Å galoppere på stranda – Les begynnelsen her!

Men Hunter er ikke lenger en trygg hest å ri. Eieren hans holder på å ødelegge ham, Cody har ikke lyst til å eie en stall, og Aran tror at han aldri kan bli noe mer enn en stallgutt.

TUVA TOVSLID (f. 1988) er oppvokst i Skien, hvor hun bor med sine to sønner og mann. Hun har en mastergrad i psykologi, og driver et personlig foretak som vever. Hun debuterte i 2018 med romanen Djevelhogget på Liv forlag. Å galoppere på stranda er hennes andre roman.

9 788283

303315

Å GALOPPERE PÅ STRANDA

Å galoppere på stranda handler om å finne ut hva du vil, og å tørre å gjøre det, selv om det er skummelt.

T U VA TO V S L I D

17-årige Mia er i Irland på ferie med familien, men alt hun vil er å ri hesten Hunter, bli kjent med Cody, jenta som skal arve stallen, og Aran, gutten som jobber der.

Å

GALOPPERE STRANDA PÅ

T U VA TO V S L I D

© Forlagshuset i Vestfold as / LIV Forlag 2021 Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Holmen Book Cream 1.6 70 g Omslagsdesign og sats: Elisabeth Gihle Stakland / jummel designstudio Boka er satt med Adobe Garamond Pro 12 pkt ISBN: 978 82 8330 331 5 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 2

23.09.2021 17.55

Tuva Tovslid

Å galoppere på stranda

2021

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 3

23.09.2021 17.55

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 4

23.09.2021 17.55

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 5

23.09.2021 17.55

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 6

23.09.2021 17.55

Kapittel 1 Jeg var ikke klar for familieferie. Hadde brukt hele togturen fra Dublin til Donegal på å late som om vi var på vei hjem til Verina isteden, til sommerferie med is og båtturer. Det eneste som gjorde det bedre, var hestene. Jeg måtte finne noen der vi skulle bo, ta bilde av dem.

Jeg hoppet ned på perrongen, og kameraet dunket mot brystet. Salt vind løftet luggen fra panna. Det luktet grønt, levende. Jeg trakk pusten igjen. Så var det visst to bra ting. Hest­ ene og lufta her.

Morten og mamma kom ramlende ut av vogna bak meg, pappa kom til slutt. En eldre mann, med hvitt hår stikkende ut fra sixpencen, kom mot oss. Tett inntil beina hans gikk en enorm, raggete ulvehund. Mannen rakte frem hånda til mam­ ma, og smilte med skjeve, gule tenner.

«Tilman, velkommen hit.»

Engelsken min var dårlig, så jeg lot de voksne ta seg av hilsingen. Dessuten var jeg mest interessert i hunden. Den var stor som en ponni. De gule øynene fulgte meg oppmerksomt, men den holdt seg på avstand mens vi gikk til bilen.

5

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 7

23.09.2021 17.55

Pappa lempet sekkene inn i bagasjerommet, og mamma løftet Morten inn i baksetet. Som om femåringer ikke kom seg inn i bilen selv. Ikke rart hun var sliten, når hun insisterte på å holde styr på alle hele tiden.

Jeg snudde meg mot Tilman. «Kan jeg hilse på hunden din før vi drar?» Jeg snublet i ordene.

Han løftet bustete øyebryn. «Merlin, mener du? Kjære deg, hils så mye du vil. Bare sett ham i bagasjerommet etter­ på.» Han humret, gikk rundt bilen og satte seg i førersetet.

Det var så lenge siden jeg hadde ridd at jeg ikke lenger var vant til dyr som var større en katten til Verina. Jeg måtte sende henne et bilde, hun kom til å elske Merlin. Ingen jeg kjente var like gal etter dyr som henne, som oss. Det var som om alle andre var blinde for halvparten av alt livet rundt oss.

Jeg satte meg på huk. «Hei, Merlin.» Jeg rakte frem hånda.

Han stakk frem snuten og slikket fingrene mine.

Jeg lo og klødde den grove pelsen på brystet. «Så fin du er.»

Halen klappet mot bakken. Dypt bryst, slank kropp, langsomme bevegelser, jeg ble uforklarlig glad av å se på ham.

Det pleide å være det samme når jeg fikk ri en skikkelig god hest, før ulykken. Men den ville jeg ikke tenke på. Jeg løftet kameraet. «Jeg bare må ta bilde av deg, ok?»

Mamma var garantert utålmodig, og hun hatet å vente på at jeg skulle ta bilder, men jeg måtte. Lukkerklikket fikk Merlin til å reise seg og stikke snuten inn i linsen.

«Nei, sitt stille.» Jeg lo og la en hånd på rumpa hans, tok et par skritt bakover og satte meg på huk igjen. Han ble sit­ tende.

8

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 8

23.09.2021 17.55

«Kom igjen nå, Mia. Ikke la Tilman vente.»

Jepp, irritert. «Bare et par til.» Jeg flyttet på meg slik at jeg ikke skulle få med bilen.

«Nei. Kom nå.» Mamma var oppgitt. Hun mente jeg brukte kameraet for å distansere meg, men hun tok feil. Satt ikke hun inne i bilen og ventet, kanskje, mens jeg prøvde å skape noe, et minne, en historie. Det kom ikke av seg selv. Men stemningen var ødelagt. Jeg sukket og hengte kameraet over skul­ deren igjen.

Tilman hadde lagt sixpencen på dashbordet. Bortsett fra håret rundt ørene, var resten av hodet nakent. Han og pappa satt allerede dypt i en diskusjon om irsk økonomi. Den var visst ikke så god.

Det vokste og spirte overalt. Steingjerdene som skilte saue­ flokkene fra hverandre var dekket med irrgrønn mose. Men­ neskene så ut som om de hadde vokst opp av jorden og på et tidspunkt begynt å bevege seg langs de smale grusveiene. Her var det ingen rosa regnjakker eller fargerike paraplyer, bare grått og brunt og grønt.

Vi kjørte forbi en flokk hester. Tre av dem galopperte langs gjerdet. Jeg snudde meg etter dem.

«Nydelige, er de ikke?» Tilman snakket over skulderen.

Jeg nikket. «Var det irske huntere?»

Tilman smilte anerkjennende i speilet. «Det var det. Irlands stolthet, lette å håndtere og stø i hodet.» Han kakket knoken mot tinningen.

«Og store.» Jeg ville hatt problemer med å komme meg 9

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 9

23.09.2021 17.55

opp på dem uten hjelp.

«Liker du å ri?»

Mammas oppmerksomhet var som en fysisk tråd, festet seg til samtalen vår.

Jeg nikket. «Jeg sluttet for et år siden, etter åtte år. Det ble for mye ved siden av skolen.» Det var den vanlige fork­ laringen. Jeg likte ikke å fortelle om ulykken. Mamma mente jeg gjorde det verre ved å fortrenge det, og utålmodigheten hennes etter å fortelle fylte bilen. Hun fikk bite det i seg, det var min historie.

Tilman skjønte visst at jeg ikke ville snakke om det, for han nikket et par ganger og snudde seg mot pappa igjen.

Jeg stirret hardt ut vinduet, men det var umulig å snu seg vekk fra bildene i hodet. Rocky hadde vært irritert og sliten av å arbeide i varmen. Jo mer jeg maste, desto mer frustrert ble han. Men jeg ga meg ikke, sta og irritert selv. En plastpose blåste inn i forbeina hans. Før jeg rakk å korte inn tøylene, kastet han seg rundt og satte av gårde over banen.

Jeg klamret meg fast, men greide ikke å styre Rocky, som løp hodestups mot gjerdet. Jeg husket fortsatt suget i magen da han tok sats. Men forhoven hadde hektet seg i tøylene, og han fikk ikke rettet ut beinet igjen. Jeg stupte over hodet hans og landet flere meter unna. Minnet om håndleddet som brakk var fortsatt et skarpt smell.

De avlivet ham den kvelden mens jeg var på sykehuset og fikk armen gipset.

Seks uker tok det for armen å gro, og jeg lovet meg selv å aldri ri igjen. Verina hadde uansett sluttet i mellomtiden.

10

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 10

23.09.2021 17.55

Mens det var vinter og mørkt ute, hadde jeg ikke savnet det, ikke før våren kom. Og på togturen nå. Men hvordan kunne jeg vise meg i stallen igjen?

Merlin klynket fra bagasjerommet, og Tilman kikket i speilet igjen. Han smilte da han møtte blikket mitt. «Jeg har en datter selv, vet du, Rose. Hun var besatt av hester mens hun bodde hjemme.» Øynene hans ble triste. «Brukte hvert ledige sekund i stallen. Den er like ved vertshuset. Du får ta deg en tur og se deg om.»

«Kanskje det.» Begeistring fløt varmt gjennom meg, og fingrene grep rundt kameraet. Æsj, bare tanken på hvor irri­ tert mamma kom til å bli fikk meg til å slippe kameraet igjen.

Jeg hadde lovet å være med familien.

Akkurat da pekte Tilman. «Der er stallen.»

Jeg strakte hals.

«Herr Conall har områdets flotteste dyr. Velholdt anlegg, også.»

Han kjørte langsomt forbi. Smijernsporten ved innkjørselen var stor nok for en hestehenger, og i enden av innkjørselen lå et stort murhus med to skorsteinspiper. Det så defini­tivt ikke ut som et sted man bare ruslet inn på for å se seg rundt. Jeg skjøv skuffelsen unna og lente meg tilbake i setet.

Det knaste i grus da Tilman kjørte inn foran et lavt, gult hus fullstendig overgrodd av klatreroser. Solen hadde kommet frem mens vi kjørte. Jeg åpnet døra. Lufta var ikke rå lenger, den var rosa. Jeg strakte meg og trakk pusten igjen, og en gang til. Det var som om vi sto midt inne i en blomsterbukett. I 11

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 11

23.09.2021 17.55

bedene rundt hele huset, i potter ved trappa, i blomsterkasser foran vinduene og oppetter veggene. Roser overalt.

«Det ser ikke så verst ut, eller hva?» Mamma hørtes håpefull ut, og jeg minnet meg selv på at hun hadde brukt lange kvelder foran pc-en for å finne et fint sted for oss.

«Det er dødsfint.»

Mamma slo over til engelsk mens hun fortsatte å skryte.

Brystet til Tilman blåste seg opp, men blikket gled forlegent vekk. Han brummet fornøyd, tok kofferten til mamma og sekken min, og ledet vei over steinhellene til inngangsdøra.

Det første som slo meg, var hvor innbodd det var der. Ikke skittent og ikke egentlig slitt, men hjemlig, som om alt hadde en egen historie. Jeg kjente meg hjemme med en gang.

«Jeg skal vise dere spisestua og peisestua etterpå, men la oss se på soverommene først. Dere hadde bestilt to rom?»

Mamma nikket. «Et til ungene og et til oss.»

Han viftet vekk utskriften som mamma holdt frem. «Ja, stemmer det. Men du sa ikke at dere hadde en ung dame med dere.» Han gransket meg. «Hva sier du, Mia? Vil du ha rom­ met til datteren min? Det er ganske lite, men det har utsikt utover jordene og du slipper å våkne like tidlig som lillebror­ en din.»

Jeg kikket ikke på mamma eller pappa, bare nikket iherdig.

«Det høres perfekt ut.» Så kom jeg på en ting. «Blir det dyrt?»

Tilman så fornærmet ut. «Det koster da ikke noe mer om du bor der. Jeg er ingen gjerrigknark. Gå opp trappa og til venstre, så finner du det.»

12

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 12

23.09.2021 17.55

Jeg spurte ikke flere dumme spørsmål, bare smatt forbi mamma opp den teppebelagte trappa. Utenfor døra stoppet jeg opp.

Merlin skumpet snuten borti hoften min. Jeg strøk fin­ grene over hodet hans et par ganger. Så åpnet jeg døra.

Det knøttlille rommet så ut som et bleknet polaroidbilde, og luktet en blanding av varmt støv, roser og treverk. Bildene jeg tok var korte historier, men dette rommet var en hel bok.

Skråtaket over senga var tapetsert med hesteplakater, og over skrivebordet hang det rekke på rekke med solblekede rosetter fra ridestevner. Selv dynetrekket hadde hesteskotrykk. Jeg ble fjorten år igjen.

Merlin prøvde å presse seg forbi meg, men jeg la en hånd på hoftene og fikk ham til å sitte. Måtte ta et bilde før noen av oss forstyrret stemningen.

På den digitale skjermen så rommet enda mindre ut. Det var bare plass til tre møbler: senga under skråtaket, pulten ved vinduet, skjøvet inntil hodeenden av senga, og tre hyller som var snekret slik at de passet over fotenden. Det eneste stedet det gikk an å stå oppreist, var ved siden av døra.

Jeg tok et par bilder til, men selv om lyset ble filtrert gjennom roseplanten på utsiden av vinduet og ga rommet et mykt, indirekte lys, fikk jeg det ikke slik jeg ville.

Sengerammen knirket da jeg satte meg. Merlin gikk rundt seg selv to ganger før han sukket og la seg ned med hodet på forpotene. Dermed var all gulvplass opptatt. Heldigvis gikk døra utover, for i det samme dukket Tilman opp.

«Kan du bo her, tror du?»

13

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 13

23.09.2021 17.55

«Tuller du? Jeg elsker det.» Jeg gliste.

Han nikket fornøyd. «Det gjorde datteren min også, selv om det er det minste rommet i huset.» Smilet hans var lurt.

«Du kommer til å skjønne hvorfor etter hvert.» Han skubbet til Merlin slik at det ble plass til sekken min på gulvet, og snudde seg for å gå. «Teen er klar om ti minutter.»

Merlin løftet ikke på hodet da han forsvant, bare kikket opp på meg gjennom øyebrynene med de gule øynene sine.

Jeg la meg tilbake, kjente hestegalskapen våkne fra dvalen.

«Mia, te.» Mamma.

Jeg reiste meg med et sukk.

To dype sofaer sto mot hverandre på hver sin side av en tom peis. Morten satt dypt inne i det ene hjørnet med beina rett ut og kinnene bulende av kjeks. Midt på bordet, mellom det overfylte kjeksfatet og fire dampende tekopper, lå en gammel sykkelhjelm. Familieutflukt i morgen. Det gjaldt vel bare å smile fornøyd. Mamma hadde lovet Verina og meg konsert­ billetter senere i sommer, men bare hvis jeg oppførte meg.

14

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 14

23.09.2021 17.55

Kapittel 2 En hingst steilet tjue centimeter fra ansiktet mitt. Jeg blun­ ket forskrekket og gned meg i øynene, men det var bare en av plakatene til Rose. Ikke rart jeg hadde drømt om Rocky.

Vanligvis betydde det mareritt, men hjertet hamret ikke sånn som det pleide. Nå følte jeg meg mest trist.

Dritt, altså, kunne jeg ikke bare vært mer opptatt av gut­ ter, som Verina var for tiden, blåse i alt hestestyret? Det hadde vært enklere.

Jeg ruslet motvillig ned til frokost. Nå startet ferien for alvor, det var bare å stålsette seg. Tilman hadde ordnet sykler til oss, og mamma lot oss nesten ikke spise opp toasten før hun skjøv oss ut døra. Det blåste så kraftig at jeg mistet pusten et øyeblikk. Øynene til pappa smalnet da jeg åpnet munnen.

Jeg svelget unna klagingen.

Damesykkelen var et vrak. Setet var skjevt, gummigrepet på høyre styre manglet og forskjermen skrapte inni forhjulet og bremset for hvert tråkk. Men de andre var allerede ute av porten, så jeg skjøv kameraet over på ryggen og tråkket etter.

15

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 15

23.09.2021 17.55

Mamma levde på en annen tidsakse enn resten av oss, og hadde aldri vært særlig god til å vente, hun var allerede langt av gårde. Morten la seg bak pappa, men vinglet som en gal i vindkastene.

Vi nærmet oss stallen da Morten mistet kontrollen full­ stendig. Langt inne i min egen verden måtte jeg vrenge rattet sidelengs for å ikke krasje. Jeg knep igjen øynene idet han slo kollbøtte over rattet og ut i grøfta. Pulsen dunket hardt da jeg slengte fra meg sykkelen og hoppet etter ham. Han gråt, heldigvis.

Med én hånd under hver arm løftet jeg ham opp på beina igjen. «Slo du deg?» Morten tørket seg i øynene med en knyttneve og snufset. Jeg trakk pusten dypt og så etter, ingen skrubbsår, og gråten var mer overrasket enn redd. «Snu deg, så jeg kan børste av deg.» Med et godt tak, så han ikke skulle falle igjen, børstet jeg av ryggen og rumpa.

I mellomtiden hadde pappa rettet opp den lille sykkelen.

«Hvordan gikk det, Morten?»

«Det gikk bra.» Morten vred seg ut av grepet mitt før jeg rakk å svare, og kravlet opp grøftekanten så all børstingen hadde vært forgjeves.

«Bra.» Pappa vinket på ham. «Da er det bare å hoppe på igjen.»

Typisk pappa.

Jeg børstet av bukseknærne. De kunne gjerne få litt for­ sprang for min del, det var ikke jeg som hadde insistert på at vi skulle være oppå hverandre denne ferien.

16

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 16

23.09.2021 17.55

Smijernsporten inn til stallområdet knirket i vinden. Ti me­ ter innenfor porten og til høyre lå stallen, med rekke på rekke med bokser bygget i en hesteskoform rundt stallplassen.

Jeg stoppet sykkelen og skrudde på kameraet. I det samme kom en hengslete stallkar ut fra stallplassen, leiende på to store irske huntere. En var slank og så svart at den så våt ut, den andre rødbrun. Lynraskt tok jeg et bilde før jeg senket kameraet. Jeg hadde fått kjeft før for å ta bilder av folk uten lov.

En stripete gårdskatt smatt mellom beina på en av hestene, som knegget forskrekket og skvatt sidelengs. Det rykket i hånda etter å løfte kameraet igjen, men jeg våget ikke.

Stallkaren nappet lett i leietauet for å få hestens oppmerk­ somhet, men så ikke ut til å ta det særlig alvorlig at han hadde fem hundre kilo hoppende i hælene. Hesten slo en gang med halen, før den senket hodet og fulgte etter. Så lett kunne det gjøres, ikke noe kjefting eller harde rykk. Jeg så misunnelig på dem til de forsvant ut av syne bak hovedbygget.

Da Tilman fortalte om stallen, hadde jeg sett det for meg som stallen hjemme: fylt med ponnier, flaksende høns, jenter i rosa ridehjelmer og beskyttelsesvester. Men hestene jeg ak­ kurat hadde sett tuslet nok ikke godmodig rundt i ring hele dagen. Å sitte på en av dem, i galopp – nei, jeg skjøv tanken unna og tørket hendene på buksa.

Mamma ville ikke gitt meg lov uansett, ikke når vi var på sånn flott familietur hvor alle ventet og tok vare på hverandre og ingen falt i grøften eller ble glemt igjen. Kameraet dunket mot brystet da jeg sparket i gang sykkelen igjen og tråkket etter de andre.

17

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 17

23.09.2021 17.55

Knirkingen fra sykkelen og hviningen fra vinden gjorde at jeg ikke la merke til sprangbanen før jeg var på høyde med den. En rakrygget rytter holdt på å jobbe en sølvfarget hest over noen gigantiske hindre. Jeg bremset med føttene så ikke de skrikende bremsene skulle skremme hesten.

Et sekund glemte jeg puste, så vakre var de. Pelsen glinset som stål, og hvite flekker skinte som stjerner over skuldrene og bakparten.

Hesten tygget som besatt på bittet og ørene lå klistret langs nakken. Rytteren satt stiv, bare hendene var i bevegelse, de ryk­ ket og dro i tøylene så bittet sagde frem og tilbake i munnvik­ en på det stakkars dyret. Tenner mot stål var ikke en god lyd.

Med et smekk med pisken og et høyt klikk med tunga, vendte rytteren hesten mot neste hinder. Den svarte med å hoppe fremover med bakbeina, men rytteren ga ikke en centimeter ekstra tøyler, og hesten måtte løpe med halsen så rank at det så vondt ut. Prustelydene var fortvilte.

Hva var det han drev med? Skjønte han ikke at hesten trengte mer rom til å bevege seg for å greie hinderet?

Et par steg foran hinderet smalt rytteren pisken over nakken på den. Øynene vrengte seg idet den samlet beina under seg og tok sats. Jeg grep så hardt rundt styret på sykkelen at bremsene skar seg inn i håndflaten.

Alt var feil. Rytteren vred hodet til hesten i spranget, og tyngdepunktet var skjevt lenge før nedslaget. Det ene for­ beinet sviktet under vekten idet de traff bakken. Rytteren ble slengt frem over halsen, men klamret seg fast med beina og tøylene. Bittet vrengte leppene til hesten bakover, den stavret 18

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 18

23.09.2021 17.55

sidelengs for å få igjen balansen. Neseborene lyste røde i mot­ lyset. Piskeslagene var vonde å høre på.

Til tross for den motbydelige rytteren, måtte jeg beundre måten den samlet seg på. En mindre atletisk hest ville kollapset. Stupt i bakken med brystkassen først. Denne galopperte videre.

Jeg knep igjen øynene og forsøkte å skyve rytteren ut av salen med tankekraft, men det eneste som skjedde var at han snudde seg mot meg. Blikket var kaldt, og jeg trakk raskt til meg øynene. Men i det samme fikk jeg et glimt av rødt blod.

Jeg hadde mest lyst til å storme ut på banen og dra rytteren ned, men turte ikke.

Var det vanlig å ri sånn her? Det var jo mishandling.

Med hodet ned mot vinden og tårer i øyene, tråkket jeg hardt, både av sinne og av skam over at jeg ikke hadde brutt inn. Hadde jeg ikke lovet Rocky å aldri la noe vondt skje mot en hest igjen?

Når jeg lukket øynene, kunne jeg se den gråspettete bak­ parten som danset vekk fra meg på stive bein, den steile nakken, ørene som knapt var synlige i den vindpiskede manen.

Det tok flere minutter før øynene var tørre nok til at jeg kunne se klart igjen. Foran meg var veien tom. Jeg senket far­ ten, usikker. Kanskje jeg like gjerne skulle snu. Nei, da måtte jeg forbi sprangbanen igjen, og det greide jeg ikke.

Jeg rundet en sving og fikk øye på den blå sykkelen til Morten.

Den sto lent inntil et skilt med reklame for Guinness. De hadde faktisk bestemt seg for å spise lunsj, de, uten meg. Jeg 19

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 19

23.09.2021 17.55

slengte fra meg sykkelen. Nå skulle de få høre.

Det første som møtte meg da jeg skjøv opp døra til pu­ ben, var lukten av stekt kjøtt. Det andre var pappa som holdt mamma i underarmen. Kanskje jeg hadde blitt savnet til slutt likevel.

«Mia. Der er du.» Stemmen til mamma var lettet. «Hva skjedde?»

Jeg trakk på skuldrene, hadde ikke lyst til å fortelle om stallen og hva jeg hadde sett. «Sykkelen min er jo så veldig bra.»

Jeg grein på nesen. «Å ja, var det bare det? Du får sykle hardere, da.» Hun lo.

«Det var ikke meningen å sykle fra deg.» Hun klappet meg trøstende på hodet. «Du skal få et ekstra stort paistykke til dessert.»

Jeg himlet med øynene.

På veien hjem lyttet jeg etter hovslag lenge før vi nådde banen. Det eneste jeg hørte var latter.

To jenter på hver sin ponni travet om kapp mellom hin­ drene. Den ene ponnien bet kameraten i rumpa. Som svar fikk den seg et spark i brystet. Begge ponniene bråstoppet foran et hinder, til jentenes høylytte overraskelse. De holdt seg heldigvis på, og det fornærmede uttrykket til den første ponnien var så komisk at jeg måtte anstrenge meg for å ikke le. Men hinderet de hadde bråstoppet foran fikk smilet mitt til å forsvinne. Det var blod på den ene bommen.

Noe inni meg stivnet. Endelig. Sinne var så mye mer behagelig enn redsel.

20

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 20

23.09.2021 17.55

Foran meg hadde mamma nesten forsvunnet ut av syne igjen med Morten på hjul, men pappa var ikke så langt foran.

Jeg ropte til ham.

«Pappa.»

«Hm?» «Pappa, jeg tror jeg har fått en stein i tannhjulet eller noe.»

«Vil du at jeg skal se på det?» Han satte et bein i bakken og snudde seg. Tanken på at pappa skulle fikse noe, fikk meg til å le.

«Nei da, jeg bare triller tilbake, det er ikke så langt. Det er bedre at du sykler etter de andre og sier til mamma at jeg er på vei. Hvis begge to forsvinner, kommer hun til å få dårlig samvittighet for å ha syklet fra oss igjen.»

«Godt poeng.» Han satte seg tilbake på settet og tråkket av gårde uten så mye som å se seg tilbake.

Jeg ventet til han var ute av syne før jeg syklet frem til smijernsporten. På toppen av buen møttes to galopperende hester, og Cliffside Stable sto i store bokstaver under de løft­ ede hovene. Jeg trakk pusten dypt og trillet gjennom porten.

21

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 21

23.09.2021 17.55

Kapittel 3 Inne på stallplassen sto den samme hengslete stallkaren jeg hadde sett samme morgen. Han hadde på seg gummistøvler og en skitten, hvit t-skjorte, og sto og spylte ned en hest.

Vannet rant av den grå pelsen og samlet seg i bekker rundt de store hovene. Med knekk i hofta og det ene bakbeinet i hvileposisjon, så det ut som om den ikke kunne tenkt seg noe bedre enn å bli vasket som en skitten stasjonsvogn.

Kom jeg til å få kjeft for å trenge meg på? Det var vanske­ lig å vite med hestefolk. Noen var utrolig strenge når det kom til dyrene sine. Samme det, jeg skulle se hvordan det gikk med hesten fra sprangbanen, så noen kom jeg til å irritere.

Stallkaren gjorde seg ferdig med forparten. Da han tok et skritt bakover, så jeg flengen på brystkassen til hesten. Først da skjønte jeg at hesten som sto der var den jeg lette etter.

Jeg stoppet nølende. Stallkaren hadde kraftige underarmer og store hender, og ørene, som sto ut fra den kortklipte nakken, gjorde at han så ufarlig ut, snill.

Han strøk vannstrålen over ryggen og nedover bakbeinet, og da hesten sukket tilfreds nikket han samtykkende på hodet.

22

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 22

23.09.2021 17.55

Han gikk rundt på den andre siden, og øynene våre møttes over hesteryggen. Jeg sto der som en tulling midt på plassen og stirret.

Han skrudde av vannet. Stillheten gjorde meg tom i ho­ det. Det var som om jeg hadde glemt all engelsken jeg noen gang hadde lært. Fortvilet klemte jeg tommelen inn mot håndflaten.

«Hei.» Stemmen hans var spørrende, men dyp.

«Fin hest.» Jeg gikk nærmere.

Han nikket langsomt. «En av favorittene mine, han her.»

Hesten spisset ørene og pustet spørrende på hånda jeg holdt frem.

«Han er høy.» Jeg strøk mulen med fingertuppene. Hvordan kunne noe være så mykt?

Stallkaren kikket skrått på meg. «Akkurat passe, spør du meg. Må ha litt lengde på beina hvis han skal komme over hindrene.» Den våte lyden da han klappet hesten på nakken var høy på den stille plassen.

De var så rolige, begge to, jeg fikk meg ikke til å komme med beskyldningene mine. Ville ikke at han skulle bli irritert, eller enda verre, si at det måtte jeg da regne med. Jeg valgte noe annet ufarlig, for å bli stående der med dem. «Hva heter han?»

«Hunter.» Han hevet stemmen for å bli hørt over klapringen av hover mot betong. Det var som om vi hadde stått i et vakuum, hvor lufta plutselig strømmet inn igjen.

Jeg holdt på å si noe dumt, som at en irsk hunter ikke kunne hete Hunter, det var jo omtrent som å kalle hesten sin 23

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 23

23.09.2021 17.55

for Hest. Men det glemte jeg fort da jeg så smilet stallkaren sendte til jenta som kom ridende.

Flettene hennes skinte kopperfarget i sola og matchet hesten sitt hårlag nesten perfekt. Det var en hoppe, sikkert tjue centimeter lavere enn Hunter, akkurat passe til jenta, som ikke var særlig stor selv. Hunter løftet hodet og knegget høyt, men hoppa ignorerte ham. Ivrig skubbet han meg i ryggen for å gå dem i møte, uten å ense leietauet som festet ham til ringen i stallveggen.

Stallkaren tok tak i grima og holdt ham tilbake før jeg ble skjøvet overende. Flau tok jeg et skritt unna.

«Hatt en fin tur, Cody?» Stemmen hans var varm, og jeg følte meg utenfor.

«Kjempefin. Vi var på stranda, og det var skikkelig lav­ vann. Masse å se på.» Hun smilte, og selvfølgelig smilte han tilbake. Cody hadde et dryss med fregner over neseryggen som skimret når hun smilte. T-skjorta hennes var stukket skjødesløst ned i de trange ridebuksene, og selv om den var krøllete og skitten, så hun pen ut. Verina ville hatet henne instinktivt, og det trøstet.

«Aran. Ro ned Hunter, da, skulle tro Sunny var i brunst, jo.»

Stallkaren, tydeligvis Aran, la en hånd over mulen til Hunter, som umiddelbart senket hodet. Men ørene var fortsatt spisset.

Jeg var visst glemt av begge to. Akkurat da så Cody meg.

Hun sprang smidig ned fra salen og stilte seg opp rett foran meg. Gransket meg med smale øyne. Jeg gjorde mitt beste for å ikke kikke ned i bakken.

24

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 24

23.09.2021 17.55

Aran gikk for å plukke opp tøylene hun hadde latt henge over nakken på hoppa, og løsnet gjorden. Hun sukket tilfreds.

Cody strøk noen svette hårstrå ut av panna, så smilte hun til meg. Glimtet i øynene gjorde det vanskelig å hate henne.

«Du ser ut som en av de sibirske trekkhundene. Aran, har du sett øynene hennes?» Hva sa jeg til det? Ikke at hun ventet på svar. «Jeg er Cody, hva med deg? Er du her for å ri?»

«Jeg er Mia.» Hun avbrøt meg med et nikk i retning hoppa. «Dette er Sunny, eller Sunset Miracle.» Hun gjorde en grimase for å understreke hvor dust hun syntes navnet var. «Og du har tyde­ ligvis møtt premiehingsten vår.»

Et øyeblikk trodde jeg hun mente stallkaren, men før jeg rakk å rote frem et passende svar, klappet hun Hunter på halsen så det gjallet i stallveggene. Hun lente seg frem for å hviske i øret mitt. «Han er ikke egentlig en hingst lenger, men han liker så godt å tro det at vi ikke har hjerte til å fortelle ham noe annet.»

Jeg lo, det var rett og slett ikke mulig å mislike henne.

Cody hevet stemmen igjen. «Eller hva, gutten, du er den barskeste av dem alle.» Hunter var storslagen da han kneiste med nakken mot Sunny, som fortsatt ignorerte ham.

Jeg tok et skritt mot ham igjen, og strøk den våte luggen vekk fra de store, brune øynene. «Helt nydelig.»

«Men ja, hva gjør du egentlig her?» Cody snudde seg mot meg igjen.

«Jeg er her på ferie noen uker. Fra Norge.» Det siste la jeg til i tilfelle hun reagerte på den dårlige engelsken min. Blikket 25

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 25

23.09.2021 17.55

mitt gled over flengen, som væsket uttynnet blod nedover pelsen. Var det bare jeg som følte at det ropte mot oss? Hun fulgte blikket mitt.

«Hold disse.» Hun skjøv ridehanskene sine inn i hånda mi og bøyde seg frem for å undersøke såret til Hunter. Endelig.

Aran rakte meg tøylene til Sunny før han satte seg på huk ved siden av henne. Greit det, jeg kunne holde hva det skulle være, jeg, så lenge de endelig nevnte såret.

«Du har sydd det kjempefint.» Cody nikket ivrig for å understreke rosen.

Aran rettet seg opp og trakk på skuldrene, tydelig ukom­ fortabel. «Det gjenstår å se om det gror.»

Skulle de ikke si mer enn det? Det hørtes ut som om de sto og lurte på hvorvidt de skulle ha melk i teen eller ikke. Aran kastet et skrått blikk bort på meg og så hvordan jeg knuget tøylene. Jeg hadde ingen planer om å miste Sunny. Han tok både dem og hanskene til Cody med et unnskyldende smil.

«Jeg saler henne av for deg.» Kommentaren hans var ment for Cody, som var opptatt med å gre ut den våte luggen til Hunter med fingrene.

«Takk.» Hun kikket bort på meg igjen idet Sunny og Aran forsvant klaprende over plassen. «Unnskyld, jeg ble dis­ trahert. Hvorfor er du her, sa du?»

Nå som Aran ikke var der, hadde jeg hennes fulle oppmerk­ somhet, og den var det mye av. «Jeg er på ferie med mamma og pappa og lillebroren min.»

«Kult.» Hun skar en medfølende grimase, før hun smilte igjen. «Det jeg egentlig mente å spørre om var hvorfor du er 26

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 26

23.09.2021 17.55

her, i stallen?»

Hunter sto med hodet løftet og kikket etter rumpa til Sunny. Behandlingen han hadde fått tidligere på dagen had­ de gått hardt ut over den myke huden i munnvikene. Sinnet strømte varmt gjennom meg. Jeg løftet tuppen av pekefingeren forsiktig mot det røde kjøttet i munnviken hans. Han vrengte hodet vekk.

Var det virkelig greit å ri hestene sine på den måten i denne stallen? Jeg kikket Cody rett i øynene. Jeg var nesten et hode høyere enn henne, men hun møtte blikket mitt uten å blunke.

«Jeg kom forbi og så Hunter ble ridd tidligere i dag.» Jeg snublet i de uvante engelske ordene. Med et nikk mot flen­ gen fortsatte jeg. «Jeg måtte se om det gikk bra med ham.»

Codys ansikt skygget til, og hun tok tak i grima og løftet hodet til Hunter for å studere ham nærmere. «Og nå tror du at vi ikke bryr oss. At vi synes det er greit at hestene kommer blødende tilbake fra trening.» Hun ristet skuffet på hodet, og stemmen hennes var hard da hun fortsatte. «Det var aldri sånn da Aran trente Hunter, men i det siste har Fergal, den ene eieren, insistert på å trene Hunter selv.» Hun la hendene rundt halsen til vallaken og ga ham en klem før hun snudde seg mot meg igjen. «Så du dem på sprangbanen i dag?»

Sinnet rant ut av meg. Ansiktsuttrykket hennes ga ikke rom for tvil, hun var minst like forbanna som meg. Jeg likte henne umiddelbart dobbelt så godt. Jeg nikket. «Det var blod på en av bommene da jeg syklet forbi i sted.» Øynene våre gikk til stingene.

«Fergal sa han hadde vært sånn da han hentet ham inn 27

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 27

23.09.2021 17.55

fra jordet i dag. Som om det var greit å ri ham med det såret i det hele tatt.» Cody spyttet ordene mot bakken. «Han som lovet far å la Hunter hvile etter konkurransen.»

Lettelsen over å bli trodd fikk ordene til å renne ut av meg. Jeg fortalte Cody hvordan Fergal hadde ridd Hunter, og øynene hennes, som akkurat hadde vært smale sprekker, ble store og triste. Man kunne laget operamasker etter fjeset hennes. Hun gredde fingrene gjennom den sølvfargede manen.

«Aran.» Både Hunter og jeg skvatt da Cody ropte. Like etter tittet Aran ut fra en boks like ved.

Sinnet i stemmen hennes gjorde ingenting for å få ham til å bevege seg fortere bort til oss.

«Har du sett munnen til Hunter? Såret på brystet er ikke fra i natt, men fra treninga i dag.»

Aran nikket dystert på hodet. «Det ante meg.» Han var helt borte hos oss nå. Hunter tok et dypt pust og senket ho­ det, og jeg fikk lyst til å gjøre det samme.

Cody, derimot, var godt i gang med å hisse seg opp. «Vi må si det til far. Fergal kan ikke ri Hunter sånn, han kommer til å ødelegge ham.»

Si det til faren sin? Hun leide kanskje ikke bare stallplass her. Da ga det mer mening hvor komfortabel hun var med å la Aran ta Sunny.

Aran klødde Hunter i panna, og hesten sukket tungt og lente hodet mot magen hans. Han lukket de lange fingrene rundt det ene øret og strøk pelsen med hele håndflaten. «Fergal er ikke en mann jeg har lyst til å provosere unødvendig. Terger vi ham, lar han det bare gå ut over Hunter igjen.»

28

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 28

23.09.2021 17.55

«Jeg vet det.» Hun himlet med øynene. «Men han burde passe seg. Far kan kaste ut Fergal når som helst. I går hadde ikke vært tidsnok, spør du meg.»

Aran trakk langsomt på skuldrene. «Det er ikke noe vits å hisse seg opp, Cody. Det blir bare verre for Hunter hvis Fergal setter ham på en annen stall. Eller hva, gutt?» Det siste sa han til Hunter, som sto og glippet med øynene av kosen han fikk.

Aran snudde seg mot meg. «Var det derfor du kom? For å si ifra at du hadde sett Fergal ri?»

Det alvorlige blikket gjorde det vanskelig å svare, så jeg nøyde meg med å nikke.

«Hunter takker deg.»

Cody nikket ivrig ved siden av ham. «Ja, veldig bra. Kan­ skje du kan bli med og fortelle far hva du så?»

Jeg tok et halvt skritt tilbake. Det hørtes ikke ut som noe jeg kom til å like. Heldigvis brøt Aran inn før Cody prøvde å overtale meg. «Det kommer ikke til å hjelpe. Han kjenner ikke …», han stoppet for å tenke, «Mia?» Jeg nikket, og han fortsatte. «Han kjenner jo ikke Mia her i det hele tatt, så hvor­ for skal han tro på hva hun sier?»

Cody var visst vant til å bli korrigert av Aran, for hun bare sukket. «Men hva skal vi gjøre, da? Vi kan ikke la ham ta Hunter ut igjen i morgen.»

Aran trakk på skuldrene. «Det er nok terrengrittkonkur­ ransen han trener til.»

Cody rynket panna. «Men kom ikke de tilbake fra stevne i går?»

29

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 29

23.09.2021 17.55

«Det tror jeg ærlig talt ikke han bryr seg en dritt om.»

Aran hørtes irritert ut. «Konkurranser er eneste grunnen til at han liker å ri.»

Cody tygde på leppa et øyeblikk. Hun skakket på hodet og så på meg. «Hva med deg, Mia, kan du ri?»

Jeg trakk usikkert på skuldrene. «Hvorfor spør du?»

Jeg kikket bort på Aran, som hadde tatt et skritt vekk fra Hunter og sto lent mot murveggen. Han gjorde ingen tegn til å bryte inn, bare trakk en pakke sigaretter opp av lomma, tappet på bunnen noen ganger, dro ut en og stakk den mel­ lom leppene.

Cody nappet meg i armen. «Far eier halvparten av Hunter.

Kanskje han vil la deg ri. Vi kan ta en skrittetur sammen, gi ham en pause?»

«Ri Hunter? Er du gal? Jeg kan ikke ri en hest som ham.»

Tanken var nok til å få meg til å kaldsvette. Hun kunne umulig å ha sett hvordan han oppførte seg på banen. Jeg kom til å ligge på bakken med et nytt brukket håndledd før vi var ferdige å varme opp. «Kan ikke du ri ham? Eller Aran?»

Navnet hans krøllet seg på tunga da jeg prøvde å uttale r-en riktig. Merket han det? Jeg turte ikke se på ham for å sjekke.

Cody så overbærende på meg. «Jeg ville ikke foreslått det hvis Hunter var vanskelig. Det er Aran som har trent ham.

Han er en av de stødigste hestene vi har. Det er bare Fergal som absolutt skal presse ham så hardt hele tiden.»

«Men kan ikke en av dere …»

Hun avbrøt meg ved å riste voldsomt på hodet. «Sunny kommer aldri til å tilgi meg hvis jeg rir noen andre. Og Aran 30

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 30

23.09.2021 17.55

skal av gårde for å hente noen av hestene fra beitet. Fergal liker uansett ikke at Aran rir Hunter. Han mener Aran rir for forsiktig.»

Aran blåste røyk ut gjennom nesen så likegyldig at jeg forsto at det plaget ham.

«Men du sa akkurat at det er Aran som har trent ham.»

Cody løftet det ene øyebrynet og nikket langsomt, som om jeg var treg i oppfattelsen. «Og han gjør det fortsatt, men ikke når Fergal ser det.»

«Men hjelper det noe at jeg rir ham, da? Fergal vet jo ikke hvem jeg er engang.»

Det kom et grynt fra Aran. Vi snudde oss mot ham, beg­ ge to.

«Så lenge du ikke er meg, burde det holde. Fergal er glad for alt han slipper å gjøre selv, han liker bare ikke meg.» Sneipen beveget seg nesten ikke når han snakket, og stemmen hans var villedende lav, men blikket hans sa akkurat hva han mente.

Jeg var glad jeg ikke var Fergal.

«Det er fordi du er tusen ganger bedre enn ham til å ri, han kan ikke fordra å se hvordan Hunter går for deg.» Cody tok meg bestemt i armen. «Så, hva sier du til å komme en tur i morgen. Vi kan i det minste prøve?» Begeistringen over sin egen idé fikk det til å lyse av øynene hennes.

Aran kremtet. «Slapp av litt da, Cody. Det er ikke alle som drømmer om å bruke ferien sin på å ri.»

Cody overså ham. «Men Mia har lyst, har du ikke?»

Jeg ville si ja, men fikk det ikke til.

«Kom igjen, da. Jeg er sikker på at pappa sier det er greit.»

31

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 31

23.09.2021 17.55

Aran blåste røyk ut av munnviken og klødde seg bak øret, han ventet like spent på svaret mitt som Cody gjorde.

Jeg lot blikket gli over Hunter, som blunket sakte. Han var rolig, men det kunne endre seg fort. «Ehh, det er lenge siden jeg har ridd.»

«Det gjør ingenting, vi kan ta det rolig.» Cody skiftet ivrig vekten fra ett bein til det andre.

I samme øyeblikk spisset Hunter ørene og vrinsket til Sunny.

«Jeg vet ikke helt om jeg får det til.» Hadde ikke mamma fått meg til å love å være med dem i morgen? Det hadde vært snakk om en ruin eller noe ved frokostbordet.

«Klar du gjør. Lov meg at du kommer i morgen.» Øynene til Cody gjorde det umulig å si nei, men jeg kunne ikke love heller, visste hva mamma kom til å si, hvordan pappa kom til å se på meg. «Hvis jeg får lov av foreldrene mine.»

Cody skakket på hodet. «Du bestemmer vel selv om du vil ri?» Stemmen hennes var utfordrende, og jeg rødmet.

«Gi deg, Cody.» Aran snakket lavt, men Cody hørte heldigvis etter.

Hun smilte. «Ok, men da håper jeg å se deg her i morgen.»

Jeg nikket stumt og klappet Hunter en siste gang på skul­ deren.

Da jeg kom inn i peisestua på vertshuset, satt alle fire og drakk te av roseblomstret porselen. Tilman hadde en ting for roser, og han hadde ikke noen kone å skylde på. Jeg hadde i hvert fall ikke sett snurten av noen.

32

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 32

23.09.2021 17.55

«Det tok sin tid.» Pappa kikket opp idet jeg satte meg ved siden av mamma i sofaen.

Jeg trakk på skuldrene. «Jeg fant ut hvordan jeg skulle få løs steinen til slutt.»

Merlin løftet hodet og snuste ut i lufta, og Tilman gran­ sket meg et øyeblikk før han smilte godmodig, reiste seg og gikk ut på kjøkkenet. Kunne han se på meg at jeg hadde vært i stallen? Jeg kikket ned på hendene, de var grimete av møkk.

Jeg satte meg på dem, men da jeg kikket uskyldig opp, var blikket til mamma krevende. «Ehh, og så var jeg en kort tur innom stallen. Jeg møtte ei jente der.» Nervøs energi blusset gjennom meg.

Mamma smilte. «Det hørtes jo koselig ut. Kanskje hun vil komme på besøk en dag?» Hun fortsatte uten pause. Enten tok hun det for gitt at jeg ikke var interessert i stallen, eller så ville hun gjøre det tydelig at jeg hadde å holde meg med dem.

«I morgen har jeg tenkt at vi kunne låne bilen til Tilman og utforske noen gamle ruiner fra middelalderen.»

Det var en lettelse å måtte være med på tur, å slippe å velge. Jeg nikket.

Morten reiste seg i sofaen. «Og det spøker kanskje der.»

Han begynte å hoppe i ren begeistring.

Mamma ga ham et av blikkene sine. «Sett deg ned, Morten.»

Han satte seg på kanten av sofaen igjen, tilsynelatende lydig, til mamma snudde seg mot meg. Langsomt strakte han seg etter sukkerskålen. Men mamma hadde øyne i nakken, hun skjøv skålen lenger inn på bordet. «Bare en sukkerbit av gangen. Det vet du godt.»

33

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 33

23.09.2021 17.55

Morten stakk ut underleppa og akte seg inn i sofaen igjen.

Mamma overså sutringen og snudde seg mot meg med håpe­ fulle øyne. «Hva sier du?»

Jeg tok imot tekoppen Tilman rakte meg, før jeg snudde meg tilbake til mamma. «Jeg skal bli med og se på gamle steinblokker med dere i morgen.» Jeg håpet bare smilet til mamma var verdt det, for selv om jeg ikke hadde lovet Cody noe, hadde jeg et bestemt inntrykk av at hun hadde oppfattet det annerledes.

34

Innmat_Å galoppere på stranda_130x205mm_TRYKK.indd 34

23.09.2021 17.55

Vil du lese resten? «Å galoppere på stranda» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på www.forlagshusetivestfold.no

Men Hunter er ikke lenger en trygg hest å ri. Eieren hans holder på å ødelegge ham, Cody har ikke lyst til å eie en stall, og Aran tror at han aldri kan bli noe mer enn en stallgutt.

TUVA TOVSLID (f. 1988) er oppvokst i Skien, hvor hun bor med sine to sønner og mann. Hun har en mastergrad i psykologi, og driver et personlig foretak som vever. Hun debuterte i 2018 med romanen Djevelhogget på Liv forlag. Å galoppere på stranda er hennes andre roman.

9 788283

303315

Å GALOPPERE PÅ STRANDA

Å galoppere på stranda handler om å finne ut hva du vil, og å tørre å gjøre det, selv om det er skummelt.

T U VA TO V S L I D

17-årige Mia er i Irland på ferie med familien, men alt hun vil er å ri hesten Hunter, bli kjent med Cody, jenta som skal arve stallen, og Aran, gutten som jobber der.

Å

GALOPPERE STRANDA PÅ

T U VA TO V S L I D