristoffer� Hvordan kunne han som bare kranglet og sloss på skolen være så flink med småunger? Nå hengte Gerda en stor, svart gryte over ilden i grua� Etter en stund ble det nissegrøt med blåbær, og alle ble mette� Kristoffer også� Nisseungene sovnet rundt omkring i krokene� Nissefar samlet dem sammen og la alle i en stor binge ved siden av peisen� Gerda kom med skinnfeller til gjestene, og snart sov alle i det skjeve nissehuset� Før hun sovnet, trakk Siv fram kartet for å kikke på det en gang til� Da så hun at det første lyset på juletreet var tent� Den lysende stien dannet en glitterlenke fra roten ned til 1� desember på den nærmeste greinen�

Auda 2� desember

Neste dag våknet Siv av skravlingen fra nisseungene� De surret og tøyset rundt på gulvet, og der trillet en under bordet og helt bort til Allan som sov i et hjørne� Kristoffer var oppe for lengst� Han satt med fire – fem av de minste smånissene på fanget og ga dem grøt med en treskje� De smattet og svelget og smilte, og Kristoffer måtte være rask med skjeen og samtidig passe fingrene for de skarpe tennene deres� Etter at alle var mette, og sauene i fjøset hadde fått mat, kokte Gerda en god, sterk einertoddy� Nisseungene lekte ute i snøen� Lav vintersol skinte gjennom de ødelagte vindusrutene� – Kom og sett dere, da, sa Gerda� – Vi må høre nytt fra verden� Barna fikk hver sin kopp av tre med rykende toddy i 21

hånden� Den duftet av skog og sommer, selv om smaken minnet om julegløgg� Siv fortalte om julegrantenningen på torget, og Kristoffer snakket om lillesøsteren sin som nettopp hadde lært å gå� Allan spurte: – Hvordan kan dere trenge mer ull når dere har så mange sauer? – Akk, akk, ikke snakk, sa nissefar og rugget fram og tilbake� – Hva er det? – Har det hendt noe? – Akk, akk, fortsatte Gerda� Nissefar bøyde seg fram og ga tegn til at de andre skulle gjøre det samme� Så hvisket han, så de nesten ikke kunne høre hva han sa: – Kong Hector, hysj� – Kong Hector? spurte Allan med vanlig stemme og rettet seg opp� Gerda og nissefar dro ham ned: – Hysj! Nissefar gikk fort bort til vinduet og kikket ut� Så kom han tilbake, satte seg ned og fortalte med hviskestemme: – Han har spioner, vi kan aldri vite hvem som lytter ved dørene� Derfor har vi så liten dør� Hvis noen snakker stygt om kong Hector, tar de dem med til borgen hans og murer dem inne i det innerste fangehullet� Der blir de til de dør� Han har til og med tatt all rødfargen vår, derfor 22

har vi bare grå luer� Han farger gardinene sine røde med vår luefarge� Huff, huff, huff� – Vi kan aldri være trygge, da, sa Gerda� – For kong Hector krever skatt� Han skal ha så mye at det nesten ikke blir noe igjen til oss� Han skal ha så mye ull at vi ikke har nok til luer� Luer må alle nisser i Nissedal ha, da� – Hver gang skattefuten kommer, knuser han et vindu� – Kong Hector plager alle i landet, da� – Og nå er det snart jul, den gamle spådommen oppfylles vel ikke i år heller� – Hvilken gammel spådom? spurte Allan� – At det skal komme en ny konge, en som er rettferdig og god� Men hittil har kongene bare blitt verre og verre� Kong Hector er den aller verste, hvisket nissen og kastet et blikk over skulderen� – Særlig i juletiden, da, sa Gerda� Kristoffer ville ut og leke med nisseungene� Han knyttet på seg lua og gikk ut� Han ville lære dem å bygge snøborg� – Vi må ha mange store snøballer, sa han og viste dem� Smånissene trillet om kapp med snøballene� De skrålte og lo og gjemte seg� – Så må vi legge snøballene oppå hverandre, slik at det blir vegger� Det var ikke så enkelt� Riktignok jublet alle hver gang 23

noen hadde fått to snøballer oppå hverandre, men så kom det noen og dyttet dem ned igjen, og det var visst enda morsommere, for da lo de så de holdt på å miste pusten� Kristoffer lo med, for de små nissene var så rare� – Hva heter alle ungene deres? spurte Siv� Hun og Allan satt ved peisen og hjalp Gerda med å spinne garn� De hørte levenet utenfor� – Ja, hva heter de alle, da, sa Gerda og måtte tenke seg om� – Jo, det er Duda, Derda og Sånnja, så er det Hvorda, Hvemda og Slikja� Så har vi tvillingene Uffda og Huffda� De små heter Jada, Joda, Neida, Nokda og til slutt fikk vi Auda� Allan snudde seg mot nissefaren: – Og hva heter du? – Jeg heter Leif� Ut på ettermiddagen fant Siv fram kartet� Hvordan var nå dette? Måtte de dra videre fra den hyggelige nissefamilien? Hun glattet ut kartet og så nøye på det� Der var stien de hadde gått i går� Den lyste ennå, og det gjorde også det første juletrelyset� Men se der, det var kommet lys i det andre juletrelyset også� Det sto rett ved siden av det første� Men hvor var det tredje lyset? Hun lette rundt på kartet med fingeren� Oi, det var et godt stykke unna� Helt ytterst på 24

en grein� Der så hun en svak stiplet strek fra totallet til tretallet� Det var nok stien, men den lyste ikke ennå� Hun viste kartet til Allan og de diskuterte hva det kunne bety: – Jeg tror vi kan være her en natt til, sa Siv� – Ja, det andre lyset er jo tent og det går ingen sti fra det første til det andre lyset� – Men i morgen får vi en lang tur, mente Siv, og lot pekefingeren gli langs den utydelige stien bort til tretallet� – Da må vi starte tidlig på dagen� – Mm� Også må vi fortelle til Kristoffer at vi skal reise� Han blir sikkert lei seg� Da skumringen farget luften blå, var det tid for mat� Nissebarna ramlet inn i stua, røde i kinnene, våte og oppkavet av latter og lek� Kristoffer krabbet inn til sist� Han hadde puttet den minste bitenissen oppi lua si, der lå han og koste seg i saueskinnsforet� De andre maste: – Mat, mat, da� – Snart mat, ja, sa Gerda tålmodig� Hun øste opp i boller og fat� – Mat nå, da! Da alle hadde fått hver sin bolle med kantarellsuppe med gressløk, var det bare godlyd å høre� Smånissene visste å kose seg med maten� De slurpet og smattet, og når bollen var tom, rakte de den til Gerda, som fylte den på nytt� 25

Etterpå serverte hun lekre rognebærsterter med kreklingkrem og bjørkesaft� Siv ville være med når de store nissejentene skulle stelle i sauefjøset for kvelden� Det var virkelig tett med sauer og lam der inne� Alle var klipt helt inn til skinnet, så de trengte å ligge tett sammen for å holde varmen� Idet den ene nissejenta skulle vise Siv hvordan man melker en sau, stivnet alle dyrene til og sluttet å tygge� De sto helt stille og lyttet� Først tenkte Siv at det var hun som skremte dem, disse sauene var jo ikke vant til mennesker� Men så hørte hun skritt i snøen utenfor� Et sekund etter singlet det i glass, en vindusrute ble knust� – Gjem deg, da, hvisket nissejentene� – Det er skattefuten� Han har med seg soldater� Han kommer for å hente ull, men vi har ikke noe� Siv huket seg ned blant sauene� Noen dundret på den lille døra til huset� Helt stille, ingen åpnet� En dyp stemme messet: – Kong Hector har innført en ekstra juleskatt i år� Alle som bor i riket skal betale en tredjedel av egen julemat til kongen� Maten skal være av beste sort og leveres på borgen innen 20� desember� De som ikke leverer, vil bli hektet� Videre er det strengt forbudt å ta i mot veifarende og pilegrimer som reker langs veiene på denne tiden� 26

Siv kikket opp mellom sauehodene� Mannen som snakket var liten og fet� Han var kledd i rød uniform� På beina hadde han svarte, blankpussede ridestøvler som rakk til knærne� Bak ham sto fire soldater med ryggen til� Futen ga et tegn med hånden, og to av soldatene vendte om og gikk mot sauefjøset� De var bevæpnet med kniv og kølle� I pannen hadde de et slags merke� Den ene slengte et tau rundt halsen på den sauen som sto ytterst og dro den med seg� Sauen brekte og satte seg på bakbeina, men soldatene trakk den etter seg i snøen� Så gikk de� – De kan ikke bare gjøre sånn! sa Siv da de ikke kunne høre dem lenger� – Hvorfor knuser de vinduer? – Det er sånn de gjør, da� – Bare for å ødelegge, da� – Hver gang, da� – Ikke nok med at de krever inn Hectors sinnssyke skatt, de stjeler sauer også! – Stjeler også, ja� Den ene nissejenta gråt: – De tok Flora, hun er min, jo� Stemningen var tung da de kom inn i stua igjen� Nisseungene var stille, ingen skravlet eller lo� Gerda satt med hendene i fanget� Nissefar feide opp det knuste vindusglasset�

– Det er så urettferdig! Dere må ikke finne dere i det! Siv var sint� – Hysj, hysj, da, hvisket Gerda� Men Siv fortsatte med høy stemme: – Når man betaler skatt, skal en få noe igjen for det, sånn som skoler, veier og sykehus� Har dere skole kanskje, eller sykehus? Alle nissene ristet på de grå luene sine� – Dere må kjempe mot kong Hector� Alle som bor i dette landet må slå seg sammen mot ham� – Vi har prøvd, da� Nytter ikke, da� – Han har øyne og ører overalt, da� – Hysj, sa Allan� – Tenk om de står utenfor� Etter en stund glemte nissebarna seg, en nøtt trillet over gulvet og snart tullet og tumlet de rundt igjen� Men denne kvelden sovnet de ikke av seg selv, Gerda måtte lalle og lulle lenge for dem, før alle falt til ro� Svisj, svusj, sove nå mor skal strikke luer grå Viss, vass, ikke lei vondt går over i en fei Lall, lull, bare tull månen skal bli rund og full. 28

Siv, Allan og Kristoffer fortalte vertskapet at de måtte reise videre tidlig neste morgen� De viste dem kartet og spurte om råd på veien� Nissefar gransket kartet, men han kunne ikke se de små tegnene� Han trengte briller, men med den skatten de betalte, ble det aldri råd til det� Det var nemlig slik at jo flere barn en familie hadde, jo mer skatt måtte de betale� I nissefamilien var det tretten barn� – Hvordan skal vi finne veien i dagslys, lurte Siv på� Da de gikk på stien sist, hadde jo sankthansormene lyst for dem� – Vi finner det ut i morgen, gjespet Allan� Han var søvnig� Kristoffer sa ingen ting� Han hadde ikke lyst til reise fra alle de glade nisseungene, men Siv hadde sagt at han måtte� Han lot den minste bitenissen, det var han som het Auda, sove i reiselua si om natten� De andre trakk luene sine godt nedover ørene� Da frøs de ikke i den kalde trekken fra det vinduet som soldatene knuste�

Ørnen 3� desember

Tidlig neste morgen våknet de av at Gerda fyrte opp i grua� Et varmt lysskinn danset over stueveggene� Siv gruet seg� Snart skulle de ut i kulda og finne en vei de ikke visste hvor førte hen� Og ikke var det godt å vite hvor de skulle sove neste natt� Gerda laget varm einertoddy og pakket inn en god niste som hun la i en ryggsekk til dem� Smånissene våknet og trillet ut av bingen sin� Barna fortalte dem at de skulle reise, og det var jo trist, men ikke tristere enn at de skravlet og tøyset videre� Bortsett fra Auda� Da han skjønte at Kristoffer skulle reise, begynte han å hikste og gråte� Han beit seg i tungen med de spisse tennene� Snørr og tårer blandet seg med blod fra munnvikene� Han satte seg på en vedkubbe og holdt seg for munnen, mens han gråt: – Auda, auda, Kristoffer ikke reise, da� Så var de klare med reiseluene på hodet, kartet i hånden 30

og nistesekken på ryggen� De vinket og vinket til smånissene og Gerda� Nissefar fulgte dem opp på stien og pekte ut retningen for dem� Så var de overlatt til seg selv� Det lysnet på himmelen, en klar, kald dag lå foran dem� Siv så på kartet� Det glitret i stien fram til det tredje juletrelyset� Foreløpig gikk veien rett fram� Den var hardtrampet av dyreføtter og andre små føtter� Allan gikk bak Kristoffer� Han kunne ikke la være å erte ham litt: – Det lukter nisse av lua di! – Nisse kan du selv være! – Ja, men jeg har ikke nisselue� – Ikke jeg heller! – Men du har hatt nisse i lua! Kristoffer bråstoppet, snudde seg og la en tung labb på Allan: – Og du skjønner ingen ting! – Slutt! sa Siv� – Vi har ikke tid til å krangle� Stien gikk oppover en skogkledt ås� Det lå litt snø i trærne og på bakken, men ikke mer enn at det var greit å gå� De gikk lenge uten å snakke� Alle hadde sitt å tenke på� Hva med de hjemme? Tenk om det var satt i gang leteaksjon etter dem? Ingen kunne finne dem her, de var jo i en slags annen verden� Men så glemte de det igjen, for det var så mye de skulle klare her og nå� De byttet på å bære sek31

ken, den kjentes ganske tung etter hvert� Jo høyere opp de kom, jo lavere ble trærne� Etter hvert var det bare bjørkeskog igjen� Foran dem lå en liten fjelltopp med en varde som var bygget av steiner� Der stanset de og tok en hvil� Den lave vintersola varmet dem noen øyeblikk� Under dem lå dalen� En elv snodde seg gjennom landskapet der nede� Det var ukjent land for alle tre, og det virket ubebodd, men foran dem reiste det seg høye fjell� Den lille toppen de satt på var bare begynnelsen på et stort fjellområde� Stien fortsatte å stige� – Skal vi over de høye fjellene? spurte Kristoffer� Siv gransket kartet� Det var akkurat som om det kom flere detaljer til syne etter hvert som de gikk� Nå så hun at fjellene var tegnet inn på kartet, de var ikke synlige i går� – Ja, det ser ut som veien går opp i fjellet� Det er langt igjen til tretallet, så vi må bare gå� – Kan vi ikke spise litt? Jeg er sulten, sa Kristoffer� – Vi må gå lenger først� De drakk vann av en bekk og trasket videre� Terrenget ble brattere nå� Her vokste det bare vierkratt og lyng� De måtte ta en pust i bakken rett som det var, for dette var tungt� Vinden økte på her oppe i høyden, så de kunne ikke stå stille for lenge, da ble det kaldt� En stor fugl kretset høyt over dem� 32

– Se, sa Allan� – Deter en rovfugl� Vingene hviler på lufta� – Er det en ørn? spurte Kristoffer� – Vet ikke, sa Allan� – Ørner er sjeldne� Omsider fant Siv ut at de måtte ha litt mat� De fant ly bak noen store steinblokker ved ei ur� Kristoffer hadde båret nistesekken det siste stykket� Han slengte den på bakken og åpnet den spent� Gerda hadde vært raus� Her var det lefser med honning, blåbærterter og grovt brød med timian og krekling� Alt var pakket hver for seg i gråpapir� I en liten boks fant de hjemmelagde drops� De dro ut den ene pakken etter den andre� – Denne pakken er det hull i, sa Siv og viste fram et avgnagd hjørne� – Er det mus her? Da hørte de et lite fnis fra sekken� En bitteliten latter� Kristoffer lyste opp� Siv endevendte sekken, og ut i lyngen trillet Auda� Han lo så han måtte holde seg på magen da han så ansiktene deres� – Du har tatt ham med! ropte hun til Kristoffer� – Æresord! sa Kristoffer� – Det var ikke meg, jeg visste ingen ting� – Har vi båret på ham hele tiden? sa Allan� – Ikke rart sekken var tung� – Du må gå tilbake med ham, Kristoffer, sa Siv� – Han

kan ikke være med� Han kan jo ikke gå så langt, se på de små beina! Jo, Auda hadde korte bein med tresko på føttene� Han brydde seg ikke om de andre, men vagget rundt og så seg om� Så høyt til fjells hadde han aldri vært� Mens de spiste, prøvde de å finne ut hva de skulle gjøre nå� Skulle de gå den lange veien tilbake med den lille nissen? Da ville det bli mørkt, og de ville ikke finne fram til neste sovested før kvelden� Var det i det hele tatt mulig å finne veien tilbake? Det virket som denne stien var enveis, i hvert fall for dem, for hver gang de prøvde å se seg tilbake, var det uklart hvor de kom fra� Men når de så framover, lå alltid stien der� De delte nista med Auda� Han krabbet opp på fanget til Kristoffer og var strålende fornøyd� – Jeg kan bære ham, sa Kristoffer� – Når han ikke klarer å gå selv� Akkurat da landet den store fuglen� Den satte seg på steinblokken og så på dem� Allan hvisket: – Det er en ørn! Auda krabbet fort inn under boblejakka til Kristoffer� Fuglen var stor og brun� Den hadde fjær nedover beina, helt ut til de sylskarpe klørne� Nebbet var krummet og blikket barskt� 34

Vil du lese resten? ‘Desemberreisen’ bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.livforlag.no