De heldige – Les begynnelsen her!

Page 1



Elin Hesjevik

De heldige 22.07.11


© Liv Forlag / Forlagshuset i Vestfold 2021 Trykk: Baltoprint, Litauen Papir: 130 g Maxi Satin Sats: Garamond 12/14 pkt Grafisk utforming: Terje Nielsen Omslagsdesign: Finn Bjurvoll Hansen / fbStudios Foto forside: Sara Johannessen / VG / NTB og Paul Patrick Børhaug / Utøya AS ISBN: 9788283303216


Til Hanne Kirkegården der du ligger er vakkert plassert helt nede ved vannkanten. Den er omkranset av de høye fjellene. For meg er dette porten til Vestlandet. Jeg stopper alltid her. Føttene mine finner veien av seg selv. Årene har gått, men her står tiden stille. Jeg leser ordene på gravsteinen din: «Evig glad i deg» Det var de ordene du skrev på mobiltelefonen og sendte til mammaen din. I bakgrunnen lød skuddene stadig nærmere. På landsiden gjorde politimenn seg klare til å reise over til øya. Du var en av de siste som ble drept. Myrdet. Skuddet i hodet var dødelig. Evig glad i deg. Det ble dine siste ord.


1

For meg har årene etter 2011 vært preget av rastløshet. Jeg har flyttet, og flyttet igjen. Det er rastløsheten som driver meg videre. Men nå er det nok. Jeg skal bli her, i denne byen og i denne leiligheten, for selv om jeg er mye alene, har jeg det bra her. Innimellom savner jeg selvfølgelig ungene mine, men de er voksne nå. De klarer seg selv. De har sine egne liv å leve. Det er bare det at leiligheten er så stille. Jeg kan høre at klokka tikker. Jeg lar blikket sveipe over de fullpakkede bokhyllene. Kanskje jeg skal lese? Det er nok å velge i. Bøkene nærmest roper etter meg, står i kø, vil bli lest. Men kvelden smyger seg av gårde i ingenting og fylles av TV-programmer som egentlig er uten interesse. Brått, uten forvarsel, er blikket mitt plutselig festet på den digitale klokka. Tallene lyser mot meg. 22.06. Jeg klarer ikke å rive meg løs. Tankene mine står stille. Det er absolutt ingen bevegelse i hjernen. Jeg klamrer meg fast i stillheten. Det er et minutt uten innhold. Likevel vil jeg forbli der. Så endres klokkeslettet. 22.07. Tallene roper mot meg, og hjernen min spinner. Tar det aldri slutt? Hvordan kan det ene minuttet være så kort når det neste varer en hel evighet? Hvordan kan årene som har passert forsvinne? Hvorfor kjennes det fortsatt som om det var i går det hendte? Jeg prøver å komme på rett spor, jeg prøver å holde

6


meg her i nåtiden, men dragsuget er så sterkt. Jeg klarer ikke å holde meg fast, og virvles bakover i tid. Nå er jeg der. Nå skjer det. Jeg er ikke her, i byen. Det er ikke vinter ute. Det er sommer. Jeg er tilbake i sommeren 2011. Jeg er tilbake i telefonsamtalen. Huden nupper seg. Pulsen øker. * «Hallo?» «Mamma …» Han hvisker. Jeg hører med én gang at det er Torbjørn. «Det er noen her som skyter på oss.» Det er umulig å ta ham på alvor. Opp gjennom årene har det vært så mange episoder der han har ringt fra ukjent nummer for å lure meg. Alle mulige dialekter, og dansk, selvfølgelig, og noen ganger engelsk. Og hver eneste gang går jeg fem på og svarer med største alvor. En gang utga han seg for å være faren til en av elevene mine. «Du er læreren til datteren min», sa han. Stemmen var streng og fremmed. Han snakket i vei om hvor misfornøyd datteren var med meg og at de ville levere en klage til rektor. Det tok altfor lang tid før jeg skjønte at det var Torbjørn som tullet med meg. Men denne gangen går han for langt, tenker jeg. «Torbjørn, du kan ikke tulle med slikt», sier jeg oppgitt.

7


Skal han aldri bli voksen? «Mamma. Jeg har gjemt meg. Jeg er i vannet bak en stor stein.» Ordene er meningsløse. Hvorfor er han i vannet? «Vi har ringt politiet. De kommer med helikopter.» Politiet? Helikopter? Hva er det han holder på med? «Du kan ikke si slikt! Det som har skjedd i Oslo er for alvorlig til å tulle med!» Stemmen min er skjærende. Som om den er redd. Som om den tror på ham. Jeg hører at Torbjørn gråter, og jeg tenker at gråten høres ekte ut. Hvordan klarer han å lage gråtelyder som høres så ekte ut? Det knyter seg i brystet mitt og jeg kjenner tårene presse på. «Jeg tuller ikke!» Han hvisker ikke lenger, han roper ut ordene, og jeg hører at det hysjes i bakgrunnen. Jeg hører også lyden av vann som skvulper. Er han virkelig ute i vannet? På ny hvisker han. «Jeg må være stille. Jeg har lånt telefonen, og må gi den tilbake. Mamma, du må ringe til pappa og fortelle hva som skjer.» Jeg hører gråten hans. «Ja», sier jeg, og tårene mine renner, men for tredje gang sier jeg: «Torbjørn, du kan ikke tulle med slikt.» * Så er jeg tilbake, i stua mi. Jeg kaster et raskt blikk på klokka. Det har bare gått noen få minutter. Jeg synker ned i sofaen og trekker et pledd rundt meg. Nesten 10 år har gått, men fortsatt er det som om det var i går. Fortsatt ruller samtalen gjennom hodet mitt.

8


Hver gang leter jeg etter de rette ordene. Jeg vil trøste ham, støtte ham, tro på ham, men hver gang går det like galt. Jeg kan ikke gjøre om på fortiden. Det var meg han ringte til. Han ringte for å få styrke, men jeg ga ingenting. Jeg, som alltid har vært til å stole på. I smått og stort. Jeg, som har vært løvemamma når han har trengt det. Jeg, som har gitt råd når det har vært det han har bedt om. Fortsatt, selv om han nå er en voksen mann, kan han ringe og spørre meg til råds. Jeg tar meg alltid tid til å tenke sammen med ham. Men den ene gangen, da det gjaldt som aller mest, da han var fanget på en øy. Da skuddene kom stadig nærmere og det ikke fantes mulighet for flukt. Den gangen da han lå ute i iskaldt vann, gjemt bak en stein som ikke var stor nok til å skjule hele ham. Da sviktet jeg. Kan jeg noen gang tilgi meg selv? Kan jeg tilgi at jeg sviktet som mamma da det gjaldt som mest? Livet mitt er før og etter. Fredag 22. juli 2011. Noen få timer, og alt var forandret. Jeg drar pusten dypt ned i lungene. Så slipper jeg den langsomt ut. Det hjelper. De tunge tankene mister grepet. Jeg skrur av TV-en og går til sengs.

9


2

Som barn var jeg ofte redd. Jeg husker en gang vi var på butikken. En fremmed mann snakket til meg. Han mente vel bare å være hyggelig, men han la hånden på armen min og holdt meg fast. Det føltes i hvert fall som om han holdt meg fast. Jeg var gammel nok til at jeg fortsatt husker panikken. Jeg hev meg ned på gulvet og forsøkte å kravle vekk fra ham. Og jeg skrek, jeg skrek så høyt jeg maktet. Jeg var redd for at Torbjørn skulle arve frykten min, men det gjorde han ikke. Han kom til verden full av pågangsmot. Den lille kroppen struttet av energi og høylytt humør. I stedet for å gå, løp han. I stedet for å snakke, ropte han. Etter hvert dukket det opp noen utfordringer. Han fikk sine første briller før han var ett år gammel. Glassene var så tykke at brillene skled nedover nesa. Barndomsbildene viser en liten raring med bolleklipp og briller på snei. Det bildene ikke viser, er hvor sen han var til å snakke. Lenge var Hei eneste ord på repertoaret. Motorikken var også langt under middels, han snublet og datt. Likevel lot Torbjørn seg aldri stoppe. Snudde jeg ryggen til, kunne han forsvinne opp i toppen på nærmeste tre. Var vi på besøk, kunne han bestige bokhylla på samme vis. Han var aldri redd. Da Torbjørn begynte på skolen, viste det seg at det å lese og skrive ikke var særlig enkelt. Hva skulle det bli av ham, tenkte jeg. Men etter å ha snublet seg gjennom

10


grunnskolen, startet Torbjørn på videregående, og plutselig var han som forandret. Han fikk en lærer som var ung og engasjert, og det smittet. Hun snakket om politikk og demokrati, og hun delte ut partiprogrammer og lot elevene diskutere. Den politiske temperaturen ble høy, så høy at flere av elevene meldte seg inn i politiske ungdomsorganisasjoner. For Torbjørn falt valget på AUF. Engasjementet bar preg av ungdommelig uskyld, likevel tok det ikke lang tid før han ble valgt til leder av fylkeslaget. Det morsomste var skoledebattene. Sammen med ungdomspolitikere fra andre partier reiste han fra skole til skole. Debattene kunne være harde, men på bakrommet, etterpå, var det vennskap og godt humør. Det aller største var de gangene han fikk dra på landsmøtet. Jeg husker den første gangen, da sendte han en lenke slik at jeg kunne sitte hjemme og se talen hans. De få minuttene den varte var lange, for jeg holdt pusten, så spent var jeg. Jeg må smile når jeg tenker på den tiden. Det er mange år siden nå, men likevel bare en snartur unna. Det er bare å gå inn på YouTube. Jeg finner talen fra 2009 ved å skrive navnet hans. Jeg ser den, og kjenner at den fortsatt gjør meg stolt. Deretter leter jeg etter talen fra 2011. Den ligger ikke der. Jeg trykker på en annen lenke. En fra det samme møtet. Jeg burde ikke, men jeg gjør det likevel. Der er hun. Hanne. Levende. Glødende. Den gangen, våren 2011, bodde vi i et Norge som bar preg av uskyld og fred. Vi kunne se på TV og lese i avisene om terrorhandlinger som rammet andre deler

11


av verden, og vi lot oss forferde samtidig som vi var glade for at det ikke angikk oss. Foran oss lå en sommer der vi skulle få se terrorens ansikt på nært hold, selv om ingenting tydet på det i vårmånedene. Den gangen kunne ungdommer engasjere seg i politikk uten tanke for at noen ønsket livet av dem. Uten tanke for at det fantes en vilje til å drepe. Torbjørn ble kjent med Hanne i 2009, to år før Utøya. De fant hverandre i det politiske landskapet. Ikke som kjærester, men som venner. Og de holdt sammen som det. Hjalp hverandre. Løftet hverandre. Senere, da Hanne var borte, fortalte Torbjørn om hvordan han og Hanne hadde det på landsmøtet i Oslo. Jeg skjønte at det var gode minner, og jeg liker å hente dem fram. De var så unge der de vandret rundt på Folkets Hus, hun med delegatnummer 202, han med nummer 203. Til sammen var det 400 deltakere, mye tung erfaring var samlet i salen. Hanne og Torbjørn hadde ikke den erfaringen. De var to ungdommer på nitten og tjueto. Framtiden lå foran dem. Dette var i Oslo 8. april 2011. Torbjørn har fortalt hvordan han banket på hotelldøren hennes den dagen for å høre om hun var klar. «Jeg er ikke klar», sier Hanne. Torbjørn setter seg ned på rommets eneste stol. Han ser henne smette på seg skoene, dra på seg den svarte jakken. Så knepper hun en hvit hårspenne fast i den lange luggen. Bevegelsene er raske, kroppen er full av uro. «Vil du gå gjennom innlegget ditt en gang til?» spør han. 12


«Har vi tid til det?» svarer hun. Det er lettelse i stemmen. Hanne stiller seg opp, rak i ryggen. Blikket fester hun på Torbjørn. Plutselig er hun rolig. «Kjære landsmøte.» Hun snakker seg gjennom talen sin. Den tar nøyaktig tre minutter.

Hanne Kristine Fridtuns tale til Arbeiderpartiets landsmøte 08.04.2011. Foto: Arbeiderpartiet.

«Perfekt!» sier Torbjørn når hun er ferdig. Senere på dagen går Hanne opp på talerstolen og holder et innlegg for en bedre eldrepolitikk. Hun er nitten år og snart ferdig med sitt første år som sykepleierstudent, og hun har et stort hjerte for de svake i samfunnet. Selv om salen er fylt med hundrevis av delegater, mange med lang fartstid i politikken, selv om det

13


er ministre fra regjeringen til stede, virker Hanne trygg på seg selv der hun står og ser ut over salen. Så fint det er å se engasjementet hun har. Så godt det er å se gleden som stråler ut fra henne. Hanne starter og avslutter appellen med de samme ordene. Jeg ser på YouTube-videoen,1 og den siste setningen hennes fester seg i meg for alltid. Når eg blir gammal, så har eg ikkje berre lyst til å leve – eg har lyst til å leve godt. Hun vet ikke at hun aldri skal bli gammel. Ingen av de som sitter i salen og hører på henne vet det. Hun kommer aldri til å oppleve neste bursdag. Hun dør før hun rekker å fylle tjue år. Tre måneder etter denne talen blir hun truffet av skuddene. Tre skudd. Hun blir myrdet for sitt politiske engasjement.

1

Tilgjengelig på https://www.youtube.com/watch?v=rT5l4D7GxOU (hentet 10.12.2020).

14


3

«Du må se framover», sier alltid faren min. «Det nytter ikke å dvele ved det som ligger bak deg.» Om noen forteller om vanskelige ting, kan jeg plutselig høre meg selv si de samme ordene: «Nå må du se framover.» Ordene bare triller ut av munnen min. I mange år har jeg forsøkt å fokusere framover, men gang på gang blir jeg innhentet av fortiden. Som ville hunder halser den etter meg, glefser etter hælene mine. Nå er det nok. Jeg skal snu meg og møte minnene, ansikt til ansikt. De skal ikke lenger få jage meg. Jeg vil ta tilbake kontrollen på livet mitt. Jeg vil sitte i førersetet. Disse bruddstykkene av minner skal temmes, og det skal jeg gjøre ved å sette dem sammen, bilde for bilde. Det er på tide at jeg drar tilbake til 2011. På tide at jeg reiser frivillig. Det første jeg gjør er å lese avisartikler. Jeg leser og leser. Kjenner at jeg blir uvel, men gir meg ikke. Så finner jeg fram rapporten fra 22. juli-kommisjonen.2 Jeg tenker først at det vil være lettere å lese en saklig og nøktern rapport, men det er det ikke. Det er ikke lett. Rapporten er tettpakket med opprivende detaljer. Jeg orker ikke å lese alt. Til slutt søker jeg på Torbjørn sitt navn. Jeg føyer på Utøya. Det er mange treff. Jeg åpner en av lenkene. 2

NOU 2012: 14. (2012). Rapport fra 22. juli-kommisjonen.

15


Det gjør vondt å lese. Og likevel fortsetter jeg. I avisintervjuene finner jeg ordene han aldri forteller til oss, til familien sin. Gjennom intervjuene blir jeg kjent med en annen side av Torbjørn. Skyggesiden. Den vi aldri ser. På skjermen dukker det opp et flyfoto av Utøya. Den lille, hjerteformede øya i Tyrifjorden er ikke stor, bare 500 meter lang og 300 meter bred. Det tar ikke lang tid å gå rundt hele øya. Men selv om øya er liten, er den full av historie. God historie. I mer enn femti år har den vært samlingssted for ungdommer som hører til på venstresiden i den norske politikken. Hver sommer har de møttes til en uke med sang og lek og politikk. Jeg hadde aldri vært på Utøya, men jeg hadde hørt mye om den. Alle i Norge hadde det, for hver eneste sommer var det reportasjer derfra. Da viste TV-bildene intervjuer med kjente politikere, og i bakgrunnen var det alltid glade ungdommer. Derfor brukte jeg å følge godt med på reportasjene, alltid like spent på om jeg skulle få et glimt av en av mine egne. Sommeren 2011 skulle 600 unge mennesker samles der. Denne sommeren var det fjerde gang Torbjørn skulle dit. Jeg husker at jeg ringte til Torbjørn for å høre hvordan han hadde det, men vi vekslet bare noen få ord. Han hadde det travelt, det var så mye å ordne før avreise. Jeg kunne høre at han gledet seg. Jeg visste at han hadde mange gode minner derfra. Og det var ikke bare han som hadde det. Veslesøsteren, Synnøve, hadde vært der flere ganger sammen med ham. Hun var der året før, på Utøya, sommeren 2010. På avreisedagen fulgte jeg henne til bussterminalen i

16


Oslo. Der så jeg henne forsvinne av gårde sammen med andre forventningsfulle ungdommer. En uke senere var jeg tilbake på samme sted for å møte henne. Det var med et stort smil om munnen hun kom mot meg. Det lange håret hennes var uvasket og flokete, og klærne ville absolutt trenge en solid omgang i vaskemaskinen. Det var så uvant å se henne slik, ustelt og usminket, og jeg kjente at hun var den aller vakreste jeg visste om. Synnøve var så glad, hun hadde så mye å fortelle, så mange opplevelser som hun ville sette ord på, og mens hun snakket var det som om gløden og gleden strålte ut av henne. Vi gikk sammen oppover Karl Johan. Jeg husker at jeg slapp henne med øynene, løftet blikket og så på menneskene rundt oss. Paradegata i hovedstaden var fylt av feriestemte mennesker i lette sommerklær. Mange av dem, både unge og gamle, kvinner og menn, hadde øynene rettet mot datteren min. Blikkene hang fast i Synnøve. Det var som om jeg var usynlig. Et lite øyeblikk tenkte jeg at det var fordi femtenåringen var så uflidd, men så gikk det opp for meg at årsaken var en helt annen. Det var livsgleden hun utstrålte som fanget så mye oppmerksomhet. Jeg visste ikke da at hun et år senere kom til å være ei helt annen jente. En skygge av seg selv. * Sommeren 2011 er Synnøve seksten år. Hun er i Nordfjord hos faren sin. Jeg ringer til henne for å høre hvordan det går med pakkingen. Synnøves stemme er lys og glad i telefonen. «Hei, mamma, hvordan har du det?»

17


«Her er alt bra. Det er så varmt at jeg holder på å koke vekk, men heldigvis er det for varmt for myggen. Det er i det minste en god ting. Enn du, Synnøve, har du det fint sammen med pappa?» «Ja, vi har det fint. Det er masse bringebær nå. Jeg har spist så mye!» «Har du begynt å pakke? Det er vel ikke lenge til du skal dra til Utøya?» «Jeg har pakket litt, men nå er jeg i tvil. Vennene mine vil at jeg skal bli med på Malakoff-festivalen. Problemet er bare at det kolliderer med leiren på Utøya. Jeg kan ikke rekke begge deler. Du må hjelpe meg å ta en avgjørelse. Hva skal jeg velge?» Rockefestival i Nordfjord eller politisk sommerleir på Utøya? Hva skulle jeg svare? Jeg var ikke et eneste sekund i tvil om hva som var det beste. Selvsagt var det både tryggest og mest lærerikt å dra på ungdomsleir. Og siden Synnøve hadde hatt så mange gode opplevelser på forrige leir, var det vel sannsynlig at det var dette hun hadde mest lyst til? «Det må du bestemme selv», svarer jeg. «Jeg drar på festival.» Svaret kommer kontant, og det sender en sjokkbølge ned gjennom ryggraden min. Små glimt av alt som kan skje med ei ung jente som er alene på festival for første gang eksploderer i hjernen min. Men jeg vet det. Det er for sent å trekke tilbake tillatelsen til å velge selv. Hva hadde skjedd om jeg hadde tatt valget for henne? Jeg ville bedt henne om å dra til Utøya. Hvordan ville det gått med henne? Hvordan ville det påvirket Torbjørn sine valg om hun hadde vært der? Ville jeg mistet begge to? Tanken får hårene til å reise seg på armene mine. 18


Messenger, 20. juli 2011 Torbjørn: skal gå til flybussen no på veg til utøya Synnøve: ahhhhh! (misunne)

19


4

Jeg kan ikke si at jeg var ubekymret da jeg våknet fredag 22. juli 2011. Jeg var urolig, men det var ikke på grunn av Torbjørn. Jeg tenkte på Synnøve. Selv nå, så mange år senere, husker jeg bekymringen over at hun skulle på festival. Jeg ønsket å stole på henne, og fortalte meg selv at det kom til å gå bra. Jeg kan ikke huske at jeg sto opp den morgenen, men det gjorde jeg jo. Jeg kan ikke huske at jeg gikk ut i stua for å drikke kaffe, men jeg var i Finnmark, og der startet vi alle dagene med kaffe i stua. Den som sto først opp, satte på kaffen. Som oftest var det far. Lukten av nytraktet kaffe krøllet seg gjennom rommene og lokket oss andre ut av søvnen. Fortsatt er det sånn. Samtalene kunne starte stille, så økte stemmevolumet for hver kaffekopp som ble tømt. Det politiske engasjementet var høyt, men det var også trivselen. Den sommeren – som så mange andre – var jeg på ferie i Finnmark. Den morgenen var som alle andre – kaffe og trivsel. Kaffe skulle det bli mye av i årene som kom, men ikke trivsel. Harde ord. Såre ord. Sinte stemmer. Det skulle bli den nye oppskriften. Jeg dro på besøk til Mariann denne dagen. Jeg brukte alltid å sette av tid til å besøke henne når jeg var i Finnmark. Da drakk vi vin og mimret om ungdomstiden. Eller vi snakket om hverdagslivets gleder og bekymringer. Mest av alt lo vi. Det er slik jeg husker det. Fortrolige samtaler og høy latter. 20


Klokka er halv tre når jeg setter meg i bilen. Foran meg har jeg en kjøretur på to timer. Porsangerfjorden er glitrende vakker i sommerheten. Jeg senker farten. Et reinsdyr flytter seg motvillig ut av veibanen og lar meg passere. Jeg kjører videre i litt lavere tempo. Blikket løper langs grøftekantene i tilfelle det skal dukke opp flere dyr. Jeg vet ingenting om ham. Jeg vet ingenting om ham som har brukt hele våren på å forberede et angrep som vil forandre Norge for alltid. Han betegner seg selv som ultranasjonalist. Mandatet til å drepe – med formål å redde «sitt folk» – har han gitt seg selv.3 Han er villig til å bruke alle midler. Derfor har han skaffet seg våpen, dødelig effektive våpen, og han har produsert en bombe. Det er Arbeiderpartiet som er målet. Det er Arbeiderpartiet som skal knuses. Jeg vet ikke om den hvite varebilen som er i ferd med å parkere i Oslo sentrum. Jeg ser ikke den uniformskledde mannen som går rolig bort derfra. Klokka er 15.25 da bilen eksploderer. Jeg hører ikke eksplosjonen. Jeg kjenner ikke rystelsen i bakken. Jeg ser ikke støvskyen som reiser seg over hovedstaden. Jeg skrur på radioen. Lyden av 70-tallet renner ut av radioen og fyller bilen med musikk. Jeg skrur opp volumet og synger med. Den glade musikken smitter over på meg. Livet kan ikke være bedre enn det er akkurat nå, tenker jeg. I samme øyeblikk avbrytes tonene av en nyhetssending. Hva er det de sier? En eksplosjon i Olsen, O.N. mfl. (2012). «Grilles om «mandatet» til å drepe» – reportasje fra 22. juli-rettssaken i VG 20.04.2012. Tilgjengelig på https:// www.vg.no/nyheter/innenriks/i/XP63E/grilles-om-mandatet-til-aadrepe/ (hentet 10.12.2020).

3

21


regjeringskvartalet? Kan det være en ulykke? Fragmenter av informasjon slynges fram og tilbake i hodet mitt som et ekko. P4, 22. juli 20114 Høyblokka, der statsministeren har kontor, er rammet. Vinduer er blåst ut. Mennesker ligger livløse på bakken. Dette er ingen ulykke, tenker jeg. Dette er terror. Trekvart år senere sitter jeg i en rettssal og ser opptak fra overvåkningskameraene. Jeg ser han som går bort fra bilen. Hva tenker han? Han ser rolig ut. Uberørt. Andre mennesker går forbi. Jeg håper på at de skal komme seg i sikkerhet. Jeg vil rope til dem. Kanskje føler de andre som sitter i rettssalen og ser det samme opptaket akkurat som meg. Men ingen av oss roper. Vi flytter på beina, vrir oss, kjenner ubehaget. Så kommer eksplosjonen. Jeg ser den. Den drønner mot meg. Et menneske som var så altfor nær den hvite varebilen er borte nå. Jeg er endelig framme i Hammerfest. Himmelen er skyfri, og jeg vet ingenting om at den allerede gråter for det som snart skal skje på Utøya. Jeg parkerer utenfor hos Mariann. Vi klemmer i døråpningen, før jeg tar av meg skoene og går inn i stua. 4

Evensen, H. (2016). «Fem år siden 22. juli: Hun var første journalist i Regjeringskvartalet» – intervju med journalist fra P4 21.07.2016. Tilgjengelig på https:// www.p4.no/nyheter/fem-ar-siden-22juli-hun-var-forste-journalist-i-regjeringskvartalet/artikkel/667084/ (hentet 10.12.2020). 22


«Har du hørt om hva som har skjedd i Oslo?» spør jeg. «La oss se på TV. Det er sikkert ekstrasending nå.» Hun fyller glasset mitt med rødvin, og vi blir sittende foran skjermen og se på de rystende bildene av et Oslo som minner mer om et krigsområde enn om vår ryddige, fine hovedstad. Selvfølgelig er vi sjokkerte, men det er på en distansert måte. Oslo er så langt borte, og på tross av de mørke nyhetene ser vi fram til en hyggelig kveld sammen. Nyhetene angår oss, men de angår ikke oss likevel. Ikke i kveld. «Torbjørn var der i går», forteller jeg, «men han er heldigvis på Utøya nå.» Det føles trygt å vite at han er der.

Regjeringskvartalet, Oslo, like etter bombeeksplosjonen. Foto: Paal Audestad / Aftenposten / NTB.

VG, 22. juli 20115 Regjeringskvartalet ser ut som en krigssone etter kraftig bombeeksplosjon. 5

Olsen, O.N. mfl. (2011). «Regjeringskvartalet ser ut som en krigssone etter kraftig bombeeksplosjon» – reportasje fra Oslo sentrum i VG 22.07.2011. Tilgjengelig på https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/ g5pEa/regjeringskvartalet-ser-ut-som-en-krigssone-etter-kraftigbombeeksplosjon (hentet 10.12.2020).

23


5

Det regner på Utøya denne dagen. Masse regn, det er vått alle steder. Torbjørn har heldigvis husket å pakke støvlene. De er store med god plass til ullsokker, men han foretrekker å være barbeint nedi dem. Det gjør at det alltid er en svuppende lyd når han kommer gående. Jeg ser ham for meg, der han jobber sammen med de andre frivillige i kantina på Utøya. De andre har kanskje på seg joggesko, men ikke Torbjørn. De store støvlene flytter seg over gulvet. Svupp. Svupp. «Det skal bli godt med en pause», sier Thor Erlend. Han er en av de nye i dugnadsgjengen, men likevel den Torbjørn kjenner aller best. De to bor i samme kollektiv, de studerer sammen og er kompiser. «Ja», svarer Torbjørn, «jeg tror jeg skal ta en blund i teltet. Det ble for lite søvn i natt.» Han blir avbrutt av at det ringer i en av mobiltelefonene som ligger og lader på kjøkkenbenken. Nesten samtidig begynner det å ringe i en annen. Det er nyhetene fra Oslo som når fram til kjøkkengjengen. Thor Erlend går bort til Torbjørn. Lavmælt snakker de om eksplosjonen. «Tror du det er terror?» «Ja, tror ikke du?» «Jo …» Rundt seg ser de unge fjes, fylt av bekymring. Noen er redde. Det ringer. Denne gangen er det Thor Erlend sin mobil. Stemmen i andre enden er hektisk. 24


«Hvor er du? Har du det bra?» «Ja da, jeg er på Utøya … altså en time fra Oslo, så jeg tror nok jeg er trygg», svarer Thor Erlend. Samtalen avrundes raskt. «Det var broren min … Jeg tror ikke han skjønner hvor langt det er fra Oslo til Utøya.» Det sarkastiske tonefallet får Torbjørn til å smile. «Du skal være glad at noen bryr seg», sier Torbjørn og setter opp sitt mest sørgmodige fjes. «Se på min telefon. Ikke et eneste pip. Det er visst ingen som bryr seg om meg.» Leende vender de tilbake til kjøkkenpliktene. Det kalles inn til et informasjonsmøte. Salen fylles langsomt av folk, de står skulder ved skulder, spente på siste nytt. Torbjørn og Thor Erlend er også der. «Der er Hanne», sier Thor Erlend, og sammen baner de seg vei mot henne. Det våte håret hennes forteller dem at det fortsatt regner ute. «Fikk du møte Gro?» Hun nikker bekreftende. Så smiler hun, og smilet får øynene til å glitre. Det er ingen hemmelighet at Hanne har gledet seg til denne dagen. Gro Harlem Brundtland, Norges første kvinnelige statsminister, har besøkt øya i dag. Hanne skrev om det på bloggen sin før hun reiste hjemmefra, hun skrev om alt hun gledet seg til å oppleve. Årets høgdepunkt blir utan tvil at Gro Harlem Brundtland kjem, skrev hun.6

6

Fridtun, H.K. (2011). Hannes hjarterom. Blogg (ikke lenger tilgjengelig).

25


Samtalen avbrytes av at stemmen til AUF-leder Eskil Pedersen lyder over høyttaleranlegget. Det blir stille i salen. Alle vender oppmerksomheten mot han som står på scenen og snakker om det som har skjedd i Oslo. «Ingen er bekreftet døde», sier Eskil. I samme øyeblikk leser noen at to er bekreftet døde. Det skal bli flere. Den neste som tar ordet er Monica. Hun er daglig leder i Utøya AS, og har i over 20 år tatt imot unge leirdeltakere. Hun har møtt ungdommene med omsorg og varme. Nå skjønner hun at mange er redde. «Vi er på det tryggeste stedet i verden», sier Monica. «Vi er på en øde øy i Tyrifjorden. Her er vi trygge.»7 Hun trodde det. Vi trodde det, alle sammen. Hun er blant de første som dør. I Oslo er politiet i full gang med å sikre sentrum. Statsministeren trygges. Kongehuset beskyttes. Men hva med regjeringspartiets yngste medlemmer? Ingen tenker på dem. Ingen tror at de kan være et mål for det alle tenker må være terrorisme. Men selv om Utøya oppleves som et trygt sted, er det uro i leiren. Mange av de unge er bekymret for hvordan det går med venner og familie. Denne uroen gjør at det er et stort behov for å være samlet, og derfor rigges det i stand et ekstra måltid. Ungdommer samles i matsalen, og Torbjørn, som hadde planlagt en liten lur i teltet, kjenner at trettheten er blåst bort. Han går fra bord til bord og serverer mat. Han 7

Gjestad, F.C. (2011). «Hun passet på meg og tok seg av meg» – fra Monicas begravelse, reportasje i Aftenposten 05.08.2011. Tilgjengelig på https://www.aftenposten.no/norge/i/25Mrx/ hun-passet-paa-meg-og-tok-seg-av-meg (hentet 10.12.2020).

26


skryter av pølsene, sier at de er av ekstra god kvalitet, og med sitt naturlige, gode humør bidrar han til latter rundt bordene. Han vet det ikke, men noen av de han veksler ord med skal snart dø. Senere, når dette ligger bak ham, skal han finne trøst i at det siste måltidet var så fint. At de var omgitt av gode venner. At de var del av et godt fellesskap. Dette skal være timene han dveler ved når han får spørsmål fra pårørende. Disse timene som er nå. Ikke de som kommer snart. * Samtidig har jeg det fint i Hammerfest. Det er godt å være sammen med Mariann. Vi snakker om ungene våre. Vi snakker om jobben. Vi snakker om at vi burde møtes oftere. Vi hygger oss mens TV-en surrer og går i bakgrunnen. Den gjør at stemningen blir dempet. «La oss skru av», foreslår Mariann. «Nei, jeg må se litt til», svarer jeg. Nye bilder flimrer over skjermen. Gater fylt av knust glass. Blodige mennesker. Blinkende blålys fra ambulanser. Jeg kan ikke rive meg løs, jeg er som hypnotisert. Det er fæle nyhetsbilder som strømmer mot oss. Mariann vender ryggen til skjermen. Hun orker ikke mer. «Jeg lager litt mat», sier hun og går ut på kjøkkenet. Vi vet ikke at denne fredagen er i ferd med å bli enda mørkere.

27


Dagbladet, 22. juli 20118 Det ligger en masse skadde personer i området, mange alvorlig skadde. Det ligger skadde inne på området med store blødninger. Alle bygningene er knust, det er helt jævlig.

Lundervold, L.K. mfl. (2011). «Bekrefter at det er omkomne etter eksplosjonen» – reportasje fra Oslo sentrum i Dagbladet 22.07.2011. Tilgjengelig på https://www.dagbladet.no/nyheter/ bekrefter-at-det-er-omkomne-etter-eksplosjonen/63564797 (hentet 10.12.2020).

8

28


6

MS «Thorbjørn» er en 17 meter lang båt med plass til 50 passasjerer. Under sommerleiren går den i skytteltrafikk mellom fastlandet og Utøya. Det er denne båten som litt før klokka 17 setter kurs mot land. Monica er med. Som daglig leder er det naturlig at hun møter politimannen som har bedt om skyss over til øya. Han som står og venter er rundt 30 år gammel. Han er høy og blond. Veltrent. På den ene skulderen av uniformen har han en politilogo, og det er refleksbånd på buksa. På låret er det et hylster, og der har han en lett synlig halvautomatisk pistol.9 Utstyrsbeltet på overkroppen signaliserer at han tilhører politiets operative styrke. Monica går bort til ham og håndhilser. De veksler noen ord, før hun og skipperen hjelper til med å få utstyret om bord. Først en tung plastkasse. Den inneholder mer enn 1400 skudd. Han har også et halvautomatisk gevær. Våpenet er utstyrt med kikkertsikte og bajonett. Det er et skremmende våpen, ikke noe man forventer å se i fredstid. Men det er ikke fred. En bombe er sprengt Vil du lese resten? i Oslo. Likevel tenker Monica at våpenet bør skjules, og hun ber ham pakke det inn i et par svarte søppelsekker heldige» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, slik at«De ungdommene på øya ikke skal bli reddere enn det 10 eller direkte fra forlaget på de allerede er. www.forlagshusetivestfold.no

9 10

NOU 2012: 14. (2012). Rapport fra 22. juli-kommisjonen. NOU 2012: 14. (2012). Rapport fra 22. juli-kommisjonen.

29



Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.